Ny kunnskap innen eldreomsorg 2010 - Sykehjemsetaten

Fagnytt
Ny kunnskap innen eldreomsorg
2010
Verdighet i rehabilitering og
eldreomsorg: Ser du meg
God demensomsorg i et
multikulturelt samfunn
Mastergradsoppgave om
førstelinjeledere
Kvalitetsarbeid i kommunal pleie -
og omsorgstjeneste
Fagnytt utgis en gang i året av Undervisningssykehjemmet i Oslo,
Abildsø bo- og rehabiliteringssenter, Løvsetdalen 2, 1188 Oslo.
www.undervisningssykehjem.no

FAGNYTT utgis av
Undervisningssykehjemmet i Oslo,
Abildsø bo- og rehabiliteringssenter,
Løvsetdalen 2, 1188 Oslo.
Tlf: 23 43 83 99. Faks: 23 43 83 11
Ansvarlig redaktør:
Torunn Wibe
torunn.wibe@sye.oslo.kommune.no
Grafisk utforming:
informasjonskonsulent Frøydis Rørvik
froydis.rorvik@sye.oslo.kommune.no
Trykk: Ilas
Innhold:
3 Leder
Torunn Wibe
4 Kvalitetsarbeid i kommunal pleie - og omsorgstjeneste,
Bente Ødegård Kjøs
7 God demensomsorg i et multikulturelt samfunn,
Ingrid Hanssen
9 Ser du meg: Verdighet i rehabilitering og langtidsomsorg,
Åshild Slettebø, Vibeke Lohne, Trygve Aasgaard,
Synnøve Caspari, Dagfinn Nåden
12 Hvordan opplever personalet å måle omsorgsutøvelse
Nina Jøranson
14 Måling av livskvalitet:
Validering av den norske versjonen av WHOQOL-Old
Liv Halvorsrud
16 Å lede gjennom endring: Førstelinjeledere i
hjemmetjenesten
Helene Aksøy
Undervisningssykehjemmet i Oslo, Abildsø
bo- og rehabiliteringssenter, fikk status
som undervisningssykehjem i 2005. Et
undervisningssykehjem skiller seg fra et ordinært
sykehjem ved at det har en egen forsknings- og
fagutviklingsavdeling (FoU-avdeling) og skal være
et ressurssenter for undervisning, fagutvikling og
forskning for sykehjemmene i fylket. Det er nå
undervisningssykehjem i alle fylker.
Undervisningssykehjemmet i Oslo oppfordrer alle som har interesse
av et forskningssamarbeid til å ta kontakt med oss på e-post:
fou.abr@sye.oslo.kommune.no
www.sykehjemsetaten.oslo.kommune.no/ush
Forsidebilde: Frøydis Rørvik
Alle bilder er illustrasjonsbilder
Fagnytt 2009, 2010, Undervisningssykehjemmet i Oslo
2

”Hva skjer ’a”
Torunn Wibe
leder for Fou-avdelingen
Undervisningssykehjemmet i Oslo
Dette er et nokså vanlig spørsmål fra ungdom. Da
sikter de som regel ikke til hva som skjer innenfor
forskning og fagutvikling i eldreomsorgen, men
akkurat det ønsker vi i Undervisningssykehjemmet
å fokusere på ved å utgi et nytt nummer av
”Fagnytt”.
Min funksjon som FoU-leder ved Undervisningssykehjemmet
krever åpne øyne og ører for hva som
skjer, ikke bare innenfor forskning, men innenfor
flere former for kunnskapsutvikling relatert til
eldre. I løpet av de siste månedene har jeg gledet
meg over å kunne lese interessante artikler fra et
vell av ulike fagtidsskrifter - også tidsskrift som
ikke i utgangspunktet har et hovedfokus på eldre.
Er det bare jeg som plutselig har fått øynene opp
for det som skrives, eller rapporteres det fra stadig
flere studier innen eldreomsorg Jeg velger å tro
det sistnevnte. I denne utgaven av Fagnytt omtales
flere spennende prosjekt som godt illustrerer godt
bredden på forskning og fagutvikling innenfor
eldreomsorgen i Norge nå.
Helsevesenet generelt har for tiden stort fokus på
kunnskapsbasert praksis, noe som kan bidra til
å heve kvaliteten på tjenestene som tilbys – ikke
minst i den kommunale eldreomsorgen. Dette
området har kanskje mer enn andre områder vært
preget av erfaringsbasert praksis alene – uten
at man har kunnet vise til forskning som støtter
praksis. Mange temaer innenfor eldreomsorg er
enda i liten grad forsket på.
Undervisningssykehjemmene har en viktig rolle i
å legge til rette for forskere som ønsker å arbeide
med temaer relatert til eldre. Vi som jobber
innenfor eldreomsorgen kan også med fordel
være litt mer frampå med å melde inn temaer
som vi savner forskning på og i større grad bli
premissleverandører for forskning.
Ett politisk satsingsområde er ernæring - det gjelder
også sykehjem. Undervisningssykehjemmet i Oslo
har etablert et samarbeid med masterstudenter i
ernæring ved Universitetet i Oslo. De fokuserer
på forhold som kan bidra til underernæring hos
sykehjemsbeboere. Helsepersonell i sykehjem har
ofte god kunnskap om ernæring både fra utdanning
og praksis, men er likevel ikke spesialister.
Samarbeidet med ernæringsstudentene har gitt oss
viktige impulser til å forbedre ernæringsrutinene.
For helsepersonell i eldreomsorgen er det
imidlertid også mange utfordringer som ikke
kan løses med støtte i kliniske randomiserte
studier, som tradisjonelt framheves som en viktig
ingrediens i kunnskapsbasert praksis. Det er naivt
å tro at kunnskapsbasert praksis med den sterke
vekten på randomiserte studier skal kunne gi oss
retningslinjer i alle vanskelige situasjoner vi står
overfor i praksis.
I mange tilfeller må kunnskapen hentes fra andre
typer studier, noe det finnes eksempler på i denne
utgaven av Fagnytt. Ikke alt som teller kan telles!
Ikke alt som kan telles teller! Det kan bli for stor
vekt på systematiske litteratursøk, med fare for at
både den erfaringsbaserte kunnskapen som både
utøvende helsepersonell og pasienter besitter
blir sett på som mindre verdt. Kunnskapsbasert
praksis skal bestå av alle disse tre elementene.
Som undervisningssykehjem ser vi et ansvar i å
bidra til å balansere dette.
Til slutt:
Takk til alle som har bidratt med artikler til denne
utgaven av Fagnytt. Som vanlig utgis tidsskriftet i
forbindelse med den årlige forskningskonferansen
Undervisningssykehjemmet i Oslo arrangerer
forskningskonferansen i samarbeid med GEOF,
gruppe for eldreomsorgsforskning, ved avdeling for
sykepleievitenskap og helsefag ved Universitetet i
Oslo. Takk til alle som bidrar med presentasjoner
på konferansen og til alle som deltar som tilhørere!
3
Fagnytt 2009, 2010, Undervisningssykehjemmet i Oslo
3

