JEG MÅ JO KLAPPE MENS JEG HUSKER DET!” - Kirka i Bodø

More documents

Recommendations

Info

6 livssyn”. 4 Åndelig omsorg handler om å møte den enkelte der han og hun er i forhold til det livet de har levd. I boka Har du tid til det da? spør sykepleier Heidi Schmidt om det egentlig er så viktig å skjelne mellom hva som er åndelige spørsmål og hva som er eksistensielle. Hun sier at noen setter likhetstegn mellom disse to mens andre mener at det er et skille. ”I min rolle som sykepleier opplever jeg at det i praksis ikke er viktig for meg å skille hva som er åndelig og hva som er eksistensielt; det er viktigere for meg å lytte til hva pasienten er opptatt av og ønsker å bli møtt på.(…) Når jeg derfor bruker uttrykket ”åndelig”, bruker jeg det i vid forstand, også når det gjelder spørsmål om mening og svar på eksistensielle spørsmål”. 5 Jeg tror hun har rett i dette, og at slik er det i møte med personer med demens. Det som styrker tro, håp og mening for den enkelte, kan kalles åndelig omsorg. Det tar utgangspunkt i det som har vært viktig for den enkelte person. Dette kan sammenlignes med å gå på skattejakt sammen med den andre. Kanskje finner vi en skatt, noe i det levde livet som gir styrke, som kan oppleves godt nå? Å gi mening til det livet som er levd, er åndelig omsorg. Og utfordringen ligger nettopp i dette: Å ta tid til å finne ut hva som har gitt mening for Petter og for Torgeir. Da kan det også skje at sorg over det som er tapt kommer sterkt til uttrykk, slik det gjorde hos Torgeir. Det er ikke bare gode øyeblikk vi får å dele. Det er viktig at vi ikke overhører eller bagatelliserer sorgen. Her kan kunnskap om hvordan man best møter frykt, angst og aggresjon hos personer med demens være til hjelp. 6 Åndelig omsorg handler også om å ta på alvor spørsmål om skyld og ansvar og frykt for det som skal komme, for døden. Da jeg ble tilkalt til Petter, gjetter både pleiepersonale og jeg som prest på at det handlet om noe av dette. Og selv om Petter sine tårer kan ha en annen betydning enn slik jeg tolker det, tror jeg at de foldede hendene og smilet og roen under Fadervår og velsignelsen er uttrykk for at dette var godt for han. Både Petter og Torgeir ble roligere. Og selv om denne roen også er til stede bare i noen øyeblikk, så er jo nettopp spørsmål om hvordan tid oppleves for en person med demens noe vi vanskelig kan vite. Hvis vi tror at gode øyeblikk er viktige, så må vi holde fast på verdien av dem når de er der. Kanskje kan vi si at det åndelige dreier seg om de spørsmål, den undring og lengsel som hører med til det å være menneske, både når det dreier seg om det som gir mening og det som gjør vondt? Og åndelig omsorg og bevissthet om dette bør være del av den daglige pleie, ikke avgrenset til et spesialområde for noen som kommer utenfra, slik som prest og diakon. Åndelig omsorg er ikke en teoretisk samtale om livssyn, men har nær sammenheng med den dementes livshistorie. Denne samtalen kan jo enhver delta i, uavhengig av eget livssyn. Det er vesentlig å kjenne livshistorien til den det gjelder, vite noe om hva som har vært viktig og gitt verdi til livet og hva som har vært de store sorgene og prøvelsene. Samtalen er enda viktig , selv om den ikke følger det vi kaller en logisk tankerekke, slik vi 4 Stifoss-Hansen og Kallenberg (1998) s. 21 5 Schmidt ( 2009) s.39 6 Se f.eks. Mac Kinley ( 2006) s.119
