Senior nr 5.indd - Seniorsaken

Gjennom en
oldefars briller
JAHN OTTO JOHANSEN
Å reise er å leve
■ Etter at jeg ble pensjonist (og har mer meningsfylte
oppgaver enn noen gang!), har min ”darling companion”
og jeg loset tusener av fantastiske mennesker til Berlin,
Praha, Amsterdam, St. Petersburg og alle hovedstedene
og store havnebyer rundt Østersjøen. Vi har holdt foredrag
om historie og kultur og har opplevd en enestående
interessante fra et publikum som må betegnes som
”voksen ungdom”. Det er personer i pensjonsalderen eller
som er på vei dit, de har god råd, ofte god utdannelse og
de representerer mange yrker, fra professorer
og leger til fiskere og rørleggere.
■ Disse reiselystne mennesker har det til felles at du vil
se mer av denne verden før de skal over i den neste, og
de er enormt vitebegjærlige og nysgjerrige. Jeg pleier å si
at journalister kunne lære av deres måte å stille spørsmål
på. Dessuten representerer de et kolossalt fond av livsvisdom
og erfaringer. Vi har støtt på de utroligste skjebner
på disse reiser. Mange av dem kunne ha fortjene en bok
om seg selv og sitt liv. Det ville ha vært av stor interesse
og ikke minst hjelp for mange å lese om disse skjebner.
Folk åpner seg mer på en reise enn i dagliglivet.
■ En ny livsstil
Å reise er blitt en ny livsstil for stadig flere mennesker.
Ca 80 prosent av alle nordmenn foretar en reise i løpet
av året. Nordmenn er faktisk de som reiser mest i verden
i forhold til folketallet. Og over hele kloden er det nå
over 800 millioner mennesker som hvert år krysser
landegrensene, og da regner jeg ikke med flyktninger.
Det er jo en enorm folkevandring, og bortsett fra de som
absolutt skal se problemer i alt, er denne reisevirksomhet
positiv. Den gir arbeid og inntekter til millioner av
mennesker, og den kan skape mellomfolkelig forståelse,
i hvert fall hvis man er interessert i kultur og levesett hos
de folkeslag man besøker. Det er i hvert fall de som vi
har hatt det privilegium å reise med.
■ Stadig flere seniorer reiser
I denne gruppe blir seniorene stadig flere. De har tid,
og de har i dag bedre råd enn noen gang. For mange
er det faktisk billigere å spise og drikke i utlandet enn
hjemme i høykostlandet Norge. Og da tenker jeg ikke
først og fremst på de mange som har ”hytte” i Spania,
Italia eller Portugal. Hvert år kjøper over 10 000 nordmenn
bolig i utlandet, og det synes jeg ikke de skal ha
dårlig samvittighet for. Selv leier vi i perioder ”hytte”
i Berlin, der det fortsatt er rimeligere å leie eller kjøpe
leilighet enn i noen annen europeisk hovedstad.
■ Sjekk reisebyråene!
Men mange eldre foretrekker å reise i gruppe, slik blant
annet Seniorbevegelsen og Kystopplevelser er så flinke
til å arrangere. Det er også mange seriøse reisebyråer
som satser på seniorer som vil ut for å oppleve og lære,
ikke bare drikke og spise billig. Men det er også mange
som fusker i faget, så her skal man være på vakt. Det er
viktig å sjekke hvilke turoperatører som er seriøse og at
man får igjen for pengene slik at forventningene svarer til
prisen. Jeg har med enkelte byråer opplevd saker og ting
som vi og våre medreisende gjerne skulle ha vært foruten.
Hvis folk ikke får det de har betalt for, hjelper det
ikke med kvasilyrisk godsnakk.
■ Vekk fra hverdagens grå skruer
Mange seniorer forteller oss at for dem er det å reise blitt
å leve. I bunnen ligger det en slags nysgjerrighet på
verden der ute og et ønske om å bryte opp fra hverdagen,
mener min kone som er enda mer sosial enn jeg og får
medreisende til å åpne seg. Hun siterer gjerne kunstneren
Ludvig Eikaas om at det gjelder ӌ komme vekk fra hverdagens
små skruer”. Vi vil erobre verden. Vi vil se nye
steder. Min kone utelukker ikke at innerst inne er vi alle
nomader. Å reise er blitt en livsstil for mange i vår alder,
ja, for mennesker som er langt eldre enn oss. Det er
utrolig å se hvordan personer med fysiske skavanker
som følger med alderen, likevel kommer seg opp og ut.
Mange unge kunne lære av dem.
■ Å reise langsomt
Å reise er for seniorer blitt et uttrykk for en bedre livskvalitet,
men det er også en del av den globalisering
som det snakkes så mye om. Stadig flere av oss føler oss
hjemme flere steder i verden, selv om dette ikke betyr at
vi er flinke nok til å blande oss med de ”innfødte”. Mitt
livs medreisende og jeg foretrekker å reise med båt eller
tog fremfor fly, men buss er også greit fordi personer som
er bevegelseshindret da får en sjanse de ellers ikke ville
ha fått. I bussen underveis kan det holdes foredrag,
synges og fortelles gode historier.
Da går bussreisen fort. Men alt skal ikke nødvendigvis
gå så forferdelig fort. Når Hans Christian Andersen sa
at ”å reise er å leve”, så mente han langsom reise. Den
store eventyrforteller reiste for hundre år siden rundt i
verden, og han reiste langsomt. Det bør vi også ta tid til.
43