INNHOLd: - Oslo Museum

oslomuseum.no

INNHOLd: - Oslo Museum

Nr. 1 - 2010 / Årgang 55

UTGITT AV OSLO MUSEUM

AVd. ByMUSEET

FROGNERVEIEN 67

POSTBOKS 3078

ELISENBERG

0207 OSLO

TLF: 23 28 41 70

FAX: 23 28 41 71

E-post: post.bymuseet@oslomuseum.no

Hjemmeside: www.oslomuseum.no

REDAKTØR:

Anne Birgit Gran Lindaas

I REDAKSJONEN:

Hans Philip Einarsen

Vegard Skuseth

Knut Sprauten

FOTOBEHANDLING:

Rune Aakvik

Fredrik Birkelund

UTFORMING: Terje Abrahamsen

Mange av oss husker melkebutikken

på hjørnet, kolonialen, slakteren,

manufakturen og jernvaren som nå er

borte. Per-Erling Johnsen ser tilbake

og guider oss gjennom et helt annet

forretningsliv og handlemønster enn vi

kjenner i dag.

«St. Olavs plass er det nærmeste vi

kommer en parisisk stjerneplass i vår

hovedstad » sier Lars Roede, og forteller

oss om plassens tilblivelse og varierte

historie fram til i dag. Tannhelse og

tannbørster hører sammen. Kirsten

Frønæs har skrevet om tannbørstens

INNHOLd:

Per-Erling Johnsen

Butikker vi savner -

småbutikkene som forsvant

Side 2

Stjerneplassen

Lars Roede

Side 12

Tannbørsten – et hverdagens kulturminne

Kirsten Frønæs

Side 28

Hjalmar Jordans vei

Dag Erik Nordlie

Side 36

Løver i Tigerstaden –

eller På løvejakt i Kristiania

Liv Evju

Side 38

Båtservice

Bjørn Johansen

Side 46

kulturhistorie. dag Erik Nordlie forteller

om fabrikkens grunnlegger Wilhelm

Jordan og veien han har fått oppkalt

etter seg på Bygdøy. Ved nærmere øyesyn

er det mye å glede seg over av dekor på

bygninger rundt omkring i byen. Liv Evju

har falt for løver i mange varianter som er

å finne på fasader i Oslo.Hun oppfordrer

oss til å se opp! Før fotoapparat ble

allemannseie, samarbeidet fotografer og

Båtservice as om fotografering av turister

på sightseeing på Oslofjorden. Bjørn

Johansen forteller oss om Båtservice og

fotografene.

1


2

Butikker vi savner -

småbutikkene som forsvant

Per-Erling Johnsen

Det er mange som spør seg om alt var så mye bedre før i tiden. Det var nok

ikke det, men mange ting var annerledes. Det er ikke vanskelig å forstå dette

dersom man tenker på småbutikkene og handlemønsteret på 1950, -60 og

-70 tallet kontra handelen i dagens kjøpesentre.

I boligstrøkene var den gang nærmeste forretning en nærbutikk på hjørnet.

Melkebutikken, tobakksforretningen, fiskebutikken og kolonialen dekket

de viktigste behovene. Litt lenger unna lå skomakeren og frisøren, renseriet,

jernvaren, urmakeren og posthuset. I sentrum lå varehus med moteklær,

dame- og herrekonfeksjon, manufaktur og stoffer, og spesialforretninger

for undertøy, hansker, knapper, musikkinstrumenter eller sportsutstyr.

Et bilde kan være en gate med brostein

som slites av jernbeslåtte kjerrehjul og

nyskodde hester. Syringrener bøyer seg

over hvitmalte stakittgjerder på den ene

siden av gata, og boligblokker på rekke

og rad står som en 4 etasjers mur på

den andre siden. Fortauet begrenses av

rennesten av huggen granitt og en husvegg

med lyssjakt foran kjellervinduene. Over

sjakten ligger en jernrist som sluker

sigarettsneiper, nøkler, knapper, mynter.

«Gutta i gata» fisker opp myntene, og

inntekten blir delt før et besøk i pølsebua

i stakittgjerdet eller butikken på hjørnet.

Et annet bilde kan være Storgata en sen

ettermiddag oppunder jul i 1957. det er

halvmørkt ute, og butikkene har tent lys

i vinduene. Store og små neonlysrør som

forteller om butikkens navn og bransje,

kaster lys ned på travle byfolk som går

opp og ned på fortauene og ser på vindusutstillingene,

før veien legges hjem.

Butikkene ligger tett i tett, og det reklameres

bl.a. for Moltzaus kontorartikler,

Pels-Backer, Skotöiutsalget, Ole Gilbos

porteføljeforretning, Stor-Ko-Fa, Brødrene

doblougs manufaktur og Brødrene

Thorsons herreekvipering.

Begge bildene forteller om en rekke

detaljer som ikke finnes lenger i dag.

Brosteinen er erstattet med asfalt, kjellervinduene

er murt igjen, risten er fjernet


FOTO: A.B. WILSE/OSLO MUSEUM

J. Weydahls kolonialforretning i Eiriks gate 2 på hjørnet av Åkebergveien. Firmaets biler og

ansatte poserer for fotograf Wilse i 1936.

og hullet gjenfylt, og pølsebua og butikken

har forsvunnet. Storgata har fremdeles

forretninger i hele gateløpet, men vi finner

ingen av butikkene hvor vi handlet

fast over flere år. Bransjer har opphørt,

butikker har skiftet navn eller har helt

forsvunnet, og nye, store kjedebutikker

har endret gatebildet. Melkebutikk, kortevareforretning,

porteføljeforretning og

possementutsalg representerer bransjer

som ikke eksisterer i dag.

Hva var så spesielt med disse småbutikkene?

Hva hadde forretningene som vi

ikke finner i kjøpesentrene i dag? Hva er

det vi savner? Mye av svaret ligger i det

omfattende begrepet, «butikkatmosfær-

en». Lukt, prat, kundebehandling og

varekunnskap var noe av det som skapte

denne spesielle atmosfæren.

det fulgte en spesiell lukt med butikker

før. I tobakksforretningen var det søtaktig

lukt av frukt, sjokolade og tobakk. Bokhandelen

luktet støv og papir. det luktet

gammelt av de solsvidde varene i utstillingsvinduet

hos kortevarebutikken. Hos

skomakeren luktet det lær og skokrem, og

i melkebutikken var det lukt av søt melk

og fersk loff. dette var før all påkrevet

ventilasjon sugde vekk dunstene som fikk

oss til å huske langt bakover i tid, til mors

parfyme, fars etterbarberingsvann og

bestemors blomster, til den første tann-

3


4

kremen, bestemte middager og hjemmebakte

kaker.

Mange av kundene kom ikke for å

handle, men for å slå av en prat. En stol

ved disken innbød til en hvil i handlerunden.

Her ble det like viktig med informasjon

om varene som opplysninger om

nabolaget.

Småbutikken hadde spesialisten bak

disken. Han kunne for eksempel alt om

maling, og anbefalte det som var best å

bruke. Hadde han ikke den rette varen,

kunne han anbefale en annen forretning.

Han kunne sende med deg en vareprøve

FOTO: ALL-FOTO/OSLO MUSEUM

Førjulsstemning i

Storgata i 1957.

Julehandel i

småbutikker av

alle slag.

hjem, slik at du fikk tid til å finne den helt

riktige fargen. det var den gang du fikk

1/3- og ½-liters maling- og lakkbokser.

To butikker som bare huskes av «oss

eldre», var melkebutikken og kortevareforretningen.

Ungdommen har i dag

knapt hørt om butikkene og langt mindre

satt sine ben i den slags forretninger.

«Melkebutikk på hvert hjørne» het

det på 1950-tallet. det er nok ikke helt

korrekt. det ble likevel et munnhell,

fordi det var hele 560 av dem i Oslo.

det var opptil flere melkebutikker i en

gate, og i Majorstustrøket lå ca. 70%


Interiør fra

Ivar Skalleruds

kolonialforretning

i Kirkeveien 90 på

hjørnet av Suhms

gate.

av 40 melkebutikker på et hjørne. På

Grünerløkka var ca. 40% av 52 plassert på

tilsvarende måte. Ifølge Oslo Adressebok

var det samtidig 750 tobakksforretninger

innenfor byens grenser.

Nesten all innredning i «Mjælker’n»

var hvit. Veggene hadde hvite, glasserte

fliser, og på gulvet lå hvite og svarte fliser i

sjakkmønster. disken var av tre, hvitmalt,

og toppen hadde marmorplate og smale

glasshyller. dette fungerte som en skjerm

mot kundene, for at de ikke skulle ta på

varene, klemme på loffen og klype i osten.

På hyllene lå store runde, fete oster, og

FOTO: ALL-FOTO, 1964/OSLO MUSEUM

på disken sto en oppskjærermaskin som

skar kjøttpålegg i skiver, innstilt på den

tykkelsen kunden ønsket. Pålegget ble

veid på en desimalvekt, hvor en viser gled

over tallkolonner som sto oppført etter et

bestemt system. Pålegget ble pakket inn i

matpapir og hvitt innpakningspapir, hvor

prisen ble skrevet utenpå. Var pakken

tung, fikk du en bærepinne, en liten rund

tingest av tre, som hindret hyssingen i å

skjære seg inn i fingrene. Betalingen ble

slått inn på et stort kassaapparat med

sveiv eller lagt i en skuff under disken.

Betjeningen kunne alle prisene på varene,

5


6

og med en kort blyantstump ble prisene

raskt summert på en liten blokk. det var

priser som kr. 2,23, kr. 3,41, kr. 14,86,

osv. Ingen priser ble avrundet, hvert øre

måtte med.

En del av disken hadde treplate, slik at

det var lett for betjeningen å svinge platen

opp og lage gjennomgang for levering

av varer. «Kjører’n» kom med brød og

kaker i bakker, og melkeflasker, øl og

mineralvann i trekasser. Brødene ble lagt

opp i hyller eller ned i store brødskuffer,

FOTO: RUNE AAKVIK, 1994/OSLO MUSEUM

Nordby

fargehandel

i Eckersbergs

gate 41 på

hjørnet av

Frognerveien.

mens drikkevarene ble stablet i et hjørne.

Melken kom som kjernemelk, søtmelk og

fløte i flasker. Lettmelk fantes ikke. det

var helflasker, halvflasker, kvarte og små

fløteflasker. Flaskene hadde aluminiumskapsel

med et lite øre som kunne dras i,

slik at kapselen kunne trekkes av flasken.

Var det ikke noe øre, måtte tommelen

hjelpe til med å presse kapselen av. Noen

av flaskene hadde rød, rosa eller grønn

stripe tvers over kapselen. Fargekoden

fortalte hva flaskene inneholdt.


de som kom med varene var store og

kraftige mannfolk. de luktet melk, svette

og hest. de bar trekassene på skulderen,

før de tok i bruk sekketralle. På utetrappa

ble det lagt en enkel trerampe til hjelp

for de små og gjengrodde trallehjulene.

Hesten sto der, svett og dampende, med

mulen nede i posen og forsto vel at dens

dager som transporthest var talte. det

siste hestelasset for melketransport fra

Fellesmeieriet ble sendt ut i 1957. Lastebilen

med «senketak», som holdt fast

kassene, ble raskere og mer effektiv enn

gampen.

På 1950-tallet var det som regel husmoren

som besørget dagligvareinnkjøpene,

mens mannen var på jobb. Mellom

husstell og barnepass ble det for mange

en kjærkommen anledning å gå den daglige

turen til butikken. Melkebutikken

var ikke til bare for kjøp av varer. Praten

over disken var et viktig element i hverdagen.

Butikken ble på mange måter en

informasjonssentral som ga opplysninger

om andre butikker, priser på varer, nytt

om nabolaget, spesielt om sykdom og

død. Hva spiste folk til middag? Var det

skilsmisse på gang? Hvorfor hadde fru

Olsen fått ny pels? Alt ble kommentert,

både av nysgjerrighet og nærhet. Hver

melkebutikk ble på en måte lik en liten

landsby, hvor alle kjente alle.

Ifølge Oslo Adressebok fra 1957 var

det 200 detaljhandlere i kortevare og

leketøy i Oslo. 30 år senere var det kun

11 igjen. Kortevare, etter tysk Kurzwaren,

var alle slags småsaker som ikke ble målt

eller veid. de ble solgt stykkevis, dusinvis

eller i andre partier. Kortevarebutikkene

kunne drive parallelt med leketøy, porteføljevarer,

jernvarer, bijouteri i smykker

og pyntesaker. det finnes ikke tilsvarende

butikker i dag. «Nille» er kanskje det nærmeste.

Butikken var full av ting og atter ting, i

en merkelig blanding av nødvendighetsartikler

og datidens luksusgjenstander.

