2003-02 - Museumsnytt

Museumsnytt 

Årgang 52 

IRAK-KRIGEN 

Nr 2: 2003 

HELSEJUBILEUM NY NASJONSBYGGING

Innhold 

2 

Det offentlige helsevesenet feirer 400 årsjubileum 

i år. Uløselig forbundet med 

kunnskapsutviklingen er faktorer som det 

ikke står noe om i de klassiske vitenskapshistoriske 

fremstillinger, blant annet om 

rekrutteringen av pasienter til kliniske 

forsøk. De var etter all sannsynlighet ikke 

alltid frivillige, skriver Anne Kveim Lie 

s 9 

At Norge er blitt et kulturelt mangfoldig 

samfunn, lar seg ikke løpe fra. At de 

politiske myndigheter prioriterer feltet 

høyt, er helt sikkert. At museene på ett 

eller annet tidspunkt må ta dette inn over 

seg, har de fleste norske museer likevel 

med flid unngått å tenke på, skriver Per 

Rekdal i utstillingsanmeldelse. 

S 18 

400 år med offentlig helsetjeneste.................................................. s.4 

Hygiene – matkontroll og torgpolitikk.............................................. s.6 

Mot en moderne medisin i Norge .................................................... s.9 

Ultrakonservativ sosialmedisinsk pioner ......................................... s.12 

Museenes jubileumsfeiring.............................................................. s.15 

Nytt fra Norges museumsforbund.................................................... s.16 

En ny nasjonsbygging? ..................................................................... s.18 

På krigens alter................................................................................. s.21 

Museumsnytt 

Museumsnytt nr 2 2003 52. årgang 

Museumsnytt arbeider i henhold til reglene for god 

presseskikk slik de er nedfelt i Vær varsom-plakaten 

og Redaktørplakaten 

Utgiver Norges museumsforbund 

Utgitt med støtte fra ABM-Utvikling, 

statens senter for arkiv, bibliotek og museum 

Redaktør: Leif Anker 

Redaksjonsråd: 

Karin Hellandsjø 

Roy Høibo 

Hans Arne Nakrem 

Per B. Rekdal 

Annonser: 

Hans K. Ellefsen 

tlf. 22 36 41 05 

E-post: n-ku@online.no 

Redaksjon, abonnement og annonser 

Ullevålsvn. 11 

0165 Oslo 

Telefon: 22 20 14 02 

Telefaks: 22 11 23 37 

E-post: museumsnytt@museumsforbundet.no 

Design og repro: RenessanseMedia AS 

Trykk: PDC Tangen 

Pris abonnement: kr 200 pr år 

Pris annonser: 

1/1 side kr 7500,- (farge) / kr 5500 (s/hv) 



Bankgiro 60260523506 

Museumsnytt kommer ut 6 ganger i året 

ISSN 0027-4186 

Museumsnytt 3/2003 kommer ut ca 22.juni 

Manusfrist 16.mai 

Museumsnytt 4/2003 kommer ut ca 20.august 

Manusfrist 15.juli 

Museumsnytt tar intet ansvar for ubestilt innsendt 

materiale. Ettertrykk bare etter avtale 

Forsiden: Nimrud, Assyria (Irak). Fra palass bygget for 

Assurnasirpal II, okse med vinger og menneskehode, 

s.k. lamassu, 9. århundre f.v.t. 

(Foto: Eduardo Barrios, UNESCO)

Plyndring i Irak 

– Den overordnete globale betydningen av Iraks 

monumenter, museer og arkeologiske funnsteder 

forplikter alle folk og regjeringer til å beskytte 

dem, heter det i en appell til det internasjonale 

samfunn fra Asia-avdelingen av International 

Council of Museums. Apellen har fått tilslutning 

av en lang rekke internasjonalt ledende vitenskaplige 

institusjoner og forskere fra store deler 

av verden, ikke minst fra USA og Storbrittania. 

Landet mellom elvene, Mesopotamia, i dagens 

Irak, er en av sivilisasjonens vugger. Betegnelsen 

«menneskehetens felles kulturarv» er knapt 

mer dekkende enn i beskrivelsen av Iraks minnesmerker 

og arkeologiske funn. Her står en bokstavelig 

talt ved den historiske tidens begynnelse. 

Krigens barbari og lidelser er knapt fattbare 

for et menneske som sitter i trygg avstand fra 

krigshandlingene og ofrenes skrik. Følgene av 

krigen er også uoverskuelige. Hjelpebehovet er 

allerede enormt og det vil øke. Først og fremst 

trengs humanitær bistand til en hardt hjemsøkt 

befolkning. Men det trengs også hjelp til gjenoppbygging 

av det sivile samfunnet, herunder 

museene og de arkeologiske institusjonene. 

I kjølvannet av forrige Gulf-krig har arkeologiske 

utgravningsfelt og museer i Irak blitt plyndret. 

Den ulovlige eksporten av kulturgjenstander 

fra Irak har økt siden 1991, i strid med en 

svært streng nasjonal lovgivning og i strid med 

FN-embargoen. Markedet er skapt av kjøpevillige 

samlere verden rundt, som ikke spør for mye om 

hvordan gjenstander har kommet i handelen. I 

oppropet fra ICOM-Asia blir verdenssamfunnet 

oppfordret til å anerkjenne og respektere Iraks 

gjeldende kulturminnelov og hjelpe til å stanse 

ulovlige utgravninger og smugling. Det er et 

spørsmål som er aktuelt også her i landet. Schøyensamlingen 

inneholder en rekke objekter fra 

Irak uten klarlagt proveniens. Samlingen er nå 

lagt ut for salg. Her har norskemyndigheter all 

anledning til å reise spørsmål overfor eieren og 

vurdere om vilkårene for eksport er tilstede. 

Den norske regjeringen har varslet omfattende 

støtte til gjenoppbygging av Irak. Det internasjonale 

fagmiljøet har varslet at det er rede til å 

bistå med gjenoppbygging av fagstab og konservering 

når krigen er slutt. Oppfordring fra ICOM- 

Asia går både til norske fagmiljøer og til norske 

myndigheter. Det er en bistand som må gå langs 

flere veier. En er å bidra til gjenoppbygging av 

museer og samlinger, en annen er å bidra forpliktende 

til internasjonal lov og orden innenfor 

kulturfeltet. Her må regjeringen gi klart uttrykk 

overfor Norges nære allierte USA og Storbritannia 

om at internasjonale konvensjoner og Iraks 

lovgivning på kulturvernfeltet må overholdes. 

Regjeringen må også snarest 

følge opp løfter om å tiltre 

UNESCO-konvensjon-en av 

1970 om ulovlig handel med 

kulturobjekter. 

Le if Anke r 

Gratis museer også i Norge? 

Gratis museer er i ferd med å komme på den 

politiske dagsorden også her i landet. Spørsmålet 

om gratis adgang til museene vil bli tema i den 

kommende kulturmeldingen fra regjeringen. 

Den skal etter planen bli lagt fram i månedskiftet 

mai-juni. For museene er et av spørsmålene om 

det vil komme forslag om en tidsbegrenset prøveordning 

for et antall museer. Avdelingsdirektør 

Stein Sægrov i Kultur- og kirkedepartementet 

tar imidlertid alle forbehold: 

– Vi kan ikke forskuttere innholdet i kulturmeldingen 

på det nåværende tidspunkt. Men vi registrerer 

med interesse de erfaringene som er gjort 

i Sverige og England. Vi ser også at det er ulike 

synspunkter på spørsmålet her hjemme, sier 

Sægrov og viser til debatten rundt gratis adgang 

på Nasjonalgalleriet. 

– Museumsforbundet har merket seg at det er 

varslet at gratis museer blir behandlet i den kommende 

kulturmeldinga, sier generalsekretær 

Tron Wigeland Nilsen i en kommentar. 

– Vi forventer at eventuelle forsøk ikke går på 

bekostning av den pågående museumsreformen. 

Spørsmålet om gratis adgang vil bli et sentralt 

tema på vårt landsmøte i august. Gratis adgang til 

kulturarv er et viktig kulturpolitisk spørsmål. 

– En av flere muligheter er en forsøksordning for 

utvalgte museer med gratis adgang i vinterhalvåret. 

Kompensasjon for tapte billettinntekter må 

ikke tas fra reformen. Forsøkene må gå over, 2–3 

vintre, for å kunne høste brukbare erfaringer, 

sier Wigeland Nilsen. 

I England ble 

det innført gratis 

adgang ved statsstøttede 

museer i 

2000. I Sverige blir 

planene om gratis 

adgang til statlige 

museer gratis fra 

nyttår 2004 trolig 

utsatt. 

T E K S T : L E I F A N K E R 

I England ble statsstøttete 

museer gratis i 2000. Her 

Natural History Museum, 

London. 

3

4 


Helsetjeneste i 400 år 

I 1603 ga kong Kristian 4. av Danmark og Norge den ferske doctor medicinae Villads 

Nielsen årlige inntekter for å virke som lege i Bergen. Det var første gang en lege i 

Norge fikk lønn fra staten, slik enkelte danske leger hadde hatt i noen tiår. «Intet stort 

Samfund kan undvære en Læge», skrev forgjengeren Kristian 3. i 1539. 

På 400 år har det offentlige helsevesen vokst fra 

en stilling til å bli en av de viktigste og største 

offentlige oppgavene. I 1999 utgjorde helseutgiftene 

totalt 101 milliarder kr, 8,5 % av brutto 

nasjonalprodukt. Bokverket «Det offentlige helsevesen 

i Norge 1603–2003» dekker som tittelen 

sier det offentlige helsevesenets historie og folkehelsearbeidet 

fra den spede oppstart. Det er 

første gang det presenteres en samlet helsehisto- 

Lege og apoteker. De norske legene med offentlig 

lønnstilskudd var i utgangspunktet nært knyttet 

til apotekere med kongelige privilegier til å selge 

medisiner, urter, krydder og vin. I Kristiansand 

var det samme mannen, Nils Pedersen som hadde 

Koleraen kommer. Da koleraen dukket opp i 

Europa rundt 1830 var den relativt ukjent som 

epidemisk trussel. Norske myndigheter tok 

straks i bruk de gamle karantenebestemmelsene 

som var kjent fra pestens tid. De viste seg effektive. 

Men etter kort tid ble karantene opphevet, 

og det neste utbruddet førte med seg en dødelighet 

som var 15 ganger så høy. I ettertid er det 

vanskelig å fortså hvorfor man valgte å fjerne tiltak 

som åpenbart virket etter hensikten. I realiteten 

handlet myndigheten etter beste skjønn: 

Landets fremste leger var overbevist om at koleraen 

ikke var smittsom. (Ill. fra boka) 

rie her tillands. Redaktør for bokverket og forfatter 

av bind 2 er historikeren Aina Schiøtz ved 

Institutt for allmen- og samfunnsmedisin ved 

Universitetet i Oslo. Historikeren Ole Georg 

Moseng har skrevet bind 1, mens lege og samfunnsviter 

Maren Skaset har skrevet sluttkapittelet 

i bind 2. Arbeidet med bokverket startet opp 

i 1999. Med velvillig tillatelse fra Universitetsforlaget 

bringer vi noen smakebiter. 

begge posisjonene. Det var unntaket. I de andre 

store byene arbeidet legen og apotekeren med 

tette – og ofte konfliktfylte – bånd. Bildet viser en 

lege som dikterer en resept til en apoteker. Kolorert 

tresnitt av Hieronymus Brunschwig 1505

Den gang og ikke nå? Et nostalgisk tilbakeblikk på 

forsvunne tider? Arbeidsdelingen mellom leger 

og sykepleiere som hadde sitt utgangspunkt i den 

tradisjonelle kjønnsarbeidsdelingen ble kraftig 

utfordret i 1970-årene. Sykepleieraksjonen sommeren 

og høsten 1972 satte sykepleiernes lønnsog 

arbeidsforhold på dagsorden. Den første streiken 

i sykepleiernes historie medførte blant annet 

at det ble lagt fram en stortingsmelding om sykepleiersaken 

samme høst. 

