2003-02 - Museumsnytt

museumsnytt.no

2003-02 - Museumsnytt

Museumsnytt

Årgang 52

IRAK-KRIGEN

Nr 2: 2003

HELSEJUBILEUM NY NASJONSBYGGING


Innhold

2

Det offentlige helsevesenet feirer 400 årsjubileum

i år. Uløselig forbundet med

kunnskapsutviklingen er faktorer som det

ikke står noe om i de klassiske vitenskapshistoriske

fremstillinger, blant annet om

rekrutteringen av pasienter til kliniske

forsøk. De var etter all sannsynlighet ikke

alltid frivillige, skriver Anne Kveim Lie

s 9

At Norge er blitt et kulturelt mangfoldig

samfunn, lar seg ikke løpe fra. At de

politiske myndigheter prioriterer feltet

høyt, er helt sikkert. At museene på ett

eller annet tidspunkt må ta dette inn over

seg, har de fleste norske museer likevel

med flid unngått å tenke på, skriver Per

Rekdal i utstillingsanmeldelse.

S 18

400 år med offentlig helsetjeneste.................................................. s.4

Hygiene – matkontroll og torgpolitikk.............................................. s.6

Mot en moderne medisin i Norge .................................................... s.9

Ultrakonservativ sosialmedisinsk pioner ......................................... s.12

Museenes jubileumsfeiring.............................................................. s.15

Nytt fra Norges museumsforbund.................................................... s.16

En ny nasjonsbygging? ..................................................................... s.18

På krigens alter................................................................................. s.21

Museumsnytt

Museumsnytt nr 2 2003 52. årgang

Museumsnytt arbeider i henhold til reglene for god

presseskikk slik de er nedfelt i Vær varsom-plakaten

og Redaktørplakaten

Utgiver Norges museumsforbund

Utgitt med støtte fra ABM-Utvikling,

statens senter for arkiv, bibliotek og museum

Redaktør: Leif Anker

Redaksjonsråd:

Karin Hellandsjø

Roy Høibo

Hans Arne Nakrem

Per B. Rekdal

Annonser:

Hans K. Ellefsen

tlf. 22 36 41 05

E-post: n-ku@online.no

Redaksjon, abonnement og annonser

Ullevålsvn. 11

0165 Oslo

Telefon: 22 20 14 02

Telefaks: 22 11 23 37

E-post: museumsnytt@museumsforbundet.no

Design og repro: RenessanseMedia AS

Trykk: PDC Tangen

Pris abonnement: kr 200 pr år

Pris annonser:

1/1 side kr 7500,- (farge) / kr 5500 (s/hv)

1/2 side kr 4900,- (farge) / kr 3300 (s/hv)

1/4 side kr 3300,- (farge) / kr 2300 (s/hv)

Bankgiro 60260523506

Museumsnytt kommer ut 6 ganger i året

ISSN 0027-4186

Museumsnytt 3/2003 kommer ut ca 22.juni

Manusfrist 16.mai

Museumsnytt 4/2003 kommer ut ca 20.august

Manusfrist 15.juli

Museumsnytt tar intet ansvar for ubestilt innsendt

materiale. Ettertrykk bare etter avtale

Forsiden: Nimrud, Assyria (Irak). Fra palass bygget for

Assurnasirpal II, okse med vinger og menneskehode,

s.k. lamassu, 9. århundre f.v.t.

(Foto: Eduardo Barrios, UNESCO)


Plyndring i Irak

– Den overordnete globale betydningen av Iraks

monumenter, museer og arkeologiske funnsteder

forplikter alle folk og regjeringer til å beskytte

dem, heter det i en appell til det internasjonale

samfunn fra Asia-avdelingen av International

Council of Museums. Apellen har fått tilslutning

av en lang rekke internasjonalt ledende vitenskaplige

institusjoner og forskere fra store deler

av verden, ikke minst fra USA og Storbrittania.

Landet mellom elvene, Mesopotamia, i dagens

Irak, er en av sivilisasjonens vugger. Betegnelsen

«menneskehetens felles kulturarv» er knapt

mer dekkende enn i beskrivelsen av Iraks minnesmerker

og arkeologiske funn. Her står en bokstavelig

talt ved den historiske tidens begynnelse.

Krigens barbari og lidelser er knapt fattbare

for et menneske som sitter i trygg avstand fra

krigshandlingene og ofrenes skrik. Følgene av

krigen er også uoverskuelige. Hjelpebehovet er

allerede enormt og det vil øke. Først og fremst

trengs humanitær bistand til en hardt hjemsøkt

befolkning. Men det trengs også hjelp til gjenoppbygging

av det sivile samfunnet, herunder

museene og de arkeologiske institusjonene.

I kjølvannet av forrige Gulf-krig har arkeologiske

utgravningsfelt og museer i Irak blitt plyndret.

Den ulovlige eksporten av kulturgjenstander

fra Irak har økt siden 1991, i strid med en

svært streng nasjonal lovgivning og i strid med

FN-embargoen. Markedet er skapt av kjøpevillige

samlere verden rundt, som ikke spør for mye om

hvordan gjenstander har kommet i handelen. I

oppropet fra ICOM-Asia blir verdenssamfunnet

oppfordret til å anerkjenne og respektere Iraks

gjeldende kulturminnelov og hjelpe til å stanse

ulovlige utgravninger og smugling. Det er et

spørsmål som er aktuelt også her i landet. Schøyensamlingen

inneholder en rekke objekter fra

Irak uten klarlagt proveniens. Samlingen er nå

lagt ut for salg. Her har norskemyndigheter all

anledning til å reise spørsmål overfor eieren og

vurdere om vilkårene for eksport er tilstede.

Den norske regjeringen har varslet omfattende

støtte til gjenoppbygging av Irak. Det internasjonale

fagmiljøet har varslet at det er rede til å

bistå med gjenoppbygging av fagstab og konservering

når krigen er slutt. Oppfordring fra ICOM-

Asia går både til norske fagmiljøer og til norske

myndigheter. Det er en bistand som må gå langs

flere veier. En er å bidra til gjenoppbygging av

museer og samlinger, en annen er å bidra forpliktende

til internasjonal lov og orden innenfor

kulturfeltet. Her må regjeringen gi klart uttrykk

overfor Norges nære allierte USA og Storbritannia

om at internasjonale konvensjoner og Iraks

lovgivning på kulturvernfeltet må overholdes.

Regjeringen må også snarest

følge opp løfter om å tiltre

UNESCO-konvensjon-en av

1970 om ulovlig handel med

kulturobjekter.

Le if Anke r

Gratis museer også i Norge?

Gratis museer er i ferd med å komme på den

politiske dagsorden også her i landet. Spørsmålet

om gratis adgang til museene vil bli tema i den

kommende kulturmeldingen fra regjeringen.

Den skal etter planen bli lagt fram i månedskiftet

mai-juni. For museene er et av spørsmålene om

det vil komme forslag om en tidsbegrenset prøveordning

for et antall museer. Avdelingsdirektør

Stein Sægrov i Kultur- og kirkedepartementet

tar imidlertid alle forbehold:

– Vi kan ikke forskuttere innholdet i kulturmeldingen

på det nåværende tidspunkt. Men vi registrerer

med interesse de erfaringene som er gjort

i Sverige og England. Vi ser også at det er ulike

synspunkter på spørsmålet her hjemme, sier

Sægrov og viser til debatten rundt gratis adgang

på Nasjonalgalleriet.

– Museumsforbundet har merket seg at det er

varslet at gratis museer blir behandlet i den kommende

kulturmeldinga, sier generalsekretær

Tron Wigeland Nilsen i en kommentar.

– Vi forventer at eventuelle forsøk ikke går på

bekostning av den pågående museumsreformen.

Spørsmålet om gratis adgang vil bli et sentralt

tema på vårt landsmøte i august. Gratis adgang til

kulturarv er et viktig kulturpolitisk spørsmål.

– En av flere muligheter er en forsøksordning for

utvalgte museer med gratis adgang i vinterhalvåret.

Kompensasjon for tapte billettinntekter må

ikke tas fra reformen. Forsøkene må gå over, 2–3

vintre, for å kunne høste brukbare erfaringer,

sier Wigeland Nilsen.

I England ble

det innført gratis

adgang ved statsstøttede

museer i

2000. I Sverige blir

planene om gratis

adgang til statlige

museer gratis fra

nyttår 2004 trolig

utsatt.

T E K S T : L E I F A N K E R

I England ble statsstøttete

museer gratis i 2000. Her

Natural History Museum,

London.

3


4

T E K S T : L E I F A N K E R

Helsetjeneste i 400 år

I 1603 ga kong Kristian 4. av Danmark og Norge den ferske doctor medicinae Villads

Nielsen årlige inntekter for å virke som lege i Bergen. Det var første gang en lege i

Norge fikk lønn fra staten, slik enkelte danske leger hadde hatt i noen tiår. «Intet stort

Samfund kan undvære en Læge», skrev forgjengeren Kristian 3. i 1539.

På 400 år har det offentlige helsevesen vokst fra

en stilling til å bli en av de viktigste og største

offentlige oppgavene. I 1999 utgjorde helseutgiftene

totalt 101 milliarder kr, 8,5 % av brutto

nasjonalprodukt. Bokverket «Det offentlige helsevesen

i Norge 1603–2003» dekker som tittelen

sier det offentlige helsevesenets historie og folkehelsearbeidet

fra den spede oppstart. Det er

første gang det presenteres en samlet helsehisto-

Lege og apoteker. De norske legene med offentlig

lønnstilskudd var i utgangspunktet nært knyttet

til apotekere med kongelige privilegier til å selge

medisiner, urter, krydder og vin. I Kristiansand

var det samme mannen, Nils Pedersen som hadde

Koleraen kommer. Da koleraen dukket opp i

Europa rundt 1830 var den relativt ukjent som

epidemisk trussel. Norske myndigheter tok

straks i bruk de gamle karantenebestemmelsene

som var kjent fra pestens tid. De viste seg effektive.

Men etter kort tid ble karantene opphevet,

og det neste utbruddet førte med seg en dødelighet

som var 15 ganger så høy. I ettertid er det

vanskelig å fortså hvorfor man valgte å fjerne tiltak

som åpenbart virket etter hensikten. I realiteten

handlet myndigheten etter beste skjønn:

Landets fremste leger var overbevist om at koleraen

ikke var smittsom. (Ill. fra boka)

rie her tillands. Redaktør for bokverket og forfatter

av bind 2 er historikeren Aina Schiøtz ved

Institutt for allmen- og samfunnsmedisin ved

Universitetet i Oslo. Historikeren Ole Georg

Moseng har skrevet bind 1, mens lege og samfunnsviter

Maren Skaset har skrevet sluttkapittelet

i bind 2. Arbeidet med bokverket startet opp

i 1999. Med velvillig tillatelse fra Universitetsforlaget

bringer vi noen smakebiter.

begge posisjonene. Det var unntaket. I de andre

store byene arbeidet legen og apotekeren med

tette – og ofte konfliktfylte – bånd. Bildet viser en

lege som dikterer en resept til en apoteker. Kolorert

tresnitt av Hieronymus Brunschwig 1505


Den gang og ikke nå? Et nostalgisk tilbakeblikk på

forsvunne tider? Arbeidsdelingen mellom leger

og sykepleiere som hadde sitt utgangspunkt i den

tradisjonelle kjønnsarbeidsdelingen ble kraftig

utfordret i 1970-årene. Sykepleieraksjonen sommeren

og høsten 1972 satte sykepleiernes lønnsog

arbeidsforhold på dagsorden. Den første streiken

i sykepleiernes historie medførte blant annet

at det ble lagt fram en stortingsmelding om sykepleiersaken

samme høst.

