INNHOLd: - Oslo Museum

Nr. 4 - 2008 

UTGITT AV OSLO MUSEUM 

AVd. ByMUSEET 

FROGNERVEIEN 67 

POSTBOKS 3078 

ELISENBERG 

0207 OSLO 

TLF: 23 28 41 70 

FAX: 23 28 41 71 

E-post: post.bymuseet@oslomuseum.no 

Hjemmeside: www.oslomuseum.no 

REDAKTØR: 

Anne Birgit Gran Lindaas 

I REDAKSJONEN: 

Hans Philip Einarsen 

Vegard Skuseth 

Knut Sprauten 

FOTOBEHANDLING: Rune Aakvik 

UTFORMING: Terje Abrahamsen 

Tidsspennet du møter i dette nummeret 

av Byminner er på godt over 200 år. Vi 

presenteres for både herskap og tjenere 

på slutten av 1700-tallets Christiania. 

Nils Voje Johansen presenterer oss 

for en mer ukjent og eventyrlig side ved 

Bernt Anker, og Hanne Østhus gir oss 

et innblikk i hvordan livet kunne arte 

seg for en tjener eller tjenestejente på 

1700-tallet. Bymiljøet og boligmiljøet for 

barn i nye boligprosjekter i Oslo har vært 

INNHOLd: 

Nils Voje Johansen 

I spennet mellom ballongferd 

og universitetskamp – litt om 

Bernt Anker som naturviter 

Side 2 

Hanne Østhus 

Arbeid, underordning og selvstendighet: 

livet som tjener i 

1700-tallets Christiania 

Side 16 

Lars Emil Hansen 

Observatoriegt. 2b 

Side 26 

Bård Isdahl 

Barndommens landskap på 

østkanten 

Side 32 

Harald Magnus Kvifte 

Byens offentlig rom – 

mangfold og toleranse 

Side 40 

diskutert i den senere tid. Bård Isdahl 

forteller oss hvordan barns oppvekstmiljø 

har endret seg siden etterkrigstiden og 

fram til i dag. 

Mangfoldsåret 2008 nærmer seg 

slutten. Ønsker vi og aksepterer vi 

et mangfold i det offentlige rom som 

medfører synliggjøring av store sosiale 

og menneskelige problemer? dette er 

temaet Harald Magnus Kvifte tar opp i 

sin artikkel. 

1

2 

I spennet mellom ballongferd og 

universitetskamp – litt om Bernt 

Anker som naturviter. 

Nils Voje Johansen 

I Byminner Nr. 4 – 2003 hadde Kristian Fougner en interessant 

artikkel om de første ballongoppstigninger i Norge. Artikkelen tar 

spesielt for seg omstendigheter rundt Dionysius de Fontenelles mulige 

ballongoppstigning i 1791, men refererer også til Alf Colletts ”Gamle 

Christianiabilleder” hvor det hevdes at det i 1782 ble sendt opp en 

ballong i Christiania. Fougner påpeker helt riktig at dette ville vært 

bemerkelsesverdig tidlig, og den omtalte begivenheten er da også 

etter all sannsynlighet den som skjedde 12. november 1784. ”Norske 

Intelligenz-Sedler” fra 17. november samme år gir mer informasjon 

om begivenheten. Hovedoppslaget den dagen lyder: 

”Christiania, 1784. Afvigte Fredags 

Aften Klokken 9 1/2 slet blev en Aerostatisk 

Maskine 1 afsendt fra Herr Etats-Raad 

Ankers Have; den steeg, til de Tilstedeværendes 

Fornøyelse i 2 1/2 Qvarteers 

Tiid saa høyt, at man ikke kunde øyne 

den. Maskinen var af tyndt Papiir 6 Foed 

høy, og 12 Foed i Omkreds naar opfyldt. 

Øverst paa var hengt en Seddel, som 

lovede Finderen 1 Rdlr. i Belønning for 

Underretning til Herr Peder Anker hvor 

den var nedfalden, som formodentlig vil 

blive Norden for Christiania, da Vinden 

paa den Tiid var Sønden.” 

Ballongen ble sendt opp fra hagen til 

Bernt Anker, det vil si Paléhagen, som 

lå omtrent der vi i dag finner Christian 

Frederiks plass. Avisreferatet viser at de 

som stod bak oppsendingen ønsket å 

drive en smule forskervirksomhet, siden 

de forsøkte å finne ut hvor ballongferden 

endte. Ballongen var ca. 2 meter høy og 

hadde en diameter på omlag 1,25 meter, 

det vil si en avlang fasong i høyderetning. 

den steg i drøye 35 minutter før den 

forsvant ut av syne. Hva den var fylt med 

står det ikke noe om, men det fantes kun 

to typer ballonger, varmluftsballonger

”Norske Intelligenz-Sedler” bragte 17. november 1784 nyheten om at det var sendt opp 

en ballong i Christiania. 

og hydrogenballonger. Hvem som stod 

bak ballongferden, er heller ikke oppgitt i 

nyhetsoppslaget, men det er sannsynlig at 

det var lokale entusiaster med Bernt Anker 

i spissen. Vi skal senere komme tilbake 

til informasjon som kan underbygge en 

slik hypotese. Bernt Ankers bror, Peder 

Anker, stod som kontaktperson dersom 

noen fant ballongen. dette kan indikere 

at også han var med, men det er også 

rimelig å anta at hans navn stod på lappen 

siden han eide skogområdene hvor man 

forventet at ballongen ville falle ned. 

Etter at de første ballonger var sendt 

opp i Frankrike i 1783, herjet det nærmest 

en ballongfeber i Europa. Også ”Det 

norske Selskab” i København var opptatt 

av nyhetene om at verdens første aeronauter, 

François Pilâtre de Rozier og 

François Laurent de Marquis d’Arlandes, 

hadde gått til værs i Paris 21. november 

1783. I selskapets verseprotokoll finner 

vi flere dikt om fenomenet, blant annet 

et av Bendix djurhuus Prahl: 

”Og da den neddalte Maskine 

Luftseyleren sætter paa Land, 

Parisiske Piger fremtrine 

Og krandse den modige Mand; 

hans Hierte de veed at oplive, 

Stor Løn for sin fare han vandt, 

da Kysse den Kulde fordrive, 

Som Helten blandt Skyerne fandt.” 

Naturviteren Bernt Anker 

Christen Hee Hvass (1731–1803) må 

senest i 1763 blitt ansatt som privatlærer 

for brødrene Anker i Christiania. Han var 

student fra Randers skole i 1747 og hadde 

tatt attestas (presteeksamen) i 1755. det 

er uklart hva han deretter livnærte seg av, 

men antagelig har han vært privatlærer. 

Kanskje har han også vært knyttet til sin 

3

4 

onkel, Christen Hee (1712–1781), som 

var ansatt ved Søetaten i København 

og fra 1759 professor i matematikk 

ved København universitet. Hee Hvass 

var en mann med naturvitenskapelige 

interesser, og han skal allerede i 1764 ha 

vært i forhandlinger med engelskmenn 

om å utgi en forbedret utgave av Tycho 

Brahes verker. 2 Etter at brødrene Anker 

hadde fått noe utdannelse hjemme, 

ble de sammen med sin lærer sendt 

på dannelsesreiser i Europa. Et av de 

første stoppene var Uppsala hvor de 

skulle høre forelesninger av botanikeren 

Carl von Linné (1707–1778). Linné var 

den vitenskapelige stjernen i Norden 

– verdensberømt for sitt system for 

inndeling av plantene. Studenter fra 

mange land kom til Uppsala for å høre 

hans forelesninger, og han var kjent som 

en god lærer som vekket studentenes 

interesse for faget og naturen. Bernt Anker 

opplyste dessuten i brev til Christen Pram i 

1796 at brødrene hadde hørt forelesninger 

av flere fremstående vitenskapsmenn i 

Uppsala. de tre han nevnte var: 3 

Johan Gottschalk Wallerius (1709– 

1785), som i 1750 var blitt den første 

professoren i kjemi og metallurgi i Sverige, 

en posisjon han hadde frem til 1767. Han 

var kjent som en god forsker, men la også 

for dagen en omfattende interesse for 

undervisning. 4 

Torben Olof Bergman (1735–1784), 

som i 1758 var blitt dosent i fysikk. I 1761 

ble han adjunkt i matematikk og i 1767 

professor i kjemi og farmakologi. Han 

var kjent for å holde gode forelesninger, 

preget av kjærlighet til fagene. Mange av 

Sveriges beste kjemikere hadde ham til 

lærer, og også utenlandske vitenskaps- 

menn dro til Uppsala for å følge hans 

undervisning. 5 

Anders Berck (1711–1774), som i 

1741 ble professor i økonomi og nasjonaløkonomi. 

Professoratet i nasjonaløkonomi 

var det første i sitt slag i Sverige 

og et av de første i Europa. Berck ble 

den nasjonaløkonomiske vitenskapens 

grunnlegger i Sverige, og hans bok 

”Inledning til almänna hushålningen” 

er det første svenske arbeidet på dette 

området. Boken fikk også innpass på 

flere utenlandske læresteder. 6 

det ser altså ut til at Hee Hvass plukket 

forelesere med nennsom hånd. Oppholdet 

i Uppsala skjedde antagelig høsten 

1763 eller i 1764. Vi vet at tre brødre 

Anker var i København i begynnelsen 

av januar 1764. Johan Fredrik Bartholin 

skrev 7. januar 1764 brev til Bolle Willum 

Luxdorph i København hvor han omtalte 

handelsmannen Christian Anker, og 

tilføyde: 

”Hand har nu 3 smukke og artige Børn 

i København tilligemed deres Informator 

Hvass, som er een meget brav Karl 

i Mathematiqven, hvilken tilligemed 

Børnene skal reise udenlands til Sommer. 

Skulde Deres høyvelbaarenhed behøve 

nogle engelske Bøger, da kand De sikkert 

betroe Hvass Commissionen naar hand 

kommer til Engelland, hvor hand har 

været eengang tilforn. Kiender De ham ej, 

saa vil De finde Fornøielse af at tale med 

ham, som er vel kient af min Broder.” 7 

Vi vet at Bernt Anker ble immatrikulert 

ved København Universitet 9. mai 

1764, og etter universitetsmatrikkelen 

hadde han da blant annet skaffet seg 

kunnskaper i matematikk, fysikk, økonomi 

og statsvitenskap. 8 dette stemmer godt

overens med de fagene brødrene skal 

ha studert i Uppsala. Noen år senere, i 

desember 1768, ble Bernt Anker registrert 

som akademisk borger ved universitetet i 

København. Selv om vi ikke kan betegne 

ham som vitenskapsmann, forsøkte han 

å holde seg godt orientert i flere emner 

i fysikk, kjemi og bergvitenskap. Hans 

Modell av 

den ballongen 

brødrene 

Montgolfier 

demonstrerte 4. juni 

1783. Ballongen var 

36 fot i diameter. 

interesser førte til at han etter hvert ble 

opptatt i tre lærde selskap. Allerede 3. 

desember 1770 ble han medlem av ”Det 

Kongelige Norske Videnskabers Selskab” 

i Trondheim. I 1782 ble han foreslått som 

medlem av The Royal Society i London 

etter anbefaling av åtte medlemmer. 9 I 

forslaget fremhevet forslagstillerne at 

5

6 

”We the underwritten do from our 

personal knowledge recommend him 

as a Gentleman well skilled in Natural 

Knowledge and other branches of Literature, 

and likely to become an useful 

and valuable Member.” 

Bernt Anker ble opptatt som ”Fellow” 

av The Royal Society 7. november 1782. 

Vi vet dessuten at da han oppholdt seg i 

London våren 1783, var han med å foreslå 

den danske diplomaten Christopher 

Vilhelm dreyer (1737–1810) til medlem av 

Bernt Anker var forretningsmann, verkseier, skogeier mm 

og ble etter hvert Norges rikeste mann. Han var dessuten 

interessert i fysikk og bergvitenskap og skrev også flere 

skuespill. 

Jean-Pierre Blanchard og John Jeffries 

krysser 7. januar 1785 den engelske kanal 

med ballong. 

Ole Chrisopher Wessel var sammen med Bernt Anker den 

ledende personen i ”universitetskomiteen” som ble nedsatt 

i Christiania i 1793. Bildet viser den lærde Wessel foran sin 

boksamling. Det er ukjent 

hvem som har malt bildet (som finnes i flere kopier), men 

vi vet at den danske maleren Christian August Lorentzen i 

1792 besøkte og malte Wessels eiendom Stubljan. 

selskapet. 10 den 31. mai 1794 ble Bernt 

Anker medlem av Kungliga Vetenskaps- 

Akademien i Stockholm etter forslag 

fra friherre Samuel Gustaf Hermelin 

(1744–1820), kartograf og bergråd. I 

forslaget fremhever Hermelin at Anker 

”förenar med egen Kunskap flere 

Vetenskaper, vacara Samlingar af 

Mineralier, Han har både drift och förmoga, 

at befordra Bergs Wetenskapen, och 

låter nu udi Norrige inretta serskilte Bly-, 

Koppar- och Guldverck genom tvänne

Svenske Bergsmän hvilket tilicka tjenar 

för deras upmuntran och öfning. Och 

jag har mig bekant, at Herr Ancker med 

mycket nøje skulle anse, om honom 

lämnas anledning, at på nogot sätt kunna 

tjena Kongl. Academien, eller at befordra 

Wetenskaper och deras idkare [dyrkere] 

i våra Nordiske Länder.” 11 

Kampen for et norsk universitet 

På siste del av syttenhundretallet kom 

det flere ganger til debatt om opprettelse 

av et universitet i Norge. Nordmenn så 

seg i en særstilling i Europa fordi de var 

”nægtet en Herlighed, som ellers intet 

oplyst Land savnede, en Høiskole for 

Videnskaberne inden Rigets Grændser.” 12 

Under trykkefrihetsperioden fra 1770 

til 1772 utkom det flere artikler som 

behandlet emnet, men etter Struensees 

fall 17. januar 1772 stilnet all debatt. 