I hyller og på store bord lå alt i en salig

blanding – draktposer, vaskemiddel, toalettpapir,

batterier, lyspærer, porselen,

servietter, «Holters lys», «Havremarv»

barnesåpe, Boston skokrem, møllring,

strikk på vinsel, «Viking» varmeflaske,

«Orion» termosflaske, kjøkkenvekter, kjeler

og stekepanner. I glassdisken var det

kortstokker, «Snorre» viskelær, bordflagg,

pennesplitter, blekk, fyllepenner, trekkpapir,

blyantspissere, linjaler og Mustads

tegnestifter, knappenåler, hårklemmer

og binders. På et eget bord lå småleker

som Loppespill, spillkortene Svarteper

og Gnav, yatsy, Ludo, Monopol, Stigespill,

strikkball, glansbilder, papirdukker,

gummineser til karneval, nesefløyter fra

Barnetimen og Teknosett.

Betjeningen holdt seg bak disken og

kunden foran. det var strenge regler for

de ansatte vedrørende egen oppførsel,

kundeservice og varekunnskap. Hos Nils

Breilid Jernvare måtte ikke betjeningen

hvile seg mot disken, ikke sitte på en stol

utenom i spiserommet, og gå på toalettet

kun i spisepausen. Flere hadde den

ordningen at den kvinnelige betjeningen

skulle være frøkner, for det het jo «Frøken»

ved tiltale. Når en «Frøken» giftet

seg, måtte hun slutte. Ved fornemt besøk

hos Susanna Kjøsteruds barnetøyforretning

var det butikksjefen alene som

kunne betjene denne kunden. de ansatte

måtte helst ikke synes. Garderoben var

i kjelleren, og her hang yttertøyet «etter

7


8

Kassadame i ”bur” hos Pollux elektriske forretning på Carl Berners plass.

rang», for eksempel butikksjef, 1. dame,

2. dame, volontør og feriehjelp.

Hvorfor forsvant småbutikkene? Hvor

ble de av? Svaret ligger i at kjøpesentrene

etablerte seg i store haller, hvor du kunne

kjøpe alt på ett sted. Utvalget ble enormt,

og varene ble billige på grunn av store

innkjøpsmengder.

Rundt senteret ble det avsatt areal til

parkering for den voksende bilparken.

dette kunne ikke sentrumsbutikkene

konkurrere med, og det førte til at de

ble nedlagt, slo seg sammen med andre

eller flyttet til lokaler med billigere

husleie. Resultatet ble at handelslivets

mangfold i gatebildet forsvant. de store

FOTO: ALL-FOTO, 1951/OSLO MUSEUM

kjøpesentrene slukte de hyggelige, små

og mer menneskevennlige butikkene.

Nedlegging av nærbutikken betydde tap

for lokalmiljøet og økt belastning for de

gamle, uføre, og de som ikke hadde bil. det

er et paradoks at de største kjøpesentrene

prøver å gjenskape en bygate med

butikker, vinmonopol, posthus, kafeer

og torg, slik at kundene kan oppholde seg

hele dagen i «innendørsbyen». Alt ligger

på samme plan, og her inne slipper man

dårlig vær og forurensende gatetrafikk.

Vi som kunder var også med på å

ødelegge det gamle handelsmønsteret.

Anskaffelse av bil, fryser og kjøleskap,

samt innføring av lørdagsfri og selvbe-


Fiskehandler Svendsens forretning i Neuberggaten 9.

tjening, førte til at den daglige handel

ble erstattet med storhandel en gang i

uka. Selvbetjening var nytt og ukjent, og

mange eldre var bekymret for handletempoet

i de «raske» kjøpesentrene. En av

kundene sa det slik: «Jeg kan ikke klare

meg i disse kassakøene. Alt går så fort, og

er man ikke rask nok, blir varene blandet

med den som kommer etter i køen.» Men

selvbetjeningen var kommet for å bli.

Videre søkte vi som kunder etter butikker

med de beste tilbudene, og det ble gitt

avkall på betjeningens varekunnskap og

kontakt med kunden. dermed ble dødsdommen

for småbutikkene signert av oss.

Vi tenkte ikke på at småbutikker ikke leng-

FOTO: ALL-FOTO, 1950/OSLO MUSEUM

er hadde tilstrekkelige inntekter av bare å

selge tobakk, sjokolade og trådsneller, slik

de kunne leve av tidligere. Når så husleien

økte 100 % og dumpingpriser lansertes

på Super’n, sa det seg selv at småbutikkene

ga opp.

det nye handlemønsteret ble klart

karakterisert av innehaveren av kiosken

på Oppsal: «Vi stopper ikke for å fylle bensin

på bensinstasjonen, men for å handle

alt fra dopapir og brød til blomster på

bryllupsdager og julekalender til ungene.

I dag selger gartneriene aviser og Jerniaprodukter.

Før var det bare kioskene som

solgte aviser, og ikke kafeer eller dagligvareforretninger.

Alt er omvendt i dag.»

9


10

Tveita senter - flott og moderne ved åpningen i 1970.

det er lenge siden vi hadde vår faste

gange til slakteren når vi skulle ha ferskt

kjøtt til middag, til bakeren etter ferskt

brød, til ostebutikken etter ost, i melkebutikken

etter melk og i fiskebutikken

etter fisk. Men vil det være liv laga å drive

butikker på 20-30 kvm? Tiden vil vise.

det er opp til kundene å finne tilbake til

handel hos småbutikkene, og samtidig

må myndighetene legge til rette for slik

handel i en bykjerne som ellers helt vil

miste sitt mangfold.

På 1960-tallet ble det vist et program i

svensk TV som het «Staden i mitt hjerte».

Her ble saneringen av Stockholm viet

plass, og byens raske endringer som følge

av riving av bygninger, utflytting av hele

kvartaler og nedleggelse av forretningsstrøk.

Programmet ble avsluttet slik:

UKJENT FOTOGRAF/OSLO MUSEUM

«Byen i mitt hjerte kan jeg ikke få tilbake.

Byen jeg minnes, finnes snart bare i gamle

bilder.

Politikere og byplanleggere burde lære

seg å gå varsommere frem.

La byen forandre seg langsomt, så jeg kan

huske hva som var.

Jeg bodde en gang i den gamle byen og så

de små butikkene.

Hva føler et ungt menneske som ikke har

sett hvordan byen så ut?»

Per-Erling Johnsen er forfatter og tidligere

konservator ved Oslo Bymuseum.

Kilde:

”Butikken på hjørnet”, Per-Erling Johnsen,

Schibsted Forlag A/S, Oslo 2009


FOTO: ALL-FOTO, 1949/OSLO MUSEUM

Takk for handelen! Gutten og jenta står på butikktrappa utenfor Oslo samvirkelag,

avdeling 74 Hasle og Økern, Økernveien 135.

11


12

Stjerneplassen

Lars Roede

St. Olavs plass er det nærmeste vi kommer til en parisisk stjerneplass i vår

hovedstad. Men de veldige parisiske dimensjonene er redusert til en mer

menneskelig og begripelig målestokk. Det ville ha vært formastelig av lille

Christiania med 50-60 000 innbyggere å tilta seg like storladne fakter

som ti ganger større Paris. Vi hadde ingen baron Haussmann til å skjære

brede avenyer gjennom gammel bystruktur, og heller ingen politisk vilje til

radikal byfornyelse. Men vi hadde noen fremsynte arkitekter som la gode

planer for en voksende by. I etterkrigstiden ble den utsatt for grovt hærverk.

Nå har kommunen forsøkt å reparere skadene – og vi har fått byens første

lysfontene!

Christiania opplevde fra midten av

1800-tallet en vekstperiode som skulle

vare århundret ut, bare avbrutt av perioder

med lavkonjunktur og økonomisk stillstand.

Veksten skyldtes særlig to faktorer.

Provinsbyen var brått blitt hovedstad i

1814, og det skapte arbeidsplasser og

byggebehov, og etterspørsel etter tjenester

til den unge statens byråkrater. Så

kom industrien for alvor i gang i 1840årene,

med Akerselva som drivkraft, og

den ga arbeid til innflyttere fra bygdene.

Folkeøkningen førte i første omgang til

en fortetting både i selve byen og særlig i

forstedene, men etter hvert sprengte byen

de gamle grensene og begynte å bre seg

utover i Akerbygda.

St. Olavs gate, som skjærer igjennom

plassen, er realiseringen av en idé som

ble lansert i forbindelse med den første

store byutvidelsen, da Slottet ble oppført

langt vest for byen. Slottsarkitekt Linstow

utarbeidet i 1838 planen for en forbindelse

mellom byen og Slottet, gaten som

senere ble oppkalt etter byggherren. Linstows

plan omfattet også kvartalene nord

for Karl Johans gate, og i denne inngikk

en diagonal gate i rett linje fra Slottet

til Hammersborghøyden. den har sine

forbilder i barokkens storstilte slotts- og

parkanlegg med den eneveldige fyrstens

residens i sentrum og gater strålende ut

i alle retninger, slik at slottet demonstrativt

behersker omgivelsene. Men i første


omgang var det bare den korte strekningen

fra Slottsparken til Pilestredet som

under navnet Ny Slotsgade ble stukket ut

i 1841 over den store Ruuseløkken og løkken

Vendom, som allerede var innkjøpt av

staten i forbindelse med slottsanlegget.

Strekningen videre nord for Pilestredet

måtte vente – der var grunnen privat. 1

Resten av gaten, og med den plassen av

samme navn, er resultatet av et storstilt

prosjekt for eiendomsutvikling av Meyerløkka.

den store løkkeeiendommen

mellom Ullevålsveien og Pilestredet ble

samlet av kjøpmann Jacob Meyer (1781-

1856), som kjøpte opp flere mindre løkker

på Bymarken. Sønnen Thorvald Meyer

arvet søndre del av løkka i 1856. 2 Men

Place de la Nation i Paris er litt mer

grandios enn vår St. Olavs plass. Den fikk

sin form av prefekten for departementet

Seine, Georges-Eugène Haussmann

(1809-1891). Han ledet keiser Napoleon

IIIs gigantiske byfornyelsesprosjekt.

Utsnitt av Næsers kart over Christiania.

1861. Ny Slotsgade går foreløpig bare fra

Slottsparken til Pilestredet, men er stiplet

inn videre opp til St. Olafs Kirke på Hammerborg.

St. Olavs plass er også bare en femkant

på kartet, men planens opphavsmann

Georg Andreas Bull har allerede oppført

sitt private hus på nordvestre hjørne av

plassen.

han hadde allerede fått sitt eget landsted

Heja ved drammensveien i bryllupspresang

fra svigerfaren, så han trengte ikke

enda et landsted på Meyerløkka. I stedet

så han klart eiendommens store muligheter

som spekulasjonsobjekt. Samme år

ble det utarbeidet en reguleringsplan for

utbygging av eiendommen, men den kom

ikke til utførelse. 3

13


14

Utsnitt av Krums kart fra ca. 1900 med

grensene for Meyerløkka og Brandts løkke

inntegnet. Utgangspunktet var Jacob Meyers

det hadde lenge vært klart at Bymarken

ville bli innlemmet i byen, og Meyerløkka

ville dermed komme innenfor

bygrensen som byggeområde for å møte

den økende etterspørselen etter boliger

som var i vente. Thorvald Meyer gikk nå i

kompaniskap med svogeren Thomas Heftye.

Reguleringskommisjonens sekretær,

arkitekt Georg Andreas Bull, laget reguleringsplanen

for denne og de tilstøtende

eiendommene sønnenfor, og den ble vedtatt

kort tid etter at byutvidelsen endelig

ble gjennomført 1. januar 1859. Men

utparselleringen for leiegårdsbebyggelse

måtte vente til gater med vann- og kloakkledninger

var opparbeidet. Anleggsarbeidene

begynte i 1862 og krevde mye

St. Olavs gate kan ikke helt måle seg med

baron Haussmanns Grands Boulevards. Men

hans plan for Paris var forbildet for stadskonduktør

Bulls regulering av Meyerløkka.

Camille Pissarro: Boulevard Montmartre,

1897. Eremitasje-museet i St. Petersburg. Fra

Wikimedia Commons.

løkke Stensberg, nord i området. Brandts løkke omfattet begge sider av St. Olavs gate fra plassen

til Pilestredet. På dette kartet er Meyerløkka fullt utbygget med leiegårder, og Rikshospitalet er på

god vei til å beslaglegge resten.

sprengning og oppfylling for å få riktige

gateprofiler. Langes gate, Wessels gate og

St. Olavs gate fra Pilestredet til St. Olavs

plass ble ferdig samme år, mens selve

plassen måtte vente til 1868. Øvre del av

St.Olavs gate videre til Ullevålsveien ble

byggeklar i 1871. 4

G. A. Bulls reguleringsplan

Planen for Meyerløkka var mesterstykket

som førte til at G. A. Bull i 1865 fikk

overta stillingen som stadskonduktør

(bygnings- og byplansjef) etter arkitekt

Christian H. Grosch. 5 Bulls plan gjentok

flere elementer fra reguleringskommisjonens

tidligere plan fra 1856, men var

langt mer storslått. Brennpunktet var


stjerneplassen som senere fikk navn etter

St. Olav. den oppsto i skjæringspunktet

mellom to eksisterende gater som ble forlenget

inn på Meyers løkke – Ny Slotsgade

og Universitetsgaten.

det er ingen tvil om hvor han hentet

inspirasjon. Året 1859 var midt i keiser

Napoleon IIIs regjeringstid og midt i den

hektiske omstruktureringen av Paris som

han satte i verk etter planer av sin prefekt,

baron Haussmann. Paris ble grundig

byfornyet, i hvert fall langs et grovt nettverk

av snorrette avenyer og boulevarder

med enorm bredde – hundre meter! de

fikk gjerne et markant fondmotiv – kfr.