Bente Ødegård Kjøs forskning
Dr.gradsstipendiat/
førstelektor
Senter for omsorgsforskning,
Høgskolen i Gjøvik
Det ble utarbeidet en intervjuguide som bestod
av 32 spørsmål om kvalitetsarbeid og bruk av
styringsdokumentasjon. Intervjuene med lederne
ved det laveste ledernivået i organisasjonen ble
gjennomført i 2006.
Bevisstheten om kvalitet i pleie- og
omsorgstjenesten har økt de seinere årene
blant annet som følge av nasjonale føringer og
rapporteringskrav, tidstrender og debatt om
effektivisering og omorganisering.
Hensikten med prosjektet er å få kunnskap om det
systematiske kvalitetsarbeidet i eldreomsorgen
i Norge, sett ut fra avdelingsledernes syn og
erfaringer.
Dataene til studien ble samlet inn fra 32 kommuner
og bydeler i fem ulike regioner: Oslo/Akershus,
Sørlandet, Innlandet, Midt-Norge og Nord-Norge.
forskningsspørsmål:
1)
• Hva foregår av kvalitetsforbedrings -
aktiviteter ved avdelingen
• Kan variasjon i kvalitetsforbedrings -
aktiviteter forklares ut fra egenskaper
ved avdelingslederne (lederutdanning
og ledererfaring), tjenestested
(sykehjem og hjemmetjeneste) og
kommunestørrelse
(store, middels og små)
2)
• Hvilken rolle har avdelingslederne i
kvalitetsarbeidet
• Hvordan er kvalitetsarbeidet relatert
til faktorer som ledelse, personell,
pasienter, utførelse, informasjon og
informasjonsteknologi
3) Hvordan vurderer avdelingslederne
kvaliteten på tjenesten ved
avdelingen
foto:Vilda Breivyte Buhs
Tre kilder ble brukt i datainnsamlingen:
telefonintervju med 64 avdelingsledere (32 fra
sykehjem og 32 fra hjemmetjenesten), tall fra
Statistisk sentralbyrå, og kommunale planer og
rapporter fra kommunenes hjemmesider.
Teoretisk tar undersøkelsen utgangspunkt i
internasjonale prinsipper, metoder og modeller
om kvalitetsforbedring og kliniske mikrosystemer.
Fagnytt 2009, 2010, Undervisningssykehjemmet i Oslo
4

