Minneboken «En bygd i byen - Bergen kommune

•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
En bygd i byen
- minnebok fra gamle dager
Kort historikk, Agnes Frølich 2
Jølstringer i Våkendalen, Yngve Nedrebø 8
Vognmann Bergesen og hans familie, Ellinor Ålerud 14
Møllen, Sverre Nilsen 16
Glimt fra Stemmeveien 13, Dagny Aase 18
En bygd i byen, Ågot Herø 22
Arkitekt Olav Jahnsen, Bjørn Jahnsen 24
Butikker og virksomheter 1930-1960, Asta Syse 34
Fabrikken i Lappen, Olav og Edel Jensen 36
Barndom i Lappen, Beate Tvedt 39
Vårt barndomsparadis, Rolf Herø 40
Bjørndalen, historie etter 1900, Gerd Wicklund-Hansen 53
Karenheim, Kjell Bernsen 55
Bjørndalen 5, Tone M. Takvam 56
Tanker om framtiden, Marianne Knutsen 58
Arbeidsgruppen har bestått av Agnes Frølich, Asta Syse, Gerd Wicklund-Hansen,
Kjell Bernsen, Edvin S. Bratli, Birthe B. Stenhjem, Marianne Knutsen og
Tone M. Takvam.
Fotoprosjektet og minneboken er et samarbeid mellom SvartediketVel og Bergen
kommune ved Bergenhus og Årstad kulturkontor og Byantikvaren - med god hjelp fra
VA-etaten og Byarkivet, samt Statsarkivet v/Yngve Nedrebø.
Arbeidsgruppen takker alle som har deltatt i prosjektet for samarbeidet, en spesielt
stor takk til dere som har fortalt historiene og delt minnene deres med oss og velvillig
lånt ut private fotoalbum og gjenstander til utstillingen. Det er deres fortjeneste at
vi i arbeidsgruppen nå stolt presenterer fotoutstillingen En bygd i byen - om livet ved
Svartediket før i tiden.
Kopirettigheter til bildeen: UiB, s. 3,6,31,33 Bergen Museum, s. 4,10
Øvrige bilder fra private album
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Ved foten av Ulriken, langs Møllendalselven og tett ved Isdalen ligger området
som omfattes av Svartediket Vel. Det er Tarlebø, Nordbø, Svartediket, Lappen,
Storhaugen, Stemmeveien og Bjørndalen.
Området er blitt beskrevet som en bygd i byen. Her har det bodd mennesker så
langt tilbake man kan huske og her har utallige generasjoner hatt sin oppvekst,
levd sine hverdager og samlet sine minner.
Denne minneboken ble laget til fotoutstillingen En bygd i byen. Utstillingen kom i
stand fordi vi ønsket å bli enda bedre kjent med stedet og bevare minnene og noe
av områdets historie for ettertiden.
I løpet av de siste 100 år har området endret karaktèr fra bondesamfunn til
moderne bydel. Bli med oss på en historisk vandring tilbake til nær og fjern fortid.
Bli kjent med vannets betydning før og nå, med fjellet og naturen, med næringsvirksomhet
gjennom tidene og menneskene som har levd og lever her.
Selv om mye har endret seg vil likevel mye være uforandret. Menneskene har også
i dag sine ønsker og sine drømmer og naturen som omkranser dem er bestandig.
Elven bruser fortsatt gjennom området, Isdalen ligger der like mystisk og vakker
som den alltid har gjort og Ulriken ruver fremdeles trygg og mektig over alle dem
som bor her.
1

•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Kort historikk
Agnes Frølich
De eldste beretninger vi kjenner fra området er knyttet til Alrekstad kongsgård.
Gården lå øverst i Årstadgeilen med vakkert utsyn over Fløen og Lungegårdsvannet.
Navnet Alrek betyr den som ruver og gården kan ha vært oppkalt etter det mektige
fjellet Ålriken eller Ulriken som avgrenser området mot øst. Navnet Alrekstad kan
også stamme fra kong Alrek som trolig styrte Hordariket rundt år 400 e.Kr. Han
skal ha bodd på Alrekstad. Det samme skal andre mektige konger ha gjort; Harald
Hårfagre, Håkon den Gode, Olav den Hellige og Olav Kyrre.
Sommeren 2007 ble det gjort nye arkeologiske funn i området. I forbindelse med
Statsarkivets planer om nybygg ble det foretatt prøveutgraving på tomten langs
Stemmeveien. Her fant man spor av ildsteder, åkrer og langhus. Dateringen er ennå
uviss, men mye tyder på at det kan ha vært bosetting i området så langt tilbake som
til 200 e. Kr. Enkelte av funnene kan være enda eldre. Det er heller ikke holdepunkter
for å si at funnene som er avdekket har noen direkte tilknyting til Alrekstad
kongsgård.
Alrekstad senere Årstad gård lå sentralt plassert i godt jordbruksland. I tillegg hadde
gården tilgang på store utmarksområder. Utover på 1100- og 1200-tallet mistet
gården gradvis sin status idet den nye kongsgården på Holmen ble utbygget.
Etterhvert kom Alrekstad inn under Nonneseter kloster og i 1528 ble eiendommen
overdradd til Vincent Lunge og innlemmet i Lungegårdsgodset inntil presten Ole
Storm kjøpte den i 1701. Siden den gang har gården hatt ulike eiere like frem til
den i ble solgt til Bergen Kommune i 1898. Dette ble blant annet gjort for å skaffe
byen en sikker drikkevannskilde .
Området vårt var først og fremst et jordbruksområde og gårdsdrift var hovednæringsveien
også utover på 1700 og 1800- tallet. Årstad gård hadde en sentral
plass. Både Haukeland gård og Møllendal gård lå i lengre perioder under
Årstad. I en topografisk-statistisk samling fra 1779 nevnes både Årstad,
Haukeland, Møllendal, Kalvedalen, Bjørndalen, Tarlebø, Hardbakke og
Kobbeltvedt som eksisterende gårder i området.
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
I 1801-tellingen ble Nybø, Nordbø og Lappen lagt til som registrerte gårder.
Det er blitt sagt at det på 1700 tallet kom en rekke driftige bønder fra Jølster og slo
seg ned i området og drev gårdsbruk med stort hell. De største gårdene ble eid av
byborgere, men ble driftet av forpaktere. Dette var de såkalte lystgårdene/
lyststedene. Gårdene Årstad, Møllendal og Haukeland er eksempler på dette.
Kalvedalen gård, ca. 1900
De mindre gårdene, som vi blant annet finner i Isdalen, ble drevet av selveiende
bønder. Unntaket var Garmannslund som lå innerst ved vannet i Isdalen - en
vakker bygning omkranset av en stor frukt- og blomsterhage. Gården ble eid og
bygget av kjøpmann Hermann Garmann Schanke etter at tomten ble utskilt fra
Store Årstad gård i 1812.
Utover på 1800- tallet skjer der endringer i den før så fredelige Årstad bygden.
Dette vil vi komme tilbake til.
Fra 1827-1881 ble Årstadvollen brukt til eksersersplass. I 1833 kom kronprins
Oscar, senere Kong Oscar I hit. Et ærerikt øyeblikk for stedet.
Overlærer Lyder Sagen hadde for anledningen forfattet en sang som ble avsunget til
kronprinsens ære. Første verset lyder slik:
Her hvor kampen vi oss øved,
Her på stolte Alrekstad,
I Hedenold de kjæmper prøved.
Hva Staal i Sverd og Økser sad.
Her stod o, hvor du mon stande
Kong Harald og Kong Adelsteen,
Og Sverre med sin Kløgt i Pande,
Og modig som hans hans Birkebeen.
2 3

•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Kildene forteller om stor festivitas i byen og tropperevy på Årstadvollen:
Saavel sletten ved Aarstad som hele landeveien mellom dette sted og byen var oppfyldte
av mennesker og overalt gjenlød luften av den glade mængdes jubel.
Et annet viktig trekk i stedets topografi er Møllendalselven som har fått navnet sitt
etter alle møllebrukene som lå langs elvebredden. I en beskrivelse fra 1779 kan vi
lese: En stor Herlighed til denne gård (Årstad) er den Å (elv) som fra de oven i Dalen
liggende Vande falder ned i Lungegaards-Vandet og driver 10 Møller.
På slutten av 1700 tallet var altså 10 møller i drift fra Svartediket og ned til Store
Lungegårdsvann. Fem av møllene var små og enkle, to var store (doble) møller til
å male korn på, en var såkalt stampemølle (for å lage semsket skinn), en var
kobbermølle (valseverk) og den siste var en barkemølle (skomakere trengte bark når
de skulle garve skinn).
Rundt 1900 var det slutt på nærmere 500 års mølledrift i området. I dag står kun
en møllebygning igjen – barkemøllen i Møllendalsbakken. Pr. 2008 er den under
rehabilitering
Kornmøllen øverst i elven
I løpet av 1800-tallet utviklet Årstad seg fra å være en oversiktlig jordbruksbygd til
å bli et område hvor industrien etterhvert satte sine tydelige spor. Foruten Jernstøperiet
og BMV i Solheimsviken, ser vi nå en rekke nyetableringer av småindustri
i området.
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
I amtmannens beretninger fra 1891-95 nevnes en notfabrikk, to drevfabrikker, to
shoddyfabrikker, en klædefabrikk, to garverier, et ølbryggeri samt en tobakksfabrikk.
Møllene langs Møllendalselven blir siste gang registrert i 1890. Deretter er de borte
for godt. Jordbruket var på retur. I 1906 var kun 6% av befolkningen i området
knyttet til denne næringen. Forholdet til byen ble tettere. Stadig flere byfolk
flytter inn i området. Flere formuende byborgere skaffet seg tomter nær bygrensen.
De fleste som bodde her var likevel industriarbeidere, håndverkere, småhandlere og
funksjonærer med sine familier. Med andre ord vokste det fram et variert og
uensartet lokalsamfunn
Etter hvert ble det tydelig at veinettet ikke lenger dekket de behov området hadde
for transport. Rundt 1900 ble veien fra Haukeland gård og frem til
bygrensen bygget for blant annet å gjøre det lettere å komme såvel til kirke som til
skole. Årstad kirke ble bygget i 1890 og Haukeland skole hadde hatt eget skolehus
fra 1846. Haukeland sykehus sto ferdig i 1912.
For å gjøre sykehuset tilgjengelig fra byen, ble det anlagt en trikkelinje fra sykehuset
over Årstadvollen og frem til Kalfartoppen hvor det allerede var trikk fra sentrum.
Bergen hadde helt siden 1890-årene hatt en konstant mangel på tilfredstillende
boliger. Etter århundreskiftet ble det stopp i boligbyggingen og mangelen førte
til krise og etter hvert til bolignød i byen. I 1915 ble Årstad Herred (kommune)
slått sammen med Bergen Kommune. I Årstad lå tomteareal som byen trengte, til
gjengjeld fikk bydelen orden på offentlige tjenester som politi, skolevesen, bygnings-
og reguleringsvesen, brannvesen og sunnhetstjeneste.
I 1916 ble Bergen sentrum herjet av en stor brann som la store deler av
bykjernen i ruiner. 2.700 mennesker ble husløse. Kommunen eide på dette
tidspunktet Årstad gård med tilhørende åkerland på Årstadvollen. Her ble en rekke
midlertidige boligbrakker oppført for å gi de husløse boliger etter
storbrannen. Brakkene var ment å være midlertidige, men ble stående like
frem til 1962. Da ble de revet for å gi plass til Universitetet i Bergens nye
Prekliniske Institutt.
Boligutbyggingen i Årstad var omfattende i tiden mellom de to verdenskrigene.
Det nye tomtelandet som Bergen kommune hadde skaffet seg kom til god nytte når
ny offentlig virksomhet måtte flyttes ut av bykjernen pga plassproblemer.
I vårt område ser vi først og fremst at en rekke bolighus ble bygget på
tomteland som i tidligere tider i stor grad hadde tilhørt Årstad gård.
4
•
•
5

•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Nye eneboliger, rekkehus og det store komplekset i Stemmeveien bidro til at
området i denne perioden endret karakter. Det var ikke lenger gårdsdrift og
møllebruk som var enerådende.
Langs Møllendalselven ble det fortsatt drevet industri i årene etter 2. verdenskrig.
Sverre Munch fabrikk (elektromekanisk produksjon) lå helt nede i
Møllendalsbakken. Lenger oppe lå Hekla (varmtvannsbeholdere) og Bulls
Gummiindustri. Ved den gamle Tennishallen lå Schjødts vaskeri, seinere Dahlvask.
Samuel B. Meyers Garveri og Lærfabrikk var i virksomhet frem til 1960.
Årstadveien med lærfabrikken, 1800-tallet
I Lappen lå også mange butikker. På det meste var det 12 butikker i aktivitet.
Nå er alle lagt ned. Utviklingen har vist at fabrikkene og butikkene gradvis
forvant og nye boligkompleks og garasjeanlegg er kommet i stedet.
Den store og dominerende demningen som Bergen Kommune bygget i 1954
preger fortsatt området.
I 2007 sto et nytt vannbehandlingsanlegg tilknyttet driften ferdig.
I tillegg til boliger preges området i dag av en rekke serviceinstitusjoner.
Diakonissehjemmet sykehus Haraldsplass har egen sykepleierskole og er nå i ferd
med å utvide virksomheten. Et nybygg står på trappene. Det samme gjelder for
Statsarkivet. Den vakre bygningen som sto ferdig i 1921 og som er tegnet
av arkitekten Egill Reimers er ikke lenger stor nok. Et nybygg skal komme til.
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Metodistkirkens alders og -sykehjem er i god drift og er en ettertraktet eldrebolig.
Haukeland skole ligger sentralt i området tett ved Møllendalselven, på tomten til
tidligere Samuel B. Meyers Garveri.
På Årstadvollen er Prekliniske Institutter fraflyttet og Universitet i Bergen
venter nå på å få reist et stort og moderne bygg her som skal gi nye fasiliteter til
Odontologisk institutt.
Historien viser at omgivelsene er i stadig endring og at nye behov styrer
utviklingen. Så gjenstår det å se hva fremtiden vil bringe av forandringer.
Kilder :
Bergens historiske forening skrifter. Nr 28 1922
Bergen byleksikon , Kunnksapsforlaget Oslo 1994 Bergensposten 2/2007,
Yngve Nedrebø ”Gamle tufter”
Haukeland skole, Centraltrykkeriet 1996
Bjørndalen, Stemmeveien, Lappen/Nordbø,
Storhaugen og Årstadvollen, tidlig 1990-tall
6 7

