Om klimatilpasning - Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap

Samfunnssikkerhet 

Nr. 02 - 2009 

Foto: colourbox 

Om klimatilpasning 

Side 10–15

2 

Kalender 

Innhold 

Juni 

M T O T F L S 

23 1 2 3 4 5 6 7 

24 8 9 10 11 12 13 14 

25 15 16 17 18 19 20 21 

26 22 23 24 25 26 27 28 

27 29 30 

Juni 

8. – 9. Skred- og vassdragsdagene 2009, Tromsø, NVE 

12. Brannsjefkonferansen, Stavanger, 

16. – 17. Fylkesmannsmøte, Oslo 

September 

8. – 10. Øvelse Barents Rescue, Murmansk 

15. – 16. DLE-konferansen 2009, Gardermoen 

22. – 23. Tønsbergkonferansen om informasjonsberedskap 

3 Nye www.dsb.no 

4–9 Brannsikkerhet 

Stortingsmeldingen om brannsikkerhet 

Betre brannsikring av eldre bygg 

– Fokus mot særskilte risikogrupper 

September 

M T O T F L S 

5 1 2 3 4 5 6 

6 7 8 9 10 11 12 13 

7 14 15 16 17 18 19 20 

8 21 22 23 24 25 26 27 

9 28 29 30 

10–15 Klimatilpasning 

– Nettportal om klimatilpasning 

– Må komme båstenkinga til livs 

– Vi veit nok til å handle 

– Fylkesmannen krumtapp i klimarbeidet 

16–17 Ammoniakktanken på Herøya 

18–19 Kan vi få slippe nok en dommedag - kronikk Harald Hornmoen 

20–21 Vi snakker med Berit Reppesgård 

22 Sikker utleie av båt 

23 Kort og godt – Nytt fra biblioteket – Nytt fra Norden 

24 Min sikkerhetshverdag: Terje M Wold 

Klimatilpasning 

Klimaendringene har skapt behov for tilpasning 

på mange samfunnsområder. Det 

viktigste tilpasningstiltaket er reduksjon 

i utslipp av klimagasser, men 

dette er ikke nok. En kombinasjon 

av reduksjoner i utslipp og andre 

tilpasningstiltak er nødvendig for 

å begrense skadevirkningene av 

global oppvarming. 

Konsekvensene av endret klima er godt beskrevet. På samfunnssikkerhetsområdet 

vil blant annet forhold som økt hyppighet av 

ekstremvær, hyppigere flommer, skred i områder som tidigere ikke 

var sett på som utsatte, flere skogbranner og havnivåstigning by på 

særlige utfordringer. Vi vet nok om hvilke endringer som venter oss 

til å handle. Norge står i utgangspunktet godt rustet i dette arbeidet, 

men vi må handle nå. Forebygging er billigere enn reparasjon. 

En kartlegging av hva klimaendringene betyr må g jennomføres 

innen alle samfunnssektorer og på alle forvaltningsnivåer. Arbeidet 

er godt i gang og følges opp av Klimatilpasning Norge, som er en 

nasjonal satsning på tvers av departementene, under ledelse av 

Miljøverndepartementet. I kartleggingsarbeidet må man, ved siden 

av å vurdere hvordan endret klima vil innvirke på egen sektor, også 

se på virkningene av planlagte tiltak innen andre områder, og om 

det er tiltak som det er naturlig eller nødvendig å samarbeide med 

andre om g jennomføringen av. Jeg kan uten videre slutte meg 

til fylkesmann Oddvar Flæte som, i denne utgaven av Samfunnssikkerhet, 

nettopp understreker behovet for helhetstenking og 

samhandling i klimatilpasningsarbeidet. 

Tilpasningsarbeidet krever lokal tilnærming. Virkningene av endret 

klima kan ha store lokale variasjoner. Lokale analyser må derfor 

danne utgangspunkt for tilpasningsarbeidet på mange områder, 

blant annet sikring av eksisterende infrastruktur, bebyggelse og 

ved planlegging av nytt. Det kreves også langsiktighet, slik at man 

legger fremtidens utfordringer inn som planpremiss. Klimakonsekvenser 

må bli en integrert del av alle planprosesser, på linje med 

andre hensyn som allerede vektlegges. 

Kommunene er blant de viktigste aktørene i tilpasningsarbeidet, 

både som lokal plan- og reguleringsmyndighet, og ut fra at kommunenes 

hovedoppgave er å arbeide for innbyggernes ve og vel. 

Kommunene har også primæransvaret for å håndtere hendelser 

som inntreffer. Å ikke tenke klimatilpasning vil for en kommune 

være å lage ris til egen bak. Lovfesting av plikt til g jennomføring 

av ROS-analyser i forbindelse med utbyggingsplaner understreker 

dette ansvaret – selv om det burde være unødvendig. 

Jon A. Lea

3 

www.dsb.no 

Nytt fra innerst til ytterst 

En ny utgave av www.dsb.no lanseres medio juni. Nettstedet er nytt fra innerst til ytterst. – Vi er godt fornøyd med å kunne 

tilby et nytt og moderne nettsted og håper at brukere, fagpersoner og privatpersoner, nå lettere finner frem til det innholdet 

de søker, sier kommunikasjonsdirektør Eva Honningsvåg. 

Det er g jort store endringer, først og fremst i struktur og design, men også mye av innholdet er nytt. Nye www.dsb.no har en struktur som kombinerer 

ulike målgruppers behov med en faginndeling. På denne måten håper vi å tilfredsstille alle våre målgrupper i ett og samme nettsted. Det er lagt ned mye 

arbeid med å identifisere hvem som er brukere av nettstedet vårt og hva slags informasjon de etterspør. 

– DSB har ansvaret for mange fagområder med flere ulike målgrupper, også innenfor hvert enkelt fagområde. Vi mener derfor at et nettsted med klare 

innganger til de ulike fagområdene er den beste løsningen for våre brukere. Samtidig forbedres tilbudet til privatpersoner som nå får sin egen inngang 

innen hvert enkelt fagområde, sier Honningsvåg. 

Foto: Trond Isaksen

Økt satsing på fore 

4 

Brannsikkerhet 

Målrettet satsing på forebyggende arbeid skal forhindre og redusere konsekvensene 

av branner. Det er reg jeringens hovedstrategi i den nye stortingsmeldingen om brannsikkerhet. 

– De siste par årene har vi i Norge hatt det høyeste 

antallet omkomne i brann på nærmere 30 år. Denne 

utviklingen må vi snu, sier justisminister Knut Storberget. 

Reg jeringens nasjonale mål for brannvernarbeidet i 

årene fremover er færre omkomne i branner, mindre 

tap av materielle verdier, å unngå tap av uerstattelige 

kulturhistoriske verdier, unngå branner som lammer 

kritiske samfunnsfunksjoner og styrke beredskap 

og håndteringsevne. 

For å nå de forebyggende målene vil Reg jeringen i 

stortingsmeldingen om brannsikkerhet blant annet: 

• Innføre plikt for brannvesenet til å føre tilsyn med 

eldre leilighetsbygg 

• Gi strengere krav til røykvarslere og slokkeutstyr 

i boliger 

• Fremme en nasjonal strategi for informasjon og 

holdningsskapende arbeid 

• Vurdere brannsikkerhetstiltak for særskilte risikogrupper 

– eget utvalg 

• Bedre sikring av kulturhistoriske verdier 

• Følge opp Riksadvokatens spørsmål om brannetterforskning 

i politidistriktene 

Økt oppmerksomhet på forebyggende innsats vil 

aldri helt kunne avverge at branner og andre akutte 

Justisminister Knut Storberget: – De siste par årene har vi i Norge hatt det høyeste antallet omkomne 

i brann på nærmere 30 år. Denne utviklingen må vi snu. 

hendelser inntreffer. Reg jeringen ønsker derfor også 

å bedre beredskapen og håndteringsevnen ved slike 

hendelser. 

”En vesentlig del av den forebyggende 

innsatsen vil derfor bli innrettet 

mot å redusere risikoen for 

og konsekvensene av boligbranner” 

Foto: Stian Lysberg Solum, Scanpix 

– Åtte av ti som omkommer i brann, dør i egen bolig. 

En vesentlig del av den forebyggende innsatsen vil 

derfor bli innrettet mot å redusere risikoen for og 

konsekvensene av boligbranner, sier Storberget. 

For å bedre brannsikkerheten i boliger vil kommunale 

brannvernmyndigheter få plikt til å føre tilsyn med 

eldre leilighetsbygg. Det vil bli innført strengere krav 

til røykvarslere i boliger og tydeligere krav til påbudt

”Denne utviklingen må vi snu” 

5 

byggende arbeid 

slokkeutstyr og tilleggsutstyr til bekjempelse av 

brann. Dagens ordninger for informasjon, tilsyn og 

kontroll av brannsikkerheten i boliger skal g jennomgås. 

Det vil også bli utarbeidet en nasjonal strategi 

for informasjon og holdningsskapende arbeid. 

Reg jeringen vil nedsette et utvalg som skal g jennomgå 

og vurdere brannsikkerheten for særskilte 

risikogrupper, deriblant eldre og personer med nedsatt 

funksjonsevne, som bor i ordinære boliger 

og omsorgsboliger. 

Reg jeringens mål er å unngå tap av uerstattelige 

kulturhistoriske verdier. Det vil bli vurdert om brannog 

eksplosjonsvernloven og kulturminneloven ivaretar 

brannsikkerheten i kulturhistoriske bygninger på en 

hensiktsmessig måte. I tillegg skal det legges til rette 

for å sikre uerstattelige arkiver, dokumenter 

og g jenstander mot brann. 

Branner i såkalt kritisk infrastruktur kan få store 

konsekvenser for kritiske samfunnsfunksjoner. 

Kabelbrannen på Oslo Sentralstasjon i 2007 var et 

eksempel på en slik hendelse. Bortfall av kritiske 

samfunnsfunksjoner er et tema som ble grundig 

behandlet i St.meld. nr. 22 (2007-2008) Samfunnssikkerhet, 

som tidligere er behandlet i Stortinget. 

Justisdepartementet følger blant annet opp anbefalingene 

som fulgte i kjølvannet av hendelsen på Oslo 

Sentralstasjon, og det skal g jennomføres en øvelse 

for de relevante aktørene. 

Reg jeringen vektlegger i meldingen en videreutvikling 

og tilpasning av beredskaps- og håndteringsevnen 

på brannområdet. Som et ledd i dette, vil reg jeringen 

nedsette et utvalg som skal utrede det samlede 

kompetansebehovet i brannvesenet. I tillegg skal 

g jeldende krav til organisering og dimensjonering 

av brannvesenet g jennomgås. 

