JEG MÅ JO KLAPPE MENS JEG HUSKER DET!” - Kirka i Bodø

16
PÅRØRENDE
Det oppleves ofte tungt å være pårørende til en person med demens. Pårørende har behov for
å bli sett og regnet med i omsorgen rundt sine kjære.
Berit på vel seksti var ny beboer på en skjermet avdeling. Hun hadde barn i tenårene og
yrkesaktiv ektefelle. Hennes egen sorg over forandringene som skjedde og familiens
fortvilelse var vanskelig å møte.
Anna hadde vært på sykehjem i nærmere ti år med en demenssykdom. Ektemannen kom og
besøkte henne nesten hver dag. ”Nå kjenner hun meg ikke lenger, det virker ikke som om hun
reagerer når jeg kommer, så vidt jeg kan forstå” ”Og likevel kommer du?” Han så på meg:
”Hva annet kan jeg gjøre?” 24
”Moren min”, sa hun, datteren som opplevde at moren ble mer og mer dement, ”det er som
om moren min er gjemt bak et tåkeslør. Samme mor, men det er blitt så mye tåke i dett
landskapet som er livet hennes. Og det blir uklart landskap både for den som er inne i tåken
og for den som er utenfor og ser inn. Men” fortsatte hun, ”jeg kjenner jo landskapet, har vært
sammen med henne der så mange ganger. Det er jo moren min. Hun er den samme, selvom
tåken tykner. Hun er den samme, der inne.”
Demens og sorg hører sammen. Ikke like sterkt for alle. Ikke hele tiden. Men det er så mange
som sørger. Sørger over at den de er glad i forsvinner som inn i et tåkete landskap.
De tre eksemplene ovenfor handler om forskjellige mennesker. Men fellesnevneren er at de
handler om sorg og om noen som sørger. Sorg over eget liv som forandres, over ektefelle,
over mor. Åndelig omsorg handler også om å ta denne sorgen på alvor. Det er svært vanskelig
fordi ingen så langt har funnet noen behandling som kan helbrede demens.
Sorg er personlig- og samtidig helt alminnelig. Alminnelig fordi sorgen har mange
fellestrekk. Personlig fordi vi sørger med vår historie, våre tidligere tap, med den sårbarheten
som livet har påført oss eller som kanskje er i vår personlighet. Og ut fra det forholdet vi har
hatt til den vi sørger over.
Det meste som er skrevet om sorg, er skrevet i forbindelse med dødsfall.
Men det kommer etter hvert mange beretninger om hvordan det oppleves å sørge når den
kjære enda lever og fortellinger fra pårørende som har mistet sine. 25
I tillegg til egen sorg bærer pårørende også sorgen til den de mister som en person de
har kjent. Det blir en dobbel sorg. Selv om sorgen ved å ha en nær person med demens er
forskjellig fra sorg ved dødsfall så er det også mye som likt. I begge situasjoner handler det
om reaksjoner vi kan få når vi lengter etter et menneske som aldri kommer tilbake som den vi
kjente.
24 Hunden (2009)
25 Eksempler på slik litteratur:
Andersson (2005), Degnæs (2003), Hunden (2009), Lanes og Olsen (2009) Simpson (1999)