Slottet og den katolske kirke i hver ende

av St. Olavs gate. Et iøynefallende trekk

ved Haussmanns plan var en rekke stjerneplasser

der de store trafikkårene skar

hverandre. Bull må ha kjent planene for

Paris, sannsynligvis indirekte gjennom

tysk litteratur og fra studietiden i Hannover.

Men han laget sin egen vri ved å la

den eneste gjennomgående gaten ligge

eksentrisk i forhold til plassen. denne

vrien ga seg ved at grunnfiguren var en

femkant, mens klassiske stjerneplasser

har gjennomgående gater med aksen

gjennom plassens sentrum.

Plassens form som en litt uregelmessig

femkant skyldtes at Ny Slotsgade

ble ført tvers igjennom, mens de andre

gatene som stråler ut fra plassen, ble

ført i rett (eller tilnærmet rett) vinkel

mot tre av plassveggene. Parallelt med

denne hovedgaten tegnet Bull to gater i

passende avstand til å bli bebygget med

leiegårder rygg i rygg, Nordahl Bruns

gate og Wessels gate. Vinkelrett på disse

løper Langes gate nordover fra plassen.

Munchs gate ble stukket ut som den femte

Stadskonduktør Bulls originaltegning til eget

hus på St. Olavs plass 1. Fra Odd Brochmann:

Stadskonduktøren, Oslo 1980.

strålen ut fra plassen. Geometrien ble slik

at både Universitetsgaten og Langes gate

fikk flotte fondmotiver i to av plassens fem

sider, men ikke den gjennomløpende Ny

Slotsgade, og Munchs gate bare omtrentlig.

Som midtpunkt og blikkfang fikk

plassen et sirkulært vannbasseng med

en fontene av støpejern som fremstilte

kjærlighetsguden Cupido. Bull beskrev

planen slik:

Der hvor Universitetsgaden, Langes Gade og

Munchs Gade støde sammen med Nye Slotsgade,

skulde der anlægges en femkantet aaben Plads.

Hvor Universitetsgadens Midtlinje skjærer Nye

Slotsgades Sydside, skulde Midtpunktet for en

Cirkel af 40 Alens Radius ligge, og hvor denne

Cirkel kommer til at skjære Gadesiderne skulde

de ti Gadehjørner til den femkantede Plads

være. 6

St. Olavs gate fikk en liten knekk der

den krysser Pilestredet. det var et brudd

med Linstows opprinnelige idé for Ny

Slotsgade, men var antagelig nødvendig

15


16

FOTO: OLAF M. P. VæRING. OM.

Dronning Josephines utsikt fra Slottet mot St. Olavs kirke på Hammersborg var litt mer landlig.

Dette bildet er fra ca. 1880 og viser Meyerløkka med St. Olavs gate fullt utbygget på hele strekningen

opp til kirken.

for å gi den siste delen en retning som

førte rett mot tårnet på St. Olav kirke.

den første som kjøpte tomt på Meyerløkka

var arkitekten selv, som allerede i

1860 sikret seg ett av plassens hjørner, St.

Olavs plass 1. 7 Tomtekjøpet viser at han

hadde stor tro på strøkets fremtid. det

er vanskelig å forstå annet enn at han

så for seg en plass stramt innrammet av

jevnhøye leiegårder, slik resten av Meyerløkka

etterhvert ble bebygget. desto

merkeligere er det at han på sin tomt

oppførte en villapreget gård med fasade

mot Langes gate, men ikke mot plassen.

dermed ble St. Olavs plass aldri fullført

som et helhetlig plassrom før Bulls egen

bolig ble revet da den nåværende gården

med 213 hybelleiligheter ble reist på dette

hjørnet i 1939. Vi kjenner den best som

teatret Edderkoppen eller ABC-teatret.

St. Olav på plass

det var ingen tilfeldighet at både gaten

og plassen fikk navn etter helgenkongen

Olav. Kong Oscar I var gift med Josephine

av Leuchtenberg (de Beauharnais), som

holdt fast ved sin katolske tro hele livet,

til tross for at gemalen var forpliktet

etter Grunnloven til å være lutheraner.

Hun engasjerte seg sterkt for å få reist

en katolsk kirke i Christiania, den første

etter reformasjonen. Høyden ved Hammersborg

ble valgt til tomt, både fordi

den lå høyt og dominerende i bybildet, og

fordi den lå for enden av Ny Slotsgade.

dermed forbandt den kongens Slott med


UKJENT FOTOGRAF. OM.

Brandts løkke lå på hjørnet av St. Olavs gate gate og Pilestredet, tvers over gaten fra St. Olavs

kirke. På tomten ble Kunstindustrimuseet oppført ved forrige århundreskifte. På dette fotografiet

fra ca. 1870 er St. Olavs gate ennå ikke opparbeidet.

dronningens kirke på Hammersborg, og

hun ville kunne nyte synet av «sin» kirke

fra slottsbalkongen. da kirken sto ferdig i

1856, etter arkitekt Wilhelm von Hannos

tegninger, var det nesten selvsagt at den

måtte få navn etter Olav den hellige. Like

selvsagt var det at G. A. Bull tre år senere

måtte brekke hovedgaten i sin plan slik at

den ville peke rett mot tårnet.

Kirken fikk så i 1864 gi navn både til

gaten og til stjerneplassen. det navnet

har den heldigvis fått beholde, selv om

det i 2007 ble foreslått å gi Knut Hamsuns

navn til plassen. dette forslaget var nødt

til å møte motstand på grunn av Hamsuns

viderverdigheter under krigen. Men det

er ikke hentet ut av luften, for Hamsun lot

ylajali, den kvinnelige hovedpersonen i

debutromanen Sult, bo i leiegården på St.

Olavs plass 2 hos sin far J. A. Happolati,

oppfinneren av den elektriske salmebok.

Om vi altså skulle hedre forfatteren og

ikke landssvikeren Hamsun, er St. Olavs

plass ikke uegnet. Ideen må likevel

avvises fordi det er utillatelig historieløst

å tilsidesette St. Olav, som har spilt en så

viktig symbolsk rolle i utformingen av

strøket. 8

Eiendomsspekulantene

Bulls plan omfattet hele Thorvald Meyers

del av Meyerløkka, men også Brandts

løkke, som opptok arealet på begge sider

av St. Olavs gate mellom plassen og Ullevålsveien.

det betydde at Meyer og Heftye

i første omgang ikke kunne realisere

17


18

FOTO: A. B. WILSE 1903. OM.

Olaus Johnsens leiegård på St. Olavs plass 2 til venstre, før fasaden ble delvis barbert. Til høyre

den mer anomyme leiegården på nr. 3. Og midt på plassen den vakre fontenen Cupido, som

forsvant omkring 1950. Legg merke til de to trærne på hvert hjørne.

hele planen – plassen og den siste delen

av hovedgaten ble foreløpig en plan på

papiret. Utbyggerne ønsket et høyt sosialt

nivå i strøket, og derfor ble tomtene solgt

med klausul mot å bygge arbeiderboliger

eller anlegge støyende og illeluktende

bedrifter.

Etter hvert som eiendomsforhold og

infrastruktur kom på plass, ble mesteparten

av Meyerløkka i løpet av tiåret

rundt 1870 utparsellert og utbygget med

leiegårder i tre etasjer. Men utbyggingen

stoppet opp etter at konjunkturene ble

dårlige fra midten av 1870-årene. Så

fulgte en ny byggeperiode i årene 1880-

87. Et område mellom Nordahl Bruns

gate og Wessels gate ble liggende ubebygget

til neste høykonjunktur, «jobbetiden»

i 1890-årene. der ble Bidenkaps gate

anlagt og bebygget med høyere leiegårder.

Meyer og Heftye sto ikke selv for

utbyggingen. de solgte byggeklare tomter

til eiendomsspekulanter, for det meste

byggmestre. den første, og også den

mest foretaksomme av dem, var Olaus

Johnsen (1830-1892), som mellom 1865

og 1870 reiste minst ni, kanskje enda


flere «byggmestergårder». Han var også

en aktiv utbygger i andre deler av byen.

Hans første prosjekt på Meyerløkka var

hjørnegården Wessels gate 15, som nå

er gjenreist i «Gamlebyen» på Norsk

Folkemuseum og innredet med leiligheter

som viser urban boskikk gjennom 150 år.

denne og de fleste andre leiegårdene

ble etter kort tid solgt videre til private

gårdeiere som sto for utleien til beboere. 9

de fleste var bygget etter et skjema med to

leiligheter i hver etasje med adkomst fra

et felles trapperom. I bakgården hadde de

nødvendige uthus og doer. Noen få fikk

også en virkelig bakgård innenfor den

første gårdsplassen, en egen leiegård med

litt enklere utstyr og rimeligere leie.

Øvre del av St. Olavs gate tilhørte

oberst Brandts løkke og lå utenfor selve

Meyerløkka. den ble først solgt til diakonisseanstalten.

I 1890 ble øvre del med

løkkehuset solgt videre til staten, som her

oppførte Kunstindustrimuseet og Statens

Håndverks- og Kunstindustriskole, med

adresse Ullevålsveien 5. Resten av denne

Brandts løkke ble imidlertid overlatt til

Olaus Johnsen, som opparbeidet den

siste gatestrekningen privat etter avtale

med kommunen. den sto ferdig i 1871 og

ble overlatt vederlagsfritt til kommunen

– mot at Johnsen fikk bygge ut tomtene.

Arkitekt von Hanno kjøpte selv nr. 7 og 9

i 1872 og Consul Petersen nr. 11 og 13. 10

Plassen blir bebygget

Olaus Johnsen fikk, gjennom avtalen med

kommunen, kontroll over bebyggelsen

langs øvre del av St. Olavs gate, og han

fikk dessuten arrondert den strategisk

viktige tomten St. Olavs plass 2, som han

hadde kjøpt i 1870 av Meyer og Heftye.

den besto i utgangspunktet bare av en

smal stripe langs byggelinjen mot plassen,

mens resten lå på Brandts løkke. Johnsen

slo sammen disse to tomtene, som hver

for seg var ubrukelige. Her oppførte han

strøkets mest monumentale leiegård,

fondmotivet for Universitetsgaten, som

senere skulle få Rådhuset i motsatt ende.

det antas at Wilhelm von Hanno var arkitekt

for gården, som sto ferdig i 1872 med

to store leiligheter i hver etasje. Her var

det selvsagt egne kjøkkentrapper og alt

som hørte til et virkelig fornemt bomiljø.

det rommelige trapperommet hadde

flislagte trappeavsatser og vinduer med

fargede og slepne glassruter. 11 Von Hanno

tegnet også de fleste gårdene fra samme

tid på solsiden videre oppover St. Olavs

gate, og han opptrådte selv som utbygger

på nr. 7 og 9.

Johnsen solgte ikke som vanlig gården

videre, men beholdt den selv og valgte å

bo i en av leilighetene i 2. etasje, antagelig

den som har balkong mot plassen.

Folketellingen fra 1875 oppgir at hans

yrke er «Gaardeier (bygger og kjøber

og sælger)». Sammen med ham bodde

hustruen Caroline og deres fire barn. Vi

merker oss særlig datteren Nathalie, født

1858, som kan være forbildet for Hamsuns

ylajali, og sønnen Tordenskjold, født

1859. Hans fulle navn var Olaf Bertram

Tordenskjold Johnsen, og han ble arkitekt

og eiendomsspekulant.

12, 13

I denne eneste gjenværende av gårdene

som opprinnelig omkranset plassen,

ble Rikshospitalets apotek innredet i

1892 i første etasje, der restauranten

«Tekehtopa» nå holder til. Senere overtok

Rikshospitalet hele gården og brukte den

til legeboliger. Over apoteket bodde fra

19


20

Gjertsens skole, St. Olavs plass 5, tegnet av

arkitekt Wilhelm von Hanno. Hovedfasaden

mot plassen – med plassveggen som forsvant

i 1960-årene og stadig er sterkt savnet. Xylografi

fra ca. 1880.