En rekke av tiltakene som er foreslått av arbeidsgruppen 

som i 2008 vurderte skogbrannberedskapen 

og den senere tids skogbranner, er allerede under 

oppfølging av Justisdepartementet. 

Reg jeringen arbeider for at samfunnet skal være 

best mulig forberedt til å håndtere alle typer hendelser, 

også de store og komplekse. Utvidelse 

og utvikling av ulike støttesystemer for redningsog 

beredskapssituasjoner vil derfor bli vurdert. 

Foto: Jan Ove Brakstad, Bergen Brannvesen

6 

Branntryggleik 

– Betre brannsikring 

Om kvelden 4. januar skjedde det som ingen trudde skulle skje. Omsorgssenteret med 26 bustader og 31 bebuarar i Høyanger sentrum stod 

plutseleg i lys loge. Brannen starta i ei leilegheit. Leilegheita blei kjapt utbrend, og brannen spreidde seg raskt utvendig og vidare til eit kaldt 

loft, det vil seie eit loft utan brannskilje. Rådet frå Høyanger kommune til andre er enkelt og klart: Sørg for å brannsikre kalde loft. 

– Bygningen var oppført med kaldt loft, slik det den 

gongen var mogleg å g jere. Dersom loftet hadde 

vore brannsikra i etterhand, eller dersom bygningen 

hadde blitt oppført etter regelverket som g jeld i 

dag, ville brannen aldri fått det store omfanget som 

han g jorde, seier ordførar Kjartan Longva. 

– Takka vere ein utruleg innsats frå brannvesenet, 

Sivilforsvaret, Røde Kors og mange andre frivillige, 

men også flaks, blei alle bebuarane redda ut utan 

alvorlege skadar, seier han. Når situasjonen blei så 

dramatisk som han blei, er ordføraren glad for at 

varslingsrutinane, evakueringa og beredskapen elles 

fungerte slik det skulle. 

Brannen var ein vekkjar og førte til at kommunen 

g jekk g jennom branntryggleiken ved andre 

kommunale bustader og institusjonar. Dei vurderer 

no sprinkling og betre varsling i omsorgsleilegheiter 

i tredje etasje ved Høyanger helsesenter. 

Vidare vurderer dei lause brannstigar som skal 

brukast saman med redningsselar, ved Høyanger 

Brannen i Høyanger Omsorgssenter var ein vekkjar og førte til at kommunen g jekk g jennom branntryggleiken ved andre kommunale bustader og institusjonar. 

Foto: Rune Sviggum, Ytre Sogn Avis/Scanpix

”I løpet av kort tid visste vi kven som hadde mest behov for hjelp” 

7 

av eldre bygg 

helsesenter, omsorgsbustadene og Kyrkjebø 

sjukeheim. 

Kommunen har også delt erfaringane med nabokommunen 

Gaular, som tok kontakt for å hauste lærdom og 

eventuelt setje i verk tiltak for å ikkje oppleve det same. 

”Vi blei veldig overraska over 

at brannen fekk det store 

og dramatiske forløpet” 

Høyanger Bustadstifting, eit heilått kommunalt selskap, 

vurderte i det store og heile branntryggleiken 

for omsorgssenteret som god. – Vi blei veldig overraska 

over at brannen fekk det store og dramatiske 

forløpet. Det var ikkje i tankane våre. Det utenkjelege 

skjedde, seier styreleiar Ingebjørn Giil og driftssjef 

Terje Lillehauge. 

Høyanger kommune definerte for mange år sidan 

leilegheitene i omsorgssenteret, som låg i tilknyting 

til sjukeheimen, som særskilde brannobjekt med 

årlege tilsyn av brannvesenet. 

Alle merknader frå tilsyna er følgde opp. I tillegg 

til det som var lovpålagt, var det også g jort fleire 

andre beredskapsmessige og brannførebygg jande 

tiltak. Leilegheitene var for eksempel utstyrte med 

komfyrvakter frå hjelpemiddelsentralen for å redusere 

faren for tørrkoking og komfyrbrannar. 

Det var også utarbeidd ei oversikt over kva bebuarar 

som hadde behov for hjelp, og kva slags hjelp, i ein 

evakueringssituasjon. 

– Denne oversikta blei svært nyttig. I løpet av kort 

tid visste vi kven som hadde mest behov for hjelp, 

seier Giil. 

– Bebuarane har i utgangpunktet ansvar for sin 

eigen tryggleik, men kva slags ansvar har kommunen 

når han legg til rette og tilbyr omsorgsbustader? 

– Kommunen har g jennom bustadstiftinga ansvar for 

det reint bygningstekniske og for plasseringa av bebuarane. 

Omgivnadene, kanskje særleg dei pårørande, 

meiner nok at kommunen har ansvar utover dette, 

seier brannsjef Arne Hauge. 

– Folk oppfattar det slik at kommunen tek over det 

heile og fulle ansvaret når eit familiemedlem flyttar 

inn i ein kommunal omsorgsbustad. Dei ser ikkje 

forskjell på ein omsorgsbustad og ein sjukeheimsplass. 

Dermed får bebuarane ikkje alltid den same 

oppfølginga av dei pårørande som i den opphavlege 

bustaden sin, seier han. 

Det er eit dilemma kor langt kommunen og bustadselskapet 

kan gripe inn med tiltak overfor bebuarane. 

Installasjonen av komfyrvakter var eit slikt vanskeleg 

tiltak som vekte diskusjon, men heldigvis løyste det 

seg. 

Bruk av levande lys er generelt ei stor brannårsak. 

Driftssjef Terje Lillehauge i Høyanger Bustadstifting 

luftar no spørsmålet om det bør innførast forbod 

mot levande lys i kommunale omsorgsbustader. 

”Vi må prøve å tenkje utradisjonelt 

med tiltak utover dei lovpålagde” 

– Eg ser at det er eit vanskeleg tema overfor bebuarane. 

Om vi ikkje går så langt som å innføre ein slik 

regel, er det viktig at vi har tenkt g jennom og drøfta 

dette. Vi må prøve å tenkje utradisjonelt med tiltak 

utover dei lovpålagde, seier han. 

Det kan for eksempel vere: 

• risikoanalysar for ekstreme og unormale hendingar 

• mobile rømmingsstigar 

• krokar for rømmingsselar utanfor alle leilegheiter 

og verandaer 

• mobile redningsselar 

Ordfører Kjartan Longva i Høyanger: – Dersom 

bygningen hadde blitt oppført etter regelverket 

som g jeld i dag, ville brannen aldri fått det store 

omfanget som han g jorde. 

Det er slått fast at betongkonstruksjonane ikkje 

har teke skade etter brannen, og omsorgssenteret 

er no klart for g jenoppbygging. Bebuarane som har 

fått mellombelse bustader, vil alle som ein tilbake. 

Går alt etter planen, vil dei kunne feire jul i dei nye 

leilegheitene sine. 

Da vil bygningen sjølvsagt innfri alle krav i g jeldande 

lover og forskrifter og i tillegg vere bustadsprinkla. 

Kommunen vurderte også automatisk sløkkjeanlegg 

med vasståke, men kom til at bustadsprinkling 

med eigne røyr frå hovudinntaket for vatn til kvar 

enkelt leilegheit er den beste løysinga, sjølv om ho 

kan bli dyrare. Det finst ikkje noko regelverk for 

sløkkjeanlegg med tåke, så det var tryggare å velje 

bustadsprinkling. Det blei også vurdert som meir 

effektivt. Bustadsprinkling bruker meir vatn til sløkkinga, 

mens tåkesløkking gir mindre vasskadar. 

Også mange andre tiltak skal g jennomførast i det 

g jenoppbygde omsorgssenteret – for eksempel 

steinplater på yttervegger, brannkledning under 

verandaer, fleire rømmingsvegar, sjølvlukkande dører 

inn til leilegheitene, røykdører i gangar og rømmingsvegar 

og sjølvsagt brannvegger på loftet. 

arvid.christensen@dsb.no 

Foto: Arvid Christensen, DSB 

Foto: Bergen Brannvesen

8 

Brannsikkerhet 

Fokus mot særskilte 

risikogrupper 

Foto: MSB 

Den tunge brannvernsatsingen i Norge har mange år har vært konsentrert om bygninger 

hvor mange personer kan omkomme ved en brann, for eksempel institusjoner og overnattings 

steder. Nå er fokus mer rettet mot boliger med særskilte risikogrupper, for 

eksempel beboere over 65 år eller og beboere med pleie- og omsorgsbehov. Her er det 

g jort mye bra arbeid i kommunene de siste årene. 

– Likevel g jenstår mye. Derfor er det viktig at trykket 

opprettholdes og nye tiltak iverksettes. Samtidig 

med at leveralderen øker, bor eldre nå lengre 

i egen bolig framfor i institusjon. Dette g jenspeiles 

i statistikkene over brannomkomne. Eldre er klart 

overrepresentert, sier avdelingsleder Kari Jensen 

i DSB. 

Personer over 70 år utg jør elleve prosent av befolkningen, 

men utg jør over en tredjedel av de som 

omkommer i brann. Dødshyppigheten ved boligbranner 

hos personer over 70 år er fire og en halv gang 

høyere enn hos øvrig befolkning. 

– Andelen eldre som bor i egen bolig, omsorgsbolig 

eller i opprinnelig hjem, vil øke i årene som kommer. 

Det er en utfordring for brannsikkerheten, sier 

Jensen. 

”Det vil bli satt fokus på hvor 

skjæringspunktet mellom privat 

og offentlig ansvar går” 

I utgangspunkt er det huseier/beboer som har 

ansvar for egen brannsikkerhet – enten det er i sin 

opprinnelige bolig eller i omsorgsbolig. I Stortingsmeldingen 

om brannsikkerhet bebudes det nærmere 

utredning om ansvarsforholdene, spesielt i forhold 

til at ikke alle eldre fullt kan ivareta egen brannsikkerhet. 

– Det vil bli satt fokus på hvor skjæringspunktet 

mellom privat og offentlig ansvar går. Dette kan 

være et ømtålig og vanskelig tema. Hvor langt kan, 

og skal, offentlige myndigheter kunne iverksette 

tiltak overfor privatpersoner? Dette blir det interessant 

å få klarlagt, om det vil gi grunnlag for ny 

lovgivning, eller på annet vis legge til rette for andre 

ikke lovpålagte tiltak, sier Kari Jensen. 

Hun mener at brann og brannsikkerhet er ikke en 

sak for brannvernmyndighetene alene. Det er 

nødvendig med enda tettere samarbeid og 

samspill mellom offentlige og private aktører, 

for eksempel helsetjenesten, frivillige organisasjoner 

og forsikrings bransjen. 

