Sosiolognytt nr. 2 2010 - Sosiologen

Tre sosiologiske
hurra for genetikk!
Av: Torkild Hovde Lyngstad,
Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi
og Statistisk sentralbyrå
Enkelte sosiologers grunnholdning til genetikk
har to stadier. Først vil sosiologen tvile på at
genetiske forskjeller har noen betydning for
utfall sosiologer studerer, gjerne ut fra en ramsalt
kritikk av de metoder som er brukt til å dokumentere
dem, som tvillingstudier eller data om
adopterte. Om sosiologen likevel må akseptere
at genetiske forskjeller finnes, er neste skanse
at forskjellene ikke har noen relevans for sosiologer,
genetikk er ikke sosiologens bord (Freese
og Shostak 2009).
Genetiske forskjeller er, direkte eller indirekte, en
del av historien om omtrent alle individuelle valg
og egenskaper som interesserer sosiologer. Dette
er ifølge den moderate atferdgenetiker og psykolog
Eric Turkheimer (2000) ikke lenger et spørsmål,
men et faktum. Alt som er individuelt er
(delvis) arvbart. Vi kan kalle det den generelle arv-
barhetshypotesen.
I dette nummer av Sosiolognytt
skriver Jon Ivar Elstad forbilledlig
om tvillingstudiers begrensninger.
Hovedinnvendinger er at hovedresultatet, heritabilitetskoeffisienten
(”genene forklarer X prosent”),
er vanskelig å måle, lett kan misforstås, og
krever strenge antagelser. Men lav presisjon i
målinger av heritabilitet gir ikke grunnlag for å
forkaste den generelle arvbarhetshypotesen (Freese
2008). Tross alt er det mange ulike forskningsdesign
som er brukt i studier av arvbarhet,
og vurderingen av det totale bevismaterialet
ender fortsatt i Turkheimers konklusjon om at alt
er arvbart. At forskningsresultater lett kan misfor-
«Studier av arvbarhet på tvers
av sosiale kontekster kan også
gi ny sosiologisk kunnskap»
HJERNEVASK-DEbATTEN
stås gjør verken resultatene mindre riktige eller
mindre viktige.
Elstad har rett når han skriver at heritabilitet
i seg selv ikke forteller noe om de kausale prosessene
som leder frem til mønstre av individuelle
valg og atferd, forskjeller i levestandard, og så
videre. Problemet er at heller ikke sosiologiske
studier er særlig gode til å analysere kausale prosesser.
En løsning på metodeproblemer, hurra!
Ingen forskningsdesign er perfekt. Om sosiologer
skal unne seg skarp kritikk av atferdsgenetikken
på metodologisk grunnlag, stiller de seg laglig til
for hogg. De forskningsdesignene sosiologer
typisk bruker gir som regel ingen kontroll for
genetiske faktorer. Det følger rent logisk av den
generelle arvbarhetshypotesen at genetiske forskjeller
kan bidra til å overdrive betydningen av
sosiale årsaker til utfall sosiologer studerer.
Om genetiske faktorer spiller en ikke-triviell
rolle for både årsak og utfall (og takket være
atferdsgenetikken vet vi at de gjør det), er det
svært usannsynlig at observasjonsdata
og forskningsdesign vil gi et
korrekt bilde av årsaksforholdet.
Uobserverte faktorer, som indirekte
er knyttet til genetiske disposisjoner, kan
skape spuriøse sammenhenger. Sosiologens dypsindige
forklaring på sosiale variasjoner i kan dermed handle
om noe som kanskje ikke finnes.
Et sosiologisk spørsmål som for eksempel
”Gir problematiske oppvekstvilkår deg dårligere helse
som voksen?” er et spørsmål om årsak og virkning.
Det krever et svar om problematiske oppvekstvilkår
er en (delvis) årsak til dårlig helse eller
ikke. Om vi ikke kan skille kausalitet fra korrela-
Sosiolognytt 2/10 35