Tarkus nr. 16 - Tarkus Magazine
Tarkus nr. 16 - Tarkus Magazine
Tarkus nr. 16 - Tarkus Magazine
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
Tidsskrift for progressiv rock<br />
<strong>16</strong><br />
<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong><br />
Mars 2001<br />
Kr. 45,-<br />
Plagiater og pastisjer • Mostly Autumn • Chris Cutler • Minimalisme • Hærskar
Redaksjon<br />
Knut Tore Abrahamsen<br />
Sven Eriksen<br />
Trond Gjellum<br />
Jon Christian Lie<br />
Simen Viig Østensen<br />
Bidragsytere dette <strong>nr</strong>.<br />
Petrus Bojanowski<br />
Johan Dalsrud<br />
Nils Jonas Grønn<br />
Øystein Hanevik<br />
Tore Stemland<br />
Rikard A. Toftesund<br />
Layout og grafisk produksjon<br />
Sven Eriksen<br />
Trykk/innbinding<br />
Comitas AS<br />
KONTAKT<br />
Sven Eriksen<br />
Møllefaret 48B<br />
0750 Oslo<br />
Tlf.: 22 50 03 61 (etter 18.00)<br />
906 73 821<br />
E-mail: sven@tarkus.org<br />
Trondheim<br />
Heidi Bolstad<br />
Bergsbakken 15<br />
7052 Trondheim<br />
Tlf.: 73 94 33 00<br />
E-mail: heidibol@stud.ntnu.no<br />
Webadresse<br />
www.tarkus.org<br />
Bankgiro<br />
6222.11.06658<br />
Abonnement, annonsering etc<br />
Se siste side<br />
ISSN nummer<br />
0809-0971<br />
MERK!<br />
----------------------------------------------<br />
Alle synspunkter gitt uttrykk for i <strong>Tarkus</strong> er artikkelforfatterens<br />
egne, og ikke nødvendigvis sammenfallende<br />
med redaksjonens oppfatninger<br />
Tidsskrift for progressiv rock<br />
<strong>16</strong><br />
<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong><br />
Mars 2001<br />
Kr. 45,-<br />
Plagiater og pastisjer • Mostly Autumn • Chris Cutler • Minimalisme • Hærskar<br />
Bryan Josh (Mostly Autumn)<br />
Innhold<br />
Artikler/portretter<br />
11 Manfred Mann's Earth Band<br />
8 Minimalisme<br />
17 Mostly Autumn<br />
10 Mike Oldfield<br />
3 Plagiater og pastisjer<br />
Intervjuer<br />
12 Chris Cutler<br />
<strong>16</strong> Hærskar<br />
Anmeldelser<br />
28 ACCOMPLICE accomplice<br />
25 STIRLING BRIG this way out<br />
32 CAFEINE noveaux mondes<br />
20 CAST legacy<br />
33 CIRCLES END in dialogue with the moon<br />
32 ALEX CLINE right of violet<br />
32 ALEX CLINE sparks fly upward<br />
32 ALEX CLINE the other shore<br />
30 DEADWOOD FOREST mellodramatic<br />
33 DECADENCE dreams of nekton<br />
26 CHRISTY DORAN & BORIS SALCHACK shaman<br />
27 DOUBLE DEALER double dealer<br />
20 ELOHIM mana perdu<br />
25 EZRA WINSTON ancient afternoons<br />
26 FLAMBOROUGH HEAD defining the legacy<br />
31 FRUITCAKE a battle a day…<br />
22 GIRL GREY live in bergen<br />
23 HAMSTER TEHATRE carnival detournement<br />
26 HORIZONT summer in town<br />
<strong>16</strong> HÆRSKAR hærskar<br />
19 IN NOMINE mutatis mutandis<br />
26 INES the flow<br />
23 IQ the seventh house<br />
19 JUMP …and all the king's men<br />
19 JUMP matthew<br />
29 KBB lost and found<br />
32 KOPECKY serpentine kaleidoscope<br />
30 PETE LOCKETT one<br />
30 BJØRN LYNNE revive<br />
31 GEIR LYSNE aurora borealis<br />
27 MAGNITUDE 9 reality in focus<br />
21 GUY MANNING the cure<br />
21 MANTRA SUNRISE mantra su<strong>nr</strong>ise<br />
Leserne har ordet<br />
a vi sendte ut avstemningsskjema<br />
med forrige Dnummer<br />
av <strong>Tarkus</strong>, ba vi<br />
dere skrive noen kommentarer<br />
og tips til <strong>Tarkus</strong>. Noen av dere<br />
har tatt oss på ordet, og her er<br />
et utdrag av hva dere skrev:<br />
…fint å få nyheter også om de<br />
gode gamle bandene…<br />
…gi terningkast på anmeldelsene…<br />
…skriv mer om kjente og store<br />
progband. Det blir litt kjedelig<br />
21 JOHN MINER heaven's café<br />
21 JOHN MINER heaven's café live<br />
23 MONTAUK PROJECT ja2m<br />
27 MOONDAZE seek after venus<br />
29 NATHAN MAHL heretik volume 1<br />
25 NATIONAL HEALTH playtime<br />
28 NATURAL TENSION haitian holiday<br />
27 ODYSSICE impression<br />
29 PAIN OF SALVATION the perfect element part 1<br />
19 PARALLEL OR 90° no more travelling chess<br />
28 ROCKENFIELD/SPEER hell's canyon<br />
23 RPWL god has failed<br />
33 SAGRADO a leste do sol, oeste da lua<br />
27 SALEM HILL not everybody's gold<br />
25 SCYTHE divorced land<br />
27 STACKRIDGE pick of the crop<br />
31 SUPPER'S READY listen to the pictures<br />
20 SWEETLAND, VINE light shining in the distance<br />
28 TERU’S SYMPHONIA clockworked earth<br />
22 THETA seeds of the dream<br />
34 TRANSATLANTIC live in america<br />
27 TRANSCIENCE sliding<br />
22 VERSUS X the turbulent zone<br />
21 VULGAR UNICORN jet set radio<br />
31 CARL WEINGARTEN blue faith<br />
31 CARL WEINGARTEN the acoustic shadow<br />
27 JOHN WETTON sinister<br />
33 ZODIAC RETROWIRED SOUNDMACHINE cosmic mojo<br />
Konserter<br />
34 Raw Movement<br />
34 Sariel<br />
34 Tinúviel<br />
34 Trans Coda<br />
Og hva mener så dere?<br />
En liten konkurranse:<br />
i lengden å lese en haug med<br />
anmeldelser av band som bare<br />
dere i <strong>Tarkus</strong>redaksjonen har<br />
hørt…<br />
…hvorfor har dere oversett<br />
utgivelser fra Yes, Marillion,<br />
Jethro Tull, Fish osv…<br />
…bladet er et viktig bidrag i<br />
min musikalske utvikling…<br />
Hvilke covere…?<br />
Finn hvilke fem covere fra denne<br />
utgaven av <strong>Tarkus</strong> vi har<br />
brukt for å lage denne collasjen<br />
og send svaret pr email til<br />
sven@tarkus.org eller pr post<br />
til adressen i venstre spalte. En<br />
heldig vinner vil få tilsendt et<br />
eksemplar av IQs The Seventh<br />
House (se anmeldelse side 23)<br />
…skal dere rekruttere nye lesere<br />
tror jeg ikke det hjelper at<br />
«journalistene» strør om seg<br />
for mye med «god-ord»…<br />
Faste spalter/Annet<br />
35 Back Issues<br />
35 Bok: DAG ERIK ASBJØRNSEN scented gardens<br />
of the mind<br />
35 Konserter på Inkognito<br />
15 Leseravstemningen: Resultat<br />
18 Svens mimrehjørne: MIKE BATT tarot suite<br />
11 Øde Øy: COLLAGE moonshine<br />
…takker for et glimrende blad<br />
som jeg har stor glede av…<br />
…håper på fyldige King Crimson<br />
og Robert Fripp-artikler i<br />
fremtiden…<br />
Vi skal selvfølgelig ta alle<br />
innspillene på alvor selv om<br />
vi ikke kan garantere at alt<br />
vil bli gjennomført.<br />
Resultatet av avstemningen<br />
kan dere forresten lese på side<br />
15<br />
Side 2 <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong>
Sentrale prog-begreper<br />
Plagiater og pastisjer<br />
I denne serien skal jeg fokusere på noen<br />
av de mest sentrale forestillingene rundt<br />
progressiv rock, ved å behandle ulike<br />
termer og begreper knyttet til forståelsen<br />
av denne stilartens særegenhet.<br />
Artiklene vil bli bygget på såvel en teoretiserende<br />
som en historisk-eksemplifiserende<br />
tilnærming.<br />
Rikard A Toftesund<br />
a jeg i mine gymnasdager mot slutten av<br />
80-tallet for alvor oppdaget den progressi- Dve<br />
rocken, ble den ikke fremholdt som en<br />
av mange lytteropsjoner unge mennesker tilegnet<br />
seg i stadig søken etter sosial, ekspressiv<br />
identitet. For mitt vedkommende måtte den<br />
tvert imot graves frem, ikke fra en eller annen<br />
kollektiv glemsel rundt tilbakelagte stadier av<br />
pop-kulturen, men fra dét glorete arvefølget<br />
denne musikkformen i siste instans hadde<br />
avstedkommet i samtiden. Av et tredvetalls<br />
medelever som med flammende stolthet bar<br />
logoen til Marillion behørig penn-skrevet på lærranslene,<br />
lot om lag 90% dessuten til å være i<br />
besittelse av buttons med påskriften FpU.<br />
Omkring denne perioden begynte offentlighet og<br />
medier i sterkere grad å understreke «opprørskvalitetene»<br />
hos denne populistiske ungdomsorganisasjonen.<br />
Personlig tilhørte jeg en helt<br />
annen krets ved den samfunnsfaglige studieretningen<br />
på skolen, en gruppe med store vansker<br />
i relasjon til oppfatningen av FpU-figurene som<br />
noe som helst annet enn nyordningen av et for<br />
lengst etablert trendfenomen blant høyre-politisk<br />
ungdom. Og jeg fikk snart erfare en overtydelig<br />
dialektikk mellom disse Marillion-menneskenes<br />
musikk-kulturelle ståsted og deres verdimessige<br />
utsyn ellers. Saken var den, at brorparten<br />
av dem benyttet sitt inderlige forhold til en<br />
musikalsk konstellasjon som liksom var «nyskapende,<br />
intellektuell og enestående» for å aksentuere<br />
en påstått overlegen menneske- og kulturforståelse<br />
som sådan. Dét å utbasunere ens sans<br />
for Marillion, skulle med andre ord formidle et<br />
snev av kultivert kredibilitet eller noe slikt. Det<br />
føltes derfor ubeskrivelig godt å kunne bruke<br />
mitt eget nett av musikalske preferanser i prosessen<br />
med å trekke deres helhetlige, verdi-funderende<br />
dømmekraft i tvil; som de fleste progtilhengere<br />
vet, er musikksmak en ytterst personlig<br />
ting. Inntil en bestemmer seg for å terrorisere<br />
omverdenen med denne «åndstilhørigheten»,<br />
vel å merke. Slik stiller for så vidt også<br />
undertegnede seg disponibel for kritikk gjennom<br />
denne artikkelen.<br />
Spørmålet om det originale<br />
Marillion har aldri vært nyskapende. Gruppens<br />
artistiske profil var, i likhet med de instrumentalistiske,<br />
kompositoriske og tekstmessige løsningene,<br />
utilslørt adoptert fra 70-tallets teatralske<br />
symfoniske rock, og fra Genesis i særdeleshet.<br />
Til tross for at dette var kjensgjerninger<br />
bandmedlemmene selv vedgikk, var det ytre<br />
forhold som muliggjorde gruppens kommersielle<br />
suksess. Det kunstneriske hellet uteble, da de<br />
etablerte musikkanmelderne på godt og vondt<br />
eide referanserammer for denne stilretningens<br />
Marillion<br />
kontekstuelle og historiske bakgrunn. I 1982/83<br />
var ikke «progressiv rock» et verken populært<br />
eller estetisk verdsatt begrep, og ergo falt Marillion<br />
tvers igjennom hos kritikerne av dinosaurgenerasjonen.<br />
Mer interessant for vårt vedkommende,<br />
er det derimot å notere at gruppen også<br />
blant eldre prog-tilhengere ble uglesett. Dét å<br />
skulle reprodusere et musikalsk og kunstnerisk<br />
formular hvis selve kreativitetsalibi og livsargument<br />
lå forankret i perspektivet om «det originale»<br />
eller «det nye», var nødvendigvis dømt til<br />
å kvele de siste rester av puls i den opprinnelige<br />
progressive idéen.<br />
Marillion var heller ikke et utpreget intellektuelt<br />
prosjekt. En vanlig oppfatning av uttrykket<br />
«intellektuelt», består i at en betraktning - uansett<br />
in<strong>nr</strong>etning - baseres på et kritisk blikk med<br />
dekning i ulike mer eller mindre offisielle paradigmer<br />
og rådende teser. Med andre ord at et<br />
utsyn oppstår didaktisk gjennom analyser dannet<br />
via redegjort terminologi fra f.eks. kunsthistorien,<br />
sosiologien eller den filosofiske estetikken.<br />
I så måte var det avdekkende opplysninger<br />
Derek «Fish» Dick kunne bringe til OKEJ-journalisten<br />
[sic] som i ‘85 ville vite hvilke inspirasjonskilder<br />
som lå til grunn for de psykologiske<br />
fortegnelsene sangeren utleverte i sitt tekstunivers;<br />
«Fish» nevnte forfattere som Joseph Co<strong>nr</strong>ad,<br />
George Orwell og Aldous Huxley. Dette kunne<br />
selvsagt vært interessant, hvis ikke det var<br />
for at han også ramset opp Coppolas Apocalypse<br />
Now og Parkers The Wall som to av sine favorittfilmer;<br />
førstnevnte bygger som kjent på nettopp<br />
Co<strong>nr</strong>ads roman Heart of Darkness, mens Roger<br />
Waters gjentatte ganger har brukt uttrykk som<br />
«Orwell’sk stemning» for å beskrive målsetningen<br />
med den lettere frenetiske utskillelsen av<br />
halv- og hel-simple metaforer og analogier i sitt<br />
1979-opus. At «Fish» i tillegg nevnte Stephen<br />
King blant de store forfatterne, samtidig som<br />
Kubricks filmatisering av Kings The Shining havnet<br />
ved siden av Coppolas og Parkers filmer i<br />
rekken av «fiskens» favoritter, gravla min tro<br />
på at fenomenet Marillion skulle omhandle noe<br />
som minnet om et «intellektuelt» skjær i popmusikken.<br />
Riktignok ville vokalisten også meddele<br />
sin fascinasjon for William Blake, men her<br />
kunne enhver innført leser tydelig ense «fiskens»<br />
utstuderte hjemmelekser... Peter Hammill<br />
har som kjent vært et forbilde fra tidligst av.<br />
Sist men ikke minst, var Marillion alt annet enn<br />
originale. Diverse kritiske røster bombarderte<br />
«Fish» og kompani med anklager om «Genesiskloning»,<br />
og en anmelder i heavy-metal tidsskriftet<br />
KERRANG! presterte endog å beskrive<br />
Marillions live-LP Real to Reel som «en oppfordring<br />
til rockhistorisk revisjonisme», om ikke<br />
jeg husker alldeles feil. Imidlertid skyldtes ikke<br />
dette hovmod fra bandets side; som sagt var<br />
medlemmene tidlig ute med å proklamere sin<br />
tradisjonstilhørighet. Nei, problemet lå på utsiden<br />
av gruppens uttrykk, hos tilhørerne som<br />
ikke kjente noe annet Genesis enn 80-tallets<br />
Mama-masende stadion-erobrere og således<br />
ikke hadde kjennskap til tradisjonen bak selve<br />
utgangspunktet for den formvise mer artikulerte<br />
popmusikken. Følgelig sluttet man at Marillion<br />
innebar noe fullstendig nytt og eget, ikke<br />
ulikt måten hvorpå den forrykt vulgære strykekvartetten<br />
Apocalyptica før sin opptreden ved<br />
Quart-festivalen i ‘98 fikk betegnelsen «avantgardistisk»<br />
i kraft av sine Metallica-versjoner<br />
(!). Men hva medfører egentlig den «originale»<br />
egenskapen? Er det ensbetydende med nydanning,<br />
eller taler vi kanskje snarere om en slags<br />
grad av interpretasjon? Forstår vi ikke i realiteten<br />
også et samsvar mellom disse termene? Et<br />
svar avkrever stilmessig overblikk: i den forstand<br />
at henvisningen til en overordnet form,<br />
eksempelvis den post-modernistiske eller den<br />
neo-klassisistiske (eller for den saks skyld rock<br />
vs. jazz) utpeker retningslinjer for videreføringen<br />
av en ge<strong>nr</strong>e, blir det originale synonymt med<br />
den fortolkningsvise dimensjonen. Desto høyere<br />
grad av interpretasjon, desto mer originalt; selvsagt<br />
vil det være korrekt, fra en formmessig<br />
<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong> Side 3
overordnet posisjon, å hevde King Crimson som<br />
en særskilt original utvikling av prinsippene til<br />
The Beatles, som selv sto i direkte gjeld til Elvis<br />
Presley. Derimot er dette poenget for Marillions<br />
vedkommende helt irrelevant; gruppens totale<br />
mangel på originalitet utgikk fra dét tilfelle at<br />
fortolkningsprinsippene var gjort før dem, trivielt<br />
nok av en artist som slik sett ikke hadde<br />
fungert som «inspirasjonskilde» men derimot<br />
som foregangseksempel. Marillions linje tilbake<br />
til Elvis Presley/Bill Haley/Robert Johnson, gikk<br />
altså ikke via Peter Gabriel og co.; den ble forsøkt<br />
lagt på toppen av Genesis. Og Marillion var<br />
verken alene om eller først med å gjøre dette; i<br />
England frembragte «neo-prog» bølgen artister<br />
som muligens var enda mer puritanske i sin<br />
flørt med samtid/fortid-dialektikken, som IQ og<br />
Twelfth Night. På den annen side hadde franske<br />
Step Ahead og tyske Scaramouche allerede i<br />
1981 lansert et tilsvarende sett tilgjengelige<br />
«omfortolkninger» av artister som Yes’ og Genesis’<br />
musikk, dog uten den betydelige markedsmessige<br />
vellykke Pendragon og Marillion senere<br />
ble signet med.<br />
Spørsmålet om overføring og<br />
inspirasjon<br />
På Uriah Heep-LPen Demons & Wizards (1972)<br />
finner du sangen Circle of Hands, som har en<br />
åpningsstrofe spilt gjennom Ken Hensleys B-3.<br />
De første taktene av denne strofen består av en<br />
melodilinje som tilsynelatende er hentet fra<br />
åpningen av tittelkuttet på King Crimsons debutalbum.<br />
Vi snakker om en ørliten snutt av en låt<br />
som i øvrighet minner lite om verken denne<br />
aller andre KC-komposisjoner. I det store og<br />
hele er det ingenting som tyder på at Hensleys<br />
opera-heavyband var nevneverdig inspirert av<br />
KC, og det er naturligvis ikke sikkert at mannen<br />
overhodet hadde hørt In the Court. Dette er et<br />
brukbart bilde på at gjenkjennelige melodifragmenter<br />
ikke bestandig beror på tyveri eller<br />
bevisst etterligning, men det er ikke alltid like<br />
enkelt å gjennomskue arten av et plagiat eller<br />
en pastisj. Simpelt sagt kan man beskrive et<br />
plagiat som et hig etter rekonstruering av spesifiserte<br />
komponenter i et gitt, allerede etablert<br />
kunstnerisk uttrykk. En artist som ikke fortolker<br />
gjennom sitt subjekt og derved levner en<br />
ekvivalent til et eksakt uttrykk, men som derimot<br />
søker å forme subjektet etter modellen i<br />
objektet (det opplagte forbildet), sysler med et<br />
plagiat. I slike tilfeller vil kopieringstendensen<br />
kunne utmåles ved at samtlige aspekter av et<br />
uttrykk, fra det øvre planet (musikkens struktur<br />
og produksjon, instrumentenes lyd, tekstenes<br />
budskap) til de underliggende (mål og motivasjoner,<br />
estetisk «holdning»), faktisk prøves<br />
overført til subjektet. Da David Sylvian på 80tallet<br />
mottok beskyldninger om Roxy Music- og<br />
Bowie-plagiater, var nok ikke dette så altfor<br />
langt fra sannheten, i den grad «sannheten» lar<br />
seg diskutere.<br />
Driver man med pastisjer, blir det nærliggende å<br />
gjenoppta forestillingen om det originale, altså i<br />
hvilken grad en artist fortolker og tilkjennegir<br />
dette aktivt gjennom sitt subjekt, gjennom produktene<br />
som fremlegges. Det er f.eks. fullt<br />
mulig å presentere en interpretasjon av en<br />
artists mest karakteristiske kjennetegn, og samtidig<br />
være original. Den svært eksentriske franske<br />
trioen ZNR, med blant andre kitsch-komponisten<br />
Hector Zazou, produserte på 70-tallet to<br />
LPer med overlagte pastisjer kretsende rundt<br />
Erik Saties Gymnopedie- og Gnosienne-prinsipper;<br />
originaliteten lå befestet i det mediet trioen<br />
tilskrev subjektet, at selve platformen for det<br />
kunstneriske utløpet var grunnleggende<br />
uprøvd. Pastisjen gled ergo ubemerket over i<br />
den originale sfæren, og kunstnerisk validitet<br />
ble fremmet utover det musikalske og inn i et<br />
strikt teoretisk felt. The Residents gjorde noen-<br />
Can<br />
lunde det samme overfor Zappa & The Mothers<br />
of Invention, Can i forhold til Velvet Underground,<br />
Cluster versus Stockhausen, Faust i<br />
relasjon til Pink Floyd og for den saks skyld Tom<br />
Waits overfor Captain Beefheart.<br />
Innen den ordinære eller kanskje heller regulære<br />
progressive rocken, har ikke pastisjene vært<br />
like heldige som hos ovennevnte. Dette kan<br />
skyldes den hårfine balansegangen mellom<br />
både plagiat og pastisj, og mellom enkel pastisj<br />
og original sådan. Overfladisk kan vi konstatere<br />
at plagiater forutsetter en overføring av sentrale<br />
funksjoner og elementer ved et helhetlig konsept,<br />
mens pastisjer inneholder klare primale<br />
karakteristika innhentet utenfra, at essensielle<br />
trekk ved en utenforstående kilde (vedr. alt fra<br />
produksjonsverdier og omslagsgrafikk til stemmeprakt<br />
og kompositoriske metoder) gjerne er<br />
plassert tilsvarende i subjektets utkast. Dette<br />
forklarer langt på vei hvorledes «utrente ører» i<br />
møte med progressiv rock kan finne 5UU’s’ og<br />
Yes’ uttrykk tilnærmelsesvis identiske, selv om<br />
førstnevnte så absolutt blir regnet blant de desidert<br />
mest originale pastisjer over sistnevnte sett<br />
fra innsiden. Fra utsiden vil trolig alle progressive<br />
rock-artister i grunnen fremstå som pastisjer<br />
av hverandre alt ettersom tidsaspektet blir den<br />
eneste gyldige variabel.<br />
5UU’s<br />
Fem klassikere...<br />
På temmelig forutsigbart vis har jeg valgt ut fem<br />
«klassiske» band for å demonstrere den historiske<br />
konsekvensen av disse påvirkningssfærene.<br />
Alle har dét til felles at musikkens ingredienser<br />
ble mønstret inn som en reaksjon på samtiden,<br />
samtidig som bestanddelene - harmoniseringer,<br />
språk og tekst, dynamikk, instrumentalistisk<br />
teknikk - på et eller annet vis lot seg<br />
dekonstruere og tilbakeføres gitte klassiske<br />
komponister, forfattere, popartister, folkemusikkutøvere,<br />
performere og jazzorkestre. ELP og<br />
Yes oppnådde mer eller mindre verdensomspennende<br />
kommersiell suksess i perioden 1970-75,<br />
Genesis deretter og 20 år frem. Gentle Giant fylte<br />
konsertsaler i Canada, Tyskland og delvis<br />
USA, Van der Graaf Generator i Frankrike og Ita-<br />
lia, men ingen av disse gjorde særlig inntrykk<br />
på hjemmemarkedet, til tross for at musikkjournalister<br />
i en årrekke regnet Hammill og co. som<br />
stilskapere innen britisk «avantgarde-rock».<br />
Sammen med King Crimson selvsagt; disse har<br />
jeg ikke inkludert her, fordi brorparten av de<br />
symfonisk-progressive artistene på 70-tallet i<br />
utgangspunktet må tolkes som disipler av<br />
Fripps lære. Keith Emerson tilskrev ulikheten<br />
mellom sitt gamle band The Nice og ELP ved<br />
Greg Lakes modning i KC; Jon Anderson returnerte<br />
entusiastisk til sine kamerater i Yes etter<br />
å ha sunget Prince Rupert på KCs Lizard; Tony<br />
Banks var overgitt etter å ha lyttet til In The<br />
Court Of The Crimson King og bestilte omgående<br />
en Mellotron… og slik fortsetter det. Naturligvis<br />
kunne man ha skrevet<br />
opp og ned om Anekdotens<br />
spede dager, og<br />
om viljen til bevisst å<br />
skape vital anakronisme<br />
i tiåret som paktvis<br />
med en gryende<br />
nyliberalisme tillot<br />
anerkjennelse for<br />
den slags, men dette<br />
ville ikke nødvendigvis<br />
tilført<br />
debatten ferske<br />
impulser.<br />
ELP og Yes<br />
ble på 70tallet<br />
definert<br />
som «techno-flash»,<br />
en stil<br />
hvori det<br />
tekniske<br />
artisterietdomi-<br />
Nicolò Paganini<br />
nerte på<br />
et slags<br />
metanivå i den kunstneriske fronten mot publikum.<br />
Med dette menes at «vanskeligheten»<br />
knyttet til selve fremføringen av et musikalsk<br />
stykke - uavhengig en eventuell teoretisk problematikk<br />
- ble utslagsgivende for utøvernes<br />
hevding av sine verkers verdi. Selv dette<br />
momentet var hentet fra klassisk musikk, og<br />
innflytelsen herfra tok dermed en mental vending.<br />
Liszt og Paganini var begge komponister<br />
hvis vigør i samtiden utgikk fra den fysiske<br />
fremtoningen, fra kunstnernes egen tilstedeværelse<br />
bak klaveret og fiolinen. Litt av motivasjonen<br />
for disse holdningene var motviljen overfor<br />
andres fremføring av ens egen-komponerte verker;<br />
ergo måtte man implisitt forstå denne<br />
musikken som så kvalitativt høystemt at den<br />
kun tillot subjektet bak utformingen å realisere<br />
tonene. Det hele gled gjerne over i sirkustilstander;<br />
Liszt følte seg presset til å spille pianostykkene<br />
stadig raskere, og ved flere tilfeller der<br />
han noterte seg identisk tilbakevendende publikum,<br />
endte det med at han måtte fingere en<br />
besvimelse hos seg selv eller blant tilhørerne for<br />
ikke å røpe sine manglende evner til faktisk å<br />
spille enda hurtigere. Mannen bak klaveret ble<br />
den reddende helt for dånede beundrerinner,<br />
eller nedrent av ekstatiske kvinner dersom det<br />
var han selv som brøt sammen; som regel skjedde<br />
sistnevnte dersom den store pianisten allerede<br />
hadde gjort et teknisk feilgrep. Paganini på<br />
sin side, hadde for vane å kreve langt hurtigere<br />
fremføring av sine stykker dersom noen andre<br />
enn ham selv skulle opptre, noe som ofte resulterte<br />
i aborterte konserter og følgende skandaler<br />
med hovedpersonen tilstede. Med tiden ble<br />
han da også en mentor i ren teknikk og skrev et<br />
utall fiolinstykker med den isolerte hensikt å<br />
utfordre instrumentalistiske evner.<br />
Side 4 <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong>
Ikke et vondt ord om Hank Marvin, men selvsagt<br />
var overgangen stor fra Cliff Richard & The<br />
Shadows til Yes og ELP. Altfor mange kritikere<br />
glemmer imidlertid at figurer som Wakeman og<br />
Emerson til enhver tid opptrådte med glimt i<br />
øyet; de tenkte nok ofte at brorparten av tilhørerne<br />
for lengst var innforstått med Liszt/Paganini-legenden<br />
og således fant deres egne oppvisninger<br />
harmløst ironiske. Heri ligger nok litt<br />
av disses blindhet og tilbøyelighet til å overvurdere<br />
sin musikks sofisteri og kultivasjon; langt<br />
de færreste av tilhengerne hadde et viderekomment<br />
forhold til Emersons og Wakemans egne<br />
klassiske forbilder. Et problem var kanskje dét<br />
faktum at ironien i altfor liten grad var gjennomført;<br />
den ble integrert i sirkuset og artisteriet,<br />
heller enn brukt som et botemiddel mot det.<br />
ELP hadde sin med-bar-overkropp-solérende<br />
Palmer og Yes sin kinesisk-»filosoferende»<br />
Anderson, nøyaktig slik Rush alltid har hatt sin<br />
Objektiviserende (uff) Neil Peart og Dream Theater<br />
sin vibrerende Labrie.<br />
Genesis hadde verken glimt i øyet eller invitten<br />
til sirkus. I stedet talte man om «rock-teater»<br />
[sic] og «sort humor», og slik oppstod kravet om<br />
et seriøst artistisk vederlag; lyrikkmessig tungsinn<br />
og underfundighet gikk hånd i hånd, og<br />
musikalsk «vanskelighet» fremgikk av det<br />
interne parameteret i komposisjonsakten – innpodet<br />
i selve den estetiske underbygningen –<br />
og ikke som overfladiske triks rettet mot inntrykksdannelse<br />
for lytternes del. En Tony<br />
Banks som skrev Firth of Fifth skulle i prinsippet<br />
dermed være en Bach som skrev Messe i hmoll,<br />
uavhengig divergerende tidsforløp. Dette<br />
«selv-begrepet» er bakgrunnen for at mange i<br />
ettertid anser Genesis som det mest pretensiøse<br />
av samtlige britiske 70-tallsband under den progressive<br />
vignetten, og muligens også hovedårsa-<br />
Tony Banks<br />
ken til at gruppens stjerne fremdeles skinner<br />
høyest på prog-himmelen; endelig et fenomen<br />
som skulle transcendere den lite ærverdige popmusikken<br />
og gjøre den kunstnerisk habil ved<br />
skolastisk terminologi. Genesis var dessuten et<br />
«intellektuelt» rockeband, på totalt andre forutsetninger<br />
enn kollegene i Yes og ELP. Dette<br />
omhandlet en klikk kostskolegutter oppfostret<br />
på Dickens, Swift og Conan Doyle, men også på<br />
Dante, Chaucer, Shakespeare, Milton, tilmed<br />
Dylan Thomas. Musikalsk var Purcell og Elgar<br />
inne i bildet, men ikke så markant som Britten,<br />
Vaughan Williams og Saint-Saëns.<br />
Dette var ungdommer som, grunnleggende fremmed<br />
for den regulære popmusikkens brauteri<br />
(Beatles, Beach Boys og BeeGees utelatt),<br />
ønsket å omdefinere det elektrisk-musikalske<br />
formspråkets muligheter. På sin egen tids premisser,<br />
klart nok, akkurat slik f.eks. Tortoise<br />
gjør det i dag. Det er denne standhaftige viljen<br />
til å bryte ny mark, og troen på prosjektets<br />
gjennomførbarhet, som beskytter Genesis’ status<br />
som «progressive», enten man nå vender og<br />
snur aldri så mye på gruppens produksjon. En<br />
rekke av de mest ambisiøse utspillene deres<br />
innbyr selvsagt til småpinlige avdekninger av<br />
estetisk umodenhet og naivitet, men dette blir i<br />
høyeste grad en relativ stilling; gi kritikerkorpset<br />
20 år og spør dem så om validiteten i Radioheads<br />
Kid A, og du vil forstå betydningen av<br />
dette. Ikke minst grunnet alle disse hundreder<br />
av plagiater og enkle pastisjer, har derimot også<br />
Genesis’ mer vellykkede ekspedisjoner i rockmusikalsk<br />
eventyrland blitt fullstendig underkjent<br />
utsides «progressive» kretser.<br />
Å trekke farlig bombastisk estetikk ut fra sin<br />
rettmessige tidsramme og forsøke en gjendrivning<br />
av selve konseptet ti eller tjue år senere,<br />
vil være dømt tilværelsen som artifisiell kitsch;<br />
ikke engang forsvarlig som brudd på åndelig<br />
fremdrift, men tvert imot en dobbelt anakronisme.<br />
Dette var et immanent lodd i Genesis’<br />
kunstneriske forestillingsverden: pretensjonene<br />
ble i seg selv en vesentlig komponent i den<br />
fremadrettede innflytelseslinjen. «Fish» ønsket<br />
aldri å være en klovn på sirkus eller en skald i<br />
Midgard, han ville være en séer blant de sosiale<br />
dyrene... og da trengte han Gabriel.<br />
Hvis ELP var klovner, Yes dyretemmere og Genesis<br />
ufrivillige illusjonister på sirkuset, var kanskje<br />
Gentle Giant pantomimekunstnere, åpne<br />
for besk komikk, svartsyn, vemod og primitiv<br />
lystighet; alt innenfor et av den progressive rockens<br />
mest særpregede og detaljefokuserte byggverk.<br />
Shulman-klanen og deres medløpere var<br />
utvistelig ambisiøse og selvhøytidelige i sitt<br />
artistiske opplegg helhetlig sett, men gjorde<br />
nettopp konstruksjonen fullt og helt fleksibel.<br />
En skjeggete macho-helt som pillet seg i nesen<br />
og inviterte publikummere til håndbak på scenen,<br />
kontrasterte nokså kraftig med kontrapunktisk<br />
vibrafonspill og multi-vokaliseringer<br />
over middelaldersk madrigale-tematikk. Gentle<br />
Giants base-konsept ble nok gravalvorlig ivaretatt,<br />
men det ble da like fullt Monty Pythons;<br />
litt av idéen med GGs oppheng i musikalske<br />
«mikro-partikler» var da også å levne tilhørerne<br />
et slags innsyn i råmaterialet, å etablere forståelse<br />
for fantasiens innvirkning på kreasjonsprosessen.<br />
Det var ikke en overordnet intensjon å<br />
skulle «imponere»; bandmedlemmene var altfor<br />
kunnskapsrike til å tro at en slik målsetning<br />
hadde potensiale i en verden som i sin tid fødte<br />
Liszt og Paganini, og enhver med et visst teoretisk<br />
talent vil kunne tyde Giant-partiturer først<br />
og fremst som merkverdig oppfinnsomme og<br />
intelligente, dernest som produkter av teknisk<br />
begavelse. Idét pantomimekunstneren gestiku-<br />
Derek Shulman (Gentle Giant)<br />
lerer, skjer det innenfor det estetiske mediet,<br />
den foretrukne uttrykksformen, og i Shulmanklanens<br />
tilfelle forholdt man seg til kommunikasjon<br />
og korrespondanse, heller enn til distanse<br />
og overfladisk prakt.<br />
Van der Graaf Generator var akrobater. De sto i<br />
konstant fare for å falle ned, og dette skjedde<br />
da også med jevne mellomrom. I tillegg bevegde<br />
Hammill og kompisene seg med lengre steg for<br />
hvert hjørne som ble passert, selv om dette ikke<br />
ga praktiske resultater; medlemmene levde i<br />
lange perioder på et eksistensminimum. Genesis<br />
skulle handle om teater, VdGG om poesi og<br />
mani. Peter Hammill brukte diktningen, ikke<br />
bare for å beskrive vansinnet, men for å nærmest<br />
å tilkalle det. Dette var også hovedoppgaven<br />
til medmusikantene hans, som alle lot til å<br />
vokse sterkere inn i rollen etter hvert som<br />
beretningenes spindelvev ble tettere; musikkens<br />
vendinger er regelmessig tvinnet rundt<br />
handlingsforløpet, enten teksten abstraherer<br />
eller figurerer. Få vil i dag bestride A Plague of<br />
Lighthouse Keepers fra 1971-LPen Pawn Hearts<br />
som et av prog-historiens ypperste mesterverker;<br />
dette stykket var interessant nok et av<br />
ytterst få kollektive komposisjonsarbeid VdGG<br />
Van der Graaf Generator<br />
fremla. I konsert-sammenheng fremsto gruppen<br />
som en surrealismepreget, esoterisk enhet av<br />
krønikefortellere, synkront med den samme<br />
gåten på hjertet men med ulike stemmer;<br />
enhver bit skulle passe i et puslespill, som i de<br />
flerfoldige nivåene av et dikt eller et maleri. Av<br />
alle disse fem artistene jeg har nevnt her, var<br />
ingen tilnærmelsesvis så kompromissløse som<br />
herr Hammills prosjekt, og nytelsespunktet lå<br />
da også godt gjemt i det helhetlige scenariet;<br />
VdGG var rett og slett for kravstore i møte med<br />
«opinionen».<br />
...med eksempler<br />
ELP handlet om storslåtte vegger av Hammondakkorder,<br />
om minifuger orkestrert for mini-mooger<br />
og kjemisk innøvd triobesetning, om boogie-<br />
