Nornens beretning - BmOnline

"Djevelmesse" var ordet jeg hadde lett etter. "Vet dere hva
dere holder på med? Dere driver en djevelmesse med meg
som offer," sa jeg høyt. De lot som de ikke hørte. Rakkerne
hadde en jobb å gjøre. Doktor Smalls hevn skulle utføres til
punkt og prikke. Men nå var jeg lei av å lide. Jeg forlangte
sovemedisin og fikk et breddfullt beger med noe de kalte
Nozinan. Mens jeg gled inn i søvnen avtalte avdelingens don
Juan et stevnemøte med sykepleier Tone på et lintøyrom.
Perfekt, tenkte jeg med meg selv. En sort messe skal
avsluttes med seksuell aktivitet.
Dvaledrikken fungerte. Jeg sov en drømmeløs søvn. Et tilløp
til oppvåkning ble effektivt stagget med et nytt beger.
Rohypnol denne gangen. Men da morgenen kom, var jeg så
nedstemt som jeg aldri har vært, verken før eller senere. Jeg
gråt ekte tårer og syntes livet var ulevelig. Det verket i hvert
eneste ledd og hver eneste muskel, men tanken på at jeg var i
vanvittige menneskers vold og at jeg kanskje aldri ville
komme ut igjen, var likevel det verste. Helt grotesk ble det da
de etter å ha løsnet på en hånd bebudet at nå skulle det gå
minst en halv time før de kunne løsne flere remmer. Jeg kom
til å dø der på pinebenken. Bomsikkert.
Etter 17 timers tortur ble endelig de siste remmene løsnet.
Jeg vaklet bort til senga og sa: "Jeg vil snakke med
kontrollkommisjonens juridiske medlem." Så ble alt svart.
"Formannen i kontrollkommisjonen var her, men du sov," sa
de da jeg våknet. Det var løgn, det har jeg senere kunnet
konstatere, men der og da trodde jeg dem. Jeg forbannet meg
selv fordi jeg ikke hadde klart å holde meg våken og dem for
at de ikke hadde vekket meg. Men nå gjaldt det livet og da
fikk jeg heller tie og tåle. Gudskjelov at det fantes budsjetter
og reglementer. Jeg hørte ikke til i Oslo og hadde vel krav på
75