Langs Jonsvannsveien - navn og historie side 63 - Strinda historielag

Strinda den gang da Årbok for Strinda historielag 2010(2)(1)Moholtområdet i 1958. Moholt trafostasjon i forgrunnen med Jonsvannsveien på venstre side. I daggår Jonsvannsveien til høyre for trafostasjonen langs veien vi ser der. Alléen i forgrunnen går til gårdenMoholt vestre (Stormoholtan). Vi ser Veiskillet (1) og Åsvang skole (2).Foto: Telemark Flyselskap. Kopi fra www.flyfotoarkivet.no.vannsveien. Området fra Eberg og nestenfrem til Stormoholtan (Moholtvestre) - der Moholt studentby nå er -var den gang da helt fri for bebyggelse.Denne strekningen av Jonsvannsveienble kalt for Lidarende, etter StrindaIdrettslags klubblokale, som lå omtrentder vi i dag finner Høgskolen i Trøndelag.Etter passeringen av svingen vedStormoholtan - der veien i dag går rettfrem - har vi Moholt trafostasjon på vårhøyre side. Den har alltid vært bruktsom et både markert og lett synlig veimerke.Nå er vi inne i den egentligeMoholtregionen. Vegamot - hvor Jonsvannsveienog Steinanveien møtes - varalltid en sikker og velkjent stedsangivelse.Ved Vegamot lå både Strinda samvirkelagog Strinda avholdslagsbygning. Den siste het for øvrig ”Veiskillet”og ble ofte brukt som stedsangivelsei stedet for Vegamot, som er detopprinnelige navnet på veikrysset vedVoll forsøksgård.På ferden videre * mot Jonsvatnet møtervi på vår høyre side Voll gård - ellerForsøksgården - som den kaltes i gamledager. Den er vel mest kjent for sine*. Etter veiomleggingen heter nå dennedelen av veien Gamle Jonsvannsveifram til Dalheim.65

Strinda den gang da Årbok for Strinda historielag 2010kornforsøk. Under bestyrer Løvøs ledelseutviklet de et korthalmet og robustkornslag under navnet Strindbygg, somble svært populært (se Årbok 2002).Like ovenfor ligger Åsvang skole (se årbok2004). Herfra går veien videre oppden slake Angelltrølia frem til gårdenmed det vakre navnet Høiset. Når slåttonnapå Angelltrøa var i gang for fullt,og de store, vide jordene var spekketmed lubne hesjer, og luften var mettetmed lukten av en passe blanding av nyslåttgras og tørt høy, var det en opplevelseå rusle til fots opp Angelltrølia (seÅrbok 2004).Like før du kom til Høiset, lå det på høyreside av veien en enebolig hvor detbodde en - i vide kretser kjent person -snekker Johnsen, Strindas “Snåsakaill”.Han hadde en stor og trofast tilhengerskare,som trodde fullt og fast på hanshelbredende evner og medisiner, somangivelig kunne helbrede alle datidenskjente sykdommer og lidelser. Han vari hvert fall en gullgruve for Jonsvannsbussen,som fraktet hans store ”kundekrets”.Som “Snåsakaill’n” var ogsåJohnsen en jovial og sympatisk mann,som det alltid var hyggelig å prate med.Midtveis mellom Høiset og Ramstad lågården Åsheim. Her residerte familienSkjønberg i mange år. Den yngste sønnen,Rolf, var samfunnsengasjert ogdeltok bl.a. under siste fase av Finlands-(2)(1)Vegamot (Veiskillet) i 1937 - med Strinda handelssamlag, Veiskillet forsamlingshus og Voll forsøksgård.Jonsvannsveien krysser Brøsetvegen (1) / Steinanvegen (2).Foto: Schrøder. Kopi fra Universitetsbiblioteket i Trondheim.66