Saken ble først tatt opp igjen etter at 

kronprins Frederik tok makten i 1784. 

Ved kronprinsens Norges-reise i 1788 

ble ønsket om et universitet fremmet flere 

ganger, men det kom heller ikke da noe 

ut av debatten. 

Våren 1793 ble temaet nok en gang 

tatt opp. Eidsbergpresten Jacob Nicolai 

Wilse innkalte patriotiske borgere til et 

møte i Christiania 4. juni samme år. I 

forbindelse med invitasjonen, hadde Bernt 

Anker, på oppfordring fra Wilse, skrevet et 

innlegg om opprettelsen av et universitet 

i Norge. Her sammenlikner han blant 

annet Skottlands og Norges situasjon – 

begge ble styrt fra land lenger syd, men 

allikevel hadde Skottland tre universitet, 

Norge ingen. 13 det mest konkrete som 

kom ut av møtet var at det ble nedsatt 

en komité som skulle arbeide frem en 

plan for et universitet. Komiteen bestod 

av Ole Christopher Wessel, Bernt Anker, 

Jacob Nicolai Wilse, Johan Randulf Bull, 

Haagen Mathiesen, Johannes Møller 

og Jacob Rosted. de hadde sitt første 

møte 7. juni 1793, 14 og to uker senere 

sendte de brev til utvalgte personer og 

institusjoner i Norge. Her oppfordret de 

interesserte til å fremkomme med forslag 

til hvordan et akademi eller universitet 

best kunne innrettes. de la vekt på at 

det skulle være et moderne universitet 

som vektla de nye vitenskapene, slik 

som naturvitenskap, for at 

”gammel unyttig befunden Vedtægt 

indskrænkes, og de saa kaldte Brød 

Videnskaber, Guds Læren og Lovkyndighed 

rigtigen dyrkes uden at tilsidesætte 

fortrinlig Opmærksomhed paa de Videnskaber 

som i disse Tider i Almindelighed 

og for Norge i særdeleshed ere uundværlige.” 

15 

det ble utsatt premier på henholdsvis 

200 og 100 riksdaler til de to beste 

avhandlingene. Pengene var skjenket av 

Bernt Anker og Ole Christopher Wessel. 

Sistnevnte var generalauditør i Norge og 

giftet seg i 1791 med Maren Juul og ble 

dermed en av Norges rikeste personer. 

Wessel var en kunnskapsrik person med 

stor integritet, han hadde deltatt i den 

vitenskapelige landmålingen i danmark 

og hadde dessuten erfaring fra dansk 

høyesterett. Professor Christen Hee i 

København beskrev Wessel som ”det 

ypperligste genie jeg haver kiendt.” 16 det 

spørs om ikke Bernt Anker hadde Wessel 

i tankene da han i sitt innlegg om et norsk 

universitet skrev: 

”Jeg kjender en Videnskabers Mand, 

en Mand, som ingen Lyksalighed sætter 

7

8 

ved Siden af den at gavne sit Fædreland, 

som har stor Formue, ingen Børn, og en 

dyrket Forstand; med samme Opofrelse 

af Livets Behageligheder han vil omskabe 

Elændiges Kaar og giøre dem til glade 

og nyttige Mennisker i nette Boeliger og 

dyrkede Egne ved hans Gavmildhed, – 

med samme Ædelmodighed vil han og 

udbrede Oplysning for de kommende 

Slægter, ved at understøtte Norges 

Universitet.” 

dette sitatet, samt kommentarer 

Anker gir i et par brev, kan tyde på at 

den rike og begavede Wessel faktisk var 

en person Bernt Anker respekterte som 

noe nær sin likemann. At de to ble ansett 

som ledende i Norge, ser vi også ut fra 

biskop Johan Nordahl Bruns uttalelse om 

universitetskomiteen: ”En Ancher og en 

Wessel med i Spillet er allereede meget 

vundet.” 17 Komiteen anså at den beste 

avhandlingen om et universitet i Norge 

var skrevet av Christen Pram. Men én 

ting var å avholde en konkurranse, verre 

ville det være å få gjennomslag for ideen 

i København. Komiteen var selvsagt klar 

over at den var selvoppnevnt og totalt 

avhengig av å skaffe seg legitimitet for 

å få gjennom sine synspunkt. I et brev til 

Wilse foreslo derfor Wessel: 

”Jeg har havt den Ideé at man skulle 

søge at skyde sig under Kronprindsen, 

foredrage ham det passerede, oplyse 

ham om Sagens Mulighed og Vigtighed 

og udbede sig hans protection til Tingens 

viidere Fremgang [...] saaledes en publicitet, 

som i mange henseende ville være 

gavnlig, og en protection, som kunde 

stoppe Munden paa dem der kunde 

ellers falde paa at bebrejde os at vi solgte 

Huuden førend vi havde skudt Biørnen 

eller at vi tiltog os en Myndighed, som var 

uden for privat Mand Competence.” 18 

Saken ble sommeren og høsten 

1794 stående i stampe fordi Wessel var 

syk – han synes å ha vært komiteens 

leder. Etter at han avgikk ved døden 26. 

desember 1794, ble arbeidet gjenopptatt. 

Kort etter var innstilling ferdig og ble sendt 

kongen 18. april 1795. Avgjørelsen fra 

København kom raskt og var negativ, det 

var ingen stemning for opprettelsen av et 

norsk universitet. dette begrunnet med at 

det ikke fantes finansielt grunnlag for en 

slik institusjon, men det var nok i tillegg 

en viss frykt for at en høyere læreanstalt 

skulle bli et arnested for separatistisk 

virksomhet. Som kjent måtte vi vente helt 

til 1811 før kongen besluttet å opprette 

et universitet i Norge. 

Bernt Anker foreleser over 

emner fra fysikken 

I Christiania vakte avslaget irritasjon. Som 

en reaksjon på vedtaket, og også som et 

ønske om å vise at man i Norge faktisk 

var i stand til å holde lærde forelesninger, 

ble det vintrene 1796/97 og 1798/99 

gjennomført offentlige forelesninger i 

privat regi. Niels Treschow beskriver 

bakgrunnen for forelesningene på en 

diplomatisk måte: ”Af Grunder alle ved.” 19 

Treschow holdt selv forelesninger over 

Kants filosofi, stadsfysikus Johannes 

Møller holdt forelesninger over mineralogi 

og kjemi og Bernt Anker holdt forelesninger 

over fysikk. Møllers forelesninger ble holdt 

hjemme i hans eget hus, mens de to andre 

holdt forelesningene i biblioteket i Bernt 

Ankers Palé. 20 Treschows forelesninger 

ble senere utgitt i bokform, men 

forelesningene til Møller og Anker ble ikke

utgitt. Etter Ankers død var det på tale å la 

enkelte av hans manuskripter trykkes, og 

i den anledning fikk Christen Pram laget 

avskrifter av forelesningene. De fleste av 

disse er fortsatt bevart i det kongelige 

bibliotek i København. 21 Manuskriptene 

viser at Ankers forelesninger ofte var 

ledsaget av eksperiment. Emnene 

var høyst forskjellige og spente fra 

mekanikk og varmelære til elektrisitet og 

magnetisme. Forelesningene ble holdt 

ukentlig og ble fulgt av både menn og 

kvinner – Conradine dunker forteller at 

hun som ung kvinne var til stede. Mens 

Møllers forelesninger ikke ble besøkt av 

damer, og Treschows kun av få, var det 

annerledes med Bernt Ankers: 

”hertil havde [Anker] indbuden tyve 

til tredve Damer. Han fortalte os om 

Experimentalphysikens Fremgang i 

Frankrig, om Lavoisier, 22 Fourcroy 23 og 

Fleres Opdagelser, om hvorledes man 

i forrige Tider havde holdt Luft og Vand 

for Elementer, fordi man troede, at de 

ikke vare sammensatte. Han fortalte om 

Gasarterne, om Oxygen og Azot 24 , om 

Vandstofgas m.m.” 25 

Forelesningene var selvsagt ikke 

basert på egen forskning, men var 

snarere en formidling av kunnskap Anker 

hadde samlet ved å lese utenlandske 

lærebøker og tidsskrifter. Han henviser 

til mange kilder, så man får inntrykk av 

at han var belest. Riktignok kan han 

av og til følge utenlandske lærebøker 

mer eller mindre ordrett, som når han 

foreleser over hvordan materie fyller 

alt rom. Her finner vi passasjer som 

er en direkte gjengivelse av hva som 

står i Adam Wilhelm Hauchs lærebok 

”Begyndelses-Grunde til Naturlæren” 

som utkom i København i 1794. Hauch 

var kammerherre og hadde bygd opp 

og innrettet en stor instrumentsamling. 

Fra 1790 til 1794 holdt han dessuten 

forelesninger i København for hoffets folk, 

militære, studenter og andre interesserte. 

Kanskje Bernt Anker sågar hadde vært 

til stede på noen av disse? 

I en av forelesningene Anker holdt, 

viser han at han var bevandret i ballongferdenes 

historie. La oss hensette oss til 

Ankers Palé en vinterdag på midten av 

1790-tallet. dagens foreleser er Bernt 

Anker. Tema for forelesningen er ballongferder 

og varmelære: 

”Efterat Cavendish 26 i Aaret 1766 

havde opdaget den store Læthed af 

den brændbare Luft har Doctor Blake 27 

i Edingburg fortællet mig at han to Aar 

derefter kom paa de Tanker at en tynd 

Blære fyldt med saadan Luft kunde 

opstige i Atmosphæren og at man 

saaledes kunde flyve i Luften, uden 

at han dog anstillede Forsøg derover. 

Cavallo 28 havde de samme Tanker 1782 

og giorde mange Forsøg, men brugte 

ikkun Papiir, som han fandt for at indslutte 

den brændbare Luft, og dette fandt han alt 

for giennemtrængeligt. Siden brugte han 

Blærer, og disse fandt han for tunge. Han 

kom altsaa ikke videre end at frembringe 

Sæbe-Kugler fyldt med brændbar Luft, 

som han lod opstige i sit Værelse og 

derefter gav Knald 29 , det samme giorde 

Lichtenberg 30 i Göttingen 1782.” 

Anker fortsatte så å fortelle om hvordan 

brødrene Joseph og Etienne Montgolfier 

31 hadde gjort nye, banebrytende 

oppdagelser i 1783. Etter flere mislykkede 

forsøk hadde Etienne Montgolfier 

prøvd med en ballong av taft. 32 den ble 

9

10 

oppvarmet innvendig ved at man brente 

papir, og den steg deretter til værs inne på 

hans værelse. dermed hadde historiens 

første varmluftsballong lettet. Etter denne 

vellykkede testen laget han flere større 

ballonger, og 4. juni 1783 steg en ballong 

med en diameter på 35 fot til værs ved 

Annonay syd for Lyon: 

”Den steeg 2 000 Fod i Veyret, og 

faldt 35 000 Fod fra det Sted hvor den 

steeg op. Opfinderen vidste ikke den 

sande Aarsag hvorfor Machinen steeg, 

thi de troede at der opstod Gas ved 

Forbrændingen af Straaet og Ulden som 

var lettere end den Atmosphæriske Luft og 

som i lang Tid blev kaldet Mongolfies-Gas, 

og ikke fik den rette Aarsag som er den, 

at Sækken blev fyldt med Heedet, eller 

ved Ilden, fortyndet Luft.” 

Her viser Anker at han også fulgte 

med i den vitenskapelige debatten om 

hvorfor varmluftballonger kunne lette 

fra bakken og stige i luften. det ble ikke 

utskilt en egen, lett gass som gjorde at 

ballongen kunne lette. I stedet var det 

luften som fikk mindre tetthet når den ble 

varm, noe som førte til at ballongen fikk 

et løft i forhold til den omliggende luften. 

Anker snakket deretter om de forsøkene 

Jacques Alexandre César Charles 33 

hadde gjort med hydrogenballonger i 

august 1783. Alle de omtalte forsøkene 

var uten mennesker om bord – altså 

ballongferder som liknet på den som fant 

sted i Christiania i november 1784. Men 

Bernt Anker tok selvsagt også for seg 

bemannede ferder: 

”Mongolfie fandt en utrettelig Hielper i 

Hr. Pillater de Roche 34 , Forstanderen for 

Museum i Paris, og han vovede for første 

Gang den 15de October 1783 at opstige i 

Luften med en Machine, hvorpaa der var 

anbragt et Galbric med Ild-Fyr-Fod for at 

underholde Ilden bestandig 35 . Derpaa 

steeg han op med Marqvis de Arland 36 og 

blev 25 Minuter i Luften. Charles og han 

giorde mangfoldige Forsøge, og dristig 

ved disse, steeg han med 7 Personer 

den 19de Januari 1784, men kom ned 

efter 15 Minuter formedelst en Ridse i 

Machinen.” 

Temaet avsluttes deretter med at 

Anker nevnte noen milepæler innen 

ballongflygningens korte historie. Den 

15. juni 1785 hadde Pillater de Roche 

forsøkt å krysse den engelske kanal, 

men ballongen hadde havarert, og Roche 

hadde omkommet. Han ble dermed den 

første ballongflyger som satte livet til. 

Bedre hadde det gått for Jean-Pierre 

François Blanchard 37 og John Jeffries 38 

som noe senere krysset kanalen på 2 

timer og 32 minutter. 

Her forlater vi Bernt Ankers forelesning. 

det må imidlertid nevnes at de 

fleste av hans forelesninger var mer 

fagorienterte enn det dette utsnittet kan 

gi inntrykk av. Ballonghistoriene var 

nærmest å regne som en innledning til 

det temaet han egentlig skulle snakket 

om, nemlig varme. 

