INNHOLd: - Oslo Museum

oslomuseum.no

INNHOLd: - Oslo Museum

Nr. 4 - 2008

UTGITT AV OSLO MUSEUM

AVd. ByMUSEET

FROGNERVEIEN 67

POSTBOKS 3078

ELISENBERG

0207 OSLO

TLF: 23 28 41 70

FAX: 23 28 41 71

E-post: post.bymuseet@oslomuseum.no

Hjemmeside: www.oslomuseum.no

REDAKTØR:

Anne Birgit Gran Lindaas

I REDAKSJONEN:

Hans Philip Einarsen

Vegard Skuseth

Knut Sprauten

FOTOBEHANDLING: Rune Aakvik

UTFORMING: Terje Abrahamsen

Tidsspennet du møter i dette nummeret

av Byminner er på godt over 200 år. Vi

presenteres for både herskap og tjenere

på slutten av 1700-tallets Christiania.

Nils Voje Johansen presenterer oss

for en mer ukjent og eventyrlig side ved

Bernt Anker, og Hanne Østhus gir oss

et innblikk i hvordan livet kunne arte

seg for en tjener eller tjenestejente på

1700-tallet. Bymiljøet og boligmiljøet for

barn i nye boligprosjekter i Oslo har vært

INNHOLd:

Nils Voje Johansen

I spennet mellom ballongferd

og universitetskamp – litt om

Bernt Anker som naturviter

Side 2

Hanne Østhus

Arbeid, underordning og selvstendighet:

livet som tjener i

1700-tallets Christiania

Side 16

Lars Emil Hansen

Observatoriegt. 2b

Side 26

Bård Isdahl

Barndommens landskap på

østkanten

Side 32

Harald Magnus Kvifte

Byens offentlig rom –

mangfold og toleranse

Side 40

diskutert i den senere tid. Bård Isdahl

forteller oss hvordan barns oppvekstmiljø

har endret seg siden etterkrigstiden og

fram til i dag.

Mangfoldsåret 2008 nærmer seg

slutten. Ønsker vi og aksepterer vi

et mangfold i det offentlige rom som

medfører synliggjøring av store sosiale

og menneskelige problemer? dette er

temaet Harald Magnus Kvifte tar opp i

sin artikkel.

1


2

I spennet mellom ballongferd og

universitetskamp – litt om Bernt

Anker som naturviter.

Nils Voje Johansen

I Byminner Nr. 4 – 2003 hadde Kristian Fougner en interessant

artikkel om de første ballongoppstigninger i Norge. Artikkelen tar

spesielt for seg omstendigheter rundt Dionysius de Fontenelles mulige

ballongoppstigning i 1791, men refererer også til Alf Colletts ”Gamle

Christianiabilleder” hvor det hevdes at det i 1782 ble sendt opp en

ballong i Christiania. Fougner påpeker helt riktig at dette ville vært

bemerkelsesverdig tidlig, og den omtalte begivenheten er da også

etter all sannsynlighet den som skjedde 12. november 1784. ”Norske

Intelligenz-Sedler” fra 17. november samme år gir mer informasjon

om begivenheten. Hovedoppslaget den dagen lyder:

”Christiania, 1784. Afvigte Fredags

Aften Klokken 9 1/2 slet blev en Aerostatisk

Maskine 1 afsendt fra Herr Etats-Raad

Ankers Have; den steeg, til de Tilstedeværendes

Fornøyelse i 2 1/2 Qvarteers

Tiid saa høyt, at man ikke kunde øyne

den. Maskinen var af tyndt Papiir 6 Foed

høy, og 12 Foed i Omkreds naar opfyldt.

Øverst paa var hengt en Seddel, som

lovede Finderen 1 Rdlr. i Belønning for

Underretning til Herr Peder Anker hvor

den var nedfalden, som formodentlig vil

blive Norden for Christiania, da Vinden

paa den Tiid var Sønden.”

Ballongen ble sendt opp fra hagen til

Bernt Anker, det vil si Paléhagen, som

lå omtrent der vi i dag finner Christian

Frederiks plass. Avisreferatet viser at de

som stod bak oppsendingen ønsket å

drive en smule forskervirksomhet, siden

de forsøkte å finne ut hvor ballongferden

endte. Ballongen var ca. 2 meter høy og

hadde en diameter på omlag 1,25 meter,

det vil si en avlang fasong i høyderetning.

den steg i drøye 35 minutter før den

forsvant ut av syne. Hva den var fylt med

står det ikke noe om, men det fantes kun

to typer ballonger, varmluftsballonger


”Norske Intelligenz-Sedler” bragte 17. november 1784 nyheten om at det var sendt opp

en ballong i Christiania.

og hydrogenballonger. Hvem som stod

bak ballongferden, er heller ikke oppgitt i

nyhetsoppslaget, men det er sannsynlig at

det var lokale entusiaster med Bernt Anker

i spissen. Vi skal senere komme tilbake

til informasjon som kan underbygge en

slik hypotese. Bernt Ankers bror, Peder

Anker, stod som kontaktperson dersom

noen fant ballongen. dette kan indikere

at også han var med, men det er også

rimelig å anta at hans navn stod på lappen

siden han eide skogområdene hvor man

forventet at ballongen ville falle ned.

Etter at de første ballonger var sendt

opp i Frankrike i 1783, herjet det nærmest

en ballongfeber i Europa. Også ”Det

norske Selskab” i København var opptatt

av nyhetene om at verdens første aeronauter,

François Pilâtre de Rozier og

François Laurent de Marquis d’Arlandes,

hadde gått til værs i Paris 21. november

1783. I selskapets verseprotokoll finner

vi flere dikt om fenomenet, blant annet

et av Bendix djurhuus Prahl:

”Og da den neddalte Maskine

Luftseyleren sætter paa Land,

Parisiske Piger fremtrine

Og krandse den modige Mand;

hans Hierte de veed at oplive,

Stor Løn for sin fare han vandt,

da Kysse den Kulde fordrive,

Som Helten blandt Skyerne fandt.”

Naturviteren Bernt Anker

Christen Hee Hvass (1731–1803) må

senest i 1763 blitt ansatt som privatlærer

for brødrene Anker i Christiania. Han var

student fra Randers skole i 1747 og hadde

tatt attestas (presteeksamen) i 1755. det

er uklart hva han deretter livnærte seg av,

men antagelig har han vært privatlærer.

Kanskje har han også vært knyttet til sin

3


4

onkel, Christen Hee (1712–1781), som

var ansatt ved Søetaten i København

og fra 1759 professor i matematikk

ved København universitet. Hee Hvass

var en mann med naturvitenskapelige

interesser, og han skal allerede i 1764 ha

vært i forhandlinger med engelskmenn

om å utgi en forbedret utgave av Tycho

Brahes verker. 2 Etter at brødrene Anker

hadde fått noe utdannelse hjemme,

ble de sammen med sin lærer sendt

på dannelsesreiser i Europa. Et av de

første stoppene var Uppsala hvor de

skulle høre forelesninger av botanikeren

Carl von Linné (1707–1778). Linné var

den vitenskapelige stjernen i Norden

– verdensberømt for sitt system for

inndeling av plantene. Studenter fra

mange land kom til Uppsala for å høre

hans forelesninger, og han var kjent som

en god lærer som vekket studentenes

interesse for faget og naturen. Bernt Anker

opplyste dessuten i brev til Christen Pram i

1796 at brødrene hadde hørt forelesninger

av flere fremstående vitenskapsmenn i

Uppsala. de tre han nevnte var: 3

Johan Gottschalk Wallerius (1709–

1785), som i 1750 var blitt den første

professoren i kjemi og metallurgi i Sverige,

en posisjon han hadde frem til 1767. Han

var kjent som en god forsker, men la også

for dagen en omfattende interesse for

undervisning. 4

Torben Olof Bergman (1735–1784),

som i 1758 var blitt dosent i fysikk. I 1761

ble han adjunkt i matematikk og i 1767

professor i kjemi og farmakologi. Han

var kjent for å holde gode forelesninger,

preget av kjærlighet til fagene. Mange av

Sveriges beste kjemikere hadde ham til

lærer, og også utenlandske vitenskaps-

menn dro til Uppsala for å følge hans

undervisning. 5

Anders Berck (1711–1774), som i

1741 ble professor i økonomi og nasjonaløkonomi.

Professoratet i nasjonaløkonomi

var det første i sitt slag i Sverige

og et av de første i Europa. Berck ble

den nasjonaløkonomiske vitenskapens

grunnlegger i Sverige, og hans bok

”Inledning til almänna hushålningen”

er det første svenske arbeidet på dette

området. Boken fikk også innpass på

flere utenlandske læresteder. 6

det ser altså ut til at Hee Hvass plukket

forelesere med nennsom hånd. Oppholdet

i Uppsala skjedde antagelig høsten

1763 eller i 1764. Vi vet at tre brødre

Anker var i København i begynnelsen

av januar 1764. Johan Fredrik Bartholin

skrev 7. januar 1764 brev til Bolle Willum

Luxdorph i København hvor han omtalte

handelsmannen Christian Anker, og

tilføyde:

”Hand har nu 3 smukke og artige Børn

i København tilligemed deres Informator

Hvass, som er een meget brav Karl

i Mathematiqven, hvilken tilligemed

Børnene skal reise udenlands til Sommer.

Skulde Deres høyvelbaarenhed behøve

nogle engelske Bøger, da kand De sikkert

betroe Hvass Commissionen naar hand

kommer til Engelland, hvor hand har

været eengang tilforn. Kiender De ham ej,

saa vil De finde Fornøielse af at tale med

ham, som er vel kient af min Broder.” 7

Vi vet at Bernt Anker ble immatrikulert

ved København Universitet 9. mai

1764, og etter universitetsmatrikkelen

hadde han da blant annet skaffet seg

kunnskaper i matematikk, fysikk, økonomi

og statsvitenskap. 8 dette stemmer godt


overens med de fagene brødrene skal

ha studert i Uppsala. Noen år senere, i

desember 1768, ble Bernt Anker registrert

som akademisk borger ved universitetet i

København. Selv om vi ikke kan betegne

ham som vitenskapsmann, forsøkte han

å holde seg godt orientert i flere emner

i fysikk, kjemi og bergvitenskap. Hans

Modell av

den ballongen

brødrene

Montgolfier

demonstrerte 4. juni

1783. Ballongen var

36 fot i diameter.

interesser førte til at han etter hvert ble

opptatt i tre lærde selskap. Allerede 3.

desember 1770 ble han medlem av ”Det

Kongelige Norske Videnskabers Selskab”

i Trondheim. I 1782 ble han foreslått som

medlem av The Royal Society i London

etter anbefaling av åtte medlemmer. 9 I

forslaget fremhevet forslagstillerne at

5


6

”We the underwritten do from our

personal knowledge recommend him

as a Gentleman well skilled in Natural

Knowledge and other branches of Literature,

and likely to become an useful

and valuable Member.”

Bernt Anker ble opptatt som ”Fellow”

av The Royal Society 7. november 1782.

Vi vet dessuten at da han oppholdt seg i

London våren 1783, var han med å foreslå

den danske diplomaten Christopher

Vilhelm dreyer (1737–1810) til medlem av

Bernt Anker var forretningsmann, verkseier, skogeier mm

og ble etter hvert Norges rikeste mann. Han var dessuten

interessert i fysikk og bergvitenskap og skrev også flere

skuespill.

Jean-Pierre Blanchard og John Jeffries

krysser 7. januar 1785 den engelske kanal

med ballong.

Ole Chrisopher Wessel var sammen med Bernt Anker den

ledende personen i ”universitetskomiteen” som ble nedsatt

i Christiania i 1793. Bildet viser den lærde Wessel foran sin

boksamling. Det er ukjent

hvem som har malt bildet (som finnes i flere kopier), men

vi vet at den danske maleren Christian August Lorentzen i

1792 besøkte og malte Wessels eiendom Stubljan.

selskapet. 10 den 31. mai 1794 ble Bernt

Anker medlem av Kungliga Vetenskaps-

Akademien i Stockholm etter forslag

fra friherre Samuel Gustaf Hermelin

(1744–1820), kartograf og bergråd. I

forslaget fremhever Hermelin at Anker

”förenar med egen Kunskap flere

Vetenskaper, vacara Samlingar af

Mineralier, Han har både drift och förmoga,

at befordra Bergs Wetenskapen, och

låter nu udi Norrige inretta serskilte Bly-,

Koppar- och Guldverck genom tvänne


Svenske Bergsmän hvilket tilicka tjenar

för deras upmuntran och öfning. Och

jag har mig bekant, at Herr Ancker med

mycket nøje skulle anse, om honom

lämnas anledning, at på nogot sätt kunna

tjena Kongl. Academien, eller at befordra

Wetenskaper och deras idkare [dyrkere]

i våra Nordiske Länder.” 11

Kampen for et norsk universitet

På siste del av syttenhundretallet kom

det flere ganger til debatt om opprettelse

av et universitet i Norge. Nordmenn så

seg i en særstilling i Europa fordi de var

”nægtet en Herlighed, som ellers intet

oplyst Land savnede, en Høiskole for

Videnskaberne inden Rigets Grændser.” 12

Under trykkefrihetsperioden fra 1770

til 1772 utkom det flere artikler som

behandlet emnet, men etter Struensees

fall 17. januar 1772 stilnet all debatt.

