JEG MÅ JO KLAPPE MENS JEG HUSKER DET!” - Kirka i Bodø

More documents

Recommendations

Info

10 med på den felles gudstjenesten. Hun vil imidlertid gjerne ha besøk på rommet av presten. Det har personalet formidlet. ”Skal vi feire nattverd, Katrine?” Det vil hun gjerne. Men det er mye som må ordnes før vi kommer til nattverden. Brikken på bordet må ligge riktig, blomsten i vinduet må stå rett, hun må forsikre seg om at jeg skal være hos en stund både før og etter nattverden, Så steller jeg i stand med rolige bevegelser, som også er viktig for Katrine. Hun slapper av, snakker ikke hektisk om hvor vondt det er at hun ikke husker noe lenger. Vi feirer nattverd. Katrine ser lenge på nattverdbrødet med Jesus på korset. ”Så fint bilde. Men det har jeg aldri sett før.” Sier Katrine, som hele sitt liv har vært en trofast gudstjenestedeltager og nattverdgjest. Etter nattverden tar jeg fram diktboka som datteren til Katrine har lagt i nattbordskuffen. Jeg leser, etter hvert overtar Katrine. Hun er med i dikt etter dikt. Den varme, rolige stemmen fyller rommet. Ikke spor av angst og uro. Når jeg må gå, klynger hun seg igjen til meg. ”Må du gå nå?” Det må jeg. Men jeg kommer igjen. Vi lever ikke i en verden hvor tid er en ubegrenset ressurs. Tid er mangelvare. Både for den som kommer fra kirken og den som arbeider i sykehjemmet. Men tid er helt avgjørende dersom vi skal ivareta omsorgen for personer med demens på en god måte. Fra kirkens side er det viktig for vår troverdighet at vi har nettopp tid i møtet med beboere på sykehjemmet. Og ansatte ved sykehjemmet må forventes å prioriterer tilstedeværelse ved andakter og gudstjenester og formidle behov de ser at finnes for samtale. Er det ønskelig med spesielle egenskaper og kvalifikasjoner for å møte de åndelige behovene til beboere på sykehjemmene? Dette har med erfaring så vel som holdninger å gjøre. Holdninger kan utvikles i møte med enkeltpersoner og gjennom kunnskap. Det er vesentlig å utvikle evnen til å respektere de ulike sidene ved et menneskes liv. Dessuten bør man bli seg bevisst sitt forhold til egen egen åndelighet , egen tro, egen død. Her er tid til kollegasamtaler, egenrefleksjon og veiledning vesentlig for å klargjøre hvor man selv står i disse eksistensielle spørsmålene. Dette gjelder jo for ansatte både i kirke og sykehjem. Utvikling av og bevissthet om egne holdninger er en blanding av fag-kompetanse og erfaringskompetanse. Det er krevende og det er en livslang prosess. Å sette av og prioritere tid til undervisning om åndelige behov og omsorg for personer med demens viser at man tar disse spørsmålene på alvor. Jeg har i prosjektperioden blitt invitert til fagdager både i kirke, sykehjem og på tverrfaglige arrangement flere steder i fylket. Det har vært svært interessant å møte representanter for kirke og sykehjem og sammen reflektere over hva møte med sykdom, alderdom og død gjør med oss. Det er mange unge inne i pleie og omsorg. Både de og vi som er eldre må få rom til de forskjellige reaksjoner i møte med personer med demens. Egenrefleksjon er helt nødvendig. Noen snakker om ”den tause redselen”. Vi må ha rom til å møte denne. Det handler om mulighet for refleksjon også i møte med egen alderdom og død.
