Samenes Venn - Norges Samemisjon

Samenes Venn 

Organ for Norges Samemisjon nr. 1 – 2013 Årgang 88

2 • Samenes Venn 1‘13 

Julemøter i Máze og 

Lappoluobbal 

Tekst: Jon Amundal Foto: NSMs arkiv 

Julen er vel den høytiden som de 

aller fleste har et forhold til. Mange 

finner veien til kirken på julaften, og 

mange er det også som på 1. juledag 

oppsøker «sin» kirke. Det er også 

flere steder tradisjoner for møter og 

jule(tre)fester, selv om de ikke har 

samme omfang som for noen ti-år 

siden. 

Jeg tok et par 

telefoner til Máze 

og Kautokeino 

for å høre om 

de hadde hatt 

samlinger om 

Klemet J. O. 

Hætta. 

Guds ord der. 

Først slo jeg 

nummeret til 

Klemet J O Hætta i Máze. Jeg ønsker 

Godt nyttår og spør hvordan det står 

til. 

Klemet ønsker Godt nyttår tilbake 

og sier dette: Jo, jeg har det bra, 

men sliter med litt forkjølelse. Og 

så kan han berette om en jul der 

han og kona har hatt besøk av barn, 

svigerbarn og barnebarn. Mange har 

vel opplevd det samme. Men jeg har 

også fått delta på flere samlinger 

om Guds ord, både her i Maze og 

i Lappoluobbal, fortsetter Klemet. 

Det startet på julaften her i Maze. 

Da hadde vi julegudstjeneste/møte i 

kapellet her. Tore Turi hadde preken, 

og jeg deltok med en hilsen. Det 

var godt oppmøte av barn - og også 

mange voksne. Konfirmantene deltok 

også i denne gudstjenesten. Det er 

fint at både store og små får samles 

om Guds ord. På første juledag 

hadde vi først møte i Lappoluobbal 

på formiddagen og her i Maze på 

ettermiddagen. På disse samlingene 

var det Rolf Pettersen fra Alta som 

prekte, men også Tore Turi hadde 

en hilsen - og vi Samemisjonspredikantene, 

Anders M Sokki og jeg, 

deltok også. For meg blir det mest 

tolking, understreker Klemet. Han 

kan fortelle at det også i fortsettelsen 

var møter og gudstjenester, både 

i Maze og Lappoluobbal. På 2. 

juledag hadde sokneprest Bjarne 

Gustad gudstjeneste i Maze, og 

også på 3. juledag var det møter 

både i Lappoluobbal og i Maze. 

Det er fint å høre at de som bor i 

Lappoluobbal og i Maze har hatt 

mange anledninger til å høre Guds 

ord. Etter det Klemet forteller har 

oppmøtet på noen av samlingene 

vært riktig godt, mens det på andre 

ikke har vært like godt. Men Ordet 

er forkynt, og det skal ikke vende 

tomt tilbake, men lykkelig utføre 

det Herren har sendt det til. (Jes. 55, 

10 – 11). Også på 1. nyttårsdag hadde 

de møter i Maze/Lappoluobbal. Da 

hadde de besøk av Håkan Esberg fra 

Sverige. Oppmerksomme lesere av 

Samenes Venn vil kanskje huske at 

han også deltok på sommerstevnene 

i Finnmark i 2012 På tross av 

fokjølelse har Klemet kunnet delta 

på disse møtene, noe han er glad 

for. Noe han ikke er like glad for 

er at han pga forkjølelsen ikke har 

kunnet ta turen til Rassegalvarre for 

å finne ut hva som er i veien med 

senderen som Radio DSF har her. 

Senderen har ikke fungert godt i 

det siste, forteller Klemet, og det er 

jo beklagelig at mange da ikke kan 

høre møter og andre programmer 

som radioen sender. De fleste av de 

julemøtene som her er nevnt, ble tatt 

opp og er sendt eller sendes senere 

på radioen. Før vi avslutter samtalen 

forteller Klemet at han også holder på 

med vinterstevneprogrammet for 

Kautokeino og Maze. Det er ikke 

ferdig enda, men det starter med 

møte på 6. februar (Samefolkets 

dag), og holder på fram til 27. 

februar. 

For å høre enda litt mer om 

møtevirksomhet i Kautokeinoområdet 

i jula tar jeg også en telefon 

Alterbildet Máze kirke. 

til Anders M Sokki. Han har for 

det meste vært med på møtene som 

Klemet har fortalt om, og kan slik 

ikke berette om noe «nytt». Anders 

ble jo pensjonist for flere år siden, 

men når jeg spør om han ikke synes 

det er på tide å slutte å forkynne 

Guds ord og heller ta livet med ro, 

svarer han slik. Jeg vil holde på 

lenge jeg lever – eller så lenge helsa 

holder. Det er en glede å få være 

med, at jeg på denne måten kan få 

tjene min Herre og Frelser. Jeg vet 

også at Anders bruker mye tid på 

husbesøk, og også i forbindelse med 

møtene han har deltatt på i jula, har 

han fått besøke mange. Jeg har fått 

dele Guds ord med flere, sier han, og 

Guds ord kan være både til tukt og 

til trøst. Men besøk til reingjeterne 

ute på vidda har ikke Anders kunne 

gjennomføre denne julen (han har 

også gjort det noen år) Det har vært 

for kaldt, sier Anders. Men Anders 

synes det er stort å få gå med det 

samme budskap som englene kom 

med på Betlehemsmarken: Frykt 

ikke! Se jeg 

forkynner dere 

en stor glede, en 

glede for hele 

folket: I dag er det 

født dere en frelser 

i Davids by, han er 

Messias, Herren 

(Lukas 2, 10 – 11) Anders M. Sokki.

I dette nr kan du 

LESE OM: 

Julemøter i Máze og 

Lappoluobbal 2 

Suppekjøkkenet 

i Revda 6-7 

Julesalg i Trondheim 7 

Enoks CV (andakt) 8-9 

Samebarnas Venn 

85 år 10-11 

Nytt fra Lovozero 11 

Julefeiring i 

Murmansk 12-13 

Min Jesus (dikt) 13 

Nytt frå Sapmi 14 

Julemesse på Senja 15 

Julefrokost i 

Sørlandet krets 16 

Forsidefoto: 

er tatt av Leif Petter Grønmo 

På lederplass 

Videre på Kola! 

I år er det 20 år siden Landsmøtet i 

Norges Samemisjon gjorde det første 

vedtaket om å prøve å opprette 

en virksomhet blant samene på Kolahalvøya. 

Utfordringen kom som et 

sørsamisk initiativ, sterkt målbåret av 

sørsamen Lars Einar Jillker fra svensk 

side av grensen. Sammen med Samemisjonens 

sørsamiske medarbeider 

Anton Vesterfjell og noen andre hadde 

han allerede besøkt Kola. Behovet de 

hadde møtt for å høre evangeliet, og 

den menneskelige nøden i 90-tallets 

Russland gjorde sterkt inntrykk. Det 

ledet til at Landsmøtet vedtok å «Forsøke 

å etablere et bredere og mer stasjonært 

arbeid blant samene på Kola». 

I de 20 årene som er gått, har Samemisjonen 

hele tiden tilpasset virksomheten 

til muligheter og utfordringer på 

Kola. Både russisk lovgivning og lokale 

forhold har gjort dette nødvendig 

og riktig. Når vi nå gjør nye endringer, 

har det sin grunn i flere forhold. 

Et iøynefallende trekk er pris- og 

kostnadsutviklingen. Pengene fra norske 

givere rakk mye lenger for fem 

år siden enn de gjør i dag, for ikke å 

snakke om for ti år siden. Det er realistisk 

å regne med at prisstigningen 

har vært på omtrent 20 prosent hvert 

år. Sammen med prisene har også lønningene 

steget, om ikke riktig så mye 

som prisene. Likevel betyr dette at 

Samemisjonen på nytt må tenke gjennom 

hvordan de midlene som våre givere 

sender til arbeidet kan bli til mest 

mulig hjelp og støtte for dem som 

trenger det. 

Et annet trekk er at mens Samemisjonens 

ansatte tidligere bidro mer 

direkte i oppbyggingen av menighetsarbeidet, 

er vårt bidrag nå ønsket på 

andre måter. Det får følger for behovet 

for egen stab på russisk side. Vi 

må også respektere at det etter russisk 

lovgivning ikke er tillatt for Samemisjonen 

å drive eget menighetsbyggende 

arbeid eller arbeid som gir noen 

form for behandling. 

Samenes Venn nr 1‘13 • 3 

Etter at Justisdepartementet i Moskva 

tidligere avslo registreringssøknaden 

vår, har det vært noe usikkert 

hvordan vi skulle gripe an det arbeidet 

vi fortsatt ønsker å gjøre for den 

samiske befolkningen i Russland. 

Landsstyret har kommet til at vi vil 

gjøre vår innsats gjennom russiske 

samarbeidsorganisasjoner. I første 

rekke vil det være «det veldedige fondet» 

Ny Begynnelse og Revda/Lovozero 

og Murmansk lutherske menigheter. 