(Ill. fra boka)

Utover i 1970-tallet økte utdanningen av hjelpepleiere,

i 1983 var det i underkant av 50.000

registrerte hjelpepleiere i Norge. Profesjonsgrensene

mellom hjelpe- og sykepleierne har tidvis

vært konfliktfylt, sykepleieforbundet har hittil

ikke villet slippe dem til på operasjonssalene.

(Ill. fra boka)

Da poliovaksinen kom til Norge. – Årene 1950-54 var de

verste, skrev Fredrik Mellbye om poliomyelittepidemiene

på 1940- og 50-tallet. Over 4000

tilfeller med lammelser ble rapportert, 532 døde.

Poliovaksinen ble oppfunnet av amerikaneren

Salk i 1955. Den første vaksinen kom til Norge

med fly 4. oktober 1956, og ble tatt i mot under

stor pressedekning, her foto fra Arbeiderbladet.

Tidlig på 1960-tallet var om lag 85% av befolkningen

vaksinert. Sykdommen regnes i dag som

utryddet i Norge og store deler av verden.

(Foto: Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek)

Penga eller livet? 2001 – nye tider og nye entreprenører.

Det private legesenteret «Walk-in Clinic»

på Aker Brygge i Oslo rekrutterte blant annet

pasienter ved å vente i bil utenfor Oslo kommunale

legevakt med løfte om raskere behandling.

Private aktører har historisk sett vært en viktig

del av helsetjenesten i Norge. De fleste i legene

og fysioterapeutene utenfor sykeshusene var private

næringsdrivende også før kommunehelsereformen

i 1984. Men de fikk sine inntekter i

stor grad gjennnom refusjoner fra det offentlige.

Nytt etter reformen var at private investorer så

muligheter for avkastning innenfor helsesektoren.

I 1996 kom de første private helseforsikringene

på markedet. I 2002 ble det vedtatt å gi

konsesjon til private sykehussenger.

(Foto fra boka)

5


T E K S T : K A R I T O V E

E L V E B A K K E N ,

R O K K A N S E N T E R E T U I B

6

Hygiene - matkontroll og tor

Næringsmiddelkontroll er et meget gammelt fenomen. Så lenge det har vært byer og

markedsplasser, har det vært former for offentlig regulering av handelen med mat.

Hensynet til matforsyningen og at mat ikke skulle gi helseskade, har alltid vært viktig.

I oldtidens byer var det offentlige oppsynsmenn

på torgene, og torget ble også viktig i kjølvannet

av den sterke urbaniseringen og industrialiseringen

fra midten av 1800- tallet i Europa. Matkontrollen

var på torgene.

Den moderne næringsmiddelkontrollen kan

føres tilbake til lokale helseråd som ble etablert i

mange land i første del av 1800-tallet for å møte

de store koleraepidemiene i Europa mellom

1830 og 1860. Vitenskapelige gjennombrudd i

moderne kjemi og mikrobiologi var meget viktige

for kontrollen med mat. Ved forrige århundreskifte

var kontrollen opptatt av smitte gjennom

melk og kjøtt, den la særlig vekt på kontroll

av kjøtt, blant annet for spredning av trikiner og

miltbrann. Industriell produksjon av mat og den

sterke urbaniseringen på slutten av 1800-tallet,

ga opphav til nye helseproblemer knyttet til mat

og medførte nye utfordringer for den praktiske

kontrollen.

1603 – 2003

Den første offentlige lege i Norge ble utnevnt

av kong Christian IV i 1603.

Villads Nielsen (1564-1616) tiltrådte som

stadsmedicus i Bergen samme år blant annet på

bakgrunn av sin innsats under pestepidemien i

byen i 1599-1600. Dette var starten på

en offentlig helsetjeneste.

400 år for norsk helse

400-årsjubileet for den offentlige helsetjenesten markeres

i år. Gjennom jubileumsmarkeringer over hele

landet blir det vist glimt fra vår helsehistorie. Dette

er historien om folks helsevilkår i ulike perioder, og

om hvordan samfunnets sykdomsforståelse, forebygging,

pleie og behandling har vært knyttet til samfunnsutviklingen.

I jubileumsåret blir det særlig

fokusert på den forebyggende innsatsen som har

påvirket folkets helse gjennom tidene.

Hovedmål med jubileet

• Øke kunnskapen og forståelsen for verdien av fore-

byggende helsearbeid og det offentlige helsevesen

• Sørge for verdige markeringer av 400-års jubileet

• Bidra til å styrke faget medisinsk historie i Norge

Internasjonal bevegelse

På 1800-tallet ble det reist torghaller i de europeiske

storbyene som svar på utfordringene

byene ble stilt overfor med urbaniseringen og

industrialiseringen. Det gjaldt forsyningen av

matvarer til den meget raskt voksende befolkningen,

hygieniske problem og epidemiene som

fulgte med den sterke byveksten. Som offentlige

svar på problemer med matforsyningen ble det

bygd torghaller i den internasjonale hygienebevegelsens

ånd, med hederlig og sunn omsetning

av mat som mål. Samtidig var dette tiltak mot

pesten, mot koleraepidemier og matbårne sykdommer

som hadde økt dødeligheten i byene.

Torghallene representerer også endringer i

byens struktur, det sosiale livet – og det offentliges

ordning av markedet, på helsens vegne med

omforming av gamle torg og handelsplasser og

handelsformer i urbaniseringens og industrialiseringens

tid.

Markeringer landet rundt

– glimt fra lokalhistorien

Lokal helsehistorie blir gjort tilgjengelig for publikum

blant annet gjennom en rekke jubileumsutstillinger

ved museer og medisinsk-historiske samlinger.

I tillegg blir jubileet markert i tilknytning til Kulturminnedagen,

Forskningsdagene, Grunnskolens uke,

Arkivenes dag og utgivelse av jubileumsfrimerker.

Nasjonale markeringar vil foregå i Bergen midt i juni

og inkluderer en internasjonal folkehelsekonferanse.

Mer om jubileumsmarkeringer

finnes på jubileets vevsider:

www.helsejubileum.no


gpolitikk

Fra gammelt av var markedsplassen byens kjerne.

På torget ble mat og andre varer omsatt, her var

den åpne plassen for sosialt liv, for parader og

disputter, – og for opprør. Varer ble budt fram,

det ble kranglet og handlet. Som bybefolkningen

var avhengig av forsyninger utenfra, var

produsenter utenfor byen avhengige av å få solgt

varene. Bymyndighetene regulerte handelen,

ved byporten ble varene registrert og skatter

avkrevd. Kontrollører så til at handelen foregikk

hederlig.

Med den sterke befolkningsveksten under

industrialiseringen ble det sterkt press på torgene.

Det trengtes mye mer mat. Å frakte lettbedervelige

matvarer langt var ikke enkelt i en tid

uten kjølerom og frysevogner. Dyrene ble gjerne

slaktet på markedsplassen. Slik var maten fersk,

men det ble mye avfall, og en forferdelig stank.

Selve handelen kunne by på problemer. Med

sterkt press kunne den heldige og dyktige gjøre

gode penger ved matmangel. Spekulasjon var

utbredt. Det var ofte mange salgsledd mellom

bonden og forbrukeren. Når torgene ble for

trange, ble gatene rundt torgene tatt i bruk, med

enkle boder og vogner for salg. Det ble kaos,

både på torget og rundt.

Torget var bymyndighetens rom. Forslagene

om bygging av torghaller og basarer var knyttet

til å gjenopprette orden på overfylte markedsplasser.

Kaos var truende, – på mange måter. I

kaos kunne uhederlige få stort spillerom, i kaos

kunne befolkningen bli uhåndterlig og i kaos

kunne rotter og sykdom herje fritt. Med hallene

ville byen gjenopprette sin orden.

Torghallene representerte det moderne, den

moderne byen. Hallene skulle rydde opp og

ordne markedet. Handelen var grunnlag for byenes

vekst og skulle ha gode kår. Det er kanskje

ikke underlig at noen av de gamle torghallene til

forveksling er lik katedraler, - med spir og høyreiste

vinduer. Hallene lyste av prakt og autoritet,

de var påkostede. Noen haller ligner jernbanestasjonene,

– store og luftige rom med klang.

Handelen og forflytningen var i den nye tids

ånd.

Bergen Bazar

I 1877 stod Bergens Bazar ferdig, med tak, men

ikke lukkede vegger, det var åpne boder, og det

ble solgt alle slags matvarer der. På Vetrlidsalmenningen

hadde det fra gammelt vært boder

der slakterne solgte alle slags kjøtt. Basaren ble

tegnet av arkitekten Conrad von der Lippe,

utdannet i Hannover.

Bergen kommune stod for byggingen. Det ble

hentet lærdommer fra andre byer, som fra

hovedstandens basar Kirkeristen. Initiativet i Bergen

kom fra private i 1865. Men på 1870-tallet ble

en hall ansett som et offentlig anliggende. Innstillingen

om bygging av en basar for levnedsmidler

ble lagt fram i 1874. Diskusjonene i formannsskapet

dreide seg mest om hallens

utforming, og ikke minst hvor den skulle ligge.

At kommunen skulle stå for byggingen, ble ikke

diskutert. En offentlig hall skulle hindre spekulasjon,

og det var stor tiltro til at hallen ble selvbærende.

Hallens form ble drøftet, den skulle

være rektangulær, og den skulle ligge fritt på alle

kanter for å sikre mot brannfare. Hallen skulle

ha innlagt vann og gass. Loftet ble bygd høyt, –

men det ble ikke bestemt hva det skulle fylles

med. Etter en ny utredning i 1886, ble interiøret

Tidlig morgenstemning i Covent

Garden, London ca. 1870, av

Gustave Doré. Fra Gustave Doré

og Blanchard Jerrold «London,

a Pilgrimage», 1872

Til venstre.: Markthalle, Berlin.

«Marktpolizei» hører til historien,

men hallen fyller fremdeles sine

funksjoner.(Foto: Frode Skjelbred)

t

7


MercadoDaRibeira, Lisboa er

bygget på 1870-tallet. Den er en

av mange eldre basarhaller i full

bruk som er renovert. De preger

handlemønsteret i Portugals byer,

og det bygges også nye.

(Foto: Frode Skjelbred)

8

endret, og hallen ble mer som vi kjenner den i

dag. Kjøttkontrollen fikk sitt sete i basaren fra

1894.

Berlin

Berlin fikk sin aller første markedshall i 1869,

som et privat initiativ. Men den gikk dårlig og ble

stengt etter et halvt år. Det var for kostbart å være

selger, – og kjøper der. Markedshallen lå midt i

byen, i Friedrichstasse, den var storslått, – men

ble gjort om til sirkus og senere teater.

