Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
kronikk<br />
Filosofene Roger Scruton<br />
(ytterst til venstre) og Jonathan<br />
Rée og forfatteren Marilynne<br />
Robinson diskuterte veien<br />
videre etter nyateismen i en<br />
debatt i regi av New Humanist.<br />
Foto: Andy Hall<br />
Humanisme etter nyateisme<br />
Nyateismen var et friskt pust, men nå trenger vi en ny tilnærming for å kunne forstå noen av spørsmålene<br />
som fortsetter å fascinere ved religion, skriver Caspar Melvill, redaktør for det britiske<br />
magasinet New Humanist.<br />
I et halvt tiår har «nyateisme» vært den<br />
dominerende merkelappen på ikketro.<br />
En malstrøm av kommentarer,<br />
kritikk, påstander og kontrapåstander<br />
har omgitt hver nye bokutgivelse om<br />
ateisme; spesielt Richard Dawkins’<br />
Gud: en vrangforestilling (2006), Sam<br />
Harris’ The End of Faith (2005) og<br />
Letter to a Christian Nation (2006).<br />
Christopher Hitchens’ God is not Great<br />
(2009) og Breaking the Spell av Daniel<br />
Dennett (2006) har skapt nytt liv i<br />
samtidens diskusjoner om religion og<br />
vært en svært velkommen ansporing<br />
til debatt, i tillegg til å sette fart i forlagsbransjen.<br />
I samme dialogiske tradisjon<br />
som svarlåter innen hip hop,<br />
førte nyateismens kjernetekster til en<br />
egen rekke av svarbøker, fra komparatistiske<br />
eks-nonner, som Karen<br />
Armstrong (The Case for God, 2009),<br />
til eks-ateistiske teologer, som Alistair<br />
McGrath (The Dawkins Delusion, 2007),<br />
Caspar Melville,<br />
redaktør av<br />
New Humanist<br />
og kulturkatolske marxister, som Terry<br />
Eagleton (Reason, Fatih and Reve -<br />
lation: Reflections on the God Debate,<br />
2009), til moderat religiøse, som krigs -<br />
korrespondent Chris Hedges (When<br />
Atheism becomes Religion: America’s<br />
New Fundamentalists, 2009), som alle<br />
står i kø for å definere det nye ateistiske<br />
portrettet av religion som en<br />
vrangforestilling; en gift og en anakronisme<br />
av en naiv, ateistisk fundamentalisme.<br />
Men uansett om du er<br />
for eller imot, er det likevel nyateismen<br />
som har vært den eneste hesten<br />
på veddeløpsbanen.<br />
NYATEISMEN VIRKET SOM EN RASJONELL RESPONS<br />
New Humanist er et ikke-religiøst<br />
tidsskrift som kan skilte med over<br />
100 års fartstid og bidragsytere som<br />
Bertrand Russell, H. G. Wells og G.<br />
B. Shaw. Den gang jeg overtok som<br />
redaktør i 2005, var det likevel svært<br />
tydelig at den irreligiøse diskusjonen<br />
ville hatt godt av en energiinnsprøytning<br />
– og det er nettopp det nyateismen<br />
har sørget for. Om de ikke-religiøse<br />
på slutten av 1900-tallet trodde<br />
at religionen var på vei ut av samfunnet<br />
like raskt som menigheten fra<br />
kirkebenkene i de anglikanske kirkene,<br />
har geopolitikken i de første<br />
årene av det nye århundret gjort den<br />
teorien til skamme, med 9/11-terroraksjonene,<br />
det USA-ledede, dårlig gjen -<br />
nomtenkte korstoget som respons og<br />
bombingene på Bali, i Madrid og i<br />
London.<br />
Under den politiske panikken<br />
som fulgte, forsøkte den britiske<br />
regjeringen desperat å skrape sammen<br />
«partnere» fra det muslimske<br />
samfunnet, og klarte å løfte en rekke<br />
latterlige, selvutnevnte islamske tals-<br />
menn frem i rampelyset. Inspirert av<br />
deres suksess hevder plutselig talløse<br />
andre talsmenn og organisasjoner at<br />