Det siste samarbeidet hviler på 

vår avtale med Den ingermanlandske 

evangelisk-lutherske kirke i Russland. 

Vi venter at det både skal bli fruktbart 

og kostnadseffektivt å innrette virksomheten 

vår på denne måten. 

Inntil vi kan anta at en ny søknad 

om registrering av Samemisjonen som 

organisasjon i Russland blir innvilget, 

vil norsktalende Svetlana Sedneva 

ivareta forbindelsene med våre samarbeidspartnere 

på russisk side på engasjementsbasis. 

Vi har allerede hatt god 

nytte av hennes dyktighet i arbeidet 

med endringene. 

Samemisjonen er bestemt på å fortsette 

sin innsats i samme spor som 

tidligere, selv om vi endrer vår administrasjon. 

Sammen med giverne våre 

vil vi fortsatt gi barn som trenger det 

mat på suppekjøkken, og alvorlig syke 

støtte til god faglig helsehjelp. Vi vil 

gi menigheter mulighet til å lønne 

dem som trofast forkynner evangeliet 

for barn og voksne, og legge til rette 

for utveksling av predikanter mellom 

våre to land, slik at de og vi kan få del 

i Ordets skatter i rikt monn. 

Oppgavene er mangfoldige, og Samemisjonen 

vil møte dem med friske 

øyne og fruktbare grep. Bli med oss 

videre på Kola! 

Thor Henrik With 

Konst. generalsekretær


Rohkos 

Vuollegašvuohta ja áŋggirdeapmi Ipmila riika ovdi 

Čálli: Richard Skollevoll Ill.: Frode Kalleland Sámás: Rávdná Turi Henriksen 

Son muitalii sidjiide nuppi 

veardádusa ja celkkii: 

«Almmiriika lea olbmá láhkásaš 

gii lei gilván buriid nisuid beldosis. 

Ja buohkaid oađedettiin bođii su 

vašálaš ja gilvvii árvvohis rásiid 

nisuid gaskii ja manai eret. Go 

gortnit šaddagohte ja bidjagohte 

gihpuid, de ihte maiddái árvvohis 

rásit ge. Bálvaleaddjit manne dalle 

isideaset lusa ja jerre: Hearrá! 

It go lean gilván buriid nisuid 

beldosat? Gos bohtet árvvohis 

rásit? Son vástidii: Vašálaš lea 

dahkan dan. De bálvaleaddjit 

jerre sus: Dáhtut go ahte mii 

gaikut daid eret? Son vástidii: In 

dáhto, amadet gaikut nisuid bajás 

oktan árvvohis rásiiguin. Diktet 

goappašagaid šaddat bálddalagaid 

gitta láddjenáigái. Go láddjenáigi 

boahtá, de mun cealkkán 

ládjobargiide: Čohkkejehket 

vuos árvvohis rásiid ja čatnet 

gihppun boaldima várás, muhto 

čohkkejehket nisuid mu láhtui.» 

Gilvvačalmmiin mii ipmirdit 

dábálaččat Ipmila sáni, ja danin 

lea gilvvaolbmásotnabeaivi dakkár 

sotnabeaivi mas čalmmustahttit 

Biibbala. Sotnabeaivvi lea nama 

ožžon biibbalteavstta mielde 

Lukas evangeliuma 8.kapihtalis 

mii lea gilvvaolbmá birra. Boares 

teakstaráiddus lei dát teaksta 

biddjon guokte sotnabeaivvi ovdal 

gilvvaolbmásotnabeaivvi. Muhto 

otná teavsttas ii leat gilvvačalbmi 

Ipmila sátni, muhto dat buorre 

gilvvačalbmi lea «riika mánát», nu 

mo Jesus dan čilge midjiide Matteus 

evangeliumis 13, 34-43. Danin 

otná beaivvi teaksta lea eambbo 

«girkoteaksta», teaksta Ipmila 

searvegotti birra eatnama alde ja mo 

mii galgat eallit dan beaivái go Jesus 

fas boahtá ja loahpaha min eallima 

áigelogu. 

Matt. 13, 24 – 30 (Gilvvaolbmásotnabeaivi) 

Luther čilge dán oanehaččat ja bures 

girkoboastalis, ja teaksta leahkasta 1. 

Kor. 11,19: 

«Din gaskkas han juo fertejit 

dieđusge leat sierra joavkkut, vai 

juo lea čielggas geat din gaskkas 

leat luohttehahttit.» Muhto maid mii 

galgat dahkat buot vearri ja loika 

risttalaččaiguin min searvegottis? 

Ja searvegottiid njunnošat vástidit 

sániiguin maid mii dovdat apostaliin 

Jakob ja Johannes: «Hearrá, dáhtut 

go munno rávkat dola almmis 

vuolás loahpahit sin»? Muhto Jesus 

vástida sudnuide ja cuiggoda: «Doai 

eahppi dieđe makkár vuoiŋŋas doai 

leahppi vuolggahuvvon.» (Luk 9,54) 

Leago Jesus áigume bissehit min 

áŋggirdeami Ipmila riika ovdii? Ii 

leat, baicca min bargovuogi; mii lea 

lunddolaš, muhto oaččálaš ja boastut 

(loga. Rom 12,11; Apd 20,14). 

Galgat go mii gierdat vierrioahpu? 

Eat fal guđege láhkái. Muhto dás 

gáibiduvvo vuoiŋŋalaš viissisvuohta 

ja jierbmi, mii oaidná ášši áibbas 

eará geahčaldagain go min oaččálaš 

čalmmit. 

«Ale divtte váimmot leat áŋgirin 

suttolaččaid dihtii, muhto divtte dan 

leat alelassii áŋgirin Hearrá balu 

dihtii!» (Sátnel. 23,17) 

Dát lea midjiide hui mávssolaš 

biibbalvearsa, ja dása boares bisma 

Heuch bisána go čilge sáni. 

Mis galgá leat čielga earru suttu ja 

suttolačča gaskkas, eahpeoskku ja 

eahpeoskkolačča gaskkas. Dasgo 

ráhkisvuohta «ii illut vearrivuođa 

dihtii», muhto dat «gillá buot, osku 

buot, doaivu buot, gierdá buot.» (1 

Kor 13,6 jna.) Iežan bealis ferten 

dovddastit, ahte lea váttis dáidda 

dat maid Jesus dáhttu oahpahit 

midjiide odne. Dan sáhttá mottiin 

sániin čoahkkáigeassit: «njuoras 

árkkálmastinvuohta»; mii maiddái 

galgá leat din bivttas (Kol 3,12- 

15). Luther joatká ja čájeha ahte 

easka sárdnestuolus sáhttá fuomášit 

vearrioahpaheaddji, vaikko vel 

vearrioahpa sáhttá fuomášit árat! 

Girkohistorjjás mii gullat mo girku 

doarrádallojumit leat billistan 

bealddu. Nuppi bealis lea girku 

doarrádallan buktán eahpedearvvaš 

šattu. Buot girkobagadus ii geavat 

oaččálaš vearjjuid dahje olgguldas 

válddi (loga 2 Kor 2 ja 1 Kor 5). Mii 

olbmot leat dakkárat mat ráhkistit 

leat oaffarrollas, ja áinnas dadjat 

oktan Paulusiin: «Dan mii velá váilu 

Kristusa áŧestusain, mun ollášuhttán 

iežan rupmašis» (Kol 1,24). Muhto 

amma hal mii dan dahkat oaččálaš 

miellalágiin, ja ahte min vearri 

vuollegašvuođas baicca lea nu ahte: 

«dat adno dalle leat viissisvuohtan», 

muhto «vearri vuollegašvuohta (…), 

ii das leat mihkkege gudniid, dat 

duhtada dušše oaččálaš himuid.» 

(Kol 2,23; loga v. 16-23) 

Dat árvvohis rásit maidda dás 

čujuha, ledje dakkár šattut main 

álgošaddu sulastahtii nisuid. Easka 

maŋŋil sáhtii oaidnit daid erohusa. 

Muhto dán guokte šattu ii galgga 

sirret dáppe eatnama alde. Muhto dat 

galget sirrejuvvot, ja dás lea 

duođalašvuohta. Árvvohis 

rásit galget hilgojuvvot ja 

bálkestuvvot dollii, muhto 

nisut galget «báitit dego 

beaivváš Áhčis riikkas.» 

Min nana jeđđehus lea dat 

ahte gilvvaolbmá gortnit, 

dat buorit olbmot, leat su 

ovddasvástádus. Dat maid 

son gilvá, dan son galgá 

maid láddjet. Ja son áigu 

ollašuhttut dan buori dagu 

maid lea álggahan min siste 

(Fil 1,6).

Andakt 

Ydmykhet og iver for Guds rikes skyld 

Ved Richard Skollevoll Ill.: Frode Kalleland 

Han la fram for dem en annen 

lignelse og sa: «Himmelriket 

kan sammenlignes med en mann 

som hadde sådd godt korn i 

åkeren sin. Og mens alle sov, 

kom fienden hans og sådde ugress 

blant hveten og gikk sin vei. Da 

kornet skjøt opp og satte aks, kom 

også ugresset til syne. Tjenerne 

gikk til jordeieren og sa: ‘Herre! 