Bach og rockabilly-Schumann i concorde-tempo,<br />
om Glenn Gould-foto i ryggstøtteramme på hvitt<br />
flygel med tilhørende saueskinnsbelagt krakk.<br />
Inntrykkene er mange, men det musikalske har<br />
som regel stått i høysetet hos trioens apostler.<br />
Fra Tyskland kom tre vesentlige slike bidrag,<br />
Triumvirat, Tritonus og Trilogy; med klisjéene<br />
allerede påtrengende i gruppenes navn. Førstnevnte<br />
var et plagiat så godt som noen. Mediterranean<br />
Tales (1972) og Illusions On A Double<br />
Dimple (1974) inneholder tangenteffekter,<br />
vokalteknikk og tekst-problematikk mer eller<br />
mindre direkte «lånt» fra <strong>Tarkus</strong>-deklarasjonen.<br />
Dette resulterer i passe lyttverdige momenter,<br />
såfremt man ikke opererer med konkrete kriterier<br />
for særpreg. På Spartacus (1975) tar det ufrivillig<br />
parodiske overhånd; én ting er å kaste<br />
ambisjonen om nyskapning over bord, en annen<br />
er å faktisk gjenta sitt eget plagiat. Triumvirats<br />
senere utgivelser er, i undertegnedes ører, nærmest<br />
til å gråte av. Tritonus var et annet band<br />
som ønsket å «gjøre» ELP fra grunnen av, riktignok<br />
med et velutviklet talent for låtskriving. I<br />
<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong> Side 5
forhold til Triumvirat, er melodiene flere og de<br />
mest kategoriske klisjéene færre på Tritonus’<br />
debut fra 1975. Selv engelskuttalen til<br />
bassist/sanger Ronald Brand er tilnærmet feilfri,<br />
mens oppskriften «klassisk-rocktrio» får ekstra<br />
dybde ved disiplinert bruk av mellotron, addert<br />
Peter K. Seilers ellers kompetente håndtering av<br />
orgel, piano, synther og Würlitzer. Aller mest<br />
vellykket er faktisk inntoget i Greg Lake-type<br />
ballade-land, som på den musiserende Sunday<br />
Waltz, mens instrumentalversjonen av Lennon/McCartneys<br />
Lady Madonna avslører en uheldig<br />
vilje til overtagelse av sågar de mest håpløse<br />
sidene ved ELPs selvbilde (jfr. sistnevntes<br />
Nutrocker). På Tritonus’ andre og siste album,<br />
Between The Universe (1976), er også forbildenes<br />
pretensjoner søkt videreført, noe som ender<br />
med et mer sammensatt og originalt produkt,<br />
dog med mangel på melodiske høydepunkter.<br />
Trilogy var en instrumental-kvintett sentrert<br />
rundt to tangentspillere. Musikken flettet inn<br />
spor av den mer drømmende symfoniske stilen<br />
til post-Gabriel periode Genesis i et overveiende<br />
keyboard-orientert lydbilde, og den første LPen<br />
deres, Here It Is fra 1979, er et fint eksempel på<br />
troverdig ELP-pastisj. Slektskapet med innfallsvinkelen<br />
til både Happy The Man og UK er<br />
påfallende, begge disse konstellasjonene var da<br />
også lydige følgesvenner av Keith Emersons tekniske<br />
«tungen-i-kinnet» moral. I USA var især<br />
sørstatsbandet Polyphony begeistret for ELP,<br />
med et krystallklart produsert Hammond C-3 og<br />
summende mini-moog som hovedinnslagene på<br />
Without Introduction (1973), et av de tidligste<br />
landemerkene innen amerikansk symfoniskprogressiv<br />
rock. Helt unikt for dette opuset er<br />
også gitaristens ivrige slide-spill, samt vokalismens<br />
høye standard og dét faktum at kvintetten<br />
sysselsatte en egen bongo-trommis!<br />
I Sør-Amerika er det ingen artister som har<br />
kommet lengre enn argentinske Alas i dekningen<br />
av ELPs musikalske idéverden. Debut-albumet<br />
Alas (1976) gir en nyansert opplevelse av<br />
disse idéene, godt iblandet elementer av et Canterbury-lignende<br />
sound; dette er en virtuost<br />
briljerende plate, komposisjons- som fremføringsmessig,<br />
med kun to sidelange spor og sparsom<br />
vokal på spansk. Oppfølgeren Pinta Tu<br />
Aldea (1977) er også verdt en lytt.<br />
Blant de store italienske 70-tallsbandene finner<br />
vi minst to klare motpoler i mønsteret etter<br />
Keith Emerson og kompani. Le Orme var, som<br />
Triumvirat i Tyskland, et åpenbart plagiat. Bassist/gitarist/sanger<br />
Aldo Tagliapietra oppholdt<br />
seg således i England like før arrangeringen av<br />
det tydelig Emerson-påvirkede albumet Collage<br />
(1971), noe som lot til å gi startskuddet for hele<br />
resten av bandets karriære. På den gjennomarbeidede<br />
Contrappunti (1974) høres Le Orme mer<br />
ut som ELP enn ELP selv. En annen semi-legendarisk<br />
italiensk gruppe, The Trip, behandlet<br />
innflytelse fra The Nice og Quatermass og bidro<br />
slik til tradisjonen, mens Metamorfosi senere<br />
tok utgangspunkt i Le Orme snarere enn i ELP.<br />
Ingen av disse navnene presterte derimot å fornye<br />
retningen. Dét gjorde definitivt Banco Del<br />
Mutuo Soccorso, et av de mest ege<strong>nr</strong>ådige og<br />
solide «klassisk-inspirerte» band noensinne.<br />
Etter aggressiv piano-rock (sjekk EPen Donna<br />
Plautilla, innspilt høsten 1970) famlet gruppen<br />
seg forbi en grønn debut-fase og inn i renspikket<br />
sokratisk, nærmest orkestrert prog. Darwin!<br />
(1972) og Io Sono Nato Libero (1973) er begge<br />
genistreker med kunstneriske konklusjoner<br />
langt utover ELPs; konferér med Gnosis-opinionssidene<br />
på internett dersom du er betviler<br />
disse verkenes omdømme.<br />
I Sydney satt gitaristen Julian Browning og<br />
skrev dramatisk musikk for det grandiose rock-<br />
ensemblet Rainbow Theatre; både Fantasy Of<br />
Horses (1974) og The Armada (1975) er uunnværlige<br />
for tangent-fikserte prog-entusiaster med<br />
ekstra godt øye til Emerson, Lake & Palmer. I<br />
moderne tid har ikke minst japanske fenomener<br />
som Mugen, Social<br />
Tension, Deja-Vu,<br />
Gerard og Ars Nova<br />
en rekke svin på<br />
skogen i spørsmålet<br />
om ELP-plagiatets<br />
livsrett, selv<br />
om flere av disse<br />
har utgitt grei<br />
musikk. Ameri-<br />
Rainbow Theatre: Fantasy Of<br />
Horses<br />
kanske A Triggering<br />
Myth har sverget<br />
til tettsittende<br />
keyboard-kaskader<br />
like siden starten, og kan lett betegnes som en<br />
utstrekning av vilkårene fra Brain Salad Surgery.<br />
Et annet kjent USA-band, Mastermind, har kanskje<br />
ikke fullt så mye å skryte av når alt kommer<br />
til alt; store deler av virksomheten deres<br />
later til å ha forsvaret av de mest penisforlengende<br />
trekkene ved Emersons filosofi som grunntese.<br />
Da kommer ungarske After Crying langt<br />
bedre fra sitt eksperiment, med en syntese av<br />
improvisasjon, storstilt komposisjon og ELPs mer<br />
«seriøse» egenskaper.<br />
Yes-tilhengerne begynte tidlig å ta etter sine<br />
idoler. En ekte kloning av dette bandet var<br />
sveitsiske Welcome, som utga to rimelig bra<br />
LPer, hvorav helst debuten Welcome (1976) er<br />
noe i retning av en perfekt avskrift, med grumsete<br />
Hammondorgel-orgier, boblende synthøvelser<br />
og trestemt falsettsang over uforklarlige<br />
verbale meddelelser. Ingen gitarer, men så ville<br />
vel sikkert et ikke-Howelydende innslag blitt et<br />
brudd med målsetningene om Yes-avstøpning.<br />
Hakket mer<br />
omtenksomme var<br />
belgiske Banzai,<br />
som med Hora<br />
Nata (1974) bidro<br />
varmt til Yes-stilen,<br />
blant annet<br />
ved fascinerende<br />
inkorporering av<br />
strykere i sin<br />
ellers livlige pop-<br />
prog. Låtene er<br />
lange og substansrike<br />
på albumet,<br />
likevel er det sing-<br />
Welcome: Welcome<br />
le-platene deres (samlet med LPen på CD-gjenutgivelsen)<br />
som best belyser gruppens ubestridelige<br />
melodiske sans; nå var da Yes’ musikk i<br />
kjernen også basert på regelrett harmonisk popmusikk.<br />
Dette dro britiske Druid slutninger av,<br />
og skapte en pasjonsfylt og sødmedryppende<br />
«romanserock» på Toward The Sun (1975). Dette<br />
er en intimt nusselig puseplate med total overvekt<br />
av alle de faktorene prog-kritikerne frykter<br />
og hater av dels forståelige grunner. Virkelig<br />
et hjem i fare for å drukne i sitt eget badekar,<br />
selv om oppfølgeren Fluid Druid (1976) viser en<br />
klarere evne til modererte vinklinger over samme<br />
visjon.<br />
Den mest gjennomførte britiske Yes-pastisjen<br />
var imidlertid England, hvis Garden Shed (1977)<br />
er en semi-klassiker i sin egen rett. Her finner<br />
vi trakteringer av samtlige sider ved Anderson/Howe-universet,<br />
dog presentert såpass<br />
overbevisende at lytteren med godvilje kan<br />
forestille seg en tilgitt dekning av vakuumet<br />
som oppstod i kjølvannet av Relayer. På andre<br />
siden av havet var den gang obskure grupper<br />
som Easter Island, Axcraft, Fireballet, Cathedral,<br />
Pentwater, Leviathan og Infinity hengivne aspiranter<br />
i Yes-skolen. Ett prosjekt var dog betyde-<br />
lig mer konsekvent<br />
i sitt plagiat,<br />
og dette var<br />
Starcastle. De to<br />
første platene<br />
deres, Starcastle<br />
(1976) og Fountains<br />
Of Light<br />
(1977) er begge<br />
uimotståelige<br />
Starcastle: Starcastle skrekkeksempler<br />
på fenomenet<br />
«artistisk klone»,<br />
og må høres av alle med åpent sinn og hjerte.<br />
Et band som tok Yes-løsningene og plasserte<br />
dem inn i en mer personlig sammenheng, var<br />
den nederlandske kvartetten Finch. Under<br />
direksjon av supergitaristen Joop van Nimwegen<br />
utga Finch tre instrumentale album, hvorav særlig<br />
Glory Of The Inner Force (1975) kan anses<br />
som en direkte sublimering av uforløste idéer<br />
fra Topographic Oceans og Relayer. Fra vår egen<br />
tid vil jeg igjen nevne 5UU’s, da denne gruppen<br />
i særskilt gard har maktet å kombinere Yes’ verden<br />
av lyder med sitt eget unikt eksperimentelle<br />
fundament. USA er ellers et av få land hvori<br />
utpregede neo-progband har vist større interesse<br />
for Anderson og co. enn for Genesis, og grupper<br />
som Iluvatar, Atlantis, The Realm og Crucible<br />
er betegnende for dette.<br />
Genesis var store i Italia i en tid da engelske tilhørere<br />
uteble. Av dette fulgte Premiata Forneria<br />
Marconi, som brukte visse trekk fra Gabriel/Banks’<br />
taktikk for å bane sin egen sti . I tillegg siktet<br />
Flavio Premoli og de andre på å låne det de kunne<br />
fra alle store britiske navn i perioden, fra KC,<br />
ELP, Yes og Jethro Tull. Utkommet var 100% vellykket<br />
og PFMs andre LP PerUn Amico (1972)<br />
inneholder noen av<br />
de saligste øyeblikk<br />
i prog-historien.<br />
Det pastorale<br />
særpreget PFM tilegnet<br />
seg, var tvers<br />
igjennom bygget<br />
på fortolkninger av<br />
Genesis’ harmonistrukturer,<br />
og fra<br />
1975, da gruppen<br />
tilmed hadde<br />
ansatt en Gabriellydende<br />
sanger, var<br />
denne arven uttalt.<br />
Alle PFM-produksjonene t.o.m. Jet Lag (1977) må<br />
høres av Genesis-entusiaster, samt grupper som<br />
Maxophone og Genfuoco, som sprang mer eller<br />
mindre direkte fra denne kilden. Østerrikske<br />
Kyrie Eleison fremstår som et innlysende Genesis-plagiat<br />
på sin debut-plate The Fountain Beyond<br />
The Su<strong>nr</strong>ise (1976), som dog avdekker et visst<br />
talent for så vel sangskriving som stemningsbygning.<br />
Uheldigvis<br />
hemmes inntrykket<br />
av elendige<br />
produksjonsverdier.<br />
På tyske<br />
Neuschwansteins<br />
eneste album Battlement<br />
(1978), forseglesklone-tradisjonen.<br />
Hva hadde<br />
Kyrie Eleison: The Fountain<br />
Beyond The Su<strong>nr</strong>ise<br />
PFM: Per Un Amico<br />
Marillion og IQ å<br />
stille opp mot dette?<br />
Her var selv<br />
vokalistens uttale<br />
av visse ord eksak-<br />
te kopier av Peter Gabriels, samtidig som alle<br />
instrumenter ble forsøkt gjenprodusert slik man<br />
fant dem på Genesis-platene. At sangeren dessuten<br />
synger surt gjennom hele platen, gjør ikke<br />
akkurat Battlement mer nytelsesverdig.<br />
Side 6 <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong>
Mot slutten av 80-tallet flørtet det engelske<br />
heavy-popbandet It Bites med Genesis-lignende<br />
arrangementer og harmoniseringer i musikken<br />
sin. Dette kulminerte med Once Around The World<br />
(1988), som gir en pekepinn på hvordan resultatet<br />
kanskje ville blitt dersom Gabriel/Banks fikk<br />
skrive musikk til Van Halen (?). I ettertid er det<br />
lett å falle for sjarmen i dette tidsmessige vågestykket,<br />
ikke minst grunnet det ekstremt solide<br />
håndverket som ligger til grunn. Av artister som<br />
i senere tid har benyttet Genesis’ tonale og harmoniske<br />
prinsipper i sine egne utlegninger,<br />
mener jeg at norske White Willow rager blant de<br />
høyeste. I likhet med PFM tar man her et<br />
bruddstykke av en hel idéverden, tolker dette<br />
og trekker atmosfæren herfra inn i ens eget<br />
doméne. White Willows to første plater Ignis<br />
Fatuus (1995) og Ex Tenebris (1998) er koselige,<br />
men Sacrament som kom i fjor, er virkelig et<br />
gjennomført praktstykke og en fremtidig klassiker;<br />
sannsynligvis blant det beste som har<br />
skjedd skandinavisk symfonisk-progressiv rock<br />
siden Änglagård, som selv opptok vesentlige<br />
deler av Genesis’<br />
fundamenter i sitt<br />
uttrykk.<br />
White Willow: Sacrament<br />
Gentle Giant skrev<br />
avansert rock,<br />
men kompleksiteten<br />
lå i teksturene<br />
heller enn i<br />
strukturene; i<br />
måten hvorpå<br />
man fullendte et<br />
taktforløp eller<br />
konstruerte og<br />
ekspederte en iøv-<br />
rig simpel akkord. Med dette ble Giants musikk<br />
grunnleggende forskjellig fra de ovennevntes,<br />
noe som ikke forhindret utallige pastisjer av<br />
varierende relevanse. Betegnende er det selvsagt<br />
at flesteparten av disse oppstod i trakter<br />
hvor bandet hadde hatt et visst kommersielt<br />
gjennomslag; i Tyskland, USA og Canada. München-bandet<br />
Subject Esq lot seg påvirke av de<br />
tyngste sidene ved Gentle Giants tidligste<br />
utspill, og skapte et jazz/blues-preget konglomerat<br />
som det er verdt å låne øret til selv i dag.<br />
Etter å ha skiftet navn til Sahara, anla gruppen<br />
et mer symfonisk tilsnitt, merkbart Giant-influert<br />
især på For All The Clowns (1976). Et senere<br />
tysk ensemble var Epidermis, som utga Genius<br />
Of Original Force (1978), med en heller ujevn<br />
dreining over<br />
Giant-koden, blant<br />
annet med triste<br />
tilfeller av ulydendevokal-arrangementer.<br />
Mer interessant<br />
var musikken<br />
til amerikanske<br />
Yezda Urfa,<br />
som mikset ulike<br />
aspekter ved for-<br />
bildene inn i et<br />
«dada-symfonisk»<br />
angrep på tendensene<br />
i samtiden<br />
Epidermis: Genius Of The<br />
Original Force<br />
rundt utgivelsen Sacred Baboon (1976), en slags<br />
fiktiv Yes-og-GG-møter-SamlaMammasManna<br />
fantasi.<br />
Av andre USA-band lanserte New Jersey-baserte<br />
Mirthrandir en forseggjort fortolkning av Shulman-klanens<br />
musikk på sin eneste LP For You<br />
The Old Women (1975), mens Florida-gruppen<br />
Maelstrom tonet ned de mest intrikate figurene<br />
på sitt album Maelstrom (1973). Brasilske Terreno<br />
Baldio slapp en trivelig plate med samme<br />
navn i 1976; tekster på portugisisk og tekniske<br />
løsninger som virker hentet fra de samme teoretiske<br />
grunnsetningene Shulman-klanen selv<br />
hadde forholdt seg til i startfasen, gjør denne<br />
platen ekstra interessant for GG-fans. Dessverre<br />
foreligger kun en nyinnspilling med engelske<br />
tekster fra 1992, men denne er langt fra dårlig.<br />
I Canada regnet gruppene EtCetera, Maneige,<br />
Morse Code og Harmonium seg som etterfølgere<br />
av Gentle Giant. Dette endte med en rekke fine<br />
produksjoner hvori forskjellige sider ved GGsoundet<br />
er vektlagt, fra de symfoniske via de<br />
folk-baserte til de fusion/jazz-orienterte. Fra<br />
denne roten spirte 90-tallsartister som Miriodor<br />
og Nathan Mahl, begge fra Quebec-provinsen<br />
men med helt ulike tilnærmingsmåter. Førstnevnte<br />
videreutviklet de mest eklektiske elementene<br />
i Giants musikk og landet på en slags<br />
«kammer-rock» formel, mens sistnevnte rettet<br />
seg mot progfusion og siden mer symfoniske<br />
vendinger. Noen hundre mil sydover herjet<br />
Echolyn med sin erke-amerikanske stadionutgave<br />
av GG-vokaliseringer, GG-akkordrekker<br />
og i mindre grad GG-teksturer. Kvintetten hadde<br />
stort hell innad i progmenigheten men fremsto<br />
som en fiasko på dét målpunktet musikken<br />
var in<strong>nr</strong>ettet, nemlig blant det store publikumet<br />
som eventuelt kunne fylle arenaen. Derimot<br />
avfødte gruppen et sus i sivet som igjen oppmuntret<br />
andre prosjekter, hvorav ikke minst<br />
The Underground Railroad fortjener en benevnelse<br />
for fjorårets debutalbum Through And<br />
Through, som revitaliserer mange av de mest<br />
krevende instrumentale aspektene ved Giant.<br />
Den idiosynkratiske auraen rundt Van der Graaf<br />
Generator samt musikkens lite imøtekommende<br />
natur, forårsaket en evig kultstatus for Peter<br />
Hammill, David Jackson, Guy Evans og Hugh<br />
Banton, som utgjorde den klassiske VdGGbesetningen<br />
i årene 1970-77. Omtrent parallelt<br />
viste skjebnen til f.eks. Soft Machine at visse<br />
kopister kunne finne en gruppes kreative egenart<br />
like forlokkende som det eventuelle kommersiellepotensialet.<br />
Med sin<br />
andre LP Time Is...<br />
utga allerede i<br />
1971 det engelske<br />
undergrunnsbandet<br />
Raw Material<br />
en tåpelig pastisj<br />
på VdGG, med<br />
Hammill’sk klagende<br />
røster,<br />
Raw Material: Time Is<br />
melodilinjer båret<br />
av saksofoner,<br />
abrupte passasjer<br />
fullt og helt grunnet i Banton/Evans-aktige dissonanser<br />
osv. Denne platen har til alt overmål<br />
klart å tilegne seg påskriften «klassiker», uten<br />
at undertegnede kan fatte og begripe hvorfor.<br />
I Italia opparbeidet VdGG seg tidlig et navn, og i<br />
tiden omkring Pawn Hearts begynte plutselig en<br />
rekke av de italienske artistene å ville gjenskape<br />
føleriet og den fresende manien fra Hammills<br />
utleveringer. Osannas tredje album Palepoli<br />
(1972) er et glimrende døme. Disse startet opp<br />
som et teatralsk, politisk heavy-rockband og<br />
kastet seg med denne LPen på en effektiv<br />
uttrykksmodell; platen ble da også en stor<br />
kunstnerisk suksess,<br />
med skrikende<br />
el-gitarer, overmåtelidenskapelige<br />
vokalutbrudd,<br />
krakilske fuzz-saksofoner<br />
og uvanlig<br />
fragmenterte melodiforløp.<br />
Beslektet,<br />
men kraftigere,<br />
mer sofistikert og<br />
komplisert var<br />
Osanna: Palepoli<br />
musikken på Cer-<br />
vellos eneste LP, den monumentale og høyt<br />
anbefalte Melos (1973); blottet for tangenter<br />
men velsignet med en talentfull vibrafon-traktør,<br />
blir dette opuset virkelig noe for seg selv<br />
innen VdGG-tradisjonen. Av andre Hammillapostler<br />
i Italia, bør Raccomandata Ricevuta<br />
Ritorno, Ricordi D’Infanzia, Il Giro Strano og Corte<br />
Dei Miracoli nevnes. Sveitsiske Island manglet<br />
i likhet med VdGG både gitarist og bassist.<br />
Anledet av den merkverdige tangentspilleren<br />
Peter Scherer (som<br />
i det siste faktisk<br />
har arbeidet hyppig<br />
i kretsen<br />
rundt John Zorn i<br />
New York), skapte<br />
denne gruppen en<br />
syntese av eksperimentell,teatralsk<br />
prog og «ny<br />
musikk»-elemen-<br />
Island: Pictures<br />
ter som leder tanken<br />
hen på et<br />
kanskje enda mer<br />
eventyrlig ånds-<br />
landskap enn det Hammill selv fantaserte.<br />
Deres eneste album, Pictures fra 1977, er en<br />
milepæl innen progressiv rock fra kontinentet.<br />
I Frankrike var Christian Decamps og Ange hørbart<br />
påvirket av Van der Graaf Generator, ikke<br />
minst på de to første LPene Caricatures (1972)<br />
og Les Cimetieres Des Arlequins (1973), som er<br />
gjennomgående merket av en baktung, utagerende<br />
tendens. Et senere fransk ensemble som<br />
fulgte Hammills spor var Paris-bandet Arachnoid,<br />
som med autoritet bringer hysteriske tilløp<br />
frem i lyset på sitt første og siste album fra<br />
1978. I 1983 lanserte fransk-tyske La Rossa platen<br />
A Fury Of<br />
Glass, med til dels<br />
meget interessante<br />
arrangementer<br />
og virtuose bidrag<br />
fra pianist, trommeslager<br />
og gitarist.<br />
Haken er<br />
uheldigvis at<br />
sangeren slett<br />
ikke kan synge og<br />
aller minst på<br />
engelsk, noe som<br />
gjør det nødvendig<br />
for lytteren å fore-<br />
La Rossa: A Fury Of Glass<br />
stille seg at det hele egentlig dreier seg om en<br />
løpsk obo eller noe slikt (ha,ha!). Fra Frankrike<br />
kom også det 90-tallsbandet Evidence, som<br />
slapp det episke albumet Heart’s Grave i 1996;<br />
her prøves en mer «fremmedgjort» tolkning av<br />
Hammills kosmos, men dette fungerer ikke utover<br />
det finurlige... til dét blir pretensjonene rett<br />
og slett for gjennomsiktige.<br />
Uhyre original er imidlertid musikken til den<br />
svenske multiinstrumentalisten Lars «Lach’n»<br />
Jonsson, kjent fra det RIO-influerte industribandet<br />
Ur Kaos, som på solo-albumet Sånger<br />
Från Förfallets Stader (1989) satt toner til tekster<br />
av eskatologi-forfatteren Birgitta Trotzig, innen<br />
en opplagt Hammill’sk ramme; dette er en av de<br />
mørkeste LPene undertegnede har hørt! I de<br />
senere år har VdGG blitt filtrert av grupper som<br />
beveger seg i grenselandet mellom retro- og<br />
neo-prog, som Discipline (USA), TNR (Italia),<br />
Dagmähr (Canada) og Versus X (Tyskland). Det<br />
er ingenting som tyder på at Hammills innflytelse<br />
vil avta foreløpig.<br />
<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong> Side 7
Litt på siden – Spalten for musikk litt utenom det vanlige<br />
Minimalisme<br />
«Litt på siden» er en spalte som vil<br />
dukke opp med ujevne mellomrom i <strong>Tarkus</strong>.<br />
I denne spalten vil vi fokusere på<br />
musikk som ligger litt på siden av den<br />
hovedvekten vi i bladet til vanlig har<br />
på progressiv rock og beslektede sjangere.<br />
I denne første del av serien skal vi<br />
se på minimalisme, en sjanger innen<br />
samtidsmusikken som har øvet en viss<br />
innflytelse på en del artister innenfor<br />
progrocken.<br />
Trond Gjellum<br />
Minimalisme?<br />
Minimalisme kan vel på mange måter sies å<br />
være optimaliseringen av det kjente engelske<br />
uttrykket «less is more». I all enkelhet kan<br />
man derfor si at innenfor minimalismen skal<br />
man med færrest mulig musikalske «byggeklosser»<br />
prøve å si mest mulig. Innenfor tradisjonell<br />
vestlig orkestermusikk, som var mange<br />
progrockbands utgangspunkt, er dynamikk og<br />
forandringer essensielle virkemidler. Vårt<br />
musikalske vokabular har en rekke uttrykk for<br />
hvor hardt et stykke musikk skal spilles, hvor<br />
fort det skal spilles og hvor mange (og hvilke)<br />
instrumenter som skal brukes av gangen. Minimalismen<br />
bryter ganske markant med dette, og<br />
retningens opphavsmenn gikk til Sør-Øst Asia,<br />
(særlig Indonesia) for å hente inspirasjon<br />
innenfor den såkalte gamelanmusikken.<br />
Gamelanmusikk kjennetegnes med at få musikalske<br />
temaer spilles statisk uten store forandringer<br />
over lang tid. Istedenfor å introdusere<br />
stadig nye partier, tar man f.eks heller to tidligere<br />
brukte temaer og legger dem over hverandre<br />
slik at det kan oppnå enorme polyrytmiske<br />
(d.v.s. at flere rytmer spilles samtidig) vever. På<br />
denne måten får musikken et meditativt og<br />
repetativt uttrykk som ikke blir kjedelig nettopp<br />
på grunn av de ørsmå rytmiske variasjonene.<br />
Grunnleggerne<br />
Mange komponister har tatt i bruk virkemidler<br />
fra minimalismen, men de fire som regnes som<br />
sjangerens opphavsmenn er Terry Riley,<br />
LaMonte Young, Steve Reich og Philip Glass.<br />
Disse fire er omtrent jevnaldrende, men med<br />
vidt forskjellige bakgrunn, noe som også skulle<br />
kjennetegne deres musikalske uttrykk. Young<br />
og Riley var mer eller mindre selvlærte på<br />
mange områder (Young hadde dog jobbet sammen<br />
med Karlheinz Stockhausen), mens Glass<br />
og Reich var høyt utdannede musikere. Young<br />
og Riley var tidligst ute, og deres musikk var<br />
kjennetegnet av en slags vestlig utgave av den<br />
indiske raga-, og dronemusikken, der noen få<br />
ting gjentas over et enormt tidsspenn.<br />
LaMonte Young (f. 1935) er nok den som fjernet<br />
seg mest fra tradisjonell vestlig musikk, og<br />
mange opplever hans musikk som enormt statisk<br />
og nesten litt kjedelig. Men han øvde stor<br />
innflytelse på samtiden, og John Cale fra Velvet<br />
Underground spilte sammen med Young i<br />
perioder. Et av Youngs sentrale verk er The<br />
Well-tuned Piano fra 1964, et fra 3 til 5 timer<br />
langt stykke spilt på et ikke-temperert piano.<br />
Terry Riley<br />
Philip Glass<br />
Terry Riley (f. 1935) var også fascinert av<br />
indisk musikk, og hans uttrykk var basert på<br />
en kombinasjon med enkle båndsløyfer som<br />
det ble improvisert over, gjerne med et blåseinstrument<br />
som kunne spille lange toner over<br />
dronene fra båndsløyfene. Rileys bruk av båndsløyfer<br />
(også kjent som loops) var revolusjonerende<br />
og banet veien for at soloartister og mindre<br />
grupper kunne utrykke seg i større musikalske<br />
former. Rileys mest kjente stykker er A<br />
Rainbow In Curved Air (som det engelske bandet<br />
Curved Air hentet sitt navn fra), et stykke<br />
med klare indiske undertoner og klart meditativt<br />
preg, og In C, som nettopp er et stykke der<br />
alt sirkler rundt tonearten c på en eller annen<br />
måte. Daevid Allen fra Gong samarbeidet med<br />
Riley en liten stund, og selv om Gong aldri lagde<br />
direkte minimalistisk musikk, bærer en del<br />
av de lengre spacerock-partiene på særlig You<br />
preg av Allens samarbeid med Riley.<br />
Steve Reich (f. 1936) hadde et utgangspunkt<br />
innenfor elektronisk musikk, og etter å ha jobbet<br />
med å legge to båndsløyfer som sakte skifter<br />
hastighet i forhold til hverandre (såkalt<br />
phase-music), begynte han å skrive stykker<br />
som anvendte dette i en mer orkestral sammenheng.<br />
Hans mest kjente stykker av fasefor-<br />
Side 8 <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong>
skyvningstypen er Drumming, Music for 18<br />
Musicians og Music For Mallet Instruments, Voices<br />
And Organ. Variasjonene er minimale, men<br />
særlig ... 18 musicians og Drumming er utrolig<br />
fascinerende stykker. Du suges inn i en strøm<br />
av musikk som virker uendelig, og klangene<br />
som skapes ved at intrumenter forskyves i forhold<br />
til hverandre, er mystiske og spennende.<br />
Etterhvert har Reich skrevet musikk med mer<br />
fokus på variasjon og dynamikk, og det kanskje<br />
best kjente, og også varmest anbefalte, er<br />
Sextet fra 1985. Her høres han nesten ut som<br />
Magma møter Art Zoyd og Univers Zero på en<br />
god dag. Absolutt et verk verdt å få med seg.<br />
Philip Glass (f.1937) er den siste av de originale<br />
minimalistene vi skal se på i denne artikkelen.<br />
Han har litt av samme bakgrunn som Reich,<br />
men har gått i en helt annen retning etterhvert.<br />
Glass bruker ofte mye keyboard og blåsere, noe<br />
som ofte gir musikken et svevende og majestetisk/symfonisk<br />
preg. Glass har også fattet mer<br />
interesse for operamediet, og flere av hans<br />
kjente verker er operaer. Den kanskje mest<br />
kjente er Einstein On The Beach. Men også Akhnaten<br />
er av høy klasse. Særlig sistnevnte burde<br />
appellere til de som liker skikkelig symforock.<br />
Her svever det avgårde på enorme lydtepper<br />
med stort trykk og driv. At Glass rocker har<br />
andre skjønt også, og han har samarbeidet med<br />
bl.a David Byrne fra Talking Heads og popavantgardisten<br />
Laurie Anderson.<br />
Progressive minimalister<br />
Selv om minimalismen appellerte til mye av det<br />
samme publikummet som progrocken, har det<br />
vært overraskende lite bruk av minimalisme i<br />
progressiv rock. Men en kjent progrocker som i<br />
mange sammenhenger har trukket fram påvirkning<br />
fra minimalisme, er Robert Fripp. Sammen<br />
med keyboardtrollmannen Brian Eno ga han ut<br />
den minimalistiske og båndsløyfe-baserte skiva<br />
No Pussyfooting i 1973. Låta Swastika Girls var<br />
banebrytende med sine lange linjer og totalt<br />
urocka uttrykk, og selv nesten 30 år etterpå<br />
står denne skiva støtt som en påle innen<br />
moderne musikk. På Evening Star følger de opp<br />
med noe av det samme, og selv om samarbeidet<br />
med Eno ble avsluttet, fortsatte Fripp å bruke<br />
et minimalistisk påvirket uttrykk. Dette skulle<br />
Steve Reich<br />
LaMonte Young<br />
særlig komme til utrykk på albumet Discipline,<br />
som han ga ut som det første King Crimsonalbumet<br />
med åttitalls-besetningen. Her kombineres<br />
minimalismens strukturer med rockeinstrumentenes<br />
klanger, og til sammen frembringer<br />
dette et uttrykk som var og er unikt.<br />
Fripp og andregitarist Adrian Belew spiller ofte<br />
gitarfigurer som går rytmisk på kryss og tvers<br />
av hverandre, akkurat som i gamelanmusikk.<br />
Sammen med Bill Brufords rytmisk solide trommespill<br />
og Tony Levins disiplinerte og fundamentbyggende<br />
bassgitarspill, utgjør dette et<br />
unikt øyeblikk i rockehistorien. Her fikk du<br />
nemlig presentert en syntese verden aldri før<br />
hadde hørt maken til.<br />
Etterhvert tonet Fripp det strengt minimalistiske<br />
ned, men fortsatt utgjør båndsløyfer (eller<br />
Frippertronics som han velger å kalle det) et<br />
sentralt element i lydbildet hans, og på King<br />
Crimsons nyeste album The ConstruKction of<br />
Light finner du her og der elementer av de<br />
minimalistiske gitarvevene.<br />
Av andre artister som har brukt minimalistiske<br />
virkemidler, må vel særlig Mike Oldfield trekkes<br />
fram (se artikkel annensteds hen i bladet<br />
for en mer dyptgående presentasjon av hans<br />
Mike Oldfield<br />
arbeider). I løpet av syttitallet ga han ut en<br />
rekke skiver som brukte minimalismens virkemidler,<br />
og særlig Glass sine symfoniske stemninger<br />
er noe du finner igjen hos Oldfield.<br />
Et nå nesten glemt band som også hentet påvirkning<br />
fra østens minimalistiske musikk, var Jade<br />
Warrior. Bandet startet opp som en ganske hjelpeløs<br />
Moody Blues og King Crimson-kopi, men<br />
etterhvert trakk de inn elementer av østlig<br />
musikk, som skapte et spesielt klangbilde. På<br />
albumet Kites hører du et godt eksempel på dette.<br />
I den senere tid har det amerikanske bandet<br />
Djam Karet tatt opp i seg King Crimsons originale<br />
blanding av rock og minimalisme. De klarer<br />
også å putte inn elementer av elektronisk<br />
musikk, noe som gjør uttrykket enda mer vidtfavnende<br />
enn King Crimsons. Men sett under<br />
ett, er det vel mer sjangere som techno og house<br />
som har benyttet seg av minimalismens virkemidler,<br />
noe som i grunn er synd. For med<br />
minimalismen fikk man et musikalsk formspråk<br />
som var forankret i vår samtid og ikke i<br />
århundregamle idealer. At ikke flere såkalte<br />
progressive musikere har turt å ta dette opp i<br />
seg mer av dette, er vel bare med på å sette<br />
spørsmålstegn med hvor progressive og nytenkende<br />
en del band egentlig er. Men se det, det<br />
får bli en annen debatt.<br />
<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong> Side 9
<strong>Tarkus</strong> skriver for nybegynnere<br />
Viktige progband - del 9<br />
I dette nummeret av <strong>Tarkus</strong> skal vi i<br />
denne spalten ta en titt på Mike Oldfield<br />
og Manfred Manns Earth Band, to<br />
artister som aldri har vært knyttet<br />
direkte til den progressive rocken,<br />
men som likevel hentet fram litt av<br />
de samme påvirkningskildene og<br />
appellerte til mye av det samme<br />
publikummet.<br />
Trond Gjellum<br />
Mike Oldfield<br />
M<br />
ike Oldfield har på en eller annen måte<br />
markert seg som en av populærmusik-<br />
kens større navn, og selv om karrieren<br />
for tiden ikke akkurat kan kalles oppadgående,<br />
var det en periode på syttitallet han var<br />
helt i forkant av utviklingen innen populærmusikken.<br />
