IKON - Atrium

Atrium 

Studentmagasinet for Humanistisk fakultet 

UiB nr. 3 2010 18. årgang

Atrium 

Det humanistiske fakultet 

Sydnesplass 9 

5007 Bergen 

55 58 20 79 

atrium@uib.no 

http://atrium.uib.no 

Atrium kjem ut to gongar i semesteret. 

Magasinet vart gjeve ut med stønad frå Det 

humanistiske fakultet og Kulturstyret. 

Desse står utan redaksjonelt ansvar. 

Trykk: Bodoni 

kultur kultur kultur 

italiensk 

vineventyr 

Om mote og marker i 

20Et 

Siciliansk vinproduksjon. 

gameplay 

og grønt kunstgras 

Ny utstilling på 

28grafikk, Permanenten. 

34 

et 

Hårete 

MAngfold 

Vi har møtt et utvalg 

av Bergens 137 frisører. 

Redaksjon 

Redaktør 

HANNE DALE hanne.dale@gmail.com 

Økonomiansvarleg 

anders ekelund aekelund@start.no 

Fotoansvarleg 

ÅSHILD S. F. THORSEN aashild.thorsen@gmail.com 

Layoutansvarleg 

mona maria løberg manamoria@gmail.com 

Journalistar Mona Maria Løberg, Åshild S. F. 

Thorsen, Alice Hjelle, Ingrid Marie Andersen, 

Marit Solemdal, Kristin Austrheim, Anders 

Ekelund, Hanne Dale, Paul André Sommerfeldt, 

Natalia Nøstdal, Ingvild A. Jansen, Einar Skogseth, 

Johanne Magnus. 

Fotografar Ellen Marie Fiære Risbruna, Mona 

Maria Løberg, Hanne Dale, Åshild S. F. Thorsen, 

Johanne Magnus, Ingrid Marie Andersen, Kristin 

Austrheim, Solveig Hesvik Frøyen. 

3 - LEDER 

4 - masterstudenten / Mellom kunst og bioteknologi 

6 - PRØVERommet viser kløft / Undergrunnskultur + Phonofestivalen = sant 

9 - Fagpresentasjon / Religion og visuell kultur 

12 - en håndsutstrekning som når frem / Refleksivt om u-landshjelp 

15 - Lars, 22, på vei hjem fra byen / Dikt 

18 - den sure svie / Haustens harde realitetar 

32 - Lesesalspoetene / Litterære underdogs eller fjasete fjortiser 

36 - kunstnernes marked / Bergens nye tumleplass for kunstnere 

38 - for ung eller for gammel / Om alder 

42 - På jakt etter Tommy og Tigern / Om medieskyhet, rettigheter og tigere 

44 - Afrikas siste koloni / Om situasjonen i Vest-Sahara 

46 - Satser på ungdom / Intervju med påtroppende DNS-leder Agnete Haaland 

Layout Mona Maria Løberg, Hanne Dale, Åshild 

S. F. Thorsen, Luise Storch, Alexandra Azanova, 

Kristin Austrheim. 

Illustrasjon Hanne Dale, Mona Maria Løberg, 

Johanne Magnus. 

IKON er Atriums visuelle 

seksjon som består av bidrag 

fra studentar ved Det 

humanistiske fakultet. 

Tema for 

IKON 

FAR 

Framside Åshild S. F. Thorsen 

Neste tema: ENSOMHET 

Send inn ditt bidrag til 

aashild.thorsen@gmail.com

It’s the time... 

of the season 

Leder 

Det er den tida att. Turistane har pakka sysakene og 

floge sørover, med elgsuvenirar og tusen ubesvarte 

spørsmål i kofferten (What’s a fi-jord Why isn’t there 

an hourly bus service to Ortnevik Did your grandparents 

know any vikings). Nok ein gong kan ein vandre 

over Torgallmenningen og utover Bryggen utan å gå i 

kø. Byen har igjen blitt erobra av den andre okkupantmakta: 

studentane. Ferske, gamle, høglytte, oppslukte, 

late, engasjerte studentar. Det faste inventaret i byen 

klynka frå seg i misnøye då fadderveka var på sitt verste, 

og halve Bergen var fylt med hordar som nok kunne 

utkonkurrert einkvar dansebandfestival i matchande 

kostyme. Men no har det stilna. Viss eg er heilt stille 

trur eg jamvel eg kan høyre ei svak risling av pensumlitteratur 

som blir bladd i og fordøydd, toppa med omhyggelege 

understrekingar i gul markørtusj. 

Er du ein håplaus haust-romantikar Bla bakover 

i bladet til teksten Den sure svie for å bli påminna om 

kva du eigentleg har i vente dei komande månadane. I ei 

bok eg hadde då eg var liten var hausten ein mann som 

kom og plukka med seg alle blada, fuglane og fargane i 

ein koffert, og vandra inn i solnedgangen for å vente på 

neste vår. Nitrist! Er det rart årstida passar uforskamma 

godt til singer-songwriter-melankoli og overtydelege 

flosklar om livets forgjengelege natur 

I studentsamanheng representerer vel knapt hausten 

død og forderving. Nytt studieår vil seie store utskiftingar 

for dei fleste studentorganisasjonar, og Atrium er 

ikkje eit unntak – dette nummeret presenterer vi mange 

nye bidragsytarar til ulike delar av bladet. Over gangen 

for kontoret vårt, hos HSU, vil eit nytt semester innebere 

nye forsøk på å opprette ein felles samlingsstad 

for studentane ved Det humanistiske fakultet: ja, det 

er snakk om den mykje omtala HF-puben. (Kviskring på 

gangen tyder på at det skjer noko seinare i semesteret, 

men det sikraste er vel kanskje å smørje seg med endå 

eit lag tålmod). 

Med dei første gulna blada på bakken kjem òg ei 

oppblomstring i Bergens kulturliv, med eit utal festivalar 

og andre arrangement. Haustens første utgåve av 

Atrium inneheld ein god del tekstar som tek utgangspunkt 

i desse. Dette nummeret har òg eit sterkt fokus 

på det visuelle, først i fagpresentasjonen, som tek opp 

aktuelle problemstillingar rundt religion og visuell kultur. 

Sistnemnde er eit forholdsvis nytt fokusområde i 

religionsvitskap som fag, slik det òg er det i mange andre 

tradisjonelt sett tekstbaserte humanistiske fagområde. 

Frå religiøse bilete går vi til Bill Wattersons stripe 

Tommy og Tigern, i høve foredraget til biograf Nevin 

Martell om den notorisk mediesky teikneserieskaparen 

på årets Raptusfestival. Vi kjem òg inn på det visuelle i 

digitale spel, som er temaet for den nyopna utstillinga 

på Permanenten (Vestlandske Kunstindustrimuseum). I 

Lesesalspoetene har vi vore ute med kameraet på jakt 

etter det skriftlege folk etterlet seg på lesesalspultane 

på Høyden, som ein slags oppfølgar til merksemda vi 

via doskribleri i forrige nummer. IKON-sidene denne 

gongen er i stor grad fylte med bilete av diverse representantar 

for det skjeggete kjønn – naturleg nok sidan 

temaet er «far». 

Håpar du finn noko du likar. God lesing!

Heller Playboy-kaniner 

Kac har med sine prosjekter skapt flere 

ting. I tillegg til å være med i en prosess 

som skaper genmanipulerte dyr og 

blomster, har han også skapt den nye 

kunstretningen «transgenetisk kunst», 

og ikke minst har han skapt debatt rundt 

bioteknologien. Vaage forteller hvordan 

prosjektene har fått stor oppmerksomhet 

i aviser og på nett, blant forskere, 

dyrevernsaktivister og vanlige folk. Reaksjonene 

dreier seg stort sett om hvorvidt 

det er etisk riktig å stille ut dyreeksperimenter. 

Direktør i Center for Bioethics ved 

Masterstudenten 

Lysende kaniner og en 

menneskelig blomst 

Kunstneren Eduardo Kac har sjokkert med sin transgenetiske kunst i ti år. 

Det blir det masteroppgave av. 

Tekst og foto: Mona Maria Løberg 

manamoria@gmail.com 

Når jeg spør Nora Sørensen Vaage om hva 

hun skriver masteroppgave om, svarer 

hun raskt «selvlysende, grønne kaniner 

og en blomst med menneskegen!». Det 

kan høres ut som at det er science fiction 

hun skriver om, men nei, det er virkelige 

dyr og blomster utviklet i laboratorier i 

Frankrike og USA. 

Mikse og trikse med gener 

I Eduardo Kac sitt verk «GFP Bunny» 

(2000) blir man presentert for bilder og 

tegninger av den selvlysende kaninen 

Alba. Den er en såkalt GFP-kanin, altså 

en genmanipulert kanin med GFP-gener 

(green fluorescent protein) hentet fra en 

stillehavsmanet. 

Å skape dyr med «green fluorescent 

protein» har blitt gjort flere ganger, men 

å krysse mennesker og planter var ikke 

gjort før Kac gjorde det i prosjektet «Natural 

History of the Enigma» (2009). Siden 

blomster er så vesensforskjellige fra mennesker 

har det tidligere vært utenkelig at 

det ville være mulig å krysse dem, men 

i perioden 2003 – 2009 klarte Kac sammen 

med et team av eksperter å krysse 

en Petunia med sitt eget DNA. Blomsten 

kalte han «Edunia» (som forøvrig er en 

krysning av navnet Eduardo og Petunia), 

hvor antistoff fra blodet hans er kombinert 

med blomsten. 

At det er nettopp antistoff som ble 

kombinert med petuniaen er av særlig betydning 

for Kac, for det er disse stoffene 

som skal motstå skadelige fremmedlegemer 

i kroppen. Når et antistoff tvert i mot 

blir inkorporert i blomsten, viser dette 

hvor beslektet alt liv er med hverandre. 

At antistoffene også uttrykkes visuelt 

gjennom de røde strekene på blomsten, 

bidrar ytterligere til å uttrykke det menneskelige 

i blomsten. 

I masteroppgaven tar Vaage utgangspunkt 

i disse verkene for å diskutere 

hvordan kunsten skal forholde seg til 

etikken. Hva vekker kunsten i oss Bidrar 

det til diskusjon om bioteknologi Og 

hvor langt kan man gå i kunstens navn 

Tverrfaglig kunsthistorie 

Kunsthistoriestudent Nora Sørensen Vaage er opptatt av hvordan kunsten forholder seg til 

etiske spørsmål.

Som blodårer 

Kunstneren Eduardo Kac har laget blomsten Edunia med 

sitt eget blod. Foto: Ekac.com 

Universitetet i Pennsylvania, Bill Neely, 

har uttalt: «If he is really interested in 

glowing bunnies, he should stick to Playboy. 

At least they have a choice.» Og på 

nettsiden www.ekac.org 

har Kac selv publisert 

gjestebøkene fra 2000 

til 2004. Noen mener at 

Kac leker Gud og stiller 

spørsmålstegn ved om 

dette i det hele tatt kan 

regnes som kunst, mens 

andre er mer positive. 

Privatpersonen Emit Mahoney 

er en av de kritiske 

røstene og skrev i 2000: 

«You are not an artist, you are a sadist. 

Stop the cruelty. Why don’t you transform 

yourself». Bastion Ridley er mer positiv: 

«As a molecular biologist, I have trouble 

understanding the fuss made over Alba. 

(...) Let her come home, let her breed. I’d 

like a GFP-Bunny myself :)». 

Designer dyr og mennesker 

Teknologien gjør det mulig å lage søte 

kaniner som lyser grønt under blått lys, 

og hvorfor skal man ikke tillate det når 

det er mange ting i samfunnet vårt som 

ikke er naturlig – tenk bare på hunden 

som er dyrket fram fra ulven. På en annen 

side er det mer etisk tvilsomt når Kac forandrer 

naturen over kun en generasjon. 

Inngrepet føles da sterkere. 

Bruk av bioteknologi 

kan fjerne sykdommer, men også Downs 

syndrom. Det kan kanskje skape et samfunn 

hvor de rike er vakrere og mer intelligente 

enn fattigere familier, eller gjøre 

kloning til noe 

normalt. Grensene 

for hva vi synes er 

normalt er relative 

og de forskyves stadig. 

Vaage påpeker 

at dette ikke nødvendigvis 

trenger å 

være noe negativt, 

for tenk på hvordan 

homofili var 

sett på som urent 

for 50 år siden. Noen ganger er forandring 

bra, men vi må tenke gjennom hvor stor 

innvirkning bioteknologien skal ha på 

samfunnet vårt i det lange løp. 

Grensene for hva vi 

synes er normalt 

er relative og de 

forskyves stadig. 

Kunstnerens tale 

Ideen til å skrive om denne kunsten 

kom helt tilfeldig. Vaage hadde i utgangspunktet 

bestemt seg for å skrive om noe 

helt annet, men endret 

retning da hun en 

dag skulle hjelpe 

lillesøsteren med en oppgave i Ex.Phil. 

En av oppgavene lillesøsteren kunne 

velge blant handlet om temaet «moral og 

kunst» og trakk fram kunstneren Kac som 

eksempel. 

I starten følte hun at det hele var 

avskyelig, men etter å ha arbeidet med 

temaet endret hun syn. Det er fortsatt 

etisk tvilsomt, men nå ser hun at kunstverkene 

er viktige. Genmanipulering 

skjer stadig vekk i laboratorier, men ikke 

alle tenker over det før de ser kunstverkene 

til Kac. 

Videre forklarer Vaage at kunstneren 

står fritt og kan kommentere problemstillinger 

som en forsker ikke kan gjøre. 

Dersom en forsker er kritisk til genmanipulering, 

kan det få konsekvenser for 

hvor vedkommende får jobb senere eller 

omtalen han eller hun får. En forsker forventes 

å få visse resultater, mens en kunstner 

er uavhengig og kan prøve seg fram 

for å skape debatt. 

Kilder 

www.ekac.org/ulli.html 

www.ekac.org/abate.html 

ekac.org/bunnybook.2000.html 

http://www.ekac.org/abate.html 

Foto: Ekac.com

Kultur 

Prøverommet viser kløft 

Et av Phonofestivalens trekkplaster, Prøverommet, er et springbrett for artister av alle slag. I år lekte de 

seg med årets tema «kløft» gjennom dans, bilder og musikk. 

Tekst: Alice F. Hjelle 

ahjelle@hotmail.com 

Foto: Ellen Marie Risbruna 

På hjemmesiden til festivalen vektlegges 

det at Phonofestivalen ikke bare er 

musikk, men også en hel haug kultur. 

Med utgangspunkt i denne påstanden har 

Atrium sett litt på den kulturelle delen av 

festivalen, der hovedattraksjonen var samarbeidet 

med Prøverommet, som er en 

del av BIT-Teatergarasjen (Bergen Internasjonale 

Teater). 

I forkant av åpningskveldens festiviteter 

tok vi en tur på Kvarteret for 

en liten prat med styremedlem Ingrid 

Faanes, som er kultur og samfunnsansvarlig 

for festivalen og studentradiomedarbeider. 

