JEG MÅ JO KLAPPE MENS JEG HUSKER DET!” - Kirka i Bodø

More documents

Recommendations

Info

18 tilstedeværelse med ord, men personalets beskrivelse er at hennes rolige og tillitskapende vesen gjorde at mange av beboerne opplevde trygghet rundt henne på samme nivå som med pleiepersonalet. Eventuell uro som har vært kan ikke tilskrives hennes tilstedeværelse da hun har hatt evne til å trekke seg unna på rett sted. Disse personlige egenskapene oppfattes som sværlig viktige for å lykkes med lignede arbeid. Et annen viktig ting som bør trekkes frem er Annes evne til å møte den enkelte ”der den er” til en hver tid. Dagene i sykehjemmet er ikke like, sinnsstemningen hos den enkelte kan variere både fra dag til dag og i løpet av dagen. Det er da vesentlig at vi som hjelpere møter personen der den er og bekrefter deres opplevelser. Dette henger tett sammen med verdighet og selvbilde, områder hvor mange allerede har store tapsopplevelser pga sykdommen. Det trekkes frem som en fellesnevner at ”alle” beboere, uavhengig av religion og livssyn, opplevde Anne som en person som hadde tid til dem. Tid til samtale og tilstedeværelse på en annen måte enn pleiepersonalet. Hva innholdet i samtalen går ut på, er kanskje ikke alltid så viktig for pasienten selv, men denne tiden er likevel så viktig. Det skaper en indre ro og god sinnsstemning og kan gi gode følelser som ”sitter” i kroppen selv om både samtale og tema er glemt rundt neste sving. ”De gode øyeblikk” er et viktig begrep for oss som jobber med personer med demens. Noen av disse øyeblikkene kan nok defineres som ”hverdagsprat”, men flere av de kan definitivt ses på som andaktsstunder med stor verdi for den enkelte. Det er også på det rene at enkelte beboere klart ikke ønsket tilstedværelse av prest. Det er jo selvsagt helt greit! Men man kan likevel være klar over at en effekt av sykdommen kan for noen være at de får et annet språkbruk enn tidligere. De gir kanskje klarer eller mer uhøflig utrykk for sine meninger enn hva man tenker ligger innenfor ordinære høflighetsrammer. Dette må man bare forholde seg til på profesjonelt vis og gi mer oppmerksomhet enn at en respekterer deres avvisning, noe Anne helt klart har gjort. Personalet: gruppen av ansatte er naturlig nok bestående av svært forskjellig mennesker med ulikt ståsted ift livssyn og religion. Noen har nok brukt Anne mer som rådgiver enn andre, men den felles oppfatningen er at hennes tilstedeværelse har føltes trygg og fin og ikke på noen måte ”truende” eller problematisk. Hun har vist stor respekt og forståelse for deres arbeidshverdag og anerkjent deres jobb som viktig. Det setter man pris på! Flere sier de har følt en inspirasjon eller påminnelse til å ta samtaler med beboere på nivå de tidligere har kvidd seg for. Det er veldig bra at Anne har påpekt at man ikke skal være så opptatt av sin egen tro som nødvendighet eller hinder for å snakke med beboeren om dennes tro. Hun har også bekreftet at en del type samtaler er vanskelig og krever en viss kompetanse for å gjennomføre på en god måte. Men det å lese Fader Vår er ikke betinget av at en selv er troende. Mange tror denne bekreftelsen fra henne har vært viktig for deres egen trygghet i slike situasjoner. Prestens dag: Ble holdt en dag i måneden etter at Anne hadde vært fast hos oss. Disse dagene lignet mye på dagene over, men ble mer komprimerte. ”Målt effekt” blir som over. Samtalegrupper for personalet: Her er jeg mer usikker. Selv hadde jeg liten kapasitet til å følge disse dagene. Jeg har ikke fått mange tilbakemeldinger fra ansatte og er redd oppslutningen var noe liten. Muligens blir dette en arena som føles mer truende eller utrygg, hvor man kanskje tror man må bidra mer aktivt på områder man ikke føler seg kompetent?
