Minner fra et langt og lykkelig liv - wangensteen.net

Min oldemor Emilie Richter Frich 1834‐1928 har dedikert denne boken til sine oldebarn og den ble 

utgitt kun i ca 15 eksemplarer slik at alle hennes barnebarn fikk hvert sitt i 1929. Men den er bør ha 

interesse for flere, derfor synes jeg det er riktig å gjøre den tilgjengelig på internett. 

Hun har detaljerte beskrivelser av livet på Mæhle, en av Trøndelags største gårder på første halvdel 

av 1800‐tallet idet hun ikke bare forteller om sitt liv, men også om sine foreldres liv og levnet. 

Historien om hungersnøden i Trøndelag i 1812 og 1813 hvor hennes far reddet en kornåker fra 

frosten – i midten av juli, ved å trekke et tau gjennom kornet hele natten og om hvordan han 

deretter så raskt som mulig red til de 3 mil til Trondheim og kjøpte opp korn før noen andre der 

hadde hørt om frostnatten, er bemerkelsesverdig. Likeledes da hennes far fikk lagt inn vann via 

uthulte trestammer fra en kilde – mot alle andres overbevisning om at dette ikke ville gå an. 

I oppveksten levde hun et liv på solsiden, men hun har også med mye stoff om de som arbeidet på 

gården. I ungdomstiden før hun giftet seg, får vi også et godt innblikk i selskaplighet og kontakt med 

resten av slekten. Ikke minst var det besøk av offiserer da ekserserplassen Værnes ikke var langt 

unna. I 1856 kom kronprins Carl – senere kong Carl XV på besøk på gården. 

Hun var med på en spennende utenlandsreise, ganske besværlig på den tid til Danmark, sammen 

med sin far til hans bror Etatsråd Einar Richter ”som hadde inspeksjon den danske kongens slott”, 

hvorved de også fikk se flere av disse. 

Hennes liv som prestekone, preger særlig siste del av boken hvor hun er sterk i sin tro, og denne 

delen er i særlig grad viet barn og barnebarn som etter hvert kommer til, blir gift osv. Dette har vært 

til stor hjelp i min slektsgranskning. 

Hun var født Richter og har selvsagt med mye om den kjente Richter‐familien i Trøndelag. Hennes 

mors familie kaller hun Wang i boken, men den er mer kjent som Vang eller Velvang. Hun stammer 

også fra familiene Ydsti, Bjørngård, Heggstad samt Stabel og Wittrup, som de nærmeste. 

Hun ble gift med David Christoffer Frich, senere domprost i Hamar, sønn av sogneprest Gerdt Jansen 

Frich og Ambrosia von Krogh. Dette er familier som det finnes mye dokumentasjon om. 

23. september 2009 

Leif Salicath

MINNER 

FRA ET LANGT OG LYKKE LIG LI V 

NEDSKREVET FOR SLEKTEI 

I ÅRENE 1921-1928 

AV 

EMILIE FRICH 

FØDT RICHTER 

A. :M. HAN C HES FOR L A G 

OSLO 1929 

Skannet av Leif Salicath Publisert av www.wangensteen.net 2009

Gllldbrudeparret i J ·cmgs prestegård 20. juli 1909. 

12. februar 1925. 

Å Jesus, gid du vilde 

mitt hjerte danne så, 

det både årle og silde 

ditt tempel yære må. 

Du selv min hjerne yende 

fra verdens kloke flokk. 

og lær mig dig fl kjenne 

så har jeg visdom nok. 

Når jeg tar fatt på å nedskrive nogen barndoms- og ungdomsel'indringer 

for mine små oldebarn, så setter jeg dette 

kjære, gamle salmevers foran, fordi dette tror jeg er noget 

av det første jeg lærte utenad, da jeg var liten pike, idet jeg 

tenker at kanskje også mine oldebarn kunde bli gla i det. 

Emilie Christine Richter, født 4. oktober 1834 på gården 

Kadan i llegre sogn, Størdalen, - foreldre Ole Øvre Richter 

og hustru Bergitte Lucie, født Wang·. I Hegre kirke blev jeg 

2nen .juledag døpt av sogneprest Tobias Bernhoft, der også 

var fadder. Mine øvrige faddere var obcrstinde Sejersted, 

jomfru Hildur Heyerdahl, jomfru Christiane Nielsen. rittmestee 

Se.jersted, landhandlee Lund. .Mine foreldre bodde 

siden sitt bryllup, 1831 17. juli, hos mors foreldre, hvis eneste 

barn mol' var, inntil våren 1835, ela bestefar Wang kjøpte 

Mæhle gård av sin gamle venn oberst Sejersted og forærte 

denne gård til sine barn. I dette deilige hjem el' jeg da vokset 

op og levet lykkelige år og dagel' del'. Alle mine herlige 

hamdoms- og ungdomsår er tilbragt der, og lyse minner knyttel' 

sig til dette hjem. Mæhle gård val' knyttet til den gamle 

officerslekt Sejersted i århundreder, tror jeg. Nu var den 

kjære. gamle Obel'Sl blitt blind og hadde i lang tid ikke kunnet 

stelle med hus eller jOI'dbruk, så alt val' ytterst forfallent, 

men ved mine usedvanlig innsiktsfuJ1e og driftige 

Skannet av Leif Salicath Publisert av www.wangensteen.net 2009 

..

6 

foreldres arbeide både på håndens og åndens enemerker fikk 

alt snart et annet utseende. 

Far var en kraftig bygget mann med brunt krøllet hår 

og en god figur. For mitt barnlige sinn vil alltid mine kjære 

foreldre stå som vakre, kjærlige, gode og flinke i alle måter. 

J eg tror de vaL' foran sin tid i alle giøremål. Far grep da 

fatt med å forbedre jorden. De 40 lass høi som bragtes i 

hus det første år, kunde ikke strekke langt. Et gammelt elveleie 

delte jorden i omtrent to deler. Myren, hvor man 

kunde finne en og annen multekart, var så bunnløs, at kjørene, 

når de våget sig' derut, måtte dras op med taug for il 

få reddet livet. Denne store strekning måtte innvinnes til 

nytte for gården ved å kanalisere den på langs og tvers - et 

langt arbeide både for folk og hester med å rydde op de 

lange seige røtter. Efter års strev blev jorden tørr og plogen 

kunde settes i den, og korn kunde strøs ut, så far fikk den 

store glede at dette stykke Mæhle blev gårdens rikdom og 

er det, tenker jeg, den dag idag. 

Så kom tUL'en til å ordne på de skrøpelige g'amle hus. 

som var i en elendig forfatning'. Den første hest, som blev 

leiet inn på stalden, da far, mor og jeg kom til Mæhle, 

falt med bakbenene gjeunem stallgulvet. Dette måtte straks 

utbedres, så dyrene kunde gå ut og inn med hele ben. Stall, 

fjøs og låvetak måtte stelles på, før man kunde kjøre den 

lille avlingen inn. Det første fullstendige byggearbeide jeg 

kan huske, var i 1838, da låven blev bygget tidsmessig. Tømmeret 

var hugget i Kartan skog og' nedkjørt om vinteren. 

Dette tømmer blev da av 2 selbygger saget op til planker og 

bord. Der blev bygget op et stillas, hvor tømmerstokken blev 

opsatt for å skjæres. Et bredt sagblad blev trukket op og 

ned mellem disse menn, som nok forstod sitt arbeide. Disse 

to selbygger kom så hver vår regelmessig tilbake til Mæhle i 

alle mine barneår. Til dekning av taket vilde far forsøke 

den nye skifer sten som man var begynt å bryte like ved 

svenskegrensen, ToveIdalen tror jeg det kaltes. Denne var 

vel omkr. 6 mil borte. Jeg tenker denne tUL' tok flere dager 

frem og' tilbake, - og da den nye låve var ferdig kunde og'så 

stenen legges på taket aven mann fra ToveIdalen som kom 

for å hjelpe med å legge disse små firkantede skiferstener, 

som ingen i Størdalen hadde sett før. N ogen år senere fan t 

far skifersten i sin egen eiendom Bjørdalen, hvor han senere 

ikke alene fikk nok taksten til sine egne hus, men jeg tro I' 

og'så til andre. Min kjære eldste bror fortsatte arbeidet der. 

Undertiden blev bruddet hindret ved et lag av flere tommer 

tykk sten. Denne kunde lempelig løses - og den store havetrappe 

på Mæhle kom derfra. .T eg tror sikkert 12 personer 

kan sitte på den store sten, hvor bekyemme benker med solid 


7 

rekkverk innbyr til hvile under de høie ]ønnehær, som Cl' 

plantet på hver side av trappen. 

Det næste store arbeide var å legge vannspring til Mæhle. 

Alt vann både til mennesker og dyr måtte kjøres langt fra elt 

bekk i Bjørdalen eller ei «opkomme» nedenfor haven. F al' 

hadde i flere år iakttatt en vannåre, som fløt under en stor 

stenhelle, såvel vinter som sommer. Der var intet vannbasin 

som man kunde finne den kom fra, men den lille vannåren 

var alltid ens, og så besluttet han å forsøke å få den op ,til 

gården. Det vanskeligste var en stor og bratt bakke som 

den måtte komme opover. Ved beregning og opmåling fan t 

da far ut, at den lille vannåren lå enda høiere og forsøket 

måtte gjøres. Så blev der atter hugget tømmer i Kartmarken 

og kjørt hjem om vinteren. Alle stokker måtte ha ens størrelse, 

og så blev der med et svært langt jernbor boret hull i 

stokkene, og grøfter blev gravet så dype at frosten om vinteren 

ikke kunde skade. Jeg erindrer godt den spenning som 

var, da vannet kunde ventes. Midt på gårdsplassen var nedgravet 

et voldsomt stort kar, hvor vannet skui de komme frem 

gjennem trerørene. Omkring dette kar var vi samlet i stOL' 

spenning. De eldste husmenn rystet på sine hoder og mente 

dette var umulig, men far og mor holdt på sine beregningel"; 

og de blev ikke skuffet. Først hørtes en fjern susen og så 

kom de første vanndråper, så dråpe efter dråpe, så litt mer 

som en tynn tråd, og så endelig det deiligste vann, blankt og 

klart. Jeg er viss på både far og mor takket Gud som hadde 

lønnet deres store strev. Der blev stor glede over det hele 

hus, gamle obersten og oberstinnen ikke minst. De syntes 

det var et utrolig' mesterverk. Min bror Olivarius, som fikk 

gården efter fars død, har i sin tid lagt det om med jerl1l'ør. 

Denne kilde har aldri sviktet, og nu gir den vann både til 

fjøs og stall som til avkjølingsrum for melk m. v, Vannposten 

er flyttet, og det store prektige gårdsrum er blitt så 

vakkert med treplantning på 3 sider og i midten en rund gre splen 

med syrin og roser, tror jeg, og i midten av det hele " iht 

deilige flagg. 

14. august 1922. 

Nu må jeg gå iangt tilbake i tiden, vil gjerne at mine oldebarn 

skal vite litt om den gamle slekt. Der finnes en slektls 

bok på min fars side, - så vil jeg her forsøke å fortelle litt 

om mors slekt. 

Min morfar, Ole Wang, tror jeg var født omkr. 1780. Da 

hans foreldre døde tidlig, blev han av sin mors bror, PJ'ovst 

Wittrup, tatt op som barn i huset i Størdalen prestegård, hvor' 

han sammen med sine søskenbarn fikk sin opclrag'else og 


8 

skoleutdannelse. Skolen på landet stod meget lavt, - omkring 

3 ukers skolegang om året for hvert barn. Skolen holdtes 

på bondegårdene på omgang, 1 uke hvert sted. Læreren benyttet 

de eldre elevel' til å lære de yngste bokstavene. En 

stor papp-plate, hvorpå de store og små bokstaver var skrevet 

eller trykt, blev hengt på veggen, og bevebnet med en. 

lang pekepinn stod da lærerinnen i midten aven klynge små, 

der skulde lære ABC; - på den annen side av værelset stod 

atter en klynge barn samlet om en ung lærer, der også hadde 

papp-platen på veggen, men der med sammensatte bokstaver 

som skulde leses. Samtidig satt skolemesteren ved enden av 

et langbord, hvor de store barn satt for å bli hørt i katekisme 

og bibelhistorie og forklaring. Om geografi og historie tror 

jeg neppe der var nogen tale. Skrivning og regning blev der 

liten tid til. De ferreste gamle som jeg kan minnes, kunde 

ikke skrive eller lese skrift, men «lese i bok» kunde da de 

aller fleste heldigvis. 

Da bestefar Wang' blev voksen, var han Silt onkels hjelp 

på kontoret, fulgte ham på hans reiser til de 5 kirker S(lm 

dengang hørte til Størdalens presteg,jeld: hovedkirken V ærnes, 

Lunke, Skatval, Hegre og Meraker, liggende nær svenskegrensen. 

Nu er disse delt i 2 sognekall. Provst \Vittrup 

holdt en teologisk kandidat som lærer for barna, og han var 

nok til hjelp ved begravelser og nøddåp m. v. Bestefar Wang 

kunde så lunt fortelle oss barn (lm (lplevelsene på reisen til 

Meraker. Veiene var elendige, men med to hester for vognen 

kom de da frem de 4 norske mil til Meraker. Mat måtte medtas, 

kaffe, som var aldeles ukjent på landsbygden dengang, 

blev tatt med, brent og malt, hodepute og teppe til «han far». 

Til frokost skulde da konen i huset koke kaffe og fikk et mål 

utlevert. Smør, flatbrød, melk og rømme kunde fåes. Da 

så konen kom inn med kaffen, så var det bare gruten som 

blev sel'vert på en tallerken, og for å gjøre det riktig fint 

hadde konen lagt en stor klatt smør i midten. «Stor munterhet», 

sa bestefar, der jo burde ha undervist konen bedre. Men 

provsten sa ganske gemytlig: «Hvor har du gjort av søet?» 

10 

de tørret til maling sammen med avnel'. som jo er uten marv. 

og bakte flatbrød derav. Mange blev så syke av denne kost, 

som oftest vattersott, sa bestemor, - hele legemet svulmet 

op så de næsten ikke kunde gå. Dødelig'heten blev stor. kirkeklokkene 

i Værnes kirke klang nok daglig'. 

For å ophjelpe landet og det elendige pengevesen, besill ttedes 

å starte «Norges Bank». En særskatt blev da lagt på 

alle som hadde noget, særlig gikk det ut over sølv og kobbel". 

Deilige store øl kanner av sølv med løveføtter under og en 

løve på låket, spiseskjeer, sølvbegre og alt av kobbel' sendter, 

inn til Trondhjem, blev smeltet og omdannet til pengel'. Mangen 

tåre falt nok når husmødrene så sitt arvesølv sendes bod. 

Men Norges Bank blev startet og blev til velsignelse for våd 

forarmede land. Enhver. som hadde ydet metaller fikk sine 

aktier, og' disse aktier har fremdeles sitt verd. ] eg fikk en 

slik aktie av min bestemor, - den var utstedt da banken 

begynte, med både segl og underskrift. Denne var da meget 

slitt, men jeg syntes det var kjært å ha dette papir som mi n 

gamle bestefar hadde mottatt det første år banken kunde gl 

renter. Imidlertid fant nok banken at slike filler kunde hyttes 

med helt papir, og så forsvant det gamle papir fol' mig: 

Så går mange år, som jeg' ikke har noget videre å fortelle 

om. Værnes gård var ikke skikket for en gårdbruker. jOl'den 

bestod dengang som nu av bare sand - stOl'e flatet. næsten 

hvadman i Danmark kaller flyvesand. Så blev gål'clen sol g,t 

til en hr. Gørrisen, der utelukkende drev handel med alt nllllig. 

Mine besteforeldre flyttet til sin annen gård Km'tan i 

Hegre sogn. Nye hus var bygget og have innhegnet og plantet 

p;oclt til med frukttrær og det som hører en have tiL 

Der vokste min elskede mor op til en søt og vakkeL' pike. 

