JEG MÅ JO KLAPPE MENS JEG HUSKER DET!” - Kirka i Bodø

”JEG MÅ JO KLAPPE MENS JEG HUSKER DET!”
Rett til åndelig liv, også for personer med demens
Erfaringer fra et prosjekt
Av Anne Berger Jørgensen, prest og prosjektleder
Foto Rita Jakobsen

2
FORORD
”Rett til åndelig liv, også for personer med demens”. Det heter prosjektet som denne
rapporten handler om. Den beskriver erfaringer jeg som prosjektleder har gjort sammen med
ansatte i sykehjem og kirke med utgangspunkt i erfaringer hovedsakelig fra Vollssletta
sykehjem i Bodø.
Bakgrunnen for prosjektet er en konferanse i Bodø januar 2008 med tema ”Har Gud plass
i demensomsorgen?” Her møttes helsepersonale og kirkelig ansatte. En erfaring fra
konferansen er at Kirken, i tillegg til å styrke samarbeidet med institusjonene, bør se på de
metodene som brukes for formidling og praktisering av tro i møte med personer med demens.
Bodø Kirkelige Fellesråd startet etter konferansen et prosjekt over tre år i samarbeid med den
institusjonen i Bodø kommune som har flest beboere innenfor den aktuelle målgruppen:
Vollssletta sykehjem. Dette er senere forlenget med tre nye år. Jeg har ledet dette fra høsten
2009, med lønnsmidler dekket av Domkirkens Diakonistiftelse.
Målsetting har vært å utforske hvordan kirken kan bli bedre rustet til å ivareta de demenssyke
sine åndelige behov ved å ha en ansatt tett knyttet opp mot en institusjon.Gjennom samtaler
med virksomhetsleder Randi Huus og veileder Svanhild Rasmussen ved Vollsletta sykehjem
ble metoden ”deltagende observasjon” valgt. 1 Rapport fra visksomhetsleder er også med i
rapporten.
En bredt sammensatt styringsgruppe har ledet prosjektet: Solveig Seines (Kirkelig fellesråd i
Bodø), Gunhild Albrigtsen (Bodø kommune) Sissel Ingebrigtsen (Kløveråsen) Merete
Kristensen (Mørkved sykehjem) Bernt Aanonsen (sogneprest/Bodø kommune), Kjell Røli
(Universitetet i Nordland) samt Anne B. Jørgensen (prosjektleder).
Vi trenger både kunnskap og erfaring for å ivareta de åndelige behov som er del av en
personsentrert omsorg. Kunnskap om demens så vel som refleksjon over synet på menneskets
verd, både når vi vokser og når vi visner, er del av denne omsorgen.
Rapporten har også en del som beskriver hvordan samarbeid mellom kirke og sykehjem er
lagt opp ved tre sykehjem i Bodø. Dette til inspirasjon også for andre.
En spesiell takk til Kjell Røli ved Universitetet i Nordland for konstruktiv veiledning
underveis i prosjektet og i forbindelse med rapporten!
Bodø desember 2012
Anne Berger Jørgensen, prosjektleder
1 ”Metoden innebærer at du i en viss tid følger mennesker du studerer, og at du deltar sammen med dem i deres
sammenhenger. ” (Fangen 2010)

3
Innholdsfortegnelse
FORORD ................................................................................................................................................... 2
INNLEDNING OG UTFORDRING ............................................................................................................... 4
HVA ER ”ÅNDELIG LIV” OG ”ÅNDELIG OMSORG”? .................................................................................. 4
ÅNDELIG LIV OG OMSORG SOM RETTIGHET ........................................................................................... 9
KUNNSKAP OM DEMENS ....................................................................................................................... 11
KOMMUNIKASJON................................................................................................................................. 12
PÅRØRENDE ........................................................................................................................................... 16
ERFARINGER FRA VOLLSSLETTA ............................................................................................................ 17
TVERRFAGLIG KONFERANSE .................................................................................................................. 19
EN TROSBEKREFTELSESREFORM ........................................................................................................... 20
EKSEMPLER PÅ SAMARBEID KIRKE OG SYKEHJEM ................................................................................ 23
KONKLUSJON ......................................................................................................................................... 26
BIBLIOGRAFI .......................................................................................................................................... 27

4
INNLEDNING OG UTFORDRING
En sykepleier på et sykehjem fortalte følgende : Det var lesestund. Diktet ”Terje Vigen” ble
lest, det vakte gjenkjennelse og stor begeistring hos dem som var til stede. En dame var
spesielt ivrig. Etter hvert av diktets mange vers klappet hun intenst. Sykepleieren antydet at
hun kanskje kunne vente med å klappe til oppleseren var ferdig. Det var da replikken falt:
”Jeg må jo klappe mens jeg husker det!”
For personer med demens er øyeblikket det viktigste, slik som når en kan få klappe for den
gode opplevelsen ved et dikt man gjenkjenner. Det er verdien av slike øyeblikk vi ønsker å
løfte fram og gi vårt bidrag til at kan bli enda flere gjennom å dele erfaringene fra prosjektet
”Rett til åndelig liv, også for personer med demens.” Møtene jeg beskriver er fra
forskjellige sykehjem og alle navn er naturligvis anonymisert. Vi snakker om et helhetlig
menneskesyn og om personorientert omsorg. I dette ligger en erkjennelse av at
menneskelivet har flere sider som spiller sammen, slike som den fysiske, psykiske, sosiale og
altså den åndelige dimensjon. For å kunne kalles helhetlig eller personorientert omsorg, må
alle disse sidene være ivaretatt. 2
Dette er utfordrende. Å uttrykke hva vi mener med ”åndelig liv” og hvordan vi kan utføre
omsorg for denne delen av menneskelivet, er utfordrende både for kirke og sykehjem. Det er
utfordrende i den daglige omsorgen for personer med demens å ha oppmerksomhet rettet også
mot den åndelige dimensjonen. For kirken er det en utfordring å være tro mot det kristne
menneskesyn. Et syn som etter min mening innebærer at et menneske ikke har sin verdi bare
når det vokser og modnes, men også når det visner. Et syn som erkjenner at en person med
demens er nettopp det: En person. Ikke en kategori eller samlebetegnelse ”dement”, men en
person med sin livshistorie som er blitt rammet av en demenssykdom. 3
De som får en demenssykdom mister mye av det som tidligere har gitt selvfølelse og verdi.
Det er viktig å ha kunnskap om demens og kommunikasjon med dem som er rammet. Som
kirke og sykehjem kan vi ha som felles målsetning å gi mulighet til å ”klappe mens jeg husker
det”, med andre ord: Få oppleve flest mulig gode øyeblikk. Når vi i kirke og helsesektor
jobber sammen og deler erfaring og kunnskap, kan vi legge til rette for flere slike øyeblikk for
dem vi har et ønske om å gi omsorg og bevare deres verdighet.
HVA ER ”ÅNDELIG LIV” OG ”ÅNDELIG OMSORG”?
Det er morgen på sykehjemmet. Petter er mørk i øynene når han trilles inn til frokost. Men
ansiktet lyser opp når kaffen med melk kommer på bordet. Petter har ikke lenger språk som
2 Om personorientert omsorg: Se Wogn-Henriksen (1997) og Kitwood (1999)
3 Om person og kategori: Se Leendertz ( 2003) s.28-35

5
kommuniserer, bare noen få enkeltord er tilbake. Han kommer fra et sted jeg kjenner, så han
kan jeg snakke til om blomstene der, om fjellet han er så glad i, om det som har vært arbeidet
hans. Jeg tror han liker det. Det er stjernestunder, når det mørke i øynene forsvinner. En
gang hadde han sagt ”Prest!” I alle fall trodde personalet at han sa det. De ringte meg, jeg
kom. De valgte altså å tilkalle, selv om de ikke var sikre på at det var dette han mente, som de
sa. Men så godt at de gjorde det! Det var ikke så lett å vite hvorfor han ønsket prest. Men da
jeg snakket til han om Guds tilgivelse og kjærlighet, trillet tårene. Og da jeg sa at jeg ville be
Fadervår og velsignelsen, foldet Petter hendene og smilte. Det var en hellig stund.
Torgeir gråter. Han er i begynnelsen av femtiårene. For noen måneder siden viste tegnene
seg. Tegnene på at han ikke fungerte i jobben. Ektefelle i arbeid, to ganske unge sønner, et lite
barnebarn. Torgeir gir inntrykk av en sorg så stor og en fortvilelse så sår. Heller ikke han har
forståelig språk. Jeg foreslår at vi skal gå inn på rommet hans og se i billedboken med bilder
av familien. Han lar seg leie inn, peker, forsøker å fortelle, gråter. Jeg kjenner navnene på
familiemedlemmene, så jeg sier disse mens han fortsatt gråter. Gjør jeg det rette her? Blir det
ikke bare vondere for han? Etter en stund stilner gråten. Han ser på meg. Den eneste
forståelige setningen jeg har hørt han si kommer: ”Går dette over?” Jeg har ikke noe valg,
hvis jeg skal ta han på alvor. ”Nei, Torgeir, dette går ikke over.” Han snufser. Tørker
øynene. Men er roligere. Og jeg kjenner tross alt lettelse når sykepleier bekrefter at jeg
gjorde det beste jeg kunne for Torgeir: Tålte hans gråt og fortvilelse sammen med han.
Bekreftet det som enda er hans identitet: Å være del av en familie.
Hva er åndelig liv og hva er åndelig omsorg? Og hva har de to møtene med Petter og
Torgeir å gjøre med åndelig liv og omsorg? Ingen av disse to har lenger verbalt språk som
gjør en samtale med ord mulig. Men begge møtene har med det åndelige livet å gjøre. Og jeg
vil påstå at de her blir møtt med omsorg.
Når personalet tilkaller prest, så viser de denne omsorgen. Når jeg snakker til Petter om fjellet
og blomstene på hans hjemsted, tror jeg det er med å gi glimt tilbake til det som betydde mye
for han: Å høre til et bestemt sted her på jord. Jeg bruker imidlertid ordet ”tror”. Det er ofte et
”trosprosjekt” å snakke om og utføre åndelig omsorg, slik jeg ser det. For vi kan jo ikke vite,
vi kan ikke gå inn i den andres liv og få bekreftet at dette er akkurat slik vi tolker det, når den
andre har få muligheter til fortelle oss det. Men å lete etter og å tolke tegn er del av den
åndelige omsorgen. Ånd er jo usynlig, men virkningen av åndelig omsorg kan vi merke. Når
Torgeir blir roligere og Petter folder hendene og smiler så tenker jeg at det er virkningen av at
vi har sett og tolket tegn på åndelig liv og har møtt dette med omsorg.
Mange tenker nok umiddelbart på religion når de hører ordet ”åndelig”. Og det
religiøse, troen på Gud eller en høyere makt, hører selvsagt med. Men ordparet ”eksistensiell”
og ”åndelig” brukes ofte sammen. En definisjon av åndelig omsorg lyder slik: ”Åndelig
omsorg kan forstås som det å være oppmerksom på brukerens eksistensielle spørsmål og
ressurser, å lytte til den mening disse har i brukerens livshistorie, å assistere brukeren i
hans/hennes arbeid med eksistensielle spørsmål, med utgangspunkt i hans/hennes eget