Da Berlin ble hovedstad i 1871, kom bygging

av torghaller på programmet. Nå var det ikke

stor tiltro til privat bygging og drift. Dette ble sett

som en oppgave for det offentlige. Problemer

med matforsyningen i byen var viktig begrunnelse.

Finansieringen var et problem, men det

ble lagt planer. Men det tok lang tid, nesten 30

år til programmet for bygging av markedshaller

ble iverksatt.

Ønsket om, og planen for, torghaller ble

fremmet allerede i 1848. Bakgrunnen var, som

ellers, en enorm vekst i byen, fra 1808 til 1846

vokste innbyggertallet fra 145 000 til 400 000.

Tradisjonelt ble bybefolkningen forsynt fra de

ukentlige markedene. Det ble etter hvert overfylte

torg, kaos og press fra befolkningen for å få

mer mat. Markedshallene skulle erstatte de uhygieniske

ukemarkedene og gi mer kontinuerlig

forsyning av matvarer. Planene omfattet to sentralhaller

og mange mindre torghaller. Den første

stod ferdig på Alexanderplass, midt i Berlin i

1886, den ble anlagt etter tidens beste prinsipper,

med ramper for jernbanevogner som kom

med forsyninger nærmest kontinuerlig.

På slutten av 1800-tallet forsynte 15 markedshaller

Berlins befolkning med ferske matvarer.

Hallprosjektet var ferdig i 1896, – men etter få år

måtte noen stenge. Noen haller ble bygd der de

gamle markedsplassene lå, de dekte torget eller

deler av det. Andre ble bygd i kvartaler, mellom

rekker av leiegårder. Noen ble bygd i den gamle

bykjernen, andre i forstedene. De første kom i

indre by, det ses som noe av grunnen til at de

ikke klarte seg så lenge. Dette ble etter hvert

mindre tett befolkede områder, – bykjernen ble

kontorisert.

De 15 hallene hadde felles forvaltning, med

120 ansatte på 1890-tallet, i hallene var det

«Marktpolizei» og kjøttkontroll. Kontrollørene

med egne uniformer, overvåket handelen, – og

vandelen. Under første verdenskrig var torghallen

på Alexanderplass folkekjøkken. I Marheinekehalle

ble det utdelt 15000 middagsporsjoner

daglig. De hallene som fantes, ble alle bombet

under andre verdenskrig, skadene varierte fra

lettere til total skade. Gjennom krisetidene var

det ikke bare dårlig kjøpekraft, men også lite mat

å få kjøpt og å omsette. Hallene i Berlin var nyere

og mindre enn forbildene i Paris og London. Av

de 15 hallene overlevde bare fire depresjon, verdenskriger

og byfornyelse.

Nye tider

Alle store og gamle byer har torghaller. Stockholm,

Firenze og Berlin har haller der folk kan

vandre mellom boder og velge ferske matvarer,

kjenne lukter og ane smaker i luftige rom, bugnende

av mat og lyder. Samtidig representerer

hallene et bindeledd til tidligere tider.

I dag møter næringsmiddelkontrollen andre

og ny utfordringer, – men smittsomme og matbårne

sykdommer er likevel relevante og aktuelle.

I internasjonalt perspektiv har matbårne

sykdommer fått ny aktualitet, med kugalskapens

inntog og med trussel om angrep og krigføring

med miltbrann som våpen.


Fra fnatteblegne til syfilisasjon

– mot en moderne medisin i Norge

Fnatteblegne og syfilisasjon – ingen av begrepene er videre kjent i dag, men de har

det til felles at de begge har noe med hudsykdommer å gjøre.

I det følgende skal nettopp hudsykdommer

brukes for å kontrastere to vitensregimer innenfor

den medisinske virkelighet i Norge på 1800tallet.

Så kan man spørre: Hvorfor hud? Disse

sykdommene inntar sjelden vår tids avisoverskrifter,

men for to hundre år siden befant de

seg i kjernen av den medisinske virkelighet. I

1822 fantes det i hele landet så mye som 1000

pasienter innlagt med hudsykdommer, fordelt

på i alt 16 sykehus for «venerisk syke, Radesyge

og andre ondartede Hudsygdomme».

«Radesygens Kiendetegn»

La oss først gripe fatt i ordet Radesyge. Det er

knapt kjent i dag, og forsvant ut av det medisinske

vokabular i annen halvdel av 1800-tallet.

(Hvorvidt det var sykdommen som forsvant

eller om den bare fikk et annet navn, er en

spennende diskusjon som det ikke er plass til

ved denne anledning). Men hva var så radesyken?

I sørvestnorske dialekter har ordet rata

eller rada hatt betydningen dårlig, elendig

eller vond. Sykdommen førte til svære sår på

armer, ben, og i ansikt, og ofte ga den store

misdannelser fordi skjelettet også ble angrepet.

Den herjet først og fremst i årene mellom

1750 og 1850, og førte til stor bekymring blant

de sentrale myndigheter i København. En av

de som uttalte seg var Christian Elovius Mangor

i boka Unde rre tning o m Rade syge ns

Kie nde te gn, Aarsage r o g He lb re de lse , som

kom i 1793. Mangor var stadsphysicus i

København og i tillegg medlem av Collegium

Medicum, tidens øverste autoritet i medisinalsaker,

så han var ingen hvem som helst. Tidlig

i sin karriere, fra 1864 til 1865, hadde han imidlertid

vært ansatt ved det første sykehuset som

ble opprettet bare for de radesyke, i

Kristiansand. Boka er fremmed lesning for oss:

Ikke bare er betegnelsene ukjente, slik som

fnatteblegne (skabblemmer), argumentasjo-

nen er også annerledes enn vi er vant til. Etter

Mangors mening er radesyke en slags spedalskhet,

og han argumenterer mot de som

hevder at radesyke er en venerisk sykdom.

Femtini år etter, i 1852, publiserer Carl

Wilhelm Boeck Klinik o ve r Hudsygdo m m e ne

o g de syphilitiske Sygdo m m e i Norsk Magazin

for Lægevidenskaben. Året før var han blitt utnevnt

til professor i medisin ved universitetet i

Kristiania, og han arbeidet ved Rikshospitalets

hudavdeling. I artikkelen beskriver han hudsykdommene,

deres differensialdiagnoser og

patologiske manifestasjoner. Dette er en helt

annen tekst, og selve språket ligger mye nærmere

vårt vitenskapelige språk, 150 år etter at

den ble skrevet, enn språket i Mangors bok,

som bare lå 60 år bak i tid. Det er nærliggende

å stille spørsmålet: Hva har skjedd, og hva

T E K S T :

A N N E K V E I M L I E ,

S T I P E N D I A T S E K S J O N

F O R M E D I S I N S K

H I S T O R I E , U I O

Til venstre: Carl Wilhelm Boeck

(1808–75), bla. professor i medisin og

overlege ved Rikshospitalet hvor han

drev forsøk med «syfilisasjon», «at

mætte organismen med vedkommende

gift» som det heter i Laaches

«Norsk medicin i hundrede aar» 1911.

Over: Radesykehuset i Flekkefjord

sto ferdig i 1776. Radesyken var

særlig utbredt langs kysten av sørvest-Norge.

Sykehuset ble revet så

sent som i 1992.

t

9


Syfilispasient. Illustrasjon fra

D.C. Danielsen «Planteparasitære

hudsygdomme», Bergen 1892.

Bakgrunnstegningen viser sprøyesteder

for innpoding av syfilismaterie

på en kvinnelig pasient. Hun

fikk 260 såkalte inokulasjoner fordelt

på 56 behandlinger. Fra

Norsk Magazin for Lægevidenskaben,

1853.

10

består forskjellene mellom de to tekstene i?

Spekulative vidløftigheter?

Inntil for noen tiår siden var det vanlig å betrakte

tiden før 1850 som en vitenskapens forgård,

en tid «full av spekulative vidløftigheter» som

en lege skriver i 1963. De spekulative vidløftighetene

skulle skyldes at legene stolte mer på to

tusen år gammel teori enn på hva deres sanser

kunne ha fortalt dem. Vi kunne altså avfeie hele

Mangors bok som tomt tåkeprat, og hevde at i

Boecks artikkel er språket endelig blitt vitenskapelig

og teksten empirisk forankret. Omsider

har legene skjønt at de må oppsøke huden

i mikroskopet, pasienten ved sykesenga og den

døde kroppen på obduksjonsbordet for å få

rede på hvordan virkeligheten ser ut.

Imidlertid går det også an å hevde at Mangor

og Boeck representerer to forskjellige måter å

tenke omkring kropp og sykdom på som ikke

er direkte sammenlignbare. Den kroppen

Mangor møter på 1700-tallet er en helt annen

enn den Boeck forholder seg til på 1850-tallet.

Huden eksisterer ikke annet enn som overflate

for den danske stadsphysicus, og det er ikke

manglende kunnskap som gjør at han ikke skjærer

ut et hudsnitt og ser på det i mikroskopet.

Før den patologiske anatomis æra – i Frankrike

kom gjennombruddet mellom 1780 og 1820,

mens Norge fikk sitt første professorat i patologisk

anatomi først i 1866 – var det ikke så interessant

for legen å gå til den døde kroppen for

å få svar på sykdomsgåten. På Mangors tid trodde

man at sykdommen kom utenfra, og dermed

ble den enkeltes individuelle kropp snarere å

betrakte som et negativt og forurensende element.

Som Linnè plasserte botaniske planter i

arter og familier, forsøkte legene ved hjelp av

symptomene å plassere den enkelte sykdom i

forhold til andre sykdommer i et skjema av arter

og klasser. Sykdommen tok bare tilfeldigvis

bolig i den enkelte kropp, derfor ble det ikke

så viktig å finne ut hva den forårsaker av kroppslige

forandringer, det avgjørende var hva som

skjedde på overflaten, det som er synlig. Derfor

blir det for eksempel mer relevant med nitidige

fargedistinksjoner som «blegrød», «mørkebrun»,

«sortebrun», «rødbrun» og «rødblaa»,

enn med eventuelle organiske forandringer,

som like gjerne kunne være tilfeldige.

Ny hud

I den anatomisk-kliniske medisin blir legens

blikk derimot, et blikk som borer i dybden.

Professor Boeck taler så og si fra mikroskopet,

med blikket heftet fast i det histologiske snittet.

I løpet av disse 60 årene har det oppstått

en helt ny hud; en hud som er lagdelt og mangfoldig,

som klassifiseres i henhold til makulæe

(flekker), papulæe (blemmer) og condylomer

(vorter), som har strukturer som epidermis

(ytterhuden) og Papillarlegemet (innenfor

denne), og som inneholder elementer som

glandula sebacea (fettkjertler) og svettekjertler.

Det dreier seg om en hud som i store trekk

er slik vi kjenner den i dag. Og mer interessant:

det er forandringer i denne huden som utgjør

sykdommen syfilis; Boeck beskriver den som en

fortykkelse av hudens forskjellige lag i en

bestemt rekkefølge. Det må undersøkes hvor i

huden de sykelige forandringene er, hvilke

deler av den som skades, og hvilke funksjonelle

endringer dette fører til. Plutselig er det altså

blitt viktig å finne ut hva som befinner seg

nedenfor overflaten, bak sårene, og før sårene.