1919 reservelege Herman Fleischer Høst,

hvis datter Gerd Høst har beskrevet sitt

oppvekstmiljø og særlig sitt nære forhold

til den vakre Cupido-fontenen som den

gang var plassens midtpunkt. Hun forteller

vemodig om gjensynet med plassen i

moden alder – «Fontenen ja, den nydelige

Cupido-fontenen, min barndoms lengsel

og glede, hvor er den blitt av? – Nå kjører

bilene rundt en naken plass, brostenene

er blitt erstattet av asfalt, de gamle husene

er moderne blokkbygg … Men ennå står

mitt barndomshjem nr. 2 der.» 14 Ikke bare

plassen har fått lide under kommunal

vanskjøtsel, noe vi skal komme tilbake

til. Også nr. 2 ble bokstavelig talt forflatet

da det meste av stukkaturen på fasadene

ble hugget vekk tidlig i 1950-årene for å

forenkle vedlikeholdet.

På motsatt side av St. Olavs gate dannet

den mer anonyme leiegården på nr.

FOTO: SVERRE HEIBERG. OM

Det gamle Kunstindustrimuseet under rivning

i 1965 for å gi plass til Helserådets nybygg.

Mange kalte det vandalisme å rive von Hannos

vakre og rikt utsmykkede bygning på Pilestredet

26.

3 plassens østvegg, reist i 1870 av tømmermester

P. Christensen. Etter en brann

i 1938 oppførte Norsk Maskinkompani et

forretningsbygg i 7 etasjer, ferdig i 1940

på samme tomt. 15 det ble formet slik at

veggen mot plassrommet ble beholdt, til

tross for at fasaden mot St. Olavs gate ble

trukket tilbake, i tråd med tidens hang til

gateutvidelser.

Mellom Munchs gate og Universitetsgaten

hadde plassen sin lengste vegg,

midt imot utløpet av Langes gate. På

St. Olavs plass 4 ble det derfor oppført

to separate gårder, 4 A og B. Begge var

nokså ordinære leiegårder i henholdsvis 3

og 3½ etasjer, også disse med Christensen

som byggherre. 16 de ble revet i 1964 da

den nye Telegrafbygningen ble oppført

etter tegninger av arkitekt Nils Holter. 17

Også dette nybygget i bare to etasjer

respekterte behovet for å gi plassen en


FOTO: OSLO MUSEUM

Arkitektene Berg og Norrgren som planla Appartementshuset St. Olav på St. Olavs plass 1 i

1940, viste tilbørlig respekt for stadskonduktør Bulls intensjoner ved å følge byggelinjene fra hans

reguleringsplan. Entreprenøren klarte endog å redde de to opprinnelige trærne på fortauet – men

de overlevde ikke hærverket i etterkrigstiden.

ordentlig vegg på sørøstre hjørne. Men

første byggetrinn, høyblokken inne i kvartalet,

fremstår som et fremmedelement i

dette bybildet.

På det siste hjørnet, nr. 5, reiste cand.

philol. Frederik Gjertsen sin «Skole for den

høiere Almenuddannelse» i nyromansk

stil i 1869. Arkitekten var også her gatens

egen, Wilhelm von Hanno. Skolen hadde

undervisning for gutter på alle klassetrinn

fra barneskolen til examen artium og

ble ansett som byens beste privatskole.

Maleren Edvard Munch og arkitekt

Henrik Bull (sønn av stadskonduktøren

i nr. 1) ble venner for livet etter å ha

gått sammen på Gjertsens skole. da den

trengte utvidelse mot slutten av 1800årene,

ble skolen flyttet til et nybygg på

hjørnet at Niels Juels gate og Gyldenløves

gate, og samtidig fikk den navnet Frogner

høiere Almenskole. 18 Gjertsens eiendom

omfattet hele kvartalet ned til Pilestredet,

og som formann i Kunstforeningens styre

var han også drivkraften bak oppførelsen

av museumsbygningen på hjørnet av

Universitetsgaten og Pilestredet i 1879-

80, hvor også Kunstindustrimuseet

holdt til i begynnelsen. Her fikk Wilhelm

von Hanno utfolde seg med et virkelig

monumentalbygg i renessanse, med

21


22

FOTO: OSLO MUSEUM

Utsikt fra leiegården på St. Olavs plass mot

Universitetsgaten – den samme utsikten som

Hamsuns Ylajali så, hvis hun virkelig bodde

i gårdens 2. etasje. Midt på plassen står

fontenen med Cupido-skulpturen. Maleri av

Asbjørn Aamodt, 1919.

rikt dekorerte fasader. Medaljonger

over vinduene i store rundbuede nisjer

innholdt portrettbyster av viktige

kunstnere. Adolph Tidemand og Hans

Gude fikk hedersplassene på hver side

av det høye tårnet på kortfasaden mot

Universitetsgaten. Mot Pilestredet var

det særlig billedhuggere som ble beæret,

blant dem Benvenuto Cellini, Bernard

Palissy (fransk keramiker som forsøkte

å etterligne kinesisk porselen), Peter

Vischer og Magnus Berg. 19

I 1938 ble Kunstforeningen tvunget til

å flytte fordi kommunen trengte plass til

sin nyerhvervede Amaldus Nielsens samling.

Men den måtte i sin tur stues bort i

Munch-museets mørke kjellere da kommunen

midt i 1960-årene ryddet tomten

for å oppføre Helserådets nybygg. 20

Hærverk

Hærverk var det kanskje ikke at Stadskonduktør

Bulls hus på St. Olavs plass

1 i 1939 måtte vike for «Appartementshuset

St. Olav» av arkitektene Jarle Berg

og Antti Norrgren. 21 Selv om tapet må

beklages, ble nybygget et hederlig stykke

funkisarkitektur. det brøt klart med den

opprinnelige skalaen for bygningene

rundt plassen, men fullførte plassrommet

ved å gi dette tidligere åpne hjørnet en

tydelig vegg i byggelinjen. Arkitekter og

byggherre må berømmes for at de beholdt

de to trærne på fortauet ut mot plassen.

Heller ikke forretningsgården som året

etter på ble oppført på nr. 3 var noen

katastrofe. Men så begynte hærverket.

Støpejernsfontenen med den lille

Cupido-skulpturen ble satt opp i 1868 22 ,

omtrent samtidig med at lignende fontener

ble utplassert bl.a. på youngstorget og

Grev Wedels plass. den var omgitt av et

sirkulært basseng i polert stein og var

trolig støpt i Frankrike, som var ledende

i støpejernsteknikk på den tid. Som vi

vet, gledet den Gerd Høst og mange med

henne i nesten hundre år, til Cupido en

gang omkring 1950 ble utsatt for hærverk.

da ble den tatt ned og lagret av

Vann- og kloakkvesenet. Avdelingssjef

Godager opplyste til Aftenposten: «For

noen år siden … reparerte vi fontenen og

lot en vannstråle skyte i været, til erstatning

for toppgfiguren, men dette arrangementet

var åpenbart mindre populært, og

med sikte på nyordningen besluttet vi så

å stenge av vannet og dekke til den store

skålen.» 24 Nyordningen han omtalte, var

kommunens planer om en ny utforming

av plassen. Andre presseoppslag fra 1956

forteller at flere kommunale etater ønsket


fontenen bort. Veisjefen og byplansjefen

var betenkt over at den stengte Munchs

gate, trafikkpolitiet mente at et vannbasseng

ville tiltrekke barn til det sterkt trafikkerte

krysset, og kommunearkitekten

fant fontenen for defekt til å bli reparert.

Rådmann Eika ville ha en ny regulering

med trafikklys i dette viktige krysset.

Kommunikasjonsrådmannen avskar all

videre debatt og bestemte at fontenen

skulle fjernes. det ble laget en plan for

flytting av fontenen til sørsiden av plassen,

hvor den ville bli liggende i aksen for

Munchs gate, som forutsattes stengt. 25

Men det skulle gå femti år før den sterkt

savnede Cupido fikk en avløser i asfaltørkenen

på plassen.

Hærverk må det også kalles at trærne

som opprinnelig omkranset plassen, to på

hvert hjørne, ble fjernet litt etter litt. de

to foran NTBs bygning (nr. 3) ble felt «i

nattens mulm og mørke», til ergrelse for

nabo Carl von Hanno og arkitekt Arno

Berg. 25 Senere mistet vi også de to som

hadde stått foran Gjertsens skole – i tillegg

til at vi mistet hele hjørnet. Før kommunen

begynte å sette plassen i stand i

2007, var bare de to trærne foran nr. 2 i

behold.

Ødeleggelsen av plassrommet begynte

for alvor i 1950-årene. Byplankontoret

og de fleste arkitekter var på den tid

besnæret av det urbanistiske ideal som

Christian Norberg-Schulz senere kalte

«den glisne by». det brøt med den tradisjonelle

sluttede karrébebyggelsen, slo

hull på gateveggene, og lot frittliggende

høyblokker stå i «spennende» kontrast til

lavere volumer og åpne plassrom. Samtidig

mente planleggerne at den økende

biltrafikken måtte tilgodeses med bredere

FOTO: CA. 1980 HENRIK ØRSTEd / OSLO MUSEUM

Helserådets nybygg av arkitekt Erling Viksjø –

en spydspiss inn mot hjertet av St. Olavs plass.

Fraflyttet allerede etter 20 år!

gater nær sagt overalt, og gateutvidelser

er gjennomgangstemaet i etterkrigstidens

reguleringer. disse to tendensene ga seg

tragiske utslag på St. Olavs plass. Telegrafverkets

høyhus på nr. 4 forholder seg

overhodet ikke til omgivelsene, og sett fra

Langes gate gjør det inntrykket av plassen

kaotisk. den obligatoriske lavblokken på

hjørnet opprettholder byggelinjen, men

er for lav som vegg i plassrommet.

Gateutvidelsesfetisjismen må ta

mesteparten av skylden for Helserådets

nybygg fra 1969 på nr. 5. Byggelinjene

i 1950-årenes reguleringsplaner virker

23


FOTO: LARS ROEdE / PRIVAT EIE FOTO: LARS ROEdE / PRIVAT EIE

Ny brolegning på St. Olavs plass – og et litt for Plassens geometri gjorde at Munchs gate bare

stort «basseng» som sperrer den frie siktlinjen fikk et omtrentlig fondmotiv på St. Olavs

som var ideen bak anlegget av St. Olavs gate. plass 5. Lysfontenen havnet av samme grunn

utenfor gatens akse, men det ble forsøkt rettet

på med en liten knekk i fortauskanten. Femkantens

hjørner er markert med brolegning ut

i de tilstøtende gatene.

24

i ettertid meningsløse, men de ble dessverre

trukket opp før man forsto at svaret

på bilismen ikke var bredere gater, men

restriksjoner mot bilbruk og parkering.

det er trist at Erling Viksjøs fortjente

renommé for fremragende verk som

Regjeringsbygningen og Norsk Hydro

ved Solli plass svekkes av dette hærverket

mot plassen. Kan han virkelig ha ment at

det ville bli vellykket å fylle hele kvartalet

med en diger trekantet steinblokk? Formen

er resultatet av nye byggelinjer både

mot St. Olavs gate og Universitetsgaten.

Mot Universitetsgaten avviker linjen til

overmål og helt umotivert fra gatens

hovedretning. Begge gatene ble utvidet

så mye at plassveggen på hjørnet forsvant

helt og ble omdannet til en spydspiss «som

aggressivt trenger seg på; det er nærmest

som om den spidder plassrommet». 26

det skulle gå enda mange år før den

stakkars voldtatte og nedslitte plassen ble

«gjenoppdaget» og fikk fortjent oppmerksomhet

som en skamplett i bybildet.

Lysfontene

Oslo kommune ved Samferdselsetaten

tok omsider tak i problemet i 2001 og


utlyste en arkitektkonkurranse om en

fullstendig fornyelser av gatedekket,

trafikkløsningen og den estetiske utformingen

av plassen. den ble vunnet av

ACK arkitekter AS (Aspaas Cooper Kind)

med forslaget «Lysfontene». 27

Vinnerutkastet hadde ambisjoner

om å oppnå universell utforming med

god orienterbarhet og tilgjengelighet

for alle, også bevegelseshemmede. det

var en utfordring i et kryss mellom fem

gater. Arkitektene valgte å gjeninnføre

fontenen som et nytt midtpunkt i plassen,

og det ville da ha vært nærliggende

å lage en rundkjøring omkring den – en

løsning som i så fall hadde krevet en skog

av skilter i og rundt plassrommet. Men

deres dristige grep var å velge bort denne

litt for selvsagte løsningen. de innførte

heller «anarki» i form av et udifferensiert

og ikke-styrt trafikkmønster, hvor alle

trafikanter fritt kan velge kjøremønster

og kjøreretning. Trafikkmengden er ikke

større enn at dette ser ut til å ha vært et

riktig valg.

For å markere at dette forplikter de

kjørende til å vise hensyn, er gatedekket en

fartsdempende brolegning. Utformingen

signaliserer at dette er en vrimleplass for

folk til fots, og at trafikken skal avvikles

på fotgjengernes premisser. Heller av lys

granitt på fortauene er ment å definere

plassenes historiske form, femkanten.