Saken ble først tatt opp igjen etter at

kronprins Frederik tok makten i 1784.

Ved kronprinsens Norges-reise i 1788

ble ønsket om et universitet fremmet flere

ganger, men det kom heller ikke da noe

ut av debatten.

Våren 1793 ble temaet nok en gang

tatt opp. Eidsbergpresten Jacob Nicolai

Wilse innkalte patriotiske borgere til et

møte i Christiania 4. juni samme år. I

forbindelse med invitasjonen, hadde Bernt

Anker, på oppfordring fra Wilse, skrevet et

innlegg om opprettelsen av et universitet

i Norge. Her sammenlikner han blant

annet Skottlands og Norges situasjon –

begge ble styrt fra land lenger syd, men

allikevel hadde Skottland tre universitet,

Norge ingen. 13 det mest konkrete som

kom ut av møtet var at det ble nedsatt

en komité som skulle arbeide frem en

plan for et universitet. Komiteen bestod

av Ole Christopher Wessel, Bernt Anker,

Jacob Nicolai Wilse, Johan Randulf Bull,

Haagen Mathiesen, Johannes Møller

og Jacob Rosted. de hadde sitt første

møte 7. juni 1793, 14 og to uker senere

sendte de brev til utvalgte personer og

institusjoner i Norge. Her oppfordret de

interesserte til å fremkomme med forslag

til hvordan et akademi eller universitet

best kunne innrettes. de la vekt på at

det skulle være et moderne universitet

som vektla de nye vitenskapene, slik

som naturvitenskap, for at

”gammel unyttig befunden Vedtægt

indskrænkes, og de saa kaldte Brød

Videnskaber, Guds Læren og Lovkyndighed

rigtigen dyrkes uden at tilsidesætte

fortrinlig Opmærksomhed paa de Videnskaber

som i disse Tider i Almindelighed

og for Norge i særdeleshed ere uundværlige.”

15

det ble utsatt premier på henholdsvis

200 og 100 riksdaler til de to beste

avhandlingene. Pengene var skjenket av

Bernt Anker og Ole Christopher Wessel.

Sistnevnte var generalauditør i Norge og

giftet seg i 1791 med Maren Juul og ble

dermed en av Norges rikeste personer.

Wessel var en kunnskapsrik person med

stor integritet, han hadde deltatt i den

vitenskapelige landmålingen i danmark

og hadde dessuten erfaring fra dansk

høyesterett. Professor Christen Hee i

København beskrev Wessel som ”det

ypperligste genie jeg haver kiendt.” 16 det

spørs om ikke Bernt Anker hadde Wessel

i tankene da han i sitt innlegg om et norsk

universitet skrev:

”Jeg kjender en Videnskabers Mand,

en Mand, som ingen Lyksalighed sætter

7


8

ved Siden af den at gavne sit Fædreland,

som har stor Formue, ingen Børn, og en

dyrket Forstand; med samme Opofrelse

af Livets Behageligheder han vil omskabe

Elændiges Kaar og giøre dem til glade

og nyttige Mennisker i nette Boeliger og

dyrkede Egne ved hans Gavmildhed, –

med samme Ædelmodighed vil han og

udbrede Oplysning for de kommende

Slægter, ved at understøtte Norges

Universitet.”

dette sitatet, samt kommentarer

Anker gir i et par brev, kan tyde på at

den rike og begavede Wessel faktisk var

en person Bernt Anker respekterte som

noe nær sin likemann. At de to ble ansett

som ledende i Norge, ser vi også ut fra

biskop Johan Nordahl Bruns uttalelse om

universitetskomiteen: ”En Ancher og en

Wessel med i Spillet er allereede meget

vundet.” 17 Komiteen anså at den beste

avhandlingen om et universitet i Norge

var skrevet av Christen Pram. Men én

ting var å avholde en konkurranse, verre

ville det være å få gjennomslag for ideen

i København. Komiteen var selvsagt klar

over at den var selvoppnevnt og totalt

avhengig av å skaffe seg legitimitet for

å få gjennom sine synspunkt. I et brev til

Wilse foreslo derfor Wessel:

”Jeg har havt den Ideé at man skulle

søge at skyde sig under Kronprindsen,

foredrage ham det passerede, oplyse

ham om Sagens Mulighed og Vigtighed

og udbede sig hans protection til Tingens

viidere Fremgang [...] saaledes en publicitet,

som i mange henseende ville være

gavnlig, og en protection, som kunde

stoppe Munden paa dem der kunde

ellers falde paa at bebrejde os at vi solgte

Huuden førend vi havde skudt Biørnen

eller at vi tiltog os en Myndighed, som var

uden for privat Mand Competence.” 18

Saken ble sommeren og høsten

1794 stående i stampe fordi Wessel var

syk – han synes å ha vært komiteens

leder. Etter at han avgikk ved døden 26.

desember 1794, ble arbeidet gjenopptatt.

Kort etter var innstilling ferdig og ble sendt

kongen 18. april 1795. Avgjørelsen fra

København kom raskt og var negativ, det

var ingen stemning for opprettelsen av et

norsk universitet. dette begrunnet med at

det ikke fantes finansielt grunnlag for en

slik institusjon, men det var nok i tillegg

en viss frykt for at en høyere læreanstalt

skulle bli et arnested for separatistisk

virksomhet. Som kjent måtte vi vente helt

til 1811 før kongen besluttet å opprette

et universitet i Norge.

Bernt Anker foreleser over

emner fra fysikken

I Christiania vakte avslaget irritasjon. Som

en reaksjon på vedtaket, og også som et

ønske om å vise at man i Norge faktisk

var i stand til å holde lærde forelesninger,

ble det vintrene 1796/97 og 1798/99

gjennomført offentlige forelesninger i

privat regi. Niels Treschow beskriver

bakgrunnen for forelesningene på en

diplomatisk måte: ”Af Grunder alle ved.” 19

Treschow holdt selv forelesninger over

Kants filosofi, stadsfysikus Johannes

Møller holdt forelesninger over mineralogi

og kjemi og Bernt Anker holdt forelesninger

over fysikk. Møllers forelesninger ble holdt

hjemme i hans eget hus, mens de to andre

holdt forelesningene i biblioteket i Bernt

Ankers Palé. 20 Treschows forelesninger

ble senere utgitt i bokform, men

forelesningene til Møller og Anker ble ikke


utgitt. Etter Ankers død var det på tale å la

enkelte av hans manuskripter trykkes, og

i den anledning fikk Christen Pram laget

avskrifter av forelesningene. De fleste av

disse er fortsatt bevart i det kongelige

bibliotek i København. 21 Manuskriptene

viser at Ankers forelesninger ofte var

ledsaget av eksperiment. Emnene

var høyst forskjellige og spente fra

mekanikk og varmelære til elektrisitet og

magnetisme. Forelesningene ble holdt

ukentlig og ble fulgt av både menn og

kvinner – Conradine dunker forteller at

hun som ung kvinne var til stede. Mens

Møllers forelesninger ikke ble besøkt av

damer, og Treschows kun av få, var det

annerledes med Bernt Ankers:

”hertil havde [Anker] indbuden tyve

til tredve Damer. Han fortalte os om

Experimentalphysikens Fremgang i

Frankrig, om Lavoisier, 22 Fourcroy 23 og

Fleres Opdagelser, om hvorledes man

i forrige Tider havde holdt Luft og Vand

for Elementer, fordi man troede, at de

ikke vare sammensatte. Han fortalte om

Gasarterne, om Oxygen og Azot 24 , om

Vandstofgas m.m.” 25

Forelesningene var selvsagt ikke

basert på egen forskning, men var

snarere en formidling av kunnskap Anker

hadde samlet ved å lese utenlandske

lærebøker og tidsskrifter. Han henviser

til mange kilder, så man får inntrykk av

at han var belest. Riktignok kan han

av og til følge utenlandske lærebøker

mer eller mindre ordrett, som når han

foreleser over hvordan materie fyller

alt rom. Her finner vi passasjer som

er en direkte gjengivelse av hva som

står i Adam Wilhelm Hauchs lærebok

”Begyndelses-Grunde til Naturlæren”

som utkom i København i 1794. Hauch

var kammerherre og hadde bygd opp

og innrettet en stor instrumentsamling.

Fra 1790 til 1794 holdt han dessuten

forelesninger i København for hoffets folk,

militære, studenter og andre interesserte.

Kanskje Bernt Anker sågar hadde vært

til stede på noen av disse?

I en av forelesningene Anker holdt,

viser han at han var bevandret i ballongferdenes

historie. La oss hensette oss til

Ankers Palé en vinterdag på midten av

1790-tallet. dagens foreleser er Bernt

Anker. Tema for forelesningen er ballongferder

og varmelære:

”Efterat Cavendish 26 i Aaret 1766

havde opdaget den store Læthed af

den brændbare Luft har Doctor Blake 27

i Edingburg fortællet mig at han to Aar

derefter kom paa de Tanker at en tynd

Blære fyldt med saadan Luft kunde

opstige i Atmosphæren og at man

saaledes kunde flyve i Luften, uden

at han dog anstillede Forsøg derover.

Cavallo 28 havde de samme Tanker 1782

og giorde mange Forsøg, men brugte

ikkun Papiir, som han fandt for at indslutte

den brændbare Luft, og dette fandt han alt

for giennemtrængeligt. Siden brugte han

Blærer, og disse fandt han for tunge. Han

kom altsaa ikke videre end at frembringe

Sæbe-Kugler fyldt med brændbar Luft,

som han lod opstige i sit Værelse og

derefter gav Knald 29 , det samme giorde

Lichtenberg 30 i Göttingen 1782.”

Anker fortsatte så å fortelle om hvordan

brødrene Joseph og Etienne Montgolfier

31 hadde gjort nye, banebrytende

oppdagelser i 1783. Etter flere mislykkede

forsøk hadde Etienne Montgolfier

prøvd med en ballong av taft. 32 den ble

9


10

oppvarmet innvendig ved at man brente

papir, og den steg deretter til værs inne på

hans værelse. dermed hadde historiens

første varmluftsballong lettet. Etter denne

vellykkede testen laget han flere større

ballonger, og 4. juni 1783 steg en ballong

med en diameter på 35 fot til værs ved

Annonay syd for Lyon:

”Den steeg 2 000 Fod i Veyret, og

faldt 35 000 Fod fra det Sted hvor den

steeg op. Opfinderen vidste ikke den

sande Aarsag hvorfor Machinen steeg,

thi de troede at der opstod Gas ved

Forbrændingen af Straaet og Ulden som

var lettere end den Atmosphæriske Luft og

som i lang Tid blev kaldet Mongolfies-Gas,

og ikke fik den rette Aarsag som er den,

at Sækken blev fyldt med Heedet, eller

ved Ilden, fortyndet Luft.”

Her viser Anker at han også fulgte

med i den vitenskapelige debatten om

hvorfor varmluftballonger kunne lette

fra bakken og stige i luften. det ble ikke

utskilt en egen, lett gass som gjorde at

ballongen kunne lette. I stedet var det

luften som fikk mindre tetthet når den ble

varm, noe som førte til at ballongen fikk

et løft i forhold til den omliggende luften.

Anker snakket deretter om de forsøkene

Jacques Alexandre César Charles 33

hadde gjort med hydrogenballonger i

august 1783. Alle de omtalte forsøkene

var uten mennesker om bord – altså

ballongferder som liknet på den som fant

sted i Christiania i november 1784. Men

Bernt Anker tok selvsagt også for seg

bemannede ferder:

”Mongolfie fandt en utrettelig Hielper i

Hr. Pillater de Roche 34 , Forstanderen for

Museum i Paris, og han vovede for første

Gang den 15de October 1783 at opstige i

Luften med en Machine, hvorpaa der var

anbragt et Galbric med Ild-Fyr-Fod for at

underholde Ilden bestandig 35 . Derpaa

steeg han op med Marqvis de Arland 36 og

blev 25 Minuter i Luften. Charles og han

giorde mangfoldige Forsøge, og dristig

ved disse, steeg han med 7 Personer

den 19de Januari 1784, men kom ned

efter 15 Minuter formedelst en Ridse i

Machinen.”

Temaet avsluttes deretter med at

Anker nevnte noen milepæler innen

ballongflygningens korte historie. Den

15. juni 1785 hadde Pillater de Roche

forsøkt å krysse den engelske kanal,

men ballongen hadde havarert, og Roche

hadde omkommet. Han ble dermed den

første ballongflyger som satte livet til.

Bedre hadde det gått for Jean-Pierre

François Blanchard 37 og John Jeffries 38

som noe senere krysset kanalen på 2

timer og 32 minutter.

Her forlater vi Bernt Ankers forelesning.

det må imidlertid nevnes at de

fleste av hans forelesninger var mer

fagorienterte enn det dette utsnittet kan

gi inntrykk av. Ballonghistoriene var

nærmest å regne som en innledning til

det temaet han egentlig skulle snakket

om, nemlig varme.