Da hun var så gammel at hun skulde begynne på skole. tilbød 

sogneprest Heyerdahls at hun kunde komme til prestegården 

hver mandag og gå på skole sammen med deres bam. 

Som vanlig var også der den «personelle kapellan» tillike læ 

rer for prestens barn. - Kal,tan lå omtrent en mil (11 kilometer) 

fra prestegården, så det gikk ikke an å reise hem og 

tilbake hvee dag. Denne skolegang for mor la geul1llYolden 

for et varmt vennskap både mellem foreldrene og de unge, 

et vennskap der varte livet elt. Mor blev der til sin konfirmasjon 

sammen med sin hjertevenninne Bild nr HeyerdahL Tl Ll Il 

blev også min gudmor, når den fid kom. 

Ved den tid min mol' val' 19 år. kom der en dag 3 

hen'el' k.jørende til Kartan gård, Jørgen RiC'htel' og One 

Richtel' fra Sundalen gård i Åsen. Navnet var kjent nok fOl' 

mine besteforeldre, og de to blev gjestfritt mottatt som alltid 

i dette gjestfrie. vahe hjem. Herrerne reiste omkring fol' å 

få kjøpt en artillerihest. Da bestefal' selv vilde beholde sin 


12 

sig. sa bestemm. - Den annen bryllupsdag blev spillemann 

hentet og dansen gikk lystig over tilje. Ved midnattstid, da 

der skulde tas avskjed, kom den unge, kjekke løitnant J 0hannes 

Sejersted inn med kokkekonen, fru Siri, og bad om 

en polsk dans. Fru Siri hadde utstyrt sig med alle emblemer 

på sin verdighet, visp, tvare, øser m. m. bundet i en snor om 

liyet. Hennes tykke verdighet svang sig lett i dansen, forsikret 

alle, og stor munterhet vakte dette kvikke innfall. 

Så må vi tilbake til Mæhle i mine foreldres tid. 

2 gutter var kommet til verden, min bror Lorents Olivarius 

i 183? og Jonas Ohristian i 1840. Jeg tilbragte en stor del av 

dagen hos min gudmor oberstinne Sejersted, hvor også ofte 

en datterdatter Augusta Major kom, og vi blev da venninner. 

En sønnedatter av oberstens, Marie Sejersted, var hos de gamle 

besteforeldre, og hos henne lærte .jeg mitt første håndarbeide. 

J eg gikk alltid stille forbi den blinde oberst, der alltid med 

kjærlighet spurte om det var Tulla som gikk forbi, og så var 

det en prat med ham. 

Da jeg var ') år gammel skulde jeg lære ABC, og denne 

skulde jeg lese hos bestemor Wang på Kartan. Jeg tror dette 

gikk nokså glatt og jeg var meget spent på om hanen, der 

stod tegnet på siste side, vilde gi fra sig et egg som belønning. 

Da boken var lest, blev den omhyggelig lagt i en skuff i spiskammeret, 

hV'or den skulde ligge natten over - og ganske 

riktig, et stort egg lå der nok. Jeg tror forresten at dette val' 

første og siste gano' bestemor narret mig. Den Ilæste bok 

var katekismen med Luthers billede på annet blad, - underskriften 

erindrer jeg ennu: 

Hør mig du Papst, jeg være vil 

cl in pestilense mens jeg er til. 

Når jeg er død skal du forgå 

det siger Luther - vaer derpå. 

Dette er merkelig gått i opfyldelse, idet den verdslige makt 

paven den tid hadde, helt er forsvunnet. 

I 1842 døde en nabo, proprietær Aagaard på Hognes gård. 

Han efterlot en datter som han hadde gitt sitt navn og som 

såeledes var hans arving. Han efterlot sig en efter den tid 

nokså stor formue, og til å bestyre denne og være formynder 

for barnet blev far utnevnt av amtmann Trampe. Far måtte 

da sørge for å få et h.jem til henne. En eldre enke efter kaptein 

Førei hadde en liten gård Moxnes i Størdalen. Hun var 

en usedvanlig dannet og klok dame som alle satte stor pris på. 

Til henne kom da fars myndling Caroline. for å få skikk 

på sig og for å få en skolegang som passet til den stilling som 

far gjeme vikle få henne opc1ratt til. Da også jeg nu måtte 


13 

ha skoleundervisning, så ønsket fru Førei at vi kunde være 

2, og jeg' blev da hver mandag kjørt til Moxnes og gikk på 

skole der - religi'on, Grøgårds lesebok, geografi - svært liten, 

kanskje 2 blad om Norge, Yz side om Danmark, også om 

Sverige minst mulig', men vi var jo heller ikke gamle - Caroline 

9 og jeg 8 år, - En ung løitnant bodde også hos 

fru Førei, han underviste oss litt i regning og skrivning, Den 

tid var det så almindelig at kristelige foreldre som hadde råd 

til å gi sine barn en videre utvikling, sendte sine døtre til 

«Christiansfeld» i Slesvig'. - I 1845 tok far Caroline med sig 

dit og reiste om Kjøbenhavn, var så en tid hos sin eldste broe 

Einar Richter, der blev embedsmann på Sjælland straks eftee 

at han var uteksaminert ved Kjøbenhavns universitet. I 

Norge fantes ikke universitet før nogen år senere. Efter 

besøket hos sin bror og familie reiste så far med Caroline til 

Christiansfeid, hvor hun blev til krigen brøt ut 1848 og 1849, 

da skolen måtte nedlegges. Caroline fikk da komme til SI

15 

Foruten disse arbeidel'e var der to voksne karer, den ene 

t il å passe de to hester, og den annen til å holde alle kjøl'eredskaper 

i orden, reise til Trondhjem og hente kolonialvarer, 

og ellers som altmuligmann, og tre piker, budeie, kokke og 

stuepike, samtidig barnepike, alle disse mennesker spiste på 

Mæhle, undtagen søndagen, da det kun var tjenerne. - Så 

må dere ikke tro at det var nye ansikter å se - nei, husmennene 

holdt ut så lenge til de fikk gå helt hjem, til den Herre 

Jesus. - De samme piker og de samme gutter fra jeg var 

bam, og til pikene blev pyntet til brud. Jeg fikk legge kransen 

på deres hoder da jeg blev så stor at jeg kunde gjøre det - 

'som oftest stod bryllupet i vårt hjem. Dessverre de gamle patriarkalske 

skikker er nok forlengst borte, men ikke tror jeg at 

lykken er større derfor. Den hele husstand var virkelig 

bundet i kjærlighet til «husbond» og «matmor» som man sa, 

Guds ord blev brukt - alt blev gjort for at så mange som 

mulig kunde komme i Værnes kirke. I høitidene var det annen 

dag tjenernes tur til å kjøre til en av de lengst bortligg-ende 

kirker «Hegre» eller «Skatval», og da var dette hel 

fridag, idet husmannskonene eller en husmann kom til gården 

for å utføre arbeidet både for gutter og jenter. - Nu 

spøl'l'es der kun om mest mulig lønn og minst mulig arbeide 

- ikke å tale om den største frihet på alle områder. 

Så får jeg gå tilbake til å tale om mig selv. - Da jeg var 

t -; år gammel kom jeg til frøken Helene Schiwes pikeskole 

i Trondhjem, hvor jeg bodde sammen med min beste veninde 

Antonette Bernhoft hos skolebestyrerinnen. Dette var dene!'ang 

Trondhjems eneste private pikeskole. Frøken Schiwe 

hadde også vært så heldig å få de beste lærerkrefter; jeg 

nevner nogen: I religion adjunkt Ole Berg, senere sogneprest 

i Levanger, og da oldefars og min beste venn; i historie kaptein 

Dessen; i regning og fransk grev Trampe; i tysk doktor 

Lindemann, - alle er jeg takknemlig for deres gode undervisning. 

I norsk kandidat Mosling, også kallet «Sven Bidevind» 

(ikke meget elsket); i tegning en dansk herre hvis navn 

jeg ikke minnes, - og så naturligvis håndarbeide. Søndagen 

var jeg som oftest buden enten til politimester Betzmann, 

hvis to sønner Reinholdt og Fredrik var mine gode 

venner, eller også til mine slektninger, konsul Anton Jenssen, 

gift med min kusine Hanna Richter fra Orkedalen, eller til 

de gamle konsul Jenssens på «Sorgenfri», engang imellem hos 

doktor Bryn, gift med min kusine Christine, også fra Orkedalen. 

Det var et deilig år som jeg alltid har tenkt på med 

glede og takk. 

J eg var da 14 år. I hjemmet var store forandringer foregått. 

Den gamle hovedbygning var erstattet av et i samme 


16 

stil bygget. vakkert hus. - Jeg forstod at mor nu trengte 

min hjelp. Den 4. august 1848 kom en stor, prektig gutt 

til verden - min elskede Bernhard, som jeg senere har fortalt 

om, og som var mig en elsket bror til sin siste stund, død 

2+. august 1921. 

Da det nye hus var ferdig, flyttet mine kjære. gamle besteforeldre 

Ole Wang og Ellen Wang til Mæhle hvor de var 

til sin død - jeg tror bestefar i 1852 og bestemor i 18??, da 

94 år gammel. Velsignet er deres minne. 

I 1849 blev jeg konfirmert 23. septbr. i V æmes kirke av 

min gudfar sogneprest Bernhoft sammen med _\.ntonette Bernhoft. 

- 16. søndag efter trefoldighet. evangelium: «Enkens 

sønn i ain.» Det blev for mig en merkedag for livet. Guds 

gode lIelligånd fikk banke på mitt hjerte. det blev min første 

bevisste alvorsdag·. Å. hvor jeg tigget Gud om at jeg måtte 

forbli flans barn, som jeg knelende på alteret lovet å t.jene 

til «mitt livs salige ende». I mitt lange liv har jeg aldri glemt 

min konfirmasjonsdag, når den hvert år er vendt tilbake, og 

.jeg tør si til dere mine elskede barn. barnebarn og barnebarnsbarn 

at jeg tror jeg ved Guds nåde har fått tilhøre Ham. 

om det enn er skjedd under meg en skrøpelighet, men Gud 

være takket med alltid tilgitt synd i uforskyldt nåde for 

Jesu skyld. 

Nu må del'e ikke tro at gamle oldemor har vært nogen 

helgen. Å nei. det har jeg nok ikke vært. Jeg har også vært 

ung - dere kan vel næsten ikke forstå det, nål' dere nu ser 

på mitt rynkede ansikt. som dere kanskje næsten er redd 

fol', - jeg hal' vært glad og munter og gledet mig over alt 

som er godt og· skjønt i livet, og har også hatt god grunn til det. 

Efter konfirmasjonen blev jeg vel i daglig tale ophøiet til 

"jomfru». Titelen drøken» hadde kun de døtre hvis far var 

biskop eller provst, general eller oberst. Alle andre var «jomfruer» 

og «madamer». Nu sier man jo drue» til sin vaskekone 

- jeg tenkel' elet høres luenkende om man nu sier «vår 

pike». «Vår hushjelp» er vel mulig ennu tillatt. Jeg fikk ela 

også som jomfru fortsette meel mine suppespand og sykebesøk 

omkring til syke og gamle. Dette hadde min store interesse, 

og jeg tenker mig muligheten av at dersom der dengang hadde 

vært et «Lovisenberg». så var jeg kanskje havnet der. men 

om slikt var eler lIU ikke tale i den tid. Når eler ventedes en 

liten verdensborger hos en av husmennene, så spl'ang 

mannen op på gården -inn i stallen - tok hest og 

kjørte i stor hast efter jordmoJ'», enten det val' natt eller dag. 

Så blev der gitt beskjed i kjøkkenet og suppegryten satt på 

gangjel'llet i «grua» (eller peisen). stekt nogen «pankaker» 

til barna, om der var flere - og jeg drog med glede avsted 

med spand og kurv. N LI hor dete vel at del' Yi.ll' kommet en 


17 

pleierske eller iallfall en hjelp i huset? Jeg kom til en av 

husmannskonene engang - det var hennes første barn, og 

hun syntes det var så deit» å bry nogen. Og hvad ser jeg - 

jo konen satt på sengkanten og forsøkte å kjerne det smør 

som hun i farten måtte forlate. Slikt kunde hende dengang. 

Men da blev jeg i ungdommelig overmot «mektig vred», 

foderdet over et slikt syn. Jeg bare sa: «Pakk dig i seng 

straks.» Jeg fikk kjernen bort, stelt sengen, fikk litt rengjøring 

på konen, vasket gulvet mens den bleke unge mor spiste 

litt av det medbragte. Og så måtte rømmen kjernes og 

smøret ordnes med salt o.s.v. Den lille som også lå i sengen 

sov sødelig til alt var ferdig. Og så kunde jeg gå til de andre 

husmannskoner, som ingenting visste, og de tok sig naturligvis 

av alt stell. Merkelig nok var konen oppe igjen Sdje 

eller 4de dag og var riktig kjekk. 

Når jeg har skrevet dette er det med tanken på den store 

forskjell der er mellem den tid og nu. Gårdbrukeren og arbeideren 

var enig om å støtte hverandre - der fantes ikke 

«arbeidsløse» og fattige på gården. Der var alltid nok av 

arbeide hos gårdbrukeren - man hadde jo ikke da som nu 

maskiner til alt mulig. Våronnen med hester for plog og harv 

- kornet når det skulde såes blev hengt i en kurv over Nils 

husmanns skulder - en gutt med et grev trakk op striper, 

Nils husmann sådde mellem hver stripe, og slik gikk det helt 

til akeren var utsådd. Nils gjorde et kraftig kast med hånden, 

der var fyllt med korn. Så blev harven kjørt aven av 

de tre «drenge», som alltid var på Mæhle - og så derefter 

en svær rull, som trykket kornet ned. Når slåttonnen kom hlev 

gresset slått ned med ljå. Jeg synes ennu jeg kan se Nils husmann 

med ljåen på skulderen, fulgt av ? karer - efter at 

1.jåene var godt slipt på de to slipestener som var på gården. 

Enhver hadde sin egen brynesten hengende ved siden. Gårdens 

faste drenger gikk efter og satte op hesjer og hengte 

gresset som skulde tørkes til høi. Kornet blev skåret 

med en krum «sjuru» og bunnet ikornbånd. Akeren blev opmå1t 

i «mål» med en vinkelformet innretning - like langt 

på 4 kanter - og så tok de hver sitt mål, som der var særskilt 

betaling for - ikke daglønn. Da kom huskonene, og 

hvis der var voksne barn - og da var der ofte et stort stell 

på kjøkkenet. Om vinteren kom husmennene tidlig om morgenen 

- kl. 6 - og hentet en «1øsstub», som blev anbragt i en 

meget stor lykt, og så var det å legge kornbåndene utover 

låvegulvet og derpå banke kornet ut av aksene, inntil alt 

korn var kommet på gulvet. Så blev dette samlet Wside og 

et nytt lag kornbånd opløst o.s.v. Siden måtte Nils atter sette 

sig til å «kaste» kornet - med en skovl i hånden og et rask. 

veldig kast sendtes det tunge korn langt mot veggen, mens. 

2 


19 

fikk holde ordentlig rengjøring efter den lange, støvete reise. 

Da vi var ferdige, kom en vogn til kjørende inn på gården. 