6
livssyn”. 4 Åndelig omsorg handler om å møte den enkelte der han og hun er i forhold til det
livet de har levd.
I boka Har du tid til det da? spør sykepleier Heidi Schmidt om det egentlig er så viktig å
skjelne mellom hva som er åndelige spørsmål og hva som er eksistensielle. Hun sier at noen
setter likhetstegn mellom disse to mens andre mener at det er et skille. ”I min rolle som
sykepleier opplever jeg at det i praksis ikke er viktig for meg å skille hva som er åndelig og
hva som er eksistensielt; det er viktigere for meg å lytte til hva pasienten er opptatt av og
ønsker å bli møtt på.(…) Når jeg derfor bruker uttrykket ”åndelig”, bruker jeg det i vid
forstand, også når det gjelder spørsmål om mening og svar på eksistensielle spørsmål”. 5
Jeg tror hun har rett i dette, og at slik er det i møte med personer med demens. Det som
styrker tro, håp og mening for den enkelte, kan kalles åndelig omsorg. Det tar utgangspunkt i
det som har vært viktig for den enkelte person. Dette kan sammenlignes med å gå på
skattejakt sammen med den andre. Kanskje finner vi en skatt, noe i det levde livet som gir
styrke, som kan oppleves godt nå?
Å gi mening til det livet som er levd, er åndelig omsorg. Og utfordringen ligger nettopp i
dette: Å ta tid til å finne ut hva som har gitt mening for Petter og for Torgeir. Da kan det også
skje at sorg over det som er tapt kommer sterkt til uttrykk, slik det gjorde hos Torgeir. Det er
ikke bare gode øyeblikk vi får å dele. Det er viktig at vi ikke overhører eller bagatelliserer
sorgen. Her kan kunnskap om hvordan man best møter frykt, angst og aggresjon hos personer
med demens være til hjelp. 6
Åndelig omsorg handler også om å ta på alvor spørsmål om skyld og ansvar og frykt for
det som skal komme, for døden. Da jeg ble tilkalt til Petter, gjetter både pleiepersonale og
jeg som prest på at det handlet om noe av dette. Og selv om Petter sine tårer kan ha en annen
betydning enn slik jeg tolker det, tror jeg at de foldede hendene og smilet og roen under
Fadervår og velsignelsen er uttrykk for at dette var godt for han. Både Petter og Torgeir ble
roligere. Og selv om denne roen også er til stede bare i noen øyeblikk, så er jo nettopp
spørsmål om hvordan tid oppleves for en person med demens noe vi vanskelig kan vite. Hvis
vi tror at gode øyeblikk er viktige, så må vi holde fast på verdien av dem når de er der.
Kanskje kan vi si at det åndelige dreier seg om de spørsmål, den undring og lengsel som
hører med til det å være menneske, både når det dreier seg om det som gir mening og
det som gjør vondt? Og åndelig omsorg og bevissthet om dette bør være del av den daglige
pleie, ikke avgrenset til et spesialområde for noen som kommer utenfra, slik som prest og
diakon. Åndelig omsorg er ikke en teoretisk samtale om livssyn, men har nær sammenheng
med den dementes livshistorie. Denne samtalen kan jo enhver delta i, uavhengig av eget
livssyn. Det er vesentlig å kjenne livshistorien til den det gjelder, vite noe om hva som har
vært viktig og gitt verdi til livet og hva som har vært de store sorgene og prøvelsene.
Samtalen er enda viktig , selv om den ikke følger det vi kaller en logisk tankerekke, slik vi
4 Stifoss-Hansen og Kallenberg (1998) s. 21
5 Schmidt ( 2009) s.39
6 Se f.eks. Mac Kinley ( 2006) s.119

7
definerer det. Olga Tvedt og Anne Jørstad , begge sykehjemsprester i Oslo, har gitt verdifulle
bidrag til hvordan man kan tenke om og gjennomføre slike samtaler. 7
Åndelig omsorg handler også om å synet på Gud og det guddommelige. Her kan prest og
diakon være viktige samtalepartnere både for den det gjelder og for dem som har med den
daglige pleie å gjøre.
Jeg ble bedt om å komme til Kari. Hun var sengeliggende og svært urolig. Verken
pleiepersonale eller de to døtrene visste hva uroen kom av. Kanskje var hun redd for døden?
Hun hadde vært en aktiv kirkegjenger og den kristne tro hadde betydd mye for henne, fortalte
døtrene. Nå hadde hun bare enkeltord igjen av sitt verbale språk. Da jeg fortalte at jeg var
prest, jamret hun uforståelige ord. Men så ble et navn klart: ”Solveig! Solveig!” Jeg spurte
døtrene hvem Solveig var. ”Mammas søster. De var så nær hverandre.” ”Hvor er Solveig
nå?” Hun er død.” Etter å ha fått vite dette, sa jeg til Kari at ”Solveig er i Himmelen hos
Jesus. Dit skal du også snart få komme. Der er det bare godt.” Det var sterkt å se
forandringen i Kari. Hun foldet hendene. Stemmen mistet det klagende. Og så ba hun ”Takk
Jesus, takk Solveig. Takk Jesus, takk Solveig.”
Personer med demens kan ha vanskelig for å tematisere egen dødsangst eller dødslengsel. Å
gi anledning til å ta opp spørsmål omkring døden er viktig. Dette kan være vanskelig når
språket mangler og uroen må tolkes. I møte med Kari var det viktig at døtrene kunne fortelle
hvem Solveig var. Dette handler også om å tillit til egen kompetanse, både den faglige
kompetanse og erfaringskompetanse man har i møte med personer med demens. Både i møtet
med Kari og Petter brukte de ansatte på sykehjemmene sin faglige dyktighet til å se hva disse
to trengte, og de ba om samarbeid med prest når de fant det nødvendig. Dette er for meg gode
eksempel på samarbeid mellom kirke og sykehjem.
Heidi Schmidt reflekterer over at ”åndelig omsorg” er et tema som er blitt borte på mange
arbeidsplasser innenfor helsevesenet. 8 Hun nevner det som også jeg har observert:
Omstendelige inntaksskjema har få spørsmål som angår det åndelige.
Nå skal det sies at et inntaksskjema, uansett hvor godt formulert spørsmålene er, ikke uten
videre er den mest pålitelige kilde til kunnskap om en persons indre liv og åndelige behov.
Det spørs jo også hvem som fyller ut skjema. Hva vet for eksempel voksne barn om sine
foreldres åndelige liv? Men det kan gjerne spørres mer konkret. Er det en kirke som har
betydd noe spesielt i familien? Liker mor religiøse sanger og salmer? Har hun deltatt i
gudstjenester eller noen form for organisert religiøs aktivitet? Kanskje skal man heller ikke
stole blindt på svarene. En sykehjemsprest fortalte at pårørende hadde sagt bestemt ved
inntak at ”Nei, mor skal ikke være med på andakt! Hun har aldri hatt noen interesse for
slikt”. Men mor spurte når andakten skulle holdes og presten hun hadde fått god kontakt med
kom: ”Hvorfor får ikke jeg være med og synge sanger?”Det bør kanskje være rom for å
forandre seg også etter flytting til sykehjem?
7 Jørstad (2011) s 210; Tvedt i Nord, Eilertsen og Bjerkreim (2005) s.231-243
8 Schmidt (2009 ) s 46

8
En kvinne ba om en samtale. Hun hadde mistet ektemannen sin for ikke så lenge siden. Sorg,
ensomhet, angst- det var hennes hverdag nå. Da jeg spurte henne om hva det nå var som ga
trøst, kom det uten nøling; ” Å be til Gud når jeg har lagt meg”. Hun hadde ikke vært noen
kirkegjenger, hadde levd et stillferdig og noe tilbaketrukket liv. Men bønn var det som hjalp.
Dette hadde hun ikke fortalt til noen andre, sa hun. Det ville altså ikke kommet til uttrykk på
noe inntaksskjema, uansett hvor detaljert utformet det hadde vært. Men fordi jeg som prest
var regelmessig på besøk på sykehjemmet, våget hun be om denne samtalen.
Åndelig omsorg handler om respekt og om å gi verdighet til de trosuttrykk den enkelte
har. Det kan dreie seg om spørsmål på et inntaksskjema og hvordan dette formidles, det kan
være å formidle kontakt med prest/diakon. Det er å våge å være nær den som trenger omsorg,
holde ut smerten, dele gleden, lytte til ord så vel som til andre former for kommunikasjon.
Åndelig omsorg er del av helhetlig omsorg. Og den kan selvsagt hindres både av usikkerhet,
av tidsmangel, av usikkerhet hos den som møter personen. Men dette handler først og fremst
om den andres behov og at disse behov er i sentrum, blir tatt på alvor.
I prosjektet har vi laget en bok ”Blott en dag. Salmer, bønner og bibeltekster til glede og
trosbekreftelse” som inneholder salmer, bønner og bibelsteder som skal bekrefte den tro som
lever i et menneske som ikke selv kan uttrykke dette lenger. Den er ment å være til hjelp for å
gi nettopp åndelig omsorg. Innlæringens tid er forbi. Men det som kan bekrefte og gi glede og
trygghet, skal vi lete etter. Vi har fått gode tilbakemeldinger om at denne boken brukes aktivt
i flere sykehjem, både til glede i hverdagen og til støtte og hjelp på syke- og dødsleiet. 9
I den forbindelse har jeg gjort en undersøkelse blant åtte personer over åtti som var
regelmessige kirkegjengere i Rønvik menighet. Jeg ba dem finne de salmene de var mest glad
i og skrive ned disse. Det ble mange interessante samtaler ut av disse møtene. Jeg ønsker å
bruke salmer som er kjent for den aldersgruppen det er flest av på sykehjem både i nevnte bok
og under andaktene. Salmer er en form for trosbekreftelse som kan nå inn til andre lag enn det
kognitive.
Samtale. Leif har et bilde av Meløy kirke på rommet. Jeg har lest i bakgrunnsopplysningene
at han er fra Meløy. Leif har ikke lenger verbalt språk. De pårørende har som sagt ikke
skrevet noe om hans tilknytning til kirke og tro. Men når jeg peker på bildet og sier at det er
Meløy kirke og sier at ”Der har du nok vært mange ganger ,Leif!” så lyser han opp og vil
fortelle noe. Vi kommuniserer rundt bildet, og han har lys i øynene.
Når vi har anledning og kjenner noe av livshistorien, av steder som har vært viktige, knytter vi
an til dette. Dermed er vi med på å gi verdi til levd liv og til styrking av identitet. På Mørkved
sykehjem gis det regelmessig tilbud om samtale i ukene mellom gudstjenestene. Dette er det
svært bra og godt benyttet tilbud fra menighetens side.
9 Boken kan bestilles på www.kirken.bodo.no

