Ola Tjørhom - artikkel - Grieg Society

222.book Page 7 Friday, March 4, 2005 11:08 AM
2–12 / 2005–1– Vestlandspietist og moderne europeer – TTK 7
Den kristne tro hadde utvilsomt fundamental og dypt personlig betydning
for Fartein Valen. Det gjaldt ikke minst når motstanden mot den
musikken han skrev var sterkest og når kritikerne var på det mest hjerteløse.
I denne forbindelse er det interessant å merke seg at kritikken ofte
ble spesielt rabiat i forhold til de verkene som hadde et eksplisitt kristent
utgangspunkt; her var omkvadet at den atonale musikken ødela den
«stemning» som de religiøse tekstene formentlig skulle formidle. Uansett
– når det brøt på, fant Fartein trøst i troen: «Har man Gud, så har man
alt», sa han – og mente det. Videre hevdet han at «hadde jeg ikke hatt
Gud, så hadde jeg ikke holdt ut». I politiske krisetider kunne det være
noe nesten ubegripelig naivt over hans tro. Dette kommer til uttrykk når
«de herlige forjettelser … (i) Gud og Lammet» synes å fortrenge krigens
redsler. Heldigvis finnes det andre utsagn hvor Valen taler om «dæmonen
Hitler». Men den trosmessige naiviteten er ofte uhyre påfallende. Det
samme er fraværet av enhver form for kritisk tilnærming til religionen.
Her framstår altså den kritiske modernisten som hyperenfoldig. Og hjemme
i Valevåg omga han seg med de litt kitschaktige remediene som hørte
til i ethvert fromt vestlandshjem.
Et annet iøynefallende trekk ved Fartein Valens kristendom er at den
ble levd ut i et stadig mer isolert lønnkammer. I tiden i Oslo og Berlin
kunne han riktignok tale vakkert om kirkens gudstjeneste og nattverdfeiringen.
Men etter at han vendte tilbake til Valevåg for godt i 1938, gikk
han stadig sjeldnere i kirken. Og han satte knapt sin fot på bedehuset.
Når søsteren Sigrid inviterte til misjonsforening og yngreslag hjemme,
rømte Fartein som regel huset. For hans vedkommende ble religiøsiteten
stort sett knyttet til «hjertet» og det personlige møtet med Jesus, i tillegg
til flittig lytting på radioandakter og et intenst bønneliv. Troens kirkelige,
sakramentale og fellesskapsmessige aspekter synes imidlertid etter hvert
å ha kokt ettertrykkelig bort i kålen. Et stykke på vei skyldtes nok dette
behovet for arbeidsro, men det sier også ganske mye om Valens trosforståelse.
I økende grad levde han sitt trosliv i splendid isolation og inntok
dermed rollen som hjembygdas søylehelgen, til bygdefolkets forundring.
Men til tross for det tradisjonelle grunnpreget, finnes det innslag i
Fartein Valens kristne tro som overskrider og til dels bryter med nypietismen.
Jeg må her nøye meg med å peke på tre slike faktorer: For det første
var komponisten opptatt av kristen mystikk. Jeg tenker da ikke bare
på den moderate luthersk-pietistiske utgaven, men på radikale mystikere
som Johannes av Korset, Jacob Böhme og Jan van Ruisbroeck. Dette
kombinerte han med en naturmystikk som kunne få nesten panteistiske
trekk. Hans holdning til naturen hjemme i Valevåg fikk ofte klare religiø-
© Universitetsforlaget – 2005