Om klimatilpasning - Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap

20
>>> Vi snakker med Berit Reppesgård
I ny uniform
Hun er gått ut av yrket, men sykepleieren slipper
nok aldri taket i Berit Reppesgård (51 år). Så merkelig
det kanskje kan høres ut, så har kunnskapene
og erfaringene fra 26 år i norsk helsevesen kommet
godt med i hennes jobb som sjef for Vestfold Sivilforsvarsdistrikt.
Virket som intensivsykepleier, de
siste årene som assisterende leder av akuttmottaket
ved Larvik sykehus, har henne gitt kunnskap
om beredskap og krisehåndtering.
I tillegg til alle årene i helsevesenet har hun også
vært høyskolelærer i helsefag, og i fire år var hun
organisasjonsleder for landets intensivsykepleiere.
På CV’en står det også at hun er utdannet diakon,
men hun aldri har praktisert i yrket.
Med denne a-typiske bakgrunnen skulle Berit
Reppesgård inn finne sin plass i en ukjent og
mannsdominert etat med en militærpreget organisasjonsstruktur.
Den hvite sykepleieruniformen,
uten distinksjoner, ble byttet ut med Sivilforsvarets
gråaktige uniform med gull skulderplate.
Det hele startet da det i fjor ble vedtatt å legge
ned akuttmottaket ved Larvik sykehus. Hun fant
ikke tilbudet om å være med på flyttelasset til
Tønsberg godt nok, og kastet seg ut på dypt vann.
For første gang sa Reppesgård opp en stilling, uten
å ha en ny å gå til.
Saumfaring av avisenes stillingsannonser ble en
viktig geskjeft, og hun heftet seg ved utlysingen av
distriktssjefsjobben for Sivilforsvaret i Vestfold.
Hun forsto av annonseteksten at dette var mye
ukjent land for henne, men det sto noe om å være
samfunnsengasjert. Det var hun jo, og det pirret
nysg jerrigheten. Egentlig visste hun lite eller ingen
ting om Sivilforsvaret, bortsett fra to årlige sirene­
prøver, at Sivilforsvaret har noe med tilfluktsrom å
g jøre og at bilene har oransje farge. Hun kastet seg
derfor over alt hva hun kunne finne av litteratur om
etaten. Det skjerpet interessen ytterligere.
Etter å ha sondert terrenget, om hun med sin
bakgrunn kunne være en interessant kandidat, ble
søknaden postlagt.
Før første intervju møtte hun ytterligere forberedt
og hadde da også lest Stortingsmelding 22 om
Sivilforsvaret.
– Ble du overrasket over å få jobben?
”Det tok litt ekstra tid før
champagnen kunne sprettes”
– På det tidspunktet ble jeg mest glad. Jeg visste at
jeg var innstilt, men at det var dissens i tilsettingsrådet.
Derfor tok det litt ekstra tid før champagnen
kunne sprettes. Overraskelsen kom heller når jeg
skjønte at jeg var i betraktning og ble innkalt til
jobbintervjuer.
Berit Reppesgård har trives fra første dag i sin
nye rolle. Hun er tatt vel i mot, men oppstarten har
også vært tøff med en svært bratt læringskurve i
en ukjent organisasjon med sitt eget stammespråk,
ikke minst et utall forkortelser. Mest av alt har det
vært lærerikt og morsomt.
Sivilforsvaret ønsker flere kvinner, både i ledende
stillinger og blant mannskapene, men Reppesgård vil
absolutt ikke høre snakk om at hun er kvotert inn.
– Jeg føler meg sikker på at jeg har fått jobben ut
fra mine forutsetninger og det jeg står for, men det
var nok positivt at jeg også var kvinne, sier hun.
Dermed ble antall kvinnelige distriktssjefer
fordoblet. Sammen har Berit Reppesgård og
Anne-Margrete Bollmann i Hordaland dannet sitt
eget uformelle, og litt spøkefulle, kvinnenettverk.
Samarbeidet med de øvrige 18 mannlige distriktssjefer
er upåklagelig. Reppesgård ble raskt, før
prøvetiden på seks måneder var omme, bedt om å
gå inn i distriktssjefens arbeidsutvalg. Det var en
tillitserklæring hun satte pris på. Arbeidsutvalget
består av tre distriktssjefer som jobber med saker
av allmenngyldig karakter for sivilforsvarsdistriktene,
blant annet overfor overordnede myndigheter.
Reppesgård mistet sin far når hun var bare tre år
og er yngst i en søskenflokk på tre. Det var mange
tunge tak, men det lærte henne å bli selvstendig
og ta avg jørelser. Det er kommet godt med i det
voksne livet. Hun liker å være leder og på ser på seg
selv som en uformell type, men viker ikke på kravene
til ryddighet og nøyaktighet. Det er ikke plass til
slurv. –Jeg ønsker å være åpen, inkluderende og
tilg jengelig med en enkel ledelsesfilosofi – trivsel.
I barne- og ungdomsårene gikk hennes fremtidsplaner
i en helt annen retning enn det som senere ble
en realitet. Egentlig hadde Berit Reppesgård lyst
til å bli formingslærer. Hun likte å bruke hendene.
Konfirmasjonspengene brukte hun for eksempel til
å kjøpe symaskin. Etter hvert fant hun imidlertid ut
at hun hadde lyst til å jobbe med mennesker. Det ble
førende for hennes endelige yrkesvalg.
Det har hun aldri angret på, men i helsevesenet fikk
hun etter hvert føle konsekvensene av stadige budsjettkutt
og stadige ressursreduksjoner. – Det går
til syvende og sist utover pasientene. De lider fordi
det ikke er nok folk til å hjelpe dem, mener hun.