Sjekkposten nr. 4 - 2011 - Nvio

:aktuelt: ute:aktuelt: uteReisen tilbakeForts fra forrige sideinnflygningen fra nord. Inntrykket da varsvært spennende, det var som om vi skullelande midt i Beiruts ruiner. Nå var innflygningenfra syd med Middel East Airlines,til en by som har reist seg og blitt ”rustet”opp igjen.Den gang var ALLE hus og bygningerpreget av bombingen etter invasjonen avIDF i 1982. Ruiner og søppel over alt.Godt å se at disse driftige menneskenehever sin levestandard igjen.Overnatting nr 1 var mitt i Beirut, ikkelangt fra Hamra Street som er godt kjentav veteraner. Her ble det knapt nok en halvtime søvn, dette pga mye støy fra trafikkenlike utenfor, samt inntrykkene og minnenesom måtte fordøyes. Tankene gikk til denMultinasjonale styrken (amerikanere) somfikk sin base sprengt i filler 23. okt 1983,hvor 241 mennesker (amerikanere ogfranskmenn) ble drept. Et syn som erumulig å beskrive og glemme. Derforvelger jeg å ikke fortelle mer om denneopplevelsen.Kystveien, som for meg er fra Nakura,gjennom Tyr, Saida og til Beirut skulle vikjøre. Dette var en av mine ”arbeidsplasser”da jeg har kjørt denne veien mange gangerfor å skaffe deler til lagret i NMC. Dennestrekningen var så hardt belastet, at vi avog til måtte bli fraktet med Italienskehelikopter. Til vanlig var det Franskmennenesom hadde ansvaret forkollonnekjøringen her. Det kunne ta opptil 4,5 time for å komme fra A til B (herNakura – Beirut), i dag maks 1,5 til 2timer. Hvordan beskrive denne veien i1982 – 1983 (min tjenestetid) kan værevanskelig. Asfalt var mangelvare, avkjøringsvern (veikant beskyttere) som vikjenner fra våre veier, bestod her avsprengte tanks, biler, militære og sivilekjøretøyer. Veien var i så elendig forfatningat en kunne tro en kjørte på tømmerhogstveier i norske skoger. Det var kjøretøy somhadde kjørt på miner og/eller blitt truffetav granater og raketter (PVRK). Langskysten lå det også mange skip som varsenket.En kan vel kalle dette for en utfordrende”arbeidsplass”. Spenningen som den gangvar å ta og føle på, var heldigvis ikke likesterk nå. Litani elven, hvor jeg i 1983 overen hel natt opplevde skyting mellom IDFog ukjent gruppering ble hurtig forbikjørt,jeg fikk valget om å sjekke ut stedet, mentakket nei. Kan den dag i dag se og høredenne opplevelsen. En ting som har slåttmeg i ettertid er: Hvordan vi menneskerreagerer i en slik situasjon.Hendelsen var; vi kom sent av gårde fraBeirut i kolonne med franskmennene.Da vi kom til Litani elven ble kolonnenstoppet av IDF. Vi fikk beskjed avkolonnesjef at veien var midlertidig stengt(tro det eller ei, han snakket engelsk, noehan ellers nektet å gjøre). Ingen informasjonom hvorfor vi måtte stoppe. Mendet fikk vi erfare etter hvert. Må si at hervar det mengder med sivile som ogsåmåtte overnatte. Reaksjonen ja, alle sanserble skrudd på. Der og da var jeg ikke redd,bare full fokus på hva som kunne skje.Holde seg lavt i terrenget og oppservere.Den psykisk reaksjon, kom senere.Fiji stranden: Noen kilometer fra Nakurahadde vi en strand oppkaldt etter Fijibataljonen. Den lå i deres AO. På godevarme dager hendte det at vi dro hit nedog badet. Dette var også en plass forLibanesiske ”fiskere”. De hadde sværegummiringer fra lastebiler som flåter, ogfisket med dynamitt. Kun iført badebukse,dykkermaske og snorkel. Mange av dissefiskerne ble stygt skadet av sprengstoffet,punkterte lunger og avsprengte fingre ogarmer. Ja, også drept. Heldigvis skjeddeingen ulykker mens jeg