Minneboken «En bygd i byen - Bergen kommune

•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Komplekset
sett fra Stemmeveien
Ågot gikk på Haukeland skole sammen med barn fra nærområdet og Isdalen.
De som bodde i barakkene på Årstadvollen (oppført etter bybrannen 1916)
levde ikke under så dårlige forhold som en kanskje skulle tro, for de hadde
faktisk innlagt vann og vannklosett - ingen selvfølge på den tiden.
Barna fra Isdalen kom til skolen i allslags vær. Ofte kunne de være dryppende våte,
og måtte tørke opp foran ovnen i klasserommet. Ågot husker barna fra Isdalen
som spesielt flinke og ivrige skoleelever - de skoftet aldri skolen, og mange av dem
gjorde det godt senere i livet.
Nede ved Stemmen bodde en familie med mange barn som endte opp med å flytte
inn i et sauefjøs etter at far i huset hadde spilt bort hele eiendommen.
På Storhaugen bodde fabrikkeiere og annet fintfolk, og på Pilardammen gikk barna
på skøyter. Om sommeren var det froskedam. En stund var det også duekleiver ved
Pilaren
Nederst i Stemmeveien (ved Dalehuset) lå Knutadammen. Den hadde fått navnet
etter en gutt som hadde druknet der.
På Hansamarken gresset bryggerihestene på lørdager og søndager. De var
godmodige og snille dyr som mange av barna fikk et nært forhold til. En av
brødrene til Ågot var spesielt interessert i disse hestene, og en dag sto han
plutselig på trappen hjemme med en hest han hadde funnet...
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Ågot fikk etterhvert jobb i Løviks butikk - hun ekspederte, mens Løvik selv drev
med varelevering. Ågot husker særlig de humørfylte studentene fra Alrek. De kunne
gjerne kjøpe en boks gaffelbiter og en kasse pils - da var det sildefest, sa de.
April 1940
Da krigen brøt ut 9. april 1940 arbeidet Ågot i Nistads forretning i byen. Hele
natten var hun blitt holdt våken av dur og spetakkel over Ulriken. Det var tyske
bombefly, viste det seg. Tidlig neste morgen, da hun spaserte til byen for å gå på
jobb, så hun den første tyske soldaten. Han stod øverst i Kalfarbakken, og ved
jernbanen så hun to til med geværet plantet. Da skjønte hun at krigen var
kommet til Norge.
Før hun rakk å åpne butikken den dagen banket to unge tyske soldater på døren.
De var høflige og kjøpte to plater kokesjokolade og en pakke bondesmør. Smøret la
de mellom sjokoladeplatene - og så spiste de det hele. Det virket som det var lenge
siden de hadde smakt noe så godt, eller mat i det hele tatt, for den del.
I løpet av dagen ble invasjonen varslet over radio. Folk forlot byen - flyktet opp
Kalfarbakken med barnevogner, sykler og kofferter. Det virket som om halve byen
flyktet innover Isdalen. Veien gikk helt nede langs vannet den gangen.
Ågot og venninnen fulgte strømmen innover. I arbeidshuset der inne ble det
etterhvert helt fullt - og et svare liv med skrikende unger og alt. Etterhvert fikk
Ågots venninne nok: Jeg vil heller dø i min egen seng enn her, sa hun - og så gikk de
hjem.
Teddy Tellefsen 1 , som bodde ved inngangen til Isdalen, var kommet til Norge
fra Amerika i forbindelse med at han arvet en onkel. Teddy’en var egentlig
pianist, og hver gang tyskerne marsjerte forbi spilte Teddy’en opp med Stars and
stripes. Tyskerne satte neppe særlig pris på akkompagnementet, men
ettersom han var amerikansk statsborger kunne de ikke ta ham.
Etter krigen var Ågot borte fra Bergen noen år. Ektemannen fikk jobb
som lærer i Finnmark og Ågot meldte seg til tjeneste hos Røde Kors.
Seinere arbeidet Ågot Herø like fram til pensjonsalder hos Løvik i Lappen.
I leiligheten i Lappen 30 bodde hun like til hun var 95 år.
Da intervjuet ble gjort var Ågot 98 år, men fortsatt med en utrolig hukommelse og
mange gode minner fra et langt liv i Lappen. Ågot gikk bort sommeren 2008.
20 Kurt Theodor Stanley Tellefsen 21