(Ill. fra boka) 

Utover i 1970-tallet økte utdanningen av hjelpepleiere, 

i 1983 var det i underkant av 50.000 

registrerte hjelpepleiere i Norge. Profesjonsgrensene 

mellom hjelpe- og sykepleierne har tidvis 

vært konfliktfylt, sykepleieforbundet har hittil 

ikke villet slippe dem til på operasjonssalene. 

(Ill. fra boka) 

Da poliovaksinen kom til Norge. – Årene 1950-54 var de 

verste, skrev Fredrik Mellbye om poliomyelittepidemiene 

på 1940- og 50-tallet. Over 4000 

tilfeller med lammelser ble rapportert, 532 døde. 

Poliovaksinen ble oppfunnet av amerikaneren 

Salk i 1955. Den første vaksinen kom til Norge 

med fly 4. oktober 1956, og ble tatt i mot under 

stor pressedekning, her foto fra Arbeiderbladet. 

Tidlig på 1960-tallet var om lag 85% av befolkningen 

vaksinert. Sykdommen regnes i dag som 

utryddet i Norge og store deler av verden. 

(Foto: Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek) 

Penga eller livet? 2001 – nye tider og nye entreprenører. 

Det private legesenteret «Walk-in Clinic» 

på Aker Brygge i Oslo rekrutterte blant annet 

pasienter ved å vente i bil utenfor Oslo kommunale 

legevakt med løfte om raskere behandling. 

Private aktører har historisk sett vært en viktig 

del av helsetjenesten i Norge. De fleste i legene 

og fysioterapeutene utenfor sykeshusene var private 

næringsdrivende også før kommunehelsereformen 

i 1984. Men de fikk sine inntekter i 

stor grad gjennnom refusjoner fra det offentlige. 

Nytt etter reformen var at private investorer så 

muligheter for avkastning innenfor helsesektoren. 

I 1996 kom de første private helseforsikringene 

på markedet. I 2002 ble det vedtatt å gi 

konsesjon til private sykehussenger. 

(Foto fra boka) 

5

T E K S T : K A R I T O V E 

E L V E B A K K E N , 

R O K K A N S E N T E R E T U I B 

6 

Hygiene - matkontroll og tor 

Næringsmiddelkontroll er et meget gammelt fenomen. Så lenge det har vært byer og 

markedsplasser, har det vært former for offentlig regulering av handelen med mat. 

Hensynet til matforsyningen og at mat ikke skulle gi helseskade, har alltid vært viktig. 

I oldtidens byer var det offentlige oppsynsmenn 

på torgene, og torget ble også viktig i kjølvannet 

av den sterke urbaniseringen og industrialiseringen 

fra midten av 1800- tallet i Europa. Matkontrollen 

var på torgene. 

Den moderne næringsmiddelkontrollen kan 

føres tilbake til lokale helseråd som ble etablert i 

mange land i første del av 1800-tallet for å møte 

de store koleraepidemiene i Europa mellom 

1830 og 1860. Vitenskapelige gjennombrudd i 

moderne kjemi og mikrobiologi var meget viktige 

for kontrollen med mat. Ved forrige århundreskifte 

var kontrollen opptatt av smitte gjennom 

melk og kjøtt, den la særlig vekt på kontroll 

av kjøtt, blant annet for spredning av trikiner og 

miltbrann. Industriell produksjon av mat og den 

sterke urbaniseringen på slutten av 1800-tallet, 

ga opphav til nye helseproblemer knyttet til mat 

og medførte nye utfordringer for den praktiske 

kontrollen. 

1603 – 2003 

Den første offentlige lege i Norge ble utnevnt 

av kong Christian IV i 1603. 

Villads Nielsen (1564-1616) tiltrådte som 

stadsmedicus i Bergen samme år blant annet på 

bakgrunn av sin innsats under pestepidemien i 

byen i 1599-1600. Dette var starten på 

en offentlig helsetjeneste. 

400 år for norsk helse 

400-årsjubileet for den offentlige helsetjenesten markeres 

i år. Gjennom jubileumsmarkeringer over hele 

landet blir det vist glimt fra vår helsehistorie. Dette 

er historien om folks helsevilkår i ulike perioder, og 

om hvordan samfunnets sykdomsforståelse, forebygging, 

pleie og behandling har vært knyttet til samfunnsutviklingen. 

I jubileumsåret blir det særlig 

fokusert på den forebyggende innsatsen som har 

påvirket folkets helse gjennom tidene. 

Hovedmål med jubileet 

• Øke kunnskapen og forståelsen for verdien av fore- 

byggende helsearbeid og det offentlige helsevesen 

• Sørge for verdige markeringer av 400-års jubileet 

• Bidra til å styrke faget medisinsk historie i Norge 

Internasjonal bevegelse 

På 1800-tallet ble det reist torghaller i de europeiske 

storbyene som svar på utfordringene 

byene ble stilt overfor med urbaniseringen og 

industrialiseringen. Det gjaldt forsyningen av 

matvarer til den meget raskt voksende befolkningen, 

hygieniske problem og epidemiene som 

fulgte med den sterke byveksten. Som offentlige 

svar på problemer med matforsyningen ble det 

bygd torghaller i den internasjonale hygienebevegelsens 

ånd, med hederlig og sunn omsetning 

av mat som mål. Samtidig var dette tiltak mot 

pesten, mot koleraepidemier og matbårne sykdommer 

som hadde økt dødeligheten i byene. 

Torghallene representerer også endringer i 

byens struktur, det sosiale livet – og det offentliges 

ordning av markedet, på helsens vegne med 

omforming av gamle torg og handelsplasser og 

handelsformer i urbaniseringens og industrialiseringens 

tid. 

Markeringer landet rundt 

– glimt fra lokalhistorien 

Lokal helsehistorie blir gjort tilgjengelig for publikum 

blant annet gjennom en rekke jubileumsutstillinger 

ved museer og medisinsk-historiske samlinger. 

I tillegg blir jubileet markert i tilknytning til Kulturminnedagen, 

Forskningsdagene, Grunnskolens uke, 

Arkivenes dag og utgivelse av jubileumsfrimerker. 

Nasjonale markeringar vil foregå i Bergen midt i juni 

og inkluderer en internasjonal folkehelsekonferanse. 

Mer om jubileumsmarkeringer 

finnes på jubileets vevsider: 

www.helsejubileum.no

gpolitikk 

Fra gammelt av var markedsplassen byens kjerne. 

På torget ble mat og andre varer omsatt, her var 

den åpne plassen for sosialt liv, for parader og 

disputter, – og for opprør. Varer ble budt fram, 

det ble kranglet og handlet. Som bybefolkningen 

var avhengig av forsyninger utenfra, var 

produsenter utenfor byen avhengige av å få solgt 

varene. Bymyndighetene regulerte handelen, 

ved byporten ble varene registrert og skatter 

avkrevd. Kontrollører så til at handelen foregikk 

hederlig. 

Med den sterke befolkningsveksten under 

industrialiseringen ble det sterkt press på torgene. 

Det trengtes mye mer mat. Å frakte lettbedervelige 

matvarer langt var ikke enkelt i en tid 

uten kjølerom og frysevogner. Dyrene ble gjerne 

slaktet på markedsplassen. Slik var maten fersk, 

men det ble mye avfall, og en forferdelig stank. 

Selve handelen kunne by på problemer. Med 

sterkt press kunne den heldige og dyktige gjøre 

gode penger ved matmangel. Spekulasjon var 

utbredt. Det var ofte mange salgsledd mellom 

bonden og forbrukeren. Når torgene ble for 

trange, ble gatene rundt torgene tatt i bruk, med 

enkle boder og vogner for salg. Det ble kaos, 

både på torget og rundt. 

Torget var bymyndighetens rom. Forslagene 

om bygging av torghaller og basarer var knyttet 

til å gjenopprette orden på overfylte markedsplasser. 

Kaos var truende, – på mange måter. I 

kaos kunne uhederlige få stort spillerom, i kaos 

kunne befolkningen bli uhåndterlig og i kaos 

kunne rotter og sykdom herje fritt. Med hallene 

ville byen gjenopprette sin orden. 

Torghallene representerte det moderne, den 

moderne byen. Hallene skulle rydde opp og 

ordne markedet. Handelen var grunnlag for byenes 

vekst og skulle ha gode kår. Det er kanskje 

ikke underlig at noen av de gamle torghallene til 

forveksling er lik katedraler, - med spir og høyreiste 

vinduer. Hallene lyste av prakt og autoritet, 

de var påkostede. Noen haller ligner jernbanestasjonene, 

– store og luftige rom med klang. 

Handelen og forflytningen var i den nye tids 

ånd. 

Bergen Bazar 

I 1877 stod Bergens Bazar ferdig, med tak, men 

ikke lukkede vegger, det var åpne boder, og det 

ble solgt alle slags matvarer der. På Vetrlidsalmenningen 

hadde det fra gammelt vært boder 

der slakterne solgte alle slags kjøtt. Basaren ble 

tegnet av arkitekten Conrad von der Lippe, 

utdannet i Hannover. 

Bergen kommune stod for byggingen. Det ble 

hentet lærdommer fra andre byer, som fra 

hovedstandens basar Kirkeristen. Initiativet i Bergen 

kom fra private i 1865. Men på 1870-tallet ble 

en hall ansett som et offentlig anliggende. Innstillingen 

om bygging av en basar for levnedsmidler 

ble lagt fram i 1874. Diskusjonene i formannsskapet 

dreide seg mest om hallens 

utforming, og ikke minst hvor den skulle ligge. 

At kommunen skulle stå for byggingen, ble ikke 

diskutert. En offentlig hall skulle hindre spekulasjon, 

og det var stor tiltro til at hallen ble selvbærende. 

Hallens form ble drøftet, den skulle 

være rektangulær, og den skulle ligge fritt på alle 

kanter for å sikre mot brannfare. Hallen skulle 

ha innlagt vann og gass. Loftet ble bygd høyt, – 

men det ble ikke bestemt hva det skulle fylles 

med. Etter en ny utredning i 1886, ble interiøret 

Tidlig morgenstemning i Covent 

Garden, London ca. 1870, av 

Gustave Doré. Fra Gustave Doré 

og Blanchard Jerrold «London, 

a Pilgrimage», 1872 

Til venstre.: Markthalle, Berlin. 

«Marktpolizei» hører til historien, 

men hallen fyller fremdeles sine 

funksjoner.(Foto: Frode Skjelbred) 

t 

7

MercadoDaRibeira, Lisboa er 

bygget på 1870-tallet. Den er en 

av mange eldre basarhaller i full 

bruk som er renovert. De preger 

handlemønsteret i Portugals byer, 

og det bygges også nye. 

(Foto: Frode Skjelbred) 

8 

endret, og hallen ble mer som vi kjenner den i 

dag. Kjøttkontrollen fikk sitt sete i basaren fra 

1894. 

Berlin 

Berlin fikk sin aller første markedshall i 1869, 

som et privat initiativ. Men den gikk dårlig og ble 

stengt etter et halvt år. Det var for kostbart å være 

selger, – og kjøper der. Markedshallen lå midt i 

byen, i Friedrichstasse, den var storslått, – men 

ble gjort om til sirkus og senere teater. 

Da Berlin ble hovedstad i 1871, kom bygging 

av torghaller på programmet. Nå var det ikke 

stor tiltro til privat bygging og drift. Dette ble sett 

som en oppgave for det offentlige. Problemer 

med matforsyningen i byen var viktig begrunnelse. 