Strinda den gang da Årbok for Strinda historielag 2010krigen i 1939. Da han så vidt var kommethjem fra fronten, og “herrefolket”fra Sentral-Europa hadde ”etablert” segher i Norge, var det naturlig for ham åyte motstand mot også disse undertrykkerne.Som kurér og grenselos fikk hanrikelig anledning til dette. I følge StrindaBygdebok bind 3 endte hans siste turmed katastrofe både for ham selv og detre andre han skulle lose over til Sverige.De forsvant i en forrykende snøstorm iMeråkerfjella ved nyttårstider i 1943.Likene ble funnet sommeren sammeåret av norske flyktninger, også de påvei til Sverige.Slik kan en gammel strinding mimre segav gårde langs Jonsvannsveien og rekapitulereden ene historiske hendelsenetter den andre, mens de yngre generasjonerhaster av gårde i sine raske kjøretøyer,uvitende og uinteressert i og om”de nære ting.” Men vi må videre på ferdenmot endestasjonen Øvre Jervan.Etter å ha passert Høiset kommer vi tilRamstad, hvor det i mange år var en kolonialforretning,drevet av familienGundersen. Her møtes Jonsvannsveienog Granåsveien både på en bakketoppog i en krapp sving. Fra Ramstad har viflott utsikt over de store jordene påGranåsen gård, over Brundalsområdet,den bredeste delen av Trondheimsfjordenog landskapene langs Frosta- ogLeksviklandet. Men vi skal heller ikkeher glemme de ”nære ting.” Ved gårdsanleggetpå Brundalen sto det i mange året praktfullt furutre, som var synlig i vidomkrets. Også dette er borte for alltid,og bare minnene er igjen.Omtrent midtveis mellom Ramstad ogStokkbekken stod det en gang i tiden enbeskjeden skolebygning med navnetBones. Da Åsvang skole ble bygget i1881, ble de tre skolekretsene Bones,Berg og halvparten av Steinaunet lagtned, og alle tre innlemmet i den nye Åsvangkrets. Den andre halvparten avSteinaunet krets ble innlemmet i Nidarvoll.Det eneste jeg kan huske som etminne etter Bones skole, var en rekkestore, gamle balsampopler som sto langsveien. De fikk stå i fred til en stund etterkrigen. På grunn av sin høye alder og farenfor at de skulle blåse ned over veien,ble de fjernet. Denne veistrekningen blirderfor aldri mer det den var for min generasjon.Videre på vår ferd passerer vi Stokkbekken.Bekken har sitt utspring fra Estenstaddammeneog sitt utløp iGrilstadfjæra (se artikkel s.111).Så passerer vi igjen et av de - den gangda - mest værhårde partier av Jonsvannsveien- Stokkanjordene. Det ernavnet på veistrekningen mellomStokkbekken og den såkalte Blekkansvingen,ved den nåværende rundkjøringenved Presthusveien. Denne svingenpå Jonsvannsveien hadde sitt navn etterJon Blekkan, som eide Jakobsli gård ogvar en av pionerene i trøndersk travsport,og en fremragende hesteoppdretterog kusk.67

Strinda den gang da Årbok for Strinda historielag 2010Blekkansvingen. I forgrunnen er Dalheimområdet med gården Stokkenget nærmest og Tunet, Engenog Østengen bak (se Årbok 2008). Foto: Telemark Flyselskap. Kopi fra www.flyfotoarkivet.no.Blekkansvingen i kombinasjon medPresthusveien, var ingen enkel løsningpå et veikryss. På grunn av at traséen tilden gamle Jonsvannsveien lå betydelighøyere enn Presthusveien, ble det her enkneik i veibanen som gjorde det vanskeligfor kjøretøy som kom fra Presthusveienog skulle til Jonsvatnet. De fikkbåde en 120 graders sving og en litenoppoverbakke å hanskes med for å kommeseg inn i Jonsvannsveien.Mot JonsvatnetBare vel hundre meters kjøring fraTeslimyr gård, passerer vi et interessantnybygg i naturstein - nemlig Solbakkenbarnehage. For oss gamle Jonsvannsbyggerer det et mysterium hvordan Solbakkenved Jonsvatnet har fått en”navnebror,” her på den flate Teslimyra.Da Solbakken skole - som nettopp låved Solbakken - ble revet og erstattetmed en ny skole ved Osbakken, fikkdenne nye skolen - av en eller annenukjent grunn - ikke navnet Osbakkenskole, men Solbakken. Dette navnet bleogså tatt i bruk av en barnehage, sometablerte seg i det tomme forretningsbyggetpå Osbakken. Da denne barnehagenflyttet inn i sitt nye, flotte oginteressante bygg på Teslimyr, fulgteSolbakkennavnet med - som nissen pålasset. Det er dessverre helt tydelig atgamle, vakre og vel innarbeidede stedsnavnkan flyttes på av hvem som helstog knyttes til steder med andre navn. Tilovermål har vi ingen myndighet somkan gripe inn når slike stedsnavnovergrepskjer.Denne lille utblåsing hindrer oss ikke påden videre ferd. Vi er nå kommet til fo-68

