09.11.2014 Views

Tarkus nr 29 - Tarkus Magazine

Tarkus nr 29 - Tarkus Magazine

Tarkus nr 29 - Tarkus Magazine

SHOW MORE
SHOW LESS

Create successful ePaper yourself

Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.

m a g a z i n e<br />

T I D S S K R I F T F O R P R O G R E S S I V R O C K<br />

<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>29</strong> • Juni 2004 • Løssalg kr. 50,-<br />

<strong>29</strong><br />

«Store fall»<br />

Håkon Graf<br />

Frank Zappa<br />

C.O.M.A.<br />

Circles End<br />

Marillion•Yes


Innhold<br />

Redaksjon<br />

Sven Eriksen<br />

Trond Gjellum<br />

Jon Christian Lie<br />

Bidragsytere dette <strong>nr</strong>.<br />

Jarle Storløkken<br />

Trond Sætre<br />

Rikard A Toftesund<br />

Simen Viig Østensen<br />

Layout og grafisk produksjon<br />

Sven Eriksen<br />

Trykk<br />

Copyshop, 1300 Sandvika<br />

KONTAKT<br />

Sven Eriksen<br />

Møllefaret 48B<br />

0750 Oslo<br />

Tlf.: 22 50 03 61 (etter 18.00)<br />

906 73 821<br />

E-mail: sven@tarkus.org<br />

Webadresse<br />

www.tarkus.org<br />

Bankgiro<br />

6222.11.06658<br />

Abonnement, annonsering etc<br />

Se siste side<br />

ISSN nummer<br />

0809-0971<br />

MERK!<br />

----------------------------------------------<br />

Alle synspunkter gitt uttrykk for i <strong>Tarkus</strong> er artikkelforfatterens<br />

egne, og ikke nødvendigvis sammenfallende<br />

med redaksjonens oppfatninger<br />

Ettertrykk er tillat med kildehenvisning.<br />

<strong>29</strong><br />

<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>29</strong> • Juni 2004 • Løssalg kr. 50,-<br />