9
ÅNDELIG LIV OG OMSORG SOM RETTIGHET
Dette prosjektet heter ”Rett til åndelig liv også for personer med demens.” Vi påstår altså
at åndelig liv og dermed åndelig omsorg er en rettighet. Her er vi på linje med Helse- og
omsorgsdepartementet som i 2009 sendte rundskrivet Rett til egen tros- og livssynsutøvelse til
alle landets kommuner og fylkesmenn. Her leser vi blant annet: ”Helse og omsorgsdept.
ønsker med dette rundskrivet å sikre at de som er avhengig av praktisk og personlig bistand
fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten også får ivaretatt sine muligheter til egen
tros- og livssynsutøvelse. Dette er i tråd med de grunnlovfestede bestemmelser om
religionsfrihet og ytringsfrihet…… Denne grunnleggende rettigheten (min utheving)
omfatter også de som på grunn av sykdom eller nedsatt funksjonsevne trenger bistand og
tilrettelegging for å utøve sin tro eller livssyn etter eget valg”. 10 Det understrekes deretter
ansvaret som den kommunale helse- og sosialtjenesten har for å sikre slik tilrettelegging av et
omsorgstilbud der denne rettigheten ivaretaes.
Dette er jo også i tråd med Demensplan 2015 ”Den gode dagen” der det står at ”God
demensomsorg handler om å møte den enkelte der han eller hun er, og iverksette individuelt
tilrettelagte tjenester basert på innsikt i den enkeltes livsfortelling og sykdomshistorie.” 11
Og den såkalte Verdighetsgarantien 12 sier i §2: ”De kommunale pleie-og omsorgstjenestene
skal legge til rette for en eldreomsorg som sikrer den enkelte tjenestemottaker et verdig og så
langt som mulig meningsfylt liv i samsvar med sine individuelle behov.” Det snakkes i alle
disse dokumentene om personsentrert omsorg.
Det er viktig å ha rettigheter nedfeldt på papir. Det forplikter. Så er det viktig hvordan det
følges opp. Her er det utfordringer for kirke så vel som for sykehjem å ta ansvar for dette.
For kirken innebærer dette ansvaret blant annet å tilby en regelmessig tjeneste med
andakter, gudstjenester og anledning til samtale. Jeg vil understreke regelmessighet. Det skal
være forutsigbart for sykehjemmet å vite når vi kommer fra kirken. Vi arbeider i forhold til
bestemmende og bevilgende myndigheter for å få ansatt fast sykehjemsprest i Bodø. Det er i
dag ikke mulig å ivareta på en tilfredsstillende måte behovet for personsentrert åndelig
omsorg med de personalressurser vi nå har til rådighet i kirken. Dette understrekes også i
rapporten som virksomhetsleder Randi Huus ved Vollssletta sykehjem har skrevet fra deres
erfaring med å ha prest knyttet til sykehjemmet. ”Det er vel likevel slik at ”ute av syne – ute
av sinn” og for mange er hverdagen den samme som før. Effekten av prestens tilstedeværelse
opprettholdes så lenge hun er her, og dessverre reduseres den etter hvert. Trolig har det å
gjøre med hektisk hverdager og helsearbeidernes fokus, som naturlig nok er på andre steder
enn prestens. Det sier oss at en kontinuerlig tilstedeværelse kan være nødvendig.” 13
Vi feirer gudstjeneste med nattverd på sykehjemmet. Men Katrine har angst og vil ikke være
10 Helse- og omsorgsdepartementet (2009)
11 Helse- og omsorgsdepartementet (2007)
12 Helse- og omsorgsdepartementet (2010)
13 Se avsnittet ERFARINGER FRA VOLLSLETTA

10
med på den felles gudstjenesten. Hun vil imidlertid gjerne ha besøk på rommet av presten.
Det har personalet formidlet. ”Skal vi feire nattverd, Katrine?” Det vil hun gjerne. Men det
er mye som må ordnes før vi kommer til nattverden. Brikken på bordet må ligge riktig,
blomsten i vinduet må stå rett, hun må forsikre seg om at jeg skal være hos en stund både før
og etter nattverden, Så steller jeg i stand med rolige bevegelser, som også er viktig for
Katrine. Hun slapper av, snakker ikke hektisk om hvor vondt det er at hun ikke husker noe
lenger. Vi feirer nattverd. Katrine ser lenge på nattverdbrødet med Jesus på korset. ”Så fint
bilde. Men det har jeg aldri sett før.” Sier Katrine, som hele sitt liv har vært en trofast
gudstjenestedeltager og nattverdgjest. Etter nattverden tar jeg fram diktboka som datteren til
Katrine har lagt i nattbordskuffen. Jeg leser, etter hvert overtar Katrine. Hun er med i dikt
etter dikt. Den varme, rolige stemmen fyller rommet. Ikke spor av angst og uro. Når jeg må
gå, klynger hun seg igjen til meg. ”Må du gå nå?” Det må jeg. Men jeg kommer igjen.
Vi lever ikke i en verden hvor tid er en ubegrenset ressurs. Tid er mangelvare. Både for den
som kommer fra kirken og den som arbeider i sykehjemmet. Men tid er helt avgjørende
dersom vi skal ivareta omsorgen for personer med demens på en god måte.
Fra kirkens side er det viktig for vår troverdighet at vi har nettopp tid i møtet med beboere på
sykehjemmet. Og ansatte ved sykehjemmet må forventes å prioriterer tilstedeværelse ved
andakter og gudstjenester og formidle behov de ser at finnes for samtale.
Er det ønskelig med spesielle egenskaper og kvalifikasjoner for å møte de åndelige
behovene til beboere på sykehjemmene?
Dette har med erfaring så vel som holdninger å gjøre. Holdninger kan utvikles i møte med
enkeltpersoner og gjennom kunnskap. Det er vesentlig å utvikle evnen til å respektere de ulike
sidene ved et menneskes liv. Dessuten bør man bli seg bevisst sitt forhold til egen egen
åndelighet , egen tro, egen død. Her er tid til kollegasamtaler, egenrefleksjon og veiledning
vesentlig for å klargjøre hvor man selv står i disse eksistensielle spørsmålene. Dette gjelder jo
for ansatte både i kirke og sykehjem.
Utvikling av og bevissthet om egne holdninger er en blanding av fag-kompetanse og
erfaringskompetanse. Det er krevende og det er en livslang prosess. Å sette av og prioritere tid
til undervisning om åndelige behov og omsorg for personer med demens viser at man tar disse
spørsmålene på alvor. Jeg har i prosjektperioden blitt invitert til fagdager både i kirke,
sykehjem og på tverrfaglige arrangement flere steder i fylket. Det har vært svært interessant å
møte representanter for kirke og sykehjem og sammen reflektere over hva møte med sykdom,
alderdom og død gjør med oss.
Det er mange unge inne i pleie og omsorg. Både de og vi som er eldre må få rom til de
forskjellige reaksjoner i møte med personer med demens. Egenrefleksjon er helt nødvendig.
Noen snakker om ”den tause redselen”. Vi må ha rom til å møte denne. Det handler om
mulighet for refleksjon også i møte med egen alderdom og død.

11
KUNNSKAP OM DEMENS
Terje er oppe og sitter påkledd i sin rødrutete skjorte. Han ser så fredelig ut der han sitter ved
bordet og spiser frokost. Men her må vi nok si at skinnet bedrar. Terje er råsterk og har brukt
denne styrken temmelig destruktivt etter at sykdommen tok over. Det har vært mange
konflikter mellom personalet og familien hans om hvordan medisinering og oppfølging skal
skje. I dag er han imidlertid rolig. Sitter ved kjøkkenbordet og lar seg stelle med. Men rommet
hans har ikke speil, det knuste han. Ikke sofa, den kastet han i været og knuste. Ikke gardiner.
De rev han ned. Å Terje, arbeidskar fra ungdommen av. Kjempekrefter på havet når fisken
skulle om bord. Nå er det for mange krefter til å stenges inne. Og likevel, i dag smiler du.
Ola vandrer og vandrer. Har ikke tid til å sitte ned. For få år siden leverte han inn
doktoravhandlingen sin. Nå har han bare ett ord igjen: Navnet på samboeren sin.”Kan jeg få
se bildene fra turene dine, Ola?” Han finner albumet med bilder. Men etter et par minutter er
det slutt. Ola, noen og seksti år -og vandrer.
Marit kommer skridende. I den grad man kan skride med rullator, kan Marit det! Vi sitter
rundt kjøkkenbordet og synger en god stund. Og Marit synger med. Hun kan mange av
ordene. Men ”Jeg er så dum!” sier Marit. Hvordan kjennes det å miste både ord og tanker?
Og sammenheng?
Disse tre personene har alle en demenslidelse. Man regner med at 80% av alle som er i norske
sykehjem har en form for demenssykdom.
Hva er demens? Det er en fellesbetegnelse på flere sykdommer. Demens innebærer at
hukommelse og minst en annen mental funksjon har sviktet, slik som planlegging,
dømmekraft og abstrakt tenkning. Forandringer i hjernen er årsak til hukommelsessvikten, og
kan gi redusert evne til innsikt og dømmekraft. Kontroll med følelsesuttrykk og sosial atferd
kan svikte. Personligheten kan forandre seg. 14
Det er som sagt forskjellige typer demens. Til hovedgruppene regnes Alzheimers sykdom
(60%) og vaskulær demens (som etter hjerneslag, 20%). Andre typer er
frontotemporaldemens som ofte innebærer forandret atferd, forårsaket av forandringer i
hjernens panne- og tinninglapper, demens knyttet til Parkinsons sykdom og demens med
Lewy Body. Det skjer store forandringer med den som blir rammet. Og den type demens som
rammer panne- og tinninglappene kan nevnes som spesielt vanskelig å forholde seg til. Ofte
blir språket vulgært, bannordene sitter løst, den som rammes kan bli seksuelt utagerende. Jeg
tenker med gru på historier som er blitt fortalt om mennesker med lang arbeidsdag i menighet
og misjon og hva som er blitt sagt om dem når denne sykdommen rammet, som f.eks. ”Ja nå
kan du se hennes rette personlighet.” Men det er jo sykdommen som forandrer
personligheten. Det er sagt at ”personer med demens er et JEG i en ødelagt hjerne. Hjernen
er kommunikasjonskanalen mellom jeg-et og omverdenen. Ved demens er denne
kommunikasjonsforbindelsen ødelagt, og kontakten med omverdenen er uklar. Men jeg-et er
14 Mange fagbøker omhandler demens. For eksempel Engedal og Haugen (2006)