var på stranden,men jeg så fiskere/pasienter komme tilSMC stygt skadet.Jeg fikk salmonella og lå på sykehuset der ica 2 uker. Salmonella klarte jeg å få etteren tur til Fiji bataljonen. Her må jeg nestenfortelle en av mine mest pinlige øyeblikk.Når jeg kom til sykehuset husker jeg at jegfikk en sprøyte morfin, så ble det mørkt.Når jeg våknet følte jeg at toalettet kalte,og ga beskjed om det. Jeg lå jo med intravenøsog kunne ikke forlate sengen.Da hørte jeg en nydelig stemme som sa påsvensk: - Skit i bløyan, det har du alt gjortmånga gånger. Det går bra det, sa denvakre stemmen. Der lå jeg med enkjempestor bleie. Kult ??? NOT !!!SMC: En relativt liten, oversiktlig og fredligcamp helt nede ved middelhavetsstrender. Under besøket vårt i denneleieren, nå i mai, la vi ned krans til minneom de 4 norske offiserer som ble drept ihelikopterulykke like ved Kana, etter detjeg husker. Dette gir sterke følelser selv omdisse mennene ble drept før min tid iLibanon. Jeg fikk æren av å legge nedkransen ved minnesteinen som i sin tidtilhørte den norske kontigenten i Libanon.Denne leiere var ikke til å kjenne igjen,den er nå slått sammen med HQ osv osvtil en ”hel liten landsby” omringet av høyegjerder. Fra utsiden kan det minne om enflyknigsleier. Noe som igjen sender tankertil Palestinere i Libanon. Der detfremdeles bor 600-700 TUSENmennesker. Mer en Oslos befolkning.Tibnin: Dette var en liten trygg leier midti Irsk AO, med hovedoppgave å reparereog skaffe deler til UNIFIL’S bilpark. Dettevar min base i Libanon. Som tidligerenevnt, jobbet jeg på lagret der, med innkjøpsom hovedoppgave. I kjølevannet avdette ble det mye reising og mange opplevelser,som: Når den amerikanskemarinebase ble sprengt, og overnatingenved Litani. Dette er opplevelser har gjortsterkt inntrykk, og kommer ofte tilbake idrømmer og mareritter . Ved denne leierenfikk Kjellfred æren av å legge ned krans.Leieren tilhører nå Malaysia.16.mai: Etter turen til Nakura og Tibninsjekket vi inn på hotell Dana i Ebel ElSaki, det ble en mer rolig natt. Jeg fikk tidtil å fordøye denne dagen litt bedre. Påkjøreturen kjørte vi forbi mange minefelt,der det var utplassert personminer ogmange ueksploderte klasebomber.Skremmende , men 29 år etter min tjenesteer det fremdeles mengder av slikt svinerii Libanon. Vi skriver år 2011 etter Kristus.En ”moderne” verden, opplyste samfunn,en felles himmel, en felles jord. Og SÅmye faenskap vi mennesker klarer å finneopp. For så å bruke det for å oppnå maktog rikedom. Det er SÅ flaut å være avarten menneske. For i mitt hode handlerkrig om dette : RIKDOM og MAKT .17.mai: Tidlig opp, og dette skulle vise segå bli en innholdsrik dag. Etter en godfrokost fikk vi en orientering omsituasjonen i Libanon av ei dame fra denNorske ambassade i Beirut. Deretter gikkturen opp i Ebel es Saqi.I Norbatt er jeg veldig lite kjent, selv omjeg også var på tur i dette AO i kont 10 og11. Denne minnedagen startet med gudstjenestei kirken. Den lokale presten oghans ”hjelpere” gjorde en god jobb, vi fikkmed oss det viktigst i budskapet. Må tameg i at jeg savnet et innslag av vår feltprestCristian Skovdahl. Her kommer nokbidraget av norsk prest og tale inn sterkereetter hvert håper jeg. Rart med morsmåletpå våres nasjonaldag . Etter gudstjenestensto sekkepipekorpset fra India klart og vigikk i tog ned til Norbatt plass. Dette bleen fin, men igjen en sterk opplevelse, noedet var lett å lese i veteranenes ansikt.Mitt oppi dette kom atter følelsen