Det er mye liv i korridorene, noe 

som er ganske naturlig siden det er siste 

innspurt før festivalstart. Prøverommet, i 

samarbeid med studentradioprogrammet 

Skumma Kultur åpner Phonofestivalen 

med brask og bram samme kveld. 

– Hvordan er forventningene til årets 

Phonofestival 

– Det blir spennende, fordi det bare 

skal arrangeres på Kvarteret i år. Tidligere 

år har det jo vært fordelt på forskjellige 

steder. Det skal bli interessant å se om 

det blir en fordel eller en ulempe at alle 

arrangementene blir arrangert på Kvarteret. 

Der er jo også etablerte arrangement 

som ville funnet sted med eller uten festivalen, 

og disse arrangementene blir altså 

integrert i festivalen, legger Faanes til. Et 

eksempel på dette er Prøverommet som 

vi skal besøke samme kveld. 

Arrangørene viser kløft 

Kultur og samfunnsansvarlig for Phonofestivalen Ingrid Faanes og koordinator for 

Prøverommet Kirsti Aksnes viser vår fotograf at kløft er tøft. 

Kløft er tøft 

Temaet for årets festival er «kløft». Det 

har tidligere også vært andre, morsomme 

temaer som «arr», «flesk», og «begjær». Ingrid 

forklarer meg at temaet er til stede 

mest for å skape en helhetsopplevelse for 

festivalen. Temaet vil utspille seg sterkest 

i de kulturelle arrangementene. Immaturus 

skal blant annet ha en forestilling som 

heter Kløft deg litt ned. Festivalkunstner 

Klara Sofie Ludviksen mener at man skal

Smakebit av «Kløft deg litt ned» 

Studentteateret Immaturus viser et utdrag av sitt bidrag til Phonofestivalen. 

tolke det som man vil. Studia og Studentersamfunnet 

har tolket det på sin måte, 

og invitert forfatter av boken Generasjon 

Sex, Hannah Helseth, til foredrag. 

– I seksualiteten er det jo mange 

kløfter, legger Ingrid til. 

Senere på kvelden skal Ludviksen 

åpne festivalen med å kutte sløyfen på 

et akvarium, der fisken skal få rolle som 

tankefrakter av kveldens framstillinger 

av kløft. Dette er symbolsk og man må 

tenke seg selv hva det betyr, men for 

undertegnede virket en konkret mening 

vanskelig tilgjengelig (det kan tenkes at 

Atriums utsendte ikke er like bevandret 

i kunstnerverdenen som de andre tilstedeværende). 

STUDENTRADIOENS 

SYNLIGGJØRING 

Under kveldens arrangement, Prøverommet, 

skal Studentradioen arrangere radiokafé 

med programmet Skumma Kultur. 

Ingrid Faanes forteller oss litt om konseptet: 

– Det er for å synliggjøre Studentradioen 

i festivalen, det er jo Studentradioen 

som arrangerer den. Vi skal ha tre program 

om temaet «kløft», et av 

de er i kveld, i samarbeid 

med Prøverommet. 

Skumma Kultur er det 

eldste programmet i Studentradioens 

historie, 

det er et kulturmagasin 

hvor en skummer fløten 

av det beste av kulturnyhetene. 

Skumma Kultur 

er det programmet som 

skal sendes direkte i kveld. 

Springbrett 

For å få en oversikt på hvordan kvelden 

skal bli, stiller vi også Ingrid noen 

spørsmål om kveldens forestilling og samarbeidet 

med BIT Teatergarasjen. 

I seksualiteten er det 

jo mange kløfter. 

Prøverommet er en kilde for kunstnere 

i alle genre til å vise seg frem. En kan 

gjerne kalle det et slags springbrett. Det 

arrangeres annenhver mandag i forskjellige 

lokaler i Bergen fordi Teatergarasjen 

bygger om. 

– Hvorfor samarbeide 

med Prøverommet 

– Hvorfor ikke Vi gir 

spenning til hverandres 

innhold. Ved å 

arrangere radiokafé 

i lag med Prøverommet 

får kunstnere og 

– Ingrid Faanes. 

skuespillere ekstra 

eksponering, forklarer 

Ingrid. 

– Hva er det du gleder deg mest til i den 

kommende festivaluken 

– Jeg gleder meg faktisk mest til 

Prøverommet i kveld. Ellers ser jeg også 

fram til Immaturus’ dansefremvisning.

Et musikalsk innslag 

Go Fandango spilte og sang på Prøverommet under Phonofestivalen. 

SKUMMA KULTUR PÅ 

PRØVEROMMET 

Prøverommets slagord for kvelden var 

«Kløft er tøft», noe vi ble minnet på gjennom 

kveldens mange fargerike og kulturelle 

innslag: en helaften stappfull av 

underholdning for enhver smak. Etter at 

Klara Sofie Ludviksen åpnet festivalen 

ved av-sløyfing av akvariet, introduserte 

Kirsti Aksnes, koordinator for Prøverommet, 

kveldens første innslag, som var en 

medrivende og rørende tekst-opplesing av 

Kristina Sigunsdotter. Gjestene på radiokafeen 

diskuterte kløften mellom fiksjon 

og virkelighet. Bandet Go Fandango stakk 

innom radiokafeen en tur etter konserten 

de akkurat hadde fullført i et annet lokale 

på Kvarteret, og fikk spilt et par sanger her 

også. Impro-comedy-gruppen CrIMePRO 

hadde også en oppvisning, og DJ Hakimoto 

styrte musikken. Som navnet på 

programmet til Studentradioen, kan en 

trygt si at ordene «skumma kultur» også 

beskriver åpningen av Phonofestivalen. 

Etter forestillingene 

Etter de fleste av kveldens forestillinger 

var over fikk vi et hektisk intervju med 

Ingrid Faanes og Kirsti Aksnes på gangen. 

Det var selvsagt en travel kveld for dem 

begge, men til tross for det så ingen av 

dem ut til å mangle energi. 

– Hvordan synes dere det har gått så 

langt 

– Det har gått så bra, og det er så mye 

folk! sier Kirsti, som er strålende fornøyd. 

Rett og slett en kjempesuksess, forsetter 

hun. Det har vært en vinn-vinn situasjon 

for oss begge, legger Ingrid til. Sammen 

presenterer de samarbeidet mellom 

Phonofestivalen og Prøverommet. Det er 

første gang Kirsti kuraterer Prøverommet 

alene. Noe man ikke skulle tro, siden hun 

stråler av selvsikkerhet og mot. 

– Kirsti, var du spent 

– Ja, veldig nervøs! Jeg var veldig spent 

på om det kom til å komme folk, men det 

gikk jo veldig bra. Nå puster jeg lettet ut, 

Bildefremvisning 

Kristina Sigunsdotter viste fram bilder på Det Akademiske Kvarter. 

det var på grunn av de høyhælte skoene jeg 

har tatt på. Hvis du skal være Prøverommet-vertinne 

må du ha høyhælte sko, det 

er en del av kontrakten, sier Kirsti med et 

smil. 

– Hvordan var Prøverommet annerledes 

i kveld, og hvordan pleier det å være til 

vanlig 

– Det var ikke så forskjellig. Det er bare 

det at vi ikke bruker å ha en så lang sammenhengende 

bolk, men det er mye av 

det samme med tekstopplesning, musikk, 

foto og kunst. Alt mulig egentlig, forklarer 

Kirsti. 

– Til slutt, hvordan blir man med på 

Prøverommet 

– Det er bare å melde seg på, sende 

meg en mail. Det er bra å melde på andre 

også. Jeg blir veldig glad for tips. Det er 

ikke alltid folk tør å gjøre det selv, og da 

trenger de noen til å pushe på. Hvis en er 

nervøs er det bare å ta et djupt magadrag 

og hoppe i det, avslutter Kirsti. 

De to arrangørene stråler av glede og 

entusiasme. Ingen kan tvile på at de var 

fornøyde med kveldens begivenheter.

torisk mellom i dag, middelalder eller 

oldtid for den saks skyld – men prøver 

heller å trekke linjer mellom hvordan 

religioner før og nå har brukt bilder, 

forklarer emneansvarlig Pål Steiner. 

Steiner er for tiden stipendiat ved AHKR, 

og har denne høsten fått anledning til å 

lage sitt eget fag for studentene i religionsvitenskap. 

Fokuset på den visuelle 

delen av religion, kom i følge ham selv 

som en konsekvens på at det har vært 

lite vektlagt i religionsforskningen ge- 

Fagpresentasjon 

Sprenger rammene 

Høstens nye fagtilbud fra religionsvitenskap flytter studentenes blikk fra bok til bilde, og betrakter 

hulemalerier så vel som youtube. 

Tekst og bilde: Åshild S. F. Thorsen 

Aashild.thorsen@gmail.com 

Interessen for visuell kultur har 

de siste årene på UiB resultert i 

et oppstartet (og nå nedlagt) bachelorprogram, 

en forskningsgruppe, 

nye kunsthistorieemner og eget 

tidsskrift. Med emnet Religion og 

visuell kultur gir religionsvitenskap 

sitt bidrag – et spesialiseringsemne 

på 200- og 300-nivå som integrerer 

religionsvitenskap og visuell kultur. 

Fagets struktur reflekterer 

dets tematikk: i tillegg til forelesninger 

finnes også læring hvor synssansen 

brukes, og ukentlige filmvisninger samt 

museumsbesøk og ekskursjoner har 

også fått plass i programmet. 

Fra intensjon til bruk 

– Dette høres jo veldig omfattende ut 

– Sammenliknet med visuell kultur 

slik det undervises på SV, så er dette et 

emne som undersøker et mye bredere 

historisk perspektiv. Vi skiller ikke his-

nerelt. 

I en og samme forelesning kan 

Steiner forelese om kirkekunst i middelalderkirker 

og bildebruk i menighetsblader. 

– Ja, det er veldig bredt – vi har 

vært innom alt fra hulemalerier til youtube 

allerede. I dette emnet er det ikke 

så mye kunstnerens intensjoner med 

bildet eller hvordan bildet ser ut i sin 

materielle form som er interessant, men 

heller bruken av det. 

Vinklingen på faget er utformet på 

Steiners egne erfaringer fra gammelegyptisk 

religion. 

– Jeg begynte på min doktorgrad 

med et ikonografisk studie av bilder, og 

et slikt perspektiv kan selvsagt si mye 

om eksempelvis historisk utvikling, 

men så står man igjen med en slags 

tomhet over hva bildene egentlig er for 

noe, forteller han. Jeg skiftet da retning 

for å se hva bildene gjør, og hvordan de 

brukes i en sammenheng. Det er denne 

type tanker jeg ønsker studentene skal 

gripe tak i. 

Religionsvitenskaplig bidrag 

Når kunsthistorie som egen disiplin 

allerede finnes ved samme fakultet, kan 

man undres på intensjonen bak enda et 

emne med fokus på den visuelle delen 

av kulturen. Religiøs utsmykning skulle 

nå være behørig representert i kunsthistorien, 

og i nyere publikasjoner om 

visuell kultur inngår også religion som 

tema. 

– Selv om man tar opp religion i 

kunsthistorie, så kan religiøse bilder 

være noe ganske annet 

enn det bilder 

er i en kunsthistorisk 

sammenheng 

Studentene ved faget 

er altså ikke 

fullstendig overlatt 

til youtube og 

flanellografer. 

og innenfor visuell 

kultur, utdyper 

Steiner. 

– Vi prøver 

blant annet gjennom 

en antropologisk 

tilnærming å 

undersøke hvordan 

guder er til stede i 

bilder, og hvordan bilder kan brukes i 

ritualer eller magi. Med andre ord alle 

disse kreftene som religioner kan ilegge 

bilder. 

– Det har i debatten om visuell kultur 

vært diskutert om det visuelle kan integreres 

i fagene slik som tekst er, fremfor 

å lage egne emner eller fag. Trenger 

man egentlig et eget emne til det visuelle 

i religion 

– Det kunne vært fornuftig å integrere 

temaet, og det har allerede vært en 

del av faget. Problemet er at man ikke 

får fordypet seg i det, men snarere leser 

et par kapitler. 

Steiner ser videre for seg at flere vil 

kunne ha utbytte av perspektivet 

religionsvitere 

kan tilby visuell kultur. 

– I debatten om visuell 

kultur, som særlig 

drives fremover av Elkins 

(James, teoretiker, 

red.anm), er religionsbildene 

i høy grad 

utelatt. For en religionshistoriker 

ser man at 

en av de mest sentrale 

menneskelige måtene å 

bruke bilder på blir glemt. 

Religionsviternes perspektiv kan 

eksempelvis bidra i debatten om «the 

visual turn», ifølge Steiner. Flere teoretikere 

baserer seg på tanken om at det 

moderne samfunnet skiller seg betraktelig 

fra tidligere perioder, ettersom det 

visuelle nå skal ha fått en dominerende 

rolle. Steiner er enig i at bilder kanskje 

omgir oss i dag på en annen måte enn 

tidligere. Samtidig mener han at bilder 

også har hatt en viktig rolle i tidligere 

epoker. Der man ikke har vært konstant 

omgitt av visuelle uttrykk, vil bildet ha 

hatt en desto større påvirkningskraft på 

mennesket. 

Bildearbeider 

Fagansvarlig for Visuell kultur og religion Pål Steiner. I bakgrunnen henger hans egne 

visuelle studieobjekter fra gammelegyptisk religion. 

Bildebål 

Sammenligning mellom fortiden og 

nåtidens bildepraksiser er et gjennomgående 

tema i emnet Religion og 

visuell kultur. Og de som måtte tro at 

kraften i bilder er begrenset til fortidens 

kulturer, kan forsøke en liten øvelse: 

prøv å ødelegge et fotografi av en 

person som står deg nær. De fleste vil 

oppdage at representasjonen snarere er 

en presentasjon av det avbildede, og bildets 

betydning. En annen påminnelse 

om bildets posisjon i samfunnet er den 

siste månedens hendelser hvor først en 

pastor ønsket å brenne koranen, hvor 

så pastorens eget bilde ble kastet til 

flammene. For Steiner står det i en sam- 

10

menheng: 

– Alt dette er beslektet med hvordan 

religioner har behandlet bilder opp 

gjennom tidene. Det er koplingen mellom 

det som skjer rundt oss nå og det 

som har skjedd for lenge siden vi er interessert 

i. 

Å lage bål av bilder griper inn i 

et tema Steiner er spesielt opptatt 

av, nemlig ikonoklasme. Temaet blir 

også diskutert i neste nummer av DiN 

– Tidsskrift for religion og kultur, hvor 

Steiner sammen med stipendiatkollega 

Christian Bull er gjesteredaktører. I 

studiet av ikonoklasme blir også selve 

bildene viktige, forklarer Steiner, med 

referanse til den kommende publikasjonen. 

– Studerer man de religiøse tekstene 

vil ikonoklasme se annerledes ut 

enn om man studerer hvordan bildene 

ødelegges. En tekst kan si at man skal 

ødelegge bildet for å ikke dyrke avguder, 

men måten bildet angripes på avslører 

at man faktisk ønsker å ta livet av noen. 

Og da ser man ikke dette som falske, meningsløse 

bilder lenger, forklarer han. 

