Tarkus nr 29 - Tarkus Magazine

m a g a z i n e 

T I D S S K R I F T F O R P R O G R E S S I V R O C K 

Tarkus nr. 29 • Juni 2004 • Løssalg kr. 50,- 

29 

«Store fall» 

Håkon Graf 

Frank Zappa 

C.O.M.A. 

Circles End 

Marillion•Yes

Innhold 

Redaksjon 

Sven Eriksen 

Trond Gjellum 

Jon Christian Lie 

Bidragsytere dette nr. 

Jarle Storløkken 

Trond Sætre 

Rikard A Toftesund 

Simen Viig Østensen 

Layout og grafisk produksjon 

Sven Eriksen 

Trykk 

Copyshop, 1300 Sandvika 

KONTAKT 

Sven Eriksen 

Møllefaret 48B 

0750 Oslo 

Tlf.: 22 50 03 61 (etter 18.00) 

906 73 821 

E-mail: sven@tarkus.org 

Webadresse 

www.tarkus.org 

Bankgiro 

6222.11.06658 

Abonnement, annonsering etc 

Se siste side 

ISSN nummer 

0809-0971 

MERK! 

---------------------------------------------- 

Alle synspunkter gitt uttrykk for i Tarkus er artikkelforfatterens 

egne, og ikke nødvendigvis sammenfallende 

med redaksjonens oppfatninger 

Ettertrykk er tillat med kildehenvisning. 

29 

Tarkus nr. 29 • Juni 2004 • Løssalg kr. 50,- 



«Store fall» 

Håkon Graf 

Frank Zappa 

C.O.M.A. 

Circles End 

Marillion•Yes 

David Jackson (Van Der Graaf Generator) 

Artikler/portretter 

16 COMA 

10 Hjemme hos… Jarle Storløkken 

3 Store fall i proghistorien 

14 Zappa – for proggere? 

Intervjuer 

13 Circles End 

7 Håkon Graf 

Anmeldelser 

20 ALKEMY da 63 project 

19 ALPINE THOSE MYRIADS! yr royal jetlag gospel 

21 ANAND joy 4 ever 

28 ANASTASIO, TREY seis de mayo 

22 BERRIES questconquest 

22 BIG BIG TRAIN gathering speed 

19 CIRCLES END hang on to that kite 

19 CITIZEN CAIN playing dead 

29 CLOUDDEAD ten 

29 COLLAGE basnie 

29 COLLAGE changes 

29 COLLAGE moonshine 

29 COLLAGE safe 

23 CRUSEM, THIERRY lke coloirs l'amer éton nant 

20 D SOUND kisember 

21 DARLING d2r 

20 DJARMA 14 faces vol 1 live 

20 DOGPOUND the hellbum 

20 DREADNAUGHT music en flagrante 

26 FAMLENDE FORSØK one night i had a frightful 

dream 

20 FOSTER, JACK III evolution of jazz raptor 

25 GAK OMEK alien eye 

23 GOLIA, VINNY music for like instruments 

21 HOLY LAMB beneath the skin 

28 IQ dark matter 

21 JAMES BAND the electric eel has got me by 

the brain banana 

22 KAMPEC DOLORES koncert! 

25 KOLLAR, ATTILA utopia - musical witchcraft II 

29 LINDH, PÄR dreamsongs from middle earth 

31 LIZARD psychopuls 

27 LUCIFER WAS blues from hellah 

23 MARILLION marbles 

25 METAMORPHOSIS nobody cares 

30 METAPHOR entertaining thanatos 

22 MINIMUM VITAL atlas 

E 

n av de mange musikkdebatter 

som har gått i den senere tid 

handler om den stadig sterkere 

koblingen mellom musikk og reklame. 

Enkelte, blant dem professor i 

rettsinformatikk Jon Bing, spår en 

verden hvor vi til slutt vil ha problemer 

med å vite når vi er gjenstand 

for markedsføring og når vi er 

lyttere av musikk. Ikke overraskende 

er Pepsi og Coca Cola to av 

selskapene som har kommet lengst 

på dette området, og vi ser allerede 

nå spiren til artister som rene markedsførere 

av produktene - f.eks 

Britney Spears. 

U 

20 MOORE, JP volume 1 

21 NAAMAH resensement 

30 NEKTAR a tab in the ocean 

30 NEKTAR journey to the centre of the eye 

30 NEKTAR recycled 

25 NEWFAIR FLIK situations 

26 OHM live on kpfk 90.7 fm 

30 ORGAN: apoplexy in six parts 

23 PARMENTER, MATTHEW astray 

30 PENDULUM preproductions may 2004 

25 PHILLIPS, ANTHONY archive collection vol II 

22 PILGRYM pilgrimage 

28 SIR HAAKON AND THE POPULAR MUSICIANS 

what is to come? 

21 SMEER loud and clear 

21 TAKARA eternity 

27 THOMPSON, WALTER pexo - a soundpainting 

symphony 

27 THORK weila 

29 TOLONEN, JUKKA summer games 

29 TOLONEN, JUKKA tolonen 

28 TORTOISE it's all around you 

23 TRANSCIENCE primordial 

26 TUNA LAGUNA it's a fudge 

21 UNDER RADIO bad heir ways 

23 VRIL effegies in cork 

27 WAPPA GRAPPA wappa grappa 

22 WETTON, JOHN amata 

30 WINTHER, TERJE trespasser 

19 WOODBURY, BRIAN variety orchestra 

27 •DIVERSE ARTISTER blackmore's castle 

21 •DIVERSE ARTISTER the music of jimi hendrix 

Konserter 

31 Marillion 

31 Yes 

tviklingen mot populærmusikk 

som et produkt - en 

bruksgjenstand - har pågått 

lenge, og det skal ikke stor fantasi 

til å gjette at disse aktørene neppe 

vil bidra til å bremse denne utviklingen. 

Men på samme måte som 

internett blir den store markedsplassen 

for de ultrakommersielle 

artistene, kan det også bli redningen 

for de alternative. Bing mener at 

ved å lage dynamiske nettverksorganisasjoner 

kan man med forholdsvis 

små kostnader formidle musikk 

fra smale artister. Som et eksempel 

bruker han Norsk folkemusikkarkiv 

som nå er tilgjengelig gjennom 

Phonofile. Nå er vel progressiv rock 

som musikkform nokså fjernt fra 

tradisjonell norsk folkemusikk, men 

stillingen vår som aktør i markedet 

er nok ikke så annerledes. Så er det 

vel kanskje håp for progens liv i et 

ellers gjennomkommersialisert marked 

tross alt. 

N 

å står sommeren for døra, og 

Tarkus 29 er kommet deg som 

leser i hende. Bak hvert nummer 

av Tarkus ligger masser av 

arbeid, og vit at vi i redaksjonen 

gjør det vi kan for at du som leser 

skal få et tidsskrift som evner å 

Faste spalter/Annet 

31 Redaksjonens spilleliste 

18 Svens mimrehjørne: MICHAEL MANTLER the 

hapless child 

Annonsører 

24 InsideOut 

12 Progrock.no 

9 Sir Haakon And The Popular Musicians 

Fra redaksjonen 

Prog i en gjennomkommersialisert verden 

opplyse, fryde og forarge. Stoff skal 

samles inn, artikler skrives, plater 

lyttes til og anmeldes, bladet settes 

og trykkes, sendes ut og en masse 

annet. Alt dette uten å ta ut ei krone 

i fortjeneste. 

en klager vi? Nei. For de 

tilbakemeldingene vi får, er 

Mdet som er den drivkraften 

vi trenger for å fortsette. Når folk 

bruker Tarkus som referanse ved 

platekjøp eller i diskusjoner, har vi 

oppnådd det vi ønsker. Bak de 29 

numrene hittil ligger det masser av 

arbeid, men vi er stolte over det vi 

har gjort og ønsker å kunne fortsette 

i lang tid fremover for å kunne 

utgjøre det eneste rendyrkede 

magasinet for progressiv rock i 

skandinavia. 

od sommer fra oss i redaksjonen 

G 

Side 2 Tarkus nr. 29

Når progband møter veggen og forsøker seg på noe annet… 

10 store fall i proghistorien 

Første halvdel av syttitallet var etter manges 

mening den progressive rockens glansperiode. 

Det var den gang da progband 

kunne boltre seg i kreativitet og overraske 

sitt publikum med skiver fulle av nyskapende 

komposisjoner omtrent hvert eneste 

år, og fansen gikk mann av huse for å skaffe 

seg disse platene. Og mellom hver plateutgivelse 

dro bandene på turné til fulle 

hus og ekstatisk begeistring. Verden var 

god og himmelen skyfri. 

10 BEGGARS OPERA 

9 RENAISSANCE 

Sven Eriksen og Trond Gjellum 

M 

en akk, slike tider varer ikke evig. En dag 

i det herrens år 1976 ramlet en gjeng 

uflidde og støyende gutter inn i tilværelsen. 

De kalte seg Sex Pistols, kunne knapt tre 

grep på gitaren, og de forbannet progen og hele 

dens vesen. Musikkjournalistene, som selvsagt 

lever av alt som er nytt og spennende, trykket 

denne gale gjengen til sitt bryst, og kort tid etter 

var progen død og begravet, iallefall måtte den gå 

under jorden sammen med sine tilhengere. 

Og hva skjedde med de før så bejublede progbandene? 

Noen konkluderte med at det var best å gi 

seg mens leken var god, og kastet likegodt inn 

håndkleet. Noen fortsatte å spille prog til en 

liten, men trofast tilhengerskare. Levestandarden 

ble dårligere, men de hadde det godt med seg 

selv musikalsk. Og så var det noen som tenkte: 

“If you can’t beat ‘em, join ‘em”, og prøvde famlende 

å bli en del av den nye tiden. 

Det er den siste gruppen band denne artikkelen 

handler om. Band som ikke evnet å se at det 

ikke er så lett som det kan høres ut å spille 

nyveiv, pønk og disco, at det å snekre en perfekt 

treminutters popmelodi krever andre talenter 

enn å skrive en tjueminutters progsuite. 

Vi har plukket 10 progband, blant mange, som 

står for noen av de frykteligste og største musikalske 

fallene innenfor sjangeren. I et forsøk på 

å få en viss stigning i artikkelen, starter vi relativt 

forsiktig og ender med de aller største fallene. 

God fornøyelse! 

1971 

Den skotske gruppa Beggars Opera går i studio 

for annen gang. Deres første LP besto av rocka 

adapsjoner diverse klassiske verker, men til 

album nr. 2 hadde de skrevet et knippe fine, 

myke låter som ble en skikkelig musikalsk opptur 

for bandet, og det resulterte i et av Vertigolabelens 

fineste progalbum. Ricky Gardiners finslepne 

gitarspill i spann med Alan Parks elegante 

orgel supplert av Virginia Scotts Mellotron og 

Martin Griffiths solide stemme gir oss en plate 

som nevnes i samme åndedrag som Spring, Cressida 

og Fairfield Parlour. 

1980 

Det er nok et rimelig desillusjonert band som går 

i studio for å spille inn det som skulle vise seg å 

bli deres siste album. Progressiv rock er så absolutt 

ikke greia i 1980, og Beggars Opera har aldri 

klart å tilpasse seg de ulike stilretningene de har 

prøvd seg på etter sitt siste progressive album, 

Pathfinder, i 1972. De har blant annet vært innom 

vestkystrock uten hell, nå prøver de i likhet 

med en del andre “utdaterte” progband på et mer 

moderne sound. Disco-aktige rytmer, vocodere og 

synther både her og der er kanskje akseptabelt i 

1980, men i hendene på disse gamle progrockerne 

blir det snarere komisk heller enn dansbart. 

Der er bassist Gordon Sellar som har holdt liv i 

bandet såpass lenge. Nå har de (kanskje av gode 

grunner) ikke trykket besetningen på platecoveret, 

men keyboardist Alan Park er sannsynligvis 

med (han har iallefall skrevet en god del av 

låtene), og det kan høres ut som om vokalist 

Linnie Paterson, som kom med på Get Your Dog 

Off Me, fremdeles holdt ut. I tillegg til de famlende 

disco-forsøkene er de også innom en form 

for pubrock-blues. Fellesnevneren for alle låtene 

uansett stil er “uinspirert”, det er ikke gjort forsøk 

på å være kreativ, det eneste unntaket måtte 

i såfall være litt småfiks koring på den ellers 

gørrkjedelige Bad Dreams og pent pianospill i 

starten på avslutningslåta Four Moons. 

1975 

Renaissance er i ferd med å skape seg et navn 

gjennom kvalitetsplater med klassiskinspirert 

progressiv rock og ikke minst gjennom Annie 

Haslams krystallklare stemme. Den plata de nå 

spiller inn skal bli det definitive gjennombruddet 

for gruppa. De tar utgangspunkt i fortellingene 

fra 1001 natt og kaller albumet “Sheherazade”. 

Enkelte temaer plukker de fra Rimskij-Korsakovs 

komposisjon fra 1888 med samme navn og de tar 

sjansen på å la Jon Camp ta en del av vokalen til 

tross for at Annie Haslam er ansett som deres 

største aktivum. De hyrer inn et symfoniorkester, 

og de skjærer vekk mye av de instrumentale 

krumspringene og utmalingene de tidligere albumene 

har inneholdt mye av, isteden konsentrerer 

de seg om melodiene. 

Formelen blir en suksess. Plata finner et publikum 

blant fundamentalistiske progfans såvel som 

blant et bredere publikum med sans for kvalitetsmusikk. 

Plata er omtrent uten dødpunkter og 

står i dag som Renaissances ypperste album. 

1981 

Renaissance er redusert til en trio med utseende 

som et annenrangs glamrockband. De høres 

omtrent slik ut også da de går i studio for å spille 

inn “Camera Camera”. Annie Haslam er av en 

eller annen grunn fremdeles med, men bandets 

andre hjørnesten, den eminente pianisten John 

Tout er erstattet av en innleid musiker som 

ankommer med en plastikksynth under hver arm. 

Tittelkuttet “Camera Camera” minner tidvis om 

en blek utgave av Abba, og det blir verre. Å høre 

Annie Haslam vansmekte foran primitive discorytmer 

eller i typisk 80-talls nyveivlåter (skrevet 

av folk som overhodet ikke KAN nyveiv) skjærer i 

hjertet. 

Bonjour Swansong, som ligner litt på gruppas 

største hit “Northern Lights”, har tekst av Betty 

Thatcher som skrev mange av Renaissance tekster, 

og tittelen (og teksten) er skrevet i frustrasjon 

over hva hun opplevde som gruppas musikalske 

selvbedrag. Kjappe. Lettvinte poprocklåter 

er milevis fra de musikalske ideene som var basisen 

for gruppas tilblivelse og vekst. Den eneste 

låta som kan minne ørlite om tidlige tider er 

avslutningskuttet Ukraine Ways, men selv den 

ville stått ut som det svakeste kuttet på alle 

gruppas tidligere album. 

Tarkus nr. 29 Side 3

man vil om Jahn Teigen, men han har en stemme 

du husker. Musikken på plata varierer fra det 

nesten akseptable (Northern Winds) via latinorytmer 

(Tango For One) til ubehjelpelig Grand 

Prix-pastisjer (Let The Music Turn You On). 

Det er andre band som har falt dypere enn Popol 

Ace i sin karriére, men få, om noen, har klart det 

så overbevisende fra én plate til neste. Ikke overraskende 

ble da også Curly Sounds bandets siste 

plate. 

spillingen like inspirerende som en norsk stortingsdebatt 

om dopapirpriser. Resultatet er som 

en helhet et uhyre svakt og mildt sagt stilforvirrende 

album som gjør at en stakkars lytter mest 

av alt føler seg pinlig berørt på bandets vegne. 

Når bandet tok til vettet og la ned hele greia i 

1978, føltes det helt riktig... 

6 GREENSLADE 

7 FOCUS 

Jethro Tull 

Renaissance kreker seg igjennom enda ett album 

(Time Line i 1983) før de legger inn årene. I tråd 

med navnet sitt ble de riktignok gjenfødt sent på 

90-tallet, men det er en annen historie. 

8 POPOL ACE 

1974 

Etter to lovende album, dog med enkelte svake 

punkter, satser både bandet og plateselskapet 

deres alt de har for å lage det beste norske progalbumet 

noensinne. Progressiv rock er fremdeles 

stort ute i verden og det satses hardt på et internasjonalt 

gjennombrudd for bandet. Plata blir da 

også den beste fra Norges ledende progband. Det 

aller meste av den billige riff- og funkbaserte 

rocken er luket ut og de skaper et musikkuttrykk 

som er nærmere Genesis enn tidligere. 

Bury Me Dead, Jester og Sleepwalker er bare tre 

fine låter fra et album som utmerker seg med å 

være uten dødpunkter, veldig konsistent i formen, 

og kanskje det eneste norske albumet, ved 

siden av Ruphus’ Ranshart, som ikke prøver å 

være noe annet enn en rendyrket britiskinspirert 

progplate. 

1978 

Jahn Teigen har forlatt bandet. Hvorvidt han er 

desillusjonert over manglende kunstnerisk suksess 

eller om han føler at Prima Vera ligger hans 

musikalske hjerte nærmere, får vi vel aldri vite. 

Inn har de fått Asa Krogtoft, profilert norsk popstjerne, 

og det er nettopp popstjerner de ønsker 

å bli med det nye albumet Curly Sounds. De har 

alliert seg med kjendisprodusenten Mike Stone, 

og de går i studio med et knippe enkle, til dels 

banale, pop-funk-rock låter som kanskje ikke 

mest av alt lider av at de er så forferdelig dårlige, 

men av at de er så usigelig anonyme. Dette 

forsterkes gjennom Krogtoft, som slett ikke er 

noen dårlig vokalist, men som har en stemme 

som er fullstendig forglemmelig. Man kan si hva 

1973 

I 1973 er det nederlandske bandet Focus blant 

Europas mestselgende progrockband. De har 

skapt seg et godt navn som flinke syntetisører 

av rock, jazz og klassisk som vekker oppmerksomhet 

blant både publikum og kritikere. Dette 

året gir de også ut albumet 3, et album som viser 

bandets mange ansikter mens de er på toppen av 

sin kreative periode. Sylvia er en rockeklassiker 

som spilles på radio den dag i dag, og med sitt 

medrivende gitartema og dramatiske ordløse 

vokal, er den en oppvisning i melodiøs, optimistisk 

progrock. Round goes the gossip engasjerer 

med sitt jazzete uttrykk. Den over 20 minutter 

lange Anonymous II er full av gode soloer, mens 

den middelalderaktige låta Elspeth Of Nottingham 

viser bandet fra atter en annen side med lutt og 

blokkfløyte som to sentral instrumenter. I det 

hele tatt gjennomstrømmes skiva av en optimistisk 

og positiv stemning som smitter over på lytteren 

og gjør det til en tiltalende lytteropplevelse. 

1977 

Tidlig i 1976 sprekker bandet opp når gitarist 

Jan Akkerman kaster inn håndkleet og blir 

erstattet av den belgiske gitaristen Philip Cathrine. 

Den musikalske kvaliteten er for nedadgående, 

og Focus’ suksess begynte å falle...dramatisk. 

Det synlige resultatet av dette forfallet, blir 

festet til vinyl i 1977 under navnet Focus con 

Proby. Av en eller annen merkverdig grunn hadde 

nemlig bandet knyttet til seg den fallerte 

amerikanske popstjernen P,J Proby som vokalist. 

Proby var mest kjent for å ha spjæret buksa på 

engelsk TV i beste sendetid. Skiva er et sammensurium 

av gamle og uutgitte opptak som ikke 

hadde blitt brukt før, men som nå plutselig skulle 

passe sammen på ei skive...bare fordi de måtte 

det. Resultatet er akkurat så håpløst som det 

høres ut som. Opptakene er remikset av den engelske 

produsenten Mike Vernon, og Probys vokal 

ble så lagt til, og hans “dramatiske” vokal oser 

av lite kledelig sødme. Låtene er platte, poppete 

låter uten driv og særpreg , og selv om gode 

musikere som trommeslager Steve Smith (eks- 

Jean-Luc Ponty’s Pegasus og etter hvert de amerikanske 

fløtepusene Journey) og keyboardist 

Jons Pistoor gjorde så godt de kunne, låter all 

1973 

Dave Greenslade har “sagt opp” jobben som organist 

i Colosseum, og etter et sykdomsavbrekk 

(som han blant annet bruker til å skrive låter og 

oppdage Mellotronen) danner han gruppa Greenslade 

sammen med tidligere basskollega Tony 

Reeves og to andre spennende musikere, ex King 

Crimson-trommis Andrew McCulloch og tangentspiller 

og vokalist Dave Lawson. Deres debutalbum 

er et praktfullt eksempel på symfonisk progressiv 

rock med massevis av keyboards (og ingen 

gitar), Lawsons særegne vokal og McCullochs 

detaljerte, oppfinnsome og lettbente trommespill. 

Innpakket i et av Roger Deans fineste 

covere er dette en plate som er med på å befeste 

engelsk progressiv rock som en kreativ og samtidig 

melodisk og hørbar musikkform. 

2000 

Etter en del rufsete soloplater og lange, inaktive 

perioder på utgivelsesfronten synes Dave Greenslade 

tydeligvis at tiden er inne for en gjenopplivelse 

av bandet Greenslade, og det lanseres med 

uttalelser om at de er tilbake musikalsk der de 

slapp på 70-tallet. Det kunne ikke vært mer feil. 

Large Afternoon er en glatt, syntetisk og 

gjennomført sjarmløs plate. Uten de to mest særpregede 

musikerne i det originale bandet (Lawson 

og McCulloch) blir resultatet anonymt, upersonlig 

og usigelig kjedelig. Til erstatning for 

Lawson, en keyboardist med en spillestil veldig 

ulik Greenslades, og som derigjennom var med på 

å skape det kontrastrike lydbildet på 70-tallet, 

har Greenslade hentet inn en musiker som spiller 

klin likt ham selv. McCulloch, på sin side, kunne 

like gjerne vært erstattet med en trommemaskin. 

Dårlige låter og en fryktelig glatt produksjon 

gjør Large Afternoon til et av de tristeste og mest 

unødvendige gjenforeningsalbum i engelsk progrocks 

historie. 

5 PFM 

1972 

Italienske Premiata Forneria Marconi, bedre kjent 

som PFM er på tidlig syttitall en av de største 

eksponentene for den typiske italienske symfoniske 

og storslagne progrocken. De er helt klart 

påvirket av band som King Crimson og Genesis, 


4 JETHRO TULL 

andre Tull-kjennemerker i endeløse virvler av 

sterile synthlyder, blir resultatet ganske så grusomt. 

Trommemaskinene brukes uhyre lite kreativt: 

det er mer eller mindre den samme rytmen 

på enten raskt eller sakte tempo, som brukes i 

alle låtene. Gitaren brukes sparsommelig, og når 

gitarist Barre drar noen toner, er de behandlet i 

de mest forferdelige av alle forferdelige åttitallske 

effektprosessorer. Synthene låter kaldt åttitalls 

og tar opp hver eneste lille ledige bit av 

lydbildet. Mye mer kan sies om denne skiva, men 

det står fram at hovedproblemet for Anderson er 

at han i all gleden over å eksperimentere med 

det nyeste elektroniske duppedittene sine, helt 

glemmer å skrive sanger... 

men de har likevel nok egenart til å skille seg fra 

sine store helter. Deres andre album, Per un Amico, 

er et enestående album som med sitt dramatiske 

og gjennomførte uttrykk, på mange måter 

skal oppsummere bandets sound helt perfekt; 

nydelig orkestrert progressiv symfonisk rock med 

et lydbilde spekket av fiolin og fløyte hånd i 

hånd med monumental synthbruk (Mellotronbruken 

skulle sette en skole for senere italienske 

progband), episke gitarlinjer og særpreget vakker 

italiensk vokal. Musikken har elementet både av 

en var og forsiktig, lyrisk stemning, men bandet 

rocker også løs i låter som oser av gode melodier, 

nydelige harmonier og spennende rytmer. 

PFM 

1987 

Etter utgivelsen av albumet Jet lag, i 1977, 

begynner PFMs stjerne å falme både hos publikum 

og kritikere, noe som i stor grad skyldes 

låter som bringer dem lenger og lenger vekk fra 

proggen, men nærmere og nærmere popen. Men 

å skrive god popmusikk er ikke lett, og PFM er så 

definitivt ikke av de flinkeste gutta i klassen. 

For PFM sin del tar veien ut i det ytterste musikalske 

mørke 10 år, for med albumet Miss Baker 

fra 1987, skyter bandet så langt unna det musikalske 

målet som overhodet mulig. Albumet er 

oppkalt etter den kjente danserinnen Josephine 

Baker, som på 1920-tallet gjorde karriere som 

nakendanserinne i vovede sceneshow på ymse 

revyscener. Et annerledes utgangspunkt for et 

musikalsk konsept, men i dette tilfellet ikke spesielt 

vellykket. Musikken er mer eller mindre rett 

fram danse-pop med grusomme blåserlinjer som 

fremtvinger en “danskebåt”-stemning som ikke 

slipper taket så lenge skiva snurrer på platespilleren. 

Vokalen er av typen “slesk mann med dårlig 

engelskuttale synger voksenpoplåter ikledd 

rød glitterjakke”, og blåserarrangementene er så 

sødmefylte at de nesten glir ut av høyttalerne 

som halvsmeltet smør. At dette skal være samme 

bandet som ga ut Per Un Amico, er veldig vanskelig 

å tro. Du gjør deg selv en stor tjeneste hvis 

du IKKE prøver å høre på dette albumet... 

1972 

Sammen med Yes, ELP og Genesis, er Jethro Tull, 

(som for øvrig er oppkalt etter en agronom) det 

mest populære progbandet på syttitallet. Vokalist 

og låtskriver Ian Anderson hadde bakgrunn fra 

blues, noe som hele tiden er et sentralt element i 

Tulls musikk. Men Anderson blander bluesen med 

tung rock, raffinerte klassiske trekk og symfonisk 

storslagenhet. På album som Thick as Brick 

fra 1972 makter Anderson og hans til enhver tid 

skiftende bande av kumpaner, å skape en heftig, 

progressiv syntese som påkaller seg både kritikernes 

og publikums anerkjennelse. Skiva består 

av et langt kutt spredd utover to platesider med 

drøye 45 minutters varighet. Anderson er en stilsikker 

komponist, og selv om uttrykket varierer 

enormt, har man for det meste av tiden en klar 

følelse av enhet og konsept over albumet. Bandet 

er uovertrufne musikere, og dette er ei progskive 

som virkelig rocker. 

1984 

Mot slutten av syttitallet og begynnelsen av åttitallet, 

begynner Ian Anderson å se omrisset av 

en musikalsk verden i kraftig forandring. Plassen 

for hans forening av tung, raffinert rock, middelaldermusikk 

og folkemusikk blir stadig mindre, 

og han skjønner at noe må gjøres. Han sparker 

ut mesteparten av medlemmene i bandet, og 

trekker inn nye, innovative unge musikere som 

skulle revitalisere Jethro Tull i et nytt tiår. A er 

et album som i utgangspunktet er ei soloskive 

for Anderson, men kommer likevel ut under 

Jethro Tull-merkelappen. Albumet er preget av 

veeeldig mye synther og skremmende mange 

lettglemte melodier, noe som gjør at fansen 

begynner å lure hvor Anderson 

egentlig vil hen. Svaret 

får de med Under Wraps.... 

På de to foregående albumene 

har elementer som trommemaskiner, 

synther, forskjellige 

produksjonstricks og lydeffekter, 

fått en stadig større 

plass på bekostning av de 

gode melodiene.. Men på 

Under Wraps er det veldig lite 

musikk som kan kompensere 

for det kaldere og mer kliniske 

soundet, og skiva utmerker 

seg med å ha ingen gode 

eller minneverdige melodier. 

Anderson ser hvordan synther 

og trommemaskiner begynner 

å gjøre sitt inntog, og han 

ser tydeligvis på synthpopen 

som fremtidens musikk. Problemet 

er at han på ingen som helst måte kan 

skrive god synthpop. Når han drukner fløyta og 

3 YES 

1972 

I 1972 er Yes et av progens sterkeste kort. De 

skal med albumet Close to the Edge sette en standard 

som definerer hvordan progressiv, symfonisk 

rock skal låte. Nydelige melodier, pompøse 

lydbilder, laaaaange låter, enorme sceneshow, 

tøffe soloer: Yes har alt...pluss litt til. Close to 

the edge åpner med den sidelange tittelkuttet, 

som kanskje er en av progens beste “lange låter”. 

Bandet makter å få de kontrasterende partiene 

til å henge sammen som en musikalsk hele. 

Maniske, ville partier veksler med tightere samspillspassasjer, 

episke partier går hånd i hånd 

med det nakne og enkle; en fullverdig komposisjon 

som utgjorde en milepæl i sin samtid. And 

you and I og Siberian Khatru er de to andre 

låtene på skiva, og også disse viser et band som 

behersket en rekke musikalske uttrykk til fulle, 

og særlig And you and I er en låt som med sine 

vare gitarpartier, grandiose symfopartier og stadig 

skiftende partier, framstår som kanskje den 

erketypiske proglåta. Med Close to the edge kan 

ikke Yes bli annet enn kongene på haugen... 

1997 

Med punkens inntreden på slutten av syttitallet 

begynner Yes å ta musikalske veivalg som skal 

bringe dem ut på en vinglete ferd som varer selv 

i våre dager. 

Det desiderte lavmålet ensemblets karriere, er 

utvilsomt albumet Open your Eyes fra 1997. 

Albumet startet i utgangspunktet som et soloprosjekt 

for bassist Chris Squire, og når man putter 

det inn i CD-spilleren, strømmer det ute veldig 

lite musikk som får deg til å tenke en eneste 

tanke i retning av Yes. Faktisk er det kun besetningen 

som er det denne skiva har til felles med 

det de fleste av oss tenker på som Yes. Med de to 

Keys to Ascension-skivene, viste Yes at de klarte 

å skrive låter som i hvert fall kunne hinte om 

gammel storhet, men på Open your Eyes er det 

uhyre vanskelig å skjønne hva de tenker på. Her 

serveres det skammelig enkel poprock som påkal- 


ler en flau smak i munnen: trodde virkelig bandet 

at dette skulle bringe dem kommersiell suksess? 

