Langs Jonsvannsveien - navn og historie side 63 - Strinda historielag

Strinda den gang da Årbok for Strinda historielag 2010stod - ved foten av en bratt bakke - somderfor helt naturlig har fått navnet Ploghusbakken(se Årbok 2009). Opp denbakken og helt frem til Øydal, bevegervi oss i det såkalte Bråttanområdet. Navnetkommer fra skoggården Bråttan somligger litt tilbaketrukket på venstre sideav Jonsvannsveien, midtveis mellomKuset og Øydal. Gården Øydal som i sintid var en veldrevet gård vakkert beliggendepå den første bakkekammen vikommer til etter å ha passert Bråttan, varden gang da en vakker og velstelt gård.Da søskenflokken som eide gården døde,gikk den en trist tid i møte. Kommunenovertok ansvaret for bådegårdsanlegget og jordveien, og forfalletvar kommet så langt at det ikke lengervar ”lønnsomt” å ta vare på det som varigjen. Nå er det bare minnene og denfine utsikten som er igjen av det somkanskje en gang var Jonsvannets vakrestegård - ihvertfall når det angår beliggenhet.Rett vest for gården ligger dettre øyer - Landøya, Midtøya og Storøya- som uten tvil har gitt opphavet til gårdnavnet.Herfra er det ikke mange kilometrenefrem til Jonsvannsveiens ende. Menførst må vi passere den idylliske Øydalsvika,som er et sikkert og velbruktreferansepunkt for alle de som kjennernavnet. Nåværende eiers bestefar, HansRolfsen, jobbet den gang da som kai- oglossearbeider i Trondheim. Hvor mangemil denne trauste arbeidskaren harsyklet mellom Øydalsvika og Brattøra iall slags vær og føre, er det vel ingensom vet. Men er det noen som har gjortseg fortjent til en av kongens æresmedaljer,må det nettopp være denne mannen.Jeg har selv møtt Rolfsen på turhjem fra en slitsom og lang arbeidsdag,ofte med en tung rykksekk med fornødenhetertil familien. Slik var det dengang da å være arbeidsmann.Fra Øydalsvika går Jonsvannsveien inni sin mest kuperte strekning. To storemotbakker delt opp med et flatere mellomparti,møter den veifarende. Sommerstid er disse bakkene greie åhanskes med. Men på blankis og med sidevinder det grunn til å holde tunga retti munnen. Det har nok folket i Dragstengrendafått erfare mang en gang. Elg mådu også være forberedt på å møte her.Navnet på disse bakkene skal vistnokvære Litjmon og Stormon.Vi nærmer oss nå den første gården vedveis ende - Øvre Jervan nordre. Menførst må vi passerere en severdighet avde sjeldne - nemlig storfurua som stårlike ved ferista, som skiller utmark frainnmark. Freidig og frekk har den stått imot både værgudene og andre ”guder” iflere hundre år. Selv om den står farlignær veien, har den på en mirakuløs måtefått stå i fred i alle disse år, og det uten åbli påført nevneverdige skader ved snøbrytingog andre aktiviteter, både på ogved veien. Dessverre er ikke denne unikeskapningen fredet, men vi får allikevelhåpe at den får stå enda noen år førden omsider må gi opp. Dette er et vir-79