Stor var min glede da jeg fikk se min kjære lærer grev Trampe 

med frue. Da de fikk høre vår plan, bestemte de 'sig også til 

å bli søndagen over, og vi fikk det svært koselig i den store, 

gamle have med stenbard og benker. ofte i en meget redusert 

tilstand, helt upusset og overgrodd med ugress. - Mandag 

aften kom vi til Christiania og blev mottatt av min fetter Ole 

Richter - senere statsminister. Han hadde sørget for værelser 

for oss i «Skandinavie», dengang byens eneste hotell 

rett overfor Vår Frelsers kirke. Byen var ikke stor deng

20 

- «Nordmannsdalen» med de mange marmorstatuer like ned 

til vannet, - Esrom sjø, tror jeg'. Jeg har aldri glemt de 

dager. Fetter Ole var stadig med og gleden stod hø it hos oss 

alle. Så kom den deilige kjøretur fra Fredensborg til jaktslottet 

]ægerspris, hvor vi også var etpar dager. Midt i en 

veldig skog stod det lille slott, omgitt av all vill-naturens 

prakt, eldgamle svære eketrær, bøkeskog, fyllt av fuglesang 

og jubel. Når vi satt der ute kom snart et dådyr med sitt 

fine hode og brune øine og så på oss, - de syntes nok ikke vi 

var farlige jegere. Så kom en hjort med veldige horn og så 

stolt på oss. Den syntes nok den var herskeren. I trærne satt 

fasaner, gullfasaner og' masser av fremmede fugler, som jeg 

aldri hadde sett. Det var de danske kongers hvilested og jaktterreng. 

Kong Fredrik den syvende brød sig ikke meget om 

jakt blev der sagt. Han forærte slottet til enkesete for sin 

lite avholdte gemalinne, grevinne Danner, som vel også bodde 

der efter kongens ,død. 

Fra det yndige jaktslott «Jægerspris» gikk turen i landauer 

til Fredriksberg slott, som dengang var Fredrik den 7des residens 

om sommeren. Dette slott var dengang Danmarks prektigste 

med masser av kostbarheter - tårn og spir - omgitt 

aven ringmur og utenom den en dyp kanal, hvorover en stor 

1)1'0 og veldige jerndører førte inn i slottet. Dette er dessverre 

senere brent, og hvorledes det nu ser ut vet jeg ikke. 

Onkel Einar Richter skulde ha audiens hos kongen, men gikk 

der ikke før «det menneske», som han sa - grevinne Danner 

var reist ut på sin vanlige formiddagskjøretur. Det var ikke 

almindelig at man fikk se slottet, men der kom en kongelig 

lakei med hilsen, at vi kunde få en offiser til ledsagelse, og 

vi fikk da se hele herligheten. Storartet kan dere tro. - Dagen 

efter skulde vi da komme til onkels hjem Liselund, Slagelse. 

Gjennem yndige skoger - forbi Sorø akademi - kom 

vi til de kjære kusiner, som ventet oss med glede. Hvor vi 

alle nød det vakre hjems komfort! Vm der over 5 uker - 

besøkte familier av onkels omgang. Var ofte hos de to gifte 

døtre, fru Emilie Hjort (enke) og fru Sofie Lindberg og hennes 

elskverdig'e mann. Endelig måtte far tenke på hjemreisen, 

som også naturlig gikk over Kjøbenhavn, hvor vi atter var 

nogen dager. Torvaldsens Musæum måtte sees pånytt - Tivoli 

og Christianborg' slott likeså - også Langelinje og Dyrehaven. 

- Hjemreisen gikk på samme måte som nedover, var flere 

dager i Christiania og så direkte hjem, hvor vi kom de første 

dager av august. Også da stor glede ved atter å være hjemme 

hos den kjære mor og de tre mindre brødre. 

Så gikk da tiden for mig meå å lære å veve, hjelpe mor j 

huset - særlig kanskje med å sy skjorter til brødrene og tøi 

til oss andre. Hvert sting måtte jo da syes på hånden. Den 


- 

21 

første symaskin fikk jeg i 1866. Dere forstår vi måtte være 

flittige, når vi skulde få noget ferdig - og pent måtte det syes. 

Det passet nok min flinke mor på. Den store haven på 

Mæhle gav også meget arbeide - til gjengjeld gav den også 

meget godt igjen. En gammel gartner - Thomas - så vel 

efter at alt var pusset og pent. Om høsten var den store 

haven full av kirsebær og epler, bringebær, rips, solbær, foruten 

aH hvad kjøkkenhaven presterte. Så var det å hjelpe 

mor med syltning og legning av forskjellige viner. - Senere 

lagring av grønnsaker, bakning, slaktning m. m. AH skulde 

jeg jo være med på og gjorde det med glede. 

Så kom julen med sitt store stell. Atter slaktning av 

kjør og griser, kakebakning, husrengjøring - alt ferdig til 

jul. Dengang brukte man ikke meget julegaver som nu. En 

ny hjemmevevet kjole som var vevet av spunnet garn fra 

egne sauer - og som oftest farvet hjemme - i de forskjellige 

farver som var moderne, forstår dere. K.jolen blev da sydd 

til jul og brukt juleaften for første gang. Juletre brukte man 

ikke den tid. Ved 6-tiden kom alle tjenerne renvasket og pyntet 

som best inn i spisestuen. Der ventet far, mor, besteforeldre 

og vi barn på deres komme. Mor leste da juleevangeliet 

for oss og vi sang flere julesalmer. Mor hadde en vakker 

stemme og ledet sangen. Så blev risengrøten båret inn og alle 

benket om det festlige jlliebord. Så sang vi bordsalmen «l 

Jesu navn går vi tilbords - at spise og drikke på eLitt ord - 

dig til ære oss til gavn' - får vi mat i Jesu navn.» Når grøten 

var fortært kom ribbensteken inn med poteter og saus til. 

Smørbrød, ost, opskåret salt kjøtt, skinke stod også på bordet. 

Men jeg undres, om det fikk videre avsetning. Når pikene 

var ferdige med opvasken, værelsene ordnet for natten 

o. s. v. kom alle tjenerne atter inn, og da stod der på bordet 

hver sin dype tallerken med fattigmann og andre kaker, 

svisker, rosiner og krakmandler. Så fikk jeg by om mjød, 

og så talte far litt til oss og ønsket «gledelig jul». Efter 

dette blev der lekt juleleker av forskjellig slags. Det var 

ikke dengang som nu, at tjenel'l1e løp fra tjenesten på 14 

dagers opsigelse - nei, de :; faste gutter på Mæhle hadde 

væet hos oss fra jeg var liten pike og omtrent til jeg var 

20 år. Likeså pikene, som jeg i regelen pyntet som brud. 

Og far og mor holdt et bryllupsmåltid for dem og gav dem 

et pent utstyr med sig til det nye hjem. Når juledagene var 

over, kom gjerne kusiner og fettere fra Rostad på besøk, og 

da begynte selskapelighet med kanefarter, baller o. s. v. 

Våre hvite, røde eller blå linons-sommerkjoler var nystrøkne 

til bruk, og vi moret oss kostelig. Med avbrytelser kunde 

denne selskapelighet vare til langt over nyttår. 

Da jeg var 18 år fikk min venninne Elisabeth Bern- 


22 

hoft - senere fru Winsnes - og jeg lov til å reise til Trondhjem 

for å lære å sy våre kjoler selv. Hele formiddagen 

var vi hos lærerinnen, jomfru 'Vatzmuth. Om efteL'middagen 

og aftenen besøkte vi venninner, var på konsert eller 

teater, når dertil var anledning - eller besøkte slekten. - 

Morsomme :5 måneder! Da vi var? unge piker - omtrent 

av samme alder - p å syknrset, og jomftu Watzmuth var 

meget forstående overfor oss, vil jeg si at vi ikke bare lærte, 

men også hadde megen mOlTO imellem. 

Da min eldste bror Olivarius også nu var voksen, gav 

faL' oss tillatelse til å ride om sommeren. Der var 10 hester 

på Mæhle - derav 2 innredne - så fikk vi bruke disse. Jeg: 

fikk i gave en deilig engelsk damesadel, og dere kan tro den 

blev benyttet, særlig sønelagseftermiddager. Når våre foreldr 

e g·ikk for å ta sin middagshvil, blev våre 2 sode hester 

sadlet, og avste'l gikk det, i trav og gallopp, var borte etpar 

timer og nød begge tilværelsen ved å ride på våre yndlingsdyr. 

Undertiden blev der avtalt møte av venner og venninner, 

som også hadde lært å ride, og da kunde vi danne en 

kavalkade på S par. Dere kan tro det var mono! Damene 

var foruten mig Elisabeth og Antonette Bernhoft - herrerne 

doktol' Jonas Angell, cand. I-Iesselberg og Ludvig Bernhoft 

eller Carl Løchen. Tiden gikk ela godt i vårt velsignede 

hjem. Da jeg var 21 år lærte jeg en ung mann å kjenne: 

cand. teol. David Frich. Han kom fra Christiania til sine 

foreldre: sogneprest Gjert Jansen Fiich og hustru Ambrosia 

, f. v. Krogh - for å være lærer for sine yngre søsken: 

Ste fan, Mina, J etta og Divert. Hegre prestegård lå en mil 

= 11 km. fra Mæhle, så deee forstår at vi møttes ikke så 

ofte. Men jeg tror at vi snart tenkte dessmer på hverandI'e 

begge to. 

Sommeren 1856 var der en stor «lystleir» samlet i 14 

dager på Værnes gårel, som fra gammel tid vat officerstilhold, 

og den store V ærneSl110en var ekserserplass. Kong 

Carl den 15de var kronprins den gang og var hele tiden tilstede 

på plassen. Øverstkommanderende, general Fleischer, 

kom op fra Christiania og blev meget syk, 'så lægene måtte 

få ham anbragt utenfor leiren. Fleischers adjutant, løitnant 

Se.jersted, kom ·op til far og mor og spurte om generalen 

måtte få komme og ligge syk på Mæhle. Og elette blev innvilget 

- en stor salong og 2 soveværelser kunde fåes. Straks 

efter kom han og ba om hoffchef Løvenskjold også kunde 

få det ene soveværelse. Del' var mange gjester før, blandt 

andre mine to venninner Karethe og Anna Krogness, og 

reisende i hopetall ellers så der blev livlig kan dere tro. Hver 

dag ved 12-tiden kom kronprins Carl og hans adjutant. 

oberstløitnant Carsten Anker ridende - den første på en 


23 

grå, den annen en sort hest. De skulde høre hvorledes elet 

gikk med den syke general. Dere kan forstå hvor vi unge 

piker var optatt av dette - undertiden kom de to høie herl'er 

ut på havetrappen bg hilste på mine foreldre og oss. Vi 

gav el em blomster til knapphullene og syntes vi var høit på 

strå. Ofte tok vi en tur til ekserserplassen og så på manøvrene, 

hilste på våre bekjente blandt officerene, mødte 

venninner og venner og moret oss kostelig. 

Den ilde juni 1856 feiret mine kjære foreldre sitt sølvbryllup, 

en deilig fest i deres vakre hjem. Slekt og venner 

samlet sig om dem, og vi barn var lykkelig, når vi kunde 

berede dem en glede. Gamle og unge venner var budne til 

middag, riktig' festmiddag kan dere tro. Taler og sanger. 

En av dem var skrevet av cand. David Frich og gjorde stor 

lykke: 

Ved eders tippoldefar Ole Øvre Richters og Bergitte 

Richters sølvbryllup ilde juni i856, skrevet av eders Qklefar 

Cand. teol. David Frich. 

«Kom vi to ville vandre tilsammen,» 

sagde Øvre til Birgit eng"ang. 

«Kom lat oss i sorg som i gammen 

dele skjebne den veien så lang! 

Skal jeg reise så langveis alene 

jeg det sandelig holder ei ut - 

men slå følge - så skal jeg vel mene, 

at vi frem kunne vinne tilslutt.» 

«J a, med dig tør jeg saktens slå følge,» 

sagde Birgit og gav ham sin hånd. 

«Går det enn over skummende bølge, 

jeg er knyttet til dig ved et bånd, 

som i motgangens storme ei brister, 

det er bundet ved kjærlighets makt -' 

ja - tross alt hvad på veien oss frister 

jeg min trofaste hånd elig har rakt.» 

«Nu velan, så er reisen besluttet - 

nu .jeg" skjønner det sagtens kan gå - 

og jeg er ikke lenger betuttet 

for hvordan jeg skal reisekost få. 

Kom og støtt el ig kun trygt ved min side, 

på min trofasthet lite du kan. 

Håpet vinker oss dager så blide. 

når vi vandrer med tro og forstand. 

Og i veien de lagde da begge, 

og det gikk også som det var smurt - 


24 

ingen hindring elet kunde dem legge, 

omenn livet faH stundom litt surt. 

Nu det gått har i år fem og tyve - 

hell enhvee, som kan komme sålangt 

og som dem enda uten å lyve 

kunde sige det alehi gikk vrangt. 

EHer den tid kom vi to ofte sammen. Jeg behøver ikke 

å fortelle dere om hvordan tiden gikk og hvorledes alt laget 

sig. Dette vil dere nok engang selv lykkelig opleve - men 

bare fortelle dere at vi blev forlovet 16de juni 185Z. en dag 

vi to alltid minnedes sammen - med glede og takk til Gud 

og til hverandre. Det var bestemt at min David skulde reise 

til Christiania for å ta den praktiske del av teologisk eksamen 

i begynnelsen av august. Vi benyttet da tiden godt til 

å være sammen, enten han i mitt hjem på Mæhle - elleL" 

jeg hos mine svigerforeldre på Hegre prestegård. Der feiredes 

også deres sølvbryllup ., tte .i uh J 857. St eaks de t'efte l' 

skulde vi to sammen med min eldste kjære brol' OliYi.uius 

Richter reise omkring til min familie forat de skulde lære 

min forlovede å kjenne. Turen skuI de først gå tilInderøen, 

hvor fars eldste bror Jørgen Richter bodde på sitt deilige 

steet Rostad gård. Som jeg før har skrevet var befordringsmidlerne 

ikke så greie, og da det var midt i slåttonnen, Yat' 

hestene optatt. Min praktiske bror foreslo at vi skli Ide få 

kjøre den første mil - til ruinene av Stenviksholm og del' 

ta bort over fjorden til Frosta, hvor vi tok inn hos sogneprest 

Bero's, våre foreldres gode vennel'. og deres dattet' Rikka, 

senere gift med min gamle venn doktor Jonas _tngell. En 

herlig dag og aften, sittende under det syære gamle valnøHhe. 

hvis krone dannet næsten et tett tak ovel' oss. N æste 

dag fikk yi en stor god båt og to mann til å ro, om seilet ikke 

kunde brukes. Å, hvor vi nød tilværelsen, sittende og liggende 

i båten, passe vind til å seile i, langs landet, en arm 

av Trondhjemsfjorden som går helt inn til Levanger og Stenkjær. 

Niste hadde mor gitt oss, både nok og godt, så vi 

delte både mat og drikke med vår båtskyss. l strålende solskinn 

og; deilig varme seilte vi tversover fjorden og kom inn 

mellem Ytterøen og Mosviken, hvis høie fjelle undertiden er 

vanskelige nok i det trange sund. Og uten at vi tenkte på 

nogen fare ropte båtsmannen: «Legg dere flat i båten,» - 

i samme øieblikk reves seilet ned og en hvirvelvind kasted 

det ned over fjorden, med forferdelig brak og en voldsom 

bølgegang. Gud holdt dog sin sterke hånd over vår lille 

båt. og vi kom over det mørke dyp, der hvert øieblikk truet 

med å opsluke oss. Det hele varte vel ikke mange minut- 


Fr.

26 

som gjest - hos de dyrebare foreldre. Om vårt bryllup 

kunde jeg nok si meget, men den lykke håpel' jeg for alle 

mine unge at dere engang selv skal opleve den - og så er 

det godt. Vi blev rikt belesset med gaver fra alle kanter, 

og det kjæreste av alt for mig var et yndig lite gullur som 

jeg fikk av min brudgom. Jeg har nu båret det i 60 år hvel' 

dag, og ennu alltid minner det mig om min brudgoms kjærlighet 

til «sin Emilie», der også med hele hjertets kjærlighet 

klynget sig til ham. 

