Fri tanke 04-2010

kout, ble rabiate og kunne finne på å
rope ting som «jeg er satan». Det
meste av dette skjedde med meg
også, forteller han.
De fysiske reaksjonene som settes
i gang av hyperventileringen, ble
altså beviset på at man faktisk er
besatt, og at demonene var på vei ut.
– Når man faktisk tror på dette,
påvirker det jo også den fysiske reaksjonen.
La oss si at en person har blitt
fortalt og trent til å tro at personen
er en hund. Da vil denne personen
oppføre seg som en hund. Blir man
manipulert til å tro at man er besatt
av en demon, så vil man oppføre seg
som om man var besatt av en demon.
Så enkelt er det egentlig, sier han.
TORTURTRENING FØR «DE SISTE TIDER»
En annen ting Anders Torp gikk gjen -
nom i sin tid i Oslokirken, var leiren
«Joel’s Army Bootcamp» i Danmark.
Han forteller om en militant treningsleir
der deltakerne skulle trenes
opp til å kjempe i den siste krigen
som skal komme før «opprykkelsen»
– en forestilling evangelisk kristne
har om at de troende vil bli rykket
opp og hentet til Gud, mens de ikketroende
vil bli igjen og oppleve
trengselstiden i forkant av dommedag.
– Menigheten Faderhuset i Dan -
mark, som Oslokirken samarbeidet
mye med, hadde fått med seg to tøffinger
fra det danske forsvaret. Vi
fulgte militær disiplin, brukte kodenavn
og lærte oss å spionere. Men
verre var det at vi ble trent i å tåle
tortur. Vi stod oppstilt urørlig i firefem
timer. Mange besvimte. Vi ble
bortført av lederen i menigheten og
utsatt for brutale forhørsteknikker.
Jeg fikk sand i halsen, opplevde vanntortur
og ble slått og sparket. Mye av
dette foregikk mens vi hadde hette
over hodet. De som fikk panikk og
knakk sammen ble utsatt ekstra hardhendt
behandling slik at de skulle bli
herdet, forteller han.
Anders var 17 år da dette skjedde
i 2005. De yngste deltagerne bare var
12-13 år, frivillig sendt dit av sine
foreldre, forteller han.
Han understreker at det sikkert
kunne virke for omgivelsene som om
han gikk inn i mye av dette frivillig,
og til og med velvillig. Det er imidler -
tid flere former for tvang, mener han.
– Når man helt siden fødselen har
blitt indoktrinert inn i en spesiell og
snever måte å tenke på, klarer man
ikke å tenke fritt. Tvang trenger ikke
alltid å være fysisk og direkte, noe
Levi Fragells nylig utgitte selvbiografi
er et godt eksempel på. Det er
denne langvarige og psykiske tvangen
jeg nå endelig har greid å frigjøre
meg fra, sier han.
BRUDD OG OPPGJØR
Kristenlivet til Anders var litt av og
på opp gjennom 2000-tallet. I perioder
levde han et forholdsvis normalt
liv sammen med skolevenner og var
med på det som skjedde. Men så
«skjerpet han seg» i perioder og var
veldig aktiv i Oslokirken.
– På grunn av en slik «skjerpings»-periode
tok jeg et friår skoleåret
06-07. Da jobbet jeg heltid for
menigheten. Men høsten 2007 be -
gynte jeg på siste år på videregående,
noe som gav meg mulighet til å tenke
utenfor Oslokirkens strenge livssyn.
Det er jeg veldig glad for i dag, sier han.
Det var denne høsten han mistet
troen.
– Tilbake på skolen igjen gikk jeg
gjennom en prosess som endte opp
med at jeg til slutt innså at jeg ikke
lenger trodde på gud. Det var en slags
modningsprosess. Jeg gjorde imidlertid
ikke noe med det, og sa det ikke til
noen. Men jeg var veldig bevisst på
det selv.
Våren 2008 var han russ, og høsten
2008 gikk han inn i førstegangstjeneste.
– I løpet av 2008 gikk det gradvis
gikk opp for meg at jeg måtte ta et
offentlig oppgjør med dette. Jeg
kunne ikke bare melde meg ut i det
stille. Jeg visste jo om en masse folk
som hadde fått det mye verre etter å
ha blitt med. En av jentene ble lagt
inn på psykiatrisk avdeling. Dette var
rett og slett ikke bra for folk, og jeg
følte meg moralsk forpliktet til å si
fra, sier han.
Så, et lite stykke ut i neste år, søndag
den 15. februar 2009, var Jan-
Aage og Anders Torp på forsida til
VG. Tittelen var «Sønn av pastorkjendis:
Anklager faren for å DRIVE
UT DJEVLER».
Etter VG-oppslaget mistet Jan-
Aage Torp og Oslokirken mye støtte,
også fra andre kristne miljø. I dag har
ikke Oslokirken lenger egne lokaler.
De møtes privat, for det meste hjemme
hos Jan-Aage Torp.
HAR IKKE HATT KONTAKT SIDEN 2008
Anders Torp forteller at moren
gjennom hele prosessen har vært et
fortvilt vitne til det hele.
– Hun er definitivt den viktigste
grunnen til at jeg, på tross av alt, har
klart meg veldig bra. Jeg føler i dag
en stor styrke på grunn av alt jeg har
erfart, og har dessuten mulighet til å
hjelpe andre som har vært i lignende
miljøer, sier han.
I dag er foreldrene skilt. Anders
har et kjølig forhold til faren. De to har
ikke hatt kontakt siden høsten 2008.
Dette oppgjøret handler imidlertid
ikke først og fremst om faren,
understreker Anders.
– Jeg går ut mot ham som pastor
og leder av en frikirke i Norge som
frarøver mennesker retten til å tenke
selv. Noen utsagn i artikkelen her er
personlige og relatert til oppdragelse
og oppvekst, men utsagnene viser til
hva mange barn og unge går i
gjennom under oppveksten, sier han.
– Hvilke tanker gjør du deg omkring
barn og religiøs påvirkning, oppdragelse
og overgrep. Hva er legitimt, hva bør
stoppes
– Det må være lov for foreldre å
overføre til barna sine de synspunkter
og holdninger de mener er sunne.
Jeg mener at barn vil bli påvirket
uavhengig om de blir født inn i en
familie med ateister, buddhister eller
kristne. Det er ingen som tar skade
av søndagsskoler i statskirken. Det
man bør passe seg for er de lukkede
miljøene, sier han.
Anders mener det går over grensen
i det øyeblikk foreldre med vilje går
inn for å skremme og hjernevaske barn.
– Jeg ser på det som fullstendig
galt å fortelle barn om synd, helvete,
demoner og djevler. Barn som blir
utsatt for slike prekener har ikke
mulighet til å filtrere eller bearbeide
informasjonen. Derfor er slikt skadelig
for barnets sunne utvikling. Her
har barnevernet og Barneombudet
en viktig oppgave. De er ikke nok
bevisst på hva som foregår i de verste
ekstremistiske trosretningene i
Norge, sier han.
Han håper utspillet vil vekke oppmerksomhet
og debatt innad i religiøse
miljøer.
FRI TANKE 04-2010 15