Vi har ovenfor sett litt på Bernt Ankers

naturvitenskapelige interesser og mener

med det å ha sannsynliggjort at han var

sentral da den første ballongen ble sendt

opp fra norsk jord den 12. november 1784.

Hvor ballongen falt ned eller om det ble

gjort flere forsøk, har det ikke lyktes å

finne ut av.


Nils Voje Johansen er universitetslektor

i matematikk på Universitetet i Oslo,

og har arbeidet med fagformidling mot

skole og allmennhet. Han har også

arbeidet med det matematiske realfagets

historie i Norge, da med vekt på 1700- og

1800-tallet.

Noter

1 Aerostatisk maskin = et fartøy som var i likevekt

med luften, altså svevde fritt i luften.

2 F. Hvass: Samling af meddelelser om personer

og familier af navnet Hvass, Bd. 1, København

1861.

3 Bernt Moe [red]: Tidsskrift for den norske

Personalhistorie, Ottende hefte, Christiania

1846, side 470.

4 N. Zn: Johan Gottschalk Wallerius i Svenska

män och kvinnor, Bd. 8, Stockholm 1955.

5 The Svedberg: Torbern Olof Bergman i Svenskt

biografiskt lexicon, Bd. 3, Stockholm 1922.

6 K. Petander: Anders Berch i Svenskt biografiskt

lexicon, Bd. 3, Stockholm 1922.

7 C.F. Bricka [red.]: Fire Breve fra Christiania,

København 1893. de tre brødrene som nevnes,

var Bernt, Peder og enten Iver eller Jess.

Siden Iver Anker ble opptatt i frimurerordenen

i Christiania 18. juli 1764, er det muligens den

11 år gamle Jess som skulle være med på

utenlandsreisen. Bartholins bror er Albert Peter

Bartholin, som tidligere (frem til 1759) hadde vært

lærer på katedralskolen i Christiania mens bl.

a. brødrene Johan Herman og Ole Christopher

og Caspar Wessel gikk der. Bartholin bodde

i 1764 på Gråbrødre Torv, i samme hus som

Johan Herman Wessel.

8 Per Holck: Bernt Anker samtid, liv og forfatterskap,

Oslo 2005, fotnote 11. Her oversatt fra

latin av Per Pippin Aspaas: ”den 9. mai ble den

høyst edle Bernt Anker fra Christiania tildelt

akademisk borgerskap, anbefalt av dekanen

ved det filosofiske fakultet, den strålende

Johan Kall, som bevitner at han ikke bare har

kunnskaper i latin og gresk, men også i de

matematiske, fysiske, økonomiske, politiske og

andre kunnskaper som angår handelens vel.”

9 daniel Carl Solander (botanikk); Edward Gray

(fysikk); Thomas Pattinson yeats (naturhistorie);

Augustus Broussonet (fysikk); Henry C.

Englefield (matematiske vitenskaper); Charles

Blagden (medisin); Robert Adam (filosofi). Den

siste underskriveren var Greville, enten Charles

Francis Greville eller George Greville.

Her er angitt hvilke fagområder som ble henvist

til da den enkelte ble tatt opp i The Royal

Society.

10 Opplysningene er hentet fra medlemsbasen til

The Royal Society; www.royalsoc.ac.uk

11 Brev fra Samuel Gustaf Hermelin datert 10.

april 1794, Kungliga Vetenskaps-Akademien,

11


12

Centrum for vetenskapshistorie. På forslaget

står det ”Blef wald d. 31 May 1793” – altså er

det en feildatering enten på forslaget eller på

påskriften.

12 [Ole Christopher Wessel]: Upartiske Betragtninger

over Hr. Professor Legangers Tanker...,

Kiøbenhavn 1788, side 23.

13 Innlegg angående et norsk universitet av Bernt

Anker datert 25. mai 1793, Tillegg til Norske

Intelligenz-Sedler, 29. mai 1793.

14 Norske Intelligenz-Sedler 5. juni 1793.

15 Gunnerusbiblioteket i Trondheim, det Kongelige

Norske Videnskab Selskab, Brevsamlingen,

Brev datert 21. juni 1793.

16 Brev fra Christen Hee til Henrik Hielmstierne

datert 6. februar 1778, Brevarkivet til det

kongelige danske Videnskabernes Selskab.

København.

17 Brev fra Johan Nordahl Brun til Jacob Nicolai

Wilse datert 6. juli 1793, Riksarkivet, Universitetet

i Oslo, Kollegiet, E – Saksarkiv, Pakke 58

(Bygningssaker mm).

18 Brev fra Ole Christopher Wessel til Jacob

Nicolai Wilse datert 26. april 1794, Riksarkivet,

Universitetet i Oslo, Kollegiet, E – Saksarkiv,

Pakke 58 (Bygningssaker mm).

19 Niels Treschow: Begyndelsesgrunde til den

Kantiske filosophi, Kjøbenhavn 1798.

20 Niels Treschow: Om Gud, Idee- og Sandhedsverdenen,

Fortale s. XXXII, Christiania 1831

Forelesningene vinteren 1798/99 ble bare holdt

hver tredje uke. Niels Treschow foreleste over

”de menneskelige Passioner”, mens det er mer

usikkert hva Anker og Møller foreleste over.

Se for øvrig Ludvig daae: Udvalg af Breve,

hovedsagelig fra bekjendte Nordmænd til

Professor R. Nyerup, Christiania 1861, s.46 og

51.

21 Kongelige bibliotek, Additamenta 363 kvart, b

1-3: Forelæsninger over Naturvidenskaberne.

22 Antoine Laurent Lavoisier (1743–1794), fransk

kjemiker, regnes som en av den vitenskapelige

kjemiens grunnleggere. En av hans store

fortjenester var at han fant ut hva som skjedde

ved stoffenes forbrenning.

23 Antoine-François Fourcroy (1755 - 1809), fransk

kjemiker, var en av de første tilhengerne av

Lavoisiers teorier. Gjennom Fourcroys populære

forelesninger og skrifter fikk mange kunnskap

om de nye teoriene.

24 Nitrogen.

25 Conradine B. dunker: Gamle Dage, Kjøbenhavn

1871 s. 147.

26 Henry Cavendish (1731–1810), engelsk kjemiker

og fysiker som var den første som påviste at

gasser kan ha forskjellig kjemisk karakter. I

1766 viste han at hydrogen er en ren gass, og

at en blanding av hydrogen og luft er brennbar

og eksplosiv. dette ga navnet brennbar luft til

det vi i dag kaller hydrogen.

27 Her menes antagelig kjemikeren Joseph Black

(1728–1799) som fra 1766 var professor i

Edinburgh. Han var en dyktig lærer som ledsaget

sine forelesninger med demonstrasjoner. Black

oppdaget karbondioksid (”fiksert luft”) og gjorde

grunnleggende arbeider innen kalorimetri.

28 Tiberius Cavallo (1749–1809), italiensk lege

og naturforsker. Flyttet i 1771 til England

hvor han publiserte flere skrifter, deriblant

artikler om luftens egenskaper, luftmaskiner og

elektrisitet.

29 dette er eksperimentet med knallgass som

mange sikkert har fått demonstrert på skolen.

30 Georg Christoph Lichtenberg (1742–1799),

tysk professor i naturvitenskap, matematikk

og astronomi i Göttingen. Var kjent for sine

forelesninger over eksperimentalfysikk.

31 Joseph Montgolfier (1740–1810), fransk papirfabrikant

som bygde den første varmluftsballong.

Sammen med sin bror, matematikeren og

arkitekten Etienne Montgolfier (1745–1799),

bygde han varmluftballongen med diameter på

11 meter som ble demonstrert ved Annonay,

syd for Lyon, 4. juni 1783. (Altså ikke i Avignon

som B. Anker hevdet, eller i det minste som

avskriften hevder.) Varmluftballonger ble til ære

for oppfinneren kalt for montgolfière.

32 Taft er tett tøy i lerretsbinding vevd av tynt

silkegarn.

33 Jacques Alexandre César Charles (1746–1823),

fransk fysiker kjent for sine studier av gassers

volumforandring ved trykk og temperatur.

Bygde sammen med brødrene Marie-Noël

Robert (1760?–1820) og Anne-Jean Robert

(1758–1820) den første hydrogenballong.

Hydrogenballongene var derfor lenge kjent under

navnet charlière. den første frie oppstigning

med en charlière skjedde 1. desember 1783.

34 François Pilâtre de Rozier (1757–1785). Steg 26

meter til værs i en fastbundet ballong. Sammen

med marki d’Arland ble Rozier også den første

som svevet i en fri ballong, 21. november

1783.


35 denne ballongen var festet til bakken.

36 François Pilâtre de Rozier og François Laurent

de Marquis d’Arlandes (1742–1809) foretok med

dette den første frie ballongferden.

37 Jean-Pierre François Blanchard (1753–1809),

sannsynligvis også oppfinneren av den første

fallskjermen.

38 John Jeffries (1745–1819) finansierte ballongferden.

Blanchard forsøkte å få til en overfart

alene, men Jeffries sørget for at han fikk være

med og dermed fikk del i æren.

13


14

Verdifull tilvekst til museets fotosamling

Denne sommeridyllen fra området ved Telthusbakken er fotografert i 1962 av Rigmor Dahl

Delphin (1908-93).

Rigmor dahl delphin var i en årrekke fast ansatt fotograf i ukebladet Alle Kvinner.

For tre år siden fikk Bymuseet hennes arkiv overført fra Gyldendal Norsk Forlag,

som utga bladet. Arkivet inneholder flere tusen nummer med et bredt motivspekter:

hus, hjem og hage, kjente personer i samtiden, kulturliv, reiseliv og mote.

Katalogisering og digitalisering av materialet er nå igangsatt. Byminners lesere vil

sikkert støte på flere av hennes bilder i tiden fremover.


Velkommen til Bymuseets nye museumsbutikk

6.september åpnet Bymuseets nye

museumsbutikk.

Vårt vareutvalg er utvidet med blant annet keramikk

av Victoria Berge, smykker fra Bergtatt, smykker Rød korall / Eva Galligani

og treboller fra Høvda smykkeverksted, Ny norsk

porselensdesign fra Wik og Walsøe, barneluer av

Vivi Bast Sætre og treleker fra Heimess.Vi selger også bøker om Oslo, museets

tidsskrift Byminner og dvd’er. Butikken vil hver måned presentere Månedens

kunstner. I september og oktober er Månedens kunstner Eva Galligani som stiller

ut skulpturelle keramiske krukker.

Se nærmere omtale på våre hjemmesider www.oslomuseum.no

Vår butikk har kortterminal.

Kontakt Siri Baalsrud, tlf.: 23 28 41 90,

e-post: siri.baalsrud@oslomuseum.no, for mer informasjon.

FOTO: RUNE AAKVIK/OSLO MUSEUM

15


16

Arbeid, underordning og selvstendighet:

livet som tjener i

1700-tallets Christiania

Hanne Østhus

I 1801 arbeidet en av ti nordmenn som tjenere. Dette var ofte unge og

ugifte mennesker, og de fleste var kvinner. 1 Tjenerne bodde vanligvis

hos arbeidsgiveren, og denne hadde rett til å tukte sin tjener slik han

tuktet sine egne barn. 2 Men tjeneren og arbeidsgiveren var også to

parter som frivillig hadde inngått en arbeidskontrakt. Forholdet mellom

dem var regulert av en rekke lover og forordninger som ga begge

parter rettigheter og plikter. Denne artikkelen forsøker å gi noen glimt

av hvordan det var å være tjener under slike omstendigheter i 1700tallets

Christiania.

En trøtt 18-åring

den 18-årige tjenestejenta Maria Larsdatter

ble i 1779 beskyldt for å være

udugelig i tjenesten. Ikke bare hadde

Maria skrytt av å kunne bake og brygge,

noe som i beste fall viste seg å være

overdrevet. Hun orket heller ikke å stå

opp om morgenen, ifølge hennes tidligere

arbeidsgiver buntmaker Linde. Han

kunne fortelle at Maria Larsdatter var

så trøtt at det var hans kone som måtte

stå opp og legge i både kakkelovnen

og skorsteinen hver morgen. 3 dette var

egentlig tjenestejenta Marias oppgave.

Loven la ingen begrensninger på hva

slags arbeid tjeneren skulle utføre eller

hvor lang hans eller hennes arbeidsdag

kunne være. 4 Maria Larsdatter protesterte

da heller ikke mot at det var hennes jobb

å stå opp først.