de taler for den ene eller den andre<br />
trosgrupperingen; fra kristne fundamentalister<br />
til Hindu Human Rights<br />
Forum. Og alle kjemper ivrig for sin<br />
andel av mediedekningen og uttrykker<br />
sin avsky og skuffelse over hver<br />
antatte fornærmelse mot deres innbilte<br />
valgkrets. Teaterstykker, kunstutstillinger,<br />
tegneserier eller TV-sendinger<br />
som anses som respektløse<br />
overfor en tro, blir et rettferdig mål<br />
for de troendes vrede. Alt oppildnet –<br />
eller i det minste utøylet – av myndigheter,<br />
som desperat forsøker å<br />
beholde lokket på en hjemmedyrket<br />
ekstremisme ved å fremme en stadig<br />
mer falmet forestilling om gjensidig<br />
respekt. Under slike omstendigheter<br />
virket nyateismen som en både rasjonell<br />
og etisk respons.<br />
ALT HAR SIN TID<br />
Dennetts argument om at religion<br />
kan forklares evolusjonsmessig, men<br />
er overflødiggjort av vitenskapen;<br />
Dawkins vittige dekonstruksjon av den<br />
sviktende logikken bak argumentene<br />
for et høyere vesen; Hitchens skrytende<br />
og beleste dolking av religiøst<br />
hykleri, så ut til å slå an riktig tone.<br />
For mange føltes dette frigjørende –<br />
noe Dawkins har forsøkt å utnytte<br />
gjennom sin «A»-kampanje. Den opp -<br />
fordrer ateister til å komme ut av<br />
skapet og erklære sitt fravær av tro –<br />
ikke bare på en overtro, men på<br />
behovet for å tilby respekt til hver<br />
eneste «dypfølte overbevisning». Ny -<br />
ateismen var også en respons på den<br />
overdrevne politiske korrekthet, som<br />
har kvalt den offentlige debatten og<br />
ukritisk latt alle typer irrasjonalitet få<br />
blomstre. Hvis noe ikke er sant, eller<br />
åpenbart galt, spurte nyateisten,<br />
hvorfor skal jeg da respektere det<br />
Protestropene mot nyateistenes på -<br />
ståtte frekkhet viste hvor uforskammet<br />
relevant spørsmålet er.<br />
Men alt har sin tid, og det er en<br />
tid for alt som skjer. Det sier i alle fall<br />
Bibelen. I <strong>2010</strong> tror jeg det er verdt å<br />
spørre seg om nyateismen fremdeles<br />
er riktig respons – riktig tone – når<br />
det gjelder diskusjoner om religion.<br />
Det var i det minste spørsmålet vi stilte<br />
ved en debatt i London i høst, med<br />
tittelen «Etter nyateismen – hvor skal<br />
den gode debatten om Gud føres nå».<br />
Vi samlet filosofene Jonathan Rée<br />
og Roger Scruton og forfatteren<br />
Marilynne Robinson for å diskutere<br />
hva de så som mangler ved den nyateistiske<br />
tilnærmingen og vurdere<br />
hvordan hele debatten kan finne en<br />
ny tone. Jeg skrev om debatten for<br />
The Guardians nettavis. Jeg sa at<br />
nyateismen kjedet meg, og at jeg<br />
synes den til tider kan være primitiv<br />
og enkel, samt at jeg mener det er<br />
naivt å tenke seg at vitenskapen alene<br />
har nøkkelen til sannheten.<br />
Responsen var forutsigbart syrlig<br />
– mange hundre innlegg i The Guar -<br />
dians fora og enda flere hundre på<br />
Richard Dawkins’ nettsted. Mange<br />
anklaget meg for å forråde ikketroen,<br />
for å være altfor tilpasningsvennlig,<br />
eller, med Richard Dawkins<br />
egne ord, en «ateist med varige men»<br />
(på engelske det uoversettelige «atheist<br />
but-head»); altså en person som sier<br />
«Jeg er ateist, men …» og skygger<br />
unna religionskritikk. Vitenskaps for -<br />
svareren Ophelia Benson hevdet (i en<br />
artikkel for New Humanist) at jeg<br />
40 FRI TANKE <strong>04</strong>-<strong>2010</strong>