studentmagasinet for HF-fakultetet UiB nr. 4 2006 14.årgang - Atrium

studentmagasinet for HF-fakultetet 

UiB nr. 4 2006 14.årgang

inkluderer: 

samt: 

tema: MELLOM DRØM 

OG VIRKELIGHET 

side 14 

side 22-23 

side 31 

side 34 

side 40 

side 45 

(side 4) 

(side 6) 

(side 8) 

(side 10 ) 

(side 12) 

(side 15) 

(side 16) 

(side 20) 

(side 24) 

(side 26) 

(side 30) 

(side 32) 

(side 35) 

(side 36) 

(side 37) 

(side 41) 

(side 42) 

(side 44) 

(side 46) 

(side 47) 

O DU FRÖHLICHE, O DU SELIGE 

jakten på julestemningen 

SYNDROMET FRA STOCKHOLM 

en artikkel om sympati for slemme mennesker 

VINDEN SOM RYSTER KORNET 

en smakebit fra årets BIFF 

OM Å BLØ MINNER MAN ALDRI HAR OPPLEVD 

Alan Øyen og samtidsdans 

STANDUP SUKSESS PÅ KVARTERET 

moro for unga 

EN PUBHISTORIE 

fyll og perspektiver 

BYEN SOM NEKTET Å DØ 

slaget ved Leningrad 

DET ER IKKE DEG... 

hvordan avslutte et forhold? 

OM Å SAMLE 

frimerker og andre dingsebomser 

W.W.O.D.? 

om Oprah selvfølgelig 

EI MUSIKALSK LEIKEGRIND 

artistportrett av Jaga Jazzist 

KULTURELLE VITAMINER 

Edinburgh International Festival – kultur med kilt 

INDIEROCKERE MED SÆRPREG 

artistportrett av the Shins 

SØNDAGSTANKER 

et repeterende mønster 

FEMANNISTEN 

Buffy og mannen som skapte henne 

DEN LILLE STORE ONDSKAPEN 

bokanmeldelse av Pär Lagerkvists Dvärgen 

HENDING OG ROM 

Lars Sætre om Text, Action and Space-prosjektet 

UNFOLDING MUSIC 

intervju med masterstudent Annabel Balean Guaita 

HORDENE INNTAR HUMANISTISK INFORMATIKK 

en ikke-traust fagpresentasjon 

PENSUMFRITT 

hva leser folk i adventstiden?

alvorsord 

LEDER: 

En kvinne er myrdet i Moskva. 

Hun så for mye, hørte for mye, 

visste for mye. Hun skrev om det 

hun så, hørte og visste. 

Det var historier om 

et skittent maktspill 

og de tragiske 

menneskeskjebnene 

som ble ofre for det. 

Hun mente at det var 

galt, at det ikke var slik det 

burde være. For noen var hun en 

budbringer med et viktig budskap. 

For andre var hun i veien. 

I Sverige forsvinner 

ministrene ut av den nye 

regjeringen. Kulturministeren, 

som nå ikke lenger er 

kulturminister, hadde ikke 

betalt TV-lisensen. Det viste 

seg fort at hun ikke var den 

eneste rundt Kongens bord som 

hadde unnlatt det. Handelsministeren hadde snytt på skatten. Det blir 

bråk av slikt. Skandaler. Og ikke minst medieoppstyr, hvor hvordan 

ministeren selv takler oppstyret er like viktig som selve handlingen. 

I vårt eget land ble det også noen førstesideoppoppslag i avisene hvor 

sentrale stortingspolitikere ble konfrontert med bruk av svart arbeid. 

Skandalene, om man vil kalle hendelsene det, reiser interessante 

spørsmål om hvor plettfrie folkets representanter må og bør være. At 

man i det hele tatt kan påpeke og egge til debatt derimot, er kanskje 

en selvfølge, men også et privilegium. For mens man kan anklage 

riksdagsmedlemmer og stortingspolitikere for å være naive idioter, når 

de ikke følger lovene i det landet de er valgt til å forvalte, og samtidig 

kritisere media for å utløse heksejakt og farse, så er det i alle fall et 

sunnhetstegn i seg selv. Det at man fra begge sider kan anklage, påpeke, 

kritisere, ta til motmæle og ytre sine meninger. Det at man har lov til å 

si ifra. 

En kvinne er myrdet i Moskva, og en mann har fødselsdag. 

Kvinnen heter Anna Politkovskaja. Mannen heter Vladimir Putin. 

Han er Russlands president, og var, kanskje uten å være klar over det, 

en av hovedpersonene i to dokumentarer som omhandler konflikten 

mellom Russland og utbryterrepublikken Tsjetsjenia. Dokumentarene 

How Putin Came to Power og Russland/Tsjetsjenia: Motstandsstemmer, 

ble begge vist på Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF) i høst. De 

gav et bilde av et samfunn der medieskandalene ikke kommer som en 

overraskelse på de styrende, men som et velregissert skuespill. Anna 

Politkovskaja var en journalist som ikke ville la sine hender og sitt 

hode bindes opp til dukketeateret, hvor Putin holder trådene. Hun ser 

på meg fra lerretet, mens hun snakker rolig og forklarende. Jeg har 

aldri sett henne før. Salen lytter. Hvorfor ble hun i veien, for farlig? Hva 

hadde hun å komme med? Ord. Hun hadde ord med tyngde, ord som 

forteller sannheter. Det gjorde henne sårbar. Men ikke mindre viktig. 

Og her sitter vi, i en kinosal, i en stue, på en lesesal, med et ansvar 

for å opprettholde spillereglene. Et ansvar for å si ifra, og et ansvar 

for å ta til motmæle der andre ikke kan. Budbringeren er død, men 

budskapet blir igjen. 

Ansvarleg redaktør: 

Dorte Dahl Grønnevet 

Dorte.gronnevet@student.uib.no 

Journalistansvarleg: 

Henrik Bjørge Pedersen 

henki22@hotmail.com 

Redaksjonssekretær: 

Anniken Gjesdahl 

Anniken.Gjesdahl@student.uib.no 

Økonomiansvarleg: 

Helene Lindqvist 

Helene.Lindqvist@student.uib.no 

Fotoansvarleg: 

Elizabeth Pettersen 

Elizabeth.Pettersen@student.uib.no 

Layoutansvarleg: 

Birgitte Norsen 

Birgitte.Norsen@student.uib.no 

Journalistar: 

Anette Askedal 

Synne Y. Arne 

Hanna Z. Gogstad 

Ørjan Skaga 

Kari Ytterhus 

Linda Ellingsen 

Kjersti Bergheim 

Anders Ekelund 

Charlotte Hånes 

Hjørdis Maria Longva 

Beatrice M. G. Reed 

Kathrine Salhus 

Maria E. Tripodianos 

Fotografar: 

Christian Bøen 

Kathrine Salhus 

Linda Ellingsen 

Anette Askedal 

Ekstern bidragsytar: 

Lars Sætre (tekst) 

E. Aadland (foto) 

Yaniv Cohen (foto) 

Layout/Illustrasjon: 

Maria E. Tripodianos 

Anders Ekelund 

Hege Huseby 

Andrea Rudi Lorås 


Inga Longvastøl Flem 

Ørjan Skaga 

Framside: 


Bakside: 

Birgitte Norsen/Lillian 

Sharma 

 

publiserer biletmateriale i Atrium, 

og står ansvarlege for utforminga av 

Photonsidene. 

Atrium kjem ut to gangar i 

semesteret. Magasinet vert gjeve 

ut med stønad frå Det historiskfilosofiske 

fakultet og Kulturstyret. 

Desse står utan redaksjonelt ansvar. 

kulturstyret 

Atrium held til på rom nr. 404, 

Sydneshaugen skule 

Redaksjonsmøte torsdagar 1800. 

Bidragsytarar dette nummeret: 


Christian Bøen 

Ellen Henriette Suhrke 


Hege Huseby 

John M. Burnham 

Adresse: 

Atrium 

HF-fakultetet, Sydnesplass 9, 

5007 Bergen 

Tlf: 55 58 20 79 

e-post: atriumkontakt@uib.no 

web: http://atrium.uib.no 

trykk: Bodoni

aktuelt: JUL 

o du fröhliche, o du selige 

Innenfor middelalderske byporter, langs brosteinsbelagte 

gater og gotiske kirkebygg, forbereder Tyskland seg på nok 

en tradisjonsrik adventsfeiring. 

tekst og foto: Anette Askedal 

anette.askedal@student.uib.no 

Jeg har vanskelig for å ikke bli nostalgisk 

når jeg tenker på julen. I en travel 

studenthverdag blir imidlertid den 

tradisjonelle adventskalenderen lett byttet ut 

med en kalender av forpliktelser, hvor penger 

burde være spart, bøker være lest og kapitler 

skrevet før julen ringes inn. For å kunne 

finne tilbake til magien fra barndomsårene, 

ble fjorårets desemberreise en slik jakt på den 

gode julestemningen. 

Tyskland, et juleparadis 

I likhet med en rekke andre juleturister, og 

da særlig amerikanere og japanere, falt valget 

på Tyskland. I Tyskland arrangeres det 

julemarked i de fleste byene i adventstiden. 

Et av de eldste og mest kjente finner sted i 

Nürnberg, men julemarkedene har også 

lange røtter i andre tyske byer, deriblant 

Dresden, München og Lübeck. Kopier av 

enkelte av de tyske julemarkedene finnes da 

også i USA og Japan, for de som ønsker en 

annen vri på opplevelsen. 

et annerledes Europa, er byen også verdt et 

besøk. I kraft av å være kontinentaleuropas 

finansmetropol er Frankfurt omringet av 

ruvende skyskrapere, men overraskende 

nok finner man også her et tradisjonsrikt 

julemarked. Bortgjemt bak store bankkjeder 

og dresskledde menn, er et lite område i 

Frankfurts gamleby dedikert til julen. Selv 

om det lille julemarked var preget av sine 

omgivelser, gav det helt klart mersmak. Det 

var derfor både med undring og nysgjerrighet 

at ferden gikk videre sørover, hvor toget 

banet vei mot snøkledde Nürnberg. 

Historiske Nürnberg 

Nürnberg er en by som på godt og vondt 

er preget av sin lange historie. Etter andre 

verdenskrig lå hele 90 % av byen i ruiner som 

følge av allierte bombeangrep, men er i dag 

delvis brakt tilbake til sin prektige forfatning 

før krigen. Fremdeles er det nok også andre 

verdenskrig og Nürnbergprosessen de fleste 

forbinder med byens navn, men Nürnberg 

Mainhatten 

Selv om vi i 

hovedsak ønsket 

å komme oss 

til Nürnberg, 

gikk første 

reisestrekning 

fra Bergen til 

Frankfurt am 

Main. Frankfurt 

er muligens 

ikke den første 

byen man drar 

til for å komme 

i julestemning, 

men byen er 

et sentralt 

knyttepunkt til 

andre tyske byer, 

og for den som 

ønsker å oppleve

har en langt mer lystbetont fortid, som også 

reflekteres i det tradisjonsrike julemarkedet 

her. 

Julemarkedet i Nürnberg, eller 

Christkindlesmarkt, kan spores helt tilbake 

til 1628. Den gang var byen nesten 600 år 

gammel og preget av det som av ettertiden 

skulle få benevnelsen trettiårskrigen (1618- 

1638). Allerede på 1200-tallet hadde Nürnberg 

etablert seg som et viktig senter for håndverk 

og handel innenfor det tyskromerske riket. 

Utover på 1400- og 1500-tallet, skulle byen 

videre komme til å bli et av Europas største 

kultursentre og et møtepunkt for en rekke 

fremtredende kunstnere, håndverkere og 

intellektuelle. Deriblant Albrecht Dürer, 

som med sin granskeånd og allsidighet skulle 

komme til å spille en sentral rolle i den tyske, 

og nordeuropeiske Renessansen. 

Christkindlesmarkt 

Det historiske og tradisjonsrike danner på 

mange måter ramme rundt adventsfeiringen 

i Nürnberg. Julemarked er iscenesatt på 

markedsplassen i gamlebyen og omringet 

av bygninger som vitner om tidligere tider. 

Deriblant den gotiske Frauenkirche, og 

Schöner Brunnen hvor det sies at all verdens 

ønsker kan bli oppfylt bare man snurrer tre 

ganger på den blanke messingringen festet 

til brønnen. Begge disse bygningene befinner 

seg på torget Hauptmarkt, hvor mer enn 

200 salgsboder står tett i tett og gir fra seg 

en rekke kjente, og mindre kjente julelukter. 

Her kan man kjøpe alt fra håndlaget 

julepynt, middelaldergodteri og dekorerte 

pepperkakehjerter, til den lokale delikatessen 

”Nürnberger Rostbratwurst”. 

Det foregår en rekke arrangementer 

rundt om i Nürnberg i adventstiden. Vi 

opplevde blant annet en julekonsert med et 

lokalt tysk kor, i den historiske keiserborgen 

som troner over byen. Den eldste delen 

av denne borgen stammer fra byens 

grunnleggelse på 1000-tallet, og var i mange 

århundrer residens for konger og keisere. Å 

oppleve en julekonsert i slike omgivelser gjør 

en ikke bare høytidstemt, men bringer også 

tankene tilbake til tidligere tider. 

Middelalderbyen Rothenburg ob der 

Tauber 

Før kursen igjen ble staket hjemover, tok 

vi oss videre vestover til den lille landsbyen 

Rothenburg ob der Tauber. Dersom det 

historiske står i sentrum i Nürnberg, er 

det ikke mindre gjeldende i Rothenburg, 

som med sine bymurer, tårn, skjeve hus 

og smale gater, er en av de best bevarte 

middelalderbyene i Tyskland. Som følge 

av sitt middelalderske utseende, 

er Rothenburg også en by hvor det 

syder av turister året rundt. Om enn 

litt slitsomt, var det vel verdt å slutte 

seg til turiststrømmen. Rothenburgs 

bybilde vil nok året rundt kunne by 

på ”maleriske høydepunkter”, men 

tildekket av snø åpenbarer den seg 

som en underlig liten eventyrby. 

Der Meistertrunk 

Det er imidlertid ingen selvfølge 

at byen fremstår slik den gjør i dag. 

Den kanskje største trusselen mot 

byens eksistens utspant seg under 

trettiårskrigen da Rothenburg befant 

seg på protestantisk side. I 1631 

ble byen erobret av den katolske 

hæren til general Tilly, som ønsket 

å ødelegge Rothenburg som straff 

for dens motstand. Legenden 

forteller imidlertid at Tilly inngikk 

et kompromiss om at dersom en av 

byens innbyggere klarte å tømme 

et drikkekar med 3,25 liter vin i et 

drag, ville byen bestå. Borgermester 

Nusch tok veddemålet, drakk vinen 

og besvimte, men reddet byen. 

Reiterlesmarkt 

Navnet på Rothenburgs julemarked, 

”Reiterlesmarkt”, referer også til en 

gammel legende. Historien forteller om en 

skremmende rytter som tok vare på sjelen 

til de døde. I middelalderen trodde man at 

denne rytteren var blitt transformert fra en 

ond og uhemmet mann, til en mild og vennlig 

budbringer som brakte gaver til hele verdens 

befolkning. Et maleri av denne rytteren kan i 

dag sees på fasaden til Rothenburgs berømte 

rådhus. 

Rothenburgs Reitlesmarkt, minner 

på mange måter om Nürnbergs 

Christkindlesmarkt. Her finner man som i 

Nürnberg en rekke koselige salgsboder hvor 

man kan få kjøpt både julepynt, leker i tre 

og julemat. Jeg oppdaget blant annet kaker 

formet som snøballer, epler og bananer 

dekket av sjokolade, og pølser i alle varianter. 

I tilegg til bodene, finnes det også en rekke 

julebutikker i byen. Deriblant moderbutikken 

til en av de største julekjedene i Tyskland, 

Käthe Wohlfhart. Her åpenbarer en hel 

juleverden seg, og man kan vanskelig tenke 

seg at det finnes noe slags julepynt som denne 

butikken ikke har. Før vi forlot butikken og 

vendte nesen hjemover, hadde også et sett 

knallrøde julekuler funnet plass i bagasjen, 

sammen med en rekke gaver til å legge under 

juletreet. 

 

Glade jul 

Vel hjemme lille julaften var det lett å 

konstantere at årets desemberreise både hadde 

oppfylt sin hensikt, og absolutt gitt mersmak. 

Den gode julestemningen fra de høytidstemte 

tyske julemarkedene, tok jeg med meg 

hjem til min egen tradisjonelle julefeiring. 

En feiring sammen med familie, preget av 

velkjente replikker fra Tre nøtter til Askepott: 

”Du er nok vakker, men mitt hjerte tilhører 

ridningen og jakten”, mandelen i grøten, en 

forferdelig god julemiddag, og mistenkelig 

mange raggsokker under juletreet. Men mest 

av alt, en jul fylt av varme, nærhet og minner 

fra en helt fantastisk julereise. 

Kilder: 

- Ardagh, John, (et.al) (2006) Opplev 

Tyskland 

- Christensen, Jytte F.(2004) Turen går til 

Sydtyskland, 

- http://www.christkindlesmarkt.de/ 

presse/index.html 

- www.wohlfahrt.de/

aktuelt: SAMFUNN 

syndromet fra 

Stockholm 

Når gisseltakeren blir kompis. 

tekst: Kari Ytterhus 

kari.ytterhus@student.uib.no 

Media fattet fort interesse da den utrolige historien 

om 18 år gamle Natascha Kampusch 

ble kjent tidligere i høst. 10 år gammel ble den 

østerrikske jenta kidnappet, og trass intensiv 

etterforskning ble saken aldri oppklart. I september 

klarte hun å rømme, etter åtte år i 

kidnapperens garasje. Hun forklarte at hun 

har blitt tatt godt hånd om og ikke har vært 

holdt totalt isolert. Blant annet skal kidnapperen 

ha tatt henne med på skiferie i Alpene! 

Det så altså ikke ut til å være de fysiske 

hindringene som holdt Natascha tilbake. 

Hvorfor stakk hun da ikke bare av? Da det ble 

kjent at jenta sørget over sin kidnapper som 

tok sitt eget liv etter at hun rømte ble det spekulert 

i om hun led av det såkalte Stockholm 

syndromet . 

Vi og de andre 

Stockholmsyndromet betegner det psykologiske 

fenomenet der et gissel utvikler sympati 

med sin gisseltaker. Navnet stammer fra 

et bankran i Stockholm på 70-tallet, der fire 

bankfunksjonærer ble tatt som gisler. Etter 

seks dager motsatte flere seg politiets forsøk 

på frigjøring, og nektet senere å vitne mot 

ranerne. 

I de fleste kriminalsaker ønsker forbryteren 

å forbli anonym. Han vil forholde seg til 

offeret rent profesjonelt, og til politi og media 

ønsker han ikke å forholde seg i det hele tatt. 

I gisselaksjoner tvinges han derimot til kontakt 

med alle tre. Offer og overgriper forholder 

seg til hverandre over lengre tid, og det i 

en situasjon som er dramatisk for dem begge. 

De utvikler derfor et spesielt forhold. Gisselet 

opplever at forbryteren blir hans «beskytter», 

mens den egentlige beskytteren (samfunnet, 

politiet, familien) nekter å imøtekomme kravene, 

og utsetter dermed gisselet for ytterligere 

fare. Takknemligheten, eller sympatien, 

rettes mot den som lar en leve, nemlig gisseltakerne. 

Sympati utløser som kjent gjensidig 

sympati, og ikke sjelden ser man at gisseltakerne 

blir knyttet til sitt offer. Dette kan vi 

lett forstå, gisseltaker og gissel er jo i samme 

båt. Erfarne gisseltakere tar konsekvensen av 

dette, og bruker strategier som minsker kontakt. 

Men i tilfeller med gjensidig kontakt ser 

man ofte at gissel og gisseltaker etter hvert 

utvikler en slags «allianse» mot verden utenfor, 

en forståelse av et «vi» mot «de andre». 

