JEG MÅ JO KLAPPE MENS JEG HUSKER DET!” - Kirka i Bodø

6
livssyn”. 4 Åndelig omsorg handler om å møte den enkelte der han og hun er i forhold til det
livet de har levd.
I boka Har du tid til det da? spør sykepleier Heidi Schmidt om det egentlig er så viktig å
skjelne mellom hva som er åndelige spørsmål og hva som er eksistensielle. Hun sier at noen
setter likhetstegn mellom disse to mens andre mener at det er et skille. ”I min rolle som
sykepleier opplever jeg at det i praksis ikke er viktig for meg å skille hva som er åndelig og
hva som er eksistensielt; det er viktigere for meg å lytte til hva pasienten er opptatt av og
ønsker å bli møtt på.(…) Når jeg derfor bruker uttrykket ”åndelig”, bruker jeg det i vid
forstand, også når det gjelder spørsmål om mening og svar på eksistensielle spørsmål”. 5
Jeg tror hun har rett i dette, og at slik er det i møte med personer med demens. Det som
styrker tro, håp og mening for den enkelte, kan kalles åndelig omsorg. Det tar utgangspunkt i
det som har vært viktig for den enkelte person. Dette kan sammenlignes med å gå på
skattejakt sammen med den andre. Kanskje finner vi en skatt, noe i det levde livet som gir
styrke, som kan oppleves godt nå?
Å gi mening til det livet som er levd, er åndelig omsorg. Og utfordringen ligger nettopp i
dette: Å ta tid til å finne ut hva som har gitt mening for Petter og for Torgeir. Da kan det også
skje at sorg over det som er tapt kommer sterkt til uttrykk, slik det gjorde hos Torgeir. Det er
ikke bare gode øyeblikk vi får å dele. Det er viktig at vi ikke overhører eller bagatelliserer
sorgen. Her kan kunnskap om hvordan man best møter frykt, angst og aggresjon hos personer
med demens være til hjelp. 6
Åndelig omsorg handler også om å ta på alvor spørsmål om skyld og ansvar og frykt for
det som skal komme, for døden. Da jeg ble tilkalt til Petter, gjetter både pleiepersonale og
jeg som prest på at det handlet om noe av dette. Og selv om Petter sine tårer kan ha en annen
betydning enn slik jeg tolker det, tror jeg at de foldede hendene og smilet og roen under
Fadervår og velsignelsen er uttrykk for at dette var godt for han. Både Petter og Torgeir ble
roligere. Og selv om denne roen også er til stede bare i noen øyeblikk, så er jo nettopp
spørsmål om hvordan tid oppleves for en person med demens noe vi vanskelig kan vite. Hvis
vi tror at gode øyeblikk er viktige, så må vi holde fast på verdien av dem når de er der.
Kanskje kan vi si at det åndelige dreier seg om de spørsmål, den undring og lengsel som
hører med til det å være menneske, både når det dreier seg om det som gir mening og
det som gjør vondt? Og åndelig omsorg og bevissthet om dette bør være del av den daglige
pleie, ikke avgrenset til et spesialområde for noen som kommer utenfra, slik som prest og
diakon. Åndelig omsorg er ikke en teoretisk samtale om livssyn, men har nær sammenheng
med den dementes livshistorie. Denne samtalen kan jo enhver delta i, uavhengig av eget
livssyn. Det er vesentlig å kjenne livshistorien til den det gjelder, vite noe om hva som har
vært viktig og gitt verdi til livet og hva som har vært de store sorgene og prøvelsene.
Samtalen er enda viktig , selv om den ikke følger det vi kaller en logisk tankerekke, slik vi
4 Stifoss-Hansen og Kallenberg (1998) s. 21
5 Schmidt ( 2009) s.39
6 Se f.eks. Mac Kinley ( 2006) s.119