Var det ikke godt korn du sådde i 

åkeren? Hvor kommer da ugresset 

fra?’ ‘Det har en fiende gjort’, 

svarte han. Tjenerne spurte ham: 

‘Vil du vi skal gå og luke det 

bort?’ ‘Nei’, svarte han, ‘for når 

dere luker bort ugresset, kunne 

dere samtidig komme til å rykke 

opp hveten. La dem begge vokse 

der sammen til høsten kommer. 

Og når det er tid for innhøsting, 

skal jeg si til dem som høster 

inn: Sank først sammen ugresset 

og bind det i bunter for å brenne 

det. Men hveten skal dere samle i 

låven min.’» 

Såkornet forbinder vi som regel 

med Guds ord, og derfor er 

såmannssøndagen ofte en søndag 

med fokus på Bibelen. Denne 

søndagen har sitt navn fra teksten 

om såmannen i Luk 8, og tidligere 

var vår tekst plassert to søndager før 

såmannssøndagen (gamle 1. rekke). 

Men i dagens tekst er såkornet ikke 

Guds ord, men det gode såkornet 

«er rikets barn», slik Jesus forklarer 

det for oss i Matt 13,34-43. Dagens 

tekst er derfor mer en «kirketekst», 

en tekst om Guds menighet på jorden 

og hvordan vi skal forholde oss inntil 

den dag da Jesus kommer igjen og 

setter punktum for vår tidsalder. 

Luther har en interessant og kort 

utleggelse om dette i kirkepostillen, 

og teksten blir en utfoldelse av 1 

Kor 11,19: «For det må være partier 

blant dere, for at de ekte kan bli 

åpenbare blant dere.» Men hva skal 

vi da gjøre med alle disse falske eller 

lunkne kristne i våre menigheter? 

Og menighetens ledere svarer med 

toner vi kjenner fra apostlene Jakob 

og Johannes: «Herre, vil du at vi skal 

byde ild fare ned fra himmelen, og 

fortære dem»? Men Jesus svarer oss 

krast: «Dere vet ikke hva ånd dere 

er av.» (Luk 9,54f.) Er det iveren 

for Guds rike Jesus vil til livs? Nei, 

men vår fremgangsmåte; som vel er 

naturlig, men rent kjødelig og gal (jf. 

Rom 12,11; Apg 20,14). 

Skal vi da tåle vranglæren? Nei, på 

ingen måte. Men her gjelder åndelig 

visdom og kløkt, som ser det hele fra 

en annen vinkel enn våre kjødelige 

øyne. «La ikke ditt hjerte være 

nidkjært mot syndere, men alltid 

nidkjært for Herrens frykt!» (Ordsp 

23,17) For oss er dette et sentralt 

vers, og en tanke gamle biskop 

Heuch dveler ved i sin utleggelse. Vi 

må skille skarpt mellom synden og 

synderen, vantroen og den vantro. 

For kjærligheten «gleder seg ikke 

over urett», men den «utholder 

alt, tror alt, håper alt, tåler alt.» (1 

Kor 13,6f.) Og jeg må for egen del 


Matt. 13, 24 – 30 (Såmannssøndag) 

bekjenne, at det er en vanskelig 

kunst Jesus vil lære oss i dag. Og 

vi kan oppsummere det med få 

ord: «inderlig barmhjertighet»; som 

også skal være vår kledning (Kol 

3,12-15). Luther gjør i forlengelsen 

av dette også et poeng av at en 

først fra talerstolen kan avsløre en 

vranglærer, om enn vranglæren kan 

avsløres tidligere! 

Kirkens historie har vist oss hvor 

ødeleggende kirkens forfølgelser 

har vært for åkeren. Motsatt har 

forfølgelse av kirken gitt sunn åndelig 

vekst. All sann kirketukt bruker ikke 

kjødelige våpen eller ytre makt (se 2 

Kor 2, sml. 1 Kor 5). Vi mennesker 

elsker også gjerne offerrollen, og vil 

gjerne kunne si som Paulus: «Det 

som mangler i Kristus-lidelser, det 

utfyller jeg på mitt eget kjød» (Kol 

1,24). Men det spørs om vi ikke i 

mangt gjør dette av kjødelig sinn, 

og at vår ydmykhet heller får det 

stempelet: «det nok har ord på seg 

for å være visdom», men «selvvalgt 

ydmykhet (…) er ingen ære verd, 

og tjener bare til tilfredsstillelse for 

kjødet.» (Kol 2,23; se v. 16-23) 

Det ugresset som det her siktes til, 

var en type vekst som så ut som 

hvete i begynnelsen. Og det var først 

senere man kunne skille dem. Men 

disse to skal altså ikke adskilles her 

på jorden. Men de skal adskilles, og 

i dette ligger også et veldig alvor. 

Ugresset skal forkastes og kastes i 

ildovnen, men hveten skal «skinne 

som solen i sin Fars rike.» Men vår 

store trøst er at såmannens korn, de 

gode menneskene, er hans ansvar. 

Det han sår, skal han også høste. Og 

han vil fullføre den gode gjerning 

han begynte i oss (Fil 1,6).


Suppekjøkkenet i Revda gir hjelp til mange 

Ved Natalia Djuzilova 

I oktober åpnet suppekjøkkenet for 2012, et 

veldedighetsarbeid i landsbyen Revda for barn fra 

familier med lav inntekt. I mange, mange år har dette 

fortsatt på grunn av vennligheten fra givere i Norge. Ved 

hjelp av midlene fra mennesker i Norge kan vi i Revda gi 

mat til 90 barn, elever fra første til 11. klasse. 

De som velger ut kandidater til å motta støtten er ikke 

bare én, men mange mennesker. Det er en sosialarbeider 

på skolen som kjenner den sosiale statusen til barn, og 

det er lærere i klasser og klasseledere som er informert 

om den sosiale situasjonen til barna. Derfor er det 

skolens personale som velger ut hvilke barn som skal 

delta. Sosialarbeidere på rehabiliteringsenteret har 

også mulighet til å søke Samemisjonen om bistand til 

barn i enkelte familier som er i en vanskelig situasjon. 

Jeg ønsker å si tusen takk, for deres mangeårige omsorg 

for behovene til våre barn og folk i landsbyen vår. 

For mange år siden var situasjonen i landsbyen svært 

vanskelig, også da var dere der med hjelp. Da var det en 

livsnødvendig og svært betimelig hjelp. Nå er situasjonen 

i landsbyen ikke så kritisk. Men noen av foreldrene er 

arbeidsledige, og mange får en liten lønn. Det finnes 

foreldre som i en bestemt periode ikke vet hvordan de 

skal gi barnet sitt mat. 

Det er svært viktig for barn å ha rollemodeller. Et 

eksempel på dette er dere, deres medfølelse og forståelse. 

Gjennom dere ser vi den praktiske virkningen av budet 

om nestekjærlighet. Unge som i barndommen får møte et 

slikt eksempel på nestekjærlighet, vil utvilsomt vokse opp 

To barn har det vanskelig.. De bor sammen med sin 

mor. Deres mor arbeider på sykehus og får en liten 

lønn. Å forsørge to barn er for henne ekstremt vanskelig. 

Suppekjøkkenet spiller en stor rolle i livene til disse barna 

For noen mennesker er suppekjøkkenet nesten den eneste 

kilden til eksistens, bl.a for en ung kvinne som forsørger 

et lite barn alene. Hun kommer til suppekjøkkenet hver 

mandag, onsdag og fredag. 

To brødre får hjelp mat på suppekjøkkenet. Barnas 

foreldre har begge arbeid, men tjener lite slik at familiens 

inntekt er under eksistensminimum.

som gode mennesker, i stand til kjærlighet og medfølelse! 

Takket være dere vokser det en økende tillit til Gud! 

Det kommer barn fra forskjellige familier på 

suppekjøkkenet. Nevner her noen eksempler og viser 

også noen bilder uten at det er sammenheng mellom 

bilder og eksempler som tas fram: 

En gutt bor sammen med mor og bestemor. Moren lærer 

i grunnskolen, har tittelen «Den beste lærer av året», 

men kan ikke få jobb i Revda fordi det er ingen ledige 

stillinger. De må leve på bestemors pensjon 

1. desember hadde Trøndelag krets sitt julesalg i 

Misjonssalene, Sommerveiten i Trondheim. Vinteren 

gjorde sitt inntog i Trondheim denne dagen med mange 

kuldegrader og kald sno, men folket kom. Midt på 

dagen var det ikke mange ledige stoler i Misjonssalene. 

