INNHOLd: - Oslo Museum

Nr. 1 - 2010 / Årgang 55 

UTGITT AV OSLO MUSEUM 

AVd. ByMUSEET 

FROGNERVEIEN 67 

POSTBOKS 3078 

ELISENBERG 

0207 OSLO 

TLF: 23 28 41 70 

FAX: 23 28 41 71 

E-post: post.bymuseet@oslomuseum.no 

Hjemmeside: www.oslomuseum.no 

REDAKTØR: 

Anne Birgit Gran Lindaas 

I REDAKSJONEN: 

Hans Philip Einarsen 

Vegard Skuseth 

Knut Sprauten 

FOTOBEHANDLING: 

Rune Aakvik 

Fredrik Birkelund 

UTFORMING: Terje Abrahamsen 

Mange av oss husker melkebutikken 

på hjørnet, kolonialen, slakteren, 

manufakturen og jernvaren som nå er 

borte. Per-Erling Johnsen ser tilbake 

og guider oss gjennom et helt annet 

forretningsliv og handlemønster enn vi 

kjenner i dag. 

«St. Olavs plass er det nærmeste vi 

kommer en parisisk stjerneplass i vår 

hovedstad » sier Lars Roede, og forteller 

oss om plassens tilblivelse og varierte 

historie fram til i dag. Tannhelse og 

tannbørster hører sammen. Kirsten 

Frønæs har skrevet om tannbørstens 

INNHOLd: 

Per-Erling Johnsen 

Butikker vi savner - 

småbutikkene som forsvant 

Side 2 

Stjerneplassen 

Lars Roede 

Side 12 

Tannbørsten – et hverdagens kulturminne 

Kirsten Frønæs 

Side 28 

Hjalmar Jordans vei 

Dag Erik Nordlie 

Side 36 

Løver i Tigerstaden – 

eller På løvejakt i Kristiania 

Liv Evju 

Side 38 

Båtservice 

Bjørn Johansen 

Side 46 

kulturhistorie. dag Erik Nordlie forteller 

om fabrikkens grunnlegger Wilhelm 

Jordan og veien han har fått oppkalt 

etter seg på Bygdøy. Ved nærmere øyesyn 

er det mye å glede seg over av dekor på 

bygninger rundt omkring i byen. Liv Evju 

har falt for løver i mange varianter som er 

å finne på fasader i Oslo.Hun oppfordrer 

oss til å se opp! Før fotoapparat ble 

allemannseie, samarbeidet fotografer og 

Båtservice as om fotografering av turister 

på sightseeing på Oslofjorden. Bjørn 

Johansen forteller oss om Båtservice og 

fotografene. 

1

2 

Butikker vi savner - 

småbutikkene som forsvant 

Per-Erling Johnsen 

Det er mange som spør seg om alt var så mye bedre før i tiden. Det var nok 

ikke det, men mange ting var annerledes. Det er ikke vanskelig å forstå dette 

dersom man tenker på småbutikkene og handlemønsteret på 1950, -60 og 

-70 tallet kontra handelen i dagens kjøpesentre. 

I boligstrøkene var den gang nærmeste forretning en nærbutikk på hjørnet. 

Melkebutikken, tobakksforretningen, fiskebutikken og kolonialen dekket 

de viktigste behovene. Litt lenger unna lå skomakeren og frisøren, renseriet, 

jernvaren, urmakeren og posthuset. I sentrum lå varehus med moteklær, 

dame- og herrekonfeksjon, manufaktur og stoffer, og spesialforretninger 

for undertøy, hansker, knapper, musikkinstrumenter eller sportsutstyr. 

Et bilde kan være en gate med brostein 

som slites av jernbeslåtte kjerrehjul og 

nyskodde hester. Syringrener bøyer seg 

over hvitmalte stakittgjerder på den ene 

siden av gata, og boligblokker på rekke 

og rad står som en 4 etasjers mur på 

den andre siden. Fortauet begrenses av 

rennesten av huggen granitt og en husvegg 

med lyssjakt foran kjellervinduene. Over 

sjakten ligger en jernrist som sluker 

sigarettsneiper, nøkler, knapper, mynter. 

«Gutta i gata» fisker opp myntene, og 

inntekten blir delt før et besøk i pølsebua 

i stakittgjerdet eller butikken på hjørnet. 

Et annet bilde kan være Storgata en sen 

ettermiddag oppunder jul i 1957. det er 

halvmørkt ute, og butikkene har tent lys 

i vinduene. Store og små neonlysrør som 

forteller om butikkens navn og bransje, 

kaster lys ned på travle byfolk som går 

opp og ned på fortauene og ser på vindusutstillingene, 

før veien legges hjem. 

Butikkene ligger tett i tett, og det reklameres 

bl.a. for Moltzaus kontorartikler, 

Pels-Backer, Skotöiutsalget, Ole Gilbos 

porteføljeforretning, Stor-Ko-Fa, Brødrene 

doblougs manufaktur og Brødrene 

Thorsons herreekvipering. 

Begge bildene forteller om en rekke 

detaljer som ikke finnes lenger i dag. 

Brosteinen er erstattet med asfalt, kjellervinduene 

er murt igjen, risten er fjernet

FOTO: A.B. WILSE/OSLO MUSEUM 

J. Weydahls kolonialforretning i Eiriks gate 2 på hjørnet av Åkebergveien. Firmaets biler og 

ansatte poserer for fotograf Wilse i 1936. 

og hullet gjenfylt, og pølsebua og butikken 

har forsvunnet. Storgata har fremdeles 

forretninger i hele gateløpet, men vi finner 

ingen av butikkene hvor vi handlet 

fast over flere år. Bransjer har opphørt, 

butikker har skiftet navn eller har helt 

forsvunnet, og nye, store kjedebutikker 

har endret gatebildet. Melkebutikk, kortevareforretning, 

porteføljeforretning og 

possementutsalg representerer bransjer 

som ikke eksisterer i dag. 

Hva var så spesielt med disse småbutikkene? 

Hva hadde forretningene som vi 

ikke finner i kjøpesentrene i dag? Hva er 

det vi savner? Mye av svaret ligger i det 

omfattende begrepet, «butikkatmosfær- 

en». Lukt, prat, kundebehandling og 

varekunnskap var noe av det som skapte 

denne spesielle atmosfæren. 

det fulgte en spesiell lukt med butikker 

før. I tobakksforretningen var det søtaktig 

lukt av frukt, sjokolade og tobakk. Bokhandelen 

luktet støv og papir. det luktet 

gammelt av de solsvidde varene i utstillingsvinduet 

hos kortevarebutikken. Hos 

skomakeren luktet det lær og skokrem, og 

i melkebutikken var det lukt av søt melk 

og fersk loff. dette var før all påkrevet 

ventilasjon sugde vekk dunstene som fikk 

oss til å huske langt bakover i tid, til mors 

parfyme, fars etterbarberingsvann og 

bestemors blomster, til den første tann- 

3

4 

kremen, bestemte middager og hjemmebakte 

kaker. 

Mange av kundene kom ikke for å 

handle, men for å slå av en prat. En stol 

ved disken innbød til en hvil i handlerunden. 

Her ble det like viktig med informasjon 

om varene som opplysninger om 

nabolaget. 

Småbutikken hadde spesialisten bak 

disken. Han kunne for eksempel alt om 

maling, og anbefalte det som var best å 

bruke. Hadde han ikke den rette varen, 

kunne han anbefale en annen forretning. 

Han kunne sende med deg en vareprøve 

FOTO: ALL-FOTO/OSLO MUSEUM 

Førjulsstemning i 

Storgata i 1957. 

Julehandel i 

småbutikker av 

alle slag. 

hjem, slik at du fikk tid til å finne den helt 

riktige fargen. det var den gang du fikk 

1/3- og ½-liters maling- og lakkbokser. 

To butikker som bare huskes av «oss 

eldre», var melkebutikken og kortevareforretningen. 

Ungdommen har i dag 

knapt hørt om butikkene og langt mindre 

satt sine ben i den slags forretninger. 

«Melkebutikk på hvert hjørne» het 

det på 1950-tallet. det er nok ikke helt 

korrekt. det ble likevel et munnhell, 

fordi det var hele 560 av dem i Oslo. 

det var opptil flere melkebutikker i en 

gate, og i Majorstustrøket lå ca. 70%

Interiør fra 

Ivar Skalleruds 

kolonialforretning 

i Kirkeveien 90 på 

hjørnet av Suhms 

gate. 

av 40 melkebutikker på et hjørne. På 

Grünerløkka var ca. 40% av 52 plassert på 

tilsvarende måte. Ifølge Oslo Adressebok 

var det samtidig 750 tobakksforretninger 

innenfor byens grenser. 

Nesten all innredning i «Mjælker’n» 

var hvit. Veggene hadde hvite, glasserte 

fliser, og på gulvet lå hvite og svarte fliser i 

sjakkmønster. disken var av tre, hvitmalt, 

og toppen hadde marmorplate og smale 

glasshyller. dette fungerte som en skjerm 

mot kundene, for at de ikke skulle ta på 

varene, klemme på loffen og klype i osten. 

På hyllene lå store runde, fete oster, og 

FOTO: ALL-FOTO, 1964/OSLO MUSEUM 

på disken sto en oppskjærermaskin som 

skar kjøttpålegg i skiver, innstilt på den 

tykkelsen kunden ønsket. Pålegget ble 

veid på en desimalvekt, hvor en viser gled 

over tallkolonner som sto oppført etter et 

bestemt system. Pålegget ble pakket inn i 

matpapir og hvitt innpakningspapir, hvor 

prisen ble skrevet utenpå. Var pakken 

tung, fikk du en bærepinne, en liten rund 

tingest av tre, som hindret hyssingen i å 

skjære seg inn i fingrene. Betalingen ble 

slått inn på et stort kassaapparat med 

sveiv eller lagt i en skuff under disken. 

Betjeningen kunne alle prisene på varene, 

5

6 

og med en kort blyantstump ble prisene 

raskt summert på en liten blokk. det var 

priser som kr. 2,23, kr. 3,41, kr. 14,86, 

osv. Ingen priser ble avrundet, hvert øre 

måtte med. 

En del av disken hadde treplate, slik at 

det var lett for betjeningen å svinge platen 

opp og lage gjennomgang for levering 

av varer. «Kjører’n» kom med brød og 

kaker i bakker, og melkeflasker, øl og 

mineralvann i trekasser. Brødene ble lagt 

opp i hyller eller ned i store brødskuffer, 

FOTO: RUNE AAKVIK, 1994/OSLO MUSEUM 

Nordby 

fargehandel 

i Eckersbergs 

gate 41 på 

hjørnet av 

Frognerveien. 

mens drikkevarene ble stablet i et hjørne. 

Melken kom som kjernemelk, søtmelk og 

fløte i flasker. Lettmelk fantes ikke. det 

var helflasker, halvflasker, kvarte og små 

fløteflasker. Flaskene hadde aluminiumskapsel 

med et lite øre som kunne dras i, 

slik at kapselen kunne trekkes av flasken. 

Var det ikke noe øre, måtte tommelen 

hjelpe til med å presse kapselen av. Noen 

av flaskene hadde rød, rosa eller grønn 

stripe tvers over kapselen. Fargekoden 

fortalte hva flaskene inneholdt.

de som kom med varene var store og 

kraftige mannfolk. de luktet melk, svette 

og hest. de bar trekassene på skulderen, 

før de tok i bruk sekketralle. På utetrappa 

ble det lagt en enkel trerampe til hjelp 

for de små og gjengrodde trallehjulene. 

Hesten sto der, svett og dampende, med 

mulen nede i posen og forsto vel at dens 

dager som transporthest var talte. det 

siste hestelasset for melketransport fra 

Fellesmeieriet ble sendt ut i 1957. Lastebilen 

med «senketak», som holdt fast 

kassene, ble raskere og mer effektiv enn 

gampen. 

På 1950-tallet var det som regel husmoren 

som besørget dagligvareinnkjøpene, 

mens mannen var på jobb. Mellom 

husstell og barnepass ble det for mange 

en kjærkommen anledning å gå den daglige 

turen til butikken. Melkebutikken 

var ikke til bare for kjøp av varer. Praten 

over disken var et viktig element i hverdagen. 

Butikken ble på mange måter en 

informasjonssentral som ga opplysninger 

om andre butikker, priser på varer, nytt 

om nabolaget, spesielt om sykdom og 

død. Hva spiste folk til middag? Var det 

skilsmisse på gang? Hvorfor hadde fru 

Olsen fått ny pels? Alt ble kommentert, 

både av nysgjerrighet og nærhet. Hver 

melkebutikk ble på en måte lik en liten 

landsby, hvor alle kjente alle. 

Ifølge Oslo Adressebok fra 1957 var 

det 200 detaljhandlere i kortevare og 

leketøy i Oslo. 30 år senere var det kun 

11 igjen. Kortevare, etter tysk Kurzwaren, 

var alle slags småsaker som ikke ble målt 

eller veid. de ble solgt stykkevis, dusinvis 

eller i andre partier. Kortevarebutikkene 

kunne drive parallelt med leketøy, porteføljevarer, 

jernvarer, bijouteri i smykker 

og pyntesaker. det finnes ikke tilsvarende 

butikker i dag. «Nille» er kanskje det nærmeste. 

Butikken var full av ting og atter ting, i 

en merkelig blanding av nødvendighetsartikler 

og datidens luksusgjenstander. 

