Minner fra et langt og lykkelig liv - wangensteen.net

29
oldefar til Kjøbenhavn. På Kongsvold blev Yl l"lldet til å
kjøre uten skysskar til Hjerkinn - altså over høieste fjell -
den"ed kunde vi opnå å komme foebi et reisende engelsk
selskap på 8 personer. Vi gjorde så, og efter megen spenning
blev der stOl' glede, ela vi fra høiden fikk se lys i vinduene
på den vakreste fjellstue dengang - Hjerkinn. Så
var prøvelsene over, vi fikk bedre kjøretøi og kom lykke.lig
til Lillehammer. Om reisen videre er ikke meget å si. Med
dampskib over Mjøsen, og til Christiania i det nye toget, såvidt
jeg' husker. Var så eler en ukes tid hos tippoldefars familie
Joachim Frichs og v. Kroghs. Så gikk reisen til Kjøbenhavn
og Slagelse, hvor vi var gjester hos min famil ie.
Derfra over Korsør-Kiecl til Hamburg, var del' etpar dager
og fikk se litt av hvert.
Det var oldefars onske å reise til en liten landsby på
Lyneburgee hede «lIermansburg», hvor pastoe Harms hadde
en utdannelsesanstalt for unge menn, der vil de reise som
misjonærer ut til hedningeland. Harms var også den tids
mest bekjente taler. og flere av de unge te,ologer fra Norge
var der en tid, deriblandt senere biskop Bugge og professor
Petersen. der begge var begeistret for denne merkelige
mann. Så drog vi med tog til IIannoveL' - tror jeg - der
fikk vi hester og vogn, og så bar det avsted skritt for skritt
over endeløse sandørkener - Liineburgerhede. Vinden blåste
og sanden føk så der aldri val' vei å se, hjulsporene blev
straks dekket med sand, 6 timer tror jeg det tok. De arme
hester måtte ofte hvile og fikk da gjerne nogen stykker brød
opskåret i en krybbe med øl over. Således styrket drog de
oss videre. inntil vi endelig kom til et elendig hotell, ln"or
hverken oldefar eller jeg fikk sove et minutt. Der var en
skrål uten like - jeg var ganske fortvilet og kunde ikke
forstå at vi var kommet til et kristenfolk. Imidlertid var
det ryktedes at en ung norsk familie var kommet der for
pastor IJarms' skyld. Så kom en ung teolog til oss med innhydeftse
å ta inn hos en adelsfamilie von der Luhe og bo der
som deres gjester sålenge vi vilde opholde oss i Hermansburg.
Jeg syntes det var helt vanskelig å ta imot så megen
vennlighet. men før vi fikk svaret kom hr. von der Liihe
selv med sin vogn for å hentc oss og vårt tøi. Hos disse
elskvcrdige, fint dannede mennesker blev vi i :; uker og" oplevet
en uforglemmelig tid - såvel i deres deilige hjem som
i samvær med pastor Harms. IIan var ugift og gikk helt
op i sin prestelige virksomhet. Men jeg var dog en visitt
hos ham. lIan tiltalte mig, og jeg blev så perpleks da jeg
skulcle svare på tysk, at jeg sa: «Meine Mann». Jeg tenker
nok at mine oldebarn forstår, hvor ille dette var anbragt.
Og det gav Harms anledning til med sitt vakre smil å si:
Skannet av Leif Salicath Publisert av www.wangensteen.net 2009