Last ned teknisk sammendrag her (pdf) - Bjerknessenteret for ...

More documents

Recommendations

Info

Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) Fourth Assessment Report 2007FNs klimapanels fjerde hovedrapportTeknisk sammendrag IPCC WG1med hensyn til datakvalitet og konsistens for å korrigere potensielle systematiske feil.De reelle, men lokale, effektene av urbane områder har blitt tatt hensyn til i datasettenefor stasjoner over land. Effekter av urbanisering og bruk av landområder er ikkerelevante i forbindelse med den storstilte, observerte oppvarmingen av havet. Enøkende bevismengde indikerer at urbane ”varmeøyer” også har en effekt på nedbør,skyer og forskjellen på dag- og natt temperaturen.Den globale forskjellen på dag- og nattemperatur har sluttet å minke.Gjennomsnittlig minket denne forskjellen med omtrent 0.07 °C mellom 1950 og 1980,men har siden jevnet seg ut.Nye analyser av radiosondedata og satellittmålinger av temperaturen i denmidlere og lavere troposfæren viser at gradene av oppvarming er konsistentemed hverandre og med målinger av bakketemperatur innenfor deres respektiveusikkerhetsmarginer for periodene 1958–2005 og 1979–2005. Dette fjernergrunnlaget for en indre motsetning i den tredje hovedrapporten. Dekningen avradiosondedata er betydelig mindre komplett enn observasjonsdekningen påbakkenivå, og en økende bevismengde indikerer at mange radiosondemålinger erupålitelige, særlig i tropene. Trendene for temperaturen i troposfæren basert påmikrobølgesignaler fra satellitter (microwave sounder unit – MSU) og avansert MSU(AMSU) er fremdeles motstridende, og de inneholder sannsynligvis residualfeil.Trendestimatene har likevel blitt betydelig forbedret og forskjellene mellom ulikedatasett har minket siden den forrige rapporten. Dette skyldes justeringer som tarhensyn til nye satellitter, endringer i banene og endringer i tidspunktene for nårsatellittene passerer over et gitt punkt. Det ser ut til at satellittmålingene fortemperaturen i troposfæren stort sett er konsistent med trendene i bakketemperatur,forutsatt at det tas hensyn til påvirkningen fra stratosfæren på kanal 2 i MSU.Variasjonsbredden på tvers av ulike datasett for global oppvarming ved bakken siden1979 er 0.16 til 0.18, sammenlignet med 0.12 til 0.19 °C per tiår for temperaturen itroposfæren utledet av MSU-data. Det er sannsynlig at oppvarmingen har økt medhøyden fra bakken i store deler av troposfæren, at stratosfæren har blitt nedkjølt, og atdet er en trend mot en høyere tropopause. {3.4}Stratosfæriske temperaturestimater fra justerte radiosonder, satellitter ogreanalyser samstemmer kvalitativt sett, med en nedkjøling på mellom 0,3 og 0,6grader per tiår fra 1979 (se Figur TS.7). Lengre radiosondearkiver (tilbake til 1958)indikerer også en nedkjøling av stratosfæren, men det knytter seg betydelig usikkerhettil instrumenteringen av disse. Nedkjølingsraten økte etter 1979, men har sakket av idet siste tiåret. Det er sannsynlig at radiosondearkivene den stratosfæriskenedkjølingen og at dette skyldes endringer av sondene, noe som ennå ikke har blitt tatthensyn til. Trenden er ikke monoton på grunn av episoder med stratosfæriskoppvarming som følger kraftige vulkanutbrudd. {3.4}TS.3.1.1 Romlig fordeling av endringer i temperatur, sikulasjon og relatertevariablerBakketemperaturen over landområdene har økt raskere enn temperaturen overhavet på begge halvkuler. Lengre arkiv som nå har blitt tilgjengelige visersignifikant raskere oppvarmingsrater over land enn over havet de to siste tiårene(rundt 0,27 mot 0,13 grader per tiår). {3.2}Oppvarmingen de siste 30 år er vidstrakr over kloden, og er størst på høyebreddegrader på den nordlige halvkule. Den største oppvarmingen har forekommet24 Totalt antall sider 98
Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) Fourth Assessment Report 2007FNs klimapanels fjerde hovedrapportTeknisk sammendrag IPCC WG1om vinteren (desember til februar) og på våren (mars til mai) på den nordlige halvkule.Arktisk gjennomsnittstemperatur har økt nesten dobbelt så raskt som i resten avverden de siste 100 år. Arktisk temperatur er imidlertid svært variabel. En litt lengrevarm arktisk periode, nesten like varm som nåtiden, ble observert fra 1925 til 1945,men dens geografiske fordeling ser ut til å ha vært svært forskjellig fra dagensoppvarming ettersom den ikke hadde et globalt omfang. {3.2}Det finnes bevis for langsiktige endringer i den storstilte atmosfæriskesirkulasjonen, så som et forflytning mot polene og en sterkere vestavindsbelte.Regionale klimatrender kan være veldig forskjellige fra det globale gjennomsnittet, ogdette reflekterer endringer i sirkulasjon og samhandlingen mellom atmosfæren oghavet og de andre komponentene i klimasystemet. Et sterkere vestavindsbelte harforekommet på begge halvkuler i de fleste årstider fra minst 1979 til sent 1990-tall, menhar siden falt tilbake til det langsiktige gjennomsnittet. Den økende styrken tilvestavindene på den nordlige halvkule endrer strømningen fra havet til kontinentene,og er en viktig faktor i de observerte endringene i stormbanene om vinteren og relatertemønstre av nedbørs- og temperaturtrender på midlere og høye breddegrader. Analyserav vind og signifikant bølgehøyde støtter reanalysebasert bevis for endringer iutenomtropiske stormer på den nordlige halvkule fra starten av reanalysearkivet påsent 1970-tall til sent 1990-tall. Disse endringene følges av en tendens mot sterkerepolare virvler i hele troposfæren og den lavere stratosfæren om vinteren. {3.2, 3.5}Mange regionale klimaendringer kan beskrives ved hjelp av foretrukneklimamønstre og dermed som endringer i indekser av disse. Viktigheten avsvingninger i vestavindsbeltet og stormbanene i Nord-Atlanteren på alle tidsskalaer harofte blitt beskrevet ved hjelp av NAO (Se Boks TS.2 for en forklaring av denne ogandre foretrukne mønstre). Egenskapene til svingninger i sonalt midlede vestlige vinderi de to hemisfærene har mer nylig blitt beskrevet ved hjelp av deres respektive”annulære mode”. Den nordlige og sørlige annulære mode (NAM og SAM). Deobserverte endringene kan uttrykkes som en endring i sirkulasjonen mot en av fasenetil disse mønstrene. Den økte styrken i vestavindene på midlere breddegrader i NordAtlanteren kan i stor grad beskrives ved endringer i enten NAO eller NAM. I tillegg erogså multidekadevariabilitet i både atmosfæren og havet synlig i Nord-Atlanteren.Endringer i sirkulasjonen i den sørlige hemisfære som er knyttet til en økning i SAM fra1960 til nå henger sammen med en sterk oppvarming over den antarktiske halvøy, og inoe mindre grad nedkjøling over kontinentale deler av Antarktis. Endringer har ogsåblitt observert i hav-atmosfære vekselvirkninger i Stillehavet. ENSO er den dominantemoden av global skalavariabilitet på mellomårlige tidskalaer selv om det har værtperioder der den har vært mindre fremtrendene. Klimaendringen i 1976-1977, som erknyttet til en faseendring i Pacific Decadal Oscillation (PDO) mot mer El Niñohendelserog endringer i utviklingen av ENSO, har påvirket mange områder inkludertde fleste tropiske monsuner. Over Nord-Amerika for eksempel har ENSO- og PNArelaterteendringer ført til ulike endringer over kontinentet siden det har vært størreoppvarming i vest enn i øst, mens sistnevnte har blitt mer skyrik og våtere. Det erbetydelig lavfrekvent atmosfærisk variabilitet i Stillehavet i løpet av det 20 århundremed lengre perioder av svakere (1900-1924; 1947-1976) og sterkere sirkulasjon (1925-1946; 1977-2003).{3.2,3.5,3.6}25 Totalt antall sider 98
Page 1 and 2: Intergovernmental Panel on Climate
Page 74 and 75:
Intergovernmental Panel on Climate
Page 76 and 77:
Page 78 and 79:
Page 80 and 81:
Page 82 and 83:
Page 84 and 85:
Page 86 and 87:
Page 88 and 89:
Page 90 and 91:
Page 92 and 93:
Page 94 and 95:
Page 96 and 97:
Page 98:
show all

Last ned teknisk sammendrag her (pdf) - Bjerknessenteret for ...

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?