Vi har ovenfor sett litt på Bernt Ankers 

naturvitenskapelige interesser og mener 

med det å ha sannsynliggjort at han var 

sentral da den første ballongen ble sendt 

opp fra norsk jord den 12. november 1784. 

Hvor ballongen falt ned eller om det ble 

gjort flere forsøk, har det ikke lyktes å 

finne ut av.

Nils Voje Johansen er universitetslektor 

i matematikk på Universitetet i Oslo, 

og har arbeidet med fagformidling mot 

skole og allmennhet. Han har også 

arbeidet med det matematiske realfagets 

historie i Norge, da med vekt på 1700- og 

1800-tallet. 

Noter 

1 Aerostatisk maskin = et fartøy som var i likevekt 

med luften, altså svevde fritt i luften. 

2 F. Hvass: Samling af meddelelser om personer 

og familier af navnet Hvass, Bd. 1, København 

1861. 

3 Bernt Moe [red]: Tidsskrift for den norske 

Personalhistorie, Ottende hefte, Christiania 

1846, side 470. 

4 N. Zn: Johan Gottschalk Wallerius i Svenska 

män och kvinnor, Bd. 8, Stockholm 1955. 

5 The Svedberg: Torbern Olof Bergman i Svenskt 

biografiskt lexicon, Bd. 3, Stockholm 1922. 

6 K. Petander: Anders Berch i Svenskt biografiskt 

lexicon, Bd. 3, Stockholm 1922. 

7 C.F. Bricka [red.]: Fire Breve fra Christiania, 

København 1893. de tre brødrene som nevnes, 

var Bernt, Peder og enten Iver eller Jess. 

Siden Iver Anker ble opptatt i frimurerordenen 

i Christiania 18. juli 1764, er det muligens den 

11 år gamle Jess som skulle være med på 

utenlandsreisen. Bartholins bror er Albert Peter 

Bartholin, som tidligere (frem til 1759) hadde vært 

lærer på katedralskolen i Christiania mens bl. 

a. brødrene Johan Herman og Ole Christopher 

og Caspar Wessel gikk der. Bartholin bodde 

i 1764 på Gråbrødre Torv, i samme hus som 

Johan Herman Wessel. 

8 Per Holck: Bernt Anker samtid, liv og forfatterskap, 

Oslo 2005, fotnote 11. Her oversatt fra 

latin av Per Pippin Aspaas: ”den 9. mai ble den 

høyst edle Bernt Anker fra Christiania tildelt 

akademisk borgerskap, anbefalt av dekanen 

ved det filosofiske fakultet, den strålende 

Johan Kall, som bevitner at han ikke bare har 

kunnskaper i latin og gresk, men også i de 

matematiske, fysiske, økonomiske, politiske og 

andre kunnskaper som angår handelens vel.” 

9 daniel Carl Solander (botanikk); Edward Gray 

(fysikk); Thomas Pattinson yeats (naturhistorie); 

Augustus Broussonet (fysikk); Henry C. 

Englefield (matematiske vitenskaper); Charles 

Blagden (medisin); Robert Adam (filosofi). Den 

siste underskriveren var Greville, enten Charles 

Francis Greville eller George Greville. 

Her er angitt hvilke fagområder som ble henvist 

til da den enkelte ble tatt opp i The Royal 

Society. 

10 Opplysningene er hentet fra medlemsbasen til 

The Royal Society; www.royalsoc.ac.uk 

11 Brev fra Samuel Gustaf Hermelin datert 10. 

april 1794, Kungliga Vetenskaps-Akademien, 

11

12 

Centrum for vetenskapshistorie. På forslaget 

står det ”Blef wald d. 31 May 1793” – altså er 

det en feildatering enten på forslaget eller på 

påskriften. 

12 [Ole Christopher Wessel]: Upartiske Betragtninger 

over Hr. Professor Legangers Tanker..., 

Kiøbenhavn 1788, side 23. 

13 Innlegg angående et norsk universitet av Bernt 

Anker datert 25. mai 1793, Tillegg til Norske 

Intelligenz-Sedler, 29. mai 1793. 

14 Norske Intelligenz-Sedler 5. juni 1793. 

15 Gunnerusbiblioteket i Trondheim, det Kongelige 

Norske Videnskab Selskab, Brevsamlingen, 

Brev datert 21. juni 1793. 

16 Brev fra Christen Hee til Henrik Hielmstierne 

datert 6. februar 1778, Brevarkivet til det 

kongelige danske Videnskabernes Selskab. 

København. 

17 Brev fra Johan Nordahl Brun til Jacob Nicolai 

Wilse datert 6. juli 1793, Riksarkivet, Universitetet 

i Oslo, Kollegiet, E – Saksarkiv, Pakke 58 

(Bygningssaker mm). 

18 Brev fra Ole Christopher Wessel til Jacob 

Nicolai Wilse datert 26. april 1794, Riksarkivet, 

Universitetet i Oslo, Kollegiet, E – Saksarkiv, 

Pakke 58 (Bygningssaker mm). 

19 Niels Treschow: Begyndelsesgrunde til den 

Kantiske filosophi, Kjøbenhavn 1798. 

20 Niels Treschow: Om Gud, Idee- og Sandhedsverdenen, 

Fortale s. XXXII, Christiania 1831 

Forelesningene vinteren 1798/99 ble bare holdt 

hver tredje uke. Niels Treschow foreleste over 

”de menneskelige Passioner”, mens det er mer 

usikkert hva Anker og Møller foreleste over. 

Se for øvrig Ludvig daae: Udvalg af Breve, 

hovedsagelig fra bekjendte Nordmænd til 

Professor R. Nyerup, Christiania 1861, s.46 og 

51. 

21 Kongelige bibliotek, Additamenta 363 kvart, b 

1-3: Forelæsninger over Naturvidenskaberne. 

22 Antoine Laurent Lavoisier (1743–1794), fransk 

kjemiker, regnes som en av den vitenskapelige 

kjemiens grunnleggere. En av hans store 

fortjenester var at han fant ut hva som skjedde 

ved stoffenes forbrenning. 

23 Antoine-François Fourcroy (1755 - 1809), fransk 

kjemiker, var en av de første tilhengerne av 

Lavoisiers teorier. Gjennom Fourcroys populære 

forelesninger og skrifter fikk mange kunnskap 

om de nye teoriene. 

24 Nitrogen. 

25 Conradine B. dunker: Gamle Dage, Kjøbenhavn 

1871 s. 147. 

26 Henry Cavendish (1731–1810), engelsk kjemiker 

og fysiker som var den første som påviste at 

gasser kan ha forskjellig kjemisk karakter. I 

1766 viste han at hydrogen er en ren gass, og 

at en blanding av hydrogen og luft er brennbar 

og eksplosiv. dette ga navnet brennbar luft til 

det vi i dag kaller hydrogen. 

27 Her menes antagelig kjemikeren Joseph Black 

(1728–1799) som fra 1766 var professor i 

Edinburgh. Han var en dyktig lærer som ledsaget 

sine forelesninger med demonstrasjoner. Black 

oppdaget karbondioksid (”fiksert luft”) og gjorde 

grunnleggende arbeider innen kalorimetri. 

28 Tiberius Cavallo (1749–1809), italiensk lege 

og naturforsker. Flyttet i 1771 til England 

hvor han publiserte flere skrifter, deriblant 

artikler om luftens egenskaper, luftmaskiner og 

elektrisitet. 

29 dette er eksperimentet med knallgass som 

mange sikkert har fått demonstrert på skolen. 

30 Georg Christoph Lichtenberg (1742–1799), 

tysk professor i naturvitenskap, matematikk 

og astronomi i Göttingen. Var kjent for sine 

forelesninger over eksperimentalfysikk. 

31 Joseph Montgolfier (1740–1810), fransk papirfabrikant 

som bygde den første varmluftsballong. 

Sammen med sin bror, matematikeren og 

arkitekten Etienne Montgolfier (1745–1799), 

bygde han varmluftballongen med diameter på 

11 meter som ble demonstrert ved Annonay, 

syd for Lyon, 4. juni 1783. (Altså ikke i Avignon 

som B. Anker hevdet, eller i det minste som 

avskriften hevder.) Varmluftballonger ble til ære 

for oppfinneren kalt for montgolfière. 

32 Taft er tett tøy i lerretsbinding vevd av tynt 

silkegarn. 

33 Jacques Alexandre César Charles (1746–1823), 

fransk fysiker kjent for sine studier av gassers 

volumforandring ved trykk og temperatur. 

Bygde sammen med brødrene Marie-Noël 

Robert (1760?–1820) og Anne-Jean Robert 

(1758–1820) den første hydrogenballong. 

Hydrogenballongene var derfor lenge kjent under 

navnet charlière. den første frie oppstigning 

med en charlière skjedde 1. desember 1783. 

34 François Pilâtre de Rozier (1757–1785). Steg 26 

meter til værs i en fastbundet ballong. Sammen 

med marki d’Arland ble Rozier også den første 

som svevet i en fri ballong, 21. november 

1783.

35 denne ballongen var festet til bakken. 

36 François Pilâtre de Rozier og François Laurent 

de Marquis d’Arlandes (1742–1809) foretok med 

dette den første frie ballongferden. 

37 Jean-Pierre François Blanchard (1753–1809), 

sannsynligvis også oppfinneren av den første 

fallskjermen. 

38 John Jeffries (1745–1819) finansierte ballongferden. 

Blanchard forsøkte å få til en overfart 

alene, men Jeffries sørget for at han fikk være 

med og dermed fikk del i æren. 

13

14 

Verdifull tilvekst til museets fotosamling 

Denne sommeridyllen fra området ved Telthusbakken er fotografert i 1962 av Rigmor Dahl 

Delphin (1908-93). 

Rigmor dahl delphin var i en årrekke fast ansatt fotograf i ukebladet Alle Kvinner. 

For tre år siden fikk Bymuseet hennes arkiv overført fra Gyldendal Norsk Forlag, 

som utga bladet. Arkivet inneholder flere tusen nummer med et bredt motivspekter: 

hus, hjem og hage, kjente personer i samtiden, kulturliv, reiseliv og mote. 

Katalogisering og digitalisering av materialet er nå igangsatt. Byminners lesere vil 

sikkert støte på flere av hennes bilder i tiden fremover.

Velkommen til Bymuseets nye museumsbutikk 

6.september åpnet Bymuseets nye 

museumsbutikk. 

Vårt vareutvalg er utvidet med blant annet keramikk 

av Victoria Berge, smykker fra Bergtatt, smykker Rød korall / Eva Galligani 

og treboller fra Høvda smykkeverksted, Ny norsk 

porselensdesign fra Wik og Walsøe, barneluer av 

Vivi Bast Sætre og treleker fra Heimess.Vi selger også bøker om Oslo, museets 

tidsskrift Byminner og dvd’er. Butikken vil hver måned presentere Månedens 

kunstner. I september og oktober er Månedens kunstner Eva Galligani som stiller 

ut skulpturelle keramiske krukker. 

Se nærmere omtale på våre hjemmesider www.oslomuseum.no 

Vår butikk har kortterminal. 

Kontakt Siri Baalsrud, tlf.: 23 28 41 90, 

e-post: siri.baalsrud@oslomuseum.no, for mer informasjon. 

FOTO: RUNE AAKVIK/OSLO MUSEUM 

15

16 

Arbeid, underordning og selvstendighet: 

livet som tjener i 

1700-tallets Christiania 

Hanne Østhus 

I 1801 arbeidet en av ti nordmenn som tjenere. Dette var ofte unge og 

ugifte mennesker, og de fleste var kvinner. 1 Tjenerne bodde vanligvis 

hos arbeidsgiveren, og denne hadde rett til å tukte sin tjener slik han 

tuktet sine egne barn. 2 Men tjeneren og arbeidsgiveren var også to 

parter som frivillig hadde inngått en arbeidskontrakt. Forholdet mellom 

dem var regulert av en rekke lover og forordninger som ga begge 

parter rettigheter og plikter. Denne artikkelen forsøker å gi noen glimt 

av hvordan det var å være tjener under slike omstendigheter i 1700tallets 

Christiania. 

En trøtt 18-åring 

den 18-årige tjenestejenta Maria Larsdatter 

ble i 1779 beskyldt for å være 

udugelig i tjenesten. Ikke bare hadde 

Maria skrytt av å kunne bake og brygge, 

noe som i beste fall viste seg å være 

overdrevet. Hun orket heller ikke å stå 

opp om morgenen, ifølge hennes tidligere 

arbeidsgiver buntmaker Linde. Han 

kunne fortelle at Maria Larsdatter var 

så trøtt at det var hans kone som måtte 

stå opp og legge i både kakkelovnen 

og skorsteinen hver morgen. 3 dette var 

egentlig tjenestejenta Marias oppgave. 

Loven la ingen begrensninger på hva 

slags arbeid tjeneren skulle utføre eller 

hvor lang hans eller hennes arbeidsdag 

kunne være. 4 Maria Larsdatter protesterte 

da heller ikke mot at det var hennes jobb 

å stå opp først. 