Strinda den gang da Årbok for Strinda historielag 2010ten av Fortunalia - et parti av Jonsvannsveiensom vinters dag har bydd denveifarende på mange utfordringer. Navneter utledet av gården Fortuna vestre,som ligger midtveis i bakken. Helt til etstykke ut på 1960-tallet var det her bådehønseri og pelsdyrfarm i tillegg til denvanlige gårdsdriften. Om sommerengikk hønsene ute i store innhegninger,og veifarende stoppet ofte opp for å sepå ”den store hvite flokk” av italieneresom storkoste seg i frihet og fordragelighet.Veifarende av ulike slag, somikke visste navnet på Fortunalia, kalteden for “hønhusbakken” i det de mentedette navnet passet utmerket godt til etområde med så mange kaklende hønslike ved veien. Men Fortunalia haddeogså noe annet å ”by på,” som var vel såkarakteristisk som hønseriet - nemligrevlukta. Kom du med bussen fra byenen sommerdag, og nærmet deg sluttenpå Teslimyrsletta og med luftdraget frasyd eller vest, fyltes bussen av en sterkodør som minnet om en blanding av salmiakkog en rekke andre sterke dufter.Årsaken til denne ”velkomsthilsen” varalle revfarmene i området. I tillegg til deto store “industrielt” drevne farmene iTesliåsen og Stokkåsen, hadde vi ogsåen rekke småfarmer både på gårdenKarlsheim ved foten av Fortunalia, beggeFortunagårdene, småbruket Karlshaugpå toppen av bakken, Vikåsen ogSæterbakken gård – til sammen 8 revfarmermed over 1000 avlsdyr, og minstdet tredobbelte etter at hvalpingen varoverstått på vårparten (se Årbok 2005).Snudde vinddraget til nordøst, forsvantimidlertid revlukta opp i Strindamarka,men ble da i stedet erstattet med den karakteristiskeRanheimslukta - det varomtrent som å velge mellom pest og kolera.Det ”positive” ved Ranheimsluktavar at den varslet godvær over en lengereperiode, noe som sjelden slo feil.Vi som bodde i området, var så vant tildette at vi reknet det som en naturlig delav vårt nærmiljø. Men folk som for førstegang stiftet bekjentskap med ”reveparfymen”var ikke udelt begeistret oversitt første møte med Fortunalia. Nå erbåde hønseriet, revlukta og Ranheimsluktaen saga blott.Ved passeringen av Vikerauntjønna erdet grunn til å mimre litt om issagingensom foregikk her hver vinter. Gjennomhele mellomkrigstiden og til en godstund etter krigens slutt var Vikerauntjønnaen god og sikker vinterarbeidsplass,med Karl Selmer (på gårdenOvervik, Ranheim) som en en grei ogpålitelig arbeidsgiver (se Årbok 2005).Vikerauntjønna var også den gang da etfantastisk godt gjeddevann. Jeg har selvsom gutt og tenåring landet mange storegjeddebeist, ofte opp til 10 kg. Hver vårhadde tusener av frosk stevnemøte langstjønnas bredder, og det foregikk ikkehelt lydløst. Jeg bor selv ca. en halv kilometerfra tjønna - på Sæterbakken.Stod vi ute på gårdsplassen en lun ogstille vårkveld, hørte vi kvekkingen frafroskefesten som en vedvarende kakafoni.Nå er det ikke lenger mulig å oppleve69