Innrammingen av kantstein er ført ut i de

tilstøtende gatedekkene, hvor de markerer

femkantens hjørner. Inne i femkanten er

kjørearealene brolagt med smågatestein

i buemønster. Rundt hele plassen løper

et sirkulært felt med mørke heller som

skille mellom kjørearealer og fortauer

for å «binde de 5 svært ulike bygningene

FOTO: LARS ROEdE / PRIVAT EIE

Det klassiske gatemøbel benken er erstattet av

fast monterte stoler av polert mørk stein, ledig

eller tilsiktet «tilfeldig» utplassert rundt det

ringformede møbleringsfeltet. Dette hjørnet

er hvilestedet for den innadvendte byvandrer.

Hvordan blir vinterens møte med kommunens

snøploger?

rundt plassen bedre sammen». dekket

har ingen kanter eller nivåforskjeller,

bare grensemarkeringer i gateplanet ved

hjelp av kontraster i materiale og farger.

Ledelinjer i form av riller eller knotter er

lagt ned i dekkene for å advare eller vise

vei til hovedinngangene i bygningene.

Belysning, beplantning og møblering er

helhetlig planlagt i egne soner.

Midt på stjerneplassen står så blikkfanget

«lysfontenen», laget i samarbeid

med billedkunstneren Sven Påhlsson.

den er omgitt av et sirkelformet «lysbasseng»

uten vann, med betraktelig større

25


26

diameter enn det opprinnelige bassenget

rundt Cupido-fontenen. der skal folk få

en fredet sone for å sitte eller ligge og nyte

solen, folkelivet og utsynet til Rådhuset,

Slottet og St. Olavs kirke. Midt over svever

den 17 meter høye skulpturen av trekantede

stålplater i forskjellige størrelser, med

en bølget overflate som skal reflekterer

lys i mange farger fra lyskastere nedfelt

i bassenget. det hele har form som et

digert kremmerhus, og er forankret med

kraftige kabler til bygningene rundt plassen.

Lysfontenen ble selvfølgelig avduket

av landets levende lysfontene, prinsesse

Märtha Louise. 28

Bra nok?

Hvor vellykket er kommunens store

satsning på å utbedre skadene etter alt

hærverket? det er utvilsomt et velment

forsøk, og alt i alt en stor forbedring.

Omhyggelig planlegging, solide materialer

og godt håndverk fortjener ros. Men som

mye annen moderne kommunalteknikk

med kunstneriske ambisjoner preges

plassen av litt for mange fikse påfunn

og overarbeidede detaljer. den mangler

det nøkternt selvinnlysende som kjennetegnet

eldre kommunalteknikk, den

gang repertoaret besto av noen få og

velprøvde funksjonelle løsninger basert

på standardiserte elementer – brostein,

kantstein og heller – og møblering med

katalogvarer.

Markeringen av femkantens hjørner i

gatedekkene er «artig», men overtydelig

og unødvendig. Og hvorfor må sittemøblene

finnes opp på nytt hver gang? Her

er benken, til alle tider et velkjent innslag

i møbleringen av parker og plasser,

erstattet med noen besynderlige stoler av

massiv polert mørk stein. Benker er kon-

FOTO: LARS ROEdE / PRIVAT EIE

Skaden som venter på å bli reparert – det

tidligere Helserådets bygning. (Nå eid av

Aberdeen Property Investors og utleid til

juridisk fakultet ved UiO.) Vi savner den

femte veggen i plassen og den opprinnelige

byggelinjen. Buskvekstene ved krysset med

Pilestredet er sikkert godt ment, men ødelegger

utsikten mot Slottet.

taktskapende, mens fast monterte stoler

innbyr til å være seg selv nok. disse er litt

tilfeldig strødd utover på det ringformede

møbleringsfeltet som omslutter plassen,

noen steder én enkelt, andre steder to

sammen, på to hjørner både tre og fem i

gruppe. Men avstanden er oftest for stor

til å invitere til spontan kontakt. Man spør

seg også hvorfor mange ikke holder seg

pent innenfor møbleringsfeltet, men har

foten halvveis inn på fortauet? Og hvorfor

de fleste står med front mot plassens

sentrum, mens noen avvikere står kokett


på skrå? Til slutt spør man seg om de vil

overleve møter med anleggsmaskiner,

brøytebiler og gatefeiemaskiner, og om

det var klokt å bruke en så kostbar, men

sårbar utførelse til så utsatte møbler?

Så var det lysfontenen. Morsom idé,

men kanskje vann hadde vært mer vellykket?

Hovedankepunktet er at bassenget er

så mye større enn det gamle at det sperrer

St. Olavs gate som siktkorridor. Geometrien

gjorde at den tilnærmet midtstilte

Cupido holdt seg utenfor byggelinjen

for gatens sydside. Når dertil kommer at

lysfontenens kremmerhus er 17 m høyt,

mens Cupido neppe var mer enn 3-4 m,

blir den mye mer oppmerksomhetskrevende,

og den opptar så mye plass at det

reduserer virkningen av plassrommet.

det er fint med de nye trærne rundt

plassen – men hvorfor ikke også foran St.

Olavs plass 1? der burde det være plass

nok; de opprinnelige trærne overlevde

oppførelsen av nybygget i 1939 og sto der

i hvert fall til rundt 1950.

den aller verste skaden ble dessverre

ikke utbedret mens sjansen var der. Helserådets

(fraflyttede) bygning peker fremdeles

som en spydspiss inn mot hjertet

av St. Olavs plass. det er vel ikke håp om

at den blir revet med det første. Men hva

om kommunen bekostet en skjermvegg

i den gamle byggelinjen for von Hannos

skolebygning, slik at plassen fikk tilbake

sin manglende femte vegg? Og slik at

vi slapp å se styggedommen bak? Kan

vi også få en tett beplantning langs den

opprinnelige byggelinjen mot St. Olavs

gate, slik at vi igjen får en sammenhengende

gatevegg?

Lars Roede er arkitekt og seniorrådgiver

ved Oslo Museum.

Noter

1 Juhasz, Lajos: «St. Olavs gate». Byminner 1,

1966, s. 6-7.

2 Berg, Arno: «Meyerløkka med omgivelser». St.

Hallvard bd. 26 1948, s. 6-33.

3 Juhasz 1966, s. 10.

4 Buch, Carl Egil: Et leiegårdsmiljø. Magistergradsavhandling

i etnologi, UiO 1971.

5 Brochmann, Odd: Stadskonduktøren. Oslo

1980.

6 Juhasz 1966, s. 10-11.

7 Ibid., s. 11.

8 Roede, Lars: «Ikke St. Olavs plass til Hamsun».

Aften, 02.11.2007.

9 Roede, Lars: Leiegård fra Meyerløkka til Norsk

Folkemuseum. Pressemelding fra Norsk Folkemuseum

1999.

10 Juhasz 1966, s. 12-13.

11 http://no.wikipedia.org/wiki/Olaus_Johnsen

12 Ibid.

13 Artikkelforfatteren er ikke uinteressert i at

leieboeren vegg i vegg med gårdeier Johnsen i

1875 var handelsmann Lars Roede, født 1838 i

drammen, med hustru og fire barn.

14 Høst, Gerd: Cupido og det gamle apotek, Oslo

1994, s. 9-12.

15 Aftenposten 14.08.1939.

16 Juhasz 1966, s. 14.

17 Aftenposten 06.03.1964 og 13.03.1964.

18 http://www.torvund.net/STOLAVSP.asp

19 Aftenposten 04.12.1964.

20 Verdens Gang 27.10.1964, dagbladet

16.01.1965.

21 Aftenposten nr. 13, 1939.

22 Oslo Byleksikon.

23 Aftenposten 01.06.1956.

24 Aftenposten 08.06.1957.

25 Aftenposten, udatert ca. 1950.

26 Geir Tandberg Steigan på nettstedet http://

www.artemisia.no/arc/artikler/st.olav.html

27 http://www.arkitektur.no/?nid=172253&tid

=158202

28 Sandberg, Lotte: Glorete lysfontene. Aftenposten

19.03.2009.

27


28

Tannbørsten –

et hverdagens kulturminne

Kirsten Frønæs

I 2003 gjennomførte det prestisjetunge amerikanske universitetet

Massachusetts Institute of Technology en undersøkelse om amerikaneres

forhold til fem ulike oppfinnelser. Publikum ble bedt om å rangere fem

objekter basert på hvor avhengige de var av dem. I valget mellom bilen,

pc-en, mobiltelefonen, mikrobølgeovnen og tannbørsten gikk seieren til

børsten med overveldende flertall 1 . Ganske overraskende i et land som til

de grader er preget av privatbilisme. Skulle man gjennomført en lignende

undersøkelse i Norge, er det ikke helt utenkelig at man ville finne et

lignende resultat, og dermed er det helt på sin plass å utnevne tannbørsten

til et hverdagens kulturminne, verdig en artikkel i Bymuseets tidsskrift i

kjølvannet av kulturminneåret.

I essayet «Tannborstens historia» forklarer

den svenske historikeren Peter Englund at

tannbørsten har en mange tusen år gammel

historie, og at den i egentlig forstand

ikke er en oppfinnelse siden den ikke kan

knyttes til en enkelt opphavsmann eller

sted. En form for tannbørste er rett og

slett en pinne oppbløtt og fliset opp i

den ene enden slik at den fungerer som

kost. denne typen er blant annet kjent fra

India, nordlige deler av Afrika og de arabiske

landene. den er også den foretrukne

tannbørstetypen blant deler av Oslos flerkulturelle

befolkning. de (første) tann-

børstene som ligner på dem vi kjøper i

butikken, med børster satt vinkelrett på et

skaft, ble første gang produsert i Kina på

1490-tallet. denne tannbørsten dukker

opp i Europa på 1600-tallet samtidig med

at sukkerkonsumpsjonen øker dramatisk.

det var koloniene i den nye verden som

gjorde sukker til spise for flere enn en

svært privilegert overklasse. Englund forteller

at det i Amsterdam på 1640-tallet

fantes over 50 sukkerraffinerier, og at det

førte til en oppblomstring av karies, noe

som ble behørig dokumentert gjennom

tidens genremalerier. 1700-tallet regnes


Tannpuss i det fri.

som århundret da tannbørsten fikk gjennombrudd

i Europa. Tannbørstene kunne

bli laget i svært eksklusive materialer som

elfenben eller sølv 2 . Som kuriosium kan

nevnes at Napoleon Bonaparte hadde en

tannbørste i forgylt sølv, som nå befinner

seg i Wellcome-samlingen ved British

Museum 3 .

Jeg har ikke noe tall eller noen

antydning om når de første tannbørstene

kom i bruk her i landet, men skal vi ta

utgangspunkt i Peter Englunds påstand

om at tannbørstens gjennombrudd

i Europa var på 1700-tallet, er det

FOTO: ALL-FOTO, 1947/OSLO MUSEUM

nærliggende å anta at tannbørsten kom i

bruk i dansk-norsk overklasse omtrent på

samme tid. Enda mer vanlig ble den nok

på 1800-tallet da tannbørstene begynte å

bli fremstilt industrielt. Blant folk flest er

det nok trygt å anta at den ikke ble vanlig

før agitasjonen for personlig hygiene og,

i dette tilfellet, tannhelse skjøt fart på

begynnelsen av 1900-tallet, og at den i

første omgang kom i bruk blant skolebarn

og i familier med skolebarn.

det var bred enighet i den internasjonale

hygienebevegelsen om at skolen var

det rette stedet for helsepropaganda. Tilli-

29


30

FOTO: C. BRINGE/OSLO MUSEUM

Venteværelse på skoletannklinikken i Parkveien 31 midt på 1930-tallet.

ten til hjemmene var minimal. Tannhelsetilstanden

blant befolkningen i Kristiania

på begynnelsen av 1900-tallet var mildest

talt elendig, gebiss var en ikke sjeldent

forekommende konfirmasjonsgave. Samtidig

var tannlegene i ferd med å etablere

seg som egen profesjon. Opprettelsen av

den første kommunale skoletannklinikken

i Norge, i Kristiania i 1910, markerer

både en økt bevissthet om godt tannstell

som en forutsetning for god folkehelse,

og at tannlegene begynner å markere

sin stilling som en altruistisk profesjon i

folkehelsens tjeneste.

det ble imidlertid ganske tidlig klart

at det reparasjonsarbeid som ble gjort i

den første skoletannklinikken i landet

ikke på noen som helst måte klarte å

stagge den voldsomme oppblomstringen

av karies blant skolebarn i hovedstaden.