Finansieringen var et problem, men det 

ble lagt planer. Men det tok lang tid, nesten 30 

år til programmet for bygging av markedshaller 

ble iverksatt. 

Ønsket om, og planen for, torghaller ble 

fremmet allerede i 1848. Bakgrunnen var, som 

ellers, en enorm vekst i byen, fra 1808 til 1846 

vokste innbyggertallet fra 145 000 til 400 000. 

Tradisjonelt ble bybefolkningen forsynt fra de 

ukentlige markedene. Det ble etter hvert overfylte 

torg, kaos og press fra befolkningen for å få 

mer mat. Markedshallene skulle erstatte de uhygieniske 

ukemarkedene og gi mer kontinuerlig 

forsyning av matvarer. Planene omfattet to sentralhaller 

og mange mindre torghaller. Den første 

stod ferdig på Alexanderplass, midt i Berlin i 

1886, den ble anlagt etter tidens beste prinsipper, 

med ramper for jernbanevogner som kom 

med forsyninger nærmest kontinuerlig. 

På slutten av 1800-tallet forsynte 15 markedshaller 

Berlins befolkning med ferske matvarer. 

Hallprosjektet var ferdig i 1896, – men etter få år 

måtte noen stenge. Noen haller ble bygd der de 

gamle markedsplassene lå, de dekte torget eller 

deler av det. Andre ble bygd i kvartaler, mellom 

rekker av leiegårder. Noen ble bygd i den gamle 

bykjernen, andre i forstedene. De første kom i 

indre by, det ses som noe av grunnen til at de 

ikke klarte seg så lenge. Dette ble etter hvert 

mindre tett befolkede områder, – bykjernen ble 

kontorisert. 

De 15 hallene hadde felles forvaltning, med 

120 ansatte på 1890-tallet, i hallene var det 

«Marktpolizei» og kjøttkontroll. Kontrollørene 

med egne uniformer, overvåket handelen, – og 

vandelen. Under første verdenskrig var torghallen 

på Alexanderplass folkekjøkken. I Marheinekehalle 

ble det utdelt 15000 middagsporsjoner 

daglig. De hallene som fantes, ble alle bombet 

under andre verdenskrig, skadene varierte fra 

lettere til total skade. Gjennom krisetidene var 

det ikke bare dårlig kjøpekraft, men også lite mat 

å få kjøpt og å omsette. Hallene i Berlin var nyere 

og mindre enn forbildene i Paris og London. Av 

de 15 hallene overlevde bare fire depresjon, verdenskriger 

og byfornyelse. 

Nye tider 

Alle store og gamle byer har torghaller. Stockholm, 

Firenze og Berlin har haller der folk kan 

vandre mellom boder og velge ferske matvarer, 

kjenne lukter og ane smaker i luftige rom, bugnende 

av mat og lyder. Samtidig representerer 

hallene et bindeledd til tidligere tider. 

I dag møter næringsmiddelkontrollen andre 

og ny utfordringer, – men smittsomme og matbårne 

sykdommer er likevel relevante og aktuelle. 

I internasjonalt perspektiv har matbårne 

sykdommer fått ny aktualitet, med kugalskapens 

inntog og med trussel om angrep og krigføring 

med miltbrann som våpen.

Fra fnatteblegne til syfilisasjon 

– mot en moderne medisin i Norge 

Fnatteblegne og syfilisasjon – ingen av begrepene er videre kjent i dag, men de har 

det til felles at de begge har noe med hudsykdommer å gjøre. 

I det følgende skal nettopp hudsykdommer 

brukes for å kontrastere to vitensregimer innenfor 

den medisinske virkelighet i Norge på 1800tallet. 

Så kan man spørre: Hvorfor hud? Disse 

sykdommene inntar sjelden vår tids avisoverskrifter, 

men for to hundre år siden befant de 

seg i kjernen av den medisinske virkelighet. I 

1822 fantes det i hele landet så mye som 1000 

pasienter innlagt med hudsykdommer, fordelt 

på i alt 16 sykehus for «venerisk syke, Radesyge 

og andre ondartede Hudsygdomme». 

«Radesygens Kiendetegn» 

La oss først gripe fatt i ordet Radesyge. Det er 

knapt kjent i dag, og forsvant ut av det medisinske 

vokabular i annen halvdel av 1800-tallet. 

(Hvorvidt det var sykdommen som forsvant 

eller om den bare fikk et annet navn, er en 

spennende diskusjon som det ikke er plass til 

ved denne anledning). Men hva var så radesyken? 

I sørvestnorske dialekter har ordet rata 

eller rada hatt betydningen dårlig, elendig 

eller vond. Sykdommen førte til svære sår på 

armer, ben, og i ansikt, og ofte ga den store 

misdannelser fordi skjelettet også ble angrepet. 

Den herjet først og fremst i årene mellom 

1750 og 1850, og førte til stor bekymring blant 

de sentrale myndigheter i København. En av 

de som uttalte seg var Christian Elovius Mangor 

i boka Unde rre tning o m Rade syge ns 

Kie nde te gn, Aarsage r o g He lb re de lse , som 

kom i 1793. Mangor var stadsphysicus i 

København og i tillegg medlem av Collegium 

Medicum, tidens øverste autoritet i medisinalsaker, 

så han var ingen hvem som helst. Tidlig 

i sin karriere, fra 1864 til 1865, hadde han imidlertid 

vært ansatt ved det første sykehuset som 

ble opprettet bare for de radesyke, i 

Kristiansand. Boka er fremmed lesning for oss: 

Ikke bare er betegnelsene ukjente, slik som 

fnatteblegne (skabblemmer), argumentasjo- 

nen er også annerledes enn vi er vant til. Etter 

Mangors mening er radesyke en slags spedalskhet, 

og han argumenterer mot de som 

hevder at radesyke er en venerisk sykdom. 

Femtini år etter, i 1852, publiserer Carl 

Wilhelm Boeck Klinik o ve r Hudsygdo m m e ne 

o g de syphilitiske Sygdo m m e i Norsk Magazin 

for Lægevidenskaben. Året før var han blitt utnevnt 

til professor i medisin ved universitetet i 

Kristiania, og han arbeidet ved Rikshospitalets 

hudavdeling. I artikkelen beskriver han hudsykdommene, 

deres differensialdiagnoser og 

patologiske manifestasjoner. Dette er en helt 

annen tekst, og selve språket ligger mye nærmere 

vårt vitenskapelige språk, 150 år etter at 

den ble skrevet, enn språket i Mangors bok, 

som bare lå 60 år bak i tid. Det er nærliggende 

å stille spørsmålet: Hva har skjedd, og hva 

T E K S T : 

A N N E K V E I M L I E , 

S T I P E N D I A T S E K S J O N 

F O R M E D I S I N S K 

H I S T O R I E , U I O 

Til venstre: Carl Wilhelm Boeck 

(1808–75), bla. professor i medisin og 

overlege ved Rikshospitalet hvor han 

drev forsøk med «syfilisasjon», «at 

mætte organismen med vedkommende 

gift» som det heter i Laaches 

«Norsk medicin i hundrede aar» 1911. 

Over: Radesykehuset i Flekkefjord 

sto ferdig i 1776. Radesyken var 

særlig utbredt langs kysten av sørvest-Norge. 

Sykehuset ble revet så 

sent som i 1992. 

t 

9

Syfilispasient. Illustrasjon fra 

D.C. Danielsen «Planteparasitære 

hudsygdomme», Bergen 1892. 

Bakgrunnstegningen viser sprøyesteder 

for innpoding av syfilismaterie 

på en kvinnelig pasient. Hun 

fikk 260 såkalte inokulasjoner fordelt 

på 56 behandlinger. Fra 

Norsk Magazin for Lægevidenskaben, 

1853. 

10 

består forskjellene mellom de to tekstene i? 

Spekulative vidløftigheter? 

Inntil for noen tiår siden var det vanlig å betrakte 

tiden før 1850 som en vitenskapens forgård, 

en tid «full av spekulative vidløftigheter» som 

en lege skriver i 1963. De spekulative vidløftighetene 

skulle skyldes at legene stolte mer på to 

tusen år gammel teori enn på hva deres sanser 

kunne ha fortalt dem. Vi kunne altså avfeie hele 

Mangors bok som tomt tåkeprat, og hevde at i 

Boecks artikkel er språket endelig blitt vitenskapelig 

og teksten empirisk forankret. Omsider 

har legene skjønt at de må oppsøke huden 

i mikroskopet, pasienten ved sykesenga og den 

døde kroppen på obduksjonsbordet for å få 

rede på hvordan virkeligheten ser ut. 

Imidlertid går det også an å hevde at Mangor 

og Boeck representerer to forskjellige måter å 

tenke omkring kropp og sykdom på som ikke 

er direkte sammenlignbare. Den kroppen 

Mangor møter på 1700-tallet er en helt annen 

enn den Boeck forholder seg til på 1850-tallet. 

Huden eksisterer ikke annet enn som overflate 

for den danske stadsphysicus, og det er ikke 

manglende kunnskap som gjør at han ikke skjærer 

ut et hudsnitt og ser på det i mikroskopet. 

Før den patologiske anatomis æra – i Frankrike 

kom gjennombruddet mellom 1780 og 1820, 

mens Norge fikk sitt første professorat i patologisk 

anatomi først i 1866 – var det ikke så interessant 

for legen å gå til den døde kroppen for 

å få svar på sykdomsgåten. På Mangors tid trodde 

man at sykdommen kom utenfra, og dermed 

ble den enkeltes individuelle kropp snarere å 

betrakte som et negativt og forurensende element. 

Som Linnè plasserte botaniske planter i 

arter og familier, forsøkte legene ved hjelp av 

symptomene å plassere den enkelte sykdom i 

forhold til andre sykdommer i et skjema av arter 

og klasser. Sykdommen tok bare tilfeldigvis 

bolig i den enkelte kropp, derfor ble det ikke 

så viktig å finne ut hva den forårsaker av kroppslige 

forandringer, det avgjørende var hva som 

skjedde på overflaten, det som er synlig. Derfor 

blir det for eksempel mer relevant med nitidige 

fargedistinksjoner som «blegrød», «mørkebrun», 

«sortebrun», «rødbrun» og «rødblaa», 

enn med eventuelle organiske forandringer, 

som like gjerne kunne være tilfeldige. 

Ny hud 

I den anatomisk-kliniske medisin blir legens 

blikk derimot, et blikk som borer i dybden. 

Professor Boeck taler så og si fra mikroskopet, 

med blikket heftet fast i det histologiske snittet. 

I løpet av disse 60 årene har det oppstått 

en helt ny hud; en hud som er lagdelt og mangfoldig, 

som klassifiseres i henhold til makulæe 

(flekker), papulæe (blemmer) og condylomer 

(vorter), som har strukturer som epidermis 

(ytterhuden) og Papillarlegemet (innenfor 

denne), og som inneholder elementer som 

glandula sebacea (fettkjertler) og svettekjertler. 

Det dreier seg om en hud som i store trekk 

er slik vi kjenner den i dag. Og mer interessant: 

det er forandringer i denne huden som utgjør 

sykdommen syfilis; Boeck beskriver den som en 

fortykkelse av hudens forskjellige lag i en 

bestemt rekkefølge. Det må undersøkes hvor i 

huden de sykelige forandringene er, hvilke 

deler av den som skades, og hvilke funksjonelle 

endringer dette fører til. Plutselig er det altså 

blitt viktig å finne ut hva som befinner seg 

nedenfor overflaten, bak sårene, og før sårene. 