I hyller og på store bord lå alt i en salig 

blanding – draktposer, vaskemiddel, toalettpapir, 

batterier, lyspærer, porselen, 

servietter, «Holters lys», «Havremarv» 

barnesåpe, Boston skokrem, møllring, 

strikk på vinsel, «Viking» varmeflaske, 

«Orion» termosflaske, kjøkkenvekter, kjeler 

og stekepanner. I glassdisken var det 

kortstokker, «Snorre» viskelær, bordflagg, 

pennesplitter, blekk, fyllepenner, trekkpapir, 

blyantspissere, linjaler og Mustads 

tegnestifter, knappenåler, hårklemmer 

og binders. På et eget bord lå småleker 

som Loppespill, spillkortene Svarteper 

og Gnav, yatsy, Ludo, Monopol, Stigespill, 

strikkball, glansbilder, papirdukker, 

gummineser til karneval, nesefløyter fra 

Barnetimen og Teknosett. 

Betjeningen holdt seg bak disken og 

kunden foran. det var strenge regler for 

de ansatte vedrørende egen oppførsel, 

kundeservice og varekunnskap. Hos Nils 

Breilid Jernvare måtte ikke betjeningen 

hvile seg mot disken, ikke sitte på en stol 

utenom i spiserommet, og gå på toalettet 

kun i spisepausen. Flere hadde den 

ordningen at den kvinnelige betjeningen 

skulle være frøkner, for det het jo «Frøken» 

ved tiltale. Når en «Frøken» giftet 

seg, måtte hun slutte. Ved fornemt besøk 

hos Susanna Kjøsteruds barnetøyforretning 

var det butikksjefen alene som 

kunne betjene denne kunden. de ansatte 

måtte helst ikke synes. Garderoben var 

i kjelleren, og her hang yttertøyet «etter 

7

8 

Kassadame i ”bur” hos Pollux elektriske forretning på Carl Berners plass. 

rang», for eksempel butikksjef, 1. dame, 

2. dame, volontør og feriehjelp. 

Hvorfor forsvant småbutikkene? Hvor 

ble de av? Svaret ligger i at kjøpesentrene 

etablerte seg i store haller, hvor du kunne 

kjøpe alt på ett sted. Utvalget ble enormt, 

og varene ble billige på grunn av store 

innkjøpsmengder. 

Rundt senteret ble det avsatt areal til 

parkering for den voksende bilparken. 

dette kunne ikke sentrumsbutikkene 

konkurrere med, og det førte til at de 

ble nedlagt, slo seg sammen med andre 

eller flyttet til lokaler med billigere 

husleie. Resultatet ble at handelslivets 

mangfold i gatebildet forsvant. de store 


kjøpesentrene slukte de hyggelige, små 

og mer menneskevennlige butikkene. 

Nedlegging av nærbutikken betydde tap 

for lokalmiljøet og økt belastning for de 

gamle, uføre, og de som ikke hadde bil. det 

er et paradoks at de største kjøpesentrene 

prøver å gjenskape en bygate med 

butikker, vinmonopol, posthus, kafeer 

og torg, slik at kundene kan oppholde seg 

hele dagen i «innendørsbyen». Alt ligger 

på samme plan, og her inne slipper man 

dårlig vær og forurensende gatetrafikk. 

Vi som kunder var også med på å 

ødelegge det gamle handelsmønsteret. 

Anskaffelse av bil, fryser og kjøleskap, 

samt innføring av lørdagsfri og selvbe-

Fiskehandler Svendsens forretning i Neuberggaten 9. 

tjening, førte til at den daglige handel 

ble erstattet med storhandel en gang i 

uka. Selvbetjening var nytt og ukjent, og 

mange eldre var bekymret for handletempoet 

i de «raske» kjøpesentrene. En av 

kundene sa det slik: «Jeg kan ikke klare 

meg i disse kassakøene. Alt går så fort, og 

er man ikke rask nok, blir varene blandet 

med den som kommer etter i køen.» Men 

selvbetjeningen var kommet for å bli. 

Videre søkte vi som kunder etter butikker 

med de beste tilbudene, og det ble gitt 

avkall på betjeningens varekunnskap og 

kontakt med kunden. dermed ble dødsdommen 

for småbutikkene signert av oss. 

Vi tenkte ikke på at småbutikker ikke leng- 


er hadde tilstrekkelige inntekter av bare å 

selge tobakk, sjokolade og trådsneller, slik 

de kunne leve av tidligere. Når så husleien 

økte 100 % og dumpingpriser lansertes 

på Super’n, sa det seg selv at småbutikkene 

ga opp. 

det nye handlemønsteret ble klart 

karakterisert av innehaveren av kiosken 

på Oppsal: «Vi stopper ikke for å fylle bensin 

på bensinstasjonen, men for å handle 

alt fra dopapir og brød til blomster på 

bryllupsdager og julekalender til ungene. 

I dag selger gartneriene aviser og Jerniaprodukter. 

Før var det bare kioskene som 

solgte aviser, og ikke kafeer eller dagligvareforretninger. 

Alt er omvendt i dag.» 

9

10 

Tveita senter - flott og moderne ved åpningen i 1970. 

det er lenge siden vi hadde vår faste 

gange til slakteren når vi skulle ha ferskt 

kjøtt til middag, til bakeren etter ferskt 

brød, til ostebutikken etter ost, i melkebutikken 

etter melk og i fiskebutikken 

etter fisk. Men vil det være liv laga å drive 

butikker på 20-30 kvm? Tiden vil vise. 

det er opp til kundene å finne tilbake til 

handel hos småbutikkene, og samtidig 

må myndighetene legge til rette for slik 

handel i en bykjerne som ellers helt vil 

miste sitt mangfold. 

På 1960-tallet ble det vist et program i 

svensk TV som het «Staden i mitt hjerte». 

Her ble saneringen av Stockholm viet 

plass, og byens raske endringer som følge 

av riving av bygninger, utflytting av hele 

kvartaler og nedleggelse av forretningsstrøk. 

Programmet ble avsluttet slik: 

UKJENT FOTOGRAF/OSLO MUSEUM 

«Byen i mitt hjerte kan jeg ikke få tilbake. 

Byen jeg minnes, finnes snart bare i gamle 

bilder. 

Politikere og byplanleggere burde lære 

seg å gå varsommere frem. 

La byen forandre seg langsomt, så jeg kan 

huske hva som var. 

Jeg bodde en gang i den gamle byen og så 

de små butikkene. 

Hva føler et ungt menneske som ikke har 

sett hvordan byen så ut?» 

Per-Erling Johnsen er forfatter og tidligere 

konservator ved Oslo Bymuseum. 

Kilde: 

”Butikken på hjørnet”, Per-Erling Johnsen, 

Schibsted Forlag A/S, Oslo 2009


Takk for handelen! Gutten og jenta står på butikktrappa utenfor Oslo samvirkelag, 

avdeling 74 Hasle og Økern, Økernveien 135. 

11

12 

Stjerneplassen 

Lars Roede 

St. Olavs plass er det nærmeste vi kommer til en parisisk stjerneplass i vår 

hovedstad. Men de veldige parisiske dimensjonene er redusert til en mer 

menneskelig og begripelig målestokk. Det ville ha vært formastelig av lille 

Christiania med 50-60 000 innbyggere å tilta seg like storladne fakter 

som ti ganger større Paris. Vi hadde ingen baron Haussmann til å skjære 

brede avenyer gjennom gammel bystruktur, og heller ingen politisk vilje til 

radikal byfornyelse. Men vi hadde noen fremsynte arkitekter som la gode 

planer for en voksende by. I etterkrigstiden ble den utsatt for grovt hærverk. 

Nå har kommunen forsøkt å reparere skadene – og vi har fått byens første 

lysfontene! 

Christiania opplevde fra midten av 

1800-tallet en vekstperiode som skulle 

vare århundret ut, bare avbrutt av perioder 

med lavkonjunktur og økonomisk stillstand. 

Veksten skyldtes særlig to faktorer. 

Provinsbyen var brått blitt hovedstad i 

1814, og det skapte arbeidsplasser og 

byggebehov, og etterspørsel etter tjenester 

til den unge statens byråkrater. Så 

kom industrien for alvor i gang i 1840årene, 

med Akerselva som drivkraft, og 

den ga arbeid til innflyttere fra bygdene. 

Folkeøkningen førte i første omgang til 

en fortetting både i selve byen og særlig i 

forstedene, men etter hvert sprengte byen 

de gamle grensene og begynte å bre seg 

utover i Akerbygda. 

St. Olavs gate, som skjærer igjennom 

plassen, er realiseringen av en idé som 

ble lansert i forbindelse med den første 

store byutvidelsen, da Slottet ble oppført 

langt vest for byen. Slottsarkitekt Linstow 

utarbeidet i 1838 planen for en forbindelse 

mellom byen og Slottet, gaten som 

senere ble oppkalt etter byggherren. Linstows 

plan omfattet også kvartalene nord 

for Karl Johans gate, og i denne inngikk 

en diagonal gate i rett linje fra Slottet 

til Hammersborghøyden. den har sine 

forbilder i barokkens storstilte slotts- og 

parkanlegg med den eneveldige fyrstens 

residens i sentrum og gater strålende ut 

i alle retninger, slik at slottet demonstrativt 

behersker omgivelsene. Men i første

omgang var det bare den korte strekningen 

fra Slottsparken til Pilestredet som 

under navnet Ny Slotsgade ble stukket ut 

i 1841 over den store Ruuseløkken og løkken 

Vendom, som allerede var innkjøpt av 

staten i forbindelse med slottsanlegget. 

Strekningen videre nord for Pilestredet 

måtte vente – der var grunnen privat. 1 

Resten av gaten, og med den plassen av 

samme navn, er resultatet av et storstilt 

prosjekt for eiendomsutvikling av Meyerløkka. 

den store løkkeeiendommen 

mellom Ullevålsveien og Pilestredet ble 

samlet av kjøpmann Jacob Meyer (1781- 

1856), som kjøpte opp flere mindre løkker 

på Bymarken. Sønnen Thorvald Meyer 

arvet søndre del av løkka i 1856. 2 Men 

Place de la Nation i Paris er litt mer 

grandios enn vår St. Olavs plass. Den fikk 

sin form av prefekten for departementet 

Seine, Georges-Eugène Haussmann 

(1809-1891). Han ledet keiser Napoleon 

IIIs gigantiske byfornyelsesprosjekt. 

Utsnitt av Næsers kart over Christiania. 

1861. Ny Slotsgade går foreløpig bare fra 

Slottsparken til Pilestredet, men er stiplet 

inn videre opp til St. Olafs Kirke på Hammerborg. 

St. Olavs plass er også bare en femkant 

på kartet, men planens opphavsmann 

Georg Andreas Bull har allerede oppført 

sitt private hus på nordvestre hjørne av 

plassen. 

han hadde allerede fått sitt eget landsted 

Heja ved drammensveien i bryllupspresang 

fra svigerfaren, så han trengte ikke 

enda et landsted på Meyerløkka. I stedet 

så han klart eiendommens store muligheter 

som spekulasjonsobjekt. Samme år 

ble det utarbeidet en reguleringsplan for 

utbygging av eiendommen, men den kom 

ikke til utførelse. 3 

13

14 

Utsnitt av Krums kart fra ca. 1900 med 

grensene for Meyerløkka og Brandts løkke 

inntegnet. Utgangspunktet var Jacob Meyers 

det hadde lenge vært klart at Bymarken 

ville bli innlemmet i byen, og Meyerløkka 

ville dermed komme innenfor 

bygrensen som byggeområde for å møte 

den økende etterspørselen etter boliger 

som var i vente. Thorvald Meyer gikk nå i 

kompaniskap med svogeren Thomas Heftye. 

Reguleringskommisjonens sekretær, 

arkitekt Georg Andreas Bull, laget reguleringsplanen 

for denne og de tilstøtende 

eiendommene sønnenfor, og den ble vedtatt 

kort tid etter at byutvidelsen endelig 

ble gjennomført 1. januar 1859. Men 

utparselleringen for leiegårdsbebyggelse 

måtte vente til gater med vann- og kloakkledninger 

var opparbeidet. Anleggsarbeidene 

begynte i 1862 og krevde mye 

St. Olavs gate kan ikke helt måle seg med 

baron Haussmanns Grands Boulevards. Men 

hans plan for Paris var forbildet for stadskonduktør 

Bulls regulering av Meyerløkka. 

Camille Pissarro: Boulevard Montmartre, 

1897. Eremitasje-museet i St. Petersburg. Fra 

Wikimedia Commons. 

løkke Stensberg, nord i området. Brandts løkke omfattet begge sider av St. Olavs gate fra plassen 

til Pilestredet. På dette kartet er Meyerløkka fullt utbygget med leiegårder, og Rikshospitalet er på 

god vei til å beslaglegge resten. 

sprengning og oppfylling for å få riktige 

gateprofiler. Langes gate, Wessels gate og 

St. Olavs gate fra Pilestredet til St. Olavs 

plass ble ferdig samme år, mens selve 

plassen måtte vente til 1868. Øvre del av 

St.Olavs gate videre til Ullevålsveien ble 

byggeklar i 1871. 4 

G. A. Bulls reguleringsplan 

Planen for Meyerløkka var mesterstykket 

som førte til at G. A. Bull i 1865 fikk 

overta stillingen som stadskonduktør 

(bygnings- og byplansjef) etter arkitekt 

Christian H. Grosch. 5 Bulls plan gjentok 

flere elementer fra reguleringskommisjonens 

tidligere plan fra 1856, men var 

langt mer storslått. Brennpunktet var

stjerneplassen som senere fikk navn etter 

St. Olav. den oppsto i skjæringspunktet 

mellom to eksisterende gater som ble forlenget 

inn på Meyers løkke – Ny Slotsgade 

og Universitetsgaten. 

det er ingen tvil om hvor han hentet 

inspirasjon. Året 1859 var midt i keiser 

Napoleon IIIs regjeringstid og midt i den 

hektiske omstruktureringen av Paris som 

han satte i verk etter planer av sin prefekt, 

baron Haussmann. Paris ble grundig 

byfornyet, i hvert fall langs et grovt nettverk 

av snorrette avenyer og boulevarder 

med enorm bredde – hundre meter! de 

fikk gjerne et markant fondmotiv – kfr. 