Rørklokker, sekkepiper og en flersporsspiller<br />
...<br />
Oldfield hadde startet sin musikalske karriere<br />
i ung alder ved å spille i en rekke folkband<br />
sammen med sin ikke helt ukjente søster Sally.<br />
Han ble i begynnelsen av syttitallet oppmerksom<br />
på det arbeidet som minimalistkomponistene<br />
Steve Reich og<br />
Terry Riley drev<br />
med, og han<br />
begynte å jobbe<br />
seg fram mot en<br />
syntese som tok<br />
opp i seg disse<br />
elementene og<br />
forente dem med<br />
hans gamle basis<br />
Tubular Bells<br />
innenfor folk og<br />
pop. Han fikk<br />
Mike Oldfield<br />
kontakt med<br />
Richard Branson,<br />
en<br />
geskjeftig<br />
platehandler<br />
som ville<br />
starte plateselskap.<br />
Han<br />
så et potensiale<br />
hos Oldfield<br />
og ga ham<br />
muligheten<br />
til å gå i stu-<br />
Ommadawn<br />
dio for å spille<br />
inn sitt<br />
debutalbum, som fikk navnet Tubular Bells.<br />
Suksess, suksess og atter suksess ...<br />
Tubular Bells var noe forfriskende nytt når det<br />
kom. Med unntak<br />
av litt hjelp fra<br />
medlemmer av<br />
He<strong>nr</strong>y Cow og<br />
Edgar Broughton<br />
Band, spiller Oldfield<br />
absolutt alle<br />
instrumentene<br />
selv, alt fra akustiske<br />
gitarer til<br />
Exposed<br />
rørklokkespill.<br />
Med sine langstrakte<br />
temautviklinger (hele albumet består i<br />
bunn og grunn av en låt på 52 minutter spredd<br />
over to platesider) og til da uhørte blanding av<br />
folkemusikk, rock og minimalismens meditative<br />
uttrykk, berørte den en nerve hos et publikum<br />
som ville høre noe genuint nytt. Tubular<br />
Bells traff publikum med full tyngde og ble en<br />
bestselger i millionklassen. Suksessen førte til<br />
at Branson tjente en haug med penger som han<br />
brukte til å satse på nye og spennende band i<br />
plateselskapet Virgin, og en periode var band<br />
som He<strong>nr</strong>y Cow og Hatfield and The North signert<br />
hos Branson.<br />
Oldfield fulgte opp med albumene Hergest Ridge,<br />
Ommadawn og Incantations, som alle baserte<br />
seg mer eller mindre på den samme formelen<br />
med bredt anlagte symfoniske verk. Kronen<br />
på verket er livealbumet Exposed, som viser en<br />
frisk og vital Oldfield som putter inn gamle<br />
klassikere i ny drakt på en imponerende måte.<br />
Men med albumet Platinum fra 1980 kom det<br />
kortere låtformatet inn, og selv om hans<br />
«coverversjon» av minimalisten og forbildet<br />
Philip Glass’ North Star, er av høy kvalitet,<br />
viser likevel Oldfield at han har begynt å miste<br />
det magiske grepet om musikken sin, og fra da<br />
av har egentlig gjespene vært større enn hurraropene,<br />
og Oldfield er vel nå for en musikalsk<br />
bakstrever å regne. Med unntak av et par forfriskende<br />
musikalske vindpust på Amarok fra<br />
1990, der den episke en låt pr. skive gjorde en<br />
15% på alle prog-titler (CD og vinyl) for <strong>Tarkus</strong>-abonnenter<br />
Adresse: Fredensborgveien 17, Oslo<br />
Telefon 22 11 13 13<br />
Åpningstider 12-18 (12-<strong>16</strong>)<br />
Side 10 <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong>
kort tilbakekomst, har det ikke vært mye å glede<br />
seg over. Men få med deg syttitalls-produksjonen<br />
hans. Den er så absolutt verdt en plass i<br />
samlingen din.<br />
Anbefalte album<br />
Tubular Bells (1973)<br />
Ommadawn (1975)<br />
Exposed (1979)<br />
-alle på Virgin<br />
Tre helt essensielle album for alle som vil se at<br />
kommersielt vital eksperimentell musikk faktisk<br />
går an å skape.<br />
Manfred Mann’s Earth Band<br />
Manfred Mann var en utvandret sørafrikaner<br />
som kom til London på begynnelsen av sekstitallet<br />
for å prøve seg som musiker. Med bandet<br />
Manfred Mann fikk han en rekke større og<br />
mindre suksesser med både egne låter og<br />
diverse coverversjoner av andres materiale.<br />
Ikke bare var Mann en særdeles habil keyboardist,<br />
men også en dyktig komponist og arrangør.<br />
Når bandet Manfred Mann gikk i oppløsning<br />
mot slutten av sekstiåra, fortsatte Mann<br />
samarbeidet med vokalist Mike Hugg i bandet<br />
Chapter Three. De<br />
ga ut et par skiver<br />
med eksperimentellpopmusikk<br />
der synther<br />
hadde en fremtredende<br />
rolle.<br />
Men Mann ville<br />
lage et større<br />
band, og når<br />
Hugg ikke ville<br />
dette, gikk også<br />
Solar Fire<br />
Chapter Three i<br />
oppløsning.<br />
Et band av jorden ...<br />
Hans neste band fikk navnet Earth Band, og<br />
for å trekke veksler på gamle dager, føyde han<br />
til Manfred Mann foran. Musikerne var dyktige<br />
instrumentalister, og med Manns keyboards og<br />
vokalist Mick Rogers rustne og sjarmerende<br />
stemme i fokus, fikk bandet fort et godt rykte.<br />
De tre første skivene hadde fortsatt sin basis i<br />
bluesrock og pop, men med fjerde albumet<br />
Solar Fire, begynte det å skje ting...<br />
Ild fra solen og et stykke land ...<br />
Med åpningslåta, en monumental og imponerende<br />
symfonisk utblåsning av en coversjon av<br />
Manfred Mann’s Earth Band<br />
Bob Dylans Father<br />
Of Day, Father<br />
Of Night, viste<br />
bandet seg fra<br />
en ny og mer<br />
progressiv side.<br />
Manns imponerendeMoogarbeid<br />
og surklendeHammondorgel<br />
står i fokus<br />
The Roaring Silence<br />
med Rogers konsise<br />
og syrete<br />
gitarspill, og totalt skaper bandet en imponerende<br />
spacerock-klassiker. Det er ikke bort i<br />
skogene komplisert, men heller stemningsskapende<br />
og fengende. Samspillet er på topp og<br />
de mer jam-aktige partiene henger godt sammen<br />
og er ikke<br />
for lange.<br />
Watch<br />
På de påfølgende<br />
skivene The Good<br />
Earth (som faktisk<br />
inkluderte en<br />
slipp på coveret<br />
som du kunne<br />
sende inn for å bli<br />
eier av et landområde<br />
i England)<br />
og Nightinggales<br />
and Bombers<br />
fulgte bandet opp med veldreid, småpsykedelisk<br />
popmusikk som ikke klarte å toppe Solar<br />
Fire. Først på The Roaring Silence skifter bandet<br />
fokus mot et mer strengt arrangert lydbilde<br />
med mange morsomme rytmiske og melodiske<br />
detaljer. Spesielt låta Starbird inneholder små<br />
takskifter som er fiffig utført. Den nye vokalisten<br />
Chris Thompson har en fyldig og uttrykksfull<br />
stemme som kler musikken godt. På oppfølgeren<br />
Watch klaffer det helt, og er vel i<br />
mine og mange andres ører kanskje den mest<br />
helstøpte Earth Band-skiva. Særlig låtene Mighty<br />
Quinn (en Dylan-cover) og Davy´s On The<br />
Road Again (en<br />
gammel The<br />
Band-klassiker)<br />
viser et band som<br />
klarer å smi et<br />
spennende og<br />
utfordrende<br />
arrangement<br />
rundt en ganske<br />
vanlig rockelåt.<br />
Dessverre gikk<br />
bandet inn i en<br />
periode med uen-<br />
Masque<br />
delig personellbytter og skiver som vandret litt<br />
hit og dit uten egentlig å tørre å gjøre noe. Her<br />
og der finnes det lys i mørke og av den senere<br />
produksjonen, er det nok Masque fra 1987 som<br />
skiller seg mest positivt ut med sine fint omarrangerte<br />
versjoner av Holsts Planetene.<br />
Anbefalte album<br />
Solar Fire (1973)<br />
The Roaring Silence (1976)<br />
Watch (1978)<br />
Masque (1987)<br />
Min «øde-øy» plate<br />
Collage<br />
Moonshine (1994)<br />
Skulle jeg havnet på denne øya helt<br />
alene måtte jeg hatt ei skive som<br />
kunne fått meg til å tenke på noe<br />
annet, få tankene mine til å vandre slik at<br />
jeg kunne glemme nuet. Det er nettopp<br />
det min øde øy-plate kan, nemlig å få meg<br />
i en spesiell stemning.<br />
Den polske gruppa Collage kom i 1994 ut<br />
med platen Moonshine og er etter min oppfatning<br />
noe av det fineste innen den neoprogressive<br />
ge<strong>nr</strong>en. Den er mørk, romantisk<br />
og mektig - ja rett og slett et symfonisk<br />
mesterverk. På øya ville jeg sørget for<br />
å ha et stearinlys og et glass rødvin og hatt<br />
et stevnemøte med meg selv en kveld,<br />
akkompagnert av låter som Heroes Cry og<br />
Living In The Moonlight. Førstnevnte er<br />
åpningslåta og er så storslått og består av<br />
så mye lyd at selv den den mest ihuga<br />
symfo-lytter må forberede seg på ustoppelige<br />
lynnedslag av massive synthvegger og<br />
hylende gitar-riff for her er det ikke spart<br />
på noe. Den drøyt 14 min. lange In Your<br />
Eyes er symforock akkurat slik den skal<br />
være; temposkifter og dvelende bruk av<br />
intrumenter i herlig harmoni.<br />
Jeg må bare skyte inn: For de som liker<br />
Marillions Chelsea Monday og deres like<br />
kan jeg ikke annet enn å anbefale denne<br />
eminente skiva. Den meget gode produksjonen<br />
og perfekte lyden på skiva gjør<br />
ikke lytteropplevelsen<br />
mindre akkurat.<br />
Men tilbake til øya! Når<br />
glasset er tomt og<br />
lyset er slukket<br />
tikker siste låt<br />
War Is Over ut og jeg<br />
ville vært en fornøyd,<br />
mettet mann og ikke så rent<br />
lite symfomental (symfonisk<br />
sentimental)! Joda, jeg skulle<br />
absolutt ha holdt ut på en<br />
øde øy med denne<br />
go’biten i øret!!<br />
Nils Jonas<br />
Grønn<br />
<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong> Side 11
Med <strong>Tarkus</strong> i London: Vi møter…<br />
Chris Cutler<br />
<strong>Tarkus</strong>redaksjonens utsendte :<br />
Simen Viig Østensen og Knut Tore<br />
Abrahamsen<br />
Intervjuet ble gjort på ReR Megacorp i<br />
Surrey den 19. September 2000<br />
<strong>Tarkus</strong>: Jeg tror det var i 74 at dere var i Oslo og<br />
spilte på Høvikodden Art Center, stemmer det?<br />
Chris Cutler: Ja, vi var der faktisk flere ganger.<br />
<strong>Tarkus</strong>: En venn av meg som var der fortalte<br />
meg at dere kom på nasjonaldagen og at det var<br />
noen problemer. Blant annet at dere måtte flytte<br />
bilen hele tiden. Kan du fortelle litt om det?<br />
Chris Cutler: Vel, jeg husker det knapt, He<strong>nr</strong>y<br />
Cow kom ganske ofte til Norge, faktisk til alle<br />
Skandinaviske land. I den tida virka det som det<br />
var lettere å få spillejobber der enn nå, men når<br />
det gjelder den bestemte konserten på Høvikodden<br />
du sikter til så husker jeg ikke mye. Jeg har<br />
hørt at de har hatt en del problemer siden da.<br />
<strong>Tarkus</strong>: Var det noen problemer for dere?<br />
Chris Cutler: Nei for oss var det ingen problemer.<br />
Vi var veldig fornøyde. En av sidene på<br />
Concerts, dobbel LPen, var henta fra konserten<br />
på Høvikodden.<br />
<strong>Tarkus</strong>: Du har også samarbeidet med Lars<br />
Pedersen på et av hans album?<br />
Chris Cutler: Ja, vi samarbeidet på ei plate.<br />
<strong>Tarkus</strong>: Du skrev tekstene?<br />
Chris Cutler: Ja, jeg skrev noen tekster for ham.<br />
<strong>Tarkus</strong>: Prefab Wreckage?<br />
Chris Cutler: Det er plata.<br />
<strong>Tarkus</strong>: Tok han kontakt med deg og spurte om<br />
du ville skrive tekstene, eller?<br />
Chris Cutler: Jeg tror vi hadde kontakt. Jeg har<br />
kontakt med mange personer fordi jeg driver et<br />
plateselskap og fordi jeg gir ut magasinet<br />
Recommended Quarterly, som nå ikke lenger<br />
kommer ut en gang i kvartalet men ca. annenhvert<br />
år. Jeg tror den første kontakten med<br />
Lars var i gjennom en av platene hans som vi<br />
distribuerte. Jeg spurte han om et bidrag til the<br />
Quarterly, og gjennom vår korrespondanse<br />
spurte han om jeg hadde noen tekster.<br />
<strong>Tarkus</strong>: Tror du at du kommer til gjøre flere<br />
samarbeidsprosjekt med ham?<br />
Chris Cutler: I det minste ett. Jeg har det siste<br />
året jobbet med en remix plate av alt det gamle<br />
Art Bears materialet. Lars har lagd et spor til<br />
denne, så vi holder kontakten. Men jeg har<br />
ikke vært i Norge på flere år og det er synd.<br />
<strong>Tarkus</strong>: Men du var der på Norlyd, denne festivalen<br />
i Trondheim?<br />
Chris Cutler: Ja, det stemmer. Jeg var i Trondheim<br />
et par ganger med Zeena Parkins og igjen<br />
med Tim Hodginson for noen år siden.<br />
<strong>Tarkus</strong>: Kanskje det var i 1997?<br />
Chris Cutler: Det stemmer. Og jeg dro til Norge<br />
et par ganger med Pere Ubu til Bergen, Trondheim<br />
og Oslo. Men i den siste tiden har jeg<br />
ikke vært i Norge.<br />
<strong>Tarkus</strong>: Kommer du til å gjøre noe mer med Pere<br />
Ubu, jeg ser de spiller i London for tida?<br />
Chris Cutler: Nei, jeg forlot Pere Ubu for 8-9 år<br />
siden, men jeg samarbeider fortsatt av og til<br />
med David (Thomas) og vi har et stort prosjekt<br />
sammen som heter Mirror Man og dette har<br />
framføringer fra tid til annen. Det kommer til å<br />
bli en hel serie med forestillinger neste år.<br />
Det er et stort prosjekt som er halvveis teaterprosjekt.<br />
Vi lager teatermusikken.<br />
<strong>Tarkus</strong>: The Science Group prosjektet, er det et<br />
permanent band eller var det kun et prosjekt?<br />
Kommer dere til å ha noen konserter?<br />
Chris Cutler: Det var kun et prosjekt men det<br />
kan bli et konsertband hvis noen ønsker at vi<br />
skal spille, og har nok penger til å gjøre det<br />
mulig. Problemet med et sånne prosjekt alltid,<br />
spesielt når du ikke lenger er en ungdom, er at<br />
det er personer fra 3 forskjellige kontinenter i<br />
gruppa. Musikken er ekstremt komplisert. Jeg<br />
kan ikke beskrive den, det er mer komplisert<br />
enn He<strong>nr</strong>y Cow. Så for å kunne framføre det<br />
trenger vi å øve i minimum to uker. Det betyr<br />
en festival som igjen betyr at noen har bra med<br />
penger som kan betale dem. Normalt i disse<br />
dager skjer ikke dette ofte, så store prosjekter<br />
er alltid vanskelige.<br />
Det siste jeg var med på var dette P 53 prosjektet<br />
som spilte på Frankfurt Jazz Festival- fem<br />
personer fra fem land med bare 4-5 dagers<br />
øving med to store pianoer, trommer og et PAsystem.<br />
Men de kunne betale for det fordi det<br />
er en stor internasjonal festival. Men du er heldig<br />
når sånt skjer, det er ganske uvanlig.<br />
En Science konsert er teoretisk mulig men det er<br />
praktisk sett usannsynlig. Grupper som fortsatt<br />
gjør det er enten unge folk som He<strong>nr</strong>y Cow var.<br />
He<strong>nr</strong>y Cow ville øve ett år og ha kanskje 22 konserter<br />
i starten. Når du blir eldre blir du nødt til<br />
å betale regninger og forsørge familier. Fortsatt<br />
er det av og til grupper, som f. eks Thinking Plague<br />
fra Denver, som greier det. De kommer hit<br />
og holder noen konserter, også veldig komplisert<br />
musikk som krever mye arbeid, men de har alle<br />
vanlige jobber så de tar sommerferien og kommer<br />
hit for å holde konserter. Men det blir<br />
annerledes hvis du er fulltids profesjonell musiker.<br />
Hvis du ønsker å spørre folk om å gjøre en<br />
jobb må du kunne tilby dem realistisk betaling.<br />
<strong>Tarkus</strong>: Hva anser du for hovedgruppa di, er det<br />
Cassiber?<br />
Chris Cutler: Cassiber er nå oppløst. Jeg har<br />
ingen hovedgrupper lengre som He<strong>nr</strong>y Cow, Art<br />
Bears, News From Babel eller Cassiber men det<br />
er fortsatt store låtprosjekter, som The Science<br />
Group. Jeg holder mange solokonserter for tida<br />
som er en slags hovedting jeg gjør nå. jeg. Solo<br />
er noe jeg alltid har unngått, men det kommer<br />
et punkt der du må stille deg ansikt til ansikt<br />
med det å stå på en scene aleine og nå som jeg<br />
Chris Cutler signerer plater<br />
har dette veldig utvida elektroniske settet føler<br />
jeg at det fungerer. Generelt er jeg med i prosjekter.<br />
Jeg er med i et prosjekt med Romanian<br />
Contemporary Ensemble og jeg er også med i et<br />
prosjekt med noen nederlandske jazz- og platespillermusikere.<br />
Jeg har også et prosjekt sammen<br />
med David Thomas. Og selvsagt samarbeider<br />
jeg fortsatt med Fred Frith, Zeena Parkins,<br />
Jon Rose, Peter Blegvad, Stevan Tickmayer, og<br />
jeg har også et prosjekt sammen med Thomas<br />
Dimuzio i San Francisco der vi først og fremst<br />
driver med elektronisk kvadrofonisk installasjonsting.<br />
Jeg gjorde et teaterstykke for litt<br />
siden og også et stykke for Radio i Tyskland. Så<br />
det er det ene ulike prosjektet etter det andre,<br />
men ingen permanent gruppe.<br />
<strong>Tarkus</strong>: Hva med He<strong>nr</strong>y Cow og Art Bears, er det<br />
noen muligheter for et comeback?<br />
Chris Cutler: I ett ord: Nei, jeg tror ikke det.<br />
Ingen i He<strong>nr</strong>y Cow ønsker å gjenopprette He<strong>nr</strong>y<br />
Cow fordi alle fortsatte med å gjøre masse andre<br />
ting, så det gir ikke mening for oss å gå tilbake.<br />
Av og til gir det ganske god økonomisk mening<br />
i å gjenopprette et band som får en ny sjanse<br />
til å tjene litt penger, og hvorfor ikke, hvis det<br />
er penger du trenger mest? Men for å gjøre det<br />
må du spille musikken du har lagt bak deg år<br />
tilbake, og He<strong>nr</strong>y Cow ville ikke gjøre det. Jeg<br />
tror alle i bandet, og det var ganske uvanlig<br />
med denne gruppa, fortsatte med å gjøre masse<br />
andre interessante ting og derfor for opptatt<br />
til å tenke på å gå tilbake for å være He<strong>nr</strong>y<br />
Cow igjen. Lindsay (Cooper) er også altfor syk<br />
nå til å kunne opptre igjen. Så selv om vi<br />
ønsker å gjøre det så kan vi ikke gjøre det fordi<br />
vi ikke kunne gjøre det uten Lindsay. Og<br />
med Art Bears så er det det samme, det kommer<br />
ikke til å skje. Men det er ikke utenkelig<br />
at jeg gjør ei skive med Fred igjen med sanger<br />
som i Art Bears, men ikke Art Bears.<br />
<strong>Tarkus</strong>: Du snakka om soloprosjektet ditt, er<br />
videoen som jeg så på pulten din henta fra det?<br />
Chris Cutler: Det stemmer, faktisk var det den<br />
andre solokonserten jeg noen gang har hatt.<br />
Noen personer dukket opp, filmskapere fra<br />
Japan, og spurte om jeg hadde noe imot at de<br />
filmet og jeg sa: «OK, kom igjen». Og nå er det<br />
Side 12 <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong>
en video og en DVD. Det er litt flaut på en<br />
måte, men jeg liker egentlig det fordi det er en<br />
lite flatterende video. Det er på ingen måte<br />
noe «Stjerne» video. Det er mer en video med<br />
litt sand i maskineriet, gjøre feil, snakke<br />
usammenhengende, med alt bra og alt dårlig<br />
der det er. Jeg liker det ganske godt fordi jeg<br />
egentlig ikke liker når det er slik «glinsende».<br />
Hvis noen hadde ønsket å lage en slik «glinsende»<br />
promo type film så hadde jeg sagt nei.<br />
Men sånn som dette er ok.<br />
<strong>Tarkus</strong>: Er det vanskelig å se seg selv på en slik<br />
video?<br />
Chris Cutler: Nei, det er ikke vanskelig. Det er<br />
rart, men ikke vanskelig. Jeg mener når du<br />
opptrer så har du ingen begreper om å beskrive<br />
hva som skjer (ler) så det er ganske lærerikt å<br />
se på. Profesjonelle artister, folk som Prince og<br />
Madonna, videofilmer hver eneste opptreden.<br />
De ser på dem og analyserer dem og finner ut<br />
hvordan de skal gjøre ting. For meg er det veldig<br />
instruerende å se hva andre folk ser for en<br />
gang skyld. Det er ikke så veldig gøy!<br />
<strong>Tarkus</strong>: Hvor mye av tiden din bruker du til å<br />
drive ReR labelen og hvor mye tid bruker du til å<br />
være musiker?<br />
Chris Cutler: Jeg bruker faktisk ganske mye<br />
tid på labelen. Jeg må koordinere alt som har<br />
med utgivelsene å gjøre. Jeg må høre i gjennom<br />
alt materiale som kommer inn og velge ut<br />
det vi vil distribuere og jeg må skrive katalogen<br />
for det vi distribuerer, ta meg av det økonomiske<br />
og generelt må jeg holde øye med alt<br />
som skjer. Det er en fulltidsjobb. Men det er<br />
fire andre som også arbeider for ReR, en som<br />
jobber fire dager i uka, to som jobber her en<br />
eller to ganger i uka med regnskap og promotion<br />
og en annen som tar seg av brevbestillinger.<br />
Så når jeg er bortreist, noe som er mer enn halve<br />
året, for det meste på turné, så fortsetter<br />
driften. Jeg reiser med en datamaskin og bruker<br />
kanskje to timer om dagen til å behandle<br />
e-mail. Så jeg er alltid på arbeid.<br />
<strong>Tarkus</strong>: Hvordan har labelen utviklet seg opp<br />
gjennom årene? Det startet i 1978?<br />
Chris Cutler: Ja, det startet i ‘78 fordi noen var<br />
nødt til å gjøre det. Det å være et uavhengig<br />
label var ganske uvanlig da. Det var egentlig<br />
New-wave og Punk som startet det. Men selv<br />
om du hadde en label, hva med distribusjon?<br />
Det virket som om distribusjon var det største<br />
problemet så jeg startet en label og distribusjon<br />
av denne typen musikk samtidig. Siden<br />
da har ReR levd på grensa til katastrofe fram<br />
til i dag. Grunnen til det er at vi ikke prøver å<br />
spille med markedet. Vi gir ikke ut ting som er<br />
kommersielle. De ville ikke solgt uansett. Så<br />
trikset er ikke å finne noe som vil selge, men<br />
finne en måte å selge nok av det vi gjør på til å<br />
komme fram til neste utgivelse. Det er ikke lett.<br />
<strong>Tarkus</strong>: Kan du fortelle litt om Rock In Opposition,<br />
idéen bak det og generelt om Rock In Opposition?<br />
Chris Cutler: He<strong>nr</strong>y Cow bestemte seg for å kaste<br />
inn årene på slutten av ‘77, med et siste år til<br />
med konserter på så mange steder som mulig<br />
hvor vi hadde vært før, et slags farvel. Vi skrev<br />
et helt program med ny musikk for dette. Og<br />
mens vi turnerte, overalt unntatt England, møtte<br />
vi alltid interessante band og vi visste allerede<br />
at den interessante musikken på slutten av<br />
70-tallet ikke var amerikansk eller engelsk men<br />
fransk, svensk, italiensk, norsk, belgisk osv. Vi<br />
organiserte en konsert i London for gi noen av<br />
disse bandene som vi synes var bra, en sjanse<br />
til å spille her, siden London skulle være en slik<br />
viktig plass for musikk og musikkjournalister,<br />
og siden ingen importerte platene eller promoterte<br />
konserter her for ikke-engelske eller ikkeamerikanske<br />
band. Vi kalte det Rock In Opposition<br />
fordi vi trengte å ha et navn, når du har<br />
fått et navn skriver pressen om det og folk<br />
kommer på konserten. RIO startet egentlig med<br />
disse fem bandene: He<strong>nr</strong>y Cow, Samla Mammas<br />
Mamma fra Sverige, Etron Fou Leloublan fra<br />
Frankrike, Universe Zero fra Belgia og Stormy<br />
Six fra Italia. Etter konserten møttes vi og fant<br />
ut av at dette var en god ide som vi burde fortsette<br />
med å utvide. Så Samla organiserte en festival<br />
i Sverige, Universe Zero organiserte en festival<br />
i Belgia og Stormy Six en festival i Milano.<br />
Vi hadde noen flere møter sammen, gjorde noen<br />
plate distribusjoner sammen men så stoppet<br />
det. Det stoppet ganske fort, kanskje 9-10<br />
måneder etter at det ble starta. Men i denne<br />
tida var idèen, navnet og konseptet fritt så<br />
mange andre folk begynte å bruke det og noen<br />
bruker det enda. Jeg ser det av og til fremdeles<br />
brukt på websider og i magasiner fordi det er en<br />
sterk idè. Selv om den konkrete organisasjonen<br />
ikke varte lenge (og endte godt, siden alle formelt<br />
fortsatte å samarbeide) var den forbausende<br />
effektiv. Jeg satte et foregangseksempel og<br />
knytta sammen mange personer. På en måte<br />
tror jeg ReR prøver å føre dette arbeidet videre.<br />
<strong>Tarkus</strong>: Så Rock In Opposition var mer en bevegelse<br />
enn en musikalsk stil?<br />
Chris Cutler: Ja, absolutt.<br />
<strong>Tarkus</strong>: Men mange unge mennesker i dag bruker<br />
termen RIO om eksperimentell, avant-garde<br />
rock generelt som en musikalsk term mer enn en<br />
bevegelse?<br />
Chris Cutler: Ja, termen er i publikums maktområde<br />
så folk kan bruke den som de vil og<br />
med den betydningen de ønsker. Den opprinnelige<br />
organisasjonen var mer politisk enn<br />
musikalsk fordi gruppene var så forskjellige.<br />
Samla Mammas Manna spilte noe som lå et sted<br />
mellom rock-improvisasjon med sterke komposisjoner<br />
sterkt relatert til svensk folkemusikk.<br />
Universe Zero spilte strengt komponert<br />
musikk, litt likt Magma. Stormy Six var mer<br />
som ei elektrisk folk-gruppe som hadde beveget<br />
seg over i progressive rock med noe gjenklang<br />
av formell komposisjon. Etron var mer<br />
som Beefheartian rock, men med en avgjort<br />
fransk eksentrisitet så bandene var veldig forskjellige.<br />
Du kunne ikke si at det var en musikalsk<br />
stil og selv innenfor RIO var det musikal-<br />
Chris Cutler og <strong>Tarkus</strong>’ utsendte, Knut Tore Abrahamsen<br />
ske diskusjoner, mellom for eksempel Stormy<br />
Six og Universe Zero. Men det vi alle sammen<br />
var enige om var at det trengtes et forum, et<br />
sted hvor alternativ musikk av ulik type kunne<br />
få presentert seg selv utenfor den lille verden<br />
av plateselskaper og musikkblader. Og det var<br />
dette som holdt oss sammen, ideen om selv<br />
organisering. Og på dette området var vi alle<br />
enige. Vi samarbeidet og det fungerte. Vi hadde<br />
festivaler i de forskjellige landene og platene<br />
ble distribuert. Folk organiserte turneer for<br />
hverandre i de forskjellige landene, så på den<br />
måten var det en veldig positiv ting.<br />
<strong>Tarkus</strong>: Hva er den musikalske bakgrunnen<br />
din? Har du noen influenser og hvordan startet<br />
den musikalske karrieren den?<br />
Chris Cutler: Jeg startet da jeg gikk på skolen i<br />
60-åra ved å imitere, lære å spille ved å imitere<br />
det som blir gjort på plater. Jeg lærte å spille<br />
som The Shadows og instrumentalmusikk, og<br />
deretter lærte jeg meg hva som helst som var<br />
på hitlistene. Siden ble det rhythm & blues,<br />
videre til soulmusikk og derfra til jazz osv. Jeg<br />
oppdaget støy i ‘64 og antar at direkte influenser<br />
der var folk som The Who, men ikke langt<br />
bak var elektronisk musikk, Stockhausen,<br />
Kagel, Berio osv. Enda hadde jeg ikke oppdaget<br />
Cage.. Og deretter var jeg av den generasjonen<br />
som vokste opp med tidlig Soft Machine og Syd<br />
Barrets Pink Floyd og annen eksperimentell<br />
rock. På en måte kan du si at historien brakte<br />
oss alle til det samme punktet fra forskjellige<br />
retninger. I siste halvdel av 60-åra begynte jeg<br />
å høre mer på jazz og ble veldig interessert i<br />
improvisasjon og samtidsmusikk. Det gikk alt<br />
inn så du kan si at da tidspunktet kom for<br />
He<strong>nr</strong>y Cow var vi influerte av folk som Ornette<br />
Coleman, John Coltrane, Sun Ra, AMM, Stockhausen,<br />
Schönberg og Bartok og innefor rocken<br />
folk som Frank Zappa og Soft Machine.<br />
<strong>Tarkus</strong>: Skriver du mange låter og i såfall hvilket<br />
instrument bruker du, siden du er en trommeslager?<br />
Chris Cutler: Jeg skriver ikke egentlig mange<br />
låter. Jeg spiller ingen regelrette instrument,<br />
men tidligere spilte jeg. Det første instrumentet<br />
jeg spilte var gitar og så var det trompet i<br />
en liten periode. Jeg har prøvd meg på forskjellige<br />
andre instrumenter også, men jeg<br />
spiller ingen av dem skikkelig. Men måten jeg<br />
kan arbeide på er i studio, jeg vet hvordan<br />
man jobber i studio. Jeg må jobbe gjennom å<br />
spille, tenke og redigere. Det er som å lage en<br />
skulptur eller å male. Det er ikke som å skrive<br />
<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong> Side 13
ODDITY MUSIC<br />
Bergly, 6487 Harøy<br />
Tlf: 71 27 69 32 • Fax: 71 27 69 07<br />
E-Mail: oddity.music@c2i.net<br />
WEB: http://www.welcome.to/oddity.music<br />
Våre åpningstider:<br />
Man - Fre 11.00-21.00 Lør-Søn 11.00-18.00<br />
Progrock<br />
Asia Aura (Ltd m/3 bonus) 230,00<br />
Asia Aura (Standardversjon) 175,00<br />
Ayreon Ayreonauts only 175,00<br />
Ayreon Into the electric castle (2cd) 225,00<br />
Colin Bass Live at Polski radio 3 (2cd) 240,00<br />
Colin Bass Live vol.2, acoustic 180,00<br />
Dixie Dregs Night of the living dregs 125,00<br />
Dixie Dregs What if 125,00<br />
Double Dealer Double Dealer 175,00<br />
Genesis From Genesis to revelation 110,00<br />
Gentle Giant Live in Rome 1974 150,00<br />
Gentle Giant In A Palesport House 175,00<br />
Head Machine Orgasm<br />
IQ The seventh house 175,00<br />
Magnitude 9 Reality in focus 175,00<br />
Martin Orford Classical music and popular songs 175,00<br />
Pendragon Not of this world 175,00<br />
Porcupine Tree Lightbulb sun 175,00<br />
Porcupine Tree On the Sunday of life 175,00<br />
Porcupine Tree Signify 175,00<br />
Porcupine Tree The sky moves sideways 175,00<br />
Porcupine Tree Voyage 34 175,00<br />
Projeckt X Heaven and earth 175,00<br />
Saga The house of cards 175,00<br />
Sir Lord Baltimore Sir Lord Baltimore 175,00<br />
Threshold Hypothetical (Ltd) 230,00<br />
Threshold Hypothetical 175,00<br />
Trace Birds <strong>16</strong>5,00<br />
Trace Trace <strong>16</strong>5,00<br />
Trace White ladies <strong>16</strong>5,00<br />
Underground Railroad Though and though 175,00<br />
Rick Wakeman Best of, live 75,00<br />
John Wetton Sinister 175,00<br />
Yes Friends & relatives vol.2 (2cd) 225,00<br />
Skandinavisk progrock<br />
Fruitcake A battle a day 175,00<br />
Isildurs Bane Cheval <strong>16</strong>5,00<br />
Isildurs Bane Lost eggs <strong>16</strong>5,00<br />
Isildurs Bane Mind vol.2 (2cd) 225,00<br />
Kalevala People no names <strong>16</strong>5,00<br />
Kerrs Pink A journey on the inside <strong>16</strong>5,00<br />
Kerrs Pink Art of complex simplicity <strong>16</strong>5,00<br />
Made In Sweden Were do we begin <strong>16</strong>5,00<br />
Pekka Pohjola Pihkasilmä kaarnakorva 140,00<br />
Qoph Kalejdoskopiska antikvitetar <strong>16</strong>5,00<br />
Saga Saga (svensk) 175,00<br />
Transatlantic Live in America (2cd) 240,00<br />
Wigwam Fresh garbage (2cd) 180,00<br />
Vil du ha nyhetsskriv tilsendt i posten<br />
eller på mail?<br />
Gi oss en melding så sender vi deg<br />
- helt gratis!!<br />
Som <strong>Tarkus</strong>-abonnent får du 10% rabatt!<br />
www.welcome.to/oddity.music<br />
en plan. Jeg kunne ikke skrive partitur. Det<br />
gjør jeg aldri.<br />
<strong>Tarkus</strong>: Så det blir mer som retningslinjer?<br />
Chris Cutler: Jeg har alltid jobbet med andre<br />
folk, og man jobber på en samarbeidende<br />
måte. Så derfor jobber jeg veldig ofte med folk<br />
som skriver, folk som f.eks. Fred Frith, Stevan<br />
Tickmayer, Lutz Glandien eller Lindsay Cooper.<br />
Arbeidsfordelinga er ganske klar. Jeg skriver<br />
tekster og komponisten setter tekstene med<br />
musikk. Resten arrangerer vi og arbeider oss<br />
fram til sammen i studio. Men å produsere<br />
musikk i studio er noe totalt forskjellig fra det<br />
å øve og spille musikken på scena, du trenger<br />
ikke å kunne spille noe i studio. Det kan være<br />
umulig, det spiller ingen rolle fordi du kan<br />
legge på et og et spor av gangen og du kan<br />
spille tapen i hvilken hastighet du ønsker og<br />
du kan kutte den opp i små biter. Jeg mener,<br />
du har veldig mange muligheter når du jobber<br />
i studio. Grupper som Art Bears og Cassiber<br />
grodde fram på denne måten, fra materiale<br />
som ikke hadde kommet fram under øving,<br />
materiale som ikke var begrenset av hva som<br />
var fysisk mulig. Art Bears øvde aldri og vi<br />
spilte aldri sammen (helt til vi bestemte oss<br />
for å ha en kort turne i 1979 når vi måtte løse<br />
problemet med hvordan vi skulle spille musikken.<br />
Det var ikke lett). Tape tillater deg å<br />
arbeide direkte med den virkelige lyden. P53<br />
var mer retningslinjer, fordi jeg ble nødt til å<br />
være lederen, og Cassiber var et sted i mellom,<br />
et virkelig kollektivt arbeid.<br />
<strong>Tarkus</strong>: Hvor viktig mener du tekstene er f.eks.<br />
i Art Bears og News From Babel?<br />
Chris Cutler: Vel, jeg håper de er viktige fordi<br />
det er jeg som har skrevet dem (ler). Men jeg<br />
tror at musikk og tekst bør behandles som en<br />
helhet, ikke som en ting lagt til en annen. Og i<br />
begge de prosjektene har tekstene alltid kommet<br />
først, så på en måte er tekstene viktige<br />