Efter ferien kom vi da sammen inn i vårt yndige solfylte 

hjem - J værelser - og jeg husker nok hvor jeg syntes 

min David hadde møblert det koselig, og vi nød den 

felles lykke i høi grad. Vi syntes alltid, når vi kom inn, at 

vårt hjem var nu det deiligste, tross at det visselig var nokså 

enkelt. Når dere nu skal få høre at den unge bestyrer av 

borgerskoIen tjente 415 speeier, omtrent 1 700 kr., så tenker 

dere vel at dette måtte bli nokså fattigslig. Men nei - vi 

hadde det riktig' godt i alle måter. Da vi reiste fra Mæhle, 

fulgte min yngste bror Bernhard, født i 1848, med oss for å 

bo hos oss og gå på den virkelig gode skole som det var. 

At mor og far da sendte med skinke, smør og andre gode 

saker fra hjemmet samt betalte 10 daler, kr. 40 pr. måned, 

hjalp jo godt i vår lille husholdning. En utmerket elskverdig 

og flink pike, Elisabeth Robertson, fulgte også med oss 

som vår trofaste hjelp i 17 år. Og vi syntes vi val' så rike. 

Gud give dere alle den samme lykke som fylte våre hjerter, 

da vi sammen begynte livet. Oldefar hadde fått mange 

prektige vennee i der/: år han var i Levanger føl' mig, og dette 

vennskap blev også overført på mig. SognepeesL Ole Berg 

og hustru Jette, født Jenssen - hun blev mig som en søster. 

Oberstløitnant Børre Smith og hustru Elisabeth, fru Martini, 

kjøbm. Elsæthers, foged .Schives, lensmann Lynums 

og mano'e fler. Hos Berg var David næsten som kapellan, 

preket ofte for ham, holdt bibellesninger vekselvis hele 

vinteren, og så var vi ofte sammen i selskaper og festligheter, 

alltid i god ånd og tone. Julen tilbragte vi hjemme 

hos våre foreldre, og tiden gikk inntil 27de mai 1860 - da' 

blev vår deilige lille Bergitte født. Hun kom som et nytt 

under til vårt lille hjem. Så var også vi to far og mol'. Hjemmet 

fikk da et annet preg, alt dreiet sig mere om den lille 

piken, Gud hadde gitt oss. Oldefar, som aldri hadde befattet 

sig nog'et med småbarn, våget ikke å ta henne på armen, 

men la sig på sofaen og bad Elisabeth legge bamet på brystet 

hans. Han måtte ha henne nær hos sig, forstår dere. 

5 uker gammel blev hun døpt med navnene Beegitte Ambwsia 

efter begge bestemødre. 8 dager eftel' reiste vi med 

hele vår husstand til Mæhle, hvor vi hadde en deilig 


29 

oldefar til Kjøbenhavn. På Kongsvold blev Yl l"lldet til å 

kjøre uten skysskar til Hjerkinn - altså over høieste fjell - 

den"ed kunde vi opnå å komme foebi et reisende engelsk 

selskap på 8 personer. Vi gjorde så, og efter megen spenning 

blev der stOl' glede, ela vi fra høiden fikk se lys i vinduene 

på den vakreste fjellstue dengang - Hjerkinn. Så 

var prøvelsene over, vi fikk bedre kjøretøi og kom lykke.lig 

til Lillehammer. Om reisen videre er ikke meget å si. Med 

dampskib over Mjøsen, og til Christiania i det nye toget, såvidt 

jeg' husker. Var så eler en ukes tid hos tippoldefars familie 

Joachim Frichs og v. Kroghs. Så gikk reisen til Kjøbenhavn 

og Slagelse, hvor vi var gjester hos min famil ie. 

Derfra over Korsør-Kiecl til Hamburg, var del' etpar dager 

og fikk se litt av hvert. 

Det var oldefars onske å reise til en liten landsby på 

Lyneburgee hede «lIermansburg», hvor pastoe Harms hadde 

en utdannelsesanstalt for unge menn, der vil de reise som 

misjonærer ut til hedningeland. Harms var også den tids 

mest bekjente taler. og flere av de unge te,ologer fra Norge 

var der en tid, deriblandt senere biskop Bugge og professor 

Petersen. der begge var begeistret for denne merkelige 

mann. Så drog vi med tog til IIannoveL' - tror jeg - der 

fikk vi hester og vogn, og så bar det avsted skritt for skritt 

over endeløse sandørkener - Liineburgerhede. Vinden blåste 

og sanden føk så der aldri val' vei å se, hjulsporene blev 

straks dekket med sand, 6 timer tror jeg det tok. De arme 

hester måtte ofte hvile og fikk da gjerne nogen stykker brød 

opskåret i en krybbe med øl over. Således styrket drog de 

oss videre. inntil vi endelig kom til et elendig hotell, ln"or 

hverken oldefar eller jeg fikk sove et minutt. Der var en 

skrål uten like - jeg var ganske fortvilet og kunde ikke 

forstå at vi var kommet til et kristenfolk. Imidlertid var 

det ryktedes at en ung norsk familie var kommet der for 

pastor IJarms' skyld. Så kom en ung teolog til oss med innhydeftse 

å ta inn hos en adelsfamilie von der Luhe og bo der 

som deres gjester sålenge vi vilde opholde oss i Hermansburg. 

Jeg syntes det var helt vanskelig å ta imot så megen 

vennlighet. men før vi fikk svaret kom hr. von der Liihe 

selv med sin vogn for å hentc oss og vårt tøi. Hos disse 

elskvcrdige, fint dannede mennesker blev vi i :; uker og" oplevet 

en uforglemmelig tid - såvel i deres deilige hjem som 

i samvær med pastor Harms. IIan var ugift og gikk helt 

op i sin prestelige virksomhet. Men jeg var dog en visitt 

hos ham. lIan tiltalte mig, og jeg blev så perpleks da jeg 

skulcle svare på tysk, at jeg sa: «Meine Mann». Jeg tenker 

nok at mine oldebarn forstår, hvor ille dette var anbragt. 

Og det gav Harms anledning til med sitt vakre smil å si: 


32 

byen og dype kanaler som kunde fylles med vann i krigstid 

- broene kunde trekkes ap, og da syntes innbyggerne 

de var trygge. Dengang var ikke all den djevelskap opfunnet 

som nutidelJ1s kriger fører med sig. I en eld!!ammel 

Bierhof inntok vi vår enkle "\Vurst-miitag og reiste så videre 

til Neuendettelsau, hvor den bekjente pastor Lohe hadde sitt 

deilige diakonissehus. Alle steder hvor vi kom, fant vi venner 

- således der professor von Zetsehwitz, bror av gamle 

fru professor Caspari her i Norge, og vi fikk tilbringe flere 

deilige festdager, dels i pastor Lohes vakre hjem og omkring 

alle steder hvor han talte. Diakonisseanstaltene Kaiserswerth 

og Neuendettelsau var jo da forholdsvis naget nytt og 

velsignede institusjoner, som ikke var kjent hos oss. Alt arbeide 

stilet mot barmhjertighetsgjerninger mot syke, fattige, 

elendige av ethvert slags. Søte unge kvinner stod ferdige til 

å følge Jesu befaling om å gjøre godt for alle som hadde det 

ondt. Dere kan tro oldefar og jeg nød disse dager og tok imot 

lærdom for hele livet - med ønsket om også å få nåde til å 

praktisere litt av det selv. 

Så gikk da tiden hurtig, til vi atter måtte tenke på hjemreise 

til vårt kjære Norge. Det teologiske semester sluttet i 

begynnelsen av mars. Alle våre dyrebare venner visste ikke 

hvor godt de vilcle gjøre det for oss - middag og aften hos 

dem - og alt ti] avskjed for livet - vemodig men dog glade. 

For vi visste alle at vi for Jesu skyld engang skal møtes 

hjemme i himmelen. 2nen mars j 863 var vi ferdige til avl'eise 

med nattog kl. 12. Da vi to kom trappen ned, stod en 

flokk unge studenter som sang - på tysk naturligvis - den 

gamle Luther-salme «Vår Gud han er så fast en borg» O.S.v., 

og så fulgte de alle efter vognen til stasjonen, og det siste 

farvel var «Gott segne und hiite Sie». Så gled toget bort - 

jå hvad hadde det ikke vært for en herlig tid for oss begge! 

I Leipzig var vi nogen timer og så der det første deilige utsprungne 

bjerkeløv og vårblomster i bedene. 

Så var det bare å nå det lille dampskib «Nidelven» i Hamburg 

- en elendig rullebøtte, som dog førte oss lykkelig til 

Bergen. I Kristiansand var vi nogen timer hos kjøbmann 

Moes. Tross det vi hadde halt en så deilig tid, så vet dere ikke, 

hvor lykkelig jeg var, da de første skjær og' klipper av fedrelandet 

viste sig for oss. Vårt gamle kjære velsignede Norge! 

I Bergen hvor oldefar hadde megen nær familie, og hvor 

han hadde gått på skole, blev vi åtte deilige dager. Jeg fikk 

da .lære min nye familie å kjenne og blev riktig glad i den. 

Bodde hos megler J aeob Frieh, oldefars onkel. Der blev atter 

festet, og jeg' var ganske medtatt, da vi atter gikk ombord 

for å reise til Trondhjem som vi håpet å nå fredag. 

Dette var mandag'. Tipoldefar, min far, skuI de da møte i 


33 

Trondhjem og kjøre oss videre til mitt barndomshjem Mæhle. 

Men et voldsomt uvær med stol'm, torden og lynild gjorde, at 

vi to ganger måtte søke nødhavn, og vi kom ikke til Trondhjem 

før natt til skjærtorsdag. Et så langt ophold på skibet 

var jo utenfor beregning'en, og da oldefar hadde hatt opgjør 

med restauratøren, så var der 6 skilling igjen i portemoneen. 

2 koppel' te var da også betalt, og så tok vi medsendte kjeks 

og kaker fra onkel David Frich i Bergen, og dermed var dette 

vår aftens. Stor fornøielse over at alt strak så langt. Kun 

dere engang gjøre dette efter er det godt. Så møtte far, og 

vi kom tilbake til Mæhle, «h,jemmenes hjem på jord», feiret 

påsken hos våre kjære og så til Levanger, hvorhen da vår 

flinke, trofaste Elisabet Robertsen atter fulgte med. Dette 

vårt deilige ophold i Tyskland hjalp oss jo merkelig Oyel' 

sorg og savn i det lille tomme hjem i Levanger. 

Så gikk tiden hmtig til 30te mai 1863, da vi atter fikk en 

skatt i vårt hjem: Olaf H,el1l'ik Berg, nu overlæge ved Modum 

bad og praktiserende læge i indre medisin her i Oslo. 

Med takk til Gud blev han mottatt av fal' og mor, og vi blev 

atter rike. Gud velsigne ham for all hans kjærlighet. Tiden 

gikk herefter som vanlig. Oldefar talte ofte både i kirke og 

bedehus og var alltid omgitt aven stor takknemlig tilhørerskare. 

Og så kom julen, da den kjære tipoldefar sogneprest 

Yrich døde, og oldefars mor og søsken kom til oss på besøk. 

Vi var glade over å kunne motta de kjære gjester. Min broJ' 

Bernhard val' da på Mæhle, så vi hadde hans ledige værelse, 

Vår k,jære trofaste faderlige venn, biskop Grimelund, ønsket 

at oldefar måtte bli prest, og så reiste vi 7de septbr. til 

Trondhjem, hvor oldefar blev ordinert til sogneprest til et 

nyoprettet prestekall Eid og Vold i Romsdalen, fraskilt Grytten 

sogn. 7de septbr. 1864 innviet biskop Grimelund ham til 

tjenesten i Guds menighet. Våre foreldre fulgte med oss, og 

alle var vi efter den høitidelige innvielse i Frue kirke pjester 

for den øvrige del av dagen i bispegården. Dagen efter 

kom vi ombord på dampskibet, der førte oss til Molde - så 

ombord med alt vårt habengut på et lite dampskib innover 

den herlige Romsdalsfjord - til Eid. Bygdens folk møtte op 

med hester til oss og tøiet, og vi kom da inn i vår meget 

trange bekvemmelighet på en bondegård - Frisvold. Der 

var ikke prestegård enda. Oldefars søster Mina fulgte også 

med oss. 

Om vårt ophold i Romsdalen kunde det være meget å si. 

Inntektene var vel ca. 2000 kr., men det strakk godt til. 

Oldefar sa alltid, at vi fikk lårene av de fleste spedkalver 

som blev født. Godt for fisk stadig, og' melk fikk vi kjøpt 

- hadde en tid og'så ko selv, som jeg fikk da ,jeg reiste fra 

Mæhle 1865. Tipoldefar Richter var da død i mars. 2nell 

3 


37 

vi to var de eneste fremmede. Jeg har nu alltid haU mere 

av frekkhetens nådegave, så det alltid falt lettere for mig . 

• \fen den føt'ste gang vi var buden til en stor middag hos vål' 

senere så kjære og trofaste venn bankchef Faye, og oldefar 

ikke kunde følge mig, ela han måtte ha en bruelevielse i kirken 

samtidig, da sank også mitt mot dypt, da jeg alene skulde 

gå inn i den fylHe selskapssal. Den elskverdige vert hjalp 

mig godt, idet han møtte mig i entreen, og ved hans arm 

kom jeg godt over vanskelighetene. Han førte mig rundt til 

hver enkelt og presenterte gjensidig, inntil han kom til de to 

siste - fru konsul Michelsen (Chr. Michelsens mor) og vertens 

svigerinne, fru Wallendahl. Han gav mig plass mellem 

cl isse to elskverdige damet', som blev både Davids og' 

mine trofaste veninder til sin død. Oldefar vant snart menighetens 

kjærlighet - og hvad dette har å bety for en ny 

prest, det forstår kun den, som har vært så lykkelig å opleve 

det. Kirken var fyllt til trengsel alltid. Da Korskirkens 

sakristi dengang lå på den motsatte side av prekestolen, så 

måtte gamle, verdige kirketjener Dahl gå foran presten for 

å skaffe plass tvers over koret til prekestolens trapp. Ofte 

var også den optatt av døve, som hadde ondt fOl' å høre. Det 

som gledet far mest, tror jeg var å se de mange unge, som 

kom til kirken. Hele kirkegulvet og koret med var tett 

av stående ungdom. Dengang var der faste plasser med 

navn foran på brettet, hvor man la salmeboken fra sig. Hver 

stol var lukket med dør, hvortil man hadde nøkkel for å låse 

op. Når så det siste vers av høimessesalmen var sunget, lukket 

en velvillig sjel døren op, dersom der var plass ledig, og 

så kunde da nogen få komme inn og sitte under prekenen. 

Heldigvis er da denne gamle aristokratiske ordning nu opgitt, 

og der finnes ikke - som rimelig - lengere betalte plasser 

i Guds hus. Det første år bodde vi tilleie i Oskars gate, 

men så kjøpte oldefar et hus på 0vregaten, bygget i gammel 

tysk stil med spist tak mot gaten - 3 etasjer. Dette blev cia 

pusset op og ordnet bekvemmere for oss, og vi flyttet inn om 

høsten. Alle var vi glad over å komme til det solfyllte hjem. 

God plass fikk vi til oss alle - fikk også en ung gutt, W ollert 

Andresen, i huset, og han var oss alle kjær. Blev hos oss til 

han reiste til Christiania og tok sin artium - er nu en flink 

læge i Bergen og en trofast venn fremdeles. Våre barn kom på 

skole og vi var lykkelige ved å ha alle hjemme og på gode 

skoler, hvor de fant venner for livet og gjorde oss glede ved 

å komme godt frem. 