Slottet og den katolske kirke i hver ende 

av St. Olavs gate. Et iøynefallende trekk 

ved Haussmanns plan var en rekke stjerneplasser 

der de store trafikkårene skar 

hverandre. Bull må ha kjent planene for 

Paris, sannsynligvis indirekte gjennom 

tysk litteratur og fra studietiden i Hannover. 

Men han laget sin egen vri ved å la 

den eneste gjennomgående gaten ligge 

eksentrisk i forhold til plassen. denne 

vrien ga seg ved at grunnfiguren var en 

femkant, mens klassiske stjerneplasser 

har gjennomgående gater med aksen 

gjennom plassens sentrum. 

Plassens form som en litt uregelmessig 

femkant skyldtes at Ny Slotsgade 

ble ført tvers igjennom, mens de andre 

gatene som stråler ut fra plassen, ble 

ført i rett (eller tilnærmet rett) vinkel 

mot tre av plassveggene. Parallelt med 

denne hovedgaten tegnet Bull to gater i 

passende avstand til å bli bebygget med 

leiegårder rygg i rygg, Nordahl Bruns 

gate og Wessels gate. Vinkelrett på disse 

løper Langes gate nordover fra plassen. 

Munchs gate ble stukket ut som den femte 

Stadskonduktør Bulls originaltegning til eget 

hus på St. Olavs plass 1. Fra Odd Brochmann: 

Stadskonduktøren, Oslo 1980. 

strålen ut fra plassen. Geometrien ble slik 

at både Universitetsgaten og Langes gate 

fikk flotte fondmotiver i to av plassens fem 

sider, men ikke den gjennomløpende Ny 

Slotsgade, og Munchs gate bare omtrentlig. 

Som midtpunkt og blikkfang fikk 

plassen et sirkulært vannbasseng med 

en fontene av støpejern som fremstilte 

kjærlighetsguden Cupido. Bull beskrev 

planen slik: 

Der hvor Universitetsgaden, Langes Gade og 

Munchs Gade støde sammen med Nye Slotsgade, 

skulde der anlægges en femkantet aaben Plads. 

Hvor Universitetsgadens Midtlinje skjærer Nye 

Slotsgades Sydside, skulde Midtpunktet for en 

Cirkel af 40 Alens Radius ligge, og hvor denne 

Cirkel kommer til at skjære Gadesiderne skulde 

de ti Gadehjørner til den femkantede Plads 

være. 6 

St. Olavs gate fikk en liten knekk der 

den krysser Pilestredet. det var et brudd 

med Linstows opprinnelige idé for Ny 

Slotsgade, men var antagelig nødvendig 

15

16 

FOTO: OLAF M. P. VæRING. OM. 

Dronning Josephines utsikt fra Slottet mot St. Olavs kirke på Hammersborg var litt mer landlig. 

Dette bildet er fra ca. 1880 og viser Meyerløkka med St. Olavs gate fullt utbygget på hele strekningen 

opp til kirken. 

for å gi den siste delen en retning som 

førte rett mot tårnet på St. Olav kirke. 

den første som kjøpte tomt på Meyerløkka 

var arkitekten selv, som allerede i 

1860 sikret seg ett av plassens hjørner, St. 

Olavs plass 1. 7 Tomtekjøpet viser at han 

hadde stor tro på strøkets fremtid. det 

er vanskelig å forstå annet enn at han 

så for seg en plass stramt innrammet av 

jevnhøye leiegårder, slik resten av Meyerløkka 

etterhvert ble bebygget. desto 

merkeligere er det at han på sin tomt 

oppførte en villapreget gård med fasade 

mot Langes gate, men ikke mot plassen. 

dermed ble St. Olavs plass aldri fullført 

som et helhetlig plassrom før Bulls egen 

bolig ble revet da den nåværende gården 

med 213 hybelleiligheter ble reist på dette 

hjørnet i 1939. Vi kjenner den best som 

teatret Edderkoppen eller ABC-teatret. 

St. Olav på plass 

det var ingen tilfeldighet at både gaten 

og plassen fikk navn etter helgenkongen 

Olav. Kong Oscar I var gift med Josephine 

av Leuchtenberg (de Beauharnais), som 

holdt fast ved sin katolske tro hele livet, 

til tross for at gemalen var forpliktet 

etter Grunnloven til å være lutheraner. 

Hun engasjerte seg sterkt for å få reist 

en katolsk kirke i Christiania, den første 

etter reformasjonen. Høyden ved Hammersborg 

ble valgt til tomt, både fordi 

den lå høyt og dominerende i bybildet, og 

fordi den lå for enden av Ny Slotsgade. 

dermed forbandt den kongens Slott med

UKJENT FOTOGRAF. OM. 

Brandts løkke lå på hjørnet av St. Olavs gate gate og Pilestredet, tvers over gaten fra St. Olavs 

kirke. På tomten ble Kunstindustrimuseet oppført ved forrige århundreskifte. På dette fotografiet 

fra ca. 1870 er St. Olavs gate ennå ikke opparbeidet. 

dronningens kirke på Hammersborg, og 

hun ville kunne nyte synet av «sin» kirke 

fra slottsbalkongen. da kirken sto ferdig i 

1856, etter arkitekt Wilhelm von Hannos 

tegninger, var det nesten selvsagt at den 

måtte få navn etter Olav den hellige. Like 

selvsagt var det at G. A. Bull tre år senere 

måtte brekke hovedgaten i sin plan slik at 

den ville peke rett mot tårnet. 

Kirken fikk så i 1864 gi navn både til 

gaten og til stjerneplassen. det navnet 

har den heldigvis fått beholde, selv om 

det i 2007 ble foreslått å gi Knut Hamsuns 

navn til plassen. dette forslaget var nødt 

til å møte motstand på grunn av Hamsuns 

viderverdigheter under krigen. Men det 

er ikke hentet ut av luften, for Hamsun lot 

ylajali, den kvinnelige hovedpersonen i 

debutromanen Sult, bo i leiegården på St. 

Olavs plass 2 hos sin far J. A. Happolati, 

oppfinneren av den elektriske salmebok. 

Om vi altså skulle hedre forfatteren og 

ikke landssvikeren Hamsun, er St. Olavs 

plass ikke uegnet. Ideen må likevel 

avvises fordi det er utillatelig historieløst 

å tilsidesette St. Olav, som har spilt en så 

viktig symbolsk rolle i utformingen av 

strøket. 8 

Eiendomsspekulantene 

Bulls plan omfattet hele Thorvald Meyers 

del av Meyerløkka, men også Brandts 

løkke, som opptok arealet på begge sider 

av St. Olavs gate mellom plassen og Ullevålsveien. 

det betydde at Meyer og Heftye 

i første omgang ikke kunne realisere 

17

18 

FOTO: A. B. WILSE 1903. OM. 

Olaus Johnsens leiegård på St. Olavs plass 2 til venstre, før fasaden ble delvis barbert. Til høyre 

den mer anomyme leiegården på nr. 3. Og midt på plassen den vakre fontenen Cupido, som 

forsvant omkring 1950. Legg merke til de to trærne på hvert hjørne. 

hele planen – plassen og den siste delen 

av hovedgaten ble foreløpig en plan på 

papiret. Utbyggerne ønsket et høyt sosialt 

nivå i strøket, og derfor ble tomtene solgt 

med klausul mot å bygge arbeiderboliger 

eller anlegge støyende og illeluktende 

bedrifter. 

Etter hvert som eiendomsforhold og 

infrastruktur kom på plass, ble mesteparten 

av Meyerløkka i løpet av tiåret 

rundt 1870 utparsellert og utbygget med 

leiegårder i tre etasjer. Men utbyggingen 

stoppet opp etter at konjunkturene ble 

dårlige fra midten av 1870-årene. Så 

fulgte en ny byggeperiode i årene 1880- 

87. Et område mellom Nordahl Bruns 

gate og Wessels gate ble liggende ubebygget 

til neste høykonjunktur, «jobbetiden» 

i 1890-årene. der ble Bidenkaps gate 

anlagt og bebygget med høyere leiegårder. 

Meyer og Heftye sto ikke selv for 

utbyggingen. de solgte byggeklare tomter 

til eiendomsspekulanter, for det meste 

byggmestre. den første, og også den 

mest foretaksomme av dem, var Olaus 

Johnsen (1830-1892), som mellom 1865 

og 1870 reiste minst ni, kanskje enda

flere «byggmestergårder». Han var også 

en aktiv utbygger i andre deler av byen. 

Hans første prosjekt på Meyerløkka var 

hjørnegården Wessels gate 15, som nå 

er gjenreist i «Gamlebyen» på Norsk 

Folkemuseum og innredet med leiligheter 

som viser urban boskikk gjennom 150 år. 

denne og de fleste andre leiegårdene 

ble etter kort tid solgt videre til private 

gårdeiere som sto for utleien til beboere. 9 

de fleste var bygget etter et skjema med to 

leiligheter i hver etasje med adkomst fra 

et felles trapperom. I bakgården hadde de 

nødvendige uthus og doer. Noen få fikk 

også en virkelig bakgård innenfor den 

første gårdsplassen, en egen leiegård med 

litt enklere utstyr og rimeligere leie. 

Øvre del av St. Olavs gate tilhørte 

oberst Brandts løkke og lå utenfor selve 

Meyerløkka. den ble først solgt til diakonisseanstalten. 

I 1890 ble øvre del med 

løkkehuset solgt videre til staten, som her 

oppførte Kunstindustrimuseet og Statens 

Håndverks- og Kunstindustriskole, med 

adresse Ullevålsveien 5. Resten av denne 

Brandts løkke ble imidlertid overlatt til 

Olaus Johnsen, som opparbeidet den 

siste gatestrekningen privat etter avtale 

med kommunen. den sto ferdig i 1871 og 

ble overlatt vederlagsfritt til kommunen 

– mot at Johnsen fikk bygge ut tomtene. 

Arkitekt von Hanno kjøpte selv nr. 7 og 9 

i 1872 og Consul Petersen nr. 11 og 13. 10 

Plassen blir bebygget 

Olaus Johnsen fikk, gjennom avtalen med 

kommunen, kontroll over bebyggelsen 

langs øvre del av St. Olavs gate, og han 

fikk dessuten arrondert den strategisk 

viktige tomten St. Olavs plass 2, som han 

hadde kjøpt i 1870 av Meyer og Heftye. 

den besto i utgangspunktet bare av en 

smal stripe langs byggelinjen mot plassen, 

mens resten lå på Brandts løkke. Johnsen 

slo sammen disse to tomtene, som hver 

for seg var ubrukelige. Her oppførte han 

strøkets mest monumentale leiegård, 

fondmotivet for Universitetsgaten, som 

senere skulle få Rådhuset i motsatt ende. 

det antas at Wilhelm von Hanno var arkitekt 

for gården, som sto ferdig i 1872 med 

to store leiligheter i hver etasje. Her var 

det selvsagt egne kjøkkentrapper og alt 

som hørte til et virkelig fornemt bomiljø. 

det rommelige trapperommet hadde 

flislagte trappeavsatser og vinduer med 

fargede og slepne glassruter. 11 Von Hanno 

tegnet også de fleste gårdene fra samme 

tid på solsiden videre oppover St. Olavs 

gate, og han opptrådte selv som utbygger 

på nr. 7 og 9. 

Johnsen solgte ikke som vanlig gården 

videre, men beholdt den selv og valgte å 

bo i en av leilighetene i 2. etasje, antagelig 

den som har balkong mot plassen. 

Folketellingen fra 1875 oppgir at hans 

yrke er «Gaardeier (bygger og kjøber 

og sælger)». Sammen med ham bodde 

hustruen Caroline og deres fire barn. Vi 

merker oss særlig datteren Nathalie, født 

1858, som kan være forbildet for Hamsuns 

ylajali, og sønnen Tordenskjold, født 

1859. Hans fulle navn var Olaf Bertram 

Tordenskjold Johnsen, og han ble arkitekt 

og eiendomsspekulant. 

12, 13 

I denne eneste gjenværende av gårdene 

som opprinnelig omkranset plassen, 

ble Rikshospitalets apotek innredet i 

1892 i første etasje, der restauranten 

«Tekehtopa» nå holder til. Senere overtok 

Rikshospitalet hele gården og brukte den 

til legeboliger. Over apoteket bodde fra 

19

20 

Gjertsens skole, St. Olavs plass 5, tegnet av 

arkitekt Wilhelm von Hanno. Hovedfasaden 

mot plassen – med plassveggen som forsvant 

i 1960-årene og stadig er sterkt savnet. Xylografi 

fra ca. 1880. 