Maria hevdet hun hadde blitt sagt 

opp på en lovstridig måte, og hun hadde 

derfor gått til sak mot buntmakeren. 5 Med 

visse unntak skulle oppsigelse kun skje 

på årets to faredager, ved mikkelsmesse 

og rundt påske, og varsles tolv uker 

før disse tidspunkt. 6 Opplysningene 

om Maria er tatt fra rettssaken mellom 

henne og buntmaker Linde. Informasjon 

om Maria og andre tjenestefolks liv i 

1700-tallets Christiania må ofte hentes 

fra kilder som ikke er laget av tjenerne

Christiania sett fra Ekeberg på begynnelsen av 1800-tallet. 

selv. denne artikkelen henter sitt stoff først 

og fremst fra Christiania politikammers 

forhørsprotokoller, der forhør og vitnemål 

i rettssaker mellom arbeidsgiver og tjener 

ble ført. 7 En forordning fra 1776 ga byens 

tjenere og deres arbeidsgivere anledning 

til å klage til politimesteren hvis de 

mente den andre parten hadde overtrådt 

arbeidskontrakten eller på andre måter 

brutt loven som regulerte forholdet dem 

imellom. 8 Problemet med disse kildene er 

at vi her møter tjenere og arbeidsgivere 

i konflikt med hverandre. Likevel gir 

forhørene verdifull informasjon om saker 

som lønnsforhold, arbeidsoppgaver, 

holdninger til arbeid, og arbeidsgiveres 

GOUACHE AV UKJENT KUNSTNER/OSLO MUSEUM 

og tjeneres synspunkter på hvordan de 

to partene skulle oppføre seg. 

Beskyldningene om Marias udugelighet 

og latskap ble framsatt av buntmakeren i 

rettssaken mellom dem. Maria innrømmet 

at hun nok hadde påtatt seg en tjeneste 

som var for vanskelig for henne. Lat var 

hun imidlertid ikke. Vel hadde hun av og 

til falt i søvn om kvelden ”forinden den 

ordentlige Sænge tiid”, men dette var 

fordi hun var et ”ungt Menniske” på 18 

år. 9 Tenåringers søvnbehov, eller deres 

eget påståtte behov for søvn, er dermed 

intet nytt. Maria Larsdatter argumenterte 

på denne måten nesten to hundre år 

før begrepet tenåring i det hele tatt kom 

17

18 

Bernt Ankers gamle Palé med Paléhaven fotografert omkring 1890. 

til Norge. For Maria hadde en 18-åring 

andre fysiske behov enn en voksen, 

og disse behovene kunne tjene som 

unnskyldning. Maria var ikke lat, hun var 

trøtt. Og trøtt var hun fordi hun var ung. 

dette betydde likevel ikke at hun var 

uskikket til å arbeide som tjener. 18 år 

gammel hadde Maria Larsdatter allerede 

tjent i tre og et halvt år. 

Tjeneren som statussymbol 

Maria Larsdatter var ansatt som såkalt 

enepike. dette innebar at hun var den 

eneste tjenestejenta i herr og fru Lindes 

hushold. Alt husarbeidet måtte deles 

UKJENT FOTOGRAF/OSLO MUSEUM 

mellom henne, madame Linde og eventuelle 

hjemmeboende døtre. Kanskje 

hadde buntmakeren en håndverksdreng 

som kunne brukes til forskjellige huslige 

gjøremål. Heller ikke læreguttene hadde 

noen garanti for at de kun ble satt til 

arbeid relatert til håndverket de skulle 

lære. Bøkkerdrengen Lars Knudsen rømte 

fra tjenesten blant annet fordi han måtte 

trille stein og jord, men ikke lærte å legge 

bånd på en tønne. 10 

Christianias tjenestejenter jobbet i 

både små og store hushold, sammen med 

andre tjenestefolk eller som eneste tjener, 

som Maria Larsdatter. Noen få var ansatt

i de store husholdene til byens rikeste 

menn. I 1801 arbeidet hele femten 

tjenere i Bernt Ankers hus i Tollbugata. 11 

Her var blant annet husholderske, kokk, 

underkokke, kokkepike og -dreng, 

kammerpike, stuepike, kusk og gartner. 

Alle var ugift, og kun fire var over 30 år. 

På disse punkt var de typiske tjenestefolk. 

den store variasjonen i tjenernes 

yrkesbetegnelser i Anker-husholdet, var 

imidlertid uvanlig. 

Hos Bernt og Mathia Anker bodde 

i tillegg byens mest eksotiske tjener: 

31 år gamle Christian Solimann var 

en av Christianias få ikke-europeere. 

Christian ble døpt 25.oktober 1786 i 

Akershus slottskirke. Hendelsen var 

så enestående at den ble beskrevet 

i avisa Norske Intelligenz-Seddeler. 

Christian ble der omtalt som en ”Hr. 

Etats-Raad Anker tilhørende Neger”. 12 

Fadderne var fra byens finere kretser; 

stiftsbefalingsmann Scheel, generalmajor 

von Wackenitz, guvernør Peter 

Anker, etatsråden selv og kammerjunker 

Kaas. 

Så fornemme faddere hadde nok 

de færreste av byens tjenere, men så 

var Christian Solimann heller ingen 

vanlig tjener. Han var et statussymbol 

som skulle kles opp i vakre klær og 

vises fram. Mange tjenere betydde at 

arbeidsgiveren hadde mange penger, 

men skulle også i seg selv være et 

utrykk for, og forsterke ideen om, denne 

rikdommen. Særlig gjaldt dette livrékledde 

tjenere, hvis arbeid i stor grad 

bestod i å bidra til konstruksjonen av 

arbeidsgivernes sosiale identitet. 13 En 

rik mann hadde mange tjenere fordi 

han hadde råd til det, men også fordi 

de mange tjenestefolkene var en måte å 

vise omverdenen at han var rik. 

Selv om tjenere i livré må ha vært fåtallige 

i Christiania, var ikke byens borgere 

ukjent med forestillingen om tjenere som 

statussymboler. Byens politimester var 

selv inne på dette. I en kjennelse fra 1778 

skrev han om ”en Hosbond, der vil ansees 

for distingveret, og som Saadan anholder 

Amme (...).” 14 Christianias borgere holdt 

ammer fordi de ønsket å være fornemme, 

ifølge politimesteren. 

De fleste av byens tjenestefolk, blant 

dem Maria Larsdatter, var imidlertid ikke 

livrékledde statustjenere eller ammer. 

de arbeidet for mennesker med mer 

beskjedne midler, som håndverkere og 

kjøpmenn. Også folk med enda mindre 

inntekt, som høkere og verthusholdere, 

kunne ha tjenestefolk, særlige kvinnelige 

tjenere. de aller fattigste hadde derimot 

sjelden tjenere. 

Kontroll og frihet 

I 1795 gikk en annen av Christianias 

arbeidsgivere, en madame Wyller, til sak 

mot sin tjenestejente Cathrine Jensdatter. 

Ifølge madame Wyller hadde Cathrine 

vært oppsetsig og ulydig mot henne. 

Blant annet skulle tjenestejenta ved flere 

anledninger ha vært alt for lenge ute når 

hun gikk ærend. I tillegg ble det antydet 

at Cathrine var et uanstendig menneske. 

På pinsedagen hadde madame Wyller 

gitt henne lov til å være ute til klokka ti 

om kvelden. Cathrine Jensdatter kom 

imidlertid ikke hjem i det hele tatt den 

natta. 15 Tjeneren Cathrine nektet å ha 

gjort noe galt. Kun en gang hadde hun 

brukt lang tid på et ærend, og da var hun 

kun borte en halvtime ekstra. Hun hadde 

19

20 

til og med underrettet sin arbeidsgiver om 

dette. Madame Wyller hadde da ikke hatt 

noen innvendinger. 

Cathrine var ikke den eneste tjener 

som ble anklaget for å ha brukt alt for lang 

tid når hun gikk ærend. Tre år tidligere 

hadde en annen tjenestejente forspilt 

sin rett til erstatning i en rettssak mot 

arbeidsgiver fordi hun uten matmorens 

”Villie og Tilladelse” hadde gått egne 

ærender. 16 Også Cathrine Jensdatter 

forklarte at hun hadde hatt et privat 

ærend å forrette. En tredje tjener hadde 

uten lov løpt rundt i byen for å snakke 

med folk fra hjemstedet. 17 Tjenestejenta 

var fra Holmestrand, og oppsøkte ved to 

anledninger andre folk fra hjembyen. 

Saker som dette handlet om kontroll 

over tjenerens tidsbruk. Arbeidsgiverne 

ville vite hva tjenerne til en hver tid foretok 

seg, mens tjenerne søkte å manøvrere 

mellom arbeidsgivers krav og egne 

behov. Tjenestefolk hadde ingen lovfestet 

rett til fridager, og loven la heller ingen 

begrensninger på arbeidsdagens lengde 

eller innhold. 18 Når tjeneren gikk ærend, 

var hun utenfor arbeidsgiverens hushold 

og blikk. Tjeneren fikk da mulighet til å 

tilsnike seg litt fritid, en mulighet flere 

tjenestefolk brukte. 

I bakgrunnen aner vi spenningen 

mellom den kontraktuelle og arbeidsmessige 

siden ved forholdet mellom tjener 

og arbeidsgiver, og det som har blitt kalt 

dens patriarkalske side. Tjeneren var 

ofte ung, og tjenestefolk skulle oppdras 

og veiledes. Arbeidsgiveren krevde 

underordning og lydighet av sin tjener, 

men hadde også ansvar for å holde den 

rette moralske orden i husholdet. den 

ideelle arbeidsgiver skulle derfor til en 

hver tid vite hva tjeneren foretok seg. 

dermed var det viktig for madame Wyller å 

vise at hun ikke godtok Cathrine Jensdatters 

egenrådige oppførsel. Samtidig var 

tjenestefolkene selvstendige juridiske 

subjekter som frivillig hadde inngått en 

arbeidskontrakt. de byttet arbeid mot 

kost, losji, og, ofte, kontanter. 

I likhet med Maria Larsdatter, 

protesterte heller ikke Cathrine på 

arbeidsgiverens rett til å avgjøre hvordan 

hun skulle disponere tiden. Men hun 

avviste at hun hadde gjort noe uanstendig. 

Riktignok hadde hun vært ute hele natta 

pinsedagen, men hun hadde vært i 

selskap med ordentlige folk; slekt og 

venner. I selskapet hadde det vært musikk 

og dans, men ifølge Cathrine var dette 

vanlig denne dagen. Musikk, dans og 

natteløpen var nettopp slikt anstendige 

tjenestejenter skulle holde seg borte fra, 

ifølge mange arbeidsgivere. For Cathrine 

var ikke dette uanstendig så lenge det 

skjedde sammen med folk hun kjente og 

på en dag der dette var vanlig. 

Anklager om uanstendig oppførsel ble 

ofte fremmet av arbeidsgivere i rettslige 

konflikter med nåværende eller tidligere 

tjenestejenter. Loven ga arbeidsgiveren 

rett til å si opp tjeneren utenom faredagene 

hvis tjeneren stjal, drakk, var 

oppsetsig eller liknende. 19 Ved å vise 

at tjeneren hadde slett moral, kunne 

arbeidsgiveren legge skylden for oppløste 

tjenestekontrakter på tjeneren. For kvinnelige 

tjenere betydde dette i praksis ofte 

mer eller mindre åpne beskyldninger om 

uanstendighet og løsaktighet. Mannlige 

tjenere ble sjelden anklaget for slikt. I 

stedet ble det av og til påstått at de var 

litt for glade i flaska.

Tjenestejenter på innkjøpsrunde på Fiskebryggen i Christiania. 

En tur til Ullevål og alternative 

lønnsstrategier 

For noen tjenestefolk var mulighetene for 

selvstendig handlingsrom større enn for 

andre. Tjeneren Niels Nielsen var en av 

disse. En av Niels’ arbeidsoppgaver var å 

kjøre arbeidsgiveren, grosserer Bøyesen, 

rundt. Tilgangen på hest og vogn gjorde 

Niels Nielsen langt mer mobil enn de 

fleste av Christianias tjenestefolk, og ga 

han mer frihet. denne brukte han ved i 

TEGNING AV CARL FREdERIK dIRIKS/OSLO MUSEUM 

hvert fall en anledning. Antakeligvis så 

han en mulighet til å spe på lønna. En 

søndag ettermiddag i september 1792, 

etter å ha kjørt sin husbond grossereren til 

Uranienborg, ble Niels ifølge eget utsagn 

overtalt av to personer til å kjøre baker 

Baches datter til Ullevål. da han kom 

dit ble han nok en gang overtalt, denne 

gang av de derværende gjester, til å bli 

og ”gaae til haande med Opvartning”. 20 

Niels hadde nok her en andledning til 

21

22 

å tjene litt ekstra, en mulighet han ikke 

kunne la gå fra seg. 

I andre halvdel av 1700-tallet synes 

det å ha vært vanlig for Christianias 

tyendebefolkning å få kontantlønn i tillegg 

til kost og losji. Tjenerlønna var lav, og 

det fantes mye å bruke penger på i en 

by. Enkelte hadde et forbruk langt utover 

egen økonomisk evne. Tjenestejenta 

FOTO: A.B. WILSE/OSLO MUSEUM 

Herskap og tjenere. 

Gårdsinteriør i Kongens 

gate 5 i 1902. 

Berthe Maria Bertelsdatter hadde i løpet 

av et år i tjeneste kjøpt to kartunstrøyer til 

omtrent en riksdal stykket, to skjørt og et 

kartunsforkle for to riksdaler og 18 skilling. 

Dessuten hadde hun skaffet seg fire par 

sko, hvorav tre par kostet tre riksdaler 

paret, og flere ganger kommet hjem til 

moren med kjøpebrød. 21 For å ha råd til 

dette, hadde hun blant annet måtte låne

Vår Frelsers kirke og Stortorvet omkring 1815-30. 

penger. Kvinnelige tjenestefolk tjente 

mindre enn mannlige tjenere, så Berthe 

Maria hadde i utgangspunktet mindre å 

bruke enn tjeneren Niels Nielsen. Berthe 

Maria valgte å bruke mesteparten av 

pengene på seg selv, selv om hun hadde 

en mor boende i byen. 

For enkelte tjenere kunne selve lønna 

være av det mer alternative slaget. 