selv om du ikke liker dem fordi musikken er<br />
bygd rundt dem.<br />
<strong>Tarkus</strong>: Hva er det du skriver om?<br />
Chris Cutler: Vel, alle platene er om forskjellige<br />
ting, hva kan jeg fortelle? Den første Art<br />
Bears plata handler om mennesker når det<br />
gjelder erfaring, og om labyrinter og floker, og<br />
også psykologi.<br />
Den andre Art Bears plata handler om historie,<br />
og låtene er basert på utskjæringer i Amiens<br />
Cathedral. Hver låt er tatt direkte fra utskjæringene.<br />
Den tredje Art Bears plata er om politikk.<br />
Prosjektet var å skrive et politisk album<br />
som ikke hørtes ut som Berthold Brecht. A Mere<br />
Coincidence (The Science Group) handler om<br />
moderne fremskritt i vitenskapen, for det meste<br />
i fysikk, men også vitenskap generelt.<br />
Domestic Stories er om mytologi og tre historiske<br />
kvinner. A Face We All Know (Cassiber)<br />
handler om de siste dagene i et totalitert regime<br />
og banalitetene med de mektige.<br />
Så jeg mener, de handler alle om noe fordi jeg<br />
må ha et tema før jeg kan begynne å skrive.<br />
Men de handler alltid om mer enn én ting. Jeg<br />
begynner vanligvis med to eller tre separate<br />
ideer og deretter kommer teksten gjennom forsøket<br />
på å utrykke de alle sammen på en gang.<br />
<strong>Tarkus</strong>: Har du noen planer om fremtidige prosjekter?<br />
Chris Cutler: Ja, selvsagt! Jeg har alltid planer<br />
for fremtidige prosjekter, men det er ikke alle<br />
som blir noe av. Vanligvis p.g.a. mangel på<br />
penger. Det neste store sangprosjektet etter<br />
Science Group, og det kan bli ei ny plate med<br />
Science Group, vi har snakka om det så det er<br />
mulig, vil bli et stort fretless-ensemble med<br />
Zeena Parkins som komponist. Ellers jobber jeg<br />
med en instrumental CD sammen med Bob Drake,<br />
et soloprosjekt og et nytt radiostykke sammen<br />
med Lutz Glandien. Jeg var veldig fornøyd<br />
med det siste – min første erfaring med Dolby<br />
5.1 surround, et flott medium.<br />
<strong>Tarkus</strong>: Var det for BBC Radio?<br />
Chris Cutler: Nei, dette var for Berlin Radio,<br />
Sender Fries Berlin. Engelsk radio kan man<br />
bare glemme.<br />
<strong>Tarkus</strong>: Du skriver tekster til musikk men har<br />
du noen gang tenkt på å skrive bøker?<br />
Chris Cutler: Vel, jeg har skrevet ei bok som<br />
ble publisert i 1984. Jeg har også et skrevet et<br />
antall artikler siden den gang og jeg har skrevet<br />
kapitler for akademiske publikasjoner. Jeg<br />
er snart ferdig med ei ny bok nå som sannsynligvis<br />
vil komme ut innen to år.<br />
<strong>Tarkus</strong>: Kommer du til å være med på noen<br />
konserter i den nærmeste framtid?<br />
Chris Cutler: Ikke her. Merkelig nok gjorde jeg<br />
en konsert her for to uker siden, noe som er<br />
ganske uvanlig, siden jeg nesten aldri spiller i<br />
dette landet. Det var en galleriopptreden med<br />
Peter Cusack og Caroline Kraabel. Det var et veldig<br />
interessant konsept synes jeg men nå er<br />
det neste jeg skal gjøre en solokonsert i Budapest<br />
deretter noen konserter med Jacques<br />
Palinkxs Expanded Group i Holland. Jeg skal så<br />
til Amerika hvor jeg skal ha noen leksjoner og<br />
konserter med et antall forskjellige folk deriblant<br />
Fred Frith, Zeena Parkins og Tom Dimuzio.<br />
Etter det har jeg et dansestykke i desember<br />
som jeg skal lage musikken sammen med<br />
Stevan Tickmayer og Josef Nadjs ensemble i<br />
Orleans, Frankrike og et prosjekt med Jean<br />
Marc Montera, Tony Buck og Jean Paul Pauvros.<br />
Det er resten av dette året (2000).<br />
<strong>Tarkus</strong>: Er det noen sjanser for at du kommer<br />
tilbake til Norge?<br />
Chris Cutler: Jeg vil veldig gjerne komme tilbake<br />
til Norge, jeg venter bare på å bli invitert.<br />
<strong>Tarkus</strong>: Vi kan invitere deg?<br />
Chris Cutler: Selvsagt, det er bare et spørsmål,<br />
og sånn er det overalt, om det er noen mulige<br />
steder å få spille. Jeg har faktisk ikke spilt i<br />
noen av de Skandinaviske landene de siste 4-5<br />
åra, men det er fordi ingen har invitert meg. (ler)<br />
<strong>Tarkus</strong>: Hva ville du tatt med deg, soloprosjektet?<br />
Chris Cutler: Soloprosjektet er det letteste og<br />
det billigste må jeg si. Siden jeg startet med å<br />
gjøre soloarbeid gjorde det ett og annet en god<br />
del lettere fordi økonomisk støtte blir tatt bort<br />
overalt i disse dager. Det er blitt vanskeligere<br />
å komme med noe som helst form for gruppe.<br />
Så man gjør for det meste duoer. Jeg spiller<br />
mye med Zeena, av og til spiller jeg med Kaito<br />
Hideaki fra Japan. Jeg spiller også med Fred,<br />
men ikke for øyeblikket fordi Fred nå bor i<br />
Amerika, så det blir ikke så lett, hvis ikke jeg<br />
drar dit, p.g.a. reisekostnadene. Men solo er<br />
veldig lett å få til fordi det er det rimeligste av<br />
alt, så det er alltid mulig.<br />
Side 14 <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong>
Leseravstemningen<br />
…og vinneren er…<br />
Det ble ikke den helt store deltakelsen i<br />
leseravstemningen vår, men noen skjemaer<br />
kom da inn, og vi har greid å kåre verdige<br />
vinnere i de aller fleste kategorier.<br />
Årets artist<br />
1. Spock’s Beard<br />
2. The Flower Kings<br />
3. Anekdoten<br />
4. Dave Kerman/5UUs<br />
Kansas<br />
Transatlantic<br />
Det ble en knepen seier<br />
til Spock’s Beard, og<br />
også nedover i rekken<br />
var det ganske jevnt.<br />
Tilsammen 26 artister<br />
fikk stemmer i denne<br />
kategorien.<br />
Årets album<br />
1. Spock’s Beard/V<br />
Kansas/Somewhere To Elsewhere<br />
3. Transatlantic/SMPTe<br />
Flower Kings/Space Revolver<br />
5. Motorpsycho/Let Them Eat Cake<br />
Delt seier mellom Spock’s<br />
Beard og Kansas her, med<br />
god avstand til de øvrige. Tilsammen<br />
25 plater fikk stemmer<br />
i denne kategorien.<br />
Årets låt<br />
1. Spock’s Beard/The Great Nothing<br />
2. Transatlantic/All Of The Above<br />
3. Geddy Lee/My Favourite Headache<br />
Kansas/Icarus II<br />
5. Arena/Moviedrome<br />
Her var det såpass få avgitte stemmer at det var vel<br />
knapt flere enn disse fem som fikk stemmer fra mer<br />
enn én leser. Tilsammen 24 låter fikk stemmer.<br />
Årets nykommer<br />
1. Transatlantic<br />
2. Underground Railroad<br />
En knusende seier til Transatlantic, og Underground<br />
Railroad var den eneste av de øvrige nykommerne<br />
som fikk stemmer fra flere lesere. Tilsammen 11<br />
artister oppnådde stemmer i kategorien.<br />
Årets reissue<br />
Her var det så få avgitte stemmer at vi har valgt<br />
ikke å kåre noen vinner.<br />
Årets norske artist<br />
1. Motorpsycho<br />
Med nesten like mange stemmer som alle de andre<br />
tilsammen er det egentlig ingen grunn til å nevne<br />
noen fler, selvom både A-Ha, Cloroform, Tammatoys<br />
og Fruitcake fikk stemmer.<br />
Som en oppsummering kan vi vel si at Spock’s<br />
Beard utpeker seg som lesernes klare 2000favoritt<br />
med seier i alle de tre kategoriene de<br />
kunne delta i.<br />
Fra fjorårets beste går vi over til kategoriene<br />
som omfatter de beste gjennom<br />
alle tider. Her var deltakelsen adskillig<br />
større.<br />
Beste artist<br />
1. Gentle Giant<br />
2. King Crimson<br />
Genesis<br />
4. Magma<br />
5. Yes<br />
Rush<br />
Pink Floyd<br />
De tre første var i en<br />
klasse for seg, og<br />
Gentle Giant tok en<br />
knepen seier i innspurten.<br />
Beste album<br />
1. Gentle Giant/Free Hand<br />
2. Magma/MDK<br />
3. King Crimson/In The Court of the Crimson King<br />
Genesis/Selling England By The Pound<br />
5. Pink Floyd/The Wall<br />
ELP/<strong>Tarkus</strong><br />
Også her var det jevnt. Ikke<br />
minst fordi denne kategorien<br />
var den med flest ulike forslag,<br />
slik at det ikke ble allverdens<br />
antall stemmer på<br />
hver. Tilsammen 38 plater<br />
fikk stemmer.<br />
Beste låt<br />
1. Gentle Giant/The Advent of Panurge<br />
2. Genesis/Firth of Fifth<br />
3. Yes/Close To The Edge<br />
Pink Floyd/Comfortably Numb<br />
King Crimson/The Court Of The Crimson King<br />
Tre strake også for Gentle Giant, og 36 ulike låter<br />
fikk stemmer i kategorien.<br />
Beste vokalist<br />
1. Peter Gabriel<br />
2. Greg Lake<br />
3. Robert Wyatt<br />
Paul Rodgers<br />
Jon Anderson<br />
Den nest mest overlegne seieren av alle, de andre<br />
ble egentlig bare statister. 30 ulike vokalister fikk<br />
stemmer.<br />
Beste gitarist<br />
1. Robert Fripp<br />
2. Steve Hackett<br />
3. Gary Green<br />
John Petrucci<br />
Ritchie Blackmore<br />
Steve Howe<br />
Nok en klar seier<br />
blant 27 foreslåtte<br />
gitarister.<br />
Beste bassist<br />
1. Chris Squire<br />
2. Ray Shulman<br />
Tony Levin<br />
4. Geddy Lee<br />
5. Greg Lake<br />
Beste trommeslager<br />
1. Bill Bruford<br />
2. Carl Palmer<br />
3. Neil Peart<br />
4. Christian Vander<br />
5. Alan White<br />
John Bonham<br />
Beste keyboardist<br />
1. Keith Emerson<br />
2. Rick Wakeman<br />
3. Kerry Minnear<br />
4. Dave Stewart<br />
5. Tony Banks<br />
Klar seier til Squire,<br />
mens det var ganske<br />
jevnt etter ham. 21<br />
foreslåtte bassister<br />
inklusive han som<br />
stemte på seg selv…<br />
Ingen store overraskelser<br />
blant de 20 trommeslagerne<br />
som fikk stemmer.<br />
En eneste stemme skilte hver<br />
av de tre første, deretter var<br />
det langt ned til røkla.<br />
Beste utøver andre instr.<br />
1. Ian Anderson (fløyte)<br />
Den mest overlegne seieren, 9 ganger så mange<br />
stemmer som nestemann på lista, (ingen av de øvrige<br />
fikk stemmer fra mer enn en person).<br />
Vi takker alle for at de tok seg tid til å sende<br />
inn sine stemmesedler, og spesielt takker vi de<br />
som sendte inn kommentarer. Et utvalg av disse<br />
kan dere lese på side 2.<br />
Så har vi trukket 5 vinnere som har fått tilsendt<br />
hvert sitt eksemplar av CD’en Systems<br />
Theory/Demos 1999-2000.<br />
…og de fem vinnerne er…<br />
• Tom Kjærstad, Mosjøen<br />
• Ståle Roar Leirtrø, Stavanger<br />
• Peter Lothe, Sandane<br />
• Trond Lyshaug, Fåvang<br />
• Jarle Wangen, Løvenstad<br />
Gratulerer til dere!<br />
<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong> Side 15
<strong>Tarkus</strong> intervju:<br />
Hærskar<br />
På tampen av fjoråret så en svært så<br />
lovende norsk debut-CD dagens lys. Bak<br />
denne utgivelsen stod det norske progbandet<br />
Hærskar, som består av fem personer<br />
i alderen 19-24 år. CD’en som er<br />
gitt ut på bandets eget selskap «Kåkfek<br />
Records» er foreløpig kun trykket opp i<br />
500 eksemplarer og inneholder en særpreget<br />
og stemningsfull form for prog.<br />
Av ren nysgjerrighet tok vi kontakt med<br />
Fauske-gruppa for å få vite mer.<br />
Jon Christian Lie<br />
Ove Pedersen: Det hele startet for halvannet år<br />
siden. I begynnelsen var vi kun trommer, bass<br />
og gitar, men det tok ikke så lang tid før vi<br />
fikk vår nåværende form. Vi kommer fra Fauske<br />
opprinnelig, men har nå forflyttet oss til<br />
Kabelvåg. Bassisten bor fremdeles hjemme på<br />
Fauske - ca. 13 mil herfra, men han er jo litt<br />
fleksibel så vi får ham opp i perioder.<br />
<strong>Tarkus</strong>: Hvordan vil du egentlig betegne mulighetene<br />
til å slå seg frem, med denne type musikk<br />
i NordNorge? Jeg tenker spesielt på dette med<br />
spillesteder.<br />
Ove Pedersen: Det er ikke spesielt lett. Kabelvåg<br />
har et veldig godt miljø for kunst og<br />
musikk, mens på Fauske og i distriktet rundt<br />
er det heller labert. Vi har også Bodø som et<br />
alternativ, ved siden av Rognan.<br />
<strong>Tarkus</strong>: Dere hadde et release-party for CD’en.<br />
Det var kanskje ganske vellykket?<br />
Ove Pedersen: Vi fikk ganske god respons så vi<br />
var storfornøyde. Oppmøtet var også over all<br />
forventning og det kom vel ca. 150 personer.<br />
<strong>Tarkus</strong>: Hvordan har responsen vært så langt på<br />
denne CD’en?<br />
Ove Pedersen: Fra folk sin side har det vært mye<br />
fin respons. Pressen har stort sett også vært fornøyd,<br />
til tross for litt småkommentarer her og<br />
der. Generelt virker det som vi hadde større nedslagsfelt<br />
enn vi trodde til å begynne med.<br />
<strong>Tarkus</strong>: Hvordan var studio-oppholdet?<br />
Frode Isaksen: Det gikk helt kult, nesten problemfritt.<br />
Det hele ble innspilt på tre dager i<br />
Hønsehuset Lydstudio i Bodø. Vi fikk hjelp av<br />
Hallstein Sandvin som jobba der som lærling, og<br />
så fikk vi litt hjelp fra en kar ved navn Henning<br />
Johansen. Han spiller forøvrig også trommer<br />
i ikke ukjente Misvær SkaForening...(!) Vi<br />
forberedte oss ganske saftig før vi dro i studio<br />
slik at vi kunne bruke minst mulig tid. Derfor<br />
ble det heller ikke så dyrt og vi er egentlig veldig<br />
fornøyd med resultatet.<br />
<strong>Tarkus</strong>: Dere former etter sigende musikken i<br />
felleskap. Kan det være en av grunnene til at<br />
låtene ofte blir såpass lange, siden det er så<br />
mange som skal ha med sine partier?<br />
Torgrim Sund: I de tilfeller det hele ikke funge-<br />
rer så kan jo det være et resultat, men vi forsøker<br />
å være bevisst på det. Vi liker egentlig lange<br />
låter og det er vel hovedårsaken til at de ofte er<br />
lange. Med lengre låter får man også frem kontrastene<br />
på en helt annen måte. Låtskrivingen<br />
begynner ofte med at en person har en idé som<br />
blir presentert for de andre. Så jammer vi en del<br />
utfra dette og legger til nye elementer hvis noen<br />
har noe å tilføre. Det er vel en ganske nøysommelig<br />
og demokratisk prosess.<br />
<strong>Tarkus</strong>: Dette med å skrive tekster på deres egen<br />
dialekt er vel også en fin måte å skape litt egenart<br />
på?<br />
Torgrim Sund: Vi fant ut at når vi først skulle<br />
synge på norsk, så er det jo nærliggende å velge<br />
den dialekten som faller seg naturlig når<br />
man synger og prater. Det er også språket som<br />
tankene flyter i. Med fare for å virke nasjonalistisk<br />
så kan man jo si at den nordnorske dialekten<br />
kanskje klinger bedre og har mange<br />
bøyninger som passer bra til musikk.<br />
<strong>Tarkus</strong>: Dette bandnavnet Hærskar trenger vel<br />
kanskje også en forklaring?<br />
Frode Isaksen: Hærskar er egentlig navnet på<br />
en myr som finnes på Fauske. Den ligger i<br />
Klomsetmarka. Et kraftfullt sted. Vi mente navnet<br />
var i tråd med musikken vi spiller.<br />
<strong>Tarkus</strong>: Rent musikalsk, hvilke inspirasjonskilder<br />
har Hærskar?<br />
Frode Isaksen: For mitt vedkommende så går<br />
det mye i den gode, gamle progrocken som<br />
Emerson Lake & Palmer, King Crimson og Yes,<br />
men også mye jazz er inne i bildet. Vi har nok<br />
mye felles influenser, selv om vi kanskje er litt<br />
spredd i oppfatningen av musikk.<br />
<strong>Tarkus</strong>: Da jeg hørte om dere første gang ble det<br />
trukket paralleller mellom dere og Honningsvågbandet<br />
Thule. Er det et band dere har noe til<br />
overs for?<br />
Frode Isaksen: Jeg må in<strong>nr</strong>ømme at jeg ikke<br />
har hørt så mye av dem, men jeg vet at de<br />
andre hører ganske mye på det. Det er jo et<br />
jævlig bra band, og jeg kan godt forstå sammenligningen.<br />
Kanskje spesielt fordi vi begge<br />
tar i bruk Nordnorske tekster. Nå har ikke vi<br />
mannlig vokal, da...hehe.<br />
<strong>Tarkus</strong>: Er det ellers noe som skjer i nærmeste<br />
fremtid?<br />
Ove Pedersen: Det foreligger ingen planer om å<br />
legge opp, hehe! Vi ønsker å drive dette så<br />
langt vi klarer egentlig. Vi håper på å få til en<br />
slags Nord-Norgesturné. Det er flere steder som<br />
er aktuelle bl.a. Bodø, Mo I Rana, Nesla og<br />
omegn. I neste uke skal vi forøvrig spille i Harstad,<br />
under åpningen av en samtidsfestival<br />
som kalles Iljos. Det er visstnok et arrangement<br />
for både samtidskunst og musikk.<br />
Vi ønsker i hvert fall Hærskar lykke til videre<br />
og håper at de vil bli å se på en scene om ikke<br />
altfor lang tid. I mellomtiden kan man gå til<br />
anskaffelse av deres CD.<br />
HÆRSKAR<br />
hærskar<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet Norge<br />
Innspilt mars 2000<br />
Utgitt senhøsten 2000<br />
Plateselskap Kåkfek Records<br />
Katalog<strong>nr</strong> kaakfekbpr47<br />
Spilletid 48:55<br />
Tore Stemland<br />
Side <strong>16</strong> <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong><br />
H<br />
ærskar er bortimot et under i den Nord-<br />
Norske artist/band-jungelen. Mens fler<br />
og fler skuer mot Tromsø og begynner<br />
med viserockpop og technoambiente greier har<br />
Fauske-bandet Hærskar gått i motsatt retning,<br />
og takk for det.<br />
Bandet har helt klart lyttet mye på Thule<br />
(hvem har ikke det?), utenom det er inspirasjoner<br />
hentet fra så forskjellige artister som<br />
Mari Boine, Art By Machinery og Fezza Ellingsen<br />
(Høst - Hardt Mot Hardt og Ellingsens<br />
nåværende band Løvetann). Til tross for at<br />
man kan skimte inspirasjonskildene har de<br />
klart å holde ett særpreg over sine sju låter på<br />
dette debutalbumet.<br />
Musikalsk kan man trygt si at dette er mer<br />
heavy-prog saker ala Thule på Natt og Høst -<br />
Hardt mot hardt. Her er nok innlagt flere rytmeskifter<br />
og intrikate melodilinjer. Dette har nok<br />
ført dem litt på ville veier, som de på en mektig<br />
måte har klart å ro inn igjen. Det svakeste<br />
punktet, i den grad det er noe å sette fingeren<br />
på, er nok vokalen til Silje Jensen. Den blir til<br />
tider litt for svak mot den mektige lydmuren.<br />
Når det er sagt vil jeg påpeke at vokalisten gjør<br />
en iherdig og fin innsats, der særlig innlevelsen<br />
trekker opp. Hun trenger litt tid men kommer<br />
til å bli en meget god vokalist.<br />
Resten av laget er mer av det drevne slaget. Ove<br />
Pedersen (gitar) og Frode Isaksen (trommer)<br />
huskes med glede fra et annet Fauske-band,<br />
Poets Of Utopia. De var til gjengjeld desto mer<br />
psykedeliske i sitt uttrykk, nærmest St. Helena<br />
og dets like. Torgrim Sund (gitar) og Espen Risvåg<br />
(bass) er for undertegnede mere ukjente,<br />
men ikke noe tilbake i teknikk og uttrykk.<br />
I ett og alt en meget lovende debut der tekstene<br />
er av det personlige slaget uten å bli pinlige.<br />
Der vokalen ikke drukner for mye i musikken<br />
blir den drevet nydelig fram og tekstens mening<br />
blir rikt illustrert. At tekstene er på dialekt gjør<br />
bare platen enda bedre. Dette bandet kan virkelig<br />
bli stort hvis de bare holder sammen og<br />
utvikler seg. På veien dit kjøp denne platen.<br />
Den er verdt prisen, det garanteres herved.<br />
Utgiver<br />
Ove Pedersen og Frode Isaksen<br />
Tyskhella, 8310 Kabelvåg<br />
Telefon: 952 50 461/90 095 645
Fredag 24 november holdt Mostly<br />
Autumn lanseringskonsert i forbindelse<br />
med utgivelsen av bandets tredje CD -<br />
The Last Bright Light. Konserten var ikke<br />
lagt til London, Birmingham eller<br />
Leeds, nei den fant sted på Blakey Ridge,<br />
i puben The Lion Inn, midt ute på<br />
viddene i North Yorkshire Nationalpark.<br />
Det skulle tilsvare en konsert med Aha<br />
midt inne i Finnskogen, for å sette det<br />
hele i perspektiv.<br />
Øystein Hanevik<br />
S<br />
Mostly Autumn:<br />
Helt på viddene?<br />
å hva er det som får en stakkars bergenser<br />
til å fly til London, kjøre bil til York og<br />
videre opp på myrene, i tett tåke, for en<br />
to timers konsert med et band som ingen har<br />
hørt om? Kugalskap? Kanskje.<br />
Men faktum er at etter konserten var jeg overbevist<br />
om å ha gjort min beste investering<br />
noensinne. Mostly Autumn er et band med en<br />
svært bevisst filosofi bak det de gjør. De skriver<br />
musikk som både har røtter i tidligere progressiv<br />
musikk og folkrock, men har i tillegg<br />
tilført musikken noe nytt. Bandets idé er å<br />
fange de stemninger og følelser en får av å<br />
være ute i naturen og spille musikk fra hjertet.<br />
Det har de klart, og med en ramme som denne<br />
fredagen, ble det en stor opplevelse for oss<br />
som hadde kommet oss gjennom tåken og fikk<br />
se og høre The Last Bright Light. At puben ble<br />
bygget midt på <strong>16</strong>00 tallet og ligger så isolert<br />
til, økte ytterligere opplevelsen.<br />
Mostly Autumn kommer fra Yorkshire-området<br />
og fikk sin første CD – For All We Shared – utgitt<br />
på Cyclops i 1998. I 1999 kom oppfølgeren The<br />
Spirit Of Autumn Passed mens deres siste CD –<br />
The Last Bright Light – ble allment tilgjengelig i<br />
februar 2001, også på Cyclops. Bandets frontfigur<br />
og låtskriver er Bryan Josh, gitarist og<br />
vokalist. Ellers bidrar Heather Findlay, vokalist<br />
og Iain Jennings,<br />
keyboards med egne<br />
sanger. Besetningen<br />
ellers er Angela<br />
Goldthorpe - tverrfløyte,<br />
Stuart Carver<br />
- bassgitar, Keith<br />
Scott - trommer og<br />
Liam Davidson - 6 og<br />
12 streng gitar. På de<br />
to første CD ene deltok<br />
også Bob Faulds<br />
på elektrisk og vanlig<br />
fiolin. På alle tre CDene<br />
veksler melodiene<br />
mellom den klassiske<br />
progressive rocken og<br />
rene folkrock, og til<br />
nærmest ren folkemusikk.<br />
Bandet går<br />
ikke av veien for å<br />
spille en ren jigg,<br />
gjerne etterfulgt av<br />
en låt som ville ha<br />
gjort Pink Floyd stolt<br />
om de hadde fått til<br />
noe slikt i dag.<br />
Fra venstre: Bryan Josh, Heather Findlay, Angela Goldthorpe og Iain Jennings<br />
Bryan Josh legger<br />
ikke skjul på at han<br />
har hørt om David<br />
Gilmour og særlig på<br />
de to første CDene er<br />
det mye snacks for<br />
dem som synes gitarsoloen<br />
på Floyds<br />
Comfortably Numb er<br />
balsam for sjelen. Gitarspillet er noe nedtonet<br />
på The Last Bright Light, men er fremdeles så<br />
absolutt tilstede. Mostly Autumn har lagt opp<br />
til å binde sammen CDene slik at den tredje<br />
CDen begynner der den andre slutter. Sangene<br />
We Come And We Go, Half The Mountain og The<br />
Last Bright Light bærer alle preg av å være nørt<br />
direkte av Bryans bryst, fulle av følelser og<br />
klassisk gitarspill, perfekt hvis du er forelsket<br />
eller lider av ekstrem kjærlighetssorg. Når Heat-<br />
her er vokalist, får sangene en til å tenke på<br />
Renaissance hun har en stemme som ligger i<br />
samme leie. Både Bryan og Heather er gode<br />
vokalister og dette er en av styrkene til gruppa.<br />
I Hollow og Shrinking Violet får Heather virkelig<br />
vist sitt potensiale, begge relativt rolige sanger<br />
som bygges langsomt opp. Hollow er Jennings<br />
bidrag på The Last Bright Light, en sterk låt.<br />
Jennings hovedverk finner en imidlertid på The<br />
Spirit Of Autumn Passed, sangen The Gap Is Too<br />
Wide avslutter CDen og er en hyllest til Jennings<br />
avdøde mor. Her kombineres kor, gitar og sekkepipe<br />
på en flott måte for å få frem den sterke<br />
teksten. Også Bryan har opplevd å miste faren<br />
tidlig, og hans Heroes på den første CDen er<br />
sterk kost, i tillegg til å inneholde en av de<br />
vakreste gitarsoloene jeg noen gang har hørt.<br />
Uten Bob Faulds fioliner skulle en tro at Mostly<br />
Autumn ville styre utenom Jiggen, men Angela<br />
Goldthorpe ordner den saken med sin tverrfløyte<br />
på en slik måte av man nesten ikke savner<br />
Faulds. Holms Deep og Which Wood er begge<br />
klare folkrock-låter der Angela gjør en utmerket<br />
jobb. The Last Bright Light bærer også preg<br />
av å være mer en samproduksjon enn de to tidligere<br />
CDene. Mange av sangene ble skrevet av<br />
gruppa mens de oppholdt seg i Lake District -<br />
et av få områder i England med noenlunde vill<br />
og urørt natur. Mostly Autumn har også gått<br />
videre og leverer et par mer rocka låter på The<br />
Last Bright Light. Dette gjelder for Noise From<br />
My Head og The Dark Before The Dawn.<br />
<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong> Side 17
Heather Findlay i dyp konsentrasjon<br />
Sangene på The Last Bright Light er mer gjennomarbeidet<br />
enn tidligere og CDen er mer variert.<br />
Bryan Josh håper og tror at dette skal være<br />
CDen som skal åpne dørene for gruppa utover<br />
England. De har mottatt priser fra The Classic<br />
Rock Society og har opparbeidet seg et godt<br />
omdømme i England, men Mostly Autumn er<br />
stort sett ukjent ellers i Europa.<br />
Før konserten fikk jeg snakket litt med Bryan<br />
og Heather. De har begge store forhåpninger til<br />
den nye CDen. - Vi har lyst til å fortsette å<br />
utvikle oss videre som et kult-band, fortsette<br />
slik vi gjør nå, men nå ut til et større publikum.<br />
Vi vil gjerne ha alle dem som før fulgte<br />
Genesis og Pink Floyd som våre fans, det er<br />
den slags publikum vi håper vil sette pris på<br />
vår musikk. Men selvfølgelig, om vi fikk mer<br />
spilletid på radioen ville det være til stor hjelp<br />
for oss, det er et stort publikum der ute for<br />
oss, det er om å gjøre for oss at de blir klar<br />
over at vi finnes, og det er det vi vil prøve å<br />
gjøre, sier Bryan.<br />
På spørsmål om bandets ide og målsetting har<br />
endret seg fra de begynte og til nå, svare Bryan:<br />
- Nei, ikke i det hele tatt. Det er en brennende<br />
følelse, det handler alt om følelser,<br />
egentlig, om livet og den personlige opplevelsen<br />
av naturens under og om fjellene og hvor<br />
vakre de er og om hvordan vi tar alt dette for<br />
gitt. Sangene handler om følelser og om livet<br />
og vil alltid gjøre det, de vil alltid handle om<br />
det ekte, virkelige livet. Dette vil alltid være<br />
tilstede i Mostly Autumn, både på plate og<br />
konsert. Jeg har alltid vært fascinert av Norge<br />
og fjellene der, fortsetter Bryan, - det er nesten<br />
som om jeg har vært en nordmann i mitt<br />
tidligere liv. Det er en drøm for meg å komme<br />
til Norge.<br />
Den drømmen kan kanskje bli til virkelighet i<br />
løpet av 2001. Bandet arbeider nå med å få til<br />
konserter i Stavanger, Oslo og Bergen i løpet av<br />
august. Planen er også å kunne tilbringe noen<br />
dager i fjellene her, så kanskje vi får noen<br />
sanger inspirert av Hurrungane og Sognefjellet<br />
på den neste CDen?<br />
Mostly Autumns CDer kan bestilles direkte fra<br />
Cyclops - www. gft-cyclops.co.uk. Mostly<br />
Autumns hjemmeside har følgende adresse:<br />
www.mostlyautumn.com.<br />
Svens mimrehjørne:<br />
Mike Batt<br />
Tarot Suite<br />
Denne gangen skal vi<br />
bevege oss ganske<br />
langt vekk fra det som<br />
normalt klassifiseres<br />
som progressiv rock, og<br />
til en person som det<br />
hefter endel “grums”<br />
med (noen som fremdeles<br />
husker The Wombles?)<br />
Men Mike Batt<br />
har mer på rullebladet<br />
enn å ha skrevet lavpannet<br />
musikk for<br />
enerverende BarneTVfigurer.<br />
Sven Eriksen<br />
N<br />
oe av det første han<br />
vakte oppmerksomhet<br />
med med var de<br />
elegante orkesterarrangementene<br />
til Familys debutalbum<br />
Music In A Doll’s House i 1968 (se <strong>Tarkus</strong><br />
<strong>nr</strong>. 2). Ti år senere ga han ut sitt første ordentlige<br />
soloalbum, Schizophonia, og året etter kom<br />
Tarot Suite som selvfølgelig er basert på Tarotkortenes<br />
spådommer. Plata har ikke noe reelt<br />
konsept, Batt har kun brukt kortene som<br />
inspirasjon for 10 ulike musikkstykker.<br />
Til albumet samlet Batt kremen av engelske<br />
studiomusikere. Til å håndtere vokalen inviterte<br />
han to av mine favorittvokalister, Roger<br />
Chapman og Colin Blunstone. Og på toppen av<br />
dette har han slengt med The London Symphony<br />
Orchestra. Og det å arrangere for stort<br />
orkester er et fag Batt behersker (han dirigerer<br />
forresten orkesteret også). Derfor framstår<br />
Tarot Suite også som et av de mer vellykkede<br />
samarbeidsprosjekter mellom rockemusikere<br />
og klassiske musikere.<br />
Plata åpner med orkesteret og noen korte, men<br />
utsøkte solopartier av Rory Gallagher (gitar) og<br />
Mel Collins (sax), samt spenstig bruk av orkesteret.<br />
Deretter går det direkte over i Imbecile<br />
båret fram av Roger Chapmans distinkte vokal.<br />
Nå kan det sikkert innvendes mot plata at den<br />
inneholder en del litt for enkle poppige komposisjoner<br />
og at den lett disco-aktige rytmen<br />
som litt for ofte får lov til å ligge i bakgrunnen<br />
ikke gjør dette til noen progressiv plate. Men<br />
det er bare halve sannheten om Tarot Suite.<br />
Mike Batt har klart å lage en plate med et veldig<br />
særegent uttrykk, bak tilsynelatende banale<br />
låter ligger mye oppfinnsomhet og spennende<br />
bruk av både orkester og solister.<br />
I låt <strong>nr</strong>. 3, Plainsong introduserer Batt «multitrack<br />
vocal effects» som består av hans egne<br />
stemme spilt inn på utallige lydspor og spilt av<br />
via miksebordet, forøvrig en teknikk lik den<br />
10cc benyttet i I’m Not In Love. Lady Of The<br />
Dawn ble en liten hit og er det nærmeste vi<br />
kommer en kvalm ballade på plata. The Valley<br />
of Swords viderefører den musikalske setting-<br />
en fra åpningen, og viser påny Batt som en<br />
førsteklasses arrangør i en låt med mange fine<br />
detaljer. Losing Your Way In The Rain med<br />
Colin Blunstone på vokal er en ultravakker<br />
ballade hvor han elegant backes opp av London<br />
Symphony Orchestra.<br />
Tarota er en gitar-showcase for - etter tur - Jim<br />
Cregan, Tony McPhee, Rory Gallagher, B J Cole<br />
og Chris Spedding, som får boltre seg over et<br />
hypnotisk backingspor hvor også orkesteret<br />
spiller en hovedrolle. The Night of the Dead/<br />
The Dead of the Night er kun orkester og ekstra<br />
perkusjon, en dramatisk og stemningsfull<br />
overgang til Run Like The Wind, hvor nok en<br />
gang Roger Chapman er i rampelyset, denne<br />
gangen i en mer ballade-aktig låt.<br />
Produksjonen (av Batt selv) er feilfri og konsistent,<br />
selv om innspillingene er gjort i minst<br />
8 ulike studioer. Feilfri er også framføringene,<br />
det skulle egentlig bare mangle med så mange<br />
proffe bidragsytere. Og til tross for enkelte<br />
klare «kitsch»-tendenser er Tarot Suite en plate<br />
med mange fine øyeblikk.<br />
Batt fortsatte å lage plater innenfor mange ulike<br />
sjangere. Det så langt siste han har utgitt er<br />
musikken til filmen Keep The Aspidistra Flying<br />
(1999), hvor påny Colin Blunstone gjestesynger<br />
på ett spor.<br />
Mike Batt<br />
Tarot Suite<br />
LP: Epic EPC 86099 1979<br />
CD: Epic 450092<br />
Svens mimrehjørne tar for seg klassiske<br />
progplater fra svunne tider<br />
Side 18 <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong>
IN NOMINE<br />
mutatis mutandis<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet Spania<br />
Innspilt 2000<br />
Utgitt 2000<br />
Plateselskap Musea<br />
Katalog<strong>nr</strong> FGBG 4313.AR<br />
Spilletid 51:05<br />
Petrus Bojanowski<br />
panske In Nomine satser på<br />
en sofistikert og kunstnerisk S neoprog, med sterke røtter til<br />
den originale utgaven av progrock<br />
(70-tallet). Dette blandes med et<br />
lydvalg bestående av både Vintage<br />
(70-tallet) og nyere lyder (neoprog).<br />
Resultatet er et album med<br />
mange eventyrlige stemninger og<br />
inntrykk.<br />
In Nomine låter som om IQ skulle<br />
fremføre Yes materiale fra Drama<br />
perioden. Her er mange detaljer,<br />
elegante overganger og stor variasjon<br />
i temaer og stemningsbilder.<br />
Ingen av låtene (5 lange + 1 kort)<br />
har kjedelige dødpunkter.<br />
D<br />
Anmeldelser<br />
Arrangementene fargelegges av<br />
karakteristiske (Yes/ELP/Genesis)<br />
moogs/synther, en del piano, klassisk<br />
gitar, diverse el.-gitarer, litt<br />
congas, masse koring og selvfølgelig<br />
bass og trommer (med 70-talls<br />
sound/lydmiks). Det benyttes også<br />
mange elegante arpeggioløp, meget<br />
aktivt basspill og rivende odde<br />
taktarter, alt på en fengende måte.<br />
Musikerne er godt samkjørt, og<br />
fremførelsen er det heller ikke noe<br />
å utsette på.<br />
Bandets to ganske bra sangere låter<br />
som en kombinasjon av Ian Anderson<br />