Det er ikke lenger slik at sykdommen slår seg 

ned i en tilfeldig kropp, den har ingen eksistens 

uavhengig av kroppen, og kan først 

bestemmes endelig ved åpningen av den syke 

kroppen etter døden. Legens øye fokuserer nå 

på en syk organisme, ikke på en ideell sykdomsart, 

som idèhistorikeren Michel Foucault 

har påpekt. Ser man utviklingen på den måten 

blir det åpenbart at Mangor var i besittelse av 

en kunnskap som er gått tapt. Det var ikke slik 

at han visste mindre enn Boeck, han visste noe 

annet. Og dette andre vet vi i dag svært lite om, 

derfor virker teksten så fremmed for oss. 

Det medisinske blikket var annerledes i 

1860 enn i 1793, men det var den fysiske virkelighet 

dette blikket så også. Boeck hadde faktisk 

en egen «Service» til rådighet ved Rikshospitalets 

hudavdeling der pasientene inngikk i 

en medisinsk-eksperimentell behandlingssituasjon. 

Hans «Service» kan sees som et laboratorium 

der kliniske forsøk kunne drives under 

kontrollerbare forhold med mange pasienter. 

Her utfører han behandlingsforsøk med syfilisasjon, 

det vil si inokulasjon av syfilitisk materiale 

på syfilispasienter i den hensikt å oppnå

styrking av immunforsvaret. En slik sammenblanding 

av forskning/eksperiment og pasientbehandling 

var helt utenkelig på slutten av 

1700-tallet. For Boeck er den kliniske og teoretiske 

praksis svært intimt forbundet, for 

Mangor er det ikke slik. For ham er teori og 

praksis atskilte felter. Han hadde fått undervisning 

i teoretisk medisin på universitetet og 

praktisk opplæring på det kongelige Fredriks 

hospital. Han behandlet pasientene i deres 

naturlige element; hjemme hos familien, og 

sendte de som ikke hadde familie til hospitalene. 

Der ble det drevet omsorg, men ingen 

utstrakt behandling, og ingen forskning i vår 

forstand. Kontrasten er tydelig: Rundt midten 

av 1800-tallet er Rikshospitalet i ferd med å bli 

en forskningsinstitusjon, der kunnskap produseres 

ved at stadig større pasientmasser blir 

gjenstand for systematisk observasjon og objekter 

for undervisning. Slik blir produksjonsbetingelsene 

for kunnskap også helt annerledes 

enn på 1700-tallet. 

Behandling bak piggtråd 

Uløselig forbundet med kunnskapsutviklingen 

er dessuten faktorer som det ikke står noe om 

i de klassiske vitenskapshistoriske fremstillinger. 

I vårt tilfelle dreier det seg blant annet om 

rekrutteringen av pasienter til Boecks kliniske 

forsøk. For det første var det et generelt trekk 

ved samtidens sykehus at pasientene hovedsakelig 

var rekruttert fra de lavere klasser, de mer 

velstående ble fremdeles behandlet i sine 

hjem. Dette gjaldt sannsynligvis i særlig grad 

for Boecks klinikk, da sykdommen syfilis hadde 

sterke moralske konnotasjoner og førte til 

at pasientene ofte foretrakk privat behandling 

dersom de hadde økonomisk mulighet til det. 

En spesiell pasientgruppe utgjorde de prostituerte, 

som var rekruttert ved hjelp av den 

ukentlige legevisitasjonen som ved lov var 

pålagt alle prostituerte fra 1842 til 1888 (men 

ingen menn, selv om disse utgjorde en større 

del av de syke). For det andre var forsøkene på 

Boecks Service ved hudavdelingen etter all 

sannsynlighet ikke frivillige. En engelsk lege 

ved navn Hutchinson skrev bestyrtet hjem om 

tvangsbehandlingen ved enheten og om piggtrådgjerder 

rundt hudavdelingen. Til grunn 

for den nye kunnskapstilegnelsen lå altså klare 

ideologiske føringer. 

I sin artikkel kommenterer Boeck Mangors 

redegjørelse for radesyken, og karakteriserer 

den som upresis og uvitenskapelig. Mangor 

skjønte ikke, hevdet han, at Radesyken egentlig 

var en form for syfilis i et avansert stadium. 

Følgelig: «Navnene Radesyge og Theria ville, 

eftersom Studiet af Hudsygdommene og de 

syphilitiske Sygdomme hos os gaaer fremad, 

efterhaanden forsvinde». Kanskje han skulle 

ha vært litt mer ydmyk. Det han selv kjempet 

så iherdig for, syfilisasjonen, ble allerede noen 

tiår etter publikasjonen av denne artikkelen 

støtt ut i pseudovitenskapens grenseland. Så 

mens navnet Radesyge holdt seg i over hundre 

år, så fikk syfilisasjonen en mye kortere levetid, 

bare rundt 20 år. Historien tar av og til en grusom 

hevn. 

En lungesyk undersøkes av legen 

mens underordnete og studenter 

følger interessert med. De første 

hospitaler var nærmest som oppbevaringsinstitusjoner 

å regne. 

Radesykehusene var de første 

sykehus i Norge der behandling 

var hovedmålet. Dette maleriet er 

fra 1800-tallet, og viser hvordan 

sykehusene foruten behandlingsinstitusjoner 

etterhvert også 

har blitt opplæringssteder for 

medisinske studenter, foruten 

arena for forskning, som Boecks 

Service ved Rikshospitalet var. 

11

12 

T E K S T : 

S V E I N C A R S T E N S 

Marius Frimann Dahl Bøckmann 

med familie. Bøckmann var stadsfysikus 

i Trondheim 1890–1919. 

Han engasjerte seg politisk mot 

parlamentarismen og ble med i 

Grunnlovsforeningen i Trondheim 

(Høyre). Bøckmann var bla. medlem 

av formannskapet i byen før 

han ble ordfører i 1888. I perioden 

1892–1894 var han på Stortinget. 

Ultrakonservativ sosialmedisinsk 

pioner 

Utgangspunktet for feiringen av 400 årsjubileet 

for opprettelsen av det offentlige helsevesenet i 

Norge er at kong Kristian 4. i 1603 besluttet at 

doctor medicinae Villads Nielsen skulle ha en 

årlig inntekt for å virke som lege i Bergen. Det 

var første gang en lege i Norge ble lønnet av staten. 

Dette var et tiltak som kan sees som uttrykk 

for en gryende offentlig interesse for å ta ansvar 

for helsen til landets innbyggere. 

Trondheim fikk sin første medikus, Jens Nicolaisen 

(1619–1662) i 1661 og ble dermed den siste 

av de større norske byene som fikk opprettet en 

offentlig legestilling. Rekken av embetsinnehavere 

er lang. Flere har satt varige spor etter seg. 

Marius Friman Dahl Bøckmann (1846-1928) er 

en av de mer profilerte blant dem. I fremstillinger 

av den sosialpolitiske utviklingen i Norge 

og andre land, kan en ofte sitte igjen med det 

inntrykk at utviklingen på dette feltet ene og 

alene er kjempet frem av venstresiden i politikken, 

og da under sterk motstand fra høyresiden. 

Historien om Bøckmanns innsats kan være egnet 

til å nyansere bildet av hvilke krefter det var som 

drev frem de store endringen på det sosialpolitiske 

området på slutten av det 19. og begynnelsen 

av det 20. århundre i Norge. 

Bøckmann tok sin embetseksamen i medisin 

i 1871, åpnet privat praksis i Trondheim i 1875 

og ble 14. juni 1890 utnevnt til byens stadsfysikus, 

en stilling han satt i til 1919. Politisk var 

1880 årene en meget intens tid i Norge. Såvel de 

nasjonale som de konstitusjonelle spørsmål sto 

på dagsorden. Kampen for eller mot parlamentarismen 

gav støtet til etableringen av politiske 

partier. For Bøckmann ble organiseringen av 

Grunnlovsforeningen i Trondheim (Høyre) innledningen 

til en omfattende politisk karriere. 

Fra nyttår 1885 ble han medlem av formannskapet 

i byen og fra januar 1887 byens viseordfører 

inntil han i 1888 ble byens ordfører. I perioden 

1892–1894 var han konservativ stortingsrepresentant. 

I 1886 ble Marius Bøckmann valgt som 

Trondhjems representant til styret for den norske 

legeforening. I årene 1890–1891 var han 

legeforeningens visepresident og i 1892–1893 

foreningens president. 

Sosialpolitikken 

På slutten av det 19. og inngangen til det 20. 

århundre ble et grovmasket sosialt nett etablert, 

primært i regi av kommunene. Dette blir av historikeren 

Anne Lise Seip omtalt som et første 

steg mot den senere velferdsstaten. Ifølge Seip 

ble visjonen om et velferdssamfunn utviklet mer 

eller mindre parallelt fra to hold; ovenfra, i det vi 

med et samlebegrep kan kalle borgerlige grupperinger, 

altså fra de som den gang satt med 

makten i samfunnet – og nedenfra, fra arbeiderbevegelsen, 

de underprivilegerte gruppene i 

samfunnet. Dette skjedde samtidig med at de 

begynte å organisere seg og vinne politisk innflytelse. 

Hver av disse leirene utformet sine ideologier, 

utviklet sine egne strategier og praktiske tilpasninger 

for den sosialpolitiske utviklingen. 

Slik den historiske utviklingen skulle komme 

til å løpe kom begge grupperingene til å tillempe 

sin tenkning etter den andre. Dette skjedde i 

løpet av ulike faser. Den første av disse fasene 

løper fra ca. 1870 og frem til første verdenskrig. 

Da ble en rekke løsninger forankret i borgerlig 

ideologi utformet. I den andre fasen ble alternativer 

med rot i sosialdemokratisk ideologi utviklet 

i en slik retning at det når tredje fase innledes en 

gang etter 1935, så preges denne av en sammensmeltning 

av forestillinger ovenfra og nedenfra 

slik at de målformuleringer som oppsto langt på 

vei kunne fremstå som felles. 

«I sunde og sindige spor» 

Utviklingen av den sosialpolitiske debatten og 

tenkningen i Norge, ble på slutten av 1800-tallet 

drevet frem av idéer hentet fra utlandet. I først 

rekke var det snakk om impulser fra Tyskland og

England. I Bismarcks Tyskland så man den materielle 

nøden som årsaken til at folk ble sosialister. 

Dette kunne på en effektiv måte forhindres 

ved å gi dem grunnleggende materiell sikkerhet. 

Også i Storbritannia foregikk det i årene rundt 

1900 en ideologisk nyorientering i synet på hvordan 

de sosiale spørsmålene burde bearbeides. I 

likhet med i Tyskland sto sosialpasifiserende 

tankegods også her sentralt. Ideologisk kan man 

spore overgangen fra en individuell til en mer 

kollektivistisk tilnærmingsmåte til de sosialpolitiske 

spørsmålene på borgerlig side i Storbritannia. 

Staten fikk gradvis et utvidet ansvar for å 

legge til rette for individets frie utfoldelse. I 

Norge representerte folkeveksten, etablering av 

et nytt bosetningsmønster og en tiltagende 

industrialisering betydelige sosiale utfordringer. 

I 1885 fikk Sverdrups regjering et enstemmig 

Storting med på å oppnevne «Den store arbeiderkommisjonen». 

Målet var å holde arbeidet til 

den gryende arbeiderbevegelsen i «sunde og sindige 

spor». 

Høyres sosialpolitiske profil var i perioden fra 

omkring 1870 til 1914 primært rettet mot marginale 

grupper som ikke klarte å dekke sine behov. 

