Skifer – hagens smykkestein.pdf

HAGENS PRYD: Skifer er vakkert og eksklusivt – og nærmest vedlikeholdsfritt.
REGELMESSIG: Standard bredder og fallende lengder
gjør det enkelt å legge hellene selv.
LIGGEUNDERLAG: Helt perfekt med Altaskifer når man trenger en liten hvil.
42 • hus&bolig 2–2007

Skifer
– HAGENS
SMYKKESTEIN
Skifer er det fineste materialet du kan
bruke som gulv i hagen, mener Christian
Meyer hos Sigvartsen Steinindustri:
– Store, fine heller gir et stødig underlag.
De tåler det meste og trenger lite
vedlikehold. I tillegg er skifer utrolig
pent. Det er estetisk, sier han.
TEKST: NINA GRANLUND SÆTHER
FOTO: MINERA NORGE AS
GEDIGENT: Store, solide frilagte heller fra
Oppdal.
GRÅTONER: Oppdalskifer er lett å bearbeide.
MØRK: Ottaskifer kommer i to varianter.
➤
hus&bolig 2–2007 • 43

Skifer har vært produsert til trapper og
gangheller i mer enn 200 år. Fortsatt
er det mange som foretrekker dette
bestandige materialet som er like folkelig
som det er kongelig. Skifer egner seg like
godt enten man kun trenger en liten
gangsti gjennom hagen, vil lage et stødig
underlag for bord og stoler,
eller ønsker seg et gedigent utegulv.
Med enkel redskap kan
steinen formes til en hvilken
som helst form.
Tykkelsen på skiferhellene
varierer fra noen få millimeter
og opp til ca. fire centimeter
avhengig av bruksområde. Vil
man kjøre bil på skifergulvet,
Christian Meyer
bør det være enda tykkere. Utseendet på
steinen er avhengig av hvor den er hentet
ut. Variasjonsmulighetene er uendelige,
og ikke to gulv blir like.
Lett å tilpasse
Skifer kan legges som tråkkheller direkte
i gressplenen, men hellene bør
ligge så dypt at gressklipperen
ikke tar tak i kanten på dem når
man kjører over. Christian
Meyer anbefaler litt steinmel for
å få hellene til å ligge stabilt og
til eventuelle justeringer.
– Store, kraftige bruddheller
passer utmerket som tråkkheller,
sier Meyer. – Men man får
også litt tykke heller i standardstørrelsen
40 x 60 cm.
Grunnarbeidet er viktig hvis man vil
lage et underlag som hagemøblene kan
stå støtt på. Det er viktig å unngå at skiferhellene
beveger seg som følge av frost
og tele. Christian Meyer anbefaler
mellom 15 og 20 cm pukk, deretter
fiberduk for å forhindre ugress i å
komme opp mellom hellene, og tilslutt
steinmel til avretting. Hvor mye steinmel
vil variere med tykkelsen på hellene.
– Underlaget kan godt komprimeres,
men hvis man skulle oppdage ujevnheter
etter den første vinteren, er det bare å
løfte opp hellene og justere med litt
steinmel for å få dem til å ligge stabilt.
44 • hus&bolig 2–2007