12
fortsatt der.” 15 I kommunikasjon med personer med demens er det viktig å holde fram at
menneskeverdet sitter ikke i evnen til å uttrykke seg gjennom ord. Men en demenslidelse
krever at også vi som er kirke for de som er rammet, bør tilegne oss en forståelse av hva
demenssykdom gjør med muligheten for kommunikasjon. Samtidig er det så viktig at vi
holder fast på hva det er å være en person, ikke en sykdom Det er Personer med demens vi har
å gjøre med. Vi gir hverandre verdi gjennom å anerkjenne, respektere og ha tillit til at det er
en person der, en person som også er del av et fellesskap.
KOMMUNIKASJON
Jeg kommer for å holde andakt på et sykehjem. Liv Marie stråler mot meg der hun rulles inn.
”Å Anne, kan vi synge Jeg så han som barn?”Jeg liker når du kommer. Da får jeg synge Jeg
så han som barn.” Henvendt til de andre: ”Jeg kjenner Anne. Hun er snill. For hun lar meg
få synge ” Jeg så han som barn.”
Av atten pasienter på sykehjemmet hvor jeg var tilknyttet i prosjektperioden, var det på et gitt
tidspunkt bare fem som hadde så mye språk at jeg kunne kommunisere med dem gjennom
samtale. Med de andre var det blikk, berøring, bekreftelse av deler av livshistorien deres som
var kommunikasjonsmåten. Og for Liv Marie var den beste formen for kommunikasjon med
meg at hun fikk synge sin kjæreste salme.
Wenche kommer nynnende mot meg i gangen. Den korte gangen, som ikke gir særlig
bevegelsesrom, men har en hjemlig atmosfære. Wenche ser noe jeg ikke ser. Hun peker og
forklarer. ”Ser du? Ser du?” Det er vanskelig å bekrefte at jeg ser, men hun ser jo. ”Det
høres ut som om du ser noe fint, Wenche?” Heldigvis nikker hun og smiler. Det er ikke vondt,
det hun ser i dag. Det hun ser, og så ofte må bære alene. I dag er det godt.
Også dette handler om kommunikasjon
Det handler om å ta personen på alvor i situasjonen. Hvis noe er uklart er jo livshistorien,
menneskets egen fortelling om sitt liv, helt grunnleggende å kjenne til. Det er i personenes
egen fortelling at han gjenkjenner seg selv.
Elizabeth Mac Kinlay, prest og leder av Centre for Ageing and Pastoral Studies i Canberra,
Australia, understreker at kommunikasjon også med personer med sterk grad av demens kan
være mulig og ha betydning. Hun skriver: ”From our studies into spiritual reminiscence, we
have seen that communication strategies aimed at allowing the person with dementia time to
consider answers in a small supportive group can greatly enhance their ability to talk of
meaningful issues. In small groups, discussing issues of spiritual reminiscence, we often
observe thoughtful answers and considerable insight into their situation.” 16 Dette er i tråd
med fortellinger jeg har hørt fra ansatte som har ledet slike grupper i sykehjem. Det
understreker poenget med at tid og ro i situasjonen er helt vesentlig for at dette skal være
kommunikasjon som har den andre i sentrum.
15 Jakobsen (2007)
16 Mac Kinlay (2006) s.122

13
Reminisens og validering.
Reminisens er et uttrykk med et mangfoldig innhold. Det kan være snakk om å bruke
fortelling av livshistorien som en terapiform. I vår sammenheng tenker vi på dette som hjelp
til kommunikasjon i situasjonen. Reminisens kan defineres som minneaktivitet eller
gjenkallelse av minner. 17 Dette er jo en helt vanlig og allmennmenneskelig aktivitet! Gjennom
minner opplever man en forsterket egenverdi og integritet, og at det er omsorgspersoners
oppgave å skape kontinuitet i vedkommendes liv og historie. Livshistorien er enkeltpersonens
egen fortelling. Vi lager våre minnesmerker gjennom fotografier, gjenstander og bøker.
Livshistorien er jo ofte preget av minnedager og merkedager eller spesielle perioder i
livsløpet. En del hendelser er oftest knyttet til positive minner, men det er jo også hendelser
som er forbundet med mye negativt og vondt. Det advares mot å bruke negative minner for
den som ikke har kompetanse til det, selv om hensikten kan være å hjelpe med forsoning.
Dette anbefales, så vidt jeg har lest, ikke brukt i møte med personer med demens.
Reminisens som bevisst arbeidsmetode for å komme i kontakt med livshistorien er nyttig i
omsorgen for den demente. Og det er som sagt omsorgspersonene som må samle denne
informasjonen og bruke den i den hensikt å bekrefte personens identitet. Det legges altså vekt
på at det er validerende reminisens, det vil si minner som tolkes positive i det livet personen
har levd, som her brukes. Kovach understreker at dersom hensikten er å ivareta pasientens
identitet, må minnene være av en slik art at de bekrefter og støtter opp om det positive. Selv
om hensikten ved å trekke fram også negative opplevelser kan være å bearbeide disse, vil
dette kunne øke personens følelse av å være mislykket og føre til håpløshet og tomhet. Dette
anbefales ikke brukt i møter med personer med demens. 18 Dette må også få konsekvens for
forkynnelse for denne gruppen.
Validering betyr ” bekreftelse”. Naomi Feil som skalpte denne metoden har lang erfaring
med arbeid blant personer med demens. Valideringsmetoden 19 har som hensikt å støtte
personen på deres opplevelse og følelser. Det innebærer at man bekrefter følelsene personen
uttrykker uansett om disse er i takt med virkeligheten.
En person med demens trenger å bekreftes på sine følelser, også når disse avviker fra fakta. Vi
skal ikke bekrefte feil fakta, men at følelsene som uttrykkes er virkelige for den det gjelder.
Slik som med Wenche som ser noe jeg ikke ser. Bekrefte henne på følelsene hennes.
Dette er jo enklest når det er noe godt som skjer. Og det er så vidt jeg forstår hovedbudskapet
i valideringsmetoden: Å gi verdi til personens følelser og opplevelser der og da. Men som
metode er det mer enn en bekreftende holdning. Den inneholder ulike teknikker som krever
kunnskap og øvelse for å kunne bruke det på en klok måte.
Både reminisens og validering som kommunikasjon kan brukes når vi kommer fra
kirken til sykehjemmet.
Validering, bekreftelse, betyr at vi gir verdi til den enkelte. Det er viktig å benytte andakten til
å hilse på den enkelte, med håndtrykk og øyenkontakt, både når vi kommer og når vi går.
17 Westius og Petersen (2006)
18 Kovach (1991)
19 Feil (1993)

14
Håndtrykket og blikket signaliserer ”Jeg ser deg. Du er her.” Å ha tid, ro, bruke tid når vi har
andakt eller gudstjeneste – det er også del av valideringen. Tiden er ofte knapp. Men det er
kanskje den viktigste gaven vi kan gi: Tid. Tid til blikk. Tid til å være sammen.
Elizabeth Mac Kinlay skriver om en eldre mann med demens som i en intervjusituasjon var
svært pratsom. Han snakket imidlertid ikke lenger med sin kone, som ble svært overrasket
over ektemannens pratsomhet. På spørsmål om hvorfor, sa han ”Jeg snakker ikke fordi det
ikke er noen som lytter til meg lenger.” 20
Hvem skal gi den åndelige omsorgen? Det er den enkeltes livsfortelling som er
kontaktpunktet og utgangspunktet, ikke minst er det viktig å kjenne denne når personene ikke
lenger har verbalt språk. Hvordan tar man vare på livsfortellingen når personene selv ikke
lenger kan fortelle med ord? Ikke minst i en travel hverdag med mange omsorgspersoner i
forhold til beboeren er det viktig å understreke at livsfortellingen, livshistorien, må bli
ivaretatt.
Det er de som har den daglige omsorgen for pasienten som må gjøre dette.
Dette handler både om tid og om mulighet til å bruke sin formelle kompetanse så vel som sin
erfaringskompetanse. Å stille slike spørsmål i inntaksskjema at man kan få fram ikke bare et
ja eller nei på religiøse interesser. Men spørre slik at man kommer i kontakt med
livsfortellingen. Vær konkret! Og så følge opp det man har fått vite, være i kontakt med dette i
kommunikasjon med personen.
Sykehjemsprest Olga Tvedt skriver: ”Erfaringer fra samtaler med mennesker som har et
svært enkelt ordforråd, viser at noen få ord og kroppsspråk kan fortelle mye. Noen ganger er
følelser og sinnsstemning talende nok i seg selv. Å ta del i ulike kulturaktiviteter med
mennesker med språkproblem eller gå rundt jultreet på en avdeling for demente er en stor
opplevelse. Å få lov til å sitte ved en sykeseng eller et dødsleie og kommunisere ved hjelp av
berøring, sang og musikk er opplevelser som rører ved det innerste i oss. I denne
sammenheng handler det om de fire t-ene: Tillit, Trygghet, Tid, Tilstedeværelse. Der det
foreligger gjensidig tillit og trygghet, der tid og tilstedeværelse blir prioritert på linje med
andre viktige oppgaver, kan man oppleve god kommunikasjon selv om både språk og
forståelse er svekket.” 21 Tid, trygghet, tid og tilstedværelse. Bedre kan det ikke oppsummeres!
Hva med andakter, gudstjenester og samtaler sett i lys av det vi nå har sagt om
kommunikasjon?
Innlæringens tid er forbi. Nå er det trygghet gjennom gjenkjennelse som er viktig. Dette har
med jo med reminisens å gjøre. Det betyr at vi benytter kjernesalmer og sentrale tekster fra
Bibelen samt bruker Trosbekjennelsen og Fadervår, som enda er tekster mange kan delta i
fordi de er så overlært i ungdommen.
Bilder og gjenstander som må forventes å ha et positivt innhold kan også benyttes under
andakten. Og i prosjektet har vi som nevnt gitt ut en bok til hjelp for ansatte og andre som
ønsker støtte i å bekrefte og gi verdi til den enkeltes tro.
20 Mac Kinlay (2006) s. 121
21 Nord, Eilertsen og Bjerkreim (2005) s.235