•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Jølstringer i Våkendalen
Yngve Nedrebø, Statsarkivet
12. januar 1756 ble det holdt registrering på Tarlebø i Årstad sogn etter Toer
Olsen, som for nogen Tiid siden bortdøde, 55 år gammel. Igjen etter ham levde
den ældgamle samt Sængeliggende Enke Malleene Olsdatter. Ældgammel i moderne
forstand var hun knapt, hun hadde så vidt passert 70 år.
Skiftet viser at Toer Olsen var en etter måten velstående mann. Han var selveier
på Tarlebø, og hadde kjøpt hele garden med det Qvæg og alt det Redskab og
Inventarium som paa Gaarden forefindes for 415 rdr sommeren 1752.
Rett nok lånte han da 200 rdr 1 med pant i garden, men gjelden slettet han da
han i september 1755 solgte en tredjedel av garden til Ole Rasmussen.
Før Toer kjøpte Tarlebø hadde han sammen med svogeren Ole Mathisen vært
gårdbruker på Harebakken, som de kjøpte i 1748 for til sammen 300 rdr.
Med Toers bruk hadde det fulgt en hest, tre kyr, fem sauer og tre geiter.
Ved folketellingen 1769 bodde det i hele Årstad sokn bare 284 mennesker, og av
disse var 89 under 16 år. Svært mange av de voksne kom i likhet med Toer Olsen
fra Jølster i Sunnfjord, og det kan se ut til at det var Toer Olsen som hadde ledet
an da jølstringene invaderte Årstad.
Vi må la oss forundre over velstanden til Toer Olsen, for han hadde forlatt Jølster
som en fattig og fornedret mann. Han var født på Heggheim i Stardalen i mars
1700, men hadde i 1725 flyttet til Håheim etter at han hadde giftet seg med
enken Malene Olsdatter. I 1742 var det reist sak mot ham fordi han skulle ha
gjort sin tjenestejente Agathe Rasmusdatter gravid. Han måtte gå fra bruket,
som ble overtatt av stesønnen Ove Andersen, og Toer var så fattig at det står i
tingboken at det var bygdefolket som måtte samle sammen de 12 dalerne han
skulle ut med i leiermålsbot!
Skammen må ha vært tung å bære, og han brøt kort etter opp sammen med sin
kone Malene, stesønnen Nils Andersen (født 1713) og stedatteren Synneve
Andersdatter (født 1711).
Riksdaler
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Stesønnen Nils fikk seg gårdsbruk på Kalandseid i Fana, mens Toer slo seg ned i
Våkendalen.
I Våkendalen kunne han nok drive en gårdsdrift som lignet mye på den han var
vant med fra Jølster. Hovedinntekten kom fra husdyrholdet, og til Harebakken
og Tarlebø lå det store og gode sommerbeiter. Han overtok et gardsbruk med et
beskjedent husdyrhold, men økte tallet på kyr fra tre til ni, og må ha tjent gode
penger på å levere søt melk til Bergen.
Harebakken og Tarlebø lå så nær byen at de kunne levere melk daglig. Vi vet
at bøndene fikk god pris for melken, og den som kunne øke produksjonen sin,
ville følgelig også kunne øke inntektene. Vi ser at verdien av de gårdsbrukene som
lå i melkebeltet rundt byen steg raskt fra 1740-tallet og til 1770-årene.
Toer Olsen hadde ikke barn i ekteskapet med Malene Olsdatter, og da han døde
ble hans formue delt mellom enken og hans søsken:
1) Anders Olsen, som hadde vært forpakter på Bleken i Bergen, men var død,
og hadde etterlatt seg fire barn, 2) Sjur Olsen Heggheim i Jølster,
3) Rasmus Olsen, forpakter av Lungegården i Bergen,
4) Anders Olsen, i Bergen, 5) Synneve Olsdatter, gift med Niels Rasmussen
Haugen i Jølster, 6) Pernille Olsdatter, gift med Ole Mathiesen Harebakken.
På få år ble flertallet av gårdsbruk i Årstad befolket fra Jølster. Ole Mathiesen
Heggheim drev Harebakken, først sammen med Toer Olsen, seinere med
svogeren Jacob Reinertsen. Niels Andersen Søhnesand overtok bruket på
Tarlebø fra stefaren Toer Olsen i 1756. Zacharias Gundersen satt på Kobbeltveit,
Zacharias Danielsen Nedrebø drev Haukeland, broren Claus Danielsen Nedrebø
satt på Årstad, der han etter hvert også holdt skjenkestue og tjente seg rik nok
til at han kunne kjøpe Møhlenpris, Anders Tollefsen satt på Landås, Jens Jensen
på Krohnstad, Anders Crispinussen Befring i Solheimsviken, Mår Nilsen Lunde
hadde først Fjøsangerhaugen, men kom så til Lille Solheim.
Jølstringene i Årstad var bare en liten del av en omfattende utflytting.
På 1700-tallet flyttet om lag 1400 jølstringer ut fra hjembygden sin. Det er et
stort tall, for folketallet i bygden var i denne perioden i snitt bare rundt 1500, og
i altvokste det opp om lag 4000 menn og kvinner i Jølster i løpet av dette
hundreåret.
Det betyr at mer enn en tredjedel av alle som vokste opp i bygda, valgte å flytte ut.
8 9

•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Da Amerika ble det store reisemålet for mange nordmenn på 1800-tallet, og
Norge hadde den nest høyeste utvandringen av alle landene i Europa, hadde
Jølster 2500 innbyggere i snitt og en utvandring som lå på norsk landsgjennomsnitt,
men da var det bare rundt 1000 jølstringer som utvandret.
Jølster er den innerste av bygdene i Sunnfjord, og den eneste av dem som ikke
noe sted grenser til sjø. Det er en fjellbygd, og nesten halvparten av landarealet
ligger mer enn 900 meter over havet. Storparten av de vel 70 navnegårdene
ligger i et smalt belte rundt det 2,5 mil lange og 1-2 kilometer brede Jølstravatnet,
som ligger 207 meter over havet.
Mot sør og øst grenser bygda til Jostedalsbreen, som i sterk grad påvirker
klimaet i bygda. I varme og tørre somre går elvene i Jølster flomstore med
isvann, på grunn av nedsmelting av breen. Det gir friskt og saftig gras, men lave
temperaturer i vannet. Bare i dalføret som går vestover, ned mot Førde, og i
Stardalen, dalføret som strekker seg mot øst og inn mot breen, vider landskapet
seg litt mer ut.
De områdene i Jølster som kan brukes til gårdsdrift er sterkt begrenset, og med
den relativt store høyden over havet og de korte somrene, var korndyrkingen på
mange av gårdene i bygda uviss. Det ble krøtterholdet, som kunne utnytte det
saftige gresset i de mange fjelldalene, som kunne skaffe underholdning til de
som skulle livnære seg i Jølster.
Jølstringene fikk ord på seg for å være flinke produsenter av kjøtt, og leverte
etter hvert mye til innbyggerne i Bergen, og tok nok ògså del i salget til
markedet på Kongsberg, som etter hvert ble viktig.
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Vognmann Bergesen og hans familie
Ellinor Aalerud forteller
Ellinor Aalerud
Ellinor Ålruds bestefar, Andreas Bergesen
(1863-1916) kom opprinnelig fra Hålandsdalen,
mens bestemoren, Berthe Gurine Bergesen
(1858-1933) var født på Starefossen gård.
De fikk 8 barn. I dag er begge gravlagt ved
kapellet på Møllendal. Graven er fredet.
Den gang Andreas Bergesen kjøpte Bjørndalen gård, var gården eneste bebyggelse i
Bjørndalen og mest sannsynlig en del av utmarken til Årstad gård. Han gikk i gang
med gårdsbruk med kuer, høns oa. Opprinnelig var navnet hans Andreas Berge,
men etter at han bosatte seg i byen endret han etternavnet til Bergesen - det lød
finere sånn syntes han.
Fram til 1887 hadde familien tilhold på Bjørndalen gård. Her hadde Ellinors
far vokst opp. Ellinors eldste søsken hadde også sin barndom og oppvekst der.
Gårdshuset har i dag adresse Bjørndalen 5. Fram til 1887 var gårdhuset og et
tilhørende lite vaskehus ved elven eneste bebyggelse i Bjørndalen.
Langs elven beitet kuene og i Lappen/ Stemmeveien var det ennå ikke kommet
bebyggelse.
I 1887 ble Bjørndalen gård solgt til Bergen kommune, og vaskehuset ved elven ble
solgt til familien Bernsen. Fortsatt bor etterkommerne deres i et hus som er satt
opp der vaskehuset en gang stod. Dermed er det familien Bernsen som i dag har
bodd lengst i Bjørndalen.
Etter å ha solgt Bjørndalen gård kjøpte Andreas Bergesen tomt på nordsiden
av elven. Der bygget han nytt hus og etablerte gårdsbruket Ulriksbø. Året etter
at familien hadde etablert seg på Ulriksbø begynte Bergesen med hester. Fòr til
de store gampene var det rikelig av - både på Tarlebø, på Mohnamarken og på
Meyermarken. Etterhvert ble Bergesen vognmann på kommunen og hestene ble
brukt til renovasjon, feiing osv.
10 11

•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Ulriksbø / Lappen gård (idag Stemmevn 6), 1887
I Møllen lå også shoddyfabrikken, Bergens Vadt og Drevfabrik AS. Ellinor
husker godt Sverre og Otto Nilsen som drev shoddy’en. Fabrikken produserte fyll
til dyner og madrasser med filler importert fra England. Produksjonen opphørte
trolig etter krigen, for da ble lokalene utleid til ulike forretninger.
Dahle-huset har beholdt navnet etter den opprinnelige eieren, og er også i dag et
kjent begrep for beboerne i området. Dahle-huset eies i dag av Bergen kommune
(BBB), og har adresse Stemmeveien 39. Dahle-familien bestod av mor, far og 3
barn. Ellinor husker godt at den ene sønnen drev mekanisk verksted i kjelleren
og at den ene datteren utdannet seg til lærerinne.
De på Storhaugen hadde lite sosial kontakt med de andre i strøket. Eneste
treffpunkt var hushjelpene deres - de handlet i Lappen på samme måte som
de andre beboere i strøket. Ja, og så Pilaren, da - den fine dammen på toppen
der barn uansett sosial bakgrunn yndet å gå på skøyter eller fange rompetroll.
Hermann Friele sr. vokste opp i et av husene på Storhaugen.
I Storhaugen 10 (i det som seinere ble barneboligen) bodde baker Martens med
familie.
På det meste bodde ca. 100 mennesker i Isdalen. I Ellinors barndom leverte
bøndene fra Isdalen melk på døren til folk i området. Under krigen hadde
familien Bergesen selv kyr for å få melk. Fra krigen husker Ellinor at mange
familier i området ga husly til flyktninger fra sentrum - hos mange lå det folk
på kjøkkenet og overalt ellers i husene. Når alarmen gikk søkte de tilflukt i
kjelleren.
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Ellinor vokste opp den gang Stemmeveien var på landet - den gangen alle kjente
hverandre og visste hvem som bodde i de ulike husene.
I mange år bodde Sigurd Rasmussen, som drev med sauer, i drengestuen i kjelleren.
Han flyttet til Ulriksbø etter at huset hans, som lå der Marinens hus ligger i dag
(Stemmeveien 32), brant ned til grunnen.
I Stemmeveien 6 drev først Andreas, siden sønnen Anton, og til sist sønnesønnen
Birger med hester. Vognforretningen var i drift til like etter krigen.
Gården Ulriksbø har i dag adresse Stemmeveien 6. Selv er Ellinor Ålerud (f.1921)
yngst av 5 søsken og oppvokst i dette huset. Huset ble bygget i 1887, eiendommen
er den eneste av de opprinnelige gårdsbrukene i området som fortsatt er intakt.
Da Bergesen etablerte seg på motsatt side av elven flyttet Lokøen inn på Bjørndalen
gård. Han var oppsynsmann på krutthuset i Isdalen. Siden flyttet billedkunstneren
Bernt Tunold (1887-1946) inn i huset. Tunold tok godt vare på det gamle
våningshuset og satte seg grundig inn i dets historie. Han hevdet at huset i sin tid
var blitt flyttet til Bjørndalen fra Sogn og Fjordane og at det mest sannsynlig var
100 år gammelt da det ble satt opp i Bjørndalen i 1830.
De i Møllen
Møllen lå der Haukeland skole ligger i dag. Ellinor husker godt hvordan det så ut:
Det første huset var Kola-Larsen sitt, så kom en stall og så et beboelseshus med 4
leiligheter, så var det en åpen plass før en kom ned til shoddyfabrikken, så var det
en liten åpning før en kom ned til et gult hus som hang sammen med garveriet.
Ved garveriet var vannet misfarget av utslipp fra prosessen med å bearbeide huder
og skinn, men Ellinor kan ikke huske at det var lukt i området som følge av denne
virksomheten.
De fleste som bodde i Møllen arbeidet på Samuel Meyers Garveri. Av dem
som bodde der husker Ellinor godt Johan Paulsen som var gift med Augusta,
bestyrerinnen på Lepsøes skjortefabrikk. Denne familen kjøpte seienre hus i Øvre
Bjørndalen. I Møllen arbeidet og bodde også Paul Paulsen. Han ble for øvrig gift
med Hedwig som vasket hjemme hos folk og serverte. Hedwig kom opprinnelig fra
Tyskland.
Øverst i bakken ned mot Møllen drev Kola-Larsen kullforetning. Kola-Larsen bodde
i Bjørndalen.
12 13