På åttitallet fikset Yes faktisk å skrive 

fengende og intelligent popmusikk, men på Open 

your Eyes virker det nesten som om de parodierer 

seg selv. Låtene er i utgangspunktet sololåter 

skrevet av Squire og Billy Sherwood, og det virker 

nesten som om Steve Howe og Jon Andersons 

bidrag er slengt på toppen bare for å kunne ha et 

salgsargument overfor Yes-fansen. Vokalharmoniene 

låter tilfeldige og dårlig innøvd, mens tekstene 

er et definitivt lavmål i bandets kanon; 

new-age basert vrøvel som fremstår som påtatt 

og lite engasjerende. Produksjonen er teflonglatt 

og intetsigende, og det er ingen skarpe kanter 

som evner å påkalle oppmerksomhet eller skape 

dynamikk. Låtene glir over i hverandre uten noe 

å gripe fatt i, og det er så konturløst at du blir 

nesten deprimert. Man tar seg selv ofte i å tenke: 

når skal det for h——-e SKJE noe?! 

Det hører med til bandets forsvar at bandet etter 

dette, faktisk til en viss grad har klart å reise seg 

igjen, men Open your Eyes vil ikke bli så lett 

glemt av fansen. 

2 ELP 

1973 

Hvis det er et band som bokstavelig talt kan sies 

å komme til verden med et smell, må det være 

Emerson, Lake & Palmer. På Isle of Wight - festivalen 

i 1970 entrer de scenen til en salutt fra 

noen for anledningen innleide teaterrekvisittkanoner. 

Denne åpningssalven er også startskuddet 

(bokstavelig talt) for et av syttitallets kommersielt 

sett største progband, eller faktisk band 

generelt. Ettersommeren 1973 starter de innspillingen 

av albumet Brain Salad Surgery, et album 

som i ettertid blir regnet for å være deres største 

musikalske bedrift. Albumet viser en enorm 

bredde og variasjon i uttrykket; åpningslåta Jerusalem 

er feiende flott symfonisk rock med korguttvokal, 

brølende Hammondorgel, drønnende 

bass og maniske trommer. Toccata er en imponerende 

adapsjon av et stykke signert den mexikanske 

samtidskomponisten Alberto Ginestera. 

Her utforskes klanger og rytmer på spennende 

vis. Balladen Still...you turn me on får alle 

damene til å grine og mennene til å svelge en 

klump i halsen. Pubrockeren Benny The Bouncer 

er en burlesk historie om utkasteren fra helvete. 

Avslutningen er den tretti minutter lange suiten 

Karn Evil 9, et imponerende epos som skildrer 

kampen mellom menneskeheten og maskinene. 

Her toucher man innom så forskjellige uttrykk 

som klassisk pianomusikk, tung rock, komplekse 

avantgardeutspill og fengende, nesten poppete 

temaer. Når låta toner ut og avslutter albumet, 

må man bare gi seg ende over. 

1978 

I 1978 ser det meste veldig mørkt ut for Emerson 

Lake & Palmer. Deres Works-turne i 1977 går med 

et dundrende underskudd (kanskje ikke så rart 

når du skal trekke et syttimanns symfoniorkester 

ut på veien sammen med bandet), og musikalsk 

blir de sett på som reaksjonære posører som 

representerte alt det som er sykt ved rocken. Selv 

om bandet har solgt i bøtter og spann i løpet av 

syttitallet (et tall på 25 millioner er nevnt), har 

inntektene aldri klart å kompensere for utgiftene 

som er forbundet med de dyre sceneshowene. Vel 

tilbake i London blir de møtt med et press fra 

plateselskapet om å komme opp med ei skive som 

påny kan selge i bøtter og spann og tjene inn alt 

det tapte. Bandet rasker sammen noen låter og 

drar til Bahamas for å spille inn det som skal bli 

deres siste album, Love Beach. 

Allerede på forsiden av coveret kan man begynne 

å skjønne at trioen vil kjøre en litt annen linje 

enn på f. eks Brain Salad Surgery. Forsiden 

bekles med et bilde av de tre herrer som gliser til 

kamera med lite klær (som avslører mer av genitaliene 

enn det skjuler...), brune kropper og en 

sydhavssolnedgang som sentrale elementer i bildet. 

Dette kan da umulig være bandet som fem 

år tidligere hadde beæret verden med den nesten 

30 minutter lange eposet Karn Evil 9? 

Jo, det var faktisk samme band, og et fall av slike 

dimensjoner skal man lete lenge etter. Den legendariske 

tekstforfatteren Pete Sinfield har samarbeidet 

med Greg Lake om tekstene til mange av de 

skrekkelig anonyme poplåtene skiva består av. 

Sinfield leverer her tekster som ligger et lysår 

unna sine beste dager i f. eks King Crimson. Smågrove, 

plumpe kjærlighetsviser er vel den beste 

karakteristikken. Lydbildet er preget av overdrevent 

høyt miksede trommer, skurrete, stygge synthlyder 

(ingen Moog og Hammond her, nei), blikkboksbass 

og en intensitet som lett kan matches av 

et svakt utdøende lysrør. Mesteparten av låtene er 

flau “voksenrock” bestående av blandingen lettfordøyelig 

gladpop eller halvtriste ballader, og selv 

den obligatoriske adapsjonen av en klassiker (i 

denne sammenheng Canario) og den like obligatoriske 

lange låten (Memoirs Of An Officer And A 

Gentleman), er triste fakter når det settes opp 

mot storverk som Tarkus og Karn Evil 9. Skiva selger 

mildt sagt dårlig og plateanmeldelsene er 

direkte fiendtlige. At dette betyr kroken på døra 

for ELP, skulle vel være unødvendig å si... 

Dette er albumet du kun kjøper for å bevise din 

dårlige smak for verden rundt deg. 

1 GENTLE GIANT 

1975 

Gentle Giant er bandet som på alle måter beviser 

at det er veldig vanskelig å bli profet, ikke bare i 

eget land, men 

også i egen tid. 

Når de kommer 

sammen tidlig på 

syttitallet, representerer 

de et av 

de friskeste pustene, 

ikke bare 

innen progen, men 

innen populærmusikken 

generelt. 

Den klassisk 

skolerte keyboardisten 

Kerry Minnear 

komponerer sammen 

med brødrene Phil (blås, 

vokal), Ray (bass, fiolin og 

vokal) og Derek Shulman 

(vokal, sax) noe så originalt 

som fengende progrock. På albumet 

Free Hand fra 1975 klaffer det 

på absolutt alle vis. Låtene er passe lange og 

spenner over alt fra tøffe rockere, vare ballader, 

middelaldermusikk, komplekse progutflukter, 

vanvittig dyktig utførte vokalharmonier, sinnssyke 

polyrytmer og kontrapunkt. Produksjonen er 

ryddig og kompetent, og bandet viser at det på 

absolutt alle måter er de ypperste leverandører 

av iørefallende progrock. 

1978 

Dette året er ikke noe snilt år mot Gentle Giant. 

De blir oversett av det engelske publikummet, 

stadig færre kjøper skivene deres og musikken 

har ingen naturlig plass i en musikalsk verden 

der tre grep, fire-fjerdedeler, mord i blikket, 

treffsikre spyttklyser og anti-establishment holdning 

er dagens tekst. På et eller annet tidspunkt 

setter bandet seg ned og finner ut at den eneste 

måten de kan få noe som minnet om penger i 

kassa på, er ved å gjøre musikken mer tilgjengelig 

for de store massene. Resultatet blir Giant for 

a day... 

For dem som har hørt On Reflection, The Runaway 

og Cogs in cogs og latt seg forføre av polyrytmer, 

snertne melodilinjer, vanvittige vokalprestasjoner 

og snurrige vendinger, kommer Giant for a day 

som et sjokk. Låttitler som Spooky Boogie, Little 

Brown Bag og It’s Only Goodbye burde få varselbjellene 

til å ringe. Når så skiva avspilles, innser 

man en ting veldig klart: Gentle Giant kan bare 

ikke spille rett-frem rock! Prøv å tenke deg et 

skikkelig dårlig pubrockband som spiller låter 

som får DDE til å fremstå som raffinert, så er du i 

nærheten av hva Gentle Giant presterer på denne 

skiva. Bandet går i den fella at de tror at å forenkle 

musikken er det samme som å forsimple og 

fordumme den, men der tar de skammelig feil. Å 

skrive gode, enkle rockelåter krever sin mann, 

det er ikke bare å kutte ut alt raffinement fra en 

proglåt. Kompet er statisk, enerverende og lite 

dynamisk, synthene låter utdaterte, Derek Shulman 

synger tidvis veldig surt, og når de lar trommis 

John Weathers trå til med vokal på et par 

låter, ser vi konturene av det største artistiske 

fallet innen progrocken noensinne. Produksjonen 

låter rar og boksete, med masse hard og ekkel 

romklang. Å plukke ut enkeltlåter som utmerker 

seg, er vanskelig, for aldri har vel ei skive hatt 

så jevnt lavt nivå på låtmaterialet. Denne burde 

virkelig kjøpes for å skjønne hvor langt man kan 

VIRKELIG synke. 

Queensryche har nylig gitt ut en konsert 

DVD med materiale fra turneen de gjorde 

sammen med DreamTheater sommeren 2003. 

Symforockbandet Pilgrym er i studio for å 

spille inn et nytt album. 


Vi snakker med… 

Håkon Graf 

Håkon Graf var en av de viktigste aktørene 

innenfor den progressive rocken/jazzrocken 

på 70-tallet i Norge. Som keyboardist 

og låtskriver i Ruphus på deres tre 

første album var han toneangivende og 

med på å farge bandets sound og utvikling 

i perioden 1972-76. En utvikling som 

involverte musikalske krumspring innenfor 

sjangre som heavyprog, symforock og 

jazzrock. I kjølvannet av Ruphus fulgte 

det flere prosjekter i jazzrock-landskapet, 

som Moose Loose samt Blow Out. 

Intervjuet er gjort av Simen Viig Østensen 

Transkribert av Jon Christian Lie 

Plateomtaler ved Sven Eriksen 

Tarkus: Hvordan startet din interesse for musikk? 

Håkon Graf: Jeg vokste opp i en musikkaktiv 

familie, en familie som omfattet ganske turbulente 

forhold. Min mor var religiøst anlagt og 

svært opptatt av livets alvor og krefter. Hun hadde 

et sterkt Gudspreget forhold til musikk og 

fokuserte mye på hva som var riktig/galt, 

godt/dårlig, oppbyggende/nedbrytende i henhold 

til musikk. Hun var utpreget emosjonell, 

mer kanskje typisk sydeuropeisk og lidenskapelig, 

noe som gav seg utslag i en del grining, skrik 

og skrål og slik - hvilket kan sies å være bra på 

en måte, men å utelukkende fremstå som emosjonell 

kan lett gå over stokk og stein enkelte 

ganger. Min morfar Rolf Myklebust jobbet med 

folkemusikk i NRK og var en litt perifer radiostemme 

i oppveksten. 

Jeg begynte i musikkbarnehage der jeg skrangla 

på noen tamburiner, hoppet og spratt. Hjemme 

ble jeg fostret opp på klassikerne som Beethoven, 

Bach og Chopin, dvs. europeisk kunstmusikk 

samt en del religiøse viser. Jeg fikk tidlig et 

veldig sterkt forhold til musikk, det være seg 

både for og imot. Hva musikken fortalte og hva 

som lå bak ble viktig for meg. Mitt forhold til 

musikk ble etterhvert ganske organisk. Jeg gikk 

helt inn i musikken, eller den kom til meg, og 

ble der helt til jeg tok den bort. 

Popmusikk 

Interessen for popmusikk var svært delt, minnes 

jeg. Jeg er født i 1955 og fordøyde de samme 

inntrykkene som barn og ungdom flest gjorde på 

den tida i 1962-63, med band som Beatles og 

Rolling Stones. Beatles likte jeg, men Stones likte 

jeg ikke. Der var det et veldig sterkt skille. 

Stones ble for meg en aggresjon som ikke hadde 

et nyansert uttrykk. 

Klassisk piano begynte jeg med som seksåring, 

og etterhvert startet vi enkelte gutteband på 

skolen. Ofte ble jeg hengende i vinduet ved 

Manglerud ungdomsklubb. Jeg fikk nemlig ikke 

lov til å gå inn der fordi jeg var for ung. Jeg ble 

sittende utenfor og hørte på en del av de bandene 

som spilte der, som f.eks. The Beatnicks, 

Vanguards og Dream (med Terje Rypdal). 

På denne tiden gikk jeg på Manglerud skole, men 

ble etterhvert meldt over til KG på ungdomsskole. 

Da kom jeg nærmere i kontakt med byen og 

ble hengende i Steen & Strøms platebutikk. En 

dag jeg var der oppdaget 

jeg Jimmy Smith, og da 

var jeg så godt som huka. 

Jeg var vel rundt 13-14 år 

på denne tiden, og da ble 

det jazz for alle penga. 

Jeg hadde improvisert og 

laget en del musikk på 

piano og følte at jeg 

ønsket å spille sjøl, fremfor 

å fremføre det en 

annen komponist hadde 

skrevet. Så gikk det noen 

år og jeg begynte å jobbe 

på Hagstrøm Musikk. Der 

gikk jeg rundt og testet 

ulike orgler. Hammond 

var vel egentlig tingen, 

men jeg fikk også testet 

ut noen italienske orgler. 

Shimmy 

Tarkus: Jeg har inntrykk av at Hagstrøm Musikk 

var et slags sentrum for mye av det som skjedde i 

musikkmiljøet i Oslo på denne tiden. Stemmer det? 

Håkon Graf: Ja, du kan si det slik, og Arne 

Schulze (Popol Vuh/Ace) jobbet også der i sin 

tenåringsperiode. Hvis vi nå hopper til 1972, og 

til det første ordentlige bandet jeg spilte i som 

var Shimmy. Dette var folk som hadde vært innom 

butikken og hørt meg spille, og de spurte om 

jeg ville være med i et band. Jeg syntes egentlig 

det hele var en smule merkelig for de skulle spille 

låter av andre grupper. De ville fremføre materiale 

av Uriah Heep, Deep Purple og Three Dog 

Night, men jeg skjønte ikke helt hvorfor de skulle 

det. Min helt genuine oppfatning var at hvis vi 

skulle starte et band så måtte vi skape og spille 

musikk slik at uttrykket ble originalt. 

I butikken ble jeg presentert for en del stoff som 

Ole Petter Engebretsen (sønnen til direktøren) 

spilte – som eksempelvis Gentle Giant, King 

Crimson og andre engelske progressive jazz-rockpop-kombinasjoner, 

hvilket var interessant i og 

for seg. Men jeg var nok egentlig mer en jazzfyr. 

Det var jazzens improvisasjon, lek og virtuositet 

som fascinerte meg, men fordi jeg hadde erfaring 

og peiling på klassikere og harmoniske konstellasjoner 

var det lett for meg å lage musikk i den 

sjangeren som disse gutta hadde idoler innenfor. 

Dette imponerte de andre i bandet, men jeg 

skjønte ikke hvorfor for dette var jo så enkelt. 

Jeg kunne etterligne det veldig fort, for det var 

veldig enkle komposisjoner harmonisk og teknisk, 

rent bortsett fra visse gitarsolo-ting. 

I denne perioden var også image svært viktig. 

Ting som hårfrisyrer, stemmer og anlegg hadde 

vesentlig betydning, og utstyr var viktig. Det 

skjønte jeg heller ikke noe av! Hvor mange kasser 

vi greide å stable opp på hverandre, og hvordan 

den forsterkeren som stod på toppen så ut 

etc... Det var jo helt absurd for meg. Ålreit lyd 

var det greit å ha, men etter at du hadde fått 

det, var det musikken det handlet om. Det var 

ikke alt det andre. 

Ruphus tar form 

Tarkus: Hvordan hadde det seg at du havnet i 

Ruphus? 

Håkon Graf: Shimmy hadde øvingslokale på 

Nesodden og en dag kom det innom noen folk 

som tidligere hadde spilt i bandet. De skulle nå 

bytte ut noen medlemmer i et band de kalte 

Ruphus. Ruphus tok form sent i 1972 og i løpet 

av perioden 1972-76 kreerte vi tre LP’er. New 

Born Day (1972) var den første, Ranshart”(1974) 

den andre, og Let Your Light Shine (1976) var den 

tredje. 

Tarkus: Stilmessig varierte Ruphus en del fra 

album til album, og det kunne virke som om gruppa 

var i en stadig progresjon? 

Håkon Graf: Jeg opplevde det slik at den første 

perioden var til dels heavy-orientert, og mer i 

retning av heavyrock/pop. Da var jeg mest involvert 

i orgeldominerte ting, og beveget meg litt 

inn i Emerson, Lake & Palmer-terrenget. På denne 

tiden hadde vi to gitarister med svære anlegg 

og en masse stæsj, noe jeg egentlig var litt skeptisk 

til. Jeg merket meg at “disse gitarfolka” 

etterhvert ble veldig dominerende personligheter. 

Både lydmessig og på andre måter. Gitaren 

ble liksom senteret, mens de andre skulle være 

tilnærmet komp. Det hadde jeg ikke helt sansen 

for. Jeg var jo ganske opptatt av gitarmusikk, 

men det var mer jazzrelaterte ting som Wes 

Montgomery, George Benson og slike. Som du 

vet, de har en helt annen innfallsvinkel. 

Det endte med at vi ble ganske gode kamerater 

til slutt, til tross for ulike ståsteder. Det som 

skjedde var at jeg ble en slags musikalsk koordinator 

samt komponist/arrangør. Jeg ble også 

opptatt av hva de andre hadde av egenskaper og 

personligheter, slik at jeg fikk sydd det hele sammen. 

Det var ikke et dominansbehov egentlig. 

Mer at jeg ble brukt til å sette folks personligheter 

sammen i en setting, som gjorde at de ble tilfreds. 

Slik at de både fikk spilt og vært seg sjøl. 

Det kan kanskje hende at noen er uenige i denne 

fremstillingen, men det er i hvert fall mitt inntrykk. 

Det ble til at vi jobbet med en ganske personlig 

variant av organisk plassering i det landskapet 

som vi kalte symforock. 

Symforock 

Tarkus: Symforocken gjorde seg vel kanskje mest 

gjeldende på det andre albumet, Ranshart? 

Håkon Graf: Da jeg hadde blitt introdusert for 

Yes. Yes var jo intelligent, raffinert og bestod av 

faglig sterke folk – noe jeg fikk veldig sansen for 

utfra en klassisk europeisk bakgrunn. Ikke afrokulturelt, 

men veldig europeisk. Svært lydbilde, 


mye improvisasjon og virtuositet samtidig som 

det var lange, digre forløp og høy grad av kompleksitet. 

Tarkus: Et spørsmål for alle orgel-freaks; hva 

slags orgel benyttet du i Ruphus? 

Håkon Graf: Jeg hadde fått tak i et Hammondorgel, 

type BC-modell. Den ser akkurat ut som en 

B3, men er laget før Leslie-kabinettet ble oppfunnet. 

Det innebærer at orgelet hadde to tonegeneratorer 

for å skape en slags chorus-effekt. 

Den ene var stemt litt forskjellig fra den andre, 

slik at tonen virkelig svevde! Orgelet stod plassert 

på et menighetshus i Prinsdal, og hadde 

visstnok blitt benyttet under nazi-gudstjenester i 

Majorstua kirke under krigen (!), og ble senere 

nedgravd i en bunker. Siden ble det tatt opp 

igjen og satt på Landbruksutstillingen på Lambertseter 

i 1962, før det altså havnet i Prinsdal. 

Orgelet hadde fullt pedalsett, tonekabinett og to 

manualer. Et svært og flott orgel. Jeg fikk høre 

om orgelet da jeg var ekspeditør på Hagstrøm. 

Det kom en fyr fra Abildsø innom en dag, som 

viste seg å være ungdomsleder i denne menigheten. 

Han sa; 

“Du vet, det orgelet der skulle du hatt. Det er jo 

jævlig bra, og menigheten skjønner ikke hva de 

har en gang. Nå skal de ha seg pipeorgel der ute! 

Fyren som spiller orgel der er utdannet organist 

og er ikke fornøyd med det. Dette blir helt feil, 

mener han.” 

5000 kr. skulle de ha for orgelet, og jeg kjøpte 

det. Vi bar og sleit på det i forskjellige turnébusser 

med Ruphus... 

Stort apparat 

Med i bandet hadde vi mange dyktige folk. Asle 

Nilsen (bass, fløyte), som i dag driver med PAutstyr, 

var en veldig god organisator og flink 

med økonomi. Han la opp lange løp med nedbetaling 

av lån, kjøp av busser og bygging av PAanlegg. 

Hans Petter Danielsen (gitar), som i dag 

er studiotekniker, satt hjemme på Tåsen og loddet. 

Han kjøpte sponplater og materiale og bygde 

PA-anlegg fra bunnen av. Det endte med at vi 

hadde et svært apparat som omfattet buss, køyesenger, 

sjåfører, bærehjelp, logoer, plakater etc. 

I tillegg fikk vi etterhvert platekontrakt. Det 

skjedde etter at vi hadde spilt i et radioprogram i 

NRK for Erling Wicklund. Det må ha vært i 1972- 

73. Den samme tapen ble brukt til å presentere 

musikken for Polydor. Jeg husker ikke akkurat 

hvor mange komposisjoner vi spilte inn, men jeg 

var nok ganske dominerende på komponistsiden. 

Herbie Hancock 

En dag dumper jeg borti en merkelig skrue av en 

fyr som heter Jon Eberson, og jeg havner på fest 

hjemme hos han. Eberson spilte ei plate av Herbie 

Hancock & The Headhunters. Da skjedde det noe 

med meg altså! En slags energiforandring. Jeg tok 

helt av og kjente at det skjedde noe inne i meg 

som gjorde at det åpnet seg helt nye rom i forståelsen 

og opplevelsen av liv og musikk. Her fikk 

jeg kombinasjonen av jazz som jeg hadde fått via 

Jimmy Smith, via min interesse for be-bop-jazz, 

samt en nesten barnslig lekenhet. Jeg opplevde 

intellektualiteten - altså innsikten og fagligheten 

gjennom den europeiske komposisjonsdelen. 

Dette var en form for energi, trøkk og groove 

som jeg ikke hadde hørt før. Jeg hadde jo hørt 

en del på Steve Wonder, James Brown og svart 

musikk, men jeg syntes det ble for monotont i 

lengden. Her fantes det noe som tok tak i det 

elementet også. Derfra gikk det et par måneder 

og jeg kjente at jeg ikke lenger greide å være i 

den stramt arrangerte formen, men ønsket å søke 

inn i dette landskapet. 

Jeg byttet ut orgelet med elpiano og alt det som 

hørte med i keyboardpakka som var typisk for 

denne stilen. Minimoog hadde jeg allerede, og 

det viste seg at det fantes nye bruksmåter for 

dette instrumentet i denne sjangeren, nærmere 

bestemt innenfor funk/jazz. Weather Report og 

deres Mysterious Traveller hørte jeg umiddelbart 

etterpå og tok like mye av. Dette ble helt réelle 

ting for meg og da opplevde jeg alt annet som 

helt låst. For meg var dette snakk om livet, om 

kulturer og måter å leve på. 

Moose Loose 

Jeg begynte å musisere med Jon Eberson i en 

helt annen form for samspill. De faste bandene 

som bestandig skulle konkurrere med andre band 

Ruphus 1975. Håkon Graf nr. 2 fra venstre 

løste seg opp, slik at det ble lagt fokus på musikere 

som spiller sammen - kort og godt. Gruppa 

fikk navnet Moose Loose og bestod av Espen Rud 

(trommer), Pål Thorstensen (bass), Jon Eberson 

(gitar), Trond Villa (fiolin) i tillegg til meg på 

keyboards. Jeg mistenker at Eberson muligens 

hadde en slags Mahavishnu Orchestra-modell i 

tanken bak dette bandet. 

Jan Hammer som var keyboardist i nevnte band, 

tok meg også helt med storm. Han hadde bidratt 

med mye flott østeuropeisk kultur i sine jazzimprovisasjoner 

samt en minimoog-teknikk og 

elpiano-lyd som var helt personlig. Han hadde virkelig 

gått inn i disse instrumentene og funnet 

frem til lyder som ingen andre hadde. Da begynte 

jeg å høre på helt andre former for musikk og gikk 

helt bort fra det pompøse, store rockete opplegget. 

Club 7 

Jeg havnet i et miljø på Club 7. Dette var i 1975- 

76 og på denne tiden kom faktisk min far inn 

som en motiverende faktor. I motsetning til min 

mor, som var mer bekymret for miljøet og etiske 

verdier, synd og skam - feide han det bare vekk 

og fikk meg til å fokusere på det å drive med 

musikk. Jobbe, øve og være streit. Ikke behøve å 

dope seg sønder å sammen for å skjønne noe, 

eller henge nede i mørke kjellere med sikkerhetsnåler 

i tunga (!). Det gikk mer på å spille og forstå, 

å studere og gå inn i ting. Stå opp om mårran 

rett og slett og begynne å arbeide! Club 7 ble 

et senter der vi hadde mat, øvingsrom, et møtested 

og et miljø vi ble en del av. Der vanket Jon 

Eberson, Jon Christensen, Balke-brødrene, Sveinung 

Hovensjø, Sigurd Køhn og en del andre folk 

som dukket opp. Vi dro i gang et slags partyband 

der vi holdt på med afrikansk folkemusikk og 

improvisasjon. Vi hadde hele tiden fire-fem konstellasjoner 

gående samtidig og nye samspillsformer 

tok stadig form. 

Let Your Light Shine 

Tarkus: På denne tiden utkom Ruphus tredje 

album Let Your Light Shine (1976), et album som 

markerte et vesentlig veiskille for gruppa. Symforocken 

var byttet ut til fordel for jazzrock og dette 

ble vel også ditt siste album med Ruphus? 

Håkon Graf: Det albumet var et slags forsøk fra 

min side, på å bringe med meg Ruphus-konseptet 

ut i den nye dimensjonen jeg hadde oppdaget. Vi 

fikk med oss Terje Rypdal som produsent og 

resultatet ble en løsere, åpen organisert form for 

jazz/fusion. Det hele begynte å løsne litt og tok 

andre former. Jeg har faktisk hørt veldig mye bra 

om det albumet i ettertid. 

Etter en konsert på Club 7 ble jeg kontaktet av 

en tysker som studerte i Norge. Han påstod han 

kunne sette opp en turné i Tyskland. Jeg var nok 

litt halvskeptisk så jeg sendte han videre til Asle 

Nilsen. Da sluttet jeg vel i Ruphus ca. en måneds 

tid etterpå. To-tre uker etter det igjen hadde 

denne fyren ordnet en måneds turné i Tyskland. 

Gjennom Let Your Light Shine åpnet det seg et 

marked der nede som viste seg å være stort og 

mottakelig for akkurat denne musikkformen. Det 

var greit nok. Jeg var opptatt av å spille med 

mange forskjellige folk og produsere. Jeg lærte 

mye nytt og utviklet meg. 

Hawk On Flight 

Jon Eberson og jeg hadde vært i Sverige en tur, 

på en slags alternativ Grand Prix festival. Der 

fikk vi høre en bassist som het Matz Nilsson, og 

det endte med at han ble med i Moose Loose. 

Etter å ha spilt inn ei skive med Moose Loose 

som het Transition (1977) bestemte jeg meg for å 

starte opp et eget band. Bandet ble hetende 

Hawk On Flight og der fikk jeg med meg Matz 

Nilsson (bass), i tillegg til to, litt yngre folk fra 

Gøteborg, dvs. Ulf Wakenius (gitar) og Niels 

Nordin (trommer). 

Navnet Hawk On Flight ble vel egentlig laget av 

en slags stund-poet fra Gøteborg. Vi hadde jo 

ikke noe navn på dette bandet vårt og spilte kun 

det vi var hypp på. Vi gjorde noen jobber i Gøteborg 

og der var det en fyr som ble kalt “Pära” 

som gikk rundt og sa ting... En slags skald, og en 

ganske artig fyr. Han sa; 

“Du Håkon..., fan det bandet här låtar som en 

jävla flight va (?)...som kommer inn over New 

York om natten eller Los Angeles eller noe altså... 

En Håkon flight altså? Fan, ved slickt 

sound! Vilken urban sound ni har altså...”. 

Hawk On Flight ble derfor bandets navn. 

Etterord 

Det bør nevnes at Håkon Graf også var involvert i 

jazzrockgruppa Blow Out, et band ellers bestående 

av Jon Eberson, Sveinung Hovensjø, Jon 

Christensen og Miki N’Doye. Etter dette fulgte 


det en turné med Terje Rypdal, og Håkon gjorde 

også flere konserter med Jan Garbarek. På 80-tallet 

dro han i gang bandet Grafitti, et band som lå 

noe mer i jazz/funk-landskapet. Han har turnert 

i Japan, Europa og USA, opptrådt på en rekke 

store jazzfestivaler i hele verden. I dag er Håkon 

fremdeles en aktiv musiker og er bl.a. involvert i 

prosjekter som Salsadip og Los Soneritos. 

Bildene er hentet fra: 

Boka “Norge i Rock Beat og Blues - del 2” av Willy B, 

Håkon Grafs hjemmeside og ulike Ruphus CD-booklets. 

De tre essensielle Ruphusplatene 

- alle med Håkon Graf 

New Born Day (1973) 

Heavy-prog med to vokalister, Rune Sundby og 

Gudny Aspaas. Ikke minst når de to synger sammen 

gir plata en 

viss soul-følelse. 

Men her er også 

helt tydelige proginfluerte 

ting, ikke 

minst i kompet som 

allerede nå har et 

klart Yes-preg. Graf 

konsentrerer seg i 

hovedsak om Hammond, 

og med en 

spillestil ikke ulik Tony Kaye (tidligere organist i 

Yes) forsterkes inntrykket av plata som en 

soul/jazz-utgave av tidlig Yes iblandet litt “Vertigo-prog”. 

Gudny Aspaas markerer seg som en 

kraftfull vokalist, en stemme som musikk-Norge 

skal få mye glede av. 