Oldefar fikk dannet «fattigpleie» til hjelp for så mange 

som levet på livets skyggeside, en forening av kvinner og 

menn innen Korskirkens menighet. Der blev inndelt kretser, 

hvor diakon og diakonisse, som vi kaltes fikk sine bestemte 


38 

familier å tilse og hjelpe. Jeg fikk? enker med større barneflokk, 

som jeg skulde forsøke å hjelpe med råd og dåd. Det 

var for det meste sjømannsenker. Bergen er jo en by med 

mange sjømenn, og «far» blir ofte borte på sjøen. Mange 

vilde nødig gå til fattigvesenet, og syntes det var så godt il 

få hjelpen på annen måte. En gang om uken samledes vi i 

inisjonshuset for å sy tøi til barn og gamle, som selv ikke 

kunde utrette noget. Tøier fikk vi hos godgjørende kjøbmenn 

og garn til strømper, som vi selv kunde gi ut til arbeide for 

nogen, som kunde strikke for oss, og derved tjene litt selv. 

Så delte vi det ferdige tøi efter som vi trengte til våre fattige. 

Våre diakoner samlet inn penger, og vi hadde megen 

glede, når vi kunde gå hjem belesset med større og mindre 

pakker til utdeling. Den største glede var nu før jul, da også 

større gaver blev oss tilsendt av varmhjertede rikmenn og 

kvinner, som gledet sig over å kunne hjelpe på denne måte 

og få tro, at gaven da kom der, hvor elet mest trengtes. Jeg 

der hadde de fleste enker og faderløse å tilse, fikk visst også 

elet rikeste tilskudd. Og om aftenene kort før jul var elet å 

fylle de navnede pakker i kasser og så på kjelke, hvis der 

var sne, å dra op Stenkjellerbakken og inn i de forskjellige 

«smug», hvor de bodde - med utdeling - som oftest fulgte 

barna mig tilhjelp. Dere kan tro del' var glede. Foruten tøi 

var der til hver en pose med kaffe, sukker, kaker, nøtter, 

rosiner eller fikener til barna. Jeg vet ikke hvor gleden var 

størst - hos elem som fikk gaven eller hos dem som fikk gleden 

av å gi. En stor brand i kjøbmann Sundts varelager ødela 

meget. Kjoletøipakkene blev dog ikke helt gjennembrent. 

«Fattigpleierne» fikk dele disse tøier, og vi damer fikk en 

U-dagers sjau med utklipp av det forbrente tøi. 2 vaskekoner 

vasket og rullet for oss. Et gammelt hus på Korskirkealmenning 

var utflyttet og innk.jøpt til ungclomsforeningslokale. 

Dette fikk vi bruke til tørk av tøiet, og det kom godt 

med. Lukten av alt dette brente tøi trakk sig inn i våre klær, 

så vi alltid måtte bytte og bade, når vi kom hjem - for ikke 

å forpeste våre stuer. Men strevet var det vel verdt, og av 

de små stykker sydde vi helt kunstferdig bluser og skjørter 

til voksne og barn, og vi var takknemlig. Når jeg nu sitter 

her og skriver disse linter må jeg tenke på, at jeg vel nu er 

den eneste gjenlevende av alle, som strevet med dette. De 

fleste av oss var jo allerede da eldre damer - i 50-årsalderen, 

og nu °er det næsten 30 a 40 år siden. 

Min kjære David blev mer og mer optatt av arbeide. Foruten 

den daglige prestegjerning, som gikk foran alt, blev 

han også innvalgt som formann i mange foreninger på det 

kirkelige område, der optok hans tid om aftenene og tildels 

gjorde ham meget søvnløs. Efter 1 Yz års forløp døde plutse- 


40 

Saxes død i mai måned det foregående år. Enkefru Saxe 

fikk lov til å bo i prestegården, hadde en vanskelig vinter 

med meg en sorg og sykdom på barna, hvorav et døde før 

hun forlot prestegården efter så kort ophold. De yar flyttet 

til den vakkert oppussede prestegård, glade og lykkelige, 

ved apl'il flyttetid 1889 og syntes de hadde det så godt. Så 

døde stiftsPl'ovst Saxe plutselig en natt av hjemeslag, og senere 

var alt vanskelig for den arme fru Saxe med 4- ukonfirmerte 

barn. Til Krogs var vi alle - også Hille - buden 

til middag, og så drog vi atter tilbake til bispegården. Del' 

var gjort anstalter for å få bagasjen opkjøl't fra Hamar stasjon. 

Og den følgende dag kjørte vi atter derop for å begynne 

livet deroppe. Et velsignet lykkeligt liv i nær 20 år. 

Det faller jo i alle embedsmenns lodd å flytte fra det ene 

sted til det annet - og hustruenes å ordne med nye hjem. 

Når disse linjer leses, så har kanskje mange barnebam fått 

sine egne hjem. Gud give de må være så lykkelige som 

eders gamle bestemor og oldemor alltid har vært. Vi kom 

jo fra et byhjem og skuI de atter begynne å danne et h.jem 

på landet, - med en større prestegård, hvor der alt stod 10 

kjør, 2 hester, 2 mindre svin og nogen sauer på et gammelt 

nedtrådt fjøs. Disse dyr fulgte dengang med fra den ene 

prest til den annen, naturligvis ikke de samme dyr, men dette 

antall, forstår dere. Alt nytt for våre unge døtre, og de 

fikk det travelt med å sette sig inn i landsens husstell. De 

skulde være husjomfruer, 2 ad gangen og ta hver sin uke 

naturligvis. Da vi til sommeren ventet mange gjester, måtte 

del' kjøpes nye gardiner, 18 stoler, flere senger med utstyr, 

vaskeservanter, foruten alt ytre - gårdsstellet tilhørende. 

Da oldefars fødselsdag 23de mai kom, var vi nokså ferdig' 

og hadde da samlet et lite selskap. Våre døtre hadde altså 

hver sin uke til å stelle i huset. Dette gavet vittig hode 

anledning til å svare på et spørsmål til ham, hvorledes man 

likte den «nye prostinna»: «Å, hun kan vel være bra nok, 

men hun får nu aldri beholde husjomfrua si mer enn en 

veku ad gangen.» 

Oldefar fikk meget å gjøre omkring i menighetene, som 

stiftsprovst hadde han både Hamar og Fumes kirker foruten 

Vangs å preke i. Pastor Erichsen var tredjeprest i Hamar 

og Nordberg res. kap. i Fumes. Før vi reiste fra Vang fikk 

oldefar ordnet det så, at Hamar og Furnes blev utskilt fra 

Vang, til egne sognekall, og da blev Erichsen stiftsprovst i 

Hamar. 

Menigheten blev snart glad i sin nye prest og deres vennlighet 

fikk også vi andre nyde godt av. Vi var med ved 

misjonsmøtene, der holdtes som vanlig omkring i familiene, 

naturligvis også i prestegården. Søndagene kom mange kjø- 


42 

deilige hjem i Hamar - Ellen, Randi, Astrid, Emilie, Rut, 

Carl David. 

Så gikk årene, inntil min kjære David vilde søke mere 

ro og hvile efter et langt og dog så kjært arbeidsliv. I 1909 

søkte han avskjed fra det velsignede k,jære Vang, hvor vi 

sammen har levet næsten 20 år, og Gud har gjort det så usigelig 

godt for oss og våre - omgitt av kjærlige venner - 

aven menighet som vi elsket og som jeg tør si elsket oss 

igjen. Med vemod i h.jertet, men med takk til Gud samledes 

vi i prestegården til vårt gullbryllup 20de juli 1909, hvor 

vi overveldet av kjærlighet og takk tok imot og gav kjærlighet 

igjen. 

Skrevet i Christiania februar 1921, Briskebyvei '34. 

På en lys høstdag 9de nov. 1909 flyttet vi inn i dette 

gamle hus, som ligger vakkert i en gammel have. Når jeg" 

nu skriver dette. skinnce solen inn i alle vinduer og gjør våre 

:5 værelser strålende lyse. Jeg var så lykkelig over at den 

k.jære oldefar likte vårt nye hjem, når vi fikk det istand 

med våre gamle kjente møbler og maleriene på veggen, hvorav 

det støeste maleri på veggen over sofaen er gullbryllupsgave 

fra Vangs menighet og forestiller Vangs prestegård og 

Vangs kirke med omgivelser og var det kjæreste for oss. 

Oldefar kunde glede sig ved å stå i døren mellem stuene og 

beil-akte denne kjære gave, solbeskinnet - med de mange 

minner. Kunstneren Lars Jorde fant også, da han engang 

kom herinn, at ingen av hans arbeider knude ha en bedre 

plass. Men så var der en feykt fot', hvordan oldefar skulde 

få tiden til å gå. Han var jo så vant til sitt arbeide i menigheten 

og kirken, og nu syntes han aH var slutt. Imidlertid 

hadde Gud bruk for ham fremdeles. Han fikk nok av ulønnet 

arbeide, først i Indremissionen. Hver uke kunde han 

lese sitt navn· i «Bymissionæren» og fant derved hvor han 

den uke var tilsagt til møte. Så blev han anmodet om en 

gang ukentlig å tilse de syke på .Tervells klinikk, som ønsket 

å tale med en prest. Lægene og" Røde Kors-søstrene tok imot 

ham med tillit og glede, og jeg tør håpe at der var mange 

syke som med glede og takk ventet på hans komme, og som 

han fikk nåde til å gi trost i en tung time og opmuntring til 

en søkende sjel. Til jul og fødselsdag kom der deilige blomster 

fra lægene og søstrene, som også fra syke. Han fikk 

også ofte opforclring til å preke for en trett prest i kirkene. 

Særlig hjalp han Oslo-presten Sommerfelt i høitidene, 2nen 

dag. Juleaften talte han stadig ved .juletreet for syke 

-og søstre ved Jervells klinikk. Sdje juledag reiste vi så til 


43 

våre barn i Sandesund, og Olga reiste til Hamar, hvor hun 

besøkte Annal' og' Dagny og venner ellers. - Vår Olga var 

våren efter vårt komme hertil anmodet om å være husbestyrerinne 

hos ingeniør Haxthow, der nylig hadde mistet 

sin hustru. Der var hun da og stelte huset og de 3 unge 

barn til høsten 1910. Direktør Kiær ved det statistiske Centralbureau, 

til hvem far hadde henvendt sig, kom en dag til 

oldefar og sa at nu kunde Olga få plass på kontoret der. 

Dette var en stor glede for oss. Så fikk vi henne hjem til 

oss igjen - og til et arbeide som hun har fortsatt med og 

Jlåper å fortsette med til hun faller for aldersgrensen. lIun 

l

44 

første side av «Aftenposten» står et stort billede av keiser 

Wilhelm og underskrift: «Herren over krig og fred ». Jeg 

viste billedet til en tysk herre, som satt ved siden av mig. 

deh verstehe es nieht.» Vi tilbød å oversette, og der blev 

skrekk og dypt alvor i alles hjerter og blikk. Den tyske 

herre og hans frue fortalte, at de hadde vært i Jotunheimen 

en uke - efter først å ha tilbragt 10 dager i Balestrand og vært 

daglig sammen med keiser \Vilhelm, der som vanlig hvert år 

kom der med «Hohenzollern» og andre svære ski be. Denne 

tyske familie hadde intet hørt, som rimelig, inne i fjellene 

og hadde tenkt sig et flere dagers ophold i Christiania for å 

se den store utstilling og den deilige omegn. Nu bestemte 

de sig straks til å reise samme aften til Hamburg som var 

deres hjem. Dette var altså begynnelsen til all den elendighet, 

krigen medførte i de mange år. Den første vi møter på 

Hamar gater var Sigrid Sæhlie, som med skrekk kunde si 

oss at der omtrentlig ikke fantes mel og meget annet i byen, 

og at der allerede var et helt «run» med efterspørsler om 

livsfornødenheter. Vi måtte straks avsted til Ottestad prestegård 

- hest og vogn stod ferdige til å hente oss, og så 

kom vi da derhen om aftenen 1ste august. Der var samme 

skrekk og elendighet. Pastor Kiærs elskverdige kusine forestod 

hans hus, og hans svigerforeldre pastor Riddervolds tilbragte 

ferien på prestegården. Frk. Kiær sendte kusk og 

hest til landhandleren for å få kjøpt en sekk hvetemel og en 

sekk siktet rugmel. Der kom 12 sekk tilbake av begge sorter 

- mere kunde man ikke selge til en husholdning - og 

dette til dobbelt pris allerede. Pastor Riddervold tenkte på 

sine barnehjem i Christiania, hvorledes de skulde få mat - 

telefonerte til bestyrerinnene om øieblikkelig å gjøre så store 

innkjøp de kunde få. Knapt nok halvdelen av hvad han 

hadde ønsket kunde fåes, da forrådet i landet var så altfor 

knapt. På denne måten begynte altså også elendigheten hos 

oss. Vårt land slapp vel nærmest med skrekk og dyrtid - 

og tap av mange sjøfolk på grunn av miner og ubåt-krig. 

Oldefar blev også i Ottestad vel mottatt og meget 

hørt - både i kirken og' ved bibellesninger og foreninger. 

] eg nød samværet med de to elskverdige gamle prestefolk 

- Riddervold's - og med frk. Kiær. Fulgte oldefar til kirkene 

og møter, og begge hadde vi en riktig deilig tid på den 

koselige prestegård. 

Sommeren 1912 tilbragte vi den ' meste tid av ferien hos 

Stefan på hans lille sted «Vangen» ved Lillehammer. Oldefar 

var da bedt om å bestyre Fåberg menighet, hvis prest 

neHop var død. Vi tinget oss inn 'som losjerende hos svoger 

Stefan Frieh og svigerinne J eHa Stoltz og tilbragte sommeren 

riktig deilig der. Jeg fulgte oldefar på lange kjøreturer. 


45 

nå]' han skulde holde bibellesninger og kvinneforening'er. 

Var en søndag med til Saksumdalen høit tilfjells, hvor der 

var en liten kirke og nogen få gårder - mest småbruk og 

seterfolk om sommeren. Da oldefar var ferdig med sitt 

arbeide, tok vi en liten tur op til Fefor sanatorium og nød 

den herligste utsikt inn i Jotunheimen, «Sikkilsdalsporten» 

og flere snedekte herlige fjell, der var betagende deilig å se 

i solskinn og klar luft. Var så heldige at vi på hjemturen 

møtte Eivind og Helene på stasjonen, og reiste så i godt følge 

hjem. Dere forstår at tiden i Christiania også gikk lett og 

godt både for oldefar og mig. Ofte kom også barn og barneharn 

inn og besøkte oss. En gjesteseng har alltid stått ledig 

til sånne besøk - og er det fremdeles. Her i Christiania 

var samlet mange gamle prestefamilier, der var flyttet 

'inn fra landet, når de søkte avskjed. Prost Ulstads, Meyers, 

Aars, Stangs, Breeks m. fl. 

1922. 

I .Julen 1916-1917 var oldefar og jeg som vanlig i de 

siste år hos Helene og Eivind i Sandesund. Dette blev også 

vår siste jul sammen. Oldefar vilde så gjerne ha en aftentui' 

alltid, men da sammen med Helene, - på disse turer var 

det første gang Helene forstod at fars krefter begynte å 

svikte ham. Da de 1ste ' juledag skulde gå til Sarpsborg 

kirke, måtte han vende omtrent halvveis - og kom alene 

tilbake til mig. Han trengte til hvile, men vi leste da prekenen 

sammen, Da vi kom hjem, gikk han dog de vanlige 

sykebesøk på Jervells klinikk og i indremisjonsarbeidet, men 

han syntes å være svært trett, når han kom hjem. Han sov 

og spiste godt og følte sig ikke syk -'bare trett. Fastelavnssøndag 

var vi buden til Lovisenberg til middag, efter gudstjenesten. 