11 KUNNSKAP OM DEMENS Terje er oppe og sitter påkledd i sin rødrutete skjorte. Han ser så fredelig ut der han sitter ved bordet og spiser frokost. Men her må vi nok si at skinnet bedrar. Terje er råsterk og har brukt denne styrken temmelig destruktivt etter at sykdommen tok over. Det har vært mange konflikter mellom personalet og familien hans om hvordan medisinering og oppfølging skal skje. I dag er han imidlertid rolig. Sitter ved kjøkkenbordet og lar seg stelle med. Men rommet hans har ikke speil, det knuste han. Ikke sofa, den kastet han i været og knuste. Ikke gardiner. De rev han ned. Å Terje, arbeidskar fra ungdommen av. Kjempekrefter på havet når fisken skulle om bord. Nå er det for mange krefter til å stenges inne. Og likevel, i dag smiler du. Ola vandrer og vandrer. Har ikke tid til å sitte ned. For få år siden leverte han inn doktoravhandlingen sin. Nå har han bare ett ord igjen: Navnet på samboeren sin.”Kan jeg få se bildene fra turene dine, Ola?” Han finner albumet med bilder. Men etter et par minutter er det slutt. Ola, noen og seksti år -og vandrer. Marit kommer skridende. I den grad man kan skride med rullator, kan Marit det! Vi sitter rundt kjøkkenbordet og synger en god stund. Og Marit synger med. Hun kan mange av ordene. Men ”Jeg er så dum!” sier Marit. Hvordan kjennes det å miste både ord og tanker? Og sammenheng? Disse tre personene har alle en demenslidelse. Man regner med at 80% av alle som er i norske sykehjem har en form for demenssykdom. Hva er demens? Det er en fellesbetegnelse på flere sykdommer. Demens innebærer at hukommelse og minst en annen mental funksjon har sviktet, slik som planlegging, dømmekraft og abstrakt tenkning. Forandringer i hjernen er årsak til hukommelsessvikten, og kan gi redusert evne til innsikt og dømmekraft. Kontroll med følelsesuttrykk og sosial atferd kan svikte. Personligheten kan forandre seg. 14 Det er som sagt forskjellige typer demens. Til hovedgruppene regnes Alzheimers sykdom (60%) og vaskulær demens (som etter hjerneslag, 20%). Andre typer er frontotemporaldemens som ofte innebærer forandret atferd, forårsaket av forandringer i hjernens panne- og tinninglapper, demens knyttet til Parkinsons sykdom og demens med Lewy Body. Det skjer store forandringer med den som blir rammet. Og den type demens som rammer panne- og tinninglappene kan nevnes som spesielt vanskelig å forholde seg til. Ofte blir språket vulgært, bannordene sitter løst, den som rammes kan bli seksuelt utagerende. Jeg tenker med gru på historier som er blitt fortalt om mennesker med lang arbeidsdag i menighet og misjon og hva som er blitt sagt om dem når denne sykdommen rammet, som f.eks. ”Ja nå kan du se hennes rette personlighet.” Men det er jo sykdommen som forandrer personligheten. Det er sagt at ”personer med demens er et JEG i en ødelagt hjerne. Hjernen er kommunikasjonskanalen mellom jeg-et og omverdenen. Ved demens er denne kommunikasjonsforbindelsen ødelagt, og kontakten med omverdenen er uklar. Men jeg-et er 14 Mange fagbøker omhandler demens. For eksempel Engedal og Haugen (2006)
Page 1 and 2: ”JEG MÅ JO KLAPPE MENS JEG HUSKE
Page 3 and 4: 3 Innholdsfortegnelse FORORD ......
Page 5 and 6: 5 kommuniserer, bare noen få enkel
Page 7 and 8: 7 definerer det. Olga Tvedt og Anne
Page 9: 9 ÅNDELIG LIV OG OMSORG SOM RETTIG
Page 13 and 14: 13 Reminisens og validering. Remini
Page 15 and 16: 15 En andaktsform som tar i bruk de
Page 17 and 18: 17 I prosjektet inviterte vi pårø
Page 19 and 20: 19 Personlig har jeg tro på slik j
Page 21 and 22: 21 I Bibelen stilles spørsmålet h
Page 23 and 24: 23 vi både i Det gamle og Det nye
Page 25 and 26: 25 Salmer Vi bruker ofte de salmene
Page 27 and 28: 27 demens. Hun intervjuet ti person
Page 29: 29 Disse kan også leses Bondevik,

JEG MÅ JO KLAPPE MENS JEG HUSKER DET!” - Kirka i Bodø

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?