Maria hevdet hun hadde blitt sagt

opp på en lovstridig måte, og hun hadde

derfor gått til sak mot buntmakeren. 5 Med

visse unntak skulle oppsigelse kun skje

på årets to faredager, ved mikkelsmesse

og rundt påske, og varsles tolv uker

før disse tidspunkt. 6 Opplysningene

om Maria er tatt fra rettssaken mellom

henne og buntmaker Linde. Informasjon

om Maria og andre tjenestefolks liv i

1700-tallets Christiania må ofte hentes

fra kilder som ikke er laget av tjenerne


Christiania sett fra Ekeberg på begynnelsen av 1800-tallet.

selv. denne artikkelen henter sitt stoff først

og fremst fra Christiania politikammers

forhørsprotokoller, der forhør og vitnemål

i rettssaker mellom arbeidsgiver og tjener

ble ført. 7 En forordning fra 1776 ga byens

tjenere og deres arbeidsgivere anledning

til å klage til politimesteren hvis de

mente den andre parten hadde overtrådt

arbeidskontrakten eller på andre måter

brutt loven som regulerte forholdet dem

imellom. 8 Problemet med disse kildene er

at vi her møter tjenere og arbeidsgivere

i konflikt med hverandre. Likevel gir

forhørene verdifull informasjon om saker

som lønnsforhold, arbeidsoppgaver,

holdninger til arbeid, og arbeidsgiveres

GOUACHE AV UKJENT KUNSTNER/OSLO MUSEUM

og tjeneres synspunkter på hvordan de

to partene skulle oppføre seg.

Beskyldningene om Marias udugelighet

og latskap ble framsatt av buntmakeren i

rettssaken mellom dem. Maria innrømmet

at hun nok hadde påtatt seg en tjeneste

som var for vanskelig for henne. Lat var

hun imidlertid ikke. Vel hadde hun av og

til falt i søvn om kvelden ”forinden den

ordentlige Sænge tiid”, men dette var

fordi hun var et ”ungt Menniske” på 18

år. 9 Tenåringers søvnbehov, eller deres

eget påståtte behov for søvn, er dermed

intet nytt. Maria Larsdatter argumenterte

på denne måten nesten to hundre år

før begrepet tenåring i det hele tatt kom

17


18

Bernt Ankers gamle Palé med Paléhaven fotografert omkring 1890.

til Norge. For Maria hadde en 18-åring

andre fysiske behov enn en voksen,

og disse behovene kunne tjene som

unnskyldning. Maria var ikke lat, hun var

trøtt. Og trøtt var hun fordi hun var ung.

dette betydde likevel ikke at hun var

uskikket til å arbeide som tjener. 18 år

gammel hadde Maria Larsdatter allerede

tjent i tre og et halvt år.

Tjeneren som statussymbol

Maria Larsdatter var ansatt som såkalt

enepike. dette innebar at hun var den

eneste tjenestejenta i herr og fru Lindes

hushold. Alt husarbeidet måtte deles

UKJENT FOTOGRAF/OSLO MUSEUM

mellom henne, madame Linde og eventuelle

hjemmeboende døtre. Kanskje

hadde buntmakeren en håndverksdreng

som kunne brukes til forskjellige huslige

gjøremål. Heller ikke læreguttene hadde

noen garanti for at de kun ble satt til

arbeid relatert til håndverket de skulle

lære. Bøkkerdrengen Lars Knudsen rømte

fra tjenesten blant annet fordi han måtte

trille stein og jord, men ikke lærte å legge

bånd på en tønne. 10

Christianias tjenestejenter jobbet i

både små og store hushold, sammen med

andre tjenestefolk eller som eneste tjener,

som Maria Larsdatter. Noen få var ansatt


i de store husholdene til byens rikeste

menn. I 1801 arbeidet hele femten

tjenere i Bernt Ankers hus i Tollbugata. 11

Her var blant annet husholderske, kokk,

underkokke, kokkepike og -dreng,

kammerpike, stuepike, kusk og gartner.

Alle var ugift, og kun fire var over 30 år.

På disse punkt var de typiske tjenestefolk.

den store variasjonen i tjenernes

yrkesbetegnelser i Anker-husholdet, var

imidlertid uvanlig.

Hos Bernt og Mathia Anker bodde

i tillegg byens mest eksotiske tjener:

31 år gamle Christian Solimann var

en av Christianias få ikke-europeere.

Christian ble døpt 25.oktober 1786 i

Akershus slottskirke. Hendelsen var

så enestående at den ble beskrevet

i avisa Norske Intelligenz-Seddeler.

Christian ble der omtalt som en ”Hr.

Etats-Raad Anker tilhørende Neger”. 12

Fadderne var fra byens finere kretser;

stiftsbefalingsmann Scheel, generalmajor

von Wackenitz, guvernør Peter

Anker, etatsråden selv og kammerjunker

Kaas.

Så fornemme faddere hadde nok

de færreste av byens tjenere, men så

var Christian Solimann heller ingen

vanlig tjener. Han var et statussymbol

som skulle kles opp i vakre klær og

vises fram. Mange tjenere betydde at

arbeidsgiveren hadde mange penger,

men skulle også i seg selv være et

utrykk for, og forsterke ideen om, denne

rikdommen. Særlig gjaldt dette livrékledde

tjenere, hvis arbeid i stor grad

bestod i å bidra til konstruksjonen av

arbeidsgivernes sosiale identitet. 13 En

rik mann hadde mange tjenere fordi

han hadde råd til det, men også fordi

de mange tjenestefolkene var en måte å

vise omverdenen at han var rik.

Selv om tjenere i livré må ha vært fåtallige

i Christiania, var ikke byens borgere

ukjent med forestillingen om tjenere som

statussymboler. Byens politimester var

selv inne på dette. I en kjennelse fra 1778

skrev han om ”en Hosbond, der vil ansees

for distingveret, og som Saadan anholder

Amme (...).” 14 Christianias borgere holdt

ammer fordi de ønsket å være fornemme,

ifølge politimesteren.

De fleste av byens tjenestefolk, blant

dem Maria Larsdatter, var imidlertid ikke

livrékledde statustjenere eller ammer.

de arbeidet for mennesker med mer

beskjedne midler, som håndverkere og

kjøpmenn. Også folk med enda mindre

inntekt, som høkere og verthusholdere,

kunne ha tjenestefolk, særlige kvinnelige

tjenere. de aller fattigste hadde derimot

sjelden tjenere.

Kontroll og frihet

I 1795 gikk en annen av Christianias

arbeidsgivere, en madame Wyller, til sak

mot sin tjenestejente Cathrine Jensdatter.

Ifølge madame Wyller hadde Cathrine

vært oppsetsig og ulydig mot henne.

Blant annet skulle tjenestejenta ved flere

anledninger ha vært alt for lenge ute når

hun gikk ærend. I tillegg ble det antydet

at Cathrine var et uanstendig menneske.

På pinsedagen hadde madame Wyller

gitt henne lov til å være ute til klokka ti

om kvelden. Cathrine Jensdatter kom

imidlertid ikke hjem i det hele tatt den

natta. 15 Tjeneren Cathrine nektet å ha

gjort noe galt. Kun en gang hadde hun

brukt lang tid på et ærend, og da var hun

kun borte en halvtime ekstra. Hun hadde

19


20

til og med underrettet sin arbeidsgiver om

dette. Madame Wyller hadde da ikke hatt

noen innvendinger.

Cathrine var ikke den eneste tjener

som ble anklaget for å ha brukt alt for lang

tid når hun gikk ærend. Tre år tidligere

hadde en annen tjenestejente forspilt

sin rett til erstatning i en rettssak mot

arbeidsgiver fordi hun uten matmorens

”Villie og Tilladelse” hadde gått egne

ærender. 16 Også Cathrine Jensdatter

forklarte at hun hadde hatt et privat

ærend å forrette. En tredje tjener hadde

uten lov løpt rundt i byen for å snakke

med folk fra hjemstedet. 17 Tjenestejenta

var fra Holmestrand, og oppsøkte ved to

anledninger andre folk fra hjembyen.

Saker som dette handlet om kontroll

over tjenerens tidsbruk. Arbeidsgiverne

ville vite hva tjenerne til en hver tid foretok

seg, mens tjenerne søkte å manøvrere

mellom arbeidsgivers krav og egne

behov. Tjenestefolk hadde ingen lovfestet

rett til fridager, og loven la heller ingen

begrensninger på arbeidsdagens lengde

eller innhold. 18 Når tjeneren gikk ærend,

var hun utenfor arbeidsgiverens hushold

og blikk. Tjeneren fikk da mulighet til å

tilsnike seg litt fritid, en mulighet flere

tjenestefolk brukte.

I bakgrunnen aner vi spenningen

mellom den kontraktuelle og arbeidsmessige

siden ved forholdet mellom tjener

og arbeidsgiver, og det som har blitt kalt

dens patriarkalske side. Tjeneren var

ofte ung, og tjenestefolk skulle oppdras

og veiledes. Arbeidsgiveren krevde

underordning og lydighet av sin tjener,

men hadde også ansvar for å holde den

rette moralske orden i husholdet. den

ideelle arbeidsgiver skulle derfor til en

hver tid vite hva tjeneren foretok seg.

dermed var det viktig for madame Wyller å

vise at hun ikke godtok Cathrine Jensdatters

egenrådige oppførsel. Samtidig var

tjenestefolkene selvstendige juridiske

subjekter som frivillig hadde inngått en

arbeidskontrakt. de byttet arbeid mot

kost, losji, og, ofte, kontanter.

I likhet med Maria Larsdatter,

protesterte heller ikke Cathrine på

arbeidsgiverens rett til å avgjøre hvordan

hun skulle disponere tiden. Men hun

avviste at hun hadde gjort noe uanstendig.

Riktignok hadde hun vært ute hele natta

pinsedagen, men hun hadde vært i

selskap med ordentlige folk; slekt og

venner. I selskapet hadde det vært musikk

og dans, men ifølge Cathrine var dette

vanlig denne dagen. Musikk, dans og

natteløpen var nettopp slikt anstendige

tjenestejenter skulle holde seg borte fra,

ifølge mange arbeidsgivere. For Cathrine

var ikke dette uanstendig så lenge det

skjedde sammen med folk hun kjente og

på en dag der dette var vanlig.

Anklager om uanstendig oppførsel ble

ofte fremmet av arbeidsgivere i rettslige

konflikter med nåværende eller tidligere

tjenestejenter. Loven ga arbeidsgiveren

rett til å si opp tjeneren utenom faredagene

hvis tjeneren stjal, drakk, var

oppsetsig eller liknende. 19 Ved å vise

at tjeneren hadde slett moral, kunne

arbeidsgiveren legge skylden for oppløste

tjenestekontrakter på tjeneren. For kvinnelige

tjenere betydde dette i praksis ofte

mer eller mindre åpne beskyldninger om

uanstendighet og løsaktighet. Mannlige

tjenere ble sjelden anklaget for slikt. I

stedet ble det av og til påstått at de var

litt for glade i flaska.


Tjenestejenter på innkjøpsrunde på Fiskebryggen i Christiania.

En tur til Ullevål og alternative

lønnsstrategier

For noen tjenestefolk var mulighetene for

selvstendig handlingsrom større enn for

andre. Tjeneren Niels Nielsen var en av

disse. En av Niels’ arbeidsoppgaver var å

kjøre arbeidsgiveren, grosserer Bøyesen,

rundt. Tilgangen på hest og vogn gjorde

Niels Nielsen langt mer mobil enn de

fleste av Christianias tjenestefolk, og ga

han mer frihet. denne brukte han ved i

TEGNING AV CARL FREdERIK dIRIKS/OSLO MUSEUM

hvert fall en anledning. Antakeligvis så

han en mulighet til å spe på lønna. En

søndag ettermiddag i september 1792,

etter å ha kjørt sin husbond grossereren til

Uranienborg, ble Niels ifølge eget utsagn

overtalt av to personer til å kjøre baker

Baches datter til Ullevål. da han kom

dit ble han nok en gang overtalt, denne

gang av de derværende gjester, til å bli

og ”gaae til haande med Opvartning”. 20

Niels hadde nok her en andledning til

21


22

å tjene litt ekstra, en mulighet han ikke

kunne la gå fra seg.

I andre halvdel av 1700-tallet synes

det å ha vært vanlig for Christianias

tyendebefolkning å få kontantlønn i tillegg

til kost og losji. Tjenerlønna var lav, og

det fantes mye å bruke penger på i en

by. Enkelte hadde et forbruk langt utover

egen økonomisk evne. Tjenestejenta

FOTO: A.B. WILSE/OSLO MUSEUM

Herskap og tjenere.

Gårdsinteriør i Kongens

gate 5 i 1902.

Berthe Maria Bertelsdatter hadde i løpet

av et år i tjeneste kjøpt to kartunstrøyer til

omtrent en riksdal stykket, to skjørt og et

kartunsforkle for to riksdaler og 18 skilling.

Dessuten hadde hun skaffet seg fire par

sko, hvorav tre par kostet tre riksdaler

paret, og flere ganger kommet hjem til

moren med kjøpebrød. 21 For å ha råd til

dette, hadde hun blant annet måtte låne


Vår Frelsers kirke og Stortorvet omkring 1815-30.

penger. Kvinnelige tjenestefolk tjente

mindre enn mannlige tjenere, så Berthe

Maria hadde i utgangspunktet mindre å

bruke enn tjeneren Niels Nielsen. Berthe

Maria valgte å bruke mesteparten av

pengene på seg selv, selv om hun hadde

en mor boende i byen.

For enkelte tjenere kunne selve lønna

være av det mer alternative slaget.

Tjenestejenta Johanne Kieldsdatters

arbeidsgivere drev med ulovlig framstilling

av alkohol. Hennes lønn bestod i inntekter

fra brennevinet hun fikk framstille på en

av arbeidsgiverens ”Brænde Maschine”.