Strinda den gang da Årbok for Strinda historielag 2010dette våreventyret. Både frosk- og gjeddebestandener på grunn av den høyesurhetsgraden i vatnet redusert til enbrøkdel av hva den en gang var.Så kommer vi til Osbakken eller Meieribakkensom den het den gang da (se Årbok2004 og 2006). En smal bygdeveitar av til høyre midt oppe på bakketoppen.Den var fra 1860-tallet og frem til1927 hovedvei til sydsiden av Jonsvatnetog videre til Bratsberg. Nå er den endel av infrastrukturen til Vikeraunetgårdeneog hytteområdene, bl.a. Røstadbakken(se Årbok 2006), som ble anlagtpå 1920-tallet.På turen videre ned Osbakken passerervi den gamle meieritomta. Her, på gårdenFredrikkested, ble det i 1897 anlagtet lite bygdemeieri. Derav kommer navnetMeieribakken, som den nåværendeOsbakken het frem til 1960-tallet. Fra daav ble Osbakkennavnet mer og mer alminnelig,for til slutt å ta over som detendelige stedsnavn på bakken ned tilOsen. Langs Osbakken ble det undersiste del av andre verdenskrig anlagt enrekke oppstillingsplasser for tyske utrykningskjøretøyer.Disse ble gravd ut ibakken på høyre side av veien, men ernå så gjengrodd av vegetasjon at barekjentfolk kan vite hvor de er.Ved Solbakken skole gjør Jonsvannsveienen bråsving til høyre og fortsetterned mot Osbrua. På tangen mellom beggeelveløpene anla tyskerne en tanksperring,også den som en forberedelse tileventuelle kamphandlinger langs Jonsvannsveien,ved en mulig alliert invasjoni Midt-Norge. Fundamentet tildenne sperringen ligger nå vel forvartunder asfalten, og få eller ingen vet at denettopp på dette stedet passerer et krigsminne.Ved JonsvatnetÅrsaken til at Jonsvatnet har to utløp ogikke bare ett, som er det normale vedalle vassdrag, er at da vatnet ble oppdemtog regulert, måtte damstedet tørrlegges.Dette gjøres ved først å anleggeenten en omløpstunnel eller en omløpskanal.I dette tilfelle ble det en kanalsom fremdeles benyttes ved periodermed voldsom nedbør. Nå er Vikelvabare en liten sildrebekk i forhold til hvaden var da Ranheim papirfabrikk brukteJonsvatnet til prosessvann, kraftproduksjonog til drikkevann for lokalbefolkningen.Gamle tappeprotokoller viser atdet den gang da ble tappet ca. 2000 literpr. sekund hvert døgn hele året, unntatt iferien, mens det nå sildrer 20 liter pr. sekundfra demningen. Så vidt meg bekjenter dette den minste vannføringen iVikelva som Trondheim kommune harforpliktet seg til.Etter å ha passert Osen kommer vi ganskeraskt til en ny brå venstresving, sommå sies å være temmelig skummel forukjente veifarende. Det som mange ikkevet, er at rett ned for denne svingen liggerdet rester etter en steinkai, som blebenyttet av den rutegående dampbåtenpå Jonsvatnet den gang da. Vi som er70

Strinda den gang da Årbok for Strinda historielag 2010(2) (3)(1)Området ved Osen i 1896. På det øverste bildet ser vi Rota og Rotasvingen (1), Berget (2) ogSolbakken skole (3). Vegen i forgrunnen på det nederste bildet er vegen til sørsiden av Jonsvatnet -før Solbakken bru kom i 1927. På motsatt side er krysset mellom Jonsvannsveien og Osvegen.Fra bildemappen “Trondhjem og Omegn. Illustreret af Wilhelm Dreesen Hoffotograf”. Utgitt avHolbæk Eriksens Forlag, Trondheim ved Trondhjems 900-årsjubileum, 1897.71

Strinda den gang da Årbok for Strinda historielag 2010kjent med forholdene på stedet, kallerden for “motorbåtkaia”. Da det fremdelesvar tillatt å bade i Jonsvatnet, vardenne kaia en yndet badeplass.Like etter å ha passert svingen krysserJonsvannsveien Osveien, som fortsetternord-østover mot Reppegrenda på platåetøst for Ranheim. Nå er vi endeligkommet til det egentlige Jonsvannsområdet,som strekker seg en god norsk miløst og sydover med Jervfjellet som detmest markante skillet mellom Trondheimog Selbu kommuner.Etter å ha beveget oss ca. 50 meter frakrysset Osveien, passerer vi en vakkerenebolig på høyre side. Denne boligenskjuler faktisk det som en gang varmeieribygningen i Osbakken. Da meierietble avviklet i 1923, kjøpte JohanThomassen meieribygget. I 1925 ble detrevet og kjørt til Rotnesset og satt oppder til bolighus for familien. Thomassensbarnebarn bestemte seg for å benyttedet solide tømmerhuset som en indrebærende huskasse da han for noen år sidenbygget den nåværende boligen. Pådenne praktiske og fine måte er en lokalhistoriskgodbit bevart for etterslekten.Slik kan det også gjøres.Rotnesset og Rota er gamle stedsnavn,som for min generasjon er kjente referansepunkterlangs veien ved Jonsvatnet.Rota var i sin tid en liten husmannsplassunder gården Øvre Reppe. Den låpå et lite platå på venstre side av veien iden nåværende Rotasvingen. Her liggerdet nå en eldre enebolig. Med det sammevi passerer dette stedet, kan det væreumaken verdt å kaste et lite blikk overpå den andre side av Litjvatnet, hvor detligger en idyllisk liten hyttegrend like ivannkanten, med det pussige navn Tyskerbukta.Her bodde det i gamle dageren mann som het Brissach, og som etterall sannsynlighet var av tysk opprinnelse.Det er kanskje derav navnet kommer.På ferden videre langs Litjvatnet passerervi nok en gammel husmannsplass.Den ligger på toppen av den første bakken,etter at vi har passert Rotasvingen.Også denne plassen var i sin tid underlagtØstre Reppe og het opprinneligReppesberget. Lokalt kalles den bareBerget, og er også et fast referansepunktfor den eldre del av lokalbefolkningenved Jonsvatnet. Disse to gode, gamlestednavnene, Rota og Berget, bør bevaresfor etterslekten. Like ved Berget rennerdet en liten bekk. På et lite platå herhadde Jonsvatnet sanitetsforening planerom å bygge en såkalt bygdebadstu.Selv om det på frivillig basis ble gitt engod del tømmer til dette prosjektet, bledet av en eller annen grunn ikke noe avdisse planene. Bygging av slike badstuervar for øvrig en populær oppgave formange sanitetsforeninger rundt omkringi landet på 1950-tallet og noen år fremover.Nå nærmer vi oss selve kunnskapsbasenfor mange nålevende Jonsvannsbygger,nemlig den gamle tomta til Solbakken72