7 definerer det. Olga Tvedt og Anne Jørstad , begge sykehjemsprester i Oslo, har gitt verdifulle bidrag til hvordan man kan tenke om og gjennomføre slike samtaler. 7 Åndelig omsorg handler også om å synet på Gud og det guddommelige. Her kan prest og diakon være viktige samtalepartnere både for den det gjelder og for dem som har med den daglige pleie å gjøre. Jeg ble bedt om å komme til Kari. Hun var sengeliggende og svært urolig. Verken pleiepersonale eller de to døtrene visste hva uroen kom av. Kanskje var hun redd for døden? Hun hadde vært en aktiv kirkegjenger og den kristne tro hadde betydd mye for henne, fortalte døtrene. Nå hadde hun bare enkeltord igjen av sitt verbale språk. Da jeg fortalte at jeg var prest, jamret hun uforståelige ord. Men så ble et navn klart: ”Solveig! Solveig!” Jeg spurte døtrene hvem Solveig var. ”Mammas søster. De var så nær hverandre.” ”Hvor er Solveig nå?” Hun er død.” Etter å ha fått vite dette, sa jeg til Kari at ”Solveig er i Himmelen hos Jesus. Dit skal du også snart få komme. Der er det bare godt.” Det var sterkt å se forandringen i Kari. Hun foldet hendene. Stemmen mistet det klagende. Og så ba hun ”Takk Jesus, takk Solveig. Takk Jesus, takk Solveig.” Personer med demens kan ha vanskelig for å tematisere egen dødsangst eller dødslengsel. Å gi anledning til å ta opp spørsmål omkring døden er viktig. Dette kan være vanskelig når språket mangler og uroen må tolkes. I møte med Kari var det viktig at døtrene kunne fortelle hvem Solveig var. Dette handler også om å tillit til egen kompetanse, både den faglige kompetanse og erfaringskompetanse man har i møte med personer med demens. Både i møtet med Kari og Petter brukte de ansatte på sykehjemmene sin faglige dyktighet til å se hva disse to trengte, og de ba om samarbeid med prest når de fant det nødvendig. Dette er for meg gode eksempel på samarbeid mellom kirke og sykehjem. Heidi Schmidt reflekterer over at ”åndelig omsorg” er et tema som er blitt borte på mange arbeidsplasser innenfor helsevesenet. 8 Hun nevner det som også jeg har observert: Omstendelige inntaksskjema har få spørsmål som angår det åndelige. Nå skal det sies at et inntaksskjema, uansett hvor godt formulert spørsmålene er, ikke uten videre er den mest pålitelige kilde til kunnskap om en persons indre liv og åndelige behov. Det spørs jo også hvem som fyller ut skjema. Hva vet for eksempel voksne barn om sine foreldres åndelige liv? Men det kan gjerne spørres mer konkret. Er det en kirke som har betydd noe spesielt i familien? Liker mor religiøse sanger og salmer? Har hun deltatt i gudstjenester eller noen form for organisert religiøs aktivitet? Kanskje skal man heller ikke stole blindt på svarene. En sykehjemsprest fortalte at pårørende hadde sagt bestemt ved inntak at ”Nei, mor skal ikke være med på andakt! Hun har aldri hatt noen interesse for slikt”. Men mor spurte når andakten skulle holdes og presten hun hadde fått god kontakt med kom: ”Hvorfor får ikke jeg være med og synge sanger?”Det bør kanskje være rom for å forandre seg også etter flytting til sykehjem? 7 Jørstad (2011) s 210; Tvedt i Nord, Eilertsen og Bjerkreim (2005) s.231-243 8 Schmidt (2009 ) s 46
Page 1 and 2: ”JEG MÅ JO KLAPPE MENS JEG HUSKE
Page 3 and 4: 3 Innholdsfortegnelse FORORD ......
Page 5: 5 kommuniserer, bare noen få enkel
Page 9 and 10: 9 ÅNDELIG LIV OG OMSORG SOM RETTIG
Page 11 and 12: 11 KUNNSKAP OM DEMENS Terje er oppe
Page 13 and 14: 13 Reminisens og validering. Remini
Page 15 and 16: 15 En andaktsform som tar i bruk de
Page 17 and 18: 17 I prosjektet inviterte vi pårø
Page 19 and 20: 19 Personlig har jeg tro på slik j
Page 21 and 22: 21 I Bibelen stilles spørsmålet h
Page 23 and 24: 23 vi både i Det gamle og Det nye
Page 25 and 26: 25 Salmer Vi bruker ofte de salmene
Page 27 and 28: 27 demens. Hun intervjuet ti person
Page 29: 29 Disse kan også leses Bondevik,

JEG MÅ JO KLAPPE MENS JEG HUSKER DET!” - Kirka i Bodø

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?