•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Møllen
Sverre Nilsen (f.1930)
Møllen - Årstad
Området som nå omfatter bl.a. Nye Haukeland skole ble omtalt som Møllen.
I forbindelse med elven var det i gamle dager en mølle. Ved store nedbørsmengder
ble elven fra Svartediket stri og det var jo noen som falt uti, men jeg kan ikke huske
at noen druknet. I dag er det montert et jerngitter i elven ved innkjørselen
til Haraldsplass.
Ved broen til Bjørndalen (Stemmeveien 13) var det en skomaker og Thunæs sitt
verksted hvor man bl.a. produserte skismurning og skokrem. I huset til Thunæs
leide Sletten kolonial som leverte varer bl.a. til beboerne i Møllen og Bjørndalen.
Varene ble transportert på en sykkel påmontert en stor bagasjekurv.
På nedsiden av broen til Bjørndalen var bygningen til Kola-Larsen som solgte koks
og ved. Under krigen var det mangel på bensin, og Kola-Larsen hadde lastebil som
gikk på karbid.
Ved siden av Larsens hus var Skagen sin stall med hest og griser. Nede på flaten lå
Nilsens shoddyfabrikk. Her ble det produsert bl.a. vattepper. For å lage vatt trengte
man tøyfiller, men på grunn av krigen ble det stopp i importen av filler. Istedet
for å la lokalene stå ledige gikk man til innkjøp av kaniner. Disse formerer seg
jo fort, og en stund var det bortimot 700 stykker! God mat, men etter en tid ble
produksjonen nedlagt til stor sorg for en bande som hadde hatt for vane å forsyne
seg av kaninkjøttet...
Den største bedriften i Møllen var Meyer sin lærfabrikk. Barkekarene der læret ble
plassert for å bli mykt var plassert i friluft på grunn av lukten. Noen av barna som
lekte i området klarte selvfølgelig å falle ned i karene med brunt barkevann - da
måtte de hjem og spyles.
Ellers var det jo selfølgelig den store skorsteinen til Meyer fabrikker som var
barnas favorittsted - der det på grunn av varmen fra skorsteinen vokste det
masse herlige druer!
I huset ved fabrikken arbeidet vaktmester Bjørnstad.
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
I gamle papirer står det at bl.a. Nilsen-familien hadde fiskerett i Svartediket.
Jeg var selv med som 6-åring og lyste etter ørret ved Stemmen på
Bjørndalssiden.- ingen giardiasykdom den gangen! Ellers var det fin småørret i
elven som vi gutter klarte å fange under steinene.
Mohnagården, nå Haraldsplass, lå der med fine bakker, bl.a. Døden og
Dronningen, og var tilholdsplass for barn i alle aldre for skigåing.
Under krigen hadde tyskerne lasarett på Haraldsplass. Sigrettstumpene fra
tyskerne ble plukket opp og solgt til tobakkssugne røykere. Jeg har aldri hørt
om noen som ble syke.
Møllen med stall og kullforetning,
1968
14 15

•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Glimt fra Stemmeveien 13
Dagny Aase forteller
Dagny Aase (f. 1918) forteller om sin far Ole Olsen Thunæs (1864-1961) at han
kom til Bergen fra Arna som 12 år gammel gutt. Her flyttet han inn hos tanten
som bodde sammen med familien i Bjørndalen 1, et stort hus som lå
nær Møllendalselven. Huset står der også i dag, om enn noe forandret.
Ole O. Thunæs startet i lære hos Samuel B. Meyer som hadde garveri like i
nærheten. Her fikk han sin utdannelse og endte som garvermester. Etter å ha
arbeidet flere år hos Meyer ønsket Thunæs å starte for seg selv. Han utviklet
egne oppskrifter for produkter som skulle brukes til behandling av lær. Smurning
som han laget var blanksverte, skosverte og fettsmurning. Sistnevnte ble blant
annet brukt til å smøre seletøy til hestene og var meget populært.
Produktene gikk under betegnelsen Alrek Skosmurning og kundene kom like fra
byen for å få fatt i varene.
Året 1918 ble på mange måter et spesielt år for Thunæs. På dette tidspunkt hadde
han giftet seg, fått to små barn og ventet det tredje. Den lille familien bodde
fortsatt i Bjørndalen 1 og Thunæs hadde bygget et smurningshus oppe i skråningen
i Småskogen langs den lille elven som renner fra Ulriken og ned i Møllendalselven.
Dette året hadde det vært en særdeles snørik vinter. Plutselig skjedde det som vi
sjelden tror kan skje. Et snøskred løsnet fra Ulriken og med bulder og brak tok det
med seg hele smurningshuset hans. Kjære Gud hva gjør jeg nå ? var hans stille bønn
mens han så hele livsgrunnlaget bli revet vekk på et øyeblikk. Samtidig ble han
bekymret for konen og barna som befant seg i nærheten. En kort stund trodde han
at også de var blitt tatt av raset.
Heldigvis var de gått i Fløen for å handle. Datteren Dagny som forteller denne
historien ble født høsten samme året.
Nye muligheter og nye dører åpnet seg for Ole O.Thunæs. Da alt så som
mørkest ut ble han kontaktet av Nilsen på Haugen som tilbød ham å kjøpe
Stemmeveien 13 for kr. 12 000.-. Bygget var opprinnelig en av de gamle
møllene langs Møllendalselven.
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Møllen ble revet og Thunæs startet så sin egen bedrift i lokalene der. Det var
garvermester han var, og nå ble det satt i gang med garving som innebærer
behandling av skinn og lær. Hudene fikk han kjøpt fra Island. Disse ble lagt i
barkevann og hengt til tørk på et stativ han hadde fått laget opp mot 2 etasje i
huset. Han hadde også anskaffet seg et marmorbord hvor hudene til slutt ble
behandlet og gjort fine og myke.
Her laget han skøyteremmer, vesker og belter. Han startet som enmannsbedrift,
men like før 2.verdenskrig hadde han 17 mann i arbeid. Flere av disse var nær
familie. Han fortsatte også med smurningsproduksjonen. Etter hvert leide han
ut et lokale til skomaker Fossmark som hadde verksted ut mot gaten. Det var
et godt samarbeid mellom garvermesteren og skomakeren. I husets andre etasje
bodde han selv med familien sin.
For guttene i gaten var det stor stas å få komme til Thunæs for å få tilpasset
skøytene sine slik at de satt perfekt. Her fikk guttene selv være med å bruke
maskinene til å sette på spenner og lage huller i remmene.
Thunæs var ofte innom fabrikken sin selv etter han var fylt 90 år.
I 1961 brøt det ut brann i Stemmeveien 13. Beboelseshuset ble berget, men
fabrikken brant ned. Samme natten døde Ole Olsen Thunæs.
16 17
Stemmeveien 13
sett fra Bjørndalen,
1950-årene

•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
En bygd i byen
Ågot Herø forteller
Ågot Herø
Ågot Herø kom til Lappen som 8-åring i 1917.
Huset de flyttet inn i var det første som var bygget
i Lappen. Familien bestod av mor, far og 5 barn
(2 gutter og 3 jenter). På grunn av sementmangel
var huset bare halvferdig da det kjøpte det - derfor
bodde de en periode i Skuteviken mens de ventet
på at huset skulle bli klart til innflytting.
Opprinnelig kom familien fra Kronstad, men faren, som var maskinist, kunne ikke
komme seg hjem etter endt arbeidsdag fordi Kronstad-toget ikke gikk om natten.
Det var dette som var grunnen til at familien flyttet til Lappen.
Fra det nye huset sitt hadde familien vidunderlig utsikt mot Svartediket,
Møllendalselven og Ulriken
I 1917 var Lappen en bygd der alle kjente hverandre, og i mange år var det hver
lørdag dans i sydenden av Isdalsvannet. Alle bøndene fra Isdalen og området
omkring kom dit. Brødrene til Ågot pleide også gå på dans, men Ågot selv, nei, hun
fikk ikke lov.
Det var også brødrene som måtte gå i Fløen for å handle. Alt familien trengte til
husholdningen kunne kjøpes der. Kun hvis det var noe spesielt og utenom det
vanlige de måtte ha tak i tok mor selv ta turen til byen. Da tok hun trikken til
bygrensen.
Ågots brødre jaktet hare, og av og til rype, på Blåmanen og byfjellene ellers.
Fangsten ble solgt til Teddy Tellefsen. Han bodde ved inngangen til Isdalen og eide
flere restauranter i byen.
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Det første huset i Lappen (idag: Lappen 30), 1919
Butikkene i Lappen kom etter noen år. Familien Herø måtte avstå to rom i huset
sitt da Methlie startet kolonial i bygget. Til erstatning fikk familien rom på kvisten
som guttene kunne sove på.
Det var Methlies kone som arbeidet i butikken. Hun hadde tre barn å ta seg av i
tillegg til butikken, og hadde nok en stri hverdag. Butikkens lager var i kjelleren,
og trappen ned dit var så bratt at hun falt ned mange ganger. Etter noen år måtte
Methlie gi seg, men så kom Løvik og fikk butikken på beina.
Familien Herø ble aldri varslet om kommunens utbyggingsplaner i Lappen.
Med byggingen av Komplekset 1920-22 forsvant den flotte utsikten mot Ulriken og
naturen omkring - en stor skuffelse. Til gjengjeld var det mange kjekke folk som
flyttet inn i de nye husene. De som kjøpte hus leide ut de leilighetene de selv ikke
skulle bo i - på den måten sikret de seg hyggelige og skikkelige naboer
Etter at Komplekset var bygget kom det snart flere butikker i Lappen - først
kolonial, og siden slakter Sæbø, en fiskehandler og en skomaker. Nå trengte
man ikke lenger gå i Fløen for å handle.
18 19

•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Komplekset
sett fra Stemmeveien
Ågot gikk på Haukeland skole sammen med barn fra nærområdet og Isdalen.
De som bodde i barakkene på Årstadvollen (oppført etter bybrannen 1916)
levde ikke under så dårlige forhold som en kanskje skulle tro, for de hadde
faktisk innlagt vann og vannklosett - ingen selvfølge på den tiden.
Barna fra Isdalen kom til skolen i allslags vær. Ofte kunne de være dryppende våte,
og måtte tørke opp foran ovnen i klasserommet. Ågot husker barna fra Isdalen
som spesielt flinke og ivrige skoleelever - de skoftet aldri skolen, og mange av dem
gjorde det godt senere i livet.
Nede ved Stemmen bodde en familie med mange barn som endte opp med å flytte
inn i et sauefjøs etter at far i huset hadde spilt bort hele eiendommen.
På Storhaugen bodde fabrikkeiere og annet fintfolk, og på Pilardammen gikk barna
på skøyter. Om sommeren var det froskedam. En stund var det også duekleiver ved
Pilaren
Nederst i Stemmeveien (ved Dalehuset) lå Knutadammen. Den hadde fått navnet
etter en gutt som hadde druknet der.
På Hansamarken gresset bryggerihestene på lørdager og søndager. De var
godmodige og snille dyr som mange av barna fikk et nært forhold til. En av
brødrene til Ågot var spesielt interessert i disse hestene, og en dag sto han
plutselig på trappen hjemme med en hest han hadde funnet...
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Ågot fikk etterhvert jobb i Løviks butikk - hun ekspederte, mens Løvik selv drev
med varelevering. Ågot husker særlig de humørfylte studentene fra Alrek. De kunne
gjerne kjøpe en boks gaffelbiter og en kasse pils - da var det sildefest, sa de.
April 1940
Da krigen brøt ut 9. april 1940 arbeidet Ågot i Nistads forretning i byen. Hele
natten var hun blitt holdt våken av dur og spetakkel over Ulriken. Det var tyske
bombefly, viste det seg. Tidlig neste morgen, da hun spaserte til byen for å gå på
jobb, så hun den første tyske soldaten. Han stod øverst i Kalfarbakken, og ved
jernbanen så hun to til med geværet plantet. Da skjønte hun at krigen var
kommet til Norge.
Før hun rakk å åpne butikken den dagen banket to unge tyske soldater på døren.
De var høflige og kjøpte to plater kokesjokolade og en pakke bondesmør. Smøret la
de mellom sjokoladeplatene - og så spiste de det hele. Det virket som det var lenge
siden de hadde smakt noe så godt, eller mat i det hele tatt, for den del.
I løpet av dagen ble invasjonen varslet over radio. Folk forlot byen - flyktet opp
Kalfarbakken med barnevogner, sykler og kofferter. Det virket som om halve byen
flyktet innover Isdalen. Veien gikk helt nede langs vannet den gangen.
Ågot og venninnen fulgte strømmen innover. I arbeidshuset der inne ble det
etterhvert helt fullt - og et svare liv med skrikende unger og alt. Etterhvert fikk
Ågots venninne nok: Jeg vil heller dø i min egen seng enn her, sa hun - og så gikk de
hjem.
Teddy Tellefsen 1 , som bodde ved inngangen til Isdalen, var kommet til Norge
fra Amerika i forbindelse med at han arvet en onkel. Teddy’en var egentlig
pianist, og hver gang tyskerne marsjerte forbi spilte Teddy’en opp med Stars and
stripes. Tyskerne satte neppe særlig pris på akkompagnementet, men
ettersom han var amerikansk statsborger kunne de ikke ta ham.
Etter krigen var Ågot borte fra Bergen noen år. Ektemannen fikk jobb
som lærer i Finnmark og Ågot meldte seg til tjeneste hos Røde Kors.
Seinere arbeidet Ågot Herø like fram til pensjonsalder hos Løvik i Lappen.
I leiligheten i Lappen 30 bodde hun like til hun var 95 år.
Da intervjuet ble gjort var Ågot 98 år, men fortsatt med en utrolig hukommelse og
mange gode minner fra et langt liv i Lappen. Ågot gikk bort sommeren 2008.
20 Kurt Theodor Stanley Tellefsen 21