m a g a z i n e<br />

T I D S S K R I F T F O R P R O G R E S S I V R O C K<br />

«Store fall»<br />

Håkon Graf<br />

Frank Zappa<br />

C.O.M.A.<br />

Circles End<br />

Marillion•Yes<br />

David Jackson (Van Der Graaf Generator)<br />

Artikler/portretter<br />

16 COMA<br />

10 Hjemme hos… Jarle Storløkken<br />

3 Store fall i proghistorien<br />

14 Zappa – for proggere?<br />

Intervjuer<br />

13 Circles End<br />

7 Håkon Graf<br />

Anmeldelser<br />

20 ALKEMY da 63 project<br />

19 ALPINE THOSE MYRIADS! yr royal jetlag gospel<br />

21 ANAND joy 4 ever<br />

28 ANASTASIO, TREY seis de mayo<br />

22 BERRIES questconquest<br />

22 BIG BIG TRAIN gathering speed<br />

19 CIRCLES END hang on to that kite<br />

19 CITIZEN CAIN playing dead<br />

<strong>29</strong> CLOUDDEAD ten<br />

<strong>29</strong> COLLAGE basnie<br />

<strong>29</strong> COLLAGE changes<br />

<strong>29</strong> COLLAGE moonshine<br />

<strong>29</strong> COLLAGE safe<br />

23 CRUSEM, THIERRY lke coloirs l'amer éton nant<br />

20 D SOUND kisember<br />

21 DARLING d2r<br />

20 DJARMA 14 faces vol 1 live<br />

20 DOGPOUND the hellbum<br />

20 DREADNAUGHT music en flagrante<br />

26 FAMLENDE FORSØK one night i had a frightful<br />

dream<br />

20 FOSTER, JACK III evolution of jazz raptor<br />

25 GAK OMEK alien eye<br />

23 GOLIA, VINNY music for like instruments<br />

21 HOLY LAMB beneath the skin<br />

28 IQ dark matter<br />

21 JAMES BAND the electric eel has got me by<br />

the brain banana<br />

22 KAMPEC DOLORES koncert!<br />

25 KOLLAR, ATTILA utopia - musical witchcraft II<br />

<strong>29</strong> LINDH, PÄR dreamsongs from middle earth<br />

31 LIZARD psychopuls<br />

27 LUCIFER WAS blues from hellah<br />

23 MARILLION marbles<br />

25 METAMORPHOSIS nobody cares<br />

30 METAPHOR entertaining thanatos<br />

22 MINIMUM VITAL atlas<br />

E<br />

n av de mange musikkdebatter<br />

som har gått i den senere tid<br />

handler om den stadig sterkere<br />

koblingen mellom musikk og reklame.<br />

Enkelte, blant dem professor i<br />

rettsinformatikk Jon Bing, spår en<br />

verden hvor vi til slutt vil ha problemer<br />

med å vite når vi er gjenstand<br />

for markedsføring og når vi er<br />

lyttere av musikk. Ikke overraskende<br />

er Pepsi og Coca Cola to av<br />

selskapene som har kommet lengst<br />

på dette området, og vi ser allerede<br />

nå spiren til artister som rene markedsførere<br />

av produktene - f.eks<br />

Britney Spears.<br />

U<br />

20 MOORE, JP volume 1<br />

21 NAAMAH resensement<br />

30 NEKTAR a tab in the ocean<br />

30 NEKTAR journey to the centre of the eye<br />

30 NEKTAR recycled<br />

25 NEWFAIR FLIK situations<br />

26 OHM live on kpfk 90.7 fm<br />

30 ORGAN: apoplexy in six parts<br />

23 PARMENTER, MATTHEW astray<br />

30 PENDULUM preproductions may 2004<br />

25 PHILLIPS, ANTHONY archive collection vol II<br />

22 PILGRYM pilgrimage<br />

28 SIR HAAKON AND THE POPULAR MUSICIANS<br />

what is to come?<br />

21 SMEER loud and clear<br />

21 TAKARA eternity<br />

27 THOMPSON, WALTER pexo - a soundpainting<br />

symphony<br />

27 THORK weila<br />

<strong>29</strong> TOLONEN, JUKKA summer games<br />

<strong>29</strong> TOLONEN, JUKKA tolonen<br />

28 TORTOISE it's all around you<br />

23 TRANSCIENCE primordial<br />

26 TUNA LAGUNA it's a fudge<br />

21 UNDER RADIO bad heir ways<br />

23 VRIL effegies in cork<br />

27 WAPPA GRAPPA wappa grappa<br />

22 WETTON, JOHN amata<br />

30 WINTHER, TERJE trespasser<br />

19 WOODBURY, BRIAN variety orchestra<br />

27 •DIVERSE ARTISTER blackmore's castle<br />

21 •DIVERSE ARTISTER the music of jimi hendrix<br />

Konserter<br />

31 Marillion<br />

31 Yes<br />

tviklingen mot populærmusikk<br />

som et produkt - en<br />

bruksgjenstand - har pågått<br />

lenge, og det skal ikke stor fantasi<br />

til å gjette at disse aktørene neppe<br />

vil bidra til å bremse denne utviklingen.<br />

Men på samme måte som<br />

internett blir den store markedsplassen<br />

for de ultrakommersielle<br />

artistene, kan det også bli redningen<br />

for de alternative. Bing mener at<br />

ved å lage dynamiske nettverksorganisasjoner<br />

kan man med forholdsvis<br />

små kostnader formidle musikk<br />

fra smale artister. Som et eksempel<br />

bruker han Norsk folkemusikkarkiv<br />

som nå er tilgjengelig gjennom<br />

Phonofile. Nå er vel progressiv rock<br />

som musikkform nokså fjernt fra<br />

tradisjonell norsk folkemusikk, men<br />

stillingen vår som aktør i markedet<br />

er nok ikke så annerledes. Så er det<br />

vel kanskje håp for progens liv i et<br />

ellers gjennomkommersialisert marked<br />

tross alt.<br />

N<br />

å står sommeren for døra, og<br />

<strong>Tarkus</strong> <strong>29</strong> er kommet deg som<br />

leser i hende. Bak hvert nummer<br />

av <strong>Tarkus</strong> ligger masser av<br />

arbeid, og vit at vi i redaksjonen<br />

gjør det vi kan for at du som leser<br />

skal få et tidsskrift som evner å<br />

Faste spalter/Annet<br />

31 Redaksjonens spilleliste<br />

18 Svens mimrehjørne: MICHAEL MANTLER the<br />

hapless child<br />

Annonsører<br />

24 InsideOut<br />

12 Progrock.no<br />

9 Sir Haakon And The Popular Musicians<br />

Fra redaksjonen<br />

Prog i en gjennomkommersialisert verden<br />

opplyse, fryde og forarge. Stoff skal<br />

samles inn, artikler skrives, plater<br />

lyttes til og anmeldes, bladet settes<br />

og trykkes, sendes ut og en masse<br />

annet. Alt dette uten å ta ut ei krone<br />

i fortjeneste.<br />

en klager vi? Nei. For de<br />

tilbakemeldingene vi får, er<br />

Mdet som er den drivkraften<br />

vi trenger for å fortsette. Når folk<br />

bruker <strong>Tarkus</strong> som referanse ved<br />

platekjøp eller i diskusjoner, har vi<br />

oppnådd det vi ønsker. Bak de <strong>29</strong><br />

numrene hittil ligger det masser av<br />

arbeid, men vi er stolte over det vi<br />

har gjort og ønsker å kunne fortsette<br />

i lang tid fremover for å kunne<br />

utgjøre det eneste rendyrkede<br />

magasinet for progressiv rock i<br />

skandinavia.<br />

od sommer fra oss i redaksjonen<br />

G<br />

Side 2 <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>29</strong>


Når progband møter veggen og forsøker seg på noe annet…<br />

10 store fall i proghistorien<br />

Første halvdel av syttitallet var etter manges<br />

mening den progressive rockens glansperiode.<br />

Det var den gang da progband<br />

kunne boltre seg i kreativitet og overraske<br />

sitt publikum med skiver fulle av nyskapende<br />

komposisjoner omtrent hvert eneste<br />

år, og fansen gikk mann av huse for å skaffe<br />

seg disse platene. Og mellom hver plateutgivelse<br />

dro bandene på turné til fulle<br />

hus og ekstatisk begeistring. Verden var<br />

god og himmelen skyfri.<br />

10 BEGGARS OPERA<br />

9 RENAISSANCE<br />

Sven Eriksen og Trond Gjellum<br />

M<br />

en akk, slike tider varer ikke evig. En dag<br />

i det herrens år 1976 ramlet en gjeng<br />

uflidde og støyende gutter inn i tilværelsen.<br />

De kalte seg Sex Pistols, kunne knapt tre<br />

grep på gitaren, og de forbannet progen og hele<br />

dens vesen. Musikkjournalistene, som selvsagt<br />

lever av alt som er nytt og spennende, trykket<br />

denne gale gjengen til sitt bryst, og kort tid etter<br />

var progen død og begravet, iallefall måtte den gå<br />

under jorden sammen med sine tilhengere.<br />

Og hva skjedde med de før så bejublede progbandene?<br />

Noen konkluderte med at det var best å gi<br />

seg mens leken var god, og kastet likegodt inn<br />

håndkleet. Noen fortsatte å spille prog til en<br />

liten, men trofast tilhengerskare. Levestandarden<br />

ble dårligere, men de hadde det godt med seg<br />

selv musikalsk. Og så var det noen som tenkte:<br />

“If you can’t beat ‘em, join ‘em”, og prøvde famlende<br />

å bli en del av den nye tiden.<br />

Det er den siste gruppen band denne artikkelen<br />

handler om. Band som ikke evnet å se at det<br />

ikke er så lett som det kan høres ut å spille<br />

nyveiv, pønk og disco, at det å snekre en perfekt<br />

treminutters popmelodi krever andre talenter<br />

enn å skrive en tjueminutters progsuite.<br />

Vi har plukket 10 progband, blant mange, som<br />

står for noen av de frykteligste og største musikalske<br />

fallene innenfor sjangeren. I et forsøk på<br />

å få en viss stigning i artikkelen, starter vi relativt<br />

forsiktig og ender med de aller største fallene.<br />

God fornøyelse!<br />

1971<br />

Den skotske gruppa Beggars Opera går i studio<br />

for annen gang. Deres første LP besto av rocka<br />

adapsjoner diverse klassiske verker, men til<br />

album <strong>nr</strong>. 2 hadde de skrevet et knippe fine,<br />

myke låter som ble en skikkelig musikalsk opptur<br />

for bandet, og det resulterte i et av Vertigolabelens<br />

fineste progalbum. Ricky Gardiners finslepne<br />

gitarspill i spann med Alan Parks elegante<br />

orgel supplert av Virginia Scotts Mellotron og<br />

Martin Griffiths solide stemme gir oss en plate<br />

som nevnes i samme åndedrag som Spring, Cressida<br />

og Fairfield Parlour.<br />

1980<br />

Det er nok et rimelig desillusjonert band som går<br />

i studio for å spille inn det som skulle vise seg å<br />

bli deres siste album. Progressiv rock er så absolutt<br />

ikke greia i 1980, og Beggars Opera har aldri<br />

klart å tilpasse seg de ulike stilretningene de har<br />

prøvd seg på etter sitt siste progressive album,<br />

Pathfinder, i 1972. De har blant annet vært innom<br />

vestkystrock uten hell, nå prøver de i likhet<br />

med en del andre “utdaterte” progband på et mer<br />

moderne sound. Disco-aktige rytmer, vocodere og<br />

synther både her og der er kanskje akseptabelt i<br />

1980, men i hendene på disse gamle progrockerne<br />

blir det snarere komisk heller enn dansbart.<br />

Der er bassist Gordon Sellar som har holdt liv i<br />

bandet såpass lenge. Nå har de (kanskje av gode<br />

grunner) ikke trykket besetningen på platecoveret,<br />

men keyboardist Alan Park er sannsynligvis<br />

med (han har iallefall skrevet en god del av<br />

låtene), og det kan høres ut som om vokalist<br />

Linnie Paterson, som kom med på Get Your Dog<br />

Off Me, fremdeles holdt ut. I tillegg til de famlende<br />

disco-forsøkene er de også innom en form<br />

for pubrock-blues. Fellesnevneren for alle låtene<br />

uansett stil er “uinspirert”, det er ikke gjort forsøk<br />

på å være kreativ, det eneste unntaket måtte<br />

i såfall være litt småfiks koring på den ellers<br />

gørrkjedelige Bad Dreams og pent pianospill i<br />

starten på avslutningslåta Four Moons.<br />

1975<br />

Renaissance er i ferd med å skape seg et navn<br />

gjennom kvalitetsplater med klassiskinspirert<br />

progressiv rock og ikke minst gjennom Annie<br />

Haslams krystallklare stemme. Den plata de nå<br />

spiller inn skal bli det definitive gjennombruddet<br />

for gruppa. De tar utgangspunkt i fortellingene<br />

fra 1001 natt og kaller albumet “Sheherazade”.<br />

Enkelte temaer plukker de fra Rimskij-Korsakovs<br />

komposisjon fra 1888 med samme navn og de tar<br />

sjansen på å la Jon Camp ta en del av vokalen til<br />

tross for at Annie Haslam er ansett som deres<br />

største aktivum. De hyrer inn et symfoniorkester,<br />

og de skjærer vekk mye av de instrumentale<br />

krumspringene og utmalingene de tidligere albumene<br />

har inneholdt mye av, isteden konsentrerer<br />

de seg om melodiene.<br />

Formelen blir en suksess. Plata finner et publikum<br />

blant fundamentalistiske progfans såvel som<br />

blant et bredere publikum med sans for kvalitetsmusikk.<br />

Plata er omtrent uten dødpunkter og<br />

står i dag som Renaissances ypperste album.<br />

1981<br />

Renaissance er redusert til en trio med utseende<br />

som et anne<strong>nr</strong>angs glamrockband. De høres<br />

omtrent slik ut også da de går i studio for å spille<br />

inn “Camera Camera”. Annie Haslam er av en<br />

eller annen grunn fremdeles med, men bandets<br />

andre hjørnesten, den eminente pianisten John<br />

Tout er erstattet av en innleid musiker som<br />

ankommer med en plastikksynth under hver arm.<br />

Tittelkuttet “Camera Camera” minner tidvis om<br />

en blek utgave av Abba, og det blir verre. Å høre<br />

Annie Haslam vansmekte foran primitive discorytmer<br />

eller i typisk 80-talls nyveivlåter (skrevet<br />

av folk som overhodet ikke KAN nyveiv) skjærer i<br />

hjertet.<br />

Bonjour Swansong, som ligner litt på gruppas<br />

største hit “Northern Lights”, har tekst av Betty<br />

Thatcher som skrev mange av Renaissance tekster,<br />

og tittelen (og teksten) er skrevet i frustrasjon<br />

over hva hun opplevde som gruppas musikalske<br />

selvbedrag. Kjappe. Lettvinte poprocklåter<br />

er milevis fra de musikalske ideene som var basisen<br />

for gruppas tilblivelse og vekst. Den eneste<br />

låta som kan minne ørlite om tidlige tider er<br />

avslutningskuttet Ukraine Ways, men selv den<br />

ville stått ut som det svakeste kuttet på alle<br />

gruppas tidligere album.<br />

<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>29</strong> Side 3


man vil om Jahn Teigen, men han har en stemme<br />

du husker. Musikken på plata varierer fra det<br />

nesten akseptable (Northern Winds) via latinorytmer<br />

(Tango For One) til ubehjelpelig Grand<br />

Prix-pastisjer (Let The Music Turn You On).<br />

Det er andre band som har falt dypere enn Popol<br />

Ace i sin karriére, men få, om noen, har klart det<br />

så overbevisende fra én plate til neste. Ikke overraskende<br />

ble da også Curly Sounds bandets siste<br />

plate.<br />

spillingen like inspirerende som en norsk stortingsdebatt<br />

om dopapirpriser. Resultatet er som<br />

en helhet et uhyre svakt og mildt sagt stilforvirrende<br />

album som gjør at en stakkars lytter mest<br />

av alt føler seg pinlig berørt på bandets vegne.<br />

Når bandet tok til vettet og la ned hele greia i<br />

1978, føltes det helt riktig...<br />

6 GREENSLADE<br />

7 FOCUS<br />

Jethro Tull<br />

Renaissance kreker seg igjennom enda ett album<br />

(Time Line i 1983) før de legger inn årene. I tråd<br />

med navnet sitt ble de riktignok gjenfødt sent på<br />

90-tallet, men det er en annen historie.<br />

8 POPOL ACE<br />

1974<br />

Etter to lovende album, dog med enkelte svake<br />

punkter, satser både bandet og plateselskapet<br />

deres alt de har for å lage det beste norske progalbumet<br />

noensinne. Progressiv rock er fremdeles<br />

stort ute i verden og det satses hardt på et internasjonalt<br />

gjennombrudd for bandet. Plata blir da<br />

også den beste fra Norges ledende progband. Det<br />

aller meste av den billige riff- og funkbaserte<br />

rocken er luket ut og de skaper et musikkuttrykk<br />

som er nærmere Genesis enn tidligere.<br />

Bury Me Dead, Jester og Sleepwalker er bare tre<br />

fine låter fra et album som utmerker seg med å<br />

være uten dødpunkter, veldig konsistent i formen,<br />

og kanskje det eneste norske albumet, ved<br />

siden av Ruphus’ Ranshart, som ikke prøver å<br />

være noe annet enn en rendyrket britiskinspirert<br />

progplate.<br />

1978<br />

Jahn Teigen har forlatt bandet. Hvorvidt han er<br />

desillusjonert over manglende kunstnerisk suksess<br />

eller om han føler at Prima Vera ligger hans<br />

musikalske hjerte nærmere, får vi vel aldri vite.<br />

Inn har de fått Asa Krogtoft, profilert norsk popstjerne,<br />

og det er nettopp popstjerner de ønsker<br />

å bli med det nye albumet Curly Sounds. De har<br />

alliert seg med kjendisprodusenten Mike Stone,<br />

og de går i studio med et knippe enkle, til dels<br />

banale, pop-funk-rock låter som kanskje ikke<br />

mest av alt lider av at de er så forferdelig dårlige,<br />

men av at de er så usigelig anonyme. Dette<br />

forsterkes gjennom Krogtoft, som slett ikke er<br />

noen dårlig vokalist, men som har en stemme<br />

som er fullstendig forglemmelig. Man kan si hva<br />

1973<br />

I 1973 er det nederlandske bandet Focus blant<br />

Europas mestselgende progrockband. De har<br />

skapt seg et godt navn som flinke syntetisører<br />

av rock, jazz og klassisk som vekker oppmerksomhet<br />

blant både publikum og kritikere. Dette<br />

året gir de også ut albumet 3, et album som viser<br />

bandets mange ansikter mens de er på toppen av<br />

sin kreative periode. Sylvia er en rockeklassiker<br />

som spilles på radio den dag i dag, og med sitt<br />

medrivende gitartema og dramatiske ordløse<br />

vokal, er den en oppvisning i melodiøs, optimistisk<br />

progrock. Round goes the gossip engasjerer<br />

med sitt jazzete uttrykk. Den over 20 minutter<br />

lange Anonymous II er full av gode soloer, mens<br />

den middelalderaktige låta Elspeth Of Nottingham<br />

viser bandet fra atter en annen side med lutt og<br />

blokkfløyte som to sentral instrumenter. I det<br />

hele tatt gjennomstrømmes skiva av en optimistisk<br />

og positiv stemning som smitter over på lytteren<br />

og gjør det til en tiltalende lytteropplevelse.<br />

1977<br />

Tidlig i 1976 sprekker bandet opp når gitarist<br />

Jan Akkerman kaster inn håndkleet og blir<br />

erstattet av den belgiske gitaristen Philip Cathrine.<br />

Den musikalske kvaliteten er for nedadgående,<br />

og Focus’ suksess begynte å falle...dramatisk.<br />

Det synlige resultatet av dette forfallet, blir<br />

festet til vinyl i 1977 under navnet Focus con<br />

Proby. Av en eller annen merkverdig grunn hadde<br />

nemlig bandet knyttet til seg den fallerte<br />

amerikanske popstjernen P,J Proby som vokalist.<br />

Proby var mest kjent for å ha spjæret buksa på<br />

engelsk TV i beste sendetid. Skiva er et sammensurium<br />

av gamle og uutgitte opptak som ikke<br />

hadde blitt brukt før, men som nå plutselig skulle<br />

passe sammen på ei skive...bare fordi de måtte<br />

det. Resultatet er akkurat så håpløst som det<br />

høres ut som. Opptakene er remikset av den engelske<br />

produsenten Mike Vernon, og Probys vokal<br />

ble så lagt til, og hans “dramatiske” vokal oser<br />

av lite kledelig sødme. Låtene er platte, poppete<br />

låter uten driv og særpreg , og selv om gode<br />

musikere som trommeslager Steve Smith (eks-<br />

Jean-Luc Ponty’s Pegasus og etter hvert de amerikanske<br />

fløtepusene Journey) og keyboardist<br />

Jons Pistoor gjorde så godt de kunne, låter all<br />

1973<br />

Dave Greenslade har “sagt opp” jobben som organist<br />

i Colosseum, og etter et sykdomsavbrekk<br />

(som han blant annet bruker til å skrive låter og<br />

oppdage Mellotronen) danner han gruppa Greenslade<br />

sammen med tidligere basskollega Tony<br />

Reeves og to andre spennende musikere, ex King<br />

Crimson-trommis Andrew McCulloch og tangentspiller<br />

og vokalist Dave Lawson. Deres debutalbum<br />

er et praktfullt eksempel på symfonisk progressiv<br />

rock med massevis av keyboards (og ingen<br />

gitar), Lawsons særegne vokal og McCullochs<br />

detaljerte, oppfinnsome og lettbente trommespill.<br />

Innpakket i et av Roger Deans fineste<br />

covere er dette en plate som er med på å befeste<br />

engelsk progressiv rock som en kreativ og samtidig<br />

melodisk og hørbar musikkform.<br />

2000<br />

Etter en del rufsete soloplater og lange, inaktive<br />

perioder på utgivelsesfronten synes Dave Greenslade<br />

tydeligvis at tiden er inne for en gjenopplivelse<br />

av bandet Greenslade, og det lanseres med<br />

uttalelser om at de er tilbake musikalsk der de<br />

slapp på 70-tallet. Det kunne ikke vært mer feil.<br />

Large Afternoon er en glatt, syntetisk og<br />

gjennomført sjarmløs plate. Uten de to mest særpregede<br />

musikerne i det originale bandet (Lawson<br />

og McCulloch) blir resultatet anonymt, upersonlig<br />

og usigelig kjedelig. Til erstatning for<br />

Lawson, en keyboardist med en spillestil veldig<br />

ulik Greenslades, og som derigjennom var med på<br />

å skape det kontrastrike lydbildet på 70-tallet,<br />

har Greenslade hentet inn en musiker som spiller<br />

klin likt ham selv. McCulloch, på sin side, kunne<br />

like gjerne vært erstattet med en trommemaskin.<br />

Dårlige låter og en fryktelig glatt produksjon<br />

gjør Large Afternoon til et av de tristeste og mest<br />

unødvendige gjenforeningsalbum i engelsk progrocks<br />

historie.<br />

5 PFM<br />

1972<br />

Italienske Premiata Forneria Marconi, bedre kjent<br />

som PFM er på tidlig syttitall en av de største<br />

eksponentene for den typiske italienske symfoniske<br />

og storslagne progrocken. De er helt klart<br />

påvirket av band som King Crimson og Genesis,<br />

Side 4 <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>29</strong>


4 JETHRO TULL<br />

andre Tull-kjennemerker i endeløse virvler av<br />

sterile synthlyder, blir resultatet ganske så grusomt.<br />

Trommemaskinene brukes uhyre lite kreativt:<br />

det er mer eller mindre den samme rytmen<br />

på enten raskt eller sakte tempo, som brukes i<br />

alle låtene. Gitaren brukes sparsommelig, og når<br />

gitarist Barre drar noen toner, er de behandlet i<br />

de mest forferdelige av alle forferdelige åttitallske<br />

effektprosessorer. Synthene låter kaldt åttitalls<br />

og tar opp hver eneste lille ledige bit av<br />

lydbildet. Mye mer kan sies om denne skiva, men<br />

det står fram at hovedproblemet for Anderson er<br />

at han i all gleden over å eksperimentere med<br />

det nyeste elektroniske duppedittene sine, helt<br />

glemmer å skrive sanger...<br />

men de har likevel nok egenart til å skille seg fra<br />

sine store helter. Deres andre album, Per un Amico,<br />

er et enestående album som med sitt dramatiske<br />

og gjennomførte uttrykk, på mange måter<br />

skal oppsummere bandets sound helt perfekt;<br />

nydelig orkestrert progressiv symfonisk rock med<br />

et lydbilde spekket av fiolin og fløyte hånd i<br />

hånd med monumental synthbruk (Mellotronbruken<br />

skulle sette en skole for senere italienske<br />

progband), episke gitarlinjer og særpreget vakker<br />

italiensk vokal. Musikken har elementet både av<br />

en var og forsiktig, lyrisk stemning, men bandet<br />

rocker også løs i låter som oser av gode melodier,<br />

nydelige harmonier og spennende rytmer.<br />

PFM<br />

1987<br />

Etter utgivelsen av albumet Jet lag, i 1977,<br />

begynner PFMs stjerne å falme både hos publikum<br />

og kritikere, noe som i stor grad skyldes<br />

låter som bringer dem lenger og lenger vekk fra<br />

proggen, men nærmere og nærmere popen. Men<br />

å skrive god popmusikk er ikke lett, og PFM er så<br />

definitivt ikke av de flinkeste gutta i klassen.<br />

For PFM sin del tar veien ut i det ytterste musikalske<br />

mørke 10 år, for med albumet Miss Baker<br />

fra 1987, skyter bandet så langt unna det musikalske<br />

målet som overhodet mulig. Albumet er<br />

oppkalt etter den kjente danserinnen Josephine<br />

Baker, som på 1920-tallet gjorde karriere som<br />

nakendanserinne i vovede sceneshow på ymse<br />

revyscener. Et annerledes utgangspunkt for et<br />

musikalsk konsept, men i dette tilfellet ikke spesielt<br />

vellykket. Musikken er mer eller mindre rett<br />

fram danse-pop med grusomme blåserlinjer som<br />

fremtvinger en “danskebåt”-stemning som ikke<br />

slipper taket så lenge skiva snurrer på platespilleren.<br />

Vokalen er av typen “slesk mann med dårlig<br />

engelskuttale synger voksenpoplåter ikledd<br />

rød glitterjakke”, og blåserarrangementene er så<br />

sødmefylte at de nesten glir ut av høyttalerne<br />

som halvsmeltet smør. At dette skal være samme<br />

bandet som ga ut Per Un Amico, er veldig vanskelig<br />

å tro. Du gjør deg selv en stor tjeneste hvis<br />

du IKKE prøver å høre på dette albumet...<br />

1972<br />

Sammen med Yes, ELP og Genesis, er Jethro Tull,<br />

(som for øvrig er oppkalt etter en agronom) det<br />

mest populære progbandet på syttitallet. Vokalist<br />

og låtskriver Ian Anderson hadde bakgrunn fra<br />

blues, noe som hele tiden er et sentralt element i<br />

Tulls musikk. Men Anderson blander bluesen med<br />

tung rock, raffinerte klassiske trekk og symfonisk<br />

storslagenhet. På album som Thick as Brick<br />

fra 1972 makter Anderson og hans til enhver tid<br />

skiftende bande av kumpaner, å skape en heftig,<br />

progressiv syntese som påkaller seg både kritikernes<br />

og publikums anerkjennelse. Skiva består<br />

av et langt kutt spredd utover to platesider med<br />

drøye 45 minutters varighet. Anderson er en stilsikker<br />

komponist, og selv om uttrykket varierer<br />

enormt, har man for det meste av tiden en klar<br />

følelse av enhet og konsept over albumet. Bandet<br />

er uovertrufne musikere, og dette er ei progskive<br />

som virkelig rocker.<br />

1984<br />

Mot slutten av syttitallet og begynnelsen av åttitallet,<br />

begynner Ian Anderson å se omrisset av<br />

en musikalsk verden i kraftig forandring. Plassen<br />

for hans forening av tung, raffinert rock, middelaldermusikk<br />

og folkemusikk blir stadig mindre,<br />

og han skjønner at noe må gjøres. Han sparker<br />

ut mesteparten av medlemmene i bandet, og<br />

trekker inn nye, innovative unge musikere som<br />

skulle revitalisere Jethro Tull i et nytt tiår. A er<br />

et album som i utgangspunktet er ei soloskive<br />

for Anderson, men kommer likevel ut under<br />

Jethro Tull-merkelappen. Albumet er preget av<br />

veeeldig mye synther og skremmende mange<br />

lettglemte melodier, noe som gjør at fansen<br />

begynner å lure hvor Anderson<br />

egentlig vil hen. Svaret<br />

får de med Under Wraps....<br />

På de to foregående albumene<br />

har elementer som trommemaskiner,<br />

synther, forskjellige<br />

produksjonstricks og lydeffekter,<br />

fått en stadig større<br />

plass på bekostning av de<br />

gode melodiene.. Men på<br />

Under Wraps er det veldig lite<br />

musikk som kan kompensere<br />

for det kaldere og mer kliniske<br />

soundet, og skiva utmerker<br />

seg med å ha ingen gode<br />

eller minneverdige melodier.<br />

Anderson ser hvordan synther<br />

og trommemaskiner begynner<br />

å gjøre sitt inntog, og han<br />

ser tydeligvis på synthpopen<br />

som fremtidens musikk. Problemet<br />

er at han på ingen som helst måte kan<br />

skrive god synthpop. Når han drukner fløyta og<br />

3 YES<br />

1972<br />

I 1972 er Yes et av progens sterkeste kort. De<br />

skal med albumet Close to the Edge sette en standard<br />

som definerer hvordan progressiv, symfonisk<br />

rock skal låte. Nydelige melodier, pompøse<br />

lydbilder, laaaaange låter, enorme sceneshow,<br />

tøffe soloer: Yes har alt...pluss litt til. Close to<br />

the edge åpner med den sidelange tittelkuttet,<br />

som kanskje er en av progens beste “lange låter”.<br />

Bandet makter å få de kontrasterende partiene<br />

til å henge sammen som en musikalsk hele.<br />

Maniske, ville partier veksler med tightere samspillspassasjer,<br />

episke partier går hånd i hånd<br />

med det nakne og enkle; en fullverdig komposisjon<br />

som utgjorde en milepæl i sin samtid. And<br />

you and I og Siberian Khatru er de to andre<br />

låtene på skiva, og også disse viser et band som<br />

behersket en rekke musikalske uttrykk til fulle,<br />

og særlig And you and I er en låt som med sine<br />

vare gitarpartier, grandiose symfopartier og stadig<br />

skiftende partier, framstår som kanskje den<br />

erketypiske proglåta. Med Close to the edge kan<br />

ikke Yes bli annet enn kongene på haugen...<br />

1997<br />

Med punkens inntreden på slutten av syttitallet<br />

begynner Yes å ta musikalske veivalg som skal<br />

bringe dem ut på en vinglete ferd som varer selv<br />

i våre dager.<br />

Det desiderte lavmålet ensemblets karriere, er<br />

utvilsomt albumet Open your Eyes fra 1997.<br />

Albumet startet i utgangspunktet som et soloprosjekt<br />

for bassist Chris Squire, og når man putter<br />

det inn i CD-spilleren, strømmer det ute veldig<br />

lite musikk som får deg til å tenke en eneste<br />

tanke i retning av Yes. Faktisk er det kun besetningen<br />

som er det denne skiva har til felles med<br />

det de fleste av oss tenker på som Yes. Med de to<br />

Keys to Ascension-skivene, viste Yes at de klarte<br />

å skrive låter som i hvert fall kunne hinte om<br />

gammel storhet, men på Open your Eyes er det<br />

uhyre vanskelig å skjønne hva de tenker på. Her<br />

serveres det skammelig enkel poprock som påkal-<br />

<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>29</strong> Side 5


ler en flau smak i munnen: trodde virkelig bandet<br />

at dette skulle bringe dem kommersiell suksess?<br />

På åttitallet fikset Yes faktisk å skrive<br />

fengende og intelligent popmusikk, men på Open<br />

your Eyes virker det nesten som om de parodierer<br />

seg selv. Låtene er i utgangspunktet sololåter<br />

skrevet av Squire og Billy Sherwood, og det virker<br />

nesten som om Steve Howe og Jon Andersons<br />

bidrag er slengt på toppen bare for å kunne ha et<br />

salgsargument overfor Yes-fansen. Vokalharmoniene<br />

låter tilfeldige og dårlig innøvd, mens tekstene<br />

er et definitivt lavmål i bandets kanon;<br />

new-age basert vrøvel som fremstår som påtatt<br />

og lite engasjerende. Produksjonen er teflonglatt<br />

og intetsigende, og det er ingen skarpe kanter<br />

som evner å påkalle oppmerksomhet eller skape<br />

dynamikk. Låtene glir over i hverandre uten noe<br />

å gripe fatt i, og det er så konturløst at du blir<br />

nesten deprimert. Man tar seg selv ofte i å tenke:<br />

når skal det for h——-e SKJE noe?!<br />

Det hører med til bandets forsvar at bandet etter<br />

dette, faktisk til en viss grad har klart å reise seg<br />

igjen, men Open your Eyes vil ikke bli så lett<br />

glemt av fansen.<br />

2 ELP<br />

1973<br />

Hvis det er et band som bokstavelig talt kan sies<br />

å komme til verden med et smell, må det være<br />

Emerson, Lake & Palmer. På Isle of Wight - festivalen<br />

i 1970 entrer de scenen til en salutt fra<br />

noen for anledningen innleide teaterrekvisittkanoner.<br />

Denne åpningssalven er også startskuddet<br />

(bokstavelig talt) for et av syttitallets kommersielt<br />

sett største progband, eller faktisk band<br />

generelt. Ettersommeren 1973 starter de innspillingen<br />

av albumet Brain Salad Surgery, et album<br />

som i ettertid blir regnet for å være deres største<br />

musikalske bedrift. Albumet viser en enorm<br />

bredde og variasjon i uttrykket; åpningslåta Jerusalem<br />

er feiende flott symfonisk rock med korguttvokal,<br />

brølende Hammondorgel, drønnende<br />

bass og maniske trommer. Toccata er en imponerende<br />

adapsjon av et stykke signert den mexikanske<br />

samtidskomponisten Alberto Ginestera.<br />

Her utforskes klanger og rytmer på spennende<br />

vis. Balladen Still...you turn me on får alle<br />

damene til å grine og mennene til å svelge en<br />

klump i halsen. Pubrockeren Benny The Bouncer<br />

er en burlesk historie om utkasteren fra helvete.<br />

Avslutningen er den tretti minutter lange suiten<br />

Karn Evil 9, et imponerende epos som skildrer<br />

kampen mellom menneskeheten og maskinene.<br />

Her toucher man innom så forskjellige uttrykk<br />

som klassisk pianomusikk, tung rock, komplekse<br />

avantgardeutspill og fengende, nesten poppete<br />

temaer. Når låta toner ut og avslutter albumet,<br />

må man bare gi seg ende over.<br />

1978<br />

I 1978 ser det meste veldig mørkt ut for Emerson<br />

Lake & Palmer. Deres Works-turne i 1977 går med<br />

et dundrende underskudd (kanskje ikke så rart<br />

når du skal trekke et syttimanns symfoniorkester<br />

ut på veien sammen med bandet), og musikalsk<br />

blir de sett på som reaksjonære posører som<br />

representerte alt det som er sykt ved rocken. Selv<br />

om bandet har solgt i bøtter og spann i løpet av<br />

syttitallet (et tall på 25 millioner er nevnt), har<br />

inntektene aldri klart å kompensere for utgiftene<br />

som er forbundet med de dyre sceneshowene. Vel<br />

tilbake i London blir de møtt med et press fra<br />

plateselskapet om å komme opp med ei skive som<br />

påny kan selge i bøtter og spann og tjene inn alt<br />

det tapte. Bandet rasker sammen noen låter og<br />

drar til Bahamas for å spille inn det som skal bli<br />

deres siste album, Love Beach.<br />

Allerede på forsiden av coveret kan man begynne<br />

å skjønne at trioen vil kjøre en litt annen linje<br />

enn på f. eks Brain Salad Surgery. Forsiden<br />

bekles med et bilde av de tre herrer som gliser til<br />

kamera med lite klær (som avslører mer av genitaliene<br />

enn det skjuler...), brune kropper og en<br />

sydhavssolnedgang som sentrale elementer i bildet.<br />

Dette kan da umulig være bandet som fem<br />

år tidligere hadde beæret verden med den nesten<br />

30 minutter lange eposet Karn Evil 9?<br />

Jo, det var faktisk samme band, og et fall av slike<br />

dimensjoner skal man lete lenge etter. Den legendariske<br />

tekstforfatteren Pete Sinfield har samarbeidet<br />

med Greg Lake om tekstene til mange av de<br />

skrekkelig anonyme poplåtene skiva består av.<br />

Sinfield leverer her tekster som ligger et lysår<br />

unna sine beste dager i f. eks King Crimson. Smågrove,<br />

plumpe kjærlighetsviser er vel den beste<br />

karakteristikken. Lydbildet er preget av overdrevent<br />

høyt miksede trommer, skurrete, stygge synthlyder<br />

(ingen Moog og Hammond her, nei), blikkboksbass<br />

og en intensitet som lett kan matches av<br />

et svakt utdøende lysrør. Mesteparten av låtene er<br />

flau “vokse<strong>nr</strong>ock” bestående av blandingen lettfordøyelig<br />

gladpop eller halvtriste ballader, og selv<br />

den obligatoriske adapsjonen av en klassiker (i<br />

denne sammenheng Canario) og den like obligatoriske<br />

lange låten (Memoirs Of An Officer And A<br />

Gentleman), er triste fakter når det settes opp<br />

mot storverk som <strong>Tarkus</strong> og Karn Evil 9. Skiva selger<br />

mildt sagt dårlig og plateanmeldelsene er<br />

direkte fiendtlige. At dette betyr kroken på døra<br />

for ELP, skulle vel være unødvendig å si...<br />

Dette er albumet du kun kjøper for å bevise din<br />

dårlige smak for verden rundt deg.<br />

1 GENTLE GIANT<br />

1975<br />

Gentle Giant er bandet som på alle måter beviser<br />

at det er veldig vanskelig å bli profet, ikke bare i<br />

eget land, men<br />

også i egen tid.<br />

Når de kommer<br />

sammen tidlig på<br />

syttitallet, representerer<br />

de et av<br />

de friskeste pustene,<br />

ikke bare<br />

innen progen, men<br />

innen populærmusikken<br />

generelt.<br />

Den klassisk<br />

skolerte keyboardisten<br />

Kerry Minnear<br />

komponerer sammen<br />

med brødrene Phil (blås,<br />

vokal), Ray (bass, fiolin og<br />

vokal) og Derek Shulman<br />

(vokal, sax) noe så originalt<br />

som fengende progrock. På albumet<br />

Free Hand fra 1975 klaffer det<br />

på absolutt alle vis. Låtene er passe lange og<br />

spenner over alt fra tøffe rockere, vare ballader,<br />

middelaldermusikk, komplekse progutflukter,<br />

vanvittig dyktig utførte vokalharmonier, sinnssyke<br />

polyrytmer og kontrapunkt. Produksjonen er<br />

ryddig og kompetent, og bandet viser at det på<br />

absolutt alle måter er de ypperste leverandører<br />

av iørefallende progrock.<br />

1978<br />

Dette året er ikke noe snilt år mot Gentle Giant.<br />

De blir oversett av det engelske publikummet,<br />

stadig færre kjøper skivene deres og musikken<br />

har ingen naturlig plass i en musikalsk verden<br />

der tre grep, fire-fjerdedeler, mord i blikket,<br />

treffsikre spyttklyser og anti-establishment holdning<br />

er dagens tekst. På et eller annet tidspunkt<br />

setter bandet seg ned og finner ut at den eneste<br />

måten de kan få noe som minnet om penger i<br />

kassa på, er ved å gjøre musikken mer tilgjengelig<br />

for de store massene. Resultatet blir Giant for<br />

a day...<br />

For dem som har hørt On Reflection, The Runaway<br />

og Cogs in cogs og latt seg forføre av polyrytmer,<br />

snertne melodilinjer, vanvittige vokalprestasjoner<br />

og snurrige vendinger, kommer Giant for a day<br />

som et sjokk. Låttitler som Spooky Boogie, Little<br />

Brown Bag og It’s Only Goodbye burde få varselbjellene<br />

til å ringe. Når så skiva avspilles, innser<br />

man en ting veldig klart: Gentle Giant kan bare<br />

ikke spille rett-frem rock! Prøv å tenke deg et<br />

skikkelig dårlig pubrockband som spiller låter<br />

som får DDE til å fremstå som raffinert, så er du i<br />

nærheten av hva Gentle Giant presterer på denne<br />

skiva. Bandet går i den fella at de tror at å forenkle<br />

musikken er det samme som å forsimple og<br />

fordumme den, men der tar de skammelig feil. Å<br />

skrive gode, enkle rockelåter krever sin mann,<br />

det er ikke bare å kutte ut alt raffinement fra en<br />

proglåt. Kompet er statisk, enerverende og lite<br />

dynamisk, synthene låter utdaterte, Derek Shulman<br />

synger tidvis veldig surt, og når de lar trommis<br />

John Weathers trå til med vokal på et par<br />

låter, ser vi konturene av det største artistiske<br />

fallet innen progrocken noensinne. Produksjonen<br />

låter rar og boksete, med masse hard og ekkel<br />

romklang. Å plukke ut enkeltlåter som utmerker<br />

seg, er vanskelig, for aldri har vel ei skive hatt<br />

så jevnt lavt nivå på låtmaterialet. Denne burde<br />

virkelig kjøpes for å skjønne hvor langt man kan<br />

VIRKELIG synke.<br />

Queensryche har nylig gitt ut en konsert<br />

DVD med materiale fra turneen de gjorde<br />

sammen med DreamTheater sommeren 2003.<br />

Symforockbandet Pilgrym er i studio for å<br />

spille inn et nytt album.<br />

Side 6 <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>29</strong>


Vi snakker med…<br />

Håkon Graf<br />

Håkon Graf var en av de viktigste aktørene<br />

innenfor den progressive rocken/jazzrocken<br />

på 70-tallet i Norge. Som keyboardist<br />

og låtskriver i Ruphus på deres tre<br />

første album var han toneangivende og<br />

med på å farge bandets sound og utvikling<br />

i perioden 1972-76. En utvikling som<br />

involverte musikalske krumspring innenfor<br />

sjangre som heavyprog, symforock og<br />

jazzrock. I kjølvannet av Ruphus fulgte<br />

det flere prosjekter i jazzrock-landskapet,<br />

som Moose Loose samt Blow Out.<br />

Intervjuet er gjort av Simen Viig Østensen<br />

Transkribert av Jon Christian Lie<br />

Plateomtaler ved Sven Eriksen<br />

<strong>Tarkus</strong>: Hvordan startet din interesse for musikk?<br />

Håkon Graf: Jeg vokste opp i en musikkaktiv<br />

familie, en familie som omfattet ganske turbulente<br />

forhold. Min mor var religiøst anlagt og<br />

svært opptatt av livets alvor og krefter. Hun hadde<br />

et sterkt Gudspreget forhold til musikk og<br />

fokuserte mye på hva som var riktig/galt,<br />

godt/dårlig, oppbyggende/nedbrytende i henhold<br />

til musikk. Hun var utpreget emosjonell,<br />

mer kanskje typisk sydeuropeisk og lidenskapelig,<br />

noe som gav seg utslag i en del grining, skrik<br />

og skrål og slik - hvilket kan sies å være bra på<br />

en måte, men å utelukkende fremstå som emosjonell<br />

kan lett gå over stokk og stein enkelte<br />

ganger. Min morfar Rolf Myklebust jobbet med<br />

folkemusikk i NRK og var en litt perifer radiostemme<br />

i oppveksten.<br />

Jeg begynte i musikkbarnehage der jeg skrangla<br />

på noen tamburiner, hoppet og spratt. Hjemme<br />

ble jeg fostret opp på klassikerne som Beethoven,<br />

Bach og Chopin, dvs. europeisk kunstmusikk<br />

samt en del religiøse viser. Jeg fikk tidlig et<br />

veldig sterkt forhold til musikk, det være seg<br />

både for og imot. Hva musikken fortalte og hva<br />

som lå bak ble viktig for meg. Mitt forhold til<br />

musikk ble etterhvert ganske organisk. Jeg gikk<br />

helt inn i musikken, eller den kom til meg, og<br />

ble der helt til jeg tok den bort.<br />

Popmusikk<br />

Interessen for popmusikk var svært delt, minnes<br />

jeg. Jeg er født i 1955 og fordøyde de samme<br />

inntrykkene som barn og ungdom flest gjorde på<br />

den tida i 1962-63, med band som Beatles og<br />

Rolling Stones. Beatles likte jeg, men Stones likte<br />

jeg ikke. Der var det et veldig sterkt skille.<br />

Stones ble for meg en aggresjon som ikke hadde<br />

et nyansert uttrykk.<br />

Klassisk piano begynte jeg med som seksåring,<br />

og etterhvert startet vi enkelte gutteband på<br />

skolen. Ofte ble jeg hengende i vinduet ved<br />

Manglerud ungdomsklubb. Jeg fikk nemlig ikke<br />

lov til å gå inn der fordi jeg var for ung. Jeg ble<br />

sittende utenfor og hørte på en del av de bandene<br />

som spilte der, som f.eks. The Beatnicks,<br />

Vanguards og Dream (med Terje Rypdal).<br />

På denne tiden gikk jeg på Manglerud skole, men<br />

ble etterhvert meldt over til KG på ungdomsskole.<br />

Da kom jeg nærmere i kontakt med byen og<br />

ble hengende i Steen & Strøms platebutikk. En<br />

dag jeg var der oppdaget<br />

jeg Jimmy Smith, og da<br />

var jeg så godt som huka.<br />

Jeg var vel rundt 13-14 år<br />

på denne tiden, og da ble<br />

det jazz for alle penga.<br />

Jeg hadde improvisert og<br />

laget en del musikk på<br />

piano og følte at jeg<br />

ønsket å spille sjøl, fremfor<br />

å fremføre det en<br />

annen komponist hadde<br />

skrevet. Så gikk det noen<br />

år og jeg begynte å jobbe<br />

på Hagstrøm Musikk. Der<br />

gikk jeg rundt og testet<br />

ulike orgler. Hammond<br />

var vel egentlig tingen,<br />

men jeg fikk også testet<br />

ut noen italienske orgler.<br />

Shimmy<br />

<strong>Tarkus</strong>: Jeg har inntrykk av at Hagstrøm Musikk<br />

var et slags sentrum for mye av det som skjedde i<br />

musikkmiljøet i Oslo på denne tiden. Stemmer det?<br />

Håkon Graf: Ja, du kan si det slik, og Arne<br />

Schulze (Popol Vuh/Ace) jobbet også der i sin<br />

tenåringsperiode. Hvis vi nå hopper til 1972, og<br />

til det første ordentlige bandet jeg spilte i som<br />

var Shimmy. Dette var folk som hadde vært innom<br />

butikken og hørt meg spille, og de spurte om<br />

jeg ville være med i et band. Jeg syntes egentlig<br />

det hele var en smule merkelig for de skulle spille<br />

låter av andre grupper. De ville fremføre materiale<br />

av Uriah Heep, Deep Purple og Three Dog<br />

Night, men jeg skjønte ikke helt hvorfor de skulle<br />

det. Min helt genuine oppfatning var at hvis vi<br />

skulle starte et band så måtte vi skape og spille<br />

musikk slik at uttrykket ble originalt.<br />

I butikken ble jeg presentert for en del stoff som<br />

Ole Petter Engebretsen (sønnen til direktøren)<br />

spilte – som eksempelvis Gentle Giant, King<br />

Crimson og andre engelske progressive jazz-rockpop-kombinasjoner,<br />

hvilket var interessant i og<br />

for seg. Men jeg var nok egentlig mer en jazzfyr.<br />

Det var jazzens improvisasjon, lek og virtuositet<br />

som fascinerte meg, men fordi jeg hadde erfaring<br />

og peiling på klassikere og harmoniske konstellasjoner<br />

var det lett for meg å lage musikk i den<br />

sjangeren som disse gutta hadde idoler innenfor.<br />

Dette imponerte de andre i bandet, men jeg<br />

skjønte ikke hvorfor for dette var jo så enkelt.<br />

Jeg kunne etterligne det veldig fort, for det var<br />

veldig enkle komposisjoner harmonisk og teknisk,<br />

rent bortsett fra visse gitarsolo-ting.<br />

I denne perioden var også image svært viktig.<br />

Ting som hårfrisyrer, stemmer og anlegg hadde<br />

vesentlig betydning, og utstyr var viktig. Det<br />

skjønte jeg heller ikke noe av! Hvor mange kasser<br />

vi greide å stable opp på hverandre, og hvordan<br />

den forsterkeren som stod på toppen så ut<br />

etc... Det var jo helt absurd for meg. Ålreit lyd<br />

var det greit å ha, men etter at du hadde fått<br />

det, var det musikken det handlet om. Det var<br />

ikke alt det andre.<br />

Ruphus tar form<br />

<strong>Tarkus</strong>: Hvordan hadde det seg at du havnet i<br />

Ruphus?<br />

Håkon Graf: Shimmy hadde øvingslokale på<br />

Nesodden og en dag kom det innom noen folk<br />

som tidligere hadde spilt i bandet. De skulle nå<br />

bytte ut noen medlemmer i et band de kalte<br />

Ruphus. Ruphus tok form sent i 1972 og i løpet<br />

av perioden 1972-76 kreerte vi tre LP’er. New<br />

Born Day (1972) var den første, Ranshart”(1974)<br />

den andre, og Let Your Light Shine (1976) var den<br />

tredje.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Stilmessig varierte Ruphus en del fra<br />

album til album, og det kunne virke som om gruppa<br />

var i en stadig progresjon?<br />

Håkon Graf: Jeg opplevde det slik at den første<br />

perioden var til dels heavy-orientert, og mer i<br />

retning av heavyrock/pop. Da var jeg mest involvert<br />

i orgeldominerte ting, og beveget meg litt<br />

inn i Emerson, Lake & Palmer-terrenget. På denne<br />

tiden hadde vi to gitarister med svære anlegg<br />

og en masse stæsj, noe jeg egentlig var litt skeptisk<br />

til. Jeg merket meg at “disse gitarfolka”<br />

etterhvert ble veldig dominerende personligheter.<br />

Både lydmessig og på andre måter. Gitaren<br />

ble liksom senteret, mens de andre skulle være<br />

tilnærmet komp. Det hadde jeg ikke helt sansen<br />

for. Jeg var jo ganske opptatt av gitarmusikk,<br />

men det var mer jazzrelaterte ting som Wes<br />

Montgomery, George Benson og slike. Som du<br />

vet, de har en helt annen innfallsvinkel.<br />

Det endte med at vi ble ganske gode kamerater<br />

til slutt, til tross for ulike ståsteder. Det som<br />

skjedde var at jeg ble en slags musikalsk koordinator<br />

samt komponist/arrangør. Jeg ble også<br />

opptatt av hva de andre hadde av egenskaper og<br />

personligheter, slik at jeg fikk sydd det hele sammen.<br />

Det var ikke et dominansbehov egentlig.<br />

Mer at jeg ble brukt til å sette folks personligheter<br />

sammen i en setting, som gjorde at de ble tilfreds.<br />

Slik at de både fikk spilt og vært seg sjøl.<br />

Det kan kanskje hende at noen er uenige i denne<br />

fremstillingen, men det er i hvert fall mitt inntrykk.<br />

Det ble til at vi jobbet med en ganske personlig<br />

variant av organisk plassering i det landskapet<br />

som vi kalte symforock.<br />

Symforock<br />

<strong>Tarkus</strong>: Symforocken gjorde seg vel kanskje mest<br />

gjeldende på det andre albumet, Ranshart?<br />

Håkon Graf: Da jeg hadde blitt introdusert for<br />

Yes. Yes var jo intelligent, raffinert og bestod av<br />

faglig sterke folk – noe jeg fikk veldig sansen for<br />

utfra en klassisk europeisk bakgrunn. Ikke afrokulturelt,<br />

men veldig europeisk. Svært lydbilde,<br />

<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>29</strong> Side 7


mye improvisasjon og virtuositet samtidig som<br />

det var lange, digre forløp og høy grad av kompleksitet.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Et spørsmål for alle orgel-freaks; hva<br />

slags orgel benyttet du i Ruphus?<br />

Håkon Graf: Jeg hadde fått tak i et Hammondorgel,<br />

type BC-modell. Den ser akkurat ut som en<br />

B3, men er laget før Leslie-kabinettet ble oppfunnet.<br />

Det innebærer at orgelet hadde to tonegeneratorer<br />

for å skape en slags chorus-effekt.<br />

Den ene var stemt litt forskjellig fra den andre,<br />

slik at tonen virkelig svevde! Orgelet stod plassert<br />

på et menighetshus i Prinsdal, og hadde<br />

visstnok blitt benyttet under nazi-gudstjenester i<br />

Majorstua kirke under krigen (!), og ble senere<br />

nedgravd i en bunker. Siden ble det tatt opp<br />

igjen og satt på Landbruksutstillingen på Lambertseter<br />

i 1962, før det altså havnet i Prinsdal.<br />

Orgelet hadde fullt pedalsett, tonekabinett og to<br />

manualer. Et svært og flott orgel. Jeg fikk høre<br />

om orgelet da jeg var ekspeditør på Hagstrøm.<br />

Det kom en fyr fra Abildsø innom en dag, som<br />

viste seg å være ungdomsleder i denne menigheten.<br />

Han sa;<br />

“Du vet, det orgelet der skulle du hatt. Det er jo<br />

jævlig bra, og menigheten skjønner ikke hva de<br />

har en gang. Nå skal de ha seg pipeorgel der ute!<br />

Fyren som spiller orgel der er utdannet organist<br />

og er ikke fornøyd med det. Dette blir helt feil,<br />

mener han.”<br />

5000 kr. skulle de ha for orgelet, og jeg kjøpte<br />

det. Vi bar og sleit på det i forskjellige turnébusser<br />

med Ruphus...<br />

Stort apparat<br />

Med i bandet hadde vi mange dyktige folk. Asle<br />

Nilsen (bass, fløyte), som i dag driver med PAutstyr,<br />

var en veldig god organisator og flink<br />

med økonomi. Han la opp lange løp med nedbetaling<br />

av lån, kjøp av busser og bygging av PAanlegg.<br />

Hans Petter Danielsen (gitar), som i dag<br />

er studiotekniker, satt hjemme på Tåsen og loddet.<br />

Han kjøpte sponplater og materiale og bygde<br />

PA-anlegg fra bunnen av. Det endte med at vi<br />

hadde et svært apparat som omfattet buss, køyesenger,<br />

sjåfører, bærehjelp, logoer, plakater etc.<br />

I tillegg fikk vi etterhvert platekontrakt. Det<br />

skjedde etter at vi hadde spilt i et radioprogram i<br />

NRK for Erling Wicklund. Det må ha vært i 1972-<br />

73. Den samme tapen ble brukt til å presentere<br />

musikken for Polydor. Jeg husker ikke akkurat<br />

hvor mange komposisjoner vi spilte inn, men jeg<br />

var nok ganske dominerende på komponistsiden.<br />

Herbie Hancock<br />

En dag dumper jeg borti en merkelig skrue av en<br />

fyr som heter Jon Eberson, og jeg havner på fest<br />

hjemme hos han. Eberson spilte ei plate av Herbie<br />

Hancock & The Headhunters. Da skjedde det noe<br />

med meg altså! En slags energiforandring. Jeg tok<br />

helt av og kjente at det skjedde noe inne i meg<br />

som gjorde at det åpnet seg helt nye rom i forståelsen<br />

og opplevelsen av liv og musikk. Her fikk<br />

jeg kombinasjonen av jazz som jeg hadde fått via<br />

Jimmy Smith, via min interesse for be-bop-jazz,<br />

samt en nesten barnslig lekenhet. Jeg opplevde<br />

intellektualiteten - altså innsikten og fagligheten<br />

gjennom den europeiske komposisjonsdelen.<br />

Dette var en form for energi, trøkk og groove<br />

som jeg ikke hadde hørt før. Jeg hadde jo hørt<br />

en del på Steve Wonder, James Brown og svart<br />

musikk, men jeg syntes det ble for monotont i<br />

lengden. Her fantes det noe som tok tak i det<br />

elementet også. Derfra gikk det et par måneder<br />

og jeg kjente at jeg ikke lenger greide å være i<br />

den stramt arrangerte formen, men ønsket å søke<br />

inn i dette landskapet.<br />

Jeg byttet ut orgelet med elpiano og alt det som<br />

hørte med i keyboardpakka som var typisk for<br />

denne stilen. Minimoog hadde jeg allerede, og<br />

det viste seg at det fantes nye bruksmåter for<br />

dette instrumentet i denne sjangeren, nærmere<br />

bestemt innenfor funk/jazz. Weather Report og<br />

deres Mysterious Traveller hørte jeg umiddelbart<br />

etterpå og tok like mye av. Dette ble helt réelle<br />

ting for meg og da opplevde jeg alt annet som<br />

helt låst. For meg var dette snakk om livet, om<br />

kulturer og måter å leve på.<br />

Moose Loose<br />

Jeg begynte å musisere med Jon Eberson i en<br />

helt annen form for samspill. De faste bandene<br />

som bestandig skulle konkurrere med andre band<br />

Ruphus 1975. Håkon Graf <strong>nr</strong>. 2 fra venstre<br />

løste seg opp, slik at det ble lagt fokus på musikere<br />

som spiller sammen - kort og godt. Gruppa<br />

fikk navnet Moose Loose og bestod av Espen Rud<br />

(trommer), Pål Thorstensen (bass), Jon Eberson<br />

(gitar), Trond Villa (fiolin) i tillegg til meg på<br />

keyboards. Jeg mistenker at Eberson muligens<br />

hadde en slags Mahavishnu Orchestra-modell i<br />

tanken bak dette bandet.<br />

Jan Hammer som var keyboardist i nevnte band,<br />

tok meg også helt med storm. Han hadde bidratt<br />

med mye flott østeuropeisk kultur i sine jazzimprovisasjoner<br />

samt en minimoog-teknikk og<br />

elpiano-lyd som var helt personlig. Han hadde virkelig<br />

gått inn i disse instrumentene og funnet<br />

frem til lyder som ingen andre hadde. Da begynte<br />

jeg å høre på helt andre former for musikk og gikk<br />

helt bort fra det pompøse, store rockete opplegget.<br />

Club 7<br />

Jeg havnet i et miljø på Club 7. Dette var i 1975-<br />

76 og på denne tiden kom faktisk min far inn<br />

som en motiverende faktor. I motsetning til min<br />

mor, som var mer bekymret for miljøet og etiske<br />

verdier, synd og skam - feide han det bare vekk<br />

og fikk meg til å fokusere på det å drive med<br />

musikk. Jobbe, øve og være streit. Ikke behøve å<br />

dope seg sønder å sammen for å skjønne noe,<br />

eller henge nede i mørke kjellere med sikkerhetsnåler<br />

i tunga (!). Det gikk mer på å spille og forstå,<br />

å studere og gå inn i ting. Stå opp om mårran<br />

rett og slett og begynne å arbeide! Club 7 ble<br />

et senter der vi hadde mat, øvingsrom, et møtested<br />

og et miljø vi ble en del av. Der vanket Jon<br />

Eberson, Jon Christensen, Balke-brødrene, Sveinung<br />

Hovensjø, Sigurd Køhn og en del andre folk<br />

som dukket opp. Vi dro i gang et slags partyband<br />

der vi holdt på med afrikansk folkemusikk og<br />

improvisasjon. Vi hadde hele tiden fire-fem konstellasjoner<br />

gående samtidig og nye samspillsformer<br />

tok stadig form.<br />

Let Your Light Shine<br />

<strong>Tarkus</strong>: På denne tiden utkom Ruphus tredje<br />

album Let Your Light Shine (1976), et album som<br />

markerte et vesentlig veiskille for gruppa. Symforocken<br />

var byttet ut til fordel for jazzrock og dette<br />

ble vel også ditt siste album med Ruphus?<br />

Håkon Graf: Det albumet var et slags forsøk fra<br />

min side, på å bringe med meg Ruphus-konseptet<br />

ut i den nye dimensjonen jeg hadde oppdaget. Vi<br />

fikk med oss Terje Rypdal som produsent og<br />

resultatet ble en løsere, åpen organisert form for<br />

jazz/fusion. Det hele begynte å løsne litt og tok<br />

andre former. Jeg har faktisk hørt veldig mye bra<br />

om det albumet i ettertid.<br />

Etter en konsert på Club 7 ble jeg kontaktet av<br />

en tysker som studerte i Norge. Han påstod han<br />

kunne sette opp en turné i Tyskland. Jeg var nok<br />

litt halvskeptisk så jeg sendte han videre til Asle<br />

Nilsen. Da sluttet jeg vel i Ruphus ca. en måneds<br />

tid etterpå. To-tre uker etter det igjen hadde<br />

denne fyren ordnet en måneds turné i Tyskland.<br />

Gjennom Let Your Light Shine åpnet det seg et<br />

marked der nede som viste seg å være stort og<br />

mottakelig for akkurat denne musikkformen. Det<br />

var greit nok. Jeg var opptatt av å spille med<br />

mange forskjellige folk og produsere. Jeg lærte<br />

mye nytt og utviklet meg.<br />

Hawk On Flight<br />

Jon Eberson og jeg hadde vært i Sverige en tur,<br />

på en slags alternativ Grand Prix festival. Der<br />

fikk vi høre en bassist som het Matz Nilsson, og<br />

det endte med at han ble med i Moose Loose.<br />

Etter å ha spilt inn ei skive med Moose Loose<br />

som het Transition (1977) bestemte jeg meg for å<br />

starte opp et eget band. Bandet ble hetende<br />

Hawk On Flight og der fikk jeg med meg Matz<br />

Nilsson (bass), i tillegg til to, litt yngre folk fra<br />

Gøteborg, dvs. Ulf Wakenius (gitar) og Niels<br />

Nordin (trommer).<br />

Navnet Hawk On Flight ble vel egentlig laget av<br />

en slags stund-poet fra Gøteborg. Vi hadde jo<br />

ikke noe navn på dette bandet vårt og spilte kun<br />

det vi var hypp på. Vi gjorde noen jobber i Gøteborg<br />

og der var det en fyr som ble kalt “Pära”<br />

som gikk rundt og sa ting... En slags skald, og en<br />

ganske artig fyr. Han sa;<br />

“Du Håkon..., fan det bandet här låtar som en<br />

jävla flight va (?)...som kommer inn over New<br />

York om natten eller Los Angeles eller noe altså...<br />

En Håkon flight altså? Fan, ved slickt<br />

sound! Vilken urban sound ni har altså...”.<br />

Hawk On Flight ble derfor bandets navn.<br />

Etterord<br />

Det bør nevnes at Håkon Graf også var involvert i<br />

jazzrockgruppa Blow Out, et band ellers bestående<br />

av Jon Eberson, Sveinung Hovensjø, Jon<br />

Christensen og Miki N’Doye. Etter dette fulgte<br />

Side 8 <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>29</strong>


det en turné med Terje Rypdal, og Håkon gjorde<br />

også flere konserter med Jan Garbarek. På 80-tallet<br />

dro han i gang bandet Grafitti, et band som lå<br />

noe mer i jazz/funk-landskapet. Han har turnert<br />

i Japan, Europa og USA, opptrådt på en rekke<br />

store jazzfestivaler i hele verden. I dag er Håkon<br />

fremdeles en aktiv musiker og er bl.a. involvert i<br />

prosjekter som Salsadip og Los Soneritos.<br />

Bildene er hentet fra:<br />

Boka “Norge i Rock Beat og Blues - del 2” av Willy B,<br />

Håkon Grafs hjemmeside og ulike Ruphus CD-booklets.<br />

De tre essensielle Ruphusplatene<br />

- alle med Håkon Graf<br />

New Born Day (1973)<br />

Heavy-prog med to vokalister, Rune Sundby og<br />

Gudny Aspaas. Ikke minst når de to synger sammen<br />

gir plata en<br />

viss soul-følelse.<br />

Men her er også<br />

helt tydelige proginfluerte<br />

ting, ikke<br />

minst i kompet som<br />

allerede nå har et<br />

klart Yes-preg. Graf<br />

konsentrerer seg i<br />

hovedsak om Hammond,<br />

og med en<br />

spillestil ikke ulik Tony Kaye (tidligere organist i<br />

Yes) forsterkes inntrykket av plata som en<br />

soul/jazz-utgave av tidlig Yes iblandet litt “Vertigo-prog”.<br />

Gudny Aspaas markerer seg som en<br />

kraftfull vokalist, en stemme som musikk-Norge<br />

skal få mye glede av.<br />

LP: Polydor 1973<br />

CD: Pan Records 1993<br />

Ranshart (1974)<br />

Her har fascinasjonen for Yes virkelig tatt grep.<br />

Begge vokalistene fra debutalbumet er borte og<br />

har blitt erstattet<br />

med Jon Anderson-<br />

”soundalike” Rune<br />

Østdahl. Graf har<br />

supplert Hammondorgeled<br />

med tidsriktige<br />

Minimoog og<br />

Mellotron, og Ranshart<br />

er en gjennomført<br />

symfonisk<br />

progplate. Låtmaterialet<br />

holder bemerkelsesverdig godt den dag i<br />

dag. En av de beste norske 70-talls progplatene.<br />

LP: Polydor 1974<br />

CD: Pan Records 1999<br />

Let Your Light Shine (1975)<br />

Ute av gruppa er Rune Østdahl, likeså Yes-taktene.<br />

Gudny Aspaas er tilbake, og med Terje Rypdal<br />

som produsent er det duket for jazz-rock.<br />

Graf konsentrerer seg om elpiano, Minimoog og<br />

string-synth, og<br />

låtene Sha Ba Wah<br />

og Corner/Second<br />

Corner er gode<br />

eksempler på bandets<br />

nye retning.<br />

Plata veksler fra<br />

det glimrende til<br />

noe som grenser<br />

mot det glattpolerte<br />

fusion-soundet<br />

bandet skulle presentere på sine senere plater,<br />

men den er akkurat kreativ nok til at den er<br />

interessant også for prog-fans.<br />

LP: Polydor 1976<br />

CD: Brain Records<br />

Prog-pludder<br />

Erg var en avlegger av Pallas som eksisterte<br />

i en liten periode i 1984. Nå har besetningen<br />

kommet sammen igjen for å gjøre nyinnspillinger<br />

av låtene som ble skrevet på<br />

denne tiden. Vokalist Euan Lawson skal<br />

synge. Mer informasjon finner du på<br />

www.ergmusic.co.uk<br />

<strong>29</strong>. juni slipper Rush sitt neste album<br />

Feedback. Dette er et album fullt av coverlåter<br />

som har påvirket bandet på en eller<br />

annen måte.<br />

Glass Hammer har i disse tider sluppet en<br />

live DVD.<br />

I august skal Dream Theater og Yes spille<br />

et knippe konserter sammen.<br />

Etter noen års pause, er bassist Jeff Berlin<br />

(best kjent fra bandet Bruford) klar med et<br />

nytt soloalbum kalt Lumpy Jazz.<br />

Når dette leses er en ny DVD med Pink<br />

Floyd ute. Tittelen er Inside Pink Floyd: A<br />

Critical Review 1967 – 1996.<br />

Trent Gardner har nå avsluttet skriveprosessen<br />

I forkant av et nytt Magellan-album<br />

som kan ventes i november på Inside Out<br />

Music.<br />

Pendragon har et nytt forum for alle fans av<br />

bandet på www.pendragon.mu/forum<br />

<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>29</strong> Side 9


Vis oss platesamlingen dis og vi skal si deg hvem du er…<br />

Hjemme hos… Jarle Storløkken<br />

Jarle Storløkken (27) har markert seg som<br />

en spennende musiker i en rekke musikalske<br />

sammenhenger som Dead Dino<br />

Storage (et band som spiller coverlåter av<br />

store helter som Genesis, Yes, Frank<br />

Zappa, King Crimson, Gentle Giant og en<br />

rekke andre store proghelter), S.U.A.N.<br />

(glimrende pop med medlemmer fra gamle<br />

Ravana og Operasjon Dødsverk) og<br />

Panzerpappa (et avantrockband som også<br />

befolkes av undertegnede...).<br />

Del 3<br />

Trond Gjellum<br />

U<br />

ndertegnede har kjent Jarle i noen år nå,<br />

og har alltid vært fascinert av hans vide<br />

musikksmak og omfattende platesamling,<br />

og jeg synes det derfor kunne være interessant<br />

for <strong>Tarkus</strong>’ lesere å få innblikk i en platearkivet<br />

til en norsk progrockmusiker. Så en fin maikveld<br />

satte vi oss ned for å se hva som skjulte seg i platehyllene...<br />

En god start....<br />

<strong>Tarkus</strong>: Som førsteskive ut i vår lille seanse, har<br />

jeg plukket ut 5uu’s og deres album Crisis in Clay.<br />

Jarle: Oi, oi, oi. Dette var ikke den første skiva<br />

jeg hørte med 5uu’s, men den første skiva jeg<br />

hørte om med dette bandet. Jeg leste om den i<br />

magasinet The Wire, og der ble den kåret av en<br />

skribent til å være den beste skiva i 1997. Jeg<br />

var veldig fan av The Wire på den tiden, og måtte<br />

jo derfor sjekke ut denne skiva. Jeg fikk<br />

bestilt den hos GFT i Storbritannia, og ble vel<br />

med denne offer for min “andre progressive oppvåkning”.<br />

Den har jo også dratt i gang interessen<br />

for COMA-bevegelsen, som jeg skal skrive en<br />

hovedoppgave om i musikk hovedfag. Dette er ei<br />

skive som er imponerende på mange måter. Det<br />

er uhyre konsise komposisjoner, der enormt mye<br />

puttes inn i tre minutter lange låter. Det er jo<br />

heller ingen som produserer som Bob Drake, han<br />

gjør ganske enkelt unike ting med miksekonsollen.<br />

5uu’s har også en god kombinasjon av avantagardistisk<br />

særhet og killer riff. De finner tøffe<br />

rocke riff som går lenge med mye tøft på toppen.<br />

De er jo tross alt et rockeband, og de løser de<br />

musikalske utfordringene med et band i tradisjonelt<br />

rockeformat. Det fortjener respekt.<br />

Jeg synes denne skiva er klart best i 5uu’s katalogen.<br />

Her opplever jeg dem mer som band, mens<br />

jeg sitter igjen med et inntrykk at det etterhvert<br />

er blitt mer for Dave Kermans soloprosjekt å regne.<br />

Jeg synes den siste Abandonship er helt OK,<br />

men Crisis in Clay er det største øyeblikket, uten<br />

tvil.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Vi skal videre til noe mer lettstemt: Spock’s<br />