Tjenestejenta Johanne Kieldsdatters 

arbeidsgivere drev med ulovlig framstilling 

av alkohol. Hennes lønn bestod i inntekter 

fra brennevinet hun fikk framstille på en 

av arbeidsgiverens ”Brænde Maschine”. 

Denne fikk hun bruke en til to dager i uka, 

og det produserte brennevin skulle hun 

deretter selge. 22 

FARGEAKVATINT AV JOHN W. Edy/OSLO MUSEUM 

Makt og avmakt, selvstendighet 

og overgrep 

det var tjenestejenta Johanne Kieldsdatter 

som hadde gått til sak mot arbeidsgiverne, 

ekteparet Ole Arnesen og Maria Olsdatter 

på Sagene. Johanne var ikke den eneste 

tjeneren som saksøkte tidligere og nåværende 

arbeidsgivere. Tvert imot inneholder 

Christiania-politiets forhørsprotokoller 

mange slike saker. dette var tjenestefolk 

som protesterte mot ulovlige oppsigelser, 

mishandling, manglende utbetaling av 

lønn eller annen urett. 

Også arbeidsgivere saksøkte tjenestefolk, 

men det var flere tjenere enn 

arbeidsgivere som gikk til sak. Både 

arbeidsgivere og tjenestefolk hadde 

23

24 

alternative utveier hvis det oppstod 

konflikter dem imellom. En del tjenere 

rømte rett og slett fra tjenesten. dette var 

ikke risikofritt. En tjener uten tjeneste ble 

ansett som løsgjenger og kunne straffes 

med tukthus. 23 En arbeidsgiver risikerte 

mindre, han kunne bøtelegges hvis han 

på ulovlig vis sparket tjeneren. 

Maktfordelingen mellom tjener og 

arbeidsgiver var skjev, både i lovverket og 

i praksis. Arbeidsgivere kunne korporlig 

avstraffe sin tjener, samt kreve lydighet 

og underordning. Enkelte arbeidsgivere 

misbrukte også den makten de hadde. 

Tjenestejenta Torbor Jacobsdatter 

opplevde dette. Arbeidsgiverens bror, 

en stadskaptein Gad, lovet en vekter 

en halv riksdaler for å arrestere henne. 

Vekteren turte ikke å gjøre annet, og 

Torbor ble satt i arrest. 24 Foranledningen 

var at Torbor hadde klaget arbeidsgiveren 

inn for politiet. 

Både Johanne Kielsdatters søksmål 

og maktovergrepet mot Torbor Jacobsdatter, 

var en del av tjenestefolks opplevelser 

i 1700-tallets Christiania. Slik levde byens 

tjenere mellom et liv som selvstendige 

rettssubjekter og krav om lydighet og 

underordning. 

Artikkelen er basert på min masteroppgave 

i historie Vanartige tjenestefolk eller 

uordentlige husbønder? Tjenestefolk i 

arbeidskonflikter i Christiania på slutten 

av 1700-tallet, UiO våren 2007. 

Hanne Østhus har mastergrad i historie, 

UiO våren 2007. 

Kilder: 

Folketelling av 1801, http://www.digitalarkivet.no. 

Kong Christian den femtes Norske Lov 15de 

April 1687, http://www.hf.uio.no/PNH/chr5web/ 

chr5_06_05.html. 

Norske Intelligenz-Sedler 

Rådstueplakat av 3.des. 1755, ”Ang. Tienestetyende 

i Khavn og deres Forhold, samt Omgang imod 

dem i deres Tieneste; item om Faredag og 

Opsigelses-Tiden, med videre.” 

Statsarkivet i Oslo, Oslo politikammer, forhørsprotokoll 

I, II og IV. 

Tukthusanordningen av 2.des. 1744. 

Litteratur: 

Dyrvik, Ståle m.fl., Norsk økonomisk historie 1500- 

1970, bd. 1, Bergen 1979. 

Meldrum, Tim, Domestic service and gender, 1660- 

1750. Life and work in the London household, 

Harlow 2000. 

Sogner, Sølvi, ”domestic service in Norway: the 

long view” i A. Fauve-Chamoux og L. Fialová 

(red.), Acta Demografica XIII. Le phenomène 

de la domesticité en Europe, XVIe-XXe siècle, 

Praha 1997. 

Sprauten, Knut, Byen ved festningen: fra 1536 til 

1814, bd. 2 i Sivert Langholm, Edgeir Benum og 

Knut Helle (red.), Oslo bys historie, Oslo 1992.

Noter 

1 Ståle Dyrvik m.fl., Norsk økonomisk historie 

1500-1970, bd. 1, Bergen 1979, s. 192; Sølvi 

Sogner, ”domestic service in Norway: the long 

view” i Fauve-Chamoux, A. og Ludmilla Fialová 

(red.), Acta Demografica XIII. Le phenomène 

de la domesticité en Europe, XVIe-XXe siècle; 

Knut Sprauten, Byen ved festningen: fra 1536 

til 1814, bd. 2 i Sivert Langholm, Edgeir Benum 

og Knut Helle (red.), Oslo bys historie, Oslo 

1992, s. 365. 

2 Kong Christian den femtes Norske Lov 15de 

April 1687 (NL), http://www.hf.uio.no/PNH/ 

chr5web/chr5_06_05.html, 6-5-5 og 6-5-6. 

3 SAO, Oslo politikammer, forhørsprotokoll I, 

forhør 1.11.1779, s. 637-38, 20.10.1779, s. 

638, 1.11.1779, s. 638-39. Her er det noe feil 

med dateringen i protokollen. 

4 Rådstueplakat av 3.des. 1755, ”Ang. Tienestetyende 

i Khavn og deres Forhold, samt 

Omgang imod dem i deres Tieneste; item om 

Faredag og Opsigelses-Tiden, med videre.” Fra 

26.1.1776 regulerte denne loven tjenerhold i 

Christiania. 

5 En apoteker Masman gikk til sak på Marias 

vegne i denne saken, men vanligvis gikk 

tjenerne selv i sak i denne typen arbeidskonflikter. 

6 Rådstueplakat av 3.des. 1755, § 1 og 3. 

7 SAO, Oslo politikammer, forhørsprotokoll I, II 

og IV. 

8 Rådstueplakat av 3.des. 1755. 

9 Forhørsprotokoll I, forhør 1.11.1779, s. 637- 

38. 

10 Forhørsprotkoll IV, forhør 2.8.1794, folie 

295b. 

11 http://www.digitalarkivet.no. Folketelling av 

1801 for Christiania. 

12 Norske Intelligenz Sedler, 1.nov. 1786. Takk 

til Hans Jørgen Hamre som gjorde meg oppmerksom 

på denne henvisningen. 

13 Tim Meldrum, Domestic service and gender, 

1660-1750. Life and work in the London 

household, Harlow 2000, s. 171, 174. Se også 

s. 56-58. 

14 Forhørsprotokoll I, kjennelse 3.8.1778, s. 

440-41. 

15 Forhørsprotokoll IV, forhør 1.6.1795, folie 321a 

og b. 

16 Forhørsprotokoll IV, kjennelse 9.7.1791, folie 

168a og b. 

17 Forhørsprotokoll IV, forhør 16.10.1792, folie 

189a, b og 190a. 

18 Rådstueplakat av 3.des. 1755. 

19 Rådstueplakat av 3.des. 1755, § 5. 

20 Forhørsprotokoll IV, forhør 12.9.1792, folie 

182b og 183a. 


16. 

22 Forhørsprotokoll I, forhør 21.7.1779, s. 600-1. 

Usikker dato. 

23 Tukthusanordningen av 2.des. 1744, kap.1, 

art. 2, kap.3, § 3. 


30. 

25

26 

Art Nouveau-huset som ble reddet! 

Lars Emil Hansen 

I Observatoriegaten 2B ligger en nydelig treetasjes bygning i Art Nouveau-stil, inneklemt 

blant Index-husets betongblokker. Bygningen regnes av arkitekter og antikvarer som et 

av Oslos flotteste Art Nouveau-hus. Huset ble reddet fra rivningsdøden da Industriens 

og Eksportens Hus (Ind-Eks-huset) ble reist i 1960-årene. 

”Selge? Ikke for noen pris.” 

I Byminner 1/2008 presenterte jeg det 

fasjonable bygningskomplekset Det 

engelske kvarter ved Solli plass, som ble 

revet i 1962 for å gi plass til Industriens- og 

eksportens hus. det engelske kvarter 

hadde adresse drammensveien 28-42 og 

var en del av kvartalet drammensveien 

– Observatoriegaten – Solligaten og Cort 

Adelers gate. Til dette kvartalet lå også 

eiendommen Observatoriegaten 2B. 

I 1958 kom de første planene for 

fornyelse av kvartalet. Både det engelske 

kvarter og Observatoriegaten 2B skulle 

rives. Men slik gikk det ikke. Grunneierne 

i det engelske kvarter og eieren av 

Observatoriegaten 2B, direktør Hans 

Larsen, protesterte kraftig, til tross 

for at de var tilbudt store summer for 

eiendommene sine. Som Morgenbladet 

refererte i 1960: ”Gull og grønne skoger 

er han tilbudt for sitt ”Art Nouveau”-hus, 

med planteslyng oppover fasaden. Men 

selge? Ikke for noen pris. Han forskanser 

seg som i en festning, og byggeselskapet 

har måttet forandre alle opprinnelige 

planer”. (Morgenbladet 30.07.1960). 

Larsens protester vant fram, men 

ikke de andre grunneiernes. da forslag 

nummer to til nybygging av eiendommen 

ble framlagt, var Observatoriegaten 

2B tegnet inn i det nybygde kvartalet, 

slik vi kjenner det i dag. Huset var blitt 

reddet, i motsetning til bygningene som 

utgjorde det engelske kvarter. Hvordan 

kunne dette ha seg? Handlet det om 

at bevaring av denne bygningen var 

forenlig med nybygging, siden den lå i 

utkanten av kvartalet? Eller var Larsens 

protester og kampvilje sterkere og hadde 

mer gjennomslagskraft enn de andre 

huseiernes? Eller handlet det om stil og 

smak? Som jeg viste i artikkelen om det 

engelske kvarter, var historismehatet

FOTO:RUNE AAKVIK/OSLO MUSEUM 

Observatoriegt. 2B fotografert sommeren 2008, mens naboen Ind-Eks-huset gjennomgår 

en omfattende renovering. 

27

28 

Interiør fra Studia restaurant i Observatoriegt. 2B. 

fortsatt utbredt på 1960-tallet, mens Art 

Nouveau antagelig ble betraktet som 

en mer forfinet, akseptabel og ”stueren” 

stil? 

de antikvariske myndighetene uttalte 

stor glede over at bygningen ikke ble 

revet. Som tidligere beskrevet ønsket de 

også å bevare ”det engelske kvarter”. 

Men huset i Observatoriegaten 2B ble 

nok sett på som enda mer sjeldent og 

verneverdig i Oslo-sammenheng, hvor det 

finnes relativt lite Art Nouveau-arkitektur. 

Tidligere riksantikvar Stephan Tschudi- 

Madsen (1923-2007), som tok sin doktor- 

FOTO: ANdERS B. WILSE, 1930-åRENE/OSLO MUSEUM 

grad nettopp på Art Nouveau, beskrev 

huset som ”en av de mest typiske Art 

Nouveau-bygninger i Oslo”, og var svært 

fornøyd med at huset ble bevart. 

En av Oslos fineste Art 

Nouveau-fasader 

Observatoriegaten 2b har en av Oslos 

fineste Art Nouveau-fasader. Bygningen 

er i tre etasjer med innredet loft, og 

fasaden prydes av typisk Art Nouveauornamentikk 

med slynget plantedekor, 

asymmetrisk midtrisalitt, gavloppbygg og 

balkonger. Planteornamentene på fasaden

Observatoriegt. 2B. 

er modellert på stedet av skulptøren 

Wilhelm Rasmussen. Også de avrundede 

T-postvinduene med smårutete overfelt 

og større underfelt, er typisk for stilen. 

Leiegården ble bygget mellom 1901 og 

1903 og var tegnet av arkitekt Alf Hurum 

som selv bodde i leiligheten i tredje etasje. 

Spisestedet ”La Belle Sole” holdt i mange 

år til i bygningens første etasje. Fortsatt 

er det serveringsvirksomhet i huset. 

Art Nouveau og Jugendstil 

Art Nouveau betyr ”ny kunst” og var 

en stilretning som oppstod i Europa i 

FOTO: ANdERS B. WILSE, 1930-åRENE/OSLO MUSEUM 

slutten av 1800-tallet, og som gjorde 

seg gjeldende i årene fram mot første 

verdenskrig. Navnet hadde sitt opphav 

i et galleri med samme navn som åpnet 

i Paris i 1896, tegnet av den belgiske 

arkitekten Henri van der Velde. 

Stilen fikk nasjonale og lokale varianter 

– og også forskjellige navn. I Spania 

gikk den under begrepet modernismo, 

og i England ble Modern Style en vanlig 

betegnelse. I Norge er kanskje den tyske 

betegnelsen Jugendstil mest kjent. denne 

betegnelsen hadde opphav i tidsskriftet 

Die Jugend – ungdommen – som også 

29

30 

ble grunnlagt i 1896. Tidsskriftets lay-out 

var et viktig eksempel på stilen. 