•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Arkitekt Olaf Jahnsen
Bjørn Jahnsen forteller
Arkitekt Olaf Jahnsen (1878-1961) har i høyeste grad satt sitt preg på nærområdet
ved Svartediket. Olaf Jahnsen er ansvarlig bl.a. for Komplekset (Egne
Hus AS), rekkehusene i Lappen (Ulrikken), samt murhusene langs elven i
Bjørndalen.
Olaf Jahnsen var en av de mest benyttede arkitekter i Bergen i tiden omkring
første verdenskrig, spesielt innenfor sosial boligbygging.
Han ble født i Bergen i 12. mars 1878. Etter middelskole var han assistent
ved Johan Fayes arkitektkontor, fikk tegneundervisning på aftenskole og
var i lære i snekker-, tømrer- og murerfaget før han tok den 3-årige tekniske
skolen. Han jobbet så hos arkitekt Edvard Madsen og i firmaet Ottesen
& Co, dro på studietur til utlandet og fikk i 1900/1901 sin avsluttende
arkitektutdanning som hospitant ved den tekniske høyskolen i München.
I 1908 var han med å stifte Bergen Arkitektforening.
De første årene som selvstendig arkitekt tegnet han hovedsakelig villaer i Fløen,
Kalvedalsvei og Fjellveien. Siden tok han fatt på større prosjekter, som bl.a.
Trikkebyen på Møhlenpris, Typebyen i Gutenbergsvei og Komplekset i Lappen.
Foruten mansardtak med grå skifer, har Jansens bygninger som ett av sine
fellespreg liggende panel kant i kant uten hjørnebord og de nederste bord trukket
ut over grunnmur og vinduer. Utformingen ellers var preget av datidens
stil i Norge, Jugendstilen. Han bygget kostnadseffektivt og var kjent for praktiske
løsninger. En god del av hans hus ble oppført for egen regning og solgt videre klar
for innflytting. Slik var det også i Lappen og Bjørndalen.
Arkitektfamilien bodde ulike steder i området i utbyggingsperioden.
Jahnsen hadde arbeidet med planer for en hageby med egne butikker i
området Lappen/Bjørndalen. I Lappen ble dette realisert, men nedgangstider
og omstendighetene ellers satte etterhvert stopper for hans større prosjekter.
De planlagte murhusene østsiden av elven ble aldri realisert, men han bygget
3 større trevillaer i nedre del av Bjørndalen.
22
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Byggeselskapet Egne Hus AS ble stiftet 14. januar 1917, og hadde som
formål å skaffe hvert medlem et hus paa fordelagtigste maate.
Det var arkitekt Jahnsen som var grunneier i Lappen og Bjørndalen, og
Egne Hus AS kom til arkitekt Jahnsen med sine byggeplaner fordi man
ansaa ham særlig erfaren paa dette omraade.
Komplekset beskrives av byggeselskapet slik: Dette byggeforetagende, som
nu på det nærmeste er færdig, bestaar av 25 huse hver paa 2 treværelses-og 1
toværelsesleiligheter; beliggende østenfor Storhaugen langs Møllendalselven.
I 1947, 69 år gammel, flyttet arkitekt Jahnsen til Voss og startet ny praksis.
Her fikk han de kommende 10 år mer enn 100 oppdrag, i hovedsak med bolighus
innen rammen av etterkrigstidens kontroll- og rasjoneringsordninger.
Han døde på Voss i 1961.
23

•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Butikker og virksomheter 1930-1960
Asta Syse
Asta i hagen, 1930-årene
Jeg vil ta for meg de butikkene og
virksomhetene som har vært i området
Svartediksveien–Lappen/Nordbø–Stemmeveien
slik som jeg selv husker dem fra jeg kom hit i
1933 og en tid framover.
Hansa Bryggeri hadde da begynt utbygging av
Nordbø v/ arkitekt Danielsen.
Husene ble, med unntak av 5 hus, solgt videre
til de ansatte med det samme.
Nordbøveien – den gang het den Bryggerveien –
var så vidt påbegynt da vi flyttet inn.
1930-40-årene eksisterte kun spesialforretninger. Jeg starter nederst i
Svartediksveien, i nr. 10 - der hadde fru Rasmussen snopebutikk, samt brødvarer
fra Smith Sivertsen. Vi barna var fascinerte av at hun ekspederte med hvite hansker.
Lokalet er nå innlemmet i boligen.
I huset ovenfor, nr. 12, var det
fruktforretning som Berentsen eide.
Senere har det vært keramikkverksted til ganske nylig, men nå står lokalene tomme
Svartediksveien 10, 2008
Svartediksveien 12, 2008
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Svartediksveien 7, 2008
Svartediksveien 14a, ca.1940-50
(lengst til høyre)
I Svartediksveien 16, der Eva Sekkingstad fortsatt (høsten 2008) driver Storhaugen
kolonial, var det tidligere 2 butikker: Kolonialbutikk ved fru Mikkelsen, senere
Moberg og et meieri. Den siste til å drive kolonialbutikk før Eva overtok var
Nordby/Dybvad-Holmboe.
Helt øverst Nordbøveien, der Svartediksveien Bofellesskap ligger idag, hadde
Ottesen skomakerverksted i kjelleren. Huset brant senere ned til grunnen.
24 25
I Svartediksveien 7, som er det gamle
våningshuset på Kalvedalen gård, holdt
Mortensen til med elektrikerforretning
– han utførte også elektrikerarbeid i hjemmene.
I bakken som går opp til venstre like før Storhaugen kolonial, i Svartedikveien 14a,
var det 2 forretninger: Sæbø med slakterforretning og Madsen med fiskeutsalg.
Lokalene er idag omgjort til bolig.

•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Øverst i Lappen, i nr. 9, hadde Albert Lepsøe skjortefabrikk, eller stivetøysfabrikk,
som det het den gangen. De produserte skjorter og pyjamaser. Merket deres var
Golf.
Senere ble huset malt blått og fikk navnet Det Blå Huset. Her var treningsstudio,
fysikalsk institutt og hybler. Huset er idag revet, og erstattet av en boligblokk med
eierleiligheter.
Skjortefabrikken i Lappen 9,
ca. 1935-40
Skjortefabrikken, 1957
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Lappen
Så kommer vi ned i selve Lappen – en gate som virkelig er en historie for seg selv
med tilsammen 12 butikker på det meste! Methlie (senere Løvik) drev kolonialbutikk
i Lappen 32. Senere kom det til et rørleggerfirma rett over gaten, og mot
slutten var det de som drev kolonialen også. Idag fungerer lokalene som lager.
Lappen kolonial, 1986
26 27
Storhaugen kolonial, 1960-årene

•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Tvers over gaten for kolonialen, i Nordbø 1, der Cindy Frisørsalong er i dag,
var det tidligere 2 butikker: Baker Martens og Bendiksens fruktforretning.
Cindy overtok etter Dame som flyttet opp hit da salongen i Stemmeveien
ble herjet av brann.
Nordbø 1 med Baker Martens og
portalen, ca. 1930
Nordbø 1 med Cindy Frisør, 2008 Lappen 32, 2008
Til høyre for portalen, ved Nordbø 1,
husker jeg 2 butikker, nemlig meieri
og en kolonial drevet av frk. Mæhle,
senere Midttun.
Da meieriet ble lagt ned flyttet fru
Strømmen frisørsalongen sin hit.
Den hadde hun tidligere drevet
hjemme i leiligheten et annet sted i
bygget. Senere la fru Strømmen ned
salongen og fikk ansvaret for å drive
Posten som kom hit fra Årstadvollen.
Lokalene disponeres i dag av det
tidligere rørleggerfirmaet.
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
På andre siden av plassen har husene adresse Storhaugen: I Storhaugen 15 var det
3 butikker: Meieri lengst til venstre, Wulffs bakeri i midten og lengst til høyre – en
tobakk og-snopebutikk drevet av Lyngtun, som for øvrig også eide bygget.
Etter at meieriet ble lagt ned kom det blomsterbutikk i disse lokalene, og da tobakk/
snopebutikken ble lagt ned flyttet Fossmark sitt skomakerverksted hit
fra Stemmeveien, der han, på samme måte som Dame, var blitt rammet av brann.
Lokalene i Storhaugen 15 disponeres idag av Fauskes datafirma.
I bakken ned mot krysset til Stemmeveien, i Storhaugen 13A, var det 3 butikker:
Her holdt Vestlandske Salslag, Baker Brun og et fiskeutsalg til. Etter at bakeren la
ned, startet fru Løvås en liten manufakturforretning i lokalene. Senere var det andre
som tok over driften. I dag er det boliger også her.
Storhaugen 13, 2008
Storhaugen 15, 2008
28 29

•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Stemmeveien 13, like ved broen, var et særdeles innholdsrikt hus der Sletten, og
senere Paulsen, drev enda en kolonialforretning. Smith-Sivertsen drev bakeri, og
senere ferdigmatbutikken Friggen. I dag er disse lokalene lager for Helge Røtne.
Huset var den gang dobbelt så stort som i dag, og i delen som senere brant, hadde
Thunæs både produksjon og butikk - vareutvalget var remmer av alle slag, i
hovedsak til ski og skøyter.
Senere, da Thunæs la ned, overtok Dame frisør lokalene. I kjelleren hadde
Fossmark skomakerverksted. Etter at deler av huset brant ned, flyttet Fossmark
og Dame, som tidligere nevnt, til Lappen.
Stemmeveien 13
sett fra Bjørndalen, 1950-årene
Stemmeveien 13, 2008
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Veien som i dag leder ned til Haukeland skole fortsatte like ut i Årstadveien før
i tiden. Øverst ved broen drev Larsen kull, koks og vedforretning. Lenger nede var
det shoddyfabrikk og urmaker. Alle disse bygningene er borte nå.
Shoddyfabrikken (Bergens Vadt- og Drevfabrik) resirkulerte brukte tekstiler:
Her ble det bl.a. produsert fyll til dyner, tepper og madrasser.
Meyers Lærfabrikk hadde produksjonslokaler på venstre side av veien og
administrasjonsbygning på høyre. På høyre side lå også Meyermarken – et
yndet sted å ake på kjelke eller gå på ski. På produksjonsbygningen var det en høy
skorstein der det faktisk vokste druer!
Samuel Meyers Garveri og Lærfabrik
(bak til venstre: Shoddyfabrikken)
I Stemmeveien 6 hadde Bergesen hest og vogn – han arbeidet på kommunen, og
i nr. 39 drev Garmannslund skomakerverksted i kjelleren.
På gamle Nordbø gård, i Svartediksveien 23-25/Stemmeveien 50 drev også Olav
Bergesen vognforretning med hest og vogn, senere lastebiler. Her var det også en
stor stall.
30 31

•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Forretninger og bedrifter i Svartediksveien–Lappen/Nordbø–Stemmeveien i
min barndom:
Type bedrift: Antall:
Kolonial 4
Bakeri 4/5
Slakter 2
Fiskeutsalg 2
Frukt/grønnsaker 2
Meieri 2
Tobakk/snop 2
Frisør 1
Skomakerverksted 3
Elektriker 1
Urmaker 1
Kull, koks og ved 1
Vognforretning 2
Lærfabrikk 1
Skjortefabrikk 1
Shoddyfabrikk 1
Ski-og skøyteremmer 1
Bedrifter totalt: 32
Senere kom post, blomsterbutikk, manufaktur og rørlegger. Jeg husker også en
mann fra Årstadvollen - Berge - han solgte fisk direkte fra en håndvogn. Når han
ringte med bjellen sin kom husmødrene ut for å sikre seg dagens middag.
Et godt sted å vokse opp
Det var godt å vokse opp i gatene ved Svartediket. I Stemmeveien, der hvor
fotballbanen ligger i dag, hadde Friborg stor bærhage hvor vi plukket bær – både
lovlig og ulovlig. På Hansamarken var det fotballbane. Det samme var marken mellom
Nordbøveien 6 og det som i dag er Svartediksveien 15.
Under krigen var det potetparseller for ansatte ved Hansa Bryggeri på
Hansamarken.
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
I min barndom var dagens gangbro ved skolen åpen for kjøring til Bjørndalen.
Der bilene kjører i dag var det ennå ikke kommet bro – bare steiner til å
balansere eller hoppe på. De store steinene i den gamle Stemmen dannet høye
trappetrinn – også dette var et yndet sted der det var kjekt å leke.
Nedenfor Stemmen var det en oppdemming som vi kalte kanalen – og der har
nok mange av oss hatt sine bad. Mye av leken foregikk i gatene – både hoppe tau,
hoppe paradis, spille ball, og – på bekkelokkene som var av tre – spille syl.
Veggene på det gamle vannbehandlingshuset var ypperlige å spille veggspill
med ball – både 2 og 3 baller av gangen. Vi lekte også andre leker, som for
eksempel vi seiler, vi ror. Ingenting var tilrettelagt, så vi måtte aktivisere oss selv.
Før Svartediket ble oppdemmet på midten av 1950-tallet var det ofte trekkspill
og dans på gamleveien i Isdalen. St. Hansaften pleide en iherdig gjeng å samle
ved til bål på Borgeren, og her samlet mange fra strøket seg.
Etter bålbrenningen var det mange som fortsatte St. Hans-feiringen på kafèen på
Knatten. Rester av murene fra kafèen står den dag i dag.
Utsikt fra kafeen på Knatten
Om vinteren hadde vi, som tidligere nevnt, Meyermarken å boltre oss på.
Lenger nede, der hvor Haraldsplass sykehus ligger i dag, lå Mohnamarken.
Aketurene fra toppen av Nyeveien i Isdalen var uforglemmelige – på det
beste akte vi fra toppen, over trikkeskinnene i Årstadveien, ned Blauwsvei/
Nubbebakken og til Kalfarveien!
32 33