15
En andaktsform som tar i bruk denne kunnskapen er Lysandakt. 22 Den har jeg lært av
sykehjemsprester i Oslo, passer godt der det er opp til femten-tjue på andakt og krever
tilstedeværelse av personale som kjenner navnene til de som er tilstede. Her har vi lystenning
for den enkelte. ”Gunnar/Marie, vi tenner et lys for deg” sies mens vi ser på Marie/Gunnar og
tenner lyset. Her blir den enkelte nettopp sett og gitt verdi.
Det er lysandakt på sykehjemmet. Miriam er der, men hun er urolig. Hendene vandrer
hvileløst omkring på teppet hun har over seg i rullestolen. Vi synger ”Hvilken venn..”
Miriams ansikt lyser opp. Hun former noen av ordene, er med i blikket. Så lyder ordene:
”Miriam. Vi tenner dette lyset for deg.” Blikkontakt. Lyset tennes fra Det hvite kubbelyset,
Kristuslyset, midt på bordet. Til slutt løftes fatet med de tretten lysene opp og presten ber en
bønn for alle de som er tilstede.
Sykehjemsprest Anne Jørstad sier at hun vet mange diakoner og prester opplever usikkerhet
når de holder andakter på sykehjem. De bekymrer seg over om det de sier berører og blir
forstått. ”Når det er slik, blir institusjonstjenesten fort en plikt mer enn en glede . Det behøver
ikke være slik. Som sykehjemsprest gjennom ti år vet jeg: Andaktene og gudstjenestene med
nattverd når fram selv om 80% av ”min” menighet har en demenssykdom. ………..Andaktens
vekt ligger på musikk, nådehilsen, tydelige velkomstord, kjente salmer, bønner, levende
formidling av bibelord og fortellinger, forbønn med lystenning og velsignelsen. Tale og
preken er det jeg bruker minst tid på å gjennomføre og forberede. Det jeg sier skal være kort
og pregnant. Jeg skal vite akkurat hva jeg vil formidle til voksne og syke mennesker med
begrenset korttidshukommelse og begrensede muligheter til aktivitet. Samtidig er de voksne
mennesker med mye livserfaring på godt og ondt. De har ikke bruk for lettvintheter.” 23
Mange gode fortellinger finnes om ansatte ved sykehjem som utøver åndelig omsorg for de
som trenger det.
En sykepleier fortalte at de hadde kjøpt inn en liten radio for å kunne bære inn på rommet til
en pasient som likte å høre andakten og gudstjenesten, men som ikke ville gjøre det sammen
med noen på stua.
En kvinne som ikke lenger kunne uttrykke seg med ord fikk en søndag datteren på besøk. En
sommervikar kom inn på rommet og sa at nå ville hun skru på radioen, for ”Karen pleier jo å
høre gudstjenesten.”
22
Se avsnittet SAMARBEID MELLOM KIRKE OG SYKEHJEM
23
Jørstad, A (2011) s. 209f
Tips for å holde andakter på sykehjem ligger på nettsiden www.demensogtro.no ”

16
PÅRØRENDE
Det oppleves ofte tungt å være pårørende til en person med demens. Pårørende har behov for
å bli sett og regnet med i omsorgen rundt sine kjære.
Berit på vel seksti var ny beboer på en skjermet avdeling. Hun hadde barn i tenårene og
yrkesaktiv ektefelle. Hennes egen sorg over forandringene som skjedde og familiens
fortvilelse var vanskelig å møte.
Anna hadde vært på sykehjem i nærmere ti år med en demenssykdom. Ektemannen kom og
besøkte henne nesten hver dag. ”Nå kjenner hun meg ikke lenger, det virker ikke som om hun
reagerer når jeg kommer, så vidt jeg kan forstå” ”Og likevel kommer du?” Han så på meg:
”Hva annet kan jeg gjøre?” 24
”Moren min”, sa hun, datteren som opplevde at moren ble mer og mer dement, ”det er som
om moren min er gjemt bak et tåkeslør. Samme mor, men det er blitt så mye tåke i dett
landskapet som er livet hennes. Og det blir uklart landskap både for den som er inne i tåken
og for den som er utenfor og ser inn. Men” fortsatte hun, ”jeg kjenner jo landskapet, har vært
sammen med henne der så mange ganger. Det er jo moren min. Hun er den samme, selvom
tåken tykner. Hun er den samme, der inne.”
Demens og sorg hører sammen. Ikke like sterkt for alle. Ikke hele tiden. Men det er så mange
som sørger. Sørger over at den de er glad i forsvinner som inn i et tåkete landskap.
De tre eksemplene ovenfor handler om forskjellige mennesker. Men fellesnevneren er at de
handler om sorg og om noen som sørger. Sorg over eget liv som forandres, over ektefelle,
over mor. Åndelig omsorg handler også om å ta denne sorgen på alvor. Det er svært vanskelig
fordi ingen så langt har funnet noen behandling som kan helbrede demens.
Sorg er personlig- og samtidig helt alminnelig. Alminnelig fordi sorgen har mange
fellestrekk. Personlig fordi vi sørger med vår historie, våre tidligere tap, med den sårbarheten
som livet har påført oss eller som kanskje er i vår personlighet. Og ut fra det forholdet vi har
hatt til den vi sørger over.
Det meste som er skrevet om sorg, er skrevet i forbindelse med dødsfall.
Men det kommer etter hvert mange beretninger om hvordan det oppleves å sørge når den
kjære enda lever og fortellinger fra pårørende som har mistet sine. 25
I tillegg til egen sorg bærer pårørende også sorgen til den de mister som en person de
har kjent. Det blir en dobbel sorg. Selv om sorgen ved å ha en nær person med demens er
forskjellig fra sorg ved dødsfall så er det også mye som likt. I begge situasjoner handler det
om reaksjoner vi kan få når vi lengter etter et menneske som aldri kommer tilbake som den vi
kjente.
24 Hunden (2009)
25 Eksempler på slik litteratur:
Andersson (2005), Degnæs (2003), Hunden (2009), Lanes og Olsen (2009) Simpson (1999)

17
I prosjektet inviterte vi pårørende til møte for å orientere om at jeg skulle være tilknyttet
sykehjemmet en tid. Pårørende til to av atten kom. Ved et annet sykehjem ga vi tilbud om
samtaler med pårørende en ettermiddag i uka, til en fastsatt tid. Det ble gitt grundig
orientering om dette. Ingen tok kontakt. Dette forteller at det er en lang vei å gå for at vi som
kirke kan vinne tillit og oppleves som samtalepartner for pårørende i denne situasjonen. Vi må
lete etter anledninger og veier. Jeg tror en fast sykehjemsprest eller diakon kan være svært
viktig i dette. Det har med tillit og det å orke å åpne seg å gjøre.
I forbindelse med prosjektet intervjuet jeg fire personer med pårørende-efaring. Jeg ville inne
ut hvordan behovet for åndelig omsorg ble ivaretatt da deres foreldre kom på sykehjem.
Foreldrene hadde alle en uttalt kristen tro. De fortalte hvor glade de ble når de forsto at
personalet husket å synge for deres. De understreket alle at dette var personavhengig, at
enkelte ansatte hadde sterkere syn for dette behovet enn andre. En av dem nevnte hvor stort
inntrykk det gjorde på henne at en i personalet lette og lette etter en salmebok til hun fant den.
Datteren hadde spurt etter salmebok, fordi moren var så glad i salmer. En annen fortalte om
radiogudstjenesten som var viktig for moren, og at denne ble skrudd på.
Før vi går over til å snakke om grunnlaget for det jeg kaller ”en trosbekreftelsesreform”, vil
jeg ta med en stemme fra de som tok imot meg på Vollssletta slik at jeg kunne gjøre de
erfaringene som er det viktigste grunnlaget for denne rapporten, nemlig Vollsletta sykehjem
med sin virksomhetsleder Randi Huus.
ERFARINGER FRA VOLLSSLETTA
Av virksomhetsleder Randi Huus
Vollsletta Sykehjem har deltatt i prosjektet siden vår 2009. Først med planlegging og deretter
med ”Anne Prest” inne i 20 % stilling. I perioden har vi hatt ulike varianter av tilstedeværelse
av Anne, avhenging av hvilken fase prosjektet har vært i.
Hele dager pr avdeling: Disse dagene har vært svært positive sett fra sykehjemmets side.
Man var på forhånd spent på hvordan tilstedeværelsen av en fremmed person i avdelingen
ville bli møtt av både beboere og personalet. Jeg deler erfaringene her sett i forhold til beboere
og sett i forhold til ansatte:
Beboere: Denne pasientgruppen har store utfordringer i sin hverdag knyttet til den nedsatte
kognitive funksjonen. Det ble derfor viktig at Anne var kledd som prest for å hjelpe på
gjenkjenningen. Det ble også hengt opp bilde av henne på avdelingen i den hensikt at hun
skulle være et kjent fjes. For noen ble det slik at man forstod hennes funksjon, mens andre
ikke oppfattet dette. Mange mangler språk og det blir da vanskelig å danne et godt bilde av
hva de forstår. Vi har likevel erfart at enkelte beboere har stoppet opp ved bildet og gjort tegn
til positive assosiasjoner.
Det er mange faktorer som er viktig i demensomsorgen. Trygghet, ro og tid nevnes som særs
vesentlig. Mange reagerer negativt på stimuli da de rett og slett ikke har mental kapasitet til å
håndtere det de oppfatter. Beboerne kan lite gi tilbakemelding på hvordan de opplevde Annes