Beard og deres V. Du tør å bekjenne at du liker<br />

neo-prog?<br />

Jarle: Hva skal jeg si? Det var vel Rune Schau<br />

som introduserte meg for dette bandet. Han<br />

anbefalte meg The Light. Jeg kjøpte den og skiva<br />

som kom etterpå Beware of Darkness, og jeg<br />

synes vel fortsatt at disse er de to beste skivene<br />

til bandet. Jeg falt vel litt for den litt poppete<br />

tilnærmingen deres, en litt sånn hook-basert<br />

progrock, med tydelige gode melodilinjer. Men<br />

jeg synes<br />

de er blitt<br />

litt forflata<br />

og<br />

uinteressante.<br />

Den<br />

litt forfinede<br />

og<br />

raffinerte<br />

musikken<br />

har kommet<br />

litt i<br />

bakgrunnen.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Noen har kalt dem progens svar på “boyband?<br />

Jarle: Det låter jo faktisk litt sånn. Firestemt<br />

vokal, nynnbare melodier... jo det er jo noe du<br />

finner hos boyband også. Men det er dyktige folk<br />

som jeg tror kan heve seg litt etter at Neal Morse<br />

er ute etter litt spirituell villedning.<br />

Spirituell jazz<br />

<strong>Tarkus</strong>: Apropos spirituell villedning. Nå skal vi<br />

over til ei skive med en artist som hyller scientologiens<br />

far L. Ron Hubbard på skivene sine. Vi snakker<br />

nemlig om pianisten og komponisten Chick<br />

Corea. Jeg har plukket ut skiva The Leprechaun.<br />

Jeg vet du liker Chick Corea, og hva synes du om<br />

denne skiva?<br />

Jarle: Her snakker vi om en av de som er “topp<br />

tre” med Chick Corea, så her har du truffet blink.<br />

Han har gjort mye forskjellig, men denne er helt<br />

der oppe. Mye av æren for at denne skiva er så<br />

bra, skal trommeslager Steve Gadd ha. Han gjør<br />

ting som er helt enorme og som tilfører hver<br />

eneste låt en helt egen karakter. Her er Coreas<br />

mest progressive periode, og her er det ikke bare<br />

“klassisk” jazz, han blander også inn elementer<br />

av samtidsmusikk og progrock.. Når det gjelder<br />

hans kobling opp mot L. Ron Hubbard, så utgjør<br />

dette et veiskille i karrieren hans. Før han kom<br />

under Hubbards veiledning, hadde han spilt veldig<br />

introvert musikk, han spilte liksom mest for<br />

seg sjøl.<br />

Men nå<br />

blei det<br />

mer spilleglede,<br />

raus holdning<br />

og<br />

formidlerglede<br />

over hele<br />

linja. Så<br />

dette var<br />

jo på en<br />

måte positivt,<br />

det<br />

er ikke et trist øyeblikk på disse skivene! Så det<br />

er vel ikke tvil om at dette kan spores tilbake til<br />

Hubbard på godt og vondt.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Litt mer jazz. Fretlessbassistenes fretlessbassist,<br />

nemlig Jaco Pastorius og liveskiva Invitation.<br />

Jarle: Liveskive med storbandbesetning som spilte<br />

inn Word of Mouth - skiva. Jeg hadde et veldig<br />

kick på han en perioden og leste biografien<br />

hans. Jeg ble veldig fascinert av hans uberegnelighet,<br />

samtidig som han var så dedikert til<br />

instrumentet som få andre og han øvde absolutt<br />

hele tiden. Dette gjorde han til en glimrende<br />

bassist, og han har farget alt som har med jazzbass<br />

å gjøre. Åpningskuttet på denne skiva er<br />

helt enormt. Å spille så fort, men likevel avslappet<br />

er utrolig. Han mister ikke et beat, han var<br />

en kunstner på instrumentet sitt. Men det gikk<br />

jo utenfor etter hvert. Stort narkoforbruk og<br />

ikke helt god mental helse var vel faktorer som<br />

Side 10 <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>29</strong>


akte han i grava. Jeg hørte han forøvrig først<br />

Weather Report, det klassiske fusion bandet...<br />

<strong>Tarkus</strong>: Ja, hvordan er ditt forhold til fusion?<br />

Jarle: Jeg hørte fusion allerede i 8 -9. klasse,<br />

fordi jeg har en onkel som er jazzmusiker og<br />

spilte dette for meg. Han introduserte meg for<br />

Mahavishnu og Weather Report, og som rockeinteressert<br />

ungdom blei jeg fascinert av dette,<br />

siden det hadde groove og beat fra rock kombinert<br />

med soloer og improvisasjon fra jazz og. Disse<br />

to bandene er to favoritter, og I sing the body<br />

electric med Weather Report og The Inner Mounting<br />

Flame med Mahavishnu Orchestra er vel helt<br />

klart mine fusionfavoritter. Som tredjealbum Live<br />

at the Fillmore West med Miles Davis.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Her kommer ei skive jeg veit du liker<br />

godt. Nemlig Zamla Mammaz Manna og skiva<br />

Familjesprickor.<br />

Jarle: Nok en favoritt, ja, og det fremstår nok<br />

som det utvilsomme favorittalbumet. Konsistent,<br />

enhet i formen, systematikk i galskapen, kraftpakke,<br />

alt dette er ord som beskriver denne skiva<br />

på en god måte. Her finnes alt fra det maniske<br />

åpningsspor til snillere nesten - ballader. Det er<br />

et voldsomt spenn i uttrykk som på de tidligere<br />

skivene, men her funker det bedre. Zamla lager<br />

en veldig snerten musikk som er utrolig dyktig<br />

utført og komponert. Det er et stort spenn musikalsk<br />

som de makter å uttrykke med en vanlig<br />

rockebesetning. De er noe så enkelt som en rockekvartett<br />

uten ekstra<br />

bidrag.<br />

Imponerende!<br />

(Keyboardist)<br />

Lars<br />

Hollmer<br />

har jo<br />

også en<br />

gudegave<br />

for å skrive<br />

gode<br />

melodier.<br />

Det kan<br />

ikke gå gærent med et sånt lag som dette.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Zamla er instrumentalmusikk, noe jeg ser<br />

mye av i samlinga di. Har du en forkjærlighet for<br />

slik musikk?<br />

Jarle: Når man lager instrumentalmusikk, må<br />

tenke og komponere på en annen måte. Man kan<br />

ikke la låtene bæres av vokal ved at man har en<br />

vokallinje gående oppå en enkel akkordrekke.<br />

Dette tiltrekker meg. Hollmer får i høyeste grad<br />

til nettopp dette. Selv om Zamla har en vokallåt<br />

med her og der, så er det dét instrumentale som<br />

står i fokus. Lars Hollmer har jo også gjort mye<br />

kult i ettertid. Looping Home Orchestras Live 92-<br />

93 er et helt enormt album.<br />

Gamle helter...<br />

<strong>Tarkus</strong>: Yes sin Drama fra 1980. Dette er en digital<br />

remaster, så det tyder på at den ny. Stolt eller<br />

beskjemt?<br />

Jarle: Jeg<br />

synes at<br />

denne skiva<br />

ikke er<br />

så verst.<br />

Det er vel<br />

komplettisten<br />

i<br />

meg som<br />

egentlig<br />

gjorde at<br />

denne skiva<br />

havnet i samlinga mi, jeg ville nemlig ha en<br />

skive fra hver epoke. Nå har det seg sånn at jeg<br />

ikke har noen skive fra 90-tallet, så jeg har vel<br />

syndet litt der... Men 90-tallet har ikke så mye<br />

bra, så det er ikke noe tap. Does it Really Happen<br />

og Tempus Fugit er for øvrig to av de beste låtene<br />

i Yes-katalogen. Det er jo ikke dette som er Yes i<br />

de flestes øyne, men akkurat disse to låtene har<br />

det gode fra gamle Yes. Her er det mye treklanger<br />

som flyttes over et orgelpunkt, tøff riffing, litt<br />

sånn som de får det til på klassikere som Yours is<br />

no Disgrace. Skiva er også veldig bra produsert,<br />

men det hjalp likevel med en re-master. Denne<br />

skiva viser et Yes med nesten new-wave takterog<br />

det funker. Den er i alle fall bedre enn Tormato...<br />

<strong>Tarkus</strong>: Hva så med Echolyn Suffocating the Bloom<br />

Jarle: Aha, en Gjellum-anbefaling! Jeg kjøpte et<br />

Hybris i 1995 der du anmeldte den og Änglagårds<br />

Epilog. Jeg kjøpte begge, og mener også at dette<br />

ei veldig<br />

bra skive.<br />

De minner<br />

litt om<br />

Spock’s<br />

Beard, i<br />

og med at<br />

det er<br />

hookbasert<br />

og<br />

veldig<br />

vokalbasert.<br />

Men<br />

ingen<br />

utfordring<br />

er for stor for gutta i Echolyn. Dette er veldig<br />

ambisiøs musikk, og det tipper litt over i lange<br />

suiten mot slutten. De har en god vokalist i<br />

Brett Kull. Han har mye baller og synger med<br />

stor overbevisning, noe som er tøft. Denne har<br />

også en bra produksjon, noe som gjør det til en<br />

skive som er god å høre på. Men hva skal man<br />

kalle dette? Ikke er det neo, ikke er det avant.<br />

Jeg mener det at Echolyn og Discipline har et<br />

sånn amerikansk sound, sin egen stil som få<br />

andre har. “Lange amerikanske sletter” - prog er<br />

vel en betegnelse som kan brukes?<br />

<strong>Tarkus</strong>: Nucleus med Anekdoten, en gammel klassiker?<br />

Jarle: Ei veldig bra skive som er deres klart beste.<br />

De rapper litt fra King Crimson (hvem gjør vel<br />

ikke det), men det blir litt feil å si at de bare<br />

kopierer. På Nucleus sementerer de på mange<br />

måter uttrykket på en uovertruffen måte. Jeg<br />

synes vel at de ikke er så interessante på senere<br />

skivene. Det er ikke noe gærent å lage suggererende<br />

musikk<br />

med lange<br />

strekk i<br />

6/4, det<br />

kan de<br />

bedre enn<br />

de fleste.<br />

Men jeg<br />

synes det<br />

blir litt<br />

tannløst<br />

til tider.<br />

Det blir<br />

litt mye<br />

lange strekk uten at noe skjer, noe som blir fort<br />

blir litt kjedelig. Skiva utmerker seg forøvrig ved<br />

å ha en veldig rå produksjon som ikke de har fått<br />

til i ettertid. På mange måter er det en produksjon<br />

som slekter mye på Larks’ Tounges In Aspic<br />

med King Crimson.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Nå er vi over i det litt mer dystre hjørnet:<br />

Univers Zero’s 1313.<br />

Jarle: Dette er vel den skiva jeg har hørt minst<br />

på. Den skiva jeg hørte først var Ceux du Dehors,<br />

og den er vel fortsatt favoritten. På 1313 heller<br />

de mer mot det 20. århundre musikk i form av f.<br />

eks Stravinsky og Bartok enn av rock, men det<br />

blei mer av det etter hvert. Jeg liker meget godt<br />

det kammerlydbildet de har på denne skiva, og<br />

jevnt over er det veldig fine komposisjoner. På<br />

etterfølgeren Heresie blir det straks veldig, veldig<br />

dystert. Jeg synes faktisk det blir litt mye å høre<br />

på i et strekk.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Hvorfor er Ceux Du Dehors favoritten?<br />

Jarle: Først og fremst fordi de her rendyrket det<br />

gode avantriffet og fikk det til å groove noe helt<br />

vanvittig. Riff på riff er satt sammen på en suggererende<br />

måte som få andre får til. De bruker<br />

også mye kontrapunkt og polyrytmikk som gir<br />

musikken et helt eget preg. Jørgen Skjulstad kalte<br />

engang Univers Zero for et belginstrumentband,<br />

fordi de hadde en veldig organisk feel på<br />

instrumenteringen. Den er akustisk, men har<br />

likevel mye trøkk. Skiva har også stor produksjon<br />

og er vanvittig bra spilt. Daniel Denis på trommer<br />

har noen særdeles originale tilnærminger.<br />

Det er også tøft spilt og annerledes mikset: ingen<br />

basstromme, men masse skarp der du hører alle<br />

detaljene i skarptrommespillet. Univers Zero er<br />

generelt sett en viktig inspirasjonskilde for meg.<br />

Metaltakter og metalfakter<br />

<strong>Tarkus</strong>: Neste skive er litt god, gammel dødsmetall.<br />

Death: Individual Thought Patterns. Dette er<br />

vel ei skive som på en bra måte illustrerer din<br />

metallbakgrunn?<br />

Jarle: Ja, jøss det er det. Dette var den første<br />

skiva jeg hørte med dette bandet, og det er også<br />

den tøffeste. The Philosopher er den perfekte<br />

dødsmetalllåta, med fete riff og fet produksjon.<br />

Dette var veien inn til prog for min del, og den<br />

komplekse<br />

rocken<br />

som Death<br />

spilte var<br />

helt klart<br />

en inspirasjon.<br />

Det<br />

hele<br />

begynte<br />

med Iron<br />

Maiden og<br />

Metallica.<br />

Deretter<br />

delte<br />

musikkinteressen<br />

seg i to retninger. Den ene så seg i tilbake<br />

til syttitallet mens den andre så mer på<br />

hardere musikk. Death, Slayer, Sepultura, og<br />

Nocturnus var glimrende band som inspirerte<br />

meg mye. Death er et veldig sofistikert band. De<br />

har et veldig konsist sound, med korte låter, og<br />

Chuck Schuldiner, som dessverre er død, er en<br />

glimrende låtskriver. Death er på mange måter<br />

dødsmetallens svar på Dream Theater: de er dritbra<br />

til å spille og tør å komponere utradisjonelt i<br />

forhold til sjangeren de jobber innenfor. Schuldiner<br />

satte sammen ny besetninger for hver skive<br />

for å kunne innfri sine visjoner. På mange måter<br />

var han en banddespot i stil med Øystein Greni i<br />

Big Bang. Han må ha nye folk for til enhver tid å<br />

få realisert uttrykket.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Hva hører du på av metall i våre dager.<br />

Jarle: Cannibal Corpse i 2000 var det årets beste<br />

konsert, til tross for at jeg samme år også så Einsturtzende<br />

Neubauten, Mr. Bungle og Fantomas.<br />

Cannibal Corpse er nesten samtidsmusikk, med<br />

særlig mye separate stemmer i motsetning til<br />

<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>29</strong> Side 11


E-Mail: Odd@progrock.no • Tlf:712 76 932<br />

CD/DVD NYHETER<br />

Ayreon The human equation (2cd+dvd) 279,00<br />

Circles End Hang on to that kite 179,00<br />

Deep Purple New live & rare (DVD) 279,00<br />

Glasshammer Lex live (DVD)<br />

ring<br />

IQ Dark matter 179,00<br />

Karmakanic Wheel of life 179,00<br />

Knight Area The sun also rises 179,00<br />

Lucifer Was Blues from Hellah 179,00<br />

Metaphor Entertaining Thanatos 179,00<br />

Moore, Kevin Ghost book 179,00<br />

Morse, Steve Major impacts 2 179,00<br />

Mostly Autumn Live at Grand Opera (DVD) 2<strong>29</strong>,00<br />

ProtoKaw Before became after (Ltd 2-cd) 2<strong>29</strong>,00<br />

Prudence -11/12-75 (2cd) 179,00<br />

Paatos Kallocain (cd+dvd) 2<strong>29</strong>,00<br />

Paatos Kallocain 179,00<br />

Sir Håkon What is to come K 179,00<br />

Spock's Beard The light (Remasteret) 179,00<br />

Spock's Beard Kindness of strangers (Rem) 179,00<br />

Spock's Beard Beware of darkness (Rem) 179,00<br />

Thule Natt 159,00<br />

Tiles Window dressing 179,00<br />

Tiles Window dressing (Ltd) 2<strong>29</strong>,00<br />

Kommer i juli/august<br />

Asia Silent nation (Ltd)<br />

Asia Silent natiopn<br />

Ayreon Loser (CDS)<br />

Flower Kings Adam & Eve<br />

Morse, Neal Testimony live (DVD)<br />

Threshold Subsurface<br />

Univers Zero Implosion<br />

Wilson, Ray The next best thing<br />

InsideOut Artwork Collection<br />

Alle disse 3 titlene kommer i et spesial cover<br />

i størrelse 19x19 cm. Kr.209,00 pr.stk.<br />

Utbrettscover som også inneholder flere<br />

postkort og en poster.<br />

Pallas The sentinel<br />

Spock’s Beard The light<br />

Roine Stolt Flower King<br />

Kr. 209,00 pr.stk<br />

Mye nytt i nettbutikken<br />

Vi har oppdatert nettbutikken med flere hundre nye<br />

progtitler den siste måneden. Så nå har vi rett og slett et<br />

kjempeutvalg å by dere!<br />

Molde Jazzfestival<br />

12.-17.juli har vi stand på Molde Jazzfestival, hele<br />

uken!! I storgaten står vi i et telt stappfullt med vinyl &<br />

CD, mange tusen skiver.<br />

Neste platemesse<br />

• Trondheim lørdag 4. september<br />

• Rockefeller, Oslo lørdag 18. september<br />

Vi kommer også til å ha stand på OsloProg 04, på<br />

Amatøren på Sogn i Oslo. Dato er 17-19.september,<br />

altså samme helg som Rockefeller messa. Vi kommer til<br />

å ha stand begge steder.<br />

Vi ønsker alle <strong>Tarkus</strong>abonnenter en riktig god<br />

sommer!<br />

<strong>Tarkus</strong>abonnenter har 10% rabatt på alt vi<br />

har innen progrock (gjelder ikke demo-CD)<br />

Og på Norsk Prog-Rock Diskografi skjer det stadig forandringer.<br />

Oppdateringer skjer nesten daglig, masse ny info.<br />

Sjekk registeret på våre hjemmesider på denne adressen:<br />

www.progrock.no<br />

unisone linjer som er veldig vanlig i annen<br />

metall. De har betydd mye for videreutviklingen<br />

av moderne dødsmetall. Et annet bra band er<br />

Nile. Dette er fantastisk bra spilt musikk. Her får<br />

du servert mye skjeve takter som lires av seg som<br />

om det skulle være ingen ting. Norske Diskord<br />

har også staket ut sin egen nisje: teknisk death i<br />

trioformat. Et band som Slayer holder jo også<br />

fortsatt koken med fortsatt mye bra musikk.<br />

Prog? Ikke-prog?<br />

<strong>Tarkus</strong>: Hvordan har du katalogisert platesamlingen<br />

din?<br />

Jarle: Jeg liker å bruke sjangeroppdelinger. Liker<br />

ikke at all musikk systematiseres sammen. Derfor<br />

har jeg prog, jazz, klassisk og annen rock hver<br />

for seg.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Grunnen til at jeg spør, er nemlig den at<br />

Thick As A Brick med Jethro Tull ikke sto katalogisert<br />

under prog, men derimot under rock med<br />

ymse.<br />

Jarle: Denne plasseringen har jeg gjennomført<br />

gjennom mange flyttinger, så det må bety noe.<br />

Jeg har aldri plassert dem i samme bagen som<br />

Yes og Genesis, de er liksom mer i bluesrockbaggen,<br />

selv om de gjorde ting som kunne minne om<br />

progrock. Men skiva er dritbra, den. Den er helt<br />

klart favorittalbumet sammen med Passion Play<br />

og mye av Minstrel In The Gallery.<br />

Mer rare ting<br />

<strong>Tarkus</strong>: Vi hopper til litt ny avantrock. A History<br />

Of Madness, den siste skiva med Thinking Plague.<br />

Jarle: Dette er et band som er en veldig viktig<br />

inspirasjon. Jeg husker jeg ble veldig imponert av<br />

forrige skiva, In Extremis, og den står fortsatt<br />

som en favoritt. Låtene er veldig gode, og dessuten<br />

er det<br />

kult at det<br />

er bygd<br />

opp rundt<br />

gitar. Gitarist<br />

Mike<br />

Johnson<br />

strukturerer<br />

musikken<br />

rundt<br />

angulære,<br />

kantete<br />

riff for<br />

gitar og<br />

gir musikken<br />

med dette et veldig spesielt preg. Thinking<br />

Plague bruker på mange måter det beste fra Art<br />

Bears og setter det inn i en moderne sammenheng.<br />

History… har ikke fullt så gode låter, og<br />

produksjonen er ikke så cutting edge som In<br />

Extremis. Men dette er dog til tider direkte fengende<br />

avantrock.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Nå har jeg plukket fram noe med Frank<br />

Zappa & The Mothers of Invention, nemlig Absolutely<br />

Free. Du er en stor Zappa fan, eller hva?<br />

Jarle: Nå skal det in<strong>nr</strong>ømmes at dette ikke av de<br />

skivene jeg har hørt mest på, jeg har vel heller<br />

hørt mer av liveskivene hans fra samme periode.<br />

På denne skiva forener han all inspirasjonen på en<br />

gang: doo-woop, rock lydcollager, samtidsmusikk,<br />

alt i skjønn forening. Det som gjør det tidlige<br />

Mothers så kult, er at det er avslappet men likevel<br />

samspilt. Men det kan jo ikke måle seg med det<br />

som kom senere Mothers og Zappas soloband, som<br />

var uhyre samspilte. Zappas vinkling til musikk<br />

var ellers interessant. Han kombinerte en rekke<br />

spennende og motstridende klanger, som f. eks<br />

treblås og synth og fikk det til å låte bra.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Hvis du skal plukke den skiva du misliker<br />

sterkest, hva velger du da?<br />

Jarle: Jeg ser jeg har ryddet bort et par klare<br />

kandidater… slik som Falling Into Infinity med<br />

Dream Theater, alt mulig med Tony MacAlpine…<br />

det er jaggu ikke rare greiene. Nei, skal jeg plukke<br />

ut en skive, må det bli denne Best of... skiva<br />

med Al DiMeola. Typisk eksempel på gitarist som<br />

gir meg minimalt. Jeg liker Return to Forever og<br />

hans spilling<br />

der.<br />

Men soloskivene<br />

er<br />

ufattelig<br />

kjedelig.<br />

Mye skalaliring<br />

og<br />

lite originale<br />

låter.<br />

Også er<br />

det ofte en<br />

halvtrist<br />

produksjon.<br />

Konklusjonen<br />

må bli at han er en mye bedre sidemann<br />

enn komponist.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Hvilken skive har du hatt størst forventninger<br />

til som ikke innfridde?<br />

Jarle: Hard Quest med Univers Zero er en klar<br />

kandidat. Grunnen er at de har blitt tannløst og<br />

sedat. Greit nok, men det blir litt kjedelig når<br />

det er det eneste som skjer. De kjører på en måte<br />

light-utgaven av seg selv. Det er ikke noe “hatskive”,<br />

men den blekner når det settes opp mot<br />

de gamle klassikerne.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Da plukker vi favorittalbumet....?<br />

Jarle: Det står vel mellom to: U<strong>nr</strong>est med He<strong>nr</strong>y<br />

Cow og Larks’ Tounges in Aspic med KIng Crimson.<br />

Begge disse skivene hørte jeg ganske tidlig,<br />

og at rock kunne låte sånn var jeg ikke klar over.<br />

Jeg husker jeg leste om disse to bandene i “Historien<br />

om rock”, og jeg måtte jo selvfølgelig<br />

sjekke det ut på grunnlag av det. Den største<br />

favoritten<br />

er vel likevel<br />

nok<br />

King Crimson,<br />

og jeg<br />

lærte mye<br />

av å høre<br />

på Fripps<br />

gitarspill<br />

på denne<br />

skiva. Denne<br />

og Red<br />

er vel de<br />

to beste<br />

skivene bandet noensinne har gitt ut. LTIA låter<br />

veldig vilt og ukontrollert, og de tar den helt ut i<br />

alle retninger. Dette er rett og slett ei kraftpakke<br />

av et album. Det er forresten godt å høre på disse<br />

skivene en gang i blant; det er jo her det<br />

begynte for meg. Man får liksom en link tilbake<br />

til fortida...<br />

Så var vi ved veis ende, og <strong>Tarkus</strong>’ medarbeider<br />

tuslet ut i en vakker vårkveld med diktafonen<br />

full...<br />

I slutten av oktober og begynnelsen av<br />

november vil The Tangent (med medlemmer<br />

fra Flower Kings og Paralell or 90 Degrees)<br />

spille en del konserter. Mer info på<br />

http://www.thetangent.org/<br />

Side 12 <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>29</strong>


Vi snakker med:<br />

Circles End<br />

Sist vi snakket med Circles End var tilbake i<br />

<strong>Tarkus</strong> <strong>Magazine</strong> <strong>nr</strong>. 11. Av intervjuet fremgikk<br />

det at gruppas historie strakk seg helt<br />

tilbake til 1994. I så fall kan vi vel gratulere<br />

bandet med tiårsjubileumet og ikke<br />

minst med utgivelsen av en berikende CD...<br />

Jon Christian Lie<br />

Trond Lunden: Tusen takk for det! De lærde strides<br />

jo litt om når vi egentlig begynte, men vi pleier<br />

å si 1994 fordi det var da Omar, Jarle og jeg (som<br />

har vært med fra begynnelsen) først begynte å spille<br />

sammen. Noen mener at 1996 er et mer riktig<br />

årstall fordi det var da vi begynte å skrive egne<br />

låter og fremføre dem. Så det er ikke umulig at det<br />

blir et nytt tiårsjubileum om to år, for å si det sånn.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Dere hadde et release-party for CD’en. Det<br />

var kanskje ganske vellykket?<br />

Trond Lunden: Det vil jeg absolutt si, ja.<br />

Omstendighetene rundt releasepartyet var veldig<br />

spesielle i og med at vi hadde fått ny vokalist. Å<br />

bytte vokalist mellom innspilling og utgivelse er<br />

vel ikke akkurat helt vanlig, og i utgangspunktet<br />

heller ikke ideelt. Likevel var det en riktig avgjørelse<br />

siden vår gamle vokalist Karl rett og slett<br />

ikke har anledning til å øve så intensivt som vi<br />

ønsker og behøver i de periodene vi andre har<br />

anledning til det. Han er familiefar og er i full<br />

jobb. Lillebroren til Karl, Erik, har lenge likt<br />

musikken vår og sett oss live mange ganger. Han<br />

er en bra kar, stødig vokalist, flink på scenen og<br />

brennende engasjert så han var en ideell erstatning<br />

da vi innså at en utskiftning var uunngåelig.<br />

Men for å komme tilbake til saken var det<br />

god stemning på konserten og vi fikk masse<br />

positiv tilbakemelding på jobben vi gjorde.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Hvordan følte du at det nye materialet<br />

fungerte live?<br />

Trond Lunden: Jeg følte det fungerte bra! Så<br />

ferskt materiale er jo gjerne hakket vanskeligere<br />

å få til siden folk ikke kjenner låtene, men vi<br />

spilte en konsert 2. januar også, så låtene var<br />

ikke helt jomfruelige på releasekonserten. I tillegg<br />

hadde vi øvd mye, så låtene satt ganske bra.<br />

Albumet<br />

<strong>Tarkus</strong>: Fortell litt om det siste albumet Hang On<br />

To That Kite. Hvordan skiller det seg fra de tidligere<br />

utgivelsene?<br />

Trond Lunden: Slike spørsmål er alltid vanskelige<br />

å svare på. Musikken er kanskje mer lettfattelig<br />

og strukturmessig mer logisk. Vi føler vi har<br />

fått til mange gode melodilinjer som vi lar være i<br />

sentrum, og dette er kanskje et nytt skritt i forhold<br />

til tidligere utgivelser. Vi legger også mye<br />

vekt på dynamikk og styrkegrader (som etter<br />

min mening er noe av det viktigste for å gi<br />

musikk en ekstra dimensjon), noe vi føler har<br />

fungert bra. EPen vi gav ut for seks år siden var<br />

nesten metal-preget, noe som forsvant veldig<br />

mye på In Dialogue… og absolutt helt nå. Det er<br />

mer jazz, og ofte nesten fusion.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Så vidt jeg vet bor dere rimelig spredt.<br />

Hvordan påvirket dette arbeidsprosessen?<br />

Trond Lunden: Vi arbeider veldig intensivt i<br />

ferier når alle er hjemme, og under låtskrivingsprosessen<br />

til Kite var vi inne i en veldig kreativ<br />

periode. Det måtte liksom gå fort for at vi skulle<br />

klare å få ut alt, så det passet kanskje like greit<br />

at vi hadde tidsbegrensninger. Det var i og for<br />

seg ingen hemning at vi bodde spredt, siden alle<br />

var hjemme på sommerferie likevel.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Hvordan var studio-oppholdet?<br />