Populære uttrykk 

Bilder kan altså gi tilleggsinformasjon 

til studiet av religion som man ikke 

finner i tekst alene. Ikke minst gjelder 

det den mer populærkulturelle delen av 

religionshistorien. 

– Det visuelle har gjerne blitt brukt 

på en annen måte enn man skulle tro. 

Det kan gi et annet bilde, ofte en mer 

folkelig variant enn de teologiske tekstene 

som religionshistorikere gjerne er 

opptatt av. 

Slikt sett åpner bildefokuset for 

lekfolkets praksiser, i tillegg til de religiøse 

ekspertenes stemmer. Også det 

tilsynelatende evige skillet mellom høyog 

lavkultur utfordres gjennom brillene 

til visuell kultur. 

– Man kan se for seg at man observerer 

de bedende som i en flott kirke i 

Italia fremfor å forholde seg til nydelig 

renessanse- eller middelalderkunst henvender 

seg til en plastfigur med julelys 

på, eksemplifiserer Steiner. Men selv i 

en verden av bilder understreker han 

tekstens viktighet, og legger til at for 

å forstå eksempelvis karikaturstrider, 

er det nødvendig å ha kunnskaper om 

religiøse tekster om bilder. Studentene 

ved faget er altså ikke fullstendig overlatt 

til youtube og flanellografer, noe 

som kanskje også er betryggende for 

flere i fagmiljøet. 

– En av de første reaksjonene på opprettelsen 

av dette emnet, var at (faget) 

religionsvitenskap responderte med et 

fellesprosjekt kalt «Religion og tekst». 

Så bilder er nok ikke det som står i sentrum 

for faget, ler Steiner. 

Bruksbilder 

Nytt fokus på gamle tema. 

Jane Skoldli, masterstudent og fagutvalgsleder, 

er en av studentene ved 

Religion og visuell kultur i høst. Interessen 

for tematikken i emnet har 

hun hatt lenge, men uten å kunne 

sette navn på den. 

– Kanskje har det en sammenheng 

med at subdisiplinen visuell kultur 

ikke er så gammel, forklarer hun. 

Skjoldli legger til at det er så mangt 

i religioner som kommuniseres visuelt, 

men at bilders meningsinnhold 

påvirkes av mennesker og utvikles 

konstant. 

Det er særlig det kognitive aspektet 

ved bilder hun ønsker å se videre 

på i studiene. 

– Det er interessant hvordan 

bilder kan motivere og overbevise 

– hvordan bilder brukes og blir brukt, 

mener Skjoldli og tilføyer: 

– Hvis et religiøst bilde er anerkjent 

og appellerer, så sier det noe 

om kulturen det opptrer i. Det sier 

noe om hva man relaterer seg til og 

hva man ønsker av guden sin. Slik 

kan et bilde fortelle mye. 

Hun vurderer å bruke visuelt materiale 

metodisk i sin egen masteroppgave, 

hvor religiøse autoriteter er 

foreløpig tema: 

– Eksempelvis kan man benytte 

seg av undersøkelser der et utvalg får 

knytte assosiasjoner til et presentert 

bildemateriale. 

Med bakgrunn i utviklingen av 

* 

I motsetning til bildekulturen, er faget 

Religion og visuell kultur av en mer 

forgjengelig kvalitet. Emnet har kun 

undervisning høsten 2010. 

Se også 

Nomadikon http://nomadikon.net/ 

Ekfrase, tidsskrift for visuell kultur 

DiN Tidsskrift for religion og kultur 

Nytt blikk 

Jane Skjoldli vil bruke visuelle metoder i 

masteroppgaver. 

egen oppgave, ser Skjoldli for seg at 

Religion og visuell kultur kan gi et 

kompetansemessig rammeverk for 

hvordan mennesker forholder seg til 

religiøse bilder. At det kanskje ikke 

er et tema som har stått først i metodebøkene 

for religionsvitenskap, tar 

hun derimot ikke så tungt. 

– Jeg ønsker ikke å dvele ved det 

neglisjerte, men heller trekke frem 

det spennende ved at det nå kommer 

inn i faget. Perspektivet fra visuell 

kultur kan bidra mye, og er et fascinerende 

felt. 

11

Rett før sommeren i 2008 bestemte jeg 

meg for å reise til Sør-Afrika for å jobbe 

med frivillighetsarbeid. Visst har jeg 

puttet penger på bøsse før, sendt en SMS 

med god samvittighet til ulike aktører 

som skal videreføre hjelpen, men hvordan 

føles det egentlig å være den som ut- 

Kommentar 

Det er ikke lett å hjelpe når man ikke vet hvem som trenger hjelp, hva de trenger, og om hjelpen i det hele 

tatt kommer frem. 

En håndsutstrekning 

som når frem 

Tekst og foto: Ingrid Marie Andersen 

ingrid.mariea@gmail.com 

fører hjelpen med egne hender Og hvem 

trenger egentlig hjelp Afrika 

HVILKEN FARGE ER DU, DA 

Jeg søkte på nettet. Her kunne jeg velge å 

jobbe i flere land og hjelpe til på mange 

forskjellige områder. Ville jeg passe 

løver Jobbe på sykehus Bygge skoler 

Hvordan velger man ut hvem man skal 

hjelpe Jeg tok en råsjangs på å jobbe på 

en skole i Sør-Afrika. Undervise kunne jeg 

vel. Engelsk kunne jeg òg. Et par trykk på 

internett og vips så var reise, opphold, arbeid, 

kost og losji i boks. Tilsynelatende 

12

i alle fall. 

I Norge følte jeg meg veldig trygg på 

opplegget. En norsk organisasjon ringte 

meg, gav meg alle detaljer, passet på meg 

og sendte meg av gårde. 

Når flyet landet hadde jeg 

ikke lenger noe med dem 

å gjøre, da var det den afrikanske 

organisasjonen 

som tok over. De ringte 

ikke, og de var umulige 

å få tak i, selv når jeg 

besøkte kontoret deres. 

Men jeg ble plukket opp 

og sendt dit jeg skulle, 

hvordan dette ble ordnet vet jeg ikke. 

Som hvit i Sør-Afrika ble jeg lagt merke 

til ettersom jeg bodde i de fattigere områdene 

hvor det er få hvite folk – få rike 

folk. Det er vanskelig når man føler skam 

over sin egen hudfarge fordi man ikke 

passer inn, eller fordi det hentyder til tykkelsen 

på lommeboken din. Når vi dro på 

kino måtte vi krysse av for hudfargen vår 

på et stykke papir før vi gikk inn. Å måtte 

definere seg selv på den måten hjelper 

ikke i den evige kampen om en verden 

uten raseskille. 

Ville jeg passe løver 

Jobbe på sykehus 

Bygge skoler 

penger var jeg ubrukelig. 

Det endte med at flere av oss måtte 

finne arbeid på egenhånd; jeg valgte et 

hjem for utviklingshemmede barn hvor 

behovet for hjelp 

var enormt. Pengene 

hadde jeg spart opp 

for å hjelpe, men de 

gikk til feil mottaker. 

Hvorfor skal en afrikansk 

organisasjon 

sitte igjen med et solid 

overskudd, når de som 

faktisk trenger hjelp 

ikke får noen ting Er 

plutselig jeg med på å øke gapet mellom 

de rike og de fattige i Sør-Afrika 

På en annen side fikk jeg fysisk hjelpe 

til, og til sist er det dét som har hatt betydning 

for meg. Stuet inne på små rom 

var det seks senger, seks stoler, seks barn, 

én tv, ingen vinduer. Til sammen 60 barn, 

seks pleiere på dagtid, to pleiere om natten. 

Så få pleiere skulle altså ta seg av 60 

handikappede barn. 90 prosent av dem 

hadde AIDS. De fleste døde før de ble 14 

år. 

MAT OG VANN ELLER SOL OG LEK 

Det var umenneskelige levekår. Pleierne 

jobbet konstant i 10 – 12 timer, de gjorde 

alt de fikk tid til; skiftet, vasket og matet. 

Behovene for frisk luft, lek og et glimt 

av sola ble satt til side fordi det ikke var 

nok tid, ikke nok arbeidskraft. Lekerommet 

som tidligere frivillighetsarbeidere 

FANGET I MØRKET 

Jeg betalte i overkant av 60.000 kroner 

totalt for denne turen, for dertil å bli stuet 

inn på et lite uisolert rom, uten mat, 

sammen med flere andre frivillighetsarbeidere. 

Vi fikk ikke kost og losji hos en 

familie slik vi var lovet, og vi fikk ikke 

den arbeidsplassen vi ble forespeilet. 

Da jeg møtte opp på skolen der jeg i utgangspunktet 

skulle jobbe, ble jeg sendt 

inn til rektors kontor. Hun fortalte meg 

at de ikke hadde bruk for arbeidskraft, 

men hvis jeg hadde penger tok de gjerne 

imot det. Kunne jeg ikke bare ringe mamma 

og pappa og spørre dem Hadde jeg 

ikke engang ti rand i lommen At det var 

ukomfortabelt å bli presset for penger av 

en rektor på en barneskole er en underdrivelse. 

Jeg måtte bare dra derifra uten 

å ha bidratt på noen måte. Penger hadde 

jeg jo ikke, de var forhåndsbetalt, og uten 

13

hadde samlet inn penger til, 

stod tomt. Jeg ville så gjerne 

ta med meg alle barna ut 

hver dag, gi dem frisk luft og 

solskinn på kroppen, styrke 

musklene deres som svant 

hen, der de satt urørlige i 

hver sin stol. 

Uansett hvor mye jeg fikk 

gjort, føltes det ikke nok, det 

føltes ikke betydelig i sammenligning 

med hva som 

egentlig burde gjøres. Det var 

vanskelig å dra derifra, uten å føle at man 

utgjorde en forskjell. Men man utgjør en 

forskjell. Jeg ser det først nå, etter å ha 

kommet hjem. Det føles ikke nok, men 

det føles betydningsfullt likevel. Vi hjalp 

en gutt på 8 år å stå for første gang, er 

ikke det en seier i seg selv Det er klart 

Når vi dro på kino 

måtte vi krysse av 

for hudfargen vår 

på et stykke papir 

før vi gikk inn 

det betyr noe for sjelene 

i de små spinkle 

kroppene å få den 

fulle oppmerksomhet 

av et menneske, 

om så bare i løpet av 

noen få timer. Barna 

har nemlig ingen 

familie som kommer 

på besøk; hjemme 

finnes det ikke midler 

for å ta seg av de som 

er litt annerledes. 

Opplevelsen i seg selv gjør at jeg 

glemmer – eller prøver å glemme – hvordan 

jeg mistet både penger og tillit. Jeg 

er norsk, kanskje betyr det at jeg stoler 

blindt på alle. At de jobber for en hjelpeorganisasjon 

– gjør ikke det dem til gode 

mennesker i seg selv Jeg tviler ikke på 

at hjelpearbeid og hjelpeorganisasjoner 

fungerer, men jeg tviler på enkelte av 

metodene. Nå som jeg er hjemme i Norge 

igjen vil jeg fortsette å putte penger på 

bøsser og sende en SMS i ny og ne så 

lenge studielånet rekker, men jeg vil nok 

aldri glemme følelsen av å hjelpe ansikt 

til ansikt. Det gir mer enn man kan forstå. 

Både for seg selv og for den man hjelper. 

14

Dikt 

Lars 22, på vei hjem fra byen 

Tekst: Johanne Magnus 

joma85@hotmail.com 

Illustrasjon: Mona Maria Løberg 

Jeg kjenner igjen det hjørnet. 

Rødt hus med skrått tak, da bor jeg like bak. 

Hm...Hva er dette. Et kjøpesenter. Det var ikke her forrige uke. 

Kanskje jeg ikke bor her. 

Kanskje jeg må ta en buss. 

Sjåføren vet sikkert hvor jeg bor. 

Håper jeg. 

Jeg er sulten. Trenger noe å spise. 

Det hjelper sikkert. 

En bolle. 

Jeg kan gå på kjøpesenteret. 

Stengt 

Å nei.. Klokken er mye. 

Jeg må hjemover. Finne bussen. 

bolle. 

Jeg kjenner meg kvalm. Sulten. 

Savner åpne kjøpesentre. 

Må finne bussen. 

Jeg kjenner jo igjen det huset. 

Rødt hus med skrått tak. 

Plutselig et kjøpesenter. 

Det var merkelig. 

Kanskje det blir bedre når jeg. 

Finner bussen 

Spiser en bolle. 

Nå fryser jeg også. 

Hva var det jeg skulle 

Rødt hus, uten kjøpesenter 

Med boller 

Så bussen 

Nei. 

Jeg skal hjem. 

Kanskje. 

15


Solveig Hesvik Frøyen


Solveig Hesvik Frøyen 

17

Kåseri 

Den sure svie 

Dette er ikkje eit kåseri, men ei orientering om kva som er rett og galt her i livet. 

Tekst: Marit Solemdal 

marit_solemdal@hotmail.com 

Foto: Åshild S. F. Thorsen 

18 

18 

Godværet har gitt seg for i år. Det er på 

tide å innstille seg på den mørke, depressive 

hausten. For den er mørk. Den er 

depressiv. De som trur noko anna lever i 

ein illusjon. Eg har vennar som seier at 

dei gler seg til hausten. Då kan dei sitte 

inne og høyre på regnet som slår i kraftige 

slag mot vindauga deira medan dei slurpar 

i seg kakao og skriv oppgåve. Kanskje 

dei har eitt og anna stearinlys rundt seg 

òg. Og så kan ein sjå på tv-seriar ein ikkje 

kan tillate seg å sjå på elles i året. Eg likar 

også hausten. Ikkje på grunn av kakaoen, 

stearinlysa og tv-seriane. Det er vel meir 

fordi at eg likar det som er vanskeleg. Eg 

likar å slite meg gjennom kvardagen. Eg 

likar hausten fordi den byr på motgang. 

Hausten i Bergen byr i aller høgste grad 

på motgang. 

Vi nordmenn har ei medfødt evne til å 

gløyme kor trist hausten faktisk er. Kvart 

år seier vi det same. Nemleg at dette er den 

verste hausten vi har opplevd nokosinne. 

At den var mykje betre i fjor. Då gjekk vi 

jo med t-skjorte heilt til midten av oktober, 

og paraplyen trengde vi ikkje før det 

blei november. Ein gløymer at her til

lands, og i alle fall i den regnfulle byen 

Bergen, varer hausten heilt frå september 

til april, minst. Det er viktig at ein gløymer 

ein gong i blant. Det er vel ei slags 

overlevingsmekanisme: vi fortrenger dei 

mørke haustmånadene når det er lyst ute. 

Det er då enda godt. 

Heilt frå eg var lita har eg vore vant 

med å dele inn året i to kategoriar, i staden 

for dei misvisande fire årstidene, som har 

liten nytteverdi her på Vestlandet. Heime 

lærte eg nemleg å kategorisere månadene 

etter kva slags bokstavar dei hadde i 

namnet sitt. Det resulterte i at R-månader 

hamna i ein kategori for seg sjølv. Dette 

er dei fleste og dei verste månadene i 

året. Heile åtte månader er samla under 

denne kategorien. Dei resterande fire 

månadene som ikkje bærer bokstaven R 

i namnet sitt, var dei mjuke månadene. 