”Kommer hjemmetjenesten over 

forhold som klart utg jør en 

konkret risiko, bør den melde ifra” 

I tillegg til fysiske tiltak er informasjon og kommunikasjon 

avg jørende for å kunne lykkes. Ansatte i 

hjemmetjenesten er ofte de som har mest og best 

kontakt med hjemmeboende eldre. Hjemmetjenesten 

skal ikke på noen måte overta ansvaret for 

brannsikkerheten, men kan snakke med beboerne, 

observere og g jøre beboerne oppmerksomme på 

enkle brannsikringstiltak, som for eksempel skjøteledninger, 

tildekkete varmeovner osv. Kommer 

hjemmetjenesten over forhold som klart utg jør en 

konkret risiko, bør den melde ifra. 

I mange kommuner, store og mindre, er hjemmetjenesten 

allerede engasjert i slikt arbeid. Karmøy 

kommune har for eksempel de tre-fire siste år 

g jennomført flere tiltak. I 2007 fikk over 1000 bru- 

kere av hjemmetjenesten tilbud om brannforebyggende 

sikkerhetssjekk. To av tre takket ja. De øvrige 

takket nei eller ønsket at pårørende skulle utføre 

sjekken. 

I samarbeid med brannvesenet, startet Oslo 

kommune i 2007 et undervisningsopplegg hvor de 

ansatte i hjemmetjenesten blant annet forplikter 

seg til en gang i året å sjekke brannsikkerheten hos 

hjemmeboende eldre. 

Etter dette har over 100 kommuner/brannvesen 

deltatt i eldreprosjektet til Norsk Brannbefalsforbund. 

Gjensidigestiftelsen har stilt 2,7 millioner 

kroner til rådighet for prosjektet. Kommuner hvor

”Vi ser g jerne at hjelpemiddelsentralene kan tilby slike slokkesystemer” 

9 

hjemmetjenesten foretar årlig gratis sjekk av 

brannsikkerheten hos eldre, kan blant annet søke 

om midler til innkjøp av røykvarslere og batterier. 

En kartlegging i 2003 viste at åtte av ti kommunale 

boliger tilrettelagt for personer med pleie- og 

omsorgsbehov, ikke hadde tilfredsstillende brannsikkerhet. 

En tilsvarende kartlegging i 2005 viste en 

klar en klar bedring, men fortsatt manglet nesten 

halvparten av boligene tilfredsstillende brannsikkerhet. 

– Det er ikke g jort ytterligere kartlegginger, men 

vi har et klart inntrykk av forholdene er blitt ytterligere 

forbedret. Mange kommuner har vedtatt 

og iverksatt nye brannsikringstiltak, i første rekke 

automatiske slokkeanlegg i omsorgsboligene. Her 

er det g jort mye godt arbeid i kommunene, sier Kari 

Jensen. 

– I den nye plan- og bygningsloven kommer det trolig 

krav om permanente automatiske slokkeanlegg i alle 

nye omsorgsboliger. Vi ser fram til at samme krav 

også skal bli g jort g jeldende overfor eksisterende 

omsorgsboliger. Det er nok fortsatt et stykke dit, 

men vi ser er også kommuner g jennomfører dette 

på frivillig basis, sier hun og bruker Bergen og Lom 

som gode eksempler. 

– Alternativt finnes det enkle og mobile automatiske 

slokkesystemer. Vi ser g jerne at hjelpemiddelsentralene 

kan tilby slike slokkesystemer. Dette er 

anlegg som er enkle å montere. Hvis nye beboere, 

ved beboerskifte ikke har samme behov, eller ikke 

ønsker slokkeanlegget, kan det med letthet flyttes 

et annet sted, sier Kari Jensen. 

arvid.christensen@dsb.no 

Illustrasjonsfoto: Jan Erik Skaug, Fredriksstad Blad

10 


FAKTA 

Nettportalen byr på mange gode eksempler fra de 

kommunene som har startet med klimatilpasning. 

Man vil også kunne gå direkte til offentlige etaters 

og direktoraters nettsider for å finne informasjon 

om deres arbeid med klimatilpasning. I tillegg 

presenteres aktuelle nyheter fra forskningen. 

Klimaendringene vil arte seg på landet eller i byen, 

i nord eller i sør. Derfor er portalen delt inn i fylker 

hvor man kan finne informasjon som er spesielt 

aktuell i denne landsdelen. 

Portalen er i første omgang utviklet med tanke 

på samfunnsplanleggere og beslutningstakere i 

kommuner og fylker, men vil være nyttig for alle. 

Det er lagt vekt på at informasjonen skal være lett 

tilg jengelig og interessant for alle som er opptatt 

av hva klimaendringene vil bety for det norske 

samfunnet. 

Nettportalen er del av den nasjonale satsingen på 

klimatilpasning i Norge. Satsingen koordineres av 

en tverrdepartemental gruppe bestående av 13 

departementer. Arbeidet ledes av Miljøverndepartementet. 

Det praktiske samordningsarbeidet er 

lagt til et sekretariat i DSB, som også har ansvaret 

for driften av nettportalen. 

Ny nettportal med 

samordnet informasjon 

Faren for flom og skred øker når klimaet endrer seg. Det må kommunene ta hensyn 

til når de planlegger veier, bygg og anlegg. Nettportalen «Klimatilpasning Norge» på 

reg jeringens hjemmeside gir samordnet og tilrettelagt informasjon om klimatilpasning 

til kommuner, bedrifter og andre som har behov for det. 

– Uansett hvor godt vi lykkes med utslippskutt vil 

klimaet endre seg mye dette århundret. Dette får 

praktiske konsekvenser også i Norge. Det er derfor 

viktig at alle skaffer seg informasjon og kunnskap 

om dette, sier direktør Jon A. Lea i Direktoratet for 

samfunnssikkerhet og beredskap (DSB). 


Norge 

– For oss er det viktig at de som har et ansvar 

innenfor samfunnssikkerhet, som kommuner og 

virksomheter, tar dette ansvaret. Den nye planloven 

stiller krav om at man skal ta hensyn til framtidige 

klimaendringer i arealplanleggingen. Da må de som 

arbeider med dette lokalt og regionalt settes i 

stand til å ta dette ansvaret. I følge undersøkelser 

vi har g jort, er kunnskaps- og informasjonsbehovet 

stort. Vi håper at nettportalen blir en viktig kanal 

for brukerne som kan dekke dette behovet. Portalen 

har samlet mye av den tilg jengelige informasjonen 

som staten, forskningen og enkeltkommuner 

per i dag har om klimatilpasning, sier Lea. 

guro.andersen@dsb.no

11 

– Må kome båstenkinga til livs 

– Heilskapstenking og samhandling på tvers av sektorar kan bli det mest krevjande ved klimatilpassingsarbeidet 

i Noreg. Her i landet er det tradisjonelt mykje båstenking. Vi må bli flinkare til å tenkje på tvers, 

seier fylkesmann Oddvar Flæte i Sogn og Fjordane. 

Han leier det reg jeringsoppnemnde utvalet som skal sjå på konsekvensane av klimaendringane og korleis vi best mogleg kan førebu 

samfunnet på eit anna klima i framtida. Han peiker på at alle internasjonale rapportar om klimatilpassing understrekar kor viktig det 

er å tenkje tverrsektorielt. Evna vår til å sjå kva som er best for samfunnet som heilskap, og ikkje kva som er best for dei enkelte 

sektorane, vil vere avg jerande for i kor stor grad vi lykkast, seier Flæte. 

– Alt vi g jer, bør ha eit perspektiv på 50–100 år. 

Vedtak og tiltak som isolert sett kan vere bra for éin sektor, kan få negative konsekvensar for andre sektorar. Derfor er vi nøydde 

til å sjå alt i samanheng. Det g jeld på så vel sentralt og regionalt som lokalt (kommunalt) nivå, meiner han. 

Les meir på neste side

12 

Klimatilpassing 

Foto: Arvid Christensen, DSB 

Fylkesmann Flæte meiner at Noreg, med ein god økonomi og ein god offentleg sektor, er betre rusta enn dei fleste land til å møte klimaendringane og best mogleg tilpasse 

seg. Han understrekar likevel at det ikkje berre er eit spørsmål om kva vi ønskjer, men kva vi må. 

– Vi veit nok til å handle 

Det er ikkje noko nytt at klimaet endrar seg. Det har alltid skjedd naturlege klimaendringar. Det nye er dei menneske skapte endringane. 

Dei påskundar utviklinga ytterlegare. Fylkesmann Oddvar Flæte, som leier det reg jeringsoppnemnde klima tilpassingsutvalet, er ikkje så 

opp teken av å diskutere kva som er naturlege endringar, og kva som er skapt av menneske. 

– Klimaet endrar seg, uansett årsak. Det er det 

vi må halde oss til. Vi må sjå på konsekvensane og 

tilpasse oss. Endringane skjer gradvis og i aukande 

tempo. Dei vil ramme folk flest, kanskje tidlegare 

enn mange trur. Det er rett nok ein del usikkerheit 

om korleis og kvar endringane vil ramme Noreg, 

men vi veit nok til å handle. Det er ikkje nok å sjå på 

kva som vil skje i 2050. Vi må g jere noko før den tid, 

seier Oddvar Flæte. 

– Lovforslaget frå reg jeringa om kommunal beredskapsplikt 

kan bli ei stor utfordring for mange 

kommunar. Rasjonaliseringa dei siste 10–15 åra har 

tappa kommunane for mykje beredskapskompetanse. 

Det meste er konsentrert om drift. Det kan få 

betydning for klimatilpassingsarbeidet, seier han. 

Flæte meiner at mange kommunar, særleg dei små, 

ikkje har eigne ressursar til å utarbeide gode nok 

sårbarheits- og risikoanalysar (ROS) i samband med 

arealplanlegginga. Det er viktig at kommunane ikkje 

berre legg til grunn kunnskap om historiske forhold, 

men tek høgde for konsekvensane av klimaendringane. 

– Ser du for deg færre og større kommunar for å 

møte klimatruslane?

”For dei nærmaste 50 åra er det praktisk talt inga ueinigheit her i landet” 

13 

– Det er eit politisk spørsmål som eg ikkje kan kommentere. 

På kort sikt er nok svaret heller regionalt 

samarbeid mellom kommunar som ikkje maktar å 

g jere jobben aleine. For fylkesmennene, som har 

tilsynet med at kommunane g jer dei pålagde oppgåvene 

sine, er dette greitt. Men for kommunane 

kan det reint demokratisk bli krevjande. 

