Langs Jonsvannsveien - navn og historie side 63 - Strinda historielag

Strinda den gang da Årbok for Strinda historielag 2010ten av Fortunalia - et parti av Jonsvannsveiensom vinters dag har bydd denveifarende på mange utfordringer. Navneter utledet av gården Fortuna vestre,som ligger midtveis i bakken. Helt til etstykke ut på 1960-tallet var det her bådehønseri og pelsdyrfarm i tillegg til denvanlige gårdsdriften. Om sommerengikk hønsene ute i store innhegninger,og veifarende stoppet ofte opp for å sepå ”den store hvite flokk” av italieneresom storkoste seg i frihet og fordragelighet.Veifarende av ulike slag, somikke visste navnet på Fortunalia, kalteden for “hønhusbakken” i det de mentedette navnet passet utmerket godt til etområde med så mange kaklende hønslike ved veien. Men Fortunalia haddeogså noe annet å ”by på,” som var vel såkarakteristisk som hønseriet - nemligrevlukta. Kom du med bussen fra byenen sommerdag, og nærmet deg sluttenpå Teslimyrsletta og med luftdraget frasyd eller vest, fyltes bussen av en sterkodør som minnet om en blanding av salmiakkog en rekke andre sterke dufter.Årsaken til denne ”velkomsthilsen” varalle revfarmene i området. I tillegg til deto store “industrielt” drevne farmene iTesliåsen og Stokkåsen, hadde vi ogsåen rekke småfarmer både på gårdenKarlsheim ved foten av Fortunalia, beggeFortunagårdene, småbruket Karlshaugpå toppen av bakken, Vikåsen ogSæterbakken gård – til sammen 8 revfarmermed over 1000 avlsdyr, og minstdet tredobbelte etter at hvalpingen varoverstått på vårparten (se Årbok 2005).Snudde vinddraget til nordøst, forsvantimidlertid revlukta opp i Strindamarka,men ble da i stedet erstattet med den karakteristiskeRanheimslukta - det varomtrent som å velge mellom pest og kolera.Det ”positive” ved Ranheimsluktavar at den varslet godvær over en lengereperiode, noe som sjelden slo feil.Vi som bodde i området, var så vant tildette at vi reknet det som en naturlig delav vårt nærmiljø. Men folk som for førstegang stiftet bekjentskap med ”reveparfymen”var ikke udelt begeistret oversitt første møte med Fortunalia. Nå erbåde hønseriet, revlukta og Ranheimsluktaen saga blott.Ved passeringen av Vikerauntjønna erdet grunn til å mimre litt om issagingensom foregikk her hver vinter. Gjennomhele mellomkrigstiden og til en godstund etter krigens slutt var Vikerauntjønnaen god og sikker vinterarbeidsplass,med Karl Selmer (på gårdenOvervik, Ranheim) som en en grei ogpålitelig arbeidsgiver (se Årbok 2005).Vikerauntjønna var også den gang da etfantastisk godt gjeddevann. Jeg har selvsom gutt og tenåring landet mange storegjeddebeist, ofte opp til 10 kg. Hver vårhadde tusener av frosk stevnemøte langstjønnas bredder, og det foregikk ikkehelt lydløst. Jeg bor selv ca. en halv kilometerfra tjønna - på Sæterbakken.Stod vi ute på gårdsplassen en lun ogstille vårkveld, hørte vi kvekkingen frafroskefesten som en vedvarende kakafoni.Nå er det ikke lenger mulig å oppleve69