Sosialpolitikken var tilpasset partiets økonomiske 

grunnsyn. De primære oppgavene var å 

bevare den private eiendomsretten, det private 

næringsliv og å holde de offentlige utgiftene 

lave. Det måtte utvises forsiktighet med å påføre 

kommunene utgifter. Motstanden mot omfattende 

sosiale reformer i Høyre var selvsagt forankret 

i ulike prinsipper. Hos enkelte dreide seg 

om en variant av den gamle sparepolitikken. Hos 

andre, som hos Bøckmann, var motstanden bygget 

på en mer prinsipiell overbevisning om at et 

for sterkt offentlig sosialpolitisk engasjement lett 

ville svekke selvhjelpstanken som han betraktet 

som det bestående samfunns grunnlag. I Trond- 

heim bystyre var Marius Bøckmann den kanskje 

mest konsekvente talsmannen for nettopp et 

slikt synspunkt. 

Bøckmann og de sosiale saker 

På tross av et slikt prinsipielt grunnsyn finner vi 

at Bøckmann engasjerte seg tildels kompromissløst 

som pådriver i en serie større sosialpolitiske 

sakskompleks. Han gikk inn for rett til fri behandling 

for epidemisk syke, bygging av offentlig 

bad, nytt kommunalt sykehus og etablering 

av kommunalt renholdsverk. Fellesnevneren for 

disse sakene er at de alle representerer kostbare 

fellesskapsløsninger med en varierende grad av 

økonomisk omfordelende effekter. 

Spørsmålet blir derfor hvordan vi kan skape 

sammenheng i Bøckmanns noe tilsynelatende 

sammensatte sosialpolitiske engasjement? Poli- 

tisk må han kunne betegnes som ultrakonservativ, 

om ikke reaksjonær. Da Høyre i Trondheim 

ble reorganisert i 1900 ble Bøckmann og hans 

politiske venner fra 1880-årene pent skjøvet i 

bakgrunnen. Denne generasjonen av høyremenn 

hadde nemlig aldri kunnet avfinne seg 

med det maktskiftet som vitterlig hadde funnet 

sted i 1884, parlamentarismens innføring, stemmerettsutvidelsen, 

nederlaget for det kongelig 

veto og oppsmuldringen av den personlige kongemakten. 

Det er trolig at Bøckmann, i sin politiske tenkning, 

arbeidet med et grunnleggende skille mellom 

ulike typer saker og sakskompleks i sosialpolitikken. 

På enkelte områder var det tvingende 

nødvendig at det offentlige tok ansvar og etablerte 

løsninger, på andre områder tvert imot. 

Økonomiske rasjonalitetsbetraktninger 

Den grunnleggende linje i borgerlig politikk her 

hjemme som i utlandet, la sjelden skjul på at sosi- t 

Til venstre: Østre Folkebad i Trondheim 

var en av sakene Bøckmann 

engasjerte seg i. 

Chr Krohgs «Kampen for tilværelsen» 

(1888–89) var et flengende 

oppgjør med datidens sosiale 

forhold. Høyres sosialpolitikk 

var tilpasset partiets økonomiske 

grunnsyn. De primære oppgavene 

var å bevare den private eiendomsretten, 

det private næringsliv 

og å holde de offentlige utgiftene 

lave. Bøckmanns motstand 

mot sosiale reformer bygget på en 

overbevisning om at et for sterkt 

offentlig sosialpolitisk engasjement 

lett ville svekke selvhjelpstanken 

som han 

betraktet som det bestående samfunns 

grunnlag. 

(Foto: Nasjonalgalleriet) 

13

Renholdsverket i Trondheim ble 

en kommunal oppgave med 

Boeck som pådriver. Foto fra 

omkring 1920. 

(Foto: Schrøder. Arkiv: 

Trondheim Renholdsverk/ 

Trøndelag Folkemuseum) 

14 

alpolitikkens generelle mål var å sikre sosial fred. 

Bøckmanns argumentasjon i de sosialsakene 

han engasjerte seg for synes imidlertid umiddelbart 

å falle i en annen kategori. I renholdsverkssaken 

hvor Bøckmann kanskje tydeligst tilkjennegav 

sine prinsipielle holdninger, argumentere 

han ut fra en type økonomiske rasjonalitetsbetraktninger. 

Man måtte investere i sosialmedisinske 

tiltak for å sikre det lokale næringslivets konkurranse 

og produksjonsevne. Likeså var det 

viktig at man gjennom renslighet og hygieniske 

tiltak sørget for at det ble gjort samfunnsmessige 

investeringer som sikret kvaliteten på arbeidskraften 

slik at den kunne reproduseres både på 

kort og lang sikt. 

Om de sosialpasifiserende reformforslagene 

var de vanligste, kunne den omfattende og vage 

borgerlige målsettingen om å etablere en sosial 

fredstilstand i samfunnet, fremmes med forskjellig 

virkemidler. En gruppe slike tiltak kan karakteriseres 

som stabiliserende. Denne type inngrep 

kjennetegnes ved at de har såkalt «konstitusjonsfunksjon», 

det vil si at det offentlige sikrer 

betingelser som er grunnleggende for produksjonen. 

Ved å gripe inn med regulerende tiltak 

eller ved å etablere løsninger sikres forutset- 

Med satsingen Årets nordiske utstilling bevilger Nordisk kulturfond et spesielt 

tilskudd til en utstilling med nordisk tema. Tilskuddet er på inntil 3 millioner DKK, 

og et eller flere museer i Norden kan søke tilskudd. Utstillingen må finne sted en 

gang i årene 2004 - 2006. Siste søknadsdato er den 1 september 2003. 

Det finnes mer informasjon på www.nordiskkulturfond.org 

ningene for å reprodusere arbeidskraften og 

sikre mobiliteten. 

Skille sosialmedisin – sosialpolitikk 

Det er trolig i en slik sammenheng Bøckmanns 

tenkning må plasseres. Ved å innføre et skille 

mellom ulike sosialmedisinske og mer generelle 

sosialpolitiske tiltak, som kommunal boligbygging 

og fritt skolemateriell på den ene siden, og 

investeringer som produksjonsfremmende tiltak 

siktet han mot å oppnå to ting. For det første 

ville han sikre stabilitet og sosial fred ved at det 

offentlige investerte i forebyggende sosialmedisinske 

tiltak og sykehus. For det andre skulle 

disse tiltakene sikre det lokale næringslivet tilgang 

på produktiv arbeidskraft, noe som var en 

forutsetning for videre ekspansjon og vekst. 

Dette var i sum en viktig forutsetning for at det 

livsviktige selvhjelpsprinsippet skulle komme til 

anvendelse i den generell sosialpolitikken. Uten 

et stabilt samfunn, med et velfungerende næringsliv 

og tilgang på frisk arbeidskraft, var det 

slik Bøckmann sannsynligvis så det, lite trolig at 

selvhjelpsprinsippet kunne fungere integrerende 

på lengre sikt. 

HAR DU NORDENS BESTE UTSTILLINGSIDÉ?

Jubileumsutstillinger i museer 

Norsk Teknisk Museum 

Ny medisinsk hovedutstilling på Norsk Teknisk 

Museum: «Sunn sjel i et sunt legeme. Nasjonalt 

medisinsk museum». Åpner 10. juni. 

Tromsø Museum 

Utstilling: Gammel tradisjon – ny medisin. 

Naturgrunnlaget i Nord-Norge i medisin og helse. 

Åpner 15. juni og står i Tromsø Museum ut 

september. Deretter flyttes utstillingen til andre 

steder i Nord-Norge. 

Foto: Dino Makridis, 

Trøndelag Folkemuseum 

Trøndelag Folkemuseum, Sverresborg 

Midt-Norge får et tilbud om vandreutstillingen 

’Spyt ikke i trappen’ med basis i en sommerutstilling 

på Sverresborg, Trøndelag Folkemuseum. 

Hovedtema vil være kampen mot smittsomme sykdommer, 

spesielt tuberkulose, og med paralleller 

til dagens situasjon. Åpner 23. mai. 

Bryggens Museum, Bergen 

Fattig, gammel og syk. Utstilling om helse i middelalderen. 

Åpner 7. mai. 

Sunnhordland Folkemuseum, Stord 

Jubileumsutstillingen ’Sjukdom og helsevern i 

Sunnhordland – Arbeidet mot sjukdomar sidan 

mellomalderen til vår tid’, vil stå fra mai og ut 

august. Samme emne vil bli presentert som kåseri 

på åpningsdagen 6. mai og på en åpen museumsdag 

i september. 

Telemark Museum 

Museet vil sammen med Sykehuset Telemark HF 

presentere en utstilling som blant annet inneholder 

gjenstander fra sykehusets egen samling. 

Drammens Museum 

’På sporet av Drammen – Folkehelsearbeid i fortid 

og nåtid’. Delutstilling i museet. 

Kvinnemuseet, Kongsvinger 

Kvinners innsats i helsehistorien er utgangspunkt 

for årets sommerutstilling i Kvinnemuseet.. 

Utstillingen organiseres i samarbeid med Norske 

Kvinners Sanitetsforening og åpner i begynnelsen 

av mai. 

Dr. Aamodts legekontor, Kongsvinger museum 

Et legekontor fra forrige århundreskifte er nå 

rekonstruert og satt i stand med gammelt utstyr 

og instrumenter. Biografier over tidligere leger, 

jordmødre og annet helsepersonell, – og ikke 

minst legefruene presenteres. Dette blir nå en 

permanent utstilling. 

Glomdalsmuseet, Elverum 

’Gammeldoktoren’ er en egen utstilling om helse, 

medisin og den gamle huslegen. Utstillingen speiler 

den allmennpraktiserende legens historie. 

Museet huser også Rena Apotek fra 1902, og utenfor 

finnes medisinplanter i Apotekerhagen. 

Ramsmoen i Tynset 

Utstilling med vekt på forebyggende virksomhet 

og den lokale helsetjeneste gjennom tidene. 

Undervisningsopplegg for skoleelever blir laget i 

samarbeid med sykehuset på Tynset. Åpner midten 

av juni. 

Lepramuseet, Bergen 

Lepramuseet St. Jørgens Hospital er et bevart 

sykehusmiljø fra 1700-tallet og blant de få 

bevarte leprasykehus i Nord-Europa. Jubileumsutstilling 

om forebyggende helsearbeid generelt 

og smittevern spesielt. Åpner 14. juni. 

Gamle Hvam museum, Akershus 

Utstilling om Sanitetsforeningens virke gjennom 

1900-tallet: ’Fra arbeid i det stille – til kamp om 

kvinners tid’. 

Vandreutstilling i Østfold 

En fotoutstilling om helsehistorien i Østfold vil 

vandre i hele fylket og blant annet bli vist på disse 

museene: Fredriksten festning – apotekermuseet, 

Halden, Fredrikstad museum –Tøihuset, 

Gamlebyen. Kystmuseet, Spjærøy, Hvaler, Borgarsyssel 

museum, Sarpsborg og Rygge museum. 

15

16 

N Y T T F R A N O R G E S M U S E U M S F O R B U N D 

T R O N W I G E L A N D N I L S E N , 

G E N E R A L S E K R E T Æ R 

Landsmøtet i Harstad 

26.–29. august ønsker Trondenes Historiske Senter museumsnorge 

velkommen til Harstad. Vertsmuseet har i samarbeid 

med lokale arrangører lagt opp til både byvandringer 

og ekskursjoner. Et av de faglige hovedtemaene vil være 

spørsmålet om gratis museer. Regjeringa har varslet at den 

vil behandle temaet i den kulturmeldinga som etter planen 

skal legges fram før sommeren, og det er naturlig å diskutere 

spørsmålet og se på erfaringer fra inn- og utland. England 

innførte gratis inngang ved de nasjonale museene i 

fjor, og har opplevd en markant besøksøkning. I Sverige har 

de vedtatt å innføre gratis adgang ved de nasjonale museene 

fra 2004. Vi har vært så heldige å få Sharon Ament, Director 

of Communications & Development, The Natural History 

Museum, London til å komme og dele deres erfaringer, 

positive og negative, med oss. The Natural History Museum 

er et av verdens ledende naturhistoriske museer og hadde 

en besøksøkning fra 1,8 til over 3 millioner besøkende fra 

2001 til 2002. Men de har også erfart at reformen ikke bare 

har positive sider. Vi vil også få presentert erfaringer med 

forsøk med gratis museer i Norge. 