18
tilstedeværelse med ord, men personalets beskrivelse er at hennes rolige og tillitskapende
vesen gjorde at mange av beboerne opplevde trygghet rundt henne på samme nivå som med
pleiepersonalet. Eventuell uro som har vært kan ikke tilskrives hennes tilstedeværelse da hun
har hatt evne til å trekke seg unna på rett sted. Disse personlige egenskapene oppfattes som
sværlig viktige for å lykkes med lignede arbeid.
Et annen viktig ting som bør trekkes frem er Annes evne til å møte den enkelte ”der den er” til
en hver tid. Dagene i sykehjemmet er ikke like, sinnsstemningen hos den enkelte kan variere
både fra dag til dag og i løpet av dagen. Det er da vesentlig at vi som hjelpere møter personen
der den er og bekrefter deres opplevelser. Dette henger tett sammen med verdighet og
selvbilde, områder hvor mange allerede har store tapsopplevelser pga sykdommen.
Det trekkes frem som en fellesnevner at ”alle” beboere, uavhengig av religion og livssyn,
opplevde Anne som en person som hadde tid til dem. Tid til samtale og tilstedeværelse på en
annen måte enn pleiepersonalet. Hva innholdet i samtalen går ut på, er kanskje ikke alltid så
viktig for pasienten selv, men denne tiden er likevel så viktig. Det skaper en indre ro og god
sinnsstemning og kan gi gode følelser som ”sitter” i kroppen selv om både samtale og tema er
glemt rundt neste sving. ”De gode øyeblikk” er et viktig begrep for oss som jobber med
personer med demens. Noen av disse øyeblikkene kan nok defineres som ”hverdagsprat”, men
flere av de kan definitivt ses på som andaktsstunder med stor verdi for den enkelte.
Det er også på det rene at enkelte beboere klart ikke ønsket tilstedværelse av prest. Det er jo
selvsagt helt greit! Men man kan likevel være klar over at en effekt av sykdommen kan for
noen være at de får et annet språkbruk enn tidligere. De gir kanskje klarer eller mer uhøflig
utrykk for sine meninger enn hva man tenker ligger innenfor ordinære høflighetsrammer.
Dette må man bare forholde seg til på profesjonelt vis og gi mer oppmerksomhet enn at en
respekterer deres avvisning, noe Anne helt klart har gjort.
Personalet: gruppen av ansatte er naturlig nok bestående av svært forskjellig mennesker med
ulikt ståsted ift livssyn og religion. Noen har nok brukt Anne mer som rådgiver enn andre,
men den felles oppfatningen er at hennes tilstedeværelse har føltes trygg og fin og ikke på
noen måte ”truende” eller problematisk. Hun har vist stor respekt og forståelse for deres
arbeidshverdag og anerkjent deres jobb som viktig. Det setter man pris på!
Flere sier de har følt en inspirasjon eller påminnelse til å ta samtaler med beboere på nivå de
tidligere har kvidd seg for. Det er veldig bra at Anne har påpekt at man ikke skal være så
opptatt av sin egen tro som nødvendighet eller hinder for å snakke med beboeren om dennes
tro. Hun har også bekreftet at en del type samtaler er vanskelig og krever en viss kompetanse
for å gjennomføre på en god måte. Men det å lese Fader Vår er ikke betinget av at en selv er
troende. Mange tror denne bekreftelsen fra henne har vært viktig for deres egen trygghet i
slike situasjoner.
Prestens dag: Ble holdt en dag i måneden etter at Anne hadde vært fast hos oss. Disse dagene
lignet mye på dagene over, men ble mer komprimerte. ”Målt effekt” blir som over.
Samtalegrupper for personalet: Her er jeg mer usikker. Selv hadde jeg liten kapasitet til å
følge disse dagene. Jeg har ikke fått mange tilbakemeldinger fra ansatte og er redd
oppslutningen var noe liten. Muligens blir dette en arena som føles mer truende eller utrygg,
hvor man kanskje tror man må bidra mer aktivt på områder man ikke føler seg kompetent?

19
Personlig har jeg tro på slik jobbing, men jeg tror også at etablering av slike fora tar tid og kan
være litt tungt i starten.
Konsekvenser, effekter: Som nevnt over har vi kun positive erfaringer med ”Anne Prest”,
intet negativt er kommet til uttrykk i alle fall.
Beboerne har nok ingen erindringer av den hele, men for noen i personalet har det hatt den
effekten at de føler seg tryggere i samtaler med beboerne og deres pårørende om tro og
åndelige behov. Man etterspør kanskje dette mer enn før i innkomstsamtale og
bakgrunnshistorieskjema.
Prosjektet gjør at man har fått fokus på et område av omsorgen som har vært ”tabu” eller i alle
fall sist i prioriteringen. Det er kanskje også på dette området mange har dårligst samvittighet
fordi en føler en ikke strekker til i en travel hverdag. Prosjektet har nok vært med på å
ufarliggjøre dette til en mer håndterbar sak for mange. Flere sier de er mer bevisst på å sette
på Gudstjenesten på radio/TV for de beboeren de vet setter pris på det.
Det er vel likevel slik at ”ute av syne – ute av sinn” og for mange er hverdagen den samme
som før. Effekten av prestens tilstedeværelse opprettholdes så lenge hun er her, og dessverre
reduseres den etter hvert. Trolig har det å gjøre med hektisk hverdager og helsearbeidernes
fokus, som naturlig nok er på andre steder enn prestens. Det sier oss at en kontinuerlig
tilstedeværelse kan være nødvendig.
Til sist vil jeg trekke frem den fine forelesningen Anne hadde på sykehjemmets fagdag. Den
forteller oss at Anne har hatt en enorm evne til å sette seg inn i vårt fagområde og brukt denne
kunnskapen i sitt arbeid. Skal en prest lykkes med denne gruppen er det helt nødvendig og
Anne har klart dette helt glimrende! Forelesningen blir nok spesielt fin for oss som jobber på
Vollsletta, men det er helt klart at også helsearbeidere fra andre institusjoner vil ha utbytte av
den. Det kan være en fin måte å så noen tanker i folk, og være grunnlag for refleksjon og
diskusjon på egen arbeidsplass.
TVERRFAGLIG KONFERANSE
I regi av prosjektet ble det våren 2012 arrangert en tverrfaglig konferanse hvor ca. 80
påmeldte fra hele Nordland deltok. Deltakere kom fra helsesektoren så vel som fra kirken. Et
viktig mål med konferansen var at de ulike fagmiljøene møttes på en felles arena og utvekslet
kunnskap og erfaring for å legge bedre til rette for åndelig omsorg for personer med demens.
Program for konferansen
”Rett til åndelig liv, også for personer med demens” 6.mars 2012
Sted: Universitetet i Nordland
Tid: 6.mars 2012 Kl.08.30 til 16.00
9.00-9.15: Åpning v/biskop Tor B. Jørgensen
9.15-11.00: Olga Tvedt
9.15-10.00: Åndelig omsorg: Del av helhetlig omsorg
10.15-11.00: Den åndelige og eksistensielle samtalen ut fra livshistorien

20
11.15-12.00: Presentasjon av og erfaringer fra prosjektet ”Rett til åndelig liv, også for
personer med demens”. Anne. B. Jørgensen og virksomhetsleder Randi Huus
12.00-13.00: Lunsj
13.00-14.45: Anne Jørstad
”Så ta da mine hender”. Intervjuer av personer med demens om deres tro og
refleksjoner ut fra disse intervjuene.
15.00-15.45: Slik gjør vi det hos oss: Mørkved sykehjem og Bodin menighet
Sykepleier Merete Kristensen og sogneprest Bernt Aanonsen
15.45-16.00: Takk og farvel!
Olga Tvedt er prest/rådgiver i Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo (SKOB)
Hun var sykehjemsprest i Oslo bispedømme fra 1998-2003, og har videreutdanning i
Profesjonsutøvelse og prestetjeneste i helse- og sosialsektoren fra Menighetsfakultetet, og er
ansvarlig redaktør for revidert utgave av veilederen ”Omsorg ved livets slutt”, utgitt av
SKBO.
Anne Jørstad har vært sykehjemsprest fra 2000 på Sofienbergsenteret i Oslo, drevet av
Kirkens bymisjon. Hun har videreutdanning i demensomsorg fra Diakonhjemmets høyskole
og videreutdanning for prester i Helse og sosialsektoren fra Menighetsfakultetet. Mottok
Olavsstipendet i 2009 for et prosjekt om tro og demens.
EN TROSBEKREFTELSESREFORM
En trosbekreftelsesreform, hva slags reform er det?
Vi er heldige som har fått det som kalles en trosopplæringsreform i kirken vår. Det gir
mulighet til å gi barn og unge både opplæring i og opplevelse av hva troen på Gud betyr.
Men hva med de som ikke lenger trenger trosopplæring, men trosbekreftelse? Kirken har som
en av sine oppgaver å legge til rette for dette: At det er steder og rom hvor bekreftelsen av tro
og menneskeverd forkynnes. Og utfordringen er ikke minst viktig der livssituasjonen har satt
grenser for innlæring av ny kunnskap og ferdigheter. Dette handler om det synet man har på
seg selv og andre og om synet på Gud. Altså både om menneskesyn og gudsbilleder.
Da jeg var ganske ung, begynte jeg som pleiemedhjelper på et sykehjem. Foranledningen var
ønsket om å arbeide med mine egne reaksjoner over egne foreldres aldring. Jeg likte ikke å
tenke på eller observere deres kroppslige forfall. Det gikk ikke lenge før jeg så annerledes på
aldrende kropper enn før. De var bløte og runde eller beinete og harde. Mer av alt, enten
rundere eller hardere. Men ikke noe å være redd for.
Jeg ønsker en kirke som formidler et menneskesyn som har rom for kroppslig skrøpelighet gir
verdi til det livet som bærer preg av å ha levd . Et menneskesyn som stiller spørsmål ved at
mening og livskvalitet knyttes til fremgang og helse. Dette er en utfordring i møte med
samfunnets ungdomsdyrkning og alle former for herlighetsteologi. Det er ikke jo ikke alt som
kan helbredes.