Bra person i uheldig situasjon 

Helt enkelt kan vi si at fire kriterier må ligge 

til grunn for at fenomenet skal oppstå. Først 

 

og fremst må gisseltakeren true med å skade 

eller drepe gislene, og faktisk ha mulighet til 

å gjøre nettopp det. Dernest må gislene ikke 

ha mulighet til å rømme, deres liv må altså 

virkelig avhenge av gisseltakeren. Gislene 

må også være isolert. I praksis betyr dette 

at all informasjon stammer fra gisseltakeren. 

Når gislene kun har tilgang til gisseltakerens 

tolkninger vil deres sårbare virkelighetsoppfatning 

fordreies ytterligere. Til sist må gisseltakeren 

utvise en form for godhet, slik kan 

gislene unnskylde han kontekstuelt. Det er 

ofte nok at en flykaprer lar gislene få noe å 

spise, før de gir ham menneskelige trekk, 

og forestiller seg gisseltakeren som en bra 

person som bare var så «uheldig» å komme 

ut for gisselsituasjonen. Sagt på en annen 

måte: «Dersom politiet ikke sto på den andre 

siden av den døra ville min kidnapper vært 

en helt normal person. Dette kan jeg si fordi 

han nettopp lot meg få noe å spise, og han har 

ikke tatt livet av meg ennå». 

Hatet som skifter retning 

Utviklingen av Stockholmsyndromet skjer i 

fire ledd. Det første kan forstås logisk, som 

en rasjonell måte å forholde seg til gisseltakeren: 

gislene identifiserer seg med gissel-

takeren som en forsvarsmekanisme. Fordi 

overlevelsesinstinktet er sterkere enn hatet 

mot kidnapperen, adlyder gislene ordre for å 

bedre sine egne sjanser. Deretter oppstår et 

vendepunkt idet gislene begynner å «alliere» 

seg” med gisseltakeren mot de utenfor. Politiet 

blir ofte stemplet som en slik gruppe. Vi 

kan tenke oss gisselets resonnement slik: «Jeg 

ønsker å leve, men hvis politiet stormer huset 

kan de komme til å skyte meg, eller tvinge 

gisseltakeren til å løsne skudd. Dersom politiet 

ikke hadde omringet huset, hadde vi ikke 

vært i denne situasjonen i det hele tatt». Den 

faktiske situasjonen oppleves altså som trygg, 

sammenlignet med den faren politiets inngripen 

synes å representere. Enhver inngripen 

i et gisseldrama er et sjansespill, og gislene 

trekker dermed slutningen 

at politiets redningsforsøk 

utgjør større fare enn å bli 

hvor de er. Slik kan vi også 

forstå hvorfor de enkelte 

ganger motsetter seg politiets 

redningsforsøk. I trinn 

tre forsterkes det personlige 

båndet mellom gissel og gisseltaker. De 

begynner å snakke sammen og gisseltakerne 

har ofte behov for å forklare seg for gislene. 

Dette bidrar ytterligere til sympati med gisseltakerne. 

I det fjerde trinnet bygger gislene 

opp emosjonell distanse og fornektelse av 

virkeligheten. Gislene makter ikke lenger å 

skille mellom det de vet stemmer om virkeligheten, 

og gisseltakerens påstått sanne måte 

å se situasjonen på. De adopterer dermed 

gisseltakerens meninger, og rammes av syndromet. 

. 

Fra banken til hjemmet 

Stockholmsyndromet forklarer ikke bare 

reaksjoner i flykapringer og gisseldramaer. 

Mange av symptomene finnes også i andre 

situasjoner der den ene part har total makt 

over den andre. Blant annet er det vanlig å 

snakke om Stockholmsyndromet hos kvinner 

som lever med en voldelig ektemann, barn 

som er utsatt for overgrep og personer som 

lever med en psykopat. Felles er det emosjonelle 

båndet som oppstår når noen med makt 

over deg gjentatte ganger overveier å ta livet 

ditt, men likevel velger å la deg leve. Dette 

båndet blir et uttrykk for offerets overlevelsesinstinkt. 

Hos en kvinne som lever med en voldelig 

ektemann finner vi mange av symptomene. 

Mannen holder henne relativt isolert, og han 

er selv hennes viktigste kilde til informasjon 

om omverdenen. Hun vet at han har 

makt over henne, og i verste fall kan ta livet 

av henne. Hun er altså avhengig av hans 

godhet. For kvinnen er det faktum at han 

foreløpig har latt henne leve et bevis på hans 

gode sider, og gjør at hun føler mer takknemlighet 

enn avsky. Den klassiske overgriper 

utviser tidvis stor godhet, og dette bygger 

opp under kvinnens bortforklaringer og unnskyldninger. 

Etter hvert byttes enhver følelse 

av et selv hos kvinnen ut med overlevelsesbehovet. 

Den sentrale figuren i hennes liv er 

ikke lenger henne selv, men hennes overgriper. 

Hun sier fra seg sin identitet og sitt virkelighetsperspektiv 

for å skape rom for hans. 

I utgangspunktet skjer dette ofte som en 

overveid rasjonell avgjørelse, både fordi konflikten 

mellom hennes egne perspektiver og 

hans påståtte riktige perspektiver ville gjøre 

henne gal, og dessuten fordi det er essensielt å 

forstå hans tankesett for å i det hele tatt holde 

seg i live. Mens syndromet fortsatt holder på 

å utvikles kan 

det dessuten 

gi henne en 

mulighet til å 

rømme, ved 

å forstå hans 

tankesett og 

deretter lure 

han ved hjelp av hans metoder. Problemet 

er det samme som vi så i en gisselsituasjon. 

Over tid vil hun ikke klare å skille de to verdenene 

hun balanserer, og likevel bli fanget 

i hans tankesett. Hun blir altså et offer for 

Stockholmsyndromet. 

«Jeg stoler på disse 

guttene, det er politiet 

jeg ikke stoler på» 

Bondesjakk og forlovelse 

For å avslutte der vi begynte: Stockholm. 

Midtveis i bankdramaet intervjuer Sveriges 

Radio et av gislene på telefon. Hun bedyrer 

at alle har det bra. «Jeg stoler disse guttene, 

det er politiet jeg ikke stoler på.» Hun sier at 

hun og en annen av kvinnene er villige til å 

bli med gisseltageren dersom han slipper ut 

av banken. «Jeg kunne reist hvor som helst i 

verden med ham. Folk tror vi sitter livredde i 

en krok her inne og skjelver, men det er ikke 

sant. Vi prater hyggelig sammen, og i dag 

spilte vi et slag bondesjakk!» Et slag bondesjakk 

virker kanskje smålig sammenlignet 

med Nataschas påståtte skiferie, men det var 

tydeligvis nok til at den svenske kvinnen lot 

seg sjarmere. Dramaet i banken endte med 

at kvinnen stakk av med sin gisseltaker, og 

senere forlovet seg med ham. 

For som Homer Simpson uttalte da han 

kom hjem etter å ha vært kidnappet, og led 

av Stockholm-syndromet: «They let me stay 

up all night!» 

Kilder: 

- http://www.nilsbejerot.se/norrmalmstorg.htm 

- http://en.wikipedia.org/wiki/Stockholm_ 

syndrome 

- http://www.stanford.edu/~ramit/ 

papers/Ramit%20Sethi%20- 

%20Stockholm%20Syndrome.pdf 

- http://www.helsenytt.no/artikler/stockholm_syndromet.htm

aktuelt: FILM 

vinden som 

ryster kornet 

I sin nye spillefilm, The Wind that Shakes the Barley, setter 

regissør Ken Loach fokus på irsk historie og landets kamp 

for selvstendighet. 

tekst: Anders Ekelund 

aekelund@start.no 

Den årlige filmfestivalen i Cannes er en av 

Europas største i sitt slag. Når selve hovedprisen, 

Gullpalmen, deles ut, er det mange som 

har sterke meninger om juryens valg. Da 

The Wind that Shakes the Barley vant denne 

prisen tidligere i år, ble det raskt etablert en 

hissig debatt rundt filmen. Noen mente at 

den var en verdig vinner, mens andre anså 

den for å være historisk ukorrekt og et krast 

angrep på England. Loach er selv engelsk, og 

man reagerte på at han i filmen fremstiller 

engelske soldater som voldelige og umenneskelige, 

mens irene blir fremstilt som ærlige 

frihetskjempere som kun ønsker rettferdighet. 

«Why does this man loathe his own 

country so much?», undret The Daily Mails 

filmkritiker i sin anmeldelse av filmen. 

Vedrørende korn og poesi 

While sad I kissed away her tears, 

my fond arms round her flinging 

A foeman’s shot burst on our ears 

from out the wildwood ringing 

A bullet pierced my true love’s side 

in life’s young spring so early 

And on my breast in blood she died 

while soft winds shook the barley. 

Filmen, som ble vist på Bergen Internasjonale 

Filmfestival (BIFF) i høst, har hentet tittelen 

sin fra den irske forfatteren og dikteren 

Robert Dwyer Joyces dikt med samme navn. 

Diktet, som er på fire vers, omhandler en ung 

irsk soldats opplevelser under Irlands opprør 

mot britiske tropper i 1798. Kornet i diktet 

refererer til det faktum at irske opprørere ofte 

hadde med seg korn som proviant under slagene, 

og at man dermed kunne kjenne igjen 

gravplassene til falne irske soldater ved at 

korn etter hvert begynte å gro opp av bakken 

der de hadde blitt begravd. Slik fungerte 

kornet både som mat og som en slags erstatning 

for gravsteiner. 

Sammen for fedrelandet 

Filmen tar for seg en lignende frihetskamp 

i irsk historie, nemlig landets kamp for å 

frigjøre seg fra Storbritannias styre i årene 

rundt første verdenskrig, og videre opptakten 

til den irske borgerkrigen som brøt ut i 1922. 

I den irske byen Cork er Teddy O’Donovan 

leder for en motstandsgruppe som har planer 

om aktivt å motkjempe Storbritannias okkupasjon 

av landet. Teddys yngre bror, Damien, 

er en legestudent som forbereder seg på å

eise til London for å fullføre studiene sine. 

Men skjebnen skal ha det til at Damien rett 

før avreise blir vitne til engelske soldaters 

nedslakting av en uskyldig ung irsk gutt, 

og hatet mot engelskmennene gjør at han 

ombestemmer seg. I stedet for å reise til England 

blir han værende i Cork, for å kjempe for 

landet sitt sammen med sin bror. 

Veteranregissør med amatørskuespillere 

Ken Loach er en av veteranene i filmbransjen. 

Han har laget spillefilmer i over tretti 

år, i tillegg til en hel rekke tv-serier og dokumentarer. 

Likevel er han nok ikke blant de 

mest kjente filmregissører internasjonalt. En 

grunn til dette kan være hans noe spesielle 

filosofi rundt det å lage film. På tross av sin 

forholdsvis store posisjon som filmskaper 

i England, insisterer han på hovedsakelig å 

bruke amatørskuespillere i sine innspillinger. 

Dette for å gi filmene et autentisk preg. 

Hjemme i England er han også beryktet for 

å vente til kort tid før innspillingen begynner 

med å gi manuset til skuespillerne sine. 

På denne måten rekker ikke skuespillerne å 

bli særlig vant med manuset, og reaksjonene 

når innspillingen begynner blir, ifølge Loach, 

mer naturlige. 

Krig blir til borgerkrig 

Teddy og Damien kjemper side om side frem 

til desember 1921, da engelskmennene legger 

frem en fredstraktat, The Anglo-Irish Treaty. 

Avtalen sikrer fred, men forutsetter at Irland 

sverger troskap til den britiske kongen. I tillegg 

vil seks av Irlands trettito fylker fortsatt 

være totalt underlagt engelsk styre. Majoriteten 

av det irske folket, deriblant Teddy, ønsker 

likevel å underskrive kontrakten. De innser at 

avtalen antakeligvis er det nærmeste de kan 

komme frihet, og de ønsker desperat å få en 

slutt på krigshandlingene. Men Damien gjennomskuer 

traktaten og påpeker at den ikke 

vil gi full frihet. «We didn’t go through all 

this just to change the colour of the flag», sier 

han. Full uenighet fører til at irene splittes i 

to leirer, med brødrene Teddy og Damien på 

hver sin side, og krigen mot engelskmennene 

går over i en borgerkrig, som varer fra juni 

1922 til april 1923. 

Sadistiske briter, romantiske irer 

The Times har sammenlignet Ken Loach 

med Leni Riefenstahl, nazist og produsent av 

Adolf Hitlers propagandafilm Viljens triumf. 

Den engelske avisen The Daily Mail skrev følgende 

i sin omtale av filmen: «A portrayal of 

the British as sadists and the Irish as romantics». 

Imidlertid er alle hendelsene i filmen 

historiske hendelser som har funnet sted, og 

de er dokumentert av den engelske stat så vel 

som av den irske. Ken Loach sier selv at han 

bare vil formidle hendelsene slik de har forekommet 

i virkeligheten. Han mener derfor at 

briter ikke har noen grunn til å reagere negativt 

på filmen, men at de heller burde se den 

og innse sine gamle synder. 

Borgerkrigen i mikrokosmos 

Filmen er ingen storslagen krigsfilm med 

uendelige rekker av soldater og store, majestetiske 

slagscener. Den tar hovedsakelig for 

seg en liten irsk landsby og noen få av denne 

byens innbyggere. «It’s about the civil war in 

microcosm», har produsent Rebecca O’Brien 

uttalt. Hovedfokuset ligger ikke på selve 

krigshandlingene, men heller på de underliggende 

årsakene til opptøyene. Gjennom 

sterke personskildringer viser The Wind that 

Shakes the Barley hvordan undertrykkelse 

og krigshandlinger fører til uunngåelige valg 

som kan splitte de sterkeste vennskap. 

Kilder: 

- www.socialistworker.co.uk 

- www.wikipedia.com 

- www.suntimes.com 

- www.outnow.ch 

- www.queensfilmtheatre.com 

- www.cinempire.com 

- www.movies.yahoo.com 

- www.netribution.co.uk

aktuelt: KULTUR 

å blø minner man aldri 

ha opplevd 

tekst: Hanna Z. Gogstad 

z_hann86@yahoo.no 

foto: Yaniv Cohen 

10

Barn som blir etterlatt etter 

et tap, uten å forstå hvorfor, 

ondskap som rammer gode 

mennesker, og lengsel etter 

forståelse. Temaer som dette 

opptar Alan Øyen i oppsetningen 

av The story of the 

man who was an island. 

Danser og koreograf Alan Lucien Øyen har 

vakt oppsikt i kulturlivet i Bergen den siste 

perioden. Bakgrunnen for dette er blant 

annet Alans selvproduserte forestilling, The 

story of the man who was an island. Forestillingen 

var med som en del av programmet til 

Oktoberdans, den internasjonale dansefestivalen 

som arrangeres annethvert år i Bergen. 

En intens uke med opp til flere forestillinger 

daglig, seminarer og workshops. Festivalen 

hadde et stort og variert program med 

hovedvekt på moderne dans. Selv om Carte 

Blanche, Norges nasjonale kompani for samtidsdans 

holder til i Bergen, mener mange at 

moderne dans ikke har fått den oppmerksomheten 

dansen har krav på. En festival 

som Oktoberdans vekker oppsikt, ikke bare 

for bergenserne, men også for mennesker 

utenfor landets grenser. Koreografer og dansere 

fra det internasjonale miljøet ble invitert 

til dansefestivalen. Forhåpentligvis inspirerte 

de internasjonale kunstnerne det norske dansemiljøet, 

og vi deres, og på den måten håpes 

det at man har klart å opprette sterke «internasjonale 

danseforbindelser». 

Sårbart og vakkert 

Som moderne danser har Alan Øyen i tillegg 

til dans valgt å bruke video og tekst, ikke 

bare som effekter, men som en del av selve 

forestillingen. Midt på gulvet henger et hvitt 

lerret som dekker halve scenen. Alans nevø, 

Leander Øyen på ni år er Alans medspiller 

under hele forestillingen. Leander uttrykker 

hva som kommer fram i Alans tekster 

under forestillingen. Publikum introduseres i 

Leanders liv gjennom en film fra hans første 

leveår, de beste øyeblikkene. Livet begynte 

bra, alt var vidunderlig. Men hva skjer så med 

et barn når det mister sine faste holdepunkt? 

Publikum blir vitne til det å være en del av 

et fellesskap, men egentlig ikke være det. Tap 

som vokser seg til traumer, er hva man som 

publikum er vitne til. Alans talte tekst om 

det å miste alt, eller om det å velge å miste 

alt, gir assosiasjoner til Tsunamikatastrofen 

og 11.september. Bilder av barn fra disse episodene 

har gjort sterkt inntrykk på Alan, og 

har inspirert han til å lage en oppsetning som 

tar utgangspunkt i hvordan et barns reaksjon 

kunne vært etter en slik opplevelse. Forestillingen 

er også inspirert av Jobs bok, der 

lille Leander kan sammenlignes med barnet 

Job. Å vinkle traumer og nedgang fra barns 

perspektiv har en sterk og rørende effekt på 

oss som publikum. Alan prøver å si at når alt 

går nedover, vil fremtiden skje fra «et vindu 

man ser ut av». Hvordan kan barn forstå 

hvorfor forferdelige ting skjer med gode folk? 

Det indre bråket, men den ytre stillheten og 

impulsene som sendes mellom Alan og Leander 

Øyen, er gripende. 

Multitalent 

Alan Øyen er tideligere elev av ballettpedagog 

Peter Tornev, og fikk senere plass på Statens 

Balletthøyskole i Oslo. Like etter fullført 

danseutdannelse ble han ansatt som aspirant 

i det moderne dansekompaniet, Carte 

Blanche. Videre fikk han jobb i Amanda Millers 

velkjente dansekompani Pretty Ugly. Som 

ansatt danser har han jobbet med utallige frilansprosjekter. 

Han har fire ulike forestillinger 

bak seg, blant annet en helaftens forestilling, 

Experts of citiation without context. Utover 

dette har Alan både koreografert soloer og 

produsert vekkende tekster, både til egne 

og andres oppsetninger. Han er blitt omtalt 

som et ”kunstnerisk multitalent” på grunnlag 

av kreative og tekniske ferdigheter innenfor 

flere sjangere. 

Kombinasjonen dans, video og tekst og tale 

er blitt Alans kjennetegn. Han skårer høyt på 

alle grenene, og sammen gir det en fyldig og 

uttrykksfull sceneopplevelse. Publikum sitter 

igjen med en fullkommen følelse. Budskapet 

er ikke det viktigste å legge vekt på i Alans 

forestillinger. The story of the man who was an 

island gir heller en følelse av en udefinerbar 

forståelse av nærhet. 

11

aktuelt: KULTUR 

standupsuksess på 

Kvarteret 

På litt under et år har Stand- 

Up Bergen gått fra å være en 

idé til å bli Bergens eneste 

standupklubb. 

tekst: Ørjan Skaga 

Orjan08@hotmail.com 

foto: Christian Bøen 

-Nesten hvert eneste show har vært 

utsolgt. 

Det forteller en stolt Bengt Ståle Tvedt. 

Sammen med Christoffer Schelderup og Mari 

Grundnes Paus er han en av hovedpersonene 

bak StandUp Bergen. 

Konseptet er et sammarbeid mellom Aktive 

studenters forening (ASF) og Studentteateret 

Immarurus. Siden de er en frivllig organisasjon 

henter vi ingen penger ut av prosjektet, 

og alle pengene som kommer inn blir brukt 

til driften av StandUp Bergen, forteller Christoffer. 

Nylig ble StandUp Bergen nominert 

Henrik Thodesen 

12

til årets studentorganisajon av kulturstyret 

i Bergen. Sammen med Replikk, Studentersamfunnet 

i Bergen og Studentfest skal de 

kjempe om den gjeve prisen. 