LP: Polydor 1973 

CD: Pan Records 1993 

Ranshart (1974) 

Her har fascinasjonen for Yes virkelig tatt grep. 

Begge vokalistene fra debutalbumet er borte og 

har blitt erstattet 

med Jon Anderson- 

”soundalike” Rune 

Østdahl. Graf har 

supplert Hammondorgeled 

med tidsriktige 

Minimoog og 

Mellotron, og Ranshart 

er en gjennomført 

symfonisk 

progplate. Låtmaterialet 

holder bemerkelsesverdig godt den dag i 

dag. En av de beste norske 70-talls progplatene. 


CD: Pan Records 1999 

Let Your Light Shine (1975) 

Ute av gruppa er Rune Østdahl, likeså Yes-taktene. 

Gudny Aspaas er tilbake, og med Terje Rypdal 

som produsent er det duket for jazz-rock. 

Graf konsentrerer seg om elpiano, Minimoog og 

string-synth, og 

låtene Sha Ba Wah 

og Corner/Second 

Corner er gode 

eksempler på bandets 

nye retning. 

Plata veksler fra 

det glimrende til 

noe som grenser 

mot det glattpolerte 

fusion-soundet 

bandet skulle presentere på sine senere plater, 

men den er akkurat kreativ nok til at den er 

interessant også for prog-fans. 


CD: Brain Records 

Prog-pludder 

Erg var en avlegger av Pallas som eksisterte 

i en liten periode i 1984. Nå har besetningen 

kommet sammen igjen for å gjøre nyinnspillinger 

av låtene som ble skrevet på 

denne tiden. Vokalist Euan Lawson skal 

synge. Mer informasjon finner du på 

www.ergmusic.co.uk 

29. juni slipper Rush sitt neste album 

Feedback. Dette er et album fullt av coverlåter 

som har påvirket bandet på en eller 

annen måte. 

Glass Hammer har i disse tider sluppet en 

live DVD. 

I august skal Dream Theater og Yes spille 

et knippe konserter sammen. 

Etter noen års pause, er bassist Jeff Berlin 

(best kjent fra bandet Bruford) klar med et 

nytt soloalbum kalt Lumpy Jazz. 

Når dette leses er en ny DVD med Pink 

Floyd ute. Tittelen er Inside Pink Floyd: A 

Critical Review 1967 – 1996. 

Trent Gardner har nå avsluttet skriveprosessen 

I forkant av et nytt Magellan-album 

som kan ventes i november på Inside Out 

Music. 

Pendragon har et nytt forum for alle fans av 

bandet på www.pendragon.mu/forum 


Vis oss platesamlingen dis og vi skal si deg hvem du er… 

Hjemme hos… Jarle Storløkken 

Jarle Storløkken (27) har markert seg som 

en spennende musiker i en rekke musikalske 

sammenhenger som Dead Dino 

Storage (et band som spiller coverlåter av 

store helter som Genesis, Yes, Frank 

Zappa, King Crimson, Gentle Giant og en 

rekke andre store proghelter), S.U.A.N. 

(glimrende pop med medlemmer fra gamle 

Ravana og Operasjon Dødsverk) og 

Panzerpappa (et avantrockband som også 

befolkes av undertegnede...). 

Del 3 

Trond Gjellum 

U 

ndertegnede har kjent Jarle i noen år nå, 

og har alltid vært fascinert av hans vide 

musikksmak og omfattende platesamling, 

og jeg synes det derfor kunne være interessant 

for Tarkus’ lesere å få innblikk i en platearkivet 

til en norsk progrockmusiker. Så en fin maikveld 

satte vi oss ned for å se hva som skjulte seg i platehyllene... 

En god start.... 

Tarkus: Som førsteskive ut i vår lille seanse, har 

jeg plukket ut 5uu’s og deres album Crisis in Clay. 

Jarle: Oi, oi, oi. Dette var ikke den første skiva 

jeg hørte med 5uu’s, men den første skiva jeg 

hørte om med dette bandet. Jeg leste om den i 

magasinet The Wire, og der ble den kåret av en 

skribent til å være den beste skiva i 1997. Jeg 

var veldig fan av The Wire på den tiden, og måtte 

jo derfor sjekke ut denne skiva. Jeg fikk 

bestilt den hos GFT i Storbritannia, og ble vel 

med denne offer for min “andre progressive oppvåkning”. 

Den har jo også dratt i gang interessen 

for COMA-bevegelsen, som jeg skal skrive en 

hovedoppgave om i musikk hovedfag. Dette er ei 

skive som er imponerende på mange måter. Det 

er uhyre konsise komposisjoner, der enormt mye 

puttes inn i tre minutter lange låter. Det er jo 

heller ingen som produserer som Bob Drake, han 

gjør ganske enkelt unike ting med miksekonsollen. 

5uu’s har også en god kombinasjon av avantagardistisk 

særhet og killer riff. De finner tøffe 

rocke riff som går lenge med mye tøft på toppen. 

De er jo tross alt et rockeband, og de løser de 

musikalske utfordringene med et band i tradisjonelt 

rockeformat. Det fortjener respekt. 

Jeg synes denne skiva er klart best i 5uu’s katalogen. 

Her opplever jeg dem mer som band, mens 

jeg sitter igjen med et inntrykk at det etterhvert 

er blitt mer for Dave Kermans soloprosjekt å regne. 

Jeg synes den siste Abandonship er helt OK, 

men Crisis in Clay er det største øyeblikket, uten 

tvil. 

Tarkus: Vi skal videre til noe mer lettstemt: Spock’s 

Beard og deres V. Du tør å bekjenne at du liker 

neo-prog? 

Jarle: Hva skal jeg si? Det var vel Rune Schau 

som introduserte meg for dette bandet. Han 

anbefalte meg The Light. Jeg kjøpte den og skiva 

som kom etterpå Beware of Darkness, og jeg 

synes vel fortsatt at disse er de to beste skivene 

til bandet. Jeg falt vel litt for den litt poppete 

tilnærmingen deres, en litt sånn hook-basert 

progrock, med tydelige gode melodilinjer. Men 

jeg synes 

de er blitt 

litt forflata 

og 

uinteressante. 

Den 

litt forfinede 

og 

raffinerte 

musikken 

har kommet 

litt i 

bakgrunnen. 

Tarkus: Noen har kalt dem progens svar på “boyband? 

Jarle: Det låter jo faktisk litt sånn. Firestemt 

vokal, nynnbare melodier... jo det er jo noe du 

finner hos boyband også. Men det er dyktige folk 

som jeg tror kan heve seg litt etter at Neal Morse 

er ute etter litt spirituell villedning. 

Spirituell jazz 

Tarkus: Apropos spirituell villedning. Nå skal vi 

over til ei skive med en artist som hyller scientologiens 

far L. Ron Hubbard på skivene sine. Vi snakker 

nemlig om pianisten og komponisten Chick 

Corea. Jeg har plukket ut skiva The Leprechaun. 

Jeg vet du liker Chick Corea, og hva synes du om 

denne skiva? 

Jarle: Her snakker vi om en av de som er “topp 

tre” med Chick Corea, så her har du truffet blink. 

Han har gjort mye forskjellig, men denne er helt 

der oppe. Mye av æren for at denne skiva er så 

bra, skal trommeslager Steve Gadd ha. Han gjør 

ting som er helt enorme og som tilfører hver 

eneste låt en helt egen karakter. Her er Coreas 

mest progressive periode, og her er det ikke bare 

“klassisk” jazz, han blander også inn elementer 

av samtidsmusikk og progrock.. Når det gjelder 

hans kobling opp mot L. Ron Hubbard, så utgjør 

dette et veiskille i karrieren hans. Før han kom 

under Hubbards veiledning, hadde han spilt veldig 

introvert musikk, han spilte liksom mest for 

seg sjøl. 

Men nå 

blei det 

mer spilleglede, 

raus holdning 

og 

formidlerglede 

over hele 

linja. Så 

dette var 

jo på en 

måte positivt, 

det 

er ikke et trist øyeblikk på disse skivene! Så det 

er vel ikke tvil om at dette kan spores tilbake til 

Hubbard på godt og vondt. 

Tarkus: Litt mer jazz. Fretlessbassistenes fretlessbassist, 

nemlig Jaco Pastorius og liveskiva Invitation. 

Jarle: Liveskive med storbandbesetning som spilte 

inn Word of Mouth - skiva. Jeg hadde et veldig 

kick på han en perioden og leste biografien 

hans. Jeg ble veldig fascinert av hans uberegnelighet, 

samtidig som han var så dedikert til 

instrumentet som få andre og han øvde absolutt 

hele tiden. Dette gjorde han til en glimrende 

bassist, og han har farget alt som har med jazzbass 

å gjøre. Åpningskuttet på denne skiva er 

helt enormt. Å spille så fort, men likevel avslappet 

er utrolig. Han mister ikke et beat, han var 

en kunstner på instrumentet sitt. Men det gikk 

jo utenfor etter hvert. Stort narkoforbruk og 

ikke helt god mental helse var vel faktorer som 


akte han i grava. Jeg hørte han forøvrig først 

Weather Report, det klassiske fusion bandet... 

Tarkus: Ja, hvordan er ditt forhold til fusion? 

Jarle: Jeg hørte fusion allerede i 8 -9. klasse, 

fordi jeg har en onkel som er jazzmusiker og 

spilte dette for meg. Han introduserte meg for 

Mahavishnu og Weather Report, og som rockeinteressert 

ungdom blei jeg fascinert av dette, 

siden det hadde groove og beat fra rock kombinert 

med soloer og improvisasjon fra jazz og. Disse 

to bandene er to favoritter, og I sing the body 

electric med Weather Report og The Inner Mounting 

Flame med Mahavishnu Orchestra er vel helt 

klart mine fusionfavoritter. Som tredjealbum Live 

at the Fillmore West med Miles Davis. 

Tarkus: Her kommer ei skive jeg veit du liker 

godt. Nemlig Zamla Mammaz Manna og skiva 

Familjesprickor. 

Jarle: Nok en favoritt, ja, og det fremstår nok 

som det utvilsomme favorittalbumet. Konsistent, 

enhet i formen, systematikk i galskapen, kraftpakke, 

alt dette er ord som beskriver denne skiva 

på en god måte. Her finnes alt fra det maniske 

åpningsspor til snillere nesten - ballader. Det er 

et voldsomt spenn i uttrykk som på de tidligere 

skivene, men her funker det bedre. Zamla lager 

en veldig snerten musikk som er utrolig dyktig 

utført og komponert. Det er et stort spenn musikalsk 

som de makter å uttrykke med en vanlig 

rockebesetning. De er noe så enkelt som en rockekvartett 

uten ekstra 

bidrag. 

Imponerende! 

(Keyboardist) 

Lars 

Hollmer 

har jo 

også en 

gudegave 

for å skrive 

gode 

melodier. 

Det kan 

ikke gå gærent med et sånt lag som dette. 

Tarkus: Zamla er instrumentalmusikk, noe jeg ser 

mye av i samlinga di. Har du en forkjærlighet for 

slik musikk? 

Jarle: Når man lager instrumentalmusikk, må 

tenke og komponere på en annen måte. Man kan 

ikke la låtene bæres av vokal ved at man har en 

vokallinje gående oppå en enkel akkordrekke. 

Dette tiltrekker meg. Hollmer får i høyeste grad 

til nettopp dette. Selv om Zamla har en vokallåt 

med her og der, så er det dét instrumentale som 

står i fokus. Lars Hollmer har jo også gjort mye 

kult i ettertid. Looping Home Orchestras Live 92- 

93 er et helt enormt album. 

Gamle helter... 

Tarkus: Yes sin Drama fra 1980. Dette er en digital 

remaster, så det tyder på at den ny. Stolt eller 

beskjemt? 

Jarle: Jeg 

synes at 

denne skiva 

ikke er 

så verst. 

Det er vel 

komplettisten 

i 

meg som 

egentlig 

gjorde at 

denne skiva 

havnet i samlinga mi, jeg ville nemlig ha en 

skive fra hver epoke. Nå har det seg sånn at jeg 

ikke har noen skive fra 90-tallet, så jeg har vel 

syndet litt der... Men 90-tallet har ikke så mye 

bra, så det er ikke noe tap. Does it Really Happen 

og Tempus Fugit er for øvrig to av de beste låtene 

i Yes-katalogen. Det er jo ikke dette som er Yes i 

de flestes øyne, men akkurat disse to låtene har 

det gode fra gamle Yes. Her er det mye treklanger 

som flyttes over et orgelpunkt, tøff riffing, litt 

sånn som de får det til på klassikere som Yours is 

no Disgrace. Skiva er også veldig bra produsert, 

men det hjalp likevel med en re-master. Denne 

skiva viser et Yes med nesten new-wave takterog 

det funker. Den er i alle fall bedre enn Tormato... 

Tarkus: Hva så med Echolyn Suffocating the Bloom 

Jarle: Aha, en Gjellum-anbefaling! Jeg kjøpte et 

Hybris i 1995 der du anmeldte den og Änglagårds 

Epilog. Jeg kjøpte begge, og mener også at dette 

ei veldig 

bra skive. 

De minner 

litt om 

Spock’s 

Beard, i 

og med at 

det er 

hookbasert 

og 

veldig 

vokalbasert. 

Men 

ingen 

utfordring 

er for stor for gutta i Echolyn. Dette er veldig 

ambisiøs musikk, og det tipper litt over i lange 

suiten mot slutten. De har en god vokalist i 

Brett Kull. Han har mye baller og synger med 

stor overbevisning, noe som er tøft. Denne har 

også en bra produksjon, noe som gjør det til en 

skive som er god å høre på. Men hva skal man 

kalle dette? Ikke er det neo, ikke er det avant. 

Jeg mener det at Echolyn og Discipline har et 

sånn amerikansk sound, sin egen stil som få 

andre har. “Lange amerikanske sletter” - prog er 

vel en betegnelse som kan brukes? 

Tarkus: Nucleus med Anekdoten, en gammel klassiker? 

Jarle: Ei veldig bra skive som er deres klart beste. 

De rapper litt fra King Crimson (hvem gjør vel 

ikke det), men det blir litt feil å si at de bare 

kopierer. På Nucleus sementerer de på mange 

måter uttrykket på en uovertruffen måte. Jeg 

synes vel at de ikke er så interessante på senere 

skivene. Det er ikke noe gærent å lage suggererende 

musikk 

med lange 

strekk i 

6/4, det 

kan de 

bedre enn 

de fleste. 

Men jeg 

synes det 

blir litt 

tannløst 

til tider. 

Det blir 

litt mye 

lange strekk uten at noe skjer, noe som blir fort 

blir litt kjedelig. Skiva utmerker seg forøvrig ved 

å ha en veldig rå produksjon som ikke de har fått 

til i ettertid. På mange måter er det en produksjon 

som slekter mye på Larks’ Tounges In Aspic 

med King Crimson. 

Tarkus: Nå er vi over i det litt mer dystre hjørnet: 

Univers Zero’s 1313. 

Jarle: Dette er vel den skiva jeg har hørt minst 

på. Den skiva jeg hørte først var Ceux du Dehors, 

og den er vel fortsatt favoritten. På 1313 heller 

de mer mot det 20. århundre musikk i form av f. 

eks Stravinsky og Bartok enn av rock, men det 

blei mer av det etter hvert. Jeg liker meget godt 

det kammerlydbildet de har på denne skiva, og 

jevnt over er det veldig fine komposisjoner. På 

etterfølgeren Heresie blir det straks veldig, veldig 

dystert. Jeg synes faktisk det blir litt mye å høre 

på i et strekk. 

Tarkus: Hvorfor er Ceux Du Dehors favoritten? 

Jarle: Først og fremst fordi de her rendyrket det 

gode avantriffet og fikk det til å groove noe helt 

vanvittig. Riff på riff er satt sammen på en suggererende 

måte som få andre får til. De bruker 

også mye kontrapunkt og polyrytmikk som gir 

musikken et helt eget preg. Jørgen Skjulstad kalte 

engang Univers Zero for et belginstrumentband, 

fordi de hadde en veldig organisk feel på 

instrumenteringen. Den er akustisk, men har 

likevel mye trøkk. Skiva har også stor produksjon 

og er vanvittig bra spilt. Daniel Denis på trommer 

har noen særdeles originale tilnærminger. 

Det er også tøft spilt og annerledes mikset: ingen 

basstromme, men masse skarp der du hører alle 

detaljene i skarptrommespillet. Univers Zero er 

generelt sett en viktig inspirasjonskilde for meg. 

Metaltakter og metalfakter 

Tarkus: Neste skive er litt god, gammel dødsmetall. 

Death: Individual Thought Patterns. Dette er 

vel ei skive som på en bra måte illustrerer din 

metallbakgrunn? 

Jarle: Ja, jøss det er det. Dette var den første 

skiva jeg hørte med dette bandet, og det er også 

den tøffeste. The Philosopher er den perfekte 

dødsmetalllåta, med fete riff og fet produksjon. 

Dette var veien inn til prog for min del, og den 

komplekse 

rocken 

som Death 

spilte var 

helt klart 

en inspirasjon. 

Det 

hele 

begynte 

med Iron 

Maiden og 

Metallica. 

Deretter 

delte 

musikkinteressen 

seg i to retninger. Den ene så seg i tilbake 

til syttitallet mens den andre så mer på 

hardere musikk. Death, Slayer, Sepultura, og 

Nocturnus var glimrende band som inspirerte 

meg mye. Death er et veldig sofistikert band. De 

har et veldig konsist sound, med korte låter, og 

Chuck Schuldiner, som dessverre er død, er en 

glimrende låtskriver. Death er på mange måter 

dødsmetallens svar på Dream Theater: de er dritbra 

til å spille og tør å komponere utradisjonelt i 

forhold til sjangeren de jobber innenfor. Schuldiner 

satte sammen ny besetninger for hver skive 

for å kunne innfri sine visjoner. På mange måter 

var han en banddespot i stil med Øystein Greni i 

Big Bang. Han må ha nye folk for til enhver tid å 

få realisert uttrykket. 

Tarkus: Hva hører du på av metall i våre dager. 

Jarle: Cannibal Corpse i 2000 var det årets beste 

konsert, til tross for at jeg samme år også så Einsturtzende 

Neubauten, Mr. Bungle og Fantomas. 

Cannibal Corpse er nesten samtidsmusikk, med 

særlig mye separate stemmer i motsetning til 


E-Mail: Odd@progrock.no • Tlf:712 76 932 

CD/DVD NYHETER 

Ayreon The human equation (2cd+dvd) 279,00 

Circles End Hang on to that kite 179,00 

Deep Purple New live & rare (DVD) 279,00 

Glasshammer Lex live (DVD) 

ring 

IQ Dark matter 179,00 

Karmakanic Wheel of life 179,00 

Knight Area The sun also rises 179,00 

Lucifer Was Blues from Hellah 179,00 

Metaphor Entertaining Thanatos 179,00 

Moore, Kevin Ghost book 179,00 

Morse, Steve Major impacts 2 179,00 

Mostly Autumn Live at Grand Opera (DVD) 229,00 

ProtoKaw Before became after (Ltd 2-cd) 229,00 

Prudence -11/12-75 (2cd) 179,00 

Paatos Kallocain (cd+dvd) 229,00 

Paatos Kallocain 179,00 

Sir Håkon What is to come K 179,00 

Spock's Beard The light (Remasteret) 179,00 

Spock's Beard Kindness of strangers (Rem) 179,00 

Spock's Beard Beware of darkness (Rem) 179,00 

Thule Natt 159,00 

Tiles Window dressing 179,00 

Tiles Window dressing (Ltd) 229,00 

Kommer i juli/august 

Asia Silent nation (Ltd) 

Asia Silent natiopn 

Ayreon Loser (CDS) 

Flower Kings Adam & Eve 

Morse, Neal Testimony live (DVD) 

Threshold Subsurface 

Univers Zero Implosion 

Wilson, Ray The next best thing 

InsideOut Artwork Collection 

Alle disse 3 titlene kommer i et spesial cover 

i størrelse 19x19 cm. Kr.209,00 pr.stk. 

Utbrettscover som også inneholder flere 

postkort og en poster. 

Pallas The sentinel 

Spock’s Beard The light 

Roine Stolt Flower King 

Kr. 209,00 pr.stk 

Mye nytt i nettbutikken 

Vi har oppdatert nettbutikken med flere hundre nye 

progtitler den siste måneden. Så nå har vi rett og slett et 

kjempeutvalg å by dere! 

Molde Jazzfestival 

12.-17.juli har vi stand på Molde Jazzfestival, hele 

uken!! I storgaten står vi i et telt stappfullt med vinyl & 

CD, mange tusen skiver. 

Neste platemesse 

• Trondheim lørdag 4. september 

• Rockefeller, Oslo lørdag 18. september 

Vi kommer også til å ha stand på OsloProg 04, på 

Amatøren på Sogn i Oslo. Dato er 17-19.september, 

altså samme helg som Rockefeller messa. Vi kommer til 

å ha stand begge steder. 

Vi ønsker alle Tarkusabonnenter en riktig god 

sommer! 

Tarkusabonnenter har 10% rabatt på alt vi 

har innen progrock (gjelder ikke demo-CD) 

Og på Norsk Prog-Rock Diskografi skjer det stadig forandringer. 

Oppdateringer skjer nesten daglig, masse ny info. 

Sjekk registeret på våre hjemmesider på denne adressen: 

www.progrock.no 

unisone linjer som er veldig vanlig i annen 

metall. De har betydd mye for videreutviklingen 

av moderne dødsmetall. Et annet bra band er 

Nile. Dette er fantastisk bra spilt musikk. Her får 

du servert mye skjeve takter som lires av seg som 

om det skulle være ingen ting. Norske Diskord 

har også staket ut sin egen nisje: teknisk death i 

trioformat. Et band som Slayer holder jo også 

fortsatt koken med fortsatt mye bra musikk. 

Prog? Ikke-prog? 

Tarkus: Hvordan har du katalogisert platesamlingen 

din? 

Jarle: Jeg liker å bruke sjangeroppdelinger. Liker 

ikke at all musikk systematiseres sammen. Derfor 

har jeg prog, jazz, klassisk og annen rock hver 

for seg. 

Tarkus: Grunnen til at jeg spør, er nemlig den at 

Thick As A Brick med Jethro Tull ikke sto katalogisert 

under prog, men derimot under rock med 

ymse. 

Jarle: Denne plasseringen har jeg gjennomført 

gjennom mange flyttinger, så det må bety noe. 

Jeg har aldri plassert dem i samme bagen som 

Yes og Genesis, de er liksom mer i bluesrockbaggen, 

selv om de gjorde ting som kunne minne om 

progrock. Men skiva er dritbra, den. Den er helt 

klart favorittalbumet sammen med Passion Play 

og mye av Minstrel In The Gallery. 

Mer rare ting 

Tarkus: Vi hopper til litt ny avantrock. A History 

Of Madness, den siste skiva med Thinking Plague. 

Jarle: Dette er et band som er en veldig viktig 

inspirasjon. Jeg husker jeg ble veldig imponert av 

forrige skiva, In Extremis, og den står fortsatt 

som en favoritt. Låtene er veldig gode, og dessuten 

er det 

kult at det 

er bygd 

opp rundt 

gitar. Gitarist 

Mike 

Johnson 

strukturerer 

musikken 

rundt 

angulære, 

kantete 

riff for 

gitar og 

gir musikken 

med dette et veldig spesielt preg. Thinking 

Plague bruker på mange måter det beste fra Art 

Bears og setter det inn i en moderne sammenheng. 

History… har ikke fullt så gode låter, og 

produksjonen er ikke så cutting edge som In 

Extremis. Men dette er dog til tider direkte fengende 

avantrock. 

Tarkus: Nå har jeg plukket fram noe med Frank 

Zappa & The Mothers of Invention, nemlig Absolutely 

Free. Du er en stor Zappa fan, eller hva? 

Jarle: Nå skal det innrømmes at dette ikke av de 

skivene jeg har hørt mest på, jeg har vel heller 

hørt mer av liveskivene hans fra samme periode. 

På denne skiva forener han all inspirasjonen på en 

gang: doo-woop, rock lydcollager, samtidsmusikk, 

alt i skjønn forening. Det som gjør det tidlige 

Mothers så kult, er at det er avslappet men likevel 

samspilt. Men det kan jo ikke måle seg med det 

som kom senere Mothers og Zappas soloband, som 

var uhyre samspilte. Zappas vinkling til musikk 

var ellers interessant. Han kombinerte en rekke 

spennende og motstridende klanger, som f. eks 

treblås og synth og fikk det til å låte bra. 

Tarkus: Hvis du skal plukke den skiva du misliker 

sterkest, hva velger du da? 

Jarle: Jeg ser jeg har ryddet bort et par klare 

kandidater… slik som Falling Into Infinity med 

Dream Theater, alt mulig med Tony MacAlpine… 

det er jaggu ikke rare greiene. Nei, skal jeg plukke 

ut en skive, må det bli denne Best of... skiva 

med Al DiMeola. Typisk eksempel på gitarist som 

gir meg minimalt. Jeg liker Return to Forever og 

hans spilling 

der. 

Men soloskivene 

er 

ufattelig 

kjedelig. 

Mye skalaliring 

og 

lite originale 

låter. 

Også er 

det ofte en 

halvtrist 

produksjon. 

Konklusjonen 

må bli at han er en mye bedre sidemann 

enn komponist. 

Tarkus: Hvilken skive har du hatt størst forventninger 

til som ikke innfridde? 

Jarle: Hard Quest med Univers Zero er en klar 

kandidat. Grunnen er at de har blitt tannløst og 

sedat. Greit nok, men det blir litt kjedelig når 

det er det eneste som skjer. De kjører på en måte 

light-utgaven av seg selv. Det er ikke noe “hatskive”, 

men den blekner når det settes opp mot 

de gamle klassikerne. 

Tarkus: Da plukker vi favorittalbumet....? 

Jarle: Det står vel mellom to: Unrest med Henry 

Cow og Larks’ Tounges in Aspic med KIng Crimson. 

Begge disse skivene hørte jeg ganske tidlig, 

og at rock kunne låte sånn var jeg ikke klar over. 

Jeg husker jeg leste om disse to bandene i “Historien 

om rock”, og jeg måtte jo selvfølgelig 

sjekke det ut på grunnlag av det. Den største 

favoritten 

er vel likevel 

nok 

King Crimson, 

og jeg 

lærte mye 

av å høre 

på Fripps 

gitarspill 

på denne 

skiva. Denne 

og Red 

er vel de 

to beste 

skivene bandet noensinne har gitt ut. LTIA låter 

veldig vilt og ukontrollert, og de tar den helt ut i 

alle retninger. Dette er rett og slett ei kraftpakke 

av et album. Det er forresten godt å høre på disse 

skivene en gang i blant; det er jo her det 

begynte for meg. Man får liksom en link tilbake 

til fortida... 

Så var vi ved veis ende, og Tarkus’ medarbeider 

tuslet ut i en vakker vårkveld med diktafonen 

full... 

I slutten av oktober og begynnelsen av 

november vil The Tangent (med medlemmer 

fra Flower Kings og Paralell or 90 Degrees) 

spille en del konserter. Mer info på 

http://www.thetangent.org/ 


Vi snakker med: 

Circles End 

Sist vi snakket med Circles End var tilbake i 

Tarkus Magazine nr. 11. Av intervjuet fremgikk 

det at gruppas historie strakk seg helt 

tilbake til 1994. I så fall kan vi vel gratulere 

bandet med tiårsjubileumet og ikke 

minst med utgivelsen av en berikende CD... 


Trond Lunden: Tusen takk for det! De lærde strides 

jo litt om når vi egentlig begynte, men vi pleier 

å si 1994 fordi det var da Omar, Jarle og jeg (som 

har vært med fra begynnelsen) først begynte å spille 

sammen. Noen mener at 1996 er et mer riktig 

årstall fordi det var da vi begynte å skrive egne 

låter og fremføre dem. Så det er ikke umulig at det 

blir et nytt tiårsjubileum om to år, for å si det sånn. 

Tarkus: Dere hadde et release-party for CD’en. Det 

var kanskje ganske vellykket? 

Trond Lunden: Det vil jeg absolutt si, ja. 

Omstendighetene rundt releasepartyet var veldig 

spesielle i og med at vi hadde fått ny vokalist. Å 

bytte vokalist mellom innspilling og utgivelse er 

vel ikke akkurat helt vanlig, og i utgangspunktet 

heller ikke ideelt. Likevel var det en riktig avgjørelse 

siden vår gamle vokalist Karl rett og slett 

ikke har anledning til å øve så intensivt som vi 

ønsker og behøver i de periodene vi andre har 

anledning til det. Han er familiefar og er i full 

jobb. Lillebroren til Karl, Erik, har lenge likt 

musikken vår og sett oss live mange ganger. Han 

er en bra kar, stødig vokalist, flink på scenen og 

brennende engasjert så han var en ideell erstatning 

da vi innså at en utskiftning var uunngåelig. 

Men for å komme tilbake til saken var det 

god stemning på konserten og vi fikk masse 

positiv tilbakemelding på jobben vi gjorde. 

Tarkus: Hvordan følte du at det nye materialet 

fungerte live? 

Trond Lunden: Jeg følte det fungerte bra! Så 

ferskt materiale er jo gjerne hakket vanskeligere 

å få til siden folk ikke kjenner låtene, men vi 

spilte en konsert 2. januar også, så låtene var 

ikke helt jomfruelige på releasekonserten. I tillegg 

hadde vi øvd mye, så låtene satt ganske bra. 

Albumet 

Tarkus: Fortell litt om det siste albumet Hang On 

To That Kite. Hvordan skiller det seg fra de tidligere 

utgivelsene? 

Trond Lunden: Slike spørsmål er alltid vanskelige 

å svare på. Musikken er kanskje mer lettfattelig 

og strukturmessig mer logisk. Vi føler vi har 

fått til mange gode melodilinjer som vi lar være i 

sentrum, og dette er kanskje et nytt skritt i forhold 

til tidligere utgivelser. Vi legger også mye 

vekt på dynamikk og styrkegrader (som etter 

min mening er noe av det viktigste for å gi 

musikk en ekstra dimensjon), noe vi føler har 

fungert bra. EPen vi gav ut for seks år siden var 

nesten metal-preget, noe som forsvant veldig 

mye på In Dialogue… og absolutt helt nå. Det er 

mer jazz, og ofte nesten fusion. 

