Sosiolognytt nr. 2 2010 - Sosiologen

de like klærne, dernest av introduksjonen av to
voksne menn som ”et tvillingpar”. (I tillegg
leste jeg inn en kommentar som aldri ble sagt.
Det var noe à la ”ja, for det dere ser her er jo
såpass rart at det må en forklaring må til allerede
lenge før det er deres tur til å snakke”. Og
det var det jo for så vidt noe rart med dem
ettersom de hadde tatt på seg like klær. Arg,
hvorfor måtte de gjøre noe så dumt? Jeg gremmet
meg).
Etter en stund går så mikrofonen til de to genetikkprofessorene.
Programlederen nøler.
- Skal vi begynne med… (latter fra salen)…
Programlederen flirer.
- Ja, jeg vet ikke hvem av dere jeg skal spørre
først…” (spredt latter).
- Arne? foreslår mannen til venstre, og bidrar,
så vidt jeg kan bedømme, med et velinformert
innlegg. Programlederen henvender seg så til
mannen til høyre:
- Ja… jeg regner med at du er enig, ettersom
arvematerialet er det samme? (Latterutbrudd.)
- Ja, jeg er ganske enig… (latteren fortsetter).
Neste gang de to får ordet (for de får alltid
ordet etter hverandre) faller ordene på denne
måten:
- Vi skal høre med Arne og Helge Klungland
igjen… jeg har selvfølgelig igjen glemt hvem
som sitter hvor, men det spiller ingen rolle.
Eh… dere er jo da eneggede tvillinger (flirer)…
akkurat som det er nødvendig å si (flirer) […].
Da programmet var slutt, satt igjen med en
følelse av at ”min art” var blitt utstilt som dyr i
zoologisk hage, og at publikum hadde ledd
godlynt, men dog, de hadde ledd, fordi vi var
søte og litt rare. Jeg hadde dessuten en klar oppfatning
av at programlederens holdning var at
her spiller det jo ingen rolle hvem av ”tvillingene
Klungland” som svarer, de er jo praktisk talt
samme person, og mener sikkert det samme om
alt. Derfor spilte det heller ingen rolle hvem
som het hva og satt hvor.
30 Sosiolognytt 2/10
Nå har jeg sett sendingen på nytt for å skrive
dette. Jeg tenker jeg fortsatt at programlederen
kunne tatt seg bryet med å notere ”Arne-venstre,
Helge-høyre” på blokka si. Samtidig tenker
jeg: Var det dette jeg ble så indignert av? Dette
var da langt fra så ille som jeg husket det? Første
gangen ble jo begge mennene greit introdusert
og etterpå ble programlederen kanskje forvirret
og usikker fordi han rett og slett ikke klarte å
skille den ene fra den andre. Hva gjorde at jeg
ble så sint første gang?
Etter å ha levd hele livet mitt som tvilling,
tror jeg hjernen min har laget noen snarveier.
Da jeg så tvillingene i like klær, kom en hel
barndom med mislykkede handleturer opp, der
hovedspørsmålet var om det var søsteren min
eller jeg som skulle få kjøpe den kuleste genseren
denne gangen. Selv om vi aldri gikk likt
kledd etter vi hadde blitt ti år, betydde imidlertid
ikke det at folk ikke tok feil av oss og
behandlet oss som ”tvillingene”. Jeg ble ofte
sett på som del av et par og ikke som individ.
Og selv i dag får jeg, for meg, svært betente
spørsmål av folk jeg knapt kjenner om hvem av
meg som søsteren min som er ”lederen”.
Dette er negative snarveier i hjernen min.
Og så begynner jeg å tenke på hvilke snarveier
andre kan ha. Som sosiologer kategoriserer vi,
setter i bås og systematiserer vi hver dag. I hverdagslivet
er vi kanskje enda verre. Hvordan er
det stadig å bli sett på først og fremst som
”somalier”, ”homofil” eller ”overvektig”? Jeg
reagerer ofte sterkt på personer som skriker ut
om rasisme eller beskylder andre for gruppetenkning.
Kategoriseringer er nødvendig for å
kommunisere. Kall en spade en spade, har jeg
sagt. Likevel. Frigjøringen fra kategorier, som
blant annet queer-teori har tatt til orde for, har
en etisk side ved seg verdt å tenke på i disse
Eia-tider.
Jeg skulle skrive om Debatten. Isteden ble
dette en tekst om meg selv. Jeg – et kategorisert
og kategoriserende individ.
camillajordheim@gmail.com