av åvære et medmenneske, en liten ressurs medet behov for felleskap, som sårt er ønsketog etterlengtet. Der fellesskapet gjordemeg sterk og betydningsfull .Som tidligere nevnt: å være ”syk” ogarbeidsudyktig er alene et stort press vedsiden av å gjenoppleve tidligere hendelsergang på gang. Noe som presser søvn ogoverskudd til side. Så opplevelsen i slikestunder, er kjærkommen anerkjennelse.Etter denne seremonien gikk vi inn i ”rådhuset”(forsamlingslokalet) hvor det bleholdt taler av diverse mennesker. Dettehusker jeg ikke så mye av da jeg måttefokusere på min datters ansikt for å klare åvære tilstede. Mange mennesker, stressenestøy, samt høy temperatur og svirrendetanker ble litt mye. Må innrømme at : omvi var inne 15 minutter eller en time, kanjeg ikke svare på.Det var godt å komme ut i vinden. Hvorble det av tiden mellom det seremonielle17. mai formiddag og festmiddagen påkvelden? Mener å huske jeg tok en lunsj ogen strekk på hotellrommet. Kropp oghjerne måtte ha time out."Smaken av Libanon" kan kveldensfestmiddag beskrives som. Veteraner ogveteraners gjester var invitert til festkvelden/måltidet,og på en skala fra 1 – 10var mat og drikke en knallsterk 11.18.mai. Rundtur i AO og blomsternedleggelseved minnesteinen til fallenesoldater fra Norge. Å beskrive følelser vedslike anledninger er ikke lett, verdenstopper opp et øyeblikk. Når samboere/koner feller tårer ved minnesteinene, hvaskjer da med de soldater som en gang varderes kolleger. Kan dessverre ikke beskriveden følelsen, men å kunne komme til disseplassene og minnes, er faktisk godt.Det spirer faktisk et håp om en bedreverden når en ser tusener av soldater reisertil fremmed land for å gjøre en innsats forfreden. Det er i dag 12000 FN soldater isør Libanon. Det har vært FN soldater derfra 1978, altså i 31 år. Utholdenhet, håp ogtro, er stikkord som slår meg etter en sliktilværestedelse.19.mai. Etter en natt på et hotell, lagd somen borg tatt ut fra 1001 natt, gikk reisenhjem til gamle gode Norge.Om jeg får et roligere liv etter en slik gjensynstur gjenstår å se. Det viktigste for megså kort tid etter er: Jeg tok et valg, jeg gjennomførte.Jeg opplevde vennskap mellominnfødte og veteraner, vennskap mellomveteraner og deres venner. Jeg fikk nyebekjentskap med flotte mennesker.Som tidligere nevnt, fikk jeg følelsen av atjeg kan være ”en liten ressurs” for kommendeveteraner ved å fortelle at PTSDikke er en skam, men et ”produkt” avhendelser og opplevelser. Brødre og søstre:Kall det gjerne et fenomen, som er vanskeligå styre og kontrollere. For oss detgjelder, er det et helvete. Det er ikke enskam å være uføretrygdet når en er syk.Det er ikke en skam å be om hjelp. Det erikke en skam å få hjelp.Det ville være en stor skam om vi ikke fårhjelp, om det er det vi trenger. Med respektog anerkjennelse.Avslutningsvis vil jeg tilføye: Håper FVA,NVIO og turarrangøren Jan Joachimiak ogArve Nilsen, forsetter med dette arbeidet.Skal vi få satt gamle og nye veteraners innsatsi et lys for den ”sivile” befolkningen ogpolitikere i Norge. trenger vi menneskersom dere. Skal vi bygge en sterkere bro tilLibanon, og andre land Norge har sendtsoldater til, må vi samle den kunnskap somer verdifull for veteraner.Da er denne type arbeid utrolig viktig åsette fokus på. De fem dager jeg deltoksammen med dere ga meg følelsen avlikeverd, jeg fikk troen tilbake om atmennesker virkelig bryr seg om hverandre.Takk ALLE veteraner og venner for en finopplevelse.Mvh Roy1011