pleie - og omsorgstjeneste
”Total kvalitetsledelse” (TKL) omfatter seks
aktiviteter: prioritering av kvalitet, ledernes
deltagelse i kvalitetsarbeidet, prosessorientering
, kvalitetsmåling, medarbeiderinvolvering og
pasientfokus [1].
Brukerundersøkelser ble gjennomført ved 52 % av
avdelingene. Her var det 11 av disse 33 avdelinger
som ikke brukte resultatene fra undersøkelsene til
noe. Nesten alle avdelingene, 97 prosent, hadde et
avvikshåndteringssystem, men 61 prosent brukte
ikke resultatene eller erfaringene fra avvikene til å
forbedre tjenesten.
” Nesten alle avdelingene hadde
et avvikshåndteringssystem, men 61% brukte ikke resultatene
eller avvikene til å forbedre tjenesten.
Modellen om kliniske
mikrosystemer består
av fem hovedgrupper:
ledelse, personell,
pasienter,utførelse,
informasjon og
informasjonsteknologi
[2].
Kvalitetsprosjekter
Resultatene viste at det
var variasjon i utbredelse
av kvalitetsforbedrings -
aktiviteter. 84 prosent
av avdelingene arbeidet
med ett eller flere
kvalitetsprosjekter.
foto: Frøydis Rørvik
Eksempler på temaer for kvalitetsprosjekter
var legemidler, fall, kreft/cellegift,
sårstell,utarbeidelse av informasjonsmateriell,
arbeid med prosedyrer og vedtak/dokumentasjon.
Bruk av ulike kvalitetsmetoder og verktøy som
Demings sirkel og flytskjema var minst utbredt. 56
prosent av lederne deltok selv i kvalitetsarbeidet
ved avdelingen. 16 prosent av avdelingene hadde
opplæring innenfor kvalitetsarbeid som en del
av internundervisningen, og 53 prosent hadde
kvalitetsforbedring som tema på interne møter.
Store kommuner hadde flere kvalitetsaktiviteter
enn små og middels store kommuner, og
denne sammenhengen var signifikant. Det
var ingen sammenheng mellom antallet
kvalitetsforbedringsaktiviteter og egenskaper
ved lederne (om lederne hadde videreutdanning
i ledelse/administrasjon og ledernes ansiennitet
som leder ved nåværende avdeling) og tjenestested
(institusjon eller hjemmetjenesten) [3].
(Artikkelen fortsetter på neste side)
5
Fagnytt 2009, 2010, Undervisningssykehjemmet i Oslo 5

foto: Vilda Breivyte Buhs
Avdelingslederne hadde en initiativtagerog
motiverende rolle i kvalitetsarbeidet ved
avdelingen.
Andre utsagn som lederne brukte for å beskrive sin
rolle i kvalitetsarbeidet var: å definere innholdet
i kvalitetsarbeidet, oppmuntre, organisere,
informere, undervise, koordinere, implementere,
kontrollere og revidere. Kommunene hadde
delegert arbeidet med å iverksette nasjonale
kvalitetsføringer til laveste ledernivå – til
avdelingslederne. Alle avdelingslederne arbeidet
med å iverksette nasjonale føringer. De tre vanligste
aktivitetene var arbeid med å skrive og revidere
prosedyrer, følge opp avvikshåndteringssystemet
og administrere brukerundersøkelsene.
Flere av avdelingslederne opplevde at de fikk
liten støtte fra de andre lederne i kommunen med
kvalitetsarbeidet.
24 ledere kommenterte at de syntes at
kvalitetsarbeidet var tidkrevende, og 12 fortalte at
de følte at de ikke strakk til med kvalitetsarbeidet.
Seks ledere brukte begrepet ”dårlig samvittighet”.
[4]. Avdelingslederne vurderte kvaliteten på
tjenesten i lys av sin funksjon som avdelingsleder.
Lederne var i hovedsak opptatt av pasientenes
behov for tjenester, at pasientene fikk de tjenestene
de hadde krav på, og at pasientene hadde det bra
og var fornøyde.
Videre bedømte de kvaliteten på tjenesten ut fra
om avdelingen fungerte optimalt, ved for eksempel
at arbeidsdagen var godt koordinert, og at regler
og prosedyrer ble fulgt.
Det tredje området de var opptatt av , var de
ansattes kompetanse, engasjement og holdninger.
litteratur
[1] Øvretveit J. Total quality management in European
healtcare. Int J Health Care Qual Assur. 2000; 13/2:
74-9.
[2] Batalden PB, Godfrey MM, Nelson EC. Quality
by design: a clinical microsystems approach. San
Francisco: Jossey-Bass, 2007.
[3] Kjøs BØ, Botten G, Romøren TI. Quality
improvement in a publicly provided long-term care
system: the case of Norway. Int J Qual Health Care.
2008; 20(6): 433-8.
[4] Kjøs BØ, Botten G, Gjevjon ER, Romøren TI. Quality
work in long-term care: the role of first-line leaders.
Int J Qual Health Care. 2010; 22(5).
Fagnytt 2009, Undervisningssykehjemmet i Oslo
6