(Jethro Tull), Peter Gabriel (ex-<br />
Genesis) og Fish (ex-Marillion). Det<br />
synges for øvrig på engelsk.<br />
e to musikerne Andy Tillison<br />
Diskdrive og Guy Manning<br />
utgjør Parallel Or 90 Degrees,<br />
eller Gold Frankincense & Disk Drive<br />
som de strengt tatt het da de spilte<br />
inn mesteparten av denne musikken<br />
i 1992, opprinnelig utgitt på kassett.<br />
Som platas tittel antyder dreier det<br />
seg om en samling Peter Hammill-<br />
Akkordbruken er vakker og stemningsfull.<br />
Albumet oppleves melodiøst<br />
og vakkert samtidig som det<br />
er både spennende og utfordrende,<br />
noe som faktisk er en kunst! Men<br />
så er da dette også kunst-rock av<br />
det bedre slaget.<br />
Soundet er bra, nokså dynamisk og<br />
med godt variert instrumentering.<br />
Noen få partier har gitarlyder med<br />
for kraftig chorus, som får det til å<br />
lyde litt småsurt og amatørmessig.<br />
Dette er for øvrig karakteristisk for<br />
flere neoprogband, og kanskje mer<br />
en subjektiv smakssak enn reell<br />
objektiv kritikk.<br />
De som har sans for IQ samt 70-tallets<br />
progrock, a la Starcastle, Yes<br />
og Genesis samt Marillion, burde<br />
kunne finne veldig stor glede i<br />
albumet Mutatis Mutandis. Denne<br />
debutplaten kan meget gjerne<br />
anbefales!<br />
Utgiver<br />
Musea Records<br />
138 Rue de Vallieères<br />
57070 Metz, Frankrike<br />
www.musearecords.com<br />
PARALLEL OR 90 DEGREES<br />
no more travelling chess<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet England<br />
Innspilt 1992-99<br />
Utgitt 2000<br />
Plateselskap Cyclops<br />
Katalog<strong>nr</strong> CYCL 086<br />
Spilletid 69:51<br />
Sven Eriksen<br />
låter (fem Hammill-komposisjoner og<br />
to originaleskrevne, for å være presis).<br />
Det er innspillingsteknisk ikke<br />
altfor sofistikert, med et ganske<br />
JUMP<br />
…and all the king’s men/matthew<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet England<br />
Innspilt 1994/2000<br />
Utgitt 2000<br />
Plateselskap Cyclops<br />
Katalog<strong>nr</strong> CYCL 093/CYCL 089<br />
Spilletid 65:56/50:07<br />
Petrus Bojanowski<br />
ofistikert rock og drivende<br />
stemningsfull neoprog, er SJump<br />
i et nøtteskall. Veldig<br />
britisk, er et annet stikkord. Dersom<br />
du har sans for band som Iluvatar,<br />
Abraxas, Pendragon, Jadis og<br />
IQ bør du lese videre.<br />
For å sette opp albumene mot<br />
hverandre gir bandets 6. studioalbum<br />
Matthew en del mer prog-opplevelse<br />
for pengene. ... and all the<br />
King’s men har derimot et feitere<br />
og klarere lydbilde. Soundet er i<br />
helhet meget bra på begge album.<br />
Med rutinerte musikere blir en<br />
ikke distrahert av annet enn det<br />
som har med musikk stil og smak å<br />
gjøre. Jump fremfører en musikk<br />
som lett gir en følelsen av å være<br />
på konsert. En ser for seg musikerne<br />
spille, synge, danse og forventer<br />
en applaus når låten er ferdig.<br />
Det er vel noe med det litt gjennomsiktige<br />
lydbildet og at musikken<br />
er energisk, nærmest teatralsk<br />
og derfor veldig levende.<br />
At sangeren er dynamisk og utstråler<br />
et levende engasjement, hjelper<br />
også på nevnte konsertstemning.<br />
Det er lagt stor vekt på det melodiøse.<br />
Flesteparten av arrangementene<br />
er veldig rytmisk basert, med<br />
gitaren som hovedbærer. Her er<br />
mange flotte overganger, elegante<br />
temaer og godt varierte stemningsbilder.<br />
Jump sammenlignes for<br />
øvrig ofte med Led Zeppelin, Marillion<br />
og Talking Heads, og dette er<br />
hjemmelaget lydbilde. Derimot er<br />
det særdeles friskt framført med en<br />
passe kombinasjon av respekt og<br />
fandenivoldskhet. De fjerner seg riktignok<br />
ikke veldig langt fra originalene,<br />
men klarer å kreere en atmosfære<br />
som om mulig er enda dystrere<br />
enn hva Hammill selv presterer.<br />
Ikke all verdens nyanser og variasjon,<br />
men de angriper Modern som<br />
det skulle være en ildsprutende drage,<br />
og In The Black Room presenteres<br />
med blyinnlegg. Og ikke minst, her<br />
er en versjon av Flight helt uten sikkerhetsnett.<br />
Og de to originalskrevne<br />
låtene føyer seg også godt inn<br />
blant resten av materialet.<br />
nok også deres inspirasjonskilde.<br />
Låtene varierer ganske godt. Her er<br />
topper som gir assosiasjoner til<br />
AC/DC og Deep Purple, daler med<br />
rolig Pink Floyd balladestemning<br />
og mellomstasjoner som bader i<br />
bluesrock a la Allman Brothers<br />
Band.<br />
Men er du ute etter virtuositet,<br />
eventyrlige musikkreiser, kompleksitet<br />
eller store pompøse opplevelser,<br />
er ikke Jump akkurat det<br />
rette valget. Jump er derimot et<br />
aldeles utmerket rockeband!<br />
Utgiver<br />
Cyclops Records<br />
33a Tolworth Park Road<br />
Tolworth, Surrey KT6 7RL, England<br />
www.gft-cyclops.co.uk<br />
Denne uhøytidelige (men ikke useriøse)<br />
hyllesten til en sørgelig<br />
undervurdert artist er gjort med<br />
hengivenhet og innsikt, og det finnes<br />
adskillig verre måter å tilbringe<br />
en drøy time på enn å benke seg i<br />
godstolen med denne plata på full<br />
guffe. Anbefales til alle Hammillfans,<br />
og alle andre også for den<br />
saks skyld.<br />
Utgiver<br />
Cyclops Records<br />
33a Tolworth Park Road<br />
Tolworth, Surrey KT6 7RL, England<br />
www.gft-cyclops.co.uk<br />
<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong> Side 19
VINE SWEETLAND<br />
light shining in the distance<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet USA<br />
Innspilt 1999<br />
Utgitt 1999<br />
Plateselskap Zemira Records<br />
Katalog<strong>nr</strong><br />
Spilletid 73:52<br />
F<br />
Simen Viig Østensen<br />
ørti instrumenter fra fem kontinenter,<br />
to dusin musikere,<br />
én poet og ett spor på nær 74<br />
minutter. Hvis din musikalske<br />
horisont mangler horisonten er det<br />
kanskje på tide å utvide den her<br />
og nå, for dette er ikke akkurat<br />
musikk for flyplasser eller houseparties.<br />
Vine Sweetland er ikke en slottstappet<br />
cabernét, men derimot en<br />
av Califonias mest anerkjente navn<br />
innen det som heter «The Spoken<br />
Word», altså med andre ord poesi<br />
fremført på et teppe av musikalsk<br />
understøttelse eller simpelthen på<br />
gaten, såkalt «Street Poetry». Skulle<br />
du være i tvil om hva dette er så<br />
kan kanskje navn som Timothy<br />
Leary og ikke minst Gilly Smyth<br />
med «Mother Gong» hjelpe til med<br />
å sette Vine Sweetland på kartet,<br />
skjønt vi må ikke glemme The<br />
Forefathers of the New Millenium<br />
heller, hvilket jeg antar er den<br />
anseelig mengde musikere som<br />
fremkommer på denne CD’n.<br />
Med seg har han fått Dr. John<br />
Beresford som vistnok går under<br />
betegnelsen «the man who turned<br />
on Timothy Leary samt Rahul Sakyaputra,<br />
en verdenskjent sitarist som<br />
har studert hos Baba Alla Uddin<br />
Khan, den største indiske musikeren<br />
i vår tid i følge presseskrivet.<br />
Instrumenteringen blir for omfattende<br />
for denne utgaven av <strong>Tarkus</strong>,<br />
men hvis jeg tar med samtlige<br />
instrumenter kjent på denne planeten<br />
og trekker fra noen få så<br />
burde det si sitt om utvalget. Musikerne<br />
ser forøvrig ut til å være en<br />
miks av amerikanske og indiske<br />
med et japansk navn som dukker<br />
opp på besetningslisten i tillegg.<br />
I følge skrivet fra Zemira (The Garden<br />
of Multifarious Art Production<br />
Companies) og damen med det velklingende<br />
navnet Amy Antoniette<br />
har Vine Sweetland & The Forefathers<br />
of the New Millennium spilt inn<br />
reklamefilmer for bl.a. Honda, Taco<br />
Bell og Sony og de har nylig spilt på<br />
Dalai Lama’s World Festival of<br />
Sacred Music i Los Angeles. Dere har<br />
for øvrig ved dette tidspunkt forstått<br />
at kompaniet holder til i USA,<br />
nærmere bestemt i Long Beach, California<br />
(i alle fall Zemira).<br />
Syd-California er en smeltedigel for<br />
utallige musikkstiler. Progressiv<br />
rock og relaterte retninger står<br />
spesielt sterkt her. Vine Sweetland<br />
og bandet står strengt tatt mer<br />
innenfor den psykedeliske retning-<br />
en hvor «det talte ord», altså poesien<br />
som fremføres av Vine Sweetland<br />
står sentralt mens musikken<br />
ligger delvis bak og delvis fungerer<br />
som kulisser mellom tekstene, mer<br />
kanskje som små egne musikkstykker<br />
som skifter karakter hver<br />
gang, men som generelt kan sies<br />
og være psykedelisk anlagt eller<br />
kvasi-psykedelisk i følge coveret.<br />
For mange vil dette kanskje virke<br />
noe traurig, spesielt hvis poesi<br />
ikke er ens sterke side, men hør<br />
bare på teksten som går som følgende:<br />
A dying guru inspires a young caterpillar<br />
with his final vision og life’s<br />
ambition. Crawling from the window<br />
sill out into the jungles of tribulation<br />
she pursues wisdom and understanding.<br />
The trials of her existence<br />
offer friendship and folly, heartache<br />
and horror, as she acknowledges her<br />
destiny: that she has become the<br />
last butterfly born.<br />
Dette er da poesi det går an å lytte<br />
til. Fortalte jeg for øvrig at musikken<br />
er suveren til konseptet? Joda,<br />
selv om du ikke er poesifantast så<br />
kan du få mye god musikk i avmålte<br />
doser fra denne skiva og kanskje<br />
vil du komme til å lytte til historien<br />
også?<br />
Muligens ikke for alle og enhver,<br />
men for de som har den lille ekstra<br />
horisonten, eller for de som ønsker<br />
å utvide den.<br />
CD’n er for øvrig 100% organisk,<br />
hva nå enn det måtte bety i denne<br />
sammenhengen. Anbefales!<br />
Light Shining in the Distance: Opera<br />
Entheogen (som jeg ikke er helt<br />
sikker på hva er) kan også fåes på<br />
CD og i bokutgave.<br />
Utgiver<br />
Zemira<br />
P O Box 41<strong>16</strong>2, Long Beach<br />
California 90853, USA<br />
www.zemira.com<br />
CAST<br />
legacy<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet Mexico<br />
Innspilt 2000<br />
Utgitt 2000<br />
Plateselskap Musea<br />
Katalog<strong>nr</strong> FGBG 4339.AR<br />
Spilletid 72:29<br />
Sven Eriksen<br />
et finnes enkelte neoprogband<br />
som eksisterer i kraft av Dsin<br />
dyktighet - og Cast er ett<br />
av dem. Dette meksikanske bandet<br />
har gitt ut førsteklasses plater<br />
gjennom hele 90-tallet. De har mye<br />
til felles med IQ, bortsett fra at<br />
Cast har en noe mer symfonisk<br />
sound og en noe mer anonym<br />
vokalist. Deres styrke ligger i velskrevne<br />
låter, god bruk av kontraster,<br />
og dyktige utøvere på alle<br />
instrumenter.<br />
Vi unngår forsåvidt ikke de tradisjonelle<br />
7/8 partiene og keyboardarpeggioene,<br />
men Cast har heldigvis<br />
mer å by på enn dette. De genererer<br />
et veldig fyldig lydbilde gjennom<br />
utstrakt bruk av keyboards,<br />
allikevel er lyden relativt klar og<br />
ren. Gitaristen og keyboardisten er<br />
hentet rett ut av Genesis-skolen og<br />
vil glede fans av bandet i Lambperioden.<br />
Riktignok synes jeg gita-<br />
ELOHIM<br />
mana perdu…<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet Frankrike<br />
Innspilt 1983<br />
Utgitt 2000<br />
Plateselskap Musea<br />
Katalog<strong>nr</strong> FGBG 4345.AR<br />
Spilletid 58:01<br />
M<br />
Petrus Bojanowski<br />
usea har nå utgitt Elohims<br />
første og eneste album,<br />
Mana Perdu, som tidligere<br />
bare var å få tak på som vinyl og<br />
kassett. Elohim bidrar med en teatralsk,<br />
godt variert, dynamisk og<br />
veldig fransk musikk, med røtter i<br />
både jazzrock, symforock, progrock<br />
og opera!<br />
Musikkstilen er i hovedsak som en<br />
blanding av Soft Machine og Camel,<br />
eller som en melodiøs og litt svevende<br />
70-talls fusion/jazzrock<br />
blandet med symfoniske/progressive<br />
ballade-elementer. I tillegg til<br />
nevnte band virker Elohim inspirert<br />
av Fruupp, Genesis og diverse<br />
franske progrockband (Mona Lisa,<br />
Ange, Atoll, etc.). Temaer kan gjerne<br />
holdes en stund, med diverse<br />
soloer/sangstrofer, for så å skifte<br />
helt uten forvarsel, mens det andre<br />
ganger bygges elegant opp til neste<br />
tema. Det er stor variasjon og idérikdom.<br />
Lydbildet er dynket med mange<br />
Vintage lyder, metalliske Moog’er<br />
og svevende strings. Her brukes<br />
også kraftig chorus på bassen (som<br />
risten tidvis er mikset lovlig langt<br />
bak i lydbildet. Bandet spiller med<br />
mye energi og trøkk, men sånn<br />
omtrent midtveis begynner de å gå<br />
litt tom for ideer, og det går i meste<br />
laget på rutinen og velbrukte<br />
klisjeer. Nå tar de seg riktignok<br />
opp mot slutten i et par kraftfulle<br />
instrumental-nummere, men Legacy<br />
vil allikevel neppe gå inn i historien<br />
som en av bandets beste<br />
utgivelser. Dog, er du glad i neoprog,<br />
er Cast som alltid et trygt<br />
valg.<br />
Utgiver<br />
Musea Records<br />
138 Rue de Vallieères<br />
57070 Metz, Frankrike<br />
www.musearecords.com<br />
er både veldig aktiv og ligger langt<br />
frem i lydbildet), gitarlydene er<br />
mer i neoprog stil (brukes lite) og<br />
trommene er litt dunkle (typisk 70tallet).<br />
To av i alt 11 låter, er lange (12 og<br />
7 minuter). Musikerne er godt samkjørt<br />
og virker erfarne. Sangeren<br />
frembringer sine franske tekster på<br />
en fortellende og nærmest visepreget<br />
måte. Dette er både funksjonelt<br />
og fornuftig, han er ikke akkurat<br />
noen stor sanger. Det er uansett de<br />
mange instrumentale partier som<br />
er albumets sterkeste side.<br />
Utgiver<br />
Musea Records<br />
138 Rue de Vallieères<br />
57070 Metz, Frankrike<br />
www.musearecords.com<br />
Side 20 <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong>
JOHN MINER<br />
heaven’s café/heaven’s café live<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet USA<br />
Innspilt u/år<br />
Utgitt u/år<br />
Plateselskap Tributary<br />
Katalog<strong>nr</strong> 22502-2/1944-70003-2<br />
Spilletid 39:18/46:04<br />
J<br />
G<br />
Sven Eriksen<br />
ohn Miner har skrevet, framført<br />
og produsert denne «rock-<br />
operaen» som handler om en<br />
rockemusiker som dør i første låt<br />
og kommer til himmelen (det er da<br />
ikke DIT rockemusikere kommer,<br />
er det?) for så å bli født på ny. Studio-versjonen<br />
er egentlig kun en<br />
demo laget for å fungere som<br />
øvingsunderlag for forestillingen<br />
som finnes på live-versjonen. Et<br />
ambisiøst prosjekt som inkluderer<br />
skuespillere og dansere i tillegg til<br />
musikere og sangere. Stilmessig er<br />
det en slags skranglete syre-psykedelia<br />
med en meget sparsommelig<br />
instrumentering hvor Miners<br />
fuzz/wah wah gitar står i sentrum.<br />
Låtene er enkle og naive og fungerte<br />
sikkert mye bedre på scenen<br />
enn på plate. Uten at noen av versjonene<br />
gjorde særlig inntrykk, vil<br />
jeg dog anbefale live-versjonen<br />
som har adskillig mer liv enn studio-demoen.<br />
GUY MANNING<br />
the cure<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet England<br />
Innspilt 2000<br />
Utgitt 2000<br />
Plateselskap Cyclops<br />
Katalog<strong>nr</strong> CYCL 088<br />
Spilletid 64:34<br />
Petrus Bojanowski<br />
uy Manning kan dette med å<br />
fortelle og formidle følelser<br />
via stemningsfull musikk. Nå<br />
har han dannet bandet Manning og<br />
presenterer albumet The Cure. I<br />
forhold til hans forrige (solo) utgivelse<br />
Tall Stories For Small Children,<br />
er The Cure blitt en del hardere og<br />
faktisk enda mer progressiv.<br />
Med sofistikerte arrangementer og<br />
veldig lange låter, er oppfølgeren<br />
blitt det reneste eventyr. Inspirasjonskilde<br />
og assosiasjoner går<br />
gjerne til Kula Shaker, Jethro Tull,<br />
Van Der Graaf Generator, Yes, Pink<br />
Floyd og Greenslade. Slikt kan da<br />
selvfølgelig ikke bli annet enn<br />
spennende.<br />
De mer lavmælte og rolige låtene er<br />
blitt enda mer opplevelsesrike og<br />
følelsesladete. Dette skyldes nok<br />
ikke minst at han bruker mange<br />
flere spennende effekter samt<br />
rikere instrumentering. Han har<br />
fått med seg flere dyktige musikere,<br />
bl.a. to fiolinister og en saksofonist.<br />
Sammen med mandolin, feite<br />
orgellyder, synther, Rhodes,<br />
diverse gitarer, bass og trommer<br />
skapes det også skikkelig trøkk og<br />
Utgiver<br />
Tributary Music Label<br />
337 Santa Fe Street<br />
Las Vegas, Nevada 89145, USA<br />
www.tributarymusic.com<br />
glimrende dynamikk.<br />
Guy Manning’s særegne sangstemme<br />
låter som en… tja…, blanding<br />
av Frankie Goes To Hollywoods<br />
Holly Johnson og Jethro Tulls Ian<br />
Anderson. Lydvalg er moderne, til<br />
tider noe etnisk, lett psykedelisk,<br />
nokså eksperimentelt og godt<br />
variert. Sangene er melodiøse og<br />
fengende. Arrangementene er<br />
gjennomtenkte og detaljerte, uten<br />
noe spesifikt hovedinstrument.<br />
Lydbildet er av ypperste kvalitet.<br />
Anbefales!<br />
Utgiver<br />
Cyclops Records<br />
33a Tolworth Park Road<br />
Tolworth, Surrey KT6 7RL, England<br />
www.gft-cyclops.co.uk<br />
(Se også anmeldelsene av Parallel<br />
Or 90 Degrees, side 19)<br />
VULGAR UNICORN<br />
jet set radio<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet England<br />
Innspilt 2000<br />
Utgitt 2000<br />
Plateselskap Cyclops<br />
Katalog<strong>nr</strong> CYCL 068<br />
Spilletid 61:27<br />
D<br />
Petrus Bojanowski<br />
uoen Neil Randall og Bruce<br />
Soord har igjen samlet sam-<br />
men en mengde gjestemusi-<br />
kere under navnet Vulgar Unicorn,<br />
hvor de videreutvikler musikken<br />
og begrepet progrock. Dette er uten<br />
tvil både hypermoderne og nyskapende.<br />
Jet Set Radio er full av stemningsbilder,<br />
som gjerne kan brukes til<br />
filmmusikk. Her brukes store doser<br />
med effekter og finurlige detaljer.<br />
Rett og slett et meget fargerikt og<br />
spennende lydlandskap. Arrangementene<br />
er på en måte åpne og<br />
lette samtidig som det finnes en<br />
skjult verden med mange uutforskede<br />
kriker og kroker. Soundet er<br />
av ypperste klasse. Det er blankpusset,<br />
krystallklart, hypermoderne,<br />
meget eksperimentelt og rikt<br />
på detaljer og finesser.<br />
Instrumenteringen er også godt<br />
variert, og meget elegant mikset. I<br />
tillegg til sang, piano og andre keyboards,<br />
diverse gitarer, bass og<br />
trommer brukes det fioliner, blåsere,<br />
marimba, koto og shanai. Alt<br />
dette, sammen med mange lydsamples,<br />
skaper en detaljert helhet som<br />
blir til det reneste eventyr. Det oppleves<br />
nærmest som en lydlabyrint.<br />
MANTRA SUNRISE<br />
mantra su<strong>nr</strong>ise<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet USA<br />
Innspilt 2000<br />
Utgitt 2000<br />
Plateselskap Tributary<br />
Katalog<strong>nr</strong> 1944-70001-2<br />
Spilletid 60:52<br />
Sven Eriksen<br />
antra Su<strong>nr</strong>ise er en trio<br />
(bass/ trommer/gitar) som Mblant<br />
annet inkluderer John<br />
Miner, mannen bak rock-operaen<br />
Heaven’s Cafe (se venstre spalte).<br />
Denne plata er musikalsk i samme<br />
gate som Heaven’s Café, litt skranglete<br />
og uferdig, enkel både i låtmateriale<br />
og framføring. Selv kaller de<br />
seg selv et “art-rock band”, men<br />
det er etter undertegnedes mening<br />
så langt unna sannheten som det<br />
nesten er mulig å komme, “country-rock”<br />
hadde vært mer korrekt.<br />
Eneste mulige unntak er den neste<br />
20 minutter lange Land Of Sprinagar<br />
hvor de utforsker et noe annet<br />
musikalsk landskap, litt krautrockaktig<br />
kanskje. Det hele er romlete<br />
produsert, de spiller på tidvis<br />
svært ustemte instrumenter, og det<br />
virker stadig som de ikke har øvd,<br />
Jet Set Radio er veldig brittisk på<br />
mange vis. Assosiasjoner går for<br />
øvrig både til Camel, Porcupine<br />
Tree, Kula Shaker, Beatles, Level<br />
42, Supertramp og Univers Zero. De<br />
har også lagt stor vekt på det<br />
melodiøse, ja nærmest «kommersialisert»<br />
seg. Men på den annen<br />
side har de fleste av låtene såpass<br />
mange eksperimentelle og progressive<br />
detaljer, at det å finne den<br />
egentlige målgruppen blir et mysterium<br />
i seg selv. Kan det hjelpe<br />
med acid-techno-prog som stilartbeskrivelse<br />
mon tro?<br />
Summa summarum: Jet Set Radio er<br />
så storslagent, spennende og<br />
nyskapende at en garantert ikke<br />
blir lei av albumet med det første.<br />
Anbefales spesielt til de som våger<br />
å prøve seg på nye musikkopplevelser.<br />
Utgiver<br />
Cyclops Records<br />
33a Tolworth Park Road<br />
Tolworth, Surrey KT6 7RL, England<br />
www.gft-cyclops.co.uk<br />
såpass famlende og hjelpeløst er<br />
det innimellom. Redaksjonen ga<br />
denne plata et samstemt “huff!”.<br />
Utgiver<br />
Tributary Music Label<br />
337 Santa Fe Street<br />
Las Vegas, Nevada 89145, USA<br />
www.tributarymusic.com<br />
Prog-pludder<br />
Pallas vil bruke hele dette<br />
året til å gjøre ferdig og promotere<br />
det nye albumet som<br />
får utgivelse om kort tid.<br />
<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong> Side 21
VERSUS X<br />
the turbulent zone<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet Tyskland<br />
Innspilt 2000<br />
Utgitt 2000<br />
Plateselskap Musea<br />
Katalog<strong>nr</strong> FGBG 4338.AR<br />
Spilletid 57:29<br />
Petrus Bojanowski<br />
ppfølgeren til bandets 2. utgivelse<br />
Disturbance (1997), har Ofått<br />
navnet The Turbulent Zone,<br />
og består kun av fire låter. Første låt<br />
varer i nesten 22 minutter!<br />
Forbildet til tyske Versus X er 70-tallets<br />
tyngre og progressive utgave av<br />
Van Der Graaf Generator, King Crimson,<br />
Gentle Giant, Jethro Tull, Genesis,<br />
Pink Floyd, etc. Dette overføres<br />
til albumets sound, lydvalg, instrumentering,<br />
komposisjoner, arrangementer,<br />
sangstil og så videre.<br />
Sangeren kan oppleves som litt<br />
særegen og direkte. Men det er jo<br />
også VDGG’s Peter Hammill, som<br />
sannsynligvis er hovedinspirasjonskilde.<br />
El. gitarens lydbilde er også<br />
en finurlig opplevelse, en gammelmodig<br />
70-talls fuzz (kan minne om<br />
visse neoprog gitarsounds). Det er<br />
piano, nylon gitar, el.gitar, bass og<br />
trommer som for øvrig er hovedinstrumentene<br />
i arrangementene.<br />
Men både Hammond, Rhodes,<br />
diverse synthesizers, Mooger og<br />
Mellotron(!) bidrar til at låtene<br />
suger skikkelig tak i lytteren.<br />
Låtene har meget gjennomtenkte<br />
arrangementer. Det samme kan sies<br />
om lyrikken. De episke og komplekse<br />
komposisjonene understreker<br />
tekstene, som er både filosofiske og<br />
dype. Det synges (bra) på engelsk.<br />
Musikken er ikke alltid lett fordøyelig,<br />
og stemningen er nokså melankolsk<br />
og mørk. Man blir av den<br />
grunn ikke ferdig med albumet, selv<br />
etter mange gjennomlyttinger.<br />
Anbefales spesielt til de som liker<br />
den mer tungt fordøyelige utgaven<br />
av 70-tallets progrock. Versus X har<br />
også noe av det franske stemningsbildet<br />
over seg. Band som for<br />
eksempel Magma, Irrgarten og Ageness<br />
kan også nevnes. Versus X<br />
Prog-pludder<br />
fremfører en tungtfordøyelig og<br />
opplevelsesrik progrock, som hentet<br />
rett fra 70-tallets store skattekammer.<br />
Anbefales på det aller<br />
varmeste!!<br />
:kommentar:<br />
Sven Eriksen<br />
Mektige Mellotroner, buldrende<br />
basspedaler, gneldrende gitarer –<br />
denne plata kunne vært en sensasjon<br />
i 1974. Nå er det ikke 1974,<br />
derfor blir den forvist til mørke<br />
bakgater hvor progfolket sniker seg<br />
langs dystre husvegger, alltid på<br />
engstelig utkikk etter det hensynsløse<br />
rock-politiet.<br />
Versus X er nok et slags neo-band,<br />
men de er mer avslappet, låter veldig<br />
“retro” og har store doser pianospill<br />
som bidrar til et mer “organisk”<br />
lydbilde enn storparten av<br />
dagens neo- og progmetall-band.<br />
Låtmaterialet er til en stor del tradisjonell<br />
“prog”, men de tar ofte<br />
lange turer ut i et ulendt terreng<br />
hvor melodilinjer og akkordprogresjoner<br />
ikke følger den slagne landevei.<br />
En “snill” VdGG er kanskje det<br />
nærmeste jeg kommer av beskrivelse,<br />
ikke ulikt hva Discipline lager.<br />
Litt IQ, litt Rocket Scientists, litt<br />
Steve Hackett, litt Flower Kings.<br />
Skulle jeg ha ønsket meg noe måtte<br />
det ha vært litt klarere lyd og en<br />
mer “tilstedeværende” vokalist.<br />
Men pytt pytt, anbefalt uansett.<br />
Utgiver<br />
Musea Records<br />
138 Rue de Vallieères<br />
57070 Metz, Frankrike<br />
www.musearecords.com<br />
Var du en av dem som så Genesis med Peter Gabriel live i Ekeberghallen<br />
1975? Fra sikre kilder har vi fått høre at det i løpet av kort tid vil bli<br />
tilgjengelig en bootleg fra nevnte konsert på det obskure Østfold-selskapet<br />
Quiet River.<br />
Mars-utgaven av Mojo <strong>Magazine</strong> har en 28-siders «prog spesial».<br />
Mike Batt (se side 18) er ikke den eneste «prog-relaterte» musikeren<br />
som har laget kvalmende musikk for Barne-TV. Musikken til den grusomme<br />
serien Teletubbies er skrevet av Andrew McCrorie-Shand, keyboardist<br />
i den nesten legendariske engelske 70-tallgruppa Druid.<br />
Disciplines Matthew Parmenter spiller for tiden inn et soloalbum. Det<br />
vil inneholde såvel nye sanger som låter Parmenter har framført solo<br />
under konserter med Discipline.<br />
THETA<br />
seeds of the dream<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet Japan<br />
Innspilt 1999-2000<br />
Utgitt 2000<br />
Plateselskap Musea<br />
Katalog<strong>nr</strong> FGBG 4332.AR<br />
Spilletid 50:12<br />
J<br />
D<br />
Jon Christian Lie<br />
apanske band ser ut til å være<br />
på hugget om dagen. Denne<br />
gangen er det Theta sin tur til<br />
å vise seg frem. Dette er deres<br />
debut-album og gruppa har levert<br />
et brukbart verk innen symfonisk<br />
klassisk inspirert prog.<br />
Theta byr her på ni komposisjoner,<br />
alle fremført med kvinnelig vokalist.<br />
Stilmessig slekter de en del på<br />
klassiske 70-talls progband som<br />
Renaissance og Genesis. En viss<br />
likhet med japanske Vermillion<br />
Sands kan også tydelig spores. Av<br />
instrumenter så dominerer varierte<br />
keyboards (mest piano) med innslag<br />
av fløyte, fiolin og sologitar.<br />
GIRL GREY<br />
live in bergen<br />
Format LP<br />
Nasjonalitet Norge<br />
Innspilt 2000<br />
Utgitt 2001<br />
Plateselskap Briskeby Records<br />
Katalog<strong>nr</strong> BY-14<br />
Spilletid 37:21<br />
Jon Christian Lie<br />
ette er den fjortende utgivelsen<br />
på Pål Søviks label Bris-<br />
keby Records. I likhet med<br />
forrige utgivelse på denne labelen,<br />
som forøvrig var Trans-Oceanus<br />
(tidligere omtalt i <strong>Tarkus</strong>), dreier<br />
det seg om en solid dose spacerock<br />
på vinyl! Til orientering: på grå<br />
vinyl, trykket opp i et begrenset<br />
opplag på 300 eksemplarer...<br />
Hvem som spiller i Girl Grey må jeg<br />
ærlig in<strong>nr</strong>ømme at jeg ikke ble særlig<br />
klok på. På baksiden av omslaget<br />
står navn som Wulf Grey, Bob<br />
Isaaks, Rob Frogson, Einstein Finger<br />
og Magne Magnet, men det kunne<br />
like gjerne vært naboen! Som<br />
tittelen Live In Bergen indikerer<br />
snakker vi om et live-album. Applausen<br />
er imidlertid svært så merkelig...<br />
Hvis cover-informasjonen<br />
stemmer må det virkelig ha vært<br />
stinn brakke på konsertstedet.<br />
Selv ikke Pink Floyd på Valle Hovin<br />
kan overgå dette publikumsbrølet i<br />
nivå.<br />
Hvordan høres så dette mystiske<br />
bandet ut? Albumet kan i og for<br />
seg deles i to. Som nevnt finner vi<br />
så absolutt spacerock-dominerte<br />
kutt her. Vi snakker om den type<br />
rock som tar seg tid, og holder på<br />
til den har satt lytteren i en sinnstemning.<br />
Det er nærliggende å<br />
sammenligne disse låtene med<br />
Trans-Oceanus-prosjektet, men Girl<br />
Grey er noe mer melodisk og struk-<br />
Jeg fant denne skiva ganske<br />
avslappende og behagelig om enn<br />
kanskje ikke så voldsomt spennende.<br />
Litt mangel på variasjon og<br />
særpreg gjør at bandet har mer å<br />
gå på til neste gang.<br />
Utgiver<br />
Musea Records<br />
138 Rue de Vallieères<br />
57070 Metz, Frankrike<br />
www.musearecords.com<br />
turert. Her florerer vind-effekter,<br />
baklengs-gitarer, ekkoeffekter på<br />
gitar så vel som vokal, samt «spacy»<br />
moog og orgel. På andre halvdel<br />
finner vi låter med en røffere<br />
kant, men fremdeles noe spacepreg.<br />
Disse låtene fører ofte tankene<br />
i retning 70-talls inspirert tungrock<br />
i god Deep Purple-ånd.<br />
Alt i alt et absolutt spennende<br />
bidrag til norsk prog. Tilhengere av<br />
band som Eloy, Hawkwind, Pink<br />
Floyd og Deep Purple vil nok helt<br />
sikkert finne en del av interesse<br />
på dette albumet.<br />
Utgiver<br />
Briskeby Records<br />
Box 1253 Majorstuvn. 17<br />
0367 Oslo<br />
Side 22 <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong>
IQ<br />
the seventh house<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet England<br />
Innspilt 2000<br />
Utgitt 2001<br />
Plateselskap Giant Electric Pea<br />
Katalog<strong>nr</strong> GEP CD1028<br />
Spilletid 56:53<br />
E<br />
Jon Christian Lie<br />
ndelig vil vel noen si. De velrenommerte<br />
symforockerne IQ er<br />
tilbake med sitt sjuende album<br />
i rekken. Deres foregående studioalbum<br />
var det doble konsept-albumet<br />
Subterranea fra 1997. I fjor fulgte<br />
så et dobbelt live-album med<br />
konsertutgaven av nevnte konsept.<br />
Nå når The Seventh House snurrer i<br />
CD-spilleren er det bare å konstantere<br />
at det var verdt ventetiden.<br />
Denne gangen har IQ videreført sitt<br />
musikalske konsept ytterligere<br />
noen steg, selv om det bærende<br />
elementet (heldigvis!) er bevart.<br />
Ikke så underlig egentlig, i og med<br />
at besetningen er tilsvarende det<br />
den har vært på samtlige av bandets<br />
90-tallsutgivelser. Peter<br />
Nicholls tar seg umiskjennelig av<br />
den uttrykksfulle vokalen, Michael<br />
Holmes leverer kresne emosjonelle<br />
strofer via gitar, Martin Orford<br />
vever lag på lag med flyvende<br />
synthtepper (dog uten å fullstendig<br />
miste bakkekontakten), mens den<br />
hardt arbeidende rytmeseksjonen<br />
bestående av bassist John Jowitt og<br />
trommeslager Paul Cook virkelig<br />
gjør litt av en jobb. I tillegg gjester<br />
Tony Wright med sin vare saksofon.<br />
Et noe tyngre sound er etablert,<br />
samtidig som man aner tilløp til<br />
større grad av komplekse arrangementer.<br />
Jeg aner sågar litt innflytelse<br />
fra nyere Dream Theater (!)<br />
hva angår de mer komplekse, tyngre<br />
passasjene. I mine ører virker<br />
det som om musikerne har blitt<br />
mer sikre i sitt samspill, og spesi-<br />
THE MONTAUK PROJECT<br />
ja2m<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet Brasil<br />
Innspilt 2000<br />
Utgitt 2001<br />
Plateselskap Rock Symphony<br />
Katalog<strong>nr</strong> RSLN 052<br />
Spilletid 46:37<br />
Trond Gjellum<br />
ør-Amerika har klart å grave<br />
opp en del spennende band Sgjennom<br />
tidene. Dette er definitivt<br />
ikke et av dem. Puslete produksjon,<br />
billige plastikksynthlyder,<br />
eviglange jammer og komposisjoner<br />
som høres ut som demolåtene<br />
på Roland synthen min (XP-<br />
10, for å være helt nøyaktig) er<br />
ikke noe som hever flagget til<br />
topps hos undertegnede. Kjedelig,<br />
kjedelig og atter kjedelig. Bruk<br />
fikt rytmeseksjonen utnyttes på en<br />
mer fremtredende måte. Noe som<br />
fungerer bedre enn ved tidligere<br />
innspillinger. Det kan også virke<br />
som tangentinstrumentene på sin<br />
side er trukket litt lengre tilbake i<br />
lydbildet.<br />
IQ har skapt en umiskjennelig<br />
musikalsk form som fremfor alt er<br />
fengende, velarrangert og glimrende<br />
