JEG MÅ JO KLAPPE MENS JEG HUSKER DET!” - Kirka i Bodø

18
tilstedeværelse med ord, men personalets beskrivelse er at hennes rolige og tillitskapende
vesen gjorde at mange av beboerne opplevde trygghet rundt henne på samme nivå som med
pleiepersonalet. Eventuell uro som har vært kan ikke tilskrives hennes tilstedeværelse da hun
har hatt evne til å trekke seg unna på rett sted. Disse personlige egenskapene oppfattes som
sværlig viktige for å lykkes med lignede arbeid.
Et annen viktig ting som bør trekkes frem er Annes evne til å møte den enkelte ”der den er” til
en hver tid. Dagene i sykehjemmet er ikke like, sinnsstemningen hos den enkelte kan variere
både fra dag til dag og i løpet av dagen. Det er da vesentlig at vi som hjelpere møter personen
der den er og bekrefter deres opplevelser. Dette henger tett sammen med verdighet og
selvbilde, områder hvor mange allerede har store tapsopplevelser pga sykdommen.
Det trekkes frem som en fellesnevner at ”alle” beboere, uavhengig av religion og livssyn,
opplevde Anne som en person som hadde tid til dem. Tid til samtale og tilstedeværelse på en
annen måte enn pleiepersonalet. Hva innholdet i samtalen går ut på, er kanskje ikke alltid så
viktig for pasienten selv, men denne tiden er likevel så viktig. Det skaper en indre ro og god
sinnsstemning og kan gi gode følelser som ”sitter” i kroppen selv om både samtale og tema er
glemt rundt neste sving. ”De gode øyeblikk” er et viktig begrep for oss som jobber med
personer med demens. Noen av disse øyeblikkene kan nok defineres som ”hverdagsprat”, men
flere av de kan definitivt ses på som andaktsstunder med stor verdi for den enkelte.
Det er også på det rene at enkelte beboere klart ikke ønsket tilstedværelse av prest. Det er jo
selvsagt helt greit! Men man kan likevel være klar over at en effekt av sykdommen kan for
noen være at de får et annet språkbruk enn tidligere. De gir kanskje klarer eller mer uhøflig
utrykk for sine meninger enn hva man tenker ligger innenfor ordinære høflighetsrammer.
Dette må man bare forholde seg til på profesjonelt vis og gi mer oppmerksomhet enn at en
respekterer deres avvisning, noe Anne helt klart har gjort.
Personalet: gruppen av ansatte er naturlig nok bestående av svært forskjellig mennesker med
ulikt ståsted ift livssyn og religion. Noen har nok brukt Anne mer som rådgiver enn andre,
men den felles oppfatningen er at hennes tilstedeværelse har føltes trygg og fin og ikke på
noen måte ”truende” eller problematisk. Hun har vist stor respekt og forståelse for deres
arbeidshverdag og anerkjent deres jobb som viktig. Det setter man pris på!
Flere sier de har følt en inspirasjon eller påminnelse til å ta samtaler med beboere på nivå de
tidligere har kvidd seg for. Det er veldig bra at Anne har påpekt at man ikke skal være så
opptatt av sin egen tro som nødvendighet eller hinder for å snakke med beboeren om dennes
tro. Hun har også bekreftet at en del type samtaler er vanskelig og krever en viss kompetanse
for å gjennomføre på en god måte. Men det å lese Fader Vår er ikke betinget av at en selv er
troende. Mange tror denne bekreftelsen fra henne har vært viktig for deres egen trygghet i
slike situasjoner.
Prestens dag: Ble holdt en dag i måneden etter at Anne hadde vært fast hos oss. Disse dagene
lignet mye på dagene over, men ble mer komprimerte. ”Målt effekt” blir som over.
Samtalegrupper for personalet: Her er jeg mer usikker. Selv hadde jeg liten kapasitet til å
følge disse dagene. Jeg har ikke fått mange tilbakemeldinger fra ansatte og er redd
oppslutningen var noe liten. Muligens blir dette en arena som føles mer truende eller utrygg,
hvor man kanskje tror man må bidra mer aktivt på områder man ikke føler seg kompetent?