God demensomsorg i vårt
multikulturelle samfunn
forskning
ingrid hanssen
førsteamanuensis
Lovisenberg diakonale høgskole
”God demensomsorg i et multikulturelt samfunn”
er et i utgangspunktet 2-årig forskningsprosjekt.
(januar 2010-desember 2011). Prosjektet er
muliggjort gjennom Kulturdepartementets
Gandhi-stipend for 2009 og godkjent av REK.
(Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig
forskningsetikk).
Begrunnelsen for prosjektet er at uansett hvilken
kulturell bakgrunn den gamle med demens har, vil
bakgrunnen innvirke på hans eller hennes atferd,
kommunikasjon, ønsker og behov. En må derfor
være oppmerksom på hva kulturbakgrunn betyr for
den enkeltes behov og måter de kommer til uttrykk
på.
Dersom pleiepersonalet har en annen kulturell
bakgrunn enn pasienten og ikke har kunnskap om/
forståelse for vedkommendes bakgrunn, er det
stor fare for at atferd og kommunikasjon ikke blir
forstått eller blir misforstått. Dermed blir ønsker og
behov ikke møtt.
Antallet innvandrere i alderen 67-79 år er fortsatt
lavt (totalt ca. 17.500 personer pr. 11.06.10). Dette
tallet har imidlertid økt med ca. 5 000 personer
siden 2001, mens antallet 80 år og over er økt med
ca. 2 400 personer (SSB). Bare en av 100 beboere
på sykehjem i Oslo var innvandrere fra ikke-vestlige
land i oktober 2006, dvs. 45 av 4 680 personer .
Mennesker med etnisk minoritetsbakgrunn er
gjerne underrepresenterte i hjelpeapparatet
internasjonalt , og disse tallene synes å vise at
dette også er tilfellet i Norge. Men vi vet at når
flere oppnår høy alder, øker antallet personer
med demens. Bruken av sykehjem vil derfor
sannsynligvis øke blant innvandrerbefolkningen,
selv om utviklingen kanskje vil skje ”med ulik
hastighet i de forskjellige innvandrergruppene”1
forskningsspørsmål
Forskningsmetoden er narrativ med i
utgangspunktet to forskningsspørsmål:
a) Hva mener samiske og ikke-nordiske
pleiere og pårørende er god omsorg for pasienter
med demens
b) Hvordan legge til rette for demente
personer med etnisk minoritetsbakgrunn i norske
sykehjem
Ved siden av å intervjue pårørende til samiske og
ikke-nordiske sykehjemsbeboere med demens,
intervjues også pårørende og pleiere til demente
sykehjemsbeboere i Montenegro og Serbia
ettersom den i særklasse største ikke-vestlige
gruppen eldre bosatt i Norge i dag er fra Balkan.
Førstelektor Anne Lene Sørensen ved Lovisenberg
diakonale høgskole og en serbisktalende tolk er
forskningsmedarbeidere.
(Artikkelen fortsetter på neste side)
7
Fagnytt 2010, Undervisningssykehjemmet i Oslo
Fagnytt 2009, Undervisningssykehjemmet i Oslo
7

Dette er en kvalitativ studie med dybdeintervjuer
av informanter med ulike kulturelle bakgrunner.
Slike funn kan ikke generaliseres.
Likevel kan de, sammen med lignende
internasjonale studier, gi en utdypende
forståelse for a) ulik tenkning relatert til demens
internasjonalt, og for b) behovene til samiske og
ikke-nordiske personer med demens og hvordan
det bedre kan legges til rette for dem på norske
sykehjem slik at de kan kjenne seg trygge og
oppleve større tilfredshet.
Per dags dato gjenstår intervjuene i Serbia, og det
arbeides med å finne pårørende til demente ikkenordiske
sykehjemsbeboere i Oslo til intervju.
Undertegnede er også invitert til Etiopia, og til
dette søkes det om ytterligere forskningsmidler.
Alle data er ennå ikke innhentet, og analysearbeidet
er bare så vidt begynt. Det er derfor ikke mulig
å presentere funn på det nåværende tidspunkt.
Materialet er såpass stort og rikt og analyse må
nødvendigvis ta tid, men vi ser allerede at det byr
på mange spennende temaer for videre studier.
foto: Frøydis Rørvik
” ...både pasientenes og pleiernes kulturelle
bakgrunn påvirker i stor grad kommunikasjon, samhandling og
Vi ser dessuten tydelig at både pasientenes og
pleiernes kulturelle bakgrunn og forventninger i
stor grad påvirker kommunikasjon, samhandling
og forventninger, noe som vi vil belyse og se på
konsekvensene av i ulike artikler etter hvert som
vi får bearbeidet de ulike settene av data. Hvert
datasett (data fra hvert sted og fra ulike grupper)
vil bli studert for seg før materialet vil bli sett på
som helhet.
Avslutning
Det er viktig å utvikle forståelse for hvordan den
kulturelle bakgrunnen til personer med demens
kan påvirke deres atferd og behov.
Slik kunnskap er nødvendig for å kunne skille
tilstandens universelle elementer og de som er
påvirket av kulturelle og/eller religiøse normer,
forventninger og personlige erfaringer.
Helsearbeidere må være i stand til både å se
den enkelte som et unikt og verdifullt menneske,
uavhengig av kulturell, religiøs og sosial bakgrunn,
og å se de særegne behov vedkommende har ut
fra sin kulturelle og eventuelle religiøse bakgrunn.
Målet med våre studier er derfor å tilføre kunnskap
om sammenhengen mellom kulturell bakgrunn
og demente personers behov slik at pleiere som
har ansvar for den daglige pleien kan gi god
demensomsorg i vårt multikulturelle samfunn.
litteratur
Nergård, T.B. (2010): ”Eldre innvandrere inntar
aldersinstitusjonene”. Sykepleien, 4, p. 80-81
La Fontaine; J. m.fl. (2007): “Understanding dementia
amongst people in minority ethnic and cultural
groups”. I: Journal of Advanced Nursing, 60(6), pp.
605-614
Fagnytt 2009, 2010, Undervisningssykehjemmet i Oslo 8

