Juristkontakt 7 - 2011

Jan Egil Presthus har ledet Spesialenheten
i de seks årene den har
eksistert.
kes når det er «ubetinget nødvendig»
Dette er et vanskelig kriterium å forholde
seg til både for operative
mannskaper i politiet og for Spesialenheten
i den etterfølgende bedømmelsen
av hendelsen.
Han viser til en sak der en politibil
kjørte ned og drepte en kvinnelig syklist
under en biljakt. Saken ble henlagt.
En annen sak som ble henlagt var
Obiora-saken. Norsk-nigerianeren Obiora
ble under en pågripelse lagt i mageleie.
Dette medvirket til at han døde.
Saken ble anmeldt til Spesialenheten.
– Et viktig moment for oss i vurderingen
av saken var at tjenestemennene
ikke hadde kunnskap om faremomenter
ved bruk av mageleie. Det
var ikke undervist i verken ved Politihøgskolen
eller i politidistriktet.
Saken ble sendt til «administrativ
”
Det er i seg selv
nedslående at det
overhodet finnes
korrupsjon i norsk
politi
vurdering» og Politidirektoratet har
senere endret retningslinjene for pågripelse
og bruk av mageleie. Klagen fra
Obioras etterlatte mot den norske stat
ble for øvrig avvist av EMD i juni i år.
– I sammenheng med vurderingen
av klagens innhold uttaler EMD at
det er gjort grundige og gode undersøkelser
i saken som ikke gir grunnlag
for å tvile på avgjørelsene som er tatt,
sier Presthus.
Grov kriminalitet
Presthus sier at en viktig målsetting
for det arbeidet Spesialenheten utfører
er å kunne bidra til regelendringer
og rutineforbedringer i politiet.
– Herunder at makt bare brukes i
situasjoner hvor det er nødvendig og
forsvarlig. Et politikorps som bruker
makt der det ikke er nødvendig vil
raskt tape tillitt i befolkningen. Spesialenheten
er glad for at Politidirektoratet
i flere sammenhenger raskt
har fulgt opp erfaringer fra saker med
å endre retningslinjer, sier han.
I tilegg til Obiorasaken viser Presthus
til den såkalte «lommelyktsaken»,
hvor en politimann brukte en lommelykt
som slagredskap.
– Politidirektoratet var her raskt
ute med endrede retningsliner for
bruk av slagvåpen.
Sjefen for Spesialenheten forteller
at han er overrasket over alvorlighetsgraden
i noen av sakene som etterforskes.
Han viser særlig til saker hvor
ansatte i politiet har misbrukt den tilliten
som følger med stillingen, herunder
saker hvor polititjenestemenn
har misbrukt stillingen til å skaffe seg
seksuell omgang.
– Lokalavisene dekker disse
sakene, men det har vært relativt lite
interesse fra rikspressen.
– Kan det komme av at de ikke vil
risikere sitt gode forhold til politikilder?
– Det er en teori. Vi vet ikke.
Korrupsjonssakene skuffer ham
også – fire tjenestemenn i politiet er
de senere årene dømt for grov korrupsjon.
En av den ble dømt til to års
ubetinget fengsel.
– Det er i seg selv nedslående at
det overhodet finnes korrupsjon i
norsk politi.
En sak gjaldt en soningsfange som
hadde fått lempeligere soningforhold
takket være hjelp fra to polititjenestepersoner.
Mannen, som sonet en
voldsom ble hentet ut under påskudd
av å skulle bistå politiet.
– I praksis gikk han på kontoret
eller besøkte familien.
Politibakgrunn
– Det har vært en kritikk mot enheten
at nesten alle selv har bakgrunn
fra politiet.
– Den kritikken har vært sjelden
de senere år. I en evaluering av oss,
som ble gjort i en NOU i 2009, fremhevet
man at politibakgrunn er nødvendig
for å kunne drive etterforskning
og at kjennskap til politiet er en
fordel. Når det er sagt, begynner det
jo å bli noen år siden de som jobber i
enheten var i politiet.
Han sier at enheten i dag rekrutterer
bredt, og det er ansatte som har
ikke bakgrunn fra politiet overhodet,
særlig blant juristene.
Presthus opplever selv jevnlig å bli
anmeldt for «grov uforstand i tjenesten».
– Det skjer noen ganger per år.
Det er stort sett fra personer som
først har anmeldt politiet og deretter
anmelder oss da vi henlegger saken.
Skulle han imidlertid bli satt
under etterforskning, er det politimesteren
på Hamar som ville fått
oppdraget. For de som skal etterforske
etterforskningen av politiet er –
nettopp – politiet. Men foreløpig har
det ikke skjedd.
20 Juristkontakt 7 • 2011