Strinda den gang da Årbok for Strinda historielag 2010Solbakken skole i 1958 med skolebygningen fra 1924. I forgrunnen ser vi grunnmuren etter den opprinneligeskolebygningen, bygget i 1864.Foto: Telemark Flyselskap. Kopi fra www.flyfotoarkivet.no.skole. Jonsvannsveien går her inn i en S-sving hvor skolebygget lå på pallen likenedenfor den siste del av S-en. Det eralltid litt vemodig for gamle elever åpassere dette stedet, hvor de har hatt etmangeårig godt fellesskap med sinesambygdinger. Skolebygget var for øvrigogså et populært samlingssted forbygdas foreninger til ulike formål. Nåhar vi passert halve strekningen til veisende og nærmer oss det stedet hvor mani gamle dager måtte i båt for å kommeseg til sydsiden av vatnet. I 1927 bleimidlertid Solbakken bru høytidelig åpnet,og en ny æra i bygdesamfunnet startet.Sambandet og samkvemmet mellomfolk på begge sider av det milelangeJonsvatnet ble dermed vesentlig forbedret,og dette var særlig populært forungdommen. Den første Solbakkenbruavar en vakker, hvitmalt fagverksbro,som fikk lov til å beholde denne fargenhelt frem til den tiden etter krigen da altskulle være grønt og miljøvennlig. Etterhvert som Jonsvannsbussene ble størreog bredere, ble imidlertid gamlebrua altfor smal, og den ble derfor revet og erstattetmed den stygge, uformelige betongklumpenvi kjører over i dag.Solbakkenbrua er og blir uansett et markertreferansepunkt langs Jonsvannsveien,enten du liker den eller ikke.73

Strinda den gang da Årbok for Strinda historielag 2010(10)(7)(9)(8)(6)(5)(4)(3)(2)(1)Jonsvatnet i 1991. Vi ser Rotasvingen (1), Berget (2), der Solbakken skole lå (3), Roborg og Jonsborg(4), Valset (5), Valsetbukta (6), Nedre Jervan (7), Mølmannsøya (8), Kuset (9) og Øydal (10).Foto: Fjellanger Widerøe AS - nr. VF12549.74

Strinda den gang da Årbok for Strinda historielag 2010Langs nordsiden av JonsvatnetVi skal imidlertid videre på vår ferdlangs nordsiden av vatnet, hvor veiengår like ved vannkanten og åpenbarerfor oss hele den lange vannflaten somstrekker seg fra Flatabukta og helt tilEngelsåsbukta. Denne delen av Litjvatnethar i mange etterkrigsår vært roarenafor Trondhjem Roklubb, som forøvrigogså har et hus og kaianlegg på østsidenav bukta. Anlegget - som har det karakteristiskenavnet Roborg - har en fin beliggenhetog er nærmeste nabo tilJonsvatnet idrettslags klubbhus, Jonsborg.Denne fine eiendommen ble i sintid bygget av daværende direktør forE.C.Dahls stiftelse, John Brodtborb,som landsted. Huset - som var ført oppi ren sveitserstil - ble ervervet av idrettslagetetter krigen og bygd om, slik at detpasser bedre til sitt formål som klubbhus.Ikke lenge etter at vi har passert Roborgog Jonsborg, kommer vi til den vestligedel av Valsetbakken. Gården Valset,som har gitt navn til både den vestligeog østlige del av Valsetbakken, ligger påbakketoppen til høyre for Jonsvannsveien.Den har fått dette navn fordi den liggerpå åsryggen rett opp og like nord fordet smale og grunne eidet som skillerLitjvatnet fra Storvatnet Slike smalevanngjennomløp kalles valer, slik ogsåmed denne. Gården har for øvrig ogsågitt navn til begge bakkene, både denUtsikt vestover i 1936. Valsetbukta med flyhavna i forgrunnen. Småbruket Valsetbakken er til høyrefor bukta - der husfildsskolen etter 1947 holdt til i bygningene etter tyskernes rekreasjonslasarett.Foto: Widerøes Flyveselskap. Kopi fra Universitetsbiblioteket i Trondheim.75