Forebygging måtte til, men spørsmålet

om hvordan den skulle foregå hadde intet

selvfølgelig svar. Grovt sett fantes det to

leire i debatten om kariesforebygging: en

som mente man skulle drive propaganda

for «naturlig» rensning av tennene og en

som mente at tennene måtte holdes rene

med kunstige midler; les tannbørsten.

den naturlige rensningen av tennene

bestod i at man spiste grov, hard og lite

tillaget mat. «Vårt nasjonale brød», flatbrødet,

ble sett på som særlig gunstig i

denne sammenhengen. det var laget av

sammalt, grovmalt mel og hadde dermed

viktige næringsemner i behold, det var

hardt slik at det krevde iherdig tygging,


Hos skoletannlegen, midt på 1950-tallet.

noe som førte til at tenner og kjever fikk

skikkelig mosjon og, ikke minst, den

grove konsistensen bidro til at matrester

nærmest ble skurt av tennene mens man

tygget. Agitasjonen for flatbrødet var stor,

og frykten for at kunnskapen om å lage

det skulle gå tapt var tilsvarende tydelig.

dette resulterte i at tannlege Hirsch,

daværende redaktør av tidsskriftet Munnpleien,

i 1920 tok kontakt med et firma

i drammen for å få fremstilt en elektrisk

takke. Takken var dessverre ikke særlig

effektiv og ble ikke produsert i mer en ett

eksemplar.

den voldsomme troen på naturlig rensing

av tennene var en stor provokasjon for

dem som mente det måtte sterkere lut og

kunstige midler til. En debattant kom med

FOTO: R. JOHNSEN/OSLO MUSEUM

følgende retoriske angrep på tilhengerne

av «naturhelbredelsesmetoden»:

Menneskets beklædning er heller ikke

nogen naturlig indretning – og dog vil

vel selv ikke den ivrigste sværmer for

naturhelbredelsesmetoden forlange av

en sibirsk samojed at han skal gaa nøken

i 50 graders kulde om vinteren? 4

For tannlege Einar Hirsch var saken

klar, til tross for innsatsen for å produsere

en elektrisk takke til flatbrødbakst. Uten

daglig tannpuss ville skoletannklinikkene

«bli en stor skuffelse, et slag i luften, et

spild av kræfter og en ødslen med penger»

7 . Basert på erfaringene fra Kristiania

sendte Norsk Forening for Motarbeidelse

av Tannsykdomme i 1918 et brev til Kirke-

og Undervisningsdepartementet der man

31


32

FOTO: ATELIER RUdE, 1959 / OSLO MUSEUM

Reklame for Kolynos Ice Blue tannpasta.

oppfordret til at obligatorisk tannpuss i

skolene skulle settes som betingelse for

statsstøtten til skoletannklinikker. I følge

redaktør Einar Hirsch ville daglig tannpuss

kunne forebygge spredning av smittsomme

sykdommer (les: tuberkulose) og

var derfor av betydning for skolebarns

generelle helse.

Foreningen fikk ikke gjennomslag for

sitt forslag, men fortsatte agitasjonen

på egen hånd. Med uttrettelig pågangsmot

og krum hals satte tannlege Jonn

Nilsen i Kristiania seg fore å konstruere

et pusseanlegg for bruk i skolen. Ved at

tannpussingen så langt som mulig ble

rasjonalisert, kunne ikke skolene innvende

at den daglige tannpussen ville

ta verdifull tid fra annen og, for dem,

viktigere undervisning. Ved hjelp av

rørleggerfirmaet C. Blunck A/S fikk

Nilsen utviklet en fullskalamodell av sitt

pusseanlegg. det kunne beskues i rørleggerfirmaets

egne lokaler i Kristiania.

Anlegget bestod av en lang avløpsrenne

med 7 strålekraner plassert med 70 cm

mellomrom. I et slikt anlegg hadde Nilsen

regnet seg frem til at man kunne pusse

15 barn på tre minutter. Nilsen håpet at

man, «med lidt øvelse», etter hvert skulle

kunne pusse en klasse med 30 elever i

løpet av 5 minutter. I tillegg skulle hver

klasse få tildelt et eget ventilert skap til

oppbevaring av nummererte tannbørster.

Hver elev skulle også motta en tannbørste

til bruk hjemme. På den måten kunne

man unngå «gjenglemmelser» 8 . Så vidt

meg bekjent ble pusseanlegget aldri tatt

i bruk ved noen skole. Skolens viktigste

argument var fremdeles at pussingen

ville ta viktig tid fra annen undervisning.

Nilsen fortsatte ufortrødent sin agitasjon,

nå ved å hevde at tannbørstingen kunne

brukes som et oppdragelsesmiddel og en

arbeidsøvelse som særlig egnet seg for

skolens lavere klasser. Håpet var nemlig

at om barna pusset tenner på skolen de

fire første årene, ville vanen være innarbeidet

og de ville fortsette å pusse livet

ut. En lærer Kviberg, som var medlem av

NFMT sammen med Jonn Nilsen, viste

stor sympati for Nilsens syn på tannbørsting

i skolen og var enig i at børstingen

kunne virke oppdragende. Og for barna

ville tannbørstingen etter hans syn bare

være en morsom avveksling ved siden av

lek og anden opdragende undervisning at

bli sat til at putse sine tænder. 10

Lærer Kvibergs optimisme var vel

lettere overdreven, men utsagnet inneholder

en holdning til hvordan barn


Skoletannklinikk, 1955.

lærer å pusse tenner som har overlevd

til i dag. Tannbørsting skal helst lekes

inn, og den kampen det kan være å få

barn til å pusse tenner blir nærmest feid

under teppet. Jordans tannbørsteserie

«Step by Step» er preget av denne

tankegangen. Tannbørstene for de

laveste aldersgruppene er formet som

en blanding av børste og leke. Selv om

et barn sikkert kan ha fordel av å gjøre

seg kjent med tannbørsten gjennom lek,

vil det nødvendigvis komme et punkt der

leken må ta slutt og bli erstattet av effektiv

tannpuss. Spørsmålet er om denne

overgangen er så glatt og problemfri som

reklamen vil ha det til. Mange foreldre vil

nok føle at de er rykket tilbake til start.

det er ikke lett å bedrive propaganda

for bruken av et produkt som er vanskelig

FOTO: VæRING/OSLO MUSEUM

å oppdrive, og da første verdenskrig satte

en stopper for importen av tannbørster

til landet, fikk «interesserte tannleger»

i 1917 den strålende ide selv å begynne

tannbørstefabrikasjon. A/S den Norske

Tandbørstefabrik ble registrert 12. mars

1919. Fabrikken ble en gedigen fiasko.

Maskinene som ble innkjøpt fra utlandet

var ikke hensiktsmessige, og de «interesserte

tannleger» måtte konstatere at

fabrikken var «et tiltalende idealistisk,

men naivt foretagende». den ble nedlagt

i mars 1921 uten at en eneste tannbørste

var blitt produsert. I etterpåklokskapens

blendende lys konstaterer Munnpleiens

redaktør, tannlege Johan Brun, i 1928 at

tannlegene heller burde henvendt seg til

Skandinavias største børste- og penselfabrikk,

nemlig W. Jordan. dette skriver

33


34

Null hull!

han idet Jordans første tannbørster er i

ferd med å rulle ut i butikkene.

Maskinene til Jordans nye tannbørsteproduksjon

hadde disponent Hjalmar

Jordan, sønnesønn av fabrikkens grunnlegger

Wilhelm Jordan, tatt med hjem

fra en utenlandsreise der han også satte

seg inn i driften av dem. Oppstarten

kan ikke ha vært lett. den krevde, ifølge

Anton Rasmussen, forfatter av bedriftens

100års jubileumsskrift fra 1937, «langvarig

eksperimentering». Hundrevis av

tannbørster ble kassert før man nådde

«et tilfredsstillende resultat». Bedriften

var nemlig innstilt på at man ikke skulle

markedsføre tannbørstene før de var helt

på høyden med dem man importerte fra

utenlandske tannbørstefabrikker. Johan

FOTO: ALL-FOTO, 1953/OSLO MUSEUM

Brun fortalte i Munnpleien at han selv

ikke bare hadde prøvd de nye tannbørstene,

men også at han hadde fått besøke

fabrikken der de ble produsert. Hans

skrev: «begge dele har ikke alene tilfredsstillet

mig, men likefrem imponert mig».

Var så agitasjonen for tannbørsten

effektiv? I en spørreliste sendt ut av

Norske Etnologisk Granskning i 1994 med

tittelen Personlig hygiene i eldre tid svarer

13 informanter født i Oslo på spørsmålet

om de brukte tannbørste fra barnsben

av. Alle disse, så nær som tre, er født på

1920 og 1930-tallet. Blant disse er det

ingen som ikke pusset tenner som barn,

men enkelte oppgir at de ikke begynte

med det før skolealder. det kan bety to

ting. For det første var det ikke uvanlig


at man anså børsting av melketenner som

uviktig, siden disse tennene likevel ville

falle ut, noe de som regel gjør rundt 7-års

alder, som jo var da disse informantene

begynte på skolen. Skolen markerer også

på mange måter barns inntreden på en

offentlig arena der de er representanter

for sin familie. Skitne og ustelte barn gir

gjerne assosiasjoner til skitne og ustelte

hjem, og dermed fikk barnas hygieniske

tilstand en ny viktighet. For det andre var

det først da barna begynte på skolen at de

fikk kontakt med skoletannhelsetjenesten,

noe flere av informantene nevner. de

måtte ta med seg tannbørste på skolen,

og så kom skoletannlegen og underviste

dem i korrekt tannpuss.

Slik er det til en viss grad enda. Selv

om tannbørsten er blitt en selvfølgelig

del av den personlige hygienen for de

aller fleste, er tannbørsting fremdeles

noe som må læres for hver nye generasjon

som vokser opp. At akkurat det ikke er

så selvsagt som det høres ut, blir tydelig

når det fra tid til annen rapporteres

om at kariesfrekvensen øker blant

barnehagebarn og at enkelte barnehager

faktisk har innført tannpuss som en del av

rutinen i barnehagen.

det viste seg ganske tidlig at disponent

Hjalmar Jordan hadde gjort en svært

heldig investering, og etterspørselen etter

Jordans tannbørster økte uavbrutt helt fra

starten av. Allerede i 1936 dekket Jordans

tannbørster «over halvparten» av landets

forbruk. Bedriften eksisterer, som kjent,

den dag i dag og er en av få internasjonalt

kjente norske merkevarer.

Kirsten Frønæs har hovedfag i etnologi

og var tidligere ansatt ved Oslo

Museum som formidler og presseansvarlig.

denne artikkelen bygger

på hennes hovedoppgave fra 2007

« det blir ikke hull i en tann som er ren.

Forebygging av tannsykdommer gjennom

skolen 1910 – 1940.»

Noter

1 http://web.mit.edu/invent/n-pressreleases/n-press-

03index.html lest 09.05.09

2 Englund, Peter 2003:«Tandborstens historia»

I: Tystnadens historia och anda essäer. s. 157

Stockholm: Atlantis

3 Arnold, Ken/Olsen, danielle (red.)

2003:Medicine Man. The Forgotten

Museum of Henry Wellcome.

London: British Museum Press. s. 348

4 Munnpleien nr 4, 1921

5 Munnpleien nr. 2, 1917

6 Munnpleien nr.1, 1918

7 Mundpleien nr. 4-5, 1918, s. 76

8 Munnpleien nr. 65, 1928

9 Rasmussen, Anton: Jordans børster gjennem

100 år. Eget forlag, 1937

10 Ibid., s. 27

35


36

Hjalmar Jordans vei

dag Erik Nordlie

I Oslo har vi lange tradisjoner med å gi

veier navn etter personer som har gitt

økonomisk støtte til ulike prosjekter i

byen. Flere av de eldste gatenavnene i

Oslo har navnene etter legatstiftere eller

velgjørere som på en eller annen måte

har vist et sterkt sosialt engasjement, en

tradisjon som i dag nærmest er helt borte.

det var i året 1837 at kammaker

Wilhelm Jordan dro fra København til

Christiania, og samme år startet han en

liten kammakerforretning på hjørnet av

Skippergaten og Øvre Vognmannsgate.

Kammakeriet ble en suksess, og han tjente

gode penger. Rundt 1840 giftet han seg

med Nicoline Laurine Larsen, og familien

ble etter hvert en del av det gode borgerskapet

i Christiania.

Etter farens død overtok eldste sønnen,

Fredrik Wilhelm Jordan, kammakeriet og

børstebinderiet. Og i likhet med mange

andre velstående Kristianiaborgere i siste

halvdel av 1800 anskaffet familien Jordan

seg en løkke (sommersted) på Bygdøy,

eller som det het den gangen, Ladegaardsøen.

Eiendommen, som fikk navnet

Bjørklund, lå i det som i dag er dorthes vei.

Børstebinderen

Hjalmar Jordan ble født i 1887 og tilbrakte

mange barndomsommere på Bygdøy, og

i voksen alder kjøpte han eiendommen

Fagerstrand i Strømsborgveien. dette var

en prakteiendom med lang strandlinje.

den gamle villaen og det særegne badehuset

er revet, men flaggstangen og garasjen

står fortsatt. I dag er eiendommen en

del av naturiststranden på Bygdøy.