Fabrikken i Lappen
Olav og Edel Jensen forteller
Det var endel arbeidsplasser nærområdet ved Svartdeiket i gamle dager - både butikker
og fabrikker. Olav Jensen, som er oppvokst i Stemmeveien, kan fortelle at han som
ung mann en kort periode arbeidet hos Thunæs i Stemmeveien i1939-40. Det var
en fin arbeidsplass, og Olav kunne gjerne ha fortsatt å jobbe med skismurning og
lærprodukter eller fått en annen jobb i nærmiljøet. Imidlertid var det møbelsnekker
unge Olav hadde bestemt seg for å bli, så han gikk snart igang med videre utdanning
og arbeidet siden ved ulike verksteder i byen.
Mange valgte imidlertid å ha kort vei til arbeidet, og dmange av strøkets kvinner var
ansatt ved skjortefabrikken i Lappen. Olavs mor var en av dem. Hun var, med noen
avbrekk, ansatt hos Lepsøe fra hun var 15 til hun var over 70 år. Hun stortrivdes, og
ble i travle perioder ofte kalt inn for å arbeide lenge etter at hun egentlig var gått av
med pensjon.
Den gang hun som 15-åring begynte ved fabrikken var hun yngste arbeidstaker
- faktisk så ung at hun måtte gjemme seg på loftet når Arbeidstilsynet kom på besøk (!)
Edel Jensen kom til Bergen fra Nord-Norge som ung jente for å arbeide ved Albert
Lepsøes skjortefabrikk. Hun bodde på hybel i området og var storfornøyd med
lønnen - begynnerlønnen var på hele 28 kroner uken! Til sammenligning hadde en
læregutt i 1940-årene kr. 20.- pr uke, og kr. 25.- etter endt læretid. Hos Lepsøe kunne
flinke arbeidere få god akkord - da fikk de lønn etter antall snipper e.a. Ledelsen ved
fabrikken var likevel ikke spesielt interessert i at de ansatte skulle fagorganisere seg.
Lepsøes fabrikk var en stor arbeidsplass - på det meste hadde man??? arbeidstakere.
Det var i hovedsak kvinner som arbeidet ved bedriften
Fabrikken var inndelt i ulike avdelinger, for eksempel holdt tilskjærerne til i første
etasje, mens de som sydde snippene satt på loftet. Edel Jensen satt i 2. etasje og sydde
mansjetter. Der satt også de som sydde sammen skjortene til slutt.
På loftet laget man også eskene som skjortene ble pakket i.
Edel arbeidet hos Lepsøe i perioden 1946-52. Hun sluttet i jobben da hun og Olav
fikk barn i 1952 - det var ganske vanlig på den tiden.
Fra Albert Lepsøes Stivetøisfabrik, 1957
Ansatte ved fabrikken
(i forgrunnen 2 generasjoner
fabrikkeiere, Albert sr. og Albert jr. Lepsøe
34 35

•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Barndom i Lappen
Beate Tvedt forteller
Beate og jentene i Lappen,
1940-årene
Hvordan lekte vi?
Jeg er født og oppvokst i Lappen 36 som tidligere het Lappen 9a Hus 1. Det er det
store komplekset bygget i 1921 på 3 etasjer med 1 leilighet i hver etasje og som har
inngang både fra bakplassen, Lappen, Stemmeveien og Nordbø. Det er til sammen
25 innganger samt 4 butikker – baker, frukt og grønt, frisør og kolonial.
Inngangen til bakplassen er enten gjennom en portal fra Lappen eller en stikkvei
opp fra Stemmeveien. 4 av husene hadde inngang fra bakplassen, ellers var det
kjellerutganger. Mot Stemmeveien var det kjellerhalser hvor det var trygt å gjemme
seg. De fleste husene hadde en for – eller bakhage.
Beate i bakgården,
1950-årene
Vi som bodde i nr 36 var heldige som hadde den
største hagen som gikk langs to sider av huset.
Der var det bærbusker og potetåker under krigen og
ellers fint beplantet.
Mot sør vendte hagen mot Bergesengården. De
hadde sauer på fjellet og høner som ofte kom opp
i hagen vår - og så hadde de hest. Vi hadde soverom
og spisestue mot gården og det hendte vi så hodet
til hesten gjennom det lille fjøsvinduet når vi satt og
spiste middag.
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
På bakplassen var det 3 store kleshekker (tørkestativ) og 3 marker. Rundt det hele
gikk en grusvei. Her ble det både løpt og syklet konkurranse, og man gikk tur med
dukkevognene. Så snart våren kom, dukket det alltid opp et stort paradis i den ene
enden av grusveien og jeg tror også at den samme stenen vi brukte kom frem, men
jeg vet ikke hvor den hadde sitt vinteropphold.
På den ene marken var det en hydrant som det var populært å hoppe over – vi
hadde mange forskjellige sprang. Like ved var det en rist, og åpnet vi den kunne vi
gjemme oss nedi. Det var skummelt. Slåball var veldig populært og jeg husker bare
en gang at vi traff en rute. I kleshekken kunne vi klatre og turne i stengene som
skilte de forskjellige avdelingene. Hvert hus hadde sin avdeling.
Det ble slått på stikka, spilt land og spilt med hansakorker: I portalen hadde vi ballspill
oppetter veggen - ja, i det hele tatt lekte vi masse.
Lykken var å sitte på trappen og blåse sepebobler gjennom en tom trådsnelle.
Sepevannet hadde vi selv pisket ut, og av og til hatt farge oppi.
I Lappen hoppet vi også tau, for det var noen som hadde et veldig langt et, og så
hoppet vi bukk over den lille hydranten utenfor skomaker Fossmark
Før den nye demningen ved Svartediket ble bygget, gikk elven fritt nedover mot
Store Lungegårdsvannvar gjennom kanalen ved utløpet. I kanalen var det alltid iskaldt
vann og ikke noe dypt, men nedenfor var det både Smådyp og Storedyp
hvor vi boltret oss.
Vi gikk nedover elven så langt vi kunne og bygget vannveier og kaier for båtene våre
som stort sett bare var en plankebit. Særlige mange leker hadde vi ikke. Foreldrene
våre likte ikke at vi lekte i elven som kunne gå nokså stri og dessverre gikk det liv
tapt.
Borte ved inngangen til Haraldsplass, like ved broen, hadde noen av oss et tre som
vi klatret i og kalte for Flyet. Vi kunne sitte i treet i timevis og spise jordnøtter som
vi grov opp like nedenfor og som vi hadde vasket i den lille bekken.
Noen ganger klatret vi også oppetter Ulriken hvor vi hadde våre spesielle
primlesteder. De største guttene hadde en liten hytte litt ovenfor demningen, men
dit fikk vi ikke lov til å gå. Vi syklet etter hvert også inn i Isdalen hvor vi hadde
stevnemøter i en barhytte godt gjemt i skogen like ovenfor benkene.
36 37

•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Hver St.Hans var det bål på Borgeren, noe som var veldig populært. En hadde
trekkspill og noen hadde sveivegrammofon. Det ble sunget og danset og vi barn
lekte og så hadde vi en slenger fra et tre. Danselærer Gunero, som også bodde i
Lappen, hadde i tillegg til danseskolen en iskremfabrikk i Møllendalsbakken.
Jeg husker godt at de store guttene fikk dradd en iskremboks helt opp på Borgeren.
Vi måtte sikkert kjøpe isen.
Om vinteren gikk vi på ski – først på Meyermarken hvor Haukeland skole nå
ligger og senere på Mohnamarken før Haraldsplass sykehus ble bygget. Der hadde
vi masse fine bakker, vi hadde både Brattisen og Døden.
Det ble stått på småski fra Lepsøes fabrikk og ned til Årstadveien og rent på kjelke
eller spark.
Ekstra gøy var det når guttene tok frem krøbbene sine. Hvor mange som kunne
sitte på dem husker jeg ikke, men det satt en foran med en skøyte på den ene
foten for å styre og en bak med en kjepp. Noen ganger rente vi helt ned til Fløenbakken
og videre nedover til Fløen. Det var ikke alltid vi kom hjem til avtalt tid
når vi tok de lange turene og det ble den gang straffet.
Vi gikk på skøyter på elven, for ikke å snakke om Pilerdammmen på Storhaugen.
Der fanget vi om våren rompetroll som vi hadde på Norgesglass. Vi lekte mye
både der og i Pilerparken litt lenger oppe. Derfra gikk Tusentrappene ned til enden
av Storhaugen mot Årstadveien.
På Storhaugen hadde vi også noe vi kalte Jungelen hvor vi hadde et hemmelig
liljekonvallsted og hvor vi lekte indianer og hvit. For å komme dit måtte vi klatre
over en garasje og balansere utenfor et gjerde på en høy steinmur. Jungelen var for
oss den gang et stort og spennende sted.
Jeg er født i 1939, og selv om det var krig og vi ofte måtte på hovve ned i
kjelleren var det en lykkelig barndom. Så mange leker hadde vi ikke, men vi
fant alltid på noe å gjøre. Lappen var et flott sted å vokse opp.
Menneskene fra alle samfunnslag som bodde der, brydde seg om hverandre.
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Vårt barndoms paradis
Rolf Herø, 1949-modell
Husker dokkar...
Når vi kjanket etter Ollaen (hang bakpå etter Ole Irgens bussen)?
Og fanget ørret i bekkene i Isdalen med bare nevvene og fisket i Gryten,
Tarlebøvannet og Øvre Jordalsvann? (-ikkje helt lovlig då...)
Når vi lekte indianere i Isdalen og bygget hytter av greiner? Og fant smellgreier
etter tyskerne som vi kunne sprenge postkasser med på 17. mai? Eller når vi laget
fyrverkeriet sjøl av ugressdreper blandet med sukker (skjere kruttet 1 ) og fikset egne
røykbomber?
Og duekleivene som vi hadde der tunnelinnslaget går inn ved demningen?
De 2 forballbanene? Hansamarken, som nå er bebygget, og banen ved Demningen.
Ikkje sjelden fikk Henriksen, i det gule huset bak mål, ballen i suppetallerkenen.
- Kor galen han ble! Men vi fikk no ballen igjen te slutt...
Når vi brente bål på Borgeren (Borgerfjellet) på St. Hansaften? Der var det dans
og Guneroen solgte is. Han som siden slet oss ned til danseskolen sin i byen.
Der var det gratis for gutter, for de var det manko på, men det som lokket mest
var nok saftmaskinen han hadde ute i gangen (vi stod mest der).
Og for ikkje å snakke om alle butikkene! Meieriet, bakeren, slakteren, sydamen,
fiskemannen, skomakeren og 2 kolonialbutikker og Bendiksen (snoperen).
5-øres karameller gikk ned på høykant og tennene ble gradvis fylt opp med
amalgam hos skoletannlegen.
Husker dokkar Skomaker Fossmark? Han som var streng, men snill. Der fikk
ungene komme inn og varme seg når det regnet.
Og Strøaren, som var selve fienden om vinteren: Den kom alltid og ødela den fine
akebakken fra Øvre Bjørndalen. Husker dokkar primlene vi plukket oppi Ulriken
og solgte på dørene for å få penger til 17. mai?
Vi gikk på gamle Haukeland skole med blekkhus på pultene. Læreren var hissig.
Lugging og en dask med linjalen var helt vanlig. Lekser hadde vi sjelden tid til når
vi vokste opp i en sånn gøyal gate som Lappen. For vi var mange på samme alder:
Alf Gjelsvik, Knut Klepp, Atle Gylløw, Arild Vårdal, Bjørn Gullaksen,
Jan Oksnes, Odd Meidell, Bjørn Lassesen, Jan Jensen, Birger Færestrand,
Erling Mehl og Rolf Herø. Vi kommer aldri til å glemme for et herlig liv det var!
38 Skjere kruttet = det fineste kruttet
39