1919 reservelege Herman Fleischer Høst, 

hvis datter Gerd Høst har beskrevet sitt 

oppvekstmiljø og særlig sitt nære forhold 

til den vakre Cupido-fontenen som den 

gang var plassens midtpunkt. Hun forteller 

vemodig om gjensynet med plassen i 

moden alder – «Fontenen ja, den nydelige 

Cupido-fontenen, min barndoms lengsel 

og glede, hvor er den blitt av? – Nå kjører 

bilene rundt en naken plass, brostenene 

er blitt erstattet av asfalt, de gamle husene 

er moderne blokkbygg … Men ennå står 

mitt barndomshjem nr. 2 der.» 14 Ikke bare 

plassen har fått lide under kommunal 

vanskjøtsel, noe vi skal komme tilbake 

til. Også nr. 2 ble bokstavelig talt forflatet 

da det meste av stukkaturen på fasadene 

ble hugget vekk tidlig i 1950-årene for å 

forenkle vedlikeholdet. 

På motsatt side av St. Olavs gate dannet 

den mer anonyme leiegården på nr. 

FOTO: SVERRE HEIBERG. OM 

Det gamle Kunstindustrimuseet under rivning 

i 1965 for å gi plass til Helserådets nybygg. 

Mange kalte det vandalisme å rive von Hannos 

vakre og rikt utsmykkede bygning på Pilestredet 

26. 

3 plassens østvegg, reist i 1870 av tømmermester 

P. Christensen. Etter en brann 

i 1938 oppførte Norsk Maskinkompani et 

forretningsbygg i 7 etasjer, ferdig i 1940 

på samme tomt. 15 det ble formet slik at 

veggen mot plassrommet ble beholdt, til 

tross for at fasaden mot St. Olavs gate ble 

trukket tilbake, i tråd med tidens hang til 

gateutvidelser. 

Mellom Munchs gate og Universitetsgaten 

hadde plassen sin lengste vegg, 

midt imot utløpet av Langes gate. På 

St. Olavs plass 4 ble det derfor oppført 

to separate gårder, 4 A og B. Begge var 

nokså ordinære leiegårder i henholdsvis 3 

og 3½ etasjer, også disse med Christensen 

som byggherre. 16 de ble revet i 1964 da 

den nye Telegrafbygningen ble oppført 

etter tegninger av arkitekt Nils Holter. 17 

Også dette nybygget i bare to etasjer 

respekterte behovet for å gi plassen en

FOTO: OSLO MUSEUM 

Arkitektene Berg og Norrgren som planla Appartementshuset St. Olav på St. Olavs plass 1 i 

1940, viste tilbørlig respekt for stadskonduktør Bulls intensjoner ved å følge byggelinjene fra hans 

reguleringsplan. Entreprenøren klarte endog å redde de to opprinnelige trærne på fortauet – men 

de overlevde ikke hærverket i etterkrigstiden. 

ordentlig vegg på sørøstre hjørne. Men 

første byggetrinn, høyblokken inne i kvartalet, 

fremstår som et fremmedelement i 

dette bybildet. 

På det siste hjørnet, nr. 5, reiste cand. 

philol. Frederik Gjertsen sin «Skole for den 

høiere Almenuddannelse» i nyromansk 

stil i 1869. Arkitekten var også her gatens 

egen, Wilhelm von Hanno. Skolen hadde 

undervisning for gutter på alle klassetrinn 

fra barneskolen til examen artium og 

ble ansett som byens beste privatskole. 

Maleren Edvard Munch og arkitekt 

Henrik Bull (sønn av stadskonduktøren 

i nr. 1) ble venner for livet etter å ha 

gått sammen på Gjertsens skole. da den 

trengte utvidelse mot slutten av 1800årene, 

ble skolen flyttet til et nybygg på 

hjørnet at Niels Juels gate og Gyldenløves 

gate, og samtidig fikk den navnet Frogner 

høiere Almenskole. 18 Gjertsens eiendom 

omfattet hele kvartalet ned til Pilestredet, 

og som formann i Kunstforeningens styre 

var han også drivkraften bak oppførelsen 

av museumsbygningen på hjørnet av 

Universitetsgaten og Pilestredet i 1879- 

80, hvor også Kunstindustrimuseet 

holdt til i begynnelsen. Her fikk Wilhelm 

von Hanno utfolde seg med et virkelig 

monumentalbygg i renessanse, med 

21

22 

FOTO: OSLO MUSEUM 

Utsikt fra leiegården på St. Olavs plass mot 

Universitetsgaten – den samme utsikten som 

Hamsuns Ylajali så, hvis hun virkelig bodde 

i gårdens 2. etasje. Midt på plassen står 

fontenen med Cupido-skulpturen. Maleri av 

Asbjørn Aamodt, 1919. 

rikt dekorerte fasader. Medaljonger 

over vinduene i store rundbuede nisjer 

innholdt portrettbyster av viktige 

kunstnere. Adolph Tidemand og Hans 

Gude fikk hedersplassene på hver side 

av det høye tårnet på kortfasaden mot 

Universitetsgaten. Mot Pilestredet var 

det særlig billedhuggere som ble beæret, 

blant dem Benvenuto Cellini, Bernard 

Palissy (fransk keramiker som forsøkte 

å etterligne kinesisk porselen), Peter 

Vischer og Magnus Berg. 19 

I 1938 ble Kunstforeningen tvunget til 

å flytte fordi kommunen trengte plass til 

sin nyerhvervede Amaldus Nielsens samling. 

Men den måtte i sin tur stues bort i 

Munch-museets mørke kjellere da kommunen 

midt i 1960-årene ryddet tomten 

for å oppføre Helserådets nybygg. 20 

Hærverk 

Hærverk var det kanskje ikke at Stadskonduktør 

Bulls hus på St. Olavs plass 

1 i 1939 måtte vike for «Appartementshuset 

St. Olav» av arkitektene Jarle Berg 

og Antti Norrgren. 21 Selv om tapet må 

beklages, ble nybygget et hederlig stykke 

funkisarkitektur. det brøt klart med den 

opprinnelige skalaen for bygningene 

rundt plassen, men fullførte plassrommet 

ved å gi dette tidligere åpne hjørnet en 

tydelig vegg i byggelinjen. Arkitekter og 

byggherre må berømmes for at de beholdt 

de to trærne på fortauet ut mot plassen. 

Heller ikke forretningsgården som året 

etter på ble oppført på nr. 3 var noen 

katastrofe. Men så begynte hærverket. 

Støpejernsfontenen med den lille 

Cupido-skulpturen ble satt opp i 1868 22 , 

omtrent samtidig med at lignende fontener 

ble utplassert bl.a. på youngstorget og 

Grev Wedels plass. den var omgitt av et 

sirkulært basseng i polert stein og var 

trolig støpt i Frankrike, som var ledende 

i støpejernsteknikk på den tid. Som vi 

vet, gledet den Gerd Høst og mange med 

henne i nesten hundre år, til Cupido en 

gang omkring 1950 ble utsatt for hærverk. 

da ble den tatt ned og lagret av 

Vann- og kloakkvesenet. Avdelingssjef 

Godager opplyste til Aftenposten: «For 

noen år siden … reparerte vi fontenen og 

lot en vannstråle skyte i været, til erstatning 

for toppgfiguren, men dette arrangementet 

var åpenbart mindre populært, og 

med sikte på nyordningen besluttet vi så 

å stenge av vannet og dekke til den store 

skålen.» 24 Nyordningen han omtalte, var 

kommunens planer om en ny utforming 

av plassen. Andre presseoppslag fra 1956 

forteller at flere kommunale etater ønsket

fontenen bort. Veisjefen og byplansjefen 

var betenkt over at den stengte Munchs 

gate, trafikkpolitiet mente at et vannbasseng 

ville tiltrekke barn til det sterkt trafikkerte 

krysset, og kommunearkitekten 

fant fontenen for defekt til å bli reparert. 

Rådmann Eika ville ha en ny regulering 

med trafikklys i dette viktige krysset. 

Kommunikasjonsrådmannen avskar all 

videre debatt og bestemte at fontenen 

skulle fjernes. det ble laget en plan for 

flytting av fontenen til sørsiden av plassen, 

hvor den ville bli liggende i aksen for 

Munchs gate, som forutsattes stengt. 25 

Men det skulle gå femti år før den sterkt 

savnede Cupido fikk en avløser i asfaltørkenen 

på plassen. 

Hærverk må det også kalles at trærne 

som opprinnelig omkranset plassen, to på 

hvert hjørne, ble fjernet litt etter litt. de 

to foran NTBs bygning (nr. 3) ble felt «i 

nattens mulm og mørke», til ergrelse for 

nabo Carl von Hanno og arkitekt Arno 

Berg. 25 Senere mistet vi også de to som 

hadde stått foran Gjertsens skole – i tillegg 

til at vi mistet hele hjørnet. Før kommunen 

begynte å sette plassen i stand i 

2007, var bare de to trærne foran nr. 2 i 

behold. 

Ødeleggelsen av plassrommet begynte 

for alvor i 1950-årene. Byplankontoret 

og de fleste arkitekter var på den tid 

besnæret av det urbanistiske ideal som 

Christian Norberg-Schulz senere kalte 

«den glisne by». det brøt med den tradisjonelle 

sluttede karrébebyggelsen, slo 

hull på gateveggene, og lot frittliggende 

høyblokker stå i «spennende» kontrast til 

lavere volumer og åpne plassrom. Samtidig 

mente planleggerne at den økende 

biltrafikken måtte tilgodeses med bredere 

FOTO: CA. 1980 HENRIK ØRSTEd / OSLO MUSEUM 

Helserådets nybygg av arkitekt Erling Viksjø – 

en spydspiss inn mot hjertet av St. Olavs plass. 

Fraflyttet allerede etter 20 år! 

gater nær sagt overalt, og gateutvidelser 

er gjennomgangstemaet i etterkrigstidens 

reguleringer. disse to tendensene ga seg 

tragiske utslag på St. Olavs plass. Telegrafverkets 

høyhus på nr. 4 forholder seg 

overhodet ikke til omgivelsene, og sett fra 

Langes gate gjør det inntrykket av plassen 

kaotisk. den obligatoriske lavblokken på 

hjørnet opprettholder byggelinjen, men 

er for lav som vegg i plassrommet. 

Gateutvidelsesfetisjismen må ta 

mesteparten av skylden for Helserådets 

nybygg fra 1969 på nr. 5. Byggelinjene 

i 1950-årenes reguleringsplaner virker 

23

FOTO: LARS ROEdE / PRIVAT EIE FOTO: LARS ROEdE / PRIVAT EIE 

Ny brolegning på St. Olavs plass – og et litt for Plassens geometri gjorde at Munchs gate bare 

stort «basseng» som sperrer den frie siktlinjen fikk et omtrentlig fondmotiv på St. Olavs 

som var ideen bak anlegget av St. Olavs gate. plass 5. Lysfontenen havnet av samme grunn 

utenfor gatens akse, men det ble forsøkt rettet 

på med en liten knekk i fortauskanten. Femkantens 

hjørner er markert med brolegning ut 

i de tilstøtende gatene. 

24 

i ettertid meningsløse, men de ble dessverre 

trukket opp før man forsto at svaret 

på bilismen ikke var bredere gater, men 

restriksjoner mot bilbruk og parkering. 

det er trist at Erling Viksjøs fortjente 

renommé for fremragende verk som 

Regjeringsbygningen og Norsk Hydro 

ved Solli plass svekkes av dette hærverket 

mot plassen. Kan han virkelig ha ment at 

det ville bli vellykket å fylle hele kvartalet 

med en diger trekantet steinblokk? Formen 

er resultatet av nye byggelinjer både 

mot St. Olavs gate og Universitetsgaten. 

Mot Universitetsgaten avviker linjen til 

overmål og helt umotivert fra gatens 

hovedretning. Begge gatene ble utvidet 

så mye at plassveggen på hjørnet forsvant 

helt og ble omdannet til en spydspiss «som 

aggressivt trenger seg på; det er nærmest 

som om den spidder plassrommet». 26 

det skulle gå enda mange år før den 

stakkars voldtatte og nedslitte plassen ble 

«gjenoppdaget» og fikk fortjent oppmerksomhet 

som en skamplett i bybildet. 

Lysfontene 

Oslo kommune ved Samferdselsetaten 

tok omsider tak i problemet i 2001 og

utlyste en arkitektkonkurranse om en 

fullstendig fornyelser av gatedekket, 

trafikkløsningen og den estetiske utformingen 

av plassen. den ble vunnet av 

ACK arkitekter AS (Aspaas Cooper Kind) 

med forslaget «Lysfontene». 27 

Vinnerutkastet hadde ambisjoner 

om å oppnå universell utforming med 

god orienterbarhet og tilgjengelighet 

for alle, også bevegelseshemmede. det 

var en utfordring i et kryss mellom fem 

gater. Arkitektene valgte å gjeninnføre 

fontenen som et nytt midtpunkt i plassen, 

og det ville da ha vært nærliggende 

å lage en rundkjøring omkring den – en 

løsning som i så fall hadde krevet en skog 

av skilter i og rundt plassrommet. Men 

deres dristige grep var å velge bort denne 

litt for selvsagte løsningen. de innførte 

heller «anarki» i form av et udifferensiert 

og ikke-styrt trafikkmønster, hvor alle 

trafikanter fritt kan velge kjøremønster 

og kjøreretning. Trafikkmengden er ikke 

større enn at dette ser ut til å ha vært et 

riktig valg. 

For å markere at dette forplikter de 

kjørende til å vise hensyn, er gatedekket en 

fartsdempende brolegning. Utformingen 

signaliserer at dette er en vrimleplass for 

folk til fots, og at trafikken skal avvikles 

på fotgjengernes premisser. Heller av lys 

granitt på fortauene er ment å definere 

plassenes historiske form, femkanten. 