Om StandUp Bergen 

StandUp Bergen ble startet av Christoffer og 

Bengt i 2005, og den første forestillingen ble 

avholdt i desember samme år. Det ble en så 

stor suksess at duoen fant ut at her måtte de 

smi mens jernet var varmt, og det ble i løpet 

av våren avholdt fem nye show. På grunn av 

den store interessen ble arrangementene flyttet 

fra Storelosjen til Teglverket på Kvarteret. 

Bengt sier at selv om de er en studentforening 

er det ikke bare studenter blant publikum. 

Dette viste den store interessen på sommershowene 

de arrangerte. I løpet av høsten er 

det satt opp syv show, og til våren kommer 

det hele 15 nye forestillinger, der både lokale 

og mer kjente standup artister kommer til å 

optre. Etter at Mari kom med på arrangørlaget 

har guttene fått etterlengtet hjelp med 

arrangementene. Siden etterspørselen er blitt 

så stor har StandUp Bergen gjort en avtale 

med musikkbutikken Apollon om forhånds 

salg av billetter. Bengt anbefaller de som vil 

være publikum av å benytte seg av dette tilbudet, 

siden salen blir fylt opp raskt. 

Har du lyst til å prøve deg som 

standupkomiker? 

Hovedmålet med klubben er å prøve å skape 

et miljø for personer som ønsker å starte med 

standup i Bergen. Bengt forteller at dette er 

noe Bergen har manglet de siste årene. De 

gode besøkstallene viser at det ikke bare er 

gjengen i StandUp Bergen som har savnet 

dette. 

- Dersom noen ønsker å prøve seg som 

standup artist er det bare å ta kontakt med en 

av oss, forteller Christoffer. 

Kontanktinformasjon finnes på hjemmesiden 

www.standupbergen.no. Her er det også 

mulig å finne innformasjon om hvem som 

skal opptre og datoer for neste show. Gjengen 

har også startet noe de kaller workshop, 

der artister kan få hjelp med nye tekster og 

ideer. 

- Dette gjør vi for å hjelpe nye talentfulle 

artister, sier Bengt Ståle Tvedt. 

Jubileumsshow 

Siste standupshow var onsdag 25. oktober. 

Her var Henrik Thodesen det store trekkplasteret, 

men også Tomas Evjen Nesse og Jan 

Rune Holden opptrådde. Konferansier var 

Kyrre Holm Johannsen, bedre kjent som P3- 

Kyrre. Også denne forestillingen var utsolgt, 

og det var stor stemning i salen. 6. desember 

feirer Standup Bergen sitt ettårs jubileum og 

skal feire dette med et kjempeshow. Hvem 

som skal opptre er enda hemmelig, men 

gjengen forteller at det blir veldig bra. Men 

først er det nytt show 29. november, forteller 

Bengt. Her kommer blant annet Andy Taffs 

og Roald Brekke til å opptre. Konferansier 

blir Terje Sporsheim, kjent fra blant annet 

skal vi danse på TV2. Dørene åpner kl. 20, 

mens showstart er kl. 21.00. 

Thomas Evjen Nesse 

Kyrre Holm Johannesen 

Christoffer Schelderup 

13

tema: MELLOM DRØM OG VIRKELIGHET 

foto: Hege Huseby 

foto: Hjørdis Maria Longva 

14

PETIT: 

en pubhistorie 

tekst: Beatrice Marlen G. Reed 

bmugr@hotmail.com 

illustrasjon: Maria E. Tripodianos 

Vi satt på puben. Uglene til Billy hadde rukket å holde øye med oss en 

god stund og juke-boxen sto allerede og spydde etter nok et ukontrollert 

overgrep: 

- Offor i hælvete funker ikke den jævla kassa når jæ trøkker. 

Stamgjestene i hjørnet hadde begynt å sikle i hverandres halvlitere og 

jentedoen var blitt en rosa-orange innsjø med potetgull-skjær i. Bush 

kunne hore rundt med Israel så mye han bare ville for verden var jo 

likevel et høl, og hva er vitsen med å bry seg når menneskene allikevel 

alltid velger å la seg bedra. Det hadde vært en bra kveld, men bunnen 

av glasset var i ferd med å flyte over. Vi hadde gått oss tomme for missantropisk 

skittkasting og mattilsynet hadde gjort køl på kebabsjappa. 

Folk hadde begynt å mumle om Jack og nach. Men kvelden hadde bare 

såvidt begynt strippeshowet. 

Hun dumpet ned ved bordet vårt med et langt øyekast på T. Sminken, 

som åpenbart hadde bidratt til å skjule litt av posene under de 

tunge øyelokkene, hadde forlengst mistet sitt opprinnelige tilholdssted. 

Det samme gjaldt brystene. De så ut til å trenge seg opp og frem 

av ren åndenød. Hun var ikke ung, omtrent på alder med våre egne 

mødre. At hun på alle vis utgjorde et fremmedelement i forsamlingen 

lot hun seg imidlertid ikke merke med. 

Så, her dere henger? 

Rødvinsblikket tok en ustø svømmetur rundt bordet for atter å stanse 

ved T hvor det desperat forsøkte å trå vannet. 

Joa, kremt! 

Vi så på hverandre, fastklemt i det tause vakumet mellom overbærende 

latter og pinlig. 

-Noen som har sigg?. 

Gud, jæ sku ønske jæ var så unge som dere, ass. Hele livet lissom. 

Foran lissom. Her sleivet hun ut en bleik arm med en teatralsk knekk 

på håndleddet. Den andre hånda hadde allerede forlatt bordplaten til 

fordel for Ts hullete bokselår. T på sin side lot ikke til å ta på vei av tilnærmelsene. 

Han kastet et megetsigende blikk ned i det grand-canyon 

som nå befant seg under hans egen hake. 

Men en interessant kvinne som deg må da ha mye interessant å fylle 

tilværelsen med? 

Jo, jo jeg jobber jo. Med unger da. Barnehage. Først nå syntes hun å 

bli klar over den akutte plassmangelen nede i utringningen. Hånleddsknekken 

hevet seg, men ga opp på halvveien og knakk tilbake. 

Jasså, jasså, og du føler at du er den rette til å passe på de små, et godt 

forbilde? Humring rundt bordet. T var i siget. 

Tja, jæ ække no`fyllikk assa, hvis det er det du tror. 

Nei, nei så lenge ungene ikke ser deg full er det jo greit. Barn skjønner 

jo ikke stort. 

På dette tidspunktet kom hånda opp fra gjemselen nede på det hullete 

bukselåret. Det rykket til inne i maskaraskogen, men T var blitt 

varm. Han kjørte på. Så lenge man lar ungene forstå hvor skapet skal 

stå, så spiller det ingen rolle hva som finnes bak skapdørene. Jeg mener, 

hvem bryr seg om barnehagetanta til ungen din, rangler rundt på by`n 

og blotter halve stasen på lørdag, så lenge hun er nykter på mandag? Vi 

lo. Det gjorde ikke hun. 

Og hva gjør du da? T blunket, satt ut av dette plutselig saklige. 

Jeg går på universitetet, matte. Det ble stille. Langsomt vendte hun 

seg mot oss. Det utvaska, bleike ansiktet var blitt loslitt. Et blikk som 

revnet ut i ingenting. 

-Sønnen min går på heroin. 

Det ble ikke noe nachspiel. Vi sa ikke stort da vi skiltes på trappa 

utenfor puben. Sto langt fra hverandre, bleike i månenatta. Det ble 

slått en vits. Tupéen til Selbekk. Ingen lo. Noen spurte etter T. Han 

hadde visst bare gått. Uten et ord. 

15

HISTORIE: 

byen som nektet å dø 

I høst i år var det 65 år siden den tyske beleiringen av Leningrad startet. 

16 

tekst:Henrik Bjørge Pedersen 

henki22@hotmail.com

Da Tyskland invaderte Sovjetunionen i juni 

1941 var et av de viktigste målene å erobre 

Leningrad, i dag kalt St. Petersburg. Ved å 

gjøre dette håpet man å avskjære de nordlige 

delene av Sovjetunionen fra resten av landet 

og å kunne omringe Moskva. Det skulle 

derimot vise seg at å erobre Leningrad ble 

meget vanskelig, og Adolf Hitler bestemte 

derfor at i stedet for å okkupere byen skulle 

man heller beleire den. Resultatet ble en 

beleiring som skulle påføre Leningrads 

innbyggere enorme lidelser. I nesten 900 

dager var byen helt eller delvis omringet, 

og i løpet av denne tiden skulle over en 

million mennesker omkomme som følge av 

sult, kulde og tysk artilleri. Her skal vi se på 

den første vinteren av beleiringen, den mest 

kritiske perioden under slaget. 

Barbarossa 

22.juni 1941 rykket en tysk hærstyrke på 

nærmere 3 millioner mann inn i sovjetisk 

territorium. Ved å bruke den nå velkjente 

Blitzkrieg-taktikken håpet man å beseire 

Den røde armé i løpet av noen uker, slik 

man hadde gjort med den britiske og 

franske hæren året før. Kodenavnet på 

invasjonen av Sovjetunionen var Operasjon 

Barbarossa og hadde som sine overordnede 

mål å sette de sovjetiske militære styrkene 

ut av spill før de kunne sette i gang en 

motoffensiv, og å erobre strategisk viktige 

byer. Her var Moskva og Leningrad utpekt 

som de viktigste. Ved å gjennomføre dette 

så fort som mulig håpet man å tvinge 

Sovjetunionen til å kapitulere og til å gå 

med på ydmykende fredsvilkår. 

Til å begynne med så også det meste 

ut til å gå etter planen. Den tyske hæren 

rykket frem i et tempo man aldri hadde sett 

maken til i krigshistorien. Mange steder 

ble de sovjetiske styrkene tatt fullstendig 

på sengen og tapene var enorme. 15.juli, 

mindre enn en måned etter invasjonen 

erobret tyskerne Smolensk i Hviterussland 

og 300 000 sovjetiske soldater ble tatt som 

krigsfanger. I september ble Den røde armé 

beseiret ved Kiev og her overgav 650 000 

sovjetiske soldater seg, den største militære 

overgivelsen i verdenshistorien. På dette 

tidspunktet var slaget ved Leningrad i full 

gang, men nå begynte den russiske vinteren 

å stagge den tyske fremrykkingen. 

En av mange samlingsplasser for lik i Leningrad. 

En beleiret by 

Allerede fra sommeren av hadde 

befolkningen i Leningrad jobbet med å 

forbedre forsvaret av byen. I tillegg til å 

bygge bunkere, grave ut antitankgrøfter 

og ødelegge veiene inn til byen hadde man 

også laget tilfluktsrom for 1,5 millioner 

mennesker. En massiv innsats, men det 

dekket bare behovet til cirka halvparten av 

befolkningen. 

Man hadde også prøvd å evakuere så 

mange barn som mulig, men forsøkene 

på å gjøre dette hadde flere ganger endt i 

tragedie. For det første gjorde ødeleggelser 

på jernbanen ut fra Leningrad at togene 

med barna ofte måtte stå på sidespor i 

flere dager. Mange barn omkom da disse 

togene ble angrepet Luftwaffe. For det 

andre ble en rekke barn evakuert til byer 

som ble erobret av den tyske hæren på vei 

mot Leningrad. De store vanskene med å 

evakuere barn gjorde at da omringningen 

var et faktum var det nesten en halv million 

barn igjen i byen. Det ble også satt i gang 

forsøk på å evakuere gamle og syke, men 

dette møtte på de samme problemene som 

med barna. Et annet gedigent problem var 

at det kom store mengder flyktninger til 

byen, noe som førte til matmangel. 

Tidlig i september var den tyske 

omringingen gjennomført og Leningrads 

forsvarere forberedte seg nå til å gi den 

tyske hæren kamp om hvert hus og hver 

gate i byen. Men det de ikke hadde forberedt 

seg på var Hitlers ordre om beleiring. Bak 

denne ordren lå det en iskald og grusom 

logikk. Man regnet med at ved å holde 

byen avskåret fra omverdenen gjennom 

vinteren som nærmet seg ville man sørge 

for at over en million mennesker ville 

omkomme som følge av sult, sykdom og 

tyske bombeangrep. Man ville også spare 

sine egne tropper for å måtte kjempe inne 

i en by, noe som ville ført til store tap. 

Tyskerne ønsket heller ikke å ha ansvar for 

å sørge for mat til 3 millioner mennesker. 

Matmangel 

Det som for alvor synliggjorde at 

Leningrad ikke var forberedt på beleiring 

17

Dagens brødrawsjon 

var den enorme matmangelen. I juli, da 

rasjonering ble innført i de fleste store 

sovjetiske byene ble det i Leningrad ikke 

satt i gang ekstratiltak i tillegg til den vanlig 

rasjoneringen, til tross for den sårbare 

beliggenheten byen hadde. Faktisk holdt 

restaurantene i Leningrad åpent helt frem 

til beleiringen av byen var gjennomført. 

Man kunne altså, samtidig som den tyske 

hæren nærmet seg i enormt tempo, spise 

russisk kaviar på Leningrads restauranter. 

Det kom derfor som et sjokk da 

man i slutten av august oppdaget at 

man bare hadde mat nok for en måned 

i matvarelagrene. På dette tidspunktet 

kontrollerte tyske styrker de fleste 

jernbanelinjene inn til byen, i tillegg til 

elven Neva. Mat og andre forsyninger 

måtte fraktes inn til Leningrad på den 

store innsjøen Ladoga. De få kaianleggene 

som var på sovjetiske hender var derimot 

i dårlig stand til å håndtere større 

forsyningsoperasjoner. I tillegg ble de 

bombet daglig. Som om ikke det var nok, 

ble lagerbygningene hvor mesteparten av 

byens matlagre befant seg bombet tidlig i 

september. Ettersom disse lagerbygningene 

var laget av tre spredte ilden seg raskt og til 

tross for at hele byens brannkorps ble sendt 

for å slukke klarte man ikke å redde stort. 

Den 12. september 1941 ble brødrasjonen 

for personer i arbeid satt ned til 500 gram 

om dagen. 

Stalins redningsmann 

Kommandanten for Leningradfronten, 

Feltmarskalk Kliment Voroshilov ble 

fjernet fra sin stilling 8.september 

1941, da Stalin fant ut at den tyske 

hæren hadde tatt kontroll over et 

viktig jernbaneknutepunkt. I tillegg 

til ikke å opplyse Stalin om dette 

hadde Voroshilov unnlatt å opplyse 

om en rekke nederlag i slaget. Denne 

uviljen mot å sende dårlige nyheter 

til Moskva gjorde at den prekære 

situasjonen Leningrad befant seg I, 

ikke ble kjent tidsnok til at den russiske 

overkommandoen kunne sette i gang 

tiltak for å forhindre den sultkatastrofen 

som var i emning i byen. 

Voroshilovs erstatter skulle i løpet av 

krigen bli en av de aller største heltene i 

sovjetisk og russisk historie. Det var han 

som fikk æren for å ha stoppet den tyske 

fremrykkingen på Moskvafronten og 

vinteren 1942-43 ledet han operasjonen 

som førte til den sovjetiske seieren ved 

Stalingrad. I tillegg til dette ledet han de 

sovjetiske styrkene i en rekke slag og var 

øverstkommanderende for den sovjetiske 

erobringen av Berlin i 1945. Oppgaven med 

å redde Leningrad ble gitt til feltmarskalk 

Georgy Zhukov. 

Zhukov skulle ikke forbli 

øverstkommanderende i Leningrad lenge, 

allerede i oktober fikk han i oppgave å 

lede forsvaret av Moskva. Men på den 

korte tiden hans ved Leningrad klarte han 

å omorganisere og forbedre forsvaret av 

byen slik at den tyske fremrykkingen ble 

stanset. 

Dødens vinter 

Som tidligere nevnt 

var matforsyningen 

det største problemet i 

Leningrad. Den eneste 

f o r s y n i n g s l i n j e n 

byen hadde var 

over Ladogasjøen, 

og denne ruten var 

både farlig og ikke 

minst utilstrekkelig. I tillegg til dette 

ble det oppdaget massiv svindel med 

rasjoneringskort. Mange benyttet seg 

av rasjoneringskortene til personer 

som var døde, hadde flyktet eller hadde 

vervet seg til hæren. Store mengde 

falske rasjoneringskort var også i omløp. 

Myndighetene understreket hvor alvorlig 

de tok denne typen svindel ved å innføre 

dødsstraff for så godt som alle lovbrudd i 

forbindelse med rasjoneringskort. 

I november 1941 nådde brødrasjonene 

sitt laveste punkt. Kroppsarbeidere fikk 250 

gram brød om dagen, cirka en tredjedel av 

det en voksen person trenger. Barn, eldre 

og personer som ikke hadde fysisk krevende 

arbeid fikk bare 175 gram brød om dagen. 

Matmangelen fikk både hjerteskjærende og 

bisarre følger. Selv om man ikke opplevde 

opptøyer i byen, da dette hadde blitt straffet 

med døden, var det ikke uvanlig at syke og 

svake personer ble frarøvet brødrasjonen 

sin. Folk var villig til å gi nær sagt hva som 

helst for mat. Ved et tilfelle ble det hengt 

opp en annonse der avsenderen tilbød seg å 

gi pianoet sitt i bytte mot noen skiver brød. 

Det er også verdt å merke seg at brødet i 

Leningrad slettes ikke alltid var laget av 

mel, i hvert fall ikke av mel som ikke var 

myglet. Cellulose, bomull og sagflis var vel 

så vanlige ingredienser. 

Etter hvert dukket det også opp 

rapporter om funn av lik som hadde store 

kjøttbiter skåret av seg, og det er mye 

som tyder på at kannibalisme forekom i 

Leningrad. Ting kan også tyde på at det i 

enkelte tilfeller gikk så langt at personer 

ble drept for å bli spist. Soldater, som var 

blant de best fødde personene i byen, ble 

etter sigende mål for denne typen aktivitet. 

Det gikk også rykter om at barn forsvant 

sporløst og at det ble solgt menneskekjøtt 

på svartebørsen. 

Tilførselen av olje og kull til 

byen stoppet opp og dette førte til at 

sentralvarme-anleggene sluttet å fungere. 

Dette førte igjen til at vannrørene frøs igjen. 

Sult og kulde 

krevde enorme 

m e n g d e r 

«det er mye som tyder 

på at over en million 

mennesker døde som følge 

av sult» 

menneskeliv, 

de offisielle 

tallene viste at 

det i november 

og desember 

1941 døde 

over 60 000 

mennesker til 

sammen. Ironisk nok var det den samme 

kulden som tok så mange menneskeliv 

i Leningrad som skulle redde byen. 

Ladogasjøen var nemlig i ferd med å 

fryse til og dette skulle gjøre det mulig 

å transportere langt større mengde 

forsyninger inn til byen enn man hadde 

klart til nå. 

18

Den frosne livlinen 

Mot slutten av november 1941, da 

forsyningssituasjonen i Leningrad hadde 

nådd sitt mest kritiske punkt, hadde endelig 

isen på den store Ladogasjøen frosset nok 

til at man kunne frakte forsyninger over 

isen. Til å begynne med ble det brukt sleder 

til transporten, men snart var isen også 

blitt tykk nok til å bære store lastebiler. Til 

tross for at man nå hadde en fungerende 

forsyningsrute inn til Leningrad tok det tid 

før den fungerte optimalt. Et avgjørende 

vendepunkt kom da de sovjetiske styrkene 

gjenerobret et viktig knutepunkt på 

jernbanen til Moskva. Ved å klare dette 

sikret man at en jevn strøm av forsyninger 

ankom østsiden av innsjøen som derifra 

kunne fraktes videre med bil. 

Sakte, men sikkert ble rasjonene i 

byen økt, og i mars 1942 var matmangel 

ikke lenger et stort problem i Leningrad. 

Dette har nok også sammenheng med at 

veien over Ladogasjøen gjorde det mulig 

å evakuere mennesker. I løpet av de første 

månedene av 1942 ble over en halv million 

mennesker evakuert. 