Julebaksten ble solgt unna i en fei, og også i kafeteriaen 

var det stor etterspørsel. Flere kjøpte også sokker, votter 

og annet håndarbeid, og mange prøvde lykken med å 

kjøpe lodd. For å gjennomføre salget var bortimot 25 

hjelpere i aksjon i løpet av dagen 

Kl 13 var det sangstund med Inderøy musikkor (andakt 

ved Anton Stavran), og på avslutningsmøtet kl 16 talte 

Trygve Wold. Her var det sang av Hans og Jens Malum. 

Til sammen innbrakte dagen 56 200 kr til Samemisjonens 

arbeid. 


Julesalg i Trondheim med god oppslutning 

Rigmor Hølmo 

gjør kaffen klar. 

Marit Aune gjør 

julebaksten klar. 

Noe av forsamlingen. 

Trygve Wold talte ved 

avslutningsmøte. 

Sang av Jens og Hans Malum, og Ingvild Sandrød ved 

pianoet.


Vandre med Gud 

Tale av Teodor Teistedal på julefrokost i Sørlandet krets 

Det er ikke lett å holde styr på alle 

forkortelsene som brukes nå for tida. 

- En forkortelse som er blitt vanlig de 

seinere åra, er forkortelsen CV. - Når 

folk søker jobb, er det blitt normalt å 

legge ved en CV. – CV er forkortelse 

for det latinske ”curri´culum vitae 

(vi´tæ)” som betyr ”livets løp”. CV er 

altså en levnetsbeskrivelse. 

- Hva har du drevet med? Hvilke 

kvalifikasjoner har du? …osv. 

Det tar seg visst godt ut å ha en lang 

og innholdsrik CV når du søker jobb, 

og nå til dags kan du gjerne skryte av 

deg sjøl! (Vi som er eldre, er lært opp 

til at ”beskjedenhet er en dyd”). 

Når du nå for tida søker jobb, kan 

du godt skryte litt av hvor dyktig og 

enestående du er! 

I 1. Mos. 5 finner vi en svært kort 

CV, - levnetsbeskrivelse. Det gjelder 

en mann som blei 365 år! Til tross 

for den høye alderen, blir livet hans 

beskrevet med noen ganske få ord. 

Mannen heter Enok. Slik står det i 1. 

Mos. 5 fra v. 21: 

”Da Enok var 65 år, fikk han sønnen 

Metu´sjalah . Enok vandret med 

Gud i 300 år etter at han hadde fått 

Metu´sjalah, og han fikk sønner og 

døtre. Hele Enoks levetid ble 365 år. 

Enok vandret med Gud. Så ble han 

borte; for Gud tok ham til seg.” 

”Enok vandret med Gud.” Er ikke 

det en flott levnetsbeskrivelse, og 

et fint og godt ettermæle? Denne 

beskrivelsen er så enkel og så 

hverdagslig, og det skyldes kanskje 

ordet ”vandret”. ”Enok vandret med 

Gud.” Vi som er eldre, vet litt om hva 

det vil si å ”vandre”. Vi brukte ofte 

”apostlenes hester” i vår oppvekst. 

Det var ikke bare å sette seg i bilen og 

kjøre av sted. Vi måtte så titt ”vandre”. 

Derfor får uttrykket, at Enok vandra 

med Gud, gjenklang hos meg! Jeg 

ser liksom for meg Enok der han går, 

- der han vandrer, sammen med Gud. 

Og det blei en lang livsvandring, 365 

år i alt! Det var ”oppforbakker” og 

”nedoverbakker”, rydda ”veier” og 

(1. Mos. 5, 24) 

smale ”stier”, - lange ”sletter” og 

”kupert og vanskelig terreng”. 

Men i alle situasjoner var det en 

vandring sammen med Gud, - heilt 

til Gud tok ham heim til seg, og han 

blei borte fra denne verden. 

Hva vil det si å vandre med Gud? 

Det står veldig lite om Enok i Bibelen. 

Foruten dette stedet i 1. Mosebok 5 er 

Enok bare nevnt i Hebreerbrevet 11,5. 

Der står han nevnt sammen med en 

rekke kjente personer i GT. Om Enok 

står det: 

”For sin tros skyld ble Enok rykket 

bort uten å dø. Ingen så ham mer, 

for Gud hadde tatt ham til seg. Før 

han ble rykket bort, fikk han det 

vitnesbyrd at han behaget Gud.” 

”For sin tros skyld…” 

Vandringen sammen med Gud var en 

trosvandring. I innledingen til Hebr. 

11 står det om troen at den ”… gir 

sikkerhet for det som håpes, visshet 

om ting en ikke ser.” 

Troen gir visshet om ting en 

ikke ser. ”Det var som han så den 

usynlige,” står det om Moses, ”og 

derfor holdt han ut.” Paulus tar sterkt 

i når han sier at ”…vi har ikke de 

synlige for øye, men det usynlige. For 

det synlige tar slutt, men det usynlige 

er evig.” 2. Kor. 4,18. 

Å vandre med Gud gjennom livet, 

er en trosvandring. Det er ”som 

å se den usynlige”. Derfor er det 

også en forsmak på det evige og det 

fullkomne, - det som blir når det 

synlige tar slutt. 

På den måten er vår trosvandring 

sammen med Herren en opplevelse 

av nærhet og fellesskap. Aldri 

aleine! - Om mennesker svikter, er 

Herren hos deg . Han er trofast. – 

Det fikk Paulus erfare i en av sine 

mørkeste stunder. Han forteller i 2. 

Tim. om en rettssak han kom opp 

i. Ingen stod fram og forsvarte ham. 

”Men Herren stod hos meg og gjorde 

meg sterk,” skriver han. Han merka 

at ”den usynlige” var med ham og 

gjorde ham sterk. 

På vandringa sammen med Gud 

er det åpenhet, fortrolighet og 

vennskap. Herren vil ikke holde noe 

tilbake av det som kan være til gagn 

for oss, og vi får lov til å legge alt 

vårt åpent fram for ham. Her er det 

gjensidig fortrolighet. ”Dere er mine 

venner,” sa Jesus til disiplene sine. 

Det sier veldig mye. Vi som tror på 

Gud og Jesus, har en skikkelig venn 

med oss på livsvandringa vår. Derfor 

synger vi frimodig: 

”Hvilken venn vi har i Jesus! Alt han 

vet og alt formå…”, 

Når vi vandrer sammen med 

noen, er samtalen viktig. Den gode 

samtalen gjør at vi nesten ikke 

merker de bratte kneikene, - at vi 

er blitt slitne, og at det enda er langt 

fram. Men hvordan skal det bli en 

god samtale? - Det krever åpenhet og 

evne til å lytte. Og vi må gi hverandre 

rom, slik at det ikke blir enetale. 

I vår vandringa sammen med Gud 

og Jesus, kan kommunikasjonen lett 

få en slagside. Det kan lett bli slik at 

jeg blir dominerende og masete. - Det 

er så mange ting jeg skulle ha sagt, og 

bønnen blir kanskje et pliktløp! – Det 

og det og det må jeg få med, og så blir 

bønnen anstrengt. Men det er ikke 

slik det skulle være. Bønnen skulle gi 

kvile og nye krefter! Bønnen skulle 

gjøre vandringa lettere. Nøkkelen er 

å la Gud få slippe til. Han har også 

noe å minne oss om. – Og vår Far i 

himmelen vet hva vi trenger, før vi 

ber om det, har Jesus lært oss. Det 

står også noe om at ”vi vet ikke hva 

vi skal be om, slik som vi trenger det, 

men Ånden selv går i forbønn for oss 

med usigelige sukk.” - Det synes jeg 

er veldig godt å tenke på: Ånden selv 

går i forbønn for meg. Tenk så stort! 

Herren taler til oss gjennom ordet 

sitt, og Ånden minner oss om det 

Herren har sagt og gjør ordet levende 

og aktuelt. 

Derfor må vi la han få slippe til når 

vi ber. - Da blir det samtale, da blir det 

dialog, og da kan bønnestunda bli en

god hvilepause på vandringa. ”Kom 

og bli med og hvil dere litt!” sa Jesus 

til disiplene sine. Den innbydelsen 

gjelder også Herrens vandringsfolk 

i dag! 

”Be uavlatelig!” oppfordrer Paulus 

oss i 1. Tess. 5,17. 

”Be stadig!”, ”Be uten opphold!” 

står det i et par nyere oversettelser. – 

Det høres anstrengt ut! Skal vi ikke 

tenke på noe anna eller stelle med 

noe anna enn å be? --- For et stress! 

Jeg tror nok heller at det går på den 

åpne forbindelsen og den muligheten 

som alltid er der. 

Jeg har bredbånd til internett på 

datamaskinen. Før hadde jeg det 

mer tungvint og hadde ikke de 

mulighetene som jeg har nå. Hver 

gang jeg skulle inn på nettet, måtte 

jeg kalle opp nettoperatøren og bli 

kobla til. Det kunne ta tid, spesielt 

hvis det var mye trafikk på nettet. – 

Men så fikk jeg altså bredbånd. Nå 

er datamaskinen heile tida kobla opp 

mot operatøren så sant den er slått på. 

Forbindelsen er der, og jeg kan når 

som helst gå inn og kommunisere. 

