Nr 4 November 2000 - Byhistorisk forening

gjerdet omkring Kanniks åker (Jernbanestasjonen)
og Eiganesveien i nord, jernbanen
og Hillevågsvatnet i øst, Hillevåg i
syd og langs Mosvatnet i vest.
Når en sammenligner bydelen i øst og
den i vest, slår det en uvilkårlig hvilken
forskjellig utvikling de har hatt. I den vestre
var det omkring århundreskiftet bare
gårdsbruk og marker, som etter hvert ble
bebygget, mens den østre til dels var bebygget,
og hadde en del industri. I denne
del begynner nå den bebyggelse å
forsvinne for å erstattes av store forretningsbygg.
Det kan høres overraskende ut at der i
denne bydelen var industri allerede i slutten
av forrige århundre, men ifølge Boye
Strøms bok "Beskrivelse av Stavanger
Amtn, utgitt 1888, så var det allerede da
en fabrikk i Hillevåg som tilvirket alle
slags landbruksmaskiner og redskaper, og
sysselsatte seks mann. Den het Sandvikens
Fabrikk. En annen fabrikk var
Våiands verksted, som lå bak det nåværende
KNA-hotellet Den tilhørte herr
Birkemo, og er nå revet for å gi plass for
hotellet. Bedriften som sysselsatte 20 -
30 mann, produserte låser, dørvridere og
vindusbeslag.
På høyden bak den gamle fengselsbygningen
på Lagårdsveien, var der en
lang reperbane åpen mot sør. Banen tilhørte
lensmann Våiand. Nå går Vålandsgaten
over dens grunn. 1 bydelen var det
også en del garverier, tre ved Lagårsdveien
og et ved Hafisfjordgate.
Selv om Lagårdsveien i dag har mistet
mye av sitt opprinnelige preg, kan det
være interessant å se på hvilken rolle den
egentlig spilte for bydelen den første tiden.
Sin første utforming fikk
Lagårdsveien i slutten 1700 av amtmann
Friedridi Otte Scheel. Prosten Lange som
kom til byen i 1828, beskrev
Lagårdsveien som den eneste vei som
gav mulighet for "spaserganger". Der
promenerte byens voksne borgere i floss
og diplomat, og deres madamer i wienersjal
i skjønne farger. Om ungdommen fortelles
det at den trasket der i alle slags
vær. Det førte til at noen foretaksomme
folk skaffet seg en ekstra skilling ved å
stå ved parken og leie ut paraplyer til forelskede
par. All denne spasering fikk en
muligens påkrevd advarsel i et gammelt
ord: "Ekteskap er ikke noge aent enn å gå
fram å tebars på Lagårdsveien".
En del av de fineste husene som Stavanger
har sett, lå langs Lagårdsveien. I dag
er de revet de aller fleste. De har måttet
gi plass for industri og servicevirksomhet.
Når man snakker med eldre mennesker
som har vokst opp på Våiand, bli man
stadig minnet om de mange turmål og
severdigheter i bydelen.
Mimmi Kln'bq firtelkr:
"Faickeskogen som lå på den søndre siden
av Strømsbroen er nå bebygget. Like
overfor denne, på vestre side av veien, var
det marker, et herlig skiterreng med
bratte eller mindre bratte bakker, ait etter
ens alder og ferdigheter. Her gikk en
gammel bygdevei, kjerrevei het det visst,
opp til de gårdsbruk som nu den tekniske
skolen er bygget på. Og her lå Faickestenen,
som var rnåiet for mang en "landtur"
i barndommen. Utstyrt med niste -
en flaske saft og vann og litt ekstra godt
på brødskivene - gikk så veien opp til den
store stenen hvor måltidet skulle inntas.
En mindre sten var lagt til rette så en
kunne klatre opp til toppen som var så-