Skifer – hagens smykkestein.pdf

HARDT ARBEID: Skiferdriver Kjell
Hammari spalter skifer i Altadalen.
Foto: Helge Mikalsen/Scanpix.
lige bruddheller av fin kvalitet koster litt
i overkant av 300 kroner kvadraten. Hvis
man ikke skal legge hellene selv, anbefaler
Meyer å få en fast pris på arbeidet.
Skifer krever lite vedlikehold, men
fett setter flekker. Søler du geitost på skiferhellene,
vil det bli en mørk fettflekk.
Men Christian Meyer mener det ikke er
grunn til å bekymre seg. I løpet av en
vanlig vinter blir flekken som regel borte
av seg selv. Regn og snø gjør jobben for
deg. Det er imidlertid mulig å impregnere
hellene. Akemie Antiflekk trekker
seg ned i skiferen, og er nærmest umulig
å se. Steinfix 50 gir en blankere og litt
mørkere overflate på hellene. Behandlingen
må gjentas hver vår. Men dette
impregneringsmiddelet anbefaler Meyer
fortrinnsvis inne.
STILIG: Altaskifer – meget slitesterkt.
Skifer er utrolig enkelt å justere, sier den
erfarne selgeren.
Skal hellene legges på en støpt såle,
anbefaler Christian Meyer å bruke limet
PCI Steinfix. Det er et lim som tar opp
høydeforskjellene i hellene.
– Det er viktig å huske at hver eneste
stein er forskjellig, og at tykkelsen varierer
ganske mye. Keramiske fliser blir
identiske og like tykke. Skiferen spaltes
ut av fjellet, og må splittes i de naturlige
lagene. 15 – 20 prosent svinn er derfor
ikke uvanlig når man legger skifer, opplyser
Meyer.
Prisen på skiferheller varierer mye, fra
om lag 160 til 2 000 kroner pr. kvadratmeter.
Arbeidet kommer i tillegg. Van-
600 år med skiferproduksjon
Mange steder i landet finnes skifrig berg
som lett kan spaltes opp i plater. Fylitt,
glimmerskifer og kvartsittskifer er de tre
vanligste skifertypene. I Jondal i Hardanger
er det brutt heller siden 1400-tallet.
Kvernsteiner, baksteheller og tørkeheller
var det første man utnyttet skiferen
til. Omkring 1780 begynte man å
bryte takheller og plattingsheller. Utover
på 1800-tallet og frem til ca. 1950 var
det en betydelig produksjon at takskifer
ved en rekke brudd rundt i Norge. Mer
enn 2 000 mann var på det meste sysselsatt
i skifernæringen. Takskifer kunne
lages av berg som lot seg dele i særlig
tynne skiver. I byene trengte de også
kraftigere heller til trapper, gulv, gårdsplasser
og fortau.
Spett, slegge og kiler var de viktigste
redskapene. Når de løse skiferbenkene
som lå lagelig til var oppbrukt, var det
nødvendig å skyte løs nye. Å bore og
skyte så det oppstod minst mulig skade
på skiferflakene var en utfordring.
Tykkelsen på skiferlagene varierer.
Ofte ligger lag med god skifer og lite
brukbar stein om hverandre. I dag er det
vanlig å løsne en stor blokk, en såkalt
benk, ved kiling eller med krutt, skriver
Dagfinn Trømborg i boka ”Stein på
stein”. Benken blir så delt opp i blokker
som sorteres etter kvalitet.
Når skifer skal spaltes, nytter det ikke
å begynne øverst og flake av som på en
ost. Blokka blir først delt på midten ved
at jernkiler og lange jernstenger slås inn
RØFT: Skifer fra Otta.
INTIMT: En skjermet uteplass.
KREATIVT: Runde former og grus.
➤
hus&bolig 2–2007 • 45