I 1911, i en alder av 24 år, overtok Hjalmar

Jordan driften av familieselskapet

(som i 1902 hadde skiftet navn til A/S W.

Jordan Børste & Penselfabrikk) etter sin

far Frederik, og i alle år titulerte han seg

som børstebinder, ikke disponent eller

fabrikkeier.

Bygdø Idrettslag

Tidlig på 1900 tallet anla Hukselskapet

på Bygdøy en rekke tennisbaner på

et område som grenset opp til Norsk

Folkemuseum på den ene siden og

til der Vikingskiphuset ligger på den

andre. Anlegget var utleiet til Kristiania

Lawntennisklub i flere år. Men med

byggingen av Vikingskiphuset i 1926 og

ytterligere utvidelse av dette bygget, var

det nødvendig å finne et nytt område for

tennisbaner på Bygdøy.

Sommeren 1930 ble det sendt ut invitasjon

til stiftelse av Bygdø Tennisklubb.

Tilstede på møtet var også børstebinder

Hjalmar Jordan, og han foreslo at man i


Hjalmar Jordans vei

stedet for å danne en tennisklubb heller

dannet et idrettslag som kunne omfatte

flere idrettsgrener. det var på denne tiden

mange unge på Bygdøy som var aktive i

forskjellige idretter. de måtte søke til

klubber som Ready, Lyn eller Tjalve all

den stund det ikke var noe organisert

idrettsarbeide på Bygdøy. På samme

møte ble det opplyst at Selskapet for

Bygdø Vel tidligere hadde mottatt store

pengegaver fra bl.a. Hjalmar Jordan til

kjøp av et tomteområde som egnet seg for

et idrettslag. Jordan viste et stort engasjement

for lokalidretten på Bygdøy, og var

også aktivt med i arbeidet for å få bygget

et eget klubbhus. Arbeidet med klubbhuset

– Bygdøhus – tok lang tid, men på

klubbens 9-årsdag kunne man innvie det

nye bygget.

FOTO: dAG ERIK NORdLIE / PRIVAT EIE

Som en honnør og erkjennelse for

sitt arbeid med idretten på Bygdøy fikk

Hjalmar Jordan en vei oppkalt etter seg.

dette skjedde i 1939, bare året etter hans

bortgang. Veien går sydover fra Bygdøy

kapellvei og frem til Huk Aveny, men den

siste delen av veien er kun en spasersti og

ikke kjørbar med bil.

Bygdø Idrettslag, som Hjalmar Jordan

var en av initiativtagerne til å stifte, lever

i beste velgående (etter noen år i dvale),

og det gamle bygget fra 1939 er erstattet

med et nytt tidsmessig bygg som stod

ferdig i 2004.

dag Erik Nordlie er freelance skribent og

lokalhistoriker.

37


Hvorfor velge løve som dekorasjon

og ikke f.eks. tiger eller andre dyr?

Thorbjørn Egner karakteriserer løven på

en overbevisende måte i Løvesangen fra

doktor dyregod (H.Lofting):

«Jeg er løven, løven det er meg,

Gå til side, apekatt, for nå kommer jeg.

Jeg er kongen, kongen det er meg,

kongen kommer, kongen er, og kongen går

sin vei».

Løven er et sterkt og skremmende dyr, og

den har i flere tusen år vært et symbol på

makt. Noe historien, litteraturen og ikke

minst heraldikken har mange eksempler

38

Løver i Tigerstaden –

eller På løvejakt i Kristiania

Liv Evju

I alle de år jeg har bodd i Oslo har jeg gledet meg over dekor og ornamentikk

på bygningene i byen, særlig på leiegårdene fra slutten av 1800-tallet.

Et ganske dominerende dekorelement på disse er løver i ulike varianter.

Derfor har jeg også alltid irritert meg over betegnelsen «Tigerstaden»,

som Bjørnson i et av sine mange storkjeftede øyeblikk kalte Kristiania.

Byen har også prøvd å markedsføre seg med tigre, laget for anledningen

og stilt opp forskjellige steder i byen. I øyeblikket er det en tiger i Oslo, på

Jernbanetorget. Jeg har tatt med meg kamera og vandret systematisk rundt

i byen for å dokumentere løvene. Det har blitt mange overraskelser – jeg

har funnet løver nesten overalt, også på bygninger som jeg har beundret i

årevis uten å se at det var løver der. Jeg har prøvd å systematisere det jeg

har funnet, og har laget en liste over adresser på steder med løver. Det er

ikke umulig at det finnes flere løver i byen om man ser godt etter.

på. Løveportene i Babylon og Mykene er

noen av de eldste avbildninger vi har, som

også viser løvens funksjon som dørvokter

eller tempelvokter. den store sfinxen i

Giza har menneskehode og løvekropp.

Ett av sagnhelten Herakles’ tolv oppdrag

var å nedkjempe den usårlige løven fra

Nemea. Han kvalte den med bare hendene,

og blir derfor ofte avbildet med et

løveskinn rundt livet. Johannes døperen

ble omtalt som løvens røst i ørkenen,

og siden Markus-evangeliet åpner med

historien om Johannes, fikk Markus den

bevingede løve som attributt (nevnes


Schweiegaardsgate 15 - Tollvesenet

hos profeten Esekiel). da relikviene etter

Markus ble ført fra Alexandria til Venezia

i 828 for at de ikke skulle falle i hendene

på «de vantro», fulgte løven med og ble

Venezias symbol. Fra oldtiden har vi også

historien om slaven Androkles som trakk

en torn ut av poten på en løve, og som

fikk sin belønning da han senere som

dødsdømt sto overfor den samme løven

på en av romernes kamparenaer.

Røverne Kasper, Jesper og Jonatan i

Thorbjørn Egners Kardemomme by har

en løve i huset, antagelig for å holde

politimesteren unna. I flere barnebøker

finner vi løver som støtter barnet som

er hovedperson, ofte uten at barnet

forstår at «hunden» er en løve. Løven er

også brukt som symbol på Jesus og gode

makter. Forfatteren C.S.Lewis har en løve

(Aslan) som hovedperson i sine bøker om

fantasilandet Narnia, og denne løven er et

tydelig Kristus-symbol.

I språket har vi flere uttrykk som

bruker løver og løvers egenskaper som

metafor, alltid med respektfull betydning.

«Løvehjerte» er et tilnavn som betegner

et særlig sterkt mot hos vedkommende.

Uttrykket «Løvens part» stammer fra

æsops fabler, og betyr at den sterkeste får

mest når noe skal deles. Ordtaket «Opp

som en løve og ned som en skinnfell»

trenger neppe noen nærmere forklaring.

Vi bruker også ordet i sammensetninger,

som f.eks. «danseløve», «selskapsløve»

og «moteløve». Gamle adelsslekter

(særlig de som stammet fra kongens

elskerinner) hadde gjerne ordet løve i

navnet, f.eks. Gyldenløve. Slik kunne

man vise at man var av nesten kongelig

opprinnelse. det norske navnet Løvetann

på blomsten Taraxacum vulgare er en

direkte oversettelse av det tidligere

franske navnet på løvetann, dent de lion

(engelsk: dandelion), som betyr løvens

tann og henspiller på de taggete grønne

bladene som planten har.

I heraldikken er løven stort sett forbeholdt

kongers og staters våpenskjold. det

norske riksvåpen viser også en løve, ironisk

omtalt som «et for det hjemlige dyreliv

karakteristisk dyr, nemlig løven, i en for

denne karakteristisk stilling, nemlig

oppreist på to ben, holdende en hellebard

mellom forpotene» – som André Bjerke

og hans venner uttrykker seg i leksikon-

39


40

Akersgata 40 - Finansdepartementet Karl Johans gate 33

parodien Den bakvendte familieboken

1955. Andre har også ønsket å pryde sin

eiendom med dette kongelige symbolet,

enten det nå har vært for å vise makt og

rikdom, eller for å avskrekke mulige tyver

og røvere. I tillegg til løver på og utenfor

bygninger ser vi også løvemasker på

iallfall tre av støpejernsfontenene rundt

om i byen, både på youngstorget, ved

Kirkeristen og Merkurfontenen utenfor

Børsbygningen.

Flere nyere institusjoner i Oslo er

blitt dekorert med løveskulpturer ved

inngangen. det viser at løven er høyst

levende som en del av vår «mytologi», selv

om vi ikke finner løver som dekorasjon

på bygninger etter ca 1900 – med et par

unntak, f.eks. Finansdepartementet fra

1904. dette gående dyret vender ansiktet

mot betrakteren, og skal da i heraldikkens

språk kalles en leopard. Men utenfor

heraldikkens strenge regler er løver løver

og ikke noe annet.

Løven som vilt dyr

Selv om mitt prosjekt egentlig gjaldt

løven som dekorativt innslag i Kristiania-

arkitekturen, syntes jeg byens eneste ville

løve måtte få være med. Under en busk

på St.Hanshaugen, rett bak tårnhuset,

smyger en løvinne seg fram. Hun har til

og med en unge, så her må man være

forsiktig. den svarte skulpturen er i malt

sink, utført av H. Stuetzer. den er en gave

fra en norsk-amerikansk ingeniør C.M.

Eger, og ble satt opp i 1891.

Løven som nasjonalt, statlig

eller kongelig symbol.

Selve riksvåpenet finnes mange steder i

byen, men jeg har konsentrert meg om

løver utenom riksvåpenet. derfor blir det

første man tenker på i denne forbindelse

de velkjente Stortingsløvene, utformet av

billedhugger Christopher Borch og hugget

i granitt av straffanger på Akershus.

Men vi finner også andre nasjonale løver

i byen.

Tollkammeret i Schweigaards gate 15

er en staselig bygning, oppført i årene

1919-23. den har tre store gavler (vest,

nord og øst), og hver av disse er prydet

med en sittende løve som holder et våpenskjold

– antagelig riksvåpenet. Løvene er


Nedre Slotts gate 12

Parkveien 4

Parkveien 25

dessverre ikke lette å få øye på. de ser

til siden slik at hodet vises i profil, det er

ganske spesielt. Sittende løver er det ikke

mange av. Over inngangen til Christiania

Sparebank i Øvre Slottsgate 3 sitter det

to meget imponerende dyr, men den mest

kongelige av dem alle finner vi i Stortingsgaten.

det sitter nemlig en flott løve over

kongeinngangen på nordsiden av Nationaltheatret.

den hører også til de som er

vanskelige å se. den er plassert høyt oppe,

nordsiden av teatret er som regel ganske

mørk, og den sitter inntil veggen. En liten

vask og en lyskaster kunne kanskje gi

denne løven sin verdighet tilbake. Ellers

har Nationaltheatret to løver til. disse

er deler av skulpturgrupper som pryder

taket og vender mot Stortinget.

Også på dronningberget på Bygdøy

finner vi den norske riksløven. den ligger

sørgende på bakken med øksen under

seg fordi Norges stattholder, grev Johan

Caspar Herman Wedel Jarlsberg, er død.

Monumentet over greven er utformet

av Hans Michelsen og reist av kong Carl

Johan. Mange småbarn på tur til Bygdøy

har vært oppom dronningberget og trøstet

denne løven.

Men i unionsbyen Kristiania er også

den svenske riksløven på plass. I Karl

Johans gate 6 holdt i sin tid forsikringsselskapet

Svea til, og på toppen av denne

gården troner Moder Svea med løven

Göta Lejon ved sin side.

Et eksempel på en stats- eller

nasjonsløve etter 1900 finner vi i Finansdepartementet,

Akersgaten 40, fra 1904.

den skal nok også virke avskrekkende i

tillegg til å være symbol på en ung nasjon.

På det tidligere Hovedpostkontoret er

41


42

St. Olavs gate 9

Olaf Ryes plass 6

også den nasjonale løven bevart i form av

et metallskilt på veggen.

Hele løvefigurer som dekorasjon

på eller utenfor bygninger.

I Akersbakken lå det tre murvillaer hvor

stiftelsen Betanien drev hospital og

sykepleierutdanning fra 1897. I 1929

ble disse villaene bygget sammen til

en. den østligste av villaene hadde en

staselig utgang fra noe vi må anta var en

havestue. denne utgangen er prydet av

to hvilende løver, en på hver side av trappen,

med hodene vendt fra hverandre og

med et mildt uttrykk.

Midt på Karl Johan finner vi også løvefigurer,

nå som relieffer. Karl Johans gate

33, hjørnegården ved Rosenkrantz’ gate

og midt imot Grand Hotel, er oppført i

1899. Her lå ett av byens beste hoteller,

Søstrene Larsens hotel, og det drives

fremdeles hotell her. Over alle de store

vinduene i øverste etasje, til sammen fire,

finner vi relieffer av liggende løver. disse

er hugget i sten – som alle ornamenter på

denne rikt utsmykkede gården.

Ett kvartal lenger mot øst kommer

vi til Tostrupgården, og høyt oppe på

fasaden ligger det to løver vendt fra hverandre,

symmetrisk plassert på hver sin

side av midtfeltet. disse ser ut til å være

støpt – det er vanskelig å si på avstand.

det ligger også et par dekorative bevingede

løver på toppen av Prinsens gate 25

(Stortinget).