Slik er det også når vi vandrer 

sammen med Herren. Vi er ikke 

avhengige av tid og sted, - ritualer og 

måter å gjøre det på. I den nye pakt 

er ”veien oppad fri” som det står i en 

sang. Nå er det ikke lenger snakk om 

Jerusalem eller fjellet Garisim, men 

tilbedelse i ”ånd og sannhet”, - slik 

som Jesus svarte den samaritanske 

kvinna som spurte om det rette 

bønnestedet. Å vandre med Gud er å 

samtale med ham på vandringa. Det 

er virkelig stort og velsigna. La oss 

derfor be om bønnens Ånd, slik at 

samtalen blir naturlig, uanstrengt og 

gjensidig! 

På vandringa sammen med Herren 

møter vi også medvandrere. Vi 

er ikke de eneste som vandrer med 

Herren, og dette er en flott opplevelse, 

- spesielt når det er glissent mellom 

troens folk. 

”Hvor deilig det er å møte når ene 

man vandrer frem, 

en broder og søsterskare på veien 

til samme hjem! 

Det er som en kvegende luftning 

som Herren oss sender ned. 

Det styrker den trette vandrer på 

veiens besværlighet.” 

Derfor samles vi til møter, 

gudstjenester og oppbyggelse. Særlig 

i de små forsamlingene er det så 

viktig at plassen vår ikke står tom. 

Det er viktig for vår egen del og for 

de andres. - Det er ikke alt som synes 

stort, som i Herrens øyne er stort, - 

og det er ikke alt som synes smått, 

som virkelig er smått. Gud har en 

anna målestokk enn oss! 

Men vi møter også mange andre 

på livsvandringa vår sammen med 

Herren. Det er vandringskvinner og - 

menn som har et heilt anna reisefølge 

enn Herren. - Og mange som vi møter, 

er som ”får uten hyrde”, sier Jesus. 

Alle disse menneskene utfordrer 

Herren. Han ynkes over dem, står det. 

- Og de utfordrer oss. ”Løft blikket,” 

sier Jesus, ”og se markene, de står 

alt hvite mot høst.” Han kaller oss til 

arbeid og innhøstning i sitt rike. Her 

er forskjellige oppgaver, men det er 

bruk for alle. Ja, måtte vår vandring 

sammen med Herren tenne en sterk 

glød i oss at folk må bli frelst, - at de 

må vende om og ta følge med Herren 

de også. - Det var slik Paulus hadde 

det. Han skriver at ”mitt hjertes 

ønske og min bønn til Gud for dem 

er at de må bli frelst!” – Det er jo 

store ting som står på spill, - et evig 

liv sammen med Herren eller en evig 

fortapelse, borte fra Herren! Dette er 

alvorlig, selv om det nok er sjelden 

kost i forkynnelsen i dag. Men vi 

kommer ikke utenom hva Guds ord 

sier om disse tinga. 

Når vi er sammen med gode venner 

over tid, vil vi preges av hverandre. 

Gradvis tar vi hverandres verdier og 

livsstil. Ja, det er nesten som vi også 

fysisk begynner å likne på hverandre! 

Slik vil det også være når vi vandrer 

med Herren. Vi vil preges av ham. 

”Jeg er verdens lys,” sa Jesus, og til 

sine venner sier han: ”La deres lys 

skinne for menneskene!” 

- Slik var det med menigheten i 

Filippi. Paulus skriver at ”…dere 

skinner blant dem (hedningene) som 

lys i verden og holder fast på livets 

ord.” Fil. 2,15b 

Mange av dere har sikkert hørt 

om ”Mamma Maggie” fra Egypt. 

Hun oppgav en skinnende karriere 

for å hjelpe fattige og utstøtte barn 


i slummen. - Det begynte med at 

hun en dag fikk øye på et lite barn 

som nesten usynlig kravla rundt i alt 

søppelet på den store søppelplassen 

utenfor Kairo. Dette synet var et 

sjokk for Maggie, og hun følte sterkt 

at Jesus kalte henne til å gjøre noe 

for å hjelpe de fattige og utstøtte i 

hennes egen folkegruppe. Nå driver 

hun et stort og velsigna arbeid blant 

de koptiske barna i Egypt, - et arbeid 

som bl.a. støttes av Stefanusalliansen, 

- tidligere Norsk Misjon i Øst. Høsten 

2008 var ”Mamma Maggie” på besøk 

i Grimstad. Det var en fantastisk 

opplevelse å se og møte henne. Hele 

hennes vesen bar preg av at hun 

”vandra med Herren” og ønska å 

forherlige Jesus. Jeg var så heldig å 

få møte henne ansikt til ansikt, og 

jeg kommer aldri til å glømme den 

utstrålingen hun hadde! 

Måtte også våre liv være prega av 

at vi vandrer med Herren, slik at vi er 

lysets barn i en mørk og kald verden! 

Til slutt vil vi minne hverandre om 

at vandringa med Herren har en salig 

utgang, for det står i Salme 23,4 at … 

”om jeg enn skulle vandre i 

dødsskyggens dal, frykter jeg ikke 

for ondt, for du er med meg, 

din kjepp og din stav de trøster 

meg.” Sal. 23,4 

Heller ikke i ”dødsskyggens dal” er 

vi aleine. Jesus vil vandre sammen 

med oss der også. 

Men egentlig er det en salig 

inngang, ” for det synlige tar slutt, 

men det usynlige er evig.” 

La oss be med Lina Sandell: 

”Herre, hva er lykke? Blott å eie deg. 

La ei jorden rykke sinnet bort med 

seg! 

Hjelp meg du å være, Herre, kun hos 

deg, 

ofre deg til ære alt du skjenker meg. 

Bær meg gjennom verden, kjære 

Herre Krist, 

led og styr du ferden hjem til deg til 

sist!”


Samebarnas Venn 85 år 

Ved Ingrun Norum - Foto: Jon Amundal 

Det var vakkert pynta til advent og 

jubileumsfeiring heime hos Randi og 

Sivert Nørstebø i Trondheim onsdag 

5. desember 2012. Her låg arbeid 

og omtanke bak for å gjera dette 

jubiléumsmøtet til ein fest. Det merka 

vi også på den varme velkomsten, den 

nydelege maten vi fekk servert og dei 

gode innleiingsorda frå Randi om å 

kvile i Guds plan. 

Da Samebarnas Venn vart stifta 

25. november 1927, var det nok også 

nokon som opplevde at Gud hadde ein 

plan. Schanches Minne barneheim i 

Tana var starta det året, og foreninga 

skulle arbeide for denne. Det var 

mange tuberkuloseramma foreldre - 

også foreldre som døydde. Og mykje 

fattigdom. Dette var bakgrunnen for å 

starte barneheimen. I 1967 opphøyrde 

drifta av Schanches Minne barneheim, 

og sidan har Samebarnas Venn støtta 

Norges Samemisjon generelt. Det vart 

altså 40 år for Schanches Minne og 

hittil 85 år for Samemisjonen. 

I årsmeldinga for 1957 er det referert 

frå 30-årsjubiléet, der dei har fått ”en 

skriftlig hilsen fra foreningens stifter, 

fru Hammervik”. Møteboka vår 

begynner med 1936, og da er Kristmar 

Frigaard den som leier møta og ofte har 

andakt. Ho er nemnt siste gong i 1941. 

I referat frå 40-årsjubiléet og utklipp 

frå Samenes Venn i samband med 

60-årsjubiléet står det at foreninga 

vart stifta av henne. Kanskje var dei to 

om det? Vi har dessverre ingen referat 

frå den første tida, og ingen lenger 

som hugsar …… 

Samebarnas Venn begynte som 

barneforening - for både jenter og 

gutar. Dei dreiv med handarbeid for 

jenter og lauvsagarbeid for gutar. Av 

referat frå 1936 ser det ut som dei da 

var berre jenter (”.. hadde kjøpt inn 

garn og tøi, og alle som var til stede, 

fikk håndarbeide”), og det er kjent at 

foreninga før krigen gjekk over til 

å bli ei forening for vaksne. Truleg 

barneforeningsjenter som hadde 

vakse til, og andre som kom med. 

I møteboka står om årsmøtet i 1942 

at det vart halde på hovedkontoret, og 

det ser ut som dette da hadde vorte 

den mest brukte møteplassen. Slik 

var det til hovedkontoret vart flytta 

i slutten av 2007 og det ikkje lenger 

var noko møterom der. Sidan har vi 

møttes heime hos kvarandre - på ulike 

kantar av byen. 

Mora til Randi Nørstebø, Marie 

Høyen, er den som har vore med 

lengst av dei medlemmene som 

enno lever. Marie var referent på det 

nemnde årsmøtet i 1942, og ho vart 

vald inn i festkomitéen, ei oppgåve ho 

hadde i fleire år. Nokre år etter at ho 

sjølv hadde begynt, møtte ho Marit 

Refseth og inviterte henne med. Marit 

vart sidan formann i fleire periodar 

og sist heilt fram til på nyåret i 2009, 

da ho var 88 år. Randi begynte å vera 

med mor si da Marie trong hjelp og 

støtte for å koma seg på forening. 