Det er ikke lenger slik at sykdommen slår seg

ned i en tilfeldig kropp, den har ingen eksistens

uavhengig av kroppen, og kan først

bestemmes endelig ved åpningen av den syke

kroppen etter døden. Legens øye fokuserer nå

på en syk organisme, ikke på en ideell sykdomsart,

som idèhistorikeren Michel Foucault

har påpekt. Ser man utviklingen på den måten

blir det åpenbart at Mangor var i besittelse av

en kunnskap som er gått tapt. Det var ikke slik

at han visste mindre enn Boeck, han visste noe

annet. Og dette andre vet vi i dag svært lite om,

derfor virker teksten så fremmed for oss.

Det medisinske blikket var annerledes i

1860 enn i 1793, men det var den fysiske virkelighet

dette blikket så også. Boeck hadde faktisk

en egen «Service» til rådighet ved Rikshospitalets

hudavdeling der pasientene inngikk i

en medisinsk-eksperimentell behandlingssituasjon.

Hans «Service» kan sees som et laboratorium

der kliniske forsøk kunne drives under

kontrollerbare forhold med mange pasienter.

Her utfører han behandlingsforsøk med syfilisasjon,

det vil si inokulasjon av syfilitisk materiale

på syfilispasienter i den hensikt å oppnå


styrking av immunforsvaret. En slik sammenblanding

av forskning/eksperiment og pasientbehandling

var helt utenkelig på slutten av

1700-tallet. For Boeck er den kliniske og teoretiske

praksis svært intimt forbundet, for

Mangor er det ikke slik. For ham er teori og

praksis atskilte felter. Han hadde fått undervisning

i teoretisk medisin på universitetet og

praktisk opplæring på det kongelige Fredriks

hospital. Han behandlet pasientene i deres

naturlige element; hjemme hos familien, og

sendte de som ikke hadde familie til hospitalene.

Der ble det drevet omsorg, men ingen

utstrakt behandling, og ingen forskning i vår

forstand. Kontrasten er tydelig: Rundt midten

av 1800-tallet er Rikshospitalet i ferd med å bli

en forskningsinstitusjon, der kunnskap produseres

ved at stadig større pasientmasser blir

gjenstand for systematisk observasjon og objekter

for undervisning. Slik blir produksjonsbetingelsene

for kunnskap også helt annerledes

enn på 1700-tallet.

Behandling bak piggtråd

Uløselig forbundet med kunnskapsutviklingen

er dessuten faktorer som det ikke står noe om

i de klassiske vitenskapshistoriske fremstillinger.

I vårt tilfelle dreier det seg blant annet om

rekrutteringen av pasienter til Boecks kliniske

forsøk. For det første var det et generelt trekk

ved samtidens sykehus at pasientene hovedsakelig

var rekruttert fra de lavere klasser, de mer

velstående ble fremdeles behandlet i sine

hjem. Dette gjaldt sannsynligvis i særlig grad

for Boecks klinikk, da sykdommen syfilis hadde

sterke moralske konnotasjoner og førte til

at pasientene ofte foretrakk privat behandling

dersom de hadde økonomisk mulighet til det.

En spesiell pasientgruppe utgjorde de prostituerte,

som var rekruttert ved hjelp av den

ukentlige legevisitasjonen som ved lov var

pålagt alle prostituerte fra 1842 til 1888 (men

ingen menn, selv om disse utgjorde en større

del av de syke). For det andre var forsøkene på

Boecks Service ved hudavdelingen etter all

sannsynlighet ikke frivillige. En engelsk lege

ved navn Hutchinson skrev bestyrtet hjem om

tvangsbehandlingen ved enheten og om piggtrådgjerder

rundt hudavdelingen. Til grunn

for den nye kunnskapstilegnelsen lå altså klare

ideologiske føringer.

I sin artikkel kommenterer Boeck Mangors

redegjørelse for radesyken, og karakteriserer

den som upresis og uvitenskapelig. Mangor

skjønte ikke, hevdet han, at Radesyken egentlig

var en form for syfilis i et avansert stadium.

Følgelig: «Navnene Radesyge og Theria ville,

eftersom Studiet af Hudsygdommene og de

syphilitiske Sygdomme hos os gaaer fremad,

efterhaanden forsvinde». Kanskje han skulle

ha vært litt mer ydmyk. Det han selv kjempet

så iherdig for, syfilisasjonen, ble allerede noen

tiår etter publikasjonen av denne artikkelen

støtt ut i pseudovitenskapens grenseland. Så

mens navnet Radesyge holdt seg i over hundre

år, så fikk syfilisasjonen en mye kortere levetid,

bare rundt 20 år. Historien tar av og til en grusom

hevn.

En lungesyk undersøkes av legen

mens underordnete og studenter

følger interessert med. De første

hospitaler var nærmest som oppbevaringsinstitusjoner

å regne.

Radesykehusene var de første

sykehus i Norge der behandling

var hovedmålet. Dette maleriet er

fra 1800-tallet, og viser hvordan

sykehusene foruten behandlingsinstitusjoner

etterhvert også

har blitt opplæringssteder for

medisinske studenter, foruten

arena for forskning, som Boecks

Service ved Rikshospitalet var.

11


12

T E K S T :

S V E I N C A R S T E N S

Marius Frimann Dahl Bøckmann

med familie. Bøckmann var stadsfysikus

i Trondheim 1890–1919.

Han engasjerte seg politisk mot

parlamentarismen og ble med i

Grunnlovsforeningen i Trondheim

(Høyre). Bøckmann var bla. medlem

av formannskapet i byen før

han ble ordfører i 1888. I perioden

1892–1894 var han på Stortinget.

Ultrakonservativ sosialmedisinsk

pioner

Utgangspunktet for feiringen av 400 årsjubileet

for opprettelsen av det offentlige helsevesenet i

Norge er at kong Kristian 4. i 1603 besluttet at

doctor medicinae Villads Nielsen skulle ha en

årlig inntekt for å virke som lege i Bergen. Det

var første gang en lege i Norge ble lønnet av staten.

Dette var et tiltak som kan sees som uttrykk

for en gryende offentlig interesse for å ta ansvar

for helsen til landets innbyggere.

Trondheim fikk sin første medikus, Jens Nicolaisen

(1619–1662) i 1661 og ble dermed den siste

av de større norske byene som fikk opprettet en

offentlig legestilling. Rekken av embetsinnehavere

er lang. Flere har satt varige spor etter seg.

Marius Friman Dahl Bøckmann (1846-1928) er

en av de mer profilerte blant dem. I fremstillinger

av den sosialpolitiske utviklingen i Norge

og andre land, kan en ofte sitte igjen med det

inntrykk at utviklingen på dette feltet ene og

alene er kjempet frem av venstresiden i politikken,

og da under sterk motstand fra høyresiden.

Historien om Bøckmanns innsats kan være egnet

til å nyansere bildet av hvilke krefter det var som

drev frem de store endringen på det sosialpolitiske

området på slutten av det 19. og begynnelsen

av det 20. århundre i Norge.

Bøckmann tok sin embetseksamen i medisin

i 1871, åpnet privat praksis i Trondheim i 1875

og ble 14. juni 1890 utnevnt til byens stadsfysikus,

en stilling han satt i til 1919. Politisk var

1880 årene en meget intens tid i Norge. Såvel de

nasjonale som de konstitusjonelle spørsmål sto

på dagsorden. Kampen for eller mot parlamentarismen

gav støtet til etableringen av politiske

partier. For Bøckmann ble organiseringen av

Grunnlovsforeningen i Trondheim (Høyre) innledningen

til en omfattende politisk karriere.

Fra nyttår 1885 ble han medlem av formannskapet

i byen og fra januar 1887 byens viseordfører

inntil han i 1888 ble byens ordfører. I perioden

1892–1894 var han konservativ stortingsrepresentant.

I 1886 ble Marius Bøckmann valgt som

Trondhjems representant til styret for den norske

legeforening. I årene 1890–1891 var han

legeforeningens visepresident og i 1892–1893

foreningens president.

Sosialpolitikken

På slutten av det 19. og inngangen til det 20.

århundre ble et grovmasket sosialt nett etablert,

primært i regi av kommunene. Dette blir av historikeren

Anne Lise Seip omtalt som et første

steg mot den senere velferdsstaten. Ifølge Seip

ble visjonen om et velferdssamfunn utviklet mer

eller mindre parallelt fra to hold; ovenfra, i det vi

med et samlebegrep kan kalle borgerlige grupperinger,

altså fra de som den gang satt med

makten i samfunnet – og nedenfra, fra arbeiderbevegelsen,

de underprivilegerte gruppene i

samfunnet. Dette skjedde samtidig med at de

begynte å organisere seg og vinne politisk innflytelse.

Hver av disse leirene utformet sine ideologier,

utviklet sine egne strategier og praktiske tilpasninger

for den sosialpolitiske utviklingen.

Slik den historiske utviklingen skulle komme

til å løpe kom begge grupperingene til å tillempe

sin tenkning etter den andre. Dette skjedde i

løpet av ulike faser. Den første av disse fasene

løper fra ca. 1870 og frem til første verdenskrig.

Da ble en rekke løsninger forankret i borgerlig

ideologi utformet. I den andre fasen ble alternativer

med rot i sosialdemokratisk ideologi utviklet

i en slik retning at det når tredje fase innledes en

gang etter 1935, så preges denne av en sammensmeltning

av forestillinger ovenfra og nedenfra

slik at de målformuleringer som oppsto langt på

vei kunne fremstå som felles.

«I sunde og sindige spor»

Utviklingen av den sosialpolitiske debatten og

tenkningen i Norge, ble på slutten av 1800-tallet

drevet frem av idéer hentet fra utlandet. I først

rekke var det snakk om impulser fra Tyskland og


England. I Bismarcks Tyskland så man den materielle

nøden som årsaken til at folk ble sosialister.

Dette kunne på en effektiv måte forhindres

ved å gi dem grunnleggende materiell sikkerhet.

Også i Storbritannia foregikk det i årene rundt

1900 en ideologisk nyorientering i synet på hvordan

de sosiale spørsmålene burde bearbeides. I

likhet med i Tyskland sto sosialpasifiserende

tankegods også her sentralt. Ideologisk kan man

spore overgangen fra en individuell til en mer

kollektivistisk tilnærmingsmåte til de sosialpolitiske

spørsmålene på borgerlig side i Storbritannia.

Staten fikk gradvis et utvidet ansvar for å

legge til rette for individets frie utfoldelse. I

Norge representerte folkeveksten, etablering av

et nytt bosetningsmønster og en tiltagende

industrialisering betydelige sosiale utfordringer.

I 1885 fikk Sverdrups regjering et enstemmig

Storting med på å oppnevne «Den store arbeiderkommisjonen».

Målet var å holde arbeidet til

den gryende arbeiderbevegelsen i «sunde og sindige

spor».

Høyres sosialpolitiske profil var i perioden fra

omkring 1870 til 1914 primært rettet mot marginale

grupper som ikke klarte å dekke sine behov.