Strinda den gang da Årbok for Strinda historielag 2010vestlige og den østlige. Det samme erdet med Valsetbukta eller flyhavna, somden fremdeles kalles på folkemunne.I Valsetbukta ble det av Trondheimkommune i 1936 anlagt et enkelt ekspedisjonanleggfor det første ruteflyet mellomBergen og Nord-Norge. Flyene somble brukt den gangen, var sjøfly. Flyhavnable derfor bare brukt fra juni tilseptember. Siste året var 1939 (se Årbok2003). Året etter fikk vi ”ubudne gjester”som heller ville bruke området tilandre og mer ”kreative” aktiviteter (seÅrbok 2002 og 2005). Tyskerne bygdeut flyhavna, men brukte den lite - denoppmurte veien langs bukta er deresverk.Selve stedsnavnet på nærområdet vedflyhavna er Valsetbakken. Dette navnetvar knyttet til et lite småbruk som lå ibakkeskråningen øst for selve havna.Her var det i mellomkrigstiden en populærog kjent feriekoloni for vanskeligstiltebarn. Tyskerne overtok ogsådenne, og bygde rekonvalesenthjem forkrigsskadde soldater. Her kom bl.a. 14-15 år gamle sjokkskadede “Hitlerjugend”,som hadde deltatt i kamphandlingeri forsvaret av Berlin. De søktekontakt med oss andre ungdommer påJonsvatnet, og vi kunne ikke annet enn åsynes inderlig synd på disse magre, forhutledetyske barna som sårt savnetbåde sitt hjem og sin familie. I 1947 bleSør-Trøndelag fylkes husflidsskole etablerti bygningene etter tyskerne. Skolenvar der til 1974.Etter å ha passert flyhavna med alle sinelokalhistoriske ”merkelapper”, kommervi ganske raskt til Hålaberga. Rettned for den krappe svingen vi må passerefør vi kommer til Nedre Jervan, harJonsvatnet gjennom utallige år gravdseg inn i fjellfoten og på denne måtenformet de ”håla” som har gitt veien ogsvingen dette navn. Som referanse erHålaberga helt presis, og alle Jonsvannsbyggerover en viss ”minstealder”vet hvor det er. Like rundt svingen passerervi inntaksanlegget til vanntunnelensom forsyner Trondheims ogMalviks befolkning med drikkevann. Pådet skrånende jordet ned mot vatnet, påhøyre side av veien, anla tyskerne en radiostasjon.Hele området rundt stasjonenble minelagt, helt inntil veigrøfta.Det var derfor livsfarlig å bevege segutenfor veien så lenge dette svineriet låder. Heldigvis ble området ryddet forminer like etter krigens slutt, og ingenble så vidt vites skadet eller drept underryddingen.Nedre Jervan omfatter tre gårder. Deligger vakkert til med en fantastisk utsiktover Jonsvatnet, med Mølmannsøyasom en ”flytende” naturperle en kilometerute på vatnet. Alle veifarende medblikk for vakker natur, blir i godt humørnår de en godværsdag - enten det ersommer eller vinter - passerer NedreJervan og skuer utover den store vannellerisflaten som strekker seg sydoverhelt til Bratsbergsiden. Jervbugta liggerrett ned for gårdene og gir en brukbarbåthavn mot vestaværet. Sønnavinden76