Innrammingen av kantstein er ført ut i de 

tilstøtende gatedekkene, hvor de markerer 

femkantens hjørner. Inne i femkanten er 

kjørearealene brolagt med smågatestein 

i buemønster. Rundt hele plassen løper 

et sirkulært felt med mørke heller som 

skille mellom kjørearealer og fortauer 

for å «binde de 5 svært ulike bygningene 

FOTO: LARS ROEdE / PRIVAT EIE 

Det klassiske gatemøbel benken er erstattet av 

fast monterte stoler av polert mørk stein, ledig 

eller tilsiktet «tilfeldig» utplassert rundt det 

ringformede møbleringsfeltet. Dette hjørnet 

er hvilestedet for den innadvendte byvandrer. 

Hvordan blir vinterens møte med kommunens 

snøploger? 

rundt plassen bedre sammen». dekket 

har ingen kanter eller nivåforskjeller, 

bare grensemarkeringer i gateplanet ved 

hjelp av kontraster i materiale og farger. 

Ledelinjer i form av riller eller knotter er 

lagt ned i dekkene for å advare eller vise 

vei til hovedinngangene i bygningene. 

Belysning, beplantning og møblering er 

helhetlig planlagt i egne soner. 

Midt på stjerneplassen står så blikkfanget 

«lysfontenen», laget i samarbeid 

med billedkunstneren Sven Påhlsson. 

den er omgitt av et sirkelformet «lysbasseng» 

uten vann, med betraktelig større 

25

26 

diameter enn det opprinnelige bassenget 

rundt Cupido-fontenen. der skal folk få 

en fredet sone for å sitte eller ligge og nyte 

solen, folkelivet og utsynet til Rådhuset, 

Slottet og St. Olavs kirke. Midt over svever 

den 17 meter høye skulpturen av trekantede 

stålplater i forskjellige størrelser, med 

en bølget overflate som skal reflekterer 

lys i mange farger fra lyskastere nedfelt 

i bassenget. det hele har form som et 

digert kremmerhus, og er forankret med 

kraftige kabler til bygningene rundt plassen. 

Lysfontenen ble selvfølgelig avduket 

av landets levende lysfontene, prinsesse 

Märtha Louise. 28 

Bra nok? 

Hvor vellykket er kommunens store 

satsning på å utbedre skadene etter alt 

hærverket? det er utvilsomt et velment 

forsøk, og alt i alt en stor forbedring. 

Omhyggelig planlegging, solide materialer 

og godt håndverk fortjener ros. Men som 

mye annen moderne kommunalteknikk 

med kunstneriske ambisjoner preges 

plassen av litt for mange fikse påfunn 

og overarbeidede detaljer. den mangler 

det nøkternt selvinnlysende som kjennetegnet 

eldre kommunalteknikk, den 

gang repertoaret besto av noen få og 

velprøvde funksjonelle løsninger basert 

på standardiserte elementer – brostein, 

kantstein og heller – og møblering med 

katalogvarer. 

Markeringen av femkantens hjørner i 

gatedekkene er «artig», men overtydelig 

og unødvendig. Og hvorfor må sittemøblene 

finnes opp på nytt hver gang? Her 

er benken, til alle tider et velkjent innslag 

i møbleringen av parker og plasser, 

erstattet med noen besynderlige stoler av 

massiv polert mørk stein. Benker er kon- 

FOTO: LARS ROEdE / PRIVAT EIE 

Skaden som venter på å bli reparert – det 

tidligere Helserådets bygning. (Nå eid av 

Aberdeen Property Investors og utleid til 

juridisk fakultet ved UiO.) Vi savner den 

femte veggen i plassen og den opprinnelige 

byggelinjen. Buskvekstene ved krysset med 

Pilestredet er sikkert godt ment, men ødelegger 

utsikten mot Slottet. 

taktskapende, mens fast monterte stoler 

innbyr til å være seg selv nok. disse er litt 

tilfeldig strødd utover på det ringformede 

møbleringsfeltet som omslutter plassen, 

noen steder én enkelt, andre steder to 

sammen, på to hjørner både tre og fem i 

gruppe. Men avstanden er oftest for stor 

til å invitere til spontan kontakt. Man spør 

seg også hvorfor mange ikke holder seg 

pent innenfor møbleringsfeltet, men har 

foten halvveis inn på fortauet? Og hvorfor 

de fleste står med front mot plassens 

sentrum, mens noen avvikere står kokett

på skrå? Til slutt spør man seg om de vil 

overleve møter med anleggsmaskiner, 

brøytebiler og gatefeiemaskiner, og om 

det var klokt å bruke en så kostbar, men 

sårbar utførelse til så utsatte møbler? 

Så var det lysfontenen. Morsom idé, 

men kanskje vann hadde vært mer vellykket? 

Hovedankepunktet er at bassenget er 

så mye større enn det gamle at det sperrer 

St. Olavs gate som siktkorridor. Geometrien 

gjorde at den tilnærmet midtstilte 

Cupido holdt seg utenfor byggelinjen 

for gatens sydside. Når dertil kommer at 

lysfontenens kremmerhus er 17 m høyt, 

mens Cupido neppe var mer enn 3-4 m, 

blir den mye mer oppmerksomhetskrevende, 

og den opptar så mye plass at det 

reduserer virkningen av plassrommet. 

det er fint med de nye trærne rundt 

plassen – men hvorfor ikke også foran St. 

Olavs plass 1? der burde det være plass 

nok; de opprinnelige trærne overlevde 

oppførelsen av nybygget i 1939 og sto der 

i hvert fall til rundt 1950. 

den aller verste skaden ble dessverre 

ikke utbedret mens sjansen var der. Helserådets 

(fraflyttede) bygning peker fremdeles 

som en spydspiss inn mot hjertet 

av St. Olavs plass. det er vel ikke håp om 

at den blir revet med det første. Men hva 

om kommunen bekostet en skjermvegg 

i den gamle byggelinjen for von Hannos 

skolebygning, slik at plassen fikk tilbake 

sin manglende femte vegg? Og slik at 

vi slapp å se styggedommen bak? Kan 

vi også få en tett beplantning langs den 

opprinnelige byggelinjen mot St. Olavs 

gate, slik at vi igjen får en sammenhengende 

gatevegg? 

Lars Roede er arkitekt og seniorrådgiver 

ved Oslo Museum. 

Noter 

1 Juhasz, Lajos: «St. Olavs gate». Byminner 1, 

1966, s. 6-7. 

2 Berg, Arno: «Meyerløkka med omgivelser». St. 

Hallvard bd. 26 1948, s. 6-33. 

3 Juhasz 1966, s. 10. 

4 Buch, Carl Egil: Et leiegårdsmiljø. Magistergradsavhandling 

i etnologi, UiO 1971. 

5 Brochmann, Odd: Stadskonduktøren. Oslo 

1980. 

6 Juhasz 1966, s. 10-11. 

7 Ibid., s. 11. 

8 Roede, Lars: «Ikke St. Olavs plass til Hamsun». 

Aften, 02.11.2007. 

9 Roede, Lars: Leiegård fra Meyerløkka til Norsk 

Folkemuseum. Pressemelding fra Norsk Folkemuseum 

1999. 

10 Juhasz 1966, s. 12-13. 

11 http://no.wikipedia.org/wiki/Olaus_Johnsen 

12 Ibid. 

13 Artikkelforfatteren er ikke uinteressert i at 

leieboeren vegg i vegg med gårdeier Johnsen i 

1875 var handelsmann Lars Roede, født 1838 i 

drammen, med hustru og fire barn. 

14 Høst, Gerd: Cupido og det gamle apotek, Oslo 

1994, s. 9-12. 

15 Aftenposten 14.08.1939. 

16 Juhasz 1966, s. 14. 

17 Aftenposten 06.03.1964 og 13.03.1964. 

18 http://www.torvund.net/STOLAVSP.asp 


20 Verdens Gang 27.10.1964, dagbladet 

16.01.1965. 

21 Aftenposten nr. 13, 1939. 

22 Oslo Byleksikon. 



25 Aftenposten, udatert ca. 1950. 

26 Geir Tandberg Steigan på nettstedet http:// 

www.artemisia.no/arc/artikler/st.olav.html 

27 http://www.arkitektur.no/?nid=172253&tid 

=158202 

28 Sandberg, Lotte: Glorete lysfontene. Aftenposten 

19.03.2009. 

27

28 

Tannbørsten – 

et hverdagens kulturminne 

Kirsten Frønæs 

I 2003 gjennomførte det prestisjetunge amerikanske universitetet 

Massachusetts Institute of Technology en undersøkelse om amerikaneres 

forhold til fem ulike oppfinnelser. Publikum ble bedt om å rangere fem 

objekter basert på hvor avhengige de var av dem. I valget mellom bilen, 

pc-en, mobiltelefonen, mikrobølgeovnen og tannbørsten gikk seieren til 

børsten med overveldende flertall 1 . Ganske overraskende i et land som til 

de grader er preget av privatbilisme. Skulle man gjennomført en lignende 

undersøkelse i Norge, er det ikke helt utenkelig at man ville finne et 

lignende resultat, og dermed er det helt på sin plass å utnevne tannbørsten 

til et hverdagens kulturminne, verdig en artikkel i Bymuseets tidsskrift i 

kjølvannet av kulturminneåret. 

I essayet «Tannborstens historia» forklarer 

den svenske historikeren Peter Englund at 

tannbørsten har en mange tusen år gammel 

historie, og at den i egentlig forstand 

ikke er en oppfinnelse siden den ikke kan 

knyttes til en enkelt opphavsmann eller 

sted. En form for tannbørste er rett og 

slett en pinne oppbløtt og fliset opp i 

den ene enden slik at den fungerer som 

kost. denne typen er blant annet kjent fra 

India, nordlige deler av Afrika og de arabiske 

landene. den er også den foretrukne 

tannbørstetypen blant deler av Oslos flerkulturelle 

befolkning. de (første) tann- 

børstene som ligner på dem vi kjøper i 

butikken, med børster satt vinkelrett på et 

skaft, ble første gang produsert i Kina på 

1490-tallet. denne tannbørsten dukker 

opp i Europa på 1600-tallet samtidig med 

at sukkerkonsumpsjonen øker dramatisk. 

det var koloniene i den nye verden som 

gjorde sukker til spise for flere enn en 

svært privilegert overklasse. Englund forteller 

at det i Amsterdam på 1640-tallet 

fantes over 50 sukkerraffinerier, og at det 

førte til en oppblomstring av karies, noe 

som ble behørig dokumentert gjennom 

tidens genremalerier. 1700-tallet regnes

Tannpuss i det fri. 

som århundret da tannbørsten fikk gjennombrudd 

i Europa. Tannbørstene kunne 

bli laget i svært eksklusive materialer som 

elfenben eller sølv 2 . Som kuriosium kan 

nevnes at Napoleon Bonaparte hadde en 

tannbørste i forgylt sølv, som nå befinner 

seg i Wellcome-samlingen ved British 

Museum 3 . 

Jeg har ikke noe tall eller noen 

antydning om når de første tannbørstene 

kom i bruk her i landet, men skal vi ta 

utgangspunkt i Peter Englunds påstand 

om at tannbørstens gjennombrudd 

i Europa var på 1700-tallet, er det 


nærliggende å anta at tannbørsten kom i 

bruk i dansk-norsk overklasse omtrent på 

samme tid. Enda mer vanlig ble den nok 

på 1800-tallet da tannbørstene begynte å 

bli fremstilt industrielt. Blant folk flest er 

det nok trygt å anta at den ikke ble vanlig 

før agitasjonen for personlig hygiene og, 

i dette tilfellet, tannhelse skjøt fart på 

begynnelsen av 1900-tallet, og at den i 

første omgang kom i bruk blant skolebarn 

og i familier med skolebarn. 

det var bred enighet i den internasjonale 

hygienebevegelsen om at skolen var 

det rette stedet for helsepropaganda. Tilli- 

29

30 

FOTO: C. BRINGE/OSLO MUSEUM 

Venteværelse på skoletannklinikken i Parkveien 31 midt på 1930-tallet. 

ten til hjemmene var minimal. Tannhelsetilstanden 

blant befolkningen i Kristiania 

på begynnelsen av 1900-tallet var mildest 

talt elendig, gebiss var en ikke sjeldent 

forekommende konfirmasjonsgave. Samtidig 

var tannlegene i ferd med å etablere 

seg som egen profesjon. Opprettelsen av 

den første kommunale skoletannklinikken 

i Norge, i Kristiania i 1910, markerer 

både en økt bevissthet om godt tannstell 

som en forutsetning for god folkehelse, 

og at tannlegene begynner å markere 

sin stilling som en altruistisk profesjon i 

folkehelsens tjeneste. 

det ble imidlertid ganske tidlig klart 

at det reparasjonsarbeid som ble gjort i 

den første skoletannklinikken i landet 

ikke på noen som helst måte klarte å 

stagge den voldsomme oppblomstringen 

av karies blant skolebarn i hovedstaden. 