Til tross for dette skulle det gå lang 

tid før beleiringen av Leningrad tok 

slutt. Ikke før i januar 1944 kunne byens 

innbyggere feire seieren. Men den første 

krigsvinteren skulle vise seg å bli den 

tøffeste for Leningrad. Ettersom det tyske 

fokuset skiftet fra Leningradfronten til 

krigsskueplasser lenger sør i Sovjetunionen 

ble trykket mot byen mindre. Den 

forsyningsruten man klarte å få i stand 

vinteren 1941-42 skulle også vise seg å 

forbli åpen frem til befrielsen i 1944. 

Hva kostet slaget? 

Leningrads befolkning måtte gjennomgå 

enorme lidelser under beleiringen, og 

den første vintere var, som vi har sett, 

den verste perioden. Det offisielle tallet 

på døde vinteren 1941-42 ble etter krigen 

satt til cirka 260 000. Dette tallet, som med 

tall fra de fleste offisielle tapsrapportene 

som ble utarbeidet i Stalin-tiden, er mest 

sannsynlig for lavt. Hvor mange som døde 

i løpet av den første vinteren er umulig å 

si men det er mye som tyder på at over en 

million mennesker døde som følge av sult 

i løpet av de nesten 900 dagene byen var 

beleiret. I tillegg til denne millionen ble 

også flere hundre tusen mennesker drept 

av tyske bombe- og artilleriangrep. Man 

regner med at så mange som 1,5 millioner 

mennesker mistet livet til sammen. Dette 

tallet og de lidelsene som befolkningen 

måtte gjennomgå blir satt i perspektiv når 

man tenker på at de samlede tapstallene 

for Storbritannia og USA for hele andre 

verdenskrig var under 800 000. 

I tillegg til de voldsomme tapene 

i menneskeliv ble store deler av byen 

ødelagt. Leningrad hadde før krigen vært 

et kulturelt og kunstnerisk sentrum i 

Sovjetunionen og var også en by med stor 

historisk betydning. I tillegg til en rekke 

kirker og katedraler lå det også mange 

gamle slott og museer i byen, og i disse ble 

det oppbevart uvurderlige kunstskatter. 

Høsten 1941 satte tyskerne i gang en 

systematisk plyndring av disse skattene. 

Det mest berømte av var det såkalte 

ravrommet fra Katarinapalasset, et rom 

fullstendig dekket av rav. Dette rommet 

ble demontert og fraktet til et museum 

i Königsberg. Hva som til slutt skjedde 

med dette rommet vet man ikke sikkert. 

I 1944 ble det rapportert at rommet var 

gått tapt i et sovjetisk bombeangrep der 

museet det var utstilt på ble truffet, men 

det er mye som tyder på at de uvurderlige 

skattene ravrommet bestod av var blitt 

smuglet vekk før dette. Alle sikre spor etter 

rommet, og en rekke andre kunstskatter, 

slutter imidlertid i ruinene etter museet i 

Königsberg. 

Forsvunnet i historien? 

Til tross for at Leningrad var omringet i 

over to og et halvt år, og til tross for det 

enorme tapet av menneskeliv og de store 

ødeleggelsene, har slaget om Leningrad 

havnet i skyggen av en rekke andre 

begivenheter under andre verdenskrig. Når 

man i dag hører om krigen på Østfronten 

er det som oftest slaget ved Stalingrad og 

det sovjetiske felttoget mot Berlin som 

trekkes frem. Likeledes trekkes slaget om 

Storbritannia og invasjonen i Normandie 

ofte frem som fremtredende eksempler 

fra Vestfronten. Felles for alle disse 

begivenhetene er at de er blitt fanget opp av 

populærkulturen. Anthony Beevors bøker 

om Stalingrad og Berlin har utvilsomt 

vært med på å skape interesse for disse 

to slagene. Der Untergang, Pearl Harbour, 

Saving Private Ryan og Band of Brothers er 

gode eksempler fra film og tv. Nå tar alle 

disse for seg store og viktige begivenheter 

fra andre verdenskrig og ingen kan avvise 

den enorme betydningen for eksempel 

slaget ved Stalingrad eller invasjonen av 

Normandie hadde for utfallet av krigen. 

En kvinne strever seg gjennom snøen foran en plakat som maner til 

innsats mot fienden. 

Det er likevel påfallende at et slag der 1,5 

millioner sivile mistet livet har havnet 

blant notisene fra andre verdenskrig. 

1,5 millioner menneskeliv bør bety mer 

enn det. 

Kilder: 

-Bethell, Nicolas: World War II: 

Russia Besieged, 1978 

-Grimbergs verdenshistorie: De 

store krigene, 1978 

19

KJÆRLIGHET: 

det er ikke 

deg... 

Hvem er det da? 

tekst: Kjersti Bergheim 

Kjersti.Bergheim@student.uib.no 

illustrasjon: Andrea Rudi Lorås 

Neil Sedaka visste hva han gjorde da han 

skrev «Breaking up is hard to do». For det å slå 

opp er ingen dans på rorbua. Nei, her snakker 

vi blod, svette og store innsjøer av dine 

modigste tårer. Ihvertfall om du er den det 

slås opp med, den som blir dumpet, vraket, 

knust. Kjært barn har som kjent mange navn. 

For at du skal bli knust kreves det imidlertid 

at du har noe å knuse. Jeg har oppdaget at når 

du slenger hjertet på bordet, da kan det gå 

fryktelig galt. 

Bill.mrk. Seks pokaler 

Jeg er over normalen begeistret for statistikk, 

og ble derfor lykkelig da jeg fant et mønster 

i min hjertesorg. Statistikken sier at hvert 

tiende år slenger jeg hjertet på bordet. Det 

har aldri gått bra så langt. Den første gangen 

ble det allerede mye omtalte hjertet tegnet 

på et lyseblått brevark. Jeg skrev mitt første 

kjærlighetsbrev. Det vil si, brevet handlet 

for det meste om hvor mange pokaler jeg 

hadde fått på forrige idrettsstevne. Jeg hadde 

i hvert fall skjønt det med at man må selge 

seg selv. Mamma hjalp meg med å forfatte 

brevet, og senere ble det overlevert til den av 

guttene jeg likte best i barnehagen. Ja, for jeg 

gikk i barnehagen. Der ble jeg en stund før 

jeg begynte på barneskolen. Et helt normalt 

studieforløp. Et par år etter immatrikuleringen 

på barneskolen hadde jeg selvfølgelig glemt 

det lyseblå barnehagebrevet. Det hadde 

derimot ikke han. Han hadde gjemt brevet 

han hadde fått, og en vakker vårdag i andre 

klasse tok han opp temaet. Jeg prøvde å 

nekte for at jeg hadde skrevet noe brev, men 

det ble vanskelig da han dro frem brevet med 

underskrift og det hele. Jeg rev det i småbiter. 

Senere samlet jeg opp disse bitene av mine 

knuste tusjhjerter, og tok dem med meg så 

ingen bevis skulle finnes. De ligger fortsatt i 

skuffen min hjemme. Selv om vi ikke hadde 

vært kjærester var mitt hjerte knust for første 

gang. 

Brevvenner 

Ti år etter. Nytt brev, nye hjerter. Denne 

gangen var det klistremerkehjerter med 

kjærlighetserklæringer på engelsk. Jeg ventet i 

spenning i noen dager før jeg fikk svar. «Kan vi 

ikke heller bare være venner?», og videre den 

klassiske «Det er ikke deg, det er meg». Det 

irriterte meg og min stolthet noe grenseløst 

at jeg hadde sendt det brevet. For en gangs 

skyld kan imidlertid setningen «Det er ikke 

deg» sies å være brukt riktig. Det var ikke 

meg. Det var ikke jeg som var homofil. Jeg 

mistet en kjæreste, men fikk en ny bestevenn. 

Når guttene reiste i militæret sa han «det blir 

ikke noe problem for deg å holde på en gutt, 

du er jo så flink til å skrive brev». Jeg tenkte at 

han har virkelig skjønt hva gutter generelt og 

militærgutter spesielt er ute etter: Brev. Tro 

meg, mine brevskrivingsdager var over. Jeg 

fikk broken heart-smykket i retur og puttet 

det i bevisskuffen min som bevis nummer to. 

«Sjokkis» 

Nye ti år. Det er vel ikke vanskelig å forstå 

hva som kommer. Jeg har fortsatt ikke lært 

av mine feilgrep, og tenker at når ting går 

dårlig er det bare å pøse på med hjerter. Jeg 

prøvde meg med hjertesjokolader. Når hans 

eneste respons er «Er den fra Nederland?» så 

er det et fryktelig dårlig tegn. Han slo opp 

noen setninger senere. Da jeg fortalte det 

til bestevenninnen min sa hun: «Det er da 

du skulle ha nappet tilbake den sjokoladen». 

Hadde jeg gjort det hadde dette vært bevis 

nummer tre i skuffen. Det var imidlertid 

ikke det jeg tenkte på der og da, jeg kunne 

bare atter en gang slå fast at hjerte er lik 

smerte. Hvordan skal man slå opp på en bra 

måte? Jeg har også vært på andre siden av 

hjertesmykker og tegnede hjerter på brev og 

hender. Jeg har også spurt om vi ikke heller 

skulle være venner. Poenget er at det er lenge 

siden. Når du er barn har du lov til å si sånt, 

ikke når du er voksen og ikke mener det. Jeg 

er så slem at jeg konfronterer de som sier 

det. «Være venner, hva mener du med det? 

At vi skal treffes og gå på kafè av og til?» Da 

sier de selvfølgelig «nei, nei, nei, det er jo 

20

are sånn man sier». Det å «være venner» i 

denne sammenhengen betyr å håpe at man 

aldri treffer hverandre igjen. Skulle man 

komme til å gjøre det vil man krysse gater og 

kontinenter for å slippe unna. En venninne av 

meg sa at grunnen til at det var kjipt å treffe 

igjen eksen var fordi «han har jo sett meg 

naken». Jeg tenkte at det er ingenting. Jeg har 

vist mitt sanne jeg. Snufsende, uten sminke 

og i Nord-Europas styggeste morgenkåpe 

ser jeg mest ut som noe som burde ha bodd 

under en bro. Synd for meg, selvfølgelig, men 

de som virkelig har problemer er de som må 

leve med det bildet brent fast på netthinnen 

resten av livet. 

På leting 

Alle vet at «Det er ikke deg» betyr «Det er deg». 

Det er imidlertid ikke den eneste replikken 

som går igjen. Flere av mine venninner har 

hatt kjærester som plutselig måtte «finne seg 

selv». Såvidt jeg vet har de fortsatt ikke funnet 

seg, så de går vel der ute og leter et sted, noen 

av dem på andre kontinenter. «Jeg må finne 

meg selv» betyr gjerne «Jeg har funnet en 

annen». Gutter blir ofte beskylt for å være 

ekstremt dårlige til å lete, men det å finne en 

ny kjæreste mens de er i et forhold klarer de 

overraskende lett. Det klarer jenter også. Så 

forklarer de bruddet med at «Vi har vokst fra 

hverandre». Noe som selvfølgelig betyr «Jeg 

har vokst ifra deg». 

Rene brudd 

«Eg kuttar» sier de visst her i Bergen. 

Enkelt og greit. Det var slik vi gjorde det på 

barneskolen. «Jeg slår opp» eller «Det er slutt». 

Vi kalte ikke en spade for et graveredskap. 

Selv om beskjeden ofte gikk gjennom flere 

ledd fikk du ihvertfall klar melding. Jeg har 

fått smake den metoden også. Jeg hadde vært 

fjerdeklasseutro så det holdt. På en fotballcup 

holdt jeg meg mest sammen med en annen 

gutt fra et annet lag. Det blir brudd av slikt. 

Men et rent brudd, som legene sier. No strings 

attached. Det kan selvfølgelig være fælt å 

være så direkte, men noen ganger må det til. 

I et innslag på australsk frokost-tv spurte en 

gjest om han fikk lov til å si noe til kjæresten 

på direkten. Verden holdt pusten, 

eller ihvertfall et øye på skjermen 

og forventet et frieri. Det som 

derimot kom var den høylydte og 

klokkeklare beskjeden: «Get the 

fuck out of my life». 

Klok av skade 

Jenta ble sikkert knust, det er i tilfelle ikke 

første gangen. Jenter og hjerter blir knust 

hele tiden. Bare spør Oprah eller mamma. Da 

søsteren min fortalte mamma at hun hadde 

fått seg ny kjæreste var responsen «Pass 

på så han ikke lurer deg da». Hun har vært 

bekymret over «Everybody hurts» på repeat 

før. Så dette vet hun. Man blir vel klokere 

med alderen. Jeg gleder meg til jeg blir 35. 

Etter min statistikk er det neste gang jeg skal 

slenge hjertet på bordet. Denne gangen skal 

jeg imidlertid være føre var. Bevisskuffen er 

lukket, hjertet låst. Jeg skal slå opp før han 

gjør det, knuse før jeg blir knust. Jeg skal 

brøle så høyt jeg kan, samt skrive det på en 

stor hjerteformet plakat: «Det er deg, det er 

ihvertfall ikke meg. Og vi kommer aldri under 

noen omstendigheter til 

å være venner».


foto: Ellen H. Suhrke

foto: Elizabeth Pettersen 

foto: Elizabeth Pettersen 

23

om å samle 

Vil du vere med heim og sjå 

på frimerkesamlinga mi? 

tekst og illustrasjon: Hjørdis Maria Longva 

pistasjeis@hotmail.com 

Det er ikkje so mykje å sjå, om eg skal vere 

heilt ærleg. Eg har to frimerke i lommeboka 

som er ganske fine. Det eine er blått og har 

bilete av ein steinbit på seg. Han ser ein smule 

olm ut, der han ligg og glor ut frå den vesle 

papirfliken sin. Jaja, han kan skule alt han vil 

for meg, frimerket er framleis ikkje skjenda 

av stempelsverte, so eg vil vel finne høve til 

å bli av med han snart. Det andre frimerket 

mitt er meir verneverdig. Det har ”Julenissen 

og Rudolf Raudsnute i motvind” til motiv, 

og kom til meg førre romjula, flygande med 

ein stor panserfugl frå dei britiske øyane. 

Det britiske julemerket er kronjuvelen i 

samlinga mi, og skal følgjeleg få lov til å bo i 

lommeboka ei stund til. Imponert? 

Kvalitet og kvantitet 

Eg hadde ei dugande frimerkesamling då eg 

gjekk på barneskulen, men kjøttmeisene veit 

kvar den kan ha gjort av seg. Eg var ein utprega 

dårleg samlar som skjeldan heldt ut lengre enn 

tre dagar før eg ga blaffen og fann meg andre 

vis å fordrive tida på. Det var skiljet mellom 

kvantitet og kvalitet vart vanskeleg å få tak 

på. Ein gong tok eg med meg ryggsekk ned 

i fjøra og fylte han med eklogitt frå moloen. 

Det var fin stein, men det skal ganske mange 

settjekasser til for å røme sytten kilo. Ein ting 

er å vere fascinert av noko og vie det særskild 

merksemd. Men når ein først har sett ljoset, 

anten det er i frimerker, reklamepennar, OLeffektar 

eller rosemåla gjenstandar, skal det 

mykje sjølvdisiplin og ein god sjette sans til, 

for å skilje mellom skrot og skattar. Det er 

fort gjort å drage samlinga full med alskens 

tulleting, som har korkje sentimentalverdi 

eller anna verdi. Dette er ei fallgruve, både 

for småsamlarane og dei meir heilhjarta. Det 

er viktig å vite kva ein er ute etter, å finne 

seg ei nisje. Til dømes hevdar dei som har 

peiling, at brev med originale frimerke og 

poststempel frå små avkrokar i grisgrendte 

strøk, er siste skrik innan filatelistmiljøet. 

Den ferske frimerkesamlaren 

Du har fått eit frimerkesamlesett til 

åtteårsdagen din og gyv laus på prosjektet 

med blod på tann. Først grev du deg gjennom 

lag på lag med gamle brev og postkort som 

har samla støv på mørkeloftet i årevis. Greit 

nok. Du klipper, bløyter, pressar og sett inn i 

albumet. Når heimen er renska for merker, 

legg du i veg til hobbybutikken for å kjøpe 

fleire. Då du enno er høg på entusiasme tek 

du den største pakken du finn. Det kriblar i 

samtlege ti fingertuppar når du ser for deg 

korleis frimerkesamlinga skal grø seg gjev og 

storslagen. Du bløyter og ventar. So er tida 

komen for å fiske merka ut av bløytekaret og 

inn i ei eller anna tjukk bok for press og tørk. 

Men det har oppstått eit problem. Problemet 

er at du har meir lyst til å gjere noko anna. 

Keisemda har kome over deg og du tek til å 

undrast om det eigentleg er noko stas å samle 

på frimerke. Sannsynlegvis vil du fiske opp eit 

titals merker som du synest er spesielt fine 

og la resten svinne hen til pappmasjé i løpet 

av natta. Det vart litt for lett. Det finnest 

drøssevis av hobbybutikkar og millionar av 

frimerkepakkar du kan kjøpe. Du har innsett 

at det ikkje finnest noko skilnad mellom den 

pakken du har kjøpt og den som ligg att på 

butikkhylla og følgjeleg dabbar interessa 

av. Eit slikt døme gir oss spørmålet: Kva 

mekanismar er det som verkar inn i eit 

samlarsinn? 

Ei bittelita psykoanalyse 

Det gjeld å ta hensyn til 

jaktinstinktet. Med andre 

ord, ein må finne seg 

noko å samle på som er 

utfordrande og fengjer 

tilstrekkeleg. Vidare er 

ein heilhjarta samlar 

som oftast systematisk 

til fingerspissane. Det er 

som å leggje puslespel. Du 

skaffar deg fagkunnskap 

og held augene opne, 

fyller att eit hol om 

gongen. Dersom 

ein har ordensans i 

blodet, er det givande 

å ha noko å halde 

orden på. Meistring 

gir sjølvtillit, som 

pedagogane ville ha 

sagt det. Om ein får 

den same effekten 

av å samle på tomme 

snusboksar etter eige 

forbruk, som å samle 

på sølvskeier frå 1800- 

talet er lite truleg. Der 

er eit skilje. Skilnaden 

er hovudsakeleg fundert 

i finansielt rammeverk 

og lidenskap. Ein 

finn knappast nokon 

som legg seg til 

verdifulle samlingar 

utifrå økonomisk 

24

motivasjon. Men valmuligheitene og 

potensialet for samlinga er sjølvsagt mykje 

større for dei som har tid og pengar å ødsle. 

Statistikken fortel oss dessutan at det er langt 

fleire menn enn kvinner som samlar i stor stil. 

Damene held seg stort sett til julekrybber og 

fingerbøl. Samlediller som ikkje kjem i vegen 

for andre gjeremål og hushaldingsbudsjett. 

Er det ”kjonnsrøllemonsteret” som er på 

ferde igjen? 

Mimring og mistanke 

I fjerdeklasse var alle frelst på klinkekuler. 

Neste året var det pins som gjaldt, men 

somme gav blaffen i den trenden og lot seg 

heller smitte av pogg-basillen. Du hugsar dei 

kanskje? Dei meiningslause små pappbrikkene 

med glorete, gjerne litt makabre bilete på 

oversida? Det skulle visstnok vere råd å 

spele eit slags loppespel med dei, men ingen 

greide å dekode spelereglane, so vi brukte 

dei heller som byttekort. Pogg-brikkene 

var, slik det demrar i min hjernebark, 

byrjinga på ei ny epoke. Dei kommersielle 

samlebølgene var i anmarsj. Vi hadde rett 

nok klistremerkeplakatar som vedlegg til 

Donaldblad og Kindereggfigurar frå før, men 

marknadsføringa av slike konsept var på 

langt nær so intensiv som ho etterkvart har 

blitt. Ei overflod av ting, er vel kanskje orsaka 

til at born i dag ikkje viar dei tradisjonelle 

samlegreinene større merksemd. Eg tenkjer 

då på klinkekuler, frimerke, serviettar, 

viskelær, såpefigurar og slikt noko. Då mor 

mi samla på serviettar som ung, var det 

ikkje so mange serviettar på marknaden. 