- Ser du meg
Om verdighet i rehabilitering
og langtidsomsorg
Har du lurt på hvordan du kan ivareta dine
pasienters verdighet slik at de selv opplever
verdigheten respektert Har du også erfart at det
kan være spesielt utfordrende i situasjoner der
pasienten har kroniske sykdommer og er avhengig
av hjelp Vi har en del kunnskap om fenomenet
’verdighet’ i eldreomsorgen. Spørsmålet er
hvordan man gir omsorg, pleie og behandling på
en måte som gjør at pasienten føler at hans eller
hennes verdighet blir respektert.
En gruppe forskere ved Høgskolen i Oslo
(Slettebø, Lohne, Aasgaard, Caspari og Nåden) har
gjennomført en studie på fenomenet ”verdighet”.
Forskerne intervjuet 14 pasienter med ervervet
hodeskade og 14 pasienter med Multippel Sklerose
(MS) om deres erfaringer med ivaretakelse av
verdighet i møte med helsevesenet. Intervjuene
ble skrevet ut til tekst og analysert ved fortolkende
metode.
Pasientene fortalte om både verdighetsstyrkende
og verdighetskrenkende erfaringer. Intervjuene
med pasienter som hadde ervervet hjerneskade
viste at disse erfarte verdighetsstyrkende
behandling når de ble tatt på alvor, mottok
tilstrekkelig og tilpasset informasjon og når de
ble realitetsorientert om sin egen situasjon og de
konsekvenser skaden hadde for egen funksjon.
De erfarte at verdigheten ble krenket hvis de
ble oversett eller møtte helsepersonell uten
fagkunnskap om de funksjonstapene pasientene
led av.
Videre oppfattet pasienter med ervervet
hjerneskade det som krenkende dersom personalet
mistrodde dem og kom med kommentarer som at
de bare ’simulerte’ og at de faktisk ikke hadde
hukommelsesvansker.
forskning
Åshild Slettebø,
Professor
Fakultet for helseog
idrettsvitenskap
(uNI. I Agder) og avd.
for sykepleievitenskap(HIO)
Vibeke Lohne
Førsteamanuensis
Avd. for sykepleierutdanning(HIO)
Trygve Aasgaard
Førsteamanuensis
Avd.for sykepleierutdanning(HIO)
Synnøve Caspari
Seniorforsker
(HIO)
Dagfinn Nåden
Professor
Avd. for sykepleierutdanning(HIO)
9
Fagnytt 2010, Undervisningssykehjemmet i Oslo Fagnytt 2009, Undervisningssykehjemmet i Oslo
9

Som en av informantene sa:” en hjerneskade er
usynlig og det er vanskelig å se hva jeg faktisk
sliter med”. Mistillit kom som en ekstra byrde i
tillegg til selve funksjonstapet. I tillegg har ikke
pasienter med ervervet hjerneskade noen høy
status i hjelpeapparatet.
Betydningen av informasjon og å tilpasse denne
informasjonen til pasientens funksjonsnivå ble
spesielt vektlagt. En av deltakerne i studien
poengterte at jo bedre han ble, jo verre følte han
seg. Dette begrunnet han med at han i tidlig fase
ikke skjønte omfanget av skaden, men etter hvert
som han lærte seg å leve med skaden, oppdaget
han selv hvordan handlingsrepertoaret hans og
funksjonsnivået ble redusert.
”Verdighet er en del av
det ekte menneskelige. Å
bli behandlet som en ting
der selve mennesket med
diagnosen MS ikke blir sett,
oppleves som direkte truende
for verdigheten.
Igjen er det en ekstra belastning dersom skaden
eller sykdommen er ’usynlig, fordi pasienten
enten selv ikke forstår eller andre ikke forstår den
tilstanden sykdommen setter en i, for eksempel
en sterk grad av tretthet. En tredje erfaring i møte
med helsevesenet var at det var en kamp å få den
hjelpen som var nødvendig. Den som ikke spør, får
ikke, var et gjennomgangstema i intervjuene med
pasientene (Lohne med flere, 2010).
Anbefalinger til helsepersonell
Verdighetsstyrkende omsorg, pleie og behandling
krever tid og krever at helsepersonellet møter
pasientene med empati og gjensidig tillit både i
forhold til pasientens omgivelser og pasienten
som person.
Frihet og ansvar utgjør grunnleggende elementer i
verdighetserfaringen. Dette kan være en utfordring
når pasientene lever med sykdom og skade som
begrenser funksjonen, spesielt når sykdommen/
skaden er ’usynlig’ og pasientene må kjempe for å
få den hjelp de har rett til og behov for.
Denne studien viser at pasienter med hodeskade
trenger god informasjon tilpasset den enkeltes
funksjonsnivå om konsekvensene hjerneskaden
har for pasientens funksjonsområder.
Pasientene kan bli veiledet i strategier for å
håndtere konsekvenser av skaden så tidlig som
mulig, for slik å få ivaretatt sin verdighet (Slettebø
mfl., 2009).
I studien der pasienter med MS ble intervjuet, fant
man tre hovedtema som illustrerer hvordan det er
å leve med en kronisk lidelse som gjør en avhengig
av hjelp til mange av dagliglivets aktiviteter.
Hovedfunnet er at verdighet er en del av det ekte
menneskelige. Å bli behandlet som en’ting’ der
selve mennesket med diagnosen MS ikke blir sett,
oppleves som direkte truende for verdigheten.
Verdigheten blir utfordret når pasientene føler seg
’usynlig fanget i fatigue (tretthet)’.
Litteratur
Lohne, V., Aasgaard, T., Caspari, S., Slettebø, Å.,
Nåden, D. (2010). ‘The lonely battle for
dignity’ – human dignity in the life of persons
struggling with multiple sclerosis – an
interpretative study. Nursing Ethics: 17 (3): 301-
311.
Slettebø, Å., Caspari, S., Lohne, V., Aasgaard, T.,
Nåden, D. (2009). Human dignity in the
life of persons with head injuries. Journal of
Advanced Nursing. 65(11), 2426–2433.
Fagnytt 2009, 2010, Undervisningssykehjemmet i Oslo i Oslo
10