Trond Lunden: Studiooppholdet var delt i to<br />

deler. Den første i fjor påske da vi spilte inn<br />

Echoes og Long Shot til vinylsingelen (utgitt<br />

august 2003), og resten påfølgende sommer. Hvis<br />

man lytter veldig nøye etter kan man kanskje<br />

høre resultatet av denne oppdelingen. Det er ørsmå<br />

detaljer i lydbildet som er forskjellig på singellåtene<br />

og de øvrige på plata, rent lydmessig.<br />

For øvrig ble singellåtene remixet og remastret<br />

sammen med resten av materialet før de havnet<br />

på Kite-masteren, noe som gjør 7-tommeren litt<br />

mer unik. Bortsett fra dette var studiotiden ganske<br />

streit etter boka: Trommer og bass først, så<br />

de øvrige instrumentene og vokal til sist.<br />

Komposisjon<br />

<strong>Tarkus</strong>: Hvordan fordeler dere komponering av<br />

musikk og tekst?<br />

Trond Lunden: Tekstforfatterne i orkesteret har<br />

alltid vært Omar og meg selv. Det har liksom bare<br />

blitt sånn, uten at det legger noen hindring for de<br />

andre til å komme med forslag. Musikken blir oftest<br />

til med utgangspunkt i noen temaer som vi spinner<br />

rundt på. Vi jammer og diskuterer oss ofte frem til<br />

en struktur og et arrangement. Grunntemaene<br />

kommer oftest fra Omar, Audun og meg selv. Det<br />

hender også at en enkeltperson har arrangert låta i<br />

forholdsvis stor grad, men det er alltid rom for å la<br />

den enkelte musiker fargelegge musikken.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Hvordan har responsen vært så langt på<br />

denne CD’en?<br />

Trond Lunden: Helt fantastisk. Vi har fått femseks<br />

anmeldelser så langt og alle har vært utrolig<br />

gode, med lovord og solide terningkast. Det ser<br />

ut som om vi har gjort et eller annet riktig med<br />

Hang on to that Kite…<br />

Nytt blod<br />

<strong>Tarkus</strong>: Siden sist har det forekommet visse besetningsendringer.<br />

Hvilken bakgrunn har de to nye<br />

medlemmene, Patrick Wilder (bass) og Audun Halland<br />

(keyboards)? Vil du si at de har tilført bandet<br />

noe nytt?<br />

Trond Lunden: Patrick har en sterk klassisk<br />

bakgrunn (han studerer kontrabass på Musikkhøyskolen<br />

i Oslo) og kommer fra en erketypisk<br />

musikkfamilie. I tillegg til det klassiske er han<br />

inne i jazz, fusion og selvfølgelig progrock. Han<br />

er en stødig og oppfinnsom bassist med mye<br />

musikalsk kunnskap og et godt øre. Audun har<br />

gått i klassen til Pat på musikklinja for noen år<br />

tilbake. Etter det har det ikke blitt noe mer<br />

musikk rent utdanningsmessig for ham, men han<br />

spiller i et ukjent antall band både i Kristiansand<br />

og Oslo. Han er uhyre kreativ musikalsk sett.<br />

Mange av de fineste melodiene og sykeste<br />

akkordprogresjonene på plata er hans verk. I tillegg<br />

har vi jo Jon Trygve Olsen på saksofon. Han<br />

har spilt mye med oss i det siste, og saksofon har<br />

fungert veldig bra live.<br />

<strong>Tarkus</strong>: CD’en er utgitt på, for meg ukjente, norske<br />

Karisma Records. Hvordan kom dere i kontakt<br />

med selskapet og hva slags label er dette?<br />

Trond Lunden: Karisma Records har ikke formelle,<br />

men personlige tilknytninger til musikkbladet<br />

Monster <strong>Magazine</strong>. En kar derfra (Martin Kvam)<br />

hadde plukket opp en promo som hadde blitt<br />

sendt ut i forbindelse med utgivelsen av vinylsingelen.<br />

Sammen med noen kamerater i platebransjen<br />

i Bergen hadde han nettopp startet plateselskap<br />

og var interessert i å høre mer materiale.<br />

Vi sendte resten av låtene som allerede var<br />

spilt inn og tiltenkt nok en uavhengig utgivelse.<br />

De likte det de hørte og etter en stund ble vi<br />

enige om vilkårene omkring en kontrakt som<br />

blant annet innebar distribusjon via Tuba. Selskapet<br />

er for øvrig todelt, med Karisma Records<br />

som tar for seg prog og slike ting, mens Dark<br />

Essence tar seg av metal-biten.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Hva foretrekker du å lytte til med unntak<br />

av egen musikk?<br />

Trond Lunden: Jeg lytter til veldig mye forskjellig<br />

musikk. I CD-spilleren min nå ligger f.eks.<br />

den siste plata til Magnet som er helt fantastisk!<br />

Jeg hører også mye på gamle Genesis og svenske<br />

Paatos. Depeche Mode er også en favoritt. Det er<br />

mange flere som jeg ikke kommer på i farten.<br />

Fremtiden<br />

<strong>Tarkus</strong>: Hva skjer med Circles End fremover?<br />

Trond Lunden: Vi håper å få til noen konserter i<br />

sommer, men det ligger litt i lufta ennå. Vi planlegger<br />

en liten turné til høsten, mest sannsynlig<br />

med avslutningskonsert på OsloProg ‘04. Selv om<br />

ruta ikke er satt opp ennå tar vi sikte på å i det<br />

minste besøke Bergen, Trondheim, Oslo, Skien og<br />

Kristiansand. Neste vår har vi blitt invitert til<br />

Baja-Prog i Mexico, like ved grensa til USA, noe<br />

vi håper skal gå i boks. I samme slengen har vi<br />

tenkt å ta noen konserter på vestkysten av USA<br />

også, siden vi likevel har kryssa Atlanterhavet.<br />

<strong>Tarkus</strong>: Circles End har som nevnt eksistert i ti år.<br />

Hva er ditt synspunkt på bandets musikalske<br />

utvikling?<br />

Trond Lunden: Det er rart å tenke på hva vi drev<br />

med for ti år siden. Vi var bare guttunger som likte<br />

musikk, og hadde ingen ambisjoner om å gi ut<br />

noe som helst. Som uavhengig band har vi oppnådd<br />

mye, samtidig som vi har arbeidet hardt for<br />

å gi ut de tre utgivelsene vi gjorde på egenhånd.<br />

Musikalsk har vi jo også unektelig utviklet oss, og<br />

jeg synes vi har funnet et eget uttrykk nå. Det<br />

som imidlertid virkelig er spennende er hva som<br />

kommer til å skje videre med det musikalske...<br />

Offisiell hjemmeside:<br />

www.circlesend.no<br />

<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>29</strong> Side 13


Miniportrettet<br />

Frank Zappa – for proggere?<br />

Hvorfor en slik artikkel?<br />

Etter en hyggelig aften på byen for en<br />

stund tilbake, havnet jeg på et nachspiel<br />

med en meget hyggelig og proginteressert<br />

person. Samtalen dreide seg rundt så mye<br />

som hadde med prog å gjøre og vi var<br />

egentlig ganske enige om det meste. Men<br />

så kom Frank Zappa opp på bordet... Der<br />

stoppet enigheten, og det ganske så<br />

ettertrykkelig.<br />

Trond Gjellum<br />

J<br />

eg har alltid hatt stor sans for Zappas mangfoldige<br />

musikalske produksjon, men her hadde<br />

jeg nå altså møtt en person som på ingen<br />

som helst måte delte min begeistring for mannen.<br />

Hva gikk så kritikken ut på? For det første var<br />

Zappa ikke så enestående som alle skulle ha det<br />

til. Mange andre lagde også kompleks musikk<br />

inspirert av diverse klassisk musikk. Dessuten var<br />

noe av det aller viktigste i min opponents argumentasjon,<br />

det at Frank Zappa er liksom ikke<br />

seriøs nok. Han puttet inn for mye skjev humor<br />

som brøt for dramatisk med alt denne personen<br />

så på som seriøs musikkutøvelse. Jeg kan et lite<br />

stykke på vei være litt enig at det blir kanskje<br />

litt springende og tvunget morsomt til tider, men<br />

hvis dette skal være det altoverskyggende argument<br />

som skal forhindre en fra å se at Zappas<br />

produksjon kunne være av interesse for en “progger”,<br />

syntes jeg det var på sin plass å gi en liten<br />

guidet tur gjennom de skivene jeg mener burde<br />

kunne slukes av de fleste proginteresserte.<br />

Hva er problemet?<br />

Slik jeg har forstått det, er det som gjør at<br />

mange proginteressert viser Zappa en kald skulder,<br />

nok det at mannen liksom ikke klarte å lage<br />

ei skive som klarte å holde en stemning tvers<br />

gjennom. Det klarte vel heller ingen “typiske”<br />

progband tvers gjennom, Close To The Edge med<br />

Yes er full av variasjon, men det skjer innenfor<br />

en klart definert ramme, nemlig “seriøs” rock<br />

med mye mening og patos. Hadde Anderson og<br />

co. erstattet I get up I get down med et slapstickhumornummer,<br />

for så å gå tilbake til det<br />

opprinnelige konseptet, hadde de fleste stusset.<br />

Men det var på mange måter dette Zappa gjorde i<br />

låtene. Hans favoritt sangformat var collagen;<br />

det at man blander gjerne sterkt kontrasterende<br />

partier med hverandre. Du visste aldri hva som<br />

skjulte seg ved neste korsvei. Akkurat i det du<br />

trodde et vakkert gitarparti skulle fortsette inn i<br />

det uendelige, hoppes det brått til noe som mest<br />

av alt minner om en form for kompleks radioteater<br />

fusjonert med jazzrock, blues og varieténummer.<br />

At dette kan virke forvirrende på folk, kan<br />

jeg faktisk skjønne. Men la ikke dette skremme<br />

deg. Selv om mannen aldri lagde et “seriøst” progrockalbum,<br />

er perioden 1970-78 en periode i<br />

mannens liv som er proppfull av musikk som kan<br />

gå de ledende aktørene en høy gang uten særlige<br />

problemer.<br />

Hva kan så gjøres?<br />

Hvis prog for deg er skjeve taktarter, rare harmonier,<br />

uforutsigbare låtformer, har jeg plukket ut<br />

et lite knippe skiver som kan være av interesse<br />

for deg. Jeg har som sagt valgt å fokusere på et<br />

knippe skiver fra perioden ca. 1970 til ca. 1978,<br />

som ikke bare etter mening er den mest spennende<br />

perioden hans. Skal man desperat prøve å<br />

trekke noen paralleller til progrockband i Zappas<br />

musikk i denne perioden, må det noen ganger bli<br />

Gentle Giant. Musikken hopper og spretter av<br />

gårde ofte i halsbrekkende tempo, det er mye<br />

perkusjon og harmonier og melodikk er ikke<br />

akkurat musikalsk dusinvare. Man hører med<br />

andre ord at det her er karer som kan håndverket<br />

sitt (den store forskjellen var vel også at Zappa<br />

var helt selvlært mens Giant hadde en klassisk<br />

skolerte Kerry Minnear i rekkene). Men Zappa er<br />

likevel forankret i en helt annen musikalsk arv,<br />

noe som også gjør at uttrykket hans også blir<br />

helt annerledes. Zappa var i følge han selv ikke<br />

inspirert av noen av de samme komponistene<br />

som de fleste progbandene var inspirert av. Han<br />

mente de gamle komponistene bare var overbetalte<br />

leverandører av bestillingsmusikk til rike<br />

mennesker i Europas konge og fyrstehus. Zappa<br />

lente seg derfor mot komponister fra det 20.<br />

århundre, slik som Weberen, Varese, Stravinsky<br />

og Bartok når han søkte inspirasjon.<br />

Men hvilke skiver da, mann?!<br />

Skal man begynne et sted, er Hot Rats fra 1969<br />

et meget godt utgangspunkt.<br />

Med denne skiva markerte Zappa seg som en<br />

“seriøs” rockeartist. Etter skiver som Uncle Meat<br />

og Lumpy Gravy (henholdsvis 1969 og 1968) der<br />

han hadde begynt å lukte på ikke bare det burleske,<br />

humoristiske avantuttrykket, var Hot Rats<br />

et album som utforsket en rock/jazz hybrid som<br />

skulle bli varemerket til Zappa i det tiåret som<br />

fulgte. Åpningskuttet Peaces en regalia er en<br />

groovende, oppløftende stykke musikk som<br />

bæres av en veldig sterk melodi. Inspirasjonen<br />

fra jazzen er her, men istedenfor å bare male i<br />

vei soloer over et stødig komp, er denne låta et<br />

gjennomarbeidet stykke musikk med stor skreven<br />

melodisk variasjon.<br />

Den tøffe rockeren<br />

Willie the Pimp viser<br />

Zappa som gitarist<br />

fra sine beste sider.<br />

The Gumbo Variations<br />

er kanskje skivas<br />

høydepunkt,<br />

med tilløp av samtidsmusikk<br />

blandet<br />

med jazz og blues.<br />

Skal man trekke<br />

Hot Rats<br />

noen sammenligninger,<br />

må det bli<br />

Miles Davis parret med det mer melodiske He<strong>nr</strong>y<br />

Cow (selv om denne skiva faktisk kom 4 år før<br />

HC’s fantastiske debut Leg End…)<br />

Waka Jawaka og The Grand Wazoo (begge fra<br />

1972) er to skiver som viser Zappa med et utrykk<br />

som låter nesten som Soft Machine anno 3-perioden,<br />

i uttrykket. Langstrakte, i all hovedsak<br />

instrumentale,<br />

komposisjoner med<br />

masser av bra solospill<br />

og spennende<br />

unisone forløp. En<br />

stødig rytmeseksjon<br />

(noe Zappa<br />

alltid hadde) ligger<br />

i bunn og skaper et<br />

solid fundament<br />

for imponerende<br />

utflukter i blås og<br />

gitar.<br />

Waka Jawaka<br />

Side 14 <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>29</strong>


Over-nite Sensation (1973) og Apostrophe (‘)<br />

(1974) er to av Zappas mest populære skiver<br />

(Apostrophe (‘) sikret Zappas første gullskive<br />

noensinne). Humoren får litt større plass, og<br />

låtene er (tilsynelatende) mer umiddelbart tilgjengelige.<br />

Begge skivene har en hovedvekt av<br />

kortere og mer fokuserte låter med et mindre<br />

band enn på de foregående utgivelsene. På Overnite<br />

Sensation er låter som Armadillo Brillo og<br />

Dinah-Moe Hum av<br />

typen “Zappa er<br />

ironiserende over<br />

hippier, fri sex og<br />

liksom alternative”,<br />

det vil med andre<br />

ord si morsomme<br />

poppete låter med<br />

mye bra spilling i<br />

bunn. Zomby Woof<br />

kombinerer på en<br />

Apostrophe (‘)<br />

mesterlig måte<br />

uhyre komplekse<br />

passasjer med groovende<br />

keyboard og gitarsoloer og fengende<br />

melodier. Montana er en klassiker som i aller<br />

høyeste grad viser Zappas stilblanding til fulle.<br />

Vakre passasjer i kombinasjon med råe bluessoloer.<br />

Apostrophe (‘) er også full av spennende<br />

musikalske øyeblikk. Cosmik Debris kødder vilt<br />

og uhemmet med all verdens guruer pakket inn i<br />

en låt med drivende komp, tøffe gitarsoloer og<br />

vill veksling i de musikalske uttrykkene. Stink-<br />

Foot er en sløy blueslåt om... ja, nettopp. Jack<br />

Bruce er for øvrig<br />

en av de musikalske<br />

bidragsyterne<br />

på denne skiva.<br />

For sale<br />

Progressive rock and jazz<br />

LPs, CDs from all Eastern<br />

Europe, Brazil, Cuba.<br />

Ain Jonuks<br />

Lille 14, 46301 Rakke,<br />

Estonia<br />

Email: ain.jonuks@mail.ee<br />

Tel +37 252 80 605<br />

I etterkant av disse<br />

to skivene,<br />

slapp Zappa og<br />

hans Mothers of<br />

Invention det fantastiske<br />

livealbumet<br />

Roxy and<br />

Roxy And Elsewhere<br />

Elsewhere i 1974.<br />

Skal du ha bare et<br />

Zappa-album fra den perioden denne artikkelen<br />

spenner over, burde dette være førstevalget. To<br />

av Zappas aller beste komposisjoner, instrumetalene<br />

Echidna’s Arf of You og Don’t You Ever Wash<br />

That Thing, viser en Zappa i godform. Begge<br />

låtene kjennetegnes ved sinnssyke samspillspassasjer<br />

og stopp/start momenter som gjør deg<br />

gapende av beundring. På mange måter låter<br />

dette som en enda mer sofistikert utgave av<br />

Samla Mammas Manna. Akkurat som hos våre<br />

svenske venner, ivaretas også behovet for melodi,<br />

og låtene fremstår som ypperlige komposisjoner<br />

som burde være et lærebokeksempel for progband.<br />

The Be-bop tango er også svingende kompleksitet<br />

(ja, det finnes!) og Pygmy Twylyte og<br />

Cheepnis (med en ubetalelig introduksjon av Zappa<br />

som gjør Seinfeld rangen stridig som stand-up<br />

komiker) er noen av de morsomste sangene<br />

noensinne festet til vinyl.<br />

One Size Fits All fra 1975 regnes av mange fans<br />

som et av Zappas aller, aller beste album. Enorm<br />

variasjonsbredde er stikkordet her. Åpningskuttet<br />

Inca Roads svinger og groover noe inn i granskauen,<br />

og gitarsoloen er en klassiker. Det veksles<br />

i fin stil med musikalske uttrykk inne i låta,<br />

og rytmikken er som Gentle Giant på overdrive.<br />

Sofa no1 er en vakker instrumentalballade som<br />

faktisk får lov til å være bare det hele veien<br />

gjennom. Et vakkert<br />

saksofontema spilles<br />

over et komp<br />

som blir stadig mer<br />

dramatisk og pompøst,<br />

og så nærme<br />

har vel Zappa aldri<br />

vært Yes. Andy er<br />

en låt som toger av<br />

gårde med et av de<br />

tøffeste kompene i<br />

One Size Fits All<br />

noen Zappa-låt<br />

noensinne. En<br />

spennende og stadig<br />

vekslende melodi farer frem og tilbake oppå<br />

det hele. Et album som bare MÅ høres uansett<br />

smak eller avsmak for Zappa.<br />

You Can’t Do That On Stage Anymore vol.II, The<br />

Helsinki Concert er et livedokument over den<br />

samme besetningen som spilte inn One Size Fits<br />

All. Til Zappa å være er denne seksmannsbesetningen<br />

bestående av trommer (den ikke ukjente<br />

Chester Thopmson, kanskje mest kjent fra sine år<br />

med Genesis og Phil Collins), bass, gitar, blås,<br />

keyboards og perkusjon (den ufattelig dyktige<br />

slagverkeren Ruth Underwood). Stikkordene for<br />

denne skiva er usannsynlig bra spilling, masser<br />

av humor og galskap, kompleksitet og fengende<br />

låter hånd i hånd.<br />

Zappa In New York kom etter masse om og men<br />

ut i 1978, og er på mange måter markerer dette<br />

albumet avslutningen av Zappas aller mest spennende<br />

periode. Besetningen er diger (totalt 13<br />

stykker) og fremfører gamle og nye låter med en<br />

autoritet og dynamikk som er et symfoniorkester<br />

verdig. Noen av de låtene som er festet til CD<br />

her, er blant Zappas mest krevende øyeblikk.<br />

Punky’s Whips er en mangfoldig, lang suite om<br />

homoerotisk tvil, The Black Page er en trommesolo<br />

arrangert for fullt band, og finnes i to versjoner<br />

på skiva: en kompleks og en discoversjon(!).<br />

Sofa no.1 fra One Size Fits All er her arrangert for<br />

et storband som gir<br />

den en patos og<br />

fylde som gjør de<br />

fleste symforockband<br />

grønne av<br />

misunnelse. Manx<br />

Need Women er en<br />

atonal gitarøvelse<br />

og I promise not to<br />

come in your<br />

In New York<br />

mouth er verdens<br />

vakreste instrumentale<br />

kjærlighetssang<br />

der Eddie Jobson maler med bred Mini-<br />

Moog pensel i en nydelig solo. Det hele avrundes<br />

med The Purple Lagoon /The Approximate, et par<br />

tøffe låter som gir Brecker-brødrene muligheten<br />

til å vise at få andre kan blåse som dem.<br />

Läther<br />

I 1977 var Frank Zappa møkk lei plateselskapet<br />

sitt, Warner Brothers, og han ville fortest mulig<br />

ut. Han hadde i kontrakten sin forpliktet seg til<br />

å gi ut fire skiver til, og for å komme seg fortest<br />

mulig ut av kontrakten, bestemte Zappa seg<br />

enkelt og greit for å gi ut en massiv 4 LP-boks<br />

kalt Läther som inneholdt en enorm mengde<br />

materiale han hadde spilt inn i perioden 1974 til<br />

1977. Dette låt ikke akkurat velfundert i plateselskapets<br />

ører, og de satte selvfølgelig foten<br />

ned. Istedenfor ga de i perioden 1978 -79 ut Läther–boksens<br />

innhold som fire enkeltstående<br />

album: Zappa in New York, Studio Tan, Sleep Dirt<br />

og Orchestral Favorites.<br />

Å beskrive<br />

den mengden<br />

musikk i en liten<br />

artikkel, er bortimot<br />

umulig. Variasjonen<br />

er enorm;<br />

her finner du Zappas<br />

alle ansikter,<br />

det enkle og rocka,<br />

det plumpe og<br />

Läther<br />

banale, komplekse<br />

samtidsmusikkomposisjoner,<br />

orkesterkomposisjoner,<br />

sofistikert avantrock, tøffe<br />

parodier og alt mulig annet rart. Man slipper<br />

ikke unna Läther-boksen hvis man vil høre dette<br />

stoffet. Når Zappa skulle gjenutgi skivene på CD i<br />

1990, kom han på det glimrende forslaget at han<br />

skulle legge på vokal på de instrumentale låtene<br />

på Studio Tan og Sleep Dirt. Ikke direkte vellykket,<br />

i manges øyne…<br />

Hva har vi så lært?<br />

Vel, her er vi ved veis ende i denne introduksjonen,<br />

og hva har vi lært? Det viktigste er at Zappa<br />

aldri ga ut noe album som var bundet til en<br />

stil. Videre har vi sett på at mannen lagde mye<br />

musikk som helt klart kunne relateres til progrock,<br />

særlig med tanke på kompleksitet knyttet<br />

til rytmikk og tonalitet. Han eksperimenterte<br />

også fritt med musikalske former, og særlig collagen<br />

var mye i bruk.<br />

Altså burde Frank Zappas produksjon i perioden<br />

1970 til 1978 i høyeste grad være av interesse<br />

for den gjengse progrocker. Så det så!<br />

<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>29</strong> Side 15


For nybegynnere<br />

COMA<br />

Der RIO var 70-tallets forening av europeiske,<br />

eksperimentelle artister (RIO =<br />

Rock In Opposition, jfr. tidligere utgaver<br />

av <strong>Tarkus</strong>), fylte bevegelsen COMA tilsvarende<br />

funksjon for en del amerikanske<br />

band på 80-tallet. COMA har blitt tillagt<br />

en del ulike betydninger, av dem er<br />

Council Outside Musical Associations og<br />

Comittee Of Musical Allies de mest brukte.<br />

del 20<br />

Jarle Storløkken<br />

istorien har kastet et lite slør over både<br />

selve unnfangelsen, funksjonen og virke-<br />

til COMA, men såvidt jeg har klart å Hmåten<br />

rekonstruere bestod bevegelsen av en liten krets<br />

av komponister og ensembler som holdt til i og<br />

rundt staten California. Viktigst for oss i denne<br />

sammenhengen er at artister som både dengang<br />

og i ettertid har blitt (mer eller mindre tett)<br />

assosiert med COMA, er band som flere ganger<br />

tidligere har vært anmeldt og omtalt her i <strong>Tarkus</strong>,<br />

nemlig Dave Kerman/5UU’s, Motor Totemist’s<br />

Guild, U Totem og Denver-baserte Thinking Plague.<br />

Undertegnede har planlagt å ta mastergrad i<br />

musikk nettopp på COMA og relaterte ensembler,<br />

og som svar på forespørsel fra <strong>Tarkus</strong>-redaksjonen<br />

om å skrive noen linjer om COMA til denne spalten,<br />

foreligger nå nedenstående kortfattede presentasjon<br />

av fire sentrale amerikanske band som<br />

hører inn under de mest spennende og nyskapende<br />

på 80-, 90- og 2000-tallets amerikanske<br />

avantrock-scene.<br />

5UU’s<br />

Typisk for COMA-artistene er utlån og “bytte” av<br />

musikere seg i mellom (omtrent på samme måte<br />

som i det lett innavla norske jazzmiljøet, faktisk...),<br />

og en kar som trommeslager-esset og<br />

multiinstrumentalisten David Kerman har vært<br />

(eller er) involvert i samtlige band som blir presentert<br />

i denne artikkelen. Men hovedbandet<br />

hans må like vel sies å være 5UU’s, et av opprinnelige<br />

COMA-bandene. Deres to første album,<br />

Bel Marduk & Tiamat og Elements, begge utgitt<br />

midt på 80-tallet, kan vel ikke akkurat sies å<br />

være tidløse klassikere,<br />

men etter at<br />

Kerman omstrukturerte<br />

bandet i 1992<br />

gikk soundet deres<br />

kun én vei – opp!<br />

Anført av naturbegavelsen<br />

Robert<br />

“Bob” Drake på<br />

bass og vokal kjennetegnes<br />

platene<br />

Crisis In Clay<br />

Hunger’s Teeth og<br />

Crisis in Clay av<br />

relativt korte, fyndige komposisjoner med vekt på<br />

få, solide temaer, samt et sound som er forbløffende<br />

tett og kompakt. Vi snakker nærmest om<br />

bevegelige masser, blokker av lyd som monteres<br />

(sveises!) sammen med avansert studioalkymi.<br />

Nøkkelelementer i 5UU’s stil er dekonstruksjon<br />

og abstraksjon. Det virker nesten som om de kan<br />

ta en melodilinje, fjerne mange av de “nynnbare”<br />

og konnotative (?) trekk, slik at det til slutt står<br />

igjen en samling toner, ren abstrahert lyd som<br />

Thinking Plague<br />

deretter omrytmiseres,<br />

instrumenteres,<br />

behandles, prosesseres,<br />

stables i lag<br />

som tilsammen skaper<br />

en ganske så<br />

unik sound. Men<br />

tro ikke at det hele<br />

ender opp blott<br />

som livløse lydlandskaper<br />

og kalde<br />

elektroniske<br />

Abandonship<br />

eksperimenter; 5UU’s er derimot et realt avantROCKband<br />

med mengder av “catchy” linjer og<br />

riff, samt tonnevis med trøkk, ikke minst i den<br />

nesten overnaturlige samspilte rytmeseksjonen<br />

Kerman/Drake. Dessuten må Drakes imponerende<br />

vokalprestasjoner framheves – han har et register<br />

og en karakter i stemmen som ikke står det minste<br />

tilbake for Jon Anderson/Chris Squire i Yes,<br />

og det må sies å være et stort kompliment i denne<br />

sammenhengen.<br />

Etter utgivelsen av Crisis In Clay, har 5UU’s vært<br />

mer eller mindre å betrakte som et soloprosjekt<br />

for Dave Kerman, med sporadiske bidrag fra ulike<br />

gjestemusikere. Dette har ført til at materialet<br />

har gått enda mer i retning av ‘komposisjoner’<br />

enn ‘låter’, og har gjort at de to siste 5UU’s-platene,<br />

Regarding Purgatories og Abandonship, nok<br />

er litt mindre tilgjengelige og “umiddelbare” (sett<br />

i avantrock-perspektiv) enn de to foregående.<br />

Men den håndverksmessige perfeksjonismen og<br />

ukuelige eksperimentviljen har (om mulig) bare<br />

blitt enda større, og begge disse platene står også<br />

som to fyrtårn innenfor eksperimentell rockemusikk.<br />

Anbefales på det aller varmeste!<br />

Anbefalte utgivelser<br />

Crisis In Clay (1997)<br />

Konsise men innfløkte komposisjoner framført<br />

av et nesten overnaturlig samspilt band gjør<br />

dette til noe i nærheten av den perfekte<br />

avantrock-plate.<br />

Abandonship (2001)<br />

Uovertruffen teknisk perfeksjon og et kraftfullt,<br />

særegent uttrykk - rock for et nytt årtusen.<br />

Motor Totemist’s Guild<br />

Motor Totemist’s Guild var opprinnelig et lite<br />

kammerensemble ledet av gitarist/computerguru/komponist<br />

James Grigsby, som i tillegg til<br />

gitar, bass og trommer inkluderte tangenter, treblås<br />

og en stryker (cello/fiolin). På åttitallet ga<br />

de blant annet ut skivene Infra Dig (1984), Contact<br />

With Veils (1986) og Shapuno Zoo (1988),<br />

plater bestående av “magnificent musical<br />

moments... giddy conceptual camp... a cosmopolitan<br />

rainbow of influences (Stockhausen, The<br />

Residents, Bartok, Harry Partch...??) ...should<br />

interest anyone who values civilized experimental<br />

music” (ifølge magasinet High Performance). I<br />

1989 fusjonerte de sammen med 5UU’s for å danne<br />

U Totem (se nedenfor).<br />

Motor Totemist’s Guild (heretter MTG) har sine<br />

røtter i kunstmusikk, nærmere bestemt i samtidsmusikalsk<br />

terreng, i motsetning til nevnte<br />

5UU’s og Thinking Plague, som i utgangspunktet<br />

sysler mer med rock-konsepter. På slutten av 90-<br />

tallet utvidet Grigsby<br />

bandet fra sekstett/septett-format<br />

til en slags forkvaklet<br />

avart av en<br />

storbandbesetning<br />

bestående av 14<br />

musikere, og i 1999<br />

spilte denne besetningen<br />

inn City of<br />

Mirrors som ble<br />

Archive Two<br />

gitt ut på Cuneiform<br />

Records. Her<br />

er Dave Kerman selvfølgelig på plass bak trommesettet,<br />

sammen med perkusjonsmakker Brad<br />

Dutz, en mye benyttet studiomusiker i USA, som<br />

blant annet har spilt med Sting.<br />

På City of Mirrors blander MTG elementer fra klassisk<br />

musikk (serialister som Webern og Boulez),<br />

salongmusikk (Kurt Weill, George Gershwin m.fl.)<br />

med stilisert jazz og improvisasjoner som spenner<br />

fra bisarr New Orleans - parodi til det hippeste av<br />

moderne frijazz. Musikken er preget av tidvis tung<br />

kontrapunktikk (hvor mange ulike melodilinjer<br />

legges oppå hverandre, og linjespillet skaper et<br />

harmonisk forløp) og mye mildt sagt “frigjort”dis-<br />

Side 16 <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>29</strong>


sonansbehandling.<br />

En del bruk av elektroniske<br />

studioeffekter<br />

er skrevet<br />

inn i komposisjonene<br />

på forhånd, og er<br />

lagt på av Grigsby<br />

etter at basissporene<br />

er ferdig innspilt.<br />

Nye idéer og<br />

City Of Mirrors<br />

passasjer dukker<br />

opp kontinuerlig,<br />

men hele tiden med et øye for det helhetlige resultatet.<br />

Resultatet er “en nærmest totalitær syntese<br />

av moderne partiturmusikk, avantgardejazz og<br />

kammerrock, ikke helt ulikt det Frank Zappa i sin<br />

tid avdekket på Orchestral Favourites-LPen, og<br />

sannsynligvis med de samme inspirasjonskilder;<br />

[Charles] Ives, Schönberg, Varèse, Boulez ... og<br />

Gershwin!” (Rikard A. Toftesund, <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. 10).<br />

Anbefalte utgivelser<br />

Archive Two (1999)<br />

Nyutgivelse av plata Shapuno Zoo samt noen<br />

låter som til nå bare har vært å få tak i på<br />

ufattelig sjeldne kassettopptak. Orkestralt<br />

anlagte arrangementer og komposisjoner med<br />

klare etniske influenser og tidvis karnevaleske<br />

stemninger. Fantastisk lyd.<br />

City Of Mirrors (1999)<br />

Sannsynligvis den beste MTG-skiva, totalt<br />

sett. Visjonær, eklektisk partitur-rock av aller<br />

fremste merke!<br />

Thinking Plague<br />

Thinking Plague er ikke et av de opprinnelige<br />

COMA-bandene, i og med at de hadde base i Denver,<br />

Colorado. Bandets ubestridte leder er gitarist<br />

og komponist Mike Johnson. Hans viktiste samarbeidspartner<br />

på de første platene var den allerede<br />

omtalte bassbegavelsen og studiotrollmannen<br />

Bob Drake, som han møtte allerede i 1978.<br />

Influert av RIOartister<br />

som Art<br />

Bears og He<strong>nr</strong>y Cow<br />

samt noen av de<br />

hippeste new wavebandene,<br />

grunnla<br />

de Thinking Plague<br />

sammen i 1983,<br />

med det relativt<br />

grandiose mål for<br />

øye å kombinere<br />

den musikalske<br />

Early Plague Years<br />

dybden i det 20-<br />

århundres kunstmusikk<br />

med tyngden og energien fra rock.<br />

Katalogen deres teller fire album. Det første, ...A<br />

Thinking Plague, ble spilt inn på en 8-sporsspiller<br />

i øvingslokalet deres i løpet av 1983, og ble gitt<br />

ut privat i 500 eksemplarer, hver med et håndmalt<br />

(!) cover av Bob Drake. Den fikk distribusjon<br />

(til mild overraskelse for bandet) hos blant andre<br />

Chis Cutlers Recommended Records og Steve Feigenbaums<br />

Wayside Music (Cuneiform Records).<br />

Denne, samt den<br />

etterfølgende Moonsongs<br />

fra 1986,<br />

vakte stor oppsikt i<br />

det “progressive”<br />

miljøet, men salget<br />

var jo på langt nær<br />

overveldende. Dette<br />

var jo før Internettets<br />

tid også, så<br />

markedsføring av<br />

denne typen<br />

In This Life<br />

musikk var en kinkig<br />

affære. Etter et par besetningsskifter, samt<br />

komponering og innøving av mye nytt materiale<br />

fikk de spilt inn en demo som Johnson overleverte<br />

til Chris Cutler personlig da sistnevnte spilte i<br />

Denver med Pere Ubu i 1988. Cutler sa ja til å gi<br />

ut en plate med Thinking Plague på Recommended<br />

Records, og resultatet ble den glimrende In<br />

This Life fra 1989, som fikk til tider strålende kritikker<br />

i den alternative musikkpressen. Etter<br />

utgivelsen av denne plata gikk bandet i oppløsning,<br />

ikke fordi de ble uvenner, men fordi flere av<br />

medlemmene (som hadde levd på eksistensminimum<br />

i årevis) bestemte seg for å flytte og “prøve<br />

lykken” andre steder.<br />

Bortsett fra et par liveopptredener i 1991 gikk bandet<br />

i dvale, og våknet egentlig ikke reelt opp igjen<br />

før i 1998. Da flyttet Dave Kerman tilbake til Denver<br />

(fra Frankrike, hvor Bob Drake fortsatt holder<br />

til), og Johnson rekrutterte sangerinnen Deborah<br />

Perry samt sin gamle kumpan Mark Harris og hans<br />

makker fra gjøglerbandet Hamster Theatre, Dave<br />

Wiley. Med uvurdelig hjelp fra Bob Drake på noen<br />

sentrale bass-spor<br />

samt gudbenådet<br />

produksjon slapp<br />

det “nye” Thinking<br />

Plague et av 90-tallets<br />

store musikalske<br />

jordskjelv - det<br />

banebrytende<br />

nybrottsarbeidet In<br />

Extremis. Vi gir<br />

ordet til <strong>Tarkus</strong>’<br />

in Extremis<br />

anmelder: “Den<br />

hårreisende kompleksiteten<br />

som preger nær sagt hvert sekund av<br />

denne 52 minutter lange CD’en omfatter ethvert<br />

tenkelig plan av den “ferdige” lyden; komposisjonssom<br />

produksjonsmessig, rytmisk som harmonisk,<br />

lyrisk som instrumentalistisk [...]. In Extremis<br />

handler [...] om låter, med dekonstruerte, men likevel<br />

definerbare former og vendinger, slik at musikken<br />

danner en imøtekommende karakter hvis slutningsdannende<br />

inntrykk ikke blir av et ‘teknisk<br />

dyktig band med vanskelig materiale’, men av altomfattende<br />

kompositorisk autoritet [...]. Ånden fra<br />

He<strong>nr</strong>y Cow, Egg (ca. Civil Surface) og Kohntarkoszera<br />

Magma finnes her, det samme gjør ballasten fra<br />

Charles Ives, John Cage, Yes, Slayer og Björk!”<br />

(Rikard A. Toftesund, <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. 10).<br />