Per Kåks fra Statens museer för världskultur i Gøteborg 

vil holde innledning over temaet «Kulturarv utan gränser». 

Et aktuelt tema i lys av situasjonen i tidligere Jugoslavia, 

Midt-Østen og Irak. 

Prisen «Årets museum» blir delt ut – denne gang i regi av 

Norges museumsforbund, etter at den har blitt overdratt fra 

(tidligere) Norsk museumsutvikling. 

Nytt styre for ABM-utvikling 

Kultur- og kirkedepartementet oppnevnt byarkivar Bjørn Bering, Oslo kommune 

som styreleder for ABM-utvikling. Nestleder er fylkesbiblioteksjef 

Lisbeth Tangen, Sør-Trøndelag. Styremedlemmer er direktør Åsulv Frøysnes, 

Høgskolen i Oslo, kulturvernleder Elisabeth Seip, Hedmark, fylkesarkivar 

Gunnar Urtegaard, Sogn og Fjordane, og arkeologiprofessor Ingvild Øye, 

Bergen. To av medlemmene er oppnevnt i samråd med Utdannings- og forskningsdepartementet 

og en i samråd med Miljøverndepartementet. Det skal 

i tillegg oppnevnes to styremedlemmer etter forslag fra de ansatte. Peker 

til vedtekter for ABM-utvikling finnes på http://www.abm-utvikling.no/ 

Menneske, vann og kulturarv 

er tema på internasjonal konferanse i Tyssedal 5.–6. juni. Arrangør er Norsk 

Vasskraft og Industristadmuseum. Konferansens gjennomgangsmelodi er 

arbeidet med kulturminnevern og nyskapning på industristeder. President i 

World Heritage Committee Tamás Fejérdy og riksantikvar Nils Marstein er 

blant foredragsholderne. 

Påmelding til Norsk Vasskraft og Industristadmuseum, Naustbakken 7, 

5770 Tyssedal, tlf. 53 65 00 50, fax 53 65 00 51, e-post post@nvim.no 

Den kulturelle skolesekken 

Norsk Kulturforum NOKU, og Norges museumsforbund 

arrangerte 4. februar en konferanse om Den kulturelle skolesekken 

med ca. 280 representanter for kommune-Norge, 

museer og andre kulturinstitusjoner. Konferansen ble fulgt 

opp av et internt museumsseminar 5. februar i regi av Seksjon 

for formidling og Seksjon for naturhistorie. På konferansen 

framhevet kulturministeren bl.a. at: 

«De n kulture lle skule se kke n gir m use a e in sto r sjanse til 

å utvida o g utvikla sam arb e ide t m e d grunnskule n, o g sikra 

at m ø te t m e d m use a ve rt m e st m o gle g m e iningsfulle fo r de i 

de t gje ld, ne m le g e le vane . Me n de t at vi har vald ut no kre 

m use um i de nne o m gang, skal ikkje ve re e i so ve pute fo r alle 

de i andre . Tve rt i m o t, vi tre ng å ha m ange m use um i No re g 

m e d på lage t når o m lag 600 000 e le var i de n no rske grunnskule 

n skal få e in fullve rdig kulture ll skule se kk. De t e r e i 

utfo rdring fo r de i m use a so m no e r plukka ut til å staka ut 

ve ge n vidare , b idra til inspirasjo n fo r andre m use um , o g 

utvikla go de dø m e på sam spe l m e llo m m use um o g skule .» 

Innledningene til Valgerd Svarstad Haugland og statssekretær 

Helge Ole Bergesen,UFD finnes på de respektive departementenes 

hjemmesider http:/ / o din.de p.no 

Medlemskort/besøkskort 

Sommersesongen nærmer seg med raske skritt og vi vil 

anmode medlemsmuseene om å gi skrankepersonalet beskjed 

om «å slippe inn kolleger» med medlems-/besøkskort 

Museumsforbundet utgiver alene 

Museumsforbundet avvikler det nåværende samarbeidet om Museumsnytt 

med Norsk ICOM. 

– Samarbeidet med Norsk ICOM om bladet har pågått siden 1997, da 

ICOM-nytt gikk inn, sier styreleder Sigrid Skarstein. 

– I dagens situasjon med en uavhengig redaksjon, er det naturlig å ta opp 

det organisasjonsmessige samarbeidet om utgivelsen til fornyet vurdering. 

Museumsforbundet ønsker fortsatt samarbeid med Norsk ICOM om 

bladet, men i hvilke former er foreløpig åpent. Dette vil ikke innvirke på bladets 

redaksjonelle forhold eller økonomi, sier Skarstein. 

Fra redaksjonen 

Fra og med denne utgaven stanses utsending av Museumsnytt til medlemmer 

av Norsk ICOM. Museumsnytt har de siste årene gått med et ikke ubetydelig 

underskudd og må kutte kostnader der det er mulig. Norsk ICOM har 

ikke sett muligheter for å dekke kostnadene for produksjon og utsending av 

Museumsnytt til sine medlemmer. Museumsnytt beklager situasjonen som 

har oppstått, men vil fortsatt bringe aktualitetsstoff fra den internasjonale 

arena og ICOM. 

Red.

På jakt etter prosjektstøtte? 

Museumsnytt bringer her en liten oversikt over ulike instanser og programmer som gir prosjekt- og 

utviklingsstøtte av interesse for museene. 

Prosjektstøtte fra Den nordiske museumskomiteen 

Museumskomiteen er en ekspertgruppe under Nordisk 

ministerråd med formål å fremme og synliggjøre det nordiske 

samarbeid innen sitt fagområde. Prioriterte oppgaver 

i 2003 er blant annet å etablere samarbeid mellom museene 

i Norden gjennom seminarer nettverksbygging og prosjektstøtte. 

Det legges for tiden særskilt vekt på samarbeid mellom 

arkivbibliotek og museer, spørsmål knyttet til det flerkulturelle 

samfunnet, foruten digitalisering, IKT og øket 

tilgjengelighet i museene. Budsjettet for inneværende år er 

på vel 1,1 mill DKK. Skriftlige søknader som oppfyller Ministerrådets 

krav behandles fortløpende, og sendes: 

Nordisk Museumskomite 

Nordisk mininsterråds sekretariat 

Store Strandstræde 18 

DK-1255 København K 

tlf. +45 33 96 03 80/47 fax 45 33 93 62 51 

Kontaktpersoner: Rådgiver Martin Sundin, m s@nm r.dk, 

adm. sekretær Margareta Hedling, me@nmr.dk, se også 

http:/ / www.no rde n.o rg/ kultur/ ko nst/ sk/ m use ik.asp?lang 

Forprosjektmidler 

ABM-utvikling stiller til rådighet forprosjektmidler til inntil 

5 stipendier, hvert på inntil kr. 30.000. Disse midlene er 

ment å stimulere til utforming av prosjektsøknader fra bibliotek, 

museer og arkiv som ønsker å søke prosjektmidler fra 

EUs ulike programmer. Midlene er ment å dekke reiser for 

å invitere eller besøke en eller flere prosjektpartner(e) til 

arbeidsmøte for å skrive en prosjektsøknad til EU. Send en 

kort søknad (1–2 sider, ikke eget søknadsskjema) med en 

kort beskrivelse av prosjektet og et budsjett for hvordan stipendet 

vil bli brukt. For nærmere informasjon ta kontakt 

med ABM-utvikling på tel. 23 11 75 00 eller 

e-post: po st@ab m -utvikling.no . Søknadsfrist 20. mai. 

Søknad sendes 

ABM-utvikling 

Statens senter for arkiv, bibliotek og museum 

Postboks 8145, Dep. 

0033 Oslo 

Skog og bygg først i nasjonale nett 

De to første nasjonale museumsnettverkene er nå etablert. 

Skognettverket – Et nasjonalt nettverk av skogmuseer er 

allerede kjent for flere. Det ble etablert i fjor sommer med 

Norsk Skogbruksmuseum som hovedansvarlig museum. 

Byggnettverket – Nasjonalt nettverk for bygningsvern og 

handverkskompetanse på museum ble etablert i januar. 

Ryfylkemuseet er hovedansvarlig museum for dette nettverket. 

se også http:/ / www.ab m -utvikling.no / 

pro sje kte r/ Muse um / m use um sre fo rm / inde x.htm l 

Kultur 2000 

støtter samarbeidsprosjekter mellom flere europeiske land 

for å fremme skapende kunstnerisk virksomhet og bidra til å 

styrke kunnskapen om europeiske folkeslags kultur (2000– 

2004). For 2004 er kulturarv prioritert som tematisk område 

og inkluderer både materielle og immaterielle kulturminner. 

ABM-utvikling vil gjøre tilgjengelig informasjon om hvordan 

museer, bibliotek og arkivinstitusjoner kan søke, hvilke type 

virkemidler programmet tar i bruk (ettårig og flerårig prosjekter). 

Arbeidet gjøres i samarbeid med Norsk kulturråd 

som er det nasjonale kontaktpunktet for Kultur 2000. Råd 

om utforming av søknader vil kunne skje i samarbeid med 

Norsk kulturråd og ABM-utvikling. Utlysningstekst, søknadsskjemaer, 

relevante råd og dokumenter finnes på Norsk kulturråds 

hjemmesider www.kulturrad.no under «EU». 

Stipender dansk-norsk samarbeid 

Fondet for dansk-norsk samarbeid gir etter søknad stipendopphold 

for dansker på Lysebu og stipendopphold for 

nordmenn på Schæffergården utenfor København. Både 

enkeltpersoner og grupper kan søke. Alle som har behov for 

kortere studieopphold i nabolandet for å arbeide med sitt 

fag, opprette faglige kontakter og orientere seg om det som 

skjer innenfor faget i nabolandet, kan få stipend. Enkeltstipendiater 

bør søke minst tre måneder innen planlagt opphold. 

For større grupper lønner det seg å søke for neste budsjettår. 

Nærmere opplysninger og søknadsskjema finnes på 

http:/ / www.dansk-no rsk.no / 

Prosjektmidler fra Kulturnett Norge 

Støtte frå Kulturnett Noreg vert som hovudregel gitt i form 

av eingongs prosjektstønad som fører fram til publisering på 

Internett. Sluttproduktet skal gjerast tilgjengeleg for publikum 

via Internett og må haldast oppdatert/aktuelt i minimum 

seks månader. For meir informasjon om søknadsfristar 

og prinsipp for tildeling – sjå www. kulturne tt.no 

Norsk ICOM er den norske nasjonalkomité av 

International Council of Museums. 

På hjemmesidene våre: http://www.icom-norway.org finner du en kort presentasjon 

av den norske nasjonalkomiteen og våre aktiviteter. For mer utfyllende informasjon er 

du velkommen til å kontakte oss: 

Norsk ICOM 

Ullevålsveien 11 

0165 Oslo 

Telefon: 22 20 14 02 

E-post: sekr@icom-norway.org 

17

Mulighetenes land? – Innvandring 

til Norge 1500-2002 på Norsk Folkemuseum 

presenterer enkeltskjebner. 

De personlige skjebnene 

er vevet inn i en stor presentasjon 

av norske offentlige holdninger til 

innvandring gjennom historien. 

(Foto: Anne-Lise Reinsfelt, 

Norsk Folkemuseum) 

18 

T E K S T : 

P E R B . R E K D A L , 

P R O S J E K T L E D E R 

En ny nasjonsbygging? 