Strinda den gang da Årbok for Strinda historielag 2010Nedre Jervan. Postkort sendt i 1902 - utlånt av Torbjørn Gimnes.står imidlertid rett på, og den kan vintersdag være strid nok, også for veifarende.I gamle dager var for øvrig denne buktaen typisk gjeddevik, med gode muligheterfor storfangst. Nå er det dessverrelike tomt her som i de mange andre godegjeddevikene rundt Jonsvatnet.Rundt neste sving passerer vi den tidligeregrensen mellom Strinda og Malvikkommuner. Midtveis til Kusetbukta, harvi på venstre side gården Kuset. På gårdensgrunn skal det ligge ei diger steinblokksom har sin egen ”historie.” Detfortelles at det en gang i tiden bodde etdigert troll på Solemsvåttan, som liggeret stykke nord for gården, og et tilsvarendeutyske på Jervfjellet. Disse ble aven eller annen grunn uvenner - muligensom gunsten til ei trollkjerring. Resultatetav denne krangelen ble at Jervfjelltrolletreiv løs ei stor steinblokk ogkastet den mot Våttantrollet. Steinblokkanådde ikke helt frem, men falt nedlike ved gården Kuset. Om den fremdelesligger der, er det nå vanskelig å se fraveien på grunn av gjengroing av løvskogen.Men den har allikevel sin rettmessigeplass i vår lokale folklore.Hundre meter øst for gården Kuset kommervi til det stedet som i dagligtale omtalessom Kuset. Her tar Malvikveien avtil venstre, og her er ende- og snuplassenfor Jonsvannsbussen, og også “endestasjon”for det faste veidekket. Herfra ogvidere frem til Øvre Jervan må den veifarendeta til takke med det gammeldagsegrusdekket, som i vårløysinga kan bypå ganske sterke trafikkale opplevelser.Stedet Kuset var rundt forrige århundreskiftetet populært utfartsted for byensbefolkning. Her var det den gang da etlite hotell eller gjestgiveri. Fra den føromtalte kaia i Osen, gikk det en litendampdrevet båt, Comfort, frem til Kuset77

Strinda den gang da Årbok for Strinda historielag 2010Comfort ved Mølmannsøya - hvor det var et serveringssted. Comfort gikk sin siste tur i 1909.I bakgrunnen ser vi Nedre Jervan. Postkort sendt i 1905 - utlånt av Knut L. Vik.”Hotell og Gjestgiveri” hvor restauratørKarelius Svendsen tok imot gjestene.Det var også på den tid et mindre serveringstedpå Mølmannsøya, som dampskipethadde vært innom underveis.Jonsvatnet var med andre ord et langtmer livlig sted for hundre år siden enndet er i dag. Huset som nå står ved Kuset,har selvfølgelig navnet ”Kusetstua”,og det må vel sies å være et meget attraktivtsted å bo for den som liker vakkernatur og nærhet til et stort vann medbrukbare fiskemuligheter. At stedetogså er et presist referansepunkt i vårferd mot Øvre Jervan, er vel nokså selvinnlysende.Fra Kuset til Øvre JervanEnnå er vi ikke ferdig med Kusetnavnet.Tre-fire hundre meter mot Øvre Jervan,passerer vi nemlig Kusettjønna, ellerGjeddevatnet som den heter i dag. Denvar i gamle dager et fiskerikt vann, medgode gjeddefangster for de som våget åta turen rundt vannets sumpige strender.Den lille nivåforskjellen mellom Kusettjønnaog Jonsvatnet gir bekken mellomdisse to et lite stryk, som på en stillesommerkveld kan høres ut som en koseligprat mellom to venner. Dette gir enegen stemmning for de som tar seg tid tilen liten rast i strandkanten ved bekkensutløp.Like forbi Kusettjønna passerer vi stedethvor det gamle huset for brøyteplogen78

Strinda den gang da Årbok for Strinda historielag 2010stod - ved foten av en bratt bakke - somderfor helt naturlig har fått navnet Ploghusbakken(se Årbok 2009). Opp denbakken og helt frem til Øydal, bevegervi oss i det såkalte Bråttanområdet. Navnetkommer fra skoggården Bråttan somligger litt tilbaketrukket på venstre sideav Jonsvannsveien, midtveis mellomKuset og Øydal. Gården Øydal som i sintid var en veldrevet gård vakkert beliggendepå den første bakkekammen vikommer til etter å ha passert Bråttan, varden gang da en vakker og velstelt gård.Da søskenflokken som eide gården døde,gikk den en trist tid i møte. Kommunenovertok ansvaret for bådegårdsanlegget og jordveien, og forfalletvar kommet så langt at det ikke lengervar ”lønnsomt” å ta vare på det som varigjen. Nå er det bare minnene og denfine utsikten som er igjen av det somkanskje en gang var Jonsvannets vakrestegård - ihvertfall når det angår beliggenhet.Rett vest for gården ligger dettre øyer - Landøya, Midtøya og Storøya- som uten tvil har gitt opphavet til gårdnavnet.Herfra er det ikke mange kilometrenefrem til Jonsvannsveiens ende. Menførst må vi passere den idylliske Øydalsvika,som er et sikkert og velbruktreferansepunkt for alle de som kjennernavnet. Nåværende eiers bestefar, HansRolfsen, jobbet den gang da som kai- oglossearbeider i Trondheim. Hvor mangemil denne trauste arbeidskaren harsyklet mellom Øydalsvika og Brattøra iall slags vær og føre, er det vel ingensom vet. Men er det noen som har gjortseg fortjent til en av kongens æresmedaljer,må det nettopp være denne mannen.Jeg har selv møtt Rolfsen på turhjem fra en slitsom og lang arbeidsdag,ofte med en tung rykksekk med fornødenhetertil familien. Slik var det dengang da å være arbeidsmann.Fra Øydalsvika går Jonsvannsveien inni sin mest kuperte strekning. To storemotbakker delt opp med et flatere mellomparti,møter den veifarende. Sommerstid er disse bakkene greie åhanskes med. Men på blankis og med sidevinder det grunn til å holde tunga retti munnen. Det har nok folket i Dragstengrendafått erfare mang en gang. Elg mådu også være forberedt på å møte her.Navnet på disse bakkene skal vistnokvære Litjmon og Stormon.Vi nærmer oss nå den første gården vedveis ende - Øvre Jervan nordre. Menførst må vi passerere en severdighet avde sjeldne - nemlig storfurua som stårlike ved ferista, som skiller utmark frainnmark. Freidig og frekk har den stått imot både værgudene og andre ”guder” iflere hundre år. Selv om den står farlignær veien, har den på en mirakuløs måtefått stå i fred i alle disse år, og det uten åbli påført nevneverdige skader ved snøbrytingog andre aktiviteter, både på ogved veien. Dessverre er ikke denne unikeskapningen fredet, men vi får allikevelhåpe at den får stå enda noen år førden omsider må gi opp. Dette er et vir-79