Thinking Plagues hittil siste album, A History Of<br />

Madness, kom ut høsten 2003, og følger delvis i<br />

samme spor som forgjengeren, selv om den nok<br />

spriker noe mer i uttrykket – blant annet er det<br />

blitt plass til et par rene improviserte stykker for<br />

soloinstrumenter, og Mike Johnson har også stått<br />

for et par elektroniske klangflateeksperimenter av<br />

både medidativ og mørk hypnotisk karakter.. Plata<br />

befester Thinking Plagues posisjon som blant de de<br />

mest autoritære og visjonære brobyggere mellom<br />

rock og kunstmusikk på dagens musikkscene.<br />

Anbefalte utgivelser<br />

Early Plague Years (Cuneiform, 2000)<br />

De to første TP-platene gjenutgitt på en enkel<br />

CD i lekker innpakning. En frisk og kanskje<br />

litt mer “umiddelbar” og intuitiv tilnærming<br />

enn på de senere platene.<br />

In This Life (RER, 1989)<br />

Fantastisk gjennomført plate som skjeler til “art<br />

song”-konseptene hos Art Bears og News From<br />

Babel. Ifølge Mike Johnson selv er dette kanskje<br />

bandets artistisk sett mest integrerte album.<br />

In Extremis (Cuneiform, 1998)<br />

Jeg siterer med glede Trond Gjellum:<br />

“Fantastisk nybrottsarbeid som står som et<br />

fyrtårn innen moderne prog og avantgarde”.<br />

Essensiell.<br />

U Totem<br />

U Totem er altså den allerede omtalte fusjonen<br />

av 5UU’s og Motor Totemist’s Guild, som eksisterte<br />

mellom 1989 og<br />

1994, og som rakk<br />

å gjøre to gode<br />

album før de skilte<br />

lag. Det er ikke så<br />

mye å si om musikken<br />

som ikke allerede<br />

er nevnt tidligere,<br />

for U Totem<br />

låter strengt tatt<br />

akkurat slik man<br />

U Totem<br />

skulle tro at en<br />

krysning mellom<br />

disse to COMA-bandene<br />

ville gjøre. Det eneste som kanskje bør<br />

kommenteres er at Grigsbys fascinasjon i forhold<br />

til østlig/ orientalsk mytologi og mystikk skinner<br />

en god del tydeligere gjennom i U Totem enn for<br />

eksempel i MTG, og dette avspeiler seg både på<br />

det musikalske og tekstmessige plan.<br />

Strange Attractors<br />

U Totem (1990) er et album med løsrevne, ofte<br />

veldig lange, verk, mens Strange Attractors<br />

(1994) er et ekte konseptalbum hvor en serie<br />

med løst beslektede<br />

noir-noveller med<br />

handling lagt til<br />

Tokyo blir tilsatt<br />

musikk, enten ved<br />

ren hørespillaktig<br />

lydlegging hvor<br />

ledemotiver, dynamiske<br />

strukturer<br />

som følger tekstens<br />

spenningskurve<br />

samt en del<br />

effekter brukes<br />

rent programmusikalsk,<br />

eller ved at teksten på operamanér resiteres<br />

(resitativ og arie er de to typene sangnumre i<br />

klassiske operaer. Red. anm.) mens resten av<br />

komposisjonen bygges tett rundt vokalen.<br />

Begge disse albumene hører til blant de absolutte<br />

høydepunktene i de impliserte musikantenes<br />

respektive karrierer, og Chris Cutler har uttalt<br />

følgende on U Totem: “The closest thing to He<strong>nr</strong>y<br />

Cow in complexity...world class playing and<br />

singing...there is nothing else like this now”.<br />

Anbefalte utgivelser<br />

U Totem (1990)<br />

En myriade av ulike stilarter og sjangre<br />

forenes i lange, fullendte og episk anlagte<br />

komposisjoner som framføres med total innlevelse<br />

og barberbladpresisjon.<br />

Strange Attractors (1994)<br />

En stor musikalsk OG litterær opplevelse!<br />

Autoritær avant-noir med østlig inspirasjon.<br />

“Arkivaren” måtte dessverre<br />

utgå denne gangen på<br />

grunn av plassproblemer,<br />

men han kommer sterkt tilbake<br />

i neste nummer.<br />

Temaet for neste del av<br />

serien er 60- og 70-tallets<br />

Tyskland<br />

<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>29</strong> Side 17


Svens Mimrehjørne<br />

Michael Mantler<br />

The Hapless Child (1976)<br />

Denne gangen skal vi forflytte oss fra de<br />

britiske enger til den amerikanske jazzmusikeren<br />

og komponisten Michael Mantler<br />

og hans daværende kone, pianisten og<br />

keyboardisten Carla Bley. De hadde samarbeidet<br />

så tidlig som midt på 60-tallet i<br />

et jazzorkester som sprang ut fra musikerkollektivet<br />

“The Jazz Composer’s Guild”.<br />

Deres mest kjente samarbeidsprosjekt var<br />

Escalator Over The Hill fra 1971.<br />

Sven Eriksen<br />

il The Hapless Child inngikk han et samarbeid<br />

med den eksentriske forfatteren og<br />

Tkunstneren Edward Gorey. Goreys tekster var<br />

hentet fra boka Amphigorey fra 1972 som igjen<br />

var basert på bøker han hadde skrevet, og de<br />

merksnodige diktene sammen med Mantlers relativt<br />

umelodiske komposisjoner blir en nokså særegen<br />

musikalsk opplevelse. Til å formidle denne<br />

musikken hadde Mantler i tillegg til Carla Bley<br />

(piano/clavinet/string synth) plukket jazzparet<br />

Steve Swallow på bass og Jack DeJohnette på<br />

trommer. Som gitarist hadde han hentet inn Terje<br />

Rypdal, og til å framføre de meget spesielle tekstene<br />

hadde han valgt Robert Wyatt.<br />

Platas første kutt heter The Sinking Spell, en<br />

bisarr historie om noe udefinerbart som synker<br />

sakte ned igjennom lufta og videre igjennom<br />

rommene i et hus. Det paradoksale er at mens<br />

teksten beskriver noe som hele tiden synker, stiger<br />

vokal-linjene for hvert vers til de når nesten<br />

uoverstigelige høyder. Backingen er hektisk med<br />

Rypdals intense gitarlinjer i hovedrollen. DeJohnettes<br />

komplekse og sterkt synkoperte trommespill<br />

og Swallows hoppende elbass kreerer et rytmisk<br />

konglomerat i 11/8 hvor Bleys stakkato piano<br />

og myke stringsynth sammen med Wyatts<br />

vokal blir de stabiliserende elementene.<br />

Innspillingene ble foretatt etappevis. Rytmeseksjonen<br />

samt Bleys keyboards ble spilt inn i New<br />

York, så ble tapen fraktet til Wyatts hjem i England<br />

(han hadde relativt nylig avsluttet innspillingen<br />

av Ruth Is Stranger Than Richard) og tilslutt<br />

ble Rypdals gitar lagt på. Rypdal hadde<br />

nylig turnert England med Odyssey og hadde<br />

blitt lansert som den mulig nye store gitarhelten<br />

av britisk musikkpresse. Han var således et hett<br />

navn, og selv om hans gitar tidvis må kjempe<br />

med Bleys fuzz-clavinet om oppmerksomheten,<br />

får han så absolutt markert seg med sin særegne<br />

gitarteknikk og -tone.<br />

Det musikalske konseptet fra åpningskuttet brukes<br />

gjennom hele plata, tidvis uten særlig<br />

“nynnbare” melodilinjer, men hele tiden som en<br />

fascinerende kontrast mellom rytmeseksjonens<br />

rendyrkede jazz-spill, det klart mer prog-orienterte<br />

keyboardspillet, Rypdals svevende gitartoner<br />

og Robert Wyatts meget personlige vokal. På<br />

mange måter er The Hapless Child mer Wyatts<br />

plate enn Mantler/Bleys. Han synger i nesten<br />

samfulle 33 minutter som plata varer og han<br />

leverer en av sine aller ypperste vokalprestasjoner.<br />

Han klarer på en bemerkelsesverdig måte å<br />

gjøre deres musikk til sin egen. Med sin utrolige<br />

tilstedeværelse blir han den naturlige hovedpersonen<br />

på plata.<br />

Den andre hovedpersonen er tekstforfatter<br />

Edward Gorey. Hans surrealistiske og til tider groteske<br />

tekster handler ofte om barn – ensomme<br />

barn i velstående familier som havner i merkverdige<br />

og skremmende situasjoner, som Millicent<br />

Frastley som blir bortført av et gigantisk insekt i<br />

en sort bil og tilslutt ofret til “the insect god” i<br />

låta av samme navn. Eller Charlotte Sophia, som<br />

har gitt navn til tittellåta, som etter foreldrenes<br />

tragiske forsvinning og død blir overlatt til familiens<br />

advokat, og etter å ha blitt misbrukt og<br />

nær blindet endte med å bli overkjørt av sin far<br />

som allikevel ikke var død.<br />

The Remembered Visit handler om lille Drusilla<br />

som treffer en snodig gammel mann mens The<br />

Object-Lesson er en samling usammenhengende<br />

snutter, hver på rundt to linjer. The Doubtful<br />

Guest har tekstlige likheter med The Sinking<br />

Spell – et vagt beskrevet vesen som invaderer et<br />

hus og dels skremmer og dels morer husets familie.<br />

Musikalsk handler det mye om odde taktarter<br />

og synkoper – The Doubtful Guest går således i en<br />

kombinasjon av 6/8 og 5/8. Her gjør også Rypdal<br />

en av de heftigste gitarsoloene på plata.<br />

The Hapless Child ble starten på et langvarig<br />

samarbeid mellom Mantler og Wyatt, allerede<br />

året etter var de sammen om albumet Silence.<br />

Samarbeidet har foreløpig kuliminert med albumet<br />

Hide And Seek i 2001. Andre spennende<br />

musikere Mantler har samarbeidet med er Jack<br />

Bruce, Philip Catherine, John Greaves, Nick<br />

Mason, Marianne Faithfull og Don Preston.<br />

Michael Mantler<br />

The Hapless Child (1976)<br />

LP Watt WATT4 1976<br />

CD ECM WATT4 2001<br />

“Svens Mimrehjørne” tar for seg klassiske<br />

progplater fra svunne tider – ikke de mest<br />

kjente, men heller ikke de mest obskure.<br />

Side 18 <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>29</strong>


Anmeldelser<br />

ALPINE THOSE MYRIADS!<br />

yr royal jetlag gospel<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet Norge<br />

Innspilt 2003<br />

Utgitt 2003<br />

Plateselskap Osito Records<br />

Katalog<strong>nr</strong> OR 008<br />

Spilletid 65:54<br />

A<br />

Jon Christian Lie<br />

lpine Those Myriads! er en duo<br />

(dvs. egentlig en trio med et<br />

hemmelig tredjemedlem) fra<br />

Oslo. På Yr Royal Jetlag Gospel som<br />

er gruppas debutalbum bringes vi<br />

med på en reise inn i et merksnodig<br />

tonalt univers hvor galskapen står<br />

sentralt...<br />

Det hele starter nokså uskyldig med<br />

en nesten Neil Young’sk vise. Brått<br />

åpenbarer det seg et vanvittig dystert<br />

lydbilde som kan sies å slekte<br />

en del på franske Magma, med pirrende<br />

atonalt pianospill, monotone<br />

lydvegger og skjærende Peter Hammill-aktig<br />

vokal i reneste operastil.<br />

Behandlingen av temaer er tydelig<br />

eksperimentell, melodilinjene sære<br />

og låtstrukturene inneholder ofte<br />

overraskende vendinger. Her forekommer<br />

elementer fra avantgarde,<br />

psykedelia, krautrock, cabaret etc.,<br />

det hele forsøkt integrert i et tilnærmet<br />

akustisk basert lydbilde.<br />

Uttrykket kan minne litt om det<br />

band som Can og Faust bedrev på 70-<br />

tallet, og har også visse strukturelle<br />

likheter med band som Residents og<br />

Mr. Bungle. Graden av variasjon er<br />

tidvis enorm, fra lyriske viseelementer<br />

til kraftfulle, desperate utblåsninger.<br />

Mye og mangt er rimelig farout<br />

og kan fremstå lite håndgripelig,<br />

mens andre elementer er forholdsvis<br />

enkle å ha med å gjøre.<br />

Det hersker liten tvil om at Yr Royal<br />

Jetlag Gospel er et svært så krevende<br />

verk som nok kan være vanskelig<br />

å svelge for sarte sjeler. Her<br />

kreves det rikelige doser tålmodighet,<br />

oppmerksomhet og et åpent<br />

sinn er absolutt heller ingen ulempe.<br />

Ei plate som gradvis vinner seg<br />

for hver gjennomhøring, og som<br />

etterhvert trer frem fra mørket som<br />

et rett så hørbart album. Så er du<br />

åpen for noe litt utenom det vanlige,<br />

er dette absolutt et band å kikke<br />

nærmere på.<br />

www.ositorecords.com<br />

BRIAN WOODBURY<br />

variety orchestra<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet USA<br />

Innspilt 1999-2003<br />

Utgitt 2004<br />

Plateselskap SomePhilharmonic/ReR<br />

Katalog<strong>nr</strong> ReR BW1/SOmeP-hil 7<br />

Spilletid 44:44<br />

H<br />

er kom jaggu en overraskelse<br />

seilende ned i postkassa mi.<br />

Jeg kjenner lite til det Brian<br />

Woodbury har gjort før, men med<br />

denne skiva får han i alle fall ei stor<br />

stjerne i boka mi, for maken til<br />

inspirerende skive er det lenge siden<br />

jeg har hørt, uansett sjanger.<br />

Woodbury er plantet med et ben i<br />

nyere, melodisk orientert samtidsmusikk<br />

og et ben i en RIO-tradisjon<br />

som slekter på Lars Hollmer og Fred<br />

Friths produksjon på tidlig åttitall.<br />

Han tråkker også innom moderne<br />

storbandjazz og litt etnisk musikk,<br />

noe som gir skiva et mangfoldig,<br />

men aldri kaotisk uttrykk.<br />

Han har samlet et stort antall musikere<br />

som bidrar på alt fra tradisjonelle<br />

rockeinstrumenter som bass,<br />

gitar og trommer til trombone,<br />

pedal steel gitar og banjo, noe som<br />

gir han et meget dynamisk og variert<br />

lydbilde. Produksjonen er litt vel<br />

tørr til tider, men ellers er det lite<br />

som kan fjerne glansen fra ei skive<br />

som burde få lov til å lyse opp flere<br />

platesamlinger enn min.<br />

www.rermegacorp.com<br />

Trond Gjellum<br />

Doone Records annonserer en<br />

helt fersk utgivelse med Izz. Plata<br />

har fått navnet Ampersand,<br />

Volume 1 og inneholder låter<br />

hentet fra hele bandets karriere<br />

selv om enkelte ifølge pressemeldingen<br />

har endret seg radikalt.<br />

CIRCLES END<br />

hang on to that kite<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet Norge<br />

Innspilt 2003<br />

Utgitt 2004<br />

Plateselskap Karisma Records<br />

Katalog<strong>nr</strong> KAR 002<br />

Spilletid 42:17<br />

Jon Christian Lie<br />

t av de bandene vi har fulgt<br />

jevnt og trutt siden debuten er<br />

Enorske Circles End. Hang On To<br />

That Kite er deres fjerde utgivelse og<br />

mye tyder på at gruppa har benyttet<br />

tiden sin svært godt denne gangen.<br />

Fremdeles dyrker de melankolien i<br />

rikelige doser, samtidig som låtstrukturene<br />

inneholder betydelig<br />

flere jazzelementer enn tidligere.<br />

Resultatet har blitt et spenstig og<br />

velarrangert stykke progressiv rock,<br />

der samspill vektlegges fremfor<br />

soloutspill. Denne plata er så og si<br />

blottet for soloer. Saksofonen har<br />

blitt en godt integrert del av helheten<br />

og fungerer som et positivt tilskudd<br />

til lydbildet. Et detaljert lydbilde<br />

som fremstår bredere enn før,<br />

med elegant elpiano-bruk og sågar<br />

luftig mellotron i essensielle partier.<br />

Albumet belyser gruppa fra en mer<br />

utfordrende og progressiv side. Helheten<br />

lyder sammensveiset, og det<br />

høres at bandet har vektlagt å jobbe<br />

en del med utvikling av temaer og<br />

de har åpenbart modnet på dette<br />

feltet. Her er det mange smidige<br />

overganger å spore. Samtidig lekes<br />

det mer med det rytmiske. De mer<br />

synkopiserte sekvensene og til dels<br />

hektiske passasjene kan minne litt<br />

om Gentle Giant, mens de mørkere<br />

stunder fører tankene i retning<br />

Anekdoten og Opeth – i deres mer<br />

tilbakelente hjørne.<br />

En vesentlig styrke er at Circles End<br />

virkelig tør å legge følelse og sjel i<br />

partiene, samtidig som bandet kort<br />

og godt mestrer å skrive bedre låter.<br />

Dette har medført et album som er<br />

fyllt til randen av stemning. Vel<br />

anbefalt hvis du er nysgjerrig på<br />

norsk progrock...<br />

M<br />

:kommentar:<br />

ed sitt fjerde album Hang On<br />

To That Kite er jeg ikke i tvil<br />

om at Norge har fostret et<br />

progband i den melodiøse gata som<br />

kan ta opp konkurransen med mange<br />

av de større navnene utenfra. Bandet<br />

trekker selv paralleller til band som<br />

Porcupine Tree, Gentle Giant, Camel,<br />

Echolyn og Ritual når de skal beskrive<br />

seg selv, og jeg er ikke så veldig<br />

uenig i den beskrivelsen. Vokalist<br />

Karl Riis Jacobsen har helt klart tatt<br />

til seg deler av vokalbruken som<br />

Echolyn gjorde bruk av, og bandet<br />

har i det hele tatt mye til felles med<br />

Echolyn, og det er en kompliment.<br />

Akkurat som hos sine amerikanske<br />

inspiratorer er det korte, konsise og<br />

velskrevne låter med fokus på godt<br />

samspill og fengende melodilinjer<br />

som står i fokus. Ingen av instrumentalistene<br />

breier seg på bekostning av<br />

de andre i bandet, og det skaper en<br />

følelse av helhet og samspill som man<br />

ikke finner så altfor ofte innen sjangeren.<br />

Men jeg må likevel få fremheve<br />

gitarist Trond Lunden og keyboardist<br />

Audun Halland for smakfulle innspill.<br />

Det går an å spille bra uten å hele<br />

tiden måtte spille så innmari mye.<br />

Produksjonen er meget bra, og med<br />

låter som alle holder seg innenfor 5-6<br />

minutter, skal du jo se gutta kanskje<br />

spilles på radio etter hvert? Alt i alt<br />

må det vel kunne sies at Circles End<br />

med dette albumet har satt en standard<br />

for mer melodiøs prog innenfor<br />

Norges grenser.<br />

www.circlesend.no<br />

Trond Gjellum<br />

CITIZEN CAIN<br />

playing dead<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet UK<br />

Innspilt 1999-2002<br />

Utgitt 2003<br />

Plateselskap Pig In A Poke Records<br />

Katalog<strong>nr</strong> -<br />

Spilletid 70:42<br />

Sven Eriksen<br />

itizen Cain var et av bandene<br />

som var med på å gi “genesisklo-<br />

et rufsete Cne-neoprogen” rykte<br />

<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>29</strong> Side 19


ALKEMY<br />

da 63 project<br />

En krysning mellom progressiv rock, progmetal<br />

og fusion er stikkordene for denne utgivelsen<br />

signert franske Alkemy. Dette er bandets<br />

første utgivelse og gruppa viser seg som<br />

en gjeng kompetente musikere med flere<br />

interessante tilløp. Deres fusionprog bærer i<br />

seg en del tyngre elementer og innbefatter iørefallende vokalpartier,<br />

side om side med tekniske instrumentalutflukter. Pluss for et rimelig<br />

fikst bass-spill. Foreløpig står ikke nivået på komposisjonene helt i<br />

forhold til det spilletekniske, men Alkemy er trolig på god vei. Ikke<br />

talentløst, snarere en typisk “midt på treet-kandidat”...<br />

Unicorn Records 2004, 63:31 (Jon Christian)<br />

DOGPOUND<br />

the hellbum<br />

Tung AOR-inspirert rock med større vekt på<br />

fengslende rock enn progressive/symfoniske<br />

referanser, preger denne utgivelsen fra det<br />

svenske bandet Dogpound. Selvsikker vokal<br />

og bra tyngde i kompet kan spores. Referansene<br />

kan trekkes i retning band som Van<br />

Halen, Freak Kitchen og ulike grungeband. Absolutt ikke talentløst,<br />

men lite relevant for de progressive fanatikere.<br />

Lion Music 2004 (Jon Christian)<br />

D SOUND<br />

kisember (ordinary man)<br />

Ja da, de kaller seg D Sound. Jeg skal være<br />

storsinnet og anta at navnelikheten med et<br />

visst norsk band er tilfeldig, selv om også<br />

ungarske Zsolt Dezso Murguly og hans band<br />

har en viss jazz-følelse. Men i første rekke er<br />

de et typisk “mørkt” prog-band med de sedvanlige<br />

dystre og tunge gitar-riffene, og en elegant space-følelse. Det<br />

tar ikke lange stunden før monotonien griper deg. Albumet er velprodusert<br />

og soundet er gjennomført, men du har hørt alt sammen før.<br />

Tekstene er forresten på ungarsk, uten at det er noe ankepunkt i seg<br />

selv. Periferic 2004 (Trond S.)<br />

JACK FOSTER III<br />

evolution of jazz raptor<br />

Tung jazz- og blues-influert neoprog med<br />

både heavy-lignende og symfoniske partier.<br />

Gjestemusikerne Trent Gardner (Magellan)<br />

og Robert Berry (3) er i stor grad med på å<br />

sette sitt særpreg på det ferdige resultatet.<br />

Plata er feilfritt framført og produsert, og<br />

Foster er slett ingen uinteressant artist. Problemet ligger i mangel på<br />

særpreg, og med det store utbudet av denne typen musikk, er det<br />

faktisk ingenting som får dette albumet til å stå ut i mengden. Den<br />

14 minutter lange Nirvana In The Notes med sitt klassiske og ELPinspirerte<br />

tilsnitt forsøker å være annerledes og lykkes sånn halvveis.<br />

Men vi kan vanskelig se hvorfor en progelsker med trangt budsjett<br />

skulle ønske å velge nettopp denne plata. Musea 2004 (Sven)<br />

J P MOORE DRUM ‘N’ BASS<br />

volume 1<br />

Skinnet bedrar ofte, og denne gangen til<br />

gangs. Ut i fra bandnavnet kunne dette<br />

være spennende greier, siden drum and bass<br />

har alltid tiltrukket meg. Men her ble jeg<br />

grundig lurt, for dette er ganske ordinær<br />

jazz-funk med nogo attåt. Et par lite interessante<br />

coverlåter har også presset seg inn og bringer ikke denne skiva<br />

noe særlig høyere opp på anbefaltlista mi.<br />

Blue Canoe Records 2004 (Trond G.)<br />

på første halvdel av 90-tallet. Med<br />

album som Serpents in Camouflage og<br />

Somewhere But Yesterday presenterte<br />

de en oppkonstruert, umelodisk og<br />

slitsom neoprog med Peter Gabriels<br />

alter ego (i form av vokalisten Cyrus)<br />

i fremste rekke. Det ble etter hvert<br />

lenge mellom utgivelsene, men helt<br />

borte har de vel aldri vært.<br />

Deres siste plate Playing Dead viser et<br />

mer lettflytende, men samtidig mer<br />

genuint komplekst og mer symfonisk<br />

band hvor de aller verste Genesis-taktene<br />

er polert bort. Vokalist Cyrus er<br />

fremdeles med fra originalbesetningen<br />

(sammen med Stuart Bell) og,<br />

bevares, han høres ut akkurat som<br />

før, men satt inn i denne musikalske<br />

konteksten blir ikke Gabriel-kloningen<br />

hans lenger parodisk.<br />

Bandet spiller på mange strenger, fra<br />

de mørke stemningene i Shades via<br />

den nesten Gentle Giant-aktige<br />

åpningen på Rivers Of Twilight (og<br />

avslutningen på Lunar Silence) til det<br />

voldsomme prog-eposet, den 15<br />

minutter lange Falling From Sepiroth.<br />

For en som med gru hørte den klønete<br />

låtskrivingen på debutalbumet er<br />

det gledelig å konstatere at de virkelig<br />

har dratt seg etter håret på dette<br />

området. Det samme gjelder selve<br />

framføringen. Over 10 år i bransjen<br />

har gjort underverker, og de raser nå<br />

uanstrengt gjennom komplekse partier<br />

i en musikk som er så definitivt<br />

deres egen og ikke bare et oppgulp<br />

av hva andre har gjort før dem.<br />

Citizen Cain har kommet et godt<br />

stykke vei siden Serpents In Camouflage,<br />

men det er neppe dem som<br />

skal lede an i utformingen av den<br />

nye progressive rocken. Neoprog for<br />

de nysgjerrige.<br />

www.citizen-cain.com<br />

DJARMA<br />

14 faces vol 1 live<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet Japan<br />

Innspilt 2003<br />

Utgitt 2003<br />

Plateselskap Vital Records<br />

Katalog<strong>nr</strong> VR-007<br />

Spilletid 31:59<br />

Trond Gjellum<br />

D<br />

jarma er en japansk kvartett<br />

som helt klart har latt seg<br />

inspirere av jazzrock av det<br />

litt mer vovede slaget som man gjerne<br />

finner på undergrunnsscenene i<br />

Chicago og New York, det vil med<br />

andre ord si blåsdrevet, energisk<br />

jazzbasert musikk med mye trøkk og<br />

driv. Mest av alt minner det litt om<br />

et mer kommerst Isotope 217: “70-<br />

talls detektime musikk med nogo<br />

attåt” som en kompis kaller dem.<br />

Om ikke det er av det mest særegne<br />

og spennende jeg har hørt, så er det<br />

på ingen måte noe ueffent bekjentskap.<br />

Det er driv og dynamikk og<br />

det melodiske materialet er så absolutt<br />

av en ikke helt gal klasse. Men<br />

for en lyd: dette er tatt opp med<br />

mikrofon i salen, og alt som heter<br />

produksjon er fraværende, noe som<br />

gir lyden en skjærende diskant som<br />

truer med å blåse øra av deg. Man<br />

kan i våre dager gjøre mye etterarbeid<br />

med selv en billig Elkjøp-PC<br />

med tilhørende programvare, så det<br />

finnes ingen unnskyldning for å legge<br />

noe slikt ut for salg.<br />

www.djarma.com<br />

DREADNAUGHT<br />

music en flagrante<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet USA<br />

Innspilt 2002-2003<br />

Utgitt 2004<br />

Plateselskap Big Balloon Music<br />

Katalog<strong>nr</strong> BBM1101<br />

Spilletid 54:04<br />

D<br />

Trond Gjellum<br />

readnaught er en løst sammensatt<br />

gruppe som spiller musikk<br />

i et grenseland mellom jazz,<br />

prog og groovy rock, noe som er litt<br />

på moten i USA i våre dager, med<br />

band som Critters Buggin og Galactic<br />

som de beste representantene. Man<br />

blander gjerne inn instrumenter fra<br />

syttitallsfusionen med moderne beats<br />

og rytmer, og skaper (særlig i Critters<br />

Buggin’s tilfelle) en uhyre spennende<br />

syntese av sjangre som resulterer i et<br />

veldig originalt uttrykk. Jeg synes<br />

vel ikke at Dreadnaught klarer helt<br />

det samme. Det blir for lite gode<br />

melodier og interessante vendinger.<br />

Det låter tidvis litt ubehjelpelig og<br />

amatørmessig, faktisk. En tynn produksjon<br />

trekker det hele heller ikke<br />

særlig høyere opp. Gode tilløp er det<br />

mange av, men ingen av ideene klarer<br />

å bringes fram til målstreken som<br />

utgjør en låt. Når det prøves på litt<br />

mer orkestrerte stykker låter det litt<br />

mer lovende, men det blir for lite av<br />

dette til at skiva kan bæres. I en verden<br />

fylt av masse spennende musikk,<br />

er ikke Dreadnaught det du nødvendigvis<br />

bare må ha.<br />

www.bigballoonmusic.com<br />

www.dreadnaught.com<br />

Side 20 <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>29</strong>


DARLING<br />

d2r<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet USA<br />

Innspilt 2003<br />

Utgitt 2003<br />

Plateselskap Drums Productions<br />

Katalog<strong>nr</strong> HD02<br />

Spilletid 49:04<br />

Trond Gjellum<br />

H<br />

al Darling er en amerikansk<br />

trommeslager og perkusjonist<br />

som nå er over oss med sitt<br />

andre album. Musikken kan best<br />

beskrives som en form for “over the<br />

top” prog, og slik som det nå framføres,<br />

låter det hele mest som Dream<br />

Theater på syre parret med en wannabe-samtidsmusikkomponist.<br />

Her<br />

er alle skjeve taktarter puttet inn i<br />

alle hjørner av låta, og det spilles<br />

fort og mye. Her er det flust av drama<br />

og dynamikk, og det hele er liksom<br />

gjort helt etter regelboka. Det<br />

melodiske materialet er helt greit,<br />

men det er ikke akkurat minneverdig<br />

stoff vi har med å gjøre. Det blir<br />

lite substans framfor glasur, og han<br />

kunne godt ha jobbet med komposisjoner<br />

og produksjon i større grad<br />

enn det er gjort. At han har puttet<br />

inn noen orkesterstykker for dårlig<br />

lydende MIDI-orkester bringer ikke<br />

heller helhetsinntrykket opp i de<br />

stratosfæriske høyder.<br />

www.haldarling.com<br />

JAMES BAND<br />

the electric eel has got<br />

me by the brain banana<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet Norge<br />

Innspilt -<br />

Utgitt 2004<br />

Plateselskap Bushda Records<br />

Katalog<strong>nr</strong> -<br />

Spilletid 64:59<br />

N<br />

Trond Gjellum<br />

orske James Band har hengt<br />

med en stund, og The Electric<br />

eel has got me by the brain<br />

banana, er deres seneste fremstøt.<br />

James Band har alltid hatt et sound<br />

som har vekslet mellom typisk syttitallsinspirert<br />

prog mikset med et<br />

hardrocklydbilde som slekter rett så<br />

mye på band som f. eks Deep Purple,<br />

og slik er det også på denne skiva.<br />

Surklende Hammond-orgel og tung<br />

gitarbruk har en fremtredende plass<br />

i lydbildet, og det er ikke tvil om at<br />

disse gutta kan rocke!<br />

Åpningskuttet The Love Song Of J.F<br />

Sebastian er en 19 minutter lang<br />

suite som veksler mellom en rekke<br />

musikalske uttrykk. Mye tøffe greier<br />

her, og bandet spiller enormt bra.<br />

Men problemet er at låta blir bare<br />

altfor oppstykket. Det høres mer ut<br />

som om man bare har slengt sammen<br />

en 6-7 låter under en paraply,<br />

og det hele blir låtende litt tilfeldig.<br />

Målet var sikkert å få til en spennende<br />

dynamikk og struktur, men<br />

nå låter det litt rotete. Sånn sett er<br />

de kortere låtene en smule mer<br />

enhetlige i soundet, og det er helt<br />

klart dette formatet som kler bandet<br />

best. Særlig låta James Is Dead er<br />

en tøff rocker med små innspill av<br />

nesten Dream Theater-aktige strukturer.<br />

En låt som godt kunne vært<br />

gjort til en målestokk for bandet til<br />

senere bruk.<br />

Alt i alt er det et helt greit album,<br />

men det oppleves litt langt og oppkonstruert<br />

som en helhet. Hvis de<br />

kutter ned antall partier i hver låt og<br />

utvikle heller de partiene har, vil det<br />

låte mer modent ved neste korsvei.<br />

ette tunglabbete konseptalbumet<br />

om oppfatninger av<br />

musikk begynner som jazzrock,<br />

men tar raskt opp i seg elementer<br />

fra tidlig Genesis og Echolyn.<br />

I et mellomspill på albumets første,<br />

ordentlige låt, The Plan That Failed<br />

får vi også en sekvens inspirert av<br />

Madness. Den klassiske prog-følelsen<br />

forsterkes på Makhtartam And The<br />

Low Brotherhood, som er mest<br />

bemerkelsesverdig med sine vokale<br />

eksperimenter med en viss øst-eurowww.jamesband.com<br />

HOLY LAMB<br />

beneath the skin<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet Latvia<br />

