her finnes manus som pdf-fil - Det teologiske Menighetsfakultetet
her finnes manus som pdf-fil - Det teologiske Menighetsfakultetet
her finnes manus som pdf-fil - Det teologiske Menighetsfakultetet
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
Siden, i årene <strong>som</strong> fulgte, kom det mange av mine tekster på trykk i Vår Kirke.<br />
Men det var ofte uenighet mellom Per Voksø og Stephan Tschudi om hvorvidt<br />
tekstene skulle trykkes eller om de skulle refuseres. Per Voksø syntes tekstene var<br />
for pastisj-preget, men Tschudi synes at tekstene, på tross av dette, åpnet for noe<br />
nytt og at de hadde en personlig stemme og at de hadde noe å gi. Han ønsket at<br />
de fleste av de tilsendte tekstene skulle bli leserne til del.<br />
At Stephan Tschudi lot mine salmeforsøk trykke, betydde mye for meg.<br />
Hadde han vendt tommelen ned, kan det nok hende at jeg hadde gitt opp vandringen<br />
på salmeveien.<br />
Men Per Voksø hadde utvil<strong>som</strong>t rett i at tekstene var pastisj-preget. Sannheten er<br />
vel at jeg hadde forlest meg på de gamle store salmediktere og at jeg foreløpig<br />
ikke hadde greid å frigjøre meg fra deres salmespråk. Jeg ble tidlig klar over at en<br />
slik frigjøring måtte finne sted. Men det skulle vise seg å være en lang vei å gå.<br />
Men først litt mer om 1950-årene.<br />
Foruten Ris menighet og Frerdiksborg hadde jeg en tredje inspirasjonskilde:<br />
Norges kristelige Studenterforbund. 1950-årene var en av de store perioder i Forbundets<br />
historie, med et utrolig rikt og levende miljø. Jeg fikk mange venner der, noen<br />
ble så fortrolige at jeg kunne la dem få innblikk i mine salmeforsøk. En av dem var<br />
Amund Myhre, en lysende begavet litteraturviter <strong>som</strong> døde så altfor tidlig. <strong>Det</strong><br />
var nok ikke bare enkelt for ham å uttale seg om mine tekster, for med sitt skarpe<br />
kritikertalent så han sikkert alle svakhetene i tekstene. Men svakhetene uttalte han<br />
seg forsiktig om, det han gjorde var å løfte frem det <strong>som</strong> han synes var godt. Han<br />
var blant dem <strong>som</strong> gav meg oppmuntring til å fortsette… på samme måte <strong>som</strong> en<br />
av Forbundets veteraner, professor Ragnar Leivestad, senere gjorde.<br />
Forbundet hadde i disse årene et imponerende program. Styrene greide, , å trekke<br />
til seg fremragende foredragsholdere, ikke bare fra vårt eget land, men også fra<br />
våre naboland. Blant talerne var K.E. Skydsgaard, Regin Prenter og Gustaf Wingren.<br />
<strong>Det</strong> var eminente talere <strong>som</strong> det var en opplevelse og en oppbyggelse å høre<br />
på.<br />
Men dessverre mistet jeg periodevis mange spennende møter både i Forbundet,<br />
på Fredriksborg og i andre sammenhenger. <strong>Det</strong>te på grunn av sykdom. Eller rettere<br />
sagt: depresjoner. På tross av alt det gode jeg opplevde i 1950-årene, var jeg ofte<br />
6