BBF magasinet mai 2015

TORUNN ISBERG
Turner i verd
Det var ikke turn lille Torunn tenkte på da hun spilte fotball med guttene
på Finnebingen i Rygge, selv om det hendte hun skar ut i noen gymnastiske
hopp og sprett innimellom ballvekslingene. Men det var først da hun virvlet
over gressmatta i en serie på tyve forrykende «slå hjul» at lettere måpende
hytteturister på Fuglevik ante et usedvanlig talent. Og de fikk rett.
Ti år gammel meldte Torunn Isberg
seg inn i Moss Turnforening, og fant
temmelig raskt ut at dette ikke var
noe for henne. Gørr kjedelig. Så
hun meldte seg
ganske resolutt
ut igjen, og gikk
tilbake til sin frie
idretts- og lekutfoldelse.
Men et
frø var kanskje
sådd, for et par
år seinere meldte
hun seg inn
igjen, og derfra
gikk det unna.
I løpet av få
år var hun i
den absolutte
eliten i sin idrett, ikke bare her i
landet, men også i Norden. Femten
år gammel vant hun Unionpokalen
i Skien, hun ble norgesmester for junior
i 1965, og som senior i 1967 og
1968. I 1966 ble hun Norges første
nordiske mester i turn, da hun vant
gull individuelt, samtidig som Norge
vant lagkonkurransen. Samme året
deltok hun også i VM, og hun var
med i sommer-OL i Mexico i 1968.
Falskt navn
- Har du noe spesielt høydepunkt du
vil fremheve?
- Den første store konkurransen
jeg vant, Unionpokalen i Skien. Da
stoppet foreldrene mine og jeg på en
kafe for å spise på vei hjem, og der
så vi Sportsrevyen i svart-hvitt, med
innslag fra konkurransen. Det var
en ganske rar opplevelse, og det ga
perspektiver. Men Torunn var ikke
bare turner, hun var et allsidig idrettstalent
som også drev med løping,
høyde- og lengdehopp, og håndball.
Dette var ikke bare populært hos
ledelsen i turnlandslaget, og de nedla
forbud mot håndball. Nå er det
grunn til å tro at unge Torunn hadde
en tendens til å gå sine egne veier, og
hun stilte til kamp for skolelaget under
falsk navn. Dette gikk greit inntil
hun figurerte på et lagbilde i avisa,
da fikk hun klokkeklar beskjed fra
landslagsledelsen om at dette på ingen
måte var akseptabelt, og at hun
øyeblikkelig måtte avvikle all annen
idrett enn turn.
Dermed ble det
noen år med
bare turn for
det unge talentet
fra Moss.
Landslaget
Torunn var
turner på
elitenivå fra
hun var fjorten
til tyve
år gammel.
Hun syntes
det var morsomt å konkurrere,
men all treningen kunne
være et ork. Hun var den eneste på
landslaget som ikke bodde i Oslo,
og foreldrene leide en egen trener
som kom til Moss for å følge henne
opp. På den tiden var det ikke
uvanlig at topputøvere fikk ta et
friår fra skolen for å konsentrere
seg om idretten, men det var ikke
tale om for unge
Torunn. Mamma Solveig og pappa
Knut var helt klare, realskolen
skulle hun fullføre.
- Hva syntes du om det?
- Jeg tryglet og raste og
gråt, men i ettertid ser jeg jo at det
var helt riktig av dem.
- Enn livet på landslaget, hvordan
fortonte det seg?
- Jeg skal ikke underslå at det var enkelte
intriger, og at jeg ikke alltid var
enig i ledelsens avgjørelser og disposisjoner.
Men det har vært en positiv
del av livet mitt, og jeg har
fått reist mye, og
ikke minst fått oppleve
hvor fint vi har
det i Norge.
- Og så valgte du å gi
deg ganske ung?
- Ja, jeg kom til et
punkt hvor det mer eller
mindre plutselig sa
stopp.
Grepperød
Den boblende gleden
ved idretten var borte,
alt flatet ut, og Torunn Isberg valgte
å legge opp mens hun sto på toppen
av en eventyrlig karriere. Hun
beholdt kontakten med miljøet en
stund som trener for juniorlandslaget,
men valgte snart å avvikle
det, også. Etter å ha prøvd seg et år
på Idrettshøyskolen fikk hun jobb
6 Nr. 5 • 2015