Innspilt 2000-2002<br />

Utgitt 2002<br />

Plateselskap Periferic Records<br />

Katalog<strong>nr</strong> BGCD 112<br />

Spilletid 59:23<br />

D<br />

Trond Sætre<br />

ANAND<br />

joy 4 ever<br />

Anand Mahangoe (opprinnelig fra Sør-Amerika<br />

og senere utflytter til Holland) er navnet<br />

på en svært så talentfull gitarist med opptil<br />

flere utmerkelser på samvittigheten for sitt<br />

gitararbeid. Joy 4 Ever er herrens andre<br />

album og dette er rett og slett et instrumentalt<br />

gitarorientert album. Etter sigende er Anands store forbilde Joe<br />

Satriani, hvilket skulle gi et visst pekepinn om hvilket landskap<br />

Anand opererer innenfor. Til forskjell fra mange andre gitaralbum dyrkes<br />

det ikke utelukkende “forten-deler”, men også en del følelsesladde,<br />

dramatiske symfopassasjer har funnet sin plass på dette albumet.<br />

Gjestekeyboardist er forøvrig Derek Sherinian (ex-Dream Theater).<br />

Forbeholdt de gitarfrelste. Lion Music 2003 (Jon Christian)<br />

TAKARA<br />

eternity<br />

Amerikansk gruppe med en “best of”-samling<br />

som spenner over 5 år av deres karrière.<br />

Melodisk, med klare likheter til Asia, spesielt<br />

i de eldste opptakene. Etter hvert blir<br />

bandet tyngre og metal-tricksene tydeligere,<br />

men fremdeles med sterk fokus på den enkle<br />

popmelodien. Får i ulveklær! Lion Music 2004 (Sven)<br />

UNDER RADIO<br />

bad heir ways<br />

Amerikansk kvartett som forsøker å gjøre<br />

mer ut av musikken enn bare å spille “power<br />

chords” bak slitsom vokal. Ved å blande inn<br />

fiolin (og mandolin!) skaper de et adskillig<br />

mer variert og nyansert lydbilde enn de fleste<br />

av sine kolleger. Med oppfinnsomme<br />

arrangementer og hederlig låtskriving plasserer de seg et sted mellom<br />

Discipline og black metal. Nåvel, kanskje ikke helt, men et forfriskende<br />

bekjentskap er de. Lion Music 2004 (Sven)<br />

SMEER<br />

loud and clear<br />

Adskillig mer tradisjonell progmetal serveres<br />

fra denne kanadiske kvartetten. Men de kan<br />

jobben sin og skaper et fyldig og tøft lydbilde<br />

(nesten bare i låta Mother roer de det<br />

ned, men det skulle da også bare mangle,<br />

stakkars mor). En over gjennomsnitt bra<br />

vokalist redder nok denne plata fra å bli veldig gjennomsnittlig på<br />

alle måter. Lion Music 2004 (Sven)<br />

DIVERSE ARTISTER<br />

the music of jimi hendrix<br />

Det er klart det er moro for alle disse ambisiøse<br />

gitaristene å spille Jimi Hendrix-låter<br />

som Stone Free, Foxy Lady og Bold As Love,<br />

men må de absolutt gjøre det på plate?<br />

Lion Music 2004 (Sven)<br />

NAAMAH<br />

resensement<br />

Trommer og gitarer flagger metal mens<br />

kvinnelig vokal og keyboards flagger melodisk<br />

neoprog. Slikt blir det ofte verken fugl<br />

eller fisk av, så også her. Dog blir det allikevel<br />

en relativt spiselig miks av tunge og lette<br />

elementer. Annie Haslam møter Barron Blod.<br />

Metal Mind Productions 2004 (Sven)<br />

Internett: www.lionmusic.com • www.metalopolis.com.<br />

<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>29</strong> Side 21


BIG BIG TRAIN<br />

gathering speed<br />

Gathering Speed er det fjerde albumet i rekken<br />

fra britiske Big Big Train. Denne gangen<br />

har de laget et konseptalbum basert på historien<br />

om en jagerpilot som ble skutt ned<br />

under 2. verdenskrig. Musikalsk handler det<br />

fremdeles om neoprog med innflytelse fra<br />

Genesis, vel og merke uten de dramatiske elementene. Komposisjonene<br />

er av den ikke fullt så utfordrende sorten og kunne med fordel<br />

vært litt mer interessante. Dyktig fremførelse med en optimistisk<br />

undertone, men dessverre en del låter her som bare forsvinner inn i<br />

glemmeboka straks de er ferdige.<br />

UK 2004, Tree Frog Records, www.bigbigtrain.com (Jon Christian)<br />

MINIMUM VITAL<br />

atlas<br />

Franske Minimum Vital har alltid fascinert<br />

meg med sin stilsikre blanding av Magmaaktig<br />

driv, fengende melodier og gode låter.<br />

Atlas følger opp i god stil, en litt tynn produskjon<br />

til tross, skjuler ikke det faktum at<br />

dette er særdeles velskrevet og godt fremført<br />

symforock. Basisen ligger i det kjente og kjære syttitallet, men det er<br />

puttet inn musikalske løsninger som gir dem et mer moderne preg<br />

enn mange andre kontinentale symforockband. Det før nevnte Magma<br />

er en referanse, men man kan høre linjer tilbake til ZAO og andre mer<br />

melodiske Zeuhl-band. Samtidig har også nyere band som Flower<br />

Kings helt klart også satt sitt preg. En del elementer av ymse østeuropeisk<br />

folkemusikk er også å spore i musikken. I det hele tatt er<br />

musikken full av så mye spilleglede og liv at du ikke kan unngå å bli<br />

revet med. Ei skive som er kjekk å ha når det går mot lysere tider.<br />

Frankrike 2003, Musea Records, www.musearecords.com (Trond G)<br />

PILGRYM<br />

pilgrimage<br />

Pilgrym er et band med masse viktige ting<br />

på hjertet, og det vil de dele med oss på<br />

denne skiva. Musikken trasker litt i Pink<br />

Floyd og Eloy - gata, men i all hovedsak er<br />

dette bare så uendelig mye kjedeligere. Treige<br />

4/4-deler med mye gitarsoloer er også en<br />

viktig ingrediens. Mye Hammond og mellotron skal liksom gjøre dette<br />

til “skikkelig” symforock, men de lurer ikke meg, og sikkert ikke så<br />

mange andre heller. Traurig, monoton og overpompøs symfonisk rock<br />

uten særlig skarpe kanter eller særpreg trenger vi rett og slett ikke<br />

flere av! UK 2003,<br />

Holyground Records, www.holyground.co.uk/www.pilgrym.co.uk (Trond G)<br />

THE BERRIES<br />

questconquest<br />

Folkrock med influenser fra irsk, latinamerikansk<br />

og nordisk tradisjonsmusikk preger<br />

debut-EP’en fra Oslobandet The Berries. Sentralt<br />

i gruppas lydbilde finner vi instrumenter<br />

som fele og trekkspill, i tillegg til en noe<br />

anmassende vokalist. Bak mikrofonen finnes<br />

av alle ting programlederen i NRKs VG-lista Topp 20, Nicholas Carlie,<br />

men dette har heldigvis ikke så mye med listepop å gjøre. Stilmessig<br />

befinner The Berries seg et sted mellom The Pogues, Gipsy Kings (!)<br />

og Hedningarna. Lite progressive nyanser å spore, men habilt utført<br />

og med brukbart temperament.<br />

Norge 2004, Nobel Records, www.the-berries.com (Jon Christian)<br />

peisk klang. Vokale krumspring er<br />

også et vesentlig innslag på den ville<br />

satiren Audioburg. Men før (og etter<br />

at) vi kommer så langt, går det slag i<br />

slag med mektige orgeltoner, mollstemte<br />

gitarer, og på tekstsida, et<br />

fabelkonsept som fortelles med<br />

mange store ord. Den tvers gjennom<br />

melodiøse Stars Fell On Fertile Land<br />

midtveis på albumet føles som et<br />

friskt pust mot alt dette, selv om<br />

den egentlig er en klisjé av en progballade.<br />

Problemet med plata er nettopp at<br />

den er en klisjé. Om ikke en eneste<br />

stor en, så i alle fall mye av den. Og<br />

vel er dette symfonisk rock, men<br />

innimellom blir det likevel for teatralsk<br />

for meg, og det på en<br />

anstrengt måte (“this is the end of<br />

a tale!”, brøler vokalisten gjentatte<br />

ganger helt på slutten av siste sporet,<br />

før han blir avløst av en trommevirvel).<br />

Aksentene må også jobbes mer med,<br />

selv om jeg synes det er modig å<br />

legge så mye vekt på sangen i en<br />

sjanger der instrumental musikk<br />

ofte er løsningen for band med lite<br />

utbredde morsmål. Poeng gis også<br />

for å dele opp låtene i jevn lengde, i<br />

stedet for den velbrukte metoden<br />

med å kjøre full pakke på et 15-20<br />

minutter lang sluttspor.<br />

Ellers er det gamle tricks Holy Lamb<br />

prøver å imponere oss med (unntatt<br />

det Madness-mellomspillet; det var<br />

litt friskt). De er gode, men andre<br />

har gjort det bedre. For eksempel,<br />

tja, igjen: Echolyn er et navn som<br />

stadig dukker opp når jeg spiller<br />

Beneath The Skin.<br />

www.perifericrecords.com<br />

www.holylamb.lv<br />

JOHN WETTON<br />

amata<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet UK<br />

Innspilt 2003<br />

Utgitt 2004<br />

Plateselskap Metal Mind Productions<br />

Katalog<strong>nr</strong> MMP CD 0940<br />

Spilletid 37:21<br />

Trond Sætre<br />

H<br />

er har polske Metal Mind fått<br />

tak i en liten godbit: Et akustisk<br />

konsertopptak med den<br />

klassiske rockens allestedsnærværende<br />

vokalist/gitarist. John Wetton<br />

oppsummerer mye av karrieren sin i<br />

denne enkle, melankolske synth oggitarkonserten.<br />

Mesteparten er hentet<br />

fra katalogen hans for de siste 15<br />

årene, men her er også minner fra<br />

Johns tidligere band. Og da merker<br />

vi oss særlig Crimson-låtene Book Of<br />

Saturday og Night Watch, to sanger<br />

som står godt til stemningen på<br />

konserten. Mer overraskende er det<br />

kanskje at John også har gitt plass<br />

til et par Asia-låter: Heat Of the<br />

Moment gjør seg bra i akustisk versjon<br />

(bedre enn originalen, egentlig),<br />

men den vasne balladen The<br />

Smile Has Left Your Eyes lar seg ikke<br />

redde.<br />

At Amata er en stemningsfull plate,<br />

kan det ikke være tvil. Men for<br />

prog-fans blir det hele litt for<br />

enkelt. Kun i kraft av Wettons bakgrunn<br />

kan dette kalles et progressivt<br />

album. På alle andre måter er<br />

det visepop. Nei, forresten, bare<br />

viser. En annen ting er at 37 minutter<br />

spilletid virker litt stusselig,<br />

særlig på et live-album. Men konserten<br />

var kanskje ikke lenger?<br />

www.metalopolis.pl<br />

www.johnwetton.co.uk<br />

KAMPEC DOLORES &<br />

ISTVÁN GRENSCÓ<br />

koncert!<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet Ungarn<br />

Innspilt 2003<br />

Utgitt 2004<br />

Plateselskap ReR Megacorp<br />

Katalog<strong>nr</strong> CD-KP02<br />

Spilletid 73:58<br />

Trond Gjellum<br />

ngarske Kampec Dolores har<br />

holdt på i noen år nå med sin<br />

Usæregne blanding av folkemusikk,<br />

jazz og vindskeiv rock i grenselandet<br />

new wave og art-rock av<br />

typen Art Bears. På dette livealbumet<br />

har de fått hjelp av saksofonisten<br />

István Grenscó til å presentere<br />

stoffet live. Rent musikalsk er det<br />

ikke så lengt unna det de har gjort<br />

før. Det er uhyre bra spilt, og de<br />

makter å mane fram et helt spektrum<br />

av stemninger.<br />

Skal jeg komme med noen innvendinger,<br />

må det kanskje bli at det tidvis<br />

oppleves som litt monotont i<br />

lengden. Når de først har funnet et<br />

driv, beholdes dette gjennom hele<br />

låta uten nevneverdig forandring.<br />

Den kvinnelige vokalistens stemme<br />

kan også til tider bli litt i meste<br />

laget, med sin lett affekterte vibrato.<br />

Men totalt sett er det ei OK skive<br />

som viser bandet fra mange sider. Er<br />

Side 22 <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>29</strong>


du interessert i å sjekke ut Kampec<br />

Dolores, er jeg sikker på at dette<br />

ikke er noe dårlig sted å begynne.<br />

www.kampecdolores.hu<br />

MARILLION<br />

marbles<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet UK<br />

Innspilt 2002-2004<br />

Utgitt 2004<br />

Plateselskap Intact Recording<br />

Katalog<strong>nr</strong> INTACTCD1<br />

Spilletid 68:08<br />

Trond Gjellum<br />

tter en treårs ventetid, er<br />

Marillions nyeste album ute.<br />

E Marbles tar på mange måter<br />

opp tråden fra forrige skiva Anoraknophobia,<br />

og viser at bandet har<br />

gjennomgått en transformasjon fra et<br />

småprogressivt symforockband til et<br />

fullblods “alternativt” rockeband i<br />

stil med Radiohead, Elbow og Orange<br />

Can. Det hele åpner med den over 13<br />

minutter lange The Invisible Man, en<br />

multisekjonell suite som for det meste<br />

driver av gårde i et rett så bedagelig<br />

tempo. Det er helt klart at bandet<br />

har skjelt med meget skrå øyne på<br />

hva Thom Yorke og co. i Radiohead<br />

har gjort, men det er fusjonert med<br />

deler av det gamle Marillionsoundet,<br />

og blir dermed en rett så interessant<br />

syntese. På mange måter fremstår<br />

den som en av platas aller beste<br />

kutt. Deretter blir det mye rolige<br />

sanger som bare går og går uten<br />

egentlig å fenge eller forarge. Det<br />

bare glir forbi og gjør deg litt usikker<br />

på om det er samme låta som står i<br />

repeat. Mot slutten drar det seg opp<br />

litt, og Drilling Holes er så absolutt<br />

av skivas bedre låter, med sitt mer<br />

maniske driv. Stakkato rytmer, desperat<br />

vokal og en kul bruk av syntheffekter<br />

og tradisjonelle Hammond-lyder<br />

fusjoneres til et spennende<br />

og vellydende hele. Den andre<br />

suiten på skiva, Neverland, er ikke<br />

fullt så engasjerende og kunne med<br />

fordel vært kuttet ned betydelig.<br />

Jeg har aldri vært noen stor Marillion-fan,<br />

men jeg innbiller meg at denne<br />

skiva i hvert fall ikke skyver fra<br />

seg fansen. Man får velskreven<br />

musikk (noe bandet skal ha honnør<br />

for å være flinke til å klare å skape)<br />

pakket inn i en meget bra produksjon,<br />

og selv om transformasjonen<br />

stadig er i gang, har det likevel mer<br />

enn et hint til bandets tradisjonelle<br />

sound. Men hvor mange nye fans de<br />

vil få, er jeg usikker på. Ikke fordi<br />

det er direkte dårlig, men rett og<br />

slett fordi det oppleves som litt<br />

uinteressant. Band som Radiohead og<br />

Elbow låter friskere og mer vitale,<br />

Marillion låter dessverre bare satte og<br />

litt uinteresserte litt for mange ganger<br />

på skiva.. Med 20 minutter mindre<br />

musikk og litt færre intetsigende nesten-ballader<br />

med en loop i bunn,<br />

kunne skiva vært helt grei, den.<br />

T<br />

i år etter høydepunktet Brave<br />

gjør neoprogveteranene Marillion<br />

et nytt konseptalbum. Det<br />

siste decenniet har bandet brukt til<br />

å utvikle seg fra et progband til et<br />

dyktig, men tidvis uengasjerende<br />

rockeband. Marbles er riktignok ikke<br />

noe nytt Brave, istedenfor å ta et<br />

skritt tilbake til det har de tatt et<br />

skritt til siden, bort fra den enklere<br />

musikken de par-tre siste albumene<br />

har inneholdt og over til et mer<br />

komplekst, stemningsfullt uttrykk.<br />

De supplerer sin egenart med impulser<br />

fra moderne kreative band, og<br />

resultatet blir et album som utfordrer<br />

lytteren på en helt annen måte<br />

enn tidligere. Instrumentalt er de<br />

sofistikerte og detaljerte, vokalt stiller<br />

Steve Hogarth samtlige av sine<br />

konkurrenter i skyggen med en følsomhet<br />

og en stemmekontroll helt i<br />

særklasse. Hans inntreden i bandet<br />

ble av mange sammenlignet med å<br />

“hoppe etter Wirkola”, men han<br />

framstår i dag etter min mening som<br />

Marillions største aktivum. Plata er<br />

lang (og den doble spesialutgaven<br />

som kun kan kjøpes på nettet er<br />

enda lenger), og vi unngår ikke dødpunkter<br />

underveis. Men viseligen<br />

har de lagt de beste låtene i starten<br />

og slutten av albumet. Det er gledelig<br />

å kunne fastslå at Marillion atter<br />

er et interessant band. Anbefalt!<br />

www.marillion.com<br />

V<br />

:kommentar:<br />

Sven Eriksen<br />

MATTHEW PARMENTER<br />

astray<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet USA<br />

Innspilt 2004<br />

Utgitt 2004<br />

Plateselskap Strung Out Records<br />

Katalog<strong>nr</strong> SOR 6804<br />

Spilletid 68:12<br />

Sven Eriksen<br />

okalist og låtskriver for Discipline<br />

er ute med sitt første soloalbum.<br />

En plate som tilsynelatende<br />

er mer stillferdig enn bandets<br />

produksjon. Tilsynelatende fordi tekstene<br />

er like høylydte som alltid.<br />

Helt fra han fylte oss med skrekk og<br />

vemmelse i låta The Nursery Year på<br />

Disciplines debutalbum, har han skreket<br />

ut frykt, desperasjon og forakt<br />

som en amerikansk parallell til Peter<br />

Hammill. Og aldri har likheten med<br />

THIERRY CRUSEM<br />

le coloirs de l’amer éton nant<br />

Hr. Crusem er en talentfull ung fyr som spiller<br />

gitar og keyboards i tillegg til å synge på<br />

dette ambisiøse prosjektet. Det er musikk full<br />

av driv i grenselandet jazzrock/industrirock<br />

og neoprog. Han har mange fine tendenser,<br />

men låtmaterialet blir dessverre for anonymt,<br />

og det som kunne blitt en spennende plate koker bort i intetsigende<br />

lydkaskader. Frankrike 2003, Musea records, www.musearecords.com,<br />

www.thierrycrusem.com (Sven)<br />

TRANSCIENCE<br />

primordial<br />

Transcience er sideprosjektet til Lands Endkeyboardist<br />

Frank Hunter – med hjelp av<br />

alle gruppas medlemmer. Musikken er laget<br />

mellom 1996 og 2003, parallelt med innspillingene<br />

for bandets nye plate. Primordial er<br />

typisk symfonisk neoprog, behagelig, men<br />

komposisjonemessig uspennende og egentlig ikke så voldsomt spenstig<br />

framført heller. Ett og annet fint øyeblikk opplever vi dog her og<br />

der, men en time er i meste laget. Og om ikke det var nok inneholder<br />

plata i tillegg over 70 minutter musikk i MP3-format.<br />

UK 2003, Cyclops Records, www.gft-cyclops.co.uk, www.transendland.net<br />

(Sven)<br />

VINNY GOLIA<br />

music for like instruments –<br />

the Eb saxophones<br />

Her har vi en sær, liten sak, nemlig ei skive<br />

med musikk komponert for seks saksofoner<br />

og kun det. Det høres kanskje ikke ut som<br />

en drøm for alle og enhver, og jeg skal in<strong>nr</strong>ømme<br />

at jeg har litt problemer med å sluke<br />

drøye sytti minutter med ymse tonale utskeielser. Men jeg må faktisk<br />

in<strong>nr</strong>ømme at jeg faktisk ble litt fascinert av dette. At så mange klanger<br />

kan trekkes ut av ett instrument er rett så imponerende. Noen av<br />

komposisjonene er også stykker med musikk som kan påkalle seg<br />

interesse for flere enn bare saksofonister. Mye av musikken har et<br />

manisk og nesten hysterisk preg som skaper merkelige atmosfærer.<br />

Men ei skive for alle er det ikke. Til det blir konseptet for snevert.<br />

USA 2004, Nine Winds Records, www.ninewinds.com (Trond G)<br />

VRIL<br />

effigies in cork<br />

Chris Cutler (slag), Bob Drake (bass) og<br />

Lukas Simonis (gitar) lager krafttrio med<br />

instrumental avant-surfpunk på menyen,<br />

enda en stilart disse utøverne tydeligvis<br />

håndterer problemfritt. Simonis har snekret<br />

samtlige 16 låter, innspilt direkte i en live-istudio-kontekst.<br />

Litt utradisjonell temaføring her, og overraskende<br />

behersket spilling (Cutler nå også i hyppig 4/4!), men ikke la deg lure<br />

– dette blir aldri dusinvare. Kall dem gjerne navlebeskuende, og platen<br />

er neppe maktpåliggende for menigmann, men i det minste artig<br />

nok for oss med intakte referanserammer.<br />

England 2003, ReR Megacorp, www.rermegacorp.com (Rikard)<br />

nettopp Hammill vært tydeligere enn<br />

på Astray. De noe enklere, roligere<br />

låtene er tidvis veldig tett opp mot<br />

Hammills tidlige soloplater og Van<br />

Der Graaf Generators produksjon.<br />

Åpningskuttet Now er en relativt<br />

enkel, men usedvanlig fin låt som<br />

<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>29</strong> Side 23


Side 24 <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>29</strong>


ygger sakte opp mot en grandios<br />

avslutning fylt av orgel og Mellotron.<br />

Parmenter spiller selv alle instrumentene<br />

med unntak av bass som håndteres<br />

av Disciplines bassist Mathew<br />

Kennedy. Distracted er full av lyd<br />

hvor igjen Mellotronen skaper et dramatisk<br />

lydbilde ut av en låt som i<br />

hovedsak er bygget over ett eneste<br />

riff. Snev av Gentle Giant kan spores,<br />

spesielt når en vibrafonlyd blander<br />

seg inn. Dirty Mind går i valsetakt og<br />

har en lett jazzfeel i starten, men<br />

man kan ikke regne med at en låt<br />

med en slik tittel skrevet av Hr. Parmenter<br />

skal forbli en småmunter<br />

vise. Allikevel den mest “rett fram”-<br />

låta på plata ved siden av Another<br />

Vision, som er en veldig enkel komposisjon<br />

med et veldig enkelt arrangement,<br />

og som sådan står sterkt i<br />

kontrast til resten av plata som stort<br />

sett oser “progressiv rock”.<br />

Some Fear Growing Old er igjen en<br />

musikalsk sett neddempet låt hvor<br />

han introduserer fiolin og klarinetter,<br />

akkurat nok til å gjøre denne<br />

enkle, fine låta interessant. I Between<br />

Me And The End er han påny dypt<br />

inne i Hammill-land i en låt med<br />

kun pianobacking, en dramatisk<br />

framføring av en av de sterkeste<br />

komposisjonene på plata. Modern<br />

Times, som avslutter plata, er over<br />

20 minutter lang, og er en våt drøm<br />

for dem som liker slike lange stykker<br />

fulle av skiftende stemninger, intensitet<br />

og temaer, krydret med gitarsoloer,<br />

fete orgelakkorder og mektige<br />

Mellotroner.<br />

Astray er et skikkelig kraftverk av<br />

en plate fra et av progens mest gåtefulle<br />

talenter. Varmt anbefalt til alle<br />

som ønsker å få noen grøsninger på<br />

en varm, solfylt sommerdag (som<br />

det er idag...)<br />

www.strungoutrecords.com<br />

METAMORPHOSIS<br />

nobody cares<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet Sveits<br />

Innspilt 2002-2003<br />

Utgitt 2004<br />

Plateselskap Galileo Records<br />

Katalog<strong>nr</strong> u/<strong>nr</strong><br />

Spilletid 64:03<br />

Sven Eriksen<br />

I<br />

ngen bryr seg er kanskje en litt<br />

farlig tittel å gi plata si, og selv<br />

om dette sveitsiske bandet er<br />

dyktige, så spørs det om musikken<br />

deres, som ligger i grenselandet 80-<br />

talls Genesis/Fruitcake/Pink Floyd er<br />

interessant nok til at <strong>Tarkus</strong>’ lesere<br />

gidder bry seg.<br />

De har et behagelig sound dominert<br />

av Hammond, tungt komp og Phil<br />

Collins-aktig vokal, men framdriften<br />

er langsom og de tar seg usedvanlig<br />

god tid med å utvikle låtene. I enkelte<br />

av dem sklir det av og til ut i relativt<br />

banal voksenpop som ikke helt<br />

trives i et selskap av saftig og energisk<br />

prog. Men i det store og hele er<br />

Nobody Cares en plate full av sugende<br />

gitar- og keyboardsoloer, fyldige keyboardtepper<br />

og en generelt småsvevende<br />

atmosfære. Du bør nok ha sans<br />

for den enkle siden av progen for å<br />

like dette, men i så måte er Nobody<br />

Cares slett ikke noe dårlig plate.<br />

www.galileo-records.com<br />

ATTILLA KOLLAR<br />

utopia – musical witchcraft II<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet Ungarn<br />