Denne fikk hun bruke en til to dager i uka,

og det produserte brennevin skulle hun

deretter selge. 22

FARGEAKVATINT AV JOHN W. Edy/OSLO MUSEUM

Makt og avmakt, selvstendighet

og overgrep

det var tjenestejenta Johanne Kieldsdatter

som hadde gått til sak mot arbeidsgiverne,

ekteparet Ole Arnesen og Maria Olsdatter

på Sagene. Johanne var ikke den eneste

tjeneren som saksøkte tidligere og nåværende

arbeidsgivere. Tvert imot inneholder

Christiania-politiets forhørsprotokoller

mange slike saker. dette var tjenestefolk

som protesterte mot ulovlige oppsigelser,

mishandling, manglende utbetaling av

lønn eller annen urett.

Også arbeidsgivere saksøkte tjenestefolk,

men det var flere tjenere enn

arbeidsgivere som gikk til sak. Både

arbeidsgivere og tjenestefolk hadde

23


24

alternative utveier hvis det oppstod

konflikter dem imellom. En del tjenere

rømte rett og slett fra tjenesten. dette var

ikke risikofritt. En tjener uten tjeneste ble

ansett som løsgjenger og kunne straffes

med tukthus. 23 En arbeidsgiver risikerte

mindre, han kunne bøtelegges hvis han

på ulovlig vis sparket tjeneren.

Maktfordelingen mellom tjener og

arbeidsgiver var skjev, både i lovverket og

i praksis. Arbeidsgivere kunne korporlig

avstraffe sin tjener, samt kreve lydighet

og underordning. Enkelte arbeidsgivere

misbrukte også den makten de hadde.

Tjenestejenta Torbor Jacobsdatter

opplevde dette. Arbeidsgiverens bror,

en stadskaptein Gad, lovet en vekter

en halv riksdaler for å arrestere henne.

Vekteren turte ikke å gjøre annet, og

Torbor ble satt i arrest. 24 Foranledningen

var at Torbor hadde klaget arbeidsgiveren

inn for politiet.

Både Johanne Kielsdatters søksmål

og maktovergrepet mot Torbor Jacobsdatter,

var en del av tjenestefolks opplevelser

i 1700-tallets Christiania. Slik levde byens

tjenere mellom et liv som selvstendige

rettssubjekter og krav om lydighet og

underordning.

Artikkelen er basert på min masteroppgave

i historie Vanartige tjenestefolk eller

uordentlige husbønder? Tjenestefolk i

arbeidskonflikter i Christiania på slutten

av 1700-tallet, UiO våren 2007.

Hanne Østhus har mastergrad i historie,

UiO våren 2007.

Kilder:

Folketelling av 1801, http://www.digitalarkivet.no.

Kong Christian den femtes Norske Lov 15de

April 1687, http://www.hf.uio.no/PNH/chr5web/

chr5_06_05.html.

Norske Intelligenz-Sedler

Rådstueplakat av 3.des. 1755, ”Ang. Tienestetyende

i Khavn og deres Forhold, samt Omgang imod

dem i deres Tieneste; item om Faredag og

Opsigelses-Tiden, med videre.”

Statsarkivet i Oslo, Oslo politikammer, forhørsprotokoll

I, II og IV.

Tukthusanordningen av 2.des. 1744.

Litteratur:

Dyrvik, Ståle m.fl., Norsk økonomisk historie 1500-

1970, bd. 1, Bergen 1979.

Meldrum, Tim, Domestic service and gender, 1660-

1750. Life and work in the London household,

Harlow 2000.

Sogner, Sølvi, ”domestic service in Norway: the

long view” i A. Fauve-Chamoux og L. Fialová

(red.), Acta Demografica XIII. Le phenomène

de la domesticité en Europe, XVIe-XXe siècle,

Praha 1997.

Sprauten, Knut, Byen ved festningen: fra 1536 til

1814, bd. 2 i Sivert Langholm, Edgeir Benum og

Knut Helle (red.), Oslo bys historie, Oslo 1992.


Noter

1 Ståle Dyrvik m.fl., Norsk økonomisk historie

1500-1970, bd. 1, Bergen 1979, s. 192; Sølvi

Sogner, ”domestic service in Norway: the long

view” i Fauve-Chamoux, A. og Ludmilla Fialová

(red.), Acta Demografica XIII. Le phenomène

de la domesticité en Europe, XVIe-XXe siècle;

Knut Sprauten, Byen ved festningen: fra 1536

til 1814, bd. 2 i Sivert Langholm, Edgeir Benum

og Knut Helle (red.), Oslo bys historie, Oslo

1992, s. 365.

2 Kong Christian den femtes Norske Lov 15de

April 1687 (NL), http://www.hf.uio.no/PNH/

chr5web/chr5_06_05.html, 6-5-5 og 6-5-6.

3 SAO, Oslo politikammer, forhørsprotokoll I,

forhør 1.11.1779, s. 637-38, 20.10.1779, s.

638, 1.11.1779, s. 638-39. Her er det noe feil

med dateringen i protokollen.

4 Rådstueplakat av 3.des. 1755, ”Ang. Tienestetyende

i Khavn og deres Forhold, samt

Omgang imod dem i deres Tieneste; item om

Faredag og Opsigelses-Tiden, med videre.” Fra

26.1.1776 regulerte denne loven tjenerhold i

Christiania.

5 En apoteker Masman gikk til sak på Marias

vegne i denne saken, men vanligvis gikk

tjenerne selv i sak i denne typen arbeidskonflikter.

6 Rådstueplakat av 3.des. 1755, § 1 og 3.

7 SAO, Oslo politikammer, forhørsprotokoll I, II

og IV.

8 Rådstueplakat av 3.des. 1755.

9 Forhørsprotokoll I, forhør 1.11.1779, s. 637-

38.

10 Forhørsprotkoll IV, forhør 2.8.1794, folie

295b.

11 http://www.digitalarkivet.no. Folketelling av

1801 for Christiania.

12 Norske Intelligenz Sedler, 1.nov. 1786. Takk

til Hans Jørgen Hamre som gjorde meg oppmerksom

på denne henvisningen.

13 Tim Meldrum, Domestic service and gender,

1660-1750. Life and work in the London

household, Harlow 2000, s. 171, 174. Se også

s. 56-58.

14 Forhørsprotokoll I, kjennelse 3.8.1778, s.

440-41.

15 Forhørsprotokoll IV, forhør 1.6.1795, folie 321a

og b.

16 Forhørsprotokoll IV, kjennelse 9.7.1791, folie

168a og b.

17 Forhørsprotokoll IV, forhør 16.10.1792, folie

189a, b og 190a.

18 Rådstueplakat av 3.des. 1755.

19 Rådstueplakat av 3.des. 1755, § 5.

20 Forhørsprotokoll IV, forhør 12.9.1792, folie

182b og 183a.

21 Forhørsprotokoll I, forhør 2.12.1777, s. 212-

16.

22 Forhørsprotokoll I, forhør 21.7.1779, s. 600-1.

Usikker dato.

23 Tukthusanordningen av 2.des. 1744, kap.1,

art. 2, kap.3, § 3.

24 Forhørsprotokoll I, forhør 2.4.1777, s. 128-

30.

25


26

Art Nouveau-huset som ble reddet!

Lars Emil Hansen

I Observatoriegaten 2B ligger en nydelig treetasjes bygning i Art Nouveau-stil, inneklemt

blant Index-husets betongblokker. Bygningen regnes av arkitekter og antikvarer som et

av Oslos flotteste Art Nouveau-hus. Huset ble reddet fra rivningsdøden da Industriens

og Eksportens Hus (Ind-Eks-huset) ble reist i 1960-årene.

”Selge? Ikke for noen pris.”

I Byminner 1/2008 presenterte jeg det

fasjonable bygningskomplekset Det

engelske kvarter ved Solli plass, som ble

revet i 1962 for å gi plass til Industriens- og

eksportens hus. det engelske kvarter

hadde adresse drammensveien 28-42 og

var en del av kvartalet drammensveien

– Observatoriegaten – Solligaten og Cort

Adelers gate. Til dette kvartalet lå også

eiendommen Observatoriegaten 2B.

I 1958 kom de første planene for

fornyelse av kvartalet. Både det engelske

kvarter og Observatoriegaten 2B skulle

rives. Men slik gikk det ikke. Grunneierne

i det engelske kvarter og eieren av

Observatoriegaten 2B, direktør Hans

Larsen, protesterte kraftig, til tross

for at de var tilbudt store summer for

eiendommene sine. Som Morgenbladet

refererte i 1960: ”Gull og grønne skoger

er han tilbudt for sitt ”Art Nouveau”-hus,

med planteslyng oppover fasaden. Men

selge? Ikke for noen pris. Han forskanser

seg som i en festning, og byggeselskapet

har måttet forandre alle opprinnelige

planer”. (Morgenbladet 30.07.1960).

Larsens protester vant fram, men

ikke de andre grunneiernes. da forslag

nummer to til nybygging av eiendommen

ble framlagt, var Observatoriegaten

2B tegnet inn i det nybygde kvartalet,

slik vi kjenner det i dag. Huset var blitt

reddet, i motsetning til bygningene som

utgjorde det engelske kvarter. Hvordan

kunne dette ha seg? Handlet det om

at bevaring av denne bygningen var

forenlig med nybygging, siden den lå i

utkanten av kvartalet? Eller var Larsens

protester og kampvilje sterkere og hadde

mer gjennomslagskraft enn de andre

huseiernes? Eller handlet det om stil og

smak? Som jeg viste i artikkelen om det

engelske kvarter, var historismehatet


FOTO:RUNE AAKVIK/OSLO MUSEUM

Observatoriegt. 2B fotografert sommeren 2008, mens naboen Ind-Eks-huset gjennomgår

en omfattende renovering.

27


28

Interiør fra Studia restaurant i Observatoriegt. 2B.

fortsatt utbredt på 1960-tallet, mens Art

Nouveau antagelig ble betraktet som

en mer forfinet, akseptabel og ”stueren”

stil?

de antikvariske myndighetene uttalte

stor glede over at bygningen ikke ble

revet. Som tidligere beskrevet ønsket de

også å bevare ”det engelske kvarter”.

Men huset i Observatoriegaten 2B ble

nok sett på som enda mer sjeldent og

verneverdig i Oslo-sammenheng, hvor det

finnes relativt lite Art Nouveau-arkitektur.

Tidligere riksantikvar Stephan Tschudi-

Madsen (1923-2007), som tok sin doktor-

FOTO: ANdERS B. WILSE, 1930-åRENE/OSLO MUSEUM

grad nettopp på Art Nouveau, beskrev

huset som ”en av de mest typiske Art

Nouveau-bygninger i Oslo”, og var svært

fornøyd med at huset ble bevart.

En av Oslos fineste Art

Nouveau-fasader

Observatoriegaten 2b har en av Oslos

fineste Art Nouveau-fasader. Bygningen

er i tre etasjer med innredet loft, og

fasaden prydes av typisk Art Nouveauornamentikk

med slynget plantedekor,

asymmetrisk midtrisalitt, gavloppbygg og

balkonger. Planteornamentene på fasaden


Observatoriegt. 2B.

er modellert på stedet av skulptøren

Wilhelm Rasmussen. Også de avrundede

T-postvinduene med smårutete overfelt

og større underfelt, er typisk for stilen.

Leiegården ble bygget mellom 1901 og

1903 og var tegnet av arkitekt Alf Hurum

som selv bodde i leiligheten i tredje etasje.

Spisestedet ”La Belle Sole” holdt i mange

år til i bygningens første etasje. Fortsatt

er det serveringsvirksomhet i huset.

Art Nouveau og Jugendstil

Art Nouveau betyr ”ny kunst” og var

en stilretning som oppstod i Europa i

FOTO: ANdERS B. WILSE, 1930-åRENE/OSLO MUSEUM

slutten av 1800-tallet, og som gjorde

seg gjeldende i årene fram mot første

verdenskrig. Navnet hadde sitt opphav

i et galleri med samme navn som åpnet

i Paris i 1896, tegnet av den belgiske

arkitekten Henri van der Velde.

Stilen fikk nasjonale og lokale varianter

– og også forskjellige navn. I Spania

gikk den under begrepet modernismo,

og i England ble Modern Style en vanlig

betegnelse. I Norge er kanskje den tyske

betegnelsen Jugendstil mest kjent. denne

betegnelsen hadde opphav i tidsskriftet

Die Jugend – ungdommen – som også

29


30

ble grunnlagt i 1896. Tidsskriftets lay-out

var et viktig eksempel på stilen.

