Last ned teknisk sammendrag her (pdf) - Bjerknessenteret for ...

Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) Fourth Assessment Report 2007FNs klimapanels fjerde hovedrapportTeknisk sammendrag IPCC WG1april mellom tidligere (1967-1987) og senere (1988-2004) deler avsatellittmålingene (uttrykket som prosent). Brunfargene viserområder hvor snødekket har minket. Røde kurver visergjennomsnittlig 0- og 5ºC-isoterm for perioden 1967 til 2004 (Dataer fra Climatic Research Unit (CRU); griddet overflatetemperatur,versjon 2 (CRUTEM2v)). Den største minkningen følger generelt 0- og5ºC-isotermen, dette reflekterer den sterke tilbakekoblingen mellomsnø og temperatur. {Figur 4.2, 4.3}Snødekket er blitt redusert i flere områder basert på årlige tidsserier avsnødybde og vannekvivalenter i fjellene. Snødekket i fjellene kan være sensitivt forsmå endringer i temperatur, spesielt i tempererte klimasoner der overgangen fra regntil snø har en sterk tilknytning til høyden over havet der det begynner å fryse.Minkningen i snødekket i det vestlige Nord-Amerika og Sveits er størst i lavere ogvarmere områder. Vannekvivalenter i fjellene har minket på 75 % av målestasjonene idet vestlige Nord-Amerika siden 1950. Snødybden har også minket i Alpene og sørøst iAustralia. I Andesfjellene er det ikke tilstrekklig med målinger av snødybden til å kunneavgjøre endringer, men temperaturmålinger tilsier at nivået over havet hvor snøenlegger seg har blitt høyere i fjellområdene der.Permafrost og vinterfrost i bakken viser store endringer de senere årene. Forandringeri permafrosten kan påvirke vannmengden i elver, vanntilførselen, karbonutvekslingen,stabiliteten i landskapet, og tilføre skader på infrastruktur. Temperaturøkning i detøverste laget av permafrosten med opptil 3 ˚C har blitt rapportert siden 1980.Oppvarming av permafrosten er blitt observert i Canada, Sibir, Tibet og Europa medvarierende styrke. Basen til permafrosten tiner med mellom 0.04 meter per år i Alaskaog 0.02 meter per år i Tibet. {4.7}Det maksimale området dekket av frost minket med 7 % på den nordlige halvkulei den siste halvdelen av det 20. århundre. Den maksimale dybden har minket med0.3 meter i Eurasia siden midten av det 20. århundre. I tillegg har maksimal tining idette laget økt med 0.2 meter i Russisk Arktis fra 1956 til 1990.I gjennomsnitt har isen på elver og ferskvann på den nordlige halvkule over desiste 150 år begynt å fryse senere med 5.8 døgn ± 1.9 døgn per århundre, mensoppsprekkingen av isen har begynt 6.5 døgn ± 1.9 døgn tidligere. Det er imidlertidstor variasjon i observasjonene, og noen områder viser forandringer i motsatt retning.Arealet til sjøisen i Arktis har minket med i gjennomsnitt 2.7 % ± 0.7 % per tiår siden1978 basert på satellittmålinger (Figur TS-13). Reduksjonen er større om sommerenenn om vinteren, med en reduksjon i sommerisdekket på 7.4 % ± 2.9 % per tiår. Andredata indikerer at reduksjonen i sjøisdekket begynte rundt 1970. Tilsvarende målingerfra Antarktis avdekker større år-til-år variasjoner, men ingen konsistente endringer iden perioden vi har hatt satellittmålinger. Til forskjell fra isdekket på kontinentene bidrarikke forandringer i sjøisen til endringer i havnivået (fordi sjøisen flyter), men kan bidramed forandringer i saltinnholdet gjennom tilføring av ferskvann. {4.4}35 Totalt antall sider 98