19 Personlig har jeg tro på slik jobbing, men jeg tror også at etablering av slike fora tar tid og kan være litt tungt i starten. Konsekvenser, effekter: Som nevnt over har vi kun positive erfaringer med ”Anne Prest”, intet negativt er kommet til uttrykk i alle fall. Beboerne har nok ingen erindringer av den hele, men for noen i personalet har det hatt den effekten at de føler seg tryggere i samtaler med beboerne og deres pårørende om tro og åndelige behov. Man etterspør kanskje dette mer enn før i innkomstsamtale og bakgrunnshistorieskjema. Prosjektet gjør at man har fått fokus på et område av omsorgen som har vært ”tabu” eller i alle fall sist i prioriteringen. Det er kanskje også på dette området mange har dårligst samvittighet fordi en føler en ikke strekker til i en travel hverdag. Prosjektet har nok vært med på å ufarliggjøre dette til en mer håndterbar sak for mange. Flere sier de er mer bevisst på å sette på Gudstjenesten på radio/TV for de beboeren de vet setter pris på det. Det er vel likevel slik at ”ute av syne – ute av sinn” og for mange er hverdagen den samme som før. Effekten av prestens tilstedeværelse opprettholdes så lenge hun er her, og dessverre reduseres den etter hvert. Trolig har det å gjøre med hektisk hverdager og helsearbeidernes fokus, som naturlig nok er på andre steder enn prestens. Det sier oss at en kontinuerlig tilstedeværelse kan være nødvendig. Til sist vil jeg trekke frem den fine forelesningen Anne hadde på sykehjemmets fagdag. Den forteller oss at Anne har hatt en enorm evne til å sette seg inn i vårt fagområde og brukt denne kunnskapen i sitt arbeid. Skal en prest lykkes med denne gruppen er det helt nødvendig og Anne har klart dette helt glimrende! Forelesningen blir nok spesielt fin for oss som jobber på Vollsletta, men det er helt klart at også helsearbeidere fra andre institusjoner vil ha utbytte av den. Det kan være en fin måte å så noen tanker i folk, og være grunnlag for refleksjon og diskusjon på egen arbeidsplass. TVERRFAGLIG KONFERANSE I regi av prosjektet ble det våren 2012 arrangert en tverrfaglig konferanse hvor ca. 80 påmeldte fra hele Nordland deltok. Deltakere kom fra helsesektoren så vel som fra kirken. Et viktig mål med konferansen var at de ulike fagmiljøene møttes på en felles arena og utvekslet kunnskap og erfaring for å legge bedre til rette for åndelig omsorg for personer med demens. Program for konferansen ”Rett til åndelig liv, også for personer med demens” 6.mars 2012 Sted: Universitetet i Nordland Tid: 6.mars 2012 Kl.08.30 til 16.00 9.00-9.15: Åpning v/biskop Tor B. Jørgensen 9.15-11.00: Olga Tvedt 9.15-10.00: Åndelig omsorg: Del av helhetlig omsorg 10.15-11.00: Den åndelige og eksistensielle samtalen ut fra livshistorien
Page 1 and 2: ”JEG MÅ JO KLAPPE MENS JEG HUSKE
Page 3 and 4: 3 Innholdsfortegnelse FORORD ......
Page 5 and 6: 5 kommuniserer, bare noen få enkel
Page 7 and 8: 7 definerer det. Olga Tvedt og Anne
Page 9 and 10: 9 ÅNDELIG LIV OG OMSORG SOM RETTIG
Page 11 and 12: 11 KUNNSKAP OM DEMENS Terje er oppe
Page 13 and 14: 13 Reminisens og validering. Remini
Page 15 and 16: 15 En andaktsform som tar i bruk de
Page 17: 17 I prosjektet inviterte vi pårø
Page 21 and 22: 21 I Bibelen stilles spørsmålet h
Page 23 and 24: 23 vi både i Det gamle og Det nye
Page 25 and 26: 25 Salmer Vi bruker ofte de salmene
Page 27 and 28: 27 demens. Hun intervjuet ti person
Page 29: 29 Disse kan også leses Bondevik,

JEG MÅ JO KLAPPE MENS JEG HUSKER DET!” - Kirka i Bodø

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?