foto:Frøydis Rørvik
Fagnytt 2010, Undervisningssykehjemmet i
11 Fagnytt Oslo 2009, Undervisningssykehjemmet i Oslo
11

Hvordan opplever personalet å
måle omsorgsutøvelse
min mastergrad
Nina jøranson
avd.spl. SE,
Sofienbergsenteret, MNSc
Demensrammede med funksjonssvikt er en
sårbar gruppe mennesker, som er avhengige av
å ha kompetente omsorgsgivere rundt seg for å
oppleve forutsigbarhet og trygghet. Er det mulig
å få til hensiktsmessige målinger av effekten av
miljøarbeidet i demensomsorgen Og hvordan
opplever personalet å bli observert og kartlagt
Kort om kartleggingsverktøyet
Miljøterapeutiske tiltak anbefales, gjennom
Demensplan 2015, å bli vurdert i forhold til effekt
og nyttetiltak i praksishverdagen. Et internasjonalt
anerkjent måleinstrument er Dementia Care
Mapping (DCM), som kartlegger og objektivt prøver
å måle demensrammedes opplevelser av humør
og engasjement rundt både hensiktsmessige og
uhensiktsmessige aktiviteter i hverdagen.
Disse tilbakemeldingene skal påvirke
pleiepersonalets holdninger og handlinger mot en
utvikling av gode omsorgsmiljøer (Brooker og Surr,
2007, Kitwood, 1999).
Studiens funn
Min masterstudie har utforsket og beskrevet
langtidserfaringer hos personalet i en norsk
sykehjemsavdeling ca 1 ½ år etter et DCMkartleggingsprosjekt,
der bare den ene av to
grupper i en skjermet enhet kunne delta, grunnet
forskningsmessige hensyn. Jeg intervjuet hele
personalgruppa gruppevis, samt intervjuet
avdelingsykespleierne. Det må også nevnes at
hele avdelingen hadde jobbet med personsentrert
demensomsorg i mange år.
DCM kartlegger ikke bare pasientenes opplevelser
av miljøbehandling, for også personalets
handlinger og holdninger i relasjoner som skjer
i miljøbehandlingen blir observert og kartlagt.
Personalet er den viktigste premissleverandøren
for realisering av god demensomsorg.
Kartleggingsresultatene blir presentert for
personalet i etterkant og skal gi dem oversikt over
hvordan omsorgsmiljøet fungerer og hvordan
det kan videreutvikles (Brooker og Surr, 2007;
Kitwood, 1999).
Personsentrert demensomsorg
De siste 10-20 årene har det blitt et økende fokus
på å spre kunnskap om en psykologisk tilnærming
av demenssyndromet gjennom forskning på
personsentrert omsorg (Edvardsson, Winblad og
Sandman, 2008).
DCM søker nettopp å øke personalets kunnskaper
om betydningen av personsentrert tilnærming der
individets behov står i fokus.Denne kunnskapen
utvikles gjennom å integrere teoretisk kunnskap i
tillegg til å få tilbakemeldinger (fra kartlegginger)
på praktisk omsorgsutøvelse.
foto:Frøydis Rørvik
Fagnytt
Fagnytt
2009,
2010,
Undervisningssykehjemmet
Undervisningssykehjemmet i
Oslo
Oslo 12