•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Bjørndalen, historie etter 1900
Gerd Wicklund-Hansen
Gerd i hagen, 1934
Bjørndalen - en liten egen bydel
(i forgrunnen: Stemmeveien og Komplekset)
Når jeg nå setter meg ned for å skrive Bjørndalens
historie, er det ikke fordi jeg har studert dette eller
lest meg til det jeg vet om dette området, hvor jeg
har hatt mitt hjem i snart 80 år. Jeg skriver ned det
jeg selv har erfart og opplevd i dette miljøet, og det
som er blitt meg fortalt uten at jeg har kontrollert
mine kilder, men slik jeg husker det.
Bjørndalen er litt spesiell ved at den er skilt fra de
omliggende områder av Møllendalselven som bruser
forbi, og vi er nødt til å ha broer for å komme over
på den siden som ellers er bebygget. Bak ligger Ulriken
stor og mektig, og Svartediket setter grensen mot
Tarlebøområdet. På motsatt side skiller en mindre elv
fra Haraldsplass sykehus. Dette gjør at vi føler oss som
en helt liten egen bydel.
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Det er blitt meg fortalt at hele området er bygget opp i tiden etter 1. verdenskrig.
I 1915 ble bygrensen for Bergen utvidet. Den hadde tidligere gått ved det
vi idag kaller parkanlegget Gamle Bygrensen (ved oppkjørselen til Bellevue).
Bybrannen i 1916 hadde ført til at de gamle ekserserplassene på Årstadvollen
ble bebygget med barakker som nødsboliger. Haukeland sykehus var under
utvikling og trikkelinjen ble forlenget opp til Fridalen.
I Bjørndalen var det i tiden før den store utbyggingen bare to hus, nemlig det
som idag er Bjørndalen 1 og som skal være fra ca. 1900 og Bjørndalen 5.
Bjørndalen 1 hadde store glassverandaer, og gav inntrykk av å være bygget som
landsted for en velhavende familie fra byen. Bjørndalen 5, derimot, var et typisk
gammelt gårdshus og skal være flyttet hit på slutten av 1800-tallet. Disse to
husene står den dag idag (høsten 2008).
Idag er det 31 bygninger i Bjørndalen, hvorav 28 er bygget før 2.verdenskrig
og 3 er bygget etter midten av 1950-årene. Bygningene er allsidige i sin
utforming, men alle har hage og er bygget i 2 etasjer. Noen har litt høy
grunnmur som inneholder kjeller, andre en beskjeden loftsetasje der det
opprinnelig var innredet pikeværelser til leilighetene.
Gerd og småpikene i Bjørndalen, 1940-årene
40 41

•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Byggestilen i Bjørndalen er enkel: Eneboligene er for det meste i alminnelig
bergensstil, nemlig spissgavlet. Leilighetsbyggene er mer typiske representanter for
1920 og -30 tallets byggestil. Ingen av husene har direkte inngang fra gaten.
Rekkehusene langs elven i Bjørndalen (nærmest)
Hele området får på grunn av den allsidige, men likevel enkle byggestilen og med
hagene rundt et rolig og noe særpreget uttrykk i forhold til områder som bygges ut
idag. Området danner en rolig overgang til den mektige Ulriken som stiger nesten
loddrett opp bak de bakerste husene.
Menneskene i husene
Hvem var førstegenerasjon i disse husene?
Slik jeg husker det, var det i stor utstrekning borgerlige barnefamilier med
2-3 barn, far og mor. Far i stilling på kontor, mor hjemme. Kun i 4 av husene
bodde det pensjonister. I 1930-årene var det alminnelig med hushjelp, og endel av
familiene brukte pikeværelset på loftet. Andre leide det ut til enslige, gjerne damer.
Miljøet virket ganske ensartet - vi hadde alle noenlunde samme bakgrunn.
Om ettermiddagen lekte vi barna greit i gaten som stort sett var fri for trafikk.
Paradis og hoppetau for jentene, ballspill og fangeleker for guttene.
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Vi som bodde øverst mot Ulriken lekte ofte i Ulriken som vi sa: Vi bygget
hytter, plukket blomster og klatret i trærne. Vi sa ofte at vi hadde en loddrett
lekeplass. Særlig guttene var glade for den loddrette lekeplassen, men det hendte
at de satte seg fast i hengene, og vi måtte hente hjelp med stiger og annet utstyr for
å få dem ned.
Hvor mange bodde i Bjørndalen i 1920 og -30-årene?
Jeg har ikke slått opp i manntallslister, men forsøkt å regne meg til hvor mange det
kunne være på grunnlag av antall leiligheter og den alminnelige familiestrukturen.
Trolig har det bodd 350-400 mennesker i Bjørndalen i denne første perioden. Av
disse var trolig ca. 150 barn i varierende alder.
Selv bodde jeg med foreldre og en søster i en 4-værelses leilighet med et godt lite
bad med badekar, vask og toalett. Hushjelp hadde vi, og hun benyttet pikeværelset
på loftet. Vi bodde til leie i huset, eieren bodde i en tilsvarende leilighet i annen
etasje. Dette var det vanlige i de fleste leilighetsbyggene.
Jeg hadde 3 venninner som jeg gikk i klasse med. Den ene bodde som oss til leie,
og standarden på leiligheten var omtrent som vår. En annen bodde i en av
eneboligene. De var 4 søstre, faren hadde hjemmekontor så huset der var større
enn vår leilighet, men ellers var standarden omtrent som hos oss.
Den tredje venninnen bodde med mor og 3 søstre i en kjellerleilighet på 2 rom og
kjøkken som de hadde innredet etter farens død. Moren eide huset og leide ut de
to andre leilighetene som var i huset. Hun sydde også for folk for å skaffe nok
inntekter til familien. I alle disse hjemmene var vi venninner velkommen, og lekte
både inne og ute i hagene. Vi hadde klubb og sydde og strikket, mens mødrene
gjerne leste litt for oss.
Ingebjørg og Gerd, 17. mai 1940
42 43

•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Jeg mener standarden på leilighetene var forholdsvis den samme i hele området.
Mine besteforeldre, som bodde i en av eneboligene i området, hadde bad med
badekar og wc, og dette hadde de fra huset ble bygget i 1924.
Ettersom Bjørndalen hadde status som villaområdet, ble det hevdet at det ikke
kunne drives ervervsvirksomhet innenfor området, men det er et hus jeg ikke har
nevnt: Her ble det drevet en form for ervervsvirksomhet, men kanskje den var så
gammel at den hadde hevd fra gamle dager? I Bjørndalen 1 tok de imot vask.
Vaskehuset sto helt i utkanten mot vest, ned mot den lille elven som kommer ned
fra Ulriken. I det lille huset vasket og kokte de tøy for kunder. Vann hentet de fra
elven. Tøyet ble også skylt direkte i elven, og tørket på store stativer bak huset eller
bleket på bakken i den lille skogen. En av damene i huset tok også imot tøy for
stiving og stryking. Både mine foreldre og besteforeldre benyttet seg av disse
tjenestene, og virksomheten varte til like etter 2. verdenskrig.
Å gå i Lappen
Selvforsynt var vi ikke i vår lille bydel. Vi måtte over elven, ikke for å hente vann,
men ellers skaffe oss det vi trengte til livets opphold.
I forbindelse med byggingen av komplekset i Lappen på andre siden av elven ble
det lagt til rette for et lite handlesenter der 4 veier møttes. Det å gå i Lappen var
for oss ensbetydende med å gå og handle.
Rundt en plass lå 12 små butikker, alle med sine spesialiteter: 3 bakerutsalg,
2 kolonialbutikker, 2 meierier, 1 slakter, 1 fiskeutsalg, 1 tobakksforretning,
1 frukt-og grønnsaksbutikk og 1 skomaker.
Kun 2-3 minutters gange fra Lappen, i Svartediksveien, var enda en slakter, et
fiskeutsalg, en kolonial, en konfekt/snope- butikk og 2-3 minutter i motsatt
retning, i Stemmeveien: En kolonial, en baker og en koks-og vedforrening.
For de fleste i området var handleveien ikke lenger enn ca. 5 minutter. Også vi
i Bjørndalen hørte til kundekretsen i disse nærbutikkene.
Her hadde husmødrene sin daglige gange etter husholdningsvarer. Det var kun
kolonialvarer som kunne kjøpes inn i stort, og det var også de eneste varene en
kunne få tilkjørt. Ellers var husmoren avhengig av å kjøpe friske varer hver
dag, for kjøleskap eller fryser eksisterte ikke. Kjeller eller spisskammer var
oppbevaringsstedet for matvarene en kjøpte med hjem.
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Melk ble kjøpt i spann som en selv hadde med, og heller ikke melken var
behandlet for langtidsoppbevaring. Mange kjøpte melk direkte fra bondegård - da
kom bonden med hest og vogn og leverte direkte på døren. Fisk og kjøtt
ble kjøpt inn for relativt kort oppbevaring og likeledes frukt og grønnsaker,
med unntak av poteter.
All handel i butikkene gikk over disk: En ekspeditør hentet, veide og pakket
inn varene mens kunden ventet. Kundene ble ekspedert etter tur og måtte pent
vente til en ekspeditør var ledig. En handlerunde i gamle dager tok nok lenger tid
enn i dag, og butikkene var sosiale møteplasser. Det var viktig både for kundene og
butikkinnehaverne at forholdet mellom ekspeditør og kunde var det aller beste.
Handleturen ble den daglige trimmen og den sosiale kontakten husmoren fikk.
Her traff en gjerne naboer og slo av en prat, ikke minst hvis barna også var med.
Likevel kan jeg ikke huske at dette førte til nærmere vennskap eller fastere
kontakter. De fleste butikkene var enmanns eller familiebedrifter. Unntaket var
meieriene og bakeriene der en hadde ansatt personale. Her kom varene fra større
bakeri- og meierikjeder.
I kolonialbutikkene handlet de fleste på bok: Da handlet en på kreditt og betalte
siden etter faste avtaler. I de andre butikkene betalte en ved hvert kjøp.
Butikkene i området ble stort sett etablert i begynnelsen av 1920-årene og holdt seg
uforandret fram til midten av 1950-årene.
Handel over disk
i Lappen kolonial, 1952
44 45

•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Krigsårene 1940-1945 var spesielle, og det var viktig at en hadde et godt forhold til
de forskjellinge butikkene. På meieriet måtte en framvise melkebok for å få kjøpt
den halve literen med melk pr barn og litt skummet melk for voksne. Ellers var det
kortsystem med merker som regulerte det kvantum varer en hadde lov til å kjøpe.
Alt var rasjonert, selv erstatningsvarene.
For husmødrene var det en vanskelig tid. Jeg føler ofte at det var de som virkelig var
krigens helter, som klarte å skaffe mat på bordet hver dag. Hadde det ikke vært for
silden og poteten tror jeg ikke det hadde gått så godt som det gjorde. Det gikk endel
år etter krigen før jeg igjen spiste sildekaker...
Ferdsel
Hovedåren for ferdsel til og fra Bjørndalen var broen som krysser Møllendalselven
der Haukeland skole ligger i dag. En bratt trapp førte opp til husene øverst i
Bjørndalen. Møllendalselven fulgte den gang sitt naturlige løp. Bare helt øverst ved
demningen var den regulert. Beboerne i området hadde arrangert steiner slik at de
ved liten vannføring kunne krysse elven her. Dette kunne korte veien til byen for
dem som tok spaserturen til kontoret i sentrum.
Ellers var kommunikasjonen ut av området over broen i vest via Stemmeveien til
Årstadveien. Det var trikkestopp ved Meyermarken.
Det var også en annen nødvendig institusjon som lå utenfor vår lille bydel,
nemlig skolen som lå mellom Møllendal kirkegård og det som idag er Barneklinikken.
Heller ikke dit var det særlig lang vei for oss, ca. 10-15 minutter alt etter
hvor god tid vi hadde eller hvor mye vi drølte og lekte på veien.
Gamle Haukeland skole
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Barnas ferdsel i området var ikke alltid motivert utfra nyttige ærend.
Mohnamarken, som lå der Haraldsplass sykehus ligger idag, og Meyermarken som lå
der Haukeland skole ligger nå, var våre vinterparadiser. Vi er mange som har lært å
gå på ski på Mohnen - stå ned Kongegraven eller Brattisen, eller hoppe i Døden.
På Meyermarken fikk vi våre første fartsopplevelser når vi på våre små og store kjelker
suste ned bakkene. Forresten hadde vi gode muligheter for aking i Bjørndalen.
Bakken fra de øverste husene i gav god fart når veien ned mot Flaten var snødekt
og hard og kjelkemeiene hadde fått rusten av, og vi med skrik og jubel kunne sette
utfor.
En senere fase i utviklingen
Vi som var barn i 1930-årene ble ungdommer i løpet av de 5 krigsårene, og da
krigen var over var vi nesten voksne og skulle videre i livet. Bjørndalen var ikke
lenger vår eneste verden. Vi dro til andre byer og andre land. Bolignød og gjenoppbygning
gjorde at strukturen i vår lille bydel forandret seg. I ettertid ser vi at selv om
vi i perioder var borte, var vi likevel knyttet til området.
Tiden gikk, og mange av oss fant en livspartner som vi ville slå oss sammen med,
men hvor? Bolignøden var stor, og pengene få - ikke så lett!
Da var foreldrene i Bjørndalen gjestmilde: Vi har plass, og med litt ombygging og
omorganisering kan dere bor her! Mange av oss tok imot tilbudet, og nå ble Bjørndalen
et område med generasjonsboliger. Akkurat i hvor mange hus det
ble slik vet jeg ikke, men det var ikke få hus som huset tre generasjoner.
Da mine to gutter i slutten av 1960-årene begynte på Haukeland skole gikk de i
klasse med hele 10 barn fra Bjørndalen. Av disse bodde 9 i samme hus som besteforeldrene
og hadde mor eller far med røtter i dette miljøet. Slik var det nok i andre
klasser også. Fremdeles måtte en gå over elven etter alminnelige fornødenheter.
Heldigvis hadde vi fortsatt det lille handlesenteret i Lappen - her var alt omtrent
som før, kun med små endringer i butikkutvalget. Noen av bakerbutikkene
forsvant, og likeledes meieriene. Nå som melkespannet var erstattet av melkeflasker
kunne melken selges i kolonialbutikkene. Lokalene til butikkene som forsvant ble
overtatt av frisør, post og kortevarer.
46 47