Vi reiste med trikk som vanlig', men det lille 

stykke op alleen til Lovisenberg falt ham så tungt, at jeg 

næsten ikke trodde vi kom frem. Efter å ha hvilt en stund 

på sofaen i det koselige kontor, kom han sig, så vi kunde gå 

trappen ap til det yndige kapell der og høre prekenen. AH 

syntes da å være bedre, og vi var med i den koselige middag 

- og så som vanlig en lengere hvil før kaffen. Så 

spurte den trofaste kjære venninne. søster Kathinka Guldberg, 

ham om han vilde gi oss et Guds {)rd til de samlede 

søstre. Og så valgte han ordet om «Jesus som den gode 

hyrde». Han begynte med å fortelle om en preken, han en 

g:ang hørte av sin gamle venn biskop Heuch, der sa med sin 

dype stemme: «Når nogen sier til dig', du er et godt 

får, så blir du vond, men når Jesus sier til dig, du er mitt 


48 

var en av hans kjæreste. To ganger den dag spisset far 

munnen til kyss for mor. «Å, du hal' kysset mig mange 

ganger gjennem 58 gode år,» sa mor og la sitt hode ved siden 

av hans. - Lørdagsnatten delte vi mellem oss. Den var 

urolig for stakkars far som uavladelig blev vekket av hoste 

og kvalme. Mor varmet suppe til ham om natten. Å, men 

han var så tålmodig. - Lørdag vilde han ha forelest en 

yndlingssalme, nr. 840 i Gustav Jenssens salmebok, lest av 

G. J. selv i mars 1917: 

Si mig det gamle budskap, 

det beste som jeg vet 

om Jesus og hans ære 

og om hans kjærlighet! 

Si mig det kun så simpelt 

som barn på fire år, 

for jeg' er syk og såret 

og litet kun formår. 

Si mig' det klart og sindigt. 

jeg fatter det så sent. 

Guds råd mot syndens våde 

det frelsens under rent. 

Si mig det mange ganger, 

jeg glemmer det så lett. 

Akk morgenduggen tørres 

når solen brenner rett! 

Si mig' det mildt og stille 

med alvors dype røst. 

Husk på, jeg er den synder, 

som Jesus har forløst! 

Si mig det gamle budskap, 

d et beste som jeg vet, 

det budskap uten like 

om Jesu kjærlighet! 

Olga spilte dempet og, så sang vi så godt vi kunde en til 

av fars trøstesalmer, da han var syk: Nr. 843 i Gustav Jenssens 

sal mebok: 

Så ta da mine hender - og før mig frem 

inntil jeg salig ender - i Himlens hjem! 

J eg kan ei gå alene, - enn ei et fjed 

hvor du mig' fører ene - jeg følger med. 


51 

fal' Jesu skyld håper å opleve del' hjemme - hvor så mange 

av mine allerede er nådd hem, og så. ber jeg Gud gi mig et 

I'ent hjerte og fornyen stadig ånd inne i mig, og så håpee 

.jeg på Hans hjelp foe hver dag som går. 

En deilig lys solskinnsdag vil jeg forsøke å fortsette mine 

sålenge avbrutte eeindringer. Så meget er hendt i det år som 

gikk. Jeg tar det vesentligste. Et brev fra min kjære, eneste 

nlllevende bror Bernhard Richter, konsul i KonigsbeL'g, i de 

siste maidager 1921 sa, at han vilde komme og være en tid 

hos oss. Fra begynnelsen av mai var jeg ikke frisk, følte 

mig trett og slapp, og en hevelse i kinnet gjorde ondt. Imidledid 

trodde da Olaf at dette vilc1e rette på sig. Og han reiste 

da fra mig 28de mai - til Modum, hvol' han som overlæge 

skulde være til utgangen av august. Det falt så vanskelig 

å si farvel til ham - jeg hadde følelsen av at han ikke 

skulde finne mig mere her. Et bl'ev fm Bernhard meldte, 

at han vilde komme hit j ste juni, og da jeg så gjeme vilde han 

skulde bo hos oss. og jeg fikk værelset ledig, så forsøkte 

jeg da å få det så koselig og godt for den kjære bror som 

mulig. Dette lyktes også - men da jeg skulde gå den lille 

hakken op til gaten, føltes det, som om jeg ikke kunde få 

puste mere - vendte da straks tilbake med den laks ,jeg 

hadde kjøpt, og så måtte jeg sette mig i stuen stadig under 

følelsen av, at deL' var noget ved hjertet, som ikke pleiet å 

være der. Imidlertid kom da den elskede bror - også dette var 

vanskelig å komme oveL'. I håp om at alt vikle rette på sig. 

gikk jeg snart i seng. Natten blev dog vanskelig og kl. ? 

morgen måtte jeg vekke alle i huset. Jeg trodde at mitt 

gamle hjerte val' gåt trett, og at Herren vikle ta mig til sig. 

Vår kjære veninde doktor Hanna Feilberg kom snart og 

kunde bare si at det var hjertet som arbeidet sterkt. Jeg var 

jo selv viss på at Herren vilde ta mig hjem og for Jesu skyld 

vilde motta mig som en fattig synder - frelst av nåde - 

uforskyldt. Dager og netter gikk - alle mine barn (på Øvre 

nær), Olaf fra Modum, Dagny fra Hamar, Helene fra 

Bærum - kom inn til mig. Bernhard var den trofaste vaktel" 

da Gud lot oss forstå, at jeg atter kunde begynne å tenke 

på, at tiden hernede ikke var ferdig ennu. HelTe Gud h,ielp 

mig til å være ferdig, nål' Du vil kalle mig. Så vil jeg også 

nu gjerne si: «Som du vil o Jesu kjære - når kun du, kun 

du vil væl'e selv min sterke støttestav.» Litt efter hvert 

vendte heftene tilbake, og jeg kunde stå op igjen. Støttet 

av min elskede brors sterke arm kom jeg også ut på verandaen, 

hvor der stod en god stol med puter til støtte. Kunde 

næsten ligge der i det herlige sommervær vi hadde den hele 

sommer. Da Bernhard trodde at jeg var bedre våget han å 

reise til Mesnalien 14 dager hos Dagny og Annal'. og da han 


52 

i slutten av juli kom tilbake reiste han til Modum bad for 

å forsøke kullsyrebadene. lIan visste, at hau hadde åreforkalkning. 

Disse bad bekom ham ikke vel. Jeg var da kommet 

så langt, at jeg' kunde tenke på å være litt hos Eivind 

og Helen på Halden gård i Bærum. Var der 14 dager og 

følte mig styrket for hver dag. 16de aug. kom Bernhard tilbake, 

og han og Olga kom til Halden for å hente mig. Dtl. 

så jeg, at Bernhard visst var alvorligere syk enn vi hadde 

tenkt oss. Vi tok en bil og kjørte hjem om aftenen. En 

sovedivan blev flyttet inn i vår stue for å ha den kjære 

])l"or hos oss. Han var da bestemt på å reise tilbake til 

Konio'sberg - bestilte billett - likeså værelse i Berlin 

og viide reise herfra mandag 22Cle aug. Imidlertid var 

Bernhard så klein lørdag, at vi fikk læge til ham. Bernhard 

selv hodde at smedene for brystet var bronkitt - et onde 

han har lidt av i mange år. Lægen kom og trodde det samme 

- han fikk medisin hedor, men alt uten nytte. Så bad jeg 

ham om å reise tirsdag op til Lovisenberg for å få maven 

renset. Dette plaget ham lIemlig også. Olga fulgte ham 

clerop - jeg stod tilbake med frykt, men også i det stille håp. 

at han næste dag kunde være her hoss oss igjen. Men Gud 

vilde det anderledes. Tidlig onsdag morgen var Olga en tUt' 

for å se til ham. Natten hadde vært slem. men han syntes da 

å være litt bedre. Kl. 11 kom der telefon til mig, om jeg 

kunde komme og se til ham. Helene, Olga og jeg" reiste straks 

i bil. Da jeg kom inn var hans første ord: «Kjæreste søster 

min - har du gått happen op?» - Det var hans omsorgsf 

LIlle tanke på mitt gamle hjerte. Han syntes selv å være 

bedre, men en kold sved foruroliget mig'. Vi leste litt sammen, 

bad Fadervår, som vi jo hadde gjort hver dag under 

min sykdom, og så gikk vi fra ham - ikke med tanke på at 

det var siste gang. Vi kom da h.tem, og en halv time efter 

kom budskapet om at han var død - 24de august 1922. Uten 

å ha talt et ord, siden vi gikk fra ham. Å, hvor svært det 

var å forstå dette. Bernhards plutselige bortgang - om han 

var beredt til å dø - om jeg kunde få tro, at også han var 

gått hjem. Så kommer sogneprest Ulsaker og frue hit til mig, 

ela de hadde sett dødsannonsen i avisen. Bernhard hadde så 

ofte i sine brev skrevet om, hvor lykkelig han val' over å ha 

møtt dette elskverdige prestepar, som han hadde sluttet sig 

så til og regnet det som sommerens 10 lykkelige dager, da de 

var sammen på Modum. Så kom de to og trøsLet mig. Efter 

en andakt presten hadde holdt i kursalen hadde Bernhard 

kommet og takket ham.

56 

ferdig med eksersisen håper han å få plass på Ullevål sykehus 

foreløbig'. 

18/ S 23. Gudskjelov jeg har det så godt. Fikk siste sondag 

gå tilalters i Uranienborg kirke, og så kom min kjære 

Øvre for å være hos mig hele dagen. Han og Aja el' nu her, 

efter flere års ophold delvis i . Paris og Berlin. Nu kom de 

fra Paris og' blir kanskje her i vinter, - Øvre for å lese korrektur 

på sin bok «Den evige vandrer» og forhåpentlig skriye 

en ny bok, hvis innhold vel hans hode er ferdig med. Gid 

elet må lykkes min elskede gutt, så både han selv og andre 

kan ha glede derav. Så venter jeg min kjære Olaf hjem fra 

sitt 3 måneders arbeide ved Modum bad. Så deilig når han 

kommer tilbake. Min Olga kom hjem fra sin ferietur, frisk 

og kjekk. Først i de to brylluper, så nogen dager i Mesnalien. 

Og så en 14 dagers tur i Jotunheimen sammen med 

Randi Steen som var en kjekk og koselig ledsagerske. Idag 

har Helene vært her og fortalt, at de vil ta en tur til Gildeskål 

for å besøke sine nygifte barn der. Gud give, alt må 

lykkes for dem! Eivind håper å drive jagt og fiskeri og 

undertiden følge den unge distriIaslæge Ludvig Wirsching i 

hans motorbåt på sykebesøk. Så deilig for de to unge å få 

besøk av far og mor. 

25/ 9 23. Min dyrebare fars fødselsdag, 1801 blev han født og' 

gikk hjem til Gud i mars 1864. Der er fred og velsignelse 

over hans minne. Så nærmer sig atter den 4de oktbr .. og 

med den avslutter mitt 89de år, og om Gud vil kan jeg atter 

begynne et nytt år. Det 90de - en ny milepæl - Gud alene 

vet hvorlangt den kan nå. «Gud el' nådig, Han vil ikke 

nogen synders dom og død, Han vil hjelp og redning skikke, 

når jeg er i sjelenød!» Det har min trofaste Herre Jesus 

gjort hittil, og Han vil nok hjelpe herefter. Når tankene går 

tilbake på året som snart lukker sig, så står der «Skyldig» 

overfor min Gud. Meget er gjort, l>om ikke skulde gjøres, 

og meget undlatt som skulde være gjort. Herre kom med 

din uforskyldte nåde og' si: «Tilg'itt og glemt!» Og h,jelp mig 

til å være mere lydhør i det år, som jeg kanskje atter skal 

beg'ynne på. Hjelp mig' til «llVad du i mig begynt - fullfør 

- så jeg tilsist i troen dør, og får en salig ende». Amen 

i Jesu navn! - - Hvor nådig og lempelig har du, kjære Gud, 

ført mig også i dette år. Du har banket hårdt på h.jertedøren, 

og jeg' trodde tiden var inne og jeg skulde få gå hjem. 

Men så kom din lægende hånd og la sig over mitt skrøpelige 

legeme. og jeg har bare å takke for alt, for tilbakevendt livskraft, 

for uforskyldt nåde til sjel og legeme. Har i hele sommel' 

vært frisk og kan gå nokså lange turer uten å bli trett, 


57 

går mine huslige erinder omtrent som før, kan glede mig ved 

å se mine kjære barn, barnebarn og barnebarnsbarn hos mig, 

også til middag av og til, - jeg tror til felles glede. Sommer 

og høst er gått så utrolig godt, tilbragt i vårt gamle hjem i 

Briskebyvei 34. Vi har nok savnet sommervarme, og der har 

vært meget regn, men dagene er gått så utrolig fort, tross regn, 

regn og atter regn. Av og til lyser solen så varm og deilig, 

men plutselig overraskes man med et mørke, som om det 

kunde være 8 aften istedetfor 123 eftermiddag. Det stål' ofte 

for mig som om Gud straffer oss for våre synder, og vel fort,jent. 

Fra landet meldes om grønne havreakre, på vestlandet 

henger høi ennu ute og råtner på hesjer. Frukt er her 

ikke omtrent, selv der hvor der alltid pleier å være overflod. 

Den tørre forsommer gjorde at blomsten blev ødelagt, og siden 

har sommerens væte og" liten varme gjort, at resten ikke kan 

utvikles og modnes. Epler finnes omtrent ikke, plommer og 

pærer blir neppe modne. Å, vi trenger å bede «Herre, straff 

i nåde - og med måde» og hjelp oss til å se, at du allikevel 

har kjærlighetstanker med oss, og gjennem trengsler vil dra 

hjerterne ti] dig. Men er vi lydhøre? Det ser ikke så ut. 

Der er utrygghet og uro i alle livsforhold, i det kirkelige som 

i det borgerlige. Det later til at man ikke vil forstå hvor dette 

bærer hen. I det kirkelige er der strid of? kamp, og det gamle 

ord som engang i tiden blev sagt om de kristne: «Se hvor de 

elsker hverandre» merkes der lite til. Og i det sosiale liver 

der dagligdags beretninger om bedragerier, tyverier, drap og 

slagsmål. Ærlighet og kjærlighet ser ut til å være «moksell» 

død, som det heter i et gammelt ord jeg engang har lest. . 

Min tilflukt. 

J eg vet et ord, det deiligste av alle, 

et ord som jeg mitt ett og alt vil kalle, 

et ord, som alle skatte i sig gjemmer 

og s.jelen rett til fryd og glede stemmer. 

Og dette ord er Jesus. 

J eg vet en borg, hvor trygghet er å finne, 

og ganske sikker er man først derinne. 

Men er man der, så hviler man så rolig, 

som barnet ved sin moders bryst fortrolig. 

Og denne borg er Jesus. 

J eg vet et navn, det deiligste av navne, 

har hjertet det, så kan det intet savne, 


58 

det har en klang så søt som harpetoner, 

det stiller smg og smerter - det forsoner. 

Og dette navn er Jesus. 

J eg vet en venn, mer tro enn nogen broder, 

Han elsker mere ømt enn kjærlig moder, 

hans vennskap oss igjennem livet leder, 

og varer ved igjennem evigheter. 

Og denne venn er Jesus. 

Og måtte da i verdens fryd og smerte, 

den venn bevare freden i mitt hjerte, 

. og om mitt hjerte blev av brystet revet, 

o gid det der med flammeskrift står skrevet. 

Og denne skrift var Jesus. 

Og når fra legemet min sjel skal skilles, 

skilsmissen lad ved dette ord formildes. 

Når leben ikke mer formår at sige 

gid da et sukk fra hjertet måtte stige - 

og dette sukk var Jesus. 

Febr. 1924. 

Et farvel til bestemor Richter. 

14de april 1895, av H. Dahle, overlærer. 

Mitt hjerte det fikk sådan inderlig ro, 

der bredte sig helligdags stillhet, 

når bestemor kom med sin 80 års tro 

og med sin ærværdige mildhet. 

Ti sender jeg henne min enkle takk 

og' ønsker Guds fred over båre. 

J eg takker min Gud, at frem du rakk 

dithen hvor du lengtet så såre. 