Sosialpolitikken var tilpasset partiets økonomiske

grunnsyn. De primære oppgavene var å

bevare den private eiendomsretten, det private

næringsliv og å holde de offentlige utgiftene

lave. Det måtte utvises forsiktighet med å påføre

kommunene utgifter. Motstanden mot omfattende

sosiale reformer i Høyre var selvsagt forankret

i ulike prinsipper. Hos enkelte dreide seg

om en variant av den gamle sparepolitikken. Hos

andre, som hos Bøckmann, var motstanden bygget

på en mer prinsipiell overbevisning om at et

for sterkt offentlig sosialpolitisk engasjement lett

ville svekke selvhjelpstanken som han betraktet

som det bestående samfunns grunnlag. I Trond-

heim bystyre var Marius Bøckmann den kanskje

mest konsekvente talsmannen for nettopp et

slikt synspunkt.

Bøckmann og de sosiale saker

På tross av et slikt prinsipielt grunnsyn finner vi

at Bøckmann engasjerte seg tildels kompromissløst

som pådriver i en serie større sosialpolitiske

sakskompleks. Han gikk inn for rett til fri behandling

for epidemisk syke, bygging av offentlig

bad, nytt kommunalt sykehus og etablering

av kommunalt renholdsverk. Fellesnevneren for

disse sakene er at de alle representerer kostbare

fellesskapsløsninger med en varierende grad av

økonomisk omfordelende effekter.

Spørsmålet blir derfor hvordan vi kan skape

sammenheng i Bøckmanns noe tilsynelatende

sammensatte sosialpolitiske engasjement? Poli-

tisk må han kunne betegnes som ultrakonservativ,

om ikke reaksjonær. Da Høyre i Trondheim

ble reorganisert i 1900 ble Bøckmann og hans

politiske venner fra 1880-årene pent skjøvet i

bakgrunnen. Denne generasjonen av høyremenn

hadde nemlig aldri kunnet avfinne seg

med det maktskiftet som vitterlig hadde funnet

sted i 1884, parlamentarismens innføring, stemmerettsutvidelsen,

nederlaget for det kongelig

veto og oppsmuldringen av den personlige kongemakten.

Det er trolig at Bøckmann, i sin politiske tenkning,

arbeidet med et grunnleggende skille mellom

ulike typer saker og sakskompleks i sosialpolitikken.

På enkelte områder var det tvingende

nødvendig at det offentlige tok ansvar og etablerte

løsninger, på andre områder tvert imot.

Økonomiske rasjonalitetsbetraktninger

Den grunnleggende linje i borgerlig politikk her

hjemme som i utlandet, la sjelden skjul på at sosi- t

Til venstre: Østre Folkebad i Trondheim

var en av sakene Bøckmann

engasjerte seg i.

Chr Krohgs «Kampen for tilværelsen»

(1888–89) var et flengende

oppgjør med datidens sosiale

forhold. Høyres sosialpolitikk

var tilpasset partiets økonomiske

grunnsyn. De primære oppgavene

var å bevare den private eiendomsretten,

det private næringsliv

og å holde de offentlige utgiftene

lave. Bøckmanns motstand

mot sosiale reformer bygget på en

overbevisning om at et for sterkt

offentlig sosialpolitisk engasjement

lett ville svekke selvhjelpstanken

som han

betraktet som det bestående samfunns

grunnlag.

(Foto: Nasjonalgalleriet)

13


Renholdsverket i Trondheim ble

en kommunal oppgave med

Boeck som pådriver. Foto fra

omkring 1920.

(Foto: Schrøder. Arkiv:

Trondheim Renholdsverk/

Trøndelag Folkemuseum)

14

alpolitikkens generelle mål var å sikre sosial fred.

Bøckmanns argumentasjon i de sosialsakene

han engasjerte seg for synes imidlertid umiddelbart

å falle i en annen kategori. I renholdsverkssaken

hvor Bøckmann kanskje tydeligst tilkjennegav

sine prinsipielle holdninger, argumentere

han ut fra en type økonomiske rasjonalitetsbetraktninger.

Man måtte investere i sosialmedisinske

tiltak for å sikre det lokale næringslivets konkurranse

og produksjonsevne. Likeså var det

viktig at man gjennom renslighet og hygieniske

tiltak sørget for at det ble gjort samfunnsmessige

investeringer som sikret kvaliteten på arbeidskraften

slik at den kunne reproduseres både på

kort og lang sikt.

Om de sosialpasifiserende reformforslagene

var de vanligste, kunne den omfattende og vage

borgerlige målsettingen om å etablere en sosial

fredstilstand i samfunnet, fremmes med forskjellig

virkemidler. En gruppe slike tiltak kan karakteriseres

som stabiliserende. Denne type inngrep

kjennetegnes ved at de har såkalt «konstitusjonsfunksjon»,

det vil si at det offentlige sikrer

betingelser som er grunnleggende for produksjonen.

Ved å gripe inn med regulerende tiltak

eller ved å etablere løsninger sikres forutset-

Med satsingen Årets nordiske utstilling bevilger Nordisk kulturfond et spesielt

tilskudd til en utstilling med nordisk tema. Tilskuddet er på inntil 3 millioner DKK,

og et eller flere museer i Norden kan søke tilskudd. Utstillingen må finne sted en

gang i årene 2004 - 2006. Siste søknadsdato er den 1 september 2003.

Det finnes mer informasjon på www.nordiskkulturfond.org

ningene for å reprodusere arbeidskraften og

sikre mobiliteten.

Skille sosialmedisin – sosialpolitikk

Det er trolig i en slik sammenheng Bøckmanns

tenkning må plasseres. Ved å innføre et skille

mellom ulike sosialmedisinske og mer generelle

sosialpolitiske tiltak, som kommunal boligbygging

og fritt skolemateriell på den ene siden, og

investeringer som produksjonsfremmende tiltak

siktet han mot å oppnå to ting. For det første

ville han sikre stabilitet og sosial fred ved at det

offentlige investerte i forebyggende sosialmedisinske

tiltak og sykehus. For det andre skulle

disse tiltakene sikre det lokale næringslivet tilgang

på produktiv arbeidskraft, noe som var en

forutsetning for videre ekspansjon og vekst.

Dette var i sum en viktig forutsetning for at det

livsviktige selvhjelpsprinsippet skulle komme til

anvendelse i den generell sosialpolitikken. Uten

et stabilt samfunn, med et velfungerende næringsliv

og tilgang på frisk arbeidskraft, var det

slik Bøckmann sannsynligvis så det, lite trolig at

selvhjelpsprinsippet kunne fungere integrerende

på lengre sikt.

HAR DU NORDENS BESTE UTSTILLINGSIDÉ?


Jubileumsutstillinger i museer

Norsk Teknisk Museum

Ny medisinsk hovedutstilling på Norsk Teknisk

Museum: «Sunn sjel i et sunt legeme. Nasjonalt

medisinsk museum». Åpner 10. juni.

Tromsø Museum

Utstilling: Gammel tradisjon – ny medisin.

Naturgrunnlaget i Nord-Norge i medisin og helse.

Åpner 15. juni og står i Tromsø Museum ut

september. Deretter flyttes utstillingen til andre

steder i Nord-Norge.

Foto: Dino Makridis,

Trøndelag Folkemuseum

Trøndelag Folkemuseum, Sverresborg

Midt-Norge får et tilbud om vandreutstillingen

’Spyt ikke i trappen’ med basis i en sommerutstilling

på Sverresborg, Trøndelag Folkemuseum.

Hovedtema vil være kampen mot smittsomme sykdommer,

spesielt tuberkulose, og med paralleller

til dagens situasjon. Åpner 23. mai.

Bryggens Museum, Bergen

Fattig, gammel og syk. Utstilling om helse i middelalderen.

Åpner 7. mai.

Sunnhordland Folkemuseum, Stord

Jubileumsutstillingen ’Sjukdom og helsevern i

Sunnhordland – Arbeidet mot sjukdomar sidan

mellomalderen til vår tid’, vil stå fra mai og ut

august. Samme emne vil bli presentert som kåseri

på åpningsdagen 6. mai og på en åpen museumsdag

i september.

Telemark Museum

Museet vil sammen med Sykehuset Telemark HF

presentere en utstilling som blant annet inneholder

gjenstander fra sykehusets egen samling.

Drammens Museum

’På sporet av Drammen – Folkehelsearbeid i fortid

og nåtid’. Delutstilling i museet.

Kvinnemuseet, Kongsvinger

Kvinners innsats i helsehistorien er utgangspunkt

for årets sommerutstilling i Kvinnemuseet..

Utstillingen organiseres i samarbeid med Norske

Kvinners Sanitetsforening og åpner i begynnelsen

av mai.

Dr. Aamodts legekontor, Kongsvinger museum

Et legekontor fra forrige århundreskifte er nå

rekonstruert og satt i stand med gammelt utstyr

og instrumenter. Biografier over tidligere leger,

jordmødre og annet helsepersonell, – og ikke

minst legefruene presenteres. Dette blir nå en

permanent utstilling.

Glomdalsmuseet, Elverum

’Gammeldoktoren’ er en egen utstilling om helse,

medisin og den gamle huslegen. Utstillingen speiler

den allmennpraktiserende legens historie.

Museet huser også Rena Apotek fra 1902, og utenfor

finnes medisinplanter i Apotekerhagen.

Ramsmoen i Tynset

Utstilling med vekt på forebyggende virksomhet

og den lokale helsetjeneste gjennom tidene.

Undervisningsopplegg for skoleelever blir laget i

samarbeid med sykehuset på Tynset. Åpner midten

av juni.

Lepramuseet, Bergen

Lepramuseet St. Jørgens Hospital er et bevart

sykehusmiljø fra 1700-tallet og blant de få

bevarte leprasykehus i Nord-Europa. Jubileumsutstilling

om forebyggende helsearbeid generelt

og smittevern spesielt. Åpner 14. juni.

Gamle Hvam museum, Akershus

Utstilling om Sanitetsforeningens virke gjennom

1900-tallet: ’Fra arbeid i det stille – til kamp om

kvinners tid’.

Vandreutstilling i Østfold

En fotoutstilling om helsehistorien i Østfold vil

vandre i hele fylket og blant annet bli vist på disse

museene: Fredriksten festning – apotekermuseet,

Halden, Fredrikstad museum –Tøihuset,

Gamlebyen. Kystmuseet, Spjærøy, Hvaler, Borgarsyssel

museum, Sarpsborg og Rygge museum.

15


16

N Y T T F R A N O R G E S M U S E U M S F O R B U N D

T R O N W I G E L A N D N I L S E N ,

G E N E R A L S E K R E T Æ R

Landsmøtet i Harstad

26.–29. august ønsker Trondenes Historiske Senter museumsnorge

velkommen til Harstad. Vertsmuseet har i samarbeid

med lokale arrangører lagt opp til både byvandringer

og ekskursjoner. Et av de faglige hovedtemaene vil være

spørsmålet om gratis museer. Regjeringa har varslet at den

vil behandle temaet i den kulturmeldinga som etter planen

skal legges fram før sommeren, og det er naturlig å diskutere

spørsmålet og se på erfaringer fra inn- og utland. England

innførte gratis inngang ved de nasjonale museene i

fjor, og har opplevd en markant besøksøkning. I Sverige har

de vedtatt å innføre gratis adgang ved de nasjonale museene

fra 2004. Vi har vært så heldige å få Sharon Ament, Director

of Communications & Development, The Natural History

Museum, London til å komme og dele deres erfaringer,

positive og negative, med oss. The Natural History Museum

er et av verdens ledende naturhistoriske museer og hadde

en besøksøkning fra 1,8 til over 3 millioner besøkende fra

2001 til 2002. Men de har også erfart at reformen ikke bare

har positive sider. Vi vil også få presentert erfaringer med

forsøk med gratis museer i Norge.