I tillegg til disse har vi som nevnt tre

par løver som ikke hører til Kristiania,

men som likevel må være med. Utenfor

Kunstnernes Hus i Wergelandsveien står

to bronseløver som har angrepet hver sin

flaggstang, de er utført av Ørnulf Bast i

1930. det står også to løver i Kirkegaten

og markerer inngangen til Christian

Ringnes’ Småflaskemuseum. Løvene

ser ikke ut til å være helt stø på bena;

undres hva det kan komme av? Og byens

ferskeste løver er vel de to utenfor Café

Christiania i Stortingsgt/Nedre Vollgt.


Sofies gate 70 Niels Juels gate 2

Løvemasker som dekorasjon

på bygningsfasader

de aller fleste løvene jeg har funnet er

masker (hoder), og de er stort sett utført

i gips. det slår meg at alle er forskjellige,

bortsett fra i noen tilfeller hvor en og

samme byggmester tydeligvis har oppført

to nabogårder. da er både bygninger og

dekor like. Eksempler på dette finner vi

i Gabels gate 1/Niels Juels gate 2, Bogstadveien

23 og 25 og faktisk tre gårder i

Fredensborgområdet: Rosteds gate 13 og

15 pluss Fredensborgveien 35.

det later til at det har vært mange

gipsmakere i byen på den tiden, og de må

ha hatt tilgang til et utall av støpeformer.

Noen løvemasker er plassert direkte på

veggen (Pilestredet 57, Olaf Ryes plass

6, Sofienberggate 11), mens flesteparten

inngår i bygningsdetaljer som vinduer,

dører og verandaer. Et par steder er bittesmå

løvehoder brukt i hjørnene på

vindus-omramningene (Th. Meyers gate

18, Parkveien 25.) En god del tjenestegjør

som overgang fra vegg til gesims eller

tak, slik vi f.eks. ser det på Universitetets

bygninger i sentrum, i Mariboes gate 7,

Rosteds gate 13 og Uranienborgveien 27.

Løvemasker er også brukt som del av større

ornament eller på søyler (Kirkegaten 2,

Bygdøy allé 10, St. Olavs gate 9, Munkedamsveien

98.). de fleste løvemaskene ser

stoisk frem for seg, men noen skal tydeligvis

virke skremmende (Pilestredet 39).

Løvemasken skulle antagelig både vise

gårdeierens ry og posisjon i samfunnet og

virke avskrekkende på uvedkommende,

i oldtidens tempelvokter-tradisjon. I tillegg

til eller sammen med løvemasken,

er det ofte ranker av akantus i klassisk stil

(Parkveien 4). I Akersgaten 20 er løvehodet

malt på veggen i 1895.

Hvor i byen finner vi løvene?

Løver og løvemasker er nokså jevnt fordelt

i bygningsmassen fra 1880-1899, fra

Grünerløkka via sentrum til Majorstuen,

men nok med en viss overvekt på den

såkalte vestkanten. Stilen på denne tiden

er blitt kalt historisme, stilforvirring eller

til og med Redselsperioden. Karakteristisk

for perioden er at man hentet elementer

fra tidligere stilarter, og løvene er nok en

arv fra antikken.

43


44

Holbergs gate 3

Tollbugata 3

En kan ikke se bort fra at det har vært

mer ornamentikk på mange bygårder enn

det er i dag. Mye har antagelig forvitret

og er blitt fjernet av sikkerhetsgrunner, og

om dette har vært løver, vet vi vel neppe.

Løver som dekorasjon ser ut til å ha vært

en motesak – bygninger som er eldre

har ingen løver (f.eks. Homansbyen). I

1899 ble det som kjent bråstopp i byggebransjen

i Kristiania, og da byggingen tok

seg opp igjen, var løver tydeligvis helt

umoderne.

Løvejakten i Kristiania har åpnet mine

øyne for dekorasjonene på bygningene

her i byen. Ironisk nok er så å si alle

løvene fra 1880-90-tallet, da Hamsun

gikk omkring og sultet og byen fortjente

tilnavnet Tigerstaden. Løvene våre ser

vi hver dag, men oppmerksomheten har

det vært så som så med. det er å håpe

at eierne av disse bygningene klarer å

holde dem vedlike - de er et flott innslag i

byrommet som vi ikke må miste.

Liv Evju har arbeidet som bibliotekar/

bokhandler i Oslo og Akershus i 45 år.

Løvejakt med kamera er hennes første

prosjekt som aktiv pensjonist.

Litteratur:

Hvidt, Kristian: Pynt på gesimsen ;

facader på købehavnsk etagebyggeri

1860-1920, København 1983.

Alle fotos: Liv Evju


PÅ MANGE AV dISSE AdRESSENE ER dET FLERE FORSKJELLIGE LØVER:

Sentrum

Akersgaten 20

Akersgaten 40, Finansdepartementet

dronningensgate 15, Posthuset

Grensen 2

Grønlandsleiret 15, Olympen

Holbergs gate 3

Karl Johans gate 3

Karl Johans gate 6

Karl Johans gate 25, Tostrupgården

Karl Johans gate 33, Hotel Carl Johan

Karl Johans gate 43, Universitetet

Kirkegaten 2

Kirkegaten 10, Småflaskemuseet

Kirkegaten 20

Mariboes gate 7, hj. Badstugaten

Nedre Slottsgate 12

Nedre Vollgate 19, Café Christiania

Pilestredet 12, hj. Apotekergaten

Pilestredet 39

Pilestredet 57

Prinsens gate 25 (Stortinget)

Rosteds gate 11 og 13/Fredensborgveien 35

Rådhusgaten 23b

Schweigaards gate 15, Tollkammeret

St. Olavs gate 9

St. Olavs plass 2

Stortingsgaten 15, Nationaltheatret

Stortorvet 10, Glassmagasinet

Tollbugaten 3

Torggaten 5

Trondheimsveien 5 b

Wergelandsveien 17, Kunstnernes Hus

Øvre Slottsgate 3, Christiania Sparebank

Grünerløkka

Olaf Ryes plass 6

Rathkes gate 7

Seilduksgaten 24

Sofienberggaten 11

Thorvald Meyers gate 18

St.Hanshaugen

Parken

Akersbakken 35, Betanien

Bjerregaards gate 8

Johannes Bruns gate 4

Frydenlunds gate 4

Frydenlunds gate 6

Sofies gate 70

Ullevålsveien 52

Hegdehaugen/Majorstuen

Bogstadveien 23 og 25, hj.Vibes gate

Eilert Sundts gate 26

Fauchalds gate 1

Hegdehaugsveien 24

Hegdehaugsveien 27

Hegdehaugsveien 29

Parkveien 4

Parkveien 25

Vibes gate 9/dronning Astrids gate 7

Frogner

Bygdøy alle 10

drammensveien 66

Eckersbergs gate 17

Framnesveien/Munkedamsveien

Gabels gate 1

Munkedamsveien 98

Niels Juels gate 2

Niels Juels gate 10

Niels Juels gate 33

Parkveien 73

Thomles gate 4

Uranienborgveien 27

dronningberget, Bygdøy

Monumentet over Grev Wedel-Jarlsberg,

ved Dronningberget Bygdøy

45


46

Båtservice

Bjørn Johansen

Velkommen ombord. Før vi starter turen ut på fjorden, må jeg be alle om

å snu seg og smile til fotografen. Når vi kommer tilbake kan dere få kjøpt

fotografiet som et postkort og sende hjem. Klikk, og glassplaten var klar til

fremkalling. Fotografen skyndte seg bort i den lille boden på utstikker A og

fremkalte bildet. Om halvannen time ville de komme tilbake fra fjorden, og

da måtte bildene være klare. Og det ble de. Minner fra en sight-seeingtur

på ferie i hovedstaden.

Fotografene

den første fotografen het Engmann, og

var fra Sverige. Han startet opp turistfotograferingen

i 1951, og var en synlig

karakter i bybildet fra da av. En begrenset

jobb, avhengig av turister og fint vær.

det er denne fotograferingen som gir

oss disse øyeblikksbildene fra de glade,

trygge og gode 50-årene. (Hvem drømte

ikke om en soft-ice, eller en liten flaske

mineralvann den gangen). det ble brukt

et platekamera som ga et negativ på 6 x 9

cm. Litt av en kunst å få full treff på dette

ene forsøket, for det ville ta for mye tid å

skulle skifte plate og samtidig holde på

passasjerenes smil. Mørkerommet hadde

fotografen i den lille boden borte ved

Utstikker A, i dag Rådhusbrygge 1.

Ble resultatet bra? Spenningen var nok

til å føle på pengepungen for fotografen.

Et godt foto ville bli et godt salgsobjekt.

det var også stor variasjon i antall

passasjerer på hver tur. Fotografen talte

opp antall passasjerer, og måtte så ta en

sjangs på antallet han ville regne med å

selge. En god tur kunne gi et salg på 15-20

fotografier. Prisen var to kroner stykket.

Var fotografen heldig med bildet, kunne

han få bestilling på 20 ekstrakopier til

en rik amerikaner som skulle sende til

hele slekta. dette ble ekstraarbeid, med

levering på hotellet.

Blant vanlige folk var det ikke alle som

hadde eget kamera den gangen, og det

var langt fra alle som hadde muligheten

til å ta slike bilder. det kan derfor sies

at fotografen var en god sosialskildrer,

til overkommelig pris for alle. En annen

faktor var det å bli fotografert i gruppe.

Ens egen lille verden ble større. Senere


vil man peke på bildet og si: «der er

jeg i Oslo». Eller fortelle om de andre

passasjerene, disse var fra USA, en herre

fra England, et søskenpar fra danmark

eller Hansen fra Otta.

Engmann fra Sverige var den første

fotografen, og Båtservice så på hans ide

om å fotografere passasjerene som god

reklame for virksomheten. det var to

forskjellige båtturer. den ene turen tok

halvannen time, mens den andre var to

og en halv time lang. Fotografen måtte

da løpe mellom utstikkerne og mørkerommet.

På en flott dag kunne det være

10-12 avganger. En av guidene til Båtservice,

Tormod Sparstad, begynte som

hjelper for fotografen. det kunne være

meget travelt med salg av bilder, for så å

fotografere en ny avgang.

I 1957 tok Sparstad over som fotograf.

Han hadde også noen assistenter til å

hjelpe seg. Etter Sparstad fulgte en ung

47


48

mann ved navn Knut Vadseth. Han hadde

dette som sommerjobb i sesongene 1961

og 1962, og det hører med til historien at

han senere ble fotograf. På 60-tallet ble

de små fotoapparatene, Instamatic mer

og mer vanlige blant folk, og de tok egne

bilder. Fotografene skjønte fort at her ble

det lite salg når folk tok egne bilder.

Båtene

Båtservice startet i 1946 med en snekke

som tok 16 passasjerer, året etter hyret de

inn to brukte båter. Alle ble døpt Båtservice

med dertil hørende romertall. Så i

1949 kom båten Båtservice VI som tok 40

passasjerer. Båten var tegnet og konstruert

av ingeniør Sigurd Herbern, og den

ble bygget ved Lyngør Båtbyggeri.

Båtservice III ble sjøsatt i 1951 og

kunne ta hele 90 passasjerer. I Olympiaåret

ble Båtservice I levert den 21.mai fra

Gjeruldsens båtbyggeri, Fevik pr Grimstad.

En moderne trebåt med flotte linjer

tegnet av Sigurd Herbern. den målte

nesten 17 meter med plass til 90 passasjerer

og totalvekt 28 tonn. I 1953 kom to

nye båter tegnet av ingeniør Furuholmen,

disse ble bygget i Amsterdam ved verftet

doorbod.

disse smekre båtene går fortsatt i

daglige ruter på fjorden. Båter som ser

ut som båter. Ekte vare fra 1950-tallet.

Vi kan reise med dem hver eneste dag,

eller leie dem for en spesiell anledning.

det har gått brudeferder på fjorden med

Båtserviceog mange har hatt restaurant

dronningen som mål for å markere

begivenheten.

Båtservice har hatt store dager på

17.mai. da var det omtrent bare nordmenn

med båten, men på de vanlige

turistdagene kunne det være hele 70 %

turister. På St.Hansaften hadde de nattrute

i flere år. Populært med en tur på

fjorden.

Båtservice ble startet av Finn B. Røer

og Egil Bjørn-Hansen i 1946. det startet

med en snekke, og firmaet skjøt fart

da de overtok Bygdøyfergene i 1950.

Båtservice-båtene har altså vært et

varemerke på indre havn i over 60 år.

Måtte de vakre båtene bli bevart for evig

tid.

Bjørn Johansen er freelancer med bidrag

i bl.a. A-magasinet, Aftenposten og dagbladet.

Han samler gamle fotografier og

postkort som forteller små historier.

More magazines by this user
Similar magazines