Strinda den gang da Årbok for Strinda historielag 2010kelig prakteksemplar av arten Pinus silvestris.Den gang da gikk veien gjennom det vakregårdsanlegget på Øvre Jervan nordre.Nå går den i en stor, slak sving likeøst for gården, før den fortsetter i rettlinje ned mot og forbi den andre Jervangården.En militærhistorisk godbit, somdet er vel verdt å nevne, befinner seg istabburet på Øvre Jervan nordre. Da generalArmfeldt i 1718 herjet som verst iTrøndelag, hadde han blant masse andreting, også med seg sin egen likkiste.Dessverre ble det ikke bruk for kisten,noe som kunne ha spart flere tusen ungesvenske liv ved at arméen ville gått raskti oppløsning ved feltherrens død. Svenskenevar i ferd med å “erobre” husenepå gården da de ble skremt av et eller annet.I hastverket med å komme seg avgårde, ble Armfeldts likkiste gjenglemt,og folket på gården tok vare på ”klenodiet.”Denne gården har vært i sammeslektas eie helt siden 1600-tallet.Enda har vi en liten bit igjen av Jonsvannsveien,før vi avslutter vår lille ”blikjent-reise”. Gammelveien gikk dengang da også gjennom gårdtunet påØvre Jervan søndre. Veien ble også heromlagt, og passerer nå sydøst for gården.Midtveis mellom disse to gårdenepasserer vi på høyre side av veien engammel skolebygning. Den sto opprinneligved Nidaros skytterlags bane vedGreistad, men ble visstnok i 1915 flyttethel til Øvre Jervan. Flyttingen foregikkom vinteren på isen, og transportmidletvar støttinger og hester. De var neimenikke redde for å ta et tak på den tiden.Nå er det bare en liten rest igjen av Jonsvannsveien.Men vi må først passereJervbekken, som reknes for å være en avde fineste og mest betydningsfulle gytebekkenefor Jonsvannsørreten, før vikan sies å være helt ved veis ende. Sluttstrekblir satt akkurat der Dragstenveientar av til venstre, og Bratsbergveienovertar ”stafettpinnen” og fører den nestentilbake til utgangspunktet for vår lille”oppdagelsesreise.” .Jeg håper at leseren blir sittende igjenmed et inntrykk av at en gammel allfarveiikke bare en grus- eller asfaltstripe,uten andre kvaliteter enn som et transportbåndmellom to ytterpunkter, men atden også kan by på et mangfold av opplevelserfor den som har øyne og sinn forslikt. Takk for følget.Asbjørn G. Johansen, f. 1922. Har bodd påSæterbakken siden 1934.Det er i artikkelen henvist til tidligere årbøkermed artikler som omhandler steder vipasserer på turen. Vi vil også nevne følgendeartikler med emner fra Jonsvatnet:John Jervan: Jonsvatnet den gang da (2003)Merete Moe Henriksen: Langs forhistoriskevegfar i Strinda (2003)Knut Solem: Veveren Andreas Valen (2004)Asbjørn G. Johansen: Da Quisling besøkteNy Jord ved Jonsvatnet (2008)80