METODER OG OPPLEGG SOM BLIR BRUKT I FOLKEHØGSKOLEN

OM EN HOLDNING TIL LÆRING
OG UTVIKLINGLING
ESSAY: I HVILKEN GRAD ER FOLKEHØGSKOLEN
ET EKSPERIMENTARIUM?
Min største fordom mot pedagogikk, i alle former, er at man
spør spørsmål man allerede vet svaret på. Jeg hater sånne
liksom-åpne spørsmål. Litt slik nikking og diskret smiling
som gir tegn om at nå er jeg på rett vei. Rett vei mot SVARET.
Svaret som den som spør, allerede har. Ååå, jeg kan ikke utstå det.
Det får meg til å føle meg ”smart” og dum og undervurdert på en
sløvende måte.
Et åpenbart alternativ er å se på enhver utviklende læringsprosess
som åpen, som et eksperiment. Hvor forskjellige perspektiver gir
forskjellige svar, og ingen på forhånd vet hvor man ender. Virkelig.
Folkehøyskolen vil da kunne betraktes som et eksperimentarum.
Det vil si et sted som primært legger til rette for utvikling og læring.
Krevende? Ja. I Folkehøgskolens ånd? Ja. Et behov i tidsånden? Ja.
For meg er et Eksperimentarium omtrent det beste man kan tenke
seg. Det er et sted for utforskning, for nysgjerrighet og handling.
Kjærligheten til eksperimentet er det som driver Eksperimentariet.
– Åpenbart, vil kanskje mange si, – det er jo det alle i folkehøgskolen
gjør.
Men hva mener jeg så med å eksperimentere i denne sammenhengen?
(dette er et av de spørsmålene jeg har svar på)
FELLE
Min store interesse for utvikling og læring kommer av kjærligheten
til eksperimentet. Den åpne veien hvor spørsmålene jeg stiller
kan ha mange svar. Hvor jeg lever livet mitt som et kontinuerlig
kreativitets og forskningsprosjekt. Det er ikke fordi jeg alltid liker
det så godt. (Det er egentlig ganske ofte ganske frustrerende.)
Det er fordi jeg ikke ser noen annen meningsfull måte å leve liv
på. Og oversatt til pedagogikken betyr det at man legger til rette
for læringseksperimenter der hver og en av oss finner vår vei. Vel
vitende at læring er en prosess hvor, hvis du vet svaret når du
begynner, så er sjansene små for at du lærer noe nytt underveis.
I denne sammenhengen er det altså ikke å gå til en annen fjelltopp
enn sist uke, eksperimentet består i, men hvorvidt du gjør det sånn
du alltid har gjort det eller ei. Å eksperimentere er det motsatte
av å gjøre ting slik vi gjør dem fordi vi alltid har gjort dem sånn.
Det finnes en slags felle i folkehøgskolen tror jeg. Og den er at vi
får nye elever hvert år, og at de i liten grad lærer av hverandre,
fra år til år. Det gjør at vi har en potensiell sovepute ved at et år
som for hvert elevkull er unikt, for oss egentlig kan være ganske
likt. Jeg tenker at muligheten for å bruke de samme metodene,
veilede på den samme måten, fortelle de samme historiene, legge
opp tur likt, og si det samme til hverandre på morgenmøtet er
stor i Folkehøgskolen. Det er, etter mine begreper, ikke et eksperimentarium.
VANEN KOMMER OG TAR OSS
Noen vil kanskje hevde at vi ikke gjør annet enn å eksperimentere.
Og det er kanskje på et nivå sant. Fordi vi ikke har læreplaner
og eksamener er friheten, og dermed eksperimenteringen stor i
Folkehøgskolen, vil noen si. Jeg mistenker at det er en historie
Frilynt Folkehøgskole som institusjon liker å fortelle om seg selv.
I hvilken grad er folkehøgskolen et friskt, åpent, nytenkende og
eksperimenterende skoleslag i praksis? Hva mener du? Når jeg
synes spørsmålet er verdt å stille, så er det fordi jeg ser hvor lett
det er for enhver å gjøre ting av gammel vane.
Jeg er vel så opptatt av utviklingsprosessene for oss som jobber
i folkehøgskolen, som jeg er for elevenes læreprosess. Fordi jeg
tror det henger sammen. Vanen kommer og tar oss før vi vet ordet
av det. Når brøt du sist bevisst et gammelt mønster? Og fordi om
elevene ikke sier noe, betyr ikke det at det ikke merkes. Det er du
som vet hvorvidt du er i et eksperimentarium. Jeg tror ikke det er
enklere å bryte vaner enn det er å slutte å røyke. Og hvis du ikke
tror meg, så tenk på hvor fort vi i møter med kolleger eller venner
vender oss til hva vi tror hverandre kommer til å si. Og hvor fort
vi holder hverandre, og oss selv, fast i de rollene vi vanligvis tar i
en gruppe.
Mønsterbryting er krevende. Når jeg synes spørsmålet er verdt
å stille, som skoleslag, er det fordi jeg synes det er for enkelt å
definere oss selv pedagogisk som NOE ANNET enn den klassiske
målstyrte skolen. Å si hva vi ikke er, er åpenbart en måte å kommer
rundt problemet å beskrive hva vi gjør og hvorfor vi gjør det, men
det er ikke en særlig tilfredstillende måte. Min påstand er at hvis
vi ikke setter eksperimentet bevisst for oss selv på dagsorden, så
vi gjør enten noe vi så en annen folkehøgskolelærer gjøre engang,
eller det vi alltid har gjort.
FÅ NORMATIVE SVAR
Tilbake til pedagogiske opplegg: Dårlig planlegging kan være
gammel vane. Det blir ikke eksperimentelt av det. For den som er
god til å planlegge og opptatt av struktur, kan det å slippe taket
og eksperimentere med løsslupne, ville, lekne og aktive læringsformer
være eksperimentet. For en som er vill, vågal, ekstrovert
122 123