– For dei nærmaste 50 åra er det praktisk talt inga 

ueinigheit her i landet. I tillegg til det vitskaplege 

og kva forskarane seier, er det også viktig å 

skaffe lokal kunnskap ved å snakke med folk frå ulike 

sektorar og landsdelar. Heile tida må vi ha det tverrsektorielle 

for auget – kva som er best for samfunnet 

som heilskap. 

Foto: colourbox 

– Kva meiner du med det? 

– Interkommunale samarbeidsløysingar har ofte ei 

anna styringsform enn kommunane og kan kortslutte 

den folkevalde styringa. 

Flæte sitt eige fylke, Sogn og Fjordane, er på mange 

måtar sårbare for klimaverknader og eit endra 

klima vil kunne merkast svært godt. Kommunane 

er derfor allereie varsla om at Fylkesmannen vil 

bruke motsegnsretten, dersom kommunane ikkje 

tek tilstrekkeleg omsyn til klimatilpassinga i ROSanalysane 

sine. 

Havnivåstiginga får konsekvensar for arealdisponeringa 

og infrastrukturen i mange lokalsamfunn. Det 

er også DSB opptekne av, seier Flæte og kjem inn på 

direktoratet: 

– Mange av oss som har besøkt DSB, er overraska 

over kor nær sjøen bygget ligg. Det kan vere interessant 

å høyre korleis direktoratet stiller seg til den 

forventa havnivåstiginga og til å ta dei same omsyna 

som DSB meiner alle andre må g jere. 

I løpet av første halvår vil klimatilpassingsutvalet få 

ein oppdatert rapport med detaljerte opplysningar 

ned på region-/områdenivå om klimaverknader som 

havnivåstiging og temperaturauke. 

Rapporten vil utg jere det første fundamentet i arbeidet 

til utvalet. Det neste er å sjå på konsekvensane 

for folk og samfunn på grunnlag mellom anna 

av ein ny forskingsrapport. Vi veit likevel at berre 

tilsynelatande små aukingar i g jennomsnittstemperaturen 

kan få store konsekvensar for naturen 

og dermed for dyre- og plantelivet. Nokre artar kan 

kome til å forsvinne heilt, mens nye kjem til. 

– Forskarane er likevel ikkje alltid einige om kva som 

vil skje, og kva som bør g jerast? 

– Korleis skal dette forankrast blant politikarar og 

folk flest? 

– Det store politiske fleirtalet har teke klimatrusselen 

inn over seg. Sjølv om det kan vere litt ulikt syn 

på årsakene, er det ei felles oppfatning av behovet 

for tiltak. Det vil koste både økonomisk og på andre 

måtar. Viss vi ikkje g jer noko, blir rekninga berre 

enda høgare for alle. 

Midt oppi alt dette meiner Oddvar Flæte at vi 

også skal vere opne for at klimaendringane kan ha 

positive effektar. Betyr for eksempel utsiktene til 

eit våtare klima at vasskrafta kan nyttast ut på 

ein betre måte, fordi det blir tilgang på meir vatn? 

Sverige har faktisk rekna på det og kome til at meir 

nedbør kan gi slike moglegheiter. 

Flæte har ikkje noka oppfatning av om dette vil vere 

haldbart i røynda, og om det eventuelt også kan bli 

ein gevinst for Noreg, men uansett opnar det ein del 

interessante perspektiv. 

Han meiner at Noreg, med ein god økonomi og ein 

god offentleg sektor, er betre rusta enn dei fleste 

land til å møte klimaendringane og best mogleg tilpasse 

seg. Han understrekar likevel at det ikkje berre 

er eit spørsmål om kva vi ønskjer, men kva vi må. 

– Kva betydning kan ein internasjonal klimaavtale få? 

– Sjølv om utvalet skal arbeide med klimatilpassing, 

må det ikkje vere tvil om at reduksjon av klimagassutslepp 

er det aller viktigaste, men klimaendringane 

kjenner ingen grenser. Uavhengig av kva Noreg 

g jer nasjonalt, uansett kor mykje vi reduserer dei 

klimaskadelege utsleppa våre, er utviklinga komen så 

langt at vi må tilpasse oss. Blir landa ikkje einige om 

ein avtale, aukar presset og behovet for nasjonale 

tilpassingstiltak ytterlegare. 

”Klimaendringane skjer 

ikkje plutseleg over natta. 

Dei skjer gradvis.” 

– Har vi dårleg tid? 

– Nasjonalt ser vi allereie resultat i form av issmelting. 

Isbreane er blitt mindre. Framleis er det 

variasjonar frå år til år, men sett over tid er det 

ikkje tvil om kva som skjer. Klimaendringane skjer 

ikkje plutseleg over natta. Dei skjer gradvis. Derfor 

burde vi eigentleg starta opp for fullt for lenge 

sidan, men Noreg er no godt i gang. No g jeld det å 

halde oppe trykket og intensiteten. Vi veit allereie 

at vi har ein del utsette samfunn. Det er ikkje utan 

grunn at samiske forhold er ein del av utvalets 

arbeid. Ei g jennomsnittleg temperaturstiging på totre 

grader, kan gi store konsekvensar for livsgrunnlaget 

i reindriftsnæringa og dermed den samiske 

kultur. Havnivåstigingane vil få konsekvensar, men 

i varierande grad, langs heile kysten. 

– Er det nødvendig med skremsler for å vekkje 

og engasjere folk? 

– Nei, men folk flest forventar at myndigheitene tek 

styringa og set i verk tiltak. Folk vil kanskje ikkje utan 

vidare applaudere tiltak som rammar dei personleg, 

men eg trur det likevel er ei aukande forståing for 

at samfunnet må g jere noko. Og tiltaka må sjåast 

i samanheng ut frå kva som totalt sett er best for 

samfunnet, seier Oddvar Flæte. 

arvid.christensen@dsb.no

14 

Fylkesmannens klimaarbeid 

Krumtapp i klimaarbeidet 

Fylkesmannen (FM) er regional sektormyndigheit 

og samordnar av statlege 

aktivitetar retta mot kommunane. Derfor 

er Fylkesmannen ein viktig aktør i arbeidet 

med nasjonal klimapolitikk. Direktoratet 

for samfunnstryggleik og beredskap 

(DSB) er fagmyndigheit for beredskapsarbeidet 

til Fylkesmannen. I samarbeid 

med Statens forureiningstilsyn (SFT) og 

Noregs vassdrags- og energidirektorat 

(NVE) Direktoratet for naturforvaltning 

(DN) og fylkesmennene har DSB utarbeidd 

ein rapport som tydelegg jer klimaarbeidet 

til Fylkesmannen. 

– Det er Fylkesmannen sin jobb å formidle nasjonal 

politikk til kommunane, seier direktør i DSB Jon A. 

Lea, som meiner kommunane på mange måtar er 

viktige i arbeidet med klimatilpassing. Reg jeringa 

sitt arbeid med klimapolitikk må setjast i verk i kommunane; 

staten legg føringar og premissar som skal 

g jennomførast lokalt. Kommunesektoren speler derfor 

ei avg jerande rolle i klimaarbeidet, og Fylkesmannen 

er bindeleddet mellom kommunane og staten. 

Gjennom fylkesmannsinstruksen har FM ei regional 

samordningsrolle, og Fylkesmannen skal bidra til at 

nasjonal politikk blir omsett til lokale mål og tiltak. 

Klimaendringane gir truleg eit varmare og våtare 

klima med hyppigare ekstremvêr. Det fører til store 

konsekvensar for både miljø og samfunn. Direktøren 

i DSB meiner at kommunane har det apparatet 

som trengst. Han understrekar likevel at alle kan bli 

betre, og at det er ei viktig oppgåve for mellom anna 

Fylkesmannen å støtte kommunane i tilpassingsarbeidet. 

– Norske kommunar g jer g jennomgåande ein god 

jobb med samfunnstryggleik, også når det g jeld 

klimautfordringane, synest Lea. Men, legg han til, 

det er enda viktigare å vere føre var enn tidlegare. 

Ikkje fordi klimatruslane er verre eller skumlare, men 

fordi konsekvensane er større. 

”Det vi tidlegare omtalte som 

100-årsflaum, kan om kort tid 

vere 10-årsflaum” 

– Det vi tidlegare omtalte som 100-årsflaum, kan 

om kort tid vere 10-årsflaum, forklarer Lea. Naturen 

skiftar karakter, vêret blir annleis – det gir nye problemstillingar 

som må løysast lokalt. Det same g jeld 

kritisk infrastruktur. Infrastrukturen er den same 

som tidlegare, men det er meir kritisk dersom han 

fell bort, fordi samfunnet er så mykje meir avhengig 

av straum og IKT. 

g jennom å følg je opp korleis kommunane etterlever 

nye krav, seier Lea. 

Det er sannsynleg at risikoog sårbarheitsanalysar 

kjem til å avdekkje tidlegare uoppdaga risikoar. Det 

kan for eksempel vise seg ved nye ROS-analysar at 

eit bustadområde er skredutsett. DSB-direktøren 

meiner at ein ikkje kan – eller skal – halde tilbake slike 

«avsløringar». 

Foto: NVE 

Rapporten «Fylkesmannens klimaarbeid» tek for seg 

ulike utfordringar i verksemda til Fylkesmannen. Ein 

spenningsdimensjon er avveginga mellom omsynet til 

lokalt sjølvstyre og lokale prioriteringar på den eine 

sida og krav og forventningar som følg je av nasjonal 

politikk på den andre sida. 

– Fylkesmannen skal berre sjå etter at nasjonale 

omsyn og krav blir følgde opp, poengterer Lea. 

Dersom kommunane ikkje tek tilstrekkeleg omsyn til 

klimautfordringane i planarbeidet sitt, kan Fylkesmannen 

fremme motsegn. Fylkesmannen må sikre at 

avvegingane mellom ulike interesser er forankra 

i statlege styringssignal. 

For å styrkje beredskapen på lokalt nivå har reg jeringa 

føreslått å innføre kommunal beredskapsplikt. 

– Kommunane har i dag lovpålagde krav til beredskap 

på ulike sektorområde, men det ligg ikkje føre nokon 

krav som pålegg kommunane å sjå heile beredskapsarbeidet 

i samanheng, fortel Jon Lea. Det betyr at 

kommunane skal g jennomføre overgripande risikoog 

sårbarheitsanalysar (ROS) for å kartlegg je fareforhold, 

og at ROS-analysen skal legg jast til grunn 

for arbeidet kommunen g jer med samfunnstryggleik 

og beredskap. I tillegg blir kravet til ROS-analysar 

ved arealplanlegging styrkt plan- og bygningslova. 

