her finnes manus som pdf-fil - Det teologiske Menighetsfakultetet

Siden, i årene som fulgte, kom det mange av mine tekster på trykk i Vår Kirke.
Men det var ofte uenighet mellom Per Voksø og Stephan Tschudi om hvorvidt
tekstene skulle trykkes eller om de skulle refuseres. Per Voksø syntes tekstene var
for pastisj-preget, men Tschudi synes at tekstene, på tross av dette, åpnet for noe
nytt og at de hadde en personlig stemme og at de hadde noe å gi. Han ønsket at
de fleste av de tilsendte tekstene skulle bli leserne til del.
At Stephan Tschudi lot mine salmeforsøk trykke, betydde mye for meg.
Hadde han vendt tommelen ned, kan det nok hende at jeg hadde gitt opp vandringen
på salmeveien.
Men Per Voksø hadde utvilsomt rett i at tekstene var pastisj-preget. Sannheten er
vel at jeg hadde forlest meg på de gamle store salmediktere og at jeg foreløpig
ikke hadde greid å frigjøre meg fra deres salmespråk. Jeg ble tidlig klar over at en
slik frigjøring måtte finne sted. Men det skulle vise seg å være en lang vei å gå.
Men først litt mer om 1950-årene.
Foruten Ris menighet og Frerdiksborg hadde jeg en tredje inspirasjonskilde:
Norges kristelige Studenterforbund. 1950-årene var en av de store perioder i Forbundets
historie, med et utrolig rikt og levende miljø. Jeg fikk mange venner der, noen
ble så fortrolige at jeg kunne la dem få innblikk i mine salmeforsøk. En av dem var
Amund Myhre, en lysende begavet litteraturviter som døde så altfor tidlig. Det
var nok ikke bare enkelt for ham å uttale seg om mine tekster, for med sitt skarpe
kritikertalent så han sikkert alle svakhetene i tekstene. Men svakhetene uttalte han
seg forsiktig om, det han gjorde var å løfte frem det som han synes var godt. Han
var blant dem som gav meg oppmuntring til å fortsette… på samme måte som en
av Forbundets veteraner, professor Ragnar Leivestad, senere gjorde.
Forbundet hadde i disse årene et imponerende program. Styrene greide, , å trekke
til seg fremragende foredragsholdere, ikke bare fra vårt eget land, men også fra
våre naboland. Blant talerne var K.E. Skydsgaard, Regin Prenter og Gustaf Wingren.
Det var eminente talere som det var en opplevelse og en oppbyggelse å høre
på.
Men dessverre mistet jeg periodevis mange spennende møter både i Forbundet,
på Fredriksborg og i andre sammenhenger. Dette på grunn av sykdom. Eller rettere
sagt: depresjoner. På tross av alt det gode jeg opplevde i 1950-årene, var jeg ofte
6