Et effektivt verktøy
Å skape rom for å utvikle en mer ressurskrevende,
men hensiktsmessig, personsentrert
demensomsorg i en etablert pleiekultur, synes som
en omfattende prosess. Personalet som deltok i
kartleggingsprosjektet erfarte bruk av DCM til å
ha en unik nytte. De opplevde at verktøyet klarte å
dokumentere konkrete effekter av hensiktsmessige
miljøtiltak og relasjoner mellom personalet og
beboere. Prosjektdeltakerne fikk bedre faglig
forståelse, de utviklet sin praktiske fleksibilitet,
og ikke minst fikk de økt selvtillit fordi de hadde
fått bekreftet sin dyktighet gjennom å få gode
kartleggingsresultater.
Personalgruppa, som ikke kunne delta i DCMprosjektet,
hadde ikke samme grad av faglig
trygghet, selv om også de kunne mye om
personsentrert demensomsorg. Skjevheten
i personalgruppa skyldes neppe DCM alene,
men beskriver allikevel DCM-verktøyet som en
effektiv pådriver i en mottakelig pleiekultur. DCMprosessen
burde ha inkludert hele avdelingen, noe
også hele personalgruppa ønsket.
Trusler mot personsentrert omsorg
Ressursmangel og effektivitetskrav (les:
knappe budsjettrammer og innsparinger) er
langtidserfaringer som blir klare trusler mot
både utvikling og vedlikehold av en tidkrevende
personsentrert omsorg. En slik omsorgsutøvelse
kan dermed slite ytterligere på pleiernes
utholdenhet i sykehjemmenes komplekse og
krevende vedlikeholdsomsorg. I studien etterlyser
jeg en vurdering av når den personsentrerte
omsorgen er god nok, samt bedre fokus på
personalets behov for å kunne sette grenser
i relasjonene - for å forebygge utmattelse. Én
studie dokumenterer at personalet synes denne
grensen er vanskelig å sette fordi personsentrerte
omsorgsrelasjoner nærmest aldri tar slutt (Nissen,
2008).
DCM i et ledelsesperspektiv
Velger man å innføre DCM, som både er et
kartleggingsverktøy og en fagutviklingsprosess,
vil det kreve en systematisk og tidkrevende
gjennomføringsplan. Bruk av endringsteori
(Senge, 2005) sikre en gradvis implementering
i og bearbeiding av personalets eksisterende
pleiekultur når denne ønskes endret. DCMprosjekter,
som alle endringsprosjekter, må
forankres i alle lederledd i virksomheten for
å sikre etablering av en helhetlig og varig
utviklingsprosess.
Hvordan kan DCM påvirke sykehjemspraksis
Hensikten med DCM-verktøyet er å utfordre
avdelingens pleiekultur og verdigrunnlag slik at
beboernes behov settes i forgrunnen. Helhetlig
systemtenkning forutsetter inkludering med
hele avdelingen der felles verdigrunnlag skapes
gjennom felles refleksjon.
litteratur
Brooker, D. og Surr, C. (2007) Dementia Care Mapping:
Principper og praksis.
Birkerød: DaniæEdvardsson, D., Winblad, B. og Sandman,
P.O. (2008) Person-centred care of people with severe
Alzheimer's disease: current status and ways forward. The
Lancet Neurology, 7 (4) 362-366
Kitwood, T. (1999) En revurdering af demens – personen
kommer i første rekke. Fredrikshavn: Dafolo Forlag
Nissen, Thomas (2008) DCM og "Blomsten" i Demenscentret
Pilehuset, en analyse af styringsteknologiers adoption,
implementering og anvendelse. Masteroppgave ved
Cophenhagen Business School
Senge, P. (2004) Den femte disiplin: kunsten å utvikle den
lærende organisasjon. Oslo: Egmont Hjemmets forlag
13 Fagnytt 2010, Undervisningssykehjemmet i Fagnytt Oslo 2009, Undervisningssykehjemmet i Oslo
13

