Nytt norsk kirkeblad nr 5-2005 - Det praktisk-teologiske seminar

En grunnmur å bygge på har vi fordi
dåpsopplæring i og for seg alltid har vært
en del av kirkens opplæring, ”bortsett fra de
knappe 250 år den har hatt anledning til å la
skolen arbeide for seg,” skriver Ivar
Asheim i artikkelen ”Kristen kunnskap og
undervisende virksomhet i skolen”
(Asheim, 1978). Han konstaterer at
”Dagens byrde og hete må lokalmenigheten
bære.” Vår aktuelle situasjon settes slik inn
i et lengre tidsperspektiv, og godt kan det
være, det minner oss om både vår lange arv
og vår aktuelle forpliktelse. Likevel, - et
avbrudd på 250 år er drøyt nok. Realiteten
er at så lenge skolen har arbeidet for kirken,
så har den ikke hatt behov for å tenke like
grunnleggende gjennom dette. Det innebærer
i praksis at kirken har et formidabelt
etterslep. Da tenker jeg både på det lange
avbrudd i prinsipiell tenkning og på den
oppdatering som må skje i forhold til barn
og unges livssituasjon i dag for at trosopplæringen
skal kunne fungere.
Det er ikke slik at kirken kan tenke at
trosopplæringens innhold er uforandret og
at det bare er snakk om en endring i
målgruppen. At målgruppen er endret, det
merker vi alle, men siden barn og de unge
møter med andre erfaringer og andre behov
får det konsekvenser for innholdet. De skal
leve i en endret virkelighet i forhold til
oppdragergenerasjonens og trenger en
annen ballast. Heldigvis inneholder den
kristne tradisjon en kjerne av grunnleggende
tale om Gud og visdom om
menneskets livsvilkår til alle tider.
Hellemos artikkel kan derfor med fordel
leses i sammenheng med to andre artikler i
samme nummeret av NNK. Rolv Nøtvik
Jakobsen og Ivar Selmer-Olsen presenterer
to spennende artikler om barne og ungdomskultur,
- ikke minst i møte med den nye
NNK-MAGASIN
medieverden (Jakobsen, 2005; Selmer-
Olsen, 2005). Jakobsen etterlyser med rette
“ein barne- og ungdomsteologi som er
kontekstuell og som samtidig tar på alvor at
barn og ungdom også er menneske med tro,
kompetanse og kunnskap” (s. 30).
Alt for lenge har en levd i den tro at skolen
fortsatt gir om ikke dåpsopplæring, så
tilstrekkelig ballast av viten om kristendommen
til at “formidlingskjeden” fra
generasjon til generasjon er ivaretatt.
Skolen sluttet å ha ansvar for dåpsopplæringen
allerede i 1969, men det synes
som dette egentlig ikke er oppfattet ennå.
Faget Kristendomskunnskap med religions-
og livssynsorientering som ble innført i
grunnskolen fra 1997 og som fra 2002 fikk
navnet Kristendoms-, religions- og livssynskunnskap,
har en flerreligiøs basis. Det gir
kunnskap om kristendom som en religion
blant religionene og er således ikke dåpsopplæring.
Trosopplæringen innenfor hver av
religionene er overlatt til hjemmet og det
respektive trossamfunnet. Den norske kirke
med høye dåpstall er dermed i en helt ny
situasjon og er overlatt et stort ansvarsområde
uten bemanning eller ressurser til
å oppfylle sin egen forpliktelse til
opplæring. Stortinget har på sin side stilt
krav om oppfyllingsgrad for å komme med
ferske penger. Tempoet i oppbygging må i
så fall akselereres kraftig, og den faglige og
kirkelige oppmerksomhet på området må
økes radikalt, både blant tilsatte og
frivillige. En har i dag etter mitt syn ikke
verken personalressurser eller faglig
prinsipptenkning som er i overensstemmelse
med den utfordring kirken står
overfor. I NOU 2000:26 er bemanningsbehovet
ved et fullt utviklet opplæringstilbud
beregnet til 1 300 årsverk. Med dagens
NYTT NORSK KIRKEBLAD NR. 5/2005 25