Eller fryd-og-gammen-månadene, om du 

vil. R-månadene var tran-månadar – i dei 

andre månadene trengte ein ikkje ha i seg 

denne fiskeleskedrikken. Dette var det 

mor mi som lærte meg. Det var ein regel 

utan unntak. Var det R-månad, var det 

tran-månad. I mai, juni, juli og august, dei 

såkalla mjuke månadene, var alt derimot 

berre ein dans på roser. Ja, då var livet fint, 

og eg lengta ofte etter desse månadene. 

Innimellom prøvde eg å lure mamma. Eg 

kunne til dømes seie at «mamma! I dag 

treng eg ikkje tran. Det 

er jo masj.» Men mamma 

kunne stave, så ho let seg 

ikkje lure: «Jau, sjølvsagt 

skal du ha tran. Her er 

det inga kjære mor. Det 

er maRs». Så blei det tran 

kvar dag den månaden 

også. 

No bur eg for meg sjølv, 

og treng ikkje lengre å bry 

meg om det er R-månad 

eller ikkje. Likevel bryr eg 

meg, men no handlar det ikkje om tran. 

No dreier det seg om heilt andre ting, 

som eg ikkje tenkte på då eg var sju år. 

Slikt som ein berre tenker på når ein er 

vaksen. Nemlig været. Det dreier seg om 

det ekstremt lave skydekket. For det er 

ikkje høgt, dette skydekket. Dei sju fjella, 

som alle bergensarane driv og snakkar om 

i tide og utide, har eg vel aldri sett. I alle 

fall ikkje i samla tropp. Eg har kanskje 

vore oppå nokre av dei frå tid til anna, 

men aldri stått nede på Torgallmenningen 

og telt sju fjell. Av og til har eg kome 

til eit, nemlig Fløyen, men aldri sju. Eg 

trur ikkje på desse fjella. 

Noko anna som også kan seiast å vere 

vanskeleg med hausten, er den evinnelege 

forkjølinga som kjem, utan unntak, kvar 

haust. Den startar i midten av september, 

og varer vel meir eller mindre i alle 

R-månadene. Om ein ønskjer å halde seg 

unna desse forkjølingane, bør ein for all 

del ikkje opphalde seg i det offentlege 

rom. Her florerer nemlig bakteriane i alle 

formar og fasongar. Sydneshaugen skule, 

til dømes, kan umulig vere noko anna 

enn eit mekka for desse eincella mikro- 

Kvart år seier vi det 

same. Nemleg at 

dette er den verste 

hausten vi har 

opplevd nokosinne. 

organismane. Om du er student på HFfakultetet, 

har du sikkert kjent i dørhandtaka 

på fleire av dørene på denne skulen. 

Men har du nokon gong kjent etter når 

du har tatt i dei ulike dørhandtaka Det 

er eit belegg der som osar av forkjøling. 

Eit belegg av hoste og snørr som luktar 

lang veg av hostesaft med raud trekant og 

nasespray som hjelp mot både rennande 

og tett nase. Du har kanskje også sete på 

HF-biblioteket og observert ein stakkars 

virusinfisert student som sitt og skriv på 

ei datamaskin. Han nys i hendene sine, og 

fortset å skrive vidare. Du reagerar med 

vantru. Grunnen til at 

du er i sjokk er fordi du 

sjølv er frisk, og ikkje 

klarar å sette deg inn 

i denne trasige situasjonen 

til medstudenten 

din som sit ved sida av 

deg. Ein forkjøla og ein 

frisk person kjem aldri 

til å sjå kvarandre fullt 

og heilt. Det kjem alltid 

til å vere eit slags misforhold 

mellom desse 

to menneskegruppene. Kor mange gongar 

har du ikkje sitte på lesesalen og irritert 

deg over sidemannen som har snufsa 

eller hosta - eller enda verre, gjort begge 

deler Og kor mange gongar har du gjort 

dette sjølv Ein har allereie lesesalar 

for mastergradsstudentar som er utstyrt 

med mellom anna fancy vasskokarar og 

ekstravagante sofagrupper. No er det på 

tide at dei forkjølte også får eigen lesesal, 

slik at dei kan hoste og nyse i fred utan 

dei kjepphøge kommentarane frå dei 

friske medstudentane. 

Nei, du som meiner at tida vi no går 

inn i, er ei fin tid, bør nok tenke deg om 

ein gong til. Eg vil tru at du tenker noko 

anna når du kavar deg opp trappene til 

Johanneskirka. Paraplyen har allereie 

blitt vrengt opptil fleire gongar av vinden 

på Torgallmenningen, det lagar ein surklelyd 

for kvar gong du tråkkar ned i bakken 

med dei gjennomvåte skoa dine, livet er 

labert, og du tenker at du i alle fall ikkje 

er klar for ein ny dag. Brått blir tanken 

på kakao og stearinlys ikkje så koselig 

likevel. Hausten er her, og det er ikkje 

bra. 

19

Kultur 

Et italiensk 

vineventyr 

En vinreise i området rundt vulkanen Etna på Sicilia utfordret og 

åpnet mitt syn på vinproduksjon. Er vinindustrien blitt så kommersialisert 

at tradisjon, lokalitet og kultur ikke lenger tas hensyn til 

Tekst og foto: Kristin Austrheim 

k.austrheim@student.uib.no 

Min interesse for vin ble først og fremstvekket 

da jeg var på utvekslingsopphold 

i Italia, nærmere bestemt i Pisa, for et 

par år siden. Jeg var glad i vin også før 

jeg reiste ned, men mine kunnskaper 

var nokså begrensede – jeg visste knapt 

nok forskjell på Chianti og Sangiovese 

(det første et vinområde i Toscana og det 

andre en druetype, for de som måtte lure). 

For det første var vin svært tilgjengelig i 

Pisa. Og ikke minst billig. Når jeg handlet 

på det lokale supermarkedet havnet 

det nesten alltid også en vinflaske i handlekurven. 

Jeg prøvde meg på forskjellige 

viner fra gang til gang og merket meg 

de som var spesielt gode. For det andre 

traff jeg en italiener som studerte et fag 

med det mystisk klingende navnet enologia, 

eller ønologi på norsk. Altså læren 

om vin og vinproduksjon. Sammen med 

ham ble det diverse samtaler om vin, sene 

rødvinskvelder samt vinsmaking på store 

Kvalitetsstempelet 

DOC 

Brukes som kvalitetsklassifikasjon av 

vin. På italiensk står betegnelsen for 

Denominazione di origine 

controllata. 

Betegnelsen garanterer at vinen er 

blitt produsert i et angitt geografisk 

område, ved hjelp av spesielle 

metoder, og at kvaliteten følger visse 

standarder. 

vinfestivaler. Det ble også en reise rundt 

omkring i Toscana der vi besøkte ulike 

vingårder. En ny verden var åpnet seg for 

meg. 

Sicilia har i de siste årene utmerket 

seg som en av de mest spennende regionene 

innen italiensk vinproduksjon. Den 

vakre øya med sitt varierte landskap gir 

opphav til en mangfoldig og rik vinkultur 

som er gjenstand for stadig større interesse 

i vinverdenen. Da jeg var noen uker 

på øya i sommer, bestemte kjæresten min, 

Giuseppe, og jeg oss for å tilbringe noen 

dager i området rundt vulkanen Etna. Det 

vulkanske klimaet tilfører jorden ulike 

mineraler, noe som påvirker jordbruket 

og ikke minst vinproduksjonen i stor 

grad. Resultatet av dette er mange spennende 

og egenartede produkter som representerer 

den lokale kulturen. På reisen 

ble jeg imidlertid klar over at også vin i 

stor grad er preget av mote og en stadig 

mer standardisert idé om hvordan vin 

skal smake. I hvor stor grad blir egentlig 

lokale tradisjoner, geologi og klima tatt 

hensyn til i produksjonen av vin 

Frodig landskap 

På grunn av sitt hete middelhavsklima er 

det sicilianske landskapet preget av gule 

og brune farger på høysommeren. Når vi 

begynner vår vinreise er det august. Solen 

har allerede varmet i flere måneder og det 

meste som vokser er tørt og livløst. De 

utstrakte åsene og åkrene minner nesten 

om ørkenlandskap. Men når vi nærmer 

oss Etna legger jeg merke til at det stadig 

blir mer frodig. Vulkanen, som for øvrig er 

Europas mest aktive, har en høyde på over 

3000 meter, noe som bidrar til et frodig 

og rikt landskap, også i de månedene da 

varmen er på sitt mest intense. Vi er i ferd 

med å innta Etnas østside. Det går sakte 

oppover den smale, svingete veien. På 

hver side av veien er det høye murer laget 

av mørke steiner som en gang har vært 

brennhet lava. Av og til får vi et glimt av 

20

et overveldende panorama. 

Det vulkaniske landskapet setter også 

preg på plantelivet, og ikke minst vindruene. 

Store deler av jordområdet rundt 

vulkanen har fått kvalitetsstempelet DOC 

og her produseres i hovedsak Etna Rosso 

DOC og Etna Bianco DOC, henholdsvis 

rød- og hvitvin. For å sette en av disse 

titlene på vinetiketten er et av kravene å 

kun bruke de lokale druene, hovedsakelig 

Nerello Mascalese, Nerello Cappuccio og 

Carricante. Disse særegne druene vokser 

kun i området rundt Etna og Messina 

(som ligger nordøst for Etna). Der er de 

blitt dyrket i århundrer og representerer 

tradisjon, lokalitet og kultur. Et viktig 

mål for Giuseppe og meg på denne reisen 

er nettopp å smake på disse spesielle 

vinene. 

En stolt baron 

Klokken 11 den første dagen har vi en 

avtale på vingården Barone di Villagrande. 

Vingården, som har historie helt tilbake 

til 1700-tallet, eies og drives av familien 

Nicolosi Asmundo. Etter litt leting svinger 

vi inn på en smal grusvei som leder frem 

til oppkjørselen. Vi blir bedt om å vente 

utenfor et øyeblikk. Til tross for at vi 

allerede befinner oss i 700 meters høyde 

over havet er varmen intens, og vi søker 

tilflukt under skyggen av et tre. 

– Dere har funnet den eneste plassen 

i skyggen ser jeg, hører vi en stemme bak 

oss. Vi hilser på en elegant italiensk dame 

med store solbriller. Hun presenterer seg 

21

som Maria Valeria, konen til innehaver 

Carlo Nicolosi Asmundo. Vennlig geleider 

hun oss inn gjennom porten og ut mot 

hagen på den andre siden. For en utsikt! 

Hagen og hovedbyggene befinner seg 

på et eget platå, mens i dalen under oss 

bukter vinrankene seg utover. I det fjerne 

er havet knallblått. Side om side med 

vinrankene ligger skoger med mektige, 

grønne trær som ser ut som om de har 

stått der i århundrer. 

Vi er heldige. Maria Valeria kan fortelle 

oss at hun reiser på ferie allerede neste 

morgen og gården vil stenges for besøkende. 

Hennes mann har allerede reist av 

gårde og foruten henne er det på dette 

tidspunkt bare noen få medarbeidere til 

stede. Generelt er det en rolig periode i 

vinindustrien og de fleste er på ferie. Men 

allerede midtveis i september begynner 

den mest intensive perioden i vinåret, la 

vendemmia, innhøstningen av vindruene. 

Velkjente smaker 

Etter en liten omvisning der vi får se 

lokalene og redskapene som brukes 

under prosessen for å lage vin, kommer 

vi til høydepunktet, selve smakingen. Det 

Snart klar til innhøsting 

Vindruen Nerello Mascalese er typisk for Etna-regionen. 

som en gang var en stall er nylig bygget 

om til et nydelig lokale der det med tiden 

også skal være mulig å smake på enkle 

retter tilpasset vinen. Giuseppe og jeg 

setter oss til rette ved et lite bord, mens 

Maria Valeria henter glass, 

opptrekker og vinene vi skal 

få smake. Først smaker vi på 

Etna Rosso og Etna Bianco, 

som er hentet fra baseutvalget. 

Det er disse vinene 

Giuseppe er mest interessert 

i. Her er det kun brukt 

de lokale vindruene som 

er typiske for Etna; hovedsakelig 

Nerello Mascalese 

for den røde og Carricante for den hvite, 

navn som for meg til nå er ukjente. 

Det å smake på vin er for meg en vanskelig 

prosess. Jeg kjenner forskjell på 

smakene og duftene, men når jeg skal 

forsøke å beskrive det jeg smaker kommer 

jeg til kort. Etter å ha vendt litt på 

glasset, luktet, vendt litt igjen og smakt, 

syntes jeg imidlertid å komme frem til at 

disse vinene er friske, med en smak som 

minner om blomster. Den hvite er nesten 

syrlig, er det et hint av epler 

Som mye annet 

er også vin en 

motevare. 

Maria Valeria lar oss smake på enda 

en vin, en hvitvin med tittelen Fiore 

(blomst). Etter en slurk får jeg umiddelbart 

assosiasjoner til røde viner. Den 

er fyldig med et hint av krydder og tre 

som jeg forbinder med litt 

kraftige rødviner. Det hele 

er veldig velkjent og minner 

meg om flere viner jeg har 

smakt tidligere. Maria Valeria 

kan fortelle at denne vinen 

har ligget på eikefat i åtteni 

måneder, noe som nok er 

avgjørende for mine assosiasjoner. 

Jeg undrer meg over 

hvordan dette kan påvirke 

smaken i så stor grad, men jeg liker vinen 

og når vi forlater gården har jeg med meg 

en flaske av denne samt en Etna Rosso. 

Giuseppe på sin side er kun interessert i 

å kjøpe basisvinene Etna Rosso og Etna 

Bianco. 

Kjøpmannsåndens pris 

Dagen etter tar vi for oss de mer nordliggende 

områdene av Etna. Vi er høyere 

oppe i dag og befinner oss på et utstrakt 

slettelandskap nedenfor vulkanen. Det 

er utrolig vakkert her! Det underlige er 

at overalt får jeg øye på (tilsynelatende) 

ubebodde villaer. De ser eldgamle ut, er 

store og majestetiske, men helt forlatte. 

Hagene er gjengrodde, murpussen flasser 

av og det ser ut som om ingen har tatt 

dem i bruk på et århundre – minst. Jeg 

undrer meg over hvorfor ikke noen tar 

hånd om disse perlene og gjenforener 

dem med sin fordums glans. Mens jeg fantaserer 

om å pusse opp min egen eventyrvilla 

ankommer vi Azienda Gambino. Også 

denne vingården ligger nydelig til med et 

panorama som får meg til å dagdrømme 

om et idyllisk liv på landet. Selve vinrankene 

ligger trappevis oppover skråningen 

på platåer bygget av lavasteiner. Og også 

her produseres det selvsagt Etna DOC. Vi 

er mer enn villige til å smake. 

På en terrasse med utsikt over landskapet 

får vi servert vin i romslige glass samt 

et fat med biter av ulike oster produsert 

i lokalområdet. Vi får smake Etna Rosso 

og Etna Bianco, samt et utvalg av andre 

viner som gården produserer. Sulten 

som jeg er (det nærmer seg lunsjtider) 

forsyner jeg meg grådig av ostefatet mens 

jeg nipper fornøyd til vinen. Giuseppe 

derimot er både konsentrert og kritisk. 