Begge desse endringane g jer at Fylkesmannen vil få 

ei enda tydelegare rolle i arbeidet med klimapolitikk

”Fylkesmannen skal bidra til at nasjonal politikk blir omsett til lokale mål og tiltak” 

15 

– Folk både ønskjer, treng og har krav på mest 

mogleg fakta, slår Jon Lea fast. Kommunar og andre 

myndigheiter skal g jere befolkninga merksam på 

ulike risikoar, slik at kvar og ein har tenkt g jennom 

og er førebudd på kva som kan skje i nærområdet 

sitt. 

Dei fleste område har eit innslag av fare – stor eller 

liten. – Kunnskap om risikoar set kommunen i stand 

til for eksempel å sikre utsette område, forby bygging 

og ikkje minst informere innbygg jarane om ulike 

forholdsreglar dei bør ta. Det å kjenne til risikoar og 

farar er ikkje skummelt, det er nyttig, seier han. 

Fylkesmannen (FM) si rolle overfor kommunane blir 

tydelegg jord i rapporten «Fylkesmannens klimaarbeid», 

som går ut til alle FM-embeta i desse dagar. 

Jon Lea meiner det er fundamentalt viktig at FM 

har tydelege rammer for arbeidet sitt, og håper at 

utgreiinga også vil lette kommunikasjonen mellom 

FM og kommunane. 

– Fylkesmannen skal passe på og hjelpe kommunane, 

forklarer Lea. Fylkesmannen har kompetanse innan, 

og er kontrollinstans, på mange område. Embetet 

fører tilsyn, har kontrollar, sjekkar vedtak, g jennomgår 

planar og anna. Mange av oppgåvene dreier seg 

om førebygging og styrking av samfunnstryggleiken, 

og FMs arbeid med klimatilpassing er eit godt eksempel 

på kor viktig det er å drive førebygging. Det 

å førebygg je betyr ikkje at vi unngår uønskte hendingar, 

men kan bidra til at samfunnet er godt nok 

førebudd til å handtere for eksempel naturskapte 

hendingar. Eller at risikoog sårbarheitsanalysane i 

kommunane gir kunnskap som for eksempel fører til 

bygg jeforbod i utsette område. Eit trygt og robust 

samfunn der alle tek ansvar, er DSBs visjon. Kommunane 

er alfa og omega i arbeidet for å bli robuste 

lokalt, meiner Lea. 

eva.ulland@dsb.no 

– Kunnskap om risikoar set kommunen i stand til for eksempel å sikre utsette område, forby bygging og ikkje minst informere innbygg jarane om ulike forholdsreglar dei bør 

ta, seier direktør Jon A. Lea. 

Foto: Bjørn Rørslett NN/Samfoto

16 

Ammoniakktanken på Herøya 

Lav sannsynlighet 

Det hadde gått 30 år siden ammoniakktanken på Herøya sist ble tømt og inspisert innvendig. Ingen kunne med hundre prosent sikkerhet 

hevde at den var i fullkommen stand. Konsekvensene ved en kollaps av tanken kunne være fatal for befolkningen i områdene rundt. Derfor 

fant mange det utilstrekkelig at tekniske beregninger og erfaring fra liknende tanker viste at sannsynligheten for en ulykke var svært lav. 

Foto: Yara

”Vi har sterkt behov for gode relasjoner med naboer og myndigheter” 

17 

var ikke nok 

På Herøya i Porsgrunn ruver ammoniakktanken på 

seksti tusen kubikkmeter. Økende usikkerhet i lokalmiljøet 

førte til at Yara valgte å tømme og inspisere 

tanken innvendig sist vinter. Selv mente virksomheten 

at en slik inspeksjon ut fra sikkerhetsmessige vurderinger 

var unødvendig, men behovet for å skape ro og 

tillit var utslagsgivende for beslutningen. 

– Dette har vært en krevende sak, vedgår direktør 

Jan-Petter Fossum ved Yara Porsgrunn. Vi har hatt 

dialog med myndighetene om vår filosofi for inspeksjon 

av tanken, og alle pålegg og etablerte rutiner for 

kontroll er fulgt. Likevel har ikke det vært nok til å 

skape ro hos våre nærmeste omgivelser. 

Ammoniakktanken ble oppført i 1977. Den indre tanken 

inneholder store mengder ammoniakk, selv om den 

aldri er helt full. Utenpå er det et 70 centimeters 

mellomrom før den ytre tanken omslutter den indre. 

På utsiden er det en fangdam for oppsamling dersom 

det skulle skje en lekkasje. Yara anser derfor at det er 

tre barrierer som vil redusere konsekvensene ved et 

eventuelt havari av tanken. I 1979 ble den indre tanken 

inspisert. Siden den gangen har ikke ammoniakktanken 

vært åpnet, men ytre tank har jevnlig blitt inspisert. 

Dermed er det stilt spørsmål ved tilstanden til 

indre tank. I tillegg har det vært bekymring hos både 

befolkning og i enkelte fagmiljøer om hvorvidt den 

ytre tanken ville briste eller bære ved et even tuelt 

brudd på den indre. Spesielt er det påpekt mulige 

svakheter i tilknytning til utløpsrøret. 

– Vi har sterkt behov for gode relasjoner med naboer 

og myndigheter. Denne saken har ulmet lenge, men 

ble etter hvert slått stort opp i mediene. Da kom 

det frem en uro i lokalsamfunnet for å ha en stor 

ammoniakk tank som ikke har vært åpnet på 30 år, 

i nabolaget. Det har jeg forståelse for. Jeg er fortsatt 

trygg på at den filosofi vi hadde for inspeksjon 

av denne type tanker ikke var feil. Men det å skape ro 

og tillit ble utslagsgivende. Derfor erkjente vi at det 

beste ville være å tømme tanken og g jennomføre en 

innvendig inspeksjon, sier Fossum. 

Myndighetene har fulgt opp tanken g jennom tilsyn 

og på annen måte siden den ble oppført i 1979. I 2004 

g jorde Yara DSB oppmerksom på at enkeltpersoner 

ved Hydros Forskningssenter på Herøya stilte seg 

svært tvilende til den inspeksjonspraksis som var 

etablert. 

– Denne informasjonen tok vi svært alvorlig og besluttet 

å gå i dybden for å bidra til å finne en løsning 

knyttet til usikkerheten om tankens tilstand, sier 

avdelingsdirektør Torill F. Tandberg i Direktoratet for 

samfunnssikkerhet og beredskap (DSB). 

Det ble g jennomført nye tilsyn og møter med både 

Yara og de som var skeptiske til praksisen. DSB påla 

blant annet Yara å bruke et uavhengig tredjepartsorgan 

for å verifisere inspeksjonsmetoden. 

– Det er naturlig at en myndighet og en virksomhet 

har noe ulikt ståsted og faglige vurderinger, men jeg 

opplever at vi hadde en god prosess og at begge 

parter var innstilt på å finne gode løsninger, sier 

Tandberg. 

Internkontroll er et bærende prinsipp i norsk industrisikkerhet. 

Det innebærer krav til virksomhetene 

om å arbeide systematisk med risikovurderinger, 

vedlikehold og kompetanse. Ansvaret for sikkerheten 

er tydelig plassert hos virksomhetene, som har 

spesialkompetanse på for eksempel de stoffene 

som håndteres med tilhørende prosesser og utstyr. 

Myndighetenes oppgave er å drive systematisk tilsyn 

basert på den risikoen virksomhetene representerer, 

og foreta verifikasjoner på stikkprøvebasis. Som 

utgangspunkt forutsetter myndighetene at virksomhetene 

forholder seg til regelverkets krav, men har en 

rekke sanksjonsmuligheter ved brudd. 

– Når mediene skal finne sine tabloide vinklinger, blir 

det enkelte ganger fremstilt som om virksomhetene 

tar lett på sikkerheten mens myndighetene sitter 

passive og ser på. Vår oppfatning er at det generelt 

er høy bevissthet om sikkerhet i industrien i Norge. 

Internkontroll har vært praksis i flere tiår og bidrar 

til ansvarligg jøring av virksomhetene og til effektiv 

og målrettet ressursbruk hos myndighetene. Yaras 

internkontroll har fungert, og vi har fulgt det opp på 

en god måte. Selv om vi var tydelige på vår anbefaling, 

fant vi det aldri nødvendig å pålegge Yara å foreta 

en innvendig inspeksjon. Men jeg legger ikke skjul på 

at vi er tilfreds med løsningen som ble valgt. Verken 

myndigheter, virksomhet eller lokalbefolkning er tjent 

med å leve med en slik usikkerhet, sier Tandberg. 

Yara valgte en linje med full åpenhet om prosessen. De 

har arrangert to folkemøter, både før åpning og etter 

åpning og inspeksjon for å presentere resultatene. 

Ved den innvendige inspeksjonen ble det brukt både 

magnetpulver og ultralyd, og man fikk testet ut en 

robotinspeksjonsmetode. Det ble ikke funnet sprekker, 

men kun mindre riss som følge av sveisemetoden man 

benyttet i 1977. Rissene var mindre enn en millimeter 

dype, og forsvant ved lett sliping, uten at det var nødvendig 

med ytterligere reparasjoner. Det er nå innstallert 

nye utløpsrør med nedsenkbare pum per. Disse går 

over taket på tanken, i stedet for g jen nom tankveggen, 

noe som tidligere var et svakt punkt. 

– For oss har dette vært en lærerik prosess. Først 

og fremst har vi fått bekreftet hvor viktig det er med 

en god dialog med naboer og myndigheter. Vi har fått 

bekreftet at tanken er uten skader og feil. I tillegg 

har vi kommet langt i å utvikle en robotinspeksjonsmetode. 

I det videre arbeid opprettholder vi våre 

rutiner for drift og vedlikehold, men vi har ikke konkludert 

når det g jelder tidspunkt for neste innvendige 

inspeksjon, sier Fossum. 

tore.kamfjord@dsb.no

18 

>>> kronikk 

Kan vi få slippe nok en dommedag? 

Foto: Tomas Rolland, HiO 

Det er vanlig å beskylde journalister for å skape dommedagsfores tillinger 

når risikoer omtales i mediene. Men også forskere og myndigheter har 

ansvar for å informere om risikoer, slik at de ikke skaper unødvendig 

frykt blant folk. 

Av Harald Hornmoen, førsteamanuensis i journalistikk, bibliotek og informasjonsfag ved Høgskolen i Oslo. 