Flere kunsthistorikere har tolket Art

Nouveau som en reaksjon mot historismen

og det samtidens arkitekter og

formgivere mente var en forflatende

kopiering av historiske stilarter. Mange

kunstnere og arkitekter reagerte også

mot det de oppfattet som kunstige fag-

og profesjonsgrenser og skillet mellom

”akademisk” og ”folkelig” kunst, og ønsket

å skape en ny, moderne stil som ikke bare

kopierte fortiden.

de viktigste inspirasjonskildene til

den nye stilen kom fra Østen, og særlig

Japan. I tillegg var planteriket en viktig

motivkilde. Art Nouveau-arkitekturen

preges av asymmetriske volumer og

ornamentikk, avrundete bygningskropper

POSTKORT FRA S.GRAN CA 1910/OSLO MUSEUM

Historisk Museums fasade mot Frederiksgate. Et sentralt eksempel på Art Nouveauarkitektur

i Oslo.

og bygningselementer som karnapper

og hjørneflater. Bølgende, asymmetriske

linjer som avsluttes med en ”piskesnert”

var vanlig. det samme gjaldt plante- og

blomstermotiver med slyngende stengler

og blader, samt dyre- og fuglemotiver.

Stilen kom til uttrykk i alle typer materialer,

men kanskje særlig i støpejernsarbeider i

balkonger og gelendere. I norsk arkitektur

er Art Nouveau ofte kombinert med

nybarokk; selve bygningskroppen er gitt

et nybarokt preg, mens de dekorative

elementene er holdt i Art Nouveau. denne

kombinasjonen ses i flere bygninger i

Oslo.

En av årsakene til at det er lite Art

Nouveau-arkitektur i Oslo, er krakket i

byggebransjen i 1899. Boligbyggingen i

Kristiania stoppet nærmest opp i tiden fram


mot første verdenskrig, da Art Nouveau

dominerte det arkitektoniske stilbildet.

ålesund, som brant i 1904, og nærmest

måtte totaloppbygges, er derimot blitt et

mekka for dem som interesserer seg for

Art Nouveau-arkitektur.

Art Nouveau-arkitektur i Oslo.

Utover Observatoriegaten 2B er det som

sagt relativt lite Art Nouveau-arkitektur i

Oslo.

Men den finnes! Ta for eksempel en

kikk på Historisk Museum, Finansdepartementet,

Anton Schjøths gate 13 og 15-17,

Fagerborg kirke, Professor dahls gate 5

og Kiellands dropsfabrikk i Tøyengata 31.

God tur – og løft blikket!

Lars Emil Hansen er kulturhistoriker og

konservator ved Oslo Museum, avdeling

Bymuseet.

Takk til førstekonservator Carsten Hopstock

som gjorde meg oppmerksom på

bevaringen av denne bygningen.

Kilder og litteratur:

Bymuseets klipparkiv

Adressebok for Kristiania 1904

Brekke, Nils Georg, Norhagen Per Jonas og Lexau,

Siri Skjold 2003: Norsk arkitekturhistorie. Frå

steinalder og bronsealder til det 21. hundreåret.

Samlaget. Oslo.

Bruun, Ole daniel 1999: Arkitektur i Oslo. En veiviser

til byens bygningsmiljø. Kunnskapsforlaget.

Oslo.

Engh, Pål Henry og Gunnarsjaa, Arne 1984; Oslo.

En arkitekturguide. Universitetsforlaget. Oslo

Stavanger – Bergen – Tromsø.

Tvedt, Knut Are 2000 (Red.); Oslo Byleksikon.

Kunnskapsforlaget. Oslo.

31


32

Barndommens landskap på

østkanten

Bård Isdahl

Siden krigens dager har barndommen og rommene rundt den

gjennomgått dramatiske forandringer. Barndommens egen byhistorie

finnes foreløpig bare som fragmenter. Her er et av dem.

”det slår meg stadig med hvilken selvfølge

barn tar i bruk et hvilket som helst landskap”,

skriver Ingvar Ambjørnsen. ”Rent

bortsett fra rene stridssoner finnes det

vel neppe et mindre egnet oppvekstmiljø

sett med velhavende nordmenns øyne,

enn de engelske og irske arbeiderbydelene,

med sine uendelige grå gater og

identiske murhus. Vel og merke til man

får venner der selv, og blir dratt med inn

i et menneskelig fellesskap som i hvert

fall undertegnede kunne se langt etter i

den norske idyllen.” 1

Odd Børretzen, derimot, vokste opp

før det fantes noen norsk idyll: ”Byplanmessig

var min by helt uten interesse for

barn. Men: Jeg oppdaget at byen gjemte

eventyrlige, mærkelige ting og mærkelige

mennesker og jeg oppdaget at byen ga

mulighet for nærvepirrende naturopplevelser:

du kunne snike på trikken for

eksempel. Sette deg på gulvet foran på

henger’n, under luka i døren, og ble du

oppdaget av han med billettene, var det

å hoppe av og løpe som en kanin rundt

hjørnet. du kunne prøve alle byens heiser

og bli jagd av sinte vaktmestere. (…) Oslo

Havn var ennå full av virksomhet. Hele

vegen fra Østbanen til Tjuvholmen. På

Akershus-kaia lå det små grønnmalte

lastebåter som gikk i Porsgrunn-Skienruta.

de losset og lastet sekker og kasser,

kontormøbler og vakre landbruksmaskiner

i blanke farger. Om våren og sommeren

satt urørlige menn med fiskestang mellom

båtene og landbruksmaskinene og ventet

på makrellen. Ved Akerselvas munning,

ved Nyland Mek. lå det lastebåter med

glødehodemaskin og seil og jolle på slep.

Rundt Østbanen var det skumle, skremmende

strøk med farlige kafeer og svarte

gårdsrom og kanskje banditter.” 2


Rundt 1970 var

fortauene ikke

lenger så trygge.

Vet mor om

dette?

Åpen by

Bortsett fra enkelte detaljer kunne Odd

Børretzens glimt fra en oppvekst i Oslo

under krigen like gjerne stamme fra

den samme byen et par tiår inn i etterkrigstiden.

En by fylt av både eventyr

og farer, men så åpen og langsom at

større barn, iallfall gutter, uten vesentlig

risiko kunne ferdes på egen hånd i

sentrumsområdene. Frykten knyttet seg

til fyllikene og guttegjengene i nabokvartal

eller nabostrøk, i motsetning til dagens

tungtrafikk og sprøytespisser.

den gangen var ungene mer ute enn i

dag, spesielt på østkanten med barnerike

FOTO: HENRIK ØRSTEd, CA 1965/OSLO MUSEUM

familier i trange leiligheter. Forfallet

preget leiegårdsbebyggelsen fra slutten

av attenhundretallet på Grünerløkka,

Tøyen, Grønland og Gamlebyen. dass

i bakgården, men også skomaker,

blikkenslager og andre håndverkere

som sjelden kastet ut nysgjerrige unger.

Bak disken i de tallrike småbutikkene

sto det gjerne kjentfolk, ofte en slektning

eller mora til en klassekamerat. det gikk

an å knabbe et og annet brød i et bakeri,

en flaske øl utenfor et bryggeri eller

selge avisbunker og mineledning til en

skraphandler. I gatene utenom hovedårer

som Strømsveien og Trondheimsveien

33


34

var biltettheten og -hastigheten lav nok

til at det ganske uforstyrret gikk an å leke

sisten, sparke ball, hoppe paradis. Og fra

store deler av østkanten var ikke veien

lang til en løkke eller et jorde.

Verken arealbruken eller det livet som

utspilte seg på arealene, var nevneverdig

sonedelt mellom voksne og barn.

I den forstand bevarte østkanten sitt

førfunksjonalistiske preg til sekstitallet.

de store boligområdene som ble utbygd

fra tretti- til og med femtiårene, hadde

riktignok funksjonalistiske bygningstyper.

Standardleiligheten ble en trerommer med

kjøkken, bad og vannklosett. Og eget

barneværelse. Bygningsmønsteret fulgte

delvis den gamle byens kvartaler, men

uten bakgårdsbebyggelse, for eksempel

FOTO: HENRIK ØRSTEd, CA 1965/OSLO MUSEUM

Asfalten som tegneblokk.

langs Trondheimsveien og på Kampen.

der utbyggingen skjedde på jomfruelig

mark, fikk den form av frittliggende blokker

som i Sinsenbyen og områdene på hver

side av Finnmarksgata, på Keyserløkka,

Hovin og Etterstad. Utformingen fulgte

de funksjonalistiske dyder - lys, luft og

grønne trær.

Begynnende sonedeling av by og liv

En gruppe barn som forsker Hanne

Wilhjelm fulgte i en undersøkelse i Trondheim

for få år siden, brukte verken betegnelser

som lekeområde eller lekested

om stedene der de lekte. Barnas egne

forestillinger ligger nærmere begreper

som gjemmesteder, utsiktsplasser, møtesteder,

hvileplasser. 3


Arbeiderunger

poserer foran

utedassene i

en bakgård på

30-tallet.

Her i landet er vel ideen om spesialiserte

lekeplasser for barn temmelig

etterkrigs. Østkanten fikk trolig sine første

lekeplasser på førtitallet - barnereservater

inne i den voksne verdens parker og

nye blokkområder: Sandkasser, balansérstokker

av tømmer, lekeapparater

av grønnmalt stål. Samtidig fortsatte

leken i gater og bakgårder, på Ola Narr

og andre grønne områder som ennå

ikke var nedbygd og som ungene og

deres foreldre regnet som trygge. Steder

som nedre Akerselvas bredder og Olaf

Ryes plass holdt de seg unna, den

gang som nå. Men det gikk an å leke

på Sofienberg kirkegård mens søtlige

sjokolade- og humledunster fra Freia

og Ringnes drev mellom gravstøttene. 4 I

perioden 1960-72 ble kirkegården gradvis

til Sofienbergparken.

Ungene lengtet vel ikke ut av byen,

men det er grunn til å tro at byen sto lavt

FOTO: NANNA BROCH/OSLO MUSEUM

i kurs hos de fleste voksne. Masseutflyttingen

til drabantbyene hadde startet.

Og Saneringssjefen og Byplankontoret

hadde planer for Gamlebyen, Vålerenga,

Kampen og Grünerløkka: Høye lamellblokker

skulle oppmarsjeres i trafikkfrie

plenområder tilrettelagt for idrett og

annen rasjonell aktivitet. Ikke akkurat

noen gjeninnføring av løkker og kratt.

Og milelangt fra de gamle bakgårdene

der du måtte opp på søplekassene og

over plankegjerdene for å komme unna

i gatekampens hete. - Ingen grunn til å

idyllisere det gamle Enerhaugen, men

hvor mange barn trives der i dag?

Byfornyelse

Bevaringsplanen for Rodeløkka i 1970

var første spiker i likkista for saneringspolitikken.

I 1976 markerte utbedringen av

Heimdalsgata 26, Rudolf Nilsens ”Nr. 13”,

starten på den organiserte byfornyelsen.

35


36

Samme år ble det halvkommunale

selskapet Oslo Byfornyelse AS etablert.

Etter dereguleringen av boligmarkedet tidlig

i åttiårene steg prisene kraftig og påførte

selskapet store tap før avviklingen i 1990.

da hadde byfornyelsen feid over det meste

av den gamle spekulasjonsbebyggelsen

på østkanten. Gårder var utbedret og

ombygd, bakgårdsbebyggelse revet,

leiligheter og eiendommer slått sammen.

Og de relativt få gårdene som var revet,

ble erstattet av nybygg som ikke økte

utnyttelsen vesentlig. Reguleringsplanen

for store deler av indre by, ”Soneplanen” fra

1977, anga en maksimal utnyttelsesgrad

i overkant av 150%, oversatt til dagens

måleregler. 5

Mange barnefamilier ble tvunget til å

flytte ut i løpet av den relativt hardhendte

prosessen, bl.a. fordi antall leiligheter

gikk ned. Men barn som ble boende og

barn som flyttet inn fikk betydelig bedre

lekemuligheter inne i de nyåpnete og

velfriserte gårdsrommene. Og blikkenslageren,

han hadde fått erstatningslokale

i Groruddalen, skomakeren var blitt

pensjonist, og brødbutikken var ikke i

stand til å betale den nye husleien.

Trafikkregulering

Syttitallet var også det tiåret da en del

planleggere og forskere så at barna

kom i klemme i byutviklingen. NIBR

utarbeidet i 1981en barneplan for indre

by med forslag til normer som ble vurdert

og forkastet av administrasjonen fordi

de var for kravstore. Byplankontoret

forsøkte seg med et revisjonsforslag til

normer for utendørs lekeareal spesielt

tilpasset den tette bygningsstrukturen i

indre by. Forkastet av Byrådet i 1985. I

en høringsuttalelse til normforslaget skrev

Trafikksjefen at reduksjonen av antallet

parkeringsplasser i gårdsrommene ikke

bør skje raskere enn det er mulig å

etablere nye plasser i parkeringshus. ”Vi

bør unngå situasjoner der boliggatene

blir fylt opp av parkerte biler til over

kapasiteten, slik at betingelsene for

innføring av avgiftsbelagt soneparkering

ikke lenger er tilstede. I såfall kan lett

isolerte miljøgevinster i enkelte gårdsrom,

bli oppveiet av generelt dårlig trafikk- og

boligmiljø, når man ser områdene i en

større sammenheng.”

