JEG MÅ JO KLAPPE MENS JEG HUSKER DET!” - Kirka i Bodø

22
Teologi for en trosbekreftelsesreform
En trosbekreftelsesreform må bygge på en teologi (lære om Gud) som tåler menneskers
erfaring av å bli gammel, bli skrøpelig, ja, tåler erfaringen også av det som demenssykdom
gjør med tanke på menneskeverdet. En teologi som tåler at mennesker visner, ikke bare
vokser. Og erfaringer for personer med demens er blant annet disse: Dette går ikke over. Dette
vil ikke bli bedre.
Teologi er jo nettopp utformingen av innholdet av troen på Gud og hans forhold til alt det
skapte. Og her representerer vi som kirke nettopp Guds nærvær. Nærværet er like viktig som
ordet og handlingene. At vi er nær. Det er grunntonen i åndelig omsorg.
En reform betyr at vi må forandre måten vi tenker om vekst og verdi. Det må understrekes og
tydeliggjøres at behovene til de vi møter når vi kommer til institusjonene er annerledes enn
behovene til de utenfor. Som det ble sagt tidligere: Tid, trygghet, tid og tilstedværelse. Det er
ord vi kan ta med oss som ideal i vår omgang med personer med demens.
Denne reformen må sette eldres trosliv i fokus. Og spesielt rette oppmerksomheten mot
formidling til personer med forskjellige typer og grader av demens. Et av demenssykdommenes
trekk er at innlæring av nye ferdigheter ikke lenger er mulig. Men de kan få hjelp til å
bekrefte det som har styrket tro og livsmot gjennom livet. Bekrefte, for at den nåværende
livssituasjon skal bli så god som mulig. For at de det gjelder skal oppleve flest mulig gylne
øyeblikk og stjernestunder. En målsetning kan være at de får oppleve flest mulig gode
øyeblikk, at de kan ”få klappe mens de husker det”, som vi nevnte i innledningen. Og et mål
for en slik Trosbekreftelsesreform kan være at de settes i kontakt med det som har gitt dem
håp, tro og kjærlighet tidligere i livet.
Jeg ønsker som sagt en teologi som tåler menneskers erfaring av skrøpelighet og kroppslig
forfall. Vi bruker ord som å ”snakke sant om livet”. Dette er livet til svært mange av kirkens
medlemmer: At de visner, at dette ikke går over. Vi møter mennesker med sine levde liv. Med
sitt navn. Med sin personlighet. Med sine følelser, om ikke sin evne til å uttrykke dem klart.
Vi møter våre kirkemedlemmer som har rett til å bli betjent av kirken.
Det er en formulering som brukes ved dåp: Vi skal ”gå sammen med barnet på troens vei
gjennom livet”. Livet er jo hele livet. Vi trenger ikke bare å gå sammen ved livets start. Vi
trenger også samvær ved dets avslutning.
Hvordan går vi ”troens vei” sammen med dem på et sykehjem? Med dem som har en
demenslidelse? Opplæringens og innlæringens tid er forbi. Vekstbildene i bibel og
forkynnelse er mange. Men hvor er bildene når vi visner?
Bibelen har en herlig, om enn vemodig, skildring i Forkynneren: ”Tenk på din Skaper i
ungdommens dager, før de onde dagene kommer, før årene kommer da du må si: ”Jeg har
ingen glede av dem”. Og så fortsetter forfatteren med å skildre i fargerikt billedspråk hvordan
tilværelsen blir tyngre og gledene færre. 29
Og oppfordringene til å kle med barmhjertighet de som trenger å kles med beskyttelse finner
29 Fork 12,1-8