21
I Bibelen stilles spørsmålet helt presist: ”Hva er da et menneske?” 26 Hvordan kan vi gi et
svar som begrunner den andres verdi? Hvilke kilder har vi til syn på mennesket? Hvor er vår
verdi?
Det finnes jo forlag til løsninger på dette. Immanuel Kant sier at menneskets verdighet er
forankret i dets fornuft. At det har å gjøre med de kognitive strukturene, at mennesket er et
fornuftig vesen som kan ta fornuftige avgjørelser.
Men dette er problematisk både i forhold til mennesker med psykisk utviklingshemming og til
personer med demens. Dessuten kan man vel stille spørsmål om hvordan den såkalte
fornuften brukes, om fornuften brukes til det gode.
Går vi til Aristoteles så hører vi at menneskets menneskelighet, dets verdighet, ligger i den
kroppslige form. På et bestemt tidspunkt i utviklingen av det kroppslige blir det et menneske.
Menneskets verdighet ligger i relasjonen til andre skapninger: At det gjenkjennes som
menneske. Men problemet er jo : Når skjer dette? I svangerskapets 12 uke? Når den
menneskelige form gjenkjennes som menneske?
Så har vi et moderne humanistisk menneskesyn som knytter verdighet til personbegrepet. Til
det som skiller mennesket fra andre skapninger, for eksempel språket. Men hva gjør et
menneske til en person? Er det språket? Og hva med den som mister språket? Er han ikke
lenger en person?
Ingen av disse syn på mennesket hjelper oss når det kommer til personer med demens og
deres verdi. Det kristne menneskesyn kan uttrykkes med at menneskets verdighet og verdi
ligger i at det er skapt i Guds bilde. Dette er ikke en iboende kvalitet hos mennesket. Det
betyr at Gud speiler seg i oss, at Guds bilde er uttrykk for det forholde vi som mennekser har
til Gud SOM MENNESKE. Gudsrelasjonen er selve menneskets menneskelighet. Guds
virkelige nærvær er hos mennesket uansett. Å være skapt i Guds bilde er ikke en kvalitet ved
mennesket. Den er en gave Gud gir meg og hvert menneske. Det betyr at jeg eksisterer, og at
Gud har sitt lys omkring meg hele tiden.
Menneskets verdighet kan ikke festes eller stedsbestemmes i mennesket. Men også teologer
har prøvd seg. ”Som art skiller mennesket seg fra dyrene ved språklighet”. 27 Men hva med de
språkløse? Det er den relasjonen til Gud som Gud gir, å være skapt i Guds bilde, som er
menneskets særstilling og verdi. Og det gjelder ethvert menneske. Konsekvensen for den som
forholder seg til personer med demens er at også når vi er nær et annet menneske, bekrefter vi
dets verdi. Når jeg er nær i ensomhet, forvirring, fortvilelse, sammen med en person med
demens, viser jeg noe av Guds nærvær som aldri forlater et menneske.. Og Jesu nærvær i
nattverden går dypere enn det kognitive.
Det handler om samvær og nærvær, om være nær mer enn om å GJØRE noe. Å være person
er å være i relasjon. Vi er kalt til å være del av Guds omsluttende lys omkring hverandre. Den
kristne vekst er en vekst i avhengighet. Den kristne tro er troen på et nærvær som overskrider
ordene og kunnskapen. Dette har Inge Eidsvåg skrevet vakkert om i beskrivelsen av
erfaringen med salmesang ved morens dødsleie. 28
26 Salme 8
28 Eidsvåg (2010) s. 248

22
Teologi for en trosbekreftelsesreform
En trosbekreftelsesreform må bygge på en teologi (lære om Gud) som tåler menneskers
erfaring av å bli gammel, bli skrøpelig, ja, tåler erfaringen også av det som demenssykdom
gjør med tanke på menneskeverdet. En teologi som tåler at mennesker visner, ikke bare
vokser. Og erfaringer for personer med demens er blant annet disse: Dette går ikke over. Dette
vil ikke bli bedre.
Teologi er jo nettopp utformingen av innholdet av troen på Gud og hans forhold til alt det
skapte. Og her representerer vi som kirke nettopp Guds nærvær. Nærværet er like viktig som
ordet og handlingene. At vi er nær. Det er grunntonen i åndelig omsorg.
En reform betyr at vi må forandre måten vi tenker om vekst og verdi. Det må understrekes og
tydeliggjøres at behovene til de vi møter når vi kommer til institusjonene er annerledes enn
behovene til de utenfor. Som det ble sagt tidligere: Tid, trygghet, tid og tilstedværelse. Det er
ord vi kan ta med oss som ideal i vår omgang med personer med demens.
Denne reformen må sette eldres trosliv i fokus. Og spesielt rette oppmerksomheten mot
formidling til personer med forskjellige typer og grader av demens. Et av demenssykdommenes
trekk er at innlæring av nye ferdigheter ikke lenger er mulig. Men de kan få hjelp til å
bekrefte det som har styrket tro og livsmot gjennom livet. Bekrefte, for at den nåværende
livssituasjon skal bli så god som mulig. For at de det gjelder skal oppleve flest mulig gylne
øyeblikk og stjernestunder. En målsetning kan være at de får oppleve flest mulig gode
øyeblikk, at de kan ”få klappe mens de husker det”, som vi nevnte i innledningen. Og et mål
for en slik Trosbekreftelsesreform kan være at de settes i kontakt med det som har gitt dem
håp, tro og kjærlighet tidligere i livet.
Jeg ønsker som sagt en teologi som tåler menneskers erfaring av skrøpelighet og kroppslig
forfall. Vi bruker ord som å ”snakke sant om livet”. Dette er livet til svært mange av kirkens
medlemmer: At de visner, at dette ikke går over. Vi møter mennesker med sine levde liv. Med
sitt navn. Med sin personlighet. Med sine følelser, om ikke sin evne til å uttrykke dem klart.
Vi møter våre kirkemedlemmer som har rett til å bli betjent av kirken.
Det er en formulering som brukes ved dåp: Vi skal ”gå sammen med barnet på troens vei
gjennom livet”. Livet er jo hele livet. Vi trenger ikke bare å gå sammen ved livets start. Vi
trenger også samvær ved dets avslutning.
Hvordan går vi ”troens vei” sammen med dem på et sykehjem? Med dem som har en
demenslidelse? Opplæringens og innlæringens tid er forbi. Vekstbildene i bibel og
forkynnelse er mange. Men hvor er bildene når vi visner?
Bibelen har en herlig, om enn vemodig, skildring i Forkynneren: ”Tenk på din Skaper i
ungdommens dager, før de onde dagene kommer, før årene kommer da du må si: ”Jeg har
ingen glede av dem”. Og så fortsetter forfatteren med å skildre i fargerikt billedspråk hvordan
tilværelsen blir tyngre og gledene færre. 29
Og oppfordringene til å kle med barmhjertighet de som trenger å kles med beskyttelse finner
29 Fork 12,1-8

23
vi både i Det gamle og Det nye testamente: ”Du skal se til den nakne og kle ham, du skal
ikke snu ryggen til dine egne” og ”Jeg var uten klær og dere kledde meg” . 30 Som barn og
unge blir vi ”kledd på”. Ikledd stadig ny kunnskap, nye relasjoner, sosiale roller og livssyn,
blir ”kledd på” som en person. I alderdom eller i møte med en demenslidelse blir man mer og
mer avkledd. Men som omsorgspersoner i møte med personer med demens har vi disse ”klær”
å gi: Barmhjertighet, godhet og omsorg.
EKSEMPLER PÅ SAMARBEID KIRKE OG SYKEHJEM
Vi vil nå se på eksempler på samarbeid mellom kirke og sykehjem i Bodø .
Jeg har snakket med en diakon, en sykepleier og en prest om hvordan kontakten mellom
menighet og sykehjem er ved Vollssletta og Vollen sykehjem som begge ligger i Rønvik
menighet, og ved Mørkved sykehjem som ligger i Bodin menighet. Flere sykehjem kunne
vært tatt med. Men dette gir ideer om hvordan samarbeidet kan finne sin form.
Det anbefales at en ansatt i menigheten har ansvar for kontakten med det enkelte sykehjem.
Det anbefales også at hvert sykehjem har en kontakt som diakon og prest kan henvende seg
til.
Vollsletta sykehjem
Her har diakonen i Rønvik menighet sammen med pianist fra menigheten sangstund en gang i
måneden. Sangstunden varer fra kl.11.30 til 12.15.
Pasientene på Vollssletta bor i enheter med 6 på hver, og de samles i stuen på en av disse.
Personalet på Vollen gjør i stand rommet med elektrisk piano som er på stedet og finner fram
sangbøker med storskrift: Syng med! Sangbok i stor skrift utgitt av Orkdal Diakoniutvalg. De
setter fram et brett med et stort lys og telys på et lavt bord. Diakon har med lys til lystenning
for hver enkelt.
Opplegg:
Diakon håndhilser på hver enkelt både før og etter sangstunden.
Sangene som velges er både folkeviser, folkeskolesanger fra tidligere tider og salmer som
forutsettes å være blant de som er kjent fra tidligere.
De velges med tanke på kalenderår og kirkeår, hvor skiftningene i naturen og markering av
høytidene former utvalget.
Etter noen sanger og salmer leser diakonen Bibelteksten for søndagen, ber Fadervår og tenner
et lys for hver enkelt av de som er tilstede. De sier enten sitt eget fornavn eller en av
personalet sier det på vegne av dem. Diakonen sier: ”Kari/Per, vi tenner et lys for deg.” og
tenner et telys fra et større lys. Diakonene avlutter med å be velsignelsen.
Før hun går, håndhilser hun igjen på hver enkelt.
30 Jes 58,7b og Matt 25,36a

24
Vollen sykehjem
Rønvik menighet har en kontaktperson på sykehjemmet. Dette er til stor hjelp for samarbeidet
menighet/sykehjem.
Prest og kantor fra Rønvik kommer en torsdag i måneden og leder andakt eller
nattverdgudstjeneste kl.11.00. Prest deltar på ”kirkekaffe” etterpå, og setter av tid til samtale
hvis noen ønsker det. Her har vi de siste to årene hatt lystenning som del av andakten. 31
Nattverdgudstjenesten har mer liturgi, så der har vi ikke hatt lystenning.
Lysandakt slik vi har praktisert på Vollen sykehjem
Preludium v/organist
Salme: ”Alltid freidig når du går”
Bønn
Innledning til lystenning (Varierer selvsagt med årstiden!)
Så godt det er når sola og lyset kommer tilbake!
I dag skal vi høre ord om lyset fra Guds bok Bibelen.
Og så skal vi tenne et lys for hver av oss som er her.
Jesus sier: ”Jeg er verdens lys. Den som følger meg skal ikke vandre i mørket
men ha livets lys”.
Når vi har dåp i Rønvik kirke, så tenner vi et lys for hvert dåpsbarn og setter det på
alteret. Det tennes fra det store lyset , det som minner oss om Jesus.
Det minner om at vårt lys henger tett sammen med Jesus.
Han er vårt lys på vår livsvei
Vi får ha hans lys med oss hver dag.
I dag skal vi tenne et lys for hver og en av oss.
Jeg skal si navnet og tenne et lys for hver og en som er her.
Og fordi Ann Elisabet kjenner navnene, deres skal hun hjelpe meg.
Ser på hver enkelt og tenner lyset idet navnet sies
(Fornavnet), vi tenner et lys for deg
Som avslutning kan en løfte brettet opp og si: Nå står alle lysene her og minner oss
om at hver av oss er skapt til å ha Guds lys i våre liv og i våre hjerter.
Salme: ”Ingen er så trygg i fare”
Bibeltekst
Trosbekjennelsen
Kort andakt
Salme ”Med Jesus vil eg fara”
Fadervår og Velsignelsen