Tarkus: Så vidt jeg vet bor dere rimelig spredt. 

Hvordan påvirket dette arbeidsprosessen? 

Trond Lunden: Vi arbeider veldig intensivt i 

ferier når alle er hjemme, og under låtskrivingsprosessen 

til Kite var vi inne i en veldig kreativ 

periode. Det måtte liksom gå fort for at vi skulle 

klare å få ut alt, så det passet kanskje like greit 

at vi hadde tidsbegrensninger. Det var i og for 

seg ingen hemning at vi bodde spredt, siden alle 

var hjemme på sommerferie likevel. 

Tarkus: Hvordan var studio-oppholdet? 

Trond Lunden: Studiooppholdet var delt i to 

deler. Den første i fjor påske da vi spilte inn 

Echoes og Long Shot til vinylsingelen (utgitt 

august 2003), og resten påfølgende sommer. Hvis 

man lytter veldig nøye etter kan man kanskje 

høre resultatet av denne oppdelingen. Det er ørsmå 

detaljer i lydbildet som er forskjellig på singellåtene 

og de øvrige på plata, rent lydmessig. 

For øvrig ble singellåtene remixet og remastret 

sammen med resten av materialet før de havnet 

på Kite-masteren, noe som gjør 7-tommeren litt 

mer unik. Bortsett fra dette var studiotiden ganske 

streit etter boka: Trommer og bass først, så 

de øvrige instrumentene og vokal til sist. 

Komposisjon 

Tarkus: Hvordan fordeler dere komponering av 

musikk og tekst? 

Trond Lunden: Tekstforfatterne i orkesteret har 

alltid vært Omar og meg selv. Det har liksom bare 

blitt sånn, uten at det legger noen hindring for de 

andre til å komme med forslag. Musikken blir oftest 

til med utgangspunkt i noen temaer som vi spinner 

rundt på. Vi jammer og diskuterer oss ofte frem til 

en struktur og et arrangement. Grunntemaene 

kommer oftest fra Omar, Audun og meg selv. Det 

hender også at en enkeltperson har arrangert låta i 

forholdsvis stor grad, men det er alltid rom for å la 

den enkelte musiker fargelegge musikken. 

Tarkus: Hvordan har responsen vært så langt på 

denne CD’en? 

Trond Lunden: Helt fantastisk. Vi har fått femseks 

anmeldelser så langt og alle har vært utrolig 

gode, med lovord og solide terningkast. Det ser 

ut som om vi har gjort et eller annet riktig med 

Hang on to that Kite… 

Nytt blod 

Tarkus: Siden sist har det forekommet visse besetningsendringer. 

Hvilken bakgrunn har de to nye 

medlemmene, Patrick Wilder (bass) og Audun Halland 

(keyboards)? Vil du si at de har tilført bandet 

noe nytt? 

Trond Lunden: Patrick har en sterk klassisk 

bakgrunn (han studerer kontrabass på Musikkhøyskolen 

i Oslo) og kommer fra en erketypisk 

musikkfamilie. I tillegg til det klassiske er han 

inne i jazz, fusion og selvfølgelig progrock. Han 

er en stødig og oppfinnsom bassist med mye 

musikalsk kunnskap og et godt øre. Audun har 

gått i klassen til Pat på musikklinja for noen år 

tilbake. Etter det har det ikke blitt noe mer 

musikk rent utdanningsmessig for ham, men han 

spiller i et ukjent antall band både i Kristiansand 

og Oslo. Han er uhyre kreativ musikalsk sett. 

Mange av de fineste melodiene og sykeste 

akkordprogresjonene på plata er hans verk. I tillegg 

har vi jo Jon Trygve Olsen på saksofon. Han 

har spilt mye med oss i det siste, og saksofon har 

fungert veldig bra live. 

Tarkus: CD’en er utgitt på, for meg ukjente, norske 

Karisma Records. Hvordan kom dere i kontakt 

med selskapet og hva slags label er dette? 

Trond Lunden: Karisma Records har ikke formelle, 

men personlige tilknytninger til musikkbladet 

Monster Magazine. En kar derfra (Martin Kvam) 

hadde plukket opp en promo som hadde blitt 

sendt ut i forbindelse med utgivelsen av vinylsingelen. 

Sammen med noen kamerater i platebransjen 

i Bergen hadde han nettopp startet plateselskap 

og var interessert i å høre mer materiale. 

Vi sendte resten av låtene som allerede var 

spilt inn og tiltenkt nok en uavhengig utgivelse. 

De likte det de hørte og etter en stund ble vi 

enige om vilkårene omkring en kontrakt som 

blant annet innebar distribusjon via Tuba. Selskapet 

er for øvrig todelt, med Karisma Records 

som tar for seg prog og slike ting, mens Dark 

Essence tar seg av metal-biten. 

Tarkus: Hva foretrekker du å lytte til med unntak 

av egen musikk? 

Trond Lunden: Jeg lytter til veldig mye forskjellig 

musikk. I CD-spilleren min nå ligger f.eks. 

den siste plata til Magnet som er helt fantastisk! 

Jeg hører også mye på gamle Genesis og svenske 

Paatos. Depeche Mode er også en favoritt. Det er 

mange flere som jeg ikke kommer på i farten. 

Fremtiden 

Tarkus: Hva skjer med Circles End fremover? 

Trond Lunden: Vi håper å få til noen konserter i 

sommer, men det ligger litt i lufta ennå. Vi planlegger 

en liten turné til høsten, mest sannsynlig 

med avslutningskonsert på OsloProg ‘04. Selv om 

ruta ikke er satt opp ennå tar vi sikte på å i det 

minste besøke Bergen, Trondheim, Oslo, Skien og 

Kristiansand. Neste vår har vi blitt invitert til 

Baja-Prog i Mexico, like ved grensa til USA, noe 

vi håper skal gå i boks. I samme slengen har vi 

tenkt å ta noen konserter på vestkysten av USA 

også, siden vi likevel har kryssa Atlanterhavet. 

Tarkus: Circles End har som nevnt eksistert i ti år. 

Hva er ditt synspunkt på bandets musikalske 

utvikling? 

Trond Lunden: Det er rart å tenke på hva vi drev 

med for ti år siden. Vi var bare guttunger som likte 

musikk, og hadde ingen ambisjoner om å gi ut 

noe som helst. Som uavhengig band har vi oppnådd 

mye, samtidig som vi har arbeidet hardt for 

å gi ut de tre utgivelsene vi gjorde på egenhånd. 

Musikalsk har vi jo også unektelig utviklet oss, og 

jeg synes vi har funnet et eget uttrykk nå. Det 

som imidlertid virkelig er spennende er hva som 

kommer til å skje videre med det musikalske... 

Offisiell hjemmeside: 

www.circlesend.no 


Miniportrettet 

Frank Zappa – for proggere? 

Hvorfor en slik artikkel? 

Etter en hyggelig aften på byen for en 

stund tilbake, havnet jeg på et nachspiel 

med en meget hyggelig og proginteressert 

person. Samtalen dreide seg rundt så mye 

som hadde med prog å gjøre og vi var 

egentlig ganske enige om det meste. Men 

så kom Frank Zappa opp på bordet... Der 

stoppet enigheten, og det ganske så 

ettertrykkelig. 

Trond Gjellum 

J 

eg har alltid hatt stor sans for Zappas mangfoldige 

musikalske produksjon, men her hadde 

jeg nå altså møtt en person som på ingen 

som helst måte delte min begeistring for mannen. 

Hva gikk så kritikken ut på? For det første var 

Zappa ikke så enestående som alle skulle ha det 

til. Mange andre lagde også kompleks musikk 

inspirert av diverse klassisk musikk. Dessuten var 

noe av det aller viktigste i min opponents argumentasjon, 

det at Frank Zappa er liksom ikke 

seriøs nok. Han puttet inn for mye skjev humor 

som brøt for dramatisk med alt denne personen 

så på som seriøs musikkutøvelse. Jeg kan et lite 

stykke på vei være litt enig at det blir kanskje 

litt springende og tvunget morsomt til tider, men 

hvis dette skal være det altoverskyggende argument 

som skal forhindre en fra å se at Zappas 

produksjon kunne være av interesse for en “progger”, 

syntes jeg det var på sin plass å gi en liten 

guidet tur gjennom de skivene jeg mener burde 

kunne slukes av de fleste proginteresserte. 

Hva er problemet? 

Slik jeg har forstått det, er det som gjør at 

mange proginteressert viser Zappa en kald skulder, 

nok det at mannen liksom ikke klarte å lage 

ei skive som klarte å holde en stemning tvers 

gjennom. Det klarte vel heller ingen “typiske” 

progband tvers gjennom, Close To The Edge med 

Yes er full av variasjon, men det skjer innenfor 

en klart definert ramme, nemlig “seriøs” rock 

med mye mening og patos. Hadde Anderson og 

co. erstattet I get up I get down med et slapstickhumornummer, 

for så å gå tilbake til det 

opprinnelige konseptet, hadde de fleste stusset. 

Men det var på mange måter dette Zappa gjorde i 

låtene. Hans favoritt sangformat var collagen; 

det at man blander gjerne sterkt kontrasterende 

partier med hverandre. Du visste aldri hva som 

skjulte seg ved neste korsvei. Akkurat i det du 

trodde et vakkert gitarparti skulle fortsette inn i 

det uendelige, hoppes det brått til noe som mest 

av alt minner om en form for kompleks radioteater 

fusjonert med jazzrock, blues og varieténummer. 

At dette kan virke forvirrende på folk, kan 

jeg faktisk skjønne. Men la ikke dette skremme 

deg. Selv om mannen aldri lagde et “seriøst” progrockalbum, 

er perioden 1970-78 en periode i 

mannens liv som er proppfull av musikk som kan 

gå de ledende aktørene en høy gang uten særlige 

problemer. 

Hva kan så gjøres? 

Hvis prog for deg er skjeve taktarter, rare harmonier, 

uforutsigbare låtformer, har jeg plukket ut 

et lite knippe skiver som kan være av interesse 

for deg. Jeg har som sagt valgt å fokusere på et 

knippe skiver fra perioden ca. 1970 til ca. 1978, 

som ikke bare etter mening er den mest spennende 

perioden hans. Skal man desperat prøve å 

trekke noen paralleller til progrockband i Zappas 

musikk i denne perioden, må det noen ganger bli 

Gentle Giant. Musikken hopper og spretter av 

gårde ofte i halsbrekkende tempo, det er mye 

perkusjon og harmonier og melodikk er ikke 

akkurat musikalsk dusinvare. Man hører med 

andre ord at det her er karer som kan håndverket 

sitt (den store forskjellen var vel også at Zappa 

var helt selvlært mens Giant hadde en klassisk 

skolerte Kerry Minnear i rekkene). Men Zappa er 

likevel forankret i en helt annen musikalsk arv, 

noe som også gjør at uttrykket hans også blir 

helt annerledes. Zappa var i følge han selv ikke 

inspirert av noen av de samme komponistene 

som de fleste progbandene var inspirert av. Han 

mente de gamle komponistene bare var overbetalte 

leverandører av bestillingsmusikk til rike 

mennesker i Europas konge og fyrstehus. Zappa 

lente seg derfor mot komponister fra det 20. 

århundre, slik som Weberen, Varese, Stravinsky 

og Bartok når han søkte inspirasjon. 

Men hvilke skiver da, mann?! 

Skal man begynne et sted, er Hot Rats fra 1969 

et meget godt utgangspunkt. 

Med denne skiva markerte Zappa seg som en 

“seriøs” rockeartist. Etter skiver som Uncle Meat 

og Lumpy Gravy (henholdsvis 1969 og 1968) der 

han hadde begynt å lukte på ikke bare det burleske, 

humoristiske avantuttrykket, var Hot Rats 

et album som utforsket en rock/jazz hybrid som 

skulle bli varemerket til Zappa i det tiåret som 

fulgte. Åpningskuttet Peaces en regalia er en 

groovende, oppløftende stykke musikk som 

bæres av en veldig sterk melodi. Inspirasjonen 

fra jazzen er her, men istedenfor å bare male i 

vei soloer over et stødig komp, er denne låta et 

gjennomarbeidet stykke musikk med stor skreven 

melodisk variasjon. 

Den tøffe rockeren 

Willie the Pimp viser 

Zappa som gitarist 

fra sine beste sider. 

The Gumbo Variations 

er kanskje skivas 

høydepunkt, 

med tilløp av samtidsmusikk 

blandet 

med jazz og blues. 

Skal man trekke 

Hot Rats 

noen sammenligninger, 

må det bli 

Miles Davis parret med det mer melodiske Henry 

Cow (selv om denne skiva faktisk kom 4 år før 

HC’s fantastiske debut Leg End…) 

Waka Jawaka og The Grand Wazoo (begge fra 

1972) er to skiver som viser Zappa med et utrykk 

som låter nesten som Soft Machine anno 3-perioden, 

i uttrykket. Langstrakte, i all hovedsak 

instrumentale, 

komposisjoner med 

masser av bra solospill 

og spennende 

unisone forløp. En 

stødig rytmeseksjon 

(noe Zappa 

alltid hadde) ligger 

i bunn og skaper et 

solid fundament 

for imponerende 

utflukter i blås og 

gitar. 

Waka Jawaka 


Over-nite Sensation (1973) og Apostrophe (‘) 

(1974) er to av Zappas mest populære skiver 

(Apostrophe (‘) sikret Zappas første gullskive 

noensinne). Humoren får litt større plass, og 

låtene er (tilsynelatende) mer umiddelbart tilgjengelige. 

Begge skivene har en hovedvekt av 

kortere og mer fokuserte låter med et mindre 

band enn på de foregående utgivelsene. På Overnite 

Sensation er låter som Armadillo Brillo og 

Dinah-Moe Hum av 

typen “Zappa er 

ironiserende over 

hippier, fri sex og 

liksom alternative”, 

det vil med andre 

ord si morsomme 

poppete låter med 

mye bra spilling i 

bunn. Zomby Woof 

kombinerer på en 

Apostrophe (‘) 

mesterlig måte 

uhyre komplekse 

passasjer med groovende 

keyboard og gitarsoloer og fengende 

melodier. Montana er en klassiker som i aller 

høyeste grad viser Zappas stilblanding til fulle. 

Vakre passasjer i kombinasjon med råe bluessoloer. 

Apostrophe (‘) er også full av spennende 

musikalske øyeblikk. Cosmik Debris kødder vilt 

og uhemmet med all verdens guruer pakket inn i 

en låt med drivende komp, tøffe gitarsoloer og 

vill veksling i de musikalske uttrykkene. Stink- 

Foot er en sløy blueslåt om... ja, nettopp. Jack 

Bruce er for øvrig 

en av de musikalske 

bidragsyterne 

på denne skiva. 

For sale 

Progressive rock and jazz 

LPs, CDs from all Eastern 

Europe, Brazil, Cuba. 

Ain Jonuks 

Lille 14, 46301 Rakke, 

Estonia 

Email: ain.jonuks@mail.ee 

Tel +37 252 80 605 

I etterkant av disse 

to skivene, 

slapp Zappa og 

hans Mothers of 

Invention det fantastiske 

livealbumet 

Roxy and 

Roxy And Elsewhere 

Elsewhere i 1974. 

Skal du ha bare et 

Zappa-album fra den perioden denne artikkelen 

spenner over, burde dette være førstevalget. To 

av Zappas aller beste komposisjoner, instrumetalene 

Echidna’s Arf of You og Don’t You Ever Wash 

That Thing, viser en Zappa i godform. Begge 

låtene kjennetegnes ved sinnssyke samspillspassasjer 

og stopp/start momenter som gjør deg 

gapende av beundring. På mange måter låter 

dette som en enda mer sofistikert utgave av 

Samla Mammas Manna. Akkurat som hos våre 

svenske venner, ivaretas også behovet for melodi, 

og låtene fremstår som ypperlige komposisjoner 

som burde være et lærebokeksempel for progband. 

The Be-bop tango er også svingende kompleksitet 

(ja, det finnes!) og Pygmy Twylyte og 

Cheepnis (med en ubetalelig introduksjon av Zappa 

som gjør Seinfeld rangen stridig som stand-up 

komiker) er noen av de morsomste sangene 

noensinne festet til vinyl. 

One Size Fits All fra 1975 regnes av mange fans 

som et av Zappas aller, aller beste album. Enorm 

variasjonsbredde er stikkordet her. Åpningskuttet 

Inca Roads svinger og groover noe inn i granskauen, 

og gitarsoloen er en klassiker. Det veksles 

i fin stil med musikalske uttrykk inne i låta, 

og rytmikken er som Gentle Giant på overdrive. 

Sofa no1 er en vakker instrumentalballade som 

faktisk får lov til å være bare det hele veien 

gjennom. Et vakkert 

saksofontema spilles 

over et komp 

som blir stadig mer 

dramatisk og pompøst, 

og så nærme 

har vel Zappa aldri 

vært Yes. Andy er 

en låt som toger av 

gårde med et av de 

tøffeste kompene i 

One Size Fits All 

noen Zappa-låt 

noensinne. En 

spennende og stadig 

vekslende melodi farer frem og tilbake oppå 

det hele. Et album som bare MÅ høres uansett 

smak eller avsmak for Zappa. 

You Can’t Do That On Stage Anymore vol.II, The 

Helsinki Concert er et livedokument over den 

samme besetningen som spilte inn One Size Fits 

All. Til Zappa å være er denne seksmannsbesetningen 

bestående av trommer (den ikke ukjente 

Chester Thopmson, kanskje mest kjent fra sine år 

med Genesis og Phil Collins), bass, gitar, blås, 

keyboards og perkusjon (den ufattelig dyktige 

slagverkeren Ruth Underwood). Stikkordene for 

denne skiva er usannsynlig bra spilling, masser 

av humor og galskap, kompleksitet og fengende 

låter hånd i hånd. 

Zappa In New York kom etter masse om og men 

ut i 1978, og er på mange måter markerer dette 

albumet avslutningen av Zappas aller mest spennende 

periode. Besetningen er diger (totalt 13 

stykker) og fremfører gamle og nye låter med en 

autoritet og dynamikk som er et symfoniorkester 

verdig. Noen av de låtene som er festet til CD 

her, er blant Zappas mest krevende øyeblikk. 

Punky’s Whips er en mangfoldig, lang suite om 

homoerotisk tvil, The Black Page er en trommesolo 

arrangert for fullt band, og finnes i to versjoner 

på skiva: en kompleks og en discoversjon(!). 

Sofa no.1 fra One Size Fits All er her arrangert for 

et storband som gir 

den en patos og 

fylde som gjør de 

fleste symforockband 

grønne av 

misunnelse. Manx 

Need Women er en 

atonal gitarøvelse 

og I promise not to 

come in your 

In New York 

mouth er verdens 

vakreste instrumentale 

kjærlighetssang 

der Eddie Jobson maler med bred Mini- 

Moog pensel i en nydelig solo. Det hele avrundes 

med The Purple Lagoon /The Approximate, et par 

tøffe låter som gir Brecker-brødrene muligheten 

til å vise at få andre kan blåse som dem. 

Läther 

I 1977 var Frank Zappa møkk lei plateselskapet 

sitt, Warner Brothers, og han ville fortest mulig 

ut. Han hadde i kontrakten sin forpliktet seg til 

å gi ut fire skiver til, og for å komme seg fortest 

mulig ut av kontrakten, bestemte Zappa seg 

enkelt og greit for å gi ut en massiv 4 LP-boks 

kalt Läther som inneholdt en enorm mengde 

materiale han hadde spilt inn i perioden 1974 til 

1977. Dette låt ikke akkurat velfundert i plateselskapets 

ører, og de satte selvfølgelig foten 

ned. Istedenfor ga de i perioden 1978 -79 ut Läther–boksens 

innhold som fire enkeltstående 

album: Zappa in New York, Studio Tan, Sleep Dirt 

og Orchestral Favorites. 

Å beskrive 

den mengden 

musikk i en liten 

artikkel, er bortimot 

umulig. Variasjonen 

er enorm; 

her finner du Zappas 

alle ansikter, 

det enkle og rocka, 

det plumpe og 

Läther 

banale, komplekse 

samtidsmusikkomposisjoner, 

orkesterkomposisjoner, 

sofistikert avantrock, tøffe 

parodier og alt mulig annet rart. Man slipper 

ikke unna Läther-boksen hvis man vil høre dette 

stoffet. Når Zappa skulle gjenutgi skivene på CD i 

1990, kom han på det glimrende forslaget at han 

skulle legge på vokal på de instrumentale låtene 

på Studio Tan og Sleep Dirt. Ikke direkte vellykket, 

i manges øyne… 

Hva har vi så lært? 

Vel, her er vi ved veis ende i denne introduksjonen, 

og hva har vi lært? Det viktigste er at Zappa 

aldri ga ut noe album som var bundet til en 

stil. Videre har vi sett på at mannen lagde mye 

musikk som helt klart kunne relateres til progrock, 

særlig med tanke på kompleksitet knyttet 

til rytmikk og tonalitet. Han eksperimenterte 

også fritt med musikalske former, og særlig collagen 

var mye i bruk. 

Altså burde Frank Zappas produksjon i perioden 

1970 til 1978 i høyeste grad være av interesse 

for den gjengse progrocker. Så det så! 


For nybegynnere 

COMA 

Der RIO var 70-tallets forening av europeiske, 

eksperimentelle artister (RIO = 

Rock In Opposition, jfr. tidligere utgaver 

av Tarkus), fylte bevegelsen COMA tilsvarende 

funksjon for en del amerikanske 

band på 80-tallet. COMA har blitt tillagt 

en del ulike betydninger, av dem er 

Council Outside Musical Associations og 

Comittee Of Musical Allies de mest brukte. 

del 20 

Jarle Storløkken 

istorien har kastet et lite slør over både 

selve unnfangelsen, funksjonen og virke- 

til COMA, men såvidt jeg har klart å Hmåten 

rekonstruere bestod bevegelsen av en liten krets 

av komponister og ensembler som holdt til i og 

rundt staten California. Viktigst for oss i denne 

sammenhengen er at artister som både dengang 

og i ettertid har blitt (mer eller mindre tett) 

assosiert med COMA, er band som flere ganger 

tidligere har vært anmeldt og omtalt her i Tarkus, 

nemlig Dave Kerman/5UU’s, Motor Totemist’s 

Guild, U Totem og Denver-baserte Thinking Plague. 

Undertegnede har planlagt å ta mastergrad i 

musikk nettopp på COMA og relaterte ensembler, 

og som svar på forespørsel fra Tarkus-redaksjonen 

om å skrive noen linjer om COMA til denne spalten, 

foreligger nå nedenstående kortfattede presentasjon 

av fire sentrale amerikanske band som 

hører inn under de mest spennende og nyskapende 

på 80-, 90- og 2000-tallets amerikanske 

avantrock-scene. 

5UU’s 

Typisk for COMA-artistene er utlån og “bytte” av 

musikere seg i mellom (omtrent på samme måte 

som i det lett innavla norske jazzmiljøet, faktisk...), 

og en kar som trommeslager-esset og 

multiinstrumentalisten David Kerman har vært 

(eller er) involvert i samtlige band som blir presentert 

i denne artikkelen. Men hovedbandet 

hans må like vel sies å være 5UU’s, et av opprinnelige 

COMA-bandene. Deres to første album, 

Bel Marduk & Tiamat og Elements, begge utgitt 

midt på 80-tallet, kan vel ikke akkurat sies å 

være tidløse klassikere, 

men etter at 

Kerman omstrukturerte 

bandet i 1992 

gikk soundet deres 

kun én vei – opp! 

Anført av naturbegavelsen 

Robert 

“Bob” Drake på 

bass og vokal kjennetegnes 

platene 

Crisis In Clay 

Hunger’s Teeth og 

Crisis in Clay av 

relativt korte, fyndige komposisjoner med vekt på 

få, solide temaer, samt et sound som er forbløffende 

tett og kompakt. Vi snakker nærmest om 

bevegelige masser, blokker av lyd som monteres 

(sveises!) sammen med avansert studioalkymi. 

Nøkkelelementer i 5UU’s stil er dekonstruksjon 

og abstraksjon. Det virker nesten som om de kan 

ta en melodilinje, fjerne mange av de “nynnbare” 

og konnotative (?) trekk, slik at det til slutt står 

igjen en samling toner, ren abstrahert lyd som 

Thinking Plague 

deretter omrytmiseres, 

instrumenteres, 

behandles, prosesseres, 

stables i lag 

som tilsammen skaper 

en ganske så 

unik sound. Men 

tro ikke at det hele 

ender opp blott 

som livløse lydlandskaper 

og kalde 

elektroniske 

Abandonship 

eksperimenter; 5UU’s er derimot et realt avantROCKband 

med mengder av “catchy” linjer og 

riff, samt tonnevis med trøkk, ikke minst i den 

nesten overnaturlige samspilte rytmeseksjonen 

Kerman/Drake. Dessuten må Drakes imponerende 

vokalprestasjoner framheves – han har et register 

og en karakter i stemmen som ikke står det minste 

tilbake for Jon Anderson/Chris Squire i Yes, 

og det må sies å være et stort kompliment i denne 

sammenhengen. 

Etter utgivelsen av Crisis In Clay, har 5UU’s vært 

mer eller mindre å betrakte som et soloprosjekt 

for Dave Kerman, med sporadiske bidrag fra ulike 

gjestemusikere. Dette har ført til at materialet 

har gått enda mer i retning av ‘komposisjoner’ 

enn ‘låter’, og har gjort at de to siste 5UU’s-platene, 

Regarding Purgatories og Abandonship, nok 

er litt mindre tilgjengelige og “umiddelbare” (sett 

i avantrock-perspektiv) enn de to foregående. 

Men den håndverksmessige perfeksjonismen og 

ukuelige eksperimentviljen har (om mulig) bare 

blitt enda større, og begge disse platene står også 

som to fyrtårn innenfor eksperimentell rockemusikk. 

Anbefales på det aller varmeste! 

Anbefalte utgivelser 

Crisis In Clay (1997) 

Konsise men innfløkte komposisjoner framført 

av et nesten overnaturlig samspilt band gjør 

dette til noe i nærheten av den perfekte 

avantrock-plate. 

Abandonship (2001) 

Uovertruffen teknisk perfeksjon og et kraftfullt, 

særegent uttrykk - rock for et nytt årtusen. 

Motor Totemist’s Guild 

Motor Totemist’s Guild var opprinnelig et lite 

kammerensemble ledet av gitarist/computerguru/komponist 

James Grigsby, som i tillegg til 

gitar, bass og trommer inkluderte tangenter, treblås 

og en stryker (cello/fiolin). På åttitallet ga 

de blant annet ut skivene Infra Dig (1984), Contact 

With Veils (1986) og Shapuno Zoo (1988), 

plater bestående av “magnificent musical 

moments... giddy conceptual camp... a cosmopolitan 

rainbow of influences (Stockhausen, The 

Residents, Bartok, Harry Partch...??) ...should 

interest anyone who values civilized experimental 

music” (ifølge magasinet High Performance). I 

1989 fusjonerte de sammen med 5UU’s for å danne 

U Totem (se nedenfor). 

Motor Totemist’s Guild (heretter MTG) har sine 

røtter i kunstmusikk, nærmere bestemt i samtidsmusikalsk 

terreng, i motsetning til nevnte 

5UU’s og Thinking Plague, som i utgangspunktet 

sysler mer med rock-konsepter. På slutten av 90- 

tallet utvidet Grigsby 

bandet fra sekstett/septett-format 

til en slags forkvaklet 

avart av en 

storbandbesetning 

bestående av 14 

musikere, og i 1999 

spilte denne besetningen 

inn City of 

Mirrors som ble 

Archive Two 

gitt ut på Cuneiform 

Records. Her 

er Dave Kerman selvfølgelig på plass bak trommesettet, 

sammen med perkusjonsmakker Brad 

Dutz, en mye benyttet studiomusiker i USA, som 

blant annet har spilt med Sting. 

På City of Mirrors blander MTG elementer fra klassisk 

musikk (serialister som Webern og Boulez), 

salongmusikk (Kurt Weill, George Gershwin m.fl.) 

med stilisert jazz og improvisasjoner som spenner 

fra bisarr New Orleans - parodi til det hippeste av 

moderne frijazz. Musikken er preget av tidvis tung 

kontrapunktikk (hvor mange ulike melodilinjer 

legges oppå hverandre, og linjespillet skaper et 

harmonisk forløp) og mye mildt sagt “frigjort”dis- 


sonansbehandling. 

En del bruk av elektroniske 

studioeffekter 

er skrevet 

inn i komposisjonene 

på forhånd, og er 

lagt på av Grigsby 

etter at basissporene 

er ferdig innspilt. 

Nye idéer og 

City Of Mirrors 

passasjer dukker 

opp kontinuerlig, 

men hele tiden med et øye for det helhetlige resultatet. 

Resultatet er “en nærmest totalitær syntese 

av moderne partiturmusikk, avantgardejazz og 

kammerrock, ikke helt ulikt det Frank Zappa i sin 

tid avdekket på Orchestral Favourites-LPen, og 

sannsynligvis med de samme inspirasjonskilder; 

[Charles] Ives, Schönberg, Varèse, Boulez ... og 

Gershwin!” (Rikard A. Toftesund, Tarkus nr. 10). 


Archive Two (1999) 

Nyutgivelse av plata Shapuno Zoo samt noen 

låter som til nå bare har vært å få tak i på 

ufattelig sjeldne kassettopptak. Orkestralt 

anlagte arrangementer og komposisjoner med 

klare etniske influenser og tidvis karnevaleske 

stemninger. Fantastisk lyd. 

City Of Mirrors (1999) 

Sannsynligvis den beste MTG-skiva, totalt 

sett. Visjonær, eklektisk partitur-rock av aller 

fremste merke! 

