JEG MÅ JO KLAPPE MENS JEG HUSKER DET!” - Kirka i Bodø

21
I Bibelen stilles spørsmålet helt presist: ”Hva er da et menneske?” 26 Hvordan kan vi gi et
svar som begrunner den andres verdi? Hvilke kilder har vi til syn på mennesket? Hvor er vår
verdi?
Det finnes jo forlag til løsninger på dette. Immanuel Kant sier at menneskets verdighet er
forankret i dets fornuft. At det har å gjøre med de kognitive strukturene, at mennesket er et
fornuftig vesen som kan ta fornuftige avgjørelser.
Men dette er problematisk både i forhold til mennesker med psykisk utviklingshemming og til
personer med demens. Dessuten kan man vel stille spørsmål om hvordan den såkalte
fornuften brukes, om fornuften brukes til det gode.
Går vi til Aristoteles så hører vi at menneskets menneskelighet, dets verdighet, ligger i den
kroppslige form. På et bestemt tidspunkt i utviklingen av det kroppslige blir det et menneske.
Menneskets verdighet ligger i relasjonen til andre skapninger: At det gjenkjennes som
menneske. Men problemet er jo : Når skjer dette? I svangerskapets 12 uke? Når den
menneskelige form gjenkjennes som menneske?
Så har vi et moderne humanistisk menneskesyn som knytter verdighet til personbegrepet. Til
det som skiller mennesket fra andre skapninger, for eksempel språket. Men hva gjør et
menneske til en person? Er det språket? Og hva med den som mister språket? Er han ikke
lenger en person?
Ingen av disse syn på mennesket hjelper oss når det kommer til personer med demens og
deres verdi. Det kristne menneskesyn kan uttrykkes med at menneskets verdighet og verdi
ligger i at det er skapt i Guds bilde. Dette er ikke en iboende kvalitet hos mennesket. Det
betyr at Gud speiler seg i oss, at Guds bilde er uttrykk for det forholde vi som mennekser har
til Gud SOM MENNESKE. Gudsrelasjonen er selve menneskets menneskelighet. Guds
virkelige nærvær er hos mennesket uansett. Å være skapt i Guds bilde er ikke en kvalitet ved
mennesket. Den er en gave Gud gir meg og hvert menneske. Det betyr at jeg eksisterer, og at
Gud har sitt lys omkring meg hele tiden.
Menneskets verdighet kan ikke festes eller stedsbestemmes i mennesket. Men også teologer
har prøvd seg. ”Som art skiller mennesket seg fra dyrene ved språklighet”. 27 Men hva med de
språkløse? Det er den relasjonen til Gud som Gud gir, å være skapt i Guds bilde, som er
menneskets særstilling og verdi. Og det gjelder ethvert menneske. Konsekvensen for den som
forholder seg til personer med demens er at også når vi er nær et annet menneske, bekrefter vi
dets verdi. Når jeg er nær i ensomhet, forvirring, fortvilelse, sammen med en person med
demens, viser jeg noe av Guds nærvær som aldri forlater et menneske.. Og Jesu nærvær i
nattverden går dypere enn det kognitive.
Det handler om samvær og nærvær, om være nær mer enn om å GJØRE noe. Å være person
er å være i relasjon. Vi er kalt til å være del av Guds omsluttende lys omkring hverandre. Den
kristne vekst er en vekst i avhengighet. Den kristne tro er troen på et nærvær som overskrider
ordene og kunnskapen. Dette har Inge Eidsvåg skrevet vakkert om i beskrivelsen av
erfaringen med salmesang ved morens dødsleie. 28
26 Salme 8
28 Eidsvåg (2010) s. 248