Flere kunsthistorikere har tolket Art 

Nouveau som en reaksjon mot historismen 

og det samtidens arkitekter og 

formgivere mente var en forflatende 

kopiering av historiske stilarter. Mange 

kunstnere og arkitekter reagerte også 

mot det de oppfattet som kunstige fag- 

og profesjonsgrenser og skillet mellom 

”akademisk” og ”folkelig” kunst, og ønsket 

å skape en ny, moderne stil som ikke bare 

kopierte fortiden. 

de viktigste inspirasjonskildene til 

den nye stilen kom fra Østen, og særlig 

Japan. I tillegg var planteriket en viktig 

motivkilde. Art Nouveau-arkitekturen 

preges av asymmetriske volumer og 

ornamentikk, avrundete bygningskropper 

POSTKORT FRA S.GRAN CA 1910/OSLO MUSEUM 

Historisk Museums fasade mot Frederiksgate. Et sentralt eksempel på Art Nouveauarkitektur 

i Oslo. 

og bygningselementer som karnapper 

og hjørneflater. Bølgende, asymmetriske 

linjer som avsluttes med en ”piskesnert” 

var vanlig. det samme gjaldt plante- og 

blomstermotiver med slyngende stengler 

og blader, samt dyre- og fuglemotiver. 

Stilen kom til uttrykk i alle typer materialer, 

men kanskje særlig i støpejernsarbeider i 

balkonger og gelendere. I norsk arkitektur 

er Art Nouveau ofte kombinert med 

nybarokk; selve bygningskroppen er gitt 

et nybarokt preg, mens de dekorative 

elementene er holdt i Art Nouveau. denne 

kombinasjonen ses i flere bygninger i 

Oslo. 

En av årsakene til at det er lite Art 

Nouveau-arkitektur i Oslo, er krakket i 

byggebransjen i 1899. Boligbyggingen i 

Kristiania stoppet nærmest opp i tiden fram

mot første verdenskrig, da Art Nouveau 

dominerte det arkitektoniske stilbildet. 

ålesund, som brant i 1904, og nærmest 

måtte totaloppbygges, er derimot blitt et 

mekka for dem som interesserer seg for 

Art Nouveau-arkitektur. 

Art Nouveau-arkitektur i Oslo. 

Utover Observatoriegaten 2B er det som 

sagt relativt lite Art Nouveau-arkitektur i 


Men den finnes! Ta for eksempel en 

kikk på Historisk Museum, Finansdepartementet, 

Anton Schjøths gate 13 og 15-17, 

Fagerborg kirke, Professor dahls gate 5 

og Kiellands dropsfabrikk i Tøyengata 31. 

God tur – og løft blikket! 

Lars Emil Hansen er kulturhistoriker og 

konservator ved Oslo Museum, avdeling 

Bymuseet. 

Takk til førstekonservator Carsten Hopstock 

som gjorde meg oppmerksom på 

bevaringen av denne bygningen. 

Kilder og litteratur: 

Bymuseets klipparkiv 

Adressebok for Kristiania 1904 

Brekke, Nils Georg, Norhagen Per Jonas og Lexau, 

Siri Skjold 2003: Norsk arkitekturhistorie. Frå 

steinalder og bronsealder til det 21. hundreåret. 

Samlaget. Oslo. 

Bruun, Ole daniel 1999: Arkitektur i Oslo. En veiviser 

til byens bygningsmiljø. Kunnskapsforlaget. 


Engh, Pål Henry og Gunnarsjaa, Arne 1984; Oslo. 

En arkitekturguide. Universitetsforlaget. Oslo – 

Stavanger – Bergen – Tromsø. 

Tvedt, Knut Are 2000 (Red.); Oslo Byleksikon. 

Kunnskapsforlaget. Oslo. 

31

32 

Barndommens landskap på 

østkanten 

Bård Isdahl 

Siden krigens dager har barndommen og rommene rundt den 

gjennomgått dramatiske forandringer. Barndommens egen byhistorie 

finnes foreløpig bare som fragmenter. Her er et av dem. 

”det slår meg stadig med hvilken selvfølge 

barn tar i bruk et hvilket som helst landskap”, 

skriver Ingvar Ambjørnsen. ”Rent 

bortsett fra rene stridssoner finnes det 

vel neppe et mindre egnet oppvekstmiljø 

sett med velhavende nordmenns øyne, 

enn de engelske og irske arbeiderbydelene, 

med sine uendelige grå gater og 

identiske murhus. Vel og merke til man 

får venner der selv, og blir dratt med inn 

i et menneskelig fellesskap som i hvert 

fall undertegnede kunne se langt etter i 

den norske idyllen.” 1 

Odd Børretzen, derimot, vokste opp 

før det fantes noen norsk idyll: ”Byplanmessig 

var min by helt uten interesse for 

barn. Men: Jeg oppdaget at byen gjemte 

eventyrlige, mærkelige ting og mærkelige 

mennesker og jeg oppdaget at byen ga 

mulighet for nærvepirrende naturopplevelser: 

du kunne snike på trikken for 

eksempel. Sette deg på gulvet foran på 

henger’n, under luka i døren, og ble du 

oppdaget av han med billettene, var det 

å hoppe av og løpe som en kanin rundt 

hjørnet. du kunne prøve alle byens heiser 

og bli jagd av sinte vaktmestere. (…) Oslo 

Havn var ennå full av virksomhet. Hele 

vegen fra Østbanen til Tjuvholmen. På 

Akershus-kaia lå det små grønnmalte 

lastebåter som gikk i Porsgrunn-Skienruta. 

de losset og lastet sekker og kasser, 

kontormøbler og vakre landbruksmaskiner 

i blanke farger. Om våren og sommeren 

satt urørlige menn med fiskestang mellom 

båtene og landbruksmaskinene og ventet 

på makrellen. Ved Akerselvas munning, 

ved Nyland Mek. lå det lastebåter med 

glødehodemaskin og seil og jolle på slep. 

Rundt Østbanen var det skumle, skremmende 

strøk med farlige kafeer og svarte 

gårdsrom og kanskje banditter.” 2

Rundt 1970 var 

fortauene ikke 

lenger så trygge. 

Vet mor om 

dette? 

Åpen by 

Bortsett fra enkelte detaljer kunne Odd 

Børretzens glimt fra en oppvekst i Oslo 

under krigen like gjerne stamme fra 

den samme byen et par tiår inn i etterkrigstiden. 

En by fylt av både eventyr 

og farer, men så åpen og langsom at 

større barn, iallfall gutter, uten vesentlig 

risiko kunne ferdes på egen hånd i 

sentrumsområdene. Frykten knyttet seg 

til fyllikene og guttegjengene i nabokvartal 

eller nabostrøk, i motsetning til dagens 

tungtrafikk og sprøytespisser. 

den gangen var ungene mer ute enn i 

dag, spesielt på østkanten med barnerike 

FOTO: HENRIK ØRSTEd, CA 1965/OSLO MUSEUM 

familier i trange leiligheter. Forfallet 

preget leiegårdsbebyggelsen fra slutten 

av attenhundretallet på Grünerløkka, 

Tøyen, Grønland og Gamlebyen. dass 

i bakgården, men også skomaker, 

blikkenslager og andre håndverkere 

som sjelden kastet ut nysgjerrige unger. 

Bak disken i de tallrike småbutikkene 

sto det gjerne kjentfolk, ofte en slektning 

eller mora til en klassekamerat. det gikk 

an å knabbe et og annet brød i et bakeri, 

en flaske øl utenfor et bryggeri eller 

selge avisbunker og mineledning til en 

skraphandler. I gatene utenom hovedårer 

som Strømsveien og Trondheimsveien 

33

34 

var biltettheten og -hastigheten lav nok 

til at det ganske uforstyrret gikk an å leke 

sisten, sparke ball, hoppe paradis. Og fra 

store deler av østkanten var ikke veien 

lang til en løkke eller et jorde. 

Verken arealbruken eller det livet som 

utspilte seg på arealene, var nevneverdig 

sonedelt mellom voksne og barn. 

I den forstand bevarte østkanten sitt 

førfunksjonalistiske preg til sekstitallet. 

de store boligområdene som ble utbygd 

fra tretti- til og med femtiårene, hadde 

riktignok funksjonalistiske bygningstyper. 

Standardleiligheten ble en trerommer med 

kjøkken, bad og vannklosett. Og eget 

barneværelse. Bygningsmønsteret fulgte 

delvis den gamle byens kvartaler, men 

uten bakgårdsbebyggelse, for eksempel 


Asfalten som tegneblokk. 

langs Trondheimsveien og på Kampen. 

der utbyggingen skjedde på jomfruelig 

mark, fikk den form av frittliggende blokker 

som i Sinsenbyen og områdene på hver 

side av Finnmarksgata, på Keyserløkka, 

Hovin og Etterstad. Utformingen fulgte 

de funksjonalistiske dyder - lys, luft og 

grønne trær. 

Begynnende sonedeling av by og liv 

En gruppe barn som forsker Hanne 

Wilhjelm fulgte i en undersøkelse i Trondheim 

for få år siden, brukte verken betegnelser 

som lekeområde eller lekested 

om stedene der de lekte. Barnas egne 

forestillinger ligger nærmere begreper 

som gjemmesteder, utsiktsplasser, møtesteder, 

hvileplasser. 3

Arbeiderunger 

poserer foran 

utedassene i 

en bakgård på 

30-tallet. 

Her i landet er vel ideen om spesialiserte 

lekeplasser for barn temmelig 

etterkrigs. Østkanten fikk trolig sine første 

lekeplasser på førtitallet - barnereservater 

inne i den voksne verdens parker og 

nye blokkområder: Sandkasser, balansérstokker 

av tømmer, lekeapparater 

av grønnmalt stål. Samtidig fortsatte 

leken i gater og bakgårder, på Ola Narr 

og andre grønne områder som ennå 

ikke var nedbygd og som ungene og 

deres foreldre regnet som trygge. Steder 

som nedre Akerselvas bredder og Olaf 

Ryes plass holdt de seg unna, den 

gang som nå. Men det gikk an å leke 

på Sofienberg kirkegård mens søtlige 

sjokolade- og humledunster fra Freia 

og Ringnes drev mellom gravstøttene. 4 I 

perioden 1960-72 ble kirkegården gradvis 

til Sofienbergparken. 

Ungene lengtet vel ikke ut av byen, 

men det er grunn til å tro at byen sto lavt 

FOTO: NANNA BROCH/OSLO MUSEUM 

i kurs hos de fleste voksne. Masseutflyttingen 

til drabantbyene hadde startet. 

Og Saneringssjefen og Byplankontoret 

hadde planer for Gamlebyen, Vålerenga, 

Kampen og Grünerløkka: Høye lamellblokker 

skulle oppmarsjeres i trafikkfrie 

plenområder tilrettelagt for idrett og 

annen rasjonell aktivitet. Ikke akkurat 

noen gjeninnføring av løkker og kratt. 

Og milelangt fra de gamle bakgårdene 

der du måtte opp på søplekassene og 

over plankegjerdene for å komme unna 

i gatekampens hete. - Ingen grunn til å 

idyllisere det gamle Enerhaugen, men 

hvor mange barn trives der i dag? 

Byfornyelse 

Bevaringsplanen for Rodeløkka i 1970 

var første spiker i likkista for saneringspolitikken. 

I 1976 markerte utbedringen av 

Heimdalsgata 26, Rudolf Nilsens ”Nr. 13”, 

starten på den organiserte byfornyelsen. 

35

36 

Samme år ble det halvkommunale 

selskapet Oslo Byfornyelse AS etablert. 

Etter dereguleringen av boligmarkedet tidlig 

i åttiårene steg prisene kraftig og påførte 

selskapet store tap før avviklingen i 1990. 

da hadde byfornyelsen feid over det meste 

av den gamle spekulasjonsbebyggelsen 

på østkanten. Gårder var utbedret og 

ombygd, bakgårdsbebyggelse revet, 

leiligheter og eiendommer slått sammen. 

Og de relativt få gårdene som var revet, 

ble erstattet av nybygg som ikke økte 

utnyttelsen vesentlig. Reguleringsplanen 

for store deler av indre by, ”Soneplanen” fra 

1977, anga en maksimal utnyttelsesgrad 

i overkant av 150%, oversatt til dagens 

måleregler. 5 

Mange barnefamilier ble tvunget til å 

flytte ut i løpet av den relativt hardhendte 

prosessen, bl.a. fordi antall leiligheter 

gikk ned. Men barn som ble boende og 

barn som flyttet inn fikk betydelig bedre 

lekemuligheter inne i de nyåpnete og 

velfriserte gårdsrommene. Og blikkenslageren, 

han hadde fått erstatningslokale 

i Groruddalen, skomakeren var blitt 

pensjonist, og brødbutikken var ikke i 

stand til å betale den nye husleien. 

Trafikkregulering 

Syttitallet var også det tiåret da en del 

planleggere og forskere så at barna 

kom i klemme i byutviklingen. NIBR 

utarbeidet i 1981en barneplan for indre 

by med forslag til normer som ble vurdert 

og forkastet av administrasjonen fordi 

de var for kravstore. Byplankontoret 

forsøkte seg med et revisjonsforslag til 

normer for utendørs lekeareal spesielt 

tilpasset den tette bygningsstrukturen i 

indre by. Forkastet av Byrådet i 1985. I 

en høringsuttalelse til normforslaget skrev 

Trafikksjefen at reduksjonen av antallet 

parkeringsplasser i gårdsrommene ikke 

bør skje raskere enn det er mulig å 

etablere nye plasser i parkeringshus. ”Vi 

bør unngå situasjoner der boliggatene 

blir fylt opp av parkerte biler til over 

kapasiteten, slik at betingelsene for 

innføring av avgiftsbelagt soneparkering 

ikke lenger er tilstede. I såfall kan lett 

isolerte miljøgevinster i enkelte gårdsrom, 

bli oppveiet av generelt dårlig trafikk- og 

boligmiljø, når man ser områdene i en 

større sammenheng.” 