Thinking Plague 

Thinking Plague er ikke et av de opprinnelige 

COMA-bandene, i og med at de hadde base i Denver, 

Colorado. Bandets ubestridte leder er gitarist 

og komponist Mike Johnson. Hans viktiste samarbeidspartner 

på de første platene var den allerede 

omtalte bassbegavelsen og studiotrollmannen 

Bob Drake, som han møtte allerede i 1978. 

Influert av RIOartister 

som Art 

Bears og Henry Cow 

samt noen av de 

hippeste new wavebandene, 

grunnla 

de Thinking Plague 

sammen i 1983, 

med det relativt 

grandiose mål for 

øye å kombinere 

den musikalske 

Early Plague Years 

dybden i det 20- 

århundres kunstmusikk 

med tyngden og energien fra rock. 

Katalogen deres teller fire album. Det første, ...A 

Thinking Plague, ble spilt inn på en 8-sporsspiller 

i øvingslokalet deres i løpet av 1983, og ble gitt 

ut privat i 500 eksemplarer, hver med et håndmalt 

(!) cover av Bob Drake. Den fikk distribusjon 

(til mild overraskelse for bandet) hos blant andre 

Chis Cutlers Recommended Records og Steve Feigenbaums 

Wayside Music (Cuneiform Records). 

Denne, samt den 

etterfølgende Moonsongs 

fra 1986, 

vakte stor oppsikt i 

det “progressive” 

miljøet, men salget 

var jo på langt nær 

overveldende. Dette 

var jo før Internettets 

tid også, så 

markedsføring av 

denne typen 

In This Life 

musikk var en kinkig 

affære. Etter et par besetningsskifter, samt 

komponering og innøving av mye nytt materiale 

fikk de spilt inn en demo som Johnson overleverte 

til Chris Cutler personlig da sistnevnte spilte i 

Denver med Pere Ubu i 1988. Cutler sa ja til å gi 

ut en plate med Thinking Plague på Recommended 

Records, og resultatet ble den glimrende In 

This Life fra 1989, som fikk til tider strålende kritikker 

i den alternative musikkpressen. Etter 

utgivelsen av denne plata gikk bandet i oppløsning, 

ikke fordi de ble uvenner, men fordi flere av 

medlemmene (som hadde levd på eksistensminimum 

i årevis) bestemte seg for å flytte og “prøve 

lykken” andre steder. 

Bortsett fra et par liveopptredener i 1991 gikk bandet 

i dvale, og våknet egentlig ikke reelt opp igjen 

før i 1998. Da flyttet Dave Kerman tilbake til Denver 

(fra Frankrike, hvor Bob Drake fortsatt holder 

til), og Johnson rekrutterte sangerinnen Deborah 

Perry samt sin gamle kumpan Mark Harris og hans 

makker fra gjøglerbandet Hamster Theatre, Dave 

Wiley. Med uvurdelig hjelp fra Bob Drake på noen 

sentrale bass-spor 

samt gudbenådet 

produksjon slapp 

det “nye” Thinking 

Plague et av 90-tallets 

store musikalske 

jordskjelv - det 

banebrytende 

nybrottsarbeidet In 

Extremis. Vi gir 

ordet til Tarkus’ 

in Extremis 

anmelder: “Den 

hårreisende kompleksiteten 

som preger nær sagt hvert sekund av 

denne 52 minutter lange CD’en omfatter ethvert 

tenkelig plan av den “ferdige” lyden; komposisjonssom 

produksjonsmessig, rytmisk som harmonisk, 

lyrisk som instrumentalistisk [...]. In Extremis 

handler [...] om låter, med dekonstruerte, men likevel 

definerbare former og vendinger, slik at musikken 

danner en imøtekommende karakter hvis slutningsdannende 

inntrykk ikke blir av et ‘teknisk 

dyktig band med vanskelig materiale’, men av altomfattende 

kompositorisk autoritet [...]. Ånden fra 

Henry Cow, Egg (ca. Civil Surface) og Kohntarkoszera 

Magma finnes her, det samme gjør ballasten fra 

Charles Ives, John Cage, Yes, Slayer og Björk!” 

(Rikard A. Toftesund, Tarkus nr. 10). 

Thinking Plagues hittil siste album, A History Of 

Madness, kom ut høsten 2003, og følger delvis i 

samme spor som forgjengeren, selv om den nok 

spriker noe mer i uttrykket – blant annet er det 

blitt plass til et par rene improviserte stykker for 

soloinstrumenter, og Mike Johnson har også stått 

for et par elektroniske klangflateeksperimenter av 

både medidativ og mørk hypnotisk karakter.. Plata 

befester Thinking Plagues posisjon som blant de de 

mest autoritære og visjonære brobyggere mellom 

rock og kunstmusikk på dagens musikkscene. 


Early Plague Years (Cuneiform, 2000) 

De to første TP-platene gjenutgitt på en enkel 

CD i lekker innpakning. En frisk og kanskje 

litt mer “umiddelbar” og intuitiv tilnærming 

enn på de senere platene. 

In This Life (RER, 1989) 

Fantastisk gjennomført plate som skjeler til “art 

song”-konseptene hos Art Bears og News From 

Babel. Ifølge Mike Johnson selv er dette kanskje 

bandets artistisk sett mest integrerte album. 

In Extremis (Cuneiform, 1998) 

Jeg siterer med glede Trond Gjellum: 

“Fantastisk nybrottsarbeid som står som et 

fyrtårn innen moderne prog og avantgarde”. 

Essensiell. 

U Totem 

U Totem er altså den allerede omtalte fusjonen 

av 5UU’s og Motor Totemist’s Guild, som eksisterte 

mellom 1989 og 

1994, og som rakk 

å gjøre to gode 

album før de skilte 

lag. Det er ikke så 

mye å si om musikken 

som ikke allerede 

er nevnt tidligere, 

for U Totem 

låter strengt tatt 

akkurat slik man 

U Totem 

skulle tro at en 

krysning mellom 

disse to COMA-bandene 

ville gjøre. Det eneste som kanskje bør 

kommenteres er at Grigsbys fascinasjon i forhold 

til østlig/ orientalsk mytologi og mystikk skinner 

en god del tydeligere gjennom i U Totem enn for 

eksempel i MTG, og dette avspeiler seg både på 

det musikalske og tekstmessige plan. 

Strange Attractors 

U Totem (1990) er et album med løsrevne, ofte 

veldig lange, verk, mens Strange Attractors 

(1994) er et ekte konseptalbum hvor en serie 

med løst beslektede 

noir-noveller med 

handling lagt til 

Tokyo blir tilsatt 

musikk, enten ved 

ren hørespillaktig 

lydlegging hvor 

ledemotiver, dynamiske 

strukturer 

som følger tekstens 

spenningskurve 

samt en del 

effekter brukes 

rent programmusikalsk, 

eller ved at teksten på operamanér resiteres 

(resitativ og arie er de to typene sangnumre i 

klassiske operaer. Red. anm.) mens resten av 

komposisjonen bygges tett rundt vokalen. 

Begge disse albumene hører til blant de absolutte 

høydepunktene i de impliserte musikantenes 

respektive karrierer, og Chris Cutler har uttalt 

følgende on U Totem: “The closest thing to Henry 

Cow in complexity...world class playing and 

singing...there is nothing else like this now”. 


U Totem (1990) 

En myriade av ulike stilarter og sjangre 

forenes i lange, fullendte og episk anlagte 

komposisjoner som framføres med total innlevelse 

og barberbladpresisjon. 

Strange Attractors (1994) 

En stor musikalsk OG litterær opplevelse! 

Autoritær avant-noir med østlig inspirasjon. 

“Arkivaren” måtte dessverre 

utgå denne gangen på 

grunn av plassproblemer, 

men han kommer sterkt tilbake 

i neste nummer. 

Temaet for neste del av 

serien er 60- og 70-tallets 

Tyskland 


Svens Mimrehjørne 

Michael Mantler 

The Hapless Child (1976) 

Denne gangen skal vi forflytte oss fra de 

britiske enger til den amerikanske jazzmusikeren 

og komponisten Michael Mantler 

og hans daværende kone, pianisten og 

keyboardisten Carla Bley. De hadde samarbeidet 

så tidlig som midt på 60-tallet i 

et jazzorkester som sprang ut fra musikerkollektivet 

“The Jazz Composer’s Guild”. 

Deres mest kjente samarbeidsprosjekt var 

Escalator Over The Hill fra 1971. 

Sven Eriksen 

il The Hapless Child inngikk han et samarbeid 

med den eksentriske forfatteren og 

Tkunstneren Edward Gorey. Goreys tekster var 

hentet fra boka Amphigorey fra 1972 som igjen 

var basert på bøker han hadde skrevet, og de 

merksnodige diktene sammen med Mantlers relativt 

umelodiske komposisjoner blir en nokså særegen 

musikalsk opplevelse. Til å formidle denne 

musikken hadde Mantler i tillegg til Carla Bley 

(piano/clavinet/string synth) plukket jazzparet 

Steve Swallow på bass og Jack DeJohnette på 

trommer. Som gitarist hadde han hentet inn Terje 

Rypdal, og til å framføre de meget spesielle tekstene 

hadde han valgt Robert Wyatt. 

Platas første kutt heter The Sinking Spell, en 

bisarr historie om noe udefinerbart som synker 

sakte ned igjennom lufta og videre igjennom 

rommene i et hus. Det paradoksale er at mens 

teksten beskriver noe som hele tiden synker, stiger 

vokal-linjene for hvert vers til de når nesten 

uoverstigelige høyder. Backingen er hektisk med 

Rypdals intense gitarlinjer i hovedrollen. DeJohnettes 

komplekse og sterkt synkoperte trommespill 

og Swallows hoppende elbass kreerer et rytmisk 

konglomerat i 11/8 hvor Bleys stakkato piano 

og myke stringsynth sammen med Wyatts 

vokal blir de stabiliserende elementene. 

Innspillingene ble foretatt etappevis. Rytmeseksjonen 

samt Bleys keyboards ble spilt inn i New 

York, så ble tapen fraktet til Wyatts hjem i England 

(han hadde relativt nylig avsluttet innspillingen 

av Ruth Is Stranger Than Richard) og tilslutt 

ble Rypdals gitar lagt på. Rypdal hadde 

nylig turnert England med Odyssey og hadde 

blitt lansert som den mulig nye store gitarhelten 

av britisk musikkpresse. Han var således et hett 

navn, og selv om hans gitar tidvis må kjempe 

med Bleys fuzz-clavinet om oppmerksomheten, 

får han så absolutt markert seg med sin særegne 

gitarteknikk og -tone. 

Det musikalske konseptet fra åpningskuttet brukes 

gjennom hele plata, tidvis uten særlig 

“nynnbare” melodilinjer, men hele tiden som en 

fascinerende kontrast mellom rytmeseksjonens 

rendyrkede jazz-spill, det klart mer prog-orienterte 

keyboardspillet, Rypdals svevende gitartoner 

og Robert Wyatts meget personlige vokal. På 

mange måter er The Hapless Child mer Wyatts 

plate enn Mantler/Bleys. Han synger i nesten 

samfulle 33 minutter som plata varer og han 

leverer en av sine aller ypperste vokalprestasjoner. 

Han klarer på en bemerkelsesverdig måte å 

gjøre deres musikk til sin egen. Med sin utrolige 

tilstedeværelse blir han den naturlige hovedpersonen 

på plata. 

Den andre hovedpersonen er tekstforfatter 

Edward Gorey. Hans surrealistiske og til tider groteske 

tekster handler ofte om barn – ensomme 

barn i velstående familier som havner i merkverdige 

og skremmende situasjoner, som Millicent 

Frastley som blir bortført av et gigantisk insekt i 

en sort bil og tilslutt ofret til “the insect god” i 

låta av samme navn. Eller Charlotte Sophia, som 

har gitt navn til tittellåta, som etter foreldrenes 

tragiske forsvinning og død blir overlatt til familiens 

advokat, og etter å ha blitt misbrukt og 

nær blindet endte med å bli overkjørt av sin far 

som allikevel ikke var død. 

The Remembered Visit handler om lille Drusilla 

som treffer en snodig gammel mann mens The 

Object-Lesson er en samling usammenhengende 

snutter, hver på rundt to linjer. The Doubtful 

Guest har tekstlige likheter med The Sinking 

Spell – et vagt beskrevet vesen som invaderer et 

hus og dels skremmer og dels morer husets familie. 

Musikalsk handler det mye om odde taktarter 

og synkoper – The Doubtful Guest går således i en 

kombinasjon av 6/8 og 5/8. Her gjør også Rypdal 

en av de heftigste gitarsoloene på plata. 

The Hapless Child ble starten på et langvarig 

samarbeid mellom Mantler og Wyatt, allerede 

året etter var de sammen om albumet Silence. 

Samarbeidet har foreløpig kuliminert med albumet 

Hide And Seek i 2001. Andre spennende 

musikere Mantler har samarbeidet med er Jack 

Bruce, Philip Catherine, John Greaves, Nick 

Mason, Marianne Faithfull og Don Preston. 

Michael Mantler 

The Hapless Child (1976) 

LP Watt WATT4 1976 

CD ECM WATT4 2001 

“Svens Mimrehjørne” tar for seg klassiske 

progplater fra svunne tider – ikke de mest 

kjente, men heller ikke de mest obskure. 


Anmeldelser 

ALPINE THOSE MYRIADS! 

yr royal jetlag gospel 

Format CD 

Nasjonalitet Norge 

Innspilt 2003 

Utgitt 2003 

Plateselskap Osito Records 

Katalognr OR 008 

Spilletid 65:54 

A 


lpine Those Myriads! er en duo 

(dvs. egentlig en trio med et 

hemmelig tredjemedlem) fra 

Oslo. På Yr Royal Jetlag Gospel som 

er gruppas debutalbum bringes vi 

med på en reise inn i et merksnodig 

tonalt univers hvor galskapen står 

sentralt... 

Det hele starter nokså uskyldig med 

en nesten Neil Young’sk vise. Brått 

åpenbarer det seg et vanvittig dystert 

lydbilde som kan sies å slekte 

en del på franske Magma, med pirrende 

atonalt pianospill, monotone 

lydvegger og skjærende Peter Hammill-aktig 

vokal i reneste operastil. 

Behandlingen av temaer er tydelig 

eksperimentell, melodilinjene sære 

og låtstrukturene inneholder ofte 

overraskende vendinger. Her forekommer 

elementer fra avantgarde, 

psykedelia, krautrock, cabaret etc., 

det hele forsøkt integrert i et tilnærmet 

akustisk basert lydbilde. 

Uttrykket kan minne litt om det 

band som Can og Faust bedrev på 70- 

tallet, og har også visse strukturelle 

likheter med band som Residents og 

Mr. Bungle. Graden av variasjon er 

tidvis enorm, fra lyriske viseelementer 

til kraftfulle, desperate utblåsninger. 

Mye og mangt er rimelig farout 

og kan fremstå lite håndgripelig, 

mens andre elementer er forholdsvis 

enkle å ha med å gjøre. 

Det hersker liten tvil om at Yr Royal 

Jetlag Gospel er et svært så krevende 

verk som nok kan være vanskelig 

å svelge for sarte sjeler. Her 

kreves det rikelige doser tålmodighet, 

oppmerksomhet og et åpent 

sinn er absolutt heller ingen ulempe. 

Ei plate som gradvis vinner seg 

for hver gjennomhøring, og som 

etterhvert trer frem fra mørket som 

et rett så hørbart album. Så er du 

åpen for noe litt utenom det vanlige, 

er dette absolutt et band å kikke 

nærmere på. 

www.ositorecords.com 

BRIAN WOODBURY 

variety orchestra 

Format CD 

Nasjonalitet USA 

Innspilt 1999-2003 

Utgitt 2004 

Plateselskap SomePhilharmonic/ReR 

Katalognr ReR BW1/SOmeP-hil 7 


H 

er kom jaggu en overraskelse 

seilende ned i postkassa mi. 

Jeg kjenner lite til det Brian 

Woodbury har gjort før, men med 

denne skiva får han i alle fall ei stor 

stjerne i boka mi, for maken til 

inspirerende skive er det lenge siden 

jeg har hørt, uansett sjanger. 

Woodbury er plantet med et ben i 

nyere, melodisk orientert samtidsmusikk 

og et ben i en RIO-tradisjon 

som slekter på Lars Hollmer og Fred 

Friths produksjon på tidlig åttitall. 

Han tråkker også innom moderne 

storbandjazz og litt etnisk musikk, 

noe som gir skiva et mangfoldig, 

men aldri kaotisk uttrykk. 

Han har samlet et stort antall musikere 

som bidrar på alt fra tradisjonelle 

rockeinstrumenter som bass, 

gitar og trommer til trombone, 

pedal steel gitar og banjo, noe som 

gir han et meget dynamisk og variert 

lydbilde. Produksjonen er litt vel 

tørr til tider, men ellers er det lite 

som kan fjerne glansen fra ei skive 

som burde få lov til å lyse opp flere 

platesamlinger enn min. 

www.rermegacorp.com 

Trond Gjellum 

Doone Records annonserer en 

helt fersk utgivelse med Izz. Plata 

har fått navnet Ampersand, 

Volume 1 og inneholder låter 

hentet fra hele bandets karriere 

selv om enkelte ifølge pressemeldingen 

har endret seg radikalt. 

CIRCLES END 

hang on to that kite 

Format CD 


Innspilt 2003 

Utgitt 2004 

Plateselskap Karisma Records 

Katalognr KAR 002 



t av de bandene vi har fulgt 

jevnt og trutt siden debuten er 

Enorske Circles End. Hang On To 

That Kite er deres fjerde utgivelse og 

mye tyder på at gruppa har benyttet 

tiden sin svært godt denne gangen. 

Fremdeles dyrker de melankolien i 

rikelige doser, samtidig som låtstrukturene 

inneholder betydelig 

flere jazzelementer enn tidligere. 

Resultatet har blitt et spenstig og 

velarrangert stykke progressiv rock, 

der samspill vektlegges fremfor 

soloutspill. Denne plata er så og si 

blottet for soloer. Saksofonen har 

blitt en godt integrert del av helheten 

og fungerer som et positivt tilskudd 

til lydbildet. Et detaljert lydbilde 

som fremstår bredere enn før, 

med elegant elpiano-bruk og sågar 

luftig mellotron i essensielle partier. 

Albumet belyser gruppa fra en mer 

utfordrende og progressiv side. Helheten 

lyder sammensveiset, og det 

høres at bandet har vektlagt å jobbe 

en del med utvikling av temaer og 

de har åpenbart modnet på dette 

feltet. Her er det mange smidige 

overganger å spore. Samtidig lekes 

det mer med det rytmiske. De mer 

synkopiserte sekvensene og til dels 

hektiske passasjene kan minne litt 

om Gentle Giant, mens de mørkere 

stunder fører tankene i retning 

Anekdoten og Opeth – i deres mer 

tilbakelente hjørne. 

En vesentlig styrke er at Circles End 

virkelig tør å legge følelse og sjel i 

partiene, samtidig som bandet kort 

og godt mestrer å skrive bedre låter. 

Dette har medført et album som er 

fyllt til randen av stemning. Vel 

anbefalt hvis du er nysgjerrig på 

norsk progrock... 

M 

:kommentar: 

ed sitt fjerde album Hang On 

To That Kite er jeg ikke i tvil 

om at Norge har fostret et 

progband i den melodiøse gata som 

kan ta opp konkurransen med mange 

av de større navnene utenfra. Bandet 

trekker selv paralleller til band som 

Porcupine Tree, Gentle Giant, Camel, 

Echolyn og Ritual når de skal beskrive 

seg selv, og jeg er ikke så veldig 

uenig i den beskrivelsen. Vokalist 

Karl Riis Jacobsen har helt klart tatt 

til seg deler av vokalbruken som 

Echolyn gjorde bruk av, og bandet 

har i det hele tatt mye til felles med 

Echolyn, og det er en kompliment. 

Akkurat som hos sine amerikanske 

inspiratorer er det korte, konsise og 

velskrevne låter med fokus på godt 

samspill og fengende melodilinjer 

som står i fokus. Ingen av instrumentalistene 

breier seg på bekostning av 

de andre i bandet, og det skaper en 

følelse av helhet og samspill som man 

ikke finner så altfor ofte innen sjangeren. 

Men jeg må likevel få fremheve 

gitarist Trond Lunden og keyboardist 

Audun Halland for smakfulle innspill. 

Det går an å spille bra uten å hele 

tiden måtte spille så innmari mye. 

Produksjonen er meget bra, og med 

låter som alle holder seg innenfor 5-6 

minutter, skal du jo se gutta kanskje 

spilles på radio etter hvert? Alt i alt 

må det vel kunne sies at Circles End 

med dette albumet har satt en standard 

for mer melodiøs prog innenfor 

Norges grenser. 

www.circlesend.no 

Trond Gjellum 

CITIZEN CAIN 

playing dead 

Format CD 

Nasjonalitet UK 


Utgitt 2003 

Plateselskap Pig In A Poke Records 

Katalognr - 


Sven Eriksen 

itizen Cain var et av bandene 

som var med på å gi “genesisklo- 

et rufsete Cne-neoprogen” rykte 


ALKEMY 

da 63 project 

En krysning mellom progressiv rock, progmetal 

og fusion er stikkordene for denne utgivelsen 

signert franske Alkemy. Dette er bandets 

første utgivelse og gruppa viser seg som 

en gjeng kompetente musikere med flere 

interessante tilløp. Deres fusionprog bærer i 

seg en del tyngre elementer og innbefatter iørefallende vokalpartier, 

side om side med tekniske instrumentalutflukter. Pluss for et rimelig 

fikst bass-spill. Foreløpig står ikke nivået på komposisjonene helt i 

forhold til det spilletekniske, men Alkemy er trolig på god vei. Ikke 

talentløst, snarere en typisk “midt på treet-kandidat”... 

Unicorn Records 2004, 63:31 (Jon Christian) 

DOGPOUND 

the hellbum 

Tung AOR-inspirert rock med større vekt på 

fengslende rock enn progressive/symfoniske 

referanser, preger denne utgivelsen fra det 

svenske bandet Dogpound. Selvsikker vokal 

og bra tyngde i kompet kan spores. Referansene 

kan trekkes i retning band som Van 

Halen, Freak Kitchen og ulike grungeband. Absolutt ikke talentløst, 

men lite relevant for de progressive fanatikere. 

Lion Music 2004 (Jon Christian) 

D SOUND 

kisember (ordinary man) 

Ja da, de kaller seg D Sound. Jeg skal være 

storsinnet og anta at navnelikheten med et 

visst norsk band er tilfeldig, selv om også 

ungarske Zsolt Dezso Murguly og hans band 

har en viss jazz-følelse. Men i første rekke er 

de et typisk “mørkt” prog-band med de sedvanlige 

dystre og tunge gitar-riffene, og en elegant space-følelse. Det 

tar ikke lange stunden før monotonien griper deg. Albumet er velprodusert 

og soundet er gjennomført, men du har hørt alt sammen før. 

Tekstene er forresten på ungarsk, uten at det er noe ankepunkt i seg 

selv. Periferic 2004 (Trond S.) 

JACK FOSTER III 

evolution of jazz raptor 

Tung jazz- og blues-influert neoprog med 

både heavy-lignende og symfoniske partier. 

Gjestemusikerne Trent Gardner (Magellan) 

og Robert Berry (3) er i stor grad med på å 

sette sitt særpreg på det ferdige resultatet. 

Plata er feilfritt framført og produsert, og 

Foster er slett ingen uinteressant artist. Problemet ligger i mangel på 

særpreg, og med det store utbudet av denne typen musikk, er det 

faktisk ingenting som får dette albumet til å stå ut i mengden. Den 

14 minutter lange Nirvana In The Notes med sitt klassiske og ELPinspirerte 

tilsnitt forsøker å være annerledes og lykkes sånn halvveis. 

Men vi kan vanskelig se hvorfor en progelsker med trangt budsjett 

skulle ønske å velge nettopp denne plata. Musea 2004 (Sven) 

J P MOORE DRUM ‘N’ BASS 

volume 1 

Skinnet bedrar ofte, og denne gangen til 

gangs. Ut i fra bandnavnet kunne dette 

være spennende greier, siden drum and bass 

har alltid tiltrukket meg. Men her ble jeg 

grundig lurt, for dette er ganske ordinær 

jazz-funk med nogo attåt. Et par lite interessante 

coverlåter har også presset seg inn og bringer ikke denne skiva 

noe særlig høyere opp på anbefaltlista mi. 

Blue Canoe Records 2004 (Trond G.) 

på første halvdel av 90-tallet. Med 

album som Serpents in Camouflage og 

Somewhere But Yesterday presenterte 

de en oppkonstruert, umelodisk og 

slitsom neoprog med Peter Gabriels 

alter ego (i form av vokalisten Cyrus) 

i fremste rekke. Det ble etter hvert 

lenge mellom utgivelsene, men helt 

borte har de vel aldri vært. 

Deres siste plate Playing Dead viser et 

mer lettflytende, men samtidig mer 

genuint komplekst og mer symfonisk 

band hvor de aller verste Genesis-taktene 

er polert bort. Vokalist Cyrus er 

fremdeles med fra originalbesetningen 

(sammen med Stuart Bell) og, 

bevares, han høres ut akkurat som 

før, men satt inn i denne musikalske 

konteksten blir ikke Gabriel-kloningen 

hans lenger parodisk. 

Bandet spiller på mange strenger, fra 

de mørke stemningene i Shades via 

den nesten Gentle Giant-aktige 

åpningen på Rivers Of Twilight (og 

avslutningen på Lunar Silence) til det 

voldsomme prog-eposet, den 15 

minutter lange Falling From Sepiroth. 

For en som med gru hørte den klønete 

låtskrivingen på debutalbumet er 

det gledelig å konstatere at de virkelig 

har dratt seg etter håret på dette 

området. Det samme gjelder selve 

framføringen. Over 10 år i bransjen 

har gjort underverker, og de raser nå 

uanstrengt gjennom komplekse partier 

i en musikk som er så definitivt 

deres egen og ikke bare et oppgulp 

av hva andre har gjort før dem. 

Citizen Cain har kommet et godt 

stykke vei siden Serpents In Camouflage, 

men det er neppe dem som 

skal lede an i utformingen av den 

nye progressive rocken. Neoprog for 

de nysgjerrige. 

www.citizen-cain.com 

DJARMA 

14 faces vol 1 live 

Format CD 

Nasjonalitet Japan 

Innspilt 2003 

Utgitt 2003 

Plateselskap Vital Records 

Katalognr VR-007 


Trond Gjellum 

D 

jarma er en japansk kvartett 

som helt klart har latt seg 

inspirere av jazzrock av det 

litt mer vovede slaget som man gjerne 

finner på undergrunnsscenene i 

Chicago og New York, det vil med 

andre ord si blåsdrevet, energisk 

jazzbasert musikk med mye trøkk og 

driv. Mest av alt minner det litt om 

et mer kommerst Isotope 217: “70- 

talls detektime musikk med nogo 

attåt” som en kompis kaller dem. 

Om ikke det er av det mest særegne 

og spennende jeg har hørt, så er det 

på ingen måte noe ueffent bekjentskap. 

Det er driv og dynamikk og 

det melodiske materialet er så absolutt 

av en ikke helt gal klasse. Men 

for en lyd: dette er tatt opp med 

mikrofon i salen, og alt som heter 

produksjon er fraværende, noe som 

gir lyden en skjærende diskant som 

truer med å blåse øra av deg. Man 

kan i våre dager gjøre mye etterarbeid 

med selv en billig Elkjøp-PC 

med tilhørende programvare, så det 

finnes ingen unnskyldning for å legge 

noe slikt ut for salg. 

www.djarma.com 

DREADNAUGHT 

music en flagrante 

Format CD 



Utgitt 2004 

Plateselskap Big Balloon Music 

Katalognr BBM1101 


D 

Trond Gjellum 

readnaught er en løst sammensatt 

gruppe som spiller musikk 

i et grenseland mellom jazz, 

prog og groovy rock, noe som er litt 

på moten i USA i våre dager, med 

band som Critters Buggin og Galactic 

som de beste representantene. Man 

blander gjerne inn instrumenter fra 

syttitallsfusionen med moderne beats 

og rytmer, og skaper (særlig i Critters 

Buggin’s tilfelle) en uhyre spennende 

syntese av sjangre som resulterer i et 

veldig originalt uttrykk. Jeg synes 

vel ikke at Dreadnaught klarer helt 

det samme. Det blir for lite gode 

melodier og interessante vendinger. 

Det låter tidvis litt ubehjelpelig og 

amatørmessig, faktisk. En tynn produksjon 

trekker det hele heller ikke 

særlig høyere opp. Gode tilløp er det 

mange av, men ingen av ideene klarer 

å bringes fram til målstreken som 

utgjør en låt. Når det prøves på litt 

mer orkestrerte stykker låter det litt 

mer lovende, men det blir for lite av 

dette til at skiva kan bæres. I en verden 

fylt av masse spennende musikk, 

er ikke Dreadnaught det du nødvendigvis 

bare må ha. 

www.bigballoonmusic.com 

www.dreadnaught.com 


DARLING 

d2r 

Format CD 


Innspilt 2003 

Utgitt 2003 

Plateselskap Drums Productions 

Katalognr HD02 


Trond Gjellum 

H 

al Darling er en amerikansk 

trommeslager og perkusjonist 

som nå er over oss med sitt 

andre album. Musikken kan best 

beskrives som en form for “over the 

top” prog, og slik som det nå framføres, 

låter det hele mest som Dream 

Theater på syre parret med en wannabe-samtidsmusikkomponist. 

Her 

er alle skjeve taktarter puttet inn i 

alle hjørner av låta, og det spilles 

fort og mye. Her er det flust av drama 

og dynamikk, og det hele er liksom 

gjort helt etter regelboka. Det 

melodiske materialet er helt greit, 

men det er ikke akkurat minneverdig 

stoff vi har med å gjøre. Det blir 

lite substans framfor glasur, og han 

kunne godt ha jobbet med komposisjoner 

og produksjon i større grad 

enn det er gjort. At han har puttet 

inn noen orkesterstykker for dårlig 

lydende MIDI-orkester bringer ikke 

heller helhetsinntrykket opp i de 

stratosfæriske høyder. 

www.haldarling.com 

JAMES BAND 

the electric eel has got 

me by the brain banana 

Format CD 


Innspilt - 

Utgitt 2004 

Plateselskap Bushda Records 



N 

Trond Gjellum 

orske James Band har hengt 

med en stund, og The Electric 

eel has got me by the brain 

banana, er deres seneste fremstøt. 