For hundre år siden var museene sentrale redskaper i nasjonsbyggingen. I dag er 

det igjen behov for å definere innholdet i nasjonen Norge, og museene er pånytt tiltenkt 

en rolle. 

I Oslo kan en se utstillingene Je g e r he r! No rsk 

innvandringshisto rie fra 1945 til i dag og Je g 

e r ab so lutt ikke rasist! på Internasjonalt kultursenter 

og museum – IKM, foruten 

Mulighe te ne s land? Innvandring til No rge 

1500–2002 på Norsk Folkemuseum. Alle tre 

utstillinger representerer ulike konstellasjoner 

av samarbeid mel-lom IKM, Norsk 

Folkemuseum og det innvandringshistoriske 

prosjektet til Historisk institutt, Universitetet i 

Oslo. Og alle tre omhandler Norges og nordmenns 

forhold til innvandere. 

«Jeg er her!» 

Utstillingsplakaten viser en mann og en kvinne 

som ser ut som de kan komme fra Midtøsten 

et sted. Under står: Ce ux-ci ne so nt pas de s 

é trange rs – De tte e r ikke fre m m e de . 

Assosiasjonen til den belgiske surrealisten 

Magrittes berømte bilde av en pipe – hvorunder 

han skrev: De tte e r ikke e n pipe – er klar. 

Et bilde av en pipe er ikke en pipe i virkeligheten. 

Vårt bilde av de fremmede er ikke mennesker 

i virkeligheten. Virkeligheten er mye 

mer nyansert og kanskje helt anner-ledes enn 

det bildet vi har av «Dem». 

Utstillingen går så i gang med å vise akkurat 

det, gjennom selvpresentasjonene til virkelige 

mennesker. IKMs utstillingslokale er et 

gammelt fengsel og hver celle «beboes» av to 

mennesker med familie og venner, presentert 

gjennom bilder, viktige gjenstander og hverdagsgjenstander. 

Vi inviteres til å gjette på 

spørsmål om personene og vi kan lette på lokk 

for å få svar. 

Det er en tvers gjennom vennlig utstilling 

om sympatiske mennesker som har gjort en 

innsats for å finne en nyttig og meningsfull 

plass i det norske samfunnet. Når vi har sett 

utstillingen blir utsagnet «Dette er ikke fremmede» 

sant også på den måten at vi synes vi 

kjenner personene. Utstillingsdesignens hverdagslivsglede 

forsterker den personlige relasjonen 

mellom tilskuer og den utstilte. 

«Mulighetenes land?» 

Mulighe te ne s land? – Innvandring til No rge 

1500-2002 på Norsk Folkemuseum presenterer 

enkeltskjebner, men bare fire i tallet: to «alminnelige» 

mennesker og to «berømte». De 

personlige skjebnene er vevet inn i en stor presentasjon 

av norske offentlige holdninger til 

innvandring gjennom historien. Utstillingen 

er klart kritisk til innvandringsmotstanden, og 

som tilskuere forstår vi – ut fra de holdninger 

vi ser som selvsagte i dag – at i alle fall fortidens 

skeptikere tok feil. Det gikk ikke galt. Tvert i 

mot. Gjennom utsagn fra nåtidige innvandere

viser utstillingen også hvilket trykk det er å leve 

i et samfunn der man som innvandrer blir oppfattet 

som et problem – uansett hvor norsk-vellykket 

en faktisk greier å være. 

En profesjonell utstillingsdesign anretter 

bilder og tekster på en måte som gjør utstillingen 

attraktiv, omtrent som et lekkert moderne 

oppslagsverk der ulike visuelle virkemidler 

lokker til å lese og se, litt her og litt der og til 

slutt har man lest nesten det hele. Styrken i 

utstillingen ligger helt klart i tekstene. Ikke 

bare er brødtekstene godt tenkte, passe lange 

og interessevekkende utformet, men der er 

også plassert rundt i utstillingen en rekke korte 

sitater som en tar inn som bilder og som innholdsmessig 

er så sterke og rammende at de 

henger igjen i bevisstheten. 

«Jeg er absolutt ikke rasist» 

Den tredje utstillingen – Je g e r ab so lutt ikke 

rasist – o m arb e id m o t rasism e i No rge – åpnet 

i slutten av februar 2003. Her gjøres rede for 

det en nokså bredt kan kalle anti-rasismens norske 

historie fra tidlig i det 20. århundret og 

frem til i dag. Det er en vandreutstilling, og det 

setter en del grenser for utstillingsskapernes 

muligheter. Ikke kan en bruke så mye gjenstander 

og omfanget av utstillingen blir 

begrenset. Denne utstillingen består av bilder 

og tekst på en rekke «rullegardiner» som spennes 

oppover fra en fot. 

Jeg kjenner mange som sier at «plansjeutstillinger» 

bare er bøker på veggen. Det er jeg 

ikke enig i. Folk forholder seg til en utstilling 

på en annen måte enn når de leser en bok eller 

artikkel. Utstillingen har et større format. 

Bilder, tekst og andre virkemidler er sterkere 

integrert til en opplevelsesenhet. Mange leser 

utstillingstekster om temaer de aldri ville lest 

en bok eller artikkel om. Men de leser gjerne 

mindre utfyllende og hopper hit og dit. 

Overfor Je g e r ab so lutt ikke rasist tvinges jeg 

imidlertid motstrebende til å spørre meg selv 

om hvilke kvaliteter denne utstillingen har som 

ikke et opplysningshefte kunne fylt bedre. 

Teksten er rimelig interessant og billedutvalget 

relevant. Men det er som et illustrert hefte. 

Oppsetningen i IKM er fragmentert og 

klaustrofobisk (helt unødvendig både i IKM og 

på fremtidige utstillingssteder!) og det er tenkelig 

at en åpnere montasje hadde gitt et noe 

bedre helhetsinntrykk. 

Hva kunne gjort dette til en god utstilling? 

Poengterte, tankevekkende tekstbilder som 

ble brukt så effektivt i Mulighe te ne s land? kunne 

garantert også fremskaffes innenfor dette 

temaet. Og kanskje færre, større og sterkere bilder 

som er såpass meningsmettede at de kan 

gjøre de mange korrekte pliktbildene overflødige. 

Som gjør at man ikke bare ser riktige bilder 

og leser korrekt tekst, men også får den 

emosjonelle opplevelsen som tross alt utgjør 

utstillingers annerledeshet i forhold til bøker. 

Men kanskje bedre tid til å la utstillingskonseptet 

modne underveis er hva IKM & co 

(og alle vi andre som også strever med å produsere 

det gjennomreflekterte innenfor korte 

tidsfrister) alle r mest hadde trengt for at dette 

skulle ha blitt en god utstilling. 

Tre utstillinger om nesten det samme? 

Det er interessant å se hvordan de tre utstillingene 

går over i hverandre. Mulighe te ne s 

land? gir en mye sterkere opplevelse av rasismens 

og fremmedfryktens uhyrlighet enn Je g 

e r ab so lutt ikke rasist (men den forteller ikke 

om anti-rasismens historie). Je g e r he r hadde 

vært en strålende annen del til Mulighe te ne s 

land? hvis en hadde valgt å utvide konseptet 

med de personlige skjebner. Og det ene lekne 

grepet i Je g e r ab so lutt ikke rasist – å la en frukt 

og grønnsakkurv ved hver utstillingsdel bli mer 

og mer eksotisk og mangfoldig etter hvert som 

vi beveger oss utover i tid – hadde kanskje passet 

vel så bra til de andre utstillingene. 

Personlige skjebner har internasjonalt vært 

«in» en stund i museenes utstillinger. Det er 

naturligvis en oppfølging av massemedias personfokusering. 

Men mens personfokusering i 

massemedia gjerne forkludrer en forståelse av 

større sammenhenger, er personfokuseringen 

i disse utstillingene med på å gi en nyansert for- 

MUSEET OG UTSTILLINGEN 

Dagsseminar om museumsbygg 

Tid: Onsdag 14. mai 2003 

Sted: Arkitektenes Hus, Oslo 

Pris: 3. 100,- . Pris MNAL: 2. 400,- 

Påmelding: akademiet@mnal.no 

T: 23 33 25 00 F: 23 33 25 01 

Frist: 1 uke før seminardag 

Seminaret tar utgangspunkt i museumsbyggets arkitektoniske 

muligheter og særegenheter. Vi diskuterer 

også museet som formidler av skiftende verdensbilder 

og kunststrømninger. Med ulike innfallsvinkler 

vil innledere fra kunstens, kulturens og arkitekturens 

verden bidra til å skape bedre forståelse for samspillet 

mellom kunst og arkitektur, og de ytre forutsetninger 

for å lage gode utstillingsrom og museumsbygg. 

Norsk kulturpolitikk og utbyggingsstrategier 

blir også debattert. Aktuelle prosjekter som påbygg 

Eidsvollbygningen 1814 av Lund Hagem Arkitekter, 

Kultursenter på Vestlandet og diverse utstillinger av 

Arkitekt Gudmundur Johnsson vil bli presentert, 

samt Wingårdhs Universeum i Gøteborg. For 

program og ytterligere opplysninger kontakt 

akademiet@mnal.no eller se våre hjemmesider: 

www.arkitektur.no/akademiet. Kurset arrangeres 

i samarbeid med Norsk Arkitekturmuseum. 

t 

19

Jeg er absolutt ikke rasist . 

«Mange lurer på hvor vi var da 

Oddvar Brå brakk staven, men 

hvor var Oddvar Brå da vi lærte 

å stave? Denne satt, tenker vi.» 

Sitat fra Radio Yalla i utstillingen. 

Hvilke kvaliteter har denne utstillingen 

som ikke et opplysningshefte 

kunne fylt bedre, spør 

Musuemsnytts anmelder Per B. 

Rekdal motstrebende seg selv. 

(Foto: L.A.) 

20 

ståelse. 

Je g e r ab so lutt ikke rasist presiserer innledningsvis 

at rasisme er et fenomen som finnes 

hos alle, at det ikke bare er snakk om en «hvit» 

rasisme. Avslutningsvis tar utstillingen med at 

der i dag er uenighet om hva som kan sies å 

være rasistisk, også blant de klare antirasister. 

Det moderne rasismebegrepet går nemlig ikke 

bare på oppfatninger om genetiske, fysiske forskjeller, 

men inkluderer også uvilje mot andre 

begrunnet med at deres kultur fremmer grunnleggende 

uakseptable verdier. Men når man i 

Norge i dag opplever at de som tradisjonelt selv 

blir utsatt for rasisme bruker slike argumenter 

mot «sine egne», er det – om ikke før – helt klart 

at en slik utvidet rasismedefinisjon blir ytterst 

problematisk. 

En vilje til å problematisere sin egen grunnholdning 

er blitt vanligere i de siste års «innvandrerdebatter» 

og Je g e r ab so lutt ikke rasist 

er således forsiktig med på å fremme en dagsaktuell 

egenkritisk holdning. Slikt finnes det 

ikke spor av i Mulighe te ne s land?. Sånn sett 

fremstår den sistnevnte som litt «gammeldags» 

med sin nokså entydige fremstilling av usympatisk 

majoritetsmakt og sympatiske minoritetsofre. 

Museene redskaper i ny nasjonsbygging? 

For hundre år siden var museene blant de viktigste 

redskapene i å bygge og definere innholdet 

i den nye nasjonen Norge. Og folkets 

RIVING I HEBRON STOPPET 

Israels høyesterett har opphevet militærets dekret om å 

legge 22 verneverdige bygninger i Hebron i ruiner. Israels 

forsvarsstyrker hadde utstedt ordre om å rive 22 hus fra 

mamelukk-tiden og den ottomanske epoke i gamlebyen i 

Hebron, slik Museumsnytt meldte i nr. 1/03. Noen av 

begeistring var stor. 