Forebygging måtte til, men spørsmålet 

om hvordan den skulle foregå hadde intet 

selvfølgelig svar. Grovt sett fantes det to 

leire i debatten om kariesforebygging: en 

som mente man skulle drive propaganda 

for «naturlig» rensning av tennene og en 

som mente at tennene måtte holdes rene 

med kunstige midler; les tannbørsten. 

den naturlige rensningen av tennene 

bestod i at man spiste grov, hard og lite 

tillaget mat. «Vårt nasjonale brød», flatbrødet, 

ble sett på som særlig gunstig i 

denne sammenhengen. det var laget av 

sammalt, grovmalt mel og hadde dermed 

viktige næringsemner i behold, det var 

hardt slik at det krevde iherdig tygging,

Hos skoletannlegen, midt på 1950-tallet. 

noe som førte til at tenner og kjever fikk 

skikkelig mosjon og, ikke minst, den 

grove konsistensen bidro til at matrester 

nærmest ble skurt av tennene mens man 

tygget. Agitasjonen for flatbrødet var stor, 

og frykten for at kunnskapen om å lage 

det skulle gå tapt var tilsvarende tydelig. 

dette resulterte i at tannlege Hirsch, 

daværende redaktør av tidsskriftet Munnpleien, 

i 1920 tok kontakt med et firma 

i drammen for å få fremstilt en elektrisk 

takke. Takken var dessverre ikke særlig 

effektiv og ble ikke produsert i mer en ett 

eksemplar. 

den voldsomme troen på naturlig rensing 

av tennene var en stor provokasjon for 

dem som mente det måtte sterkere lut og 

kunstige midler til. En debattant kom med 

FOTO: R. JOHNSEN/OSLO MUSEUM 

følgende retoriske angrep på tilhengerne 

av «naturhelbredelsesmetoden»: 

Menneskets beklædning er heller ikke 

nogen naturlig indretning – og dog vil 

vel selv ikke den ivrigste sværmer for 

naturhelbredelsesmetoden forlange av 

en sibirsk samojed at han skal gaa nøken 

i 50 graders kulde om vinteren? 4 

For tannlege Einar Hirsch var saken 

klar, til tross for innsatsen for å produsere 

en elektrisk takke til flatbrødbakst. Uten 

daglig tannpuss ville skoletannklinikkene 

«bli en stor skuffelse, et slag i luften, et 

spild av kræfter og en ødslen med penger» 

7 . Basert på erfaringene fra Kristiania 

sendte Norsk Forening for Motarbeidelse 

av Tannsykdomme i 1918 et brev til Kirke- 

og Undervisningsdepartementet der man 

31

32 

FOTO: ATELIER RUdE, 1959 / OSLO MUSEUM 

Reklame for Kolynos Ice Blue tannpasta. 

oppfordret til at obligatorisk tannpuss i 

skolene skulle settes som betingelse for 

statsstøtten til skoletannklinikker. I følge 

redaktør Einar Hirsch ville daglig tannpuss 

kunne forebygge spredning av smittsomme 

sykdommer (les: tuberkulose) og 

var derfor av betydning for skolebarns 

generelle helse. 

Foreningen fikk ikke gjennomslag for 

sitt forslag, men fortsatte agitasjonen 

på egen hånd. Med uttrettelig pågangsmot 

og krum hals satte tannlege Jonn 

Nilsen i Kristiania seg fore å konstruere 

et pusseanlegg for bruk i skolen. Ved at 

tannpussingen så langt som mulig ble 

rasjonalisert, kunne ikke skolene innvende 

at den daglige tannpussen ville 

ta verdifull tid fra annen og, for dem, 

viktigere undervisning. Ved hjelp av 

rørleggerfirmaet C. Blunck A/S fikk 

Nilsen utviklet en fullskalamodell av sitt 

pusseanlegg. det kunne beskues i rørleggerfirmaets 

egne lokaler i Kristiania. 

Anlegget bestod av en lang avløpsrenne 

med 7 strålekraner plassert med 70 cm 

mellomrom. I et slikt anlegg hadde Nilsen 

regnet seg frem til at man kunne pusse 

15 barn på tre minutter. Nilsen håpet at 

man, «med lidt øvelse», etter hvert skulle 

kunne pusse en klasse med 30 elever i 

løpet av 5 minutter. I tillegg skulle hver 

klasse få tildelt et eget ventilert skap til 

oppbevaring av nummererte tannbørster. 

Hver elev skulle også motta en tannbørste 

til bruk hjemme. På den måten kunne 

man unngå «gjenglemmelser» 8 . Så vidt 

meg bekjent ble pusseanlegget aldri tatt 

i bruk ved noen skole. Skolens viktigste 

argument var fremdeles at pussingen 

ville ta viktig tid fra annen undervisning. 

Nilsen fortsatte ufortrødent sin agitasjon, 

nå ved å hevde at tannbørstingen kunne 

brukes som et oppdragelsesmiddel og en 

arbeidsøvelse som særlig egnet seg for 

skolens lavere klasser. Håpet var nemlig 

at om barna pusset tenner på skolen de 

fire første årene, ville vanen være innarbeidet 

og de ville fortsette å pusse livet 

ut. En lærer Kviberg, som var medlem av 

NFMT sammen med Jonn Nilsen, viste 

stor sympati for Nilsens syn på tannbørsting 

i skolen og var enig i at børstingen 

kunne virke oppdragende. Og for barna 

ville tannbørstingen etter hans syn bare 

være en morsom avveksling ved siden av 

lek og anden opdragende undervisning at 

bli sat til at putse sine tænder. 10 

Lærer Kvibergs optimisme var vel 

lettere overdreven, men utsagnet inneholder 

en holdning til hvordan barn

Skoletannklinikk, 1955. 

lærer å pusse tenner som har overlevd 

til i dag. Tannbørsting skal helst lekes 

inn, og den kampen det kan være å få 

barn til å pusse tenner blir nærmest feid 

under teppet. Jordans tannbørsteserie 

«Step by Step» er preget av denne 

tankegangen. Tannbørstene for de 

laveste aldersgruppene er formet som 

en blanding av børste og leke. Selv om 

et barn sikkert kan ha fordel av å gjøre 

seg kjent med tannbørsten gjennom lek, 

vil det nødvendigvis komme et punkt der 

leken må ta slutt og bli erstattet av effektiv 

tannpuss. Spørsmålet er om denne 

overgangen er så glatt og problemfri som 

reklamen vil ha det til. Mange foreldre vil 

nok føle at de er rykket tilbake til start. 

det er ikke lett å bedrive propaganda 

for bruken av et produkt som er vanskelig 

FOTO: VæRING/OSLO MUSEUM 

å oppdrive, og da første verdenskrig satte 

en stopper for importen av tannbørster 

til landet, fikk «interesserte tannleger» 

i 1917 den strålende ide selv å begynne 

tannbørstefabrikasjon. A/S den Norske 

Tandbørstefabrik ble registrert 12. mars 

1919. Fabrikken ble en gedigen fiasko. 

Maskinene som ble innkjøpt fra utlandet 

var ikke hensiktsmessige, og de «interesserte 

tannleger» måtte konstatere at 

fabrikken var «et tiltalende idealistisk, 

men naivt foretagende». den ble nedlagt 

i mars 1921 uten at en eneste tannbørste 

var blitt produsert. I etterpåklokskapens 

blendende lys konstaterer Munnpleiens 

redaktør, tannlege Johan Brun, i 1928 at 

tannlegene heller burde henvendt seg til 

Skandinavias største børste- og penselfabrikk, 

nemlig W. Jordan. dette skriver 

33

34 

Null hull! 

han idet Jordans første tannbørster er i 

ferd med å rulle ut i butikkene. 

Maskinene til Jordans nye tannbørsteproduksjon 

hadde disponent Hjalmar 

Jordan, sønnesønn av fabrikkens grunnlegger 

Wilhelm Jordan, tatt med hjem 

fra en utenlandsreise der han også satte 

seg inn i driften av dem. Oppstarten 

kan ikke ha vært lett. den krevde, ifølge 

Anton Rasmussen, forfatter av bedriftens 

100års jubileumsskrift fra 1937, «langvarig 

eksperimentering». Hundrevis av 

tannbørster ble kassert før man nådde 

«et tilfredsstillende resultat». Bedriften 

var nemlig innstilt på at man ikke skulle 

markedsføre tannbørstene før de var helt 

på høyden med dem man importerte fra 

utenlandske tannbørstefabrikker. Johan 


Brun fortalte i Munnpleien at han selv 

ikke bare hadde prøvd de nye tannbørstene, 

men også at han hadde fått besøke 

fabrikken der de ble produsert. Hans 

skrev: «begge dele har ikke alene tilfredsstillet 

mig, men likefrem imponert mig». 

Var så agitasjonen for tannbørsten 

effektiv? I en spørreliste sendt ut av 

Norske Etnologisk Granskning i 1994 med 

tittelen Personlig hygiene i eldre tid svarer 

13 informanter født i Oslo på spørsmålet 

om de brukte tannbørste fra barnsben 

av. Alle disse, så nær som tre, er født på 

1920 og 1930-tallet. Blant disse er det 

ingen som ikke pusset tenner som barn, 

men enkelte oppgir at de ikke begynte 

med det før skolealder. det kan bety to 

ting. For det første var det ikke uvanlig

at man anså børsting av melketenner som 

uviktig, siden disse tennene likevel ville 

falle ut, noe de som regel gjør rundt 7-års 

alder, som jo var da disse informantene 

begynte på skolen. Skolen markerer også 

på mange måter barns inntreden på en 

offentlig arena der de er representanter 

for sin familie. Skitne og ustelte barn gir 

gjerne assosiasjoner til skitne og ustelte 

hjem, og dermed fikk barnas hygieniske 

tilstand en ny viktighet. For det andre var 

det først da barna begynte på skolen at de 

fikk kontakt med skoletannhelsetjenesten, 

noe flere av informantene nevner. de 

måtte ta med seg tannbørste på skolen, 

og så kom skoletannlegen og underviste 

dem i korrekt tannpuss. 

Slik er det til en viss grad enda. Selv 

om tannbørsten er blitt en selvfølgelig 

del av den personlige hygienen for de 

aller fleste, er tannbørsting fremdeles 

noe som må læres for hver nye generasjon 

som vokser opp. At akkurat det ikke er 

så selvsagt som det høres ut, blir tydelig 

når det fra tid til annen rapporteres 

om at kariesfrekvensen øker blant 

barnehagebarn og at enkelte barnehager 

faktisk har innført tannpuss som en del av 

rutinen i barnehagen. 

det viste seg ganske tidlig at disponent 

Hjalmar Jordan hadde gjort en svært 

heldig investering, og etterspørselen etter 

Jordans tannbørster økte uavbrutt helt fra 

starten av. Allerede i 1936 dekket Jordans 

tannbørster «over halvparten» av landets 

forbruk. Bedriften eksisterer, som kjent, 

den dag i dag og er en av få internasjonalt 

kjente norske merkevarer. 

Kirsten Frønæs har hovedfag i etnologi 

og var tidligere ansatt ved Oslo 

Museum som formidler og presseansvarlig. 

denne artikkelen bygger 

på hennes hovedoppgave fra 2007 

« det blir ikke hull i en tann som er ren. 

Forebygging av tannsykdommer gjennom 

skolen 1910 – 1940.» 

Noter 

1 http://web.mit.edu/invent/n-pressreleases/n-press- 

03index.html lest 09.05.09 

2 Englund, Peter 2003:«Tandborstens historia» 

I: Tystnadens historia och anda essäer. s. 157 

Stockholm: Atlantis 

3 Arnold, Ken/Olsen, danielle (red.) 

2003:Medicine Man. The Forgotten 

Museum of Henry Wellcome. 

London: British Museum Press. s. 348 

4 Munnpleien nr 4, 1921 

5 Munnpleien nr. 2, 1917 

6 Munnpleien nr.1, 1918 

7 Mundpleien nr. 4-5, 1918, s. 76 

8 Munnpleien nr. 65, 1928 

9 Rasmussen, Anton: Jordans børster gjennem 

100 år. Eget forlag, 1937 

10 Ibid., s. 27 

35

36 


dag Erik Nordlie 

I Oslo har vi lange tradisjoner med å gi 

veier navn etter personer som har gitt 

økonomisk støtte til ulike prosjekter i 

byen. Flere av de eldste gatenavnene i 

Oslo har navnene etter legatstiftere eller 

velgjørere som på en eller annen måte 

har vist et sterkt sosialt engasjement, en 

tradisjon som i dag nærmest er helt borte. 

det var i året 1837 at kammaker 

Wilhelm Jordan dro fra København til 

Christiania, og samme år startet han en 

liten kammakerforretning på hjørnet av 

Skippergaten og Øvre Vognmannsgate. 

Kammakeriet ble en suksess, og han tjente 

gode penger. Rundt 1840 giftet han seg 

med Nicoline Laurine Larsen, og familien 

ble etter hvert en del av det gode borgerskapet 

i Christiania. 

Etter farens død overtok eldste sønnen, 

Fredrik Wilhelm Jordan, kammakeriet og 

børstebinderiet. Og i likhet med mange 

andre velstående Kristianiaborgere i siste 

halvdel av 1800 anskaffet familien Jordan 

seg en løkke (sommersted) på Bygdøy, 

eller som det het den gangen, Ladegaardsøen. 

Eiendommen, som fikk navnet 

Bjørklund, lå i det som i dag er dorthes vei. 

Børstebinderen 

Hjalmar Jordan ble født i 1887 og tilbrakte 

mange barndomsommere på Bygdøy, og 

i voksen alder kjøpte han eiendommen 

Fagerstrand i Strømsborgveien. dette var 

en prakteiendom med lang strandlinje. 

den gamle villaen og det særegne badehuset 

er revet, men flaggstangen og garasjen 

står fortsatt. I dag er eiendommen en 

del av naturiststranden på Bygdøy. 

I 1911, i en alder av 24 år, overtok Hjalmar 

Jordan driften av familieselskapet 

(som i 1902 hadde skiftet navn til A/S W. 