fremført. At det er lagt mye<br />
arbeid i arrangementene, detaljene<br />
og lydvalg er det ingen tvil om.<br />
Låtene er jevnt over lange (lengste<br />
låt er på rundt 14 minutter) og<br />
spenner fra det massivt tunge til<br />
det pompøse symfoniske. Det gjør<br />
heller ikke noe særlig at lydkvaliteten<br />
er på topp.<br />
Mitt eneste ankepunkt må bli nest<br />
siste låt Shooting Angels som virker<br />
en smule blass til denne gjengen å<br />
være. For å si det rett ut; låta<br />
utvikler seg ikke en tøddel og<br />
fremstår noe tam sammenlignet<br />
med det øvrige på et ellers vellykket<br />
album. Ser vi bort i fra nevnte<br />
kutt (dask på lanken...) står vi<br />
igjen med en utgivelse som neppe<br />
vil skuffe gruppas tilhengere.<br />
Utgiver<br />
Giant Electric Pea<br />
P O Box 24 Bishop's Waltham,Southampton,<br />
Hampshire S-32 1XJ, England<br />
www.gep.co.uk/iq/<br />
heller pengene på siste nummer av<br />
Pondus.<br />
Utgiver<br />
Rock Symphony Ltda<br />
Caixa Postal 100.367 - Niteroi RJ<br />
Brasil CEP 24001-970<br />
www.rocksymphony.com<br />
HAMSTER THEATRE<br />
carnival detournement<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet USA<br />
Innspilt 2000<br />
Utgitt 2001<br />
Plateselskap Cuneiform<br />
Katalog<strong>nr</strong> RUNE146<br />
Spilletid 49:33<br />
H<br />
R<br />
Trond Gjellum<br />
amster Theatre er i utgangspunktet<br />
et sideprosjekt for<br />
David Willey, som til daglig<br />
spiller keyboards i Thinking Plague,<br />
og multiinstrumentalisten Jon<br />
Stubbs. I Hamster Theatre trakterer<br />
de begge alt fra keyboard, gitar og<br />
trekkspill til trommesett og propanbeholdere.<br />
Dessuten har de<br />
med en rekke gjestemusikere på<br />
en haug mer eller mindre vanlige<br />
instrumenter. Med andre ord råder<br />
det på denne skiva et instrumentelt<br />
mangfold du skal lete lenge<br />
etter.<br />
Rent låtmessig råder det også et<br />
utrolig mangfold: i det ene øyeblikket<br />
snurrer du runt på karusellen<br />
til de mest psykedeliske tivolitoner<br />
du noensinne har hørt, plutselig<br />
befinner du deg i det dystre mørke<br />
landskapet der Univers Zero normalt<br />
regjerer, men plutselig spretter<br />
en morsom liten trudelutt i beste<br />
Lars Hollmer-tradisjon fram. I<br />
det hele tatt spiller Hamster Theatre<br />
på et register som overgår de<br />
RPWL<br />
god has failed<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet Tyskland<br />
Innspilt 2000<br />
Utgitt 2000<br />
Plateselskap Tempus Fugit<br />
Katalog<strong>nr</strong> 20487<br />
Spilletid 61:56<br />
Jon Christian Lie<br />
PWL er et tysk band som ble<br />
dannet i 1997. Flere av med-<br />
lemme spilte i sin tid i grup-<br />
pa Violet District som også har en<br />
CD bak seg. RPWL startet opp som<br />
et Pink Floyd-coverband og på<br />
deres repertoar fant man Pink<br />
Floyd-klassikere som Lucifer Sam,<br />
Pigs og Welcome To The Machine.<br />
Gruppa har også medvirket på et<br />
Pink Floyd tribute album utgitt på<br />
Angular Records, titulert Signs Of<br />
Life med en meget imponerende<br />
tolkning av Cymbaline.<br />
God Has Failed er denne gruppas<br />
debut-album og består utelukkende<br />
av egne komposisjoner. Ikke uventet<br />
kan deres eget materiale også<br />
minne en del om forbildene, men å<br />
avfeie bandet som en tvilsom Floydklone<br />
er imidlertid langt fra sannheten.<br />
Til det er låtmaterialet for interessant.<br />
Etter å ha hørt et visst antall<br />
Floyd-influerte band er jeg ikke i<br />
tvil om at RPWL er av det gode.<br />
Det hele virker profesjonelt utført<br />
og produksjonen holder høyt nivå.<br />
fleste andre artister jeg kjenner til.<br />
Spilleteknisk er det hele tiden på<br />
topp, og selv om du ikke kan unngå<br />
å legge merke til at dette er<br />
musikere som kan sitt fag, ofres<br />
det befriende lite tid på unødvendige<br />
og lange soloutspill. Her er<br />
det samspillet som står i fokus mer<br />
eller mindre hele veien.<br />
Selv om det til tider kanskje kan<br />
oppleves litt fragmentarisk og smårotete,<br />
opplever jeg plata som en<br />
helhet som noe av det beste jeg<br />
har hørt innen progrock på en<br />
stund.<br />
Utgiver<br />
Cuneiform Records<br />
P O Box 6427 Silver Spring,<br />
MD 20907-8427<br />
USA<br />
www.cuneiformrecords.com<br />
Det virker som de har lagt sjelen<br />
sin i tekster så vel som musikk, og<br />
resultatet er absolutt tilfredsstillende.<br />
Låtene er fengende og lett<br />
fordøyelig, men likvel gjennomarbeidet.<br />
Deres musikk har symfoniske<br />
elementer og inneholder også<br />
en del lengre temaer. Ofte har lydbildet<br />
en filmatisk karakter, hvor<br />
lydeffekter er med på å understreke<br />
handling og forhold i tekstene.<br />
Vel verdt å sjekke ut hvis dette<br />
hørtes interessant ut! CD’en er tilgjengelig<br />
hos bl.a. Record Heaven i<br />
Sverige.<br />
Utgiver<br />
Tempus Fugit<br />
www.rpwl.se<br />
<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong> Side 23
Side 24 <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong>
SCYTHE<br />
divorced land<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet Tyskland<br />
Innspilt 2000<br />
Utgitt 2001<br />
Plateselskap Galileo Records<br />
Katalog<strong>nr</strong> GR004<br />
Spilletid 73:55<br />
D<br />
S<br />
Sven Eriksen<br />
et ferske sveitsiske plateselskapet<br />
Galileo har i Scythe<br />
funnet et nytt, spennende<br />
band fra kontinentet. Bandet er i et<br />
musikalsk landskap som ikke befinner<br />
seg 100 mil fra band som Goblin,<br />
Somnambulist og Discipline, samt at<br />
Peter Hammill spøker i kulissene. I<br />
tillegg er Scythe bandet for de som<br />
liker odde taktarter. Her skal du virkelig<br />
lete for å finne passasjer i 4/4.<br />
Låtene deres skifter mellom det helt<br />
rolige og det helt storslagne. Og skifter<br />
gjør det titt og ofte. One Step Further,<br />
for eksempel, bygger seg opp<br />
fra noe helt rolig over i en 13/8 parti,<br />
videre til noe litt jazzaktig, litt polka<br />
(!) og så videre. Run starter litt Caravan-aktig<br />
(men det er bare utenpå)<br />
med jazzete rytmer, fløyte og en Pye<br />
Hastings-lignende vokal, en flott<br />
elpiano-solo dukker opp underveis,<br />
og hele tiden er musikken hektisk og<br />
løpende. Ja Run er virkelig en treffende<br />
tittel på denne låta.<br />
Scythe er dyktige låtskrivere som<br />
aldri henfaller til rutine og enkle<br />
løsninger. Den er krydret med lekkert<br />
pianospill (av Udo Gerhards) og<br />
resten av bandet holder også imponerende<br />
standard. Plata er et sjeldent<br />
eksempel på en 70-minutters<br />
plate som ikke føles for lang. Divor-<br />
STIRLING BRIG<br />
this way out<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet USA<br />
Innspilt 2000<br />
Utgitt 2000<br />
Plateselskap Withani Records<br />
Katalog<strong>nr</strong> WRSB 20000214<br />
Spilletid 57:42<br />
Petrus Bojanowski<br />
tirling Brig orienterer sine<br />
låter rundt sang og gitar, både<br />
stål, akustisk og el. gitar.<br />
Ellers brukes det standard bass og<br />
trommespill. Noen piano og orgeltoner<br />
her og der, krydrer musikken<br />
til et litt høyere nivå. That’s it.<br />
Du lurer nok på hvorfor i all verden<br />
<strong>Tarkus</strong> har fått en slik skive til<br />
anmeldelse? Det lurer faktisk jeg<br />
også på. Her er det veldig få spennende<br />
harmonier, ingen utfordrende<br />
rytmer, ingen skeive taktarter,<br />
ingen spesiell variasjon i instrumentering,<br />
ingen overraskelser, ingen<br />
polyfoni, ingen dynamikk, ingen<br />
inspirasjoner hentet fra jazz eller<br />
klassisk eller folkemusikk, etc, etc.<br />
Med andre ord, veldig lite progrock.<br />
OK. Spor <strong>nr</strong>. 4 og 7 (av 12) er litt<br />
pirrende, med assosiasjon til Led<br />
ced Land er en av de mest lovende<br />
debutplater jeg har hørt, og jeg tror<br />
ikke jeg tar store sjanser når jeg setter<br />
pengene mine på at dette er et<br />
band vi vil komme til å høre mer fra.<br />
:kommentar:<br />
Trond Gjellum<br />
Hvor mange band av denne typen<br />
trenger vi egentlig? For meg høres det<br />
ut som om denne gjengen har hørt på<br />
alt de har kommet over av IQ, Pallas<br />
og Marillion, blandet inn litt Dream<br />
Theater (hvem gjør vel ikke det i våre<br />
dager?) og kokt sammen en kjønnsløs<br />
suppe av neoprog. Her og der har de<br />
ansats med noen spennende taktarter<br />
og taktskifter, men med en så flat<br />
og bøttete produksjon, kombinert<br />
med en verdiløs vokalist, forsvinner<br />
alt som heter spenning ut døra ganske<br />
fort. Kan med fordel unngås.<br />
Utgiver<br />
Galileo Records<br />
Alpenstrasse 22<br />
2540 Grenchen, Sveits<br />
www.galileo-records.com<br />
Zeppelin og Echolyn. Stemningen<br />
er for øvrig litt psykedelisk og<br />
svakt melankolsk. OK, en blir faktisk<br />
litt hekta på noen av refrengene.<br />
Og musikerne spiller bra. Lydbildet<br />
er meget ryddig og klart.<br />
Men ellers er dette en nokså platt<br />
og kjedelig kommersialisert roots/<br />
pop/vise/rock utgivelse. Ikke<br />
akkurat noe en anbefaler et progrock<br />
publikum.<br />
Utgiver<br />
Withani Records<br />
322 Culver Blvd, P.O. Box 214<br />
Playa Del Rey, CA 90293, U.S.A.<br />
EZRA WINSTON<br />
ancient afternoons<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet Italia<br />
Innspilt 1990<br />
Utgitt 1990/2000<br />
Plateselskap Musea/Rock Symphony<br />
Katalog<strong>nr</strong> FGBG 4360.AR/RSLN 053<br />
Spilletid 55:39<br />
D<br />
Sven Eriksen<br />
enne plata ble opprinnelig<br />
utgitt på vinyl av et lite pla-<br />
teselskap i 1990, og nådde<br />
aldri ut til et publikum som ville ha<br />
tatt imot den med åpne armer. Nå<br />
har den fått sin lenge etterlengtede<br />
CD-utgivelse, på Musea i Europa, og<br />
på det brasilianske selskapet Rock<br />
Symphony for resten av verden.<br />
Og det var jomen på tide. Ezra Winston<br />
spiller en litt klassisk inspirert musikk<br />
som er spennende og vekslende,<br />
ambisiøst og særegent, elegant og<br />
mystisk på samme tid. Det er vanskelig<br />
å finne noen å sammenligne med,<br />
da musikken deres skifter karakter i<br />
ett sett, men komposisjonsmessig har<br />
de et visst slektskap med en dristig<br />
utagave av Steve Hackett, kanskje<br />
også med Underground Railroad, og<br />
innimellom framstår de gudbedremeg<br />
som et futuristisk Jethro Tull (dog<br />
uten Andersons vokal), eller en djevelsk<br />
Johann Sebastian Bach. De gjør<br />
mye bruk av messingblåsere i en setting<br />
som minner om Rainbow Theater,<br />
men ellers er de fullt og helt seg selv.<br />
Ancient Afternoons er en plate full<br />
av sære melodiganger og skrudde<br />
akkorder. Ja i det hele tatt, sjelden<br />
har jeg hørt så mange odde akkorder<br />
bli stablet på hverandre gjennom én<br />
plate – og likevel framstår musikken<br />
NATIONAL HEALTH<br />
playtime<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet England<br />
Innspilt 1979<br />
Utgitt 2001<br />
Plateselskap Cuneiform<br />
Katalog<strong>nr</strong> RUNE145<br />
Spilletid 71:35<br />
Trond Gjellum<br />
ational Health har vært<br />
beskrevet i en lenger artikkel i Net<br />
tidligere <strong>Tarkus</strong>, og for<br />
undertegnede er dette så absolutt et<br />
av mange favorittband. Derfor var<br />
det med stor spenning jeg imøteså et<br />
livealbum med bandet. Spenningen<br />
sank litt når jeg fikk høre at dette<br />
skulle være en innspilling av den<br />
siste kvartettbesetningen som ikke<br />
inkluderte keyboardmesteren Dave<br />
Stewart, og etter at albumet har<br />
snurret og gått i CD-spilleren min i<br />
lang tid, har spenningen sunket til<br />
et lavmål. Med veldig få unntak,<br />
består det meste av skiva av det jeg<br />
vil kalle formålssløs jamming. Å kalle<br />
dette improvisasjon er er en synd<br />
mot de bandene som virkelig har<br />
syslet med dette i et rockekontekst.<br />
De traller av vei uten særlig spenning<br />
eller dynamikk og sammenlig-<br />
som harmonisk og velklingende.<br />
Bandet står aldri lenge stille på ett<br />
sted, musikken skifter hele tiden<br />
karakter, fra klassisk-inspirert til<br />
det abstrakte, til det sugende rockete.<br />
De har på en måte grepet gode<br />
gamle Genesis og bragt dem direkte<br />
inn i vår tid. Litt på samme måte<br />
som franske Edhels, men Ezra Winston<br />
er adskillig mer sofistikerte, og<br />
mye mer spennende å lytte til.<br />
Plata har et veldig gjennomført<br />
musikalsk uttrykk, egentlig er den<br />
helt uten dødpunkter. Det oser kvalitet<br />
i alle ledd, det er en plate som<br />
fascinerer og gir meg lyst til å trykke<br />
inn «repeat»-knappen i det øyeblikk<br />
lyden toner ut. Trenger jeg å føye til<br />
at jeg unner alle å eie denne plata?<br />
Utgiver<br />
Musea Records<br />
138 Rue de Vallieères<br />
57070 Metz, Frankrike<br />
www.musearecords.com<br />
En alternativ anmeldelse av denne<br />
plata finner du på våre websider<br />
www.tarkus.org<br />
net med den rå tyngden og brutale<br />
ondskapen i King Crimsons improvisasjoner<br />
på syttitallet, er dette mer<br />
eller mindre for impotent å regne.<br />
Akkurat som dette hørtes 65789345<br />
andre fusionband på slutten av syttitallet.<br />
Det er spilleteknisk på topp<br />
og en og annen kul solo slumper<br />
innom, men alt i alt er dette ikke<br />
verdt din oppmerksomhet, hvis du<br />
bare ikke må ha alt av bandet.<br />
Utgiver<br />
Cuneiform Records<br />
P O Box 6427 Silver Spring,<br />
MD 20907-8427, USA<br />
www.cuneiformrecords.com<br />
<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong> Side 25
HORIZONT<br />
summer in town<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet Russland<br />
Innspilt 1985<br />
Utgitt 1985/2000<br />
Plateselskap Melodiya<br />
Katalog<strong>nr</strong> CDBMR 008152<br />
Spilletid 38:00<br />
S<br />
I<br />
ovjetisk prog, noen? Tja, hvorfor<br />
i all verden ikke? Regelvis<br />
knytter man øst-europeisk<br />
avantgarde-rock til nasjoner som<br />
Ungarn, Polen og Tsjekkia, men<br />
selv i Sovjetunionen fantes der<br />
faktisk interessante bidragsytere<br />
til den progressive konstruksjonen.<br />
Og Horizont, dannet i Novgorod på<br />
midten av 70-tallet, tilhører definitivt<br />
denne kategorien.<br />
Besetningen er to tangentspillere,<br />
gitarist/fløytist, bassist, trommis<br />
og tre vokalister som utelukkende<br />
bruker stemmene som instrumenter.<br />
Summer In Town består av tre<br />
lange stykker, alle komponert av<br />
keyboard-spilleren Sergey Kornilov.<br />
Første låt, Snowballs, har et arketypisk,<br />
«orkestrert» symfonisk preg<br />
som leder tanken hen på The Enids<br />
tidlige dager. Orgel, synthesizere,<br />
el-gitar og disiplinert perkusjon<br />
dominerer lydbildet i en sang som<br />
passerer mange blindveier inntil<br />
hovedtemaet igjen manifesteres,<br />
en prosess som gjentas. Andre låt,<br />
Chaconne, er mer flytende og konstant<br />
repetitiv, ikke ulikt materialet<br />
på Schicke-Führs-Fröhlings Sunburst-album.<br />
Tredje og siste<br />
musikkstykke er det nesten 19<br />
minutter lange tittelkuttet, som<br />
trekker det symfonisk-progressive<br />
formatet langt utover enhver etablert<br />
tradisjon. Dette sporet er delt<br />
inn i tre undertitler men fremføres<br />
i ett, som en slags samtidsmusikalsk<br />
vri over den romantisk/klassisk-påvirkede<br />
pomp-rocken fra<br />
INES<br />
the flow<br />
Rikard A Toftesund<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet Tyskland/Italia<br />
Innspilt 1999<br />
Utgitt 1999<br />
Plateselskap Tempus Fugit<br />
Katalog<strong>nr</strong> 726221-2<br />
Spilletid 55:10<br />
Jon Christian Lie<br />
nes er et tysk symfo-pop prosjekt<br />
som ledes an av Ines Fuchs. Hun<br />
står for alle komposisjoner, trak-<br />
terer keyboards og korer på dette<br />
albumet. The Flow er prosjektets tredje<br />
utgivelse og med på albumet har<br />
hun fått med seg bl.a. italienske<br />
Chicco Grosso (Asgard) på vokal.<br />
Stilmessig er dette ganske så myk<br />
og melodiøs musikk. Låtene er keyboardbaserte<br />
og materialet holder<br />
høy standard. Musikalsk aner man<br />
influenser fra Tony Banks i akkordbruken,<br />
kombinert med noen dråper<br />
Enya-stemninger. Vi finner nok<br />
70-tallets første halvpart. Denne<br />
komposisjonen fremstår nærmest<br />
kollasje-aktig i sine stadige stemnings-<br />
og melodibrudd, og med en<br />
komplett uforutsigbar konsistens<br />
stadfester den noe helt eget for<br />
ge<strong>nr</strong>ens del; en prinsipielt tidløs<br />
og frigjort introversjon. Ikke så<br />
rent lite imponerende!<br />
Summer In Town er også et svært<br />
velprodusert album; lydnyansene<br />
er krystallklare fra begynnelse til<br />
slutt, og alle instrumentenes klang<br />
justert etter rettmessige kontekster<br />
i musikkens store portrett. Og<br />
samtlige aktører er til fingerspissen<br />
upåklagelige; tydeligvis var<br />
elitismen fremdeles rådende<br />
innenfor de mer eller mindre profesjonelle<br />
sovjetiske artssirklene<br />
på denne tiden, noe som også<br />
reflekteres i det praktfulle CDomslaget.<br />
Liker man denne debut-<br />
LPen til Horizont, kan også den<br />
vesentlig mer eksperimentelle oppfølgeren<br />
The Portrait Of A Boy<br />
(1987) anbefales.<br />
Utgiver<br />
Boheme Music<br />
17B, Mosfilmovskaya str.<br />
Moscow, 117330, Russland<br />
www.bohememusic.com<br />
ingen udødelige klassikere her,<br />
men det er ingen tvil om at Ines<br />
Fuchs har teft for gode melodier.<br />
Utgiver<br />
Tempus Fugit<br />
www.tempusfugit.de<br />
FLAMBOROUGH HEAD<br />
defining the legacy<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet Nederland<br />
Innspilt 2000<br />
Utgitt 2000<br />
Plateselskap Cyclops<br />
Katalog<strong>nr</strong> CYCL 096<br />
Spilletid 68:10<br />
F<br />
Sven Eriksen<br />
lamborough Head er en hollandsk<br />
gruppe som ligger i<br />
grenseland mellom en myk<br />
neoprog og en moderne retro-prog.<br />
Man kan godt si at de ligner litt på<br />
Marillion eller tyske Everon, men<br />
de kan også sammenlignes med en<br />
forsiktig utgave av Änglagård, eller<br />
en aggressiv utgave av Camel.<br />
De unngår den steriliteten som kan<br />
prege enkelte neo-band, mye gjennom<br />
det at de genererer et spennende<br />
lydbilde, og at de kontrollerer<br />
virkemidlene perfekt. Dynamikk,<br />
melodiøsitet, instrumentering,<br />
alt håndterer de på en slik<br />
måte at musikken tiltaler og engasjerer.<br />
Innimellom kan de skli over<br />
i tradisjonell neoprog, men de klarer<br />
alltid å overraske med uventede<br />
vendinger. De spiller med entusiasme<br />
og autoritet. Det er realt<br />
trøkk i keyboardspillet, og keyboardspillet<br />
alene er verd prisen for<br />
plata. De to keyboardistene (i<br />
hovedsak Edo Spanninga) veksler<br />
ustanselig mellom piano, orgel,<br />
synther og Mellotron-samples, og<br />
porsjonerer ut hvert enkelt instrument<br />
i akkurat passe doser. Gitarist<br />
Andre Cents er noe mer tradi-<br />
Trond Gjellum<br />
hristy Doran har gjort seg<br />
bemerket som en særdeles Cdyktig<br />
gitarist innefor eksperimentell<br />
rock og jazz med et<br />
uttrykk som ligger innenfor det<br />
samme området som befolkes av<br />
gitarister som Bill Frisell og David<br />
Torn. På dette albumet samarbeider<br />
han med folkemusikeren Boris Salchack<br />
og perkusjonisten Airto<br />
Moreira. Salchack kommer fra den<br />
Sibirske republikken Tuva, og han<br />
trakterer på albumet tradisjonelle<br />
folkeinstrumenter samt at han<br />
synger på den spesielle måten som<br />
kalles strupesang, en sang-/pusteteknikk<br />
som gir muligheter til å<br />
skape underliggende klangflater<br />
for melodilinjer som synges på mer<br />
vanlig måte. Sammen skaper de et<br />
magisk uttrykk som rommer fjell<br />
og vidde, det nære og det fjerne i<br />
ett og samme uttrykk. Det er drømmende<br />
og voldsomt om hverandre,<br />
og at dette i all hovedsak er impro-<br />
sjonell i sin spilling; fuzz-akkorder<br />
i backingspillet mens soloene har<br />
et ekko av Andrew Latimer over<br />
seg, men du verden, han behersker<br />
sitt instrument til fulle.<br />
Defining The Legacy er en plate full<br />
av drama, en utsøkt hybrid av 70tallets<br />
symfoniske prog og 90-tallets<br />
neo, et bevis på at det går an å<br />
gjøre dette, ikke bare med æren i<br />
behold, men med akklamasjon. Det<br />
er en gjennomført plate i alle<br />
aspekter, komposisjon, framføring,<br />
produksjon. Det denne plata også<br />
viser er at det finnes talent der<br />
ute, og at det er grupper som klarer<br />
å heve seg over mengden av<br />
konturløse såkalt progressive<br />
band. Anbefales virkelig!<br />
Utgiver<br />
Cyclops Records<br />
33a Tolworth Park Road<br />
Tolworth, Surrey KT6 7RL, England<br />
www.gft-cyclops.co.uk<br />
CHRISTY DORAN & BORIS SALCHACK<br />
shaman<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet Sveits/Republikken Tuva<br />
Innspilt 1996<br />
Utgitt 1999<br />
Plateselskap Melt2000<br />
Katalog<strong>nr</strong> BW2112<br />
Spilletid 49:18<br />
visert musikk, imponerer i alle fall<br />
undertegnede. Jeg har aldri falt<br />
helt for «fyr-fra-vesten-møter-fyrfra-langt-borte-»-musikk,<br />
men jeg<br />
gjør et unntak for denne, for dette<br />
er jammen meg noe av det mest<br />
unike og behagelige jeg har hørt på<br />
veldig lenge.<br />
Denne skiva har ca. 0 i «typisk<br />
progfaktor», men tre ganger 18,5 i<br />
følelse og stemning. La det tale for<br />
seg.<br />
Utgiver<br />
Melt 2000<br />
6c Littlehampton Road<br />
Worthing, West Sussex, England<br />
www.melt2000.com<br />
Side 26 <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong>
STACKRIDGE<br />
pick of the crop<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet England<br />
Innspilt 2000<br />
Utgitt 2000<br />
Plateselskap Stackridge<br />
Katalog<strong>nr</strong> DAP 104CD<br />
Spilletid 46:38<br />
D<br />
Sven Eriksen<br />
et gjenopplivede Stackridge<br />
har vært ute og spilt live, på<br />
denne plata i et opptak fra<br />
fjorårets Cropredy-festival. Det går<br />
nok mer på entusiasme og spilleglede<br />
enn på teknisk perfeksjonisme,<br />
men bandet framfører sjarmerende<br />
versjoner av et utvalg låter<br />
hentet fra hele karrieren. De åpner<br />
med Dora The Female Explorer fra<br />
debutalbumet (1970) og avslutter<br />
med Help Under Doors fra 1999-utgivelsen<br />
Something For The Weekend.<br />
Innimellom får vi klare høydepunkter<br />
som Lummy Days og<br />
Something About The Beatles, og<br />
kanskje mer overraskende valg<br />
som Fish In A Glass fra Mr. Mick, en<br />
av bandets mest “progressive”<br />
låter, og George Harrisons Old<br />
Brown Shoe.<br />
Stackridge anno 2000 spenner over<br />
flere generasjoner. Av originalmedlemmene<br />
er James Warren, Crun<br />
ODYSSICE<br />
impression<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet Nederland<br />
Innspilt 2000<br />
Utgitt 2000<br />
Plateselskap Cyclops<br />
Katalog<strong>nr</strong> CYCL 094<br />
Spilletid 70:11<br />
Petrus Bojanowski<br />
ederlandske Odyssice starter<br />
sitt album Impression med en Nrolig<br />
instrumental neoproglåt.<br />
Og instrumental neoprog fortsetter<br />
det faktisk med helt til siste og 10.<br />
låt avslutter albumet. Rart egentlig,<br />
for det følger med dype og filosofiske<br />
tekster til flere av låtene.<br />
En forventer av og til at en sanger<br />
skal overta etter neste takt, men<br />
dette uteblir altså helt. Istedenfor<br />
har musikerne latt mange stemningsfulle<br />
og rikt arrangerte<br />
instrumentale låter formidle sine<br />
fortryllende historier, på en sart og<br />
vakker måte. En blir litt ettertenksom<br />
og vemodig, for her er det lagt<br />
inn mye følelse. Pink Floyd, Camel<br />
og Pendragon stemninger dukker<br />
ofte opp, og dette virker som en<br />
tydelig inspirasjonskilde.<br />
Førsteinntrykket var litt famlende.<br />
Helhetsinntrykket, etter flere gjennomlyttinger,<br />
er meget overbevisende.<br />
Det virker også som om de<br />
bevist har latt albumet starte litt<br />
svakt og overrasker så med den<br />
ene etter den andre topp opplevel-<br />
Walters og Mike Evans fremdeles<br />
med, og de får hjelp av bl.a. Evans’<br />
datter Ruth og hennes venninne<br />
Nina, begge på fiolin, og på coveret<br />
er det et bilde av en femåring blant<br />
publikum, selvfølgelig utstyrt med<br />
den obligatoriske rabarbra-stilken.<br />
Stackridge har alltid vært et særegent<br />
band, så også på denne konserten.<br />
Pick Of The Crop er kanskje<br />
ikke den musikalsk sett sterkeste<br />
utgivelsen deres, men som upretensiøs<br />
underholdning er det<br />
innertier.<br />
Utgiver<br />
DAP Records<br />
The Old Manse, Bath Road<br />
Beckington, Somerset BA3 6SW, England<br />
www.stackridge.com<br />
sen. Dette er vakkert, melodiøst,<br />
fengende og til tider så dynamisk<br />
at det på toppene blir nærmest<br />
eksplosivt pompøst. Eventyrlig!<br />
Lydvalg er flott variert, og soundet<br />
er ryddig og klart. Musikerne er<br />
derimot ikke alltid 100% samkjørt,<br />
dersom en går helt i dybden med<br />
en stor pirkete lupe, og det er kanskje<br />
skylden til mitt førsteinntrykk.<br />
Det hele oppleves en smule<br />
«ferskt». Albumet Impression kan<br />
anbefales til lyttere og samlere av<br />
Pendragon, IQ, Camel, Manning,<br />
Pink Floyd og tilsvarende.<br />
Utgiver<br />
Cyclops Records<br />
33a Tolworth Park Road<br />
Tolworth, Surrey KT6 7RL, England<br />
www.gft-cyclops.co.uk<br />
I korthet…<br />
MAGNITUDE 9<br />
reality in focus<br />
Relativt straightforward progmetal med symfonisk<br />
snev. Melodisk og velprodusert, men<br />
de klarer likevel ikke å styre unna alle de<br />
velkjente klisjeene.<br />
(InsideOut 2000)<br />
DOUBLE DEALER<br />
double dealer<br />
Japansk progmetal med tyngde, trøkk og<br />
driv. Topp musikere på alle instrumenter,<br />
som takler ballader og fullt øs med samme<br />
selvfølgelighet.<br />
(Limb/InsideOut 2000)<br />
JOHN WETTON<br />
sinister<br />
Dette kan umulig være mannen bak Starless,<br />
Easy Money, Thirty Years, Larks’ Tongues In<br />
Aspic og en haug andre progklassikere. Dette<br />
er noe av den mest deprimerende husmorpopen<br />
vi har hørt på ufattelig lenge. Hva så<br />
rutinerte musikere som Robert Fripp, Ian<br />
McDonald og Gregg Bisonette gjør på denne skiva, skjønner vi bare<br />
ikke. Vi håper det er pengene, og ikke fordi de sympatiserer med det<br />
musikalske «uttrykket»...<br />
(Giant Electric Pea 2001)<br />
TRANSCIENCE<br />
sliding<br />
Dette startet opp som Lands End keyboardist<br />
Fred Hunters solo album. Men de tre andre<br />
gutta i dette bandet spiller også på denne<br />
utgivelsen, så det sies å være en slags uoffisiell<br />
ny Lands End CD. En kjedelig utgivelse,<br />
som har et klart amatørmessig stempel både<br />
på låtskriving, fremførelse og lydvalg.<br />
(Cyclops 2000) Les hele anmeldelsen på www.tarkus.org<br />
(Dazed Music 1999)<br />
MOONDAZE<br />
seek after venus<br />
3 spors EP utgitt av kvartett fra Sveits. Blander<br />
heavy rock med en smule symfonisk<br />
prog, men uten de helt store musikalske høydepunkter.<br />
Litt ujevn kvalitet på låtskriving<br />
og produksjon, men som sagt relativt uinspirerende<br />
fremføring. Kan helt greit forbigås.<br />
SALEM HILL<br />
not everybody’s gold<br />
Kvintetten Salem Hill har med dette albumet<br />
gitt ut et vellydende og variert album, bestående<br />
av gode og drivende partier. Dette må<br />
sies å være et godt eksempel på hvordan<br />
progressiv rock kan være dersom man arbeider<br />
med tanken om at musikken skal flyte<br />
melodiøst samtidig som kompleksiteten og drivet ikke trenger å ta<br />
bakseteplass.<br />
(Cyclops 2000) Les hele anmeldelsen på www.tarkus.org<br />
<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong> Side 27
NATURAL TENSION<br />
haitian holiday<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet USA<br />
Innspilt 2000<br />
Utgitt 2000<br />
Plateselskap Natural Tension<br />
Katalog<strong>nr</strong> -<br />
Spilletid 42:43<br />
Johan Dalsrud<br />
ra Atlanta kommer disse fire<br />
herrer med hva jeg tipper er F deres første utgivelse, men ut<br />
fra nivået på musikerne langt fra<br />
noen nybegynnere. Dette en privatuttgitt<br />
CD, men er fullt på høyde<br />
(hvis ikke over) med mange «offisielle»<br />
utgivelser. Dette gjelder<br />
kvaliteten på både fremførelse og<br />
produksjon.<br />
De spiller en litt «grungete» progrock<br />
med noen likheter (og kanskje<br />
influenser) med band som<br />
Echolyn, Faith No More og kanskje<br />
Alice in Chains. De har dog ett litt<br />
annet lydbilde enn disse, men er<br />
klart amerikanske uten verken<br />
overspill eller nøling.<br />
Gruppa består av brødrene Glenn<br />
og Jeff Crocker, John Mays og Rus<br />
Moor. Henholdsvis på trommer,<br />
vokal/keyboard, gitar og bass. Med<br />
seg har de også cello, og vokalist<br />
Jeff (som skriver det meste av<br />
ACCOMPLICE<br />
accomplice<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet USA<br />
Innspilt 2000<br />
Utgitt 2000<br />
Plateselskap Adrenaline<br />
Katalog<strong>nr</strong> ADR 00012<br />
Spilletid 49:22<br />
B<br />
Johan Dalsrud<br />
andet Accomplice er en amerikansk<br />
kvartett, og har med<br />
dette debutalbumet gitt meg<br />
et godt inntrykk etter noen gangers<br />
gjennomhøring. De spiller en slags<br />
neoprog med tyngre tilsnitt, men<br />
også med en del klassiske prog rock<br />
elementer. Band som Rush (80-90<br />
tall), de tyngre delene av Saga, til<br />
tider Iron Maiden og noe Magellan er<br />
ihvertfall i mine ører i samme gate.<br />
Det er absolutt flinke musikere som<br />
etter bildet å dømme er i slutten av<br />
30 årene. (En av disse er afro-amerikaner,<br />
og jeg tror jeg kan telle på<br />
en hånd hvor mange de finnes av<br />
disse innen denne musikk stilen!)<br />
Plata har godt driv med bærende<br />
elementer av både el-gitar (mye bra<br />
soloer og doble melodiføringer) og<br />
synther. Det må sies at låtoppbygginga<br />
er relativt grei å henge med<br />
på, med intro/vers/refreng/vers/<br />
refreng/solopartier/vers/refreng/<br />
avslutning.<br />
Så man kan vel kalle dette halvkommers<br />
prog med spilletid på 4-5<br />
musikken) synger flerstemt flere<br />
steder noe som låter bra.<br />
Dette er ikke noe utpreget progskive,<br />
men likevel interessant på<br />
noen områder. Den litt utradisjonelle<br />
kombinasjonen av grunge og<br />
prog gir gruppa et eget sound, ikke<br />
ulikt noen av nevnte band. Kan<br />
sjekkes opp dersom du liker det<br />
småtungt med gode melodier fremført<br />
av et band som kanskje ved<br />
neste utgivelse fortjener et plateselskap<br />
i ryggen.<br />
Utgiver<br />
Natural Tension<br />
P O Box 49114<br />
Atlanta, GA 30345, USA<br />
www.naturaltension.com<br />
min pr låt, men de klarer å putte<br />
inn nok elementer til at det ikke<br />
blir kjedelig. Som nevnt har de en<br />
dyktig gitarist (Sean Clegg) som<br />
gjør en del bra greier (også akustisk).<br />
Nå er det ingen som påberoper<br />
seg å spille tangenter på denne<br />
plata, noe som er litt rart ettersom<br />
relativt mye av låtmaterialet er bra<br />
dynket i keyboard, synth soloer og<br />
noe piano. Men de gjør alle en god<br />
jobb alle fire medlemmer uansett.<br />
Dette er en bra utgivelse som ikke<br />
bør bli bandets siste håper jeg. Den<br />
bør så absolutt appellere til lyttere<br />
av tyngre tradisjonell, men bra<br />
fremført progrock med de elementer<br />
som nevnt ovenfor.<br />
Utgiver<br />
Adrenaline Records<br />
Via Matteucci 25/27<br />
200043 Arcore, Milano, Italia<br />
www.adrenaline.it<br />
ROCKENFIELD/SPEER<br />
hell’s canyon<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet USA<br />
Innspilt 2000<br />
Utgitt 2000<br />
Plateselskap Rainstorm Records<br />
Katalog<strong>nr</strong> RS1233<br />
Spilletid 45:34<br />
S<br />
G<br />
Johan Dalsrud<br />