HARDT ARBEID: Skiferdriver Kjell
Hammari spalter skifer i Altadalen.
Foto: Helge Mikalsen/Scanpix.
lige bruddheller av fin kvalitet koster litt
i overkant av 300 kroner kvadraten. Hvis
man ikke skal legge hellene selv, anbefaler
Meyer å få en fast pris på arbeidet.
Skifer krever lite vedlikehold, men
fett setter flekker. Søler du geitost på skiferhellene,
vil det bli en mørk fettflekk.
Men Christian Meyer mener det ikke er
grunn til å bekymre seg. I løpet av en
vanlig vinter blir flekken som regel borte
av seg selv. Regn og snø gjør jobben for
deg. Det er imidlertid mulig å impregnere
hellene. Akemie Antiflekk trekker
seg ned i skiferen, og er nærmest umulig
å se. Steinfix 50 gir en blankere og litt
mørkere overflate på hellene. Behandlingen
må gjentas hver vår. Men dette
impregneringsmiddelet anbefaler Meyer
fortrinnsvis inne.
STILIG: Altaskifer – meget slitesterkt.
Skifer er utrolig enkelt å justere, sier den
erfarne selgeren.
Skal hellene legges på en støpt såle,
anbefaler Christian Meyer å bruke limet
PCI Steinfix. Det er et lim som tar opp
høydeforskjellene i hellene.
– Det er viktig å huske at hver eneste
stein er forskjellig, og at tykkelsen varierer
ganske mye. Keramiske fliser blir
identiske og like tykke. Skiferen spaltes
ut av fjellet, og må splittes i de naturlige
lagene. 15 – 20 prosent svinn er derfor
ikke uvanlig når man legger skifer, opplyser
Meyer.
Prisen på skiferheller varierer mye, fra
om lag 160 til 2 000 kroner pr. kvadratmeter.
Arbeidet kommer i tillegg. Van-
600 år med skiferproduksjon
Mange steder i landet finnes skifrig berg
som lett kan spaltes opp i plater. Fylitt,
glimmerskifer og kvartsittskifer er de tre
vanligste skifertypene. I Jondal i Hardanger
er det brutt heller siden 1400-tallet.
Kvernsteiner, baksteheller og tørkeheller
var det første man utnyttet skiferen
til. Omkring 1780 begynte man å
bryte takheller og plattingsheller. Utover
på 1800-tallet og frem til ca. 1950 var
det en betydelig produksjon at takskifer
ved en rekke brudd rundt i Norge. Mer
enn 2 000 mann var på det meste sysselsatt
i skifernæringen. Takskifer kunne
lages av berg som lot seg dele i særlig
tynne skiver. I byene trengte de også
kraftigere heller til trapper, gulv, gårdsplasser
og fortau.
Spett, slegge og kiler var de viktigste
redskapene. Når de løse skiferbenkene
som lå lagelig til var oppbrukt, var det
nødvendig å skyte løs nye. Å bore og
skyte så det oppstod minst mulig skade
på skiferflakene var en utfordring.
Tykkelsen på skiferlagene varierer.
Ofte ligger lag med god skifer og lite
brukbar stein om hverandre. I dag er det
vanlig å løsne en stor blokk, en såkalt
benk, ved kiling eller med krutt, skriver
Dagfinn Trømborg i boka ”Stein på
stein”. Benken blir så delt opp i blokker
som sorteres etter kvalitet.
Når skifer skal spaltes, nytter det ikke
å begynne øverst og flake av som på en
ost. Blokka blir først delt på midten ved
at jernkiler og lange jernstenger slås inn
RØFT: Skifer fra Otta.
INTIMT: En skjermet uteplass.
KREATIVT: Runde former og grus.
➤
hus&bolig 2–2007 • 45

fra flere kanter der kløvet er best. Hver ny del blir så halvert.
Slik fortsetter man til skiferplatene har fått riktig tykkelse eller
den tykkelsen materialet tillater.
Skifer fryser om vinteren, og frossen stein kan ikke spaltes.
Ved moderne drift fraktes store skiferblokker til egne spaltehus.
Slaghammer drevet av trykkluft, maskinsakser, vakuumløftere
og vannspalting gjør arbeidet lettere enn tidligere, men
arbeidet krever fortsatt stor erfaring og materialkunnskap.
Otta, Oppdal og Alta
Minera Norge, tidligere Skifer & Naturstein, er i dag den
ledende skiferprodusenten i Skandinavia. Selskapet har 170
ansatte, og eksporterer stein fra brudd på Otta, i Oppdal og
Alta til hele verden.
Fra Otta kommer en koksgrå, nesten sort fylittskifer. Halv -
edelstenen granat er med på å skape nyanser i overflaten. De
øverste lagene inneholder også rust som gir et spennende fargespill.
Rusten skyldes at små mengder magnekitt og svovel,
som er kapslet inn i glimmer, har vært utsatt for millioner av
år med is, vann og bevegelser. All skifer endrer seg over tid, og
Ottaskiferen vil få en viss patina ettersom årene går. Steinen vil
normalt ikke ruste videre. Minera Norge produserer to varianter
av Ottaskifer: Pillarguri og Høgsæter.
Oppdalskiferen er enten mørk grå eller lys grå med lette
grønntoner. Den er lett å bearbeide, og kan deles både på langs
og på tvers i vertikalplanet. Prinsippet er det samme som ved
deling av glass. Man lager en ripe på undersiden av steinen, og
knekker den i to. Steinen er sklisikker, og myk sammenlignet
med den som kommer nordfra.
Altaskiferen er en lys grå kvartsitt med svake nyanser i
grønt og et lett sølvaktig skinn. Den er hardere, og man kan
ikke risse i steinen og så knekke av biter som man kan med
Oppdalskifer. Man må enten bruke vinkelsliper eller hogge
den til, forteller Christian Meyer hos Sigvartsen Steinindustri.
– Jobben er ikke vanskeligere, men den er annerledes, sier
han.
Altaskifer regnes som verdens mest slitesterke steintype.
Overflaten er slett og sklisikker. Den finnes i variantene natur,
slipt, polert og børstet. Den er frostbestandig og syrefast.
ngs@huseierne.no
46 • hus&bolig 2–2007