Nornens beretning - BmOnline

ansatt i behandlerstillinger. Den første dagen hadde jeg trodd
at organiseringen av avdelingen var annerledes på Nord 4
enn på Ullevål, men jeg tok feil. Visst fantes det en
"skjermet" også her. Der var det iallfall to pasienter. Den ene
var en kvinne i 70-årene som hadde mistet kontrollen over
blære og tarm, trolig etter livslang påvirkning av
psykofarmaka. Hun vrengte stadig av seg bleiene og gjorde
sitt fornødne overalt. Den andre var en kvinne i trettiårene,
gravid med sitt første barn. Tre uker tidligere hadde hun vært
så uheldig å tisse seg ut under en latterkule inne på
dagligstua. Til straff havnet hun på skjermet sammen med
den gamle, senile - på ubestemt tid. Visst foregikk det også
en utstrakt tvangsmedisinering på avdelingen. Selv den
gravide var mot sin vilje blitt påtvunget kjemikalier som hun
fryktet ville skade barnet. Men nå hadde hun fått advokat.
Han ville nok hamle opp med sykehuset, det var hun sikker
på. Jeg hadde ikke hjerte til å fortelle denne positive og
håpefulle kvinnen om livets harde realiteter. Senere har hun
følt dem på kroppen. Barnet, som heldigvis var velskapt, tok
de fra henne og senere har de holdt henne konstant i
medisinhelvetet med trussel om å frata henne besøksretten.
Dagen etter at jeg hadde fått kontakt med torturofferet på
skjermet, tok jeg saken opp på avdelingens morgenmøte. Jeg
ble straks forsøkt hysjet ned. Jeg kunne ikke snakke for
andre, fikk jeg høre. "Jamen, det er jo for meg selv jeg
snakker," sa jeg. "Min livskvalitet blir forringet ved tanken
på at bak den ståldøren blir et menneske utsatt for psykisk
tortur og systematisk brutt ned. Jeg kan ikke forstå at dere er
så forherdet at det ikke plager dere." Så stirret jeg dem i
øynene etter tur: lege, psykolog, avdelingssykepleier og
sosionom. Alle vek blikket. Så hadde de kanskje en snev av
skamvett allikevel. Allerede til ettermiddagskaffen fikk den
84