Per Kåks fra Statens museer för världskultur i Gøteborg

vil holde innledning over temaet «Kulturarv utan gränser».

Et aktuelt tema i lys av situasjonen i tidligere Jugoslavia,

Midt-Østen og Irak.

Prisen «Årets museum» blir delt ut – denne gang i regi av

Norges museumsforbund, etter at den har blitt overdratt fra

(tidligere) Norsk museumsutvikling.

Nytt styre for ABM-utvikling

Kultur- og kirkedepartementet oppnevnt byarkivar Bjørn Bering, Oslo kommune

som styreleder for ABM-utvikling. Nestleder er fylkesbiblioteksjef

Lisbeth Tangen, Sør-Trøndelag. Styremedlemmer er direktør Åsulv Frøysnes,

Høgskolen i Oslo, kulturvernleder Elisabeth Seip, Hedmark, fylkesarkivar

Gunnar Urtegaard, Sogn og Fjordane, og arkeologiprofessor Ingvild Øye,

Bergen. To av medlemmene er oppnevnt i samråd med Utdannings- og forskningsdepartementet

og en i samråd med Miljøverndepartementet. Det skal

i tillegg oppnevnes to styremedlemmer etter forslag fra de ansatte. Peker

til vedtekter for ABM-utvikling finnes på http://www.abm-utvikling.no/

Menneske, vann og kulturarv

er tema på internasjonal konferanse i Tyssedal 5.–6. juni. Arrangør er Norsk

Vasskraft og Industristadmuseum. Konferansens gjennomgangsmelodi er

arbeidet med kulturminnevern og nyskapning på industristeder. President i

World Heritage Committee Tamás Fejérdy og riksantikvar Nils Marstein er

blant foredragsholderne.

Påmelding til Norsk Vasskraft og Industristadmuseum, Naustbakken 7,

5770 Tyssedal, tlf. 53 65 00 50, fax 53 65 00 51, e-post post@nvim.no

Den kulturelle skolesekken

Norsk Kulturforum NOKU, og Norges museumsforbund

arrangerte 4. februar en konferanse om Den kulturelle skolesekken

med ca. 280 representanter for kommune-Norge,

museer og andre kulturinstitusjoner. Konferansen ble fulgt

opp av et internt museumsseminar 5. februar i regi av Seksjon

for formidling og Seksjon for naturhistorie. På konferansen

framhevet kulturministeren bl.a. at:

«De n kulture lle skule se kke n gir m use a e in sto r sjanse til

å utvida o g utvikla sam arb e ide t m e d grunnskule n, o g sikra

at m ø te t m e d m use a ve rt m e st m o gle g m e iningsfulle fo r de i

de t gje ld, ne m le g e le vane . Me n de t at vi har vald ut no kre

m use um i de nne o m gang, skal ikkje ve re e i so ve pute fo r alle

de i andre . Tve rt i m o t, vi tre ng å ha m ange m use um i No re g

m e d på lage t når o m lag 600 000 e le var i de n no rske grunnskule

n skal få e in fullve rdig kulture ll skule se kk. De t e r e i

utfo rdring fo r de i m use a so m no e r plukka ut til å staka ut

ve ge n vidare , b idra til inspirasjo n fo r andre m use um , o g

utvikla go de dø m e på sam spe l m e llo m m use um o g skule .»

Innledningene til Valgerd Svarstad Haugland og statssekretær

Helge Ole Bergesen,UFD finnes på de respektive departementenes

hjemmesider http:/ / o din.de p.no

Medlemskort/besøkskort

Sommersesongen nærmer seg med raske skritt og vi vil

anmode medlemsmuseene om å gi skrankepersonalet beskjed

om «å slippe inn kolleger» med medlems-/besøkskort

Museumsforbundet utgiver alene

Museumsforbundet avvikler det nåværende samarbeidet om Museumsnytt

med Norsk ICOM.

– Samarbeidet med Norsk ICOM om bladet har pågått siden 1997, da

ICOM-nytt gikk inn, sier styreleder Sigrid Skarstein.

– I dagens situasjon med en uavhengig redaksjon, er det naturlig å ta opp

det organisasjonsmessige samarbeidet om utgivelsen til fornyet vurdering.

Museumsforbundet ønsker fortsatt samarbeid med Norsk ICOM om

bladet, men i hvilke former er foreløpig åpent. Dette vil ikke innvirke på bladets

redaksjonelle forhold eller økonomi, sier Skarstein.

Fra redaksjonen

Fra og med denne utgaven stanses utsending av Museumsnytt til medlemmer

av Norsk ICOM. Museumsnytt har de siste årene gått med et ikke ubetydelig

underskudd og må kutte kostnader der det er mulig. Norsk ICOM har

ikke sett muligheter for å dekke kostnadene for produksjon og utsending av

Museumsnytt til sine medlemmer. Museumsnytt beklager situasjonen som

har oppstått, men vil fortsatt bringe aktualitetsstoff fra den internasjonale

arena og ICOM.

Red.


På jakt etter prosjektstøtte?

Museumsnytt bringer her en liten oversikt over ulike instanser og programmer som gir prosjekt- og

utviklingsstøtte av interesse for museene.

Prosjektstøtte fra Den nordiske museumskomiteen

Museumskomiteen er en ekspertgruppe under Nordisk

ministerråd med formål å fremme og synliggjøre det nordiske

samarbeid innen sitt fagområde. Prioriterte oppgaver

i 2003 er blant annet å etablere samarbeid mellom museene

i Norden gjennom seminarer nettverksbygging og prosjektstøtte.

Det legges for tiden særskilt vekt på samarbeid mellom

arkivbibliotek og museer, spørsmål knyttet til det flerkulturelle

samfunnet, foruten digitalisering, IKT og øket

tilgjengelighet i museene. Budsjettet for inneværende år er

på vel 1,1 mill DKK. Skriftlige søknader som oppfyller Ministerrådets

krav behandles fortløpende, og sendes:

Nordisk Museumskomite

Nordisk mininsterråds sekretariat

Store Strandstræde 18

DK-1255 København K

tlf. +45 33 96 03 80/47 fax 45 33 93 62 51

Kontaktpersoner: Rådgiver Martin Sundin, m s@nm r.dk,

adm. sekretær Margareta Hedling, me@nmr.dk, se også

http:/ / www.no rde n.o rg/ kultur/ ko nst/ sk/ m use ik.asp?lang

Forprosjektmidler

ABM-utvikling stiller til rådighet forprosjektmidler til inntil

5 stipendier, hvert på inntil kr. 30.000. Disse midlene er

ment å stimulere til utforming av prosjektsøknader fra bibliotek,

museer og arkiv som ønsker å søke prosjektmidler fra

EUs ulike programmer. Midlene er ment å dekke reiser for

å invitere eller besøke en eller flere prosjektpartner(e) til

arbeidsmøte for å skrive en prosjektsøknad til EU. Send en

kort søknad (1–2 sider, ikke eget søknadsskjema) med en

kort beskrivelse av prosjektet og et budsjett for hvordan stipendet

vil bli brukt. For nærmere informasjon ta kontakt

med ABM-utvikling på tel. 23 11 75 00 eller

e-post: po st@ab m -utvikling.no . Søknadsfrist 20. mai.

Søknad sendes

ABM-utvikling

Statens senter for arkiv, bibliotek og museum

Postboks 8145, Dep.

0033 Oslo

Skog og bygg først i nasjonale nett

De to første nasjonale museumsnettverkene er nå etablert.

Skognettverket – Et nasjonalt nettverk av skogmuseer er

allerede kjent for flere. Det ble etablert i fjor sommer med

Norsk Skogbruksmuseum som hovedansvarlig museum.

Byggnettverket – Nasjonalt nettverk for bygningsvern og

handverkskompetanse på museum ble etablert i januar.

Ryfylkemuseet er hovedansvarlig museum for dette nettverket.

se også http:/ / www.ab m -utvikling.no /

pro sje kte r/ Muse um / m use um sre fo rm / inde x.htm l

Kultur 2000

støtter samarbeidsprosjekter mellom flere europeiske land

for å fremme skapende kunstnerisk virksomhet og bidra til å

styrke kunnskapen om europeiske folkeslags kultur (2000–

2004). For 2004 er kulturarv prioritert som tematisk område

og inkluderer både materielle og immaterielle kulturminner.

ABM-utvikling vil gjøre tilgjengelig informasjon om hvordan

museer, bibliotek og arkivinstitusjoner kan søke, hvilke type

virkemidler programmet tar i bruk (ettårig og flerårig prosjekter).

Arbeidet gjøres i samarbeid med Norsk kulturråd

som er det nasjonale kontaktpunktet for Kultur 2000. Råd

om utforming av søknader vil kunne skje i samarbeid med

Norsk kulturråd og ABM-utvikling. Utlysningstekst, søknadsskjemaer,

relevante råd og dokumenter finnes på Norsk kulturråds

hjemmesider www.kulturrad.no under «EU».

Stipender dansk-norsk samarbeid

Fondet for dansk-norsk samarbeid gir etter søknad stipendopphold

for dansker på Lysebu og stipendopphold for

nordmenn på Schæffergården utenfor København. Både

enkeltpersoner og grupper kan søke. Alle som har behov for

kortere studieopphold i nabolandet for å arbeide med sitt

fag, opprette faglige kontakter og orientere seg om det som

skjer innenfor faget i nabolandet, kan få stipend. Enkeltstipendiater

bør søke minst tre måneder innen planlagt opphold.

For større grupper lønner det seg å søke for neste budsjettår.

Nærmere opplysninger og søknadsskjema finnes på

http:/ / www.dansk-no rsk.no /

Prosjektmidler fra Kulturnett Norge

Støtte frå Kulturnett Noreg vert som hovudregel gitt i form

av eingongs prosjektstønad som fører fram til publisering på

Internett. Sluttproduktet skal gjerast tilgjengeleg for publikum

via Internett og må haldast oppdatert/aktuelt i minimum

seks månader. For meir informasjon om søknadsfristar

og prinsipp for tildeling – sjå www. kulturne tt.no

Norsk ICOM er den norske nasjonalkomité av

International Council of Museums.

På hjemmesidene våre: http://www.icom-norway.org finner du en kort presentasjon

av den norske nasjonalkomiteen og våre aktiviteter. For mer utfyllende informasjon er

du velkommen til å kontakte oss:

Norsk ICOM

Ullevålsveien 11

0165 Oslo

Telefon: 22 20 14 02

E-post: sekr@icom-norway.org

17


Mulighetenes land? – Innvandring

til Norge 1500-2002 på Norsk Folkemuseum

presenterer enkeltskjebner.

De personlige skjebnene

er vevet inn i en stor presentasjon

av norske offentlige holdninger til

innvandring gjennom historien.

(Foto: Anne-Lise Reinsfelt,

Norsk Folkemuseum)

18

T E K S T :

P E R B . R E K D A L ,

P R O S J E K T L E D E R

En ny nasjonsbygging?

