Fri tanke 04-2010

menneskerettigheter
Norske myndigheter bør gjøre mer for å bekjempe menneskerettighetsbrudd
mot barn i lukkede trossamfunn.
Overgrep mot barn i troens navn
L
evi Fragells biografi Vi som
elsket Jesus setter søkelys på
barns oppvekst i kristne
frikirkelige trossamfunn.
Hans skildringer fra Pinse -
be ve gelsen synliggjør et miljø der
barn og unge blir preget av skam og
usikkerhet, frykt for en straffende
Gud og angst for dommedag. Til
tross for at medlemmer i de kristne
frikirkelige isolerte gruppene mener
at samværet er positivt og meningsfullt,
viser annen dokumentasjon at
miljøene – og da særlig de som isolerer
seg fra resten av samfunnet – kan
være tuftet på strenge kontrollregimer,
med systematisk sensur av fri og
selv stendig tenkning. Spesielt alvorlig
er dette for barna.
Mye av det som er skrevet om
barns oppvekst i isolerte trossamfunn
Hva er
menneskerettigheter:
Leder for Menneskerettighets -
akademiet, Lillian Hjorth, skriver
om problemstillinger knyttet til
menneskerettighetene.
Send gjerne spørsmål til:
lillian@mr-akademiet.no
er vond lesning. Det norske «Go
on»-prosjektets rapport fra 2003
(Redd Barna) er intet unntak. Unge
mennesker som hadde brutt ut av
ulike isolerte religiøse grupper i
Norge – 100 personer i alt – ga informasjon
om liv og oppvekst. Fasiten
viser at en rekke av barnas menneskerettigheter
var krenket. En av de
viktigste rettighetene, nemlig «retten
til å bli hørt», var systematisk brutt.
Også retten til å uttrykke seg og til å
søke, motta og dele informasjon og
ideer, synes å være totalt fraværende.
Enkelte fortalte om hvordan de i all
hemmelighet hadde lånt bøker på
biblioteket, med sterk uro og frykt
for straff som resultat. Tanke- samvittighets-
og religionsfriheten var den
rettigheten som oftest ble krenket.
Friheten innebærer at barn skal
kunne tenke og fantasere fritt, finne
opp historier og kommentere tilværelsen
uten å bli sensurert eller få
sine tanker vurdert av voksne. De
fleste ungdommene fortalte at denne
friheten så å si var ikke-eksisterende
og at barndommen i stedet hadde
blitt definert for dem: hva de skulle
tenke; hva de skulle si; hva de skulle
tro, spise, drikke, ha på seg og hvem
de kunne prate med. Mange av barna
var misbrukt fysisk og mentalt. De
hadde blitt slått, sparket, låst inne
over lengre tid og ydmyket foran
andre. Flere hadde fått opplæring i
øvelser de skulle bruke i tilfelle «forbudte
tanker» presset på. Voksne i
menighetene formidlet skremselspropaganda
om storsamfunnet utenfor
og mange av barna gikk aldri på
offentlig skole. I stedet fikk de
undervisning hjemme, der troen
gjennomsyret alt.
RELIGIONSFRIHETEN ER IKKE ABSOLUTT
Selv om FNs barnekonvensjon i
2003 ble tatt direkte inn norsk lov
gjennom Menneskerettighetsloven,
har den ikke vært til hjelp for mindreårige
som lider overlast i isolerte
trosmiljøer. Det virker som om «ute
av syne, ute av sinn» gjelder for storsamfunnets
forhold til disse barnas
krenkelser. En av årsakene er at religion
og livssynsfrihet står sterkt i
Norge og at det er en lang tradisjon
for at frikirkelige isolerte menigheter
har fått operere fritt uten særlig innblanding
utenfra. Miljøenes krenkende
praksis kan derfor fortsette så
lenge de voksnes tros- og livssynsfrihet,
inkludert foreldres veiledningsrett
og plikt i forhold til barna i religiøse
og livssynsmessige spørsmål,
blir vurdert å veie tyngre enn barnas
rettigheter. Også det at religion og
livssyn ofte betraktes som «et privat
anliggende» kan forklare passiviteten
fra myndigheter og samfunn rundt.
Man rører ikke ved folks tro.
Det er dermed på høy tid å minne
om at religions- og livssynsfriheten
ikke er absolutt. Det finnes grenser
for hva foreldre og andre voksne kan
foreta seg i religionens navn. Dersom
uttrykksformer og handlinger, uansett
om de begrunnes religiøst eller
ikke, truer andre menneskers – her
barnas – rettigheter eller friheter,
skal friheten innskrenkes. Brudd skal
sanksjoneres. Den norske straffeloven
har en rekke straffebud som dekker
slike forhold. Dersom man finner
at foreldres omsorg er utilfredsstillende,
skal det offentlige gripe inn. I
siste instans kan foreldrene bli fratatt
omsorgen og eventuelt foreldreansvaret.
Denne konfronterende linjen kan
være nyttig for å definere grensene
for foreldres handlingsrom. I
Danmark mistet en fraskilt far nylig
samværsretten med sin datter fordi
han tok henne med på møter i en
pinsemenighet som ble vurdert som
skadelig for henne. Nå har Pinse be -
vegelsen i Danmark varslet at de vil
klage staten inn for Den europeiske
Menneskerettighetsdomstolen hvis
beslutningen ikke endres. De mener
avgjørelsen hindrer barn i å delta i
religiøse aktiviteter med foreldrene
og at den derfor strider mot tro og
Det at tro og livssyn oppfattes
å tilhøre privatsfæren må ikke bli
en unnskyldning for ikke å ta
meldeplikten på alvor.
livssynsfriheten. Det å gripe inn i
forholdet mellom barn og foreldre er
alvorlig, og listen må ligge høyt før
man går til slike skritt. Imidlertid er
det også alvorlig å unnlate å gripe inn
når man vet at overgrep skjer.
BARNA MÅ BLI SETT
Norske myndigheter bør gjøre mer
for å bekjempe menneskerettighetsbrudd
mot barn i lukkede trossamfunn.
Ansatte i skoler, barnehager og
på helsestasjoner må få tydeligere be -
skjed om å utforske hva som ligger til
28 FRI TANKE 04-2010