Men det gikk bare et par år før kommunen

sluttet å bygge parkeringshus i indre

by. Fra den gang har parkeringsansvaret

vært privatisert: Alle nybyggingsprosjekter

pålegges å sørge for parkering på

egen tomt - i praksis i garasjeanlegg på

kjellerplan eller inngangsnivå. denne

politikken har sine utvilsomme administrative

fordeler, f.eks. synkronisering av

parkeringskapasitet med boligutbygging,

enklere, og ikke minst billigere, kommunal

koordinering av byutviklingen. Men den

sprer trafikken og gjør det enda viktigere

å holde ungene vekk fra gaten.

Biler og banditter

La oss gå tilbake til 1960: Bilrasjoneringen

blir opphevet. På forholdsvis få år okkuperer

bilene bygatene. Ulykkestallene

eskalerer og blir gradvis fulgt opp av reguleringstiltak.

Syttiårenes gatebruksplan

som skal redusere trafikken i definerte

enklaver mellom hovedferdselsårer, blir

fulgt opp halvhjertet. Fram til åttitallets

begynnelse gjennomfører kommunen

trafikksaneringstiltak flere steder i Oslo

indre øst. det blir opparbeidet enkelte

gatetun. Miljøbyen Gamle Oslo viderefører

dette arbeidet fra 1994 til 2000.


FOTO: OTTAR GLAdTVET/OSLO MUSEUM

Ungene snurrer og hjemmeværende mødre slikker sol foran biblioteket på Schous plass

en vårdag i 1958.

Ulykkestallene har skrumpet drastisk. I

dag er antall drepte barn i trafikken på

landsbasis redusert til en tiendedel fra

syttitallet. Men barna har forlengst sluttet

å leke i Oslos gater.

Sammen med frykten for trafikkulykker

økte de voksnes frykt for tyver

og rusmisbrukere. På det sentrumsnære

østkanten begynte folk grovt sett å låse

entrédøren på sekstitallet. Tiåret etter kom

turen til trapperomsdøren og på åttitallet

porten til gaten. Barna fikk nøkkel i snor

rundt halsen. Mor var ikke lenger hjemmeværende.

Og dermed kom skolefritidsordningen.

I 1960 startet også de faste,

daglige fjernsynssendingene med en

halv time barne-tv. Utviklingen eskalerte

brått på nittitallet med egne barnekanaler

og tv-spill. I tillegg deltar mange barn i

organiserte fritidsaktiviteter.

det er lite igjen av den tradisjonelle

frie leken utenfor de voksnes overvåking.

Man kan lure på om dagens oppvoksende

slekt overhodet trenger noen steder

å utfolde seg på i nærmiljøet. Men

forskere og helsemyndigheter har for

lengst slått alarm om barns epidemisk

økende fedme, diabetes og manglende

motoriske utvikling.

dessuten har fri aktivitet og lek ikke

bare konsekvenser for barns somatiske

helse, men også prestasjoner på skolen,

sosiale relasjoner til voksne og andre

barn. Uten barna og deres foreldre som

kultur- og kontaktskapere blir byen ikke

komplett. Et av dagens store byspørsmål

37


38

Fortauet foran Parkteatret, fremdeles et sikkert sted å leke i 1958.

er bevaring av sosialt og etnisk mangfold.

Skal noen lykkes i å utvikle reelle sosiale

fellesskap, så er det de som vokser opp

sammen. Barn er stadig åpne for nye lekekamerater

og danner en nøkkelgruppe i

den sosiale integrasjonen.

”Jeg tror at barn som vokser opp på

Grünerløkka og andre steder i sentrum

tidlig lærer seg å bli rause som menneske.

Mangfoldet av hudfarge, religion og

oppdragersyn gjør at det blir helt greit å

være forskjellige. Man lærer seg tidlig at

noen snakker om Allah og andre om Gud.

de lærer at «jeg og hun mener ulike ting,

men – hun er ei grei jente». du skal ikke

så langt utenfor byen før denne toleransen

er langt mye mindre”, sier Else devold,

lærer ved Grünerløkka skole. 6

FOTO: OTTAR GLAdTVET/OSLO MUSEUM

Trangere gårdsrom

Tre år inn på nittitallet satte byggeboomen

inn med hovedtyngden på østkanten. I

et av de første boliganleggene, Grønland

Torg, kan man avlese direkte hvordan de

økonomiske premissene hadde strammet

seg til siden byfornyelsestiden få år

tidligere: det først utbygde kvartalet har

bebyggelse i 6 etasjer med et lyst og

trivelig gårdsrom. Kvartal nummer to med

overvekt av små og smale leiligheter, går

opp i 11 etasjer. I det ene hjørnet av det

steile og trange gårdsrommet er det til

overmål presset inn en barnehage.

Utover nittitallet og fram til i dag har

utbyggerne utsatt kommunen for et

konstant press om tillatelse til å bygge små

leiligheter med stadig høyere utnyttelse.


Jess Carlsen-kvartalet i krysset mellom

Møllergata og Hausmanns gate har en

utnyttelsesgrad på 350%. den andelen av

gårdsrommet der det er mulig å oppholde

seg for barn, utgjør 6.3 kvadratmeter

per leilighet. Utbyggeren og kommunen

var enige om at dette var for knapt og

at det resterende lekebehovet kunne

dekkes på Møllergata skoleplass rett

over gaten og i Kristparken lenger borte

i gaten. Men foreldrene nøler - trafikken

i gaten er tung, og i parken ligger det

sprøytespisser. dette prosjektet viser to

typiske trekk ved dagens boligprosjekter:

En dramatisk høy tetthet pluss områder

som skulle kompensere for trange og

mørke gårdsrom lokalisert på den andre

siden av trafikkbarrierer. 7

Litt for mange fagfolk i maktposisjoner

synes imidlertid at utviklingen er akseptabel:

For det første argumenteres det med

at man ikke kommer utenom økonomiens

lover – høy etterspørsel gir høye tomte-

og byggekostnader med tilsvarende

inntjeningsbehov hos utbyggerne. For det

andre: Høy bygningstetthet i gangavstand

fra Oslo S styrker kollektivtrafikken og

dermed klimapolitikken. For det tredje:

den tette byen passer ikke for barn, de

trives best i det grønne.

Politisk oppvåkning?

Får denne utviklingen fortsette, blir Oslo

indre øst en effektiv transportmaskin med

beboere innenfor et forholdsvis smalt

segment av befolkningen - barnløse og

hovedsakelig yngre mennesker. Plan- og

bygningsetaten har nå tatt utfordringen og

leverte i juni et forslag til nye kommunale

normer for uterom som tar hensyn til barns

interesser utendørs. Om forslaget blir

iverksatt, vil det presse tettheten på nye

boligprosjekter ned. Utbyggerne kommer

ikke bare til å skrike, de vil uten tvil også

true med stans i boligbyggingen, slik

de gjorde etter bystyrevedtaket høsten

2007 av normer som skal sikre flere store

leiligheter i indre by.

Sammenlignet med utbyggerne er

kommunen fattig. Og avmektig, sier noen,

mens andre peker på at den folkevalgte

makten vitterlig sitter i kommunen. Men

er de kommunepolitikerne som ønsker å

styre markedskreftene, mange og beinharde

nok? I likhet med dagens Groruddalssatsing

kom byfornyelsen, Miljøbyen

Gamle Oslo og handlingsprogrammet

for Oslo Indre Øst i gang ved at staten

grep inn og bevilget store pengesummer.

Uten en ny statlig intervensjon kan

østkantbarna snart være en truet art.

Bård Isdahl er sivilarkitekt MNAL og

seniorrådgiver i Norsk Form.

Noter

1 Ambjørnsen, Ingvar: Alice i eventyrland. Artikkel

i ”Barn drikker ikke caffé latte”. Norsk Form

2001

2 Børretzen, Odd: Min barndoms to verdener.

Artikkel i ”Barn drikker ikke caffé latte”. Norsk

Form 2001

3 Wilhjelm, Hanne: Barn og omgivelser – virkelighet

med flere fortolkninger. dr.avhandling AHO

2002

4 Intervju med Torgunn Lieungh og Tor Fretheim.

5 En utnyttelsesgrad på 150% gir et bebygd areal

på 150% av tomtens areal.

6 dagsavisen 30.01.06

7 Bård Isdahl: ”På taket, i gården, i parken.

Kvalitetskriterier for uterom i tett by.” Norsk Form

og Husbanken 2007.

39


40

Byens offentlige rom –

mangfold og toleranse

Harald Magnus Kvifte

I lys av mangfoldsåret 2008 reiser det seg flere spennende spørsmål

knyttet til hva mangfold i byer er, og om mangfold i det hele tatt er hva

vi ønsker oss. Byens offentlige rom ses ofte som et sted åpent for alle,

hvor ulike menneskegrupper kan, eller er tvunget til, å samhandle.

Dette skulle gjort byens offentlige rom til en mangfoldets arena hvor

toleranse var et av de grunnleggende prinsippene. Vi kan vel slå fast

at dét ikke nødvendigvis er tilfellet. Ofte er spørsmålet heller hvem og

hva som hører hjemme hvor.

Byer består ikke av like individer, ensartede

kulturelle eller fysiske landskap, men er

steder hvor forskjeller, eller diversitet

utgjør en større helhet. Mangfoldet som

preger byer får konsekvenser for hvordan

byens beboere oppfatter seg selv, andre

mennesker og sine omgivelser. det

påvirker også hvordan individet handler

i hverdagen. Begrepet urbanitet brukes

gjerne om denne byspesifikke tenke-

og handlemåten. det hevdes ofte at

det å leve i by krever kunnskap og

sosial kompetanse som er forskjellig fra

bygdas, og at man sosialiseres inn i et

rammeverk av tenke- og handlemåter

som er spesielle for byer. 1 Likevel er

det en tendens til at man ønsker seg

homogene sosiale landskap fordi man er

redd for annerledeshet. 2 Som et resultat

hevder mange at byen er blitt for de få

privilegerte. 3 Vanskeligstilte grupper, for

eksempel tiggere i Oslo, ses ofte som

å ikke høre hjemme i byen. Men de

har ingen andre steder å være. Byens

offentlige rom er ideelt sett en ressurs

som er åpen for dem også.

Byens offentlige rom

det kan være vanskelig, for ikke å

si umulig, å gi en absolutt og presis

definisjon på hva det offentlige rom er.

Innlysende nok, settes det ofte opp som


Morgentrafikk ved Eidsvolds plass.

en kontrast til det private. Likevel er det i

realiteten ikke alltid et klart skille mellom

de to, derfor må de ses mer som idealtyper.

det er dessuten et skille mellom

det som av for eksempel myndigheter

defineres som offentlig, og hva som

FOTO: HENRIK ØRSTEd, 1968/OSLO MUSEUM

faktisk er offentlig i ”rett” forstand. Man

kan også hevde at det offentlige rom aldri

vil kunne ha en universell betydning, til

det eksisterer det for mange forskjellige

syn. Likevel er det flere ganger blitt forsøkt

konseptualisert.

41


42

Noen viser skillet mellom offentlig og

privat ved å definere hva som er privat. 4

Rom er privat når et gitt individ eller

gruppe av andre blir tilskrevet retten

til å stille kriterier som må imøtekommes

for at man skal få tilgang til dette.

Hovedpoenget her er altså at privat er

det som kontrolleres av enkeltindivid eller

grupper, som da også har muligheten til

å regulere adgang.

På den andre siden har vi dem som

advarer mot å se offentlig og privat som

motsetninger, og ikke ta hensyn til motsetningene

i hver av de. 5 da argumenteres

det for at forholdet offentlig/privat er

maktrelasjoner som utspiller seg i rom,

og at både offentlig og privat er en del

av ethvert rom. Andre igjen hevder at vi

trenger offentlig/privatdikotomien for å

føle oss trygge. 6

det offentlige rom kan ses som så

viktig, fordi det er der ønsker og behov,

individer og grupper, kan bli sett og

gjennom det bli imøtekommet eller

imøtegått. Om vi ser for oss byens offentlige

rom som det stedet vanskeligstilte

grupper, gjennom representasjon, kan

kanalisere sine ønsker og behov inn i

offentligheten, noe som eventuelt kan føre

til en forbedring av deres situasjon og et

mer rettferdig samfunn, blir det offentlige

rom som stedet for representasjon svært

viktig i et demokratisk samfunn.

dette er selvfølgelig å sette det på

spissen, problemet med hjemløse løses

nok heller gjennom offentlig boligpolitikk

og bredere velferdsprogrammer enn

gjennom åpne heterotopiske rom. På

den andre siden kan man hevde at det er

viktig at annerledeshet tolereres i byens

offentlige rom, at man ikke ønsker å

usynliggjøre det. Samtidig som man ikke

tror at toleranse vil løse sosiale problemer,

det krever også handling.

Marginalisering og sosial eksklusjon

Mange er bekymret for en fragmentering

av samfunnet, hvor noen mennesker

er ekskludert fra deltakelse på en eller

flere arenaer av samfunnslivet. 7 dette

kan både oppleves som smertefullt for

den ekskluderte og være skadelig for

samfunnet som helhet.