«Skrekkscenario: 40 prosent borte fra jobben», 

«– 13 000 døde av svineinfluensa», «– Hele menneskeheten 

trues ved en pandemi», «Nordmenn kommer 

til å dø». Slik lyder noen av oppslagene i norsk presse 

like etter påvisningen av den mye omtalte «svineinfluensaen». 

Akkompagnert av nærmest science 

fiction-dramatiske bilder av munnbindtildekkede 

meksikanere i morgenrushet eller av myndigheter 

med bekymrede ansiktsrynker. 

I blogger kan man noen dager senere lese – foruten 

bekymringsmeldinger – flere uttrykk for at folk 

synes at mediene blåser opp saken og skaper unødig 

frykt. Dessuten slipper pressen til kritiske fagfolk 

som mener at medienes fremstilling av svineinfluensaen 

er helt ute av proporsjoner i forhold til andre 

sykdommer og farer. Slike reaksjoner uttrykker en 

fornuftig skepsis til den formen risikodekningen i 

mediene kan anta. Samtidig viser de hvordan mediene 

over tid kan virke selvkorrigerende i forhold til 

sine egne alarmistiske oppslag. 

Likevel: Går det ikke an å informere på en annen 

måte fra det øyeblikket noe oppfattes som en reel 

risiko? Uten å ty til en «skrekk og frykt» – retorikk 

som er mer egnet til å skape engstelse – eller likegyldighet 

– enn til å stimulere til å handle på en måte 

som står i forhold til trusselen? 

Nei, vil nok mange kategorisk slå fast, med henvisning 

til hvordan journalister arbeider i tråd med en 

medielogikk og prioriterer dramatiske historier som 

kan gi slående overskrifter og økt oppmerksomhet 

og salg. Jeg tror derimot at en mer rasjonell dekning 

lar seg realisere innenfor medienes rammer. Men for 

at det skal skje, må også andre aktører enn journalister 

bestrebe seg på å justere sin retorikk når de 

kommuniserer om risikoer og trusler. 

Det er nemlig ikke slik at journalister alene former 

medienes risikobilder. Det er lett å skylde på 

journalister, som forskere og myndigheter har for 

vane å g jøre når de klager på at risikovurderinger 

fremstår som unøyaktige og advarsler som overdrevne. 

Men slike beskyldninger tjener også til å lede 

oppmerksomheten bort fra hvordan de selv bidrar 

til at medienes risikooppslag har en tendens til å se 

ut som de g jør. 

Nå er det ingen enkel oppgave å kommunisere om 

risikoer i mediene. Myndigheter og forskere skal 

både informere om farer og samtidig unngå å skape 

unødig frykt. De kommer ikke utenom å antyde forskjellige 

potensielle scenarioer når det hefter stor 

usikkerhet ved hvordan en trussel vil kunne utvikle 

seg – som i tilfellet med Influensa A(H1N1), altså 

svineinfluensaen. 

Men slike hensyn forsvarer ikke den typen informasjonsinitiativ 

som har kjennetegnet flere av de 

risikotilfellene som har fått stor plass i mediene de 

senere årene. Det g jelder for eksempel saker som 

akrylamid i matvarer og fugeinfluensaen. 

I akrylamidsaken valgte det svenske mattilsynet å 

holde en pressekonferanse sammen med en forskergruppe 

for å informere om nye funn. Forskerne 

hadde angivelig bevist at giftstoffet akrylamid, som 

blant annet utvikles ved fremstilling av produkter 

som potetgull og pommes frites, kunne forårsake 

kreft. Pressekonferansen ble avviklet før forskernes 

studier var publisert, og den ble direktesendt av 

svenske TV-kanaler som SVT og TV4. Konsekvensen 

var en forvirrende serie av «sjokkoppslag» 

og kritiske motstemmer, i både svensk, norsk og 

internasjonal presse. Mye av årsaken til at dekningen 

ble slik, kan tilskrives ekspertenes dramatiske 

informasjonsstrategi. Det er neppe lett for mediene 

å unngå alarmoverskrifter når myndigheter og forskere 

utbasunerer en risiko på denne måten. 

En studie antyder at en alarmistisk dekning av 

fugleinfluensaen i britisk presse ble igangsatt av 

en systematisk forskerkampanje for å vekke folk og 

myndigheter (Nerlich og Halliday 2007). I begynnelsen 

av 2005 rapporterte prestisjetidsskriftet The

”Myndigheter og forskere skal informere om farer og unngå å skape unødig frykt” 

19 

Lancet om «the gravest possible danger of a pandemic» 

i sin leder. Professorer gikk ut mediene og talte 

om en fugleinfluensa ute av kontroll og en nasjonal 

krisesituasjon. Tidsskriftet New Scientist advarte 

leserne om at et utbrudd der viruset smittet mellom 

mennesker, ville kunne drepe 1.5 milliarder og 

at vitenskap og samfunn ikke ville være forberedt 

på dette. Følgen var det som ble kalt en fryktens 

retorikk i britiske medier. 

Vi husker liknende alarmer om fugleinfluensa 

i hjemlige medier den gangen. Og nylig opplevde vi 

det ig jen, etter at våre helsemyndigheter hadde 

valgt å anslå et verste falls scenario med 13.000 

dødsfall og 1,2 millioner influensasyke mennesker 

i Norge. Det kritikkverdige ved denne tallfestingen, 

ligger blant annet i å trekke paralleller mellom årets 

«svineinfluensa»-utbrudd og spanskesyken, som utviklet 

seg i en helt annet kontekst preget av mindre 

kunnskap og dårligere beredskap. 

I svensk presse har ikke minst en professor ved 

navn Lennart Hardell fått slå alarmen lenge om 

alt fra mobiltelefoner som kan gi hjernekreft til 

kreftfare ved dioksiner i tamponger, saft og is og 

importert kjøtt. Kanskje ikke til å undres over da at 

to medlemmer av foreningen Vetenskap & Allmänhet 

fastslo, med grunnlag i en undersøkelse utført 

av foreningen: «Folk er trötta på larmrapportar» 

(Hjelm-Wallén og Modéer 2004). 

VG g jorde faktisk en kritisk sak om nevnte Hardell 

for noen år siden. Jeg skulle ønske meg flere slike 

artikler. Og dessuten en større kildekritisk beredskap 

fra journalister når de får servert den ene 

alarmen etter den andre, slik at de motstår fristelsen 

til å blåse opp «sjokkrapportene». Videre kan 

risikodekningen la «vanlige mennesker» fungere som 

annet enn identifikasjonsknagger for leseren eller 

objekter for ekspertenes tale. I Aftenpostens første 

stort alarmoppslag om akrylamid i 2002, representerte 

den avbildede g jesten på Burger King en 

tiltrengt edruelighet i forhold til ekspertenes alarm. 

Den avslappede g jesten forteller at hun ikke har så 

stor tiltro til resultatene, alt fremkaller jo kreft om 

dagen, som hun sier. 

Ikke minst er det ønskelig at myndigheter og forskere 

blir flinkere til å beregne sine strategier, veie 

sine ord og erstatte fryktretorikken med en mer 

sober språkbruk. Det er selvfølgelig viktig å informere 

og advare om truende farer og risikoer. Men 

med den formen budskapet nå kan anta, er risikoen 

snarere at tiltroen til ekspertenes tale blir svekket 

og mistanker om oppmerksomhetsmotiv eller pengebehov 

blir styrket. Utfordringen er å formulere 

seg slik at man ikke fornærmer folks intelligens med 

g jentatte skrekkscenarioer, men tar hensyn til at 

folk er i stand til å handle adekvat på grunnlag av 

fornuftig meningsutveksling. 

Referanser: 

Nerlich, B. ; Halliday, C. (2007), “Avian flu: the creation of expectations 

in the interplay between science and the media”. I: 

Sociology of Health & Illness, Vol 29, No 1 2007 

Hjelm-Wallen L. & Modéer, C. “Åtta av tio svenskar trötta på 

forskares larmrapportar”, Dagens Nyheter, 9. november 2004 

Illustrasjonsoto: Colourbox

20 

>>> Vi snakker med Berit Reppesgård 

I ny uniform 

Hun er gått ut av yrket, men sykepleieren slipper 

nok aldri taket i Berit Reppesgård (51 år). Så merkelig 

det kanskje kan høres ut, så har kunnskapene 

og erfaringene fra 26 år i norsk helsevesen kommet 

godt med i hennes jobb som sjef for Vestfold Sivilforsvarsdistrikt. 

Virket som intensivsykepleier, de 

siste årene som assisterende leder av akuttmottaket 

ved Larvik sykehus, har henne gitt kunnskap 

om beredskap og krisehåndtering. 

I tillegg til alle årene i helsevesenet har hun også 

vært høyskolelærer i helsefag, og i fire år var hun 

organisasjonsleder for landets intensivsykepleiere. 

På CV’en står det også at hun er utdannet diakon, 

men hun aldri har praktisert i yrket. 

Med denne a-typiske bakgrunnen skulle Berit 

Reppesgård inn finne sin plass i en ukjent og 

mannsdominert etat med en militærpreget organisasjonsstruktur. 

Den hvite sykepleieruniformen, 

uten distinksjoner, ble byttet ut med Sivilforsvarets 

gråaktige uniform med gull skulderplate. 

Det hele startet da det i fjor ble vedtatt å legge 

ned akuttmottaket ved Larvik sykehus. Hun fant 

ikke tilbudet om å være med på flyttelasset til 

Tønsberg godt nok, og kastet seg ut på dypt vann. 

For første gang sa Reppesgård opp en stilling, uten 

å ha en ny å gå til. 

Saumfaring av avisenes stillingsannonser ble en 

viktig geskjeft, og hun heftet seg ved utlysingen av 

distriktssjefsjobben for Sivilforsvaret i Vestfold. 

Hun forsto av annonseteksten at dette var mye 

ukjent land for henne, men det sto noe om å være 

samfunnsengasjert. Det var hun jo, og det pirret 

nysg jerrigheten. Egentlig visste hun lite eller ingen 

ting om Sivilforsvaret, bortsett fra to årlige sirene 

prøver, at Sivilforsvaret har noe med tilfluktsrom å 

g jøre og at bilene har oransje farge. Hun kastet seg 

derfor over alt hva hun kunne finne av litteratur om 

etaten. Det skjerpet interessen ytterligere. 

Etter å ha sondert terrenget, om hun med sin 

bakgrunn kunne være en interessant kandidat, ble 

søknaden postlagt. 

Før første intervju møtte hun ytterligere forberedt 

og hadde da også lest Stortingsmelding 22 om 

Sivilforsvaret. 

– Ble du overrasket over å få jobben? 