cott Rockenfield (bedre kjent<br />
fra trommestolen i Queensry-<br />
che) samarbeider med Paul<br />
Speer (kjent produsent og musiker<br />
i hjemlandet, har fått bl.a. noen<br />
Grammy Awards) om denne helt<br />
instrumentale utgivelsen. De har<br />
kommet sammen for å lage musikk<br />
inspirert av Hells Canyon, den<br />
dypeste kløfta i Nord-Amerika.<br />
Låtene har rotfeste i ordentlige<br />
navn og hendelser fra dette fjellområdet.<br />
Speer har tydeligvis blitt<br />
inspirert av sine turer der, og har<br />
også skrevet litt om historien bak<br />
hver tittel. Noen omhandler indianernes<br />
syn på hvordan naturen var<br />
skapt, andre direkte om deler av<br />
fjell, daler, elver og dyr.<br />
Rockenfield spiller i tillegg til<br />
trommer, noe perkusjon og keyboard.<br />
Resten er det Speer som tar<br />
seg av: Gitar, bass og mer keyboard.<br />
Det er et slags ambient drivende<br />
komp i de fleste låtene, med<br />
flytende melodilinjer. Det er lite<br />
utvikling i hver låt når først rytmen<br />
og temaet er satt på plass.<br />
Men det låter ikke så verst, selvom<br />
dette ikke er særlig virtoust eller<br />
TERU’S SYMPHONIA<br />
clockworked earth<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet Japan<br />
Innspilt 1993<br />
Utgitt 2000<br />
Plateselskap Musea<br />
Katalog<strong>nr</strong> FGBG 4342.AR<br />
Spilletid 58:27<br />
Jon Christian Lie<br />
itaristen Terutsugu Hirayama<br />
som også er kjent for sin bak-<br />
grunn i symfobandet Novela,<br />
er hjernen bak Teru’s Symphonia.<br />
Gruppa som har sitt utspring i den<br />
japanske symfo-scenen har etter<br />
noen års eksistens underskrevet<br />
kontrakt med franske Muséa.<br />
Som et ledd i Muséas promotering<br />
av gruppa her i Europa gjenutgir<br />
de nå bandets album Clockworked<br />
Earth på CD. Med på CD’en figurerer<br />
det også to bonuskutt fra 1997.<br />
Albumet viser oss et band så typisk<br />
japansk som det kan få blitt! Her<br />
aner man bombastiske symfo-tendenser<br />
i bøtter og spann, typisk<br />
kvinnelig vokal med digital romklang,<br />
pompøse, men akk så syntetiske<br />
synther samt nokså røffe<br />
gitarer her og der.<br />
På noen låter eksperimenterer de<br />
en smule med visse innslag av<br />
progressivt. Man kan vel trekke<br />
noen paralleller til band som Ozric<br />
Tentacles, nyere Mike Oldfield og<br />
Hawkwind hvis man hadde fjernet<br />
vokalen fra disse. Det er hvertfall<br />
ikke likt hva Rockenfield har gjort<br />
før, hva Speer har gitt ut tidligere<br />
kjenner jeg ikke til.<br />
Oppsummeringen blir en rytmisk<br />
og drivende plate med ambiente<br />
undertoner. En helt grei plate å<br />
sette på nå og da, men klatrer ikke<br />
helt opp på listen over de mest<br />
interessante utgivelser. En ting er<br />
hvertfall sikkert, jeg lærte en god<br />
del om bakgrunnen til dette naturområdet,<br />
og kan til tider fint se for<br />
meg bildene musikken maler til<br />
notatene til Speer.<br />
Utgiver<br />
Rockenfield/Speer<br />
P O Box 242345<br />
Charlotte, NC 28224-2345, USA<br />
www.paulspeer.com<br />
funk i sammenheng med symforock.<br />
En god del av låtene fenger<br />
til en viss grad og inneholder<br />
enkelte fine symfo-tendenser, og<br />
kan minne litt om britiske Renaissance.<br />
Teru’s Symphonias vokale<br />
prestasjoner, samt deres forkjærlighet<br />
for lyse, plastiske synthstrykere<br />
har jeg derimot større problemer<br />
med å beundre... Albumets<br />
to bonuskutt fra 1997 avslører<br />
imidlertid store fremskritt.<br />
Utgiver<br />
Musea Records<br />
138 Rue de Vallieères<br />
57070 Metz, Frankrike<br />
www.musearecords.com<br />
Side 28 <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong>
KBB<br />
lost and found<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet Japan<br />
Innspilt 2000<br />
Utgitt 2000<br />
Plateselskap Musea<br />
Katalog<strong>nr</strong> FGBG 4363.AR<br />
Spilletid 64:35<br />
Petrus Bojanowski<br />
rogrock er egentlig veldig<br />
mye, f. eks. musikk med P mange utfordrende elementer<br />
og kunstneriske inspirasjonskilder.<br />
Dette benytter Japanske<br />
KBB seg av på en elegant måte,<br />
der de trekker inn både drivende<br />
jazzrock, tyngre klassisk og spennende<br />
folkemusikk.<br />
Et instrument som virkelig får en<br />
plate til å faller eller stå, er fiolin/fele.<br />
Mestres ikke dette instrumentet,<br />
er det takk og farvel til en<br />
god plateanmeldelse. KBB står derimot<br />
med rak rygg!<br />
Instrumentering er (masse) fiolin<br />
(med mye sjel, feeling og imponerende<br />
kontroll), (litt) gitar, mange<br />
forskjellige keyboards (bl. a. piano),<br />
theremin, bass og trommer.<br />
Samtlige musikere virker skikkelig<br />
erfarne og mestrer sine instrumenter<br />
i et meget elegant samspill.<br />
Albumet består kun av instrumental<br />
musikk, heldigvis. Det blir av erfaring<br />
med andre japanske progband,<br />
ofte like lite forståelig uansett om<br />
det synges på japansk eller på engelsk.<br />
Men en savner ikke noen<br />
stemme her heller, fordi musikken<br />
taler, synger og forteller sitt med<br />
mange spennende og varierte stemningsbilder.<br />
En finner både vakre,<br />
sarte og rolige partier, og låter som<br />
PAIN OF SALVATION<br />
the perfect element, part 1<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet Sverige<br />
Innspilt 2000<br />
Utgitt 2000<br />
Plateselskap InsideOut<br />
Katalog<strong>nr</strong> IOMCD067<br />
Spilletid 72:37<br />
I<br />
Johan Dalsrud<br />
nsideOut har her fått svenske<br />
Pain of Salvation, med sitt 3<br />
album, med i sin stall. Dette pla-<br />
teselskapet har etterhvert fått svært<br />
mange gode (og noen mindre gode)<br />
artister med seg. Av de største har vi<br />
bl.a. Flower Kings og Spocks Beard.<br />
Ut fra bandnavnet Pain of Salvation<br />
og bildet av fem hardrock-fyrer,<br />
hadde jeg en følelse av at dette<br />
dreide seg om den mindre gode varianten.<br />
Forutinntatt som jeg var hjalp<br />
det derfor bare litt at to av medlemmene<br />
het Johan, he-he. Det var også<br />
til å begynne med litt kaotisk, til<br />
tider monotont, og en merkelig blanding<br />
av tungt og dystert og melodiøst<br />
og vakkert etter et par runder i<br />
spilleren med denne CD’en. Men så!<br />
Fy flate, dette er jo j*vlig bra<br />
nærmest eksploderer til et imponerende<br />
virtuost fyrverkeri.<br />
Musikken låter som om følgende<br />
band skulle ha slått seg sammen:<br />
progrock/symforock bandet Yes (a<br />
la deres mest komplekse albumet<br />
Relayer), progrockerne UK og Kansas<br />
(sjekk deres nyeste Somewhere<br />
To Elsewhere ref Takus #15) og jazzrock<br />
fiolinisten Jean-Luc Ponty (70tallets<br />
utgivelser). Ellers er det<br />
mange assosiasjoner til Mahavishnu<br />
Orchestra, Happy The Man, Dixie<br />
Dregs og Jerry Goodman, med andre<br />
ord kompleks fusjon/jazzrock.<br />
At dette er en debutplate er faktisk<br />
helt utrolig. Topp lyd er det<br />
også. Men bandet ble dannet i<br />
1992, og øvelse gjør som kjent mester.<br />
KBB’s komponist og arrangør<br />
Akihisa Tsuboy presenterer et fortryllende<br />
album, som det er en stor<br />
glede å kunne anbefale videre!<br />
Utgiver<br />
Musea Records<br />
138 Rue de Vallieères<br />
57070 Metz, Frankrike<br />
www.musearecords.com<br />
saker! Sjelden har jeg fått denne<br />
følelsen så sterkt etter å hørt en<br />
skive noen ganger, etter først å ha<br />
snudd tommelen såpass mye ned.<br />
Jeg vil påstå at dette er blant de<br />
mest gjennomførte og fullstendige<br />
utgivelser i 2000. En konseptplate<br />
bestående av låter med prikkfri<br />
fremføring og svært god produksjon.<br />
Pain of Salvation tar oss med<br />
på en musikalsk reise fortalt om to<br />
knekte individer, som med vold og<br />
misbruk har mistet mye av sin oppvekst.<br />
De finner hverandre, sine<br />
NATHAN MAHL<br />
heretik - volume 1; body of accusations<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet Canada<br />
Innspilt 2000<br />
Utgitt 2000<br />
Plateselskap Mahl Productions<br />
Katalog<strong>nr</strong> nma 006<br />
Spilletid 59:<strong>16</strong><br />
D<br />
Rikard A Toftesund<br />
røyt to år etter den kritikerroste<br />
The Clever Use Of Sha-<br />
dows velsigner Quebec-kvar-<br />
tetten Nathan Mahl oss med sin<br />
tredje LP. Denne gang introduseres<br />
vi til et helhetlig beretningsverk,<br />
slik nettopp CD-tittelen indikerer.<br />
Mahl er på mange måter et musikalsk<br />
viderekomment band innen<br />
moderne progrock. Mesteparten av<br />
albumet lyder uttenkt i detalj og<br />
har sannsynligvis vært skapt pr.<br />
partitur, selv om gruppen også<br />
denne gang vektlegger store doser<br />
soléring. Men innfallsvinkelen er<br />
likevel en litt annen; der The Clever<br />
Use... slektet sterkt på fusion og<br />
Gentle Giant-aktige vekselvirkninger<br />
i dynamikk og rytmikk, bærer<br />
Heretik kraftigere preg av tangentspiller/komponist<br />
Guy LeBlancs<br />
påfølgende engasjement bak brettene<br />
i legendariske Camel. Materialet,<br />
som varierer fra en 1 1/2<br />
minutts instrumental åpning til<br />
den over 21’ lange Heretik Part I,<br />
kan trygt plasseres i den mer symfoniske<br />
nisjen og innehar dessuten<br />
et vagt element av Canterburyprog.<br />
Og her imøtekommes faktisk<br />
mine tidligere bud overfor gruppen;<br />
den markert fusion-fokuserte<br />
lyngitaristen José Bergeron er borte<br />
til fordel for den betraktelig mer<br />
rock-orienterte Marc Spénard (som<br />
felles skjebner, og går gjennom<br />
prossessen å lære å leve sine liv<br />
tross alt de har opplevd. Det er ikke<br />
vanskelig å høre at bandet har<br />
brukt tid, og sikkert mye av det<br />
også, for å få en helstøpt plate.<br />
Noen ganger nydelig og andre ganger<br />
brutalt oppbygd, men alltid med<br />
et ryddig lydbilde og stram produksjon.<br />
De spiller en teknisk impo<strong>nr</strong>ende,<br />
men fullt ut melodisk og<br />
høyst musikalsk prog. Dette med et<br />
bredt spenn av lydbilder og intensitet.<br />
Jeg er ihvertfall godt imponert<br />
over spennvidden på denne plata,<br />
som ikke virker lang og kjedelig<br />
med sine over 70 minutter spilletid.<br />
Daniel Gildenlöw tar seg av vokal og<br />
gitar, Johan Hallgren også på gitar,<br />
Kristoffer Gildenlöw spiller bass, Fredrik<br />
Hermansson tar seg av keyboard<br />
og tilslutt Johan Langell bak<br />
trommene. Disse fem fyrene har spilt<br />
i mange år, noen av dem sammen<br />
siden 80 tallet, og det kan høres.<br />
Sjelden solid samspill, og de gir virkelig<br />
hverandre luft og plass selv<br />
under de mest intense partiene.<br />
Ofte synges det to- og trestemt,<br />
meget bra uten et snev av «svengelsk».<br />
Influenser fra tung rock,<br />
også deltok på Mahls debut-LP i<br />
1983), samtidig som tekst- og<br />
vokallinjene gis større oppmerksomhet.<br />
Det ville kanskje være uredelig<br />
å fremstille LeBlanc som noen<br />
inderlig sanger, men like fullt...<br />
Det tekniske er så godt som prikkfritt<br />
med henblikk på selve spillingen.<br />
Dessverre gjelder ikke dette<br />
for produksjonen, som er unødvendig<br />
grumsete og «skarp» i lydkonturene.<br />
Hvorvidt dette er gjort<br />
bevisst aner jeg ikke, men det levner<br />
unektelig et litt overflødig nostalgi-skjær<br />
over bruddstykker av<br />
denne ellers flotte platen. Å få et<br />
band med såpass høy Hammondfaktor<br />
til å lyde retro, kan neppe<br />
kalles stor kunst. Men bevares,<br />
Heretik Volume I kan trygt anbefales<br />
tilhengere av artister som Finisterre,<br />
polske Lizard, brasilianske<br />
Solis og kanskje de mer utbroderte<br />
sidene ved The Flower Kings. Nathan<br />
Mahl tar i hvert fall ingen<br />
snarveier!<br />
Utgiver<br />
Mahl Productions<br />
prog, melodisk pop og litt jazz er<br />
noe av det jeg hører innbakt i de 12<br />
låtene som strekker seg fra 2 til<br />
opp mot 10 minutter. Det er flere<br />
temaer som går igjen i forskjellige<br />
låter, de blir brukt på en variert og<br />
finurlig måte. Fra rolig piano til de<br />
råeste gitarer med full backing blir<br />
temaer gjentatt og snudd på, slik<br />
at man tramper rytmen gjenkjennende<br />
med foten låt etter låt.<br />
Dette er plata Queensryche kunne<br />
ha gitt ut på en svært god dag. Disse<br />
svenskene har nok gjort denne<br />
jobben bedre enn det de nevnte<br />
amerikanere noen gang vil klare.<br />
Sterke ord, men dette er skikkelig<br />
bra. Jeg håper at folk vil kjøpe<br />
denne plata og høre selv, og også<br />
at bandet får den oppmersomhet<br />
de helt klart fortjener.<br />
Denne utgivelsen anbefales og<br />
anbefales og anbefales og......Rett<br />
og slett det beste jeg har hørt i<br />
denne sjangeren på mange år!<br />
Utgiver<br />
InsideOut Records<br />
Kleiner Markt 10, 47533 Kleve, Tyskland<br />
www.insideout.de<br />
<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong> Side 29
DEADWOOD FOREST<br />
mellodramatic<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet USA<br />
Innspilt 1999<br />
Utgitt 2000<br />
Plateselskap Shroom Productions<br />
Katalog<strong>nr</strong> SP-2009<br />
Spilletid 47:51<br />
Rikard A Toftesund<br />
r. i dag er det vanskelig å<br />
anslå noe som desidert tilba- Pkeskuende<br />
innenfor den progressive<br />
rocken. Enkelte artister<br />
innehar ethvert «nødvendig» kjennetegn<br />
i forhold til det bevisst<br />
retrospektive, samtidig som musikken<br />
presenteres i former som fullt<br />
og helt ville vært utenkelige for<br />
25-30 år siden. Ikke minst er dette<br />
betegnende for en del amerikanske<br />
band, som trass i ortodokse<br />
prog-instrumenteringer avslører<br />
seg som markerte produkter av<br />
samtidens trender og bølger. Grupper<br />
som hevder å gi autentiske<br />
behandlinger av fortiden, si Relayer,<br />
Somnambulist, Discipline og Pye<br />
Fyte, utskiller en klar eim av sin<br />
egen æra, og opptrer i gamle «kostymer»<br />
nettopp fordi denne tendensen<br />
i seg selv tilhører dagsordenen.<br />
I så måte er Texas-bandet<br />
Deadwood Forest om mulig det<br />
beste eksemplaret hittil.<br />
Mellodramatic inneholder en slags<br />
stoner-rock i progutgave. På den<br />
ene siden har du aggressivt og like<br />
fullt tettskrevet samspill mellom<br />
el-gitar, bass, keyboards (orgel,<br />
mellotron, synther) og trommer, på<br />
den andre har du et slags<br />
singer/songwriter-element som tilfører<br />
musikken nyanser utenom<br />
det vanlige i slik sammenheng.<br />
Deadwood Forests materiale er<br />
nemlig ikke utpreget vokalorientert;<br />
helheten ender som et minne<br />
om noe du plutselig erkjenner at<br />
du slett ikke har hørt tidligere.<br />
Sikkert søkt, men bildet som dan-<br />
P<br />
ete Lockett er en av musikkbransjens<br />
mest brukte perku-<br />
sjonister, og han har i årenes<br />
løp samarbeidet med så forskjellige<br />
folk som Björk, Pet Shop Boys, Kula<br />
Shaker, Beth Orton (Portishead) og<br />
eksperimentalgitaristen David Toop.<br />
One er hans første skive som «soloartist»<br />
med sitt ensemble Networks of<br />
Sparks, og med seg har han også den<br />
gamle ringreven Bill Bruford på<br />
trommesett. Siden Lockett jo er perkusjonist,<br />
står logisk nok et utall av<br />
ner seg er av en Jeff Buckley i<br />
spissen for et psykedelisk Änglagård/Anekdoten<br />
mutert i en<br />
Texas-garasje! Nå har da også eks-<br />
Änglagård/White Willow-trommis<br />
Mattias Olsson produsert denne<br />
CDen, selv om ikke akkurat lydkoordineringen<br />
er det beste ved Mellodramatic;<br />
visse deler av den<br />
instrumentalistiske settingen kunne<br />
med fordel vært panorert<br />
annerledes. Men ellers har Olsson<br />
gjort et fint effektarbeid og tilført<br />
trykk i de lukene som opplagt er<br />
ment å skulle heve intensiteten.<br />
Dette er ikke et sensasjonelt<br />
album, men det fortjener langt<br />
større oppmerksomhet enn hva tilfellet<br />
har vært så langt. Her kombineres<br />
det rå med det dvelende og<br />
det utagerende med det ettertenksomme,<br />
alt sammen i rammen av<br />
utsøkt arrangering, låtskriving og<br />
spilling. Deadwood Forest er et<br />
opplagt alternativ til den stadig<br />
voksende skare av BonJovi/Def<br />
Leppard-lydende band med<br />
«egentlig-studiomusikere-menprog-på-fritid»<br />
mentalitet. Totalt<br />
anbefalt!<br />
Utgiver<br />
Shroom Productions<br />
P O Box 130475<br />
Houston, Texas 77219-0475, USA<br />
www.shroomangel.com<br />
PETE LOCKETT’S NETWORK OF SPARKS<br />
one<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet England<br />
Innspilt -<br />
Utgitt 2000<br />
Plateselskap Melt 2000<br />
Katalog<strong>nr</strong> 50 1001 2<br />
Spilletid 63:59<br />
Trond Gjellum<br />
perkusjonsintrumenter sentralt i<br />
fokus og låtene har et dertil hørende<br />
perkussivt tilsnitt. Men la ikke dette<br />
eventuelt skremme deg, for dette er<br />
musikk som burde appellere også til<br />
folk som ikke klarer å trampe takten<br />
eller spille en stødig rytme på trommesett.<br />
Mange av perkusjonsinstru-<br />
BJØRN LYNNE<br />
revive<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet Norge/England<br />
Innspilt 2000<br />
Utgitt 2000<br />
Plateselskap Cyclops<br />
Katalog<strong>nr</strong> CYCL 087<br />
Spilletid 72:40<br />
F<br />
Sven Eriksen<br />
or et års tid siden kom Bjørn<br />
Lynnes forrige album, en skik-<br />
kelig kraftslalve av et synth-<br />
album. Årets utgave av den utvandrede<br />
nordmann må nok sies å<br />
være adskillig mer ordinær. Han<br />
har fremdeles et godt grep om<br />
verktøyet sitt, men det virker som<br />
om inspirasjonen ikke har vært<br />
like kraftig denne gang. Det går<br />
adskillig mer på rutinen, først og<br />
fremst på komposisjons-siden, slik<br />
at det blir ganske så forutsigbart<br />
mesteparten av tiden. Istedenfor<br />
et grensesprengende synth-verk<br />
(som dette selvfølgelig burde ha<br />
vært) sitter vi igjen med en ganske<br />
grå “synt-pop” plate der det meste<br />
går i akk så tradisjonelle vendinger<br />
hvor rytme er prioritert høyere enn<br />
melodi. (Nå skal det slett ikke utelukkes<br />
at dette har vært hensikten,<br />
men sett fra vårt ståsted blir<br />
det rett så uinteressant).<br />
Lydmessig er det derimot som alltid<br />
imponerende, og hyppige innslag<br />
av elektrisk gitar gjelper til<br />
med å unngå et sterilt lydbilde. Nå<br />
tviler jeg ikke på at - med mannens<br />
grep om synth-programmering<br />
- det hadde gått bra selv uten<br />
gitar. Og bevares, alt er slett ikke<br />
traurig, det er mye spretten rytmikk<br />
og heftig energi, og plata tar<br />
seg opp en del mot slutten hvor de<br />
verste “synt-pop”-tendensene<br />
kommer mer i bakgrunnen.<br />
Revie er veldig gjennomført i det den<br />
er, og går dine preferanser i retning<br />
elektronisk musikk, skal vi slett<br />
ikke se bort fra at du kan komme til<br />
å like denne plata svært godt.<br />
:kommentar:<br />
Petrus Bojanowski<br />
Lynne viser med albumet Revive, at<br />
han er blant toppene innen sin gen-<br />
mentene er melodiske (marimba,<br />
xylofon og vibrafon) og Lockett disponerer<br />
også moderne samplere,<br />
med alle de muligheter det gir for<br />
bearbeiding av et lydbilde. Låtmessig<br />
spenner det fra stykker der bare<br />
trommer står i fokus til mer melodiske<br />
stykker med fin og variert bruk<br />
av melodisk slagverk og synther.<br />
Særlig Complex Transactions er et<br />
godt eksempel på sistnevnte type<br />
låter; et rolig teppe av melodiske<br />
slagverkslyder som spille polyrytmisk<br />
mot hverandre, mens diskret<br />
trommebruk driver det hele fremover<br />
inntil det hele plutselig går voldsomt<br />
opp i tempo og intensitet før det<br />
re. Flott lyd, delikate stemningsbilder<br />
og vakre komposisjoner. Revive<br />
kombinerer fremtid og fortid på en<br />
elegant og overbevisende måte. Nytt<br />
og allikevel meget kjent.<br />
Store mengder med 70-tallets nostalgiske<br />
lyder kombineres med<br />
dagens techno-musikk på en raffinert<br />
måte. Fyldige samples og drivende<br />
rytmemønster, som går rett<br />
hjem hos techno-tilhengere, brukes<br />
også på den «gamle» progressive<br />
stilarten. Resultatet er en kreativ<br />
kombinasjon av neo-prog, spacerock<br />
og progressiv techno.<br />
Assosiasjoner går ofte til Tangerine<br />
Dream, Jean-Michel Jarre, Vangelis<br />
og Eloy Fritsch, med sine karakteristiske<br />
programmerte bassdrønn som<br />
løper i loop, mellom fjerne galakser.<br />
Her danser mektige lydmatter som<br />
fargesprakende nordlys, og sangbare<br />
instrumentale melodilinjer strømmer<br />
ut av høyttalerne som gnistrende<br />
stjerneskudd.<br />
Selv om de fleste akkorder er nokså<br />
forutsigbare og repeteres med en<br />
suggererende effekt, oppleves ikke<br />
musikken som ensformig eller kjedelig.<br />
Overraskende dur-stemninger,<br />
7/8-dels takter, en del finurlige<br />
detaljer, noen sofistikerte akkordprogresjoner,<br />
småkomplekse rytmiske<br />
bevegelser samt bruk av mye<br />
perkusjon, trommer, piano og gitar,<br />
løfter lytteren inn i stadig nye og<br />
høyere dimensjoner. Anbefales!<br />
Utgiver<br />
Cyclops Records<br />
33a Tolworth Park Road<br />
Tolworth, Surrey KT6 7RL, England<br />
www.gft-cyclops.co.uk<br />
hele så roer seg igjen. På mange<br />
måter kan det minne litt om en slags<br />
proggete utgave av Steve Reichs<br />
Drumming. I det hele tatt et særegent<br />
og spennende stykke musikk.<br />
Som sagt er det et variert knippe<br />
låter, og selv om noe uten tvil mest<br />
er rettet mot trommeslagere (slik<br />
som undertegnede), burde det som<br />
sagt være nok av interesse for alle<br />
som har et åpent øre til musikk.<br />
Utgiver<br />
Melt 2000<br />
6c Littlehampton Road<br />
Worthing, West Sussex, England<br />
www.melt2000.com<br />
Side 30 <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong>
FRUITCAKE<br />
a battle a day…<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet Norge<br />
Innspilt 2000<br />
Utgitt 2000<br />
Plateselskap Cyclops<br />
Katalog<strong>nr</strong> CYCL 095<br />
Spilletid 57:15<br />
Petrus Bojanowski<br />
år Fruitcake får utfolde seg,<br />
blir An Apple A Day Keeps The NDoctor<br />
Away til A Battle A Day<br />
Keeps The Doctor Away. Jeg har fortsatt<br />
til gode å finne ut om kona til<br />
doktoren spiser epler, men hva<br />
doktoren vil gjøre med Fruitcakes<br />
6. studioalbum er jeg ikke i tvil om.<br />
Fruitcake er solid forankret i 70-tallet,<br />
med inspirasjoner hentet fra<br />
Genesis, Camel og Pink Floyd.<br />
Musikken er nokså symfonisk og<br />
flyter av og til sakte av sted, på en<br />
behagelig og tilbakelent måte. Ved<br />
flere anledninger bevises det at selv<br />
rolige og «enkle» partier kan ha et<br />
skikkelig sug og «drive» på en progressiv<br />
måte. Stemningen er lett<br />
mollstemt.<br />
Låtene er spennende arrangert,<br />
dynamiske, melodiøse og krydres<br />
med både harde, tunge, komplekse<br />
og pompøse elementer. Assosiasjoner<br />
går derfor gjerne til tidlig King<br />
Crimson, Starcastle og Gentle Giantutgivelser.<br />
Musikerne er veldig erfarne og<br />
godt samkjørt. Pål Søvik, som spiller<br />
trommer og synger (på engelsk),<br />
er blitt en overbevisende bra<br />
sanger, med mye sjel og karisma.<br />
Bassist Olav Nygård preger musikken<br />
med en herlig «skurrende»<br />
Rickenbackerlyd, og Anngunn Sørli<br />
hever helhetsinntrykket med sine<br />
vakre backing vocals.<br />
Trond Gjellum<br />
en amerikanske gitaristen<br />
Carl Weingarten har i en Dårrekke<br />
gitt ut plater for et<br />
publikum som mer kan karakteriseres<br />
som et new-age publikum.<br />
Selv om de to skivene er spilt inn<br />
med fem års mellomrom, merker du<br />
ikke noen vestenlig utvikling i<br />
Weingartens musikk. Begge skivene<br />
har et kvasietnisk «touch»<br />
blandet med noen vakre toner fra<br />
Weingartens mange gitarer med<br />
støtte av litt perkusjon og keyboards.<br />
Det veksler mellom det helt<br />
rolige og det bombastisk storslagne,<br />
og her og der låter det litt oppdatert<br />
rytmisk med den obligatoriske<br />
trommeloopen i bånn av lydbil-<br />
Helge Skaarseth bruker masse Vintage<br />
(70-tallets) lyder, dvs. moog,<br />
orgel, mellotron og analoge synthlyder.<br />
Gitarist Robert Hauge bruker<br />
en fyldig og fin lyd, som passer<br />
flott i helhetsbildet og de godt<br />
gjennomarbeidete arrangementene.<br />
Lydvalg, stemningsbilder, (lange)<br />
låter og arrangementer er alle<br />
meget elegant sammensatt. I tillegg<br />
er lydbildet veldig ryddig og<br />
klart. At låtene er lange er også en<br />
stor fordel da dette gir plass til<br />
både variasjon og mulighet til å<br />
bygge opp den rette (eventyrlige)<br />
stemningen. Med dette album er<br />
Fruitcake virkelig blitt en av de<br />
store innen sin sjanger.<br />
Er du en av de som er skeptisk fordi<br />
bandet er fra Norge? Glem det!<br />
Det at Fruitcake er fra Norge, kan vi<br />
tvert imot være meget stolte av. A<br />
Battle A Day Keeps The Doctor Away<br />
er et helstøpt album, med topp kvalitet<br />
på alle plan, og anbefales derfor<br />
på det absolutt varmeste!<br />
Utgiver<br />
Cyclops Records<br />
33a Tolworth Park Road<br />
Tolworth, Surrey KT6 7RL, England<br />
www.gft-cyclops.co.uk<br />
CARL WEINGARTEN<br />
the acoustic shadow/blue faith<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet USA<br />
Innspilt 1994-95/1999<br />
Utgitt 1995/2000<br />
Plateselskap Multiphase Records<br />
Katalog<strong>nr</strong> PP-CD103/MP-CD105<br />
Spilletid 53:19/59:57<br />
SUPPER’S READY<br />
listen to the pictures<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet Luxembourg<br />
Innspilt 1999-2000<br />
Utgitt 2000<br />
Plateselskap Privat/Musea<br />
Katalog<strong>nr</strong> SR 002<br />
Spilletid 50:36<br />
F<br />
Jon Christian Lie<br />
ranske Muséa tar på seg æren<br />
for oppdagelsen av denne<br />
gruppa. Etter å ha lyttet gjen-<br />
nom albumet til Supper’s Ready fra<br />
Luxemburg lurer jeg egentlig på<br />
hva som fanget deres interesse.<br />
Bak et omslag som kan minne om<br />
Pink Floyds Atom Heart Mother med<br />
kuer og det hele finner vi ni spor i<br />
et avdempet «viseprog» landskap.<br />
På Listen To The Pictures presenterer<br />
gruppa en lyrisk, melodiøs og ikke<br />
utpreget avansert musikalsk form.<br />
Rene gitarer og underliggende<br />
synth’er med enkle vokalmelodier på<br />
toppen utgjør basisen her. For å<br />
myke det hele opp tar de også i bruk<br />
litt fløyte og saksofon på et par låter.<br />
Visse nyere Marillion-referanser kan<br />
spores, spesielt i gitarsoloene, men<br />
gjennomgående for albumet er mangelen<br />
på variasjon. Så godt som alle<br />
låter følger et «Em-C-D-C-mønster»<br />
og låtstrukturene formelig skriker<br />
Jon Christian Lie<br />
eir Lysne Listening Ensemble<br />
er et utvidet storband bestå- Gende<br />
av 20 profesjonelle jazzmusikere.<br />
Bandet drives av musikalsk<br />
leder Geir Lysne, som også<br />
har komponert all musikk på denne<br />
plata. Han er 34 år og utdannet fra<br />
Norges Musikkhøgskole med saksofon<br />
som hovedinstrument. Aurora<br />
det. Dette er musikk det går ganske<br />
mange på dusinet av, og selv<br />
om produksjon og fremførelse er av<br />
høy kvalitet, er det hele såpass<br />
platt og tannløst med et påklistret<br />
esoterisk image. Hos undertegnede<br />
vekker dette ikke mye som kan<br />
minne om entusiasme, og skal dette<br />
falle i smak hos noen av våre<br />
lesere, så gjerne for meg, så lenge<br />
jeg slipper å slite med dette.<br />
Bare en liten ting jeg har notert<br />
meg: hvorfor er kvinnebryster så<br />
tydelig eksponert på begge coverne?<br />
Utgiver<br />
Multiphase Records<br />
5527 Lincoln Way<br />
San Francisco, CA 94122, USA<br />
www.mphase.com<br />
etter friske spenningsmomenter. Et<br />
annet aspekt er de vokale prestasjonene<br />
som kort sagt ikke holder mål.<br />
Adskillig bedre fungerer bandets<br />
instrumentale kutt som det er to av<br />
på dette albumet. Spesielt avslutningssporet<br />
Indochine er en atmosfærisk<br />
reise inn i et filmmusikkaktig<br />
landskap. Sporet har mange fine<br />
temaer og er preget av en nattlig,<br />
nordisk-klingende jazzstemning. Innslaget<br />
fører absolutt tankene i retning<br />
Åserud og Bøhrens filmmusikk.<br />
Utgiver<br />
Musea Records<br />
138 Rue de Vallieères<br />
57070 Metz, Frankrike<br />
www.musearecords.com<br />
GEIR LYSNE LISTENING ENSEMBLE<br />
aurora borealis<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet Norge<br />
Innspilt 1999<br />
Utgitt 2000<br />
Plateselskap NRK/Groove Records<br />
Katalog<strong>nr</strong> GR 1993-2<br />
Spilletid 40:32<br />
Borealis er en suite delt i fire satser,<br />
som er inspirert av nordlyset.<br />
Hva har så dette i et prog-magasin å<br />
gjøre? For det første bør det påpekes<br />
at musikken ligger et godt stykke<br />
unna ordinær storbandmusikk. Lysne<br />
har tatt utgangspunkt i nordisk<br />
tradisjonsmusikk, og skapt en svært<br />
facinerende komposisjon spekket<br />
med spennende tema-, takt- og<br />
tonevariasjoner. Musikken går fra<br />
det mest brutale til det smektende,<br />
og rytmisk sett er den tettpakket<br />
med kompleks rytmikk og taktskifter.<br />
I det hele tatt har musikken<br />
mye til felles med progrock.<br />
Det bør til slutt nevnes at fløytisten<br />
Ketil Einarsen fra det norske progbandet<br />
White Willow også spiller i<br />
ensemblet, samt deltar på denne<br />
plata. Sjekk ut Aurora Borealis og<br />
få en nyskapende og spennende<br />
«storbandprogressiv» opplevelse!<br />
http://home.online.no/~glysne/<br />
<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong> Side 31
CAFEÏNE<br />
noveaux mondes<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet Frankrike<br />
Innspilt 1999/2000<br />
Utgitt 2000<br />
Plateselskap Musea<br />
Katalog<strong>nr</strong> FGBG 4340.AR<br />
Spilletid 66:31<br />
N<br />
Jon Christian Lie<br />
ouveaux Mondes er det andre<br />
albumet i rekken fra franske<br />
Cafeïne. Tidligere har de slup-<br />
pet La Citadelle (1994). At denne<br />
gjengen ikke er nybegynnere på sine<br />
respektive instrumenter er tydelig å<br />
høre. Dette låt i grunn svært så rutinert.<br />
På denne plata har de også fått<br />
med seg en rekke gjestevokalister<br />
som vel kan sies å være sentrale personligheter<br />
i fransk prog-miljø.<br />
Kompleks, melodisk progressiv rock<br />
skulle vel være noen stikkord for<br />
denne utgivelsen. Her finnes mange<br />
ulike stemninger og rytmeskifter.<br />
Ta en kopp Flower Kings, et par<br />
flasker Ange, tre spiseskjeer Return<br />
To Forever og en bolle Gentle Giant.<br />
Rør så dette sammen. Influenser fra<br />
både symfo og fusion pipler ofte til<br />
overflaten og resultatet har blitt en<br />
relativt ambisiøs og variert rett.<br />
Fremføringen er absolutt godkjent<br />
og Cafeïne har mestret å kreére en<br />
vellykket balanse mellom de relativt<br />
halsbrekkende rytmeskifter og<br />
de mykere stemningsskapende<br />
temaene med mørkere atmosfære.<br />
Med som gjestevokalister finner vi<br />
bl.a. Christian Décamps (Ange),<br />
P.Y. Theurillat (Galaad) og J.B. Ferracci<br />
(Minimum Vital).<br />
:kommentar:<br />
Sven Eriksen<br />
Franske Cafeïne er en særdeles<br />
spenstig kvartett. De fyker gjennom<br />
de mest komplekse partier<br />
som det skulle vært to-gangen.<br />
Samtidig spiller de lyriske partier<br />
med følsomhet og nerve. Nouveaux<br />
Mondes griper deg ved første strofe,<br />
og slipper deg ikke før plata toner<br />
ut en drøy time senere. Underveis<br />
Prog-pludder<br />
Grey Lady Down legger i disse<br />
dager siste hånd på sitt nye<br />
album Star Crossed.<br />
Collages trommeslager og låtskriver<br />
Wojtek Szadkowski<br />
har dannet et nytt band som<br />
heter Satellite. Debutalbum er<br />
ventet til høsten, og coveret er<br />
designet av Mark Wilkinson.<br />
Landmarqs trommeslager<br />
Dave Wagstaff og Steve Howe<br />