James Band har alltid hatt et sound 

som har vekslet mellom typisk syttitallsinspirert 

prog mikset med et 

hardrocklydbilde som slekter rett så 

mye på band som f. eks Deep Purple, 

og slik er det også på denne skiva. 

Surklende Hammond-orgel og tung 

gitarbruk har en fremtredende plass 

i lydbildet, og det er ikke tvil om at 

disse gutta kan rocke! 

Åpningskuttet The Love Song Of J.F 

Sebastian er en 19 minutter lang 

suite som veksler mellom en rekke 

musikalske uttrykk. Mye tøffe greier 

her, og bandet spiller enormt bra. 

Men problemet er at låta blir bare 

altfor oppstykket. Det høres mer ut 

som om man bare har slengt sammen 

en 6-7 låter under en paraply, 

og det hele blir låtende litt tilfeldig. 

Målet var sikkert å få til en spennende 

dynamikk og struktur, men 

nå låter det litt rotete. Sånn sett er 

de kortere låtene en smule mer 

enhetlige i soundet, og det er helt 

klart dette formatet som kler bandet 

best. Særlig låta James Is Dead er 

en tøff rocker med små innspill av 

nesten Dream Theater-aktige strukturer. 

En låt som godt kunne vært 

gjort til en målestokk for bandet til 

senere bruk. 

Alt i alt er det et helt greit album, 

men det oppleves litt langt og oppkonstruert 

som en helhet. Hvis de 

kutter ned antall partier i hver låt og 

utvikle heller de partiene har, vil det 

låte mer modent ved neste korsvei. 

ette tunglabbete konseptalbumet 

om oppfatninger av 

musikk begynner som jazzrock, 

men tar raskt opp i seg elementer 

fra tidlig Genesis og Echolyn. 

I et mellomspill på albumets første, 

ordentlige låt, The Plan That Failed 

får vi også en sekvens inspirert av 

Madness. Den klassiske prog-følelsen 

forsterkes på Makhtartam And The 

Low Brotherhood, som er mest 

bemerkelsesverdig med sine vokale 

eksperimenter med en viss øst-eurowww.jamesband.com 

HOLY LAMB 

beneath the skin 

Format CD 

Nasjonalitet Latvia 


Utgitt 2002 

Plateselskap Periferic Records 

Katalognr BGCD 112 


D 

Trond Sætre 

ANAND 

joy 4 ever 

Anand Mahangoe (opprinnelig fra Sør-Amerika 

og senere utflytter til Holland) er navnet 

på en svært så talentfull gitarist med opptil 

flere utmerkelser på samvittigheten for sitt 

gitararbeid. Joy 4 Ever er herrens andre 

album og dette er rett og slett et instrumentalt 

gitarorientert album. Etter sigende er Anands store forbilde Joe 

Satriani, hvilket skulle gi et visst pekepinn om hvilket landskap 

Anand opererer innenfor. Til forskjell fra mange andre gitaralbum dyrkes 

det ikke utelukkende “forten-deler”, men også en del følelsesladde, 

dramatiske symfopassasjer har funnet sin plass på dette albumet. 

Gjestekeyboardist er forøvrig Derek Sherinian (ex-Dream Theater). 

Forbeholdt de gitarfrelste. Lion Music 2003 (Jon Christian) 

TAKARA 

eternity 

Amerikansk gruppe med en “best of”-samling 

som spenner over 5 år av deres karrière. 

Melodisk, med klare likheter til Asia, spesielt 

i de eldste opptakene. Etter hvert blir 

bandet tyngre og metal-tricksene tydeligere, 

men fremdeles med sterk fokus på den enkle 

popmelodien. Får i ulveklær! Lion Music 2004 (Sven) 

UNDER RADIO 

bad heir ways 

Amerikansk kvartett som forsøker å gjøre 

mer ut av musikken enn bare å spille “power 

chords” bak slitsom vokal. Ved å blande inn 

fiolin (og mandolin!) skaper de et adskillig 

mer variert og nyansert lydbilde enn de fleste 

av sine kolleger. Med oppfinnsomme 

arrangementer og hederlig låtskriving plasserer de seg et sted mellom 

Discipline og black metal. Nåvel, kanskje ikke helt, men et forfriskende 

bekjentskap er de. Lion Music 2004 (Sven) 

SMEER 

loud and clear 

Adskillig mer tradisjonell progmetal serveres 

fra denne kanadiske kvartetten. Men de kan 

jobben sin og skaper et fyldig og tøft lydbilde 

(nesten bare i låta Mother roer de det 

ned, men det skulle da også bare mangle, 

stakkars mor). En over gjennomsnitt bra 

vokalist redder nok denne plata fra å bli veldig gjennomsnittlig på 

alle måter. Lion Music 2004 (Sven) 

DIVERSE ARTISTER 

the music of jimi hendrix 

Det er klart det er moro for alle disse ambisiøse 

gitaristene å spille Jimi Hendrix-låter 

som Stone Free, Foxy Lady og Bold As Love, 

men må de absolutt gjøre det på plate? 

Lion Music 2004 (Sven) 

NAAMAH 

resensement 

Trommer og gitarer flagger metal mens 

kvinnelig vokal og keyboards flagger melodisk 

neoprog. Slikt blir det ofte verken fugl 

eller fisk av, så også her. Dog blir det allikevel 

en relativt spiselig miks av tunge og lette 

elementer. Annie Haslam møter Barron Blod. 

Metal Mind Productions 2004 (Sven) 

Internett: www.lionmusic.com • www.metalopolis.com. 


BIG BIG TRAIN 

gathering speed 

Gathering Speed er det fjerde albumet i rekken 

fra britiske Big Big Train. Denne gangen 

har de laget et konseptalbum basert på historien 

om en jagerpilot som ble skutt ned 

under 2. verdenskrig. Musikalsk handler det 

fremdeles om neoprog med innflytelse fra 

Genesis, vel og merke uten de dramatiske elementene. Komposisjonene 

er av den ikke fullt så utfordrende sorten og kunne med fordel 

vært litt mer interessante. Dyktig fremførelse med en optimistisk 

undertone, men dessverre en del låter her som bare forsvinner inn i 

glemmeboka straks de er ferdige. 

UK 2004, Tree Frog Records, www.bigbigtrain.com (Jon Christian) 

MINIMUM VITAL 

atlas 

Franske Minimum Vital har alltid fascinert 

meg med sin stilsikre blanding av Magmaaktig 

driv, fengende melodier og gode låter. 

Atlas følger opp i god stil, en litt tynn produskjon 

til tross, skjuler ikke det faktum at 

dette er særdeles velskrevet og godt fremført 

symforock. Basisen ligger i det kjente og kjære syttitallet, men det er 

puttet inn musikalske løsninger som gir dem et mer moderne preg 

enn mange andre kontinentale symforockband. Det før nevnte Magma 

er en referanse, men man kan høre linjer tilbake til ZAO og andre mer 

melodiske Zeuhl-band. Samtidig har også nyere band som Flower 

Kings helt klart også satt sitt preg. En del elementer av ymse østeuropeisk 

folkemusikk er også å spore i musikken. I det hele tatt er 

musikken full av så mye spilleglede og liv at du ikke kan unngå å bli 

revet med. Ei skive som er kjekk å ha når det går mot lysere tider. 

Frankrike 2003, Musea Records, www.musearecords.com (Trond G) 

PILGRYM 

pilgrimage 

Pilgrym er et band med masse viktige ting 

på hjertet, og det vil de dele med oss på 

denne skiva. Musikken trasker litt i Pink 

Floyd og Eloy - gata, men i all hovedsak er 

dette bare så uendelig mye kjedeligere. Treige 

4/4-deler med mye gitarsoloer er også en 

viktig ingrediens. Mye Hammond og mellotron skal liksom gjøre dette 

til “skikkelig” symforock, men de lurer ikke meg, og sikkert ikke så 

mange andre heller. Traurig, monoton og overpompøs symfonisk rock 

uten særlig skarpe kanter eller særpreg trenger vi rett og slett ikke 

flere av! UK 2003, 

Holyground Records, www.holyground.co.uk/www.pilgrym.co.uk (Trond G) 

THE BERRIES 

questconquest 

Folkrock med influenser fra irsk, latinamerikansk 

og nordisk tradisjonsmusikk preger 

debut-EP’en fra Oslobandet The Berries. Sentralt 

i gruppas lydbilde finner vi instrumenter 

som fele og trekkspill, i tillegg til en noe 

anmassende vokalist. Bak mikrofonen finnes 

av alle ting programlederen i NRKs VG-lista Topp 20, Nicholas Carlie, 

men dette har heldigvis ikke så mye med listepop å gjøre. Stilmessig 

befinner The Berries seg et sted mellom The Pogues, Gipsy Kings (!) 

og Hedningarna. Lite progressive nyanser å spore, men habilt utført 

og med brukbart temperament. 

Norge 2004, Nobel Records, www.the-berries.com (Jon Christian) 

peisk klang. Vokale krumspring er 

også et vesentlig innslag på den ville 

satiren Audioburg. Men før (og etter 

at) vi kommer så langt, går det slag i 

slag med mektige orgeltoner, mollstemte 

gitarer, og på tekstsida, et 

fabelkonsept som fortelles med 

mange store ord. Den tvers gjennom 

melodiøse Stars Fell On Fertile Land 

midtveis på albumet føles som et 

friskt pust mot alt dette, selv om 

den egentlig er en klisjé av en progballade. 

Problemet med plata er nettopp at 

den er en klisjé. Om ikke en eneste 

stor en, så i alle fall mye av den. Og 

vel er dette symfonisk rock, men 

innimellom blir det likevel for teatralsk 

for meg, og det på en 

anstrengt måte (“this is the end of 

a tale!”, brøler vokalisten gjentatte 

ganger helt på slutten av siste sporet, 

før han blir avløst av en trommevirvel). 

Aksentene må også jobbes mer med, 

selv om jeg synes det er modig å 

legge så mye vekt på sangen i en 

sjanger der instrumental musikk 

ofte er løsningen for band med lite 

utbredde morsmål. Poeng gis også 

for å dele opp låtene i jevn lengde, i 

stedet for den velbrukte metoden 

med å kjøre full pakke på et 15-20 

minutter lang sluttspor. 

Ellers er det gamle tricks Holy Lamb 

prøver å imponere oss med (unntatt 

det Madness-mellomspillet; det var 

litt friskt). De er gode, men andre 

har gjort det bedre. For eksempel, 

tja, igjen: Echolyn er et navn som 

stadig dukker opp når jeg spiller 

Beneath The Skin. 

www.perifericrecords.com 

www.holylamb.lv 

JOHN WETTON 

amata 

Format CD 


Innspilt 2003 

Utgitt 2004 

Plateselskap Metal Mind Productions 

Katalognr MMP CD 0940 


Trond Sætre 

H 

er har polske Metal Mind fått 

tak i en liten godbit: Et akustisk 

konsertopptak med den 

klassiske rockens allestedsnærværende 

vokalist/gitarist. John Wetton 

oppsummerer mye av karrieren sin i 

denne enkle, melankolske synth oggitarkonserten. 

Mesteparten er hentet 

fra katalogen hans for de siste 15 

årene, men her er også minner fra 

Johns tidligere band. Og da merker 

vi oss særlig Crimson-låtene Book Of 

Saturday og Night Watch, to sanger 

som står godt til stemningen på 

konserten. Mer overraskende er det 

kanskje at John også har gitt plass 

til et par Asia-låter: Heat Of the 

Moment gjør seg bra i akustisk versjon 

(bedre enn originalen, egentlig), 

men den vasne balladen The 

Smile Has Left Your Eyes lar seg ikke 

redde. 

At Amata er en stemningsfull plate, 

kan det ikke være tvil. Men for 

prog-fans blir det hele litt for 

enkelt. Kun i kraft av Wettons bakgrunn 

kan dette kalles et progressivt 

album. På alle andre måter er 

det visepop. Nei, forresten, bare 

viser. En annen ting er at 37 minutter 

spilletid virker litt stusselig, 

særlig på et live-album. Men konserten 

var kanskje ikke lenger? 

www.metalopolis.pl 

www.johnwetton.co.uk 

KAMPEC DOLORES & 

ISTVÁN GRENSCÓ 

koncert! 

Format CD 

Nasjonalitet Ungarn 

Innspilt 2003 

Utgitt 2004 

Plateselskap ReR Megacorp 

Katalognr CD-KP02 


Trond Gjellum 

ngarske Kampec Dolores har 

holdt på i noen år nå med sin 

Usæregne blanding av folkemusikk, 

jazz og vindskeiv rock i grenselandet 

new wave og art-rock av 

typen Art Bears. På dette livealbumet 

har de fått hjelp av saksofonisten 

István Grenscó til å presentere 

stoffet live. Rent musikalsk er det 

ikke så lengt unna det de har gjort 

før. Det er uhyre bra spilt, og de 

makter å mane fram et helt spektrum 

av stemninger. 

Skal jeg komme med noen innvendinger, 

må det kanskje bli at det tidvis 

oppleves som litt monotont i 

lengden. Når de først har funnet et 

driv, beholdes dette gjennom hele 

låta uten nevneverdig forandring. 

Den kvinnelige vokalistens stemme 

kan også til tider bli litt i meste 

laget, med sin lett affekterte vibrato. 

Men totalt sett er det ei OK skive 

som viser bandet fra mange sider. Er 


du interessert i å sjekke ut Kampec 

Dolores, er jeg sikker på at dette 

ikke er noe dårlig sted å begynne. 

www.kampecdolores.hu 

MARILLION 

marbles 

Format CD 



Utgitt 2004 

Plateselskap Intact Recording 

Katalognr INTACTCD1 


Trond Gjellum 

tter en treårs ventetid, er 

Marillions nyeste album ute. 

E Marbles tar på mange måter 

opp tråden fra forrige skiva Anoraknophobia, 

og viser at bandet har 

gjennomgått en transformasjon fra et 

småprogressivt symforockband til et 

fullblods “alternativt” rockeband i 

stil med Radiohead, Elbow og Orange 

Can. Det hele åpner med den over 13 

minutter lange The Invisible Man, en 

multisekjonell suite som for det meste 

driver av gårde i et rett så bedagelig 

tempo. Det er helt klart at bandet 

har skjelt med meget skrå øyne på 

hva Thom Yorke og co. i Radiohead 

har gjort, men det er fusjonert med 

deler av det gamle Marillionsoundet, 

og blir dermed en rett så interessant 

syntese. På mange måter fremstår 

den som en av platas aller beste 

kutt. Deretter blir det mye rolige 

sanger som bare går og går uten 

egentlig å fenge eller forarge. Det 

bare glir forbi og gjør deg litt usikker 

på om det er samme låta som står i 

repeat. Mot slutten drar det seg opp 

litt, og Drilling Holes er så absolutt 

av skivas bedre låter, med sitt mer 

maniske driv. Stakkato rytmer, desperat 

vokal og en kul bruk av syntheffekter 

og tradisjonelle Hammond-lyder 

fusjoneres til et spennende 

og vellydende hele. Den andre 

suiten på skiva, Neverland, er ikke 

fullt så engasjerende og kunne med 

fordel vært kuttet ned betydelig. 

Jeg har aldri vært noen stor Marillion-fan, 

men jeg innbiller meg at denne 

skiva i hvert fall ikke skyver fra 

seg fansen. Man får velskreven 

musikk (noe bandet skal ha honnør 

for å være flinke til å klare å skape) 

pakket inn i en meget bra produksjon, 

og selv om transformasjonen 

stadig er i gang, har det likevel mer 

enn et hint til bandets tradisjonelle 

sound. Men hvor mange nye fans de 

vil få, er jeg usikker på. Ikke fordi 

det er direkte dårlig, men rett og 

slett fordi det oppleves som litt 

uinteressant. Band som Radiohead og 

Elbow låter friskere og mer vitale, 

Marillion låter dessverre bare satte og 

litt uinteresserte litt for mange ganger 

på skiva.. Med 20 minutter mindre 

musikk og litt færre intetsigende nesten-ballader 

med en loop i bunn, 

kunne skiva vært helt grei, den. 

T 

i år etter høydepunktet Brave 

gjør neoprogveteranene Marillion 

et nytt konseptalbum. Det 

siste decenniet har bandet brukt til 

å utvikle seg fra et progband til et 

dyktig, men tidvis uengasjerende 

rockeband. Marbles er riktignok ikke 

noe nytt Brave, istedenfor å ta et 

skritt tilbake til det har de tatt et 

skritt til siden, bort fra den enklere 

musikken de par-tre siste albumene 

har inneholdt og over til et mer 

komplekst, stemningsfullt uttrykk. 

De supplerer sin egenart med impulser 

fra moderne kreative band, og 

resultatet blir et album som utfordrer 

lytteren på en helt annen måte 

enn tidligere. Instrumentalt er de 

sofistikerte og detaljerte, vokalt stiller 

Steve Hogarth samtlige av sine 

konkurrenter i skyggen med en følsomhet 

og en stemmekontroll helt i 

særklasse. Hans inntreden i bandet 

ble av mange sammenlignet med å 

“hoppe etter Wirkola”, men han 

framstår i dag etter min mening som 

Marillions største aktivum. Plata er 

lang (og den doble spesialutgaven 

som kun kan kjøpes på nettet er 

enda lenger), og vi unngår ikke dødpunkter 

underveis. Men viseligen 

har de lagt de beste låtene i starten 

og slutten av albumet. Det er gledelig 

å kunne fastslå at Marillion atter 

er et interessant band. Anbefalt! 

www.marillion.com 

V 

:kommentar: 

Sven Eriksen 

MATTHEW PARMENTER 

astray 

Format CD 


Innspilt 2004 

Utgitt 2004 

Plateselskap Strung Out Records 

Katalognr SOR 6804 


Sven Eriksen 

okalist og låtskriver for Discipline 

er ute med sitt første soloalbum. 

En plate som tilsynelatende 

er mer stillferdig enn bandets 

produksjon. Tilsynelatende fordi tekstene 

er like høylydte som alltid. 

Helt fra han fylte oss med skrekk og 

vemmelse i låta The Nursery Year på 

Disciplines debutalbum, har han skreket 

ut frykt, desperasjon og forakt 

som en amerikansk parallell til Peter 

Hammill. Og aldri har likheten med 

THIERRY CRUSEM 

le coloirs de l’amer éton nant 

Hr. Crusem er en talentfull ung fyr som spiller 

gitar og keyboards i tillegg til å synge på 

dette ambisiøse prosjektet. Det er musikk full 

av driv i grenselandet jazzrock/industrirock 

og neoprog. Han har mange fine tendenser, 

men låtmaterialet blir dessverre for anonymt, 

og det som kunne blitt en spennende plate koker bort i intetsigende 

lydkaskader. Frankrike 2003, Musea records, www.musearecords.com, 

www.thierrycrusem.com (Sven) 

TRANSCIENCE 

primordial 

Transcience er sideprosjektet til Lands Endkeyboardist 

Frank Hunter – med hjelp av 

alle gruppas medlemmer. Musikken er laget 

mellom 1996 og 2003, parallelt med innspillingene 

for bandets nye plate. Primordial er 

typisk symfonisk neoprog, behagelig, men 

komposisjonemessig uspennende og egentlig ikke så voldsomt spenstig 

framført heller. Ett og annet fint øyeblikk opplever vi dog her og 

der, men en time er i meste laget. Og om ikke det var nok inneholder 

plata i tillegg over 70 minutter musikk i MP3-format. 

UK 2003, Cyclops Records, www.gft-cyclops.co.uk, www.transendland.net 

(Sven) 

VINNY GOLIA 

music for like instruments – 

the Eb saxophones 

Her har vi en sær, liten sak, nemlig ei skive 

med musikk komponert for seks saksofoner 

og kun det. Det høres kanskje ikke ut som 

en drøm for alle og enhver, og jeg skal innrømme 

at jeg har litt problemer med å sluke 

drøye sytti minutter med ymse tonale utskeielser. Men jeg må faktisk 

innrømme at jeg faktisk ble litt fascinert av dette. At så mange klanger 

kan trekkes ut av ett instrument er rett så imponerende. Noen av 

komposisjonene er også stykker med musikk som kan påkalle seg 

interesse for flere enn bare saksofonister. Mye av musikken har et 

manisk og nesten hysterisk preg som skaper merkelige atmosfærer. 

Men ei skive for alle er det ikke. Til det blir konseptet for snevert. 

USA 2004, Nine Winds Records, www.ninewinds.com (Trond G) 

VRIL 

effigies in cork 

Chris Cutler (slag), Bob Drake (bass) og 

Lukas Simonis (gitar) lager krafttrio med 

instrumental avant-surfpunk på menyen, 

enda en stilart disse utøverne tydeligvis 

håndterer problemfritt. Simonis har snekret 

samtlige 16 låter, innspilt direkte i en live-istudio-kontekst. 

Litt utradisjonell temaføring her, og overraskende 

behersket spilling (Cutler nå også i hyppig 4/4!), men ikke la deg lure 

– dette blir aldri dusinvare. Kall dem gjerne navlebeskuende, og platen 

er neppe maktpåliggende for menigmann, men i det minste artig 

nok for oss med intakte referanserammer. 

England 2003, ReR Megacorp, www.rermegacorp.com (Rikard) 

nettopp Hammill vært tydeligere enn 

på Astray. De noe enklere, roligere 

låtene er tidvis veldig tett opp mot 

Hammills tidlige soloplater og Van 

Der Graaf Generators produksjon. 

Åpningskuttet Now er en relativt 

enkel, men usedvanlig fin låt som 



ygger sakte opp mot en grandios 

avslutning fylt av orgel og Mellotron. 

Parmenter spiller selv alle instrumentene 

med unntak av bass som håndteres 

av Disciplines bassist Mathew 

Kennedy. Distracted er full av lyd 

hvor igjen Mellotronen skaper et dramatisk 

lydbilde ut av en låt som i 

hovedsak er bygget over ett eneste 

riff. Snev av Gentle Giant kan spores, 

spesielt når en vibrafonlyd blander 

seg inn. Dirty Mind går i valsetakt og 

har en lett jazzfeel i starten, men 

man kan ikke regne med at en låt 

med en slik tittel skrevet av Hr. Parmenter 

skal forbli en småmunter 

vise. Allikevel den mest “rett fram”- 

låta på plata ved siden av Another 

Vision, som er en veldig enkel komposisjon 

med et veldig enkelt arrangement, 

og som sådan står sterkt i 

kontrast til resten av plata som stort 

sett oser “progressiv rock”. 

Some Fear Growing Old er igjen en 

musikalsk sett neddempet låt hvor 

han introduserer fiolin og klarinetter, 

akkurat nok til å gjøre denne 

enkle, fine låta interessant. I Between 

Me And The End er han påny dypt 

inne i Hammill-land i en låt med 

kun pianobacking, en dramatisk 

framføring av en av de sterkeste 

komposisjonene på plata. Modern 

Times, som avslutter plata, er over 

20 minutter lang, og er en våt drøm 

for dem som liker slike lange stykker 

fulle av skiftende stemninger, intensitet 

og temaer, krydret med gitarsoloer, 

fete orgelakkorder og mektige 

Mellotroner. 

Astray er et skikkelig kraftverk av 

en plate fra et av progens mest gåtefulle 

talenter. Varmt anbefalt til alle 

som ønsker å få noen grøsninger på 

en varm, solfylt sommerdag (som 

det er idag...) 

www.strungoutrecords.com 

METAMORPHOSIS 

nobody cares 

Format CD 

Nasjonalitet Sveits 


Utgitt 2004 

Plateselskap Galileo Records 

Katalognr u/nr 


Sven Eriksen 

I 

ngen bryr seg er kanskje en litt 

farlig tittel å gi plata si, og selv 

om dette sveitsiske bandet er 

dyktige, så spørs det om musikken 

deres, som ligger i grenselandet 80- 

talls Genesis/Fruitcake/Pink Floyd er 

interessant nok til at Tarkus’ lesere 

gidder bry seg. 

De har et behagelig sound dominert 

av Hammond, tungt komp og Phil 

Collins-aktig vokal, men framdriften 

er langsom og de tar seg usedvanlig 

god tid med å utvikle låtene. I enkelte 

av dem sklir det av og til ut i relativt 

banal voksenpop som ikke helt 

trives i et selskap av saftig og energisk 

prog. Men i det store og hele er 

Nobody Cares en plate full av sugende 

gitar- og keyboardsoloer, fyldige keyboardtepper 

og en generelt småsvevende 

atmosfære. Du bør nok ha sans 

for den enkle siden av progen for å 

like dette, men i så måte er Nobody 

Cares slett ikke noe dårlig plate. 

www.galileo-records.com 

ATTILLA KOLLAR 

utopia – musical witchcraft II 

Format CD 

Nasjonalitet Ungarn 


Utgitt 2002 

Plateselskap Periferic Records 

Katalognr BGCD 116 


U 

Trond Sætre 

topia er oppfølgeren til et 

album som, så vidt jeg kan 

se, aldri ble anmeldt av Tarkus. 

Kanskje ikke så rart, med tanke 

på at det tok lang nok tid å få 

volum to fra Budapest og hit. Musical 

Witchcraft er visst mer et prosjekt 

enn et band, og blir anført av 

Attila Kollars på fløyte. 

Som også framgår av presseskrivet, 

snakker vi om et progressivt folkrock 

band med en middelalder/ 

renessanse-stil. Likheten med 

Jethro Tull er ikke ubetydelig men 

heldigvis viser det seg at Kollars 

ikke er noen typisk Ian Andersonkopist. 

Kollars’ stil er mer melodiøs, 

for eksempel. Som så mange andre 

kan han likevel ikke alltid dy seg 

for å stjele litt fra den gamle mester. 

Stemningen er myk og elegant, 

med mye lett pop, litt taffeljazz, og 

80-talls heavy-gitarer som kontrast. 

Samspillet fungerer bra, men fører 

til at folkemusikkens plass i det som 

liksom skal være et folk-prosjekt 

blir utvannet. Jeg hadde ønsket meg 

litt flere innslag med tradisjonelle 

instrumenter. På Utopia er det 

atmosfæren som er “folk”, mer enn 

instrumentene. Men pent er det. 

www.perifericrecords.com 

THE GAK OMEK 

alien eye 

Format CD 


Innspilt 2003 

Utgitt 2003 

Plateselskap Blue Cube Music 


Spilletid - 

obert Burger, alias the Gak 

Omek, er nok en multi-instrumentell 

soloartist. Med unntak R 

av mannen som spiller keyboard på 

låta Robotomy, er alle medlemmene 

av “gruppa” hans oppdiktet. Alien 

Eye er moderne space-rock inspirert 

av band som Ozric Tentacles og Djam 

Karet, men råere i formen. Gjennom 

ulike musikalske tema er gitaren alltid 

nærværende. 

En standard jazz-heavy, Black Holes 

Colliding, følges opp av de mer langsomme 

og suggererende Here Comes 

The Aluminium Man og balladen 

Moonburn 3am (uten tekster bruker 

Burger i stedet låt-titlene for å 

demonstrere sin sære humor). På 

Dancing Bologna får han riverdance 

til å passe så naturlig inn i lydbildet 

at en skulle tro riverdance var hans 

egen oppfinnelse. Til slutt kommer 

space-motivet virkelig til sin rett på 

Robotomy, og The Squiggly Parameter 

byr på luftig jazz innimellom de 

tunge riffene. 

Alien Eye er kraftig kost, og jeg ville 

ikke anbefale hele albumet på en 

gang til en nybegynner. Men produksjon 

og arrangement er av høyeste 

klasse, og framfor alt: Robert 

“Gak” Burger har greid å gjøre noe 

nytt og personlig med en sjanger 

som er definert av Ozric Tentacles. 

Han er en fornyer, og i det hele tatt 

et stort talent. Vi kan regne med å 

høre mer fra ham. 

www.thegakomek.com 

Trond Sætre 

Utgivelser på gang: 

Genesis The Lamb Lies Down on 

Broadway Live Concert (DVD) 

Steve Hackett Live in Hungary 

2004 (DVD) 

Glass Hammer Lex Live (DVD) 

Glass Hammer Live at NEARfest 

Happy the Man The Muse 

Awakens 

Karmakanic Wheel of Life 

Paatos Kallocain 

The Tangent The World That We 

Drive Through 

White Willow Storm Season 

NEWFAIR FLIK 

situations 

Format CD 


Innspilt 2003 

Utgitt 2003 

Plateselskap Privat utg. 



N 

ewfairflik er en duo bestående av 

Joe Divita på vokal, trommer, 

bass, gitarer og programmering, 

mens Dan Simone tar seg av vokal, 

keyboards og akustiske gitarer. Rent 

musikalsk har disse to helt klart hørt 

på Spock’s Beard, Flower Kings og dess 

like. For de uinnvidde vil det si smått 

pompøs, melodisk proginspirert 

musikk. Komplekse instrumentalpassasjer, 

tunge gitarer, lys vokal og “tøffe” 

soloer på gitar og keyboard er trekk 

som går igjen i større eller mindre 

mengder på denne utgivelsen. Personlig 

synes jeg det holder med et eksemplar 

hver av skjeggmennene og blomsterkongene 

(som gjør sin greie veldig bra), 

og skal man prøve å forbedre sjangeren, 

må man komme opp med noe helt 

annet enn det Newfair Flik gjør. Dette 

blir for lite originalt og ubehjelpelig til 

at det kan fenge stort mer enn venner 

og kjente. Men gutta synger bra, og 

med en god produsent som kan renske 

bort kopiering og erstatte dette med 

mer særpreg, skal du se gutta kan gjøre 

det skarpere ved neste korsvei. 

www.newfairflik.com 

F 

Trond Gjellum 

ANTHONY PHILLIPS 

archive collection vol II 

Format 2CD 



Utgitt 2004 

Plateselskap Blueprint Records 

Katalognr BP360CD 

Spilletid 73:45 + 54:07 

Sven Eriksen 

or ikke så voldsomt lenge siden 

dykket Anthony Phillips dypt 

ned i arkivene og hentet fram 


tildels meget interessant opptak, 

blant annet et knippe demoer fra 

1969 laget i samarbeid med Mike 

Rutherford. Nå har han gjort en nytt 

dypdykk, noe som har resultert i to 

nye CDer med tidligere uutgitt materiale. 