25
Salmer
Vi bruker ofte de salmene som fikk flest stemmer i samtale jeg hadde med eldre i Rønvik
menighet. De elleve salmene som fikk flest stemmer var:
Dype stille, sterke milde
Jeg er i Herrens hender
Navnet Jesus blekner aldri
Lover Herren
O Jesus åpne du mitt øye
Salige visshet
Jesus det eneste
Ingen er så trygg i fare
Fager kveldssol smiler
Hvilken venn vi har i Jesus
Med Jesus vil eg fara
Eldres dag.
Diakon tok initiativ overfor sykehjemmet via virksomhetsleder. Fikk så god respons at hun
gikk videre med ideen. Hun understreker hvor viktig det er med en kontaktperson, som
selvsagt ikke behøver være virksomhetsleder, fordi det kan være vanskelig å nå fram hvis
beskjeder går via forskjellige personer.
Prest, kantor og diakon deltok fra menigheten.
Sykehjemmets personale ordnet alt det praktiske med pynting av bord i kantine og flott
beverting. Beboere fra Vollsletta, som ligger vegg i vegg, deltok. Det gjorde også andre
utenfra institusjonen.
Diakon kontaktet en barnehage som kom og sang. De kom etter gudstjenesten og fikk
bevertning ved småbord. Stor suksess!
Programmet varte fra kl.12.00-14.00.
Gudstjeneste ble ledet av prest.
Salmer ble valgt ut fra de salmene vi pleier synge på sykehjemmet.
Gudstjenesten hadde så mange elementer som var mulig for målgruppa å kjenne igjen.
En kort preken med utgangspunkt i en sentral Jesus-fortelling. Bevertning ble ivaretatt av
sykehjemmet og program ledet av diakon.
Karbonader, kaffe og bløtkake.
Diktlesning og allsang.
Barnehage i nabolaget sang.
Rønviks kantor spilte til både gudstjenesten og allsang etterpå. Lydanlegg som virker er en
stor fordel på et slikt arrangement!
Felles planlegging er viktig. Det er mange detaljer. Hvem har for eksempel ansvar for duk,
lysestaker til, bord til alter?
Klar ansvarsfordeling er viktig!
Tilbakemeldingen har vært svært positive fra både sykehjem og menighet.

26
Mørkved sykehjem
Her har de samarbeidsmøte mellom Bodin menighet og sykehjemmet hver høst og legger opp
programmet. Har en fast kontakt på sykehjemmet som menigheten kan henvende seg til. De
har laget en laminert plakat som opplyser om gudstjenesten og bak på den står det som må
stelles i stand fra sykehjemmets side. De understreker at det er viktig å lage så tydelige og
klare rutiner at alle ansatte kan stelle i stand.
Faste arrangement
Gudstjeneste kl.11.00 to ganger i måneden. En av disse med nattverd.
Prest og diakon kommer en time tidligere, kl.10.00, og snakker med/inviterer til gudstjeneste.
En frivillig fra menigheten er også med i tillegg til kantor (organist). Denne er det
Sanitetsforeningen som har ansvaret for, både dekking og bevertning.
De har laget en nøye instruksjon slik at enhver ansatt skal kunne stelle i stand til gudstjeneste.
Samtaler
De ukene det ikke er gudstjeneste, kommer presten og har samtaler med dem som ønsker det.
Eldres kirkedag
Det viste seg at det ikke var lett å få til dette arrangementet på søndag til vanlig
gudstjenestetid. Mangel på betjening var et problem høymessetid.
Nå er Eldres kirkedag lagt til aktivitetsuka på sykehjemmet. Den uka er det mange
arrangement, et av disse er altså kirkedagen.
Kirken har opplegget: Forkortet høymesse og en kaffekopp i kirkebenken etterpå.
Lions betaler busstransport. Det er jo viktig med transporten, at den fungerer. Det er nok litt
forskjellige erfaringer med akkurat denne delen.
KONKLUSJON
Vi har i denne rapporten trukket fram eksempler på det vi kaller åndelige behov og hvordan vi
som kirke og helsevesen kan møte disse i forhold til personer med demens.
Vi har også sett hvordan disse behov er forsøkt møtt ved noen sykehjem her i Bodø.
Det som er klart for meg etter å ha hatt denne prosjektstillingen, er at behovene er så mye
større enn ressurssene. Da tenker jeg på behovet for en person fra kirkens side som kan ivareta
og koordinere arbeidet for å møte behovene for åndelig omsorg for denne gruppen mennesker:
Personer med demens. Disse behovene vil slik alle prognoser og statistikker forteller oss øke
dramatisk de neste årtier.
Sykehjemsprest Anne Jørstads mottok i 2010 Olavsstipendet for et prosjekt om tro og

27
demens. Hun intervjuet ti personer med demens om deres liv og tro, seks av disse bodde på
sykehjem. Hun skriver om prosjektet : ”Orienteringssansen og hukommelsen er altså ikke
intakt. Men informantenes verdier og ønsker er som tidligere: Gudstjenester og møter er
viktige arrangementer som de vil delta i…….De vil informeres, inviteres og hjelpes dit når det
er nødvendig. Selv om informantene blander nåværende og tidligere praksis, kan de gjøre
rede for hva de mener er viktig og givende ved å delta.” 32
Det er en utfordring for kirke og kommune å se disse behovene og å bevilge midler til at en
sykehjemsprest kan ansettes med spesielt ansvar for å møte disse behovene. Menighetsprester
og diakoner bør ha det daglige og lokale ansvar, men en sykehjemsprest ville kunne trå inn i
rådgivende og koordinerende virksomhet i kommunen. Denne presten ville også kunne ha en
rådgivende funksjon i forhold til sykehjem og hjemmetjeneste. Behovet for dette er, slik jeg
håper rapport fra prosjektleder så vel som fra virksomhetsleder ved Vollsletta viser, tydelig
tilstede. Som hun sa, kvinnen vi siterte i innledningen til denne rapporten: ”Jeg må jo få
klappe mens jeg husker det!” Det er vårt ansvar som kirke og kommune å legge til rette for at
gleden ved øyeblikket, også ved trosuttrykkenes øyeblikk, kan verdsettes og ivaretas.
BIBLIOGRAFI
Andersson, B. (2005): Så lenge jeg kan vil jeg fortelle Oslo: Luther Forlag
Cars, J. og Zander, B. (2002): Samvær med demente Råd til pårørende og hjelpepleiere
Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad og Bjørke AS
Dahle, S. og Torgauten, T. I. (2010) Utviklingshemning og tros- og livssynsutøvelse
Rettigheter og tilrettelegging Oslo: Universitetsforlaget
Degnæs, B. (2003) Året med tusen dager Trondheim: Gyldendal Norsk Forlag
Eidsvåg, I. (2010): Minnene ser oss Trondheim: Cappelen Damm
Engedal, K. og Haugen, P. K. (2006): Lærebok demens Fakta og utfordringer 4. utgave
Tønsberg: Forlaget Aldring og helse
Fangen, K ( 2010) Deltagende observasjon 2.utg Fagbokforlaget
Feil, N. (1993) The Validation Breakthrough Baltimore: Health Professions Press
Helse- og omsorgsdepartementet (2007): Demensplan 2015 ”Den gode dagen”. Delplan til
Omsorgsplan 2015
32 Jørstad ( 2011)

28
Helse- og omsorgsdepartementet (2009): Rett til egen tros- og livssynsutøvelse. Rundskriv
Helse og omsorgsdepartementet (2010): Forskrift om en verdig eldreomsorg
(verdighetsgarantien). www.lovdata.no(for/sf/o/xo-20101112-1426.html
Hunden, I. A. Ree og Hunden, O. (2009) Vegen inn i skoddeheimen The Road into the Land of
Mist Tønsberg: Forlaget Aldring og helse
Jakobsen, R (2007) Ikke alle vil spille bingo Om teori og praksis i demensomsorgen på
sykehjem Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS
Jørstad, A.H (2011): ”Vær her. Vær her. Ikke slipp taket nå!”Personer med demens forteller
om tro og liv. Tidsskrift for sjelesorg 3 s. S.200-213
Kitwood, T. (1999) En revurdering af demens Munksgaard, Danmark
Kovach, C. (1991) Reminiscence behavior. Journal of gerontological Nursing, vol. 17,
no.12, s. 10-14
Lanes, L. og Olsen, J.H.T. (2009): Skynd deg å elske Om å holde sammen år dagene mørkner
Oslo: Kagge Forlag
Leendertz, T. Aalen (2003) Person og profesjon Om menneskesyn og livsverdier i offentlig
omsorg Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS
MacKinlay, E. (2006): Spiritual Growth and Care in the Fourth Age of Life
London/Philalphia: Jessica Kingsley
Nord, R., Eilertsen, G. og Bjerkreim, T.(2005) Eldre i en brytningstid Oslo: Gyldendal
Akademisk
Schmidt, H (2009) ”Har du tid til det, da?” Om åndelig omsorg i sykepleien Folio Forlag
Simpson, R. og A. (1999): Through the Wilderness of Alzheimer’s A Guide in Two Voices
Minneapolis: Augsburg Fortress
Stifoss-Hansen , H. Og Kallenberg, K. (1998) : Livssyn og helse. Teoretiske og kliniske
perspektiver . Oslo: Ad Notam Gyldendal
Westius, A. og Petersen, U. (2006): I berättelsen finns jag Livsberättelse och livsåskådning
Stockholm: Verbum Förlag
Wogn-Henriksen, K (1997) : Siden blir det vel verre….? Nærbilder av mennesker med
aldersdemens Sem: INFO-banken

29
Disse kan også leses
Bondevik, M. (2000): De eldste eldre Erfaringer og refleksjoner Oslo: Gyldendal Norsk
Forlag AS
Castleman, M., Gallagher-Thompson, D. and Naythons, M. (1999): There’s Still a Person in
There The Complete Guide to Treating and Coping with Alzheimer’s New York: The Berkly
Publishing Group
Genova, L. (2009): Alltid Alice Oslo: Pax forlag A/S
Krüger, R. M. Eidem, red (2007): Det går an! Muligheter i miljøterapi Tønsberg: Forlaget
Aldring og helse
Krüger, R. M. Eidem, red (2006): Evige utfordringer Helsetjenester og omsorg for eldre
Tønsberg: Forlaget Aldring og helse
Sejerøe-Szatkowski, K. (2004): Demens: Kommunikasjon og samarbeid Oslo: Gyldendal
Norsk Forlag AS
Sørbø, J.I. (2011) Lyset frå fars ansikt Refleksjonar ved livets slutt Oslo: Det norske samlaget
Woodward, J. (2010) Between remembering and forgetting The spiritual dimensions of
dementia London: Mowbray