er blant musikerne på Oliver<br />
Wakemans neste album som<br />
har fått tittelen Three Ages Of<br />
Magic.<br />
presenterer de musikk full av dramatikk,<br />
raffinement, oppfinnsomhet<br />
og tyngde. Stilmessig har de<br />
endel fellestrekk med landsmennene<br />
Edhels og Versailles, en slags<br />
halvveis moderne progressiv rock –<br />
ikke retro og ikke påtrengende<br />
moderne, men noe midt i mellom.<br />
Et fjernt slektskap med Duke-periode<br />
Genesis kan også høres nå og<br />
da, men Cafeïne har et mer vellykket<br />
lydbilde. De dyrker dynamikken<br />
og den gode komposisjon. Nouveaux<br />
Mondes er en av de mest konsistente<br />
og gjennomførte plater jeg<br />
har hørt på veldig lenge – og også<br />
en av de mest vellykkede. Anbefales<br />
uten reservasjoner!<br />
Utgiver<br />
Musea Records<br />
138 Rue de Vallieères<br />
57070 Metz, Frankrike<br />
www.musearecords.com<br />
KOPECKY<br />
serpentine kaleidoscope<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet USA<br />
Innspilt 1999/2000<br />
Utgitt 2000<br />
Plateselskap Cyclops<br />
Katalog<strong>nr</strong> CYCL 091<br />
Spilletid 58:25<br />
D<br />
Rikard A Toftesund<br />
ette er brødrene Joe (gitarer/vokal),<br />
Paul (trommer) og<br />
William (bass/tangenter/<br />
sitar) Kopeckys andre LP, denne<br />
gang på den profilerte og produktive,<br />
dog ikke alltid like ærverdige<br />
britiske labelen Cyclops. Kopecky<br />
er et eksperimenterende band som<br />
i all hovedsak sysler med instrumental<br />
musikk. En slagkraftig og<br />
mørk prog-metall med islett av alt<br />
fra teknisk fusion til orientalske<br />
skalaer får vi her, det hele presentert<br />
gjennom glitrende produksjonverdier.<br />
En merker innflytelse fra mange<br />
kanter, fra senere King Crimson,<br />
Rush og Spastic Ink, men også fra<br />
thrash metal og industrirock-band<br />
som Ministry og Front 242. De tre<br />
brødrene er fremragende utøvere,<br />
både i fellesskap og hver for seg,<br />
men likevel er det skrivekunsten<br />
som imponerer mest ved albumet.<br />
Her fremstår enhver detalj som et<br />
figurert innspill med virkning på<br />
helheten, klisjéer forekommer<br />
ALEX CLINE<br />
right of violet/the other shore/sparks fly upward<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet USA<br />
Innspilt 1995/1999/1998<br />
Utgitt 1996/2000/1999<br />
Plateselskap 9 Wind Records/Cryptogramophone<br />
Katalog<strong>nr</strong> NWCD-0184/CG 106/CG 102<br />
Spilletid 75:49/73:43/-<br />
A<br />
Trond Gjellum<br />
lex Cline er en anerkjent amerikansk<br />
slagverker, komponist<br />
og improvisator som i en<br />
årrekke har operert innenfor den<br />
mer eksperimentelle delen av jazzen<br />
og rocken. På Right Of Violet og The<br />
Other Shore samarbeider han med<br />
gitaristen G.E Stinson og fiolinist Jeff<br />
Gauthier, og her er det improvisasjoner<br />
som står i fokus. Nå kan over 70<br />
minutter med improvisasjon på skive<br />
virke som en lidelse uten like, særlig<br />
hvis erfaringene er av typen psykedeliaband<br />
som jammer over en a-dur<br />
akkord i 45 minutter. Dette er takk<br />
og pris ikke faktum hos Cline & co.<br />
Har du hørt de dynamiske og komplekse<br />
improvisasjonene til King Crimson<br />
anno 1973 eller He<strong>nr</strong>y Cows<br />
klangutforskende øvelser fra samme<br />
periode, har du en viss pekepinn.<br />
Musikerne er i besittelse av et ufattelig<br />
dynamisk uttrykk, der ingen<br />
slår seg frem på bekostning av de<br />
andre: i det ene øyeblikket aner du<br />
knapt at det spilles før det i neste<br />
øyeblikk kastes mot deg en musikalsk<br />
storm med et trykk og anslag<br />
knapt (og dét er en bragd, tatt<br />
denne prog-modellen i betraktning)<br />
og nær sagt alle vendinger<br />
lyder fundert på prinsippet om det<br />
uforutsigbares berikelse.<br />
Undertegnede ville vært mer enn<br />
godvillig overfor prog-metallen<br />
generelt sett, dersom bare en femtedel<br />
av artistene kunne vise til slik<br />
kreativitet som Kopeckys. Med Serpentine<br />
Kaleidoscope har brødrene<br />
Kopecky levert oss et utfordrende<br />
men givende verk som i grunnen<br />
burde kunne skape kontrovers<br />
rundt formens øvrige begrensninger.<br />
Utgiver<br />
Cyclops Records<br />
33a Tolworth Park Road<br />
Tolworth, Surrey KT6 7RL, England<br />
www.gft-cyclops.co.uk<br />
som kan skremme vannet av de fleste.<br />
Til tider høres det hele komponert<br />
ut, men coveret lover at dette er<br />
improviserte saker. Imponerende,<br />
spør du meg.<br />
På Sparks Fly Upward har Cline i tillegg<br />
til Stinson og Gauthier, fått<br />
assistanse av en vokalist samt<br />
musikere på keyboards og bass.<br />
Låtmaterialet er her komponert og<br />
kan vel best beskrives som en slags<br />
form for «tyngre ECM»-sound. Det<br />
vil med andre ord si et episk storslagent<br />
lydbilde med mye lange<br />
toner og stor vekt på stemninger.<br />
ECM artisten Peter Erskines produksjon<br />
slekter også på ECM-guruen<br />
Manfred Eichers legendariske<br />
produksjoner, noe som også er med<br />
på å skape den rette ECM- stemningen.<br />
Til tider trykker det noe<br />
voldsomt, men for det meste er det<br />
ganske dempet med en vemodig<br />
touch. Kanskje kan det til tider bli<br />
litt vel slapt, og de godt over 70<br />
minuttene med musikk burde vel<br />
helst svelges i tilmålte doser.<br />
Utgiver Right Of Violet<br />
9 Wind Records<br />
P.O BOx 10082<br />
Beverly Hills, CA 90213, U.S.A<br />
Utgiver The Other Shore/Sparks Fly Upwards<br />
Cryptogramophone Records<br />
P.O. Box 2968<br />
Venice, CA 90294-2968, U.S.A<br />
www.cryptogramophone.com<br />
Side 32 <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong>
DECADENCE<br />
dreams of nekton<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet Russland<br />
Innspilt 1999<br />
Utgitt 2000<br />
Plateselskap Musea<br />
Katalog<strong>nr</strong> FGBG 4343.AR<br />
Spilletid 58:01<br />
R<br />
Z<br />
Petrus Bojanowski<br />
ussiske Decadence kombinerer<br />
mange stilarter i sin<br />
musikk. Her er det ikke<br />
snakk om å kopiere noe(n), men<br />
heller skape noe nytt. Stilart?<br />
Hvorfor ikke kalle dette for garasjeprog-hardrock-symfojazz<br />
ispedd<br />
med psykedeliske tendenser?<br />
Debutalbumet Dreams Of Nekton<br />
består av tunge hardrock-riff, feite<br />
jazzrock-akkorder og symfoniske<br />
komposisjoner. Stemningen er ofte<br />
mørk, tung og smådyster, uten å<br />
være depressiv. Men en finner også<br />
en del oppstemte partier i låtene.<br />
Russerne har latt sin særegne musikalske<br />
arv prege musikken og gir<br />
med dette progrocken et spennende<br />
løft. Og progrockens kjennetegn er<br />
det mange av. Her er mange overraskelser,<br />
odde taktarter, finurlige<br />
skalaer og bra variert instrumentering.<br />
Det er lagt vekk på å tenke<br />
komposisjon, slik at arrangementene<br />
er gjennomtenkte og detaljrike.<br />
Lydbildet er ikke helt på topp og<br />
stjeler dessverre en del av oppmerksomheten<br />
fra musikken. Lydbildet,<br />
lydvalg og musikkstil er<br />
ellers ganske 70-talls preget, men<br />
samtidig er det noe nytt, spennende<br />
og annerledes her. Det hele<br />
låter som en heller snodig krysning<br />
mellom Magma, King Crimson,<br />
odiac Retrowired Spinmachine<br />
er kanskje et nytt bekjent-<br />
skap for mange. Det bør sies<br />
at gruppa har holdt det gående i en<br />
del år og lenge vært en del av progmiljøet<br />
i Oslo. For de av dere som<br />
minnes den norske samle-CD’en<br />
P.I.O. Vol 1 - Live Prog In Oslo Spring<br />
‘97 vil det nok ringe visse bjeller,<br />
da bandets bidrag var deres debut<br />
på utgivelsesfronten. Senere fulgte<br />
et par konserter på Chateau Neuf.<br />
Gjengen er nå ute med sitt debutalbum.<br />
Plata ble til på en uke i juli<br />
2000 og er innspilt på Stovner<br />
Rockfabrikk. Musikken varierer fra<br />
psykedelisk akustisk folk til lange,<br />
energiske spacerock utskeielser.<br />
Låtene er ofte proggete i kantene<br />
og flittig krydret med akustiske<br />
Tasavallan Presidentti, Uriah Heep,<br />
Renaissance, Anekdoten, Gentle<br />
Giant og Happy The Man. Soundet<br />
gir også assosiasjoner til diverse<br />
franske 70-talls progrock band.<br />
På synther og piano har de fått<br />
med seg en vakker dame, som<br />
trakterer sine keyboards meget<br />
bra. At den samme dame derimot<br />
også bidrar med sin «nusselige»<br />
sangstemme, på russisk, er derimot<br />
en direkte tabbe. Dette får<br />
bandet til å låte som et tarvelig<br />
russisk cruiseskip-danseband. Det<br />
er heldigvis veldig lite sang!<br />
Det er i tillegg såpass med bra<br />
instrumentalmateriale her, at helhetsbildet<br />
oppleves positivt, i alle<br />
fall dersom en hopper over første<br />
låt! Her er en del virkelig elegante<br />
og lekne Gentle Giant/Magma/<br />
Happy The Man arrangementer.<br />
Utgiver<br />
Musea Records<br />
138 Rue de Vallieères<br />
57070 Metz, Frankrike<br />
www.musearecords.com<br />
ZODIAC RETROWIRED SPINMACHINE<br />
cosmic mojo<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet Norge<br />
Innspilt 2000<br />
Utgitt 2000<br />
Plateselskap privat<br />
Katalog<strong>nr</strong> -<br />
Spilletid 69:21<br />
Jon Christian Lie<br />
intrumenter som sitar, fiolin og cello.<br />
Sistnevnte to instrumenter trakteres<br />
her av to forhenværende<br />
Sangioveze-folk.<br />
Alt i alt er dette en spennende<br />
utgivelse du bør skaffe deg hvis du<br />
liker skikkelig psykedeliske stemninger<br />
i prog-sammenheng.<br />
http://homepage.mac.com/spinmachine/<br />
CIRCLES END<br />
in dialogue with the moon<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet Norge<br />
Innspilt 2000<br />
Utgitt 2001<br />
Plateselskap Privat utgivelse<br />
Katalog<strong>nr</strong> -<br />
Spilletid 46:11<br />
E<br />
Jon Christian Lie<br />
tt og et halvt år har gått siden<br />
vi sist hørte noe fra Cirles<br />
End. Gruppa som kommer fra<br />
Kristiansand debuterte i 1998 med<br />
en egenprodusert CD. Utgivelsen<br />
viste et band med svært så lovende<br />
tendenser innenfor den noe tyngre<br />
prog-retningen. «Delvis influert av<br />
Rush, men også med klar vekt på<br />
følelsesladde melodier og passasjer»<br />
ville <strong>Tarkus</strong> ha det til. Året<br />
etter fulgte en demo-CD som viste<br />
at gruppa hadde videreutviklet seg<br />
i melankolsk og særpreget retning.<br />
Nå er de tilbake med nok en egenprodusert<br />
utgivelse.<br />
Siden forrige utgivelse er både bassist<br />
og vokalist byttet ut, og<br />
dagens utgave av Circles End<br />
består av Karl Riis Jacobsen<br />
(vokal), Omar E. Johnsen (gitar,<br />
bottleneck, ebow, vokal), Trond<br />
Lunden (elektrisk og akustisk<br />
gitar, ebow, vokal), Gøran Kristiansen<br />
(bass) og Jarle A. Pettersen<br />
(trommer). I tillegg har de fått<br />
hjelp av Kristian Landmark (synth)<br />
og Lars Chr. Folkvord (fiolin).<br />
Mitt inntrykk av dette albumet er<br />
at Circles End beveger seg ytterligere<br />
i progressiv retning, med mer<br />
raffinerte låtstrukturer. Akkordvalgene<br />
har blitt mer sofistikert samtidig<br />
som arrangementene er mer<br />
SAGRADO<br />
a leste do sol, oeste da lua<br />
Format CD<br />
Nasjonalitet Brasil<br />
Innspilt 1995-2000<br />
Utgitt 2000<br />
Plateselskap Sonhos & Sons<br />
Katalog<strong>nr</strong> SSCD031<br />
Spilletid 70:<strong>16</strong><br />
Sven Eriksen<br />
ambisiøse. Gruppa har fått til en<br />
spennende balanse mellom det<br />
intrikate og dvelende stemningsmessige.<br />
Musikken kan beskrives som en<br />
spenstig, intelligent form for prog<br />
med psykedeliske og jazzete tendenser.<br />
Samspillet fungerer svært<br />
bra og det er generelt mer bevegelse<br />
i rytmeseksjonen. Ikke minst<br />
bass-spillet er skikkelig teknisk og<br />
fremtredende, og får bandet til å<br />
groove så man ofte blir helt revet<br />
med. Dette burde virkelig svinge i<br />
et konsertlokale! Samtidig har de<br />
fremdeles melankolien ivaretatt og<br />
plata har også sine roligere avslappede<br />
stunder. Produksjonen er fint<br />
balansert og detaljert.<br />
Plata viser et band som er i en<br />
spennende utvikling. Anbefales på<br />
det varmeste.<br />
Utgiver<br />
Circle’s End<br />
Hyllebakken 6, 4622 Kristiansand<br />
http://home.c2i.net/circlesend<br />
<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong> Side 33<br />
S<br />
agrado er et av Sør-Amerikas<br />
mest polerte og sofistikerte<br />
progband, og de gjør sannelig<br />
ikke skam på denne beskrivelsen<br />
på sin seneste utgivelse heller.<br />
Bandet ledes av fiolinisten Marcus<br />
Viana, som gjennom sin noe spesielle<br />
spillestil har skaffet seg både<br />
tilhengere og motstandere.<br />
A Leste do Sol, Oeste da Luna inneholder<br />
både sofistikert poprock,<br />
tolkninger av klassiske stykker<br />
(Debussy og Puccini), og finslepen<br />
progrock. Vianas fiolinspill er mer<br />
diskret enn sedvanlig og heller<br />
ikke så utpreget «Viana’sk», noe<br />
som musikken klart profiterer på.<br />
Tidvis kan den sammenlignes med<br />
Caravan i Geoffrey Richardson-perioden,<br />
og de gjør ting som kan minne<br />
litt om hva Mostly Autumn gjør,<br />
dog med influenser fra sitt eget<br />
hjemland.<br />
Viana, som har skrevet mesteparten<br />
av materialet, er en dyktig låtskriver,<br />
og når både produksjon og<br />
framføring er av ypperste klasse,<br />
har dette blitt en plate som bør<br />
glede både gamle og nye fans av<br />
Sagrado.<br />
Utgiver<br />
Sonhos & Sons<br />
Rua Monte Alegre, 486<br />
Serra - Belo Horizonte<br />
MG- Cep: 30.240-230, Brasil<br />
www.sonhosesons.com.br
TRANSATLANTIC<br />
live in america<br />
Format 2CD<br />
Nasjonalitet USA/UK/Sverige<br />
Innspilt 2000<br />
Utgitt 2001<br />
Plateselskap InsideOut<br />
Katalog<strong>nr</strong> IOMCD 074<br />
Spilletid 53:12/46:51<br />
M<br />
Sven Eriksen<br />
ed kun ett album bak seg<br />
kan det synes dristig å gi ut<br />
et dobbelt live-album, og<br />
hvorvidt dette er en utgivelse som<br />
har noen verdi tror jeg vil være<br />
avhengig av hvorvidt du har bandets<br />
hittil eneste plate SMPTe eller<br />
ikke.<br />
Ja, for bandet framfører naturlig<br />
nok alle de egenkomponerte låtene<br />
fra denne plata på opptakene<br />
(som er hentet fra en miniturné på<br />
USAs østkyst i fjor sommer), og<br />
utover dette spiller de kun coverversjoner,<br />
med andre ord, de presenterer<br />
ikke noe nytt Transatlantic-materiale.<br />
Siden jeg bare var<br />
sånn passe begeistret over debutplata<br />
hadde jeg ikke allverdens<br />
forventninger til dette settet, men<br />
gruppa viser seg å være adskillig<br />
friskere og mindre sterile og mekaniske<br />
enn i studio. Det er også et<br />
opptak som ikke er «fikset på» i<br />
studio i ettertid, og selv om det<br />
betyr noen små feilskjær her og<br />
der, så står de seg faktisk på det.<br />
Konserten er krydret med Beatlessitater.<br />
Mystery Train går for<br />
eksempel over i Magical Mystery<br />
Train(!) og derfra videre i Strawberry<br />
Fields Forever (hvor Neal Morse<br />
faktisk låter mindre likt John Lennon<br />
enn han vanligvis gjør). De<br />
avslutter forøvrig hele konserten<br />
med riffet fra She’s So Heavy.<br />
Eddy Zoltan "Spelemannen"<br />
(1974)<br />
Remastered med bonusspor,<br />
Kr.175,00<br />
CD2 åpner med en kombinasjon av<br />
Watcher Of The Skies og Firth Of<br />
Fifth, ikke voldsomt originalt, kanskje,<br />
men greit nok framført. Som<br />
avslutning får vi et medley hvor de<br />
fire medlemmene har plukket en<br />
låt hver fra sine respektive<br />
«modergrupper», en fin avslutning<br />
på plata.<br />
Den største innvendingen mot<br />
Transatlantic er etter min mening<br />
at de ikke har noe eget sound eller<br />
personlighet. De låter vekselvis<br />
som Spock’s Beard og Flower Kings,<br />
de to kanskje mest produktive<br />
progbandene idag, noe som medfører<br />
stor fare for overeksponering<br />
både av Neal Morse og Roine Stolt.<br />
Så har du gruppas studioalbum fra<br />
før er det ikke all verden å hente<br />
her, framføringene er nær eksakte<br />
kopier av studioversjonene. Har du<br />
den derimot ikke, ville jeg heller<br />
ha kjøpt denne enn SMPTe (og gjerne<br />
heller denne enn de par siste<br />
SB og FK-platene også for den saks<br />
skyld).<br />
Utgiver<br />
InsideOut Records<br />
Kleiner Markt 10, 47533 Kleve, Tyskland<br />
www.insideout.de<br />
Bergly, 6487 Harøy, Norway<br />
Tlf: 71 27 69 32 • Fax: 71 27 69 07<br />
E-mail: oddity.music@c2i.net<br />
Andre interessante progskiver:<br />
Collage Safe Kr.175,00<br />
Discipline Unfolded like staircase Kr.175,00<br />
Echolyn Cowboy poems free Kr.175,00<br />
Echolyn Suffocating the bloom Kr.175,00<br />
Galleon Beyond dreams Kr.<strong>16</strong>5,00<br />
Galleon Heritage & visions Kr.<strong>16</strong>5,00<br />
Grey Lady Down Fears Kr.175,00<br />
Mostly Autumn For all we shared Kr.175,00<br />
Mostly Autumn Spirit of autumn passed Kr.175,00<br />
Pär Lindh Project III Kr.175,00<br />
http://www.welcome.to/oddity.music<br />
Sariel+Raw Movement<br />
Inkognito, 10. november 2000<br />
Publikum: 30<br />
Jon Christian Lie<br />
Side 34 <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong><br />
D<br />
enne fredagen var det duket<br />
for noe så spesielt som en<br />
dobbelt-konsert, noe vi må<br />
helt tilbake til 1996 for å finne tilsvarende<br />
av ved progscenen. Sariel<br />
består av medlemmer fra sagnomsuste<br />
Askerband som White Willow,<br />
Complaints, Cybele og Duggvåte<br />
Dverger og spiller en merkelig<br />
krysning mellom doom-metal og<br />
symforock i klassisk tradisjon. En<br />
ny låt ble fremført og den avslørte<br />
et ytterligere steg inn i symfoproggens<br />
rike. Det virker som bandet<br />
begynner å bli varme i trøya nå,<br />
men gitarsoloene kunne nok med<br />
fordel komprimeres.<br />
Raw Movement med bassist Ivan Tollefesen<br />
(ex-Complaints) i spissen var<br />
neste band ut i ilden. Her handlet<br />
det om en stilart med bra trøkk i<br />
bånn, men også ganske spesifike<br />
akkord, takt- og tonevariasjoner.<br />
Gitarist Jo Haakon Blindheim har<br />
bakgrunn fra fusion-musikk noe som<br />
preget akkordvalgene i stor grad. Vi<br />
fikk bl.a. høre tre nye, velskrevne<br />
låter som lovte svært godt for fremtiden.<br />
Når det er sagt får vi påpeke at<br />
Raw Movement kanskje ikke var helt<br />
i toppform på denne konserten. Av<br />
og til låt det tøft og heavy. Andre<br />
ganger var bandet litt på viddene,<br />
da også samspillsmessig.<br />
Ivan brukte teip for å teipe fingrene<br />
sine siden han spiller så hardt.<br />
Aberet var at teipen gikk opp mellom<br />
HVER låt.......! Bandene måtte<br />
være ferdig til 23:30 (da stenger<br />
baren, tidligst i hele norden?) og<br />
med all teipingen inne i bildet kan<br />
Raw Movement umulig ha greid å<br />
komme gjennom sitt repertoar!<br />
Sagt på stedet: Ivan: «Unnskyld,<br />
publikum. Dere må ha litt tålmodighet!<br />
Det er veldig varmt på scenen<br />
her, og varme og teip det funker<br />
jævlig dårlig fysisk!»<br />
Tinúviel<br />
Inkognito, 17. november 2000<br />
Publikum: 61<br />
Å<br />
rets uten tvil mest schizofrene<br />
konsertopplevelse stod<br />
dette kompaniet for! Jan<br />
Johanssons Visa Från Utanmyra blir<br />
smektende fremført fra scenen<br />
På<br />
konsert<br />
mens publikum sitter tilbakelent<br />
og nyter. Uten<br />
forvarsel spretter det så<br />
opp på scenen en splitter<br />
pine gal bergenser med<br />
rare hornbriller og begynner<br />
å vræle på kobaiansk<br />
(språket som tales på<br />
Magmas hjemplanet<br />
Kobaia)!! Og dette var<br />
gruppa som kun hadde<br />
øvd med hverandre en<br />
gang tidligere på<br />
dagen...? Dette fordi alle<br />
medlemmer bor spredt og fordi<br />
Tinúviel endrer besetning fra gang<br />
til gang.<br />
Bandet ledes an av Anders Blystad<br />
som skriver musikken og trakterer<br />
gitarer samt orgel. I tillegg til mer<br />
eller mindre konvensjonelle instrumenter<br />
som bassgitar, saksofon og<br />
hardingfele hadde de en egen fyr<br />
som satt på sidelinjen med noen<br />
rare glass med vannbobler i som sa<br />
«plopp! plopp!» og fungerte på sett<br />
og vis som gruppas koredame. Musikalsk<br />
kan Tinúviel beskrives som<br />
prog-folk og det må sies at konserten<br />
egentlig fungerte svært så bra.<br />
Trans Coda<br />
Inkognito, 24. november 2000<br />
Publikum: 60<br />
-T<br />
rans Coda har lagt inn årene<br />
og takker for seg. Kon-<br />
serten den 24. Nov. blir<br />
derfor det siste man kommer til å<br />
høre fra Trans Coda!! Vi takker for<br />
all støtte, selv om dere sikkert kommer<br />
til å høre fra medlemmene igjen<br />
i andre sammenhenger. (Sakset fra<br />
bandets presseskriv)<br />
Meldingen taler vel for seg, mens<br />
bakgrunnen for deres beslutning<br />
enda ikke er offentlig publisert.<br />
Noen årsakssammenhenger ble dog<br />
fremlagt på konserten. I følge bassisten<br />
Franz Schneider kunne slutten<br />
på bandet komme av at de<br />
hadde fått noen interne religiøse<br />
problemer (han hadde blitt postbuddhist,<br />
trommeslageren satanist,<br />
mens de resterende var med i<br />
Jehovas Vitner!). Et annen årsak<br />
var visstnok «for høye bensinpriser»,<br />
fikk <strong>Tarkus</strong> utsendte høre -<br />
etter ikke så rent lite mas.<br />
Å konkret gjengi hva som foregikk<br />
på denne konserten er egentlig en<br />
håpløs oppgave. Etter et par låter<br />
forsvinner 3/4 av bandet ned fra<br />
scenen mens bassist Franz setter i<br />
gang med noe som minner om både<br />
stand-up og performance show.<br />
Dette pågår i ca. 10 minutters tid<br />
før de andre medlemmene fra hvert<br />
sitt hjørne av rommet unisont<br />
begynner å synge, mens de trasker<br />
opp på scenen igjen og plukker opp<br />
sine instrumenter. Vi blir så servert<br />
deres sedvanlige «postmann-prog»<br />
dominert av fløyte, gitar og orgel...<br />
Vi takker Trans Coda for mye fin<br />
melankoli, humor, spilleglede og<br />
ikke minst strålende konsertopplevelser.
Inkognito – Progscenen<br />
på Chateau Neuf<br />
Lucifer Was<br />
Fredag 23. mars 2001<br />
Fra Oslo/Bærum. Startet så tidlig som i<br />
1970. Musikalsk dreier det seg om heavy<br />
progressiv rock. De stiller med bl.a. keyboards<br />
(mellotron-samples), tverrfløyte og<br />
heavy blues-gitar! Burde falle i smak hos<br />
lyttere av band som Black Sabbath og<br />
Jethro Tull.<br />
Meadow<br />
Fredag 20. april 2001<br />
Nytt lovende Bærumsband i skjæringspunktet<br />
mellom prog, space og psykedelia. Hele<br />
veien med et nordisk vemodig "touch".<br />
Tinúviel<br />
Fredag 4. mai 2001<br />
Fra Hønefoss og Bergen. Et spennende<br />
progband som spiller stemningsfull<br />
musikk, med et visst folkemusikk-preg -<br />
dominert av kvinnelig vokal, gitar og hardingfele.<br />
«Back Issues»<br />
UTSOLGT<br />
UTSOLGT<br />
UTSOLGT<br />
UTSOLGT<br />
Kr. 40,- Kr. 40,- Kr. 40,- Kr. 40,- Kr. 40,- Kr. 40,- Kr. 45,- Kr. 45,- Kr. 45,-<br />
UTSOLGT<br />
BOK: DAG ERIK ASBJØRNSEN<br />
scented gardens of the mind<br />
Format Bok<br />
Nasjonalitet Norge<br />
Utgitt 2000<br />
Forlag Borderline<br />
Katalog<strong>nr</strong> ISBN 1-899855-12-2<br />
Pris Ca kr. 400,-<br />
Sven Eriksen<br />
tgivelser av nye prog-leksika er ikke<br />
dagligdags vare, og når forfatteren i til- U legg er norsk står vi overfor en ikke rent<br />
så liten begivenhet.<br />
Dag Erik Asbjørnsen har, som sikkert mange vil<br />
vite, tidligere gitt ut boka Cosmic Dreams At<br />
Play (1996), en guide til tysk progressiv og<br />
elektronisk rock. Denne gangen har han utvidet<br />
sitt geografiske område til 22 europeiske<br />
land, fra Tyrkia til Grønland, i tidsrommet<br />
1968-1980 (med enkelte tidsmessige avstikkere).<br />
Tyskland, som han selv har skrevet om, og<br />
England, som er godt dekket allerede gjennom<br />
boka The Tapestry Of Delights, er ikke inkludert,<br />
det er derimot de fleste sentrale europeiske<br />
land, i tillegg til Norden og flere land i<br />
Øst-Europa.<br />
Med sine 540 sider et boka en veritabel murstein<br />
med et vell av informasjon. I tillegg til<br />
biografier og diskografier er det annen type<br />
informasjon, som for eksempel oversikt over<br />
franske, italienske og svenske prog-labeler,<br />
samt et (nokså sært) utvalg essensielle europeiske<br />
plater sortert etter utgivelsesår. I tillegg<br />
krydrer Asbjørnsen boka med sine egne,<br />
underfundige tegneseriestriper.<br />
Det er imponerende hvilken mengde informasjon<br />
som er samlet mellom bokas permer, her<br />
er komplette besetninger og meningsfull omtale<br />
av band som ga ut en eneste plate og knapt<br />
var kjent utenfor sitt lokalområde. I motsetning<br />
til mange beslektede bøker, gir Asbjørnsen<br />
en meget personlig vinkling på det han<br />
skriver, med utstrakt bruk av sammenligninger<br />
og vekt på beskrivelse av den musikalske form<br />
og innhold, og mindre vekt på tørre fakta. Dette<br />
har selvfølgelig gått utover objektiviteten,<br />
men for lesere som er ute etter å oppdage nye<br />
artister og plater, og finne ut hvorvidt disse vil<br />
kunne falle i smak, er denne måten å skrive<br />
på adskillig mer verdifull, og sånn sett langt å<br />
foretrekke.<br />
Kr. 45,- Kr. 45,- Kr. 45,- Kr. 45,- Kr. 45,- Kr. 45,-<br />
Boka er en uvurderlig følgesvenn for den som<br />
ønsker å orientere seg i europeisk prog. Her er<br />
meget fyldige presentasjoner av land som Spania<br />
(137 band), Holland (146 band) og Danmark<br />
(79 band), band som ikke akkurat har vært<br />
gangbar vare her til lands. (Visste du forresten<br />
at det var et dansk band som het Mo I Rana,<br />
eller at Grønlands eneste progband het Sume<br />
og var i hovedsak inspirert av amerikansk<br />
vestkystrock?)<br />
Skal jeg kritisere noe med boka må det være at<br />
forlaget Borderline i god tradisjon presenterer<br />
stoffet i en alldeles smakløs layout, at kvaliteten<br />
på papir, trykk og bilderepro er under<br />
enhver kritikk, og (– og dette er helt utilgivelig)<br />
at de har unnlatt å trykke på hver side<br />
hvilket land vi befinner oss i, noe som gjør<br />
boka unødvendig vanskelig å orientere seg i.<br />
Ser vi bort fra disse egentlige irrelevante svakheter,<br />
er boka en fantastisk reise i den europeiske<br />
progressive rocken, Scented Gardens Of<br />
The Mind er et verk som burde finne sin naturlige<br />
plass i bokhylla hos enhver som er interessert<br />
i denne musikksjangeren.<br />
Bladene kan bestilles hos<br />
<strong>Tarkus</strong> v/Sven Eriksen<br />
Møllefaret 48B, 0750 Oslo, på telefon 22 50 03 61<br />
(etter 18) eller pr. email til<br />
sven@tarkus.org<br />
<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong> Side 35
Er det trykket et navn, adresse samt et løpenummer på etiketten over, gjelder dette<br />
som bevis for betalt abonnement fram til utgangen av juni 2001. Dette gir rett til<br />
kjøp av plater til abonnementspris hos våre samarbeidspartnere. For detaljer, se andre<br />
steder på denne siden.<br />
Annonsering<br />
1 Priser<br />
Helside Kr. 800,-<br />
Halvside Kr. 400,-<br />
Kvartside Kr. 200<br />
Enspalte tekstside Kr. 10,pr.<br />
cm høyde<br />
Tospalte tekstside Kr. 20,pr.<br />
cm høyde<br />
Enspalte anmelderside Kr. 8,pr.<br />
cm høyde<br />
Tospalte anmelderside Kr. <strong>16</strong>,pr.<br />
cm høyde<br />
2 Formater<br />
Formatspesifikasjon sendes ut på<br />
forespørsel<br />
3 Betaling<br />
Alle annonser betales til :<br />
Sven Eriksen<br />
Møllefaret 48B<br />
0750 OSLO<br />
Konto <strong>nr</strong>. 6222.11.06658<br />
Merk giroen «<strong>Tarkus</strong>»<br />
Å abonnere på <strong>Tarkus</strong> er enkelt -<br />
dessuten er det billigere enn om<br />
man skal kjøpe bladene enkeltvis.<br />
Et abonnement på 4 nummer (ett<br />
år), koster norske kr. 175,- fra Norge<br />
og kr. 200,- fra Norden forøvrig,<br />
fritt tilsendt.<br />
For å tegne abonnement kan du:<br />
betale abonnementsbeløpet til:<br />
Sven Eriksen,<br />
Møllefaret 48B,<br />
0750 OSLO<br />
Konto <strong>nr</strong>. 6222.11.06658<br />
Merk giroen «<strong>Tarkus</strong>» samt hvilket<br />
nummer du vil starte abonnementet<br />
med.<br />
Dette kan gjøres fra hele Norden.<br />
Husk bare å merke giroblanketten<br />
tydelig med navn og adresse, samt<br />
hva beløpet gjelder (eks. «Abonnement<br />
på <strong>Tarkus</strong> - f.o.m. <strong>nr</strong> 17»).<br />
Hvis du foretrekker å sende kontanter<br />
kan du gjerne gjøre dette,<br />
4 Annonsemateriell<br />
• QuarkXPress for Macintosh-fil<br />
med fonter og grafikk vedlagt<br />
• EPS- fil med fonter vedlagt<br />
• Adobe Acrobat-fil med fonter<br />
vedlagt<br />
• Illustrator- eller Photoshop fil<br />
i JPEG.<br />
Dersom annonsen er i ren strek<br />
kan den leveres som sort trykk på<br />
papir. Materiell levert på papir vil<br />
bli scannet. Skalering er mulig.<br />
<strong>Tarkus</strong> <strong>Magazine</strong> kan også sette<br />
opp annonser etter manus. Pris<br />
etter avtale.<br />
Priser og betingelser er gyldig fra<br />
august 1998.<br />
Annonsemateriell sendes til <strong>Tarkus</strong><br />
<strong>Magazine</strong> v/Sven Eriksen (se<br />
adresse over). Filer kan leveres på<br />
3,5’’ floppy disk, ZIP-diskett, CD-<br />
ROM i Macintosh eller PC-format<br />
eller via e-mail til<br />
sven@tarkus.org<br />
Hvordan abonnere<br />
Tidsskrift for progressiv rock<br />
14<br />
<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. 14<br />
September 2000<br />
Kr. 45,-<br />
Pete Knutsen • Ian Anderson • Sonja Kristina • Happy The Man • Dead Dino Storage<br />
også her er det viktig å legge ved<br />
et brev med navn og adresse etc.<br />
Du kan også tegne abonnement<br />
fra bladets hjemmesider<br />
www.tarkus.org<br />
Om du ikke vil abonnere med en<br />
gang, men heller kjøpe et enkelt<br />
nummer, kan dette bestilles på<br />
samme måte som ved bestilling av<br />
abonnement, men da skriver du<br />
selvsagt at beløpet gjelder bestilling<br />
av ett nummer. Hvis du ikke spesifiserer<br />
hvilket nummer du vil ha,<br />
sender vi automatisk det nyeste.<br />
B<br />
Abonnementsfordeler<br />
Bli abonnent – spar<br />
penger<br />
<strong>Tarkus</strong> <strong>Magazine</strong> har inngått avtaler<br />
med følgende selskaper om<br />
rabatter:<br />
Oslo Rock Antikvariat, Oslo<br />
Telefon 22 11 13 13<br />
15% avslag i pris på deler av katalogen.<br />
Oddity Records, Harøy<br />
Telefon 71 27 69 32<br />
10% avslag i pris på deler av katalogen.<br />
Returadresse:<br />
Sven Eriksen<br />
Møllefaret 48B,<br />
0750 Oslo, Norge<br />
Hvordan beviser jeg<br />
at jeg er abonnent?<br />
Øverst til venstre på denne siden<br />
er din adresselapp klistret dersom<br />
du er abonnent. Sammen med navnet<br />
ditt er et firesifret abonnementsnummerr.<br />
Klipper du ut denne<br />
har du et «medlemskort» med<br />
en gyldighetsdato på. Dette kan du<br />
enten forevise ved kjøp, eller dersom<br />
du handler pr. telefon, kan du<br />
oppgi nummeret. Butikkene har<br />
oppdaterte lister slik at de til<br />
enhver tid vet hvem som har gyldig<br />
abonnement.<br />
Samarbeidspartnere<br />
Her er en nærmere presentasjon av de butikkene vi samarbeider med om<br />
dette. Selvfølgelig vil vi oppfordre alle våre lesere til å handle hos disse,<br />
her får du den musikken du er interessert i!<br />
Oslo Rock Antikvariat<br />
Oslo Rock Antikvariat ligger i Fredensborgveien 17 i Oslo og har et stort<br />
utvalg av vinyl innenfor mange kategorier musikk. Her finner du også<br />
nye og brukte CD-er. Åpningstider 12-18 (12-<strong>16</strong>). Telefon 22 11 13 13.<br />
Oddity Music<br />
Oddity Music gir 10% rabatt til <strong>Tarkus</strong>-abonnenter på alt prog-relatert<br />
stoff samt rock og hard-rock fra 70-tallet. Oddity Music treffer du på telefon<br />
71 27 69 32 eller på internett: http://welcome.to/oddity.music<br />
Side 36 <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>16</strong>
Change language