No er det serviettar i sikte kvar enn du snur 

deg. Småsamlarane søkjer etter alternative 

jaktmarkar, og dei har rikeleg å ta av. Somme 

av alternativa er meir tydelege enn andre. Det 

er nemleg mange skarpe hovud der ute med 

forretningssans, som veit å drage nytte av 

borna sine nykkar. Det ligg mykje klingande 

mynt i å tilretteleggje jaktmarker for 

samlande smårollingar. 

Konseptsamling 

Pokémon er eit lettvint døme. På det verste 

var det uråd å kome seg gjennom ein dag utan 

å høyre eller sjå noko som kunne relaterast 

til denne trenden. Du hadde ikkje berre 

samlekort. Det følgte med ein tv-serie (der 

ihuga samlarar kunne pugge monsternamn 

og lære kamptaktikkar), leiker, brettspel, 

kosebamsar og dataspel og anna. Det ville 

ikkje forundre meg om det finnest ein 

Pokémon-park ein eller anna staden i Japan, 

der ein kan ri på ryggen til overdimensjonerte 

Mjau- og Pikachu-figurar mot ein symbolsk 

sum klingande mynt. Akkurat når ein trudde 

klimaks var nådd kjem oppfølgjaren, spinoff 

konseptet Digimon, for å gje dei ”hippe 

kidsa” meir lykkerus, med magiske vesen i 

samlekortformat. Digimon vart heldigvis 

aldri nokon braksuksess. Synergieffekten er 

interessant. Ved å spele på mange strengar 

samstundes kan dei konserna som tek del 

i dette marknadssegmentet få meir att for 

investeringane sine. Når noko tek av og vert 

populært, gjeng det berre ein augneblink eller 

to før dei same figurane dukkar opp i alle 

tenkelege former. Det er ikkje berre snakk 

om å samle på plastikkdyr frå Kinderegg, og 

kanskje kjøpe seg eit egg kvar laurdag. No 

samlar ungane på eit heilt konsept. I løpet 

av dei to til tre månedane bølgja rullar, kan 

ein få kjøpt teiknefilmar, brus, samlekort, 

nøkkelringar, brettspel, dataspel, klede og 

tyggegummi, m.m. Alt i hop fortel om 

same heltane og skurkane. På internettsida 

kan ein få sin eigen brukarkonto. 

Foreldra til “samlarkidsa” kan få sin eigen 

støttebrukarkonto. Det vil tilsynelatande 

ingen ende ta. 

Men... 

Plutseleg ingen som gidd å snakke om 

”greie-tingen” lengre. Den store hop er gått 

lei og fått nye innfall eller diller. Snart kjem 

neste bølge rullande. For meg er det einaste 

som kjem rullande nostalgien. Er det ingen 

som framleis har ei kasse serviettar ståande 

under senga si? Kanskje eg skal utvide 

frimerkesamlinga mi? 

25

KULTUR: 

W.W.O.D.? 

Kvasi-intellektuell analyse og litt kos, 

featuring min egen beste venninne og 

heltinne. 

tekst: Helene Lindqvist 

Helene.lindqvist@student.uib.no 

John Travolta er æresgjest og holder en tåredryppende 

tale. Ferdiginnspilte gratulasjoner 

fra Tom Cruise, Celine Dion, Jennifer 

Lopez og mange flere vises på storskjerm. 

Tina Turner er flydd in fra Sveits for å synge 

«Simply the best». Under alle andre omstendigheter 

ville jeg blitt kvalm og provosert. 

Men ikke nå. I stedet triller tårene. Oprah 

Winfrey fyller femti år, og jeg unner henne 

all den hyllesten hun får. Aller helst ville jeg 

ha vært på festen selv, men i mangel av en 

invitasjon følger jeg festen via min Oprah 20th 

Anniversary Collection DVD-box. 

All that – and then some! 

«The Oprah Winfrey show» kan i 2006 feire 

20 år som show med nasjonal sendeflate 

i USA. Talkshowet ses av gjennomsnittlig 

49 million mennesker i uka i USA, men det 

er ikke bare amerikanerne som koser seg. 

Oprah når 117 land over hele verden, fra Australia 

til Zimbabwe og Norge. På de siste 20 

åra, er rundt 4000 show laget. Hvert program 

har et studiopublikum på rundt 300 personer, 

hvor overvekten av kvinner er formidabel. 

Forholdet mellom kvinner og menn er hele 

19 til 1. 

Det første programmet som gikk nasjonalt 

hadde «How to marry the man or woman 

of your choice» som tema, og det skulle vise 

seg å ikke være helt fjernt fra hva programmet 

senere har dreid seg mye om. Gjennom 

de siste årene har foreldreproblematikk og 

familierelasjoner vært de vanligste temaene, 

samtidig som det også ofte handler om helt 

andre ting. Showet veksler dessuten mellom 

å handle om vanlige mennesker og kjendiser. 

Til nå er det Julia Roberts som med sine ti 

besøk holder rekorden over hyppigst besøkende 

kvinnelige gjester, mens den avdøde 

sangeren Luther Vandross har vært der 11 

ganger, og topper herrekjendisenes liste. 

Oprah Winfrey innehar topp 10-plasseringer 

på lister over verdens mektigste kvinner 

både hos Time, Forbes og Life Magazine. I 

tillegg til tv-showet eier hun dessuten kabelkanalen 

Oxygen, hun utgir bladene O at home 

og O magazine, hun har sin egen radiostasjon, 

sitt eget produksjonsselskap, sin egen bokklubb 

og flere veldedighetsorganisasjoner. 

Kulturelt fenomen 

Oprah, som ikke lenger trenger et etternavn, 

har blitt et kulturelt og moralsk ikon for 

sin gigantiske fanskare. Hun er menneske, 

fenomen og merkevare på én gang. Årsakene 

26 

til hennes suksess er mange, og bredden er 

nok én av dem. At showet synes å dekke over 

veldig mange temaer, gir det en svært bred 

appell. En overvekt av familierelasjoner til 

tross: Det er ikke alltid like lett å finne den 

røde tråden i Oprahs interesser, og programtitlene 

gjennom tidene vitner om en allsidig 

dame. Showets overskrifter de siste årene 

har variert fra det helt trivielle, som «Does 

my butt look big?», til grunnleggende problemer 

ved det amerikanske samfunn, tatt opp 

i program som «Inside the lives of people 

living on minimum wage». Noen ekle tema 

har hun også vært innom, «Female teachers, 

young boys, secret sex at school» er et 

eksempel på slike. I disse dager har dessuten 

hele Norge debutert på showet, representert 

ved småbarnsmoren Trine Grung – en stolt 

ambassadør for den norske velferdsstaten 

skal vi tro Oprahs nettsider. 

Når Oprah entrer studio i begynnelsen 

av et program, blir hun alltid møtt som en 

superstjerne av sitt studiopublikum. Sitter 

man hjemme i sofaen virker det iblant en 

smule overdrevet, men det er vel bare å innse 

at det er «Oprah-effekten». Oprah er ikke kun 

en kjendis blant mange. Eva Illouz, forfatteren 

av boka Oprah Winfrey and the glamour of

misery, går 

faktisk så 

langt som å 

kalle Oprah en 

av de viktigste 

amerikanske kulturelle 

fenomenene fra 

det tyvende århundrets 

andre halvdel. I 2003 danket 

hun dessuten ut både Supermann 

og Elvis Presley på kanalen 

VH1s kåring over største popkulturelle 

ikon gjennom alle tider. Rundt henne vokser 

det opp nye begreper som «oprahization» 

og «big fat Oprah tits» («BFOT»), og showet 

hennes ble også parodiert i Scary movie 4. 

Denne parodien og nevnte nye begreper kan 

nok ikke bare forstås positivt, men likevel 

lurer anerkjennelsen i bakgrunnen. 

Gjest i eget show 

En analytisk tilnærming til Oprah og hennes 

show er vanskelig å få til. Hun er høykultur 

og lavkultur samtidig. Programmet hennes 

kan karakteriseres som lavterskel, samtidig 

som det ofte tar for seg viktige temaer - alt 

i smakfull innpakning. Motsetningene er 

store mellom Julia Roberts og en alenemor 

på «welfare», men begge kvinnene synes å ha 

en like stor plass i Oprahs hjerte. Åpenbart er 

dette en oppskrift som fungerer. 

Et punkt Oprah skiller seg veldig fra andre 

talkshowverter på, er hennes personlige involvering 

i intervjuobjektene. Hun har et stort 

talent for å formidle vanlige menneskers private 

sorg for å skape seeroppslutning. Samtidig 

er hun en sympatisk programleder, og 

ingen (kanskje med unntak av forfatter James 

Frey), drar derfra uten å ha mottatt rikelig 

med støtte og oppbakking. 

Oprah er like mye venninne som 

intervjuer. Dette kommer blant annet 

tydelig fram ved hennes tendens til å la 

hele intervjusituasjonen ta en speilvending. 

Teknikken fungerer slik at Oprah ikke bare er 

en utenforstående part som stiller spørsmål, 

men hun deler også av sine egne erfaringer på 

området. Når en gjest forteller om overgrep, 

knytter hun det straks opp til egne erfaringer. 

Slik er det ikke alltid lett å skille mellom 

programlederen Oprah og gjesten Oprah. 

Hennes biografi og showet er på denne 

måten gjensidig bekreftende. Det at hun på 

grunn av egen bakgrunn er ekstra rustet til 

å motta gjester med tragiske historier, er 

noe hun også understreker selv. Teknikken 

virker selvsagt svært positivt på hennes egen 

popularitet og bankkonto, samtidig som det 

også har en positiv effekt på gjestene og publikum. 

Junk in the trunk 

Den tradisjonelle stjernen forbindes med glitter 

og glamour, lykke, romantikk og luksus. 

Men det er ikke slik vi kjenner Oprah. Vel 

lever hun et liv i luksus og er å se på glamorøse 

tilstelninger som for eksempel Oscarutdelingen. 

Men de fine tingene deler hun 

med seerne på «Oprahs favourite things» 

-programmene, og i Oscarkjolene ser hun 

sjelden veldig bra ut. Oprah er ikke stjerne på 

grunn av sitt flotte utseende eller at hun har 

spilt i store filmer. Uten sminke er hun faktisk 

forferdelig stygg. I tillegg er hennes vektproblemer 

svært omtalte: hun har hoppet 

fra mye «junk in the trunk» til skremmende 

tynn og tilbake igjen utallige ganger. Til tross 

for at hun har oppgitt det som sårende å lese 

artikler om hvor feit hun har blitt i ukeblader, 

er hun likevel veldig åpen om problemet. I et 

av de tidligere showene, hvor hun er på sitt 

desidert tynneste, kom hun trekkende inn på 

scenen med en vogn med mengden fett hun 

hadde tatt av. 

Oprah Winfrey sies å være den kjendisen 

hvis privatliv er best kjent blant offentligheten. 

Alle som leser ukeblader eller kjøper 

uautoriserte biografier på amazon.com vet at 

denne dama har vært seksuelt misbrukt av 

familiemedlemmer, hun har mista en baby, 

hun har brukt narkotika, hun er svart, hun er 

ugift, hun har som nevnt vektproblemer, hun 

er over 50, og hun har attpåtil vært saksøkt. 

Så fattig og stakkarslig bakgrunn har hun faktisk, 

at navnet hennes, Oprah, egentlig skulle 

være Orpah - men familiemedlemmene 

hennes kunne ikke stave. 

Politisk agenda? 

Oprah møtte stor kritikk da hun i forkant av 

den amerikanske invasjonen av Irak framholdt 

en antikrigslinje. Men hennes talkshow 

er ikke uttalt politisk. Dersom det var det, 

ville det neppe hatt like stor oppslutning, da 

Sympatisk talkshow-vertinne

det til en viss grad kan være rimelig å anta 

at hun politisk sett ligger mer til venstre 

enn sitt publikum. Likevel trenger man ikke 

grave dypt for å se at Oprah har meninger. 

Showet hennes har en klar agenda i forhold 

til å bringe usynlige stemmer fram i lyset. 

Det er et sterkt bidrag i kampen om å bygge 

ned fordommer på mange nivåer og å bevisstgjøre 

amerikanere om store urettferdigheter 

i eget land. Oprahs hemmelighet 

er å ramme engasjementet inn i kulturelle 

og moralske verdier heller enn i politisk og 

ideologisk snakkeri. Aids, raseproblematikk, 

spiseforstyrrelser, angst og fattigdom er noen 

av temaene Oprah stadig gir et menneskelig 

ansikt. 

Til forskjell fra mange andre driver ikke 

Oprah bare med snakk. Gjennom sitt show 

oppfordrer og inspirerer hun seerne sine til 

selv å bidra aktivt til et bedre samfunn. Enten 

det er ved å gjøre en god gjerning i nabolaget, 

eller for eksempel ved å støtte hennes «Angel 

network». «Angel network» er en veldedighetsorganisasjon 

hun opprettet i 1998 som 

den dag i dag hjelper underprivilegerte mennesker. 

Til nå er rundt 51 millioner dollar 

samlet inn. Oprah er dessuten den kjendisen 

innen amerikansk showbusiness som donerer 

flest av sine egne penger til veldedighet. 

Utdanning er et område hun satser stort på, 

og flere av hennes kjente bidrag har gått til å 

gi svarte amerikanere collegestipend. 

Lesbisk Oprah 

Selvsagt kommer ingen unna med å være 

superstjerne uten å også møte litt motgang 

og sladder. Negative kritikker synes 

å være en obligatorisk søster til suksess. Er 

du i tillegg bestevenn med scientologer og 

psykiatrifornektere og eier et månedsmagasin 

som alltid har deg selv som forsidepike, 

da har du satt deg lagelig til for hogg. Er du 

ugift og snakker konstant om bestevenninna 

di, Gayle King, må du kanskje også tåle å bli 

«mistenkt» for å være lesbisk. 

For de som husker de fargeglade Jesusarmbånda 

som florerte for en tid tilbake, 

framstår denne artikkelens overskrift som en 

fiffig referanse, eller eventuelt som et tegn på 

dårlig humor. Forkortelsen står selvsagt for 

«What Would Oprah Do?», og finnes å få kjøpt 

på t-skjorter via internettsiden uglyt-shirts. 

com. Muligens er skjortemakerne inspirert av 

deltakeren i det amerikanske realityshowet 

the Benefactor som var så besatt av Oprah at 

han alltid spurte seg selv om hva Oprah ville 

gjort før han tok viktige beslutninger. I net- 

Oprah feirer sitt 20-års jubileum med DVD-utgivelse 

tsidens beskrivelse av t-skjorta leser vi om 

hvor fantastisk Oprah er, men etter navnet 

på siden å dømme, er det rimelig å anta at 

det er ironisk ment. På samme måte er det 

ikke lett å vurdere seriøsiteten til forslag av 

typen «Oprah for president» som til stadighet 

dukker opp på snodige internettsider. 

For min egen del ble jeg litt skeptisk til 

Oprah sommeren 2005, da nyheten om at 

hun ble nektet adgang til fasjonable Hermès 

i Paris etter stengetid gikk verden rundt. 

«Er du i tillegg bestevenn med scientologer og psyki 

som alltid har deg selv som forsidepike, da h 

Ikke få kjendiser har vært på besøk i 

Oprahs berømte sofa 

28

Oprah ble veldig fornærmet, og mente det 

var fordi hun var svart. Maken til paranoia, 

var min umiddelbare tanke. Men da jeg leste 

videre at butikken er kjent for å holde åpent 

etter stengetid for VIP-kunder, lot jeg tvilen 

komme Oprah til gode. Og jeg nikket gjenkjennende 

til hennes uttalelse «I know the difference 

between a store that is closed, and a 

store that is closed to me». Om Oprah bidrar 

til å idealisere både sin og andres offerstatus 

er dog verdt en debatt. 

Bestevenninne på DVD 

For nordmenn uten kabel-tv er DVD-boxen 

The Oprah Winfrey Show - 20th Anniversary collection 

et bra alternativ. For under 500-lappen 

får du 17 timer og 15 minutter med høydepunkter 

fra showets begynnelse og fram til i 

dag. På de seks diskene kan du blant annet 

fråtse i sorg ved å høre historiene til etterlatte 

etter ellevte september, og du kan grøsse over 

en far som drepte seg selv og alle barna sine. 

Dersom du er en av dem som liker å henge 

med i debatten rundt Tom Cruise, kan det 

være nyttig å se Oprahs kavalkade over Tom 

Cruises utvikling som Oprahgjest. Liker du 

å tro at du er samfunnsengasjert kan du bli 

med Oprah til Sør-Afrika og ta del i hennes 

julefest for fattige barn, eller du kan bli satt ut 

av intervjuobjektet som på slutten av 80-tallet 

foreslo å putte AIDS-syke i reservater: «like 

they did with the indians». Journalistspirer 

kan dra nytte av Oprahs første auditiontape. 

Jålejenter kan le av Oprahs mange hårfrisyrer 

og rare klær og bli forundret over at det deles 

ut stygge pyjamaser og rosa silkevesker med 

bursdagslogo på hennes «birthday bash». Alt 

dette og mye mer altså, denne samlingen 

burde ha noe for enhver. Nytes for eksempel 

mens du spiser kake en søndag ettermiddag. 

Populærkultur er for mange ensbetydende 

med dårlig kvalitet og noe man skal 

heve seg over. Enten fordi det rett og slett er 

dårlig, eller så fordi man føler at det forventes. 

I min vitenskapelig tvilsomme empiri, omfavnes 

likevel populærkulturen representert 

ved Oprah Winfrey i økende grad. Noen tar 

det så langt at de prøver å bli Oprah. Supermodellen 

Tyra Banks har laget sin egen kopi 

av the Oprah show - the Tyra Banks show. Dette 

pinlige showet står som strålende bevis på at 

det skal mer enn fine pupper til for å lage bra 

TV. Oprah er «all that». Og alle vi andre, Tyra 

Banks inkludert, må bare innse at det er ikke 

vi. 

Kilder: 

- Illouz, Eva (2003): Oprah Winfrey and the 

glamour of misery. Columbia University 

Press. New York. 

- DVD: the Oprah Winfrey show 20 th anniversary 

collection 

- Krohn, Katherine (2002): Oprah Winfrey 

biography. Lerner Publications Company 

Minneapolis 

- www.oprah.com 

wikipedia.org: 17. oktober 

2006, 17:34 

atrifornektere og eier et månedsmagasin 

ar du satt deg lagelig til for hogg»

MUSIKK: 

Ein venneflokk i Tønsberg leikar seg. Plutseleg tek dei opp instrumenta sine. Og 

leiken fortsetter… 

ei musikalsk 

leikegrind 

tekst: Charlotte Hånes 

charlotte.hanes@student.uib.no 

Jaga Jazzist begynte å spele i lag i 1994, då 

fleire av medlemmane berre var 14 år gamle. 

Bandet har 10 medlemmar som set sitt individuelle 

særpreg på musikken. Fleire har 

tilknytning til jazzmiljøet i Oslo og har vore 

elevar ved jazzlinja på Norges musikkhøgskole. 

Av dei kan nemnast Mathias Eick på 

trompet, Even Ormestad på bass, Andreas 

Hessen Schei på piano og Andreas Mjøs på 

vibrafon. Dei gav ut albumet Jævla Jazzist 

Grete Stitz, som no er utseld og ikkje trykkast 

i fleire opplag. Dette var eit album som vert 

nemd i same ordlyd som «å prøve utan å vere 

redd for å feile». Det kan kanskje disuterast 

kva som ligg i dette utsagnet, men det var 

uansett eit steg på veg i retning av det soundet 

som Jaga legg til grunn for i A livingroom 

hush. Jaga-soundet. Eit heilt unikt lydbilete 

som berre kan høyrast ut som dei sjølve. 