Jordan Børste & Penselfabrikk) etter sin 

far Frederik, og i alle år titulerte han seg 

som børstebinder, ikke disponent eller 

fabrikkeier. 

Bygdø Idrettslag 

Tidlig på 1900 tallet anla Hukselskapet 

på Bygdøy en rekke tennisbaner på 

et område som grenset opp til Norsk 

Folkemuseum på den ene siden og 

til der Vikingskiphuset ligger på den 

andre. Anlegget var utleiet til Kristiania 

Lawntennisklub i flere år. Men med 

byggingen av Vikingskiphuset i 1926 og 

ytterligere utvidelse av dette bygget, var 

det nødvendig å finne et nytt område for 

tennisbaner på Bygdøy. 

Sommeren 1930 ble det sendt ut invitasjon 

til stiftelse av Bygdø Tennisklubb. 

Tilstede på møtet var også børstebinder 

Hjalmar Jordan, og han foreslo at man i


stedet for å danne en tennisklubb heller 

dannet et idrettslag som kunne omfatte 

flere idrettsgrener. det var på denne tiden 

mange unge på Bygdøy som var aktive i 

forskjellige idretter. de måtte søke til 

klubber som Ready, Lyn eller Tjalve all 

den stund det ikke var noe organisert 

idrettsarbeide på Bygdøy. På samme 

møte ble det opplyst at Selskapet for 

Bygdø Vel tidligere hadde mottatt store 

pengegaver fra bl.a. Hjalmar Jordan til 

kjøp av et tomteområde som egnet seg for 

et idrettslag. Jordan viste et stort engasjement 

for lokalidretten på Bygdøy, og var 

også aktivt med i arbeidet for å få bygget 

et eget klubbhus. Arbeidet med klubbhuset 

– Bygdøhus – tok lang tid, men på 

klubbens 9-årsdag kunne man innvie det 

nye bygget. 

FOTO: dAG ERIK NORdLIE / PRIVAT EIE 

Som en honnør og erkjennelse for 

sitt arbeid med idretten på Bygdøy fikk 

Hjalmar Jordan en vei oppkalt etter seg. 

dette skjedde i 1939, bare året etter hans 

bortgang. Veien går sydover fra Bygdøy 

kapellvei og frem til Huk Aveny, men den 

siste delen av veien er kun en spasersti og 

ikke kjørbar med bil. 

Bygdø Idrettslag, som Hjalmar Jordan 

var en av initiativtagerne til å stifte, lever 

i beste velgående (etter noen år i dvale), 

og det gamle bygget fra 1939 er erstattet 

med et nytt tidsmessig bygg som stod 

ferdig i 2004. 

dag Erik Nordlie er freelance skribent og 

lokalhistoriker. 

37

Hvorfor velge løve som dekorasjon 

og ikke f.eks. tiger eller andre dyr? 

Thorbjørn Egner karakteriserer løven på 

en overbevisende måte i Løvesangen fra 

doktor dyregod (H.Lofting): 

«Jeg er løven, løven det er meg, 

Gå til side, apekatt, for nå kommer jeg. 

Jeg er kongen, kongen det er meg, 

kongen kommer, kongen er, og kongen går 

sin vei». 

Løven er et sterkt og skremmende dyr, og 

den har i flere tusen år vært et symbol på 

makt. Noe historien, litteraturen og ikke 

minst heraldikken har mange eksempler 

38 

Løver i Tigerstaden – 

eller På løvejakt i Kristiania 

Liv Evju 

I alle de år jeg har bodd i Oslo har jeg gledet meg over dekor og ornamentikk 

på bygningene i byen, særlig på leiegårdene fra slutten av 1800-tallet. 

Et ganske dominerende dekorelement på disse er løver i ulike varianter. 

Derfor har jeg også alltid irritert meg over betegnelsen «Tigerstaden», 

som Bjørnson i et av sine mange storkjeftede øyeblikk kalte Kristiania. 

Byen har også prøvd å markedsføre seg med tigre, laget for anledningen 

og stilt opp forskjellige steder i byen. I øyeblikket er det en tiger i Oslo, på 

Jernbanetorget. Jeg har tatt med meg kamera og vandret systematisk rundt 

i byen for å dokumentere løvene. Det har blitt mange overraskelser – jeg 

har funnet løver nesten overalt, også på bygninger som jeg har beundret i 

årevis uten å se at det var løver der. Jeg har prøvd å systematisere det jeg 

har funnet, og har laget en liste over adresser på steder med løver. Det er 

ikke umulig at det finnes flere løver i byen om man ser godt etter. 

på. Løveportene i Babylon og Mykene er 

noen av de eldste avbildninger vi har, som 

også viser løvens funksjon som dørvokter 

eller tempelvokter. den store sfinxen i 

Giza har menneskehode og løvekropp. 

Ett av sagnhelten Herakles’ tolv oppdrag 

var å nedkjempe den usårlige løven fra 

Nemea. Han kvalte den med bare hendene, 

og blir derfor ofte avbildet med et 

løveskinn rundt livet. Johannes døperen 

ble omtalt som løvens røst i ørkenen, 

og siden Markus-evangeliet åpner med 

historien om Johannes, fikk Markus den 

bevingede løve som attributt (nevnes

Schweiegaardsgate 15 - Tollvesenet 

hos profeten Esekiel). da relikviene etter 

Markus ble ført fra Alexandria til Venezia 

i 828 for at de ikke skulle falle i hendene 

på «de vantro», fulgte løven med og ble 

Venezias symbol. Fra oldtiden har vi også 

historien om slaven Androkles som trakk 

en torn ut av poten på en løve, og som 

fikk sin belønning da han senere som 

dødsdømt sto overfor den samme løven 

på en av romernes kamparenaer. 

Røverne Kasper, Jesper og Jonatan i 

Thorbjørn Egners Kardemomme by har 

en løve i huset, antagelig for å holde 

politimesteren unna. I flere barnebøker 

finner vi løver som støtter barnet som 

er hovedperson, ofte uten at barnet 

forstår at «hunden» er en løve. Løven er 

også brukt som symbol på Jesus og gode 

makter. Forfatteren C.S.Lewis har en løve 

(Aslan) som hovedperson i sine bøker om 

fantasilandet Narnia, og denne løven er et 

tydelig Kristus-symbol. 

I språket har vi flere uttrykk som 

bruker løver og løvers egenskaper som 

metafor, alltid med respektfull betydning. 

«Løvehjerte» er et tilnavn som betegner 

et særlig sterkt mot hos vedkommende. 

Uttrykket «Løvens part» stammer fra 

æsops fabler, og betyr at den sterkeste får 

mest når noe skal deles. Ordtaket «Opp 

som en løve og ned som en skinnfell» 

trenger neppe noen nærmere forklaring. 

Vi bruker også ordet i sammensetninger, 

som f.eks. «danseløve», «selskapsløve» 

og «moteløve». Gamle adelsslekter 

(særlig de som stammet fra kongens 

elskerinner) hadde gjerne ordet løve i 

navnet, f.eks. Gyldenløve. Slik kunne 

man vise at man var av nesten kongelig 

opprinnelse. det norske navnet Løvetann 

på blomsten Taraxacum vulgare er en 

direkte oversettelse av det tidligere 

franske navnet på løvetann, dent de lion 

(engelsk: dandelion), som betyr løvens 

tann og henspiller på de taggete grønne 

bladene som planten har. 

I heraldikken er løven stort sett forbeholdt 

kongers og staters våpenskjold. det 

norske riksvåpen viser også en løve, ironisk 

omtalt som «et for det hjemlige dyreliv 

karakteristisk dyr, nemlig løven, i en for 

denne karakteristisk stilling, nemlig 

oppreist på to ben, holdende en hellebard 

mellom forpotene» – som André Bjerke 

og hans venner uttrykker seg i leksikon- 

39

40 

Akersgata 40 - Finansdepartementet Karl Johans gate 33 

parodien Den bakvendte familieboken 

1955. Andre har også ønsket å pryde sin 

eiendom med dette kongelige symbolet, 

enten det nå har vært for å vise makt og 

rikdom, eller for å avskrekke mulige tyver 

og røvere. I tillegg til løver på og utenfor 

bygninger ser vi også løvemasker på 

iallfall tre av støpejernsfontenene rundt 

om i byen, både på youngstorget, ved 

Kirkeristen og Merkurfontenen utenfor 

Børsbygningen. 

Flere nyere institusjoner i Oslo er 

blitt dekorert med løveskulpturer ved 

inngangen. det viser at løven er høyst 

levende som en del av vår «mytologi», selv 

om vi ikke finner løver som dekorasjon 

på bygninger etter ca 1900 – med et par 

unntak, f.eks. Finansdepartementet fra 

1904. dette gående dyret vender ansiktet 

mot betrakteren, og skal da i heraldikkens 

språk kalles en leopard. Men utenfor 

heraldikkens strenge regler er løver løver 

og ikke noe annet. 

Løven som vilt dyr 

Selv om mitt prosjekt egentlig gjaldt 

løven som dekorativt innslag i Kristiania- 

arkitekturen, syntes jeg byens eneste ville 

løve måtte få være med. Under en busk 

på St.Hanshaugen, rett bak tårnhuset, 

smyger en løvinne seg fram. Hun har til 

og med en unge, så her må man være 

forsiktig. den svarte skulpturen er i malt 

sink, utført av H. Stuetzer. den er en gave 

fra en norsk-amerikansk ingeniør C.M. 

Eger, og ble satt opp i 1891. 

Løven som nasjonalt, statlig 

eller kongelig symbol. 

Selve riksvåpenet finnes mange steder i 

byen, men jeg har konsentrert meg om 

løver utenom riksvåpenet. derfor blir det 

første man tenker på i denne forbindelse 

de velkjente Stortingsløvene, utformet av 

billedhugger Christopher Borch og hugget 

i granitt av straffanger på Akershus. 

Men vi finner også andre nasjonale løver 

i byen. 

Tollkammeret i Schweigaards gate 15 

er en staselig bygning, oppført i årene 

1919-23. den har tre store gavler (vest, 

nord og øst), og hver av disse er prydet 

med en sittende løve som holder et våpenskjold 

– antagelig riksvåpenet. Løvene er

Nedre Slotts gate 12 

Parkveien 4 

Parkveien 25 

dessverre ikke lette å få øye på. de ser 

til siden slik at hodet vises i profil, det er 

ganske spesielt. Sittende løver er det ikke 

mange av. Over inngangen til Christiania 

Sparebank i Øvre Slottsgate 3 sitter det 

to meget imponerende dyr, men den mest 

kongelige av dem alle finner vi i Stortingsgaten. 

det sitter nemlig en flott løve over 

kongeinngangen på nordsiden av Nationaltheatret. 

den hører også til de som er 

vanskelige å se. den er plassert høyt oppe, 

nordsiden av teatret er som regel ganske 

mørk, og den sitter inntil veggen. En liten 

vask og en lyskaster kunne kanskje gi 

denne løven sin verdighet tilbake. Ellers 

har Nationaltheatret to løver til. disse 

er deler av skulpturgrupper som pryder 

taket og vender mot Stortinget. 

Også på dronningberget på Bygdøy 

finner vi den norske riksløven. den ligger 

sørgende på bakken med øksen under 

seg fordi Norges stattholder, grev Johan 

Caspar Herman Wedel Jarlsberg, er død. 

Monumentet over greven er utformet 

av Hans Michelsen og reist av kong Carl 

Johan. Mange småbarn på tur til Bygdøy 

har vært oppom dronningberget og trøstet 

denne løven. 

Men i unionsbyen Kristiania er også 

den svenske riksløven på plass. I Karl 

Johans gate 6 holdt i sin tid forsikringsselskapet 

Svea til, og på toppen av denne 

gården troner Moder Svea med løven 

Göta Lejon ved sin side. 

Et eksempel på en stats- eller 

nasjonsløve etter 1900 finner vi i Finansdepartementet, 

Akersgaten 40, fra 1904. 

den skal nok også virke avskrekkende i 

tillegg til å være symbol på en ung nasjon. 

På det tidligere Hovedpostkontoret er 

41

42 

St. Olavs gate 9 

Olaf Ryes plass 6 

også den nasjonale løven bevart i form av 

et metallskilt på veggen. 

Hele løvefigurer som dekorasjon 

på eller utenfor bygninger. 

I Akersbakken lå det tre murvillaer hvor 

stiftelsen Betanien drev hospital og 

sykepleierutdanning fra 1897. I 1929 

ble disse villaene bygget sammen til 

en. den østligste av villaene hadde en 

staselig utgang fra noe vi må anta var en 

havestue. denne utgangen er prydet av 

to hvilende løver, en på hver side av trappen, 

med hodene vendt fra hverandre og 

med et mildt uttrykk. 

Midt på Karl Johan finner vi også løvefigurer, 

nå som relieffer. Karl Johans gate 

33, hjørnegården ved Rosenkrantz’ gate 

og midt imot Grand Hotel, er oppført i 

1899. Her lå ett av byens beste hoteller, 

Søstrene Larsens hotel, og det drives 

fremdeles hotell her. Over alle de store 

vinduene i øverste etasje, til sammen fire, 

finner vi relieffer av liggende løver. disse 

er hugget i sten – som alle ornamenter på 

denne rikt utsmykkede gården. 

Ett kvartal lenger mot øst kommer 

vi til Tostrupgården, og høyt oppe på 

fasaden ligger det to løver vendt fra hverandre, 

symmetrisk plassert på hver sin 

side av midtfeltet. disse ser ut til å være 

støpt – det er vanskelig å si på avstand. 

det ligger også et par dekorative bevingede 

løver på toppen av Prinsens gate 25 

(Stortinget). 