Sidan har Randi halde fram om mora 

ikkje greier det. Og det er ein lang 

tradisjon i familien, sidan morfaren 

til Randi, Edvard Kanestrøm, var 

kretssekretær i Trøndelag krets av 

Norges Samemisjon frå 1936 til 

1956. (Eg som skriv dette, hugsar 

frå oppveksten på Inderøya at den 

avholdte kretssekretæren var der på 

foreningsbesøk.) 

På det nemnde årsmøtet i 

Samebarnas Venn i 1942 var det 

Edvard Kanestrøm som heldt andakt 

- ut frå 2 Mos 17. I dette kapitlet står 

det om da Moses stod på toppen 

av høgda med gudsstaven i handa 

medan Josva og israelittane stridde 

mot amalekittane. Da gjekk det 

slik at så lenge Moses heldt handa i 

veret, hadde israelittane overtaket, 

men så snart han let handa sige, fekk 

amalekittane overtaket. Da Moses 

trøytna i hendene, fekk han sette seg 

på ein stein, og Aron og Hur støtta 

hendene hans, ein på kvar side. Slik 

fekk israelittane siger. Etter andakten 

song dei ”Hjelp meg, o kjæreste Jesus, 

å vinne”. 

Mange av Samemisjonen sine 

tilsette har gjennom åra delteke på 

foreninga med andakt og informasjon 

om misjonen - til stor inspirasjon. 

Anton Vesterfjell var ein av dei. Han 

var kretssekretær 1970-1987, og 

seinare forkynnar (med særleg ansvar 

for det sørsamiske område) til langt 

opp i pensjoniståra. I 2006 vart han 

”henta heim”. Vi er glade for at Oline, 

kona hans, lever og enda er med oss 

i foreninga. Trass i at ho fylte 88 år i 

2012, har ho også forening heime hos 

seg - med god hjelp av svigerdotter 

Grete. 

Vi er ikkje mange medlemmer i 

Samebarnas Venn. Etter at vårt yngste 

medlem flytta frå Trondheim i 2012 

og 4 av oss ikkje lenger greier vera 

med, er vi 5 faste medlemmer som 

etter tradisjonen møtes første onsdag 

i månaden - 10 gonger i året. Med 

tilskot av naboar, ektefeller eller andre 

i familien blir vi ofte litt fleire. Slik 

også denne 85-årsjubiléumskvelden. 

Magne Gamlemshaug, som i dette 

høvet var ektefelle i tillegg til tidlegare 

generalsekretær (1979-2011) og no 

Finnmarksekretær, deltok - saman 

med Jon Amundal, forkynnar frå 1974 

og kretssekretær frå 1987. 

Jon Amundal tok utgangspunkt i eit 

avisoppslag med ein del kritisk omtale 

av Norges Samemisjon. Han minte om 

kva Samemisjonen var og kva den er - 

mykje av det organisasjonen har gjort 

blant det samiske folk sidan starten 

i 1888, og konkrete ting som skjer i 

vår tid. Samemisjonen betyr mykje for 

mange også i dag. Etter dette song vi 

”La meg få høre om Jesus”. 

Magne Gamlemshaug heldt andakt 

ut frå Rom 12,12: ”Vær glade i håpet, 

tålmodige i trengselen, utholdende i 

bønnen.” Han sa at ”håpet begynner 

med Jesus. Vi er gjenfødt til et 

levende håp - dyrebart håp. Jesus sa at 

”i verden vil dere ha trengsel. Men vær 

frimodige – jeg har overvunnet verden”. 

Paulus sier i Rom 5, 3-4: ”trengselen 

gir utholdenhet, utholdenheten et 

prøvet sinn, og det prøvede sinn håp.” 

Det er ei linje fra trengselen til håpet. 

Og vær utholdende i bønnen - for oss

sjøl, ektefelle, familie, slekt og venner. 

Om du blir trøtt, så gi ikke opp, for 

”det er svar underveis!” ” 

Nei, om vi blir trøytte (som Moses), 

vil vi støtte kvarandre (som Aron og 

Hur støtta Moses), så vi kan halde ut 

- i tru og bønn - også i foreninga vår. 

Og ikkje miste framtidshåpet! 

Vi står i ein lang tradisjon - med 

mange som har vore med før oss. 

Om eit møte i 1936 står det at dei 

avslutta med ”Å, fikk jeg kun være 

den minste kvist” og Fader Vår. 

Tredje verset av denne songen har 

vorte den tradisjonelle avslutninga på 

foreningsmøta - saman med Fader Vår. 

I alle fall så tidleg som på årsmøtet i 

1965 ”ba vi Fader Vår sammen og sang 

verset vårt: ”Vi ranker oss sammen, 

vi vinkvister små” ”. Slik avsluttar 

vi framleis, og gjorde det også denne 

Mange trenger hjelp i Lovozero 

Ved Lydia Malejeva 

Det er lenge siden vi hadde fellesskap. 

Her har vinteren kommet, det er kaldt 

i dag, minus 15 grader. Til kvelden 

blir det enda kjøligere. Vi er glade 

for at både september, oktober og 

mer enn halve november var varmere 

enn vanlig. I min familie og Dimas 

familie priser alle Gud! Alle er i live 

og ved god helse! 

Hvordan har dere det? Når kommer 

det noen fra Norge og besøker oss? 

Mange er i Lovozero er takknemlig 

for hjelpen de får gjennom 

Samemisjonen og vil gjerne takke.. I 

oktober og november hadde vi 2 deler 

i prosjektet ”Gratis mat” i Lovozero. 

Vi delte ut 30 pakker til fattige 

innbyggere i Lovozero til summen av 

60 tusen rubler. Mottakere må være 

godkjent av en kommisjon for å få 

utdelt pakker. Blant de 30 personene 

er det forskjellige kategorier av 

mennesker: det er fattige pensjonister, 

arbeidsledige og arbeidende med lav 

inntekt i familien. Noen av personene 

på listen fikk matvarehjelp to ganger, 

både i oktober og i november. Deres 

materielle situasjon var i denne 

perioden spesielt vanskelig. 

En samisk familie består av tre 

personer. Det er mor med en sønn og 

ei datter. Mor har ikke kunnet finne 

Rundt kaffebordet ved 85-årsjubileet i Samebarnas Venn 

arbeid. Sønnen går på yrkesskolen, 

datteren er 2 år og går i barnehage. 

Mor er skilt fra barnas far på 

grunn av alkoholmisbruk. På grunn 

av manglende bolig må familien 

allikevel bo hos mannen i hans ettroms 

leilighet. Han jobber ikke, han 

betaler ikke bidrag. Familien lever 

av barnetrygd, av sønnens stipend og 

av det som gode mennesker gir dem, 

inkludert hjelpen fra misjonen. Mor 

takker misjonen for støtten og hun 

hilser alle med gode ønsker og god 

helse. 

Det er en nenetsisk kvinne som er 

arbeidsledig og uten fast bosted, hun 

fikk også to pakker. Denne kvinnen 

har det spesielt vanskelig. Hun har en 

datter som bor i Revda, men hun er 

ikke i stand til å hjelpe sin mor på grunn 

av livets omstendigheter. Kvinnen 

misbrukte lenge alkoholholdige 

drikker. På grunn av dette skjedde 

en tragedie som jeg ikke skal skrive 

om. Etter at hun frisknet til var det en 

kristen kvinne som tok seg av henne. 

Hun tok henne praktisk talt inn under 

sin forsørgelse. Etter noen måneder 

ble kvinnen helt forandret, hennes 

traumer ble som helbredet. Hun tok 

imot Det sanne lys, jesus Kristus. 

Hun begynte å gå i kirka, begynte å 


jubiléumskvelden i 2012. 

Mottaker av matvareposer 

be. Den kvinnen 

som tok hånd 

om henne avtalte 

med senteret 

i Zelenoborsk, 

og nå er hun 

allerede der. Det 

er for tidlig å si 

noe om hennes videre utvikling. Alt 

er i Guds hender. 

Ei annen kvinne, same, fattig 

pensjonist og funksjonshemmet, 

har problemer med psyken. Henne 

inkluderer vi alltid på listen over 

de som får matvarehjelp. Denne 

kvinnen har en stor gjeld på husleien. 

To sønner bor utenfor Lovozero 

kommune, men de hjelper henne ikke. 

Man kan si at det er Samemisjonen 

som forsørger henne. Hun får alltid 

støtte gjennom Nabohjelp. 

Ei annen enslig samekvinne jobber 

som renholder av inngangspartier. 

Dette arbeidet er lavtlønnet. Det 

har samlet seg opp gjeld på hennes 

husleie, hennes slektning har gitt 

henne økonomisk hjelp i to måneder. 

Nå nærmer julen seg. Gud gi at vi kan 

dele ut matvarehjelp før jul. 

Takk fra alle som har fått støtte i 

form av matvarehjelp. Må Gud gi 

dere helse og lykke!