Men det gikk bare et par år før kommunen 

sluttet å bygge parkeringshus i indre 

by. Fra den gang har parkeringsansvaret 

vært privatisert: Alle nybyggingsprosjekter 

pålegges å sørge for parkering på 

egen tomt - i praksis i garasjeanlegg på 

kjellerplan eller inngangsnivå. denne 

politikken har sine utvilsomme administrative 

fordeler, f.eks. synkronisering av 

parkeringskapasitet med boligutbygging, 

enklere, og ikke minst billigere, kommunal 

koordinering av byutviklingen. Men den 

sprer trafikken og gjør det enda viktigere 

å holde ungene vekk fra gaten. 

Biler og banditter 

La oss gå tilbake til 1960: Bilrasjoneringen 

blir opphevet. På forholdsvis få år okkuperer 

bilene bygatene. Ulykkestallene 

eskalerer og blir gradvis fulgt opp av reguleringstiltak. 

Syttiårenes gatebruksplan 

som skal redusere trafikken i definerte 

enklaver mellom hovedferdselsårer, blir 

fulgt opp halvhjertet. Fram til åttitallets 

begynnelse gjennomfører kommunen 

trafikksaneringstiltak flere steder i Oslo 

indre øst. det blir opparbeidet enkelte 

gatetun. Miljøbyen Gamle Oslo viderefører 

dette arbeidet fra 1994 til 2000.

FOTO: OTTAR GLAdTVET/OSLO MUSEUM 

Ungene snurrer og hjemmeværende mødre slikker sol foran biblioteket på Schous plass 

en vårdag i 1958. 

Ulykkestallene har skrumpet drastisk. I 

dag er antall drepte barn i trafikken på 

landsbasis redusert til en tiendedel fra 

syttitallet. Men barna har forlengst sluttet 

å leke i Oslos gater. 

Sammen med frykten for trafikkulykker 

økte de voksnes frykt for tyver 

og rusmisbrukere. På det sentrumsnære 

østkanten begynte folk grovt sett å låse 

entrédøren på sekstitallet. Tiåret etter kom 

turen til trapperomsdøren og på åttitallet 

porten til gaten. Barna fikk nøkkel i snor 

rundt halsen. Mor var ikke lenger hjemmeværende. 

Og dermed kom skolefritidsordningen. 

I 1960 startet også de faste, 

daglige fjernsynssendingene med en 

halv time barne-tv. Utviklingen eskalerte 

brått på nittitallet med egne barnekanaler 

og tv-spill. I tillegg deltar mange barn i 

organiserte fritidsaktiviteter. 

det er lite igjen av den tradisjonelle 

frie leken utenfor de voksnes overvåking. 

Man kan lure på om dagens oppvoksende 

slekt overhodet trenger noen steder 

å utfolde seg på i nærmiljøet. Men 

forskere og helsemyndigheter har for 

lengst slått alarm om barns epidemisk 

økende fedme, diabetes og manglende 

motoriske utvikling. 

dessuten har fri aktivitet og lek ikke 

bare konsekvenser for barns somatiske 

helse, men også prestasjoner på skolen, 

sosiale relasjoner til voksne og andre 

barn. Uten barna og deres foreldre som 

kultur- og kontaktskapere blir byen ikke 

komplett. Et av dagens store byspørsmål 

37

38 

Fortauet foran Parkteatret, fremdeles et sikkert sted å leke i 1958. 

er bevaring av sosialt og etnisk mangfold. 

Skal noen lykkes i å utvikle reelle sosiale 

fellesskap, så er det de som vokser opp 

sammen. Barn er stadig åpne for nye lekekamerater 

og danner en nøkkelgruppe i 

den sosiale integrasjonen. 

”Jeg tror at barn som vokser opp på 

Grünerløkka og andre steder i sentrum 

tidlig lærer seg å bli rause som menneske. 

Mangfoldet av hudfarge, religion og 

oppdragersyn gjør at det blir helt greit å 

være forskjellige. Man lærer seg tidlig at 

noen snakker om Allah og andre om Gud. 

de lærer at «jeg og hun mener ulike ting, 

men – hun er ei grei jente». du skal ikke 

så langt utenfor byen før denne toleransen 

er langt mye mindre”, sier Else devold, 

lærer ved Grünerløkka skole. 6 

FOTO: OTTAR GLAdTVET/OSLO MUSEUM 

Trangere gårdsrom 

Tre år inn på nittitallet satte byggeboomen 

inn med hovedtyngden på østkanten. I 

et av de første boliganleggene, Grønland 

Torg, kan man avlese direkte hvordan de 

økonomiske premissene hadde strammet 

seg til siden byfornyelsestiden få år 

tidligere: det først utbygde kvartalet har 

bebyggelse i 6 etasjer med et lyst og 

trivelig gårdsrom. Kvartal nummer to med 

overvekt av små og smale leiligheter, går 

opp i 11 etasjer. I det ene hjørnet av det 

steile og trange gårdsrommet er det til 

overmål presset inn en barnehage. 

Utover nittitallet og fram til i dag har 

utbyggerne utsatt kommunen for et 

konstant press om tillatelse til å bygge små 

leiligheter med stadig høyere utnyttelse.

Jess Carlsen-kvartalet i krysset mellom 

Møllergata og Hausmanns gate har en 

utnyttelsesgrad på 350%. den andelen av 

gårdsrommet der det er mulig å oppholde 

seg for barn, utgjør 6.3 kvadratmeter 

per leilighet. Utbyggeren og kommunen 

var enige om at dette var for knapt og 

at det resterende lekebehovet kunne 

dekkes på Møllergata skoleplass rett 

over gaten og i Kristparken lenger borte 

i gaten. Men foreldrene nøler - trafikken 

i gaten er tung, og i parken ligger det 

sprøytespisser. dette prosjektet viser to 

typiske trekk ved dagens boligprosjekter: 

En dramatisk høy tetthet pluss områder 

som skulle kompensere for trange og 

mørke gårdsrom lokalisert på den andre 

siden av trafikkbarrierer. 7 

Litt for mange fagfolk i maktposisjoner 

synes imidlertid at utviklingen er akseptabel: 

For det første argumenteres det med 

at man ikke kommer utenom økonomiens 

lover – høy etterspørsel gir høye tomte- 

og byggekostnader med tilsvarende 

inntjeningsbehov hos utbyggerne. For det 

andre: Høy bygningstetthet i gangavstand 

fra Oslo S styrker kollektivtrafikken og 

dermed klimapolitikken. For det tredje: 

den tette byen passer ikke for barn, de 

trives best i det grønne. 

Politisk oppvåkning? 

Får denne utviklingen fortsette, blir Oslo 

indre øst en effektiv transportmaskin med 

beboere innenfor et forholdsvis smalt 

segment av befolkningen - barnløse og 

hovedsakelig yngre mennesker. Plan- og 

bygningsetaten har nå tatt utfordringen og 

leverte i juni et forslag til nye kommunale 

normer for uterom som tar hensyn til barns 

interesser utendørs. Om forslaget blir 

iverksatt, vil det presse tettheten på nye 

boligprosjekter ned. Utbyggerne kommer 

ikke bare til å skrike, de vil uten tvil også 

true med stans i boligbyggingen, slik 

de gjorde etter bystyrevedtaket høsten 

2007 av normer som skal sikre flere store 

leiligheter i indre by. 

Sammenlignet med utbyggerne er 

kommunen fattig. Og avmektig, sier noen, 

mens andre peker på at den folkevalgte 

makten vitterlig sitter i kommunen. Men 

er de kommunepolitikerne som ønsker å 

styre markedskreftene, mange og beinharde 

nok? I likhet med dagens Groruddalssatsing 

kom byfornyelsen, Miljøbyen 

Gamle Oslo og handlingsprogrammet 

for Oslo Indre Øst i gang ved at staten 

grep inn og bevilget store pengesummer. 

Uten en ny statlig intervensjon kan 

østkantbarna snart være en truet art. 

Bård Isdahl er sivilarkitekt MNAL og 

seniorrådgiver i Norsk Form. 

Noter 

1 Ambjørnsen, Ingvar: Alice i eventyrland. Artikkel 

i ”Barn drikker ikke caffé latte”. Norsk Form 

2001 

2 Børretzen, Odd: Min barndoms to verdener. 

Artikkel i ”Barn drikker ikke caffé latte”. Norsk 

Form 2001 

3 Wilhjelm, Hanne: Barn og omgivelser – virkelighet 

med flere fortolkninger. dr.avhandling AHO 

2002 

4 Intervju med Torgunn Lieungh og Tor Fretheim. 

5 En utnyttelsesgrad på 150% gir et bebygd areal 

på 150% av tomtens areal. 

6 dagsavisen 30.01.06 

7 Bård Isdahl: ”På taket, i gården, i parken. 

Kvalitetskriterier for uterom i tett by.” Norsk Form 

og Husbanken 2007. 

39

40 

Byens offentlige rom – 

mangfold og toleranse 

Harald Magnus Kvifte 

I lys av mangfoldsåret 2008 reiser det seg flere spennende spørsmål 

knyttet til hva mangfold i byer er, og om mangfold i det hele tatt er hva 

vi ønsker oss. Byens offentlige rom ses ofte som et sted åpent for alle, 

hvor ulike menneskegrupper kan, eller er tvunget til, å samhandle. 

Dette skulle gjort byens offentlige rom til en mangfoldets arena hvor 

toleranse var et av de grunnleggende prinsippene. Vi kan vel slå fast 

at dét ikke nødvendigvis er tilfellet. Ofte er spørsmålet heller hvem og 

hva som hører hjemme hvor. 

Byer består ikke av like individer, ensartede 

kulturelle eller fysiske landskap, men er 

steder hvor forskjeller, eller diversitet 

utgjør en større helhet. Mangfoldet som 

preger byer får konsekvenser for hvordan 

byens beboere oppfatter seg selv, andre 

mennesker og sine omgivelser. det 

påvirker også hvordan individet handler 

i hverdagen. Begrepet urbanitet brukes 

gjerne om denne byspesifikke tenke- 

og handlemåten. det hevdes ofte at 

det å leve i by krever kunnskap og 

sosial kompetanse som er forskjellig fra 

bygdas, og at man sosialiseres inn i et 

rammeverk av tenke- og handlemåter 

som er spesielle for byer. 1 Likevel er 

det en tendens til at man ønsker seg 

homogene sosiale landskap fordi man er 

redd for annerledeshet. 2 Som et resultat 

hevder mange at byen er blitt for de få 

privilegerte. 3 Vanskeligstilte grupper, for 

eksempel tiggere i Oslo, ses ofte som 

å ikke høre hjemme i byen. Men de 

har ingen andre steder å være. Byens 

offentlige rom er ideelt sett en ressurs 

som er åpen for dem også. 

Byens offentlige rom 

det kan være vanskelig, for ikke å 

si umulig, å gi en absolutt og presis 

definisjon på hva det offentlige rom er. 

Innlysende nok, settes det ofte opp som

Morgentrafikk ved Eidsvolds plass. 

en kontrast til det private. Likevel er det i 

realiteten ikke alltid et klart skille mellom 

de to, derfor må de ses mer som idealtyper. 

det er dessuten et skille mellom 

det som av for eksempel myndigheter 

defineres som offentlig, og hva som 

FOTO: HENRIK ØRSTEd, 1968/OSLO MUSEUM 

faktisk er offentlig i ”rett” forstand. Man 

kan også hevde at det offentlige rom aldri 

vil kunne ha en universell betydning, til 

det eksisterer det for mange forskjellige 

syn. Likevel er det flere ganger blitt forsøkt 

konseptualisert. 

41

42 

Noen viser skillet mellom offentlig og 

privat ved å definere hva som er privat. 4 

Rom er privat når et gitt individ eller 

gruppe av andre blir tilskrevet retten 

til å stille kriterier som må imøtekommes 

for at man skal få tilgang til dette. 

Hovedpoenget her er altså at privat er 

det som kontrolleres av enkeltindivid eller 

grupper, som da også har muligheten til 

å regulere adgang. 

På den andre siden har vi dem som 

advarer mot å se offentlig og privat som 

motsetninger, og ikke ta hensyn til motsetningene 

i hver av de. 5 da argumenteres 

det for at forholdet offentlig/privat er 

maktrelasjoner som utspiller seg i rom, 

og at både offentlig og privat er en del 

av ethvert rom. Andre igjen hevder at vi 

trenger offentlig/privatdikotomien for å 

føle oss trygge. 6 

det offentlige rom kan ses som så 

viktig, fordi det er der ønsker og behov, 

individer og grupper, kan bli sett og 

gjennom det bli imøtekommet eller 

imøtegått. Om vi ser for oss byens offentlige 

rom som det stedet vanskeligstilte 

grupper, gjennom representasjon, kan 

kanalisere sine ønsker og behov inn i 

offentligheten, noe som eventuelt kan føre 

til en forbedring av deres situasjon og et 

mer rettferdig samfunn, blir det offentlige 

rom som stedet for representasjon svært 

viktig i et demokratisk samfunn. 

dette er selvfølgelig å sette det på 

spissen, problemet med hjemløse løses 

nok heller gjennom offentlig boligpolitikk 

og bredere velferdsprogrammer enn 

gjennom åpne heterotopiske rom. På 

den andre siden kan man hevde at det er 

viktig at annerledeshet tolereres i byens 

offentlige rom, at man ikke ønsker å 

usynliggjøre det. Samtidig som man ikke 

tror at toleranse vil løse sosiale problemer, 

det krever også handling. 

Marginalisering og sosial eksklusjon 

Mange er bekymret for en fragmentering 

av samfunnet, hvor noen mennesker 

er ekskludert fra deltakelse på en eller 

flere arenaer av samfunnslivet. 7 dette 

kan både oppleves som smertefullt for 

den ekskluderte og være skadelig for 

samfunnet som helhet. 