I tillegg til disse har vi som nevnt tre 

par løver som ikke hører til Kristiania, 

men som likevel må være med. Utenfor 

Kunstnernes Hus i Wergelandsveien står 

to bronseløver som har angrepet hver sin 

flaggstang, de er utført av Ørnulf Bast i 

1930. det står også to løver i Kirkegaten 

og markerer inngangen til Christian 

Ringnes’ Småflaskemuseum. Løvene 

ser ikke ut til å være helt stø på bena; 

undres hva det kan komme av? Og byens 

ferskeste løver er vel de to utenfor Café 

Christiania i Stortingsgt/Nedre Vollgt.

Sofies gate 70 Niels Juels gate 2 

Løvemasker som dekorasjon 

på bygningsfasader 

de aller fleste løvene jeg har funnet er 

masker (hoder), og de er stort sett utført 

i gips. det slår meg at alle er forskjellige, 

bortsett fra i noen tilfeller hvor en og 

samme byggmester tydeligvis har oppført 

to nabogårder. da er både bygninger og 

dekor like. Eksempler på dette finner vi 

i Gabels gate 1/Niels Juels gate 2, Bogstadveien 

23 og 25 og faktisk tre gårder i 

Fredensborgområdet: Rosteds gate 13 og 

15 pluss Fredensborgveien 35. 

det later til at det har vært mange 

gipsmakere i byen på den tiden, og de må 

ha hatt tilgang til et utall av støpeformer. 

Noen løvemasker er plassert direkte på 

veggen (Pilestredet 57, Olaf Ryes plass 

6, Sofienberggate 11), mens flesteparten 

inngår i bygningsdetaljer som vinduer, 

dører og verandaer. Et par steder er bittesmå 

løvehoder brukt i hjørnene på 

vindus-omramningene (Th. Meyers gate 

18, Parkveien 25.) En god del tjenestegjør 

som overgang fra vegg til gesims eller 

tak, slik vi f.eks. ser det på Universitetets 

bygninger i sentrum, i Mariboes gate 7, 

Rosteds gate 13 og Uranienborgveien 27. 

Løvemasker er også brukt som del av større 

ornament eller på søyler (Kirkegaten 2, 

Bygdøy allé 10, St. Olavs gate 9, Munkedamsveien 

98.). de fleste løvemaskene ser 

stoisk frem for seg, men noen skal tydeligvis 

virke skremmende (Pilestredet 39). 

Løvemasken skulle antagelig både vise 

gårdeierens ry og posisjon i samfunnet og 

virke avskrekkende på uvedkommende, 

i oldtidens tempelvokter-tradisjon. I tillegg 

til eller sammen med løvemasken, 

er det ofte ranker av akantus i klassisk stil 

(Parkveien 4). I Akersgaten 20 er løvehodet 

malt på veggen i 1895. 

Hvor i byen finner vi løvene? 

Løver og løvemasker er nokså jevnt fordelt 

i bygningsmassen fra 1880-1899, fra 

Grünerløkka via sentrum til Majorstuen, 

men nok med en viss overvekt på den 

såkalte vestkanten. Stilen på denne tiden 

er blitt kalt historisme, stilforvirring eller 

til og med Redselsperioden. Karakteristisk 

for perioden er at man hentet elementer 

fra tidligere stilarter, og løvene er nok en 

arv fra antikken. 

43

44 

Holbergs gate 3 

Tollbugata 3 

En kan ikke se bort fra at det har vært 

mer ornamentikk på mange bygårder enn 

det er i dag. Mye har antagelig forvitret 

og er blitt fjernet av sikkerhetsgrunner, og 

om dette har vært løver, vet vi vel neppe. 

Løver som dekorasjon ser ut til å ha vært 

en motesak – bygninger som er eldre 

har ingen løver (f.eks. Homansbyen). I 

1899 ble det som kjent bråstopp i byggebransjen 

i Kristiania, og da byggingen tok 

seg opp igjen, var løver tydeligvis helt 

umoderne. 

Løvejakten i Kristiania har åpnet mine 

øyne for dekorasjonene på bygningene 

her i byen. Ironisk nok er så å si alle 

løvene fra 1880-90-tallet, da Hamsun 

gikk omkring og sultet og byen fortjente 

tilnavnet Tigerstaden. Løvene våre ser 

vi hver dag, men oppmerksomheten har 

det vært så som så med. det er å håpe 

at eierne av disse bygningene klarer å 

holde dem vedlike - de er et flott innslag i 

byrommet som vi ikke må miste. 

Liv Evju har arbeidet som bibliotekar/ 

bokhandler i Oslo og Akershus i 45 år. 

Løvejakt med kamera er hennes første 

prosjekt som aktiv pensjonist. 

Litteratur: 

Hvidt, Kristian: Pynt på gesimsen ; 

facader på købehavnsk etagebyggeri 

1860-1920, København 1983. 

Alle fotos: Liv Evju

PÅ MANGE AV dISSE AdRESSENE ER dET FLERE FORSKJELLIGE LØVER: 

Sentrum 

Akersgaten 20 

Akersgaten 40, Finansdepartementet 

dronningensgate 15, Posthuset 

Grensen 2 

Grønlandsleiret 15, Olympen 

Holbergs gate 3 

Karl Johans gate 3 

Karl Johans gate 6 

Karl Johans gate 25, Tostrupgården 

Karl Johans gate 33, Hotel Carl Johan 

Karl Johans gate 43, Universitetet 

Kirkegaten 2 

Kirkegaten 10, Småflaskemuseet 

Kirkegaten 20 

Mariboes gate 7, hj. Badstugaten 

Nedre Slottsgate 12 

Nedre Vollgate 19, Café Christiania 

Pilestredet 12, hj. Apotekergaten 

Pilestredet 39 

Pilestredet 57 

Prinsens gate 25 (Stortinget) 

Rosteds gate 11 og 13/Fredensborgveien 35 

Rådhusgaten 23b 

Schweigaards gate 15, Tollkammeret 

St. Olavs gate 9 

St. Olavs plass 2 

Stortingsgaten 15, Nationaltheatret 

Stortorvet 10, Glassmagasinet 

Tollbugaten 3 

Torggaten 5 

Trondheimsveien 5 b 

Wergelandsveien 17, Kunstnernes Hus 

Øvre Slottsgate 3, Christiania Sparebank 

Grünerløkka 

Olaf Ryes plass 6 

Rathkes gate 7 

Seilduksgaten 24 

Sofienberggaten 11 

Thorvald Meyers gate 18 

St.Hanshaugen 

Parken 

Akersbakken 35, Betanien 

Bjerregaards gate 8 

Johannes Bruns gate 4 

Frydenlunds gate 4 

Frydenlunds gate 6 

Sofies gate 70 

Ullevålsveien 52 

Hegdehaugen/Majorstuen 

Bogstadveien 23 og 25, hj.Vibes gate 

Eilert Sundts gate 26 

Fauchalds gate 1 

Hegdehaugsveien 24 



Parkveien 4 

Parkveien 25 

Vibes gate 9/dronning Astrids gate 7 

Frogner 

Bygdøy alle 10 

drammensveien 66 

Eckersbergs gate 17 

Framnesveien/Munkedamsveien 

Gabels gate 1 

Munkedamsveien 98 

Niels Juels gate 2 



Parkveien 73 

Thomles gate 4 

Uranienborgveien 27 

dronningberget, Bygdøy 

Monumentet over Grev Wedel-Jarlsberg, 

ved Dronningberget Bygdøy 

45

46 

Båtservice 

Bjørn Johansen 

Velkommen ombord. Før vi starter turen ut på fjorden, må jeg be alle om 

å snu seg og smile til fotografen. Når vi kommer tilbake kan dere få kjøpt 

fotografiet som et postkort og sende hjem. Klikk, og glassplaten var klar til 

fremkalling. Fotografen skyndte seg bort i den lille boden på utstikker A og 

fremkalte bildet. Om halvannen time ville de komme tilbake fra fjorden, og 

da måtte bildene være klare. Og det ble de. Minner fra en sight-seeingtur 

på ferie i hovedstaden. 

Fotografene 

den første fotografen het Engmann, og 

var fra Sverige. Han startet opp turistfotograferingen 

i 1951, og var en synlig 

karakter i bybildet fra da av. En begrenset 

jobb, avhengig av turister og fint vær. 

det er denne fotograferingen som gir 

oss disse øyeblikksbildene fra de glade, 

trygge og gode 50-årene. (Hvem drømte 

ikke om en soft-ice, eller en liten flaske 

mineralvann den gangen). det ble brukt 

et platekamera som ga et negativ på 6 x 9 

cm. Litt av en kunst å få full treff på dette 

ene forsøket, for det ville ta for mye tid å 

skulle skifte plate og samtidig holde på 

passasjerenes smil. Mørkerommet hadde 

fotografen i den lille boden borte ved 

Utstikker A, i dag Rådhusbrygge 1. 

Ble resultatet bra? Spenningen var nok 

til å føle på pengepungen for fotografen. 

Et godt foto ville bli et godt salgsobjekt. 

det var også stor variasjon i antall 

passasjerer på hver tur. Fotografen talte 

opp antall passasjerer, og måtte så ta en 

sjangs på antallet han ville regne med å 

selge. En god tur kunne gi et salg på 15-20 

fotografier. Prisen var to kroner stykket. 

Var fotografen heldig med bildet, kunne 

han få bestilling på 20 ekstrakopier til 

en rik amerikaner som skulle sende til 

hele slekta. dette ble ekstraarbeid, med 

levering på hotellet. 

Blant vanlige folk var det ikke alle som 

hadde eget kamera den gangen, og det 

var langt fra alle som hadde muligheten 

til å ta slike bilder. det kan derfor sies 

at fotografen var en god sosialskildrer, 

til overkommelig pris for alle. En annen 

faktor var det å bli fotografert i gruppe. 

Ens egen lille verden ble større. Senere

vil man peke på bildet og si: «der er 

jeg i Oslo». Eller fortelle om de andre 

passasjerene, disse var fra USA, en herre 

fra England, et søskenpar fra danmark 

eller Hansen fra Otta. 

Engmann fra Sverige var den første 

fotografen, og Båtservice så på hans ide 

om å fotografere passasjerene som god 

reklame for virksomheten. det var to 

forskjellige båtturer. den ene turen tok 

halvannen time, mens den andre var to 

og en halv time lang. Fotografen måtte 

da løpe mellom utstikkerne og mørkerommet. 

På en flott dag kunne det være 

10-12 avganger. En av guidene til Båtservice, 

Tormod Sparstad, begynte som 

hjelper for fotografen. det kunne være 

meget travelt med salg av bilder, for så å 

fotografere en ny avgang. 

I 1957 tok Sparstad over som fotograf. 

Han hadde også noen assistenter til å 

hjelpe seg. Etter Sparstad fulgte en ung 

47

48 

mann ved navn Knut Vadseth. Han hadde 

dette som sommerjobb i sesongene 1961 

og 1962, og det hører med til historien at 

han senere ble fotograf. På 60-tallet ble 

de små fotoapparatene, Instamatic mer 

og mer vanlige blant folk, og de tok egne 

bilder. Fotografene skjønte fort at her ble 

det lite salg når folk tok egne bilder. 

Båtene 

Båtservice startet i 1946 med en snekke 

som tok 16 passasjerer, året etter hyret de 

inn to brukte båter. Alle ble døpt Båtservice 

med dertil hørende romertall. Så i 

1949 kom båten Båtservice VI som tok 40 

passasjerer. Båten var tegnet og konstruert 

av ingeniør Sigurd Herbern, og den 

ble bygget ved Lyngør Båtbyggeri. 

Båtservice III ble sjøsatt i 1951 og 

kunne ta hele 90 passasjerer. I Olympiaåret 

ble Båtservice I levert den 21.mai fra 

Gjeruldsens båtbyggeri, Fevik pr Grimstad. 

En moderne trebåt med flotte linjer 

tegnet av Sigurd Herbern. den målte 

nesten 17 meter med plass til 90 passasjerer 

og totalvekt 28 tonn. I 1953 kom to 

nye båter tegnet av ingeniør Furuholmen, 

disse ble bygget i Amsterdam ved verftet 

doorbod. 

disse smekre båtene går fortsatt i 

daglige ruter på fjorden. Båter som ser 

ut som båter. Ekte vare fra 1950-tallet. 

Vi kan reise med dem hver eneste dag, 

eller leie dem for en spesiell anledning. 

det har gått brudeferder på fjorden med 

Båtserviceog mange har hatt restaurant 

dronningen som mål for å markere 

begivenheten. 

Båtservice har hatt store dager på 

17.mai. da var det omtrent bare nordmenn 

med båten, men på de vanlige 

turistdagene kunne det være hele 70 % 

turister. På St.Hansaften hadde de nattrute 

i flere år. Populært med en tur på 

fjorden. 

Båtservice ble startet av Finn B. Røer 

og Egil Bjørn-Hansen i 1946. det startet 

med en snekke, og firmaet skjøt fart 

da de overtok Bygdøyfergene i 1950. 

Båtservice-båtene har altså vært et 

varemerke på indre havn i over 60 år. 

Måtte de vakre båtene bli bevart for evig 

tid. 

Bjørn Johansen er freelancer med bidrag 

i bl.a. A-magasinet, Aftenposten og dagbladet. 

Han samler gamle fotografier og 

postkort som forteller små historier.

INNHOLd: - Oslo Museum

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?