Julefeiring i Murmansk 

Tekst og foto: Pastor Aleksander Voltsjok (forstander Murmansk sogn) 

Så var julehøytiden over. Men i mitt hjerte vil lyden 

av julesangene lyde lenge enda. De kan ikke bli 

glemt. Nesten alle gir håp og fører med seg ro og 

tillit. Ved lyden av disse salmene føler alle seg som 

et lite barn som er under beskyttelse av kjærlige 

foreldre. Kanskje det er nettopp derfor vi opplever 

at Jesusbarnet kommer oss nærmere. Disse dagene 

kommer vi i kontakt med en slik stor og intens 

Guds kjærlighet, og vi ønsker å bli værende der for 

bestandig. 

Deltakere på julespill. 

I det høye nord, i Murmansk, ønsket også vi å gjøre 

noe spesielt for å markere denne flotte fødselsdagen 

til Jesus Kristus. Jeg tror vi klarte det. 

Et par dager før jul arrangerte ungdommene 

utendørs distribusjon av gratis te og kaffe. For mange 

av innbyggerne var det fantastisk. På grunn av ordet 

«gratis» kom mange bort til bordet vårt med spørsmål. 

På grunn av denne nysgjerrigheten kunne våre unge 

dele vitnesbyrd om den kommende julen, og alle som 

Intervju med engelen Gabriel. 

ønsket det fikk 

invitasjoner til 

høytidens fester, 

de fikk utdelt 

kristen litteratur 

og Bibelen. Til 

tross for den 

kalde kvelden 

ble det på kort 

tid overlevert 

hundrevis av 

invitasjoner 

og brosjyrer. 

Store og små deltok i julespillet. 

Baking av julekaker på søndagsskolen. 

Selvfølgelig kom ikke alle de inviterte, for «mange 

er kalt, men få er utvalgt», men «Guds Ord er aldri 

forgjeves», og 

de unge var 

veldig glade for 

å ha vært i stand 

til å vitne om sin 

tro. Men det var 

også folk som 

seriøst lyttet og 

gav akt deres 

ord. Kanskje 

vi en dag vil 

møte med disse 

menneskene 

igjen? 

Lørdag 22. 

desember 

startet julens 

arrangementer 

Intervju med Josef.

i menigheten, det begynte med ungdomsmøte. Den 

gledelige stemningen var til stede hele kvelden. 

Intervjuer med bibelske personer fra juleevangeliet, 

som ble framført for alle som var til stede, ga 

grunnlag for å tenke på den virkelige betydningen av 

at Guds Sønn ble født. Det var rørende og interessant. 

Kvelden endte med en deilig kopp te, spesielt likte vi 

en kake som en av ungdommene hadde laget. 

Mange av de som har vært i menigheten lenge 

deltok på gudstjenesten neste dag. Invitasjoner 

var sendt til alle sognebarn med oppfordring om 

å komme. Selv om gudstjenesten var den fjerde 

søndag i advent, hadde vi etter gudstjenesten et 

festlig julearrangement. Søndagsskolebarna leste, 

ungdommene og kirkekoret sang noen sanger, men 

festen kulminerte i et skuespill hvor medlemmer i 

alle aldre deltok. Festens lotteri og forfriskninger 

som søndagsskolebarna hadde forberedt, bidro også 

til julestemning. Først om kvelden ble kirken tom. 

Julaften kveld var det et musikalsk program i 

menigheten. Mange kom for å lytte og synge med 

i sine kjæreste julesanger. Den kvelden fikk vi høre 

messianske profetier og bli kjent med historien om 

opprinnelsen til noen av julesangene. Guds Ord lød 

gjennom de kjente og kjære salmene som kirkekoret, 

et ungdomsband og menigheten sang. Det virket 

som englene selv sang sammen med oss. Og selv om 

Min Jesus 

Eg elskar deg, min Jesus, 

du vil meg berre vel. 

Du syter for min lekam, 

tek vare på mi sjel. 

Om enn i djupe dalar, 

det stundom gå dit ned. 

Eg aldri er åleine, 

du alltid fylgjer med. 

Og når i høge heidi, 

eg svevar høgt og fritt. 

Du må i ro meg stagge: - Hugs, 

du er barnet mitt! 

Du kan kje gå åleine, 

der oppå villan hei. 

Det mange er som lokkar deg 

bort frå den rette vei. 

Eg takkar deg, min Jesus. 

Du er lyset på min vei. 

Din kjærleik er som havet, 

det tømest aldri – nei! 

Du er min stav og hyrding, 

du er mi faste borg, 

Du stilnar all min hugverk 

og all mi hjartesorg. 


arrangementet ble holdt i menighetens leilighet, følte 

mange seg som under buene av en stor katedral. 

På juledagen hadde noen sognebarn stått 

opp klokken seks om morgenen for å rekke 

morgengudstjenesten. Dessverre, i Russland var det 

en arbeidsdag, og ikke alle var i stand til å delta på 

festgudstjenesten. Noen i menigheten måtte ta en 

fridag for egen regning, eller ta seg fri fra jobb, i alle 

fall om morgenen, for å møte det nyfødte barnet og 

bringe ham gaver, ros og forherligelse. Tradisjonell 

julefrokost forente oss med alle de som den dagen 

hedret og feiret den store juledagen. 

Under alle juledagene følte vi tilstedeværelsen av 

Guds Ånd som presenterte seg i form av hyrder og 

vise menn, som hadde den store ære av å være en 

av de første til å møte Guds Sønn. Vi tror at det i 

hjertene til mange sognebarn igjen ble tent en ild av 

tro og glede for vår Herre Jesus Kristus. 

Vi har mange feriedager og tid foran oss der vi på 

nytt kan dele gleden ved julen med folk. Planene i 

soknet er at misjonsgruppen skal besøke Murmansk 

sykehjem, barnehjem, barnesykehus og fengsel. 

Rundt oss er det en masse folk som, dessverre, 

befinner seg i syndens mørke og ikke ser Guds lys. 

Til dem sender vår Herre oss, slik at alle blir i lyset 

av frelsen gjennom Jesus Kristus, vår Herre. 

Og no i deg, min Jesus 

eg er så trygg og glad. 

Du lova har i Ordet ditt 

ein betre verestad. 

Det er så godt å vite 

at du er alltid med. 

I sorga som i gleda, 

eg har i deg min fred. 

Eg veit du vil meg vara 

Til eg når heim eingong. 

Når eg kjem heim til himmelen – 

du vert min nye song. 

Då syng eg med Guds englar 

i Himlens Paradis. 

Då vert den nye songen 

ein song til Lammets pris. 

Anna Ask Flø, Ulsteinvik


Nytt fra Sapmi 

Sameradioen i Sverige 60 år 

Like før jul ble det markert at 

Sameradioen i Sverige var 60 år, og 

markeringen skjedde i Kiruna med 

åpent hus og jubileumssending. Det 

var i 1952 at de første programmene 

for den samiske målgruppen ble sendt 

i Sveriges Radio. Sendingene ble laget 

i Sundsvall og het ”Renskogsnytt”. 

Radioen har i dag 15 ansatte og 3 

programansatte, og ca 20 - 30.000 

lyttere per dag på FM-nettet. I 2009 

flyttet sameradioen sammen med SVT 

til felles lokaler og innledet samtidig et 

samarbeid rundt nyhetsvirksomheten. 

Per Nils Idivuoma (64) har jobbet i 

SR Sameradion i 41, og fortalte bl.a 

dette ved jubileet: – Det har vært 

veldig morsomt. I 1971 var jeg første 

gang på utenlandsreise og da var jeg i 

Kautokeino. Der fikk jeg prate samisk 

med folk og det var spesielt morsomt 

for meg. (Nrk Sapmi) 

Lærebok om sørsamisk 

grammatikk 

Ekteparet Ole Henrik Magga og 

Lajla Mattsson-Magga har nylig utgitt 

en lærebok om sørsamisk grammatikk. 

Det er i underkant av 1000 mennesker 

som snakker sørsamisk. Ekteparet 

er veldig språkinteresserte, og 

har engasjert seg for å bevare de 

utrydningstruede samiske språkene, 

spesielt det sørsamiske. Nå håper de at 

språkinteressen skal øke etter at boken 

nå er utgitt, men deres råd er først å 

lære seg å snakke samisk, for boken er 

bare en veiviser. – Man kan ikke lære 

seg sørsamisk bare ved å lese og pugge 

grammatikk. Selv om boken er god for 

å lære det grunnleggende med språket 

og hvordan enkelte ord skal uttales, 

er det viktigst å lære seg å snakke 

språket først, sier Lajla Mattsson- 

Magga. Denne grammatikkboka er 

skrevet som et praktisk hjelpemiddel 

for en bredere brukerkrets, studenter 

og voksne som vil lære sørsamisk. 

Det har tatt flere år å få denne boken 

ferdig. (NRK Sápmi) 

Svenske samebyer tar 

kontakt med EU om 

rovdyrtap 

Samebyene på svensk side 

av Sápmi trygler EU om å ta 

rovdyrproblematikken på alvor. – 

Vi håper på forståelse fra EU om 

at rovdyr er en stor trussel mot 

reindriftsnæringen, spesielt er den 

økende ulvestammen et problem, sier 

Edvin Rensberg, leder i Ruvhten sijte. 