•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Endringer i Bjørndalen
I begynnelsen av 1950-årene ble den nye demningen ved Svartediket bygget,
og dette fikk følger for elveløpet som til nå hadde vært elvens naturlige tumleplass.
Nå ble det bygget om til kanal med høye murkanter på begge sider.
Like nedenfor demningen ble det lagt en gangbro der en tidligere hadde hoppet
på steiner. Kanalen sluttet ved Bjørndalen 4, og herfra kunne elven fritt buldre
videre nedover - under Årstadveien og videre mot Store Lungegårdsvann.
Et lite apropos til dette elveløpet: Allerede som 7-åring i 1960-årene fisket
min sønn både stor ål og ørret her.
Det var fisk å få i Møllendalselven
i 1960-årene
Etter noen år ble gangbroen ved demningen ombygget til kjørebro, og broen
ved Haukeland skole ble stengt for biler og omgjort til gangbro. Dermed fikk vi
to blindveier inn i området, og måte få snuplass to steder. Dette ble skjebnen for
det gamle vaskehuset som nå ble fjernet for å gi plass til snuplass for biler.
Ennå på 1970-tallet var trafikken i området akseptabel. Barna kunne utfolde seg
ute i det fri og vi voksne kunne være forholdsvis trygge for dem. Ulriken var
fortsatt en yndet lekeplass.
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Barna styrte seg selv, og det var få organiserte aktiviteter.
Etterhvert ble det organisert litt klubbvirksomhet på skolen om ettermiddagen.
Det var ikke nødvendig med henting og bringing til større arrangementer.
Det var i denne tiden en allsidig alderssammensetning i befolkningen i
området, og barna lærte noe om det å bli gammel. To små historier av egen erfaring
forteller litt om dette: En dag kom en av guttene løpende inn: Mamma, mamma du
må komme, Kristians bestemor er ute i gaten med tøfler på, og hun vet ikke hvor hun
skal.
En annen dag kom en hjem fra skolen, hev ranselen fra seg og fòr på dør. Jeg ropte
Hvor skal du? Vi må hjelpe å bære Rolfs bestefar ned i drosjen, han skal til legen.
Ikke dårlige erfaringer å ta med i livet, dette!
Barn i Bjørndalen, 1960-årene
Igjen ble gaten fylt med lek, om enn leken nok var litt annerledes enn i min
barndom. Nå hoppet de strikk og snurret på rockeringer, guttene måtte over elven
for å sparke fotball. Ski og kjelkeaking ble heller ikke som før, for på Mohnen var
Haraldsplass sykehus bygget, og i gatene hadde trafikken tatt over. Slik er det -
tidene forandrer seg, og det må vi akseptere.
Folketallet i området sank nok noe i denne tiden. I mange av leilighetene bodde nå
en eller to gamle. De unge familiene hadde fortsatt en tradisjonell struktur med far
som forsørger, mor hjemme og 2-3 barn. Fram til 1970-årene var dette det vanlige.
Barn leker i Bjørndalen, 1960-årene
48 49

•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Bjørndalen i nyere tid
Etterhvert vokste også denne generasjonen av barn til, og i 1980-årene var deres
barne-og ungdomstid forbi.
Min mor, som var førstegenerasjons beboer i Bjørndalen, døde i 1981, og da var
begge guttene mine i det militære. Barna kom tilbake til sitt barndomshjem, men
nå var det bare for korte stunder. Nå lokket verden med utdannelse og reiser, og
når de fant seg livspartnere var boligsituasjonen blitt en helt annen enn i min tid,
finansieringsmulighetene også. Kanskje syntes også vi som nå var blitt eldre at det
var deilig å slippe ansvaret vi så lenge hadde følt både for gamle og unge. Den unge
generasjonen flyttet til andre steder og etablerte seg der.
Noen ganske få av 3. generasjonen (ca. 3 familier) har overtatt hus her i området,
men mange av 2. generasjonen bor her fortsatt (ca. 15 familier).
På 1980-tallet skjedde det generelt store omveltninger i samfunnet, og vår lille
bydel fikk også merke forandringene: Nøkternheten fra 1930-tallet var borte,
gjenoppbyggingstanken fra etterkrigstiden var borte, oljen var kommet og vi så
framtiden lyst i møte. Hva nå? Familiestrukturen var blitt en annen. I de fleste
familier var nå begge ektefellene i arbeid, barna var i barnehage eller skole og SFO,
og leken rundt hjemmet var ikke lenger så framtredende. Bilen ble en viktig del
av familiens eksistensgrunnlag, og dette var en endring som vår lille bydel ikke var
skapt for. Slike forandringer skjer så stille, og vi ser dem ikke i forkant - de er der
bare plutselig, og da er det ikke så lett å gjøre noe med dem.
Når nå alle familiene disponerer 1-2 biler som de har stående i gaten utenfor
huset, er det klart at man får problemer både med trafikksituasjonen og
trivselen. Når det i tillegg blir en god del fremmedparkering bl.a. på grunn av
vår store nabo i vest (Haraldsplass sykehus) er situasjonen etterhvert ganske prekær,
særlig for dem som bor i nedre del av Bjørndalen.
Husene med hagene ligger der fortsatt, ingen særlig forandring på det punktet,
men hvem bor nå i disse husene?
Som nevnt, bor forsatt endel av 2. generasjonen der: Eldre mennesker på
70-80 år, en eller to personer pr. leilighet. Ellers er de fleste husene solgt, og
nye familier har flyttet inn, men dette er ikke samme type familier som den
gang strøket var nytt. Beliggenheten nær bykjernen og våre mektige naboer,
Haukeland og Haraldsplass sykehus, samt Odontologen, har gjort at mange
familier med tilknytning til disse flytter inn.
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Familiene består ikke lenger alltid av mor, far og barn. Generelt er det færre
personer pr. boenhet nå enn før. Noen av husene er innredet til hybelhus for
studenter eller innvandrende arbeidskraft- Antall innbyggere i området er nok
sunket betraktelig. Et eksempel er der jeg vokste opp: I huset var det 4 familier
med i alt 20 mennesker: Idag bor kun 7 personer i huset. I et annet hus som jeg
kjenner godt bodde det fram til 1985 hele 3 familier (10 personer). Idag bor kun
5 personer i huset.
Handlesenterets skjebne
Hvordan gikk det med vårt lille handklesenter i Lappen?
I perioden 1970-1985 gikk handelen i disse butikkene hurtig nedover. Dette hadde
nok flere årsaker: Delvis ble innehaverne av butikkene gamle og la ned av den
grunn, delvis ble handlemønsteret annerledes nå som begge ektefellene var yrkesaktive.
Det ble lettere å handle i stort på vei hjem fra jobben, eller på lørdagene
(som nå delvis ble fridag for mange). De store handlesentrene var begynt å komme,
bilparken var stor, og folk var ikke lenger avhengige av nærhandel.
Fra ca. 1988 var mitt gamle handlesenter borte, og ikke en eneste butikk igjen. Ikke
helt sant, for i Svartediksveien er det fortsatt (høsten 2008) en kolonialbutikk som
holder stand og prøver å tilpasse seg både den gamle og den nye tid, men det ser
spøkendt ut.
Storhaugen kolonial i Svartediksveien, 2008
En Remabutikk er blitt vårt nye nærmiljøhandlesenter. Det ligger ca. 10-15
minutters gange fra det gamle senteret. Butikken her startet opp allerede i slutten
av 1960-årene i forbindelse med et nybygg. Her var det i noen år også en liten
bankfilial og postkontor.
50
•
•
51

•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Butikken var helt fra begynnelsen en moderne selvbetjeningsbutikk, og overtok
nok endel av kundene fra det gamle senteret. Det er ingen stor butikk, og den har
skiftet eier noen ganger, men den tilfredsstiller kravene for oss eldre i området.
Ettersom mange av oss eldre ikke har bil, har vi anskaffet trillebag og klarer å få
varene hjem på en fornuftig måte. Likeledes treffer vi hverandre på turen til og fra
og får en hyggelig prat. Både banken og posten er forsvunnet, og særlig savner vi
posten, som nå er en ganske lang formiddagstur borte.
Å se inn i framtiden er ingen forunt. Vi kan drømme eller grue oss, men jeg
vet ikke hvor mye vi kan planlegge?
Idag står 3 av husene i Bjørndalen tomme, og vi spør oss hva som vil skje? Husene
blir nok borte, men tomtene ligger der fristende for dem som vil gjøre forretning
på nybygg. Vi er mange som er bekymret for nærmiljøets framtid.
Bjørndalen 5 Bjørndalen 3
Husene har gitt hjem og oppvekstmiljø, på godt og vondt, for flere
generasjoner. Når jeg ser tilbake på mine 80 år her i området må jeg si at det for
meg har vært en god tid. I korte perioder har jeg bodd i andre land og byer, men
Bjørndalen har hele tiden vært hjemme.
Jeg er glad for fortsatt å kunne høre Møllendalselven på store flomdager bruse forbi,
se den første snøen om høsten på fjellene innover mot Svartediket og Isdalen, og
ikke minst se trærne grønnes i Ulrikens fjellside når vår og sommer stunder til.
Borte bra, men hjemme best.
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Minner fra 1950-årene
Mainy Wiik Horgen
Far, Sverre Wiik, arbeidet på Hansa Bryggeri som rutekjører. Far var ukependler, og
resten av familien boddde på Holsenøy. I 1947 var vi imidlertid heldige og fikk flytte
inn i en ny 3-toms leilighet i Bryggeriveien 2. I løpet av 1950-årene skiftet adressen
til å hete Nordbøveien 2. Flere av husene var eid av Hansa, som leide leilighetene ut
til sine ansatte.
Hansa var en god og sosial bedrift som tok godt vare på arbeidstakerne. For oss var
høydepunktet juletrefestene for store og små.
De første Hansahusene, 1933
Det var fantastisk å vokse opp i strøkt Nordbø-Lappen-Tarlebø. Vi vokste opp i
en god tid for barn. Det var få biler, så vi kunne leke ball, svingtau, Inntil vegg og
hydranthopping. Guttene brukte fotballplassen om sommeren og skibakken om
vinteren. Det var barn overalt, og vi lekte mye ute.
Om høsten var det Vi seiler, vi ror som var spennende - og epleslang på Haraldsplass
sykehus. Porten mot Bjørndalen ble stengt hver kveld av nonnesykesøstrene, men
det var hull i gjerdet... Elven kunne gå stri, men vi våget oss over og inn - det var
topp spenning! Ellers hadde vi Ulriken, Isdalen og Borgeren som tumleplass. Jeg
husker godt St. Hansbålet på Borgeren
52 53

•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Så lenge vi gikk i småskolen var vi kjønnsnøytrale - gutter og jenter kunne leke
sammen på mange forskjellige spill. Før demningen ble påbygget kunne vi bade i
elven - det var Storedypet og Smådypet og det krydde av unger og voksne som koste
seg i solen.
Barn fra Bjørndalen bader i elven, 1950-årene
Elven gikk ofte over sine bredder, og beboerne i Bjørndalen fikk vann i
kjellerne sine. Nå er det historie, for nå er eleven støpt i betong.
En gang fant jeg en konvolutt på trikkeholdeplassen med to 10-kronesedler inni.
Det var mange penger å miste den gangen - og mange å finne! Jeg samlet ungene i
gaten og kjøpte bløtkaker hos baker Brun til hele gjengen. Vi fikk ca. ti kaker for
pengene, og vi var vel mellom 7 og 10 år. Det ble en riktig gatefest!
De voksne fikk også spenning, for det gikk både en blotter og en klestyv løs i
strøket. Tyven hadde stjålet ti nye skjorter fra snoren til naboen vår. De var
nyinnkjøpt til mannen, for de skulle på ferietur med Hurtigruten. Nordpå var
nemlig gjenoppbyggingen etter krigen blitt et turistmål. Heldigvis lå
Lepsøes skjortefabrikk i gaten overfor, og der var det lagerutsalg, så de fikk
kjøpt rimelige skjorter. Selv jobbet jeg også en kort periode hos Lepsøe som
syerske. Akkorden var god, så den som var rask og flink kunne tjene bra.
Vi hadde tre skomakere i strøket, men det var helst skomakeren i Lappen
vi ungdommene likte å teste tålmodigheten til. Som tenåringer brukte vi ofte
å møtes i buehvelvingen mellom Frukten og kolonialbutikken i dårlig vær. Der
utvekslet vi meninger og øvde opp våre sosiale ferdigheter.
Karenheim
Kjell Bernsen
Vaskehuset som etter 1887 tilhørte gården Ulriksbø, i dag Stemmeveien 6, ble kjøpt av
maleren Martin Bernsen i 1914. Adressen er i dag Bjørndalen 8.
Martin Bernsen reiste som 19-åring fra Sunnfjord til Bergen for å utdanne seg til
maler.
Året 1900 flyttet han til Bergen med sin kone, og livnærte seg som maler.
De siste årene før han kjøpte eiendommen i Bjørndalen bodde familien på gården
Garmannslund i Isdalen.
I Bjørndalen startet han eget firma for produksjon av blant annet rosemalte
husflidprodukter, møbler, suvenirer og leketøy. Disse ble blant andre steder også
solgt på Torget i Bergen. Eiendommen ble kalt Karenheim, etter konens navn.
Bedriftsnavnet ble etter hvert hetende Karenheim Trævare og Leketøyfabrikk, Martin
Bernsen & Sønner.
Eiendommen eies i dag av tredje generasjon.
Det gamle huset er revet, og et nytt ble satt opp i 1977 – 78.
Det opprinnelige Karenheim, sett fra elven
54 55