I dag er det igjen behov for å definere innholdet 

i nasjonen Norge, og museene er pånytt 

tiltenkt en rolle. Det snakkes riktignok mer om 

integrasjon og inkludering enn om en ny 

nasjonsbygging, og begeistringen i folket er 

nok ikke like entydig. Men likefullt: Særlig Je g 

e r he r inngår helt klart som en del av et nytt 

norsk nasjonsbyggingsprosjekt. Selv om bare 

innvandrere presenteres, er de ikke vanskelige 

å identifisere seg med, og opplevelsen blir et 

stort og mangfoldig «vi». 

At Norge er blitt et kulturelt mangfoldig samfunn 

lar seg ikke løpe fra. At de politiske myndigheter 

prioriterer feltet høyt er helt sikkert. 

At museene på ett eller annet tidspunkt må ta 

dette inn over seg, har de fleste norske museer 

likevel med flid unngått å tenke på til nå. 

Da norske nasjonal-, regional- og lokalmuseer 

ble grunnlagt var folk og sted i stor grad 

oppfattet som ett. Et museum om et sted var 

også museet om forfedrene til de som bodde 

der. Slik virker det som de fleste fremdeles tenker: 

De nye er liksom ikke nedfelt i stedets dype 

fortid og dermed ikke relevante for museene. 

Da man i den engelske byen Croydon mot 

slutten av det 20. århundret skulle lage et bymuseum 

(de hadde ikke noe fra før), fant de ut at 

det eneste meningsfulle måtte være å lage 

hovedutstillingen om folket i byen, snarere enn 

om stedets historie. 

Kanskje kan man så smått, så smått begyn- 

husene har stått siden 1400-tallet. I midten av mars ble 

det militære dekretet kjent maktesløst av Israels høyesterett. 

Sikkerheten lå derfor til grunn for Forsvarets bestemmelse 

om å utvide veien. Høyesterett har bedt det israelske 

forsvaret om å legge frem en annen plan som ikke 

innebærer ødeleggelse av eiendommer, melder Den norske 

UNESCO-kommisjonen.

Også kulturskatter 

på krigens alter 

Krigen i Irak er ikke bare en trussel mot sivilbefolkningen 

i landet. Sivilisasjonesn vugge sto i 

det som i dag er Irak, og landet er et av de viktigste 

arkeologiske områder i verden. 

– Irak er så tettpakket med gamle ruiner, 

utgravningssteder og fremdeles skjulte arkeologiske 

skatter, at det er vanskelig å ikke treffe dem 

når man slipper bomber, skriver nettstedet forskning.no. 

i et større oppslag om saken. Under forrige 

Gulfkrig gikk Bagdad museum nesten fri 

for skader. Men rundt omkring i landet ble ni 

museer truffet. Mer enn 4 000 originalgjenstander 

gikk tapt, ifølge nettstedet. Kulturskattene 

er ikke bare truet av bomber og granater. Den 

største skaden på Iraks kulturarv skjedde i følge 

forskning.no under plyndringen etter at den forrige 

Gulfkrigen var over. Noen av museene og de 

arkeologiske utgravingstedene ble fullstendig 

utrensket. Mange av objektene dukket senere 

opp på det internasjonale kunstmarkedet, slik 

det har skjedd for objekter blant annet fra Sørøst-Asia, 

Afghanistan, Balkan og Libanon de siste 

tiårene. Felles for disse landene er at tidligere 

sentralmyndigheter har blitt satt ut av spill. Pengesterke 

samlere ikke bare benytter anledningen, 

men bidrar aktivt gjennom sin etterspørsel til at 

krigsherjete land tappes for kulturskatter. De 

afghanske manuskriptene i den norske samleren 

Martin Schøyens samling ble tatt ut av 

Afghanistan under borgerkrigen på 1990-tallet 

(se Museumsnytt nr. 1 og 3, 2002). Schøyensamlingen 

inneholder også en rekke 

objekter fra Irak, og for 

store deler av samlingens 

mer enn 10.000 numre er 

proveniensen 

ikke gjort kjent. 

USA har ikke 

ratifisert Haagkonvensjonen 

av 

1954 om beskyttelse 

av kulturminner 

i krig. 

Spørsmålet er hvordan en 

amerikanskledet okkupasjon 

vil ivareta hensynet til Iraks 

kulturarv. Både USA og Irak 

har tiltrådt Unesco-konvensjonen 

av 1970 om ulovlig eksport 

av kulturgjenstander. Dagens 

irakiske lovgivning på området 

regnes som svært streng. En gruppe amerikanske 

samlere og antikvitetshandlere har ifølge januarutgaven 

av tidsskriftet Science tatt til orde for å 

få amerikanske okkupasjonsmyndigheter til å 

lette på Iraks eksportrestriksjoner for å beskytte 

kulturarven. Initiativet er møtt med skarp kritikk 

fra flere hold, blant annet juristen Patty Gerstenblith, 

Archeological Institute of America (AIA). 

– Det er ikke opp til folk i USA eller Europa å fortelle 

Irak hvilke lover de skal vedta, sier Gerstenblith 

til Science. Et opprop fra Asia-avdelingen 

av International Council of Museums om å respektere 

verdensarven og internasjonale konvensjoner 

om kulturarv i Irak har fått bred støtte 

av framstående forskere og arkeologer fra hele 

verden. 

I en pressemelding krever den norske Blue 

Shield-komiteen at de involverte stater skaffer 

nødvendige ressurser til å undersøke skadene på 

kulturarv og til å iverksette nødvendige reparasjoner 

og restaureringer når krigen er over. 

– Blue Shield-komiteen vil pånytt oppfordre 

norske myndigheter til å få fortgang i arbeidet 

med Norges ratifisering av Haagkonvensjonens 

andre protokoll, om vern av kulturarv 

under krig. Det samme gjelder 

UNESCOs konvensjon om ulovlig handel 

med kulturarv, som er særlig aktuell under 

krigssituasjoner og medfølgende lovløse 

forhold, heter det i uttalelsen. Den Internasjonale 

Blue Shield-komiteen representerer fire 

ikke-statlige organisasjoner som arbeider med 

kulturarv: ICA (arkiv), ICOM (museer), ICO- 

MOS (kulturminner) og IFLA (biblioteker). 

http:/ / www.fo rskning.no / 

T E K S T : 

L E I F A N K E R 

Mustansiriya Universitetet i 

Bagdad, grunnlagt i 1234, ble 

bombet 23. mars i følge Reuters. 

I følge Washington Post skal 

universitetet også ha fått flere treffere 

under bombeangrep i desember 

1998. En rekke museer meldes 

også å ha fått skader, se 

http://users.ox.ac.uk/~wolf0126 

Akkadisk kileskrift-tavle fra 

ca. 2200 før vår tidsregning, del 

av et administrasjonsarkiv som 

beskriver forråd av forskjellige 

næringsmidler. 

(Foto fra Schøyensamlingen) 

21

22 


nye bøker 

Astrid Forland m.fl. 

Forskningsformidling gjennom 75 år. 

Selskapet til Vitenskapens Fremme 1927–2002 

Bergens Museums skrifter nr 13 

Bergen Museum og Selskapet for Vitenskapens Fremme, 2002 

120 s, pris kr 150, ISBN 82-787-018-7 

Boka er som tittelen sier først og fremst selskapets historie. Det er et stykke historie som går langt videre enn bare å handle 

om forskningsformidling og formidlingsglede blant museumsfolk og forskere. Det er også en historie med sideblikk på den 

systematiske utbyggingen av de vitenskapelige miljøene og Bergens Museum fram til det som ble Universitetet i Bergen. 

Flere kortere artikler belyser ulike forskningsfelt, bla. problemstillinger knyttet bla. havforskning, internasjonale menneskerettigheter, 

samt språk og teknologi. 

Einar Sørensen 

Adelens norske hus. 

Byggevirksomheten på herregårdene i sørøstre Norge 1500–1660 

Acta Humaniora nr 145 

Unipub AS, Oslo 2002 

441 + 206 s, pris kr 589, ISSN 0806-3222 

ABM-utvikling: 

Etterlyser innspill i Museumsreformen 

I brev til landets fylkeskommuner 5. mars ber 

ABM-Utvikling om at museumsreformen drives 

videre, og streker opp premissene for tildeling på 

kommende statsbudsjett. Brevet gir en oppsummering 

og viktige signaler i det videre arbeidet 

med reformen. Målsetningen om færre og kvalitativt 

bedre museer ligger fast. Statlige midler 

skal kanaliseres til konsoliderte enheter, mens 

ansvar for øvrige museer legges på lokalt nivå. 

Fra statens side er det tydelig at høstens tildelinger 

i reformen stiller sterkere krav til tilfredsstillende 

kvalitet, realisme og framdrift i konsolideringsprosesser 

landet rundt. ABM-U påpeker 

at «enkelte konsolideringer kan framstå som løse 

overbygninger uten god nok forståelse og vilje i 

de opprinnelige museumsenhetene». Det er en 

tydelig melding til dem som måtte håpe på å få 

reformtilskudd ved en «lett-konsolidering». 

I brevet fastholder ABM-U at tilskuddene til 

reformen fortsatt skal gis til det enkelte museum 

og ikke til fylkeskommunene samtidig som samlet 

statlig andel av tilskuddene ikke skal overstige 

60%. Lokkemidlet er en reell økning av de samlete 

såkalte «friske midlene» til museumssektoren 

med 67 millioner kr. de siste to årene. Samtidig 

advares fylkeskommunene og kommunene 

mot å redusere egne tilskudd til museer som får 

direkte statstilskudd til reformen, slik det 

skjedde i Finnmark og Østfold i fjor. 

Kravene til organisering av museene er glassklare: 

«Vi legger til grunn at museene organiseres 

som selvstendige institusjoner, med en organisasjonsform 

som er lovregulert, og der myndighet 

og ansvar ligger på samme nivå og er på samme 

hender. Museene bør derfor ha et styre, blant 

annet for å sikre en armlengdes avstand mellom 

museet og forvaltningen. Museene skal være 

aktører i samfunnsdebatten, og må ha handlingsrom 

til å stille kritiske spørsmål også til 

offentlige myndigheter», heter det i brevet fra 

ABM-U. 

Svarfristen for fylkeskommunene er 30.mai. 

Brevet er lagt ut på 

http:/ / www.ab m - 

 

 

 

 

Boka er forfatterens doktorgradsavhandling i kunsthistorie, og tar for seg mer enn 30 adelige setegårder eller lensresidenser 

i kystområdet fra Agder til Båhuslen. Her presenteres nytt materiale og tidligere ukjente herregårder. I Norge hadde 

hovedgårdsdriften særegne forutsetninger som preget gårdene og bebyggelsen. For første gang sammenliknes herregårdbebyggelse 

over landegrensene, både norske tømrete gårder og danske herregårder av ulikt kaliber. Boka har fyldig appendix 

bl.a med rekonstruksjonstegninger av 30 herregårder.

Bilder og løsninger til utstillinger. 

Til utstillingsformål har vi mange forskjellinge systemer til såvel 

innendørs, som utendørs bruk. Vi produserer fotografisk på 

høykvalitets fotomedier fra Kodak, ofte til lavere priser en hva 

du er vant til. Kom med dine ideér, og vi gir deg løsningene! 

Rolfstangveien 12 

1367 Snarøya 

telefon 67 83 83 00 

fax 67 83 83 01 

epost:office@fame.no 

Mediahuset 

7005 Trondheim 

tlf. 72 89 95 00 

fax. 72 89 95 55 

epost: office@fame.no 

B-blad 

Returadresse: 

Ullevålsveien 11 

0165 Oslo

2003-02 - Museumsnytt

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?