Jaga-sound? 

Jaga har sin eigen sjanger. Musikken deira er 

ei samansmelting av jazz, elektronika, med 

element både fra rock, pop, techno og samtidsmusikk. 

Dei har tidlegare vorte samanlikna 

med musikk av John Coltrane, Don 

Cherry og Eric Satiè, men inspirasjonskjeldene 

er m a n g e . 

Dei viktige, ifølgje dei sjølve, er blant andre 

Motorsphyco, Bigbang, Thomas Dybdahl, In 

the Country, A-ha, Kim Hiortøy, Sonic Youth 

Michael Jackson, The Beatles, Dead Kennedys, 

Miles Davies & Gil Evans, Radiohead, 

Sigur Ròs, Beastie Boys. 

Jaga Jazzist liknar på eit storband i besetningen. 

Kompet består av piano, bass, gitar 

og slagverk og ei blåserekke med tuba, trombone, 

saxofon og trompet. I tillegg kjem 

vibrafon, perkusjon og innslag av elektroniske 

effektar. Medlemmane spelar mange av 

dei ulike instrumenta og byttar på å spele. Dei 

lagar alle låtane sjølv. Låtane er som regel ein 

kombinasjon av komponerte blåsar-arrangement 

og improvisasjon. Det er energisk, rått 

og ekte, samtidig som det er sofistikert og 

gjennomkomponert. Gode melodiar over 

komplekse rytmar som legg seg i øyrene, 

fargerike klangar som sender deg i inn i 

klanghimmelen, spetta av elektroniske effektar. 

Det er Jaga i eit nøtteskal. 

Platene 

A livingroom Hush sendte Jaga ut i musikkrommet 

i 2001 på ei sky av godord. Av låtar 

som utmerkar seg spesielt på plata må «Airborne» 

nemnast. «Airborne» har ein 

utrulig god 

oppbygning og dynamikk, medan den intense 

sax-soloen til Lars Horntvedt tek låta til nye 

høgder. A Livingroom Hush blei etterfulgt av 

The Stix som kom ut i 2003. Her gjer elektronika 

seg meir gjeldande. The Stix er meir prega 

av elektroniske effekter, men samtidig som 

dei har gode, solide arrangement på botnen. 

Slik klarer dei å bevare det ekte inntrykket, 

sjølv om resultatet er meir glatt og produsert 

denne gongen. Med denne ytterligare integreringa 

av elektronikk i musikken Jaga-soundet 

har utvida seg ytterligare ein dimensjon. Kvar 

går vegen neste gong? 

What we must er det nyaste Jaga Jazzist 

har gitt ut. Plata kom ut i 2005. Den er resultatet 

av eit spesielt opptak som Jaga gjorde på 

Spydeberg, kalla The Spydeberg Session. No har 

Jaga teke eit steg nærare rocken, med meir 

bruk av elektriske gitarar og enklare rytmer 

langt framme i lydbiletet. Blåsarane dannar 

her eit klangteppe i bakgrunnen og fyller det 

harmoniske lydbiletet på ekte Jaga-vis. Jaga 

har erobra dermed rocken. 

Nokon har sagt at grunnen til at Jaga 

Jazzist er eit unikt band innan norsk musikk 

er deira evne til å heile tida fornye seg og 

heile tida søkje etter nye uttrykk. Jazzistane 

leikar seg enno og dei har ikkje tenkt å slutte 

med det fyrste. 

30 

Kjelde: 

www.jagajazzist.com


foto: Hege Huseby 

31

KULTUR: 

kulturelle vitaminer 

Gladnyhet: Rett over dammen blomstrer kulturen som aldri før. 

tekst: Synne Ytre Arne 

synnesol@hotmail.com 

illustrasjon: Abdrea Rudi Lorås 

Det er august. Sola varmer sommertrøtte 

kropper i Bergen by. Jeg busser til Flesland, 

sjekker inn og går til gaten. Det er ingen 

andre der. Eller jo, nå kommer det fire menn. 

Og et kjærestepar. Og en herremann, med 

stresskoffert og dress. Der ja, det var alle. Så 

kommer en travel dame med aviser og vertinnehatt. 

Hun inviterer oss om bord, vi takker 

ja, viser boarding-card og går inn i flyet. Så 

kan reisen begynne. Vi skal til Edinburgh. 

Hver august, siden sommeren 1947, i 

60 år, har Edinburgh arrangert sin internasjonale 

kulturfestival. Ved oppstarten var visjonen 

som følgende: «Å skape en plattform 

for blomstringen av den menneskelige ånd». 

En poetisk vakker idé om samling av kreative 

krefter fra hele Europa, og samtidig en politisk 

korrekt idé i kjølvannet av den andre 

verdenskrig. I dag har visjonen vokst seg 

større: Edinburgh-festivalen ønsker «å være 

verdens mest spennende, nyskapende og tilgjengelige 

festival innen utøvende kunst». 

Herlig galskap 

I en hel måned står byen på hodet. I parkene 

svømmer det over av små hageselskaper. På 

kafeen som ble kåret til Edinburghs beste 

frokostkafé i 2006, må du vente en halvtime 

før betjeningen i det hele tatt får øye på deg 

i køen. På Princes Street, Edinburghs desidert 

mest populære handlegate, må du holde 

armene over hodet, eller eventuelt bruke 

dem som skjold, for å manøvrere deg gjennom 

jungelen av halvgale turister, som aldri 

lærte seg å marsjere på rekke i 17. mai-toget 

da de var fem. 

Og framfor alt, uansett hvor du går, er 

du omsluttet av den kulturelle atmosfæren. 

På alle oppslagstavler, alle butikkdører og 

alle kafébord finner du invitasjoner til minst 

et dusin forestillinger, konserter, utstillinger 

og events. Alle er skikkelig gira på at akkurat 

du skal komme på akkurat deres forestilling. 

Og de dukker opp i gatene, som levende 

reklameplakater, og underholder deg, om 

du vil eller ei. De synger, danser, tryller og 

trollbinder deg, til du ikke kan la være å le, 

eller hindre tårene i å trille. På en måte er det 

magisk, på en annen måte er det svært, svært 

virkelig. 

Mangfold og satsning 

For Edinburgh International Festival er et 

helt spesielt fenomen. En slik massiv satsning 

på kultur som man er vitne til i Edinburgh i 

august, overgår alt det vi her i kulturmoderate 

Norge kan tenke oss. Hver dag er fylt til 

randen av program, og folk kommer fra hele 

verden, for å bidra til og for å beskue denne 

festivalen. Det er dans og det er teater, det er 

musikk og det er workshops, det er utstillinger 

og det er foredrag. Det er et yrende 

folkeliv, både dag og natt, for ingen sover i 

denne byen som er så til de grader våken. 

Og hvor skulle de forresten sove, når 

alle herberger er fulle? Det finnes ikke et 

eneste ledig hotellrom, og dersom du ikke 

har en bekjent som kjenner noen som vet 

om en som har noen venner i denne byen, 

må du kanskje ta til takke med en hard benk i 

parken. Det er for øvrig ikke nødvendigvis en 

dårlig løsning. Folka i Edinburgh er vennlige, 

og duene i denne byen er ikke så innpåslitne 

som de hjemme i Norge. Kan hende har det 

kulturelle overskuddet smittet av på fuglene? 

Når man vet at det er nok til alle, trenger man 

ikke slåss om de nådige smulene fra kongens 

bord. 

Kulturelt overskudd 

Og følelsen av kulturelt overskudd er virkelig 

til stede i kroppen min, den lille uka jeg 

befinner meg i kulturens hovedstad. Da 

arrangørene av Nederlands Dans Teaters 

magiske danseforestilling avslutter showet 

med å slippe små papirbiter med tekst over 

publikum, er følelsen av triumf overveldende. 

32

På lappene står det «Life could be a dream», 

men det faktum at The Edinburgh Playhouse 

er fylt til randen av publikummere som er 

over seg av begeistring, er slett ingen drøm. 

Det er en fantastisk realitet, og et resultat av 

målrettet, hardt arbeid. 

At overfloden også har en annen side, får 

jeg erfare på konsert med den nederlandske 

cellisten Peter Wispelwey. I The Queen’s Hall 

får publikum presentert et godt sammensatt 

program, hvor den publikumsvennlige Bach 

kombineres med den mer vanskelig tilgjengelige 

Britten. At nesten en tredjedel av publikummet 

velger å droppe Britten, og forlate 

lokalet etter at Bach er unnagjort, opplever 

jeg umiddelbart som et sjokk. En sånn frekkhet, 

en sånn arroganse overfor kunsten 

og kunstneren! Jeg kjenner indignasjonen 

brenne i kroppen helt til sola går ned. Men så 

dukker det også opp en annen tanke i hodet 

mitt. Jeg begynner å tenke på hva det er som 

muliggjør en slik selektiv oppførsel hos et 

publikum, hvilke forutsetninger som må til 

for at en tilskuer kan velge noe bort. 

Visjoner om kvalitet 

Jeg tror det handler om tilgjengelighet. Det 

handler om at Edinburghs International Festival 

kanskje har nådd sin målsetning om å 

være verdens mest spennende, nyskapende 

og tilgjengelige kulturfestival. Det handler 

om at det i Skottland gjennomføres en målretta, 

kvalitetsskjerpende kunstsatsning. 

Det handler om at når kunsten som samfunnsinstitusjon 

blir sidestilt med andre 

samfunnsbærende tiltak, får man en enorm 

oppblomstring av positiv kreativitet. At når 

kunsten får gode levevilkår, er det samtidig 

mulig å skjerpe kravene til kunstopplevelsen. 

Og til syvende og sist handler det om 

at du og jeg burde pakke kofferten og sette 

kursen mot Edinburgh neste august. Vi 

fortjener alle en kulturell vitaminsprøyte nå 

og da. Vi trenger alle å se at det nytter å jobbe 

for det man tror på. Vi ønsker alle å se at visjonenes 

tid slett ikke er forbi. Eller hva sier 

du?


foto: John M. Burnham

indierockere 

med særpreg 

MUSIKK: 

Snart slår de til igjen. 

tekst: Kathrine Salhus 

kathrine_salhus@hotmail.com 

Mellom sanddynene i New Mexico, nærmere 

bestemt i Albuerque, fødtes The Shins – et av 

mange nye indie-rock band. Bandet består av 

James Russel Mercer som vokalist og gitarist, 

Martin Cranall på keyboard og gitar, Dave 

Hernandez som bassist, og Jesse Sandoval på 

trommer. Det hele startet med at Mercer og 

Sandoval startet The Shins som et biprosjekt. 

De var aktive musikere i bandet Flake Music, 

men i 1997 var bandet ved karrierens ende, 

og The Shins ble offisielt heltidsprosjektet. 

Low-fidelity lyd 

Sjangernavnet indie-rock er en forkortelse 

for «independent rock», og er veldig vidtomspennende. 

Opprinnelig sikter sjangeren til 

musikkstiler utgitt av uavhengige plateselskaper, 

men et mer vanlig kjennetegn er at 

lyden er «low fidelity». Det betyr at den ikke 

er teknisk påkostet. Den enkle, men likevel 

gjennomførte lyden til The Shins gjenspeiler 

dette, og musikken får et avslappet preg. 

Debutplata Oh, Inverted World kom ut i 

2001. Sporene «Caring is Creepy» og «New 

Slang» ble brukt som bakgrunnsmusikk i den 

mye omtalte filmen Garden State. «You´ve got 

to hear this one song – it´s going to change 

your life» sa Natalie Portman i rollen som 

«Sam», og refererte til sangen «New Slang». 

Sporet «New Slang» ble også brukt i en 

reklamefilm for McDonalds. Sannsynligvis 

hadde det sin begrunnelse i at sangteksten 

lyder slik: «New slang, when you notice the 

stripes, the dirt in your fries», osv. 

Musikken til bandet hadde nå nådd frem 

til et stort publikum, og det ble derfor  satt 

skyhøye forventninger til den neste plata, 

Chutes Too Narrow. Den kom  ut i USA i 2003, 

mens i resten av verden, deriblant i Norge, ble 

den lansert  først i 2004. Chutes Too Narrow 

ble tatt godt imot av både kritikere og publikum. 

På  mange måter fortsatte den nye 

platen der den første sluttet. Produksjonen 

og  låtoppbygningen var den samme, men 

samtidig lekte de seg med låtene, og  platen 

ble både kreativ og nyskapende. 

Fortrolighet som varer 

Det er vanskelig å karakterisere musikken til 

The Shins. Et kjennetegn er likevel at musikken 

er lett og ledig. Mercer bruker stemmen 

sin til å skape en avslappet atmosfære, og 

bruken av kassegitar preger låtene. Samtidig 

er den bakenforliggende el-gitaren og resten 

av bandet med på å rocke opp musikken. 

Låtene består dessuten av enkle akkorder, 

sammensatt på en utradisjonell måte. Vokalen 

er flittig brukt til å legge melodilinjer, 

og fullfører slik det særegne lydbildet til The 

Shins. 

Ved å lage et rolig, men likevel nyansert 

lydbilde, skiller de seg fra strømmen av annen 

populærmusikk. Det tar gjerne litt tid før 

man blir fortrolig med låtene til The Shins, 

men til gjengjeld tar det også lenger tid før 

man blir lei. 

35 

Roskilde og Quart 

«I think I´ll go home and mull this over before I 

cram it down my throat. At long last it´s crashed, 

it´s colossal mass has broken up into bits in my 

throat». The Shins er også kjent for sine eksperimentelle 

tekster, og denne linjen er hentet fra 

låta «Caring is Creepy». Ordsammensetningen 

kan virke relativt tilfeldig, men kanskje ligger det 

en dypere, mer meningsfull tanke bak teksten? 

Med sine to album, Oh, Inverted World og 

Chutes Too Narrow har The Shins til sammen solgt 

500 000 kopier. De er ikke et mainstream band 

som dominerer listetoppen, men har likevel en 

trofast fanskare. De har mange store spillejobber 

bak seg, deriblant Roskilde 2004. Samme år 

var de også på Norgesbesøk i forbindelse med 

Quartfestivalen. Tidlig januar 2007 blir den nye 

plata Wincing the Night Away lansert, til glede for 

fansen. For alle som har litt sansen for indie, og 

enda ikke har hørt bandet, er The Shins å anbefale 

på det sterkeste. 

Kilder: 

- http://www.wikipedia.org 

- http://www.theshins.com 

- http://www.subpop.com

PETIT: 

søndagstanker 

tekst: Maria E. Tripodianos 

tullagrekar@hotmail.com 

illustrasjon: Andrea Rudi Lorås 

Så hadde du gjort det igjen. 

Blitt for full, vært for vill og 

glad, fulgt en ølfremkalt 

optimisme og blitt med en 

søt fyr hjem. 

Det var et av de evige plottene, flørten som plutselig oppstod, han du 

plutselig møtte, oppdaget. Et glimt av gjensidig interesse, en følelse av 

noe felles, var han ikke litt søt? Spenningen med å tenke på han senere, 

nysgjerrighet over hvem han var, fantasering om hvordan han er, han 

er nok teit, han er nok snill… Det tilfeldige sammenstøtet senere når 

du nesten hadde glemt han. I trappen, på skolen, på gaten, ja flere 

ganger hvis du er heldig. Et tegn fra oven? Det sto i stjernene! 

Følelsen du fikk av å så møte han på fest når du ikke hadde tenkt 

over det, den festen når alt er perfekt og en føler seg bra, når hele universet 

er på din side. Du så at han også ble glad. Når det ender i et kyss 

på en romantisk og utradisjonell måte. En tryner oppå hverandre, blir 

innestengt på et mørkt rom sammen, en har blikkontakt akkurat idet 

bandet på konserten ber alle om å kline… Hadde du lest det i en 

kjærlighetsroman hadde du fått kvalmetokter av mindre. Men 

ikke den kvelden. Med mindre et ølkonsum type fjortis. Det var 

faktisk gøy, spennende, det var perfekt. 

Du våknet etter syke dagenderpå drømmer og 

blunket tusen ganger før en hjernecelle trådde i kraft 

og du skjønte hvor du var. Du angret ikke, eller? Var 

du dum som gikk for langt eller smart som lot være? 

Når du kommer på hvor fint det faktisk er å ha noen 

å sove sammen med, kanskje det beste hadde vært å hive 

deg selv på dør ved første anledning bare av den grunn. Men så 

ble du litt til bare for å sjekke, den som intet våger intet vinner, you 

only live once. Tankene om utveksle telefonnummer etterpå, hvem 

som skal spørre først. Er det lurt i det hele tatt? Du vil jo ikke være den 

første til å spørre og dermed virke helt desperat, som om du allerede 

gikk med gifteplaner. Den blandede følelsen du fikk av å ikke bli spurt 

om nummeret, men kysset farvel med et lurt «vi snakkes». De irriterende 

unødvendige tankene etterpå, hva mente han, hva føler han, 

var jeg dum, er han slem, ser jeg styggere ut nå enn i går, passer vi 

sammen, liker han meg? 

Noen melding kommer aldri og du står tilbake med knuste drømmer. 

Tålmodigheten tar slutt, kanskje han ikke fant nummeret ditt? 

Når Google og 1881 blir dine beste venner i kampen for å finne den 

heldige. Når du formulerer en melding tusen ganger og ombestemmer 

deg hundre, venter spent. Når du aldri får et svar. Kanskje han ikke 

fikk meldingen, eller kanskje mobilen er slått av? Hva skrev du 

nå igjen? Du sletter fornærmet nummeret. Eller venter til neste 

gang du er full og tenker det er smart å sende en munter melding, 

vise at du er helt chill; «du søtr e fisk komher fin!». Sender en 

unnskyldning dagen etter for å ikke føle deg helt dust. 

Meldingen med kaféforslag tikket inn senere på dagen og resulterte 

i skikkelig akutt fylleangst, type avsmak av hele personen og ønsker 

om å grave seg ned. For en desperat fyr tenkte du og smilte oppgitt til 

venninnene dine. Når du svarer unnvikende eller ganske enkelt aldri. 

Du gjemte deg bak frysedisken da du så ham på butikken. 

Men det var jo så bra den kvelden var det ikke? Han virket jo snill 

om morgenen gjorde han ikke? En kan lure på om det ikke er ironi som 

bestemmer alt. De tar aldri kontakt, du blir besatt. Du får en melding, 

og blir lei. Du skal ikkje gjera mot andre det du ikkje vil andre skal 

gjera mot deg! What goes around comes around. Hvordan 

blir det egentlig noensinne match mellom folk? Du 

skal bli moderne nonne! Proklamerer sølibat! 

Så treffer du noen igjen… 

36

femannisten 

Joss Whedon er ikke redd for 

sterke kvinner 

tekst: Anniken Gjesdahl 

anniken.gjesdahl@student.uib.no 

Tv- og filmskaper Joss Whedon er mannen 

bak Buffy - The Vampireslayer, Firefly og 

Serenity . Felles for alle er at jentene styrer 

showet, og da spesielt i Buffy . Whedon har 

uttalt at idéen bak filmen og tv-serien Buffy 

- The Vampireslayer var å lage et alternativt 

feministikon som et motsvar til klisjéfylte 

fremstillinger i mange skrekkfilmer. De fleste 

kjenner til den vakre blondinen iført så lite 

klær som mulig, som løper for livet med et 

siklende monster i hælene og som ender opp 

fanget i en mørk bakgate, hylende av redsel. 

Whedon tilbyr et alternativt scenario: Den 

vakre blondinen drar frem et våpen, slåss 

som en topptrent soldat, og dreper monsteret. 

Jenten er ikke et hjelpeløst offer, men 

heltinnen som tar kontroll og redder dagen, 

for ikke å snakke om verden. Hun heter Buffy 

Anne Summers og er Whedons mest kjente 

heltinnefigur. 