•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Bjørndalen 5
Bjørndalen 5
Tone M. Takvam, Byantikvaren
Tone M. Takvam (Byantikvaren)
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Dette henleder oss videre den allerede nevnte autentisitetsverdi som viser til grad av
opprinnelighet eller ekthet i forhold til opprinnelsestidspunktet. Først og fremst
snakker vi om materialautentisitet, det er derfor viktig at bygninger får beholde sine
originale vinduer, dører, kledning etc., så langt det lar seg gjøre.
Beskrivelse
Beskrivelse
Er et tømret trehus i en etasje med loft og ark. Huset har halvvalmet tak som vipper ørlite ut i
Er avslutningen. et tømret trehus Arkeni er en sentralt etasje plassert, med loft med og ark. trappHuset og hovedinngangsparti har
symmetrisk plassert
halvvalmet under arken. tak Huset, som vipper som vi ikke ørlite har ut en i avslutningen.
sikker datering på, er en verdig representant for den
Arken bergenske er sentralt trehusbebyggelsen. plassert, med Uttrapp fra form og hovedinngangsparti
og byggeskikk,
symmetrisk vurderes detplassert til å være under fra slutten arken. avHuset, 700-tallet som - vi begynnelsen ikke har en
av 800-tallet.
sikker datering på, er en verdig representant for den bergenske
trehusbebyggelsen. På tross av manglende Ut vedlikehold fra form og de byggeskikk, siste årene, vurderes ser huset ut det til til
å å være værefra i god slutten teknisk av stand. 1700-tallet Huset - har begynnelsen også fått beholde av 1800-tallet. sitt
opprinnelige preg og er dermed en bygning som har høy
På autentisitetsverdi. tross av manglende Etter vedlikehold Byantikvarens de vurdering siste årene, er dette ser huset et hus
ut med til å svært være høy i god antikvarisk teknisk stand. verdi som Huset det er har avogså stor betydning fått beholde å
ivareta for ettertiden. Både på grunn av alder, form, beliggenhet
sitt opprinnelige preg og er dermed en bygning som har høy
og den historien huset er med på å formidle.
autentisitetsverdi. Etter Byantikvarens vurdering er dette
et hus med svært høy antikvarisk verdi som det er av stor
betydning Vernekriterier å ivareta for ettertiden.
Både Vernemyndigheten på grunn av alder, (i dette form, tilfellet beliggenhet Byantikvaren, og den somhistorien er
kommunens faglige rådgiver i antikvariske spørsmål) opererer
huset er med på å formidle.
med et sett vernekriterier når et kulturminnes verneverdi skal
vurderes. Noen av disse vil jeg utdype.
Vernekriterier
Vernemyndigheten Historisk (kilde)verdi: (i dette Objektet tilfellet kan da Byantikvaren, være kilde til som kunnskap er
kommunens om fortiden. Den faglige historiske rådgiver kildeverdien i antikvariske er størst spørsmål) der detopererer har blitt
med foretatt et sett fortløpende vernekriterier bevaring når avet hele kulturminnes kulturmiljøer verneverdi eller skal
bygningsmiljøer. Den historiske kildeverdien står i
vurderes. Noen av disse vil jeg utdype.
avhengighetsforhold til et annet vernekriterium; autentisitetsverdi.
Som en mest mulig korrekt kildehenviser bør kulturminnets grad
Historisk av ekthet(kilde)verdi: og opprinnelighet Objektet i størst kan mulig da være gradkilde være itil behold. kunnskap
om Bjørndalen fortiden. 5Den har historisk historiske verdi, kildeverdien fordi huseter kan størst fortelle der oss det hva
har somblitt varforetatt vanlig byggeskikk fortløpende forbevaring over 200 av år siden, hele kulturmiljøer
samt at det gir
oss et bilde på hvordan folk bodde.
eller bygningsmiljøer. Den historiske kildeverdien
står Dette i avhengighetsforhold henleder oss videre den til allerede et annet nevnte vernekriterium; autentisitetsverdi
autentisitetsverdi. som viser til gradSom av opprinnelighet en mest mulig eller korrekt ekthet ikildehenviser forhold til
bør opprinnelsestidspunktet. kulturminnets grad Først av ekthet og fremst og opprinnelighet snakker vi om i størst
mulig materialautentisitet, grad være i behold. det er derfor Bjørndalen viktig at 5 har bygninger historisk får beholde verdi,
fordi sine originale huset kan vinduer, fortelle dører, oss hva kledning som var etc., vanlig så langt byggeskikk det lar segfor
gjøre. Det er således av stor betydning hvor mye et kulturminne
over 200 år siden, samt at det gir oss et bilde på hvordan folk
tåler av materialutskiftninger før vi ikke lenger kan kalle det
bodde. autentisk.
Slik som Bjørndalen 5 sto da vi var der på56 befaring i vår (2008), hadde huset høy
autentisitetsverdi. Dører, vinduer, detaljer rundt dørene, dørhåndtak, sannsynligvis deler av
kledningen så ut til å være mer eller mindre opprinnelige. Alle disse bygningsdetaljene er med
Bildene er detaljer av Bjørndalen 5
57
Det er således av stor betydning hvor mye et kulturminne tåler av
materialutskiftninger før vi ikke lenger kan kalle det autentisk.
Slik som Bjørndalen 5 sto da vi var der på befaring i vår (2008), hadde huset høy
autentisitetsverdi. Dører, vinduer, detaljer rundt dørene, dørhåndtak, sannsynligvis
deler av kledningen så ut til å være mer eller mindre opprinnelige. Alle disse
bygningsdetaljene er med på å gi huset høy autentisitetsverdi og dermed høy
antikvarisk verneverdi.
Et hus som Bjørndalen 5, som sannsynligvis er det eldste gjenværende huset
i området, har også identitetsverdi. Det vil si at et kulturminne er med på å
skape tilhørighet for dem som bor og oppholder seg i området. Kulturminner
representerer en kontinuitet som er en forutsetning for tilhørighet, og de er dermed
identitetsskapende.
Bjøndalen 5 er i aller høyeste grad et identitetsskapende kulturminne, og jeg
vil anta at det er av stor betydning for majoriteten av befolkningen omkring
Svartediket at dette huset bevares.
Dette bringer oss elegant over på den neste delverdien; miljøverdien.
Miljøverdi er betegnende for det enkelte kulturminnets betydning for det miljøet
det inngår i. Bjørndalen 5 har miljøverdi, da det inngår i et miljø av eneboliger
med hage rundt, samtidig som det skiller seg ut fra det samme miljøet ved at det
er av en helt annen årgang enn de omkringliggende bygningene. Dette skaper
variasjon og gjør området til et variert og spennende sted å bo og oppholde seg.
Ved å ta vare på verneverdig bebyggelse, kan dette være med på å gi oss forståelde
for, og små glimt tilbake i, historien og muligens være med på å skape en viktig
tidsdybde for oss. En tidsdybde vi trenger for å føle tilhørighet, både til fortiden,
nåtiden og til og med til fremtiden.

•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Tanker Tanker om om framtiden om framtiden
Byantikvaren
Marianne Byantikvaren v/Marianne
Knutsen, v/Marianne Knutsen
Byantikvaren Knutsen
Kunnskap Kunnskap om et om områdes et områdes historie historie gir identitet gir identitet og bevissthet. og bevissthet. Ved åVed se atåman se ater man en del er en avdel en av en
lang historie, lang historie, føler man følergjerne man gjerne en sterkere en sterkere tilhørighet. tilhørighet. Det man Detkjenner man kjenner og serog verdien ser verdien av – tar av – tar
man vare
Kunnskap manpå. vare Derfor på. om Derfor er denne
et områdes er denne minneboken
historie minneboken et utrolig
gir identitet et utrolig viktig
og viktig bidrag
bevissthet. bidrag til bevaringen
Ved til bevaringen av det
å se at man aver deten
spennende
del spennende og verneverdige
av en lang og verneverdige kulturmiljøet
historie, føler kulturmiljøet ved Svartediket.
man gjerne ved en Svartediket. sterkere tilhørighet. Det man kjenner
For oss og ser verdien av – tar man vare på. Derfor er denne minneboken et utrolig
For som ossikke sombor ikke i området, bor i området, eller er eller vokst er vokst opp i denne opp i denne ”bygden”, ”bygden”, føles ganske føles ganske umiddelbart umiddelbart
demningens viktig demningens bidrag tilstedeværelse. tilstedeværelse. til bevaringen De oppdemmede De av det oppdemmede spennende kreftene kreftene og kanverneverdige leses kanileses betongveggen i kulturmiljøet betongveggen som fungerer som ved fungerer
som en Svartediket. som fondvegg en fondvegg mellom mellom de to fjellsidene. de to fjellsidene. Betongdammen Betongdammen fra 950-tallet, fra 950-tallet, med de med de
karakteristiske karakteristiske pilastrene, pilastrene, understreker understreker de monumentale de monumentale fjellene fjellene som ruver som over ruverområdet. over området.
Oppdemming
For Oppdemming av vannet
oss som ikke av vannet fra Isdalsvannet
bor i området, fra Isdalsvannet og Svarediket
eller er og har en lang historie knyttet til
mølledrift og tidlig industri i området, men fram
vokst Svarediket
til vårt
opp
århundre
i denne har en lang
var
bygden, historie
nok likevel
føles knyttet
stemningen
ganske til
mølledrift og tidlig industri i området, men fram til vårt århundre var nok likevel stemningen i i
denneumiddelbart indre delen av demningens området en tilstedeværelse. litt annen. Prospekt De og oppdemmede foto fra 800-tallet kreftene viser kan
denne indre delen av området en litt annen. Prospekt og foto fra 800-talletidylliske viser idylliske
gårdsbruk leses gårdsbruk i og betongveggen klukkende og klukkende bekker. som bekker. fungerer Denne Denne delen som delen aven historien fondvegg av historien er det mellom er få det spor få de igjen spor to fjellsidene. etter, igjen og etter, desto og desto
viktigere Betongdammen viktigere blir det blir å bevare det fra å bevare de 1950-tallet, få husene de få husene og med strukturene og de strukturene karakteristiske som står somigjen. pilastrene, står igjen. understreker de
monumentale fjellene som ruver over området.
Men det Men er det ikkeerbare ikkedemningen bare demningen som setter som setter et stemningspreg et stemningspreg på området. på området. På en På vandring en vandring
gjennom gatene kan man oppleve en reise fra middelhavet med villaer og solrike balkonger,
via nordeuropeiske Oppdemming gjennom gatene
murhus av kan vannet man oppleve
i rekke fra med Isdalsvannet en reise fra
hekk og hage, og middelhavet Svarediket med
til Nordenshar typiske en villaer lang og
våningshus historie solrikeknyttet balkonger,
via nordeuropeiske murhus i rekke med hekk og hage, til Nordens typiske våningshus med med
tuntretil ogmølledrift grønne marker. og tidlig Arkitekturen industri i vitner området, om enmen sammensatt fram til beboermasse vårt århundre dervar sosiale nok
tuntre og grønne marker. Arkitekturen vitner om en sammensatt beboermasse der sosiale
forskjeller likevel forskjeller var stemningen betydelige. var betydelige. i Selv denne om Selv indre disse omforskjellene delen disse forskjellene av området er i ferd eren med i ferd litt åmed annen. viskes å viskes ut, Prospekt (det ut, kan (det og være kan foto være
like stas fra like 1800-tallet å stas bo i åen boleilighet i en viser leilighet i idylliske ”Komplekset” i ”Komplekset” gårdsbruk som åog som boklukkende på å bo Storhaugen), på Storhaugen), bekker. er det Denne er viktig detdelen viktig at av at
arkitekturen
historien arkitekturen får
er
lov
det får tillov få
å fortelle
spor til å igjen fortelle denne
etter, denne historien.
og historien. desto
Mange
viktigere Mange små endringer
blir smådet endringer å
kan
bevare
tilkan sammen
de tilfå sammen husene
få få
store konsekvenser, ikke minst for ”stemningen” der både estetikk og autentisitet er viktige
ingredienser.
og store strukturene konsekvenser, som ikke står minst igjen. for ”stemningen” der både estetikk og autentisitet er viktige
ingredienser.
Fra Storhaugen Fra Komplekset
Men det er ikke bare demningen som setter et stemningspreg på området. På en
vandring gjennom gatene kan man oppleve en reise fra middelhavet med villaer
og solrike balkonger, via nordeuropeiske murhus i rekke med hekk og hage, til
Nordens typiske våningshus med tuntre og grønne marker.
Arkitekturen vitner om en sammensatt beboermasse der sosiale forskjeller var
betydelige. Selv om disse forskjellene er i ferd med å viskes ut, (det kan være
like stas å bo i en leilighet i Komplekset som å bo på Storhaugen), er det viktig at
arkitekturen får lov til å fortelle denne historien. Mange små endringer kan til
sammen få store konsekvenser, ikke minst for ”stemningen” der både estetikk og
autentisitet er viktige ingredienser.
Områdets rike næringshistorie er ikke så lett å oppdage. Bygninger er revet og
næringsaktivitetene er nedlagt eller flyttet. Fremdeles kan vi se noen få spor etter
et yrende forretningsliv i Lappen og Nordbø, men når innholdet er varelager eller
hybel, er det ikke så lett å bevare det opprinnelige åpne preget. Det er selvfølgelig
viktig å bevare også denne delen av historien gjennom å ta vare på strukturene
og detaljene, men aller best ville det være å danne grunnlag for at ulike små,
utadrettete næringer kunne etablere seg i området.
Dette er en generell utfordring for denne type boligområder som krever kreativ
tenkning både fra kommuneforvaltningen, næringslivet og beboerne. Med
fokus på området som strategisk plassert i forhold til turveier og med de nye
store byggeprosjektene i området; - utvidelse av både Haukeland sykehus og
Haraldsplass, nye universitetsbygg og en revitalisering av Statsarkivet, vil det
kanskje være mulig å tenke litt nytt – og satse på gamle verdier!?
Gjennom deltagelse i forberedelsene av fotoutstillingen og denne minneboken,
har i alle fall Byantikvaren blitt mer oppmerksom på de historiske, antikvariske
og arkitektoniske verdien som området innehar. Vi vil på vår måte forsøke å bidra
til at kvalitetene blir både oppretthold og videreutviklet på en måte som bevarer
områdets historie og ulike stemninger.
Vi får ønske hverandre lykke til og se fram til et godt samarbeid i tiden framover!
58 59