25/ 3 24. Nu er det en stund siden jeg skrev litt her. Dagene 

går hurtig, ja næsten umerkelig, når jeg er frisk og kan 

gå litt ut hver dag. Nu har jeg dog vært lenge innestengt, 

isføre gjennem haven og bakken op har gjort at jeg' ikke har 

våget mig hverken i kirke eller turer i Holtegaten. En liten 

upasselighet gjør også, at jeg nu må holde mig inne. Men 

gudskjelov, ikke værre enn at jeg har vært i stuen hver dag 

og' kunnet brodere på mine underkraver, som i det siste har 

vært mitt arbeide. Så har jeg nyHet tiden til · å skrive til 

barn og barnebarn. Igår til min kjære yngste sønn Øvre, 


59 

som da var 52 år. Han er nu i Paris igjen. Øne er en vidfarende 

svenn, som intet steds har fast hjem, men hans hustru 

Aja forsøker nok allikevel å gjøre det hjemlig for ham. 

A, hvor mitt hjerte ønsker at Herren kunde få tak i ham, 

så han engang kan finne frem til det himmelske hjem. Ja, 

ikke bare Øvre, men Olaf og våre døtre. våre barnebarn og 

barnebarnsbarn. Så vi kunde si: «Her er far og jeg - og 

alle du har gitt os» - av uforskyldt nåde, for Jesu skyld' 

I disse dager leser jeg en bok om de siste ting», eller 

fremtidens hemmelighet avsløres av Ernst Mi.ihe, oversatt 

av pastor 11oltermann. Det er vel ikke gitt naget menneske 

å se så langt inn i den hemmelighet. Kort efter at min David 

hadde fått hjemlov, kom stiftsprovst Gustav J ensell, 

som også hadde vært vår sjelesørger ved sykdommen og døden. 

Vi talte om hvor kjært det viMe være å vite litt mere 

om våre hensovede. «Ja, jeg tror nu Gud har en gjerning 

for oss der hvor vi kommer. Hvori dette består, vet vi ikke; 

men ikke tror jeg at vi bare skal svinge palmegrener og 

synge Halleluja. Men en utvikling og et arbeide har Gud 

for oss. » Dette skrives også i den bok jeg leser - at vi også 

skal kjenne hverandre og finne våre kjære som stod våre 

hjerter nær hernede. Ja, jeg vil ønske dette, - men mitt 

l1øieste ønske er dog det, at' Jesus må kjenne mig som sin, 

så har jeg evig nok. 

27/ 3 24. Disse dager nu fremover står nu så levende for 

mig. Det er snart? år siden min Davids kamp og seier, - 

ofte kamp som jeg nok før har skrevet om, men jeg tenker 

mest på hans seier i kampene. Når han om natten kunde 

lese et salmevers: 

«A jeg er en synder stor, 

det er all min navneære, 

bedre kan det ikke være 

når jeg hører lovens ord. 

Men for du er Jesus bleven, 

og min synd du på dig tok, 

derfor er mitt navn innskrevet 

deilig uti lammets bob, 

da lyste ved de siste strofer hans ansikt så glad. Og vi 

måtte - omenn gjennem tårer - glede oss med den elskede 

far. Hans siste ord her på jord var et «Amen». David 

hadde ligget lenge ganske stille, og vi trodde alle at bevisstheten 

var borte. Så kom våre venner fra Lovisenberg, pator 

Jahnsen og hustru, og han gikk hen til sengen og lyste 

velsignelsen over ham. Vål' kjære Helene satt ved fars side 


61 

- de fleste sendt til fars 91de årsdag. Hans festdag feires 

alltid i tankene av barna og mig. Hans minne være yelignet! 

al/ 5 24. Her er stadig festdager. Igår feil'et yi min Olafs 

61 års fødselsdag. Vi blev enig om, at han ikke hadde 

feiret en fødselsdag hos oss siden 1881, da han blev student. 

Søskende om ham - og en til som han ønsker å være sammen 

med i livet. Gud som ser anderledes enn vi, gjøre også 

dette så, at hjertene må drages til Ham - under felles 

bønn om nåde og velsignelse. 

Ylin kjære Øvre kom også inn i vår stue, nettop som jeg' 

dekket middagsbordet til fest. Vi savnet Dagny og Annal'. 

Når jeg tenker på hvor stor min Davids og' min slekt nu 

blir, føler jeg mig som et gammelt tre med 6 kraftige grener 

på. Fra disse er der vokset ut j 7 mindre grener, og nu blomstrer 

disse i de 7 små, som er kommet til siden min David 

glkk hjem i april 1917. Gud velsigne flokken, at de må bæTe 

r ('ukter som han venter' og ser er best for alle. 

Olafs fødselsdag var dagen efter Christi Himmelfartsdag', 

og da sang det stadig i mitt øre: 

Drag, Jesu, mig opefter dig 

så følger jeg med lengsel, 

siden du, o Jesu, gikk 

ut fra verdens trengsel o. s. v. 

Nu har vi atter sunget denne deilige salmen idag Uranienborg 

kirke, og så må jeg føie til: 

Nu har jeg funnet det jeg grunder 

mitt salighetens anker på, 

den grunn er Jesu død og vunder. 

hvor den før verdens grunnvold lå. 

Det er den grunn, som evig står. 

når jord og himmel selv forgår. 

3/7 240. En sur råkold dag sitter jeg her og tenker på mine 

kjære to reisende: Arne og Ellen Gregertsen, som nu drar 

mot sitt doktorhjem i Kvæfjord. Gud føre dem vel frem og 

hjelpe til at de selv velsignet kan være andre til velsignelse. 

Reisens begynnelse er ikke nettop god - i avisen heter det 

at toget gikk gjennem snefok over fjellet, så får vi håpe på 

at dette måtte være det siste utslag av kulde og sne denne 

sommer. Gud gi nu varme og utvikling for alt som står 

nokså lovende, i haver, på aker og eng. Det synes også så 

nødvendig for de mange som nu er reist og daglig drar ut til 

ferieophold landet rundt. Mine kjære fra Hamar vil denne 

ferie være ved sjøen - Nøtterø - og reiser imorgen. Spiser 


62 

middag og overnatter her - og så imorgen tidlig med dampskib. 

Foreløbig blir Olga og jeg i ro her, og da vi begge er 

friske, er det intet martyrium å være i Briskebyvei 34. - Nu 

må jeg ta mitt arbeide - en liten heklet kofte til mitt 6te 

oldebarn. - Jeg var så lykkelig' at jeg blev ferdig med spisestu-bordteppet 

til Ellen. Jeg er Gud så takknemlig for at jeg 

både kan se og kan arbeide, men allermest takknemlig 

for at jeg kan lese og skrive. Alt av uforskyldt nåde for 

Jesu skyld! 

2 1 / 9 24. Idag hal' jeg ikke vært i kirke - regn og vind 

hindret mig. Så har vi tre holdt vår lille andakt hjemme. 

Pastor Jansens korte, gode prekener er mig alltid til stor 

glede. Herre Gud hjelp mig, at jeg alltid må være som den 

ene spedalske, der vendte om og takket Jesus for helbredelsen. 

Jansen sier, at de 9 nok også takket Gud for helbredelsen 

- men ingen av dem vendte tilbake for å takke Jesus 

og gi Ham teTen. Herre Gud hjelp mig og alle mine alltid å 

vende tilbake til vår Frelser og gi Ham æren! Så spilte Olga 

for mig mange deilige salmemelodier av Lindemann, og jeg 

nynnet med min sprukne røst mdene. Gud være takk, at jeg 

ennu kan erindre de mange deilige salmer, jeg har lært helt 

fra min barndom og i mitt lykkelige prestekoneliv med min 

David! - Efter salmene spilte Olga småstykker av I-Hindels 

skjønne musikk: «Judas Makabæus», «Seh't Er kommet 

preisgekronet» og flere, som jeg k,jente så godt fra sangforeningens 

konserter i Vang, hvor klokker Fremstad nedla et 

stort arbeide - også «Hallelujal1», som fru Ingeborg Hille 

sang så deilig. Senere har jeg lest de korte.livsbilleder, som 

fulgte sangene - på tysk og frisket op gamle minner av 

hv.ad jeg før har hørt om den store kunstner. - I Bergen 

hørte vi 3 konserter av Erikka Nissen - klassiske kunstnere: 

Handel - Gluck - Mozart - Mendelsohn og Bethoven, de 

to konserter og den tredje fra nutidens musikere. Oldefar 

og jeg var så enig om, at de første konserter gledet oss mest 

- de var en høitidsfull nydelse! Da vi også fikk anledning 

til å tale med kunstne:t:innen, så forstod vi, at de gamle mestere 

nok også hadde hennes kjærlighet. Gud være takk for 

gode minner! 

Det står for mig som et under, at jeg virkelig synes å 

nærme mig min 90-årige fødselsdag. Gud forlate mig alle 

mine synder av uforskyldt nåde for Jesu skyld! Takk for 

all nåde også i dette år. Ja hvad har jeg ikke alt å takke for t 

Du har gitt mig legemlig helbred - krefter til å gå ut hver 

dag, når ikke været hindrer det. - Du har gjort, at jeg kan 

arbeide, se å lese og skrive. - Du omgir mig med kjærlighet 

på alle måter, kjærlighet fra barn, barnebarn og venner, alt 

kommer fra dig! Ja alt er nåde over nåde. Amen! 


68 

kjære guddatter Hanna Fleischer er nylig gått hjem, - hennes 

minne være velsignet. 

16/ 4 1926. Ja, hvad oplever man ikke i denne tid. Så hal' 

jeg også sett yårt før Sle flyveskib i luften: Norge. kommet 

hit fra Italien på etpar dager, nådde lykkelig frem til Ekebergsåsen, 

hvor det blev fodøiet til en høi masl, og svevet 

der nogen timer. Vil håpe en og· annen bad Gud bevare de 

dristige flyvere, hvis mål er Nordpolen. Er det bare æren 

det gjeldel', så kan den snart være dyrt kjøpt. Så hal' jeg i 

radio ute på Halden i påsken hørt gudstjenesten fra garnisonskirken 

så velsignet tydelig og godt, - alt er som et UIlder 

for mig. 

4/6 1926. Så har jeg oplevet den glede å se min elskede 

lille Mimi Steen (Emilie Frich) forlovet med en ung læge, 

Mikael Mathisen, en meget tiltalende og elskverdig ung noedlending. 

Han er nu den 5te doktor, som har vunnet et ay 

mine barnebarn. Astrid Steen håper i septembee å gifte sig 

med sin jurist Robert Østberg og bo i Drøbak. - I de siste år 

har jeg fått '5 oldebarn, Ellens og Arnes lille gutt, som fløi 

hjem til Gud, - uten støv på vingen, 12 timer gl., Sigrid og 

Edvards Per og Ingrid og· Ludvigs lille Ludvig. - Aase og 

Rolf Rohde flytter i disse dager fra Balsfjord til Balestrand. 

Gud være med dem alle! 

15/ 7 1926. Nu er vi oppe i riksrettselendigheten igjen, aldri 

ro og fred i det politiske som sociale liv. Den gamle hedersmann, 

Abraham Berge og delvis ministrene,- har støttet 

Handelsbanken i en tid, da alt syntes å ramle overende i landets 

finanser. Der ropes på grunnlovsbrudd . Jeg forstår .To 

ikke alt, men undres på om der ikke også er annet, som går 

vår grunnlov nær, som der ikke aktes på. Må Gud lyse sin 

fred over vårt dyre fedreland, så fikk man se, hvor nødvendig 

det er å holde sammen både i stat og kirke. 

Her festes også i disse dager for Roald Amundsen og hans 

kjekke vikinger. Også jeg ønsker dem av hjertet velkommen 

tilbake fra deres merkelige ferd. Håper de har sett Guds 

store hjelp i de mange vanskelige situasjoner. Riiser-Larsen 

sier, at da de skulde lande i Tiller, var der en hel Drkan, som 

syntes umuliggjøre landing, - men i det øieblikk de kom 

flyvende nettop over det sted, hvor det kunde tenkes mulighet 

for å komme ned, blev det plutselig vindstille, og de kom 

ned med «Norge» og fikk den festet til jorden -, så brøt den 

samme orkan løs igjen. ] eg håper og tror, at de i· dette så 

en hjelp fra Gud, som kan stille SlOl'men, og at de kjekke 

menn takket Gud i sitt hjerte, selv om de sier så lite derom. 

Så har jeg også iår besøkt mine kjære barn i T-Jamar, fikk 

komme på kirkegården i Vang og til mine kjære venner pa 

Sælid, hvor jeg fant min kjæreste vcninde nokså kjekk. 


! 

69 

Efter min hjemkomst kom Leif Salicath til mig med sin 

søte unge forlovede Ingrid Baastad. Hun er nu mitt 2?de 

barnebarn og håper jeg alt godt for de lykkelige to, som har 

funnet hverandre. Herren velsigne dem av nåde for Jesu 

skyld. 

2°/7 1926. Så oplever jeg ennu en bryllupsdag, - den 

6?de. Min elskede brudgom har alt lenge vært hjemme og 

ventet på mig, og for Jesu skyld vet jeg, at også jeg skal få 

komme efter, når tiden kommer og jeg får bud. Gudskjelov 

.reg er frisk og får ennu lov til å bruke tankene, kan lese og 

kan brodere de store duker som barnebarna skal få. I kirken 

er jeg nu så lykkelig, at .jeg kan høre prekenen i et eleki 

risk høreapparat og er så takknemlig derfor. Foran mig står 

., deilige mørkerøde duftende roser fra Olgas rosenbed, - ellers 

ingen festlighet. Igår et lite besøk av Dag, mens «Biarl·itz» 

ligger her, og nylig kjært besøk av Dagny, Annal' og 

Carl David på tur til Soon, hvor de har sin ferie. - Hel' er 

nokså folketomt i byen, - alle rullegardiner i Holtegaten, 

hvol' jeg går min daglige tur, nedrullet og husene stengt. Vi 

spiser hver aften på verandaen, Olga og jeg, og har det riktig 

godt. 

31/s 1926. Så er der ig.ien et bryllup å tenke på, Ashid 

Steen skal 3. septbr. være brud. J eg hadde nok g.ierne fulgt 

cl isse to til kirke, men det går ikke lenger. Olga vil være der 

i mitt sted. Gud signe disse to kjære og gjøre livet så lykkelig 

og godt for dem, som gamle bestemors hjerte ønsker dem. 

' / 9 1926. Iaften venter jeg min lille Ruth Steen. Hun og 

. \nna Salicath skal da innmatrikuleres som studenter ved 

universitetet. Gud hjelpe til at disse to kjære barnebarn må 

{inne den rette vei å gå, - først og fremst «nærmere dig, min 

GueI». - Også Jon skal snart ut i verden, han reiser til Danmark 

for å lære landbruk hos Christiansen på Lille Eskemosegaard 

på Sjælland. Idag kommer Agnes og spiser middag 

med oss. Gud gi henne krefter til å stå i alt strev, i hjem, 

på kontor og meget mer. 

1 °/ 11 1926. Nylig har jeg feiret min 92-års dag, rask og 

f I'isk, og har igjen fått mange beviser på k.jærlighet. Jeg er 

ofte redd for mig selv, at .jeg blir altfor glad i å leve, alt omkring' 

mig bare kjærlighet fra barn, barnebarn, slekt og venner. 

Høsten utover har vært så lys og vakker, - jeg har 

kunnet gå alene på gaten og gjort mine små innkjøp. Igår 

var jeg på posthuset og derfra til Olaf og Jenny, som nu har 

fått et vakkert hjem i Josefinegate. 

Mandag hadde jeg den glede å ha de nygifte, Randi Steen 

og lektor Berntsen, hos oss til middag. Gud velsigne dem og 

gjøre det riktig godt for dem! De har sitt hjem på Blommenholm, 

og Randi steller det selv. Emil er lektor ved Akers gym- 


70 

nasium. en meget intelligent og elskverdig mann. Han er mitt 

28de barnebarn. 