Han liker vinen men syntes at smaken av 

eik er såpass intens at den karakteristiske 

smaken av druene tildekkes. Innehaveren 

22

kan bekrefte dette, men legger unnskyldende 

til at eikebruk allerede er blitt en 

nesten obligatorisk del av vinproduksjonen. 

Hva kommer denne tendensen av 

storindustri 

Som mye annet er også vin en motevare. 

Det er en enorm industri der menn 

og kvinner med makt og penger trekker 

i strengene og bestemmer hva slags vin 

vi skal drikke. De siste årene har rødvin 

lagret på barrique, en spesiell form for 

eik, vært den store trenden. Den får en 

dyprød intens farge, er fyldig og rund 

og har en krydret smak, ofte av vanilje. 

Bruk av eikefat i seg selv er ikke nødvendigvis 

negativt, og brukt riktig skal det 

perfeksjonere et allerede godt produkt. 

Problemet er når bruken overdrives slik 

at smaken av den opprinnelige druen 

overdøves. Eller verre, når den intense 

smaken som oppnås ved overdreven bruk 

av eik overdøver defekter ved vinen. Da 

er det ikke lenger et godt produkt. Vinen 

blir noe kunstig og konstruert, et masseprodusert 

produkt tilpasset en normert idé 

om hva vin skal smake. 

I den prisbelønte dokumentaren Mondovino 

(2004) problematiserer og belyser 

regissør Jonathan Nossiter vinmarkedet 

og dets økende globalisering. I møte med 

vinprodusenter fra mangfoldige nasjoner, 

fra små lokale vinbønder til styrtrike storprodusenter, 

settes tradisjon og kultur 

opp mot kommersialisme. Er det riktig 

at vinen standardiseres på bekostning 

av dens århundrelange funksjon som 

lokal tradisjonsbærer Bare i Italia vokser 

det over 350 ulike vindruer som alle har 

sine særegenheter. Selv om mitt møte 

med Etna bød på mange nye og positive 

smaksopplevelser var også her tendensen 

at vinprodusenter ser seg tvunget til å 

kopiere en standardisert idé om vin. 

Imponerende 

Terrenget til vingården Vini Biondi har en stigning på 50 prosent. 

En mer naturlig utvikling 

Den siste dagen tar Giuseppe og jeg for 

oss Etnas sørøstliggende deler. Vingården 

Vini Biondi ligger i et bratt område i 

nærheten av landsbyen Trecastagni. Jeg 

gisper imponert når jeg ser vinrankene 

som har en stigning på 50 prosent over 90 

meters lengde. Og alt plukkes for hånd! 

Den svarte sanden under føttene våre er 

full av mineraler som gir næring til vindruene, 

også her hovedsakelig Nerello 

Mascalese og Nerello Cappuccio. Nevøen 

til innehaveren, en sympatisk gutt på vår 

egen alder, gir oss en omvisning av det 

imponerende området før vi får smake på 

selve vinen. Når vi tar opp spørsmålet om 

lagring på eikefat, nikker han gjenkjennende 

før han meddeler at trenden allerede 

er på god vei til å forandre seg. Forbrukerne 

ønsker ikke lenger den intense 

eikesmaken, men vil heller ha et mer 

naturlig produkt. 

De siste årene har det vært en økende 

interesse for det naturlige, noe som ikke 

minst gjenspeiles i våre matvaner. Fastfood 

og halvfabrikata må stadig vike til 

fordel for kortreist, miljøvennlig og helst 

økologisk mat laget fra bunnen av. Også 

vinmarkedet preges av stadig flere produsenter 

som lager biologiske eller også 

biodynamiske produkter. Bak denne 

utviklingen ligger et ønske om å lage 

produkter som tar hensyn til faktorer som 

lokalt klima, jordsmonn og topografi. 

Når lokale tradisjoner ødelegges til 

fordel for profitt er det en trist utvikling. 

Noe av det som er så spennende med vin 

er jo nettopp den store mangfoldigheten 

og de lokale variasjonene. Men om noen 

år vil vi forhåpentligvis smake fruktene 

av en mer naturlig utvikling, der også de 

flotte etniske druene vil komme til sin 

rett. 

23


Ellen Marie Fiære Risbruna


Åshild S. F. Thorsen

Kultur 

Grafikk, gameplay 

og grønt kunstgras 

Permanenten opnar dørene for den første norske utstillinga om dataspel på eit designmuseum. 

Tekst og foto: Hanne Dale 

hanne.dale@gmail.com 

28

Grønskedraum 

Konseptkunst av Christer Sveen til Drømmefall 

- Den lengste reisen (2006). 

Bilete: Funcom 

«Det var en tid, kanskje fra 1992 til 2006, 

at det virket veldig klart hva dataspillenes 

fremtid ville inneholde: vi trodde at alle 

dataspill til slutt ville bli tredimensjonale; 

grafikken ville fortsette å forbedre 

seg når det gjaldt kvalitet helt til man 

nådde det punktet hvor dataspill var 

nesten like realistiske som, og vanskelige 

å skille fra, den virkelige verden.» Slik 

opnar spelforskar Jesper Juul sitt bidrag 

til utstillingskatalogen til Press Play – 

Kunsten i Dataspill, utstillinga som opna 

på Permanenten Vestlandske Kunstindustrimuseum 

18.september. Utstilinga 

blir ståande til 20. februar. 

Supermann og VR-klining 

Slik eg hugsar det, var det mykje ståhei 

om virtuelle verder ein knapt kunne skille 

frå denne i perioden som Juul skisserer, 

og herifrå er vegen til trua på datagrafikkens 

uendelege utviklingslinje kort. Ein 

episode av Supermann-TV-serien som 

gjekk på TV2 på slutten av 90-talet (Lois 

and Clark: The New Adventures of Superman) 

verkar typisk for 

trenden. 

I episoden vert 

radarparet fanga i ei 

komplett fotorealistisk 

Virtual Realityverd 

av eit kombinert 

datageni og superskurk. 

Skurkenerden 

trur Lois har nokre 

datakodar han vil 

ha tak i, og det heile 

ender med masse veiving 

med armar i den 

verkelege verda – klining 

i Virtual Reality 

– før klimakset der alle hovudkarakterane 

flyt rundt i eit slags datagrafikk-limbo og 

må bli redda av den småsøte datanerden 

frå The Daily Planet (med midtskill, må 

vite). 

Avsporingar til side – når det gjeld 

fantasien om fotorealistiske spelverder 

må vi vel vedkjenne at den fremdeles er 

på draumestadiet. Rundt ti år etter første 

del av The Matrix, fekk vi i år servert 

liknande fantasiar på filmlerretet i Inception 

– og folk gjekk mann av huse. 

Store 

spelproduksjonar 

blir stadig meir 

samanliknbare med 

Hollywoodfilmar med 

tanke på budsjett og 

visuelt effektmakeri. 

Hollywood vs. indie, igjeN 

Store spelproduksjonar blir stadig meir 

samanliknbare med Hollywoodfilmar 

med tanke på budsjett og visuelt effektmakeri. 

Prislappen har auka i takt med 

stadig kraftigare konsollar og omstendelege 

produksjonsprosessar, ofte grunna 

jakta på realisme i spelopplevinga. Samtidig 

finst det trendar som går andre vegar, 

og desse blir gjeve mykje merksemd både 

i utstillinga og katalogen til Permanentens 

Press Play. Frå teikneserieaktige, 

forenkla stilar og retro 8-bits grafikk, via 

det meir kunstnerisk ekspressive, til spel 

som – paradoksalt nok for digitale spel 

– etterliknar analoge media som teikning, 

akvarell og collage. 

Motsetnaden til dei store spelproduksjonane 

er det Juul kallar «demoscenen», 

eit undergrunnsmiljø av programmerarar, 

grafiske kunstnarar og andre i spelmiljøet 

som møtast og konkurrerer om å lage nettopp 

speldemoar. Dette miljøet meiner 

han har vore viktig for oppblomstringa av 

ein nordisk spelindustri 

dei siste ti-femten åra, 

og fokuset på denne 

eksperimentelle framgangsmåten 

er tydeleg 

hos utviklarar som svenske 

Cactus og finske 

Petri Purho sine Kloonigames 

(sistnemnte 

lagar eit spel på sju 

dagar kvar månad, og 

legg det ut for nedlasting). 

Låg- eller nullbudsjettspel 

som dette har 

klart råd til å vere meir 

eksperimentelle sidan det ikkje er ein 

stor finansiell risiko involvert i produksjonen, 

noko som naturlegvis òg fører med 

seg mindre avansert grafikk og lyd. Press 

Play prøver å inkludere begge desse tendensane. 

Spel i galleriet 

I Permanenten er store delar av utstillingsrommet 

via til å vise spennvidda i 

spelgrafikken, eller «game art», utan å 

miste heilskapen av syne. Både konseptkunst, 

skisser og speltrailerar er utstilte 

ved sidan av eit utval skjermbilete frå 

dei endelege produkta. Kurator Kari Skarprud 

Pettersen er snar med å presisere at 

det dermed ikkje er sagt at det visuelle 

produktet er det einaste dei ser på, sjølv 

om det naturleg nok vert eit visst fokus 

29

på det visuelle i ein slik utstillingssamanheng. 

Ho kjem straks i møte marerittforestillinga 

om korleis ei slik utstilling 

kunne ha blitt – til dømes ved å utelukkande 

montere skjermbilete på veggane 

som måleri: 

– Vi har på ein måte «tatt ein Duchamps» 

ved å montere screenshots frå spel 

på aluminiumsplater i ein klassisk kunstgalleri-setting, 

ein såkalt «white cube», 

seier ho. 

Skjermbileta som heng kontekstlause 

på dei kvite veggane i dette galleriet-i-galleriet 

understrekar nettopp kor kunstig 

det eigentleg er å fryse eitt bilete av ei i 

høgste grad bevegeleg kunstform og sette 

det inn i «kunstinstitusjonen». Poenget 

vert ytterlegare understreka av den feite 

gullfarga ramma som er plassert over ein 

skjerm som viser bilete frå ulike nordiske 

spel rett utanfor denne «kuben». Humoren 

og den forholdsvis søte provokasjonen 

i dette er tydeleg, men på spørsmål 

om nokon faktisk har blitt provosert av 

idéen om dataspel som kunst (eller som 

statiske bilete) må Skarprud innrømme at 

dei sterkaste protestane nok har uteblitt. 

Utdatert diskusjon 

Kan hende tyder dette på at diskusjonen 

om digitale spel er kunst eller ikkje, er 

eit tilbakelagt stadie I intervjuet «Frankensteins 

skjønnhet» frå utstillingskatalogen, 

svarar den danske speljournalisten 

Thomas Vigild følgjande: «Det avhenger 

sjølvsagt av korleis du definerer kunst 

– meir eigna spørsmål er: korleis er 

spel kunst Korleis kan spel som kunstform 

kommunisere totalt ulike erfaringer 

samanlikna med ‘ikkje-interaktiv’ 

kunst» 

Dei fleste vil nok her framheve 

sjølve spelinga og spelet sine mekanismar 

(«gameplay»), og vil hevde at det er 

her den reelle estetiske opplevinga av 

spelet ligg. Fredrik Sundt Breien, direktør 

og produsent i Bergensbaserte Turbo 

Tape Games, meiner spel som ei kombinert 

kunstform kan ta opp i seg element 

frå andre kunstformer, som film, musikk, 

animasjon, biletkunst og liknande, men 

ikkje utmerkar seg på nokre av desse 

områda – særpreget til eit spel ligg uansett 

i den interaktive involveringa av spelaren, 

skriv han i artikkelen «Dataspill og 

hagleestetikk». 

Som svar på den langvarige debatten 

Plastskog 

Hovudrommet i utstillinga er utforma som ei spelverd i komplementærfargar, inspirert av 

spel frå The Path til Super Mario og Drømmefall. 

i spelverda om kvar ein bør leggje hovudvekta 

– på grafikk eller spillbarhet, vil ein 

vel i ei ideell verd svare som Ole Brumm: 

ja takk, begge deler. Likevel er det klart at 

vektlegginga av enkeltkomponentane vil 

variere frå spel til spel. 

Stiar, trestubbar og 

onde svampar 

I utstillinga på Permanenten er det 

sjølvsagt mindre involvering av tilskodaren 

enn om han hadde sete heime og 

spelt, då hovudfokus er på bilete – anten 

vist på digital skjerm, eller trykt opp på 

plater og lerret, i tillegg til ein liten kinosal 

som viser speltrailarar. Likevel har 

utstillinga gjort forsøk på interaktivitet, 

i form av spelstasjonar der ein kan spele 

det svært enkle Pensel Pelle (utvikla av 

Turbo Tape Games). I spelet styrer du ein 

30

liten penselmann mot malepalettar som 

gjev små faktabitar frå dataspelets historie, 

og skal unngå onde svampar. Sjølv 

om dette kan hende ikkje er den mest 

gjevande spelopplevinga 

underteikna har hatt, 

har spelet sin misjon i 

utstillinga: det er også 

inkludert bilete frå ulike 

stadie av spelproduksjonen, 

sidan spelet vart 

produsert spesielt for 

utstillinga på Permanenten. 

Den største 

innvendinga som er å 

finne mot Press Play 

som utstilling er kanskje 

den litt vage målgruppa 

– kven er den eigentleg retta mot Barn 

og ungdom Spelinteresserte generelt 

Tekst er brukt sparsomt i utstillinga, og 

dei plansjane som finst, er enkle og kortfatta 

– og gjev kanskje ikkje så mykje ny 

informasjon til folk som allereie kjenner 

til digitale spel. Utstillingskatalogen veg 

opp for dette ved å ta opp mange interessante 

problemstillinger både frå akademikar 

og utviklars ståstad, medan utstillingsrommet 

inviterer ein til å hoppe frå 

trestubbe til trestubbe på eit underlag av 

kunstgras. 

– Eg er inspirert av spelet The Path, 

der er det liknande raude trestrukturar 

som her, men også spel som Donkey Kong, 

Super Mario, Limbo og Drømmefall, fortel 

ho. 

– Samtidig er desse 

trestrukturane, som er 

tynne i stammen og 

vide på toppen, inspirert 

av tromsøpalmane 

Når det gjeld 

fantasien om heimanfrå, og mykje 

av det å vere liten og 

fotorealistiske 

leike i naturen. Eg ser 

på sønnen min når han 

hoppar rundt på steinar 

ute, for eksempel – han 

beveger seg som i ei 

spelverd, legg ho til. 

Kan hende det 

er slike grunnleggande inspirasjonar 

som ligg til grunn for dei fleste digitale 

spel, som Espen Aarseth konkluderer i 

«Simuleringens kunst» i utstillingskatalogen: 

«Simuleringsspill vil fortsette å 

forbedre seg og gi tilgang til enda mer 

detaljerte virtuelle verdener for oss å leke 

i. Men grunnene til å spille i fremtiden 

spelverder må vi 

vel vedkjenne at 

den fremdeles er på 

draumestadiet. 

vil være de samme som i dag: å utforske 

nye verdener, overvinne konkurrenter og 

spille en rolle i en annens fantasi.» 