Det kan forsåvidt merkes at 

han har vært der før, for det utvalget 

som nå foreligger har verken den 

samme historiske eller musikalske 

verdi som Volume 1. Dog, verd å 

merke seg på CD1 er den vakre The 

Anthem From Tarka Demo fra 1988 

og Scottish Suite II som utfyller den 

fine Scottish Suite fra PP&P II. 

På CD 2 finner vi Shady Arbours innspilt 

av Phillips og Mike Rutherford 

for The Geese & The Ghost (men uutgitt 

til nå), Desert Suite, skrevet for 

et audiovisuelt prosjekt om Midt- 

Østen, og en av de få gangene Phillips 

forlater det erke-engelske. I 

Fantomas Opening Theme har han 

med seg den originale Genesis-trommisen 

John Silver. 

Lydkvaliteten er ofte så som så, og 

mye av musikken er framført utelukkende 

på akustisk gitar. Nå har 

Anthony Phillips en egen evne til 

også å gjøre musikk for solo 12- 

strenger spennende, og selv om det 

er lekkerbiskner innimellom er nok 

to fulle CDer i meste laget selv for 

fanatiske fans. Med andre ord, det 

er fare for at det blir fra arkivet - til 

arkivet. 

www.voiceprint.co.uk 

www.anthonyphillips.co.uk 

TUNA LAGUNA 

it’s a fudge 

Format CD 


Innspilt 2003 

Utgitt 2004 

Plateselskap Guano 

Katalognr GUAN001 



orsk post-rock har fått sine 

merkenavn i Monopot, Salvatore 

og Mold (hvis Hello Fore- 

N 

ign Country var blant mine yndlingsskiver 

fra gamlelandet i fjor). Tuna 

Laguna kommer fra Lofoten og kjører 

en helinstrumental variant av 

formen - en form som har et minst 

like uklart betydningsinnhold som 

“progressiv rock” i allmennhet. 

Jeg registrerer at anmelderen i Mute 

gir sekstetten trekk grunnet noe som 

hevdes å være urimelige mengder 

musikalsk påtrykk fra Tortoise. Vel, 

ung må verden ennu være – på It’s a 

Fudge skules det nemlig atskillig sterkere 

til virkelig fordums tider. Strengt 

tatt er det vel kun platens banale tittel 

og det simplistiske landskapsfotoet 

på omslaget som angir bandets 

sokn, utover de rent overfladiske likhetene 

(analog instrumentering og 

produksjon, repetitive teksturforskyvninger, 

fragmentert ostinatbruk); 

Og det kunne jo tenkes at Tuna Laguna 

og Tortoise delte noen av de samme 

kildene, eller? 

Lady Mongolia tripper muntert og 

halvjazzet av gårde i forlengede 

polyrytmiske melodiløp, det river og 

svinger og lyder rett så mathrockaktig 

(disse folkene kan sin Don 

Caballero og Uzeda). I One Who 

Brings Joy møtes vemod og drama i 

linjedragning mot et punkt mellom 

Matching Mole og Can, mens den 

sprettende Drink What I Drink (I 

Drank Judys Drink) nærmest fremstår 

som en forsømmelse fra restproduksjonen 

til Fläsket Brinner eller 

Samla Mammas Manna. Et konstant 

fokus på varme, blide lyder og 

effekter (Rhodes, monofone synther, 

samkjørt el/ak-gitar, skarpt rom i 

slagverket mot flyt i cymbalene) 

bidrar til å åpne musikken mot lytteren, 

samtidig som referansene til 

visse genretradisjoner blir opplagte. 

CDen lanseres som EP, men med tanke 

på at total spilletid er lengre enn 

din gjengse 70-talls LP blir dette villedende. 

Ikke det at produktet forringes, 

men... vel, la oss si at du får 

en aldri så liten overraskelse hvis du 

lar platen ligge i spilleren etter oppgitt 

sirkuleringstid. Gjerne med ekstra 

høyt volum. Anbefalt. 

www.guano.no 

FAMLENDE FORSØK 

one night i had a frightful dream 

Format LP/CD 



Utgitt 2003 

Plateselskap September Gurls 

Crawling Chaos/SHiT 

Katalognr SG P 33 



amlende Forsøk fra Arendal/ 

Eydehavn startet så tidlig som i 

F1981 og har bak seg LP’en Ars 

Transmutatoria (1990), flere kassettutgivelser 

samt utallige bidrag på 

ymse kassettsamplere. De må kunne 

sies å ha operert rimelig på siden av 

sin samtid og det øvrige musikkliv 

med sin til dels ekstreme musikkform. 

Opprinnelig var gruppa sterkt 

inspirert av den industrielle bølgen 

som herjet på slutten av 70-tallet 

med band som Cabaret Voltaire og 

Throbbing Gristle, og har derfra snirklet 

seg mer og mer inn i sitt eget 

univers. Famlende Forsøk er forøvig 

også et band med visse personelle 

tilknytninger til psykedeliaorkesteret 

The Smell Of Incense. 

One Night I Had A Frightful Dream er 

gruppas første LP på 13 år. Utgivelsen 

er en hyllest til den legendariske 

skrekkforfatteren H. P. Lovecraft. 

En meget spesiell forfatter som 

var svært så opptatt av frykten som 

fenomen, og drømmenes verden. En 

kilde til inspirasjon for utallige 

band, filmskapere og kunstnere. Dette 

prosjektet har Famlende Forsøk 

syslet med over en periode på 16 år, 

dog ikke så veldig intensivt. Gruppa 

har fått tillatelse til å benytte flere 

av Lovecraft sine tekster til dette 

prosjektet, så vel som enkelte av 

forfatterens personlige brev. 

Ved avnytelse av dette verket henføres 

lytteren inn i en dunkel underverden 

der de fleste musikalske 

regler opphører. Det åpenbarer seg 

en monoton lydvegg der tungsindige 

harmoniumtoner setter stemningen. 

Så trer den umiskjennelige, men akk 

så urovekkende vokalen til BRT frem 

med noen tungt fordøyelige, poetiske 

utbrudd signert Lovecraft himself; 

“The oldest and strongest emotion 

of mankind is fear. And the 

oldest and strongest fear is fear of 

the unknown...”. 

Instrumenteringen inkluderer forøvrig 

elektroniske virkemidler som 

loops, lydeffekter samt keyboards, 

gitar, bass, strykere og ulike blåserinstrumenter. 

Bruken av instrumenter 

er svært ukonvensjonell og 

benyttes først og fremst til å skape 

en bakgrunn av lydlandskaper med 

rikelig klang og atmosfære. Til tider 

luftig, vakkert og åndelig beslektet 

med tidlig Tangerine Dream, men tidvis 

også høyst marerittaktig og 

klaustrofobisk. Den til tider difuse og 

monotone tilnærmingen lykkes godt 

i å fremkalle følelsen av en drømmeverden. 

På toppen av det hele en 

vokalist som bedriver opplesning på 

engelsk med en utpreget norsk 

aksent, med sørlandssus og det hele. 

Men like fullt en virkningsfull effekt. 

Denne skribenten har egentlig alltid 

hatt litt sansen for det Famlende Forsøk 

driver med. På bakgrunn av tidligere 

møter med gruppa var forventningene 

svært blandet, men det skal 

innrømmes at det er overraskende 

hvor hørbar denne plata faktisk er. 

Mindre støybefengt og mer musikalsk 

enn forventet hvilket muligens er et 

positivt trekk. Gruppa selv hevder 

den trolig ville blitt en mørkere 

affære om den hadde utkommet for 

ti år siden. Meget mulig det. 

Kategorisk sett er plata i bunn og 

grunn vanskelig å plassere, fordi vi 

her kanskje har å gjøre med et av 

landets mest særegne, spesielle 

grupper. Uttrykket er progressivt så 

det holder. Kanskje mer i egenskap, 

enn direkte relatert til progrock 

som sjanger. Her finnes nemlig 

svært få rockelementer (og takk for 

det), men det lånes stemningsmessige 

hentydninger fra psykedelia, 

folk, etnisk og space. 

En fascinerende og svært uttrykksfull 

utgivelse som trygt kan anbefales 

hvis man er ute etter noe som er 

utradisjonelt, dystert stilistisk og 

kunstnerisk. Utgivelsen er forøvrig 

tilgjengelig i både LP- og CD-format. 

ch@osland.com 

OHM 

live on kpfk 90.7 fm 

Format CD 


Innspilt 2003 

Utgitt 2004 

Plateselskap Lion Music 



F 

usion kan være så mye og 

mangt. Det kan være grensesprengende 

og henrivende 

musikk, men det kan like gjerne gli 

over i ørkesløs liring og solovirksomhet 

over mer eller mindre spennende 

vamp og riff. Trioen OHM ligger i 

grenselandet mellom disse to ytterpunktene. 

Bak trommene har de Kofi 

Baker, sønnen til legendariske Ginger 

Baker fra Cream, og gitarist Chris 

Poland har gjort seg bemerket i en 

rekke sammenhenger av mer heavy 

metal art. 

De har gode temaer og interessant 

variasjon i låtmaterialet, men det 

blir mye “se vi kan spille jævlig fort” 

- spilling, og mye liring på tre 

instrumenter litt kjedelig, mye fordi 

det oppleves litt tynt når bare to 

personer ligger under og komper 

mens den tredje har solo. De kunne 

rett og slett ha roet det litt ned litt 

oftere slik at musikken hadde fått et 

nødvendig pusterom. Samspillspassasjene 

er det som fremstår som helt 

klart best, og det kunne vært noe de 

kunne ha fokusert mer på. Men i en 

verden full av mye musikk av særdeles 

varierende kvalitet, skiller OHM 

seg likevel ut i en positiv retning. 

Tidvis har de Mats og Morgan- takter 

som popper opp her og der, og det 

groover nå og da veldig bra. Med litt 

mer innstramming i jammeavdelingen, 

ser vi kanskje konturene av et 

oppadgående fusionband. 

www.lionmusic.com 

Trond Gjellum 


LUCIFER WAS 

blues from hellah 

Format CD 



Utgitt 2004 

Plateselskap Transubstans Records 

Katalognr TR-001 



ette albumet har en nokså 

spesiell forhistorie. Blues From 

DHellah baserer seg nemlig på 

grunnkomp fra innspillinger foretatt 

allerede tidlig på 80-tallet. På den 

tiden spilte Thore Engen gitar i 

gruppa Plann – et band som rakk å 

utgi to LP’er, samt en single. Deres 

tredje album ble aldri utgitt, og har 

siden ligget i private arkiver i snart 

20 år. Da opptakene ble gjenfunnet i 

nyere tid, fikk Engen umiddelbart en 

følelse av at dette var et låtmateriale 

som var nærmest skreddersydd for 

hans nåværende band Lucifer Was. 

En del grunnleggende spor er 

beholdt, og siden har bandet gått 

inn og bygget på dette igjen, foretatt 

overdubs på gitarspor, lagt på 

strykerseksjon, ny vokal, ny perkusjon 

etc. En arbeidsmetode som for 

utenforstående sikkert kan høres ut 

som reinspikket galskap, men faktum 

er at det ferdige resultatet 

lyder overraskende konsistent og i 

tråd med Lucifer Was-uttrykket. Det 

kan da heller ikke direkte høres at 

innspillingen har foregått i omflakkende 

studioer over en periode på 

20 år. Produksjonen involverer over 

20 musikere og inkluderer både 

stryker- og blåserseksjon. Strykerne 

er hentet inn fra Kristiansand Kammerorkester 

og er arrangert av komponisten 

Dagfinn Koch. 

Stilmessig har de beveget seg 

dypere inn i det blues-inspirerte 

terrenget med denne plata - vel og 

merke gjennom den mer mollstemte 

avarten av uttrykket. En noe 

tilbakelent form, som likevel ivaretar 

bandets røtter innenfor heavyprog, 

fremdeles med 70-tallsvibbene 

intakt. Sentralt i lydbildet finner vi 

den skrubbsultne bluesgitaren til 

Thore Engen, samt den alltid like 

overbevisende vokalen signert Jon 

Ruder. Jeg vil også få nevne den 

spaceorienterte synthesizer-guruen 

Kikkan Fossum (kjent fra The 

Cut/Plasma, døde i 1996) hvis innsats 

er tilnærmet magisk. 

Det orkestrale aspektet med strykerseksjon 

tilfører så mangt (les; dramatikk, 

nerve og dybde), er vågalt, 

moderne arrangert og stikker seg ut 

som klar melodistemme helt på linje 

med de øvrige instrumentene. En 

sterkt dynamisk faktor som absolutt 

er smidig integrert i lydbildet og 

som virkelig går detaljert til verks i 

ymse komplekse passasjer. 

Skal jeg trekke frem et høydepunkt 

vil det trolig bli Mire hvor Lucifer 

Was viser seg fra en interessant symforelatert 

side med nærmest atonale, 

orkestrale lydvegger. Både knallhardt 

og med et sterkt dramatisk tilsnitt. 

Muligens elementer litt i retning 

nyere Jethro Tull, men hakket bedre! 

På den negative siden må denne 

skribenten trekke frem den blåserdominerte 

Lucilla’s Gone. Her ble det et 

visst anmassende janitsjarpreg som 

ikke helt kledde helheten. Dessuten 

er denne litt vel lik Legends Waiting 

(To Appear) fra bandets forrige 

album i visse vendinger. 

Personlig føler jeg at det først og 

fremst er orkestreringen som redder 

albumet, og at selve låtmaterialet 

som sådan er et stykke fra eksempelvis 

forgjengerens kvaliteter i 

styrke og spennvidde. Dette til tross 

for mange flotte øyeblikk som neppe 

vil skuffe bandets glødende tilhengere. 

Jeg velger å se med spenning 

på hva samarbeidet med samtidskomponisten 

Dagfinn Koch kan 

bringe i fremtiden. 

Som nevnt et betydelig mer bluesorientert 

album denne gangen, så 

misliker du blues intenst spørs det 

vel om dette er plata for deg. 

Strengt tatt er vel betegnelsen “space/blues/heavy/prog” 

et skritt nærmere 

sannheten. Høres dette spennende 

ut så nøl ikke med å sjekke 

ut Blues From Hellah… 

www.geocities.com/luciferwas 

Distributør: www.progrock.no 

THORK 

weila 

Format CD 

Nasjonalitet Frankrike 


Utgitt 2004 

Plateselskap Thork 



I 


DIVERSE ARTISTER 

blackmore’s castle – a tribute 

to deep purple 

Dette er rett og slett et hyllest-album dedikert 

Richie Blackmore og herrens mest kjente 

band. Som seg hør og bør får vi servert klassikere 

på løpende bånd fremført av ulike 

grupper som f.eks. Condotion Red, Mister 

Kite og Arabesque. Gitarist Lars Eric Mattsson (Condition Red) ser ut 

til å hatt en finger med i spillet på store deler av albumet, enten som 

tekniker, produsent eller utøver. Stort sett ren planking av originalene, 

med sterkt variabelt resultat. Condition Red er vel det eneste 

bandet som makter å tilføre noe som helst nytt med en ganske frisk 

utgave av Deep Purple-klassikeren Black Night, krydret med sitarer, 

fiolin og tverrfløyte. Mest for for Blackmore-samlere. 

Finland/Sverige 2003, Lion Music, www.lionmusic.com (Jon Christian) 

WALTER THOMPSON 

PEXO – a soundpainting 

symphony 

Man kan komponere på en rekke forskjellige 

måter, og samtidskomponisten Walther 

Thompson har tatt utgangspunkt i 700 

bevegelser som skal indikere en eller annen 

form for handling som skal utføres under 

improvisasjon hos musikere, dansere og skuespillere. Ved hjelp av disse 

bevegelsene kan dirigenten altså styre improvisasjonen. Konseptet 

høres spennende ut, men jeg synes det kanskje i samme grad ikke så 

lett lar seg overføre til plate. Det låter ikke så innmari langt unna 

annen musikk som ofte puttes i båsen “improvisert samtidsmusikk”, 

og jeg tror nok at dette er et verk som nok er mer interessant å overvære 

i en konsertsal der man også kan få med seg den visuelle biten. 

USA 2001, Nine Winds, www.ninewinds.com/www.wtosp.org (Trond G) 

Tarkus nr. 22 anmeldte jeg 

debutplaten til denne franske 

sekstetten, som har medlemsforgreininger 

til gruppene Syrinx og 

Nil. I likhet med disse forvalter 

Thork et temmelig mørkt og introvert 

sound - “Dark Folk Progressive 

Rock”, som de selv kaller det. 

Det første som råker meg idet jeg 

starter CDen, er forvissningen om at 

de vesentligste hakene ved forrige 

album er borte; Vokalisten/gitaristen 

er ny. I tillegg har bandet funnet 

en mer stilsikker tilnærming til 

gothprog-konseptet, med en 

gjennomgående djerv atmosfærebygging 

som bl.a. betinges av hyppig 

“skrudd” harmonikk og meget overbevisende 

effektlag – elektroniske, 

vokale og akustiske. Hele instrumentarsenalet 

(sang, fiolin, fløyte, 

gitarer, bass, synther og programmering, 

Hammond og piano, slag) er 

for øvrig nyttet med større grep om 

WAPPA GAPPA 

wappa gappa 

Hvis det finnes noe som kan kalles “typisk 

japansk prog”, må det være Wappa Gappa. 

Musikken er full av dramatikk, hyppige 

vekslinger, kvinnelig vokal med masser av 

patos, tøffe gitarsoloer og ypperlig instrumenttraktering. 

Låtene spenner over det lett 

lyttbare, nesten poppete til det komplekse og storslagne symfoniske. 

Men så veldig mye nytt har de ikke å komme med, og jeg føler vel at 

det hele blir litt vel storslagent og pompøst etter hvert. Du har liksom 

hørt det før, minst en 25 - 30 ganger. Ikke min kopp te, men sikkert 

helt greit for dem som måtte falle for noen av de ovennevnte karaktertrekk. 

Japan 2004, Intermusic/Musea, www31.ocn.ne.jp/~wappagrappa/ 

(Trond G) 

kontekst på Weila, slik at de tidvis 

inkonsistente stemningstrekkene 

ved forgjengeren lyder utvisket. 

Det er ikke så lett å skulle beskrive 

gruppens konkrete preg, noe som 

taler for originaliteten av denne rett 

så fascinerende musikken. Thork har 

nok trukket en viss lærdom av sine 

landsmenn Halloween, rent bortsett 

fra at sistnevntes flørt med hysteri 

og psykose settes inn i en mye mer 

episk og helhetlig symfonisk 

sammenheng her. Som på debuten 

er stykkene lange, driftige og uforutsigbare 

så det holder, synkront 

med at all lyd vitner om betraktelige 

håndverksevner. 


Idiosynkratisk undergangskunst for 

modige ører der ute. Og før jeg 

glemmer det: Både mannlig og 

kvinnelig sang, som seg hør og bør i 

Gothverden. På morsmål.. 

www.chez.com/thork 

SIR HAAKON AND THE 

POPULAR MUSICIANS 

what is to come? 

Format CD 


Innspilt 2004 

Utgitt 2004 

Plateselskap Perfect Pop Records 

Katalognr POP 53 



ak det noe kryptiske prosjektnavnet 

skjuler det seg en nord- 

ved navn Haakon Elling- 

Bmann 

sen (tidligere kjent fra prosjektet The 

Last James) og hans korps. Et lag 

bestående av opptil flere musikere med 

bakgrunn fra norsk prog-miljø. 

“De populære” er f.eks. Gaute Storsve 

(The Orchard, Haze) på gitarer, og Ketil 

Einarsen (The Orchard, Jaga Jazzist, 

ex-White Willow) på fløyter og keyboards. 

Låtskriver Ellingsen personlig, tar 

seg av vokalen og trakterer ulike 

strengeinstrumenter samt keyboards. 

Haakon Ellingsen burde absolutt være 

et navn å merke seg for de psykedeliafrelste 

der ute. Han skriver små perler 

av noen låter som kan minne om The 

Beatles fra deres psykedeliske periode. 

Vokalen har et erkebritisk preg over 

seg og fremstår en smule John Lennon-aktig. 

Musikalsk dreier det seg om 60-tallsaktig 

pop-psykedelia med mellotroner, 

cembalo, baklengsgitarer, fløyter og 

luftige koringer. For det meste preget 

av positive vibber med et visst sommerlig 

preg. Melodiene er enkle, men 

passelig innbydende og innehar en viss 

naivistisk snert. Et par glimtvise, 

melankolske innslag kan på sin side 

påkalle enkelte assosiasjoner til Nick 

Drake. 

Med et stødig lag av musikere som tilfører 

den nødvendige røffhet, en vellykket 

produksjon samt hørbare låter 

kan det ikke gå så galt. What Is To 

Come…? burde være en investering 

verdig for lyttere med svakhet for psykedelisk 

inspirerte toner. 

www.perfectpop.no 

TREY ANASTASIO 

seis de mayo 

Format CD 



Utgitt 2004 

Plateselskap Elektra 

Katalognr 7559-62962-2 

Spilletid 29:01 

D 

Trond Gjellum 

et amerikanske bandet Phish 

har alltid hatt sine fans blant 

oss progrockere, mest av alt 

fordi de representerer viljen til hele 

tiden å tørre å gjøre nye ting og 

ekspandere det musikalske universet 

de opererer innenfor. Gitarist Trey 

Anastasio fremstår som bandets 

frontmann og musikalske veileder, 

og på dette albumet vil han tydeligvis 

vise at han har flere strenger å 

spille på enn den syrete, eksperimentelle 

rocken til Phish. Seis de 

Mayo ligger langt unna det meste av 

det Phish noensinne har gjort. Rent 

musikalsk henter Anastasio fra komponister 

som Adams og Copeland, 

det vil si en litt vemodig og veldig 

lyrisk musikk med røtter i både samtidsmusikk 

og americana. De fleste 

av låtene er bare et par-tre minutter 

lange, og instrumenteringen er for 

det meste sentrert rundt akustisk 

gitar, lett perkusjon, strykere, treblås 

og litt trommesett (supplert av 

Phish- trommis Jon Fishman). Sistelåta 

er arrangert for Seattlemusic 

orkesteret, og er et nesten tolv 

minutter langt stykke som er innom 

mange stilarter. Albumet er veldig 

modent og spennende stykke 

musikk. De melodiske og harmoniske 

vendingene skaper en spenning og 

intensitet musikken som ikke er truende 

påtrengende. Litt mer struktur 

hadde tidvis kledd det. Slik det presenteres 

nå, blir noen av stykkene 

litt ufokuserte og smått masete. Men 

generelt er det ei fin skive som gjør 

seg til en varm, lat sommerdag. 

Hønefossbaserte Wobbler skriver 

i disse dager kontrakt med 

amerikanske The Laser's Edge, 

og starter innspillingen av sitt 

debutalbum i løpet av juni. 

Kerrs Pink har vært gjenstand 

for flere omfattende besetningsendringer 

i det siste, hvilket 

medfører at tidligere trommeslager 

Knut R. Lie (ex-Høst) har 

sluttet, det samme har vokalist 

Lasse Tanderø gjort, mens gitarist 

Harald Lytomt har tatt seg 

en pause. 

IQ 

dark matter 

Format CD 


Innspilt 2004 

Utgitt 2004 

Plateselskap Giant Electric Pea 

Katalognr GEPCD 1054 


E 

Sven Eriksen 

tter en solid, men noe anonym 

utgivelse i form av The Seventh 

House var forventningene store 

til den nye, mørkere (så ble den 

annonsert) IQ-plata. Og det åpner 

slett ikke så galt med et lydbilde som 

i større grad enn sist er dominert av 

Martin Orford. Han har forlatt mye av 

de typiske synth-lydene og erstattet 

dem mer mer “organisk” lyd i form av 

Hammond og Mellotron (dog bare 

samples). Noe annet man merker seg 

er at de for første gang ofte prioriterer 

selve lydopplevelsen framfor det 

rent musikalske. IQ har alltid vært et 

band som har latt komposisjonene 

bære hovedtyngden, og de har holdt 

seg til en relativt enkel instrumentering 

– ikke mer enn det som har vært 

nødvendig for å understreke låtenes 

styrke. Nå introduserer de lyden som 

et vesentlig virkemiddel. Lydeffekter 

og produksjonstekniske knep er på 

en helt annen måte enn tidligere 

med på å forme det ferdige resultatet. 

I så måte blir likhetene med 

Marillion (og i særdeleshet Marbles) 

tydeligere enn noensinne. 

Jeg har ikke lyst til å mistenke dem 

for å gjøre dette for å skjule andre 

svakheter, men faktum er at for første 

gang (iallefall siden den begredelige 

Are You Sitting Comfortably) presenterer 

IQ låter hvor melodilinjer og 

akkordprogresjoner er fullstendig forutsigbare. 

Det er også verd å merke 

seg måten de blander gammelt og 

nytt på. Skape et nytt sound samtidig 

som de rått gjenbruker gammelt stoff. 

Eksempel: Da avslutningslåta Harvest 

Of Souls gikk mot slutten trodde jeg 

faktisk at jeg hørte Came Down (fra 

Ever). Og det er ikke det eneste “kjente” 

temaet som dukker opp. 

OK, men hva er bra? Peter Nicholls 

blir bare en bedre og bedre sanger. 

Forvandlingen fra den anstrengte 

vokalisten som knapt traff tonene for 

tjue år siden er formidabel. Hans 

selvsikkerhet har smittet over på hele 

bandet som spiller bedre og mer uanstrengt 

enn den har gjort noen gang. 

Og først og fremst er helheten i plata 

imponerende, låtene står godt til 

hverandre. 

Dark Matter er ikke noe lett tilgjengelig 

album, låtene “sitter” ikke så 

umiddelbart som de har pleid å gjøre 

(vel, Subterranea tok noen år...), og 

det er mulig at en ukes intens lytting 

blir i minste laget. Og så var det dette 

med det “mørke” IQ, da. Dette ligger 

først og fremst i tekstene og måten 

de fungerer sammen med musikken. 

Musikken isolert sett er noe av det 

“snilleste” IQ har laget, mykere, mer 

avslappet, mindre angstbitersk. 

Tiden vil vise om Dark Matter vil stå 

igjen som et av bandets beste album. 

Normalt pleier jeg å høre umiddelbart 

om en progplate har potensiale eller 

ikke, men Dark Matter har klart å forvirre 

meg, og jeg ser ikke bort fra at 

jeg blir nødt til å bite i meg mine 

mest kritiske bemerkninger når det 

har gått en tid. Ingenting ville vært 

hyggeligere enn det. Det er uansett 

en plate jeg unner alle å høre. 

www.gep.co.uk/iq/ 

TORTOISE 

it’s all around you 

Format CD 


Innspilt 2003 

Utgitt 2004 

Plateselskap Thrill Jockey 

Katalognr Thrill 115 


M 

Trond Gjellum 

ed forrigeskiva Standards markerte 

Tortoise seg en gang for 

alle som en av de flinkeste 

gutta i klassen for eksperimentell 

rockemusikk. Med stor spennvidde i 

instrumentering og låtmateriale, 

maktet de å fremstå som en troverdig 

forvalter av den progressive arven. På 

It’s all around you skifter de igjen. 

Den ekspressive dynamikken viker for 

det meste plass for et mer neddempet 

og forsiktig lydbilde, og ofte sitter 

man igjen med følelsen at det er et 

stykke filmmusikk man hører. Det er 

ofte så vakkert, så vakkert, men tør 

jeg våge å påstå at det til tider faktisk 

tenderer over i det litt for monotone 

til tider? Å bruke ordet kjedelig 

eller uinteressant blir på en måte feil, 

til det er musikken for egenartet og 

gjennomført. Men du sitter på en 

måte og venter på en forløsning som 

liksom aldri kommer. Vel, med unntak 

av i to låter. Crest og Salt The skies 

viser Tortoise fra sin aller beste side. 

Crest er vel det nærmeste Tortoise 

noensinne har kommet rendyrket 

symforock: et vakkert tema backes 

opp av massiv bass, svulmende 

stringsynth (man må ikke ha mellotron 

for å lage symfo) og sløye trommer. 

Dette er rett og slett veldig, veldig 

bra og et spor som jeg gjerne 


hadde sett de hadde tråkket i litt 

oftere. Salt The skies trekker linjer tilbake 

til Standards, med ei låt som 

begynner dempet for så å eksplodere 

i en tøff passasje med skjeve taktarter, 

fuzzbass og råe gitarbrekk under 

den sedvanlige vibrafonstemmen. 

Jeg setter stor pris på artister tør å 

utvikle seg og ikke nødvendigvis 

gjenta det man har gjort før, men jeg 

mener at Tortoise med fordel kunne 

ha valgt å beholde noe mer av det 

gamle soundet. Det i kombinasjon 

med det beste av det nye, mer dempede 

lydbildet, hadde gjort denne 

skiva til en STOR opplevelse. Slik den 

fremstår nå, er den en OK opplevelse 

men ikke noe mer. 

www.thrilljockey.com 

CLOUDDEAD 

ten 

Format CD 



Utgitt 2004 

Plateselskap Big Dada 

Katalognr BDCD085 


Trond Gjellum 

H 

ip-hop er vel ikke den musikken 

man skulle kunne forvente 

være den sjangeren der reell 

musikalsk utvikling skulle kunne skje. 

For de fleste fremstår sjangeren som 

særdeles opptatt av skytevåpen, lettvint 

omgang med dop og alkohol samt 

et kvinnesyn som ikke akkurat tar 

hensyn til de siste tretti åras kvinnekamp. 

Men det finnes faktisk en 

kadre innenfor rapmiljøet i USA som 

faktisk makter å opptre som fornyere 

og eksperimentalister, ikke bare 

innenfor hip-hop, men faktisk innenfor 

et større musikalsk perspektiv. 

Hvilken interesse kan dette ha for 

lesere av et progressivt tidsskrift? 