”Det tok litt ekstra tid før 

champagnen kunne sprettes” 

– På det tidspunktet ble jeg mest glad. Jeg visste at 

jeg var innstilt, men at det var dissens i tilsettingsrådet. 

Derfor tok det litt ekstra tid før champagnen 

kunne sprettes. Overraskelsen kom heller når jeg 

skjønte at jeg var i betraktning og ble innkalt til 

jobbintervjuer. 

Berit Reppesgård har trives fra første dag i sin 

nye rolle. Hun er tatt vel i mot, men oppstarten har 

også vært tøff med en svært bratt læringskurve i 

en ukjent organisasjon med sitt eget stammespråk, 

ikke minst et utall forkortelser. Mest av alt har det 

vært lærerikt og morsomt. 

Sivilforsvaret ønsker flere kvinner, både i ledende 

stillinger og blant mannskapene, men Reppesgård vil 

absolutt ikke høre snakk om at hun er kvotert inn. 

– Jeg føler meg sikker på at jeg har fått jobben ut 

fra mine forutsetninger og det jeg står for, men det 

var nok positivt at jeg også var kvinne, sier hun. 

Dermed ble antall kvinnelige distriktssjefer 

fordoblet. Sammen har Berit Reppesgård og 

Anne-Margrete Bollmann i Hordaland dannet sitt 

eget uformelle, og litt spøkefulle, kvinnenettverk. 

Samarbeidet med de øvrige 18 mannlige distriktssjefer 

er upåklagelig. Reppesgård ble raskt, før 

prøvetiden på seks måneder var omme, bedt om å 

gå inn i distriktssjefens arbeidsutvalg. Det var en 

tillitserklæring hun satte pris på. Arbeidsutvalget 

består av tre distriktssjefer som jobber med saker 

av allmenngyldig karakter for sivilforsvarsdistriktene, 

blant annet overfor overordnede myndigheter. 

Reppesgård mistet sin far når hun var bare tre år 

og er yngst i en søskenflokk på tre. Det var mange 

tunge tak, men det lærte henne å bli selvstendig 

og ta avg jørelser. Det er kommet godt med i det 

voksne livet. Hun liker å være leder og på ser på seg 

selv som en uformell type, men viker ikke på kravene 

til ryddighet og nøyaktighet. Det er ikke plass til 

slurv. –Jeg ønsker å være åpen, inkluderende og 

tilg jengelig med en enkel ledelsesfilosofi – trivsel. 

I barne- og ungdomsårene gikk hennes fremtidsplaner 

i en helt annen retning enn det som senere ble 

en realitet. Egentlig hadde Berit Reppesgård lyst 

til å bli formingslærer. Hun likte å bruke hendene. 

Konfirmasjonspengene brukte hun for eksempel til 

å kjøpe symaskin. Etter hvert fant hun imidlertid ut 

at hun hadde lyst til å jobbe med mennesker. Det ble 

førende for hennes endelige yrkesvalg. 

Det har hun aldri angret på, men i helsevesenet fikk 

hun etter hvert føle konsekvensene av stadige budsjettkutt 

og stadige ressursreduksjoner. – Det går 

til syvende og sist utover pasientene. De lider fordi 

det ikke er nok folk til å hjelpe dem, mener hun.

”Jeg ønsker å være åpen, inkluderende og tilg jengelig med en enkel ledelsesfilosofi – trivsel” 

21 

Heller ikke i Sivilforsvaret er 

sparekniven noe ukjent begrep, 

men kan likevel ikke 

sammenlignes med helsevesenet. 

Det blir på en 

annen måte, men like fullt 

er det en utfordring å ta 

best mulig vare på ansatte 

og tjenestepliktige mannskaper. 

De skal trives og 

motiveres til å g jøre en god 

jobb. Moderne og godt utstyr 

er en av forutsetningene for å 

lykkes. Det er strenge krav for å 

ivareta sikkerheten til tjenestepliktige 

mannskaper. Derfor håper 

hun at bevilgende myndigheter sørger 

for at Sivilforsvaret får nødvendige midler 

til ny innsatsbekledning og utstyr. 

”Jeg trives ved vannet, 

på vannet og i vannet” 

Når jobben og pliktene der ikke krever hennes oppmerksomhet, 

har Berit Reppesgård mange fritidsaktiviteter 

i hjemmemiljøet i Sandefjord. Rett nok 

har familien ikke båt, men hun er ellers tiltrukket av 

alt som har sjøen med å g jøre. – Jeg trives ved vannet, 

på vannet og i vannet, sier hun. Lesehest som 

hun er, går mye tid med til lesning, men også til å 

lytte til musikk. Her er hun nærmest altetende, men 

foretrekker Chopin framfor countrymusikk. 

arvid.christensen@dsb.no

22 

>>> nytt fra norden 

Nytt magasin fra MSB 

Svenske Myndigheten för samhällsskydd och beredskap 

(MSB) har lansert sitt nye magasin ”Tjugofyra7”. 

Magasinet publiseres både på papir og på nett, 

med diskusjonsforum, blogg og annet. Tjugofyra7 er 

gratis, abonnement kan tegnes på www.msbmyndigheten.se. 

Krisinformation.se 

Fra 24. april finnes Krisinformation.se på mikrobloggen 

Twitter. Krisinformation.se vil bruke sin Twitterkanal 

for å få ut nyheter og myndighetsinformasjon 

till den delen av befolkningen som ikke surfer på 

myndighetenes sider så ofte. 

Kriseberedskap 

MSB (Myndigheten för samhällsskydd och beredskap) 

har g jennomført en samlet vurdering av samfunnets 

kriseberedskapsevne for 2008. MSB bedømmer 

at kriseberedskapen i hovedsak er god, men med 

visse brister samt at samfunnets operative evne 

har svakheter. I rapporten gir MSB flere forslag til 

forbedringer for å styrke samfunnets kriseberedskapsevne. 

Rapporten kan lastes ned 

på www.msbmyndigheten.se. 

Skolebranner 

Årlig brenner om lag 500 skoler i Sverige. Nå 

foreligger statistikk som viser at halvparten av 

brannene er påtent. Statistikken kan lastes ned på 

www.msbmyndigheten.se. 

Mange feil på el-produkter 

I markedsovervåkingen har Finske Säkerhetsteknikcentralen 

(Tukes) funnet flere produkter, enn i 

tidligere år, med alvorlige feil. Av om lag 300 produkter 

med sikkerhetsfeil var 94 alvorlige feil, noe 

som tilsvarer 15 prosent av alle testede produkter. 

El-apparatenes sikkerhet er fremdeles god. 

Les mer på www.tukes.fi. 

Foto: DSB 

Kommunal beredskap i Danmark 

Rådgivning av – og tilsyn med – den kommunale 

redningsberedskapen er en kjerneoppgave for 

Beredskabsstyrelsen i Danmark. Styrelsen har 

derfor g jennomført en undersøkelse av tilsynsog 

rådgivningsområdet. Rapporten konkluderer 

med at dialogen mellom Beredskabsstyrelsen og 

den kommunale redningsberedskapen oppleves som 

tilfredsstillende og positiv. Rapporten kan lastes ned 

på www.beredskabsstyrelsen.dk. 

Ny utdanning for danske innsatsledere 

I april ble en helt ny type innsatsledere uteksaminert 

i Danmark. Den nye utdanningen skal gi bedre 

ledelse ved fremtidens biluhell, branner og større 

katastrofer, og fokuserer i større grad enn 

tidligere på samarbeid. Mer om utdannelsen 

på www.beredskabsstyrelsen.dk. 

>>> nytt fra biblioteket 

Biblioteket til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) er også tilg jengelig for eksterne låntagere. 

Biblioteket omfatter bortimot 7 000 dokumenter innenfor DSBs fagområder. I tillegg har biblioteket tidsskrifter, 

videoer og kart. Lånetiden er normalt 30 dager for trykt materiale og 14 dager blant annet for videoer. 

Bestilling skjer via www.dsb.no/biblioteket. 

Nye bøker/publikasjoner 

Nye utfordringer for europeisk sikkerhetspolitikk: 

aktører, instrumenter og operasjoner 

/ Pernille Rieker og Walter Carlsnaes 

Utgiver: Universitetsforlaget, 2009. - 245 s. 

ISBN 978-82-15-01384-8 

Emneord: Sikkerhetspolitikk / Terrorisme 

Guide to Safety at Sport Grounds 

/ Departmet for Culture, Media and Sport 

Utgiver: TSO, London, 2008. - 228 s. 

ISBN 978-0-11-702074-0 

Emneord: Arrangement / Sikkerhet / Idrett 

Verneombudet 

/ Ebba Wergeland og Paul Norberg 

Utgiver: Gyldendal, 2008. - 318 s. 

ISBN 978-82-05-38370-8 

Emneord: Verneombud / Arbeidsmiljø 

Foto: colourbox

kort og godt 

23 

Kommunal beredskapsplikt 

Kommunene er i dag pålagt lovmessige krav til beredskapsforberedelser 

på ulike sektorområder, men 

det foreligger ingen krav i dagens lovgivning som 

pålegger kommunen å se hele kommunens beredskapsarbeid 

i sammenheng. 

For å styrke beredskapen på lokalt nivå, foreslår 

Reg jeringen kommunal beredskapsplikt. Kommunene 

skal g jennomføre overgripende risikoog sårbarhetsanalyser 

(ROS) for å kartlegge fareforhold i den 

enkelte kommune. ROS-analysen skal legges til grunn 

for kommunens arbeid med samfunnssikkerhet og 

beredskap. 

De nye lovbestemmelsene nedfelles i sivilforsvarsloven 

(lov 17. juli 1953 nr. 9). Lovens tittel foreslås 

endret til lov om kommunal beredskapsplikt, sivile 

beskyttelsestiltak og sivilforsvaret. 

Eksplosjonsfarlig stoff 

Det skal kunne kreves politiattest for ansatte i 

virksomheter som håndterer eksplosjonsfarlige 

stoffer. Det er ett av punktene i reg jeringens forslag 

til endring av brannog eksplosjonsvernloven og 

el-tilsynsloven. Lovendringsforslagene består hovedsakelig 

av en presisering og tydeligg jøring av dagens 

rettstilstand. Blant annet tydeligg jør Reg jeringen at 

brannog eksplosjonsvernloven også har til formål 

å sikre samfunnet mot sabotasje og terror. 

Ny forskrift om farlig gods 

Forskriften innebærer en revisjon av regelverket om 

landtransport av farlig gods på vei og jernbane, og 

tar inn endringer både i ADR-avtalen og RID-reglementet, 

samt Direktiv 2008/68/EF av 24. september 

2008 om innlandstransport av farlig gods. 