Man kan se den sosiale verden som

konstituert slik at forskjellige former for

eksklusjon er fundamentale i ethvert

sosialt forhold, for eksempel inndelingen

av det sosiale liv i offentlige og private

sfærer. Men disse eksklusjonsprosessene

henger nært sammen med inklusjons- og

integreringsprosesser for å opprettholde

sosial orden. det skal alltid være en

balansegang mellom eksklusjon og

inklusjon. Negative konsekvenser dukker

først opp når balansen forstyrres og de

inkluderende prosessene svekkes. 7

det menneskelige landskap kan leses

som et landskap av eksklusjon, hvor

makt uttrykkes i monopolisering av rom

og forvisning av samfunnets svakere

grupper til mindre attraktive miljøer.

Eksklusjonsmekanismene trekker ofte

særlig på farge, sykdom, dyr, seksualitet

og natur, men de bunner alle ut i urenhet

som et signal for det uperfekte og underlegne.

Referansepunktet er en hvit, ofte

mannlig, fysisk og mentalt velfungerende

person 2 . Videre kan man tenke på sosial

identitet som stedsrelatert, i det positive

eller negative kvaliteter tilskrives ettersom

hvorvidt et individ eller en gruppe hører

hjemme et sted eller ikke. 6


FOTO: HENRIK ØRSTEd, CA 1965/OSLO MUSEUM

Fylliker sover ut rusen i full offentlighet.

I konflikter hvor en part presenterer

seg som normal, og føler seg truet av

tilstedeværelsen av andre som oppfattes

som ”annerledes”, uttrykkes frykt i form

av stereotyper. Men samhandling med

”de andre” kan føre til en reposisjonering,

altså en forståelse og forkastelse av

stereotyper, i tillegg til at man blir mindre

opptatt av å markere grenser. dette kan

ses som et argument for at samfunnet

har godt av at forskjellige grupper omgås

og samhandler, som tidligere nevnt. Man

må med andre ord ikke se mangfold og

forskjeller på gaten og i andre mennesker

som en trussel, men som en nødvendighet

for at vi skal lære å balansere livene

våre både kollektivt og individuelt.

Karl Johans gate som offentlig rom

det er ingen som har oversikt over hvor

mange som tigger penger i Oslo, men

jeg antar at Karl Johans gate er det

stedet i Oslo med høyest konsentrasjon

av tiggere. Grunnen er enkel, det er der

tilgangen til potensielle givere er størst.

det har lenge vært debatt rundt tiggerne

og deres praksis i Oslo sentrum. Ofte har

denne debatten tatt utgangspunkt i tigging

som et uønsket fenomen. ”det skal ikke

være slik at folk kvier seg for å gå i byen”,

sa Lars Sponheim (Venstre) til Aftenposten

sommeren 2006. Utsagn av denne

typen kan sies å ha vært karakteristiske

for debatten som er blitt ført. Vil dette si

at gaten ikke er for alle?

Karl Johans gate er en offentlig gate i

henhold til den juridiske diskursen; den er

tiltenkt ”almindelig Færdsel”. Bygningene

rundt gaten kan ses som å danne en

fysisk ramme rundt det offentlige rom.

Tilgang til gaten, og muligheten til å

oppholde seg der, kan ses som en romlig

rettighet. Karl Johans gate er altså tiltenkt

fri ferdsel, men handlingsfrihet forutsetter

forhandlinger mellom konkurrerende interesser,

regler og reguleringer. Butikkene

og restaurantene langs Karl Johan ønsker

sannsynligvis å tjene så mye penger

som mulig. det gjør tiggerne også, om

enn på en litt annen måte. Hvis handels-

43


44

Folksom februarkveld på Karl Johan ved Grand Hotell.

standen oppfatter tiggernes nærvær

som hemmende for deres virksomhet,

vil ikke handelsstanden ønske å ha

tiggere i området. det oppstår en interessekonflikt

hvor forhandlingspartene

ikke stiller like sterkt. Handelsstanden

driver legitim forretningsdrift, mens

tiggerne, på tross av opphevinga av

løsgjengerparagrafen, ikke nyter samme

anerkjennelse. Handlingsfrihet som

romlig rettighet kan med dette svekkes

for tiggernes tilfelle.

det å kunne stille krav kan også

betegnes som en romlig rettighet. Med

krav menes da muligheten til å bruke

UKJENT FOTOGRAF, 1938/OSLO MUSEUM

rom og utnytte dets ressurser. dette kan

også kalles å skape mot-rom. 8 Grenser

og territorier i byens offentlige rom vil

aldri være helt fastlagte, de kan flyttes

og reformuleres. Metaforen å bygge

broer kan brukes for det som skjer når

man flytter grenser eller bryter dem.

Tiggernes bruk av Karl Johans gate er en

måte å ”bygge bro” på. de gjør krav på

noe som er deres rettighet, benytte seg

av Karl Johan, som imidlertid kan bryte

med enkelte sterke interessers romlige

representasjoner og praksiser. de vil så

gjennom praksis kunne modifisere eller

forandre bybildet.


Synlighet er den kanskje viktigste

ressursen som ligger i byens offentlige

rom. Synlighet kan sidestilles med makt. 9

desto mer synlig man er, desto større

makt er man i besittelse av. Kanskje

kan man på bakgrunn av dette hevde at

det er bra at tiggere og rusmisbrukere

er synlige i Oslo sentrum. det gjør at

et sosialt problem har et ansikt. det

blir problematisk dersom man ønsker å

usynliggjøre tiggerne og rusmisbrukerne.

Ikke bare reiser det spørsmålet om hvor

de skal oppholde seg, en gruppe som

allerede er sterkt marginalisert og sosialt

ekskludert, ville ”miste stemmen” sin helt;

”out of sight, out of mind”. Byens offentlige

rom står ikke lenger til deres disposisjon,

og byen er ikke lenger for alle. da ville

vi hatt det som kan betegnes som en by

for de få privilegerte.

Toleranse vs frykt

Poenget er ikke at det er bra for byens

offentlige rom med rusmisbrukere som

setter sprøyter og lar sprøytespissene

sine ligge overalt, i den grad de gjør det,

eller at det er bra at folk må tigge penger

for å få endene til å møtes. Poenget er at

man ikke skal skjule sosiale problemer

gjennom å forvise tiggere og rusmisbrukere

fra byens offentlige rom. det ville

være å ta fra dem all makt, samtidig som

det er uheldig hvis det offentlige rom

skal etterleve det demokratiske idealet,

betegnet av åpenhet og toleranse.

Man kan selvfølgelig innvende at

byens offentlige rom aldri har vært åpent

for alle. 10 Men det er ikke dermed sagt at

man ikke kan knytte det til demokratiske

prinsipper og idealer. Man må kunne

vise litt toleranse, og jeg tror i likhet

med mange andre at man har godt av

å omgås mennesker som ikke er like

en selv. Enkelte hevder til og med at

det er konflikt og antagonismer som

konstituerer bykultur. 11

Tilstander som beskrevet fra andre

deler av verden, kan ikke være noe vi

ønsker oss. I den brasilianske byen

Sao Paulo har forholdet mellom ulike

sosiale grupper forverret seg i takt med

at byens offentlige rom mer og mer

har mistet rollen som et møtested for

mennesker med ulik sosial bakgrunn. 12

Dermed finnes det ingen arenaer hvor

forskjellige sosiale grupper tilfeldig møter

på hverandre og dermed er ”tvunget” til

å samhandle, noe som fører til at byens

offentlige rom er preget av frykt. Møter

fremmede imellom preges av redsel

og fordommer. Som et resultat blir det

anspenthet, separasjon, diskriminering

og mistenksomhet som styrer det offentlige

liv. de samme tendensene kan

man se i amerikanske byer som Los

Angeles. 13

Idealet om en demokratisk offentlighet

har man kunnet se uttrykket av i moderne

byers offentlige rom. Betegnelser som

åpenhet, ukjenthet, usikkerhet og sameksistens

blir gjerne brukt om hvordan

byens offentlige rom fungerte tidligere.

det la til rette for møter fremmede

imellom. Man måtte gi opp anonymiteten

sin og anerkjenne medborgere som

likestilte mennesker. Noen vil innvende

at hierarkier og skjulte maktstrukturer vil

være en del av samfunnslivet uansett,

men et åpent offentlig rom vil kunne

utfordre eksisterende hierarkier gjennom

at de forskjellige gruppene som utgjør

dem møtes.

45


46

Vårlig mylder ved Studenterlunden.

Samhandling med ”de andre” kan med

andre ord føre til en reposisjonering; en

forståelse og forkastelse av stereotyper.

det kan altså sies å være veldig uheldig

om det ikke finnes arenaer hvor mennesker

med ulik sosial bakgrunn møtes og

mer eller mindre er nødt til å samhandle.

FOTO: HENRIK ØRSTEd, 1968/OSLO MUSEUM

dersom man for eksempel forviser tiggere

fra Karl Johans gate, eller byens offentlige

rom generelt, mister de muligheten til å

være synlige og dermed synliggjøre et

sosialt problem. Samtidig mister vi dem

av syne, noe som gjør at våre fordommer

aldri, eller i det minste sjeldnere, vil


Uteligger i Slottsparken.

konfronteres. Uten å tilskrive det offentlige

rom en særrolle i et demokratisk, åpent

samfunn, kan man si at det er viktig. Og

det er spesielt viktig at man ikke forsøker

å monopolisere det, det vil si ekskludere

mennesker som ikke passer inn.

Out-of-place

Byens offentlige rom kan ikke forstås

som en statisk beholder for handling

og praksis, men må ses som sosialt

produsert mangfold. På samme tid som

man står i relasjoner til andre mennesker,

gjør man det også til byens offentlige

rom og det materielle landskapet. det

skjer altså en kontinuerlig konstruksjon,

FOTO: HENRIK ØRSTEd, CA 1980/OSLO MUSEUM

både av byens offentlige rom og ens

opplevelser av det.

det er viktig å forstå byens offentlige

rom som noe som ikke er gitt, men som en

sosial prosess. Steder og rom er konstruert

av menneskene som utgjør samfunnet,

på samme tid kan de ses som nøkkelen

til konstruksjonen av relasjoner mellom

mennesker. dette gjør byens offentlige

rom, og de steder det rommer, til en viktig

faktor i konstruksjonen av hverdagslivet

i den sosiale byen. Byens offentlige rom

er først offentlig når det er åpent for alle,

og det realiseres ikke som offentlig før

alle benytter det. Selvfølgelig gjelder

visse spilleregler i byens offentlige rom,

47


48

spørsmålet er hva de er og hvem som

har makten til å trekke disse opp.

å bry seg om det en ser i verden, fører

til at en mobiliserer ens kreative krefter,

hevder sosiologen Richard Sennett. 14 I

den moderne byen burde disse kreftene

ha en spesielt human form, og rette

mennesker utover. Vår kultur trenger

en eksponeringskunst, ifølge Sennett,

denne vil ikke gjøre oss til fiender, men

heller til mer balanserte voksne mennesker,

som evner å håndtere og lære av

kompleksitet.

Harald Magnus Kvifte har mastergrad i

samfunnsgeografi fra UiO, 2007.

Noter

1 Pløger, J. (2001): Byens Språk. Oslo: Spartacus.

2 Sibley, d. (1995): Geographies of Exclusion:

Society and difference in the West. London:

Routledge.

3 Mitchell, d. (2001): Postmodern Geographical

Praxis? The Postmodern Impulse and the War

Against Homeless People in the Post-Justice

City. I: Minca, C. (ed.): Postmodern Geography:

Theory and Praxis. Oxford: Blackwell.

4 Hénaff, M & Strong, T. (2001): The Conditions of

Public Space: Vision, Speech and Theatricality.

I: Henaff, M. & Strong, T. (eds): Public Space

and democracy. Minneapolis: University of

Minnesota Press.

5 Kilian, T. (1998): Public and Private, Power

and Space. I: Light, A. & Smith, J. (eds): The

Production of Public Space. Lanham Md:

Rowman & Littlefield.

6 Sibley, d. (2001): The Binary City. I: Urban

Studies. Vol. 38, No. 2. 239-250

7 Madanipour, A. (1998): Social Exclusion and

Space. I: Madanipour, A et al. (eds): Social

Exclusion in European Cities: Processes,

Experiences, and Responses. London: Jessica

Kingsley Publishers.

8 Simonsen, K. (2005): Byens mange ansigter:

konstruktion af byen i praksis og fortælling.

Roskilde: Roskilde Universitetsforlag.

9 Norton, A. (2001): Writing Property and Power.

I: Henaff, M. & Strong, T. (eds): Public Space

and democracy. Minneapolis: University of

Minnesota Press.

10 detienne, M. (2001): Public Space and Political

Autonomy in Early Greek Cities. I: Henaff, M. &

Strong, T. (eds): Public Space and democracy.

Minneapolis: University of Minnesota Press.

11 Robins, K. (1999): Foreclosing on the City?

The Bad Idea of Virtual Urbanism. I: downey,

J. & McGuigan, J. (eds): Technocities. London:

Sage.

12 Caldeira, T. P. R. (2000): City of Walls: Crime,

Segregation, and Citizenship in Sao Paulo.

Berkeley, Los Angeles: University of California

Press.

13 davis, M. (1990): City of Quartz: Excavating the

Future in Los Angeles. London: Verso.

14 Sennett, R. (1992): The Fall of Public Man. New

york: Norton

More magazines by this user
Similar magazines