De fem sydligste samebyene i Sverige 

besøkte nylig EU-kommisjonens 

kansler i Stockholm i Sverige, for å 

fortelle hvor stor skade rovdyr utgjør 

for reindrifta. Rovdyrstammen har 

de siste tre årene fordoblet seg i det 

sydligste reindriftsområdet og det 

er ulven som har økt mest. I alle 

områder hvor det er reindrift i dag, har 

rovdyrstrykket blitt større. Forskning 

viser at rovdyr tar like mye rein som 

slakteriene tar inn til slakt. Det er 

et produksjonstap på 200 millioner 

svenske kroner for samebyene. 

Mange av samebyene opplever det 

som om reindrifta er nær kollaps. I 

Idre har rovdyr de siste årene drept 

opp mot 1000 reinsdyr, samtidig som 

slakten har gått ned fra 1600 til 900 

dyr. Halvparten av kalvene blir tatt 

av rovdyr, noe som truer veksten i 

næringen. (NRK Sapmi) 

Samisk språksenter går nye 

veier. 

– Vi er nødt til å være på de samme 

arenaene hvor folk flest er i dag, sier 

daglig leder ved Samisk Nærings- 

og Utredningssenter, Håvald 

Hansen. – De nye mediene som 

Facebook for eksempel, og utvikling 

av applikasjoner blir viktigere og 

viktigere også i språksammenheng. 

Vi har allerede begynt å jobbe for å 

få samisk inn på arenaene hvor barn 

og unge er i dag, sier han. Senteret 

har det daglige ansvaret for driften 

av Deanu giellagáddi/Tana samiske 

språksenter. Nylig ble senterets ti års 

jubileum markert. – Det var mange 

her i Tana som ikke kunne samisk, 

men etter å ha deltatt på våre kurs, 

har de begynt å bruke språket aktivt, 

sier Hansen videre. Deanu giellagáddi 

er en av elleve språksentre i Norge. 

Hansen mener også at norsk er den 

største utfordringen for mange. – De 

fleste vet at «alle kan norsk». Derfor 

blir det en utfordring å få folk som er 

i ferd med å lære seg samisk eller ta 

språket tilbake, å bruke det de har lært. 

Så lenge de ikke må bruke samisk, 

så vil samtalene gå hovedsakelig på 

norsk, sier Hansen. (NRK Sapmi) 

Samisk kvinneforum 

arrangerte kurs i Murmansk 

Samisk KvinneForum (SNF) 

arrangererte før jul et seminar i 

Murmansk. Dette skjedde i forbindelse 

med prosjektet «La oss lære å leve uten 

alkohol». Samekvinner i Russland 

har tatt initiativ til prosjektet som er 

gjennomført på russisk side og som 

ble avsluttet ved årsskiftet. Formålet er 

å få åpenhet rundt alkoholproblemet i 

Russland, samt å finne felles nordiske 

løsninger på problemet. Styremedlem 

Gudrun Eliissá Eriksen Lindi i 

Samisk KvinneForum forteller at 

prosjektet har vært viktig for russiske 

kvinner. – Mange i Russland lider av 

arbeidsledighet, fattigdom og mye 

alkoholbruk. Vi har satt fokus på 

familielivet sett med kvinners øyne. 

Mange opplever at de ikke får den 

støtten og hjelpen de trenger for å 

kunne takle hverdagen på en normal 

måte. Nordisk ministerråd, Sametinget 

i Norge og Barentssekretariatet har 

finansiert prosjektet som ble opprettet 

for to år siden. Samisk KvinneForum 

(SNF) har i mange år hatt fokus på 

at rusmisbruk, vold og kvinners 

helseproblemer må ses i sammenheng 

og som et alvorlig samfunnsproblem, 

og at et nordisk samarbeid her ville 

være både nødvendig og naturlig. 

(NRK Sapmi)

Trofaste medarbeidere 

Av kretsformann Morten Alsvik Foto: Karstein Mortensen 

Det ble bare en julemesse i Troms 

krets i år. Den var i Vangsvik på 

Senja. Det var de samme som 

hadde hatt hovedansvaret for 

kretsårsmøtet, som også syntes 

de måtte opprettholde tradisjonen 

med julemesse. Menighetssalen i 

Vangsvik kirke er et egnet sted, der 

det var varesalg, loddsalg og rikelig 

med kaffe og kaker. Et lite særpreg 

er at de også selger varme pølser 

med brød. 

Undertegnede orienterte om 

Samemisjonen, ikke bare om den 

aktuelle situasjonen. Jeg prøvde 

også å trekke linjer tilbake til starten 

på det hele. Sokneprester i Tranøy, 

Arild Strand, holdt andakt. Da det 

økonomiske resultatet ble telt opp 

viste det seg at det var kommet inn 

kr. 13.050,-. 

Ansvarlig redaktør: 

Thor Henrik With 

Redaktør: Jon Amundal 

ADRESSE: 

Samenes Venn 

Norges Samemisjon 

Vestre Kanalkai 20 

7010 Trondheim 

Tlf. 47 47 61 61 

Fax: 73 51 25 05 

En del av 

forsamlingen. 

Dyktige folk på Senja. 

Samemisjonen er 125 år 

den 28. februar 

Jubileumsmarkering i Trondheim lørdag 2. mars 

Gudstjeneste 

Middag 

Misjonsfest 

Samenes Venn Norges Samemisjon 

E-post: 

hovedkontoret@samemisjonen.no 

Internett: 

http://www.samemisjonen.no 

ABONNEMENT: 

8 nr. pr. år 

Ordinær årspris: kr. 280,- 

Til utlandet: kr. 350,- 

For kontingent: 

Konto nr.: 3000.15.18565 

For offer og gaver til 

misjonsarbeidet (også skattefrie): 

Konto nr.: 3000.15.18530 


Vinterstevnet i 

Kautokeino 

6. – 27. februar 

Programmet blir 

bekjentgjort lokalt 

er en uavhengig organisasjon med samme bekjennelsesgrunn som Den norske 

kirke. Samemisjonens mål er: På bibelsk og evangelisk-luthersk grunn å 

utføre indremisjonsarbeid blant den samiske befolkning. 

Siden 1993 har Samemisjonen også startet opp arbeid blant samer på Kolahalvøya. 

Samemisjonen ser det som en oppgave å støtte samisk språk og 

kulturarv. Støttevirksomheten omfatter 7 kretser. 

Landsstyrets formann: 

Sven Sunnset 

4588 Kvås 

Tlf. 993 98 871 Trykk: Wennbergs Trykkeri AS

RetuR: NoRges samemisjoN, VestRe KaNalKai 20, 7010 tRoNdheim 

Julefrokost i Kristiansand 

Tekst og foto: Normann Risholm 

Tradisjonen tro ble det Julefrokost på Hotell Norge i 

Kristiansand, første lørdag i januar. 

Det var en velsmakende frokost buffet - og et innholdsrik 

program. Nestformann i kretsen, Magnhild Teistedal 

ønsket velkommen. 

Ekteparet Løsnesløkken sto for nydelige toner og sang, 

med Aase ved pianoet og Åge som solist med bl.a. O 

Hellige Natt, samt en nydelig selvkomponert sang om 

Juletreet. Alf Kristian Tellefsen, redaktør for RadioDSF, 

hadde et intervju med Aslaug Dervola i Tana, på 

høyttalende telefon. Aslaug er formann i Finnmarksrådet 

for Samemisjon. Særlig gledelig var det at NRK Sami 

Radio har bedt Radio DSF lage ca. 60 radioandakter for 

det kommende år. 

Deretter hadde Landsstyrets formann Sven Sunnset 

en varm hilsen til forsamlingen og han gav oss en 

oppdatering fra administrasjonen på de mest aktuelle 

sakene. 

Sølvi Endresen videreformidlet hilsninger fra vårt 

arbeidsfelt på Kola. Sølvi kan russisk og var opptatt av 

gode relasjoner med våre medarbeidere i Murmansk, 

Lovozero og Revda. 

Vi vil takke for gaven på nesten kr. 10.000, hvorav 

frokosten også betales. 

En spesiell takk til arrangementsansvarlig Solveig 

Jacobsen for nok en hyggelig start på det nye året. 

Etter at alle var ferdig med maten holdt pensjonert rektor 

Teodor Teistedal en solid andakt som tok utgangspunkt i 

Enok’s C.V. 

(Andakten er gjengitt på side 8 og 9) 

Sven Sunnset Teodor Teistedal 

Deltakere på julefrokosten, 

fra venstre 

Astrid og Alf 

K Tellefsen, Gudny 

Berge (søster til 

Alf), Sølvi Endresen 

og Solveig Jacobsen 

(søster til Alf) 

Noen i gang med frokosten 

mens andre står i kø

Samenes Venn - Norges Samemisjon

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?