Innspilt 2001-2002<br />

Utgitt 2002<br />

Plateselskap Periferic Records<br />

Katalog<strong>nr</strong> BGCD 116<br />

Spilletid 47:20<br />

U<br />

Trond Sætre<br />

topia er oppfølgeren til et<br />

album som, så vidt jeg kan<br />

se, aldri ble anmeldt av <strong>Tarkus</strong>.<br />

Kanskje ikke så rart, med tanke<br />

på at det tok lang nok tid å få<br />

volum to fra Budapest og hit. Musical<br />

Witchcraft er visst mer et prosjekt<br />

enn et band, og blir anført av<br />

Attila Kollars på fløyte.<br />

Som også framgår av presseskrivet,<br />

snakker vi om et progressivt folkrock<br />

band med en middelalder/<br />

renessanse-stil. Likheten med<br />

Jethro Tull er ikke ubetydelig men<br />

heldigvis viser det seg at Kollars<br />

ikke er noen typisk Ian Andersonkopist.<br />

Kollars’ stil er mer melodiøs,<br />

for eksempel. Som så mange andre<br />

kan han likevel ikke alltid dy seg<br />

for å stjele litt fra den gamle mester.<br />

Stemningen er myk og elegant,<br />

med mye lett pop, litt taffeljazz, og<br />

80-talls heavy-gitarer som kontrast.<br />

Samspillet fungerer bra, men fører<br />

til at folkemusikkens plass i det som<br />

liksom skal være et folk-prosjekt<br />

blir utvannet. Jeg hadde ønsket meg<br />

litt flere innslag med tradisjonelle<br />

instrumenter. På Utopia er det<br />

atmosfæren som er “folk”, mer enn<br />

instrumentene. Men pent er det.<br />

www.perifericrecords.com<br />

THE GAK OMEK<br />

alien eye<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet USA<br />

Innspilt 2003<br />

Utgitt 2003<br />

Plateselskap Blue Cube Music<br />

Katalog<strong>nr</strong> -<br />

Spilletid -<br />

obert Burger, alias the Gak<br />

Omek, er nok en multi-instrumentell<br />

soloartist. Med unntak R<br />

av mannen som spiller keyboard på<br />

låta Robotomy, er alle medlemmene<br />

av “gruppa” hans oppdiktet. Alien<br />

Eye er moderne space-rock inspirert<br />

av band som Ozric Tentacles og Djam<br />

Karet, men råere i formen. Gjennom<br />

ulike musikalske tema er gitaren alltid<br />

nærværende.<br />

En standard jazz-heavy, Black Holes<br />

Colliding, følges opp av de mer langsomme<br />

og suggererende Here Comes<br />

The Aluminium Man og balladen<br />

Moonburn 3am (uten tekster bruker<br />

Burger i stedet låt-titlene for å<br />

demonstrere sin sære humor). På<br />

Dancing Bologna får han riverdance<br />

til å passe så naturlig inn i lydbildet<br />

at en skulle tro riverdance var hans<br />

egen oppfinnelse. Til slutt kommer<br />

space-motivet virkelig til sin rett på<br />

Robotomy, og The Squiggly Parameter<br />

byr på luftig jazz innimellom de<br />

tunge riffene.<br />

Alien Eye er kraftig kost, og jeg ville<br />

ikke anbefale hele albumet på en<br />

gang til en nybegynner. Men produksjon<br />

og arrangement er av høyeste<br />

klasse, og framfor alt: Robert<br />

“Gak” Burger har greid å gjøre noe<br />

nytt og personlig med en sjanger<br />

som er definert av Ozric Tentacles.<br />

Han er en fornyer, og i det hele tatt<br />

et stort talent. Vi kan regne med å<br />

høre mer fra ham.<br />

www.thegakomek.com<br />

Trond Sætre<br />

Utgivelser på gang:<br />

Genesis The Lamb Lies Down on<br />

Broadway Live Concert (DVD)<br />

Steve Hackett Live in Hungary<br />

2004 (DVD)<br />

Glass Hammer Lex Live (DVD)<br />

Glass Hammer Live at NEARfest<br />

Happy the Man The Muse<br />

Awakens<br />

Karmakanic Wheel of Life<br />

Paatos Kallocain<br />

The Tangent The World That We<br />

Drive Through<br />

White Willow Storm Season<br />

NEWFAIR FLIK<br />

situations<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet USA<br />

Innspilt 2003<br />

Utgitt 2003<br />

Plateselskap Privat utg.<br />

Katalog<strong>nr</strong> -<br />

Spilletid 71:40<br />

N<br />

ewfairflik er en duo bestående av<br />

Joe Divita på vokal, trommer,<br />

bass, gitarer og programmering,<br />

mens Dan Simone tar seg av vokal,<br />

keyboards og akustiske gitarer. Rent<br />

musikalsk har disse to helt klart hørt<br />

på Spock’s Beard, Flower Kings og dess<br />

like. For de uinnvidde vil det si smått<br />

pompøs, melodisk proginspirert<br />

musikk. Komplekse instrumentalpassasjer,<br />

tunge gitarer, lys vokal og “tøffe”<br />

soloer på gitar og keyboard er trekk<br />

som går igjen i større eller mindre<br />

mengder på denne utgivelsen. Personlig<br />

synes jeg det holder med et eksemplar<br />

hver av skjeggmennene og blomsterkongene<br />

(som gjør sin greie veldig bra),<br />

og skal man prøve å forbedre sjangeren,<br />

må man komme opp med noe helt<br />

annet enn det Newfair Flik gjør. Dette<br />

blir for lite originalt og ubehjelpelig til<br />

at det kan fenge stort mer enn venner<br />

og kjente. Men gutta synger bra, og<br />

med en god produsent som kan renske<br />

bort kopiering og erstatte dette med<br />

mer særpreg, skal du se gutta kan gjøre<br />

det skarpere ved neste korsvei.<br />

www.newfairflik.com<br />

F<br />

Trond Gjellum<br />

ANTHONY PHILLIPS<br />

archive collection vol II<br />

Format 2CD<br />

Nasjonalitet UK<br />

Innspilt 1971-88<br />

Utgitt 2004<br />

Plateselskap Blueprint Records<br />

Katalog<strong>nr</strong> BP360CD<br />

Spilletid 73:45 + 54:07<br />

Sven Eriksen<br />

or ikke så voldsomt lenge siden<br />

dykket Anthony Phillips dypt<br />

ned i arkivene og hentet fram<br />

<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>29</strong> Side 25


tildels meget interessant opptak,<br />

blant annet et knippe demoer fra<br />

1969 laget i samarbeid med Mike<br />

Rutherford. Nå har han gjort en nytt<br />

dypdykk, noe som har resultert i to<br />

nye CDer med tidligere uutgitt materiale.<br />

Det kan forsåvidt merkes at<br />

han har vært der før, for det utvalget<br />

som nå foreligger har verken den<br />

samme historiske eller musikalske<br />

verdi som Volume 1. Dog, verd å<br />

merke seg på CD1 er den vakre The<br />

Anthem From Tarka Demo fra 1988<br />

og Scottish Suite II som utfyller den<br />

fine Scottish Suite fra PP&P II.<br />

På CD 2 finner vi Shady Arbours innspilt<br />

av Phillips og Mike Rutherford<br />

for The Geese & The Ghost (men uutgitt<br />

til nå), Desert Suite, skrevet for<br />

et audiovisuelt prosjekt om Midt-<br />

Østen, og en av de få gangene Phillips<br />

forlater det erke-engelske. I<br />

Fantomas Opening Theme har han<br />

med seg den originale Genesis-trommisen<br />

John Silver.<br />

Lydkvaliteten er ofte så som så, og<br />

mye av musikken er framført utelukkende<br />

på akustisk gitar. Nå har<br />

Anthony Phillips en egen evne til<br />

også å gjøre musikk for solo 12-<br />

strenger spennende, og selv om det<br />

er lekkerbiskner innimellom er nok<br />

to fulle CDer i meste laget selv for<br />

fanatiske fans. Med andre ord, det<br />

er fare for at det blir fra arkivet - til<br />

arkivet.<br />

www.voiceprint.co.uk<br />

www.anthonyphillips.co.uk<br />

TUNA LAGUNA<br />

it’s a fudge<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet Norge<br />

Innspilt 2003<br />

Utgitt 2004<br />

Plateselskap Guano<br />

Katalog<strong>nr</strong> GUAN001<br />

Spilletid 39:01<br />

Rikard A Toftesund<br />

orsk post-rock har fått sine<br />

merkenavn i Monopot, Salvatore<br />

og Mold (hvis Hello Fore-<br />

N<br />

ign Country var blant mine yndlingsskiver<br />

fra gamlelandet i fjor). Tuna<br />

Laguna kommer fra Lofoten og kjører<br />

en helinstrumental variant av<br />

formen - en form som har et minst<br />

like uklart betydningsinnhold som<br />

“progressiv rock” i allmennhet.<br />

Jeg registrerer at anmelderen i Mute<br />

gir sekstetten trekk grunnet noe som<br />

hevdes å være urimelige mengder<br />

musikalsk påtrykk fra Tortoise. Vel,<br />

ung må verden ennu være – på It’s a<br />

Fudge skules det nemlig atskillig sterkere<br />

til virkelig fordums tider. Strengt<br />

tatt er det vel kun platens banale tittel<br />

og det simplistiske landskapsfotoet<br />

på omslaget som angir bandets<br />

sokn, utover de rent overfladiske likhetene<br />

(analog instrumentering og<br />

produksjon, repetitive teksturforskyvninger,<br />

fragmentert ostinatbruk);<br />

Og det kunne jo tenkes at Tuna Laguna<br />

og Tortoise delte noen av de samme<br />

kildene, eller?<br />

Lady Mongolia tripper muntert og<br />

halvjazzet av gårde i forlengede<br />

polyrytmiske melodiløp, det river og<br />

svinger og lyder rett så mathrockaktig<br />

(disse folkene kan sin Don<br />

Caballero og Uzeda). I One Who<br />

Brings Joy møtes vemod og drama i<br />

linjedragning mot et punkt mellom<br />

Matching Mole og Can, mens den<br />

sprettende Drink What I Drink (I<br />

Drank Judys Drink) nærmest fremstår<br />

som en forsømmelse fra restproduksjonen<br />

til Fläsket Brinner eller<br />

Samla Mammas Manna. Et konstant<br />

fokus på varme, blide lyder og<br />

effekter (Rhodes, monofone synther,<br />

samkjørt el/ak-gitar, skarpt rom i<br />

slagverket mot flyt i cymbalene)<br />

bidrar til å åpne musikken mot lytteren,<br />

samtidig som referansene til<br />

visse ge<strong>nr</strong>etradisjoner blir opplagte.<br />

CDen lanseres som EP, men med tanke<br />

på at total spilletid er lengre enn<br />

din gjengse 70-talls LP blir dette villedende.<br />

Ikke det at produktet forringes,<br />

men... vel, la oss si at du får<br />

en aldri så liten overraskelse hvis du<br />

lar platen ligge i spilleren etter oppgitt<br />

sirkuleringstid. Gjerne med ekstra<br />

høyt volum. Anbefalt.<br />

www.guano.no<br />

FAMLENDE FORSØK<br />

one night i had a frightful dream<br />

Format LP/CD<br />

Nasjonalitet Norge<br />

Innspilt 1986-2000<br />

Utgitt 2003<br />

Plateselskap September Gurls<br />

Crawling Chaos/SHiT<br />

Katalog<strong>nr</strong> SG P 33<br />

Spilletid 61:38<br />

Jon Christian Lie<br />

amlende Forsøk fra Arendal/<br />

Eydehavn startet så tidlig som i<br />

F1981 og har bak seg LP’en Ars<br />

Transmutatoria (1990), flere kassettutgivelser<br />

samt utallige bidrag på<br />

ymse kassettsamplere. De må kunne<br />

sies å ha operert rimelig på siden av<br />

sin samtid og det øvrige musikkliv<br />

med sin til dels ekstreme musikkform.<br />

Opprinnelig var gruppa sterkt<br />

inspirert av den industrielle bølgen<br />

som herjet på slutten av 70-tallet<br />

med band som Cabaret Voltaire og<br />

Throbbing Gristle, og har derfra snirklet<br />

seg mer og mer inn i sitt eget<br />

univers. Famlende Forsøk er forøvig<br />

også et band med visse personelle<br />

tilknytninger til psykedeliaorkesteret<br />

The Smell Of Incense.<br />

One Night I Had A Frightful Dream er<br />

gruppas første LP på 13 år. Utgivelsen<br />

er en hyllest til den legendariske<br />

skrekkforfatteren H. P. Lovecraft.<br />

En meget spesiell forfatter som<br />

var svært så opptatt av frykten som<br />

fenomen, og drømmenes verden. En<br />

kilde til inspirasjon for utallige<br />

band, filmskapere og kunstnere. Dette<br />

prosjektet har Famlende Forsøk<br />

syslet med over en periode på 16 år,<br />

dog ikke så veldig intensivt. Gruppa<br />

har fått tillatelse til å benytte flere<br />

av Lovecraft sine tekster til dette<br />

prosjektet, så vel som enkelte av<br />

forfatterens personlige brev.<br />

Ved avnytelse av dette verket henføres<br />

lytteren inn i en dunkel underverden<br />

der de fleste musikalske<br />

regler opphører. Det åpenbarer seg<br />

en monoton lydvegg der tungsindige<br />

harmoniumtoner setter stemningen.<br />

Så trer den umiskjennelige, men akk<br />

så urovekkende vokalen til BRT frem<br />

med noen tungt fordøyelige, poetiske<br />

utbrudd signert Lovecraft himself;<br />

“The oldest and strongest emotion<br />

of mankind is fear. And the<br />

oldest and strongest fear is fear of<br />

the unknown...”.<br />

Instrumenteringen inkluderer forøvrig<br />

elektroniske virkemidler som<br />

loops, lydeffekter samt keyboards,<br />

gitar, bass, strykere og ulike blåserinstrumenter.<br />

Bruken av instrumenter<br />

er svært ukonvensjonell og<br />

benyttes først og fremst til å skape<br />

en bakgrunn av lydlandskaper med<br />

rikelig klang og atmosfære. Til tider<br />

luftig, vakkert og åndelig beslektet<br />

med tidlig Tangerine Dream, men tidvis<br />

også høyst marerittaktig og<br />

klaustrofobisk. Den til tider difuse og<br />

monotone tilnærmingen lykkes godt<br />

i å fremkalle følelsen av en drømmeverden.<br />

På toppen av det hele en<br />

vokalist som bedriver opplesning på<br />

engelsk med en utpreget norsk<br />

aksent, med sørlandssus og det hele.<br />

Men like fullt en virkningsfull effekt.<br />

Denne skribenten har egentlig alltid<br />

hatt litt sansen for det Famlende Forsøk<br />

driver med. På bakgrunn av tidligere<br />

møter med gruppa var forventningene<br />

svært blandet, men det skal<br />

in<strong>nr</strong>ømmes at det er overraskende<br />

hvor hørbar denne plata faktisk er.<br />

Mindre støybefengt og mer musikalsk<br />

enn forventet hvilket muligens er et<br />

positivt trekk. Gruppa selv hevder<br />

den trolig ville blitt en mørkere<br />

affære om den hadde utkommet for<br />

ti år siden. Meget mulig det.<br />

Kategorisk sett er plata i bunn og<br />

grunn vanskelig å plassere, fordi vi<br />

her kanskje har å gjøre med et av<br />

landets mest særegne, spesielle<br />

grupper. Uttrykket er progressivt så<br />

det holder. Kanskje mer i egenskap,<br />

enn direkte relatert til progrock<br />

som sjanger. Her finnes nemlig<br />

svært få rockelementer (og takk for<br />

det), men det lånes stemningsmessige<br />

hentydninger fra psykedelia,<br />

folk, etnisk og space.<br />

En fascinerende og svært uttrykksfull<br />

utgivelse som trygt kan anbefales<br />

hvis man er ute etter noe som er<br />

utradisjonelt, dystert stilistisk og<br />

kunstnerisk. Utgivelsen er forøvrig<br />

tilgjengelig i både LP- og CD-format.<br />

ch@osland.com<br />

OHM<br />

live on kpfk 90.7 fm<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet USA<br />

Innspilt 2003<br />

Utgitt 2004<br />

Plateselskap Lion Music<br />

Katalog<strong>nr</strong> -<br />

Spilletid 40:13<br />

F<br />

usion kan være så mye og<br />

mangt. Det kan være grensesprengende<br />

og he<strong>nr</strong>ivende<br />

musikk, men det kan like gjerne gli<br />

over i ørkesløs liring og solovirksomhet<br />

over mer eller mindre spennende<br />

vamp og riff. Trioen OHM ligger i<br />

grenselandet mellom disse to ytterpunktene.<br />

Bak trommene har de Kofi<br />

Baker, sønnen til legendariske Ginger<br />

Baker fra Cream, og gitarist Chris<br />

Poland har gjort seg bemerket i en<br />

rekke sammenhenger av mer heavy<br />

metal art.<br />

De har gode temaer og interessant<br />

variasjon i låtmaterialet, men det<br />

blir mye “se vi kan spille jævlig fort”<br />

- spilling, og mye liring på tre<br />

instrumenter litt kjedelig, mye fordi<br />

det oppleves litt tynt når bare to<br />

personer ligger under og komper<br />

mens den tredje har solo. De kunne<br />

rett og slett ha roet det litt ned litt<br />

oftere slik at musikken hadde fått et<br />

nødvendig pusterom. Samspillspassasjene<br />

er det som fremstår som helt<br />

klart best, og det kunne vært noe de<br />

kunne ha fokusert mer på. Men i en<br />

verden full av mye musikk av særdeles<br />

varierende kvalitet, skiller OHM<br />

seg likevel ut i en positiv retning.<br />

Tidvis har de Mats og Morgan- takter<br />

som popper opp her og der, og det<br />

groover nå og da veldig bra. Med litt<br />

mer innstramming i jammeavdelingen,<br />

ser vi kanskje konturene av et<br />

oppadgående fusionband.<br />

www.lionmusic.com<br />

Trond Gjellum<br />

Side 26 <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>29</strong>


LUCIFER WAS<br />

blues from hellah<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet Norge<br />

Innspilt 1983-2000<br />

Utgitt 2004<br />

Plateselskap Transubstans Records<br />

Katalog<strong>nr</strong> TR-001<br />

Spilletid 41:25<br />

Jon Christian Lie<br />

ette albumet har en nokså<br />

spesiell forhistorie. Blues From<br />

DHellah baserer seg nemlig på<br />

grunnkomp fra innspillinger foretatt<br />

allerede tidlig på 80-tallet. På den<br />

tiden spilte Thore Engen gitar i<br />

gruppa Plann – et band som rakk å<br />

utgi to LP’er, samt en single. Deres<br />

tredje album ble aldri utgitt, og har<br />

siden ligget i private arkiver i snart<br />

20 år. Da opptakene ble gjenfunnet i<br />

nyere tid, fikk Engen umiddelbart en<br />

følelse av at dette var et låtmateriale<br />

som var nærmest skreddersydd for<br />

hans nåværende band Lucifer Was.<br />

En del grunnleggende spor er<br />

beholdt, og siden har bandet gått<br />

inn og bygget på dette igjen, foretatt<br />

overdubs på gitarspor, lagt på<br />

strykerseksjon, ny vokal, ny perkusjon<br />

etc. En arbeidsmetode som for<br />

utenforstående sikkert kan høres ut<br />

som reinspikket galskap, men faktum<br />

er at det ferdige resultatet<br />

lyder overraskende konsistent og i<br />

tråd med Lucifer Was-uttrykket. Det<br />

kan da heller ikke direkte høres at<br />

innspillingen har foregått i omflakkende<br />

studioer over en periode på<br />

20 år. Produksjonen involverer over<br />

20 musikere og inkluderer både<br />

stryker- og blåserseksjon. Strykerne<br />

er hentet inn fra Kristiansand Kammerorkester<br />

og er arrangert av komponisten<br />

Dagfinn Koch.<br />

Stilmessig har de beveget seg<br />

dypere inn i det blues-inspirerte<br />

terrenget med denne plata - vel og<br />

merke gjennom den mer mollstemte<br />

avarten av uttrykket. En noe<br />

tilbakelent form, som likevel ivaretar<br />

bandets røtter innenfor heavyprog,<br />

fremdeles med 70-tallsvibbene<br />

intakt. Sentralt i lydbildet finner vi<br />

den skrubbsultne bluesgitaren til<br />

Thore Engen, samt den alltid like<br />

overbevisende vokalen signert Jon<br />

Ruder. Jeg vil også få nevne den<br />

spaceorienterte synthesizer-guruen<br />

Kikkan Fossum (kjent fra The<br />

Cut/Plasma, døde i 1996) hvis innsats<br />

er tilnærmet magisk.<br />

Det orkestrale aspektet med strykerseksjon<br />

tilfører så mangt (les; dramatikk,<br />

nerve og dybde), er vågalt,<br />

moderne arrangert og stikker seg ut<br />

som klar melodistemme helt på linje<br />

med de øvrige instrumentene. En<br />

sterkt dynamisk faktor som absolutt<br />

er smidig integrert i lydbildet og<br />

som virkelig går detaljert til verks i<br />

ymse komplekse passasjer.<br />

Skal jeg trekke frem et høydepunkt<br />

vil det trolig bli Mire hvor Lucifer<br />

Was viser seg fra en interessant symforelatert<br />

side med nærmest atonale,<br />

orkestrale lydvegger. Både knallhardt<br />

og med et sterkt dramatisk tilsnitt.<br />

Muligens elementer litt i retning<br />

nyere Jethro Tull, men hakket bedre!<br />

På den negative siden må denne<br />

skribenten trekke frem den blåserdominerte<br />

Lucilla’s Gone. Her ble det et<br />

visst anmassende janitsjarpreg som<br />

ikke helt kledde helheten. Dessuten<br />

er denne litt vel lik Legends Waiting<br />

(To Appear) fra bandets forrige<br />

album i visse vendinger.<br />

Personlig føler jeg at det først og<br />

fremst er orkestreringen som redder<br />

albumet, og at selve låtmaterialet<br />

som sådan er et stykke fra eksempelvis<br />

forgjengerens kvaliteter i<br />

styrke og spennvidde. Dette til tross<br />

for mange flotte øyeblikk som neppe<br />

vil skuffe bandets glødende tilhengere.<br />

Jeg velger å se med spenning<br />

på hva samarbeidet med samtidskomponisten<br />

Dagfinn Koch kan<br />

bringe i fremtiden.<br />

Som nevnt et betydelig mer bluesorientert<br />

album denne gangen, så<br />

misliker du blues intenst spørs det<br />

vel om dette er plata for deg.<br />

Strengt tatt er vel betegnelsen “space/blues/heavy/prog”<br />

et skritt nærmere<br />

sannheten. Høres dette spennende<br />

ut så nøl ikke med å sjekke<br />

ut Blues From Hellah…<br />

www.geocities.com/luciferwas<br />

Distributør: www.progrock.no<br />

THORK<br />

weila<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet Frankrike<br />

Innspilt 2003-2004<br />

Utgitt 2004<br />

Plateselskap Thork<br />

Katalog<strong>nr</strong> -<br />

Spilletid 66:30<br />

I<br />

Rikard A Toftesund<br />

DIVERSE ARTISTER<br />

blackmore’s castle – a tribute<br />

to deep purple<br />

Dette er rett og slett et hyllest-album dedikert<br />

Richie Blackmore og herrens mest kjente<br />

band. Som seg hør og bør får vi servert klassikere<br />

på løpende bånd fremført av ulike<br />

grupper som f.eks. Condotion Red, Mister<br />

Kite og Arabesque. Gitarist Lars Eric Mattsson (Condition Red) ser ut<br />

til å hatt en finger med i spillet på store deler av albumet, enten som<br />

tekniker, produsent eller utøver. Stort sett ren planking av originalene,<br />

med sterkt variabelt resultat. Condition Red er vel det eneste<br />

bandet som makter å tilføre noe som helst nytt med en ganske frisk<br />

utgave av Deep Purple-klassikeren Black Night, krydret med sitarer,<br />

fiolin og tverrfløyte. Mest for for Blackmore-samlere.<br />

Finland/Sverige 2003, Lion Music, www.lionmusic.com (Jon Christian)<br />

WALTER THOMPSON<br />

PEXO – a soundpainting<br />

symphony<br />

Man kan komponere på en rekke forskjellige<br />

måter, og samtidskomponisten Walther<br />

Thompson har tatt utgangspunkt i 700<br />

bevegelser som skal indikere en eller annen<br />

form for handling som skal utføres under<br />

improvisasjon hos musikere, dansere og skuespillere. Ved hjelp av disse<br />

bevegelsene kan dirigenten altså styre improvisasjonen. Konseptet<br />

høres spennende ut, men jeg synes det kanskje i samme grad ikke så<br />

lett lar seg overføre til plate. Det låter ikke så innmari langt unna<br />

annen musikk som ofte puttes i båsen “improvisert samtidsmusikk”,<br />

og jeg tror nok at dette er et verk som nok er mer interessant å overvære<br />

i en konsertsal der man også kan få med seg den visuelle biten.<br />

USA 2001, Nine Winds, www.ninewinds.com/www.wtosp.org (Trond G)<br />

<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. 22 anmeldte jeg<br />

debutplaten til denne franske<br />

sekstetten, som har medlemsforgreininger<br />

til gruppene Syrinx og<br />

Nil. I likhet med disse forvalter<br />

Thork et temmelig mørkt og introvert<br />

sound - “Dark Folk Progressive<br />

Rock”, som de selv kaller det.<br />

Det første som råker meg idet jeg<br />

starter CDen, er forvissningen om at<br />

de vesentligste hakene ved forrige<br />

album er borte; Vokalisten/gitaristen<br />

er ny. I tillegg har bandet funnet<br />

en mer stilsikker tilnærming til<br />

gothprog-konseptet, med en<br />

gjennomgående djerv atmosfærebygging<br />

som bl.a. betinges av hyppig<br />

“skrudd” harmonikk og meget overbevisende<br />

effektlag – elektroniske,<br />

vokale og akustiske. Hele instrumentarsenalet<br />

(sang, fiolin, fløyte,<br />

gitarer, bass, synther og programmering,<br />

Hammond og piano, slag) er<br />

for øvrig nyttet med større grep om<br />

WAPPA GAPPA<br />

wappa gappa<br />

Hvis det finnes noe som kan kalles “typisk<br />

japansk prog”, må det være Wappa Gappa.<br />

Musikken er full av dramatikk, hyppige<br />

vekslinger, kvinnelig vokal med masser av<br />

patos, tøffe gitarsoloer og ypperlig instrumenttraktering.<br />

Låtene spenner over det lett<br />

lyttbare, nesten poppete til det komplekse og storslagne symfoniske.<br />

Men så veldig mye nytt har de ikke å komme med, og jeg føler vel at<br />

det hele blir litt vel storslagent og pompøst etter hvert. Du har liksom<br />

hørt det før, minst en 25 - 30 ganger. Ikke min kopp te, men sikkert<br />

helt greit for dem som måtte falle for noen av de ovennevnte karaktertrekk.<br />

Japan 2004, Intermusic/Musea, www31.ocn.ne.jp/~wappagrappa/<br />

(Trond G)<br />

kontekst på Weila, slik at de tidvis<br />

inkonsistente stemningstrekkene<br />

ved forgjengeren lyder utvisket.<br />

Det er ikke så lett å skulle beskrive<br />

gruppens konkrete preg, noe som<br />

taler for originaliteten av denne rett<br />

så fascinerende musikken. Thork har<br />

nok trukket en viss lærdom av sine<br />

landsmenn Halloween, rent bortsett<br />

fra at sistnevntes flørt med hysteri<br />

og psykose settes inn i en mye mer<br />

episk og helhetlig symfonisk<br />

sammenheng her. Som på debuten<br />

er stykkene lange, driftige og uforutsigbare<br />

så det holder, synkront<br />

med at all lyd vitner om betraktelige<br />

håndverksevner.<br />

<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>29</strong> Side 27


Idiosynkratisk undergangskunst for<br />

modige ører der ute. Og før jeg<br />

glemmer det: Både mannlig og<br />

kvinnelig sang, som seg hør og bør i<br />

Gothverden. På morsmål..<br />

www.chez.com/thork<br />

SIR HAAKON AND THE<br />

POPULAR MUSICIANS<br />

what is to come?<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet Norge<br />

Innspilt 2004<br />

Utgitt 2004<br />

Plateselskap Perfect Pop Records<br />

Katalog<strong>nr</strong> POP 53<br />

Spilletid 38:11<br />

Jon Christian Lie<br />

ak det noe kryptiske prosjektnavnet<br />

skjuler det seg en nord-<br />

ved navn Haakon Elling-<br />

Bmann<br />

sen (tidligere kjent fra prosjektet The<br />

Last James) og hans korps. Et lag<br />

bestående av opptil flere musikere med<br />

bakgrunn fra norsk prog-miljø.<br />

“De populære” er f.eks. Gaute Storsve<br />

(The Orchard, Haze) på gitarer, og Ketil<br />

Einarsen (The Orchard, Jaga Jazzist,<br />

ex-White Willow) på fløyter og keyboards.<br />

Låtskriver Ellingsen personlig, tar<br />

seg av vokalen og trakterer ulike<br />

strengeinstrumenter samt keyboards.<br />

Haakon Ellingsen burde absolutt være<br />

et navn å merke seg for de psykedeliafrelste<br />

der ute. Han skriver små perler<br />

av noen låter som kan minne om The<br />

Beatles fra deres psykedeliske periode.<br />

Vokalen har et erkebritisk preg over<br />

seg og fremstår en smule John Lennon-aktig.<br />

Musikalsk dreier det seg om 60-tallsaktig<br />

pop-psykedelia med mellotroner,<br />

cembalo, baklengsgitarer, fløyter og<br />

luftige koringer. For det meste preget<br />

av positive vibber med et visst sommerlig<br />

preg. Melodiene er enkle, men<br />

passelig innbydende og innehar en viss<br />

naivistisk snert. Et par glimtvise,<br />

melankolske innslag kan på sin side<br />

påkalle enkelte assosiasjoner til Nick<br />

Drake.<br />

Med et stødig lag av musikere som tilfører<br />

den nødvendige røffhet, en vellykket<br />

produksjon samt hørbare låter<br />

kan det ikke gå så galt. What Is To<br />

Come…? burde være en investering<br />

verdig for lyttere med svakhet for psykedelisk<br />

inspirerte toner.<br />

www.perfectpop.no<br />

TREY ANASTASIO<br />

seis de mayo<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet USA<br />

Innspilt 2000-2003<br />

Utgitt 2004<br />

Plateselskap Elektra<br />

Katalog<strong>nr</strong> 7559-6<strong>29</strong>62-2<br />

Spilletid <strong>29</strong>:01<br />

D<br />

Trond Gjellum<br />

et amerikanske bandet Phish<br />

har alltid hatt sine fans blant<br />

oss progrockere, mest av alt<br />

fordi de representerer viljen til hele<br />

tiden å tørre å gjøre nye ting og<br />

ekspandere det musikalske universet<br />

de opererer innenfor. Gitarist Trey<br />

Anastasio fremstår som bandets<br />

frontmann og musikalske veileder,<br />

og på dette albumet vil han tydeligvis<br />

vise at han har flere strenger å<br />

spille på enn den syrete, eksperimentelle<br />

rocken til Phish. Seis de<br />

Mayo ligger langt unna det meste av<br />

det Phish noensinne har gjort. Rent<br />

musikalsk henter Anastasio fra komponister<br />

som Adams og Copeland,<br />

det vil si en litt vemodig og veldig<br />

lyrisk musikk med røtter i både samtidsmusikk<br />

og americana. De fleste<br />

av låtene er bare et par-tre minutter<br />

lange, og instrumenteringen er for<br />

det meste sentrert rundt akustisk<br />

gitar, lett perkusjon, strykere, treblås<br />

og litt trommesett (supplert av<br />

Phish- trommis Jon Fishman). Sistelåta<br />

er arrangert for Seattlemusic<br />

orkesteret, og er et nesten tolv<br />

minutter langt stykke som er innom<br />

mange stilarter. Albumet er veldig<br />

modent og spennende stykke<br />

musikk. De melodiske og harmoniske<br />

vendingene skaper en spenning og<br />

intensitet musikken som ikke er truende<br />

påtrengende. Litt mer struktur<br />

hadde tidvis kledd det. Slik det presenteres<br />

nå, blir noen av stykkene<br />

litt ufokuserte og smått masete. Men<br />

generelt er det ei fin skive som gjør<br />

seg til en varm, lat sommerdag.<br />

Hønefossbaserte Wobbler skriver<br />

i disse dager kontrakt med<br />

amerikanske The Laser's Edge,<br />

og starter innspillingen av sitt<br />

debutalbum i løpet av juni.<br />

Kerrs Pink har vært gjenstand<br />

for flere omfattende besetningsendringer<br />

i det siste, hvilket<br />

medfører at tidligere trommeslager<br />

Knut R. Lie (ex-Høst) har<br />

sluttet, det samme har vokalist<br />

Lasse Tanderø gjort, mens gitarist<br />

Harald Lytomt har tatt seg<br />

en pause.<br />

IQ<br />

dark matter<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet UK<br />

Innspilt 2004<br />

Utgitt 2004<br />

Plateselskap Giant Electric Pea<br />

Katalog<strong>nr</strong> GEPCD 1054<br />

Spilletid 52:20<br />

E<br />

Sven Eriksen<br />

tter en solid, men noe anonym<br />

utgivelse i form av The Seventh<br />

House var forventningene store<br />

til den nye, mørkere (så ble den<br />

annonsert) IQ-plata. Og det åpner<br />

slett ikke så galt med et lydbilde som<br />

i større grad enn sist er dominert av<br />

Martin Orford. Han har forlatt mye av<br />

de typiske synth-lydene og erstattet<br />

dem mer mer “organisk” lyd i form av<br />

Hammond og Mellotron (dog bare<br />

samples). Noe annet man merker seg<br />

er at de for første gang ofte prioriterer<br />

selve lydopplevelsen framfor det<br />

rent musikalske. IQ har alltid vært et<br />

band som har latt komposisjonene<br />

bære hovedtyngden, og de har holdt<br />

seg til en relativt enkel instrumentering<br />

– ikke mer enn det som har vært<br />

nødvendig for å understreke låtenes<br />

styrke. Nå introduserer de lyden som<br />

et vesentlig virkemiddel. Lydeffekter<br />

og produksjonstekniske knep er på<br />

en helt annen måte enn tidligere<br />

med på å forme det ferdige resultatet.<br />

I så måte blir likhetene med<br />

Marillion (og i særdeleshet Marbles)<br />

tydeligere enn noensinne.<br />

Jeg har ikke lyst til å mistenke dem<br />

for å gjøre dette for å skjule andre<br />

svakheter, men faktum er at for første<br />

gang (iallefall siden den begredelige<br />

Are You Sitting Comfortably) presenterer<br />

IQ låter hvor melodilinjer og<br />

akkordprogresjoner er fullstendig forutsigbare.<br />

Det er også verd å merke<br />

seg måten de blander gammelt og<br />

nytt på. Skape et nytt sound samtidig<br />

som de rått gjenbruker gammelt stoff.<br />

Eksempel: Da avslutningslåta Harvest<br />

Of Souls gikk mot slutten trodde jeg<br />

faktisk at jeg hørte Came Down (fra<br />

Ever). Og det er ikke det eneste “kjente”<br />

temaet som dukker opp.<br />

OK, men hva er bra? Peter Nicholls<br />

blir bare en bedre og bedre sanger.<br />

Forvandlingen fra den anstrengte<br />

vokalisten som knapt traff tonene for<br />

tjue år siden er formidabel. Hans<br />

selvsikkerhet har smittet over på hele<br />

bandet som spiller bedre og mer uanstrengt<br />

enn den har gjort noen gang.<br />

Og først og fremst er helheten i plata<br />

imponerende, låtene står godt til<br />

hverandre.<br />

Dark Matter er ikke noe lett tilgjengelig<br />

album, låtene “sitter” ikke så<br />

umiddelbart som de har pleid å gjøre<br />

(vel, Subterranea tok noen år...), og<br />

det er mulig at en ukes intens lytting<br />

blir i minste laget. Og så var det dette<br />

med det “mørke” IQ, da. Dette ligger<br />

først og fremst i tekstene og måten<br />

de fungerer sammen med musikken.<br />

Musikken isolert sett er noe av det<br />

“snilleste” IQ har laget, mykere, mer<br />

avslappet, mindre angstbitersk.<br />

Tiden vil vise om Dark Matter vil stå<br />

igjen som et av bandets beste album.<br />

Normalt pleier jeg å høre umiddelbart<br />

om en progplate har potensiale eller<br />

ikke, men Dark Matter har klart å forvirre<br />

meg, og jeg ser ikke bort fra at<br />

jeg blir nødt til å bite i meg mine<br />

mest kritiske bemerkninger når det<br />

har gått en tid. Ingenting ville vært<br />

hyggeligere enn det. Det er uansett<br />

en plate jeg unner alle å høre.<br />

www.gep.co.uk/iq/<br />

TORTOISE<br />

it’s all around you<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet USA<br />

Innspilt 2003<br />

Utgitt 2004<br />

Plateselskap Thrill Jockey<br />

Katalog<strong>nr</strong> Thrill 115<br />

Spilletid 44:53<br />

M<br />

Trond Gjellum<br />

ed forrigeskiva Standards markerte<br />

Tortoise seg en gang for<br />

alle som en av de flinkeste<br />

gutta i klassen for eksperimentell<br />

rockemusikk. Med stor spennvidde i<br />

instrumentering og låtmateriale,<br />

maktet de å fremstå som en troverdig<br />

forvalter av den progressive arven. På<br />

It’s all around you skifter de igjen.<br />

Den ekspressive dynamikken viker for<br />

det meste plass for et mer neddempet<br />

og forsiktig lydbilde, og ofte sitter<br />

man igjen med følelsen at det er et<br />

stykke filmmusikk man hører. Det er<br />

ofte så vakkert, så vakkert, men tør<br />

jeg våge å påstå at det til tider faktisk<br />

tenderer over i det litt for monotone<br />

til tider? Å bruke ordet kjedelig<br />

eller uinteressant blir på en måte feil,<br />

til det er musikken for egenartet og<br />

gjennomført. Men du sitter på en<br />

måte og venter på en forløsning som<br />

liksom aldri kommer. Vel, med unntak<br />

av i to låter. Crest og Salt The skies<br />

viser Tortoise fra sin aller beste side.<br />

Crest er vel det nærmeste Tortoise<br />

noensinne har kommet rendyrket<br />

symforock: et vakkert tema backes<br />

opp av massiv bass, svulmende<br />

stringsynth (man må ikke ha mellotron<br />

for å lage symfo) og sløye trommer.<br />

Dette er rett og slett veldig, veldig<br />

bra og et spor som jeg gjerne<br />

Side 28 <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>29</strong>


hadde sett de hadde tråkket i litt<br />

oftere. Salt The skies trekker linjer tilbake<br />

til Standards, med ei låt som<br />

begynner dempet for så å eksplodere<br />

i en tøff passasje med skjeve taktarter,<br />

fuzzbass og råe gitarbrekk under<br />

den sedvanlige vibrafonstemmen.<br />

Jeg setter stor pris på artister tør å<br />

utvikle seg og ikke nødvendigvis<br />

gjenta det man har gjort før, men jeg<br />

mener at Tortoise med fordel kunne<br />

ha valgt å beholde noe mer av det<br />

gamle soundet. Det i kombinasjon<br />

med det beste av det nye, mer dempede<br />

lydbildet, hadde gjort denne<br />

skiva til en STOR opplevelse. Slik den<br />

fremstår nå, er den en OK opplevelse<br />

men ikke noe mer.<br />

www.thrilljockey.com<br />

CLOUDDEAD<br />

ten<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet USA<br />

Innspilt 2003-2004<br />

Utgitt 2004<br />

Plateselskap Big Dada<br />

Katalog<strong>nr</strong> BDCD085<br />

Spilletid 55:13<br />

Trond Gjellum<br />

H<br />

ip-hop er vel ikke den musikken<br />

man skulle kunne forvente<br />

være den sjangeren der reell<br />

musikalsk utvikling skulle kunne skje.<br />

For de fleste fremstår sjangeren som<br />

særdeles opptatt av skytevåpen, lettvint<br />

omgang med dop og alkohol samt<br />

et kvinnesyn som ikke akkurat tar<br />

hensyn til de siste tretti åras kvinnekamp.<br />

Men det finnes faktisk en<br />

kadre innenfor rapmiljøet i USA som<br />

faktisk makter å opptre som fornyere<br />

og eksperimentalister, ikke bare<br />

innenfor hip-hop, men faktisk innenfor<br />

et større musikalsk perspektiv.<br />

Hvilken interesse kan dette ha for<br />

lesere av et progressivt tidsskrift?<br />

Dette bandet viser en åpenhet og<br />

lekenhet som burde vært obligatorisk<br />

for alle som jobber innenfor musikk<br />

som på noen som helst måter kaller<br />

seg progressiv. Trioen why?, odd<br />

nosam og doseone har i løpet av de<br />

siste årene søkt å blande inn elementer<br />

av avantgarde og samtidsmusikk i<br />

hip-hopen. På deres siste album Ten<br />

har de klart å komme opp med en<br />

musikalsk syntese som faktisk makter<br />

å frembringe noe helt nytt innenfor<br />

progressiv rock. Det instrumentale er<br />

preget av skitne samples og loops<br />

som danner basis i komposisjoner<br />

som langt på vei unngår det monotone<br />

drivet som særpreger moderne<br />

hip-hop.<br />

Det er ikke akkurat Univers Zero i<br />

kompleksitet, men variasjonen og<br />

dynamikken er tilstede i et monn som<br />

man ikke finner i så mye annen tilsvarende<br />

musikk. Det er mye cut and paste<br />

og musikken har ofte et collage -<br />

aktig preg. Jeg tar meg ofte i å tenke<br />

på Art Bears, for akkurat som Art<br />

Bears køddet med popmusikkens formler<br />

og progens tonalitet, viser Clouddead<br />

en rank finger til all ignoranse og<br />

umusikalitet som preger sjangeren de<br />

opererer innenfor.. Selv om det er et<br />

vers/refrengformat som er den musikalske<br />

formen trioen velger, er det<br />

tøyd ut til alle yttergrenser og fremstår<br />

som noe som i alle fall ikke<br />

minner om popmusikk (eller prog).<br />

Lydbildet domineres av kreative beats<br />

og samples som mikses med skjøre<br />

orgeltoner, vrengt gitar, dramatisk<br />

effektbruk. Vokalen veksler mellom<br />

snakke-synging, sang og rap, og tekstene<br />

er skarpe observasjoner av et<br />

USA i kulturelt og musikalsk forfall.<br />

Ofte er det tungt og dystert, men<br />

atter andre ganger får det hele en<br />

uhyre oppløftende og vakker karakter<br />

som skaper de nødvendige kontrastene<br />

som ofte uteblir innenfor annen<br />

hip-hop.<br />

Clouddead er ikke for alle, det er jeg<br />

klar over. Men har du et åpent musikalsk<br />

sinn, burde dette være en<br />

anskaffelse som burde gjøres snart,<br />

for denne trioen representerer en<br />

eksperimenteringskåthet og evne til å<br />

tørre å utfordre som burde vært tilstede<br />

i så mye annen musikk i våre<br />

dager. Skal du kjøpt kun én hip-hopskive,<br />

burde denne være førstevalget.<br />

www.bigdada.com<br />

PÄR LINDH<br />

dreamsongs from middle earth<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet Sverige<br />