Måling av livskvalitet:
Validering av den norske versjonen av WHOQOL-Old
Liv Halvorsrud
Førsteamanuensis
Høyskolen Diakonova
Å innhente informasjon om livskvalitet kan danne
grunnlag for utøvelse for sykepleietiltak blant
eldre. Til tross for at fokuset på livskvalitet er stadig
økende i forsking, er livskvalitet fortsatt forstått
og målt på ulike måter. Dessuten er det få studier
som viser til validering av livskvalitetsinstrumenter
utviklet for og blant gruppen eldre. Hensikten med
denne studien var å validere den norske versjonen
av livskvalitetsinstrumentet og modulen WHOQoL-
Old blant friske og syke eldre.
”Subjektiv livskvalitet bidrar blant annet til å sette
pasientens opplevelse mer i fokus, til at datasamlingen
utvides og til at tiltak kan evalueres
Litteraturstudien viste ingen konsensus om
hvordan livskvalitet måles, livskvalitet var i liten
grad definert og begrepsmodell sjelden benyttet.
Den empiriske studien viste delvis at modulen
WHOQoL-Old er valid. Området Død/døende er
særs aktuelt blant friske og syke og området
for Sensoriske forhold blant syke. Empirien
bekreftet delvis den teoretiske modellen ved at
omgivelser og opplevd helse har en direkte effekt
på livskvalitet og at omgivelser har en indirekte
effekt via mediatorene depressive symptomer,
fysisk funksjon (ikke i syk gruppe) og helse på
livskvalitet.
Subjektiv livskvalitet bidrar blant annet til å
sette pasientens opplevelse mer i fokus, til at
datasamlingen utvides og til at tiltak kan evalueres.
Videre kan en rutinemessig måling av livskvalitet
avdekke skjulte problemer. Livskvalitetsdata/
målinger kan også benyttes i
faglig, administrative og politiske
beslutninger. Denne studien bidrar
til å vise at det er områder som
er mer aktuelle enn andre (død/
døende, sensoriske forhold) for
syke og friske eldres livskvalitet.
WHOQoL-Old består 6 områder (Sensoriske
forhold, Autonomi, Fortid, nåtid og framtid,
Sosial deltagelse, Død og døende, Intimitet)
hvert med 4 spørsmål. Instrumentet er utviklet i
et internasjonalt samarbeid (WHOQoL-Group) og
i et samspill med målgruppen gjennom 3 faser.
Den siste fasen var en epidemiologisk studie som
inngår i doktorgardsavhandlingen. Å undersøke
gjennom litteraturstudie den tidligere bruken av
begrepet livskvalitet og hvordan livskvalitet ble
målt blant eldre mennesker, var en egen studie. 47
studier tilfredsstilte inklusjonskriteriene.
Av et randomisert og stratifisert utvalg på 490
nordmenn over 60 år, besvarte 401 eldre uten
kommunal hjelp et spørreskjema via posten og 89
eldre med kommunal hjelp deltok i et strukturert
intervju med samme spørsmålspakke. Foruten
psykometriske tester ble det benyttet en anerkjent
teoretisk modell (Wilson og Cleary`s Model)
som utgangspunkt for operasjonalisering og stianalyse.
fakta
• WHOQLOl-Old er et instrument for å måle
livskvalitet blant eldre
Seks områder innenfor livskvalitet måles:
• Sensoriske forhold, Autonomi, Fortid, nåtid og
framtid, Sosial deltagelse, Død og døende og
Intimitet
Videre viser studien at et begrepsmessig
rammeverk kan benyttes i validering og bidra
til at livskvalitet kan sees i sammenheng med
andre begrep både i forskning og klinikk. Denne
bruken av begrepsmessig rammeverk kan
bidra til at sykepleiere får mer dybde kunnskap
om livskvalitet. Studien har derfor betydning
for hvordan helsepersonell velger å innhente
informasjon om livskvalitet og handle på bakgrunn
av disse data i arbeidet blant friske og syke eldre.
Fagnytt Fagnytt 2010, 2009, Undervisningssykehjemmet i Oslo i Oslo 14 14

Førstelinjeledere i hjemmetjenesten:
Kunsten å lede gjennom konstant endring
intervjuet
helene aksøy
sykepleier,
master i sykepleievitenskap
arbeidssted: NOVA
Hva er ditt interessefelt
Generelt er jeg interessert i hvordan organisering
av kommunehelsetjenesten påvirker både brukere
og ansatte i tjenesten.
Hva var bakgrunnen for at du fattet interesse for
ditt forskningstema
Jeg har arbeidet i kommunehelsetjenesten helt
siden jeg var ferdig utdannet sykepleier, både i
sykehjem og i hjemmetjenestene og både som
utøvende sykepleier og som leder. Jeg har
vært med på uttallige endringsprosesser og
omorganiseringer og har sett på nært hold hvordan
stadige endringer påvirker tjenestene.
Hva var din problemstilling
- Leading through constant change. What
are the issues for front-line nurse managers arising
from changes to the home-care services
Hvordan forsøkte du å finne svar på din
problemstilling
- Studien består av tre casestudier fra tre
ulike norske kommuner. Jeg benyttet etnografiske
metoder; observasjoner i arbeidshverdagen,
intervjuer knyttet til disse observasjonene og
analyse av ulike plan- og målstyringsdokumenter
i de ulike kommunene.
Hvilke resultater kom du fram til
- Studien viste at førstelinjelederne har
svært travle dager, og et mangfold av både
arbeidsoppgaver og ansvarsområder. Arbeidet går
rett og slett ut på å holde hjulene i hjemmetjenesten
i gang, og jeg fant tre sentrale temaer: Endrede
relasjoner, å gjøre mer med mindre ressurser,
og endrede ansvars- og fullmaktsområder.
Deltakerne i studien fortalte om lange og hektiske
arbeidsdager, men også om arbeidsglede.
foto: Frøydis Rørvik
Hvordan kan praksisfeltet ta i bruk dine funn
Funnene i studien min sier noe om økende tidspress
i en tjeneste som er forventet å skulle
ekspandere ytterligere i fremtiden.
Samhandlingsreformen vil gi kommunene nye
store oppgaver å løse, og forskning som sier noe
om hvordan organiseringen av tjeneesten påvirker
tjeneteytere og tjenestemottakere vil være viktig
når fremtidens omsorgsoppgaver skal løses.
Fagnytt 2010, 2009, Undervisningssykehjemmet i Oslo
15 15

Fagnytt utgis av Undervisningssykehjemmet i Oslo,
Abildsø bo- og rehabiliteringssenter
Fagnytt 2010, Undervisningssykehjemmet i Oslo