Man kan se den sosiale verden som 

konstituert slik at forskjellige former for 

eksklusjon er fundamentale i ethvert 

sosialt forhold, for eksempel inndelingen 

av det sosiale liv i offentlige og private 

sfærer. Men disse eksklusjonsprosessene 

henger nært sammen med inklusjons- og 

integreringsprosesser for å opprettholde 

sosial orden. det skal alltid være en 

balansegang mellom eksklusjon og 

inklusjon. Negative konsekvenser dukker 

først opp når balansen forstyrres og de 

inkluderende prosessene svekkes. 7 

det menneskelige landskap kan leses 

som et landskap av eksklusjon, hvor 

makt uttrykkes i monopolisering av rom 

og forvisning av samfunnets svakere 

grupper til mindre attraktive miljøer. 

Eksklusjonsmekanismene trekker ofte 

særlig på farge, sykdom, dyr, seksualitet 

og natur, men de bunner alle ut i urenhet 

som et signal for det uperfekte og underlegne. 

Referansepunktet er en hvit, ofte 

mannlig, fysisk og mentalt velfungerende 

person 2 . Videre kan man tenke på sosial 

identitet som stedsrelatert, i det positive 

eller negative kvaliteter tilskrives ettersom 

hvorvidt et individ eller en gruppe hører 

hjemme et sted eller ikke. 6


Fylliker sover ut rusen i full offentlighet. 

I konflikter hvor en part presenterer 

seg som normal, og føler seg truet av 

tilstedeværelsen av andre som oppfattes 

som ”annerledes”, uttrykkes frykt i form 

av stereotyper. Men samhandling med 

”de andre” kan føre til en reposisjonering, 

altså en forståelse og forkastelse av 

stereotyper, i tillegg til at man blir mindre 

opptatt av å markere grenser. dette kan 

ses som et argument for at samfunnet 

har godt av at forskjellige grupper omgås 

og samhandler, som tidligere nevnt. Man 

må med andre ord ikke se mangfold og 

forskjeller på gaten og i andre mennesker 

som en trussel, men som en nødvendighet 

for at vi skal lære å balansere livene 

våre både kollektivt og individuelt. 

Karl Johans gate som offentlig rom 

det er ingen som har oversikt over hvor 

mange som tigger penger i Oslo, men 

jeg antar at Karl Johans gate er det 

stedet i Oslo med høyest konsentrasjon 

av tiggere. Grunnen er enkel, det er der 

tilgangen til potensielle givere er størst. 

det har lenge vært debatt rundt tiggerne 

og deres praksis i Oslo sentrum. Ofte har 

denne debatten tatt utgangspunkt i tigging 

som et uønsket fenomen. ”det skal ikke 

være slik at folk kvier seg for å gå i byen”, 

sa Lars Sponheim (Venstre) til Aftenposten 

sommeren 2006. Utsagn av denne 

typen kan sies å ha vært karakteristiske 

for debatten som er blitt ført. Vil dette si 

at gaten ikke er for alle? 

Karl Johans gate er en offentlig gate i 

henhold til den juridiske diskursen; den er 

tiltenkt ”almindelig Færdsel”. Bygningene 

rundt gaten kan ses som å danne en 

fysisk ramme rundt det offentlige rom. 

Tilgang til gaten, og muligheten til å 

oppholde seg der, kan ses som en romlig 

rettighet. Karl Johans gate er altså tiltenkt 

fri ferdsel, men handlingsfrihet forutsetter 

forhandlinger mellom konkurrerende interesser, 

regler og reguleringer. Butikkene 

og restaurantene langs Karl Johan ønsker 

sannsynligvis å tjene så mye penger 

som mulig. det gjør tiggerne også, om 

enn på en litt annen måte. Hvis handels- 

43

44 

Folksom februarkveld på Karl Johan ved Grand Hotell. 

standen oppfatter tiggernes nærvær 

som hemmende for deres virksomhet, 

vil ikke handelsstanden ønske å ha 

tiggere i området. det oppstår en interessekonflikt 

hvor forhandlingspartene 

ikke stiller like sterkt. Handelsstanden 

driver legitim forretningsdrift, mens 

tiggerne, på tross av opphevinga av 

løsgjengerparagrafen, ikke nyter samme 

anerkjennelse. Handlingsfrihet som 

romlig rettighet kan med dette svekkes 

for tiggernes tilfelle. 

det å kunne stille krav kan også 

betegnes som en romlig rettighet. Med 

krav menes da muligheten til å bruke 

UKJENT FOTOGRAF, 1938/OSLO MUSEUM 

rom og utnytte dets ressurser. dette kan 

også kalles å skape mot-rom. 8 Grenser 

og territorier i byens offentlige rom vil 

aldri være helt fastlagte, de kan flyttes 

og reformuleres. Metaforen å bygge 

broer kan brukes for det som skjer når 

man flytter grenser eller bryter dem. 

Tiggernes bruk av Karl Johans gate er en 

måte å ”bygge bro” på. de gjør krav på 

noe som er deres rettighet, benytte seg 

av Karl Johan, som imidlertid kan bryte 

med enkelte sterke interessers romlige 

representasjoner og praksiser. de vil så 

gjennom praksis kunne modifisere eller 

forandre bybildet.

Synlighet er den kanskje viktigste 

ressursen som ligger i byens offentlige 

rom. Synlighet kan sidestilles med makt. 9 

desto mer synlig man er, desto større 

makt er man i besittelse av. Kanskje 

kan man på bakgrunn av dette hevde at 

det er bra at tiggere og rusmisbrukere 

er synlige i Oslo sentrum. det gjør at 

et sosialt problem har et ansikt. det 

blir problematisk dersom man ønsker å 

usynliggjøre tiggerne og rusmisbrukerne. 

Ikke bare reiser det spørsmålet om hvor 

de skal oppholde seg, en gruppe som 

allerede er sterkt marginalisert og sosialt 

ekskludert, ville ”miste stemmen” sin helt; 

”out of sight, out of mind”. Byens offentlige 

rom står ikke lenger til deres disposisjon, 

og byen er ikke lenger for alle. da ville 

vi hatt det som kan betegnes som en by 

for de få privilegerte. 

Toleranse vs frykt 

Poenget er ikke at det er bra for byens 

offentlige rom med rusmisbrukere som 

setter sprøyter og lar sprøytespissene 

sine ligge overalt, i den grad de gjør det, 

eller at det er bra at folk må tigge penger 

for å få endene til å møtes. Poenget er at 

man ikke skal skjule sosiale problemer 

gjennom å forvise tiggere og rusmisbrukere 

fra byens offentlige rom. det ville 

være å ta fra dem all makt, samtidig som 

det er uheldig hvis det offentlige rom 

skal etterleve det demokratiske idealet, 

betegnet av åpenhet og toleranse. 

Man kan selvfølgelig innvende at 

byens offentlige rom aldri har vært åpent 

for alle. 10 Men det er ikke dermed sagt at 

man ikke kan knytte det til demokratiske 

prinsipper og idealer. Man må kunne 

vise litt toleranse, og jeg tror i likhet 

med mange andre at man har godt av 

å omgås mennesker som ikke er like 

en selv. Enkelte hevder til og med at 

det er konflikt og antagonismer som 

konstituerer bykultur. 11 

Tilstander som beskrevet fra andre 

deler av verden, kan ikke være noe vi 

ønsker oss. I den brasilianske byen 

Sao Paulo har forholdet mellom ulike 

sosiale grupper forverret seg i takt med 

at byens offentlige rom mer og mer 

har mistet rollen som et møtested for 

mennesker med ulik sosial bakgrunn. 12 

Dermed finnes det ingen arenaer hvor 

forskjellige sosiale grupper tilfeldig møter 

på hverandre og dermed er ”tvunget” til 

å samhandle, noe som fører til at byens 

offentlige rom er preget av frykt. Møter 

fremmede imellom preges av redsel 

og fordommer. Som et resultat blir det 

anspenthet, separasjon, diskriminering 

og mistenksomhet som styrer det offentlige 

liv. de samme tendensene kan 

man se i amerikanske byer som Los 

Angeles. 13 

Idealet om en demokratisk offentlighet 

har man kunnet se uttrykket av i moderne 

byers offentlige rom. Betegnelser som 

åpenhet, ukjenthet, usikkerhet og sameksistens 

blir gjerne brukt om hvordan 

byens offentlige rom fungerte tidligere. 

det la til rette for møter fremmede 

imellom. Man måtte gi opp anonymiteten 

sin og anerkjenne medborgere som 

likestilte mennesker. Noen vil innvende 

at hierarkier og skjulte maktstrukturer vil 

være en del av samfunnslivet uansett, 

men et åpent offentlig rom vil kunne 

utfordre eksisterende hierarkier gjennom 

at de forskjellige gruppene som utgjør 

dem møtes. 

45

46 

Vårlig mylder ved Studenterlunden. 

Samhandling med ”de andre” kan med 

andre ord føre til en reposisjonering; en 

forståelse og forkastelse av stereotyper. 

det kan altså sies å være veldig uheldig 

om det ikke finnes arenaer hvor mennesker 

med ulik sosial bakgrunn møtes og 

mer eller mindre er nødt til å samhandle. 

FOTO: HENRIK ØRSTEd, 1968/OSLO MUSEUM 

dersom man for eksempel forviser tiggere 

fra Karl Johans gate, eller byens offentlige 

rom generelt, mister de muligheten til å 

være synlige og dermed synliggjøre et 

sosialt problem. Samtidig mister vi dem 

av syne, noe som gjør at våre fordommer 

aldri, eller i det minste sjeldnere, vil

Uteligger i Slottsparken. 

konfronteres. Uten å tilskrive det offentlige 

rom en særrolle i et demokratisk, åpent 

samfunn, kan man si at det er viktig. Og 

det er spesielt viktig at man ikke forsøker 

å monopolisere det, det vil si ekskludere 

mennesker som ikke passer inn. 

Out-of-place 

Byens offentlige rom kan ikke forstås 

som en statisk beholder for handling 

og praksis, men må ses som sosialt 

produsert mangfold. På samme tid som 

man står i relasjoner til andre mennesker, 

gjør man det også til byens offentlige 

rom og det materielle landskapet. det 

skjer altså en kontinuerlig konstruksjon, 


både av byens offentlige rom og ens 

opplevelser av det. 

det er viktig å forstå byens offentlige 

rom som noe som ikke er gitt, men som en 

sosial prosess. Steder og rom er konstruert 

av menneskene som utgjør samfunnet, 

på samme tid kan de ses som nøkkelen 

til konstruksjonen av relasjoner mellom 

mennesker. dette gjør byens offentlige 

rom, og de steder det rommer, til en viktig 

faktor i konstruksjonen av hverdagslivet 

i den sosiale byen. Byens offentlige rom 

er først offentlig når det er åpent for alle, 

og det realiseres ikke som offentlig før 

alle benytter det. Selvfølgelig gjelder 

visse spilleregler i byens offentlige rom, 

47

48 

spørsmålet er hva de er og hvem som 

har makten til å trekke disse opp. 

å bry seg om det en ser i verden, fører 

til at en mobiliserer ens kreative krefter, 

hevder sosiologen Richard Sennett. 14 I 

den moderne byen burde disse kreftene 

ha en spesielt human form, og rette 

mennesker utover. Vår kultur trenger 

en eksponeringskunst, ifølge Sennett, 

denne vil ikke gjøre oss til fiender, men 

heller til mer balanserte voksne mennesker, 

som evner å håndtere og lære av 

kompleksitet. 

Harald Magnus Kvifte har mastergrad i 

samfunnsgeografi fra UiO, 2007. 

Noter 

1 Pløger, J. (2001): Byens Språk. Oslo: Spartacus. 

2 Sibley, d. (1995): Geographies of Exclusion: 

Society and difference in the West. London: 

Routledge. 

3 Mitchell, d. (2001): Postmodern Geographical 

Praxis? The Postmodern Impulse and the War 

Against Homeless People in the Post-Justice 

City. I: Minca, C. (ed.): Postmodern Geography: 

Theory and Praxis. Oxford: Blackwell. 

4 Hénaff, M & Strong, T. (2001): The Conditions of 

Public Space: Vision, Speech and Theatricality. 

I: Henaff, M. & Strong, T. (eds): Public Space 

and democracy. Minneapolis: University of 

Minnesota Press. 

5 Kilian, T. (1998): Public and Private, Power 

and Space. I: Light, A. & Smith, J. (eds): The 

Production of Public Space. Lanham Md: 

Rowman & Littlefield. 

6 Sibley, d. (2001): The Binary City. I: Urban 

Studies. Vol. 38, No. 2. 239-250 

7 Madanipour, A. (1998): Social Exclusion and 

Space. I: Madanipour, A et al. (eds): Social 

Exclusion in European Cities: Processes, 

Experiences, and Responses. London: Jessica 

Kingsley Publishers. 

8 Simonsen, K. (2005): Byens mange ansigter: 

konstruktion af byen i praksis og fortælling. 

Roskilde: Roskilde Universitetsforlag. 

9 Norton, A. (2001): Writing Property and Power. 

I: Henaff, M. & Strong, T. (eds): Public Space 

and democracy. Minneapolis: University of 

Minnesota Press. 

10 detienne, M. (2001): Public Space and Political 

Autonomy in Early Greek Cities. I: Henaff, M. & 

Strong, T. (eds): Public Space and democracy. 

Minneapolis: University of Minnesota Press. 

11 Robins, K. (1999): Foreclosing on the City? 

The Bad Idea of Virtual Urbanism. I: downey, 

J. & McGuigan, J. (eds): Technocities. London: 

Sage. 

12 Caldeira, T. P. R. (2000): City of Walls: Crime, 

Segregation, and Citizenship in Sao Paulo. 

Berkeley, Los Angeles: University of California 

Press. 

13 davis, M. (1990): City of Quartz: Excavating the 

Future in Los Angeles. London: Verso. 

14 Sennett, R. (1992): The Fall of Public Man. New 

york: Norton

INNHOLd: - Oslo Museum

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?