For hundre år siden var museene sentrale redskaper i nasjonsbyggingen. I dag er

det igjen behov for å definere innholdet i nasjonen Norge, og museene er pånytt tiltenkt

en rolle.

I Oslo kan en se utstillingene Je g e r he r! No rsk

innvandringshisto rie fra 1945 til i dag og Je g

e r ab so lutt ikke rasist! på Internasjonalt kultursenter

og museum – IKM, foruten

Mulighe te ne s land? Innvandring til No rge

1500–2002 på Norsk Folkemuseum. Alle tre

utstillinger representerer ulike konstellasjoner

av samarbeid mel-lom IKM, Norsk

Folkemuseum og det innvandringshistoriske

prosjektet til Historisk institutt, Universitetet i

Oslo. Og alle tre omhandler Norges og nordmenns

forhold til innvandere.

«Jeg er her!»

Utstillingsplakaten viser en mann og en kvinne

som ser ut som de kan komme fra Midtøsten

et sted. Under står: Ce ux-ci ne so nt pas de s

é trange rs – De tte e r ikke fre m m e de .

Assosiasjonen til den belgiske surrealisten

Magrittes berømte bilde av en pipe – hvorunder

han skrev: De tte e r ikke e n pipe – er klar.

Et bilde av en pipe er ikke en pipe i virkeligheten.

Vårt bilde av de fremmede er ikke mennesker

i virkeligheten. Virkeligheten er mye

mer nyansert og kanskje helt anner-ledes enn

det bildet vi har av «Dem».

Utstillingen går så i gang med å vise akkurat

det, gjennom selvpresentasjonene til virkelige

mennesker. IKMs utstillingslokale er et

gammelt fengsel og hver celle «beboes» av to

mennesker med familie og venner, presentert

gjennom bilder, viktige gjenstander og hverdagsgjenstander.

Vi inviteres til å gjette på

spørsmål om personene og vi kan lette på lokk

for å få svar.

Det er en tvers gjennom vennlig utstilling

om sympatiske mennesker som har gjort en

innsats for å finne en nyttig og meningsfull

plass i det norske samfunnet. Når vi har sett

utstillingen blir utsagnet «Dette er ikke fremmede»

sant også på den måten at vi synes vi

kjenner personene. Utstillingsdesignens hverdagslivsglede

forsterker den personlige relasjonen

mellom tilskuer og den utstilte.

«Mulighetenes land?»

Mulighe te ne s land? – Innvandring til No rge

1500-2002 på Norsk Folkemuseum presenterer

enkeltskjebner, men bare fire i tallet: to «alminnelige»

mennesker og to «berømte». De

personlige skjebnene er vevet inn i en stor presentasjon

av norske offentlige holdninger til

innvandring gjennom historien. Utstillingen

er klart kritisk til innvandringsmotstanden, og

som tilskuere forstår vi – ut fra de holdninger

vi ser som selvsagte i dag – at i alle fall fortidens

skeptikere tok feil. Det gikk ikke galt. Tvert i

mot. Gjennom utsagn fra nåtidige innvandere


viser utstillingen også hvilket trykk det er å leve

i et samfunn der man som innvandrer blir oppfattet

som et problem – uansett hvor norsk-vellykket

en faktisk greier å være.

En profesjonell utstillingsdesign anretter

bilder og tekster på en måte som gjør utstillingen

attraktiv, omtrent som et lekkert moderne

oppslagsverk der ulike visuelle virkemidler

lokker til å lese og se, litt her og litt der og til

slutt har man lest nesten det hele. Styrken i

utstillingen ligger helt klart i tekstene. Ikke

bare er brødtekstene godt tenkte, passe lange

og interessevekkende utformet, men der er

også plassert rundt i utstillingen en rekke korte

sitater som en tar inn som bilder og som innholdsmessig

er så sterke og rammende at de

henger igjen i bevisstheten.

«Jeg er absolutt ikke rasist»

Den tredje utstillingen – Je g e r ab so lutt ikke

rasist – o m arb e id m o t rasism e i No rge – åpnet

i slutten av februar 2003. Her gjøres rede for

det en nokså bredt kan kalle anti-rasismens norske

historie fra tidlig i det 20. århundret og

frem til i dag. Det er en vandreutstilling, og det

setter en del grenser for utstillingsskapernes

muligheter. Ikke kan en bruke så mye gjenstander

og omfanget av utstillingen blir

begrenset. Denne utstillingen består av bilder

og tekst på en rekke «rullegardiner» som spennes

oppover fra en fot.

Jeg kjenner mange som sier at «plansjeutstillinger»

bare er bøker på veggen. Det er jeg

ikke enig i. Folk forholder seg til en utstilling

på en annen måte enn når de leser en bok eller

artikkel. Utstillingen har et større format.

Bilder, tekst og andre virkemidler er sterkere

integrert til en opplevelsesenhet. Mange leser

utstillingstekster om temaer de aldri ville lest

en bok eller artikkel om. Men de leser gjerne

mindre utfyllende og hopper hit og dit.

Overfor Je g e r ab so lutt ikke rasist tvinges jeg

imidlertid motstrebende til å spørre meg selv

om hvilke kvaliteter denne utstillingen har som

ikke et opplysningshefte kunne fylt bedre.

Teksten er rimelig interessant og billedutvalget

relevant. Men det er som et illustrert hefte.

Oppsetningen i IKM er fragmentert og

klaustrofobisk (helt unødvendig både i IKM og

på fremtidige utstillingssteder!) og det er tenkelig

at en åpnere montasje hadde gitt et noe

bedre helhetsinntrykk.

Hva kunne gjort dette til en god utstilling?

Poengterte, tankevekkende tekstbilder som

ble brukt så effektivt i Mulighe te ne s land? kunne

garantert også fremskaffes innenfor dette

temaet. Og kanskje færre, større og sterkere bilder

som er såpass meningsmettede at de kan

gjøre de mange korrekte pliktbildene overflødige.

Som gjør at man ikke bare ser riktige bilder

og leser korrekt tekst, men også får den

emosjonelle opplevelsen som tross alt utgjør

utstillingers annerledeshet i forhold til bøker.

Men kanskje bedre tid til å la utstillingskonseptet

modne underveis er hva IKM & co

(og alle vi andre som også strever med å produsere

det gjennomreflekterte innenfor korte

tidsfrister) alle r mest hadde trengt for at dette

skulle ha blitt en god utstilling.

Tre utstillinger om nesten det samme?

Det er interessant å se hvordan de tre utstillingene

går over i hverandre. Mulighe te ne s

land? gir en mye sterkere opplevelse av rasismens

og fremmedfryktens uhyrlighet enn Je g

e r ab so lutt ikke rasist (men den forteller ikke

om anti-rasismens historie). Je g e r he r hadde

vært en strålende annen del til Mulighe te ne s

land? hvis en hadde valgt å utvide konseptet

med de personlige skjebner. Og det ene lekne

grepet i Je g e r ab so lutt ikke rasist – å la en frukt

og grønnsakkurv ved hver utstillingsdel bli mer

og mer eksotisk og mangfoldig etter hvert som

vi beveger oss utover i tid – hadde kanskje passet

vel så bra til de andre utstillingene.

Personlige skjebner har internasjonalt vært

«in» en stund i museenes utstillinger. Det er

naturligvis en oppfølging av massemedias personfokusering.

Men mens personfokusering i

massemedia gjerne forkludrer en forståelse av

større sammenhenger, er personfokuseringen

i disse utstillingene med på å gi en nyansert for-

MUSEET OG UTSTILLINGEN

Dagsseminar om museumsbygg

Tid: Onsdag 14. mai 2003

Sted: Arkitektenes Hus, Oslo

Pris: 3. 100,- . Pris MNAL: 2. 400,-

Påmelding: akademiet@mnal.no

T: 23 33 25 00 F: 23 33 25 01

Frist: 1 uke før seminardag

Seminaret tar utgangspunkt i museumsbyggets arkitektoniske

muligheter og særegenheter. Vi diskuterer

også museet som formidler av skiftende verdensbilder

og kunststrømninger. Med ulike innfallsvinkler

vil innledere fra kunstens, kulturens og arkitekturens

verden bidra til å skape bedre forståelse for samspillet

mellom kunst og arkitektur, og de ytre forutsetninger

for å lage gode utstillingsrom og museumsbygg.

Norsk kulturpolitikk og utbyggingsstrategier

blir også debattert. Aktuelle prosjekter som påbygg

Eidsvollbygningen 1814 av Lund Hagem Arkitekter,

Kultursenter på Vestlandet og diverse utstillinger av

Arkitekt Gudmundur Johnsson vil bli presentert,

samt Wingårdhs Universeum i Gøteborg. For

program og ytterligere opplysninger kontakt

akademiet@mnal.no eller se våre hjemmesider:

www.arkitektur.no/akademiet. Kurset arrangeres

i samarbeid med Norsk Arkitekturmuseum.

t

19


Jeg er absolutt ikke rasist .

«Mange lurer på hvor vi var da

Oddvar Brå brakk staven, men

hvor var Oddvar Brå da vi lærte

å stave? Denne satt, tenker vi.»

Sitat fra Radio Yalla i utstillingen.

Hvilke kvaliteter har denne utstillingen

som ikke et opplysningshefte

kunne fylt bedre, spør

Musuemsnytts anmelder Per B.

Rekdal motstrebende seg selv.

(Foto: L.A.)

20

ståelse.

Je g e r ab so lutt ikke rasist presiserer innledningsvis

at rasisme er et fenomen som finnes

hos alle, at det ikke bare er snakk om en «hvit»

rasisme. Avslutningsvis tar utstillingen med at

der i dag er uenighet om hva som kan sies å

være rasistisk, også blant de klare antirasister.

Det moderne rasismebegrepet går nemlig ikke

bare på oppfatninger om genetiske, fysiske forskjeller,

men inkluderer også uvilje mot andre

begrunnet med at deres kultur fremmer grunnleggende

uakseptable verdier. Men når man i

Norge i dag opplever at de som tradisjonelt selv

blir utsatt for rasisme bruker slike argumenter

mot «sine egne», er det – om ikke før – helt klart

at en slik utvidet rasismedefinisjon blir ytterst

problematisk.

En vilje til å problematisere sin egen grunnholdning

er blitt vanligere i de siste års «innvandrerdebatter»

og Je g e r ab so lutt ikke rasist

er således forsiktig med på å fremme en dagsaktuell

egenkritisk holdning. Slikt finnes det

ikke spor av i Mulighe te ne s land?. Sånn sett

fremstår den sistnevnte som litt «gammeldags»

med sin nokså entydige fremstilling av usympatisk

majoritetsmakt og sympatiske minoritetsofre.

Museene redskaper i ny nasjonsbygging?

For hundre år siden var museene blant de viktigste

redskapene i å bygge og definere innholdet

i den nye nasjonen Norge. Og folkets

RIVING I HEBRON STOPPET

Israels høyesterett har opphevet militærets dekret om å

legge 22 verneverdige bygninger i Hebron i ruiner. Israels

forsvarsstyrker hadde utstedt ordre om å rive 22 hus fra

mamelukk-tiden og den ottomanske epoke i gamlebyen i

Hebron, slik Museumsnytt meldte i nr. 1/03. Noen av

begeistring var stor.

