Nornens beretning - BmOnline

Min hovedoppgave i de tre årene i New York var UNDP eller
FNs utviklingsprogram som det kalles på norsk. Dette var
mitt første møte med norsk utviklingspolitikk, og jeg var
nokså oppgitt over at ingen hadde noe ansvar for å følge
med i hva pengene gikk til. Det var bare om å gjøre å stadig
øke bidragene. Det første året jeg var i New York hadde
UNDP-sekretariatet budsjettert med en bidragsøkning på 14
%. Da økningen ble på knapt halvparten, skrek sekretariatet
ut om «shortfall» og krise og på møte mellom de nordiske
delegasjonene ville flesteparten av mine kolleger slutte seg til
hylekoret. Men jeg hadde lest saksdokumentene grundig og
sett at to års bidrag sto oppsamlet på høyrentekonti i
amerikanske banker. Det var altså ikke bidragstilgangen som
var problemet, men implementeringen. Dette ble
hovedinnholdet i det nordiske innlegget. Sekretariatet var
nokså beskjemmet. De unnskyldte seg med at de måtte ha
midler i reserve dersom alle bidrag plutselig skulle opphøre.
Jeg gikk inn i prosjektdokumentene for UNDP og ble
betenkt. Dette var ikke noe utviklingsprogram, men et
program for å påtvinge fattige land den kapitalistiske verdens
politikk på det økonomiske område. Ekspertene som ble
rekruttert hadde ulike statsborgerskap, men de hadde det til
felles at de hadde utdannelse og/eller bosted i USA. Jeg tok
initiativet til å lage regler for en bredere rekruttering og
kontraktspraksis. Men de grunnleggende forhold kunne ikke
endres.
Bare de som arbeider i systemet, vet at mottakerlandet selv
må dekke alle utgifter med landkontoret, unntatt lønnen til de
internasjonale tjenestemennene. For mange land er UNDPkontoret
en utgiftspost, men de tør ikke å frasi seg
«bistanden» av frykt for represalier. For den korrupte eliten
17