Pandemiplanlegging 

Beredskapen i forkant av en ventet pandemi av influensa 

A (H1N1) førte til et konkret samarbeid mellom 

Helsedirektoratet og DSB som startet i begynnelsen 

av mai. Planstøttesekretariatet skal hjelpe en rekke 

sektorer, slik at samfunnet blir minst mulig rammet 

av pandemien. 

Planstøttesekretariatet skal tilby kompetansestøtte 

innen helsefag, beredskap og samfunnssikkerhet. 

Videre skal sekretariatet utarbeide veiledere 

og gi prosesstøtte til utarbeidelse av planer. 15. mai 

lanserte DSB en veileder for pandemiplanlegging. 

Flere hundre virksomheter 

må bedre egen sikkerhet 

I april g jennomførte tilsynsetatene om lag 900 tilsyn 

av en rekke virksomheter i Norge. Resultatene viser at 

334 av de 561 besøkte små og mellomstore virksomhetene 

ikke har kartlagt farer og potensielle problemer 

godt nok. Tallene fra tilsynsetatens fellesaksjon 

i alle fylker i april viser at jo større virksomhetene er, 

desto bedre er de til å foreta risikovurdering av sin 

virksomhet. Mange små og mellomstore virksomheter 

(1-20 ansatte) har mangelfull skriftlig dokumentasjon 

på sine kartlegginger og vurdering av risiko. 

Bak aksjonen sto Statens forurensningstilsyn 

(SFT), Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap 

(DSB), Arbeidstilsynet, Statens strålevern og 

Næringslivets sikkerhetsorganisasjon (NSO). I tillegg 

bidro tilsynspersonell fra Fylkesmannen, brannvesenet 

og lokale elektrisitetstilsyn. Aksjonen ble g jennomført 

for å sjekke hva bedriftsledere g jør for å 

kartlegge og redusere risiko i egen virksomhet. Aldri 

før har så mange tilsynsmyndigheter gått sammen 

om en så omfattende innsats for sikkerheten i norske 

virksomheter. 

Tilsyn med barnehager 

DSB varslet i april mulig tilsyn overfor 250 private 

barnehager flere steder i landet. Hensikten med 

tilsynene er å sjekke at de som eier og driver private 

barnehager har rutiner for å ivareta sikkerheten slik 

at alvorlige skader og dødsfall unngås. 

Styrket beredskap til sjøs 

Reg jeringen besluttet i mai at ordningen med 

Redningsinnsats til sjøs (RITS) skal utvides fra fire 

til syv brannvesen i kommuner langs norskekysten. 

Beredskapen omfatter en spesialstyrke fra hvert 

brannvesen, som har fått betegnelsen RITS, og 

som kan settes ombord på en havarist enten fra 

sjøen eller fra luften. RITS er primært ment som en 

bistand til redning av liv i de tilfelle hvor en ulykke er 

av så stort omfang at skipets besetning ikke er 

i stand til å håndtere den alene. 

Stavanger, Ålesund og Tromsø blir nå nye RITSkommuner, 

i tillegg til dagens kommuner Oslo, Larvik, 

Bergen og Bodø. Dermed oppnås landsdekkende 

beredskap med om lag to timers responstid til de 

mest trafikkerte deler av norsk økonomisk sone. 

Tilsyn gir resultater 

Tilsyn gir positive resultater og anses som nyttig av 

tilsynsobjektene. I DSBs tilsynsmelding for 2008 nevnes 

tilsynene som DSB, og andre tilsynsmyndigheter, 

utfører overfor bedrifter som omfattes av storulykkeforskriften 

(Seveso-direktivet) og DSBs tilsyn med 

landets brannvesen som eksempler. 

Tilsyn som virkemiddel benyttes på de fleste av DSBs 

forvaltningsområder, slik som 

• Brann- og eksplosjonsvern 

• Elsikkerhet 

• Sikkerhet ved produkter og forbrukertjenester 

• Fylkesmennenes arbeid med samfunnssikkerhet 

og beredskap 

• Departementenes arbeid med samfunnssikkerhet 


DSB g jennomførte i 2008 1575 tilsyn, markedskontroller 

og øvelser innenfor eget forvaltningsområde. 

Tilsynsmeldingen oppsummerer resultatene 

for 2008. I tillegg til aktiviteter og utviklingstrekk, 

gir tema artikler mer detaljerte beskrivelser av 

enkeltområder. 

Forskrift om farlige stoffer 

Forskrift om brannfarlig, reaksjonsfarlig og trykksatt 

stoff samt utstyr og anlegg som benyttes 

ved håndteringen, ble i mars sendt på ny høring. På 

bakgrunn av innspill mottatt i forrige høringsrunde 

sommeren 2008, samt de uttalelser som fremkommer 

i «Rapport frå utvalet som har g jennomgått 

skredulykka i Ålesund 26. mars 2008», har DSB på 

enkelte punkter g jort endringer i forskriften. 

Omfattende svensk-norsk EU-øvelse 

I slutten av mai ble øvelse SweNorEx 2009 g jennomført. 

Øvelsen var et samarbeid mellom DSB og 

svenske MSB (Myndigheten för samhällsskydd och 

beredskap), og var en arena hvor EU- og FN-eksperter 

trente og videreutviklet det praktiske, operative 

samarbeidet i felt. 

– Scenarioet for SweNorEx var et jordskjelv i 

et tenkt område utenfor EU, hvor konsekvensene 

medførte anmodning om støtte både fra EU og FN, 

forteller avdelingsdirektør Per Kr Brekke i DSB. 

Øvelsen ble g jennomført ved Morokulien, på 

grensen mellom Eidskog kommune i Norge og Eda 

kommune i Sverige.

B-blad 

Retur 

Direktoratet for samfunnssikkerhet 


Postboks 2014 

3103 Tønsberg 

Min sikkerhetshverdag 

Direktoratet for samfunnssikkerhet 

og beredskap (DSB) skal ha oversikt 

over risiko og sårbarhet i samfunnet. 

Vi skal være pådriver i arbeidet med 

å forebygge ulykker, kriser og andre 

uønskede hendelser. Vi skal sørge for 

god beredskap og effektiv ulykkesog 

krisehåndtering. 

DSB ble opprettet 1. september 

2003. Direktoratet er underlagt 

Justis- og politidepartementet. 

www.dsb.no 

postmottak@dsb.no 

Tlf: 33 41 25 00 

Faks: 33 31 06 60 

Besøksadresse: 

Rambergveien 9 

Tønsberg 

Samfunnssikkerhet 

Ansvarlig redaktør: 

Eva Honningsvåg 

Redaktør: 

Arvid Christensen 

Opplag: 

22 200 

Design/trykk: 

07 Gruppen AS 

ISSN 1503-7843 

Trykt utgave 

ISSN 1503-7878 

Elektronisk utgave 

Navn: 

Alder: 

Stilling: 

Familie: 

Bosted: 

Fødested: 

– Hva er du mest redd for? 

– Jeg er ikke så skvetten av meg og 

går derfor ikke rundt og er særlig 

redd, men tankene går selvfølgelig 

ofte til mine nærmeste om at disse 

ikke skal rammes av alvorlige uhell eller 

alvorlige sykdommer. 

– Når var du redd sist – og hvorfor? 

– I vinter ble jeg litt skjelven da jeg 

på glatt føre med bil var i ferd med å 

kjøre på tre elger. Det hjalp ikke stort 

å trykke inn bremsen, men kombinasjonen 

av elgenes fartsretning og at 

det var ingen møtende trafikk, g jorde 

at det endte godt. 

– Hvordan påvirker yrket deg 

i hjemmet og på fritiden? 

– Her burde jeg vel svare at elsikkerhet 

er sentralt tema også i hjemmet. 

Jeg må vel likevel innrømme at vi her 

har et forbedringspotensial, selv 

om jeg mener at familien er rimelig 

opptatt av å ha et elsikkert hjem. På 

fritiden har jeg imidlertid den uvanen 

at jeg går rundt og myser på det som 

måtte være av elektriske anlegg for 

å bedømme tilstanden og eventuelt 

avdekke forskriftsstridige forhold. 

Terje M. Wold 

56 år 

Regionsjef DSB Region Midt-Norge 

Gift, en sønn og ei datter 

på hhv. 25 og 22 år 

Trondheim 

Nærøy i Nord-Trøndelag 

Fritidsinteresser: Sykling, camping, fiske, restaurering 

av barndomshjemmet 

. 

– Har du en brannsikker bolig? 

– Det er vel vanskelig å g jøre boligen 

helt brannsikker, men jeg har g jort 

det som må g jøres for å tilfredsstille 

forskriftenes minstekrav til brannslokkingsapparat 

og røykvarslere 

etc. En røykvarsler er i tillegg tilknyttet 

alarmsentral. 

– Har du g jennomført brannøvelser? 

– På kontoret blir det g jennomført 

regelmessige brannøvelser. Hjemme 

er det vel dårligere med det, men 

vi har snakket om hvordan vi skal 

forholde oss ved en eventuell brann 

i boligen. 

– Er Ola Nordmann flink nok til å 

tenke elsikkerhet? 

– Vi kan aldri kan bli flinke nok på 

elsikkerhetsområdet. Erfaringsvis 

velger mange produkter og tjenester 

etter pris. Da kan kvaliteten bli 

deretter. Det finnes også mange 

«hobbyelektrikere» som utfører 

installasjonsarbeid både hos seg selv 

og andre. Mange av disse installasjonene 

har vist seg å være både 

berøringsfarlige og å utg jøre stor 

brannrisiko. 

Foto: DSB 

– Hva kan g jøres for å redusere 

antall elektriske branner? 

– Omtrent halvparten av alle 

elektriske branner skyldes feil bruk 

av elektrisk utstyr og elektriske 

apparater. Her utg jør komfyrbranner 

en stor del. Montering av såkalte 

komfyrvakt er et enkelt grep og vil 

kunne forhindre mange komfyrbranner. 

Ellers tror jeg økt bruk av mediene 

i informasjonskampanjer vil kunne 

ha positiv effekt. 

– Har Norge en trygg og sikker 

energiforsyning? 

– Jeg skulle ønske jeg kunne svare 

ja her, men vi har de senere årene 

sett en del hendelser som har vist at 

energiforsyningen ikke er så sikker 

som den burde være. Lav reinvesteringstakt 

i distribusjonsnettet 

g jennom mange år må ta mye av 

skylden for dette. Økt fokus på blant 

annet vedlikehold fra myndighetenes 

side forventes å gi positivt resultat 

på sikt.

Om klimatilpasning - Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?