I dag er det igjen behov for å definere innholdet

i nasjonen Norge, og museene er pånytt

tiltenkt en rolle. Det snakkes riktignok mer om

integrasjon og inkludering enn om en ny

nasjonsbygging, og begeistringen i folket er

nok ikke like entydig. Men likefullt: Særlig Je g

e r he r inngår helt klart som en del av et nytt

norsk nasjonsbyggingsprosjekt. Selv om bare

innvandrere presenteres, er de ikke vanskelige

å identifisere seg med, og opplevelsen blir et

stort og mangfoldig «vi».

At Norge er blitt et kulturelt mangfoldig samfunn

lar seg ikke løpe fra. At de politiske myndigheter

prioriterer feltet høyt er helt sikkert.

At museene på ett eller annet tidspunkt må ta

dette inn over seg, har de fleste norske museer

likevel med flid unngått å tenke på til nå.

Da norske nasjonal-, regional- og lokalmuseer

ble grunnlagt var folk og sted i stor grad

oppfattet som ett. Et museum om et sted var

også museet om forfedrene til de som bodde

der. Slik virker det som de fleste fremdeles tenker:

De nye er liksom ikke nedfelt i stedets dype

fortid og dermed ikke relevante for museene.

Da man i den engelske byen Croydon mot

slutten av det 20. århundret skulle lage et bymuseum

(de hadde ikke noe fra før), fant de ut at

det eneste meningsfulle måtte være å lage

hovedutstillingen om folket i byen, snarere enn

om stedets historie.

Kanskje kan man så smått, så smått begyn-

husene har stått siden 1400-tallet. I midten av mars ble

det militære dekretet kjent maktesløst av Israels høyesterett.

Sikkerheten lå derfor til grunn for Forsvarets bestemmelse

om å utvide veien. Høyesterett har bedt det israelske

forsvaret om å legge frem en annen plan som ikke

innebærer ødeleggelse av eiendommer, melder Den norske

UNESCO-kommisjonen.


Også kulturskatter

på krigens alter

Krigen i Irak er ikke bare en trussel mot sivilbefolkningen

i landet. Sivilisasjonesn vugge sto i

det som i dag er Irak, og landet er et av de viktigste

arkeologiske områder i verden.

– Irak er så tettpakket med gamle ruiner,

utgravningssteder og fremdeles skjulte arkeologiske

skatter, at det er vanskelig å ikke treffe dem

når man slipper bomber, skriver nettstedet forskning.no.

i et større oppslag om saken. Under forrige

Gulfkrig gikk Bagdad museum nesten fri

for skader. Men rundt omkring i landet ble ni

museer truffet. Mer enn 4 000 originalgjenstander

gikk tapt, ifølge nettstedet. Kulturskattene

er ikke bare truet av bomber og granater. Den

største skaden på Iraks kulturarv skjedde i følge

forskning.no under plyndringen etter at den forrige

Gulfkrigen var over. Noen av museene og de

arkeologiske utgravingstedene ble fullstendig

utrensket. Mange av objektene dukket senere

opp på det internasjonale kunstmarkedet, slik

det har skjedd for objekter blant annet fra Sørøst-Asia,

Afghanistan, Balkan og Libanon de siste

tiårene. Felles for disse landene er at tidligere

sentralmyndigheter har blitt satt ut av spill. Pengesterke

samlere ikke bare benytter anledningen,

men bidrar aktivt gjennom sin etterspørsel til at

krigsherjete land tappes for kulturskatter. De

afghanske manuskriptene i den norske samleren

Martin Schøyens samling ble tatt ut av

Afghanistan under borgerkrigen på 1990-tallet

(se Museumsnytt nr. 1 og 3, 2002). Schøyensamlingen

inneholder også en rekke

objekter fra Irak, og for

store deler av samlingens

mer enn 10.000 numre er

proveniensen

ikke gjort kjent.

USA har ikke

ratifisert Haagkonvensjonen

av

1954 om beskyttelse

av kulturminner

i krig.

Spørsmålet er hvordan en

amerikanskledet okkupasjon

vil ivareta hensynet til Iraks

kulturarv. Både USA og Irak

har tiltrådt Unesco-konvensjonen

av 1970 om ulovlig eksport

av kulturgjenstander. Dagens

irakiske lovgivning på området

regnes som svært streng. En gruppe amerikanske

samlere og antikvitetshandlere har ifølge januarutgaven

av tidsskriftet Science tatt til orde for å

få amerikanske okkupasjonsmyndigheter til å

lette på Iraks eksportrestriksjoner for å beskytte

kulturarven. Initiativet er møtt med skarp kritikk

fra flere hold, blant annet juristen Patty Gerstenblith,

Archeological Institute of America (AIA).

– Det er ikke opp til folk i USA eller Europa å fortelle

Irak hvilke lover de skal vedta, sier Gerstenblith

til Science. Et opprop fra Asia-avdelingen

av International Council of Museums om å respektere

verdensarven og internasjonale konvensjoner

om kulturarv i Irak har fått bred støtte

av framstående forskere og arkeologer fra hele

verden.

I en pressemelding krever den norske Blue

Shield-komiteen at de involverte stater skaffer

nødvendige ressurser til å undersøke skadene på

kulturarv og til å iverksette nødvendige reparasjoner

og restaureringer når krigen er over.

– Blue Shield-komiteen vil pånytt oppfordre

norske myndigheter til å få fortgang i arbeidet

med Norges ratifisering av Haagkonvensjonens

andre protokoll, om vern av kulturarv

under krig. Det samme gjelder

UNESCOs konvensjon om ulovlig handel

med kulturarv, som er særlig aktuell under

krigssituasjoner og medfølgende lovløse

forhold, heter det i uttalelsen. Den Internasjonale

Blue Shield-komiteen representerer fire

ikke-statlige organisasjoner som arbeider med

kulturarv: ICA (arkiv), ICOM (museer), ICO-

MOS (kulturminner) og IFLA (biblioteker).

http:/ / www.fo rskning.no /

T E K S T :

L E I F A N K E R

Mustansiriya Universitetet i

Bagdad, grunnlagt i 1234, ble

bombet 23. mars i følge Reuters.

I følge Washington Post skal

universitetet også ha fått flere treffere

under bombeangrep i desember

1998. En rekke museer meldes

også å ha fått skader, se

http://users.ox.ac.uk/~wolf0126

Akkadisk kileskrift-tavle fra

ca. 2200 før vår tidsregning, del

av et administrasjonsarkiv som

beskriver forråd av forskjellige

næringsmidler.

(Foto fra Schøyensamlingen)

21


22

T E K S T : L E I F A N K E R

nye bøker

Astrid Forland m.fl.

Forskningsformidling gjennom 75 år.

Selskapet til Vitenskapens Fremme 1927–2002

Bergens Museums skrifter nr 13

Bergen Museum og Selskapet for Vitenskapens Fremme, 2002

120 s, pris kr 150, ISBN 82-787-018-7

Boka er som tittelen sier først og fremst selskapets historie. Det er et stykke historie som går langt videre enn bare å handle

om forskningsformidling og formidlingsglede blant museumsfolk og forskere. Det er også en historie med sideblikk på den

systematiske utbyggingen av de vitenskapelige miljøene og Bergens Museum fram til det som ble Universitetet i Bergen.

Flere kortere artikler belyser ulike forskningsfelt, bla. problemstillinger knyttet bla. havforskning, internasjonale menneskerettigheter,

samt språk og teknologi.

Einar Sørensen

Adelens norske hus.

Byggevirksomheten på herregårdene i sørøstre Norge 1500–1660

Acta Humaniora nr 145

Unipub AS, Oslo 2002

441 + 206 s, pris kr 589, ISSN 0806-3222

ABM-utvikling:

Etterlyser innspill i Museumsreformen

I brev til landets fylkeskommuner 5. mars ber

ABM-Utvikling om at museumsreformen drives

videre, og streker opp premissene for tildeling på

kommende statsbudsjett. Brevet gir en oppsummering

og viktige signaler i det videre arbeidet

med reformen. Målsetningen om færre og kvalitativt

bedre museer ligger fast. Statlige midler

skal kanaliseres til konsoliderte enheter, mens

ansvar for øvrige museer legges på lokalt nivå.

Fra statens side er det tydelig at høstens tildelinger

i reformen stiller sterkere krav til tilfredsstillende

kvalitet, realisme og framdrift i konsolideringsprosesser

landet rundt. ABM-U påpeker

at «enkelte konsolideringer kan framstå som løse

overbygninger uten god nok forståelse og vilje i

de opprinnelige museumsenhetene». Det er en

tydelig melding til dem som måtte håpe på å få

reformtilskudd ved en «lett-konsolidering».

I brevet fastholder ABM-U at tilskuddene til

reformen fortsatt skal gis til det enkelte museum

og ikke til fylkeskommunene samtidig som samlet

statlig andel av tilskuddene ikke skal overstige

60%. Lokkemidlet er en reell økning av de samlete

såkalte «friske midlene» til museumssektoren

med 67 millioner kr. de siste to årene. Samtidig

advares fylkeskommunene og kommunene

mot å redusere egne tilskudd til museer som får

direkte statstilskudd til reformen, slik det

skjedde i Finnmark og Østfold i fjor.

Kravene til organisering av museene er glassklare:

«Vi legger til grunn at museene organiseres

som selvstendige institusjoner, med en organisasjonsform

som er lovregulert, og der myndighet

og ansvar ligger på samme nivå og er på samme

hender. Museene bør derfor ha et styre, blant

annet for å sikre en armlengdes avstand mellom

museet og forvaltningen. Museene skal være

aktører i samfunnsdebatten, og må ha handlingsrom

til å stille kritiske spørsmål også til

offentlige myndigheter», heter det i brevet fra

ABM-U.

Svarfristen for fylkeskommunene er 30.mai.

Brevet er lagt ut på

http:/ / www.ab m -





Boka er forfatterens doktorgradsavhandling i kunsthistorie, og tar for seg mer enn 30 adelige setegårder eller lensresidenser

i kystområdet fra Agder til Båhuslen. Her presenteres nytt materiale og tidligere ukjente herregårder. I Norge hadde

hovedgårdsdriften særegne forutsetninger som preget gårdene og bebyggelsen. For første gang sammenliknes herregårdbebyggelse

over landegrensene, både norske tømrete gårder og danske herregårder av ulikt kaliber. Boka har fyldig appendix

bl.a med rekonstruksjonstegninger av 30 herregårder.


Bilder og løsninger til utstillinger.

Til utstillingsformål har vi mange forskjellinge systemer til såvel

innendørs, som utendørs bruk. Vi produserer fotografisk på

høykvalitets fotomedier fra Kodak, ofte til lavere priser en hva

du er vant til. Kom med dine ideér, og vi gir deg løsningene!

Rolfstangveien 12

1367 Snarøya

telefon 67 83 83 00

fax 67 83 83 01

epost:office@fame.no

Mediahuset

7005 Trondheim

tlf. 72 89 95 00

fax. 72 89 95 55

epost: office@fame.no

B-blad

Returadresse:

Ullevålsveien 11

0165 Oslo

More magazines by this user
Similar magazines