Et feministikon 

Buffy må kunne sies å være en av de mer 

komplekse og troverdige kvinnelige rollefigurene 

fremstilt i en tv-serie, eller på film for 

den slags skyld. Ikke troverdig i den forstand 

at kvinner rundt omkring henger ut på kirkegårder 

om kveldene og dreper vampyrer, men 

heller karakterens dybde og gjenkjennelsesaspekt. 

Kvinners roller, og da særlig i kommersielle 

satsninger, er svært ofte begrenset til å 

være mor, søster eller kjæreste/babe til den 

37

mannlige protagonisten i hovedrollen. Til og 

med i Norge, hvor mange påstår at likestillingen 

nesten har kommet for langt, skriker 

kvinnelige skuespillere etter å få smake på en 

skikkelig karakterrolle som utfordrer på flere 

plan samtidig. Sarah Michelle Gellar kunne 

sånn sett prise seg lykkelig da hun kapret 

rollen som Buffy. 

Tv-serien Buffy - The Vampireslayer blander 

elementer fra alle mulige sjangre, alt fra 

horror til melodrama, romantikk og komedie. 

I en spesialepisode utforskes til og med 

musikalsjangeren. Det sier seg selv at skuespillerne 

må ha flere strenger å spille på i en 

serie hvor sjangeren skifter nesten fra minutt 

til minutt. Serien består av syv sesonger, og 

karakterenes utviklingspotensial utnyttes til 

fulle. Få av rollene kan sies å være statiske, 

heller tvert om. Personlighetene utvikler seg 

på en svært naturlig måte i takt med at både 

skuespillerne og karakterene blir eldre. Særlig 

Buffy utvikler seg fra å være en noe selvopptatt 

og forfengelig tenåring til å bli en moden 

kvinne som må mestre oppgaven som enslig 

oppdrager og forsørger for sin yngre søster. 

I tillegg til å redde verden i ny og ne må hun 

nå betale regninger og opptre som et forbilde 

for søsteren. For en jente som har mistet både 

moren og sin store kjærlighet Angel, og som 

ikke minst har dødd to ganger, må det sies at 

hun mestrer oppgaven strålende. 

Et dystrere univers 

Det noen kanskje ikke vet er at det hele startet 

i 1992 med en film som også het Buffy - The 

Vampireslayer , hvor Kristy Swanson spilte 

hovedrollen som Buffy. Angivelig mot Whedons 

vilje, endte filmen hovedsaklig opp som 

en komedie med utstrakt bruk av harselering 

med skrekkfilmklisjéer. Whedons ønske om 

en mørkere film hvor kvinnelig fysisk og psykisk 

styrke var hovedtema ble tydeligvis overkjørt. 

Da tv-serien 

kom i 1997 var det 

derimot et langt dystrere 

univers som møtte seerne, noe 

som bare forsterket seg etterhvert som 

serien gikk sin gang. De første sesongene 

sirkler i stor grad rundt livet på High School. 

Hvem er hot og not og sånt noe. Buffy innser 

sitt ansvar som den ene utvalgte, men bruker 

mye tid på det sosiale dagligdagse livet hun 

prøver å kombinere med den noe spesielle 

kveldsjobben. Dette er selvsagt naturlig 

ettersom hun bare er 16 år når vi først møter 

henne. Som en artig digresjon kan det nevnes 

at Sunnydale High School ligger rett over det 

«Buffys menneskelige tvil 

og svakheter er kraftige 

kontraster til hennes 

superkrefter og rolle som 

menneskehetens beskytter 

mot onde overnaturlige 

krefter» 

såkalte Helvetesgapet, en slags port mellom 

vår verden og den demoniske verdenen. 

Beliggenheten er en bevisst metafor fra Whedons 

side med tanke på at mange tenåringer 

ser på High School som et sant helvete. 

Etter hvert som serien skrider fram overtar 

Buffys mørke side mer og mer. Hun klarer 

ikke å ha et «normalt» kjærlighetsliv, og 

søker mot det destruktive. Men hvis man tar 

i betraktning at hun allerede i andre sesong 

blir tvunget til å sende sin store kjærlighet, 

en flere hundre år gammel vampyr, til helvete 

for å redde verden, kan det hele straks 

virke mer forståelig. Buffys indre kamp mot 

selvdestruktive krefter utgjør en stor del av 

serien. Hennes menneskelige tvil og svakheter 

er kraftige kontraster til hennes superkrefter 

og rolle som menneskehetens beskytter 

mot onde overnaturlige krefter. Whedon 

har uttalt at det er nettopp forholdene menneskene 

imellom som appellerer sterkest til 

publikum. 

38

Toleranse og ondskap 

En av grunnene til at mange unge liker serien 

kan etter min mening skyldes den høye terskelen 

for å fordømme. Toleranse for og 

anerkjennelse av det som er annerledes er 

viktige ingredienser. Det at jenter besitter de 

viktigste nøkkelrollene er en del av dette. Jentene 

i Buffy er sterke både fysisk og psykisk, 

og noen av de verste fiendeskikkelsene er 

utradisjonelt nok også kvinner. Guden Glory 

er en av dem. Hun er hensynsløs, brutal og 

fullstendig blottet for menneskelige følelser, 

samtidig som hun er sarkastisk og morsom. 

Drusilla er en annen ond figur. Hun er en 

svært gammel vampyr som er småsadistisk, 

skrullete og tvers igjennom ond. Både Glory 

og Drusilla får lov til å være nettopp onde, 

uten at det trekkes frem tåredryppende historier 

fra fortiden som bakenforliggende årsaker. 

Generelt får ikke kvinnelige karakterer 

lov til å være onde uten grunn, derfor er dette 

ekstra herlig å se. 

Blant andre sterke jenter er det verdt å 

nevne Willow, som utvikler seg fra å være et 

sjenert skolelys til å ende opp som en mektig 

gudinne, eller hvit heks om du vil. Tara er 

en annen god heks. Hun dukker opp midt i 

serien og innleder et kjærlighetsforhold med 

Willow. Ofte blir homofile kjærlighetsforhold 

i tv-serier problematisert ved at tyngden 

ligger på at det er annerledes. Whedon har 

derimot valgt å skildre dette forholdet på lik 

linje med andre kjærlighetsforhold i serien 

med sine sorger og gleder. 

Sex og metaforer 

En av de mest interessante og komplekse 

karakterene er likevel antiheltinnen Faith, 

som også er vampyrdreper. Hun speiler Buffy 

og spiller ut de mørke sidene av en vampyrdreper. 

En slik person som Buffy kunne ha 

blitt hvis hun hadde tatt andre valg på veien. 

Faith er en slags nemesisfigur som rommer alt 

fra iskald morder til selvoppofrende heltinne. 

Hun er tøff og opprørsk og gir inntrykk av å 

forakte Buffy og alt hun står for samtidig som 

det skinner igjennom at hun er bitter og sjalu 

på Buffys trygge sosiale nettverk. Faith lever 

et utsvevende liv, også seksuelt, uten at det 

blir fremstilt på en fordømmende måte. Buffy 

har og uforpliktende sex i serien. Ofte på tv 

og film er det slik at karakteren ender opp 

med å konkludere med at hun/han gjorde 

noe galt og fordømme sin egen handling som 

moralsk forkastelig, men dette puritanske 

synet er fraværende her. 

Sex er i det hele tatt mye av i Buffy, og det 

kryr av metaforer. Særlig vampyrene er seksuelle 

vesener og deres blodsuging fremstilles 

ofte som en parallell til sex. I en episode 

prøver vampyren Spike å bite Willow, men 

han får det ikke til. Dette blir sammenlignet 

med impotens. Han prøver flere ganger 

og blir mer og mer fortvilet, og Willow som 

egentlig er i livsfare ender opp med å trøste 

han og sier at slikt kan skje med alle. Dette er 

en utrolig morsom scene. Et annet eksempel 

er når Buffy og Angel har hatt sex for første 

gang og Angel mister sjelen sin og blir ond. 

(Lang historie). Sarah Michelle Gellar har 

uttalt at dette må være den 

ultimate metaforen på hvordan 

en fyr bokstavelig talt forvandler 

seg til et monster dagen 

derpå. 

Alle som vil får til 

Noe av det vanskeligste å takle 

for Buffy er å vite at hun alene 

må bære det enorme ansvaret 

for å bekjempe verdens ondskap. 

Selv om hun involverer 

vennene sine er det ensomt å 

være alene på topp og alltid 

være den som må ta de tøffe 

beslutningene. Ifølge en eldgammel 

spådom finnes det 

kun én vampyrdreper i hele 

verden, og når hun dør blir en 

ny påkalt. Rundt om i verden 

er det tusener av jenter som er 

utvalgte som potensielle kandidater, 

men bare én blir tilkalt 

når den forrige har dødd. 

I siste sesong samler Buffy alle 

de overlevende potensielle 

vampyrdreperne for å beskytte 

dem og samtidig trene dem 

opp til den siste store kampen 

39 

mot det onde. Hun kommer til slutt på den 

geniale idéen at de ved hjelp av magi skal 

oppheve den gamle regelen om at bare én 

av de potensielle blir utvalgt. Dette er feminisme 

på høyt nivå. Alle med muligheten får 

sjansen. Tusenvis av jenter over hele verden 

vil dermed i fremtiden være rustet til å slåss 

side om side og sammen vil de være sterkere 

enn noen gang. You go girls! 

P.S Joss Whedon er for tiden i full gang med 

manuskriptet til Wonder Woman . 

Kilder: 

- http://en.wikipedia.org/wiki/Buffy_Summers 

(søkeord: Buffy Summers) 

- http://en.wikipedia.org/wiki/Buffy_the_ 

Vampire_Slayer (søkeord: Buffy the Vampire 

Slayer) 

- http://imdb.com/name/nm0923736/bio 

Joss Whedon, seriens skaper


foto: Christian Bøen 

foto: Hege Huseby

faste saker: BOKANMELDELSE 

tekst: Beatrice Marlen G. Reed 

bmugr@hotmail.com 

den lille store ondskapen 

Dvärgen er en liten roman om et lite vesen. Samtidig et stort diktverk med et stort tema: 

Menneskets ondskap. Den onde ånd. 

Lagerkvist, Pär, Dvärgen. Albert Bonniers 

Förlag, 1944 (2005) 

Romanens hovedperson lever og virker ved 

et fyrstehoff i renessansens Italia. Han er 

Fyrstens onde høyrehånd og fyrstinnens 

hemmelige budbringer av kjærlighetsbrev. 

Via dvergens iskalde blikk følger vi livet på 

hoffet. Hendelser og personer underkastes 

fortellerens kyniske analyser i dennes dagboksnotater. 

Følelsesregisteret er begrenset. 

Dvergen betrakter sin omverden med forrakt, 

hovmod, egoisme og fremfor alt med 

hat:«Den man inte hatar är det svårt at förstå, 

man är vapenlös, man har ingenting at tränga 

inn i den människan med». Det eneste mennesket 

dvergen ikke synes å nære hat til er 

Fyrsten. Dvergen beundrer ham for hans 

maktbegjær og falske karakter. Fyrstinnnen 

derimot betrakter han med største vemmelse 

og han lykkes etterhverdt å drive henne til 

vanvidd og død. Dvergens sanne karakter 

viser seg når Fyrsten bestemmer seg for å gå 

til krig mot et nabofyrstedømme. Dvergen er 

i ekstase. Han vil drepe, ikke for ærens men 

for selve gjerningens skyld. «Jag brinner efter 

längtan efter blod.» Romanens klimaks finner 

sted idet dvergen lar sine dødlige lyster fullbyrde 

i et grotesk blodbad på hoffet. «...de 

druckit av mitt förgiftade blod, det som mitt 

hjärta dricker av var dag, men som för dem 

betyder döden.» 

Krøplingen 

Dvergen er en inkarnasjon av menneskets 

ondskap. Han er et forkrøplet vesen, ikke bare 

i form av sin dvergekropp men også i sjelen. 

Hans blikk er dog skarpt. Når dvergen med 

tilfredshet legger merke til at menneskene lar 

seg skremme av hans nærvær synes det klart 

for ham at det egentlig er dvergen inne i dem 

som «..stikker upp huvudet ur djupet av deras 

själ.» Ansikt til ansikt med de virkelige store 

menneskene blir han allikevel hjelpeløs. Ondskapen 

er dvergens element, der den ikke lar 

seg spore famler han i blinde. Maleren Bernando 

er en tydelig allegori på Leonardi da 

Vinci. Dvergens forrvirring overfor et menneske 

så blottet for maktsyke og ærgjerrighet 

viser hvordan ondskapen kommer til kort i 

møte med den gode menneskelige skaperkraft. 

Krøplingen og mesteren utgjør imidlertid 

ingen endimendjonal motsetning. De er 

begge menneskelige i sin søken etter å forstå 

sin verden. Den lille dvergen og den store 

kunstneren smelter sammen i bildet på 

mennsket som arena for den stadige 

kampen mellom godt og ondt. 

Troen på menneskene 

Til tross for at dvergen fremstår 

som ond tvers igjennom kan man 

ikke unngå å få en viss sympati med 

ham. Han er en krøpling, avvist og 

solgt av sin mor. Gjennom et tykt lag 

av ekstrem selvopphøyelse og suveren 

menneskeforrakt kan man skimte noe 

stakkarslig: mindreverdighetsfølelsen. 

For Dvärgen er ingen misantropi. 

Riktignok går menneskene til krig 

mot hverandre, det blir nød, 

og romanens bærere av kjærligheten 

tvinges til døden i 

tragisk Julie og Romeo-stil. 

Dog, ondskapen seirer 

ikke. Den råder for en tid, 

men krigen tar slutt og 

dvergen lever ikke evig. 

Romanen har en åpen 

slutt. Allikevel sitter man 

igjen med en stemning 

av optimisme og fremtidstro 

på menneskehetens 

vegne. Den gode og frie vilje 

lar seg ikke drepe. 

Dvärgen er ikke noen nykommer. 

Romanen kom ut i 1944, og det 

er ikke vanskelig å se romanens parraleller til 

samtiden. Lagerkvists lille bok er allikevel av 

det evige slaget. Det er blitt sagt at den store 

41 

litteraturen er den som avdekker og viser oss 

sannheter om mennesket. En slik definisjon 

gjør Dvärgen til en definitiv klassiker, at Pär 

Lagerkvist mottok Nobels litteraturpris i 

1951 skulle bekrefte dette. 

Kilder: 

- Fernely, Ragnhild. Pär 

Lagerkvist. Gyldendal Norsk 

Forlag, 1950. 

- www.blekingemuseum.se

faste saker: FORSKERSTAFETT: 

Atrium ønsker å presentere noe av det faglige 

arbeidet som blir gjort rundt om på HFinstituttene. 

I denne utgaven har Lars 

Sætre, professor i allmenn litteraturvitenskap, 

stafettpinnen. Han er 

også koordinator for Text, Action and 

Space-prosjektet, som er i startfasen. 

hending og rom 

tekst: Lars Sætre 

foto: E. Aadland 

illustrasjon: Maria E. Tripodianos 

Fellesprosjektet «Text, Action and Space» 

Performative language and topographical patterns 

as converging areas in modern drama, prose 

fiction and film 

Om litteratur og topografiar 

Eit av landskapets kjenneteikn er at det vanskeleg 

kan tenkjast utan at det er knytt ei forteljing, 

eller førestillingar eller ei historie til 

det. Eit av litteraturen og den språkleg forma 

kulturen sine særkjenne er at dei utnyttar den 

krafta som ord og gestar har til å bety, jamvel 

om referansen til fenomenverda skulle vere 

svekka eller broten. 

Ein topografi er difor ei tekstleg og skapt 

skildring av eit landskap, eller av eit rom 

eller av eit stadbunde, romleg mønster, på 

samme tid som denne skildringa viser til og 

er sjølve fram-stillinga av eit antatt eksisterande 

romleg univers. Topografiske mønster 

er difor paradoksale storleikar. Dei både avdekkjer 

noko vi meiner finst, men skriv seg òg 

inn i og endrande skaper kulturens fenomenverd 

ved at dei er tekstlege praksisar. 

Litteraturen og språkleg kultur av gestar 

og ytringar viser til og framstiller røyndommar 

som vi kan attkjenne i større eller mindre 

grad, som kunnskap om livsverda. Men språkkrafta 

i litteraturens og kulturens ytringar og 

former, går også ut over kunnskapens felt 

fordi denne krafta «gjer»: Den er handling, er 

noko som hender. Teksthandlinga rokkar ved 

det vi veit, og bringar det i ulage. Den endrar 

forholdet vårt til fenomenverda og til erfaring 

og viten. Og den endrar forholdet mellom 

dei som tek del i den teksthandlinga som den 

performative språkkrafta genererer. Difor er 

også litterære, gestiske og språkhandlande 

ytringar i kulturen paradoksale storleikar. 

Både teksthandling (tekstleg «handlen») og 

framskriving av topografiske mønster (knytte 

til stader, rom og «scapes» i vid forstand) er 

avdekkjande og tilkjennegivande verksemder 

i våre eksistensielle og kulturelle liv. Men samstundes 

er dei undergravande, omdannande 

og kreative: Dei skaper endra og nye vilkår 

for liva vi lever – intellektuelt, emosjonelt, 

samfunnsmessig, i forhold til den materielle 

verda, osv. Dei kan òg skape vilkår for ny kognisjon. 

Performativt språk og topografiske 

mønster i sekvensielle genrar 

Blant anna tankar som desse har meldt seg 

idet ei norsk og internasjonal gruppe forskarar 

som eg samarbeider med, har byrja å stille 

oss grunnlagsspørsmål om kvifor og på kva 

måtar det er oppstått konvergens mellom 

dramatikk og prosafiksjon særleg dei siste 50 

åra (i seinmoderniteten), og mellom desse 

og filmen som medie. I det tverr-estetiske 

prosjektet vårt har vi fokus på kontekstane 

av kultur-, litteratur- og estetisk historie, 

og på teori, som begge er nødvendige for å 

forstå kompleksiteten i utvekslinga genrane 

imellom. For å kunne gi svar på dei intergeneriske 

grunnlagsspørsmåla, arbeider vi 

42 

fram ei lang rekkje fortolkingar av konkrete 

verk innan dramatikk, prosa og film som 

kunstnarlege ytringar i kulturens kontekst 

(norske, europeiske, amerikanske, sørafrikanske, 

og frå 1700-talet til i dag). I desse 

har vi fokus på kva roller moderne drama, 

prosafiksjon og film har for forståing og samhandling 

mellom menneske og verd i ulike 

fasar av det moderne. Slik opparbeider vi 

historiske og estetiske kontekstar som bakgrunn 

for genre-konvergensens strategiar og 

effektar i dei siste 50 åras seine modernitet, 

som er hovudnedslagsfeltet. Her søkjer vi 

kunnskap om korleis parallellfenomen i dramatikk, 

romankunst og film strategisk legg til 

rette for, og som effekt forandrande beverkar, 

intellektuelt-kognitiv, emosjonell og mellommenneskeleg 

erfaring i og av verda. 

I desse fortolkande analysane ser vi nettopp 

korleis det er dei nemnde paradoksa knytte til 

krafta i den tekstuelt-gestiske språkhandlinga, 

og til dei mangfaldige, installerte romlege 

topografiane, som på den eine sida inviterer 

oss til å gå inn i og føre kulturen vidare, 

men som på den andre samstundes radikalt 

utfordrar oss til å endre våre måtar å sanse, 

forstå, erfare og vite på, og til å beverke det 

vi motsetnadsfullt kunne kalle kulturberande 

endringar. Meir enn å vere formidlingar av 

eksisterande erfaring og viten, er performativt 

språk og dynamiske topografiar aktive, 

fenomenverds-forandrande språkhandlingar. 

Difor har vi i første omgang avgrensa grunnlagsstudiet 

til desse to områda.