Innspilt 2004<br />

Utgitt 2004<br />

Plateselskap Crimsonic<br />

Katalog<strong>nr</strong> CLSCD 108<br />

Spilletid 63:38<br />

D<br />

Jon Christian Lie<br />

et har gått 8 år siden de unge,<br />

lovende svenske herrene Lindh<br />

& Johanssons forrige samarbeid<br />

Bilbo. Denne gangen er det<br />

visstnok J.R.R. Tolkiens Lord Of The<br />

Rings som er hovedinspirasjonen.<br />

Dette en forfatter de har vært fascinert<br />

av helt siden tenårene, og de<br />

eldste komposisjonene på plata<br />

stammer fra denne perioden. Lindh<br />

trakterer det han kommer over av<br />

ulike tangentinstrumenter, trommer,<br />

COLLAGE<br />

basnie<br />

Collage er i grunn et band det lenge har<br />

vært vanskelig å oppdrive utgivelser med,<br />

bl.a. grunnet at selskapet SI Music gikk konkurs<br />

på midten av 90-tallet. “Basnie” er<br />

bandets debut og kom opprinnelig ut i 1990.<br />

Musikalsk handler det om neoprog litt i samme<br />

gate som tidlig Marillion - dog uten tilsvarende grad av identitet.<br />

CD’en er remasteret og inneholder tre bonus videokutt. 1990/2003,<br />

Polen, Metal Mind, www.metalopolis.pl (Jon Christian)<br />

COLLAGE<br />

changes<br />

Denne CD’en inneholder nyinnspillinger av<br />

materiale opprinnelig skrevet i perioden<br />

1985-92. Flere akseptable spor, men ingen<br />

essensiell utgivelse. Også dette en remaster<br />

med flere ikke utgitte bonusspor og videokutt.<br />

1995/2003, Polen, Metal Mind,<br />

www.metalopolis.pl (Jon Christian)<br />

COLLAGE<br />

moonshine<br />

Moonshine fra 1994 regnes for å være selveste<br />

mesterverket til denne gruppa. Tenk deg<br />

stemningsfull, smådyster symfonisk rock<br />

som er godt produsert, i noe av samme tradisjon<br />

som Pallas og 80-talls Marillion. Sporene<br />

er vakre og domineres av lengelsfulle<br />

gitarsoloer og tilbakelente synthtepper. Albumet er remasteret og<br />

inneholder et bonuskutt samt to videospor. 1994/2003, Polen, Metal<br />

Mind, www.metalopolis.pl (Jon Christian)<br />

COLLAGE<br />

safe<br />

Følger opp delvis i samme stil som forgjengeren.<br />

Ikke like gjennomført og noe mer<br />

tilbakelent i stilen. Remasteret og inneholder<br />

et bonusspor. 1996/2003, Polen, Metal<br />

Mind, www.metalopolis.pl (Jon Christian)<br />

JUKKA TOLONEN<br />

tolonen/summer games<br />

Tasavallans leder er en av mine favorittgitarister<br />

fra Norden. Gi meg Tolonen og jeg<br />

trenger null bebrilla kar på krakk. Siden<br />

åpningen av karrieren har han operert i et<br />

utall musikalske sfærer, og Love Records<br />

tenker visst å slippe de tidlige soloskivene<br />

hans i par. Først ut er Tolonen! og Summer<br />

Games fra hhv. ‘71/73, mao. samtidig m.<br />

den kvalitative kulminasjonen av moderbandet,<br />

og ‘71-skiven lyder da også som løsslupne<br />

instrumentaluttak fra sesjonene til Tasavallans<br />

Lambertland (m. flere av de samme<br />

musikerne); ramlende jazzrock med “klassisk”<br />

anstrøk, vekslende mellom det meditative<br />

og funky via det melodiøse, merket av mannens dragning mot<br />

Buddhisme og orientalsk filosofi. ‘73-albumet er mer gjennomarrangert<br />

og ambisiøst og med klarere tråder til halvorkestral kammerjazz, men<br />

de “spirituelle” sidene ved tonespråket består. Viktige øyeblikk (korte<br />

LPer!) i nordisk progressiv musikk, ungt og nyfikent men eklektisk.<br />

Om noen skulle lure på hvor dagens finske furujazzrock-konger Uzva<br />

har hentet inspirasjonen sin fra... Love Records/Finland 2004, 1971/73,<br />

www.lovemusic.fi (Rikard)<br />

<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>29</strong> Side <strong>29</strong>


NEKTAR<br />

journey to the centre of the eye<br />

Nektar hadde base i Tyskland til tross for sin<br />

britiske opprinnelse. De hadde kort og godt et<br />

større nedslagsfelt i Tyskland der de ganske<br />

raskt knyttet seg til Bellaphon-labelen. Musikalsk<br />

opererte Nektar i en slags gråsone<br />

mellom prog, space- og symforock med til dels<br />

vekslende uttrykk for hver utgivelse. På konseptalbumet “Journey...” får<br />

vi oppleve Nektar i det galaktiske sporet via en 40 minutters sammenhengende<br />

musikalsk tripp. En utgivelse som opprinnelig var preget av<br />

nokså tynn produksjon, en desto flauere CD-gjenutgivelse og som nå<br />

endelig har fått en verdig remaster. Utgivelsen har to bonus-spor hentet<br />

fra singelen Do You Believe In Magic/1-2-3-4 fra 1972. Disse har ikke<br />

vært tilgjengelig på CD før. 1971-72/2004, UK, www.eclecticdiscs.com<br />

(Jon Christian)<br />

NEKTAR<br />

a tab in the ocean<br />

På oppfølgeren er de kosmiske vibbene nedtonet<br />

til fordel for et tyngre og mer kraftfullt<br />

uttrykk. I likhet med forgjengeren er<br />

også dette et konseptalbum, og denne<br />

gangen fungerer også det produksjonsmessige<br />

tilfredsstillende. Albumet er kanskje<br />

mest kjent for klassikeren Desolation Valley – et stykke som fremdeles<br />

befinner seg på bandets liverepertoar. Som bonus har Eclectic lagt til<br />

en såkalt alternativ USA-miks av albumet i sin helhet, datert 1976.<br />

1972-76/2004, UK, www.eclecticdiscs.com (Jon Christian)<br />

NEKTAR<br />

recycled<br />

Et noe senere album hvor synthesizeren har<br />

begynt å prege bandets lydbilde på godt og<br />

vondt. Et til tider ganske fett, massivt<br />

sound som kler de litt tyngre, spaceorienterte<br />

sporene. Visse låter har dog en noe mer<br />

strømlinjeformet karakter i popretning. Som<br />

bonus har Eclectic lagt til en såkalt “Geoff Emerick Mix” fra 1975 av<br />

hele albumet. Ulikhetene er ganske hørbare med flere andre pålegg,<br />

og faktisk er dette en miks med et enda klarere 70-tallspreg. Eclectic<br />

Records har flere reutgivelser fra Nektar ute, deriblant Remember The<br />

Future samt flere på utgivelsesplanen. Sjekk deres nettside for mer<br />

info. 1975/2004, UK, www.eclecticdiscs.com (Jon Christian)<br />

METAPHOR<br />

entertaining thanatos<br />

Nesten fire år har gått siden Metaphors forrige album Starfooted<br />

(anmeldt i <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. 13). Denne gangen har de forlatt Bibelen som<br />

tema til fordel for døden, og om det er en forandring til det bedre er<br />

ikke godt å si.<br />

Stilmessig opererer de innenfor det samme området (u)melodisk neoprog,<br />

ja for melodiene er fremdeles lite spennende, det virker ofte<br />

som tekstene er skrevet først og musikken deretter, noe som ofte gir<br />

som resultat ganske kunstig konstruerte melodier. Det er derfor påny<br />

de instrumentale partiene som er mest vellykket, selv om jeg synes<br />

Entertaining Thanatos som helhet er en plate med noe mer substans<br />

enn Starfooted. Men jeg skulle ønske at de lærte seg å skrive låter<br />

som falt litt mer naturlig i øret slik at det kunne bli mer musikk og<br />

mindre spilling. USA 2004, www.metaphor.org (Sven)<br />

perkusjon etc., mens Johansson tar<br />

seg av de ulike strengeinstrumentene.<br />

Flere gjester medvirker bl.a.<br />

Roine Stolt som spiller bass på et av<br />

sporene.<br />

Av musikalske influenser står nordisk<br />

og især svensk folketone sentralt,<br />

og på mange måter viderefører<br />

de tradisjonen fra Bilbo i tonespråk,<br />

lydvalg og produksjon. Hovedforskjellen<br />

er at oppfølgeren ikke fremstår<br />

like umiddelbar som forgjengeren,<br />

er tilnærmet instrumental og<br />

virker noe mer antydende i tonespråk.<br />

Sologitaren til Björn Johansson<br />

fører ofte tankene til Kebnekaises<br />

70-tallsproduksjoner, mens<br />

trommevirvlene kan minne en del<br />

om Carl Palmer. De mer tilbakelente<br />

symfoniske stundene kan ha et snev<br />

av Mike Oldfield og Gandalf i seg.<br />

Til tider kan låtene bli litt vel dvelende<br />

og langdryge, men de mer<br />

kraftfulle passasjene er som oftest<br />

verdt å vente på. Fortrinnsvis for de<br />

eventyrlystne der ute...<br />

Det bedrives fremdeles mye progressiv<br />

aktivitet på bandfronten her<br />

hjemme, og nye navn dukker ustanwww.parlindh.com<br />

TERJE WINTHER<br />

trespasser<br />

Format CD<br />

Nasjonalitet Norge<br />

Innspilt 2003<br />

Utgitt 2004<br />

Plateselskap Bajkal Records<br />

Katalog<strong>nr</strong> 222015<br />

Spilletid 79:58<br />

T<br />

Trond Gjellum<br />

erje Winther utgjør halvparten<br />

av duoen Wither Stormer som<br />

har gjort seg bemerket for sin<br />

sterkt syttitallsinspirerte elektronika.<br />

På soloalbumet Trespasser går<br />

han litt i det samme sporet, nemlig<br />

elektronisk musikk sterkt inspirert<br />

av den tyske skolen som særlig er<br />

kjent for å ha fostret band som Tangerine<br />

Dream. Musikken kan aller<br />

best karakteriseres som drømmende,<br />

majestetisk synthmusikk som preges<br />

av lange forløp og skiftende temaer<br />

innenfor hver låt. De karakteristiske<br />

sequencer-arpeggioene er også med,<br />

og i det hele tatt føler man seg hensatt<br />

til en eller annen uutgitt Tangerine<br />

Dream-skive fra tidlig syttitall.<br />

Dette er både å regne som et kompliment<br />

og som en kritikk. Som<br />

kompliment å regne er det fordi dette<br />

ikke er av det letteste å gjenskape<br />

på en troverdig måte, mens det<br />

som kritikk mest henger sammen<br />

med at det oppleves litt unødvendig<br />

å måtte legge seg så tett opptil sine<br />

helter. Litt mer egenart hadde derfor<br />

vært på sin plass, men ikke forstå<br />

det dit hen at han kopierer og plagierer.<br />

Winther er i besittelse av en<br />

sikker hånd når det gjelder lydskruing,<br />

og jeg er sikker på at det skulle<br />

være mulig å trylle fram mer originale<br />

varer enn dette. Gjør han det,<br />

tror jeg han så absolutt kan bli noe<br />

å regne med.<br />

Båndkverna<br />

Innsendte demoer fra inn- og utland<br />

Jon Christian Lie<br />

ORGAN: apoplexy in six<br />

parts (CD-R)<br />

Organ: fra Oslo gir oss her noe så<br />

unikt som en 18 minutters demostrasjons-CD<br />

bestående av seks spor<br />

innenfor en slags underlig, instrumentalbasert<br />

avantgarde metal-form,<br />

med visse progressive nyanser samt<br />

en litt foruroligende atmosfære.<br />

Gruppa har forkjærlighet for et litt<br />

uortodoks tonevalg i metallisk<br />

sammenheng, der akkordprogresjoner<br />

tildeles vel så mye vekt som riffene.<br />

Visst går det unna til tider, med ihuga<br />

dobbeltpedaler i fart nærliggende<br />

lysets hastighet, men tempovekslinger<br />

og ulike rytmiske løsninger skaper<br />

spenning og en fin variasjon. Her varieres<br />

det fra hardkjør-partier i reneste<br />

sortmetallstil i det ene øyeblikket, til<br />

roligere partier i nesten Mogwai/postrock-tradisjon<br />

i det neste.<br />

Navnet Organ: skulle kanskje gi et<br />

pekepinn om instrumentvalg, men<br />

det hører vel med til historien at dette<br />

ikke på noen måte er noen orgeldominert<br />

utgivelse. Her utnyttes tangentinstrumenter<br />

sparsommelig, men<br />

virkningsfullt og det dukker opp en<br />

del ambiente klanger uvante for<br />

sjangeren. Bruken av samples er nokså<br />

kreativ og de utallige lydeffektene<br />

medfører et til dels psykedelisk preg.<br />

Et ord som er karakteristisk for denne<br />

utgivelsen er uttrykket “oppfinnsomt”.<br />

Det er klart positivt at det<br />

finnes innovative korps som tør å ta<br />

litt sjanser og leke seg med uvante<br />

klanger og temablandinger også<br />

innenfor metallen. Det gjenstår å se<br />

hvordan bandet vil komme fra det<br />

hele ved en eventuell full-lengder.<br />

Demo’en finnes forøvrig også i en<br />

utgave bestående av to CD’er, pakket<br />

inn i et papp-cover. CD 2 viser<br />

Organ: fra en mer ambient, elektronisk<br />

side, og medfulgte de 63 første<br />

eksemplarene av bandets demo.<br />

organ3@start.no<br />

PENDULUM preproductions<br />

may 2004 (CD-R)<br />

Side 30 <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>29</strong>


selig opp. Siste tilskudd i så måte er<br />

Pendulum fra Stavanger som nylig<br />

sendte oss en demonstrasjons-CD på<br />

nærmere halvtimen.<br />

Om disse gutta er depressive av natur<br />

aner jeg virkelig ikke, men Pendulum<br />

legger i hvert fall for dagen en rimelig<br />

dyster tone. Lydbildet domineres<br />

av gitar og ulike keyboards (el-piano<br />

og mellotron), er preget av en jazzete<br />

rytmefølelse og til dels original<br />

koring. De mer intense gitarkaskadene<br />

kan minne en del om Porcupine<br />

Tree, mens enkelte av de tilbakelente<br />

temaene fører tankene i retning<br />

svenske Anekdoten. Vokalen er av<br />

det emosjonelle slaget i samme tradisjon<br />

som Steve Hogarth (Marillion)<br />

og Bono (U2).<br />

Høydepunktet er utvilsomt sporet<br />

All But Nothing som er preget av<br />

mektige sorgtunge mellotrontepper,<br />

feiende flott, fet bass og følsomme<br />

vokale partier. En mektig affære med<br />

enkelte overraskende vendinger og<br />

det nærmeste Pendulum kommer<br />

rendyrket symfonisk prog. Personlig<br />

kunne jeg savne litt mer trøkk i<br />

ymse passasjer, og noen av partiene<br />

blir litt i tammeste laget. Det blir<br />

dessuten litt mange gjentakelser her<br />

og der. Et annet aspekt er enkelte av<br />

de vokale prestasjonene som er noe<br />

anstrengende å lytte til.<br />

Flere av låtene inneholder like fullt<br />

interessante tendenser og hørbare<br />

temaer. Best blir Pendulum når de<br />

tør legge sjel bak temaene og pøse<br />

på med virkemidlene. Fortsetter de å<br />

lage låter av samme kaliber som All<br />

But Nothing vil det nok også bli trivelig<br />

med et gjenhør.<br />

tomerikloe@hotmail.com<br />

LIZARD<br />

psychopuls<br />

Det skulle herske liten tvil om at<br />

disse gutta har hørt mye på King<br />

Crimson opp gjennom årene. Navnevalget<br />

sier vel også sitt sitt, og faktum<br />

er at coverlåter signert nevnte<br />

band utgjorde en større del av<br />

Lizards liverepertoar i startfasen. På<br />

Psychopuls som er bandets tredje<br />

utgivelse viser de tegn på kompositorisk<br />

modning, i forhold til tidligere<br />

utgivelser. Fremdeles kan en del King<br />

Crimson-referanser spores i musikken<br />

(fortrinnsvis 90-talls Crimson), men<br />

låtene har fått et betydelig mer dystert<br />

uttrykk og en tyngde de ikke<br />

har vært i nærheten av tidligere. En<br />

vellykket bruk av ambiente synthtepper<br />

og til dels krasse klanger har<br />

gitt Lizard et bredere spekter, og de<br />

fremstår nå som et langt sikrere<br />

band med øre for innholdsrike,<br />

utfordrende komposisjoner. Definitivt<br />

et hyggelig comeback. Så gjenstår<br />

det å se om Lizard etterhvert vil<br />

greie å løsrive seg fra forbildene sine<br />

og skape noe genuint en gang i<br />

fremtiden... Polen 2003, Metal Mind<br />

Productions, www.metalopolis,pl (Jon<br />

Christian)<br />

Marillion<br />

Sted: Rockefeller, Oslo<br />

Dato: Tirsdag 11. mai 2004<br />

Fra <strong>Tarkus</strong>: Jon Christian Lie<br />

E<br />

På<br />

konsert<br />

t overraskende tettpakket Rockefeller<br />

kunne denne kvelden<br />

oppleve Marillion og oppvarmingsbandet<br />

Gazpacho. Sistnevnte<br />

påfallende nok et norsk band som<br />

har fulgt med på lasset under hele<br />

Marbles-turneen. Med et nytt og<br />

lovende Marillion-album i bagasjen<br />

var det i hvert fall ingenting å si på<br />

forventningene våre da vi spaserte<br />

inn på forhenværende Torggata Bad<br />

denne tirsdagskvelden...<br />

Gazpacho<br />

Oppvarmingsbandet Gazpacho fra<br />

Oslo viste seg å være i betydelig<br />

bedre form enn ved forrige møte på<br />

Amatøren og leverte sine saker med<br />

vellykket resultat. Musikken kan vel<br />

karakteriseres som en slags stemningsskapende<br />

poprock med teft og<br />

vri, samt symfoniske elementer.<br />

Ikke helt ulikt dagens Marillion faktisk.<br />

Ikke akkurat rendyrket progrock,<br />

men til denne type musikk å<br />

være, nokså variert og relativt interessant<br />

arrangert. Gazpacho har to<br />

album på samvittigheten og kan<br />

sjekkes ut nærmere på deres nettsted:<br />

http://www.gazpachoworld.com/<br />

Marillion<br />

Så over til hovedgrunnen til vår tilstedeværelse;<br />

Marillion, som inntok<br />

scenen til toner fra det siste albumet<br />

Marbles. Faktisk var hele første<br />

sett viet dette albumet, som nesten<br />

ble fremført i sin helhet. En modig<br />

handling med tanke på at albumet<br />

som sådan var rimelig ferskt, og<br />

muligens ikke innarbeidet hos deler<br />

av publikum - skjønt Marillion-fans<br />

er vel neppe helt som andre fans...<br />

Etter en startfase som for meg<br />

fremstod som til dels innadvendt,<br />

bygde det seg opp en rett så suggererende<br />

stemning sterkt drevet frem<br />

av den habile rytmeseksjonen Pete<br />

Trewavas og Ian Mosley. Fascinerende<br />

å høre en rytmeseksjon som<br />

har holdt koken jevnlig i 20 år! Det<br />

naturlige midtpunkt var selvfølgelig<br />

vokalist Steve Hogarth, mens lys-og<br />

bildeshowet på sin side sørget for<br />

den rent visuelle delen av forestillingen.<br />

De øvrige medlemmene gjorde<br />

ikke så alt for mye ut av seg på<br />

scenen, men det var ikke så farlig<br />

da fremføringen var såpass hederlig.<br />

Spesielt gitarist Steve Rothery hadde<br />

en god dag på jobben. Og mange<br />

av de største øyeblikkene kom for<br />

min del under de mer dramatiske<br />

passasjene der Rothery pøste på i<br />

litt tyngre retning med et rett så<br />

smakfullt, Pink Floyd-aktig gitarspill.<br />

Vanvittig stemningsfullt,<br />

følelsesspekket og overraskende<br />

dystert...<br />

Etter en kort pause var Marillion på<br />

plass igjen og serverte et utvalg<br />

låter fra tidligere album, dog ikke<br />

fra Fish-perioden. Her var høydepunktene<br />

mange, som f.eks. Uninvited<br />

Guest, Cover My Eyes og The<br />

Bridge. Hyggelig å høre at de fremdeles<br />

spiller materiale fra albumet<br />

Brave, en utgivelse som er høyt<br />

verdsatt hos progfans og fanskaren<br />

generelt.<br />

For denne skribenten (som det må<br />

in<strong>nr</strong>ømmes først og fremst har et<br />

positivt forhold til Fish-perioden av<br />

Marillions historie), var dette livefremstøtet<br />

en positiv overraskelse<br />

av dimensjoner. Jeg kommer aldri til<br />

å hive de gamle Marillion-skivene, ei<br />

heller slutte å avnyte dem, men ble<br />

nok enda større fan da vi forlot Rockefeller<br />

denne kvelden - etter en<br />

ytterst proff og overbevisende konsert.<br />

Yes<br />

Sted: Oslo Spektrum<br />

Tid: Lørdag 5. juni<br />

Publikum: ca. 4000<br />

Fra <strong>Tarkus</strong>: Trond Gjellum<br />

E<br />

n Yes-konsert i Oslo Spektrum<br />

vil vel for mange kalles julekveld<br />

og bursdag på samme<br />

gang. Turneen var annonsert som 35<br />

års jubileumsturne, noe som drev<br />

forventningene i været; Yes har jo<br />

tross alt en imponerende katalog å<br />

hente låter fra.<br />

Etter den obligatoriske Ildfuglenåpningnen<br />

samtidig med avdekkingen<br />

av en scene som jeg er usikker på<br />

om var veldig kul eller veldig kitsch<br />

(eller kanskje begge deler?), kom<br />

bandet inn og dro i gang med Going<br />

for the one. En skikkelig tøff låt som<br />

egner seg godt som en konsertåpner.<br />

Men deretter å spille den ikke helt<br />

store Sweet dreams, var et av kveldens<br />

første merkelige musikalske<br />

valg. Deretter vraltet førstesettet av<br />

gårde med noe nytt og noe gammelt.<br />

Først med sistelåta Yours is no disgrace<br />

tok det seg skikkelig opp, og<br />

forventningene til andresettet ble<br />

større.<br />

Når scenen så ble rigget om og et<br />

lite trommesett og et lite el-flygel<br />

ble satt opp foran på scenen, tydet<br />

dette på at det skulle bli et litt mer<br />

dempet akustisk sett. Og her glitret<br />

bandet i all sin prakt! Intimiteten<br />

smittet over på spillegleden, og bandet<br />

virket mye mer tilstede og uanstrengt,<br />

og det virket som om de var<br />

glade over å kunne spille gamle klassikere<br />

i ny drakt. En kul shuffleversjon<br />

av Roundabout og en meget<br />

omarrangert versjon av Owner of a<br />

lonely heart viste at dette var et<br />

konsept som funket meget bra. Etter<br />

en imponerende Steve Howe soloseksjon,<br />

bar det over i noen låter i stort<br />

format. Av disse fungerte And You<br />

and I og Starship Trooper enormt<br />

bra, mye fordi bandet føltes mer<br />

oppglødde og engasjerte.<br />

Alt i alt kan man vel si at Yes anno<br />

2004 var en blandet opplevelse, tidvis<br />

utrolig uengasjert og anstrengt,<br />

men tidvis også imponerende tilstede<br />

og frempå. Men kanskje kan det<br />

være en ide å kjøre en egen turne<br />

med bare akustiske versjoner? Da<br />

kommer i hvert fall jeg igjen!<br />

…og hva hører vi på da?<br />

Redaksjonens spilleliste<br />

Dette er platene som har fått mest spilletid hos <strong>Tarkus</strong>’ redaksjonsmedlemmer<br />

den seneste tid…<br />

Trond Jon Christian Sven<br />

Clouddead<br />

Ten<br />

Yes<br />

Close to the edge<br />

Robert Wyatt<br />

Rock Bottom<br />

Guapo<br />

Five suns<br />

Pat Metheny<br />

Imaginary Day<br />

På<br />

konsert<br />

Hawkwind<br />

Doremi Fasol Latido<br />

Yes<br />

The Yes Album<br />

Famlende Forsøk -<br />

One Night I Had A<br />

Frightful Dream<br />

Black Debbath<br />

Den 5. Statsmakt<br />

Equinox<br />

Auf Widersehen<br />

Marillion<br />

Marbles<br />

Iona<br />

The River Flows<br />

IQ<br />

Dark Matter<br />

Pekka Pohjola<br />

The Mathematical<br />

Air Display<br />

Zombies<br />

As Far As I Can See<br />

<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>29</strong> Side 31


Canterbury • Jethro Tull • Captain Beefheart • Frank Zappa • Hippotrip • Gong<br />

String Driven Thing<br />

Magma • 90-tallet • Kayak • GORGG • Eddy Zoltan<br />

Adventure • Rupert Hine • Eclection • Tortoise • Matheus • Sonic Debris<br />

Anekdoten • Marillion • Sonja Kristina • Novalis • Nearfest • The Morrigan<br />

Annonsering<br />

Betingelser, annonse- og filformater, materiellfrister etc. kan fås tilsendt ved<br />

henvendelse til <strong>Tarkus</strong> <strong>Magazine</strong> v/Sven Eriksen på telefon 906 73 821, eller<br />

du finner dem på våre websider www.tarkus.org<br />

Samarbeidspartnere<br />

<strong>Tarkus</strong> <strong>Magazine</strong> ønsker å knytte til seg samarbeidspartnere som formidler den<br />

musikken vi skriver om. Selvfølgelig vil vi oppfordre alle våre lesere til å<br />

handle hos disse, her får du den musikken du er interessert i!<br />

Annonsemateriell sendes til <strong>Tarkus</strong> <strong>Magazine</strong> v/Sven Eriksen pr post (se<br />

adresse side 2) eller på email til sven@tarkus.org<br />

Abonnement<br />

Et års abonnement (4 nummer) koster norske kr. 200,- fra Norge og kr. 250,-<br />

fra Norden forøvrig, fritt tilsendt.<br />

For å abonnere kan du:<br />

• Betale kr. 200,- (250,- utenfor Norge) til<br />

Sven Eriksen,<br />

Møllefaret 48B,<br />

0750 Oslo<br />

Konto <strong>nr</strong>. 6222.11.06658<br />

Merk giroen «<strong>Tarkus</strong>» samt hvilket nummer du vil starte abonnementet med.<br />

MERK: du kan bare starte abonnement fra seneste eller førstkommende utgave.<br />

• Tegne abonnement fra bladets hjemmesider www.tarkus.org<br />

• Ringe oss på telefon 906 73 821.<br />

Fornyelse av abonnement<br />

Når abonnementet er gått ut vil du automatisk få tilsendt giro for fornyelse.<br />

Dersom betalingen gjøres så sent at neste nummer allerede er sendt ut, vil<br />

abonnementet gjelde fra det påfølgende nummeret. Vi ettersender altså ikke<br />

ved for sen betaling.<br />

Abonnementsfordeler<br />

<strong>Tarkus</strong> <strong>Magazine</strong> har inngått avtaler<br />

med følgende selskaper om rabatter:<br />

Oslo Rock Antikvariat, Oslo<br />

Telefon 22 11 13 13<br />

15% avslag i pris på deler av katalogen.<br />

Progrock.no, Harøy<br />

Telefon 71 27 69 32<br />

10% avslag i pris på deler av katalogen.<br />

«Back Issues»<br />

Følgende eldre utgaver av <strong>Tarkus</strong> <strong>Magazine</strong> er<br />

tilgjengelige:<br />

Merk at du må være abonnent for<br />

å dra fordel av disse rabattene.<br />

Butikkene har oppdaterte lister slik<br />

at de til enhver tid vet hvem som<br />

har gyldig abonnement.<br />

Det dukker også opp andre abonnementstilbud<br />

med ujevne mellomrom,<br />

som f.eks rabatt på konsertbilletter o.l.<br />

Oslo Rock Antikvariat<br />

Oslo Rock Antikvariat ligger i Fredensborgveien 17 i Oslo og har et stort<br />

utvalg av vinyl innenfor mange kategorier musikk. Her finner du også nye og<br />

brukte CD-er. Åpningstider 12-18 (12-16). Telefon 22 11 13 13.<br />

Progrock.no<br />

Progrock.no (tidligere Oddity Music) gir 10% rabatt til <strong>Tarkus</strong>-abonnenter på<br />

alt prog-relatert stoff samt rock og hard-rock fra 70-tallet. Selskapet distribuerer<br />

musikk fra flere spennende små plateselskaper rundt i verden, og har<br />

også startet egen label. Progrock.no treffer du på telefon 71 27 69 32 eller<br />

på internett: www.progrock.no<br />

OsloProg 04<br />

Vi minner om OsloProg 04 som går av stabelen på Amatøren,<br />

Sogn Studentby i Oslo 17. - 19. september.<br />

Detaljer finner du på www.panzerpappa.com/osloprog04.htm<br />

Utgavene fra <strong>nr</strong>. 8 til <strong>nr</strong>. 24 koster kr. 45,- +<br />

porto. Fra og med <strong>nr</strong>. 25 er prisen kr. 50,- +<br />

porto.<br />

Bladene kan fortrinnsvis bestilles fra vår internettside<br />

www.tarkus.org, alternativt på telefon<br />

906 73 821, eller pr. email til sven@tarkus.org<br />

Tidsskrift for progressiv rock<br />

15<br />

<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. 15<br />

Desember 2000<br />

Kr. 45,-<br />

Tidsskrift for progressiv rock<br />

17<br />

<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. 17<br />

Juni 2001<br />

Kr. 45,-<br />

Tidsskrift for progressiv rock<br />

18<br />

<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. 18<br />

September 2001<br />

Kr. 45,-<br />

Merk: Det er ikke flere eksemplarer igjen av platen<br />

som fulgte med <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. 9<br />

Tidsskrift for progressiv rock<br />

19<br />

<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. 19<br />

Desember 2001<br />

Kr. 45,-<br />

m a g a z i n e<br />

T I D S S K R I F T F O R P R O G R E S S I V R O C K<br />

<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. 22 • September 2002 • Løssalg kr. 45,-<br />

22<br />

23<br />

m a g a z i n e<br />

T I D S S K R I F T F O R P R O G R E S S I V R O C K<br />

<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. 23 • Desember 2002 • Løssalg kr. 45,-<br />

Stort julenummer – 48 sider!<br />

OsloProg02 Gåte•Styx Kerrs Pink<br />

White Willow 21st Century Tomas Bodin<br />

Anthony Phillips Schizoid Band<br />

Steve Hackett<br />

Fruitcake<br />

m a g a z i n e<br />

T I D S S K R I F T F O R P R O G R E S S I V R O C K<br />

<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. 24 • Mars 2003 • Løssalg kr. 45,-<br />

24<br />

Adrian Belew<br />

Paatos<br />

Änglagård<br />

Tangerine Dream<br />

Østeuropisk prog<br />

Kraftwerk<br />

Tømrerclaus<br />

Journey<br />

m a g a z i n e<br />

T I D S S K R I F T F O R P R O G R E S S I V R O C K<br />

<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. 26 • September 2003 • Løssalg kr. 50,-<br />

26<br />

m a g a z i n e<br />

T I D S S K R I F T F O R P R O G R E S S I V R O C K<br />

<strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. 28 • Mars 2004 • Løssalg kr. 50,-<br />

Peter Hammill<br />

Van der Graaf<br />

Carptree<br />

Kraftwerk<br />

Dream Theater<br />

Psykedelia<br />

Thijs van Leer<br />

Amerikansk prog<br />

28<br />

Progartister idag<br />

Ekseption<br />

Barclay James<br />

Harvest<br />

The Enid<br />

Pretty Things<br />

Gjest: willy b<br />

Derek Shulman<br />

Steinar Remme<br />

Kestrel<br />

Rock am Sogn<br />

Nordisk prog<br />

Haikara<br />

Boston/Kansas<br />

Side 32 <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>29</strong>

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!