15. novbr. fikk vi den glede å høre at Ellen hadde fått en 

datter, alt vel. Gudskjelov og takk for sin nåde. Denne lille 

pike er nu mitt 11te oldebal'll. Må hun få vokse op, Gud til 

ære og til glede for alle sine. Jeg sendte igår en liten heklet 

twie til henne, av hvitt perlegarn med lysrøde silkebånd om 

hals og ærmer. Jeg er så lykkelig jeg ennu kan se, har siden 

min 90-års fødselsdag brodert fler'e store hvite borddukeT. 

håper snad, å være ferdig med den 9de, sammen med den 

første, som Olga fikk. De andre er gitt Helene, Øvre, Astrid, 

Leif, Sigrid, Randi, Mimi, Ellie. - Dagny, Agnes og Ellen har 

fått blå bordtepper, broded med gult og sort. Imorgen er det 

Ruts 19-års fødselsdag, hun bor på studiehjemmet og lærer 

nu stenografi. Mimis forlovede, Mikael, strever med sin embedseksamen 

og håper å være ferdig læge i desember, 

30/ 12 1926. Til ende året haster; - har jeg anvendt det 

vel? Ja, kjære Herre Gud, du alene kan gi svar derpå. Jeg 

kan bare si: 

Å Jeg er en synder stor. 

det er all min navneære. 

bedre kan det ikke være 

når jeg hører lovens ord. 

Men for du er Jesus blev et 

og min synd du på dig tok, 

derfor er mitt navn innskrevet 

deilig nu i livets bok. 

Dette var noget min David nynnet på i de siste dager og 

.leg vil gjøre det samme i tro på at du kjære Gud vil finne en 

liten frukt - om bare en eneste liten nøtt - på det skrøpelige 

gamle tre, så du ikke må hugge det om. Hvor lenge du 

vil la det stå, vet du Herregud selv. Jeg har bare å takke for 

året som gikk, for all uforskyldt nåde mot mig og mine. 

Kjære Herre Gud, drag mitt og alle mines hjerter nærmere 

dig. Lær dem å bygge sin fremtid på dig. Herre Gud, hjelp 

dertiL det er mitt hjertes bønn sent og tidlig, at vi må møtes 

i himlen og ingen av våre savne. Amen. 

Januar 1927. Herren er min hyrde (Dav. 23de salme). Så 

har vi atter fått oplevet et nytt år, Jeg har nettop hatt mitt 

fØl'ste møte iår for prestenes kirke. Vår kjære prost Prydz og 

fr 'lle måtte holde sig hjemme på grunn av sykdom, og da må 

I reIene lese for oss, dette kan jeg ikke lenger gjøre. 

Vi har nu fått Lexow-Br'eck til sogneprest i Uranienborg. 

Gude-Due er reist til Rom med sin frue, og vil senere bosette 

sig på Nøtterø. Gud velsigne både den gamle og den nye 

prest for hvad de har gitt oss og vil gi oss av Guds ord. 


14. mars uten sykeleie. Jeg hadde nylig et lengere beev fra 

ham, og han sendte Olga og mig sitt fotografi, tatt isommer. 

sittende i gyngestolen i sitt store, lyse vcceelse. Jeg synes næsten 

.jeg taler med ham når .jeg nu sitter og ser på det. Gudskjelov. 

jeg tror han val' et Guds bam, og da kommer jo budskapet 

bare som en velkomsthilsen til det nye hjem. Hans 

hofaste husholderske Dmte Smemd, skI'iver at han var oppe 

hele dagen. men følte sig trett, - tok glad imot fru Eva Lunde 

som besøkte ham, spiste sin grøt tilaftens kl. 7. Kl. 8 døde 

han uten ynk og klage, smilte til DOl'te, og så stanset det trofaste 

hjerte, 82 år gl. - Det er min ho og mitt håp at alle 

vi søsken engang skal samles hjemme i Jesu navn. Helene og 

Eivind. Dagny og Annal' samt Olga var tilstede ved begravelsen 

i Lillehammer kirke. Sogneprest Ask fOlTettet og betegnet 

Stefan som et brennende lys, som har tent ild i såmangen 

ungdoms hjerte. En del av Stefans elever i Fåberg' 

bal' nu i flere år «pensjonert» ham med kr. 100 hver måned 

så lenge han levet, og på den måte gitt ham en sorgfri alderdom. 

De fortjener familiens hjertelige takk. 

21/4 1927. Døden banker ofte på vår dør iår. Dellnegang' 

bl"ev fra min kjære svigerinne Caroline Frich med melding 

at hennes elskede sønn Carl, aelvokat, var død av anæmi. 

dypt sorget av hustru og sin gamle mor. Han var sønn av 

Davids bror, Johannes, som var teologisk professor i Minneapolis. 

Også denne påske har jeg tilbragt hos mine kjære barn 

pa Snm'øen, og har hatt elet så godt. Fikk høre peeken i radio, 

deriblandt Kjeld Stubs barnepreken påskedag. Den 

adet sig næsten som en samtale, hvor vi kunde høre de lyse 

ba I'nestemmer svare. 

23/;, 1927. Så oplevee jeg' atter min elskede Davids fødselsdag 

- den 9.J.cle. Jeg tror han venter på mig - og kanskje 

får jeg' også snart hjemlov. Dog - «som du vil o Jesu 

kjære - når kun du - kun du vil være - selv min sikre 

støHestav.» Dette hører med til mine valgsprog, og' jeg vil 

ønske, at også dere mine kjære, som kanskje vil lese disse linjel' 

- velger dette som et hjerteønske. Da vil dere alltid være 

glad, selv om verden imellem er grå og tung. 

I uken som gikk hadde ,jeg den glede å se mine kjære 

hamebarn Åse og Rolf Rohcle, distriktslæge i Balestrand - 

hos oss. Jeg fikk da samlet mine barn og delvis barne'barn 

Olll dem en middag. Gudskjelov, de to har det godt med sine 

to søte småpiker _lda og Ellie. De små var hjemme hos bestemor 

Olga. som nok steller godt for dem. Så har Annal' og 

Dagny innbudt mig til et par ukers ophold hos dem i Hamar 

ha ,dje juni - om jeg' får reise vet jeg ikke - det står til 

Gud, om Han vil. J eg er frisk og vil gjerne komme til ITa- 


•

74 

inder, som gikk bort, og nu er jeg absolutt den eneste tilbake 

av den store venneskare fra barndom og' ungdom, da også min 

kjære kusine Anna Salvesen, døde for etpar år siden. I hjemmet, 

Holtegaten 4, Oslo, talte Elisabeths nevø, sogneprest 

Gjesdahl over bibelordet (som står i en liten andaktsbok, 

,jeg hadde fått av mor): d fred vil jeg legge mig og sove tillike, 

ti Du alene skal la mig bo tryggelig.» Disse ord har i 

lang tid vært min aftenbønn, når jeg leg-ger mig til å sove. 

- Fikk være tilstede i hjemmet, men ikke på kirkegården. 

Yar buden til middag i hjemmet, men går aldri der, hvor flere 

og fremmede er tilstede. 

En søstersønns enke er arving og hun sendte mig en yndig 

gullmedaljong med et perlekors på ISort bunn. En gave fra 

hennes elskede Jens. Han var også min gode venn fra våre 

unge dager, da han blev forlovet med Elisabeth Bernhoft. 

Søsteren Sofie var gift med min bror Olivarius, og således 

blev det både vennskaps- og slektsbånd, som forente oss. Guds 

fred og velsi O'nelse over deres minne! , 

I en søvnYøs natt kom jeg til å tenke på de mange salmebøkers 

skiftning, som jeg har oplevet. I mitt velsignede hjem 

på Mæhle blev alltid Kingos salmebok benyttet ved andakten, 

så den kjenner jeg igrunnen best. Men den var i min 

barndom blitt ombyttet med «Evangelisk-christelig salmebog» 

- om hvilken der blev sagt, at den var «hverken evangelisk 

eller kristelig». Det var «dyd og gode gjerninger», som beredte 

oss vei til Himlen. Nei det nytter til intet! Men vi vedblev 

å synge den i kirken inntil slutten av 6O-årene. Da Landstad 

og Houges salmebok utkom omtrent samtidig, blev der 

en spenning, hvilken salmebok man skulde velge. De var jo 

igrunnen like velsignet gode begge. De gamle salmer var jo 

optatt fra Kingos og delvis Guldbergs salmebok, som jeg ikke 

er viss på var brukt meget. På vestlandet tror jeg Houges 

blev meg'et innført - Landstads derimot var mere sangbar, 

og da så den store samling melodier utkom samtidig som salmeboken 

blev innført, så blev nok Landstads salmebok den 

mest almindelige. Der var jo også mange nye melodier til de 

forskjellige salmer. Imidlertid var min kjære David forflyttet 

som prest til Eids og Volds menigheter i Romsdal, og der 

brukte man Kingos salmebok. En gammel skolelærer, Ole 

Frisvold, var klokker ved 'kirken - uten orgel naturligvis. 

"/4 1928. Siden jeg sist skrev, har Gud gitt mig 2 små 

oldebarn, - lykkelige foreldre og besteforeldre og også oldemor 

gleder sig over de 14 oldebarn. Gud velsigne og bevare 

alle de dyrebare små, at de må vokse op som Guds barn 00' 

få arv i det evige liv! ' 1:> 

3/4 1928. Idag lever vi i minne om for 11 år siden, da min 

elskede David fikk hjemlov. Gudskjelov for all nåde · mot 


'\ 

!

75 

ham og oss alle. Så fikk han gå hjem til sabbathvilen og feire 

påsken i synet av Frelseren selv, der tok imot ham, som Han 

-vil ta imot oss alle, som i tro legger sig i vår Frelsers armer. 

Dertil hjelpe oss Gud, store som små, «vi måtte i Himlen 

havne - og ingen av våre savne». Amen. 

24/ 4 28. Så har min kjære Herre Gud atter latt mig opleve 

en deilig vårdag med sol og varme. Jeg har nu gått i haven 

og sett på dem som raker løv og kvist bort, så det fine 

grønne straks kan få plass og> komme frem. Bjerketrærne 

får løvknopper og snart står de grønne, dersom vi får et 

slikt yndig vær som idag. Alt er under fra Gud - også det, 

at jeg kanskje ennu engang skal få opleve en sommer, - 

såpass frisk som jeg nu er. Idag har jeg også sydd ferdig 

den 15de broderte duk som 1ste mai skal sendes til en basar 

på Lovisenberg. Forrige 1ste mai sendte jeg en lignende 

duk, og der innkom ved utlodning over 90 kroner. V,il håpe 

dette også må lykkes iår, og så vil jeg g,jerne begynne på den 

16de duk. Hvor den havner vet jeg ikke nu. Min kjæreste 

venninne fru Christiane Sæhlie er dessverre ikke så frisk 

som jeg. Hun har i lang tid ikke kunnet bruke sine ben og 

må rulles i en lenestol - og skal hun snart kalles fra sine 

kjære så kjære Gud, gjør hennes siste avskjedstime god - 

foL' Jesu skyld, som ,jeg tror hun setter all sin lit til - av uforskyldt 

nåde. Hun har vært mig en fulltro venninne - helt 

fra vi møttes på Vangs prestegård. Gud velsigne henne og 

alle mine kjære - og alle hennes kjære, som også vi har 

kjær. 

1ste pinsedag 1928. 

Min sjel lov Herren og glem ikke nogen av alle hans velgjerninger 

og la din Helligånd stå mere klar for min sjel! 

Kom Helljgånd og vidne giv 

i mig at Jesus er mitt liv 

og at jeg intet annet vet 

enn ham til liv og salighet. Amen! 

For 3 uker siden syntes jeg å stå ved dødens port; - som 

et under fra Gud synes jeg det er at jeg atter skui de begynne 

livet. Mine kjære barn vilde gjerne ha mig ennu lenger, og 

du kjære Herre Gud, gav lov til det. Så kan jeg atter gå litt 

omkring' i den gamle have og føle mig utrolig sterk igjen. 

0inene er dunklere og ørene vil ikke høre såmeget, men jeg 

kan da følge gudstjenesten i radio og takker for alt Herren 

og mine kjære har gjort fol' mig. Kunde også se dem samlet 


76 

oldefars fødselsdag 2'3cle mai til middag - den elskede - -. 

Hjemmet og min Davids billede var smykket med blomster. 

Det var jo fm's 95 års fødselsdag. Så får det være med dette 

dennegang. 

Min Jesus lad mitt hjerte få 

en sådan smak på dig, 

at dag og natt du være må 

min sjel umistelig. 

Så skrider nådens iid og stund 

så søt og salig frem 

til du mig kysser med din mund 

og tager til dig hjem. 

3/7 28. En stille, rolig dag, og dette trenger jeg for å hvile 

ut efter den anstrengende dag igår. Helene og Olga reiste kl. 7 

igårmorges til Bergen, og jeg håper at de må riktig få nyde 

opholdet der sammen nog'en dager. Tenkte det blev nok en 

ensom stille dag, satt og leste avisen -så kom Olaf og sa at 

han og Jenny vilde komme og spise middag onsdag og frokost 

torsdag, da de vilde ligge i byen. Så gikk han og inn kom 

Bertha Richter, strålende over sine feriedager. Hun blev til 

middag, og der blev prat - vi har jo godt for å tale begge 

to! Hun gikk fra mig kl. 7, og inn kom Ågot Frich og senere 

Agnes. Dette kan jo ikke ha stor interesse for mine 

oldebarn, men dere kan da høre at oldemor ikke er meget 

alene, selv om byen er tom for mange kjente. Gud har gitt 

mig en velsignet god natt, og idag er jeg utrolig uthvilt. Men 

det vil ikke gå med skrivningen. Olgas fødselsdag SOte juni 

blev koselig' feiret med en liten middag for to søstre og tre 

venninner. Jeg ga henne det ga'mle chatol i oppusset stand. 

2"1/ 7 28. Mine 5 siste oldebarn - jeg har nu 16 - er lille 

Kari Berntsen, født i august 1927, Jan Rohde, Stein Østberg og 

en liten pike ,hos Mimi og Mikal Mathisen i Eyenskjær. - Idag 

er Ingrid og Ludvig Wirschings annen sønn døpt - Eivind 

Kinck. Han er litt svakelig fra fødselen, og jeg er så glad 

over at han er innlemmet blandt Guds barn ved dåp. Gud 

har nok plass for de små, som ikke når dåpen også. Men 

vi er så trygge, når de er døpte. «Lader de små barn komme 

til mig og forhindrer dem ikke, ti Himmerikes rike hører sådanne 

til.» Gud gi de kjære foreldre frimodighet til å bære, 

hvad Gud pålegger dem. 

2°/8 28. iSde august fikk Ellie og Bernt Anker en gutt. 

Oud velsigne og bevare alle disse små - hold dem i din beskyttende 

Faderhånd. 


El' løpet langt lad dem ei mattes. 

gråherdet tjener kom ihu. 

er løpet kort lad dem ei fattes 

et rUl1l hvor hjemme sely el' du. Amen.- 

2°/'0 1928. Så el' jeg virkelig fremdeles hernede og; venter 

på bud. Nettene el' ofte vanskelige å komme igjennem. De 

tilbring'es våkne og tilbringes med å rope: «ja kom, Hene J esus, 

kom nådig, kom snart. Du forløste mig, Herre, du trofaste 

Gud.» - Dagene går lettere i lenestolen - da kan jeg 

Dgså sove lettere. 

Dog som du vil, o Jesu kjære. 

nål' kun du, kun du vil være 

selv min sikre støttestav. 

Her slutter optegnelsene. 24de oktober 1928, kl. Y28 om 

morgenen gikk vår elskede mor stilt og fredfullt fra oss mn 

til det evige liv. . 

Herren g'av, Herren tok, Herrens navn være lovet r 

Takk for alt, du kjære, velsignede mor r

Minner fra et langt og lykkelig liv - wangensteen.net

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?