Minner fra et langt og lykkelig liv - wangensteen.net
Minner fra et langt og lykkelig liv - wangensteen.net
Minner fra et langt og lykkelig liv - wangensteen.net
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
29<br />
oldefar til Kjøbenhavn. På Kongsvold blev Yl l"lld<strong>et</strong> til å<br />
kjøre uten skysskar til Hjerkinn - altså over høieste fjell -<br />
den"ed kunde vi opnå å komme foebi <strong>et</strong> reisende engelsk<br />
selskap på 8 personer. Vi gjorde så, <strong>og</strong> efter megen spenning<br />
blev der stOl' glede, ela vi <strong>fra</strong> høiden fikk se lys i vinduene<br />
på den vakreste fjellstue dengang - Hjerkinn. Så<br />
var prøvelsene over, vi fikk bedre kjør<strong>et</strong>øi <strong>og</strong> kom lykke.lig<br />
til Lillehammer. Om reisen videre er ikke meg<strong>et</strong> å si. Med<br />
dampskib over Mjøsen, <strong>og</strong> til Christiania i d<strong>et</strong> nye t<strong>og</strong><strong>et</strong>, såvidt<br />
jeg' husker. Var så eler en ukes tid hos tippoldefars familie<br />
Joachim Frichs <strong>og</strong> v. Kr<strong>og</strong>hs. Så gikk reisen til Kjøbenhavn<br />
<strong>og</strong> Slagelse, hvor vi var gjester hos min famil ie.<br />
Der<strong>fra</strong> over Korsør-Kiecl til Hamburg, var del' <strong>et</strong>par dager<br />
<strong>og</strong> fikk se litt av hvert.<br />
D<strong>et</strong> var oldefars onske å reise til en liten landsby på<br />
Lyneburgee hede «lIermansburg», hvor pastoe Harms hadde<br />
en utdannelsesanstalt for unge menn, der vil de reise som<br />
misjonærer ut til hedningeland. Harms var <strong>og</strong>så den tids<br />
mest bekjente taler. <strong>og</strong> flere av de unge te,ol<strong>og</strong>er <strong>fra</strong> Norge<br />
var der en tid, deriblandt senere biskop Bugge <strong>og</strong> professor<br />
P<strong>et</strong>ersen. der begge var begeistr<strong>et</strong> for denne merkelige<br />
mann. Så dr<strong>og</strong> vi med t<strong>og</strong> til IIannoveL' - tror jeg - der<br />
fikk vi hester <strong>og</strong> v<strong>og</strong>n, <strong>og</strong> så bar d<strong>et</strong> avsted skritt for skritt<br />
over endeløse sandørkener - Liineburgerhede. Vinden blåste<br />
<strong>og</strong> sanden føk så der aldri val' vei å se, hjulsporene blev<br />
straks dekk<strong>et</strong> med sand, 6 timer tror jeg d<strong>et</strong> tok. De arme<br />
hester måtte ofte hvile <strong>og</strong> fikk da gjerne n<strong>og</strong>en stykker brød<br />
opskår<strong>et</strong> i en krybbe med øl over. Således styrk<strong>et</strong> dr<strong>og</strong> de<br />
oss videre. inntil vi endelig kom til <strong>et</strong> elendig hotell, ln"or<br />
hverken oldefar eller jeg fikk sove <strong>et</strong> minutt. Der var en<br />
skrål uten like - jeg var ganske fortvil<strong>et</strong> <strong>og</strong> kunde ikke<br />
forstå at vi var komm<strong>et</strong> til <strong>et</strong> kristenfolk. Imidlertid var<br />
d<strong>et</strong> ryktedes at en ung norsk familie var komm<strong>et</strong> der for<br />
pastor IJarms' skyld. Så kom en ung teol<strong>og</strong> til oss med innhydeftse<br />
å ta inn hos en adelsfamilie von der Luhe <strong>og</strong> bo der<br />
som deres gjester sålenge vi vilde opholde oss i Hermansburg.<br />
Jeg syntes d<strong>et</strong> var helt vanskelig å ta imot så megen<br />
vennligh<strong>et</strong>. men før vi fikk svar<strong>et</strong> kom hr. von der Liihe<br />
selv med sin v<strong>og</strong>n for å hentc oss <strong>og</strong> vårt tøi. Hos disse<br />
elskvcrdige, fint dannede mennesker blev vi i :; uker <strong>og</strong>" oplev<strong>et</strong><br />
en uforglemmelig tid - såvel i deres deilige hjem som<br />
i samvær med pastor Harms. IIan var ugift <strong>og</strong> gikk helt<br />
op i sin prestelige virksomh<strong>et</strong>. Men jeg var d<strong>og</strong> en visitt<br />
hos ham. lIan tiltalte mig, <strong>og</strong> jeg blev så perpleks da jeg<br />
skulcle svare på tysk, at jeg sa: «Meine Mann». Jeg tenker<br />
nok at mine oldebarn forstår, hvor ille d<strong>et</strong>te var anbragt.<br />
Og d<strong>et</strong> gav Harms anledning til med sitt vakre smil å si:<br />
Skann<strong>et</strong> av Leif Salicath Publisert av www.<strong>wangensteen</strong>.n<strong>et</strong> 2009