Ola Tjørhom - artikkel - Grieg Society

222.book Page 11 Friday, March 4, 2005 11:08 AM
2–12 / 2005–1– Vestlandspietist og moderne europeer – TTK 11
Alt i alt finnes det både spenninger og tilknytningspunkter mellom
Fartein Valens tro og den estetikken som preger hans verk. I de tilfellene
hvor bedehusformen dominerer, blir spenningene åpenbare. Men når den
transcendentale religiøsiteten som peker i retning av Guds «annen
skjønnhet» får gjennomslag, ser vi at troen blir en avgjørende inspirasjonskilde
for den modernistiske musikken han skrev. Dette betyr ikke at
Valen bekjente seg til to motstridende religioner, nemlig de vaktes pietistiske
lavkirkelighet og en mystisk-eksistensielt forankret transcendental
religiøsitet. Her er det snakk om forskjellige innfallsvinkler til den ene og
samme tro. Og Fartein Valens hovedhensikt var å ikle «det gamle evangelium»
radikalt nye former, slik at stadig nye sider ved dette budskapet blir
åpnet opp for oss.
Elvis Costello har sagt at det er like håpløst å snakke om musikk som å
danse om arkitektur. Jeg avslutter derfor dette bidraget med en lyttehenvisning.
Det beste uttrykket for forholdet mellom tro og estetikk hos Fartein
Valen finner vi i hans fiolinkonsert (op. 37, 1940). Dette verket har visse
likhetstrekk med Alban Bergs konsert. Begge verkene er skrevet til
minne om unge døde – henholdsvis Valens slektning Arne og den 18-årige
Manon Gropius. De to komponistene gjør dessuten bruk av Bach-koraler.
Men her stopper likhetene. For Bergs tonespråk er mer tradisjonelt.
Det kommer særlig til uttrykk ved at han i vesentlig grad beholder Bachs
harmonisering, mens Valen konsekvent benytter egne og nye harmonier.
I boken beskriver jeg Valen-konserten slik: «Når den gamle
reformasjonskoralen (Jesus meine Zuversicht) i blåsergruppens form veves
sammen med solofiolinens atonale og lineære klanger, avspeiles en fundamental
trosprosess. Fiolinens underliggende håpstone klinger stadig sterkere
for til slutt å beseire eller overstråle vemodet, sorgen og smerten.
Dette skjer uten snev av høyrøstet triumfalisme. Men det skjer, på hørbart
og urokkelig vis.»
Kjell Skyllstad taler i denne forbindelse om «en håpets sølvtråd». Det
er en god og sakssvarende beskrivelse. For det er nettopp håp denne musikken
gir, et håp som bærer.
N O T E R
* Dette bidraget ble opprinnelig presentert som innledningsforedrag på en konferanse
om Fartein Valen i regi av Høgskolen i Stavanger 22. oktober, 2004. Konferansedeltakerne
var i hovedsak musikkvitere og allment kulturinteresserte. Fordraget
hadde derfor ikke et spesifikt fagteologisk sikte. Jeg håper likevel at de
synspunktene jeg forsøker å gi uttrykk for også vil ha en viss relevans i et teologisk
perspektiv.
© Universitetsforlaget – 2005