Dette bandet viser en åpenhet og 

lekenhet som burde vært obligatorisk 

for alle som jobber innenfor musikk 

som på noen som helst måter kaller 

seg progressiv. Trioen why?, odd 

nosam og doseone har i løpet av de 

siste årene søkt å blande inn elementer 

av avantgarde og samtidsmusikk i 

hip-hopen. På deres siste album Ten 

har de klart å komme opp med en 

musikalsk syntese som faktisk makter 

å frembringe noe helt nytt innenfor 

progressiv rock. Det instrumentale er 

preget av skitne samples og loops 

som danner basis i komposisjoner 

som langt på vei unngår det monotone 

drivet som særpreger moderne 

hip-hop. 

Det er ikke akkurat Univers Zero i 

kompleksitet, men variasjonen og 

dynamikken er tilstede i et monn som 

man ikke finner i så mye annen tilsvarende 

musikk. Det er mye cut and paste 

og musikken har ofte et collage - 

aktig preg. Jeg tar meg ofte i å tenke 

på Art Bears, for akkurat som Art 

Bears køddet med popmusikkens formler 

og progens tonalitet, viser Clouddead 

en rank finger til all ignoranse og 

umusikalitet som preger sjangeren de 

opererer innenfor.. Selv om det er et 

vers/refrengformat som er den musikalske 

formen trioen velger, er det 

tøyd ut til alle yttergrenser og fremstår 

som noe som i alle fall ikke 

minner om popmusikk (eller prog). 

Lydbildet domineres av kreative beats 

og samples som mikses med skjøre 

orgeltoner, vrengt gitar, dramatisk 

effektbruk. Vokalen veksler mellom 

snakke-synging, sang og rap, og tekstene 

er skarpe observasjoner av et 

USA i kulturelt og musikalsk forfall. 

Ofte er det tungt og dystert, men 

atter andre ganger får det hele en 

uhyre oppløftende og vakker karakter 

som skaper de nødvendige kontrastene 

som ofte uteblir innenfor annen 

hip-hop. 

Clouddead er ikke for alle, det er jeg 

klar over. Men har du et åpent musikalsk 

sinn, burde dette være en 

anskaffelse som burde gjøres snart, 

for denne trioen representerer en 

eksperimenteringskåthet og evne til å 

tørre å utfordre som burde vært tilstede 

i så mye annen musikk i våre 

dager. Skal du kjøpt kun én hip-hopskive, 

burde denne være førstevalget. 

www.bigdada.com 

PÄR LINDH 

dreamsongs from middle earth 

Format CD 

Nasjonalitet Sverige 

Innspilt 2004 

Utgitt 2004 

Plateselskap Crimsonic 

Katalognr CLSCD 108 


D 


et har gått 8 år siden de unge, 

lovende svenske herrene Lindh 

& Johanssons forrige samarbeid 

Bilbo. Denne gangen er det 

visstnok J.R.R. Tolkiens Lord Of The 

Rings som er hovedinspirasjonen. 

Dette en forfatter de har vært fascinert 

av helt siden tenårene, og de 

eldste komposisjonene på plata 

stammer fra denne perioden. Lindh 

trakterer det han kommer over av 

ulike tangentinstrumenter, trommer, 

COLLAGE 

basnie 

Collage er i grunn et band det lenge har 

vært vanskelig å oppdrive utgivelser med, 

bl.a. grunnet at selskapet SI Music gikk konkurs 

på midten av 90-tallet. “Basnie” er 

bandets debut og kom opprinnelig ut i 1990. 

Musikalsk handler det om neoprog litt i samme 

gate som tidlig Marillion - dog uten tilsvarende grad av identitet. 

CD’en er remasteret og inneholder tre bonus videokutt. 1990/2003, 

Polen, Metal Mind, www.metalopolis.pl (Jon Christian) 

COLLAGE 

changes 

Denne CD’en inneholder nyinnspillinger av 

materiale opprinnelig skrevet i perioden 

1985-92. Flere akseptable spor, men ingen 

essensiell utgivelse. Også dette en remaster 

med flere ikke utgitte bonusspor og videokutt. 

1995/2003, Polen, Metal Mind, 

www.metalopolis.pl (Jon Christian) 

COLLAGE 

moonshine 

Moonshine fra 1994 regnes for å være selveste 

mesterverket til denne gruppa. Tenk deg 

stemningsfull, smådyster symfonisk rock 

som er godt produsert, i noe av samme tradisjon 

som Pallas og 80-talls Marillion. Sporene 

er vakre og domineres av lengelsfulle 

gitarsoloer og tilbakelente synthtepper. Albumet er remasteret og 

inneholder et bonuskutt samt to videospor. 1994/2003, Polen, Metal 

Mind, www.metalopolis.pl (Jon Christian) 

COLLAGE 

safe 

Følger opp delvis i samme stil som forgjengeren. 

Ikke like gjennomført og noe mer 

tilbakelent i stilen. Remasteret og inneholder 

et bonusspor. 1996/2003, Polen, Metal 

Mind, www.metalopolis.pl (Jon Christian) 

JUKKA TOLONEN 

tolonen/summer games 

Tasavallans leder er en av mine favorittgitarister 

fra Norden. Gi meg Tolonen og jeg 

trenger null bebrilla kar på krakk. Siden 

åpningen av karrieren har han operert i et 

utall musikalske sfærer, og Love Records 

tenker visst å slippe de tidlige soloskivene 

hans i par. Først ut er Tolonen! og Summer 

Games fra hhv. ‘71/73, mao. samtidig m. 

den kvalitative kulminasjonen av moderbandet, 

og ‘71-skiven lyder da også som løsslupne 

instrumentaluttak fra sesjonene til Tasavallans 

Lambertland (m. flere av de samme 

musikerne); ramlende jazzrock med “klassisk” 

anstrøk, vekslende mellom det meditative 

og funky via det melodiøse, merket av mannens dragning mot 

Buddhisme og orientalsk filosofi. ‘73-albumet er mer gjennomarrangert 

og ambisiøst og med klarere tråder til halvorkestral kammerjazz, men 

de “spirituelle” sidene ved tonespråket består. Viktige øyeblikk (korte 

LPer!) i nordisk progressiv musikk, ungt og nyfikent men eklektisk. 

Om noen skulle lure på hvor dagens finske furujazzrock-konger Uzva 

har hentet inspirasjonen sin fra... Love Records/Finland 2004, 1971/73, 

www.lovemusic.fi (Rikard) 

Tarkus nr. 29 Side 29

NEKTAR 

journey to the centre of the eye 

Nektar hadde base i Tyskland til tross for sin 

britiske opprinnelse. De hadde kort og godt et 

større nedslagsfelt i Tyskland der de ganske 

raskt knyttet seg til Bellaphon-labelen. Musikalsk 

opererte Nektar i en slags gråsone 

mellom prog, space- og symforock med til dels 

vekslende uttrykk for hver utgivelse. På konseptalbumet “Journey...” får 

vi oppleve Nektar i det galaktiske sporet via en 40 minutters sammenhengende 

musikalsk tripp. En utgivelse som opprinnelig var preget av 

nokså tynn produksjon, en desto flauere CD-gjenutgivelse og som nå 

endelig har fått en verdig remaster. Utgivelsen har to bonus-spor hentet 

fra singelen Do You Believe In Magic/1-2-3-4 fra 1972. Disse har ikke 

vært tilgjengelig på CD før. 1971-72/2004, UK, www.eclecticdiscs.com 

(Jon Christian) 

NEKTAR 

a tab in the ocean 

På oppfølgeren er de kosmiske vibbene nedtonet 

til fordel for et tyngre og mer kraftfullt 

uttrykk. I likhet med forgjengeren er 

også dette et konseptalbum, og denne 

gangen fungerer også det produksjonsmessige 

tilfredsstillende. Albumet er kanskje 

mest kjent for klassikeren Desolation Valley – et stykke som fremdeles 

befinner seg på bandets liverepertoar. Som bonus har Eclectic lagt til 

en såkalt alternativ USA-miks av albumet i sin helhet, datert 1976. 

1972-76/2004, UK, www.eclecticdiscs.com (Jon Christian) 

NEKTAR 

recycled 

Et noe senere album hvor synthesizeren har 

begynt å prege bandets lydbilde på godt og 

vondt. Et til tider ganske fett, massivt 

sound som kler de litt tyngre, spaceorienterte 

sporene. Visse låter har dog en noe mer 

strømlinjeformet karakter i popretning. Som 

bonus har Eclectic lagt til en såkalt “Geoff Emerick Mix” fra 1975 av 

hele albumet. Ulikhetene er ganske hørbare med flere andre pålegg, 

og faktisk er dette en miks med et enda klarere 70-tallspreg. Eclectic 

Records har flere reutgivelser fra Nektar ute, deriblant Remember The 

Future samt flere på utgivelsesplanen. Sjekk deres nettside for mer 

info. 1975/2004, UK, www.eclecticdiscs.com (Jon Christian) 

METAPHOR 

entertaining thanatos 

Nesten fire år har gått siden Metaphors forrige album Starfooted 

(anmeldt i Tarkus nr. 13). Denne gangen har de forlatt Bibelen som 

tema til fordel for døden, og om det er en forandring til det bedre er 

ikke godt å si. 

Stilmessig opererer de innenfor det samme området (u)melodisk neoprog, 

ja for melodiene er fremdeles lite spennende, det virker ofte 

som tekstene er skrevet først og musikken deretter, noe som ofte gir 

som resultat ganske kunstig konstruerte melodier. Det er derfor påny 

de instrumentale partiene som er mest vellykket, selv om jeg synes 

Entertaining Thanatos som helhet er en plate med noe mer substans 

enn Starfooted. Men jeg skulle ønske at de lærte seg å skrive låter 

som falt litt mer naturlig i øret slik at det kunne bli mer musikk og 

mindre spilling. USA 2004, www.metaphor.org (Sven) 

perkusjon etc., mens Johansson tar 

seg av de ulike strengeinstrumentene. 

Flere gjester medvirker bl.a. 

Roine Stolt som spiller bass på et av 

sporene. 

Av musikalske influenser står nordisk 

og især svensk folketone sentralt, 

og på mange måter viderefører 

de tradisjonen fra Bilbo i tonespråk, 

lydvalg og produksjon. Hovedforskjellen 

er at oppfølgeren ikke fremstår 

like umiddelbar som forgjengeren, 

er tilnærmet instrumental og 

virker noe mer antydende i tonespråk. 

Sologitaren til Björn Johansson 

fører ofte tankene til Kebnekaises 

70-tallsproduksjoner, mens 

trommevirvlene kan minne en del 

om Carl Palmer. De mer tilbakelente 

symfoniske stundene kan ha et snev 

av Mike Oldfield og Gandalf i seg. 

Til tider kan låtene bli litt vel dvelende 

og langdryge, men de mer 

kraftfulle passasjene er som oftest 

verdt å vente på. Fortrinnsvis for de 

eventyrlystne der ute... 

Det bedrives fremdeles mye progressiv 

aktivitet på bandfronten her 

hjemme, og nye navn dukker ustanwww.parlindh.com 

TERJE WINTHER 

trespasser 

Format CD 


Innspilt 2003 

Utgitt 2004 

Plateselskap Bajkal Records 

Katalognr 222015 


T 

Trond Gjellum 

erje Winther utgjør halvparten 

av duoen Wither Stormer som 

har gjort seg bemerket for sin 

sterkt syttitallsinspirerte elektronika. 

På soloalbumet Trespasser går 

han litt i det samme sporet, nemlig 

elektronisk musikk sterkt inspirert 

av den tyske skolen som særlig er 

kjent for å ha fostret band som Tangerine 

Dream. Musikken kan aller 

best karakteriseres som drømmende, 

majestetisk synthmusikk som preges 

av lange forløp og skiftende temaer 

innenfor hver låt. De karakteristiske 

sequencer-arpeggioene er også med, 

og i det hele tatt føler man seg hensatt 

til en eller annen uutgitt Tangerine 

Dream-skive fra tidlig syttitall. 

Dette er både å regne som et kompliment 

og som en kritikk. Som 

kompliment å regne er det fordi dette 

ikke er av det letteste å gjenskape 

på en troverdig måte, mens det 

som kritikk mest henger sammen 

med at det oppleves litt unødvendig 

å måtte legge seg så tett opptil sine 

helter. Litt mer egenart hadde derfor 

vært på sin plass, men ikke forstå 

det dit hen at han kopierer og plagierer. 

Winther er i besittelse av en 

sikker hånd når det gjelder lydskruing, 

og jeg er sikker på at det skulle 

være mulig å trylle fram mer originale 

varer enn dette. Gjør han det, 

tror jeg han så absolutt kan bli noe 

å regne med. 

Båndkverna 

Innsendte demoer fra inn- og utland 


ORGAN: apoplexy in six 

parts (CD-R) 

Organ: fra Oslo gir oss her noe så 

unikt som en 18 minutters demostrasjons-CD 

bestående av seks spor 

innenfor en slags underlig, instrumentalbasert 

avantgarde metal-form, 

med visse progressive nyanser samt 

en litt foruroligende atmosfære. 

Gruppa har forkjærlighet for et litt 

uortodoks tonevalg i metallisk 

sammenheng, der akkordprogresjoner 

tildeles vel så mye vekt som riffene. 

Visst går det unna til tider, med ihuga 

dobbeltpedaler i fart nærliggende 

lysets hastighet, men tempovekslinger 

og ulike rytmiske løsninger skaper 

spenning og en fin variasjon. Her varieres 

det fra hardkjør-partier i reneste 

sortmetallstil i det ene øyeblikket, til 

roligere partier i nesten Mogwai/postrock-tradisjon 

i det neste. 

Navnet Organ: skulle kanskje gi et 

pekepinn om instrumentvalg, men 

det hører vel med til historien at dette 

ikke på noen måte er noen orgeldominert 

utgivelse. Her utnyttes tangentinstrumenter 

sparsommelig, men 

virkningsfullt og det dukker opp en 

del ambiente klanger uvante for 

sjangeren. Bruken av samples er nokså 

kreativ og de utallige lydeffektene 

medfører et til dels psykedelisk preg. 

Et ord som er karakteristisk for denne 

utgivelsen er uttrykket “oppfinnsomt”. 

Det er klart positivt at det 

finnes innovative korps som tør å ta 

litt sjanser og leke seg med uvante 

klanger og temablandinger også 

innenfor metallen. Det gjenstår å se 

hvordan bandet vil komme fra det 

hele ved en eventuell full-lengder. 

Demo’en finnes forøvrig også i en 

utgave bestående av to CD’er, pakket 

inn i et papp-cover. CD 2 viser 

Organ: fra en mer ambient, elektronisk 

side, og medfulgte de 63 første 

eksemplarene av bandets demo. 

organ3@start.no 

PENDULUM preproductions 

may 2004 (CD-R) 


selig opp. Siste tilskudd i så måte er 

Pendulum fra Stavanger som nylig 

sendte oss en demonstrasjons-CD på 

nærmere halvtimen. 

Om disse gutta er depressive av natur 

aner jeg virkelig ikke, men Pendulum 

legger i hvert fall for dagen en rimelig 

dyster tone. Lydbildet domineres 

av gitar og ulike keyboards (el-piano 

og mellotron), er preget av en jazzete 

rytmefølelse og til dels original 

koring. De mer intense gitarkaskadene 

kan minne en del om Porcupine 

Tree, mens enkelte av de tilbakelente 

temaene fører tankene i retning 

svenske Anekdoten. Vokalen er av 

det emosjonelle slaget i samme tradisjon 

som Steve Hogarth (Marillion) 

og Bono (U2). 

Høydepunktet er utvilsomt sporet 

All But Nothing som er preget av 

mektige sorgtunge mellotrontepper, 

feiende flott, fet bass og følsomme 

vokale partier. En mektig affære med 

enkelte overraskende vendinger og 

det nærmeste Pendulum kommer 

rendyrket symfonisk prog. Personlig 

kunne jeg savne litt mer trøkk i 

ymse passasjer, og noen av partiene 

blir litt i tammeste laget. Det blir 

dessuten litt mange gjentakelser her 

og der. Et annet aspekt er enkelte av 

de vokale prestasjonene som er noe 

anstrengende å lytte til. 

Flere av låtene inneholder like fullt 

interessante tendenser og hørbare 

temaer. Best blir Pendulum når de 

tør legge sjel bak temaene og pøse 

på med virkemidlene. Fortsetter de å 

lage låter av samme kaliber som All 

But Nothing vil det nok også bli trivelig 

med et gjenhør. 

tomerikloe@hotmail.com 

LIZARD 

psychopuls 

Det skulle herske liten tvil om at 

disse gutta har hørt mye på King 

Crimson opp gjennom årene. Navnevalget 

sier vel også sitt sitt, og faktum 

er at coverlåter signert nevnte 

band utgjorde en større del av 

Lizards liverepertoar i startfasen. På 

Psychopuls som er bandets tredje 

utgivelse viser de tegn på kompositorisk 

modning, i forhold til tidligere 

utgivelser. Fremdeles kan en del King 

Crimson-referanser spores i musikken 

(fortrinnsvis 90-talls Crimson), men 

låtene har fått et betydelig mer dystert 

uttrykk og en tyngde de ikke 

har vært i nærheten av tidligere. En 

vellykket bruk av ambiente synthtepper 

og til dels krasse klanger har 

gitt Lizard et bredere spekter, og de 

fremstår nå som et langt sikrere 

band med øre for innholdsrike, 

utfordrende komposisjoner. Definitivt 

et hyggelig comeback. Så gjenstår 

det å se om Lizard etterhvert vil 

greie å løsrive seg fra forbildene sine 

og skape noe genuint en gang i 

fremtiden... Polen 2003, Metal Mind 

Productions, www.metalopolis,pl (Jon 

Christian) 

Marillion 

Sted: Rockefeller, Oslo 

Dato: Tirsdag 11. mai 2004 

Fra Tarkus: Jon Christian Lie 

E 

På 

konsert 

t overraskende tettpakket Rockefeller 

kunne denne kvelden 

oppleve Marillion og oppvarmingsbandet 

Gazpacho. Sistnevnte 

påfallende nok et norsk band som 

har fulgt med på lasset under hele 

Marbles-turneen. Med et nytt og 

lovende Marillion-album i bagasjen 

var det i hvert fall ingenting å si på 

forventningene våre da vi spaserte 

inn på forhenværende Torggata Bad 

denne tirsdagskvelden... 

Gazpacho 

Oppvarmingsbandet Gazpacho fra 

Oslo viste seg å være i betydelig 

bedre form enn ved forrige møte på 

Amatøren og leverte sine saker med 

vellykket resultat. Musikken kan vel 

karakteriseres som en slags stemningsskapende 

poprock med teft og 

vri, samt symfoniske elementer. 

Ikke helt ulikt dagens Marillion faktisk. 

Ikke akkurat rendyrket progrock, 

men til denne type musikk å 

være, nokså variert og relativt interessant 

arrangert. Gazpacho har to 

album på samvittigheten og kan 

sjekkes ut nærmere på deres nettsted: 

http://www.gazpachoworld.com/ 

Marillion 

Så over til hovedgrunnen til vår tilstedeværelse; 

Marillion, som inntok 

scenen til toner fra det siste albumet 

Marbles. Faktisk var hele første 

sett viet dette albumet, som nesten 

ble fremført i sin helhet. En modig 

handling med tanke på at albumet 

som sådan var rimelig ferskt, og 

muligens ikke innarbeidet hos deler 

av publikum - skjønt Marillion-fans 

er vel neppe helt som andre fans... 

Etter en startfase som for meg 

fremstod som til dels innadvendt, 

bygde det seg opp en rett så suggererende 

stemning sterkt drevet frem 

av den habile rytmeseksjonen Pete 

Trewavas og Ian Mosley. Fascinerende 

å høre en rytmeseksjon som 

har holdt koken jevnlig i 20 år! Det 

naturlige midtpunkt var selvfølgelig 

vokalist Steve Hogarth, mens lys-og 

bildeshowet på sin side sørget for 

den rent visuelle delen av forestillingen. 

De øvrige medlemmene gjorde 

ikke så alt for mye ut av seg på 

scenen, men det var ikke så farlig 

da fremføringen var såpass hederlig. 

Spesielt gitarist Steve Rothery hadde 

en god dag på jobben. Og mange 

av de største øyeblikkene kom for 

min del under de mer dramatiske 

passasjene der Rothery pøste på i 

litt tyngre retning med et rett så 

smakfullt, Pink Floyd-aktig gitarspill. 

Vanvittig stemningsfullt, 

følelsesspekket og overraskende 

dystert... 

Etter en kort pause var Marillion på 

plass igjen og serverte et utvalg 

låter fra tidligere album, dog ikke 

fra Fish-perioden. Her var høydepunktene 

mange, som f.eks. Uninvited 

Guest, Cover My Eyes og The 

Bridge. Hyggelig å høre at de fremdeles 

spiller materiale fra albumet 

Brave, en utgivelse som er høyt 

verdsatt hos progfans og fanskaren 

generelt. 

For denne skribenten (som det må 

innrømmes først og fremst har et 

positivt forhold til Fish-perioden av 

Marillions historie), var dette livefremstøtet 

en positiv overraskelse 

av dimensjoner. Jeg kommer aldri til 

å hive de gamle Marillion-skivene, ei 

heller slutte å avnyte dem, men ble 

nok enda større fan da vi forlot Rockefeller 

denne kvelden - etter en 

ytterst proff og overbevisende konsert. 

Yes 

Sted: Oslo Spektrum 

Tid: Lørdag 5. juni 

Publikum: ca. 4000 

Fra Tarkus: Trond Gjellum 

E 

n Yes-konsert i Oslo Spektrum 

vil vel for mange kalles julekveld 

og bursdag på samme 

gang. Turneen var annonsert som 35 

års jubileumsturne, noe som drev 

forventningene i været; Yes har jo 

tross alt en imponerende katalog å 

hente låter fra. 

Etter den obligatoriske Ildfuglenåpningnen 

samtidig med avdekkingen 

av en scene som jeg er usikker på 

om var veldig kul eller veldig kitsch 

(eller kanskje begge deler?), kom 

bandet inn og dro i gang med Going 

for the one. En skikkelig tøff låt som 

egner seg godt som en konsertåpner. 

Men deretter å spille den ikke helt 

store Sweet dreams, var et av kveldens 

første merkelige musikalske 

valg. Deretter vraltet førstesettet av 

gårde med noe nytt og noe gammelt. 

Først med sistelåta Yours is no disgrace 

tok det seg skikkelig opp, og 

forventningene til andresettet ble 

større. 

Når scenen så ble rigget om og et 

lite trommesett og et lite el-flygel 

ble satt opp foran på scenen, tydet 

dette på at det skulle bli et litt mer 

dempet akustisk sett. Og her glitret 

bandet i all sin prakt! Intimiteten 

smittet over på spillegleden, og bandet 

virket mye mer tilstede og uanstrengt, 

og det virket som om de var 

glade over å kunne spille gamle klassikere 

i ny drakt. En kul shuffleversjon 

av Roundabout og en meget 

omarrangert versjon av Owner of a 

lonely heart viste at dette var et 

konsept som funket meget bra. Etter 

en imponerende Steve Howe soloseksjon, 

bar det over i noen låter i stort 

format. Av disse fungerte And You 

and I og Starship Trooper enormt 

bra, mye fordi bandet føltes mer 

oppglødde og engasjerte. 

Alt i alt kan man vel si at Yes anno 

2004 var en blandet opplevelse, tidvis 

utrolig uengasjert og anstrengt, 

men tidvis også imponerende tilstede 

og frempå. Men kanskje kan det 

være en ide å kjøre en egen turne 

med bare akustiske versjoner? Da 

kommer i hvert fall jeg igjen! 

…og hva hører vi på da? 

Redaksjonens spilleliste 

Dette er platene som har fått mest spilletid hos Tarkus’ redaksjonsmedlemmer 

den seneste tid… 

Trond Jon Christian Sven 

Clouddead 

Ten 

Yes 

Close to the edge 

Robert Wyatt 

Rock Bottom 

Guapo 

Five suns 

Pat Metheny 

Imaginary Day 

På 

konsert 

Hawkwind 

Doremi Fasol Latido 

Yes 

The Yes Album 

Famlende Forsøk - 

One Night I Had A 

Frightful Dream 

Black Debbath 

Den 5. Statsmakt 

Equinox 

Auf Widersehen 

Marillion 

Marbles 

Iona 

The River Flows 

IQ 

Dark Matter 

Pekka Pohjola 

The Mathematical 

Air Display 

Zombies 

As Far As I Can See 


Canterbury • Jethro Tull • Captain Beefheart • Frank Zappa • Hippotrip • Gong 

String Driven Thing 

Magma • 90-tallet • Kayak • GORGG • Eddy Zoltan 

Adventure • Rupert Hine • Eclection • Tortoise • Matheus • Sonic Debris 

Anekdoten • Marillion • Sonja Kristina • Novalis • Nearfest • The Morrigan 

Annonsering 

Betingelser, annonse- og filformater, materiellfrister etc. kan fås tilsendt ved 

henvendelse til Tarkus Magazine v/Sven Eriksen på telefon 906 73 821, eller 

du finner dem på våre websider www.tarkus.org 

Samarbeidspartnere 

Tarkus Magazine ønsker å knytte til seg samarbeidspartnere som formidler den 

musikken vi skriver om. Selvfølgelig vil vi oppfordre alle våre lesere til å 

handle hos disse, her får du den musikken du er interessert i! 

Annonsemateriell sendes til Tarkus Magazine v/Sven Eriksen pr post (se 

adresse side 2) eller på email til sven@tarkus.org 

Abonnement 

Et års abonnement (4 nummer) koster norske kr. 200,- fra Norge og kr. 250,- 

fra Norden forøvrig, fritt tilsendt. 

For å abonnere kan du: 

• Betale kr. 200,- (250,- utenfor Norge) til 

Sven Eriksen, 

Møllefaret 48B, 

0750 Oslo 

Konto nr. 6222.11.06658 

Merk giroen «Tarkus» samt hvilket nummer du vil starte abonnementet med. 

MERK: du kan bare starte abonnement fra seneste eller førstkommende utgave. 

• Tegne abonnement fra bladets hjemmesider www.tarkus.org 

• Ringe oss på telefon 906 73 821. 

Fornyelse av abonnement 

Når abonnementet er gått ut vil du automatisk få tilsendt giro for fornyelse. 

Dersom betalingen gjøres så sent at neste nummer allerede er sendt ut, vil 

abonnementet gjelde fra det påfølgende nummeret. Vi ettersender altså ikke 

ved for sen betaling. 

Abonnementsfordeler 

Tarkus Magazine har inngått avtaler 

med følgende selskaper om rabatter: 

Oslo Rock Antikvariat, Oslo 

Telefon 22 11 13 13 

15% avslag i pris på deler av katalogen. 

Progrock.no, Harøy 

Telefon 71 27 69 32 

10% avslag i pris på deler av katalogen. 

«Back Issues» 

Følgende eldre utgaver av Tarkus Magazine er 

tilgjengelige: 

Merk at du må være abonnent for 

å dra fordel av disse rabattene. 

Butikkene har oppdaterte lister slik 

at de til enhver tid vet hvem som 

har gyldig abonnement. 

Det dukker også opp andre abonnementstilbud 

med ujevne mellomrom, 

som f.eks rabatt på konsertbilletter o.l. 

Oslo Rock Antikvariat 

Oslo Rock Antikvariat ligger i Fredensborgveien 17 i Oslo og har et stort 

utvalg av vinyl innenfor mange kategorier musikk. Her finner du også nye og 

brukte CD-er. Åpningstider 12-18 (12-16). Telefon 22 11 13 13. 

Progrock.no 

Progrock.no (tidligere Oddity Music) gir 10% rabatt til Tarkus-abonnenter på 

alt prog-relatert stoff samt rock og hard-rock fra 70-tallet. Selskapet distribuerer 

musikk fra flere spennende små plateselskaper rundt i verden, og har 

også startet egen label. Progrock.no treffer du på telefon 71 27 69 32 eller 

på internett: www.progrock.no 

OsloProg 04 

Vi minner om OsloProg 04 som går av stabelen på Amatøren, 

Sogn Studentby i Oslo 17. - 19. september. 

Detaljer finner du på www.panzerpappa.com/osloprog04.htm 

Utgavene fra nr. 8 til nr. 24 koster kr. 45,- + 

porto. Fra og med nr. 25 er prisen kr. 50,- + 

porto. 

Bladene kan fortrinnsvis bestilles fra vår internettside 

www.tarkus.org, alternativt på telefon 

906 73 821, eller pr. email til sven@tarkus.org 

Tidsskrift for progressiv rock 

15 

Tarkus nr. 15 

Desember 2000 

Kr. 45,- 


17 


Juni 2001 

Kr. 45,- 


18 


September 2001 

Kr. 45,- 

Merk: Det er ikke flere eksemplarer igjen av platen 

som fulgte med Tarkus nr. 9 


19 


Desember 2001 

Kr. 45,- 



Tarkus nr. 22 • September 2002 • Løssalg kr. 45,- 

22 

23 



Tarkus nr. 23 • Desember 2002 • Løssalg kr. 45,- 

Stort julenummer – 48 sider! 

OsloProg02 Gåte•Styx Kerrs Pink 

White Willow 21st Century Tomas Bodin 

Anthony Phillips Schizoid Band 

Steve Hackett 

Fruitcake 



Tarkus nr. 24 • Mars 2003 • Løssalg kr. 45,- 

24 

Adrian Belew 

Paatos 

Änglagård 

Tangerine Dream 

Østeuropisk prog 

Kraftwerk 

Tømrerclaus 

Journey 



Tarkus nr. 26 • September 2003 • Løssalg kr. 50,- 

26 



Tarkus nr. 28 • Mars 2004 • Løssalg kr. 50,- 

Peter Hammill 

Van der Graaf 

Carptree 

Kraftwerk 

Dream Theater 

Psykedelia 

Thijs van Leer 

Amerikansk prog 

28 

Progartister idag 

Ekseption 

Barclay James 

Harvest 

The Enid 

Pretty Things 

Gjest: willy b 

Derek Shulman 

Steinar Remme 

Kestrel 

Rock am Sogn 

Nordisk prog 

Haikara 

Boston/Kansas

Tarkus nr 29 - Tarkus Magazine

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?