På dette pr i 

dag lite utforska, 

men viktige intergeneriske 

feltet, er det også 

det kunstnarlege materialet 

sjølv som har peika ut dei 

to forskingsområda: Dei 

genremessige parallellfenomena 

gjer seg gjeldande nettopp 

i kunstverkas bearbeiding av kunstspråkleg 

utsegnskraft, og av rom, 

landskap, lokalitetar, indre og ytre 

stader. Tradisjonelle genre-studiar og 

-teori kjem sjeldan i nærleiken av slike intergeneriske 

område. Som eit kulturanalytisk 

orientert prosjekt om språkhandlingskraft 

og romlege mønster hentar arbeidet vårt 

impulsar frå nyare tendensar i teater-, filmog 

kulturstudiar, og i litteraturfagets studiar 

i prosafiksjon. Den spennande utviklinga av 

performativitetsestetikken står sentralt, til 

liks med studiar av utsigelsen og dens deiktiske 

(romleg påpeikande, tilvisande) særdrag. 

Elles leverer språkfilosofi, kritisk teori, 

fenomenologi, dekonstruksjon, psykoanalyse, 

og postmoderne tenking vyrke til teoriramma. 

43 

Nokre anvendte døme 

I prosjektets tre sekvensielle «genrar» finst det 

mange estetiske fellestrekk som fremjar den 

performative teksthandlingskrafta. Ein kan 

nemne bortfallet av samanhengande fabel, 

oppløysinga av handlande personar, bruken 

av gestar, utsondringa av stemmer, blikk og 

perspektiv frå framstilte «personar», radikal 

episering, forteljing, forteljestemmer og prosaframstilling, 

lyrisk fortetting av dialogparti, 

oppløysinga av konkret setting, innmontering 

av sitat og tekstfragment, omfattande og serielle 

repetisjonar, bruken (i samme forfattarskap) 

av samme stoff i dramatikk, 

prosafiksjon og stundom også i 

film. Samstundes låner dramaet 

utsigelsesstrukturar frå romanen, 

romanen frå dramaet, 

og filmen – ut over eigne 

visuelle og auditive spor 

– frå dei sekvensielle litterære 

og teatrale genrane, og omvendt. 

Tilsvarande arbeider dei tre genrane i 

seinmoderniteten dynamisk og mangfaldig 

med ei rekkje felles topografiske mønster. 

Det dreier seg om landskap, cityscapes, kroppar, 

subjektivitetar, mentale rom, fantasiar, 

minne og erfaringsrom. Mønstera formar seg 

òg som samfunn og fellesskapar, interpersonale 

relasjonar, institusjonar, flowspaces, 

etikkar, ideologiar, kronotopiar, osv. Også 

det litterære, det teatrale og det filmatiske 

universet dannar rom, men har overskridbare 

grenser. Slik er også genrane og kunstartane 

«sjølve» topografiar, som blir omsette til og i 

kvarandre, og difor krev utforsking på intergenerisk 

grunn. 

Nokre merknader om einskilde delprosjekttema 

kan belyse fellesprosjektets breidde, tilgangar 

og fleirfaldige motiveringar: Tilgivelse 

som kulturell performativ handling involverer 

erfaringa av eit utsigelsesparadoks, der 

ei allmenn lov som krev fordømming, blir 

broten, noko som utset lokalsamfunnet 

som lova beskyttar, for risiko. Men tilgivelse 

involverer også erfaringa av eit topografisk 

paradoks, der tilgivelsens universelle, transkulturelle 

mønster krev å bli skapande forma 

i eit lokalt rom (som i Sør-Afrikas Truth and 

Reconciliation Committee), for igjen å kunne 

få verknad med eksemplarisk, global status. 

Samstundes involverer tilgivelsen oversettelsar 

mellom kulturelle, estetiske og historiske 

rom og kontekstar, idet den byggjer på 

mønster skapte i det europeiske 1700-talets 

drama og prosa, då æreskodeksar var operative. 

Rolla til slike lokaliserte språkhandlingar 

kan prosjektet studere i seinmoderne sørafrikansk 

prosafiksjon. 

I dramatikk og romankunst frå 1800-talet 

til i dag kan framstillinga og omskapinga av 

husets og heimens doble, dvs. konkret materielle 

og diskursivt-imaginære funksjonar studerast, 

med den verknad dei har for sansing 

og refleksjon, identitetsdanning, moralsyn og 

samfunnssystem. Dei dannar ein performativ 

tankeprosess, med strategiar frå og effektar 

for varierande menneskelege livsrom. I Jon 

Fosses og Marguerite Duras’ performative 

utforming av landskap og rom, i dramatikk, 

prosa og film, kan den estetiske repetisjonens 

strategiar studerast med fokus på deira 

undergravande verknader på eksistensiell og 

kunstnarleg ideologi. Bernard-Marie Koltès 

sin seinmoderne dramatikk blir studert i 

konteksten av subjektfilosofiens og representasjons-tenkingas 

opphøyr, og framstår som 

genre-konvergerande kunstverk som paradoksalt 

kombinerer episke og lyriske trekk til 

fortrengsel for klassisk dramatisk form. 

I studiar av ei rekkje verk frå både dramatikk, 

prosafiksjon og film undersøker atter 

andre delprosjekt kognisjonens topografi i samspelet 

mellom kjærleik og byrom, og vidare: 

kunnskapens, erfaringas, minnets, begjærets, 

smertens, galskapens og mentale topografiar. 

Fleire delprosjekt studerer også genre-grenser, 

der performative utsigelsar og rom dels 

blir oversatt, dels blir radikalt transformerte i 

forholdet mellom litterære, teatrale og filmatiske 

genre-topografiar. 

Deltakarar: 

Lars Sætre, Atle Kittang, Svend Erik Larsen, Tone Selboe, Ragnhild Evang Reinton, J. 

Hillis Miller, Patrizia Lombardo, Erika Fischer-Lichte, Ingrid Nielsen, Randi Koppen, 

Frederik Tygstrup, Niels Lehmann, Hans-Thies Lehmann, Gerd Stahl, Anemari Neple, 

Merete Sæbø Torvanger. Prosjektet er ope for utviding, og for tilknyting av doktorandar. 

Forfattarskapsnamn 

Bl.a. Jane Austen, Honoré de Balzac, Henrik Ibsen, Knut Hamsun, André Breton, 

Virginia Woolf, James Joyce, Henry James, William Faulkner, John Dos Passos, Eugene 

O’Neill, Walter Benjamin, Samuel Beckett, André Brink, John M. Coetzee, Helle Helle, 

Jon Fosse, Marguerite Duras, Lene Therese Teigen, Orson Welles, Nouvelle Vague, Andrej 

Tarkovskij, Bernard-Marie Koltès, Elfriede Jelinek, Sarah Kane, René Pollesch, Heiner 

Müller, Iain Softley, Lars Norén, Cecilie Løveid, Tor Ulven, Nathalie Sarraute, m.fl.

faste saker: MASTERSTUDENTEN 

unfolding music 

Det handler om å la musikken slippe til. 

tekst og foto: Linda Eide Ellingsen 

linda.e.ellingsen@student.uib.no 

Annabel Balean Guaita (35) karakteriserer 

seg selv som en tenkende musiker. Etter åtte 

år i lære hos dirigenten Jordi Mora og pianist 

Einar Røttingen regner hun med å kunne 

levere sin masteroppgave i utøvende musikk 

før nyttår. 

En musikalsk profil 

- Det kan muligens synes underlig at man 

skal skrive masteroppgave i en utøvende disiplin, 

og hovedvekten i studiet ligger da også 

på det utøvende. Som masterstudent skal 

man i løpet av studiet øve inn til sammen 130 

minutter med nytt repertoar, og dette skal 

framføres offentlig på tre konserter. I tillegg 

skal man altså levere en skriftlig oppgave på 

rundt 50 sider, forklarer Annabel. 

Formålet med masterstudiet er først og 

fremst at man skal finne sin musikalske profil 

som utøver, og at man skal spesialisere seg i 

en viss sjanger eller tidsepoke. Annabel har 

valgt det 20. og det 21. århundrets musikk 

som sin profil, og jobber derfor med musikk 

av komponister som Fartein Valen og Arnold 

Schöenberg. Avsluttende masterkonsert spiller 

hun til våren. 

Lytter etter helhet 

Annabel er halvt norsk og halvt spansk, og 

har studert piano i både Norge og Spania. Det 

var i Spania hun for elleve år siden ble introdusert 

for såkalt musikalsk fenomenologi, 

et tenkesett som skulle bli et hjertebarn for 

Annabel. Nå er det også blitt tema for masteroppgaven 

hennes, som har fått arbeidstittelen 

«Unfolding music». Tittelen henspeiler 

på en idé om at musikken allerede finnes som 

en helhet, og at denne helheten må få utfolde 

seg mest mulig uforstyrret. Musikeren må 

fokusere på å avdekke denne helheten, framfor 

å fortolke den. 

Likevel er det selvfølgelig ikke slik at all 

musikk er skrevet etter det samme helhetsprinsippet, 

og dette er kanskje særlig tilfelle 

i noe av den nyere musikken jeg jobber med. 

Det som er poenget er at det menneskelige 

øret alltid lytter etter en helhet. Det er ikke et 

valg vi har. I øyeblikket har vi en idé om hva 

som har vært og en forventning om hva som 

kommer, det enkelte menneske har alltid 

sammenheng som utgangspunkt for sin lytting. 

- Hvis man tenker seg at mennesket streber 

etter helhet kan man også si noe om 

hva musikalitet er, forteller Annabel videre. 

Mange tenker seg at musikalitet er noe veldig 

personlig, og at det er noe man enten har eller 

ikke har. Dette betyr at de fleste musikere får 

grundig opplæring i teori, instrumentalteknikk, 

og klangbehandling, men at de gjerne 

blir overlatt til seg selv når det kommer til 

musikalitet. Måten det menneskelige øret 

lytter på gir imidlertid en pekepinn om hva 

som er musikalsk, og dette er noe man kan 

og må lære. Musikalitet er slett ikke bare subjektivt. 

Man kan si at en fenomenologisk tilnærming 

til musikken er et konkret redskap i 

utviklingen av egen musikalsk intuisjon. 

Teori og praksis 

Etter avlagt mastereksamen tenker Annabel 

seg å gjøre noen nye framstøt som utøver. 

Hva det betyr synes hun ikke det er nødvendig 

å si så mye om, men hun trekker fram 

som attraktivt et doktorgradsprogram rettet 

mot utøvere som ønsker å arbeide i kontakt 

med musikkteoretiske miljøer. Programmet 

tilbyes ved Norges Musikkhøgskole. I tillegg 

har Annabel i mange år virket som frilansmusiker 

og pedagog, og hun har vært skolekonsertmusiker 

hos Rikskonsertene. Først 

og fremst vil hun likevel fortsette å være en 

tenkende musiker. 

- Forholdet mellom teori og praksis er 

viktig, understreker Annabel. Teorien kan 

bidra til en tydelighet som er nødvendig på 

konsertscenen. Likevel kan det av og til bli 

for mange tanker, slik at disse kommer i veien 

for selve utøvelsen. Da er det viktig å slippe 

musikken og ens frie intuisjon til. Det er jo 

ikke slik at alle synes det er nødvendig å tenke 

så mye, og det kan også være greit. Men jeg 

sier aldri nei til nye elever som kommer til 

meg og er nysgjerrig på disse tingene. Og 

selv om det skrives mye om musikk kan aldri 

denne måten å tenke på komme til sin fulle 

rett på papiret. Forståelse oppnås først i en 

interaktiv situasjon, for eksempel i dialogen 

mellom elev og lærer, understreker Annabel. 

44


foto: Ellen H. Suhrke

FAGPRESENTASJON: 

hordene inntar 

humanistisk 

informatikk 

Om å forstå informasjonssamfunnet 

gjennom verdens største rollespill 

tekst: Linda Eide Ellingsen 

linda.e.ellingsen@student.uib.no 

Teknologien griper inn i alle deler av vår 

hverdag. Vi kommer ikke utenom den på noe 

punkt. Er du en av dem som ønsker å vite 

mer om hvordan teknologien virker inn på 

ditt liv, på naboens, på samfunnet generelt 

og humaniora spesielt? Da kan humanistisk 

informatikk være faget for deg. 

Et mangfoldig fag 

Jill Walker, seksjonsleder for humanistisk 

informatikk, påpeker at faget på mange måter 

er unikt i sin kryssdisiplinære karakter. Det 

tar opp både teknologiske og humanistiske 

fag, og studentene har gjerne bakgrunn fra 

begge leire. Også de vitenskapelige ansatte 

ved seksjonen gjenspeiler et rikt mangfold. 

Ettersom humanistisk informatikk ikke 

fantes som fag da de ansatte tok sin 

utdannelse har de svært ulik bakgrunn, 

blant annet fra historie, litteraturvitenskap, 

filosofi og lingvistikk. EDB for humanister 

ble opprettet ved UiB i 1985, og skiftet navn 

til humanistisk informatikk i 1995. Faget 

finnes i dag som et spesialiseringsalternativ 

innen bachelorprogrammet i historie- og 

kulturfag. Etter endt bachelor kan man ta 

master i humanistisk informatikk, og per i 

dag er det ca. 10-15 masterstudenter knyttet 

til seksjonen. 

Humanistisk informatikk er bygget opp av 

tekniske og humanistiske fag. På den tekniske 

siden lærer man blant annet programmering 

og webdesign. I tillegg er det fokus på å 

analysere og forstå websider og IKT, både 

med tanke på informasjon og estetikk. De 

mer humanistisk orienterte fagene tar for seg 

emner som kulturkritisk analyse, historie og 

kjønn. 

- Humanistisk informatikk ønsker å 

undersøke hva teknologien gjør i og med 

samfunnet vårt. Videre undersøker vi hvordan 

humaniora bidrar til å utvikle teknologien, 

og hvordan humaniora kan nyttegjøre seg 

teknologi. Rent praktisk kan humanistisk 

informatikk for eksempel bidra med 

digitalisering av norrøne tekster, eller med å 

opprette en EDB-base for katalogisering av 

arkeologisk materiale. Det er ikke likegyldig 

hvordan man benytter teknologien for å 

håndtere informasjon, forklarer Walker. 

World of Warcraft på pensum 

Denne høsten tilbyr seksjon for humanistisk 

informatikk kurset HUIN 106 «Kultur 

og normer i informasjonssamfunnet». 

Her skal studentene, i tillegg til å studere 

informasjonssamfunnet generelt, ta for seg 

temaet kjønn og IKT, og de skal innføres i 

nettkultur og såkalte Massively multiplayer 

online games (MMOG). Ansvarlig for faget, 

Hilde Corneliussen, forklarer nærmere: 

- MMOG er spill på internett som kan 

håndtere tusenvis av spillere samtidig, og ofte 

er de bygget opp som komplette verdener 

som ligner den vi vanligvis virker i. Et av 

verdens største MMOG er World of Warcraft, 

som er nettopp et slikt komplett univers. 

World of Warcraft er en verden med sin egen 

skapelseshistorie, krigshistorie, kartområder 

og rivaliserende klaner. Dersom man vil 

forflytte seg inne i spillet fra et sted til et 

annet, eller dersom man vil sende en virtuell 

gjenstand til noen, tar det tid. Både tid og 

rom er med andre ord gyldige dimensjoner 

også i den virtuelle verden. 

Siden starten i 2004 har spillet hatt en 

enorm vekst, og i dag finnes det ca. 6 millioner 

spillere. Disse bruker gjennomsnittlig rundt 

tjue timer i uken foran skjermen. Det sier seg 

selv at World of Warcraft og andre MMOG 

har en innvirkning på vår hverdag, og på 

vårt samfunn. På HUIN 106 kreves det at 

studentene kjøper spillet og spiller seg opp 

til et visst nivå for å bli kjent med dette 

fenomenet. 

- Det er klart at det blir veldig vanskelig 

å forstå hva nettkultur er dersom man 

overhodet ikke har kjennskap til fenomenet. 

Ingen ville vel finne på å studere litteratur uten 

å ha lest en eneste bok, smiler Corneliussen. 

Det er nettopp gjennom å håndtere visuelle 

kroppslige representasjoner av seg selv at 

studentene kan få et innblikk i hvordan 

nettkultur virker i praksis. 

Spilleavhengighet og fremmedfrykt 

Vi spør om ikke det er litt uetisk å pålegge 

studentene å spille et spill som har ført mang 

en sunn guttunge ut i spilleavhengighet. Da 

blir vi grundig satt til veggs. 

- Jeg avviser absolutt ikke at 

spilleavhengighet er et problem, men jeg tror 

vi skal være litt forsiktige med å stemple noen 

som avhengige. Man kan jo sammenlikne 

med dem som ikke viker en tomme fra TVskjermen 

under fotball VM. TV-tittingen 

tar veldig mye tid for dem, og fortvilelsen 

er stor om man går glipp av noe. Likevel 

nøler samfunnet med å kalle dem avhengige, 

nettopp fordi omfanget av interesserte er så 

stort, og fordi mange kan kjenne seg igjen 

i situasjonen. Jeg tror skepsisen til spill på 

internett i stor grad bunner i frykten for det 

vi ikke kjenner. Foreldre som er bekymret 

fordi barna deres er usosiale kjenner ikke til 

det enorme sosiale nettverket som kreves 

for å lykkes i spillet, man kommer ikke noe 

sted uten hjelp fra venner. Er det bare venner 

man kan ta på som gjelder, spør Corneliussen 

retorisk. 

Den som kunne tenke seg å spille 

World of Warcraft på storskjerm i 

undervisningssituasjon blir imidlertid skuffet. 

Undervisningen på humanistisk informatikk 

består, kanskje dessverre, av helt tradisjonelle 

forelesninger. 

46

pensumfritt 

Jula nærmar seg med stormskritt. Vi tok ei runde rundt 

i byen for å finne ut kva litteratur folk helst vil lese i 

adventstida. 

tekst og foto: Kathrine Salhuus 

kathrine_salhuus@hotmail.com 

Cecilie Emmerhoff 

Cecilie Emmerhoff går sjukepleier 

på Høgskulen i Bergen, og 

ho har adventslitteraturen klar. 

Ho jobbar i tillegg i bokhandel, 

og meiner at Julemysteriet av Jostein 

Gaarder og Astrid Lindgrens 

jul er godt lesestoff i jula. I tillegg 

tenkjer ho å lese i julekokebøker, 

noko ho tykkjer er med på å 

heve julestemninga. 

Line Oma 

I nærheita av Fisketorget treffer 

vi Line Oma som studerer utviklingsstudier 

på Stord. Ho er 

glad i biografiar og bøker basert 

på røynda, og har difor tenkt å 

lese Men størst av alt er friheten av 

Hege Storhaug. Den handlar om 

frigjering av muslimske kvinner. 

I tillegg kunne ho gjerne tenkje 

seg å lese biografien til Bill Clinton. 

Bodil Jensen 

Bodil Jensen jobbar i heimesjukepleien 

og er glad i kjærleiksromanar, 

spesielt Danielle 

Steele-bøker. No skal ho byrje på 

boka Juveler av same forfattar. 

Paul Drake 

Midt på Torgallmenningen treffer 

vi Paul Drake. Han har vore 

«rock & roll tour-manager» i fjorten 

år, og er i Bergen i det høvet 

at han skal turnere med bandet 

JR Ewing. Drake har nettopp 

kjøpt boka Focualt´s Pendulum av 

Enro Umberco, og har tenkt å 

kose seg med den i jula. Boka er 

han blitt anbefalt av en ven. 

47

lev et stiligere liv enn sidemannen: 

begynn i Atrium! 

vi trenger: 

journalister 

fotografer 

grafiske designere 

ring tlf: 55582079 el. 41574625 (Dorte) 

eller 

send e-post: atriumkontakt@uib.no 

alle interesserte ønskes velkommen!

studentmagasinet for HF-fakultetet UiB nr. 4 2006 14.årgang - Atrium

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?