Barnleg frustrasjon 

Petri Purho sitt mest populære spel så langt 

- Crayon Physics Deluxe (2009) - blandar 

fysikklover og barneteikning. Få sirkelen 

til å røre ved stjerna ved hjelp av teikna 

hjelpemiddel. Bilete: Petri Purho. 

Tromsøpalmar og leik 

Utstillingsdesignet i hovudrommet skal 

dei ha ros for – denne reproduserer mange 

typiske element frå ei tenkt spelverd, 

med stiar som freistar styre tilskodaren 

sitt bevegelsesmønster gjennom utstillingsrommet 

(på liknande måte som digitale 

spel gjer) kunstgras, malte trestubbar 

og høge treaktige strukturar. Kunstnar 

Hilde A. Danielsen, som har stått for den 

visuelle utforminga av utstillinga, fortel 

at ho angreip oppgåva meir som scenografi 

enn som eit tradisjonelt gallerirom. 

Svimmelt 

And Yet it Moves (2009) gjer ein vri på eit 

elles enkelt 2-D plattformspel: ein kan når 

som helst rotere heile den collageaktige 

spelverda 90 grader. Bilete: Broken Rules 

31

Kåseri 

Lesesalspoetene 

Tekst: Anders Ekelund 

aekelund@start.no 


Lesesalspoesien er en egen litterær 

sjanger. Noen ganger er det snakk om 

statements som er så tindrende klare at 

de blir stående urørt i ren respekt, men 

som oftest utarter de seg til små litterære 

verker hvor noen begynner teksten og 

andre streker over, føyer til, klusser ut, 

omskriver, og videreutvikler teksten. Lesesalspoesien 

blir til over tid, i samarbeid 

mellom mennesker som sikkert ikke kjenner 

hverandre, kanskje til og med over 

generasjoner. 

Det må kunne hevdes at lesesalpoesien 

uttrykker en viss tendens i tiden. 

Det er jo studentene som er fremtiden 

vår. Hva tenker de til daglig Hva har de 

behov for å rable ned, for å uttrykke til 

folket, for å fortelle verden Hva beveger 

seg inne i hodene på menneskene som 

om et tiår eller to skal styre landet vårt 

Dette er noe flere enn bare studentene 

selv burde lure på. Det er en aktuell problemstilling 

for hele folket. Noen burde

Studenter har meninger 

om det meste. Kanskje 

om nesten alt. 

invitere Jens Stoltenberg til en runde på 

lesesalene ved UiB. Noen burde prakke på 

ham litt lesesalspoesi. 

For eksempel har noen skrevet «Det 

er bedre å være rik og frisk enn fattig 

og syk» på en lesesal på Sydneshaugen 

skole. Det er noe statsministeren kan ta 

med seg videre, kanskje han kan bruke 

denne korte men effektive kommentaren 

i sitt fremtidige arbeid for å utvide velferdsstaten. 

Her er studentenes stemme, 

her er fremtidens stemme, og fremtiden, 

den sier at rik og frisk, ja det er bedre enn 

syk og fattig. 

Om man skal tolke lesesalspoesien 

som studentenes samfunnsstemme, må 

konklusjonen være at studentene har 

mye på hjertet om så å si alt det går an 

å ha noe på hjertet om. Her finner du alt 

fra vulgære betraktninger om Aristoteles 

og Platon til Tippeliga-supportersanger, 

fra korte regler til eksperimentelle modernistiske 

dikt, fra ungdomsskoleaktige 

skriverier med en bemerkelsesverdig høy 

frekvens av ordet «kuk» til bekymringer 

om tilskitning av det offentlige rom. Studenter 

har meninger om det meste. Kanskje 

om nesten alt. 

Det sies at Janove Ottesen, vokalist 

og låtskriver i Kaizers Orchestra, skrev 

den første Kaizers-låtteksten på en lesesalsplass 

på U. Phil. Hvorvidt han skrev 

den på lesesalbenken eller i kladdeboka 

si vet jeg ikke. Jeg vet ikke engang om historien 

er sann. Men det er en fin tanke 

uansett. Kanskje kan en dag også andre 

lesesalspoeter oppleve suksess utover lesesalen. 

Kanskje kan en dag lesesalene bli 

plassene hvor forleggerne leter etter nye, 

unge talenter. Kanskje kan en dag også 

lesesalpoesien få den litterære anerkjennelsen 

den fortjener. 

Dette er i alle fall en begynnelse.

Kuriosa 

Et hårete mangfold 

I Bergen finner man like mange frisører som paraplyer. Atrium har vært i sentrum og tatt en nærmere kikk. 

Tekst: Paul André Sommerfeldt 

pandre89@hotmail.com 

Foto: Mona Maria Løberg 

I Nygårdsgaten 29 treffer vi Almudaffar 

Mohamed. Han driver Siesta frisør og 

åpnet salongen sin i 2001. Når vi stikker 

innom er han akkurat ferdig med en 

fornøyd kunde, og vi setter oss til rette i 

sofakroken innerst i det lille lokalet. Han 

kan fortelle at det å drive egen frisørsalong 

har sine utfordringer, spesielt med 

tanke på kone og familie. 

– Min kone jobber ikke, og familien 

tar mye tid. Jeg kommer gjerne for sent på 

jobb fordi jeg må levere barna i barnehagen. 

frisører i bergen 

Det er 137 registrerte frisørsalonger i 

Bergen. 

I 2006 åpnet Norges første økologiske 

frisørsalong, Huldra, i Øvregaten 4. 

Da Ramsvik frisør åpnet dørene i 1971, 

kostet en dameklipp 17 kroner. 

En klipp kan i dag koste alt fra 100 

kroner til 600 kroner. 

Ordet frisør kommer av det franske 

friseur og betyr egentlig «person som 

krøller». 

Bergens eldste frisørsalong, «Sigurd Elholm 

Barber-Frisør AS», åpnet i 1915 og 

holder til i Christian Michelsens gate. 

Sin egen sjef 

Mohamed har i utgangspunktet ingen andre 

enn seg selv å ta hensyn til på jobben, 

noe som kommer godt med i en travel 

hverdag. 

– Hvis jeg hadde jobbet på et kontor 

måtte jeg kommet tidsnok hver dag 

og hatt en annen sjef enn meg selv, men 

det hadde ikke fungert i forhold til familien, 

forteller han. Selv om mange frisører 

i Bergen retter seg mot begge kjønn, er 

Siesta en ren herrefrisør. Mohamed liker 

det enkelt og greit, og tilbyr verken farging 

eller striping. 

– Jeg bare klipper, først og fremst 

herrer, men også barn og studenter. 

Det er en god atmosfære inne på 

Siesta, selv om forholdene er relativt 

enkle. Lokalet er slitt, veggene på utsiden 

er full av tagging og utstyret ikke 

av det mest moderne. Til tross for dette 

har Mohamed et godt kundetekke, og undertegnede 

ble tilbudt en klipp allerede i 

det han entret døren. Han har også tilbud 

både for studenter, barn og pensjonister. 

– Det er ikke så farlig. Hvis du 

mangler penger går det greit å betale litt 

mindre enn ordinær pris en gang i blant. 

Ekstratjenester som barbering og hårvask 

er også gratis. Med andre ord er Siesta et 

suverent alternativ for en fattig student. 

Her er prisene rimelige og humøret på 

topp. Mohamed har sin faste kundegruppe, 

men skulle til tider ønske at flere kom 

innom salongen. 

– Jeg har vel egentlig ikke nok 

kunder, men for meg og familien er dette 

den beste jobben jeg kan ha. 

Berre lekkert 

Fra en som driver helt på egenhånd, finner 

vi noen hundre meter unna en frisør av et 

noe annet kaliber. I salongen vi entrer er 

fire-fem frisører i full aktivitet, og vi må 

finne oss i å vente til kundene er ferdig 

frisert. Vogue frisør har et gjennomført 

og eksklusivt uttrykk, og her er ingenting 

overlatt til tilfeldighetene. En stor lysekrone 

henger i taket, og lyser opp et stilrent 

og blendahvitt interiør. På den ene 

veggen er det et stort bilde av frisørens 

egen maskot, en liten chihuahua. Belysningen 

er dempet, men de store vinduene 

sørger for godt med dagslys. Vi treffer etter 

hvert Silje Sæter, en lærling som har 

jobbet ni måneder i salongen. Hun forteller 

at de ansatte retter seg mot en ung 

målgruppe. 

34

– Vi gjør mye foliestriping og har 

mange «langthårskunder», ellers klipper 

vi både damer og herrer. De ansatte på 

frisøren har også en egen dresskode. 

– Vi prøver å kle oss fint og litt 

formelt, slik at det passer inn med uttrykket 

i salongen, forteller Silje. I Bergens 

jungel av frisørtilbud utmerker Vogue seg 

klart som en av de mest stilige og innbydende. 

– Sjefen vår Monica har også en egen 

blogg der hun reklamerer en del for salongen. 

Ellers har vi egen side på Facebook 

som vi prøver å få folk til å bli tilhenger av, 

forteller lærlingen. På tilhengersiden kan 

man blant annet lese at salongen satser 

på å gi «håret ditt et friskt pust av velvære 

og nye impulser». Det kommer også fram 

at Vogue tilbyr langt mer enn bare klipp. 

Farger, oppsetninger, brudepynt, hair extensions 

og vippeforlengelse er bare noe 

av det som tilbys. 

For å skaffe kunder må man gjøre seg 

bemerket i mangfoldet. Enkelte frisører 

velger en alternativ profil, slik som Huldra 

Økologiske Frisør i Øvregaten. Andre 

holder seg til de tradisjonelle aspektene 

ved frisøryrket utenom selve klippingen 

- gode fagkunnskaper, tilbud og kundebehandling. 

Silje hos Vogue tror ikke hennes 

salong har planer om å legge seg på noen 

alternativ linje. 

– Jeg tror først og fremst vi skal 

fortsette slik vi holder på nå, det har 

fungert ganske bra. 

Hårfine navn 

Det som kjennetegner frisørene i Bergen 

er ikke bare mangfoldet, men mange 

prøver også å velge noe utradisjonelle 

navn. Det kan virke som om det er «in» 

med navn som henspeiler til begge kjønn. 

I Øvregaten like ved Fløibanen finner vi 

Adam og Eva, mens på Sandslihaugen ligger 

Romeo og Julie. Noen sverger til engelske 

navn (Xtend, Elegance, Top Hair,…), 

mens andre går for tørr humor og ordspill, 

som Hair é vi, Luggen, Bli-Z, Fluffy, Hårek 

og Tante Floke. De fleste salongene vi var 

innom har rabatt for studenter, men hvor 

mye rabatt man får kan variere. Enkelte 

har også studentrabatt kun mellom gitte 

tidspunkt. Det kan altså lønne seg å gjøre 

litt research på forhånd. Er du ny student 

i Bergen er det med andre ord en hel 

jobb å finne fram i mangfoldet av frisørtilbud. 

Det kan derfor være lurt å bruke 

nettet. Mange frisører har også egen side 

på Facebook, med informasjon om priser 

og åpningstider. Hvis dette virker for 

tungvint kan du selvsagt også være tøff og 

stikke innom den første og beste. Lykke 

til, og god klipp! 

Tre av veldig mange 

Carolina Pina er læring i frisørsalongen 

Adam & Eva (Øvregaten 2A). 

Eirin Thorkildsen er frisør på Vogue 

( Torggaten 2). 

Trond Oppedal er både frisør og 

eier av salongen T-Contur 

(Øvregaten 19).

Kultur 

Kunstnernes marked 

Den gamle kjøttfabrikken Bergen Kjøtt i Sandviken er nyoppusset og skapt om til atelier, 

øvingslokaler og møtepunkt for kunstnere og musikere. 

Tekst: Kristin Austrheim 


Foto: Johanne Magnus 

Bergen Kjøtt 

ligger idyllisk til 

i Skuteviken, i nært 

selskap med Bergens 

karakteristiske, hvite 

trehus. Den første helgen 

i september var lokalet 

gjort om til et mangfoldig 

kunstmarked der husets brukere 

kunne vise frem smakebiter av 

det de driver med. Dagen da Atrium 

tar turen skinner solen fra skyfri 

himmel og septemberluften er klar 

og mild. Det gamle industribygget 

troner mektig frem, men dekoren 

av store mønstrede stoffbokstaver 

som danner ordet MARKED gir oss 

helt andre assosiasjoner enn industri. 

Innvendig er de slitte betongveggene 

dekket med iøynefallende og fargerike 

plakater som vekker nysgjerrigheten. 

Tydeligvis har det vært viktig å ta 

vare på byggets originalbruk under 

oppussingen, noe som skaper en 

spennende kontrast til dets nye 

formål. Den røffe industridesignen 

som kunstnerisk bakteppe 

inspirerer og utfordrer. 

Mange inntrykk 

Når vi kommer inn i 

hovedlokalet er det 

en eksplosjon av 

inntrykk som 

møter oss 

.Visualitet er det første ordet 

som slår meg. 

Det er mye å feste blikket på og det 

hele gjenspeiler et stort mangfold av 

kunstuttrykk; klær, bøker, tegneserier, 

trykk, lydinstallasjon, skulptur og 

musikk for å nevne noe. I andre etasje 

er det et slags loppemarked, men 

til og med dette har et kunstnerisk 

uttrykk – alle gjenstandene er 

plassert i kvadrater organisert i ulike 

farger. To besøkende får massasje 

av sterke hender. En blid dame 

tilbyr hjemmebakte søtsaker, kaker, 

skillingsboller, kaffe og te fra en 

fargerik, pelsdekorert tralle. 

Et unikt mangfold 

I et hjørne av salen holdes det 

kunstbokhandel. Her møter vi 

Anngjerd Rustand som akkurat har 

flyttet inn på Bergen Kjøtt og er en av 

initiativtakerne til bokhandelen. Hun 

er nyutdannet fra Kunsthøgskolen i 

Bergen i vår og jobber hovedsakelig 

med skulptur og tekst. Hun er også 

en del av kunstnerkollektivet Ytter 

som har lokaler på huset. Anngjerd er 

glad for å ha en kunstnerisk base der 

også dialogen og samarbeidet med 

andre kunstnere står sentralt. Et sted 

der både kunstnere og musikere kan 

møtes for gjensidig inspirasjon og 

tverrfaglig samarbeid gir stort rom for 

utfoldelse og kreativitet, mener hun. 

Selv har Anngjerd utgitt to 

publikasjoner som begge er representert 

i bokhandelen, essayet Bolivia og Erratic. 

Sistnevnte handler om skulpturen 

hun laget til sin masterutstilling i 

vår. Sammen med to kolleger har hun 

skapt bokhandelen som tilbyr bøker 

publisert 

av ulike 

kunstnere med 

tilknytning til 

Bergen Kjøtt, men også 

publikasjoner fra andre 

kanter, blant annet tilsendt 

fra både Tromsø og Oslo. 

For å få ulike bidrag og et rikt 

mangfold har de etterspurt tekster 

blant annet gjennom annonsering 

og ved direkte henvendelse til ulike 

små og uavhengige forlag. 

Julemarked 

Marked er gøy, og folk virker inspirerte, 

nysgjerrige og begeistrede. Det prates, 

diskuteres, beundres og bekjentgjøres. 

Markedet på Bergen Kjøtt kan tydeligvis 

appellere på flere måter, noe som også 

gjenspeiles i den store variasjonen 

blant publikum. Her er det eldre, 

barn, studenter samt kunstnere i de 

fleste aldersgrupper, og menneskene 

synes nesten å bli en naturlig del av 

inventaret. 

Vi spør Anngjerd om det vil 

bli laget liknende arrangementer 

i fremtiden. Med så stor 

interesse må det jo friste med 

gjentagelse 

– Vi håper jo det, sier 

hun, og legger til: 

– Det hadde 

vært gøy med et 

julemarked. 

36

Kom- 

mentar 

For ung eller for gammel 

Alder er bare et tall. De fleste sier det uten å mene det. 

Tekst: Natalia Nøstdal 

natalia.nostdal@student.uib.no 

Illustrasjon: Johanne Magnus 

Alle mennesker er unike. Til tross for at 

alle blir født med to armer, to bein og et 

hode har enhver person sine egne trekk 

(som ingen andre har). Skillet mellom 

oss dreier seg ikke alltid om kjønn og 

interesser, men også om alder. Alder 

spiller ofte en stor rolle i et forhold 

mellom to eller flere mennesker. I hvor 

stor grad er vi opptatt av alder hos 

mennesker vi snakker med 

Avstandsskapende språk 

Kan et stykke papir med et tall på, avgjøre 

dommen vi ubevisst gir andre når vi 

snakker med dem Mennesker kan ikke 

dømme andre kun ved å gå ut fra alder. 

For i all vår unikhet er vi også like på 

mange måter. 

Mennesker ligger i en underklasse 

av placentrale pattedyr. De har behov for 

å spise, gjøre fra seg, pare seg og sove. 

Skillet mellom oss og andre dyr på jorda 

er vår evne til avansert kommunikasjon 

gjennom språk og tale. For å forhindre 

konflikter i verden lager vi lover for å 

holde kontroll over hva som er rett og 

galt, selv om effekten ikke alltid er slik vi 

ønsker oss. Loven setter aldersgrense på 

det som er moralsk riktig i felleskap med 

andre: når du fyller 18 år, så er du voksen 

og skal være i stand til å klare deg i et 

voksent liv med ansvar 

ovenfor deg selv og andre. 

Før det, er det ingen andre 

enn dine foreldre som 

viser deg veien. 

På grunnskolen 

er språket noe av det 

viktigste en lærer. Det 

kommer helt an på hvilke 

mennesker man omgås 

med mens man lærer. 

Vi blir alle påvirket av 

hverandres talemåte, 

ordforråd og tanker. 

Yngre mennesker som 

ikke plukker opp språkets 

finesser, risikerer å havne på siden av 

fellesskapet hvor de mister respekten for 

de eldre i samfunnet, og de igjen mister 

respekten for dem. Som den amerikanske 

astrofysikeren Neil de Grasse Tyson sa: 

«Vi bruker det første året av et barns liv 

på å lære det å gå og snakke, og resten av 

livet deres ber vi dem sitte og holde kjeft». 

Dersom foreldrene ikke alltid er der, 

kan en også miste muligheten til å lære 

godt språk å bruke ovenfor andre. Barry 

Checkoway fra University of Michigan 

har definert barn og unge som «culture 

of silence». Bak dette utsagnet ligger det 

at barn og unge er verken i stand til å 

snakke for seg eller handle alene. 

Ingen garanti for å bli hørt 

Ifølge vår gode venn Aristoteles er 

språket både en forutsetning for 

rasjonalitet og et definerende trekk for 

mennesker. Dette kan være vel og bra, 

men dessverre har også utseendet mye 

å si for førsteinntrykket en får av noen, 

og det påvirker også vår interesse for å 

starte en samtale med vedkommende. 

Utseende forteller mye om personlighet 

og interesser, men man skal aldri dømme 

noen kun ut fra det man ser (det kan være 

falskt: silikon og botox anyone). 

Etter førsteinntrykket får vi en 

sjanse til å bygge en ny oppfatning av 

personen gjennom 

språket. Men kan 

språket avgjøre 

alder Når en ung 

person kommer med 

gode argumenter, 

er det ingen garanti 

for at noen kommer 

til å høre på det 

vedkommende har 

å si, og dette kan 

ha mye med alder 

å gjøre. Ofte kan 

barn bli ignorert av 

voksne som kun ser 

dem for deres alder, i 

stedet for å høre hva de faktisk sier. Alder 

bør ikke avgjøre hvordan en reagerer på 

det som blir sagt. 

Kan et stykke 

papir med et 

tall på, avgjøre 

dommen vi 

ubevisst gir andre 

når vi snakker 

med dem 

Den sanne kunnskapen 

Erfaringer som et menneske opparbeider 

seg gjennom livet gjør en klokere. Derfor 

vil de fleste heller høre på en person som 

er eldre enn en yngre. Men forskjellig 

oppvekst kan også bidra til å skape ulik 

grad av modenhet. Mengden av hendelser 

i løpet av barndommen gjør at en får 

ulik erfaring og det er disse ulikhetene 

som kan modne en raskere, eller motsatt 

– langsommere. En person kan gå glipp 

av den vanlige tenåringsprosessen ved å 

oppleve noe ekstremt som ingen andre 

har, og eventuelt føle et tap. 

Hvem har mest makt 

Som student ved et universitet vil du 

mest sannsynlig ikke få spørsmål om hvor 

mange år du har levd, men om hvor mange 

38

år du har studert. Noen tar ett eller flere 

års pause i overgangen fra videregående 

skole til universitetet, andre ikke. Dette 

kan vi sammenligne med en person som 

blir rik: i noen forhold vil vedkommende 

slutte å sette pris på de små tingene i 

livet og kanskje ikke alltid se seg rundt 

til mennesker som ikke er på det samme 

nivå som man selv er. På denne måten 

blir også mennesker 

som ikke er like rike 

på kunnskap sett på. 

En stipendiat kan i 

noen tilfeller se ned 

på en bachelorstudent, 

selv om studenten 

muligens er eldre 

enn stipendiaten. Det 

er klart at ikke alle 

personer blir delt inn i 

Alder er egentlig 

kun et tall på hvor 

gammel kroppen 

din er. 

sosiale grupper, men det er ikke ofte en 

ser et godt bånd på tvers av grensene. 

Alder avgjør interessen 

Alder er egentlig kun et tall på hvor 

gammel kroppen din er. En persons alder 

kan indikere hvor lenge du har igjen å 

leve, men bortsett fra dette er tallet på 

fødselsattesten din mindre nyttig. Så selv 

om grått hår kommer 

tidlig, så er det ikke 

sikkert at du er gammel 

i hodet. Hva vil det si 

å være gammel, er det 

en person som har levd 

veldig lenge eller er det 

en person som er klok 

Når et menneske blir 

eldre, slutter det å legge 

merke til ting som alder 

og klokskap. Alder vil ikke nødvendigvis 

komme i tall. Etter at en har pensjonert 

seg, begynner årene å synes mer utvendig, 

før en til slutt begynner å glemme det en 

har lært opp gjennom livet. Slik vil det 

kanskje bli når du blir svært gammel, 

bare færre og færre som lytter til det du 

har å si, til tross for all din livserfaring. 

Mennesker er forskjellige, derfor må 

vi prøve å finne en balanse mellom oss 

for å forhindre diskriminering på grunn 

av alder. Vi kan utelukke alder i en viss 

grad når vi kommuniserer med hverandre, 

i alle fall prøve. Er det ikke bedre å vente 

med å spørre om alderen og heller bare 

nyte samtalen dersom den flyter jevnt 

39 

39


Mona Maria Løberg


Hanne Dale 

41

Kultur 

Jakten på Tommy & Tigern 

Det er femten år siden mediesky Bill Watterson avsluttet Tommy & Tigern. Fan og forfatter Nevin 

Martell har vært på en reise for å finne ut mer om mannen bak tegneserien. 

Tekst: Ingvild A. Jansen 

ija094@student.uib.no 

Illustrasjon: Mona Maria Løberg 

Da Atrium besøkte tegneseriefestivalen 

Raptus i fjor, fant den sted i Grieghallen. 

I år blir festivalen holdt i de nyoppussede 

lokalene til Det Akademiske Kvarter. Den 

andre fredagen i september går jeg for å 

høre på foredraget til amerikanske Nevin 

Martell, som i 2009 utga boken Looking 

For Calvin & Hobbes om Bill Watterson, 

skaperen av Tommy og Tigern. 

Avisstripe med dybde 

Etter en kort innledning om hvordan 

Martell begynte å lese stripen som 

trettenåring, og om hva annet han har 

skrevet, kommer spørsmålet som flere av 

oss i foredragssalen Tivoli sikkert lurer 

på. 

– Hvordan kom du på å skrive 

akkurat denne boken spør intervjueren 

fra Raptus. 

Som med det meste annet nå for 

tiden, forklarer Martell, begynte det med 

et søk på Google. Martell innrømmer 

villig at boken hans om Dave Matthews 

Band ble skrevet kun for pengenes 

skyld, men understreker at boken om 

Bill Watterson er skrevet på grunnlag 

av personlig interesse. Tommy & Tigern, 

mener Martell, fascinerte og fortsetter 

å fascinere publikum fordi serien i 

motsetning til mange andre avisstriper 

har dybde og henvender seg til publikum 

som tenkende mennesker. 

Som fan av Bill Watterson, begynte 

Martell en dag å lure på hva som skjedde 

med ham. Watterson, som allerede var 

kjent for å være mediesky mens han tegnet 

Tommy & Tigern, har nemlig knapt gitt 

et pip fra seg siden han avsluttet serien 

i 1995. Da er det kanskje ikke så rart at 

Martell kom mer eller mindre tomhendt 

fra Google-søket sitt, eller at boken han 

bestemte seg for å skrive endte opp med 

å hete Looking For Calvin & Hobbes. 

Ekstrem presseskyhet 

– Det ble et massivt research-prosjekt, 

ler Martell. Han dro og besøkte Bill 

Wattersons hjemby, Chagrin Falls i Ohio, 

hvor han fant ut at Watterson jobbet 

som illustratør for skoleavisene både på 

high school og på universitetet. Skolene 

hans hadde hele arkiver med ting som 

Watterson hadde laget. 

Ikke overraskende ble 

Watterson stemt frem som 

«Most Artistic» i årboken 

på high school. 

Martell intervjuet 

flere tegneserieforfattere 

i arbeidet sitt, både 

Jim Davis (Garfield), 

Harvey Pekar (American 

Splendor) og Berkeley 

Breathed (Bloom County, 

Outland), i tillegg til 

animasjonsselskapet Pixars Brad Bird 

(The Incredibles, Ratatouille) og folk fra 

Wattersons hjemby; gamle lærere og 

skolekamerater, lokale bibliotekarer 

og bokhandlere. Bibliotekarene kunne 

fortelle at Tommy & Tigern-bøkene alltid 

er utlånte. Martell fikk også vite at 

Watterson pleide å legge igjen signerte 

kopier av bøkene sine i en av bokhandlene 

i hjembyen. Watterson bestemte seg 

imidlertid for aldri å signere bøker igjen 

etter at han oppdaget dem til salgs på 

eBay. 

Martell ville ikke krenke Wattersons 

privatliv og kontaktet ham bare via et 

brev. I tråd med Wattersons notoriske 

Watterson har 

knapt gitt et pip 

fra seg siden han 

avsluttet Tommy & 

Tigern i 1995. 

skyhet ovenfor pressen, fikk Martell aldri 

snakket med Watterson personlig. 

Kunst versus kommers 

Martell gir oss noen flere smakebiter 

fra boken, og forteller blant annet 

om Wattersons to lengre pauser fra 

tegneserien, noe som var uvanlig for 

tegneserieforfattere. Pausene skyldtes 

krangler mellom ham og forlaget hans, 

Universal, som ville ha rettighetene til 

å selge Tommy & Tigern-produkter, noe 

Watterson nektet å gi fra 

seg. Blant fans og andre 

tegneserieinteresserte 

har Watterson alltid vært 

kjent som en forfatter 

med høy integritet. 

Watterson forteller selv 

om disse avbrekkene i 

samleboken The Calvin 

and Hobbes Tenth 

Anniversary Book (1995). 

– Kunst versus 

kommers har vært 

temaet i mange av stripene i Tommy 

& Tigern, sier Martell, hvor det er lett å 

ane Wattersons frustrasjon i forhold til 

utgiverne. Watterson gjorde også narr av 

sin venn Berkeley Breathed, som solgte 

produksjonsrettighetene sine. 

– Brad Bird beskriver Tommy & 

Tigern som alle animatørers hellige gral, 

forteller Martell. Alle vil lage animasjon 

av stripene, men elsker og akter dem så 

høyt at de er redd for å rote det til – så 

da er det vel kanskje like greit at de aldri 

kommer til å få rettighetene til å animere 

dem uansett 

Til tross for sin respekt for Watterson, 

innrømmer Martell at han har falt for 

42

fristelsen og kjøpt ulovlig produserte 

Tommy & Tigern-effekter. 

Problemer med rettigheter 

Martell beklager flere ganger for de 

mange bildene han ikke har fått lov til å 

vise under foredraget eller bruke i boken, 

deriblant Mewkis and Fester, en stripe 

Watterson tegnet i universitetstiden. Med 

tanke på hvordan Watterson alltid har 

beskyttet seg selv og kunsten sin, kommer 

ikke dette som noen overraskelse. Martell 

har imidlertid klart å inkludere noen 

bilder i foredraget som han ikke har fått 

lov til å trykke i boken. Dette er blant 

annet fotografier og selvportretter fra 

Wattersons ungdom som han fant da 

han besøkte Wattersons high school og 

universitetet hans i Ohio. 

– Har du fått lov til å bruke disse 

bildene i foredraget, da kommer det fra 

salen. 

– Nei, innrømmer Martell med et 

litt flaut smil, men forsikrer oss om at 

det er greit siden han ikke tjener noe 

på selve foredraget. Han kommer nok 

derimot til å tjene litt på bøkene som 

selges etter foredraget, som ifølge Martell 

er godkjente av Wattersons gamle mor. 

Watterson selv, derimot, har som vanlig 

ikke latt høre fra seg. 

Wattersons evolusjon 

Jeg drar tilbake til Raptus på søndagen, og 

tar denne gangen med meg en fotograf. 

På fredagen lovte nemlig Martell at 

søndag var dagen da publikum skulle 

få se de første tegningene som er blitt 

offentliggjort av Watterson på femten år. 

Dette virker vel verdt å få med seg til tross 

for at Martell hevder at Watterson neppe 

kommer til å begynne å lage tegneserier 

igjen. 

Martell viser utviklingen av 

Wattersons tegnestil fra illustrasjoner 

fra high school og universitetets-tiden 

på 70-tallet, via hans arbeid som politisk 

tegner på 80-tallet, frem til han tok fatt 

på Tommy & Tigern i 1985. Underveis 

påpeker Martell figurer som man kan ane 

er tidlige versjoner av figurer i Tommy & 

Tigern. Man kunne blant annet se Tommylignende 

figurer i Cincinnati Post, Chagrin 

Sun Herald og Mark Twain Journal tidlig 

på 80-tallet. 

Femten år etter serien 

Martell uttrykker overraskelse over 

det nye Tommy & Tigern-frimerket 

– det første produktet fra den populære 

tegneserien som Watterson har tillatt 

på over tjue år. Tidligere har Watterson 

kun tillatt produksjon av noen få T- 

skjorter for en tegneserieutstilling, et 

par kalendre og skolebøker. Til slutt kan 

Martell endelig vise oss noen av de første 

tegningene Watterson har publisert på 

femten år. Av alle ting viser det seg å 

være illustrasjoner for den omreisende 

flamenco-rockeoperaen Spanish Day. Når 

vi får høre at produsenten for operaen 

er Wattersons nabo, blir det litt mer 

forståelig. Martell har kanskje rett i 

at det ikke blir noen flere tegneserier 

fra Watterson, selv om han åpenbart 

fremdeles jobber som kunster. 

Hvis man fremdeles vil ha mer om 

Tommy & Tigern, kan Martell informere 

om at det til neste år kommer ut en 

dokumentar ved navn Dear Mr. Watterson, 

som Martell selv har vært med å bidra 

til. Da gjenstår det å se om filmskaperne 

har hellet med seg og får snakket med 

tegneserieskaperen personlig. 

KILDER 

– Martell, Nevin (2009), Looking for Calvin & Hobbes: 

The Unconventional Story of Bill Watterson and His 

Revolutionary Comic Strip, The Continuum International 

Publishing Group Inc, New York. 

– Watterson, Bill (1995), The Calvin and Hobbes Tenth 

Anniversary Book, Warner Books, London. 

– dokumentaren Dear Mr. Watterson: www.fingerprintfilms.com 

43

Samfunn 

Afrikas siste koloni 

Ikke alle vet at kolonitiden ennå ikke er over i Afrika. Men fokuset på konflikten i Vest-Sahara er større 

enn tidligere, noe Menneskerettighetsuken til Amnesty bidrar til. 

Tekst: Einar Eide Skogseth 

einares@gmail.com 

Foto: Ingrid Marie Andersen 

Siden Spania trakk seg ut av sin tidligere 

koloni i 1975 har Vest-Sahara vært 

okkupert av Marokko. Landet har ikke 

vist vilje til å oppfylle den opprinnelige 

befolkningens, sahrawienes, krav om 

selvbestemmelse, til tross for over hundre 

FN-resolusjoner for at det skal holdes 

en folkeavstemning om uavhengighet. 

Årsaken til at Marokko innbitt holder 

på området er trolig de store verdiene 

som hvert år hentes ut fra det okkuperte 

området i form av fisk og fosfat. 

Store norske interesser 

– Finner man olje der er løpet 

kjørt, sier Erik Hagen, journalist i 

Norwatch og foredragsholder under 

Menneskerettighetsuken, som i år ble 

avholdt fra 2.-10. september. Han mener 

at konflikten i Vest-Sahara lett havner i 

skyggen av Palestina-konflikten. Flere 

norske selskaper har store finansielle 

interesser i landet, selv om UD fraråder 

nordmenn å handle med Vest-Sahara. 

Totalt importerer Norge mer fra Vest- 

Sahara enn det som gis i bistand til 

vest-sahara 

Grenser til okkupanten 

Vest-Sahara ligger i nordvest-Afrika og grenser mot Marokko, Mauretania og Algerie. Førstnevnte okkuperer 

det meste av landet. Kart: Nick Brooks på Flickr.com 

Offisielt navn Sahrawi Arab Democratic 

Republic (SADR). 

SADR holder til i en marginal del 

av landet, der det bor rundt 30 000 

nomader. Marokko okkuperer resten av 

landet. 

Vest-Sahara er en tidligere spansk koloni. 

Folkeavstemming om uavhengighet 

skulle blitt holdt i 1974 og den internasjonale 

domstolen i Haag støttet dette, 

men i 1975 okkuperte Marokko landet. 

Det har fortsatt ikke blitt holdt 

folkeavstemning der. 

Landet har store ressurser, blant annet 

mye fosfat og fisk. I tillegg kommer 

mulige olje- og gassforekomster. 

44

flyktningleirene mange sahrawier har 

bodd i gjennom flere tiår, fortsetter han. 

En av nordmennene som er mest 

involvert i Vest-Sahara er Kristian Eidesvik, 

som er deleier i fiskerivirksomhet i 

landet. I august uttalte han til Bergens 

Tidende at «hvert enkelt lille private 

norske selskap kan ikke drive utenrikspolitikk» 

og sammenligner situasjonen, 

som håndteres av FNs komité for 

kolonispørsmål, med samenes situasjon 

i Norge. Å sammenligne en befolkning 

som nektes å få stemme over retten til å 

løsrive seg fra en kolonimakt (Marokko) 

med samene er kanskje noe spesielt. 

Samene har tross alt ytringsfrihet og et 

eget parlament. Ingen samer bor heller 

i flyktningleire, sammenlignet med at et 

flertall av sahrawier bor i flyktningleire 

i Algerie. Resten kontrolleres av 160 000 

marokkanske soldater og politifolk i 

hjemlandet. 

Hagen mener norsk utenrikspolitikk 

var klarere i sin fordømming av okkupasjonen 

under Bondevik-regjeringen. Han 

sier Norge må legge mer press på Frankrike, 

som blokkerer saker som går mot 

Marokkos interesser i Sikkerhetsrådet. 

– Sahrawiene kaller FN (UN) for 

United Nothing, sier han, og refererer 

blant annet til at FN-styrkene i landet 

ikke har mandat til å rapportere om 

menneskerettighetsbrudd. På den positive 

siden uttaler Hagen at det er blitt mer 

oppmerksomhet om saken de tre siste 

årene. 

Studentengasjement og 

medieinteresse 

Ifølge mediearkivet Retriever stemmer 

dette. Siden 2008 har det blitt skrevet 

til sammen 462 artikler om Vest-Sahara, 

sammenlignet med 343 i den forrige 

treårsperioden. 

En av sakene som sannsynligvis har 

bidratt sterkt til dette er Paul Christian 

Rieber-saken. Rieber gikk av som leder av 

NHO i april i år etter å ha unnlatt å betale 

toll for fiskeolje som ble utgitt for å være 

fra Marokko, men egentlig stammet fra 

Vest-Sahara. 

Som nevnt innledningsvis er 

Menneskerettighetsuken med på å skape 

mer oppmerksomhet rundt situasjonen 

i Vest-Sahara. Uken blir arrangert hvert 

år av Amnesty Student Bergen og har 

inneholdt alt fra foredrag om tema som 

norsk næringslivs involvering i Vest- 

Sahara, mødredødelighet i utviklingsland 

Eksperten taler 

Erik Hagen, journalist i Norwatch og foredragsholder under Menneskerettighetsuken, mener 

Vest-Afrika-konflikten har havnet i skyggen av konflikten i Palestina. 

og menneskehandel. Det har også blitt 

tid til konserter med fremadstormende 

bergensband, Capoeira og trommekurs på 

Det Akademiske Kvarter. 

– Jeg er stort sett veldig fornøyd med 

engasjementet blant studentene, sier 

leder i Amnesty Student Bergen, Ørjan 

Dyrnes. Han mener det er paradoksalt 

hvor lite fokus det tradisjonelt har vært på 

Vest-Sahara i forhold til 

hvor bred fordømmelsen 

av Marokko er. Lederen 

understreker hvor viktig 

det er for frivillige 

organisasjoner å være til 

stede på samlingsplasser 

for studenter for å skape 

engasjement. Selv er 

han mest fornøyd med 

startskuddet for uken, 

Rock for Rettigheter, som 

samlet 135 deltagere – dobbelt så mange 

som fjoråret. 

Andre organisasjoner har også 

bidratt til den økte bevisstgjøringen 

om Vest-Sahara. SAIH (Studentenes 

og Akademikernes Internasjonale 

Hjelpefond) drev i fjor en kampanje mot 

norsk økonomisk engasjement i Vest- 

Sahara. 

– Vi tok utgangspunkt i hva vi som 

Finner man olje der 

er løpet kjørt. 

norske studenter konkret kunne gjøre, 

sier Sigrun Stefnisdottir, nåværende 

økonomiansvarlig i SAIH. Hun forteller 

at de fokuserte på målrettede tiltak 

mot norske bedrifter, samt arbeid for 

studenters rettigheter i Vest-Sahara. Alle 

medlemmene var i sving med å stå på 

stands, delta i demonstrasjoner, og skrive 

kronikker og debattinnlegg. 

– Det er likevel 

vanskelig å måle 

effekten, mener hun. En 

viktig del av kampanjen 

var et opprop rettet til 

– Foredragsholder Erik Hagen 

myndighetene om at 

de må si tydelig fra til 

norske bedrifter om å 

avbryte all handel med 

Vest-Sahara. Dette har 

ennå ikke blitt innvilget, 

men prosessen pågår 

fortsatt. 

– Jeg tror likevel kunnskapen er 

blitt større om konflikten, avslutter 

hun, og sikter til studentene 

informasjonskampanjen hovedsakelig var 

rettet mot. Hva Menneskerettighetsuken 

kan ha utrettet på dette punktet gjenstår 

å se. 

45

Teater 

Satser på ungdom 

Barn og unge er fraværende i det norske teaterpublikummet. Kan en ny teatersjef på Den 

Nasjonale Scene (DNS) bøte på problemet i Bergen 

Tekst: Johanne Magnus 

joma85@hotmail.com 


Agnete Haaland (50) er skuespiller, regissør 

og leder for Norsk Skuespillerforbund. 

Hun ble i 2008 valgt som ny president i 

den internasjonale sammenslutningen 

av skuespillerforbund, FIA, og ble da den 

første kvinnelige presidenten for organisasjonen. 

Du husker henne kanskje fra 

filmen Kamilla og tyven (1988), der hun 

hadde rollen som Kamillas mor 

I august i år ble Haaland utnevnt som 

første kvinnelige teatersjef på Engen fra 

2012, der hun overtar etter Bjarte Hjelmeland. 

Atrium får kjapp respons når vi ringer 

og spør hvordan hun stiller seg ovenfor 

sitt unge publikum. 

Småscenen for de unge 

– Hvordan få barn og unge til å gå i teateret 

– Ved å skape et godt teater for barn 

og ungdom! Vi må ta dem på alvor i teateret 

og klare å se verden fra deres ståsted. 

Det handler om å fortelle historier som de 

unge kan identifisere seg med. Jeg ønsker 

å gi dem et tilbud som gir ungdom lyst til 

å oppsøke teateret. Ønsket er å reservere 

småscenen til dramatikk for ungdom. 

– Hva med studentene 

– Jeg vil gjerne få til et samarbeid 

med Studentersamfunnet i Bergen. Det 

kan være aktuelt med debatter og møter 

både på Kvarteret og på scenekanten etter 

forestillinger. 

HF-fortid 

– Var det studentteater i din studietid 

– Det var ikke studentrevy eller studentteater 

da jeg studerte på 80-tallet, 

men jeg var til gjengjeld politisk aktiv, 

og leder for studentutvalget ved HFfakultetet. 

– Når startet din teaterkarriere 

– Min debut som skuespiller skjedde 

på DNS i 1981. Som en kanin ble jeg tryllet 

bort i en scene. 

På Kulturnytt nylig mimret den 

påtroppende teatersjefen om mottakelsen 

hun fikk den gangen – om rause kollegaer 

og godt arbeidsmiljø. Nå blir hun 

tryllet fram igjen. 

– Jeg gleder meg til å bli en del av 

det flotte mannskapet om bord på DNS 

igjen, sier hun. Hun understreker at hun 

vil berømme Bergen for alle de gode samarbeidspartnerne 

som finnes i byen, og 

nevner at det for eksempel hadde vært 

spennende å få til noe sammen med Bergen 

Live. 

Visjoner 

– Kan du røpe noe av planene dine for Bergenspublikummet 

– Jeg vil videreføre den folkelige begeistringen 

som Hjelmeland tilførte ved 

å satse videre på ren underholdning og 

musikaler, men også samtidsdramatikk 

og nyskapende teater. Jeg vil i løpet av 

høsten legge frem mer konkret hva jeg vil 

sette i scene. Først vil jeg diskutere det 

internt med styret på DNS, legger hun til. 

Igjen får DNS en teatersjef som kan 

bære flere hatter – vil hun dukke opp 

som skuespiller eller regissør Atrium er 

nysgjerrig på hva den nye teatersjefen vil 

prioritere. 

– Jeg ønsker at teateret skal bidra til 

å sette dagsorden. Fra 2012 skal det koke 

i Bergen, og DNS skal være kokeplata. 

En idé er å lage DNS take-away og sende 

skuespillere ut av huset for å oppsøke sitt 

publikum. Samtidig er det viktig for enhver 

teatersjef å unngå å ikke bli et teater 

for eliten. Støtten fra det offentlige forplikter 

til å skape noe nytt og spennende 

for vårt mangfoldige publikum. 

– Har du andre viktige saker du vil 

medbringe DNS som ny teatersjef 

– Jeg vil skape teater som ellers ikke 

blir skapt. Teater man ikke visste at man 

hadde lyst til å se. Jeg vil bringe teateret 

inn i fremtiden. Teateret er best når det 

stiller spørsmål heller enn å gi svar. En 

viktig oppgave blir å ruste opp huset. Det 

er behov for bedre malersaler og flere 

prøvesaler, sier hun. 

Kanskje Agnete er kvinnen som skal 

til for å få på plass en dreiescene som fungerer 

– Er du klar for bergensere med sterke 

meninger 

– Jeg er klar for storm og høylytte 

bergensere. Jeg har jo oppfordret dem til 

å skape debatt, og jeg tror bergensere har 

den kompetansen som skal til, avslutter 

Haaland. 

46

fritt 

Pensumfritt 

Hva leser instruktørene på SiB mellom treningsøktene Atrium gir deg svaret. 

Tre på trening 

Tekst: Kristin Austrheim 


Foto: Ingrid Marie Andersen 

Pensum- 

Alex 

Underviser i basis (styrke) og 

kettlebells 

Siden jeg studerer akupunktur 

ville jeg lære litt mer om Kina 

så nå har jeg nettopp begynt på 

Midtens rike. Den handler om 

Kina og dets historie. 

Runa 

Yogainstruktør 

Trine 

Spinninginstruktør 

Hmm.... do-blader! Det Nye for 

eksempel. Dette er skikkelig 

flaut, men her forleden var det 

opphørssalg på Lesehesten og 

jeg kjøpte meg en hel bunke med 

Girls-blader. 

Jeg hadde eksamen på fredag så 

nå har jeg akkurat begynt på en 

ny bok, Shantaram av Gregory 

David Roberts. Det er et ganske 

optimistisk